Psykopp nr. 1 - 2015

PSYKOPP – et magasin om psykiatri, psykologi og psykisk helse Nr 1 mars 2015 • 22. årgang • Kroner 75,-

PSYKOLOGSPESIALIST DAG NORDANGER:

nytt

– Hjernen utvikler seg gjennom stimulering, ikke modning

TORKIL BERGE På vandring i forfedrenes fotspor STILLE UTENPÅ, STRESSA INNI DYREGROV OG RAUNDALEN – Snakk med barna om terror

LPPS MEDLEMSSIDER

Iselin Kleppestø Thorsen

Leder

Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

En av Psyk Opps viktigste satsninger er psykisk helse hos barn og ungdom. Med kompetansehevingskursene «Hva er det med Monica?» og «Alle har en psykisk helse» har vi nådd flere tusentalls lærere og pedagogisk personell i ungdom- og videregående skole. Magasinet Psykopp Nytt er også en viktig kanal for vårt opplysende og informative arbeid, og i dette første nummeret i 2015 introduserer vi en ny fast seksjon: «Livet og skolen» hvor vi ønsker å bidra med nyttig kunnskap for alle som jobber i skolen, elever og foreldre – alle som har skolen i livet.

BIDRAGSYTERE Elisabeth Rongved Frilansjournalist

Carina Johansen Fotograf

Ann-Mari Gregersen Frilansjournalist

Som introduksjon har vi denne gang en artikkelserie som handler om både de stille barna, og de som «gjør mye ut av seg».

Hans-Jørgen Wallin Weihe

Det går an å være stille og ha det fint, sier forsker og spesialpedagog Ingrid Lund, men utfordringen kommer når stillheten hindrer barn og unges læring og sosiale utvikling. Disse barna blir ofte definert som innagerende, men de er ikke det! Det de viser er innagerende atferd i en viss situasjon. Her må de voksne ta ansvar. Ta kontakt, spørre og ikke gi opp selv om man blir avvist. Lund påpeker også at vekttall ikke er alt, og at magefølelsen ikke står øverst på prioriteringslisten i akademia.

Men, som hun understreker, bruk hode, hjertet og magen når dere møter barn.

Professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer

Hjørdis Halleland Mikalsen Frilansjournalist

Svein Gran

Psykologspesialist Dag Ø. Nordanger er opptatt av hjernens utvikling hos barn og unge. Han ser presiserer at hjernen først og fremst utvikler seg gjennom stimulering – ikke modning. Artikkelen redegjør også for de forskjellige utviklingsfasene fra barn til voksen, og gir kunnskap om hjernens grunnleggende prinsipper for utvikling.

Psykolog, spesialist i klinisk psykologi

Magne Raundalen Psykologspesialist / Senter for krisepsykologi

Dramatiske hendelser på verdensarenaen kommer i større grad enn tidligere inn i barnerommet. Spennvidden i barns reaksjoner er stor – fra ingen til svært sterke reaksjoner. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale kan møte barns frykt og besvare deres spørsmål.

Den siste artikkelen i denne serien gir Atle Dyregrov og Magne Raundalen råd til foreldre og lærere som skal snakke med barna når forferdelige ting skjer.

Atle Dyregrov

Psykologspesialist / Senter for krisepsykologi

Gå heller ikke glipp av et nært og vart intervju med psykolog og leder for Norsk Forening for Kognitiv terapi, Torkil Berge, på jakt etter forfedrenes historie. Ønsker dere en god lesning!

Ingrid Hopen Mediegrafiker

Unn Elisabeth Hammervold

stipendiat/deltaker i Norsk Sykepleierforbunds arbeidsgruppe/Psykisk helse og tvang

Tina Grønnevik

Redaksjonell prosjektleder

Elin Skogen Ansvarlig redaktør

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

Psykopp Nytt er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember.

Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning ansvarlig Redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen,

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vs Kari Vevatne, instituttleder UiS, Institutt for helsefag Hans-Jørgen Wallin Weihe, Høgskolen på Lillehammer Målfrid J. Frahm-Jensen, pårørende Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Anne Lise Øxnevad, psyk. sykepleier, SUS, Psyk. divisjon Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

innhold mars 2015

PORTRETT: TORKIL BERGE

På gjen­grodde stier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5

LIVET & SKOLEN

Ikke overse de stille barna. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

Den viktige regulerings­støtten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14

Barn og terrorfrykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

AKTUELT

Spaltisten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 NYTT FRA PSYK OPP OG HERTERVIG FORLAG

Aktuell litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 RECOVERY

Nøkkelen til bedring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26

Torkil Berge

s. 5

Livet & skolen

s. 9

FAGARTIKKEL

Bekymringsfull tvangsbruk? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 PSYKISK HELSE I FORSVARET

Mental mellomlanding . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 PRØYSENÅRET

«… både je og Salomo kom nakne tel vår jord». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Forlagskatalog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

Nøkkelen til bedring

s. 26

Prøysenåret

s. 36

Mental mellomlanding s. 32

4

Torkil Berge:

PÅ GJEN­GRODDE

STIER Psykolog Torkil Berge er kjent for sine fag- og selvhjelpsbøker.

Hans farfar, Jonas Berge, skrev også bøker og var i sin ungdom en lovende forfatter. Men hvem var han egentlig? Og hvorfor kastet barna farens upubliserte manuskripter på bålet etter hans død?

Torkil Berge dro til den vesle øya Finnøy for å finne ut mer.

Tekst og foto: Hjørdis Halleland Mikalsen.

5

– Det treet må ha stått der da farfar levde, sier psykolog Torkil Berge (58) og legger hånden på den tørre, ru trestammen.

opprinnelse blir viktigere jo lengre man kommer i livet.

Det handler om å være en del av noe større, av noe som har vært og som vil fortsette etter oss, sier han ettertenksomt.

RØTTER

DISHARMONI

En iskald vind fra vest får Torkil Berge til å pakke frakken tettere rundt seg. Han står på et velstelt gårdstun på den vesle øya Finnøy i Rogaland. Gården ligger vakkert til på en høyde med storslått utsikt som strekker seg over ryfylkebassenget og helt inn til Stavanger. På grønne marker beiter velfødde sauer, og i fjøset venter melkekyr tålmodig på kveldsstellet.

Mye er forandret siden Torkils farfar trådte sine barnesko her, men tuntreet står fortsatt slik det gjorde for over 100 år siden.

Torkil Berge er en anerkjent og prisbelønnet psykolog som til daglig jobber som fagutvikler og sjefpsykolog ved Diakonhjemmet Sykehus i Oslo. Som sin farfar har han skrevet flere bøker, men i en ganske annen genre.

Mens Jonas Berge skrev romaner om kjærlighet og politikk, skriver Torkil Berge fag- og selvhjelps­bøker om mestring av depresjon og angstlidelser. Han er født og opp­vokst i Bergen, og bosatt på Nesodden utenfor Oslo, men har røttene sine og navnet sitt fra den vesle øykommunen hvor farfaren vokste opp.

Denne hustrige høstdagen besøker han gården for første gang, og lytter opp­merksomt når Gunnar Skadberg forteller den fascinerende historien om bestefaren; odelsgutten som ble kristianiabohem og forfatter. En historie om tapte drømmer, kjærlighet, svik og brutte familiebånd.

– Ifølge bygdebøkene har din slekt holdt til her i uavbrutt linje siden 1500-tallet, forteller forfatter og lokal­historiker Gunnar Skadberg som har skrevet en om­fattende artikkel om Jonas Berge og hans slekt.

Torkil Berge lytter og nikker.

– Jeg har tenkt mye på betydningen av røtter i det siste. Jeg ble bestefar for første gang i forrige uke, og merker som så mange andre hvordan dette med

– Jeg visste at min farfar vokste opp her, at han var en lovende forfatter og at han solgte farsgården. Men der stopper det. Jeg var ikke klar over hvor viktig dette stedet har vært for min slekt gjennom generasjoner.

Jeg skulle gjerne visst mer, og har tenkt at jeg skulle ha spurt min far mer om oppveksten hans, men slik ble det ikke. Han døde for 30 år siden, bare 60 år gammel. Men jeg har inntrykk av at det var en eller annen form for disharmoni i forholdet mellom far og sønn som jeg aldri har fått helt klarhet i. Gunnar Skadberg nikker bekreftende.

– Det er mye som tyder på at Jonas Berge lukket seg mer og mer inn i seg selv, og at han ble virkelighetsfjern og blind for menneskene rundt seg.

KRISTIANIABOHEMEN Torkils farfar, Jonas Berge, ble født på Finnøy i januar 1883. Foreldrene ville at han skulle ta over familiegården, men Jonas klarte ikke å finne seg til rette i rollen. Han var en rastløs sjel, og reiste som ung til Kristiania hvor han ble en del av et radikalt miljø bestående av bohemer, kunstnere og studenter.

Jonas var et skrivende menneske. Drømmen var å gi ut en betydningsfull roman, og i 1908 debuterte han med «Kjæresten fra Wärmland». De påfølgende årene hadde han syv ut­givelser på fire år. Bøkene ble hyllet av kritikerne som mente at han «… uten Overdrivelse stiller paa Linje med de mest lovende Forfattere av det yngste Kuld …» og at «… hans arbeid vil få en varig Plads blant de bedste i Folkelitteraturen …». Han var

Torkil Berge er tilbake på gården der hans farfar vokste opp. I dag drives gården av Øystein Eggebø, som tok Torkil med på en rundtur.

6

Torkils farfar, Jonas Berge, reiste som ung til Kristiania hvor han ble en del av et radikalt miljø. Hans drøm var å gi ut en betydningsfull roman, og i 1908 debuterte han med «Kjæresten fra Wärmland». De påfølgende årene kom det ut 6 bøker til – og Jonas ble hyllet av kritikerne. Som sin farfar har også Torkil skrevet mange bøker, men i en ganske annen sjanger.

Foto (høyre): fra «Ætt og Heim» 1995, lokalhistorisk årbok for Rogaland, Rogaland Historie- og Ættesogelag.

med andre ord i ferd med å gjøre komet­karriere som forfatter da en ulykkelig kjærlighets­affære satte en brutal stopper for suksessen. Jonas hadde truffet en ung kvinne, forelsket seg og forlovet seg. Men han røk uklar med jentas far og forlovelsen ble brutt. Like etter kom han ut med romanen «Uden Sjæl. En kjærlighetshistorie». Da eksforloveden og hennes far leste boken, mente de å kjenne seg igjen i karakterene, og Jonas fikk et krast brev fra familiens advokat som truet med søksmål om han skrev en lignende bok igjen. Denne hendelsen gikk hardt inn på Jonas og ble et vendepunkt, både personlig og som forfatter. Dessuten måtte han ta et vanskelig valg. Han kunne ikke leve opp til farens forventing om å ta over familiegården. Til familiens store sorg valgte han å selge gården. Om det var det smertelige ved denne handlingen, kjærlighetssorg eller hans rastløse natur som gjorde at han like etterpå la ut på en reise til Europa, er usikkert. Men han reiste – og kom til et Europa i opprør. I 1920 oppholdt han seg i Berlin hvor han fikk se fascismen og nazismen gjøre sitt brutale inntog, i Napoli var han skrekk­slagent vitne til at 700 mennesker ble drept i opptøyer, og i München opplevde han Adolf Hitlers mis­lykkede

statskupp mot Bayernes lovlig valgte demokratiske leder på nært hold.

Jonas Berge var et turbulent menneske i en turbu­ lent tid, og opplevelsene gjorde uutslettelig inntrykk.

Han hadde lett for å forelske seg og var en gang forlovet med datteren til en søkkrik tysk skipsreder, han skal også ha hatt et forhold til en svensk grevinne.

Men det var først da han møte den mye yngre Emma fra Danmark at han slo seg til ro. Han var 41, hun var 25. De giftet seg, flyttet hjem til Norge og fikk to barn.

KASTET PÅ BÅLET – Jeg minnes min farfar som en virkelighets­fjern mann som stort sett satt for seg selv på loftet og klimpret på sin Remington-skrivemaskin, innhyllet i en sky av sigarettrøyk. Han drakk mye kaffe og likte overmodne bananer, sier Torkil som var 12 år da farfaren døde i 1969, 86 år gammel. Jonas Berge ga ikke ut flere bøker, men han sluttet aldri å skrive.

De upubliserte manuskriptene samlet han i en stor kiste. Etter hans død, da Torkils far og tante skulle rydde opp etter sine foreldre, ble kisten og alt det den inneholdt kastet på bålet.

7

– Det er unektelig en dramatisk handling, sier Torkil.

I 2005 lagde Oslo Teater Ensemble teaterstykket «Verk» om denne hendelsen. Regissøren tolket handlingen som et utløp for en følelse av svik, en sorg over en far som aldri var tilstede.

TORKIL BERGES FORFATTERSKAP: • Berge & Repål (2004). Trange rom og åpne plasser.

Hjelp til mestring av angst, panikk og fobier.

Aschehoug.

• Berge & Repål (2010). Den indre samtalen.

Lær deg kognitiv terapi. Gyldendal.

OM Å HJELPE SEG SELV

• Berge & Falkum. (2013). Se mulighetene.

Psykisk helse og arbeidsliv. Gyldendal.

Besøket er over. Torkil Berge skal rekke et fly hjem.

Til kone og barn på Nesodden, til barne­barnet Even som er knapt en uke gammel og jobben som psykolog på Diakonhjemmet Sykehus. At Torkil Berge ble psykolog var nærmest en tilfeldighet. Han hadde egentlig tenkt å bli bibliotekar, men så fikk han tilbud om å få alle bøkene fra psykologi grunnfag gratis fra en fetter, et tilbud den bokglade bergenseren ikke kunne si nei til, og dermed var kursen satt. I dag, nær 40 år senere, har han flere fag- og selvhjelps­bøker på samvittigheten. Han er leder for Norsk Forening for Kognitiv Terapi, og var redaktør av Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 10 år.

• Berge & Repål (2013). Lykketyvene. Hvordan overkomme depresjon. Aschehoug.

• Berge, Dehli & Fjerstad (2014). Energityvene.

Utmattelse i sykdom og hverdag. Aschehoug.

Har redigert følgende utgivelser: • Berge, Axelsen, Nielsen, Nordhus & Ommundsen (2003). Samtaler som forandrer. Psykologisk teori i praksis. Fagbokforlaget.

• Berge & Repål (2008). Håndbok i kognitiv terapi.

Gyldendal.

• Hagen, Turkington, Berge & Gråwe (2011).

CBT for psychosis: A symptom-based approach.

Routledge.

– Hjelp til selvhjelp er en av mine hjertesaker. Psykiske lidelser er et omfattende problem i befolk­ningen.

Samtidig har vi utviklet kognitive metoder og teknikker som folk flest vil kunne dra nytte av på egen­hånd.

Disse er ikke er verktøy som fagfolk har monopol på.

De er allemannseie, sier Torkil Berge engasjert. Han mener selvhjelp er undervurdert.

Priser: • Arthur Holmeslands pris for sakprosa, 2002, Aschehoug Forlag.

• Åsa Gruda Skards pris 2006 for populari­sering av psykologisk kunnskap, Norsk Psykologforening.

• Bjørn Christiansens minnepris 2009 for fagartikkel, Norsk Psykologforening.

– Alle psykiske lidelser har sine opprett­holdende mekanismer. Kunnskap om hva man helt konkret kan gjøre i hverdagen for å hånd­tere disse problemene kan hjelpe mange. Man kan lære å bli sin egen terapeut og støtte­spiller. Vitenskapelige studier dokumenterer at dette hjelper mange, sier Torkil. Han har nylig har vært med på å ut­arbeide en nett­side (www.kognitiv.no) som gir informasjon om kognitiv terapeutisk tilnærming til selvhjelp. Sidene er utarbeidet av Norsk Forening for Kognitiv Terapi, og har mottatt økonomisk støtte fra Helsedirektoratet. En annen hjertesak er Rask psykisk helse­hjelp, et lavterskel hjelpe­tilbud ved depresjon og angstlidelser i regi av Helse­direktoratet, hvor han står i bresjen for opplærings­programmet. Torkil kunne snakket mye om sakene han brenner for. Men han har et fly å rekke. Et liv som skal leves.

JONAS BERGES FORFATTERSKAP: • Kjæresten fra Wärmland. Fortælling. 1908.

• Den danske Dukke. Fortælling. 1908.

• Styrk. Fortælling. 1908.

• Den forsvundne Emigrant. Fortælling. 1909.

• Brita Urheim eller Den norrøne Kulturs Seier.

Fortælling fra Voss. 1910.

• Vinterlæsning. Fortællinger. 1910.

• Hvordan Plewe blev myrdet. 1911.

• Uten sjæl. En kjærlighetshistorie.

• Kakias kjærlighet. En fortælling om forbrydelse og straf. 1914.

• Fortælling. 1923.

• Johan Sigmundstad. En forfattarprofil. Trykt i Wien, utgitt i Kristiania 1921. Doktoravhandling.

– Røtter og opprinnelse er viktig, men livet er her og nå. Jeg vil ta familien min med til Finnøy en dag. Jeg vil at de også skal få se gården som min farfar solgte ut av familien. Jeg har tenkt på hvordan det hadde vært å vokse opp som bondesønn. Hjemme i hagen på Nesodden har vi høner, det er det nærmeste jeg kommer, sier han. ■

Kilde: «Finnøy-forfatteren Jonas Berge», artikkel skrevet av lokalhistoriker og forfatter Gunnar Skadberg, publisert i «Ætt og heim», 1985, Lokalhistorisk årbok for Rogaland Historieog ættesogelag.

8

DET ER LIVETS SKOLE. OG DET ER SKOLEN I LIVET.

Daglig samspill med mennesker og omgivelser er lik læring for barn, og læringen er nært sammenvevd med lek og omsorg. De kan lære gjennom alt de opplever og utvikle seg gjennom alt de erfarer.

Men når barn kommer i skolealder er læring betinget av flere faktorer. Lærere må derfor både ha kunnskap om individet og forståelse for hvordan individet samhandler med sine omgivelser for å kunne gi læring på en god måte. Det samme må foreldre – for å kunne følge opp barna på veien.

På de neste sidene kan du lese om aktuelle tema knyttet til barn og unges hverdag, i og utenfor skolen. >>

E LI V

T&

L SKO

EN

Ikke overse de stille barna De som roper, für ofte svar. De som er stille, kan ha like mye behov for hjelp.

Tekst: Ann-Mari Gregersen. Foto: istockphoto.com.

10

11

E LI V

T&

L SKO

EN

av utagerende atferd. De er ikke innagerende. De viser en innagerende atferd i den konteksten, i den situasjonen.

«Du liker ikke meg, du».

Ingrid Lund så på jenta foran seg. Det er avslutning for 10. klasse, og det var ikke en setning klasse­ forstanderen ventet seg.

GLEM MANUALER Konferansens mål er å gi mot til å se, og evne til å handle. Lund mener det er helt nødvendig at voksne kjenner til hvor vondt det er å stå utenfor.

«Joda, det er klart jeg gjør», svarte hun og satte opp et typisk koselig fjes. Hvor hun bekreftet og lyttet, slik som bekreftelseskurset tilsa. Gjenta og speile budskap, men uten å være i kontakt. En automatisk, pedagogisk telefonsvarer var installeret.

– Har dere kjappe løsninger, eller har gått på kurs i 10-stegsmodellen for å gjøre noen lykkelige, vil dere streve. Det er jo deilig med en manual, med kloke spørsmål. Men den kan like gjerne hindre kontakt.

Husk at her er det barn som strever med å få uttrykt seg, de kan være engstelige og kanskje trenge litt mer tid og tålmodighet. Så dere må være gode på relasjoner. Ikke minst egen kompetanse på relasjoner.

«Hvorfor sa jeg det?», tenkte Ingrid Lund.

«Det er ikke ekte. For på innsiden er jeg fortvilet.

Trodde jeg var en voksen som så alle. Men denne jenta hadde en opplevelse av at ingen hadde sett henne.»

Lund er forsker, men har også jobbet som familieterapeut. Da bruker hun seg selv. Stiller åpne og undrende spørsmål som kan legge til rette for dialog.

Det er jo deilig med en manual, med kloke spørsmål. Men den kan like gjerne hindre kontakt.

– Jeg kan for eksempel si: «Jeg trenger å vite mer om hvordan du har det, for at jeg skal bli en bedre voksen.» «Hva trenger du av meg?» Så kan du få svaret «Vet ikke». Min viktigste agenda er at når barnet eller ungdommen går fra samtalen, skal de ikke ha et inntrykk av at jeg har gitt opp, eller at dette var vanskelig. Det blir viktig å være en varm voksen som tar sårbarheten på alvor, samtidig som du positivt leder dem videre.

VENNSKAP Sørlendingen Ingrid Lund har salen i sin hule hånd.

Hun er midt i innlegget sitt om «De stille barna» på konferansen «Mot til å se, evne til å handle» på Sola.

Forskeren har tatt doktorgrad på å følge 15 stille ungdommer mellom 12 og 18 år. Nå forteller hun om egne erfaringer og hva andre skal gjøre i møte med de som ikke viser mest igjen.

Voksne må ta ansvar for hjelpesløsheten selv.

Du skal ikke lekke den.

Det går an å være stille og ha det fint, men det er ikke de Lund har fokus på. Det er de barn og unge som trekker seg tilbake og blir stille når de ikke har det bra.

Utfordringene kommer når stillheten hindrer barn og unges læring, gir en annen atferd enn forventet og hindrer vennskap.

ER ANDRE BEDRE ENN DEG? Ingrid Lund forteller at også de stille barna, helt nede i barnehagealder, kan ha et høyt indre stress. Det har forskning vist ved å måle kortisol-nivå. Mange av disse barna blir oversett. For de skriker ikke. De skaper ikke trøbbel. Så det kan være lett å gå forbi dem i en hektisk hverdag.

Å være oppmerksomt til stede, lære, leke og sam­ arbeide er ikke lett når det er kaos på innsiden, og når en ikke kjenner seg trygg. Når man trekker seg unna, avviser andre, gjemmer seg på do, har nedsatt stemningsleie, sover og spiser dårlig. Da er det vanskelig. Dette er barn som viser oss det Lund definerer som en innagerende atferd, motsatt

– Dere må spørre og ikke slippe tak, selv om dere blir avvist. Men så må dere også spørre dere selv; er det andre kollegaer som får det bedre til med

12

IKKE GLI UNNA

denne ungdommen? Er vi så fleksible at vi kan bytte?

Og også verdsette det, fremfor at det blir et problem og en konkurranse om hvem som er best?

For at det stille barnet skal få hjelp, må alle trø til.

Hjemmet, trenere, venner, hjelpeapparat. Det skal legges til rette for inkludering, gode opplevelser og følelser, og mestring. Det skal balanseres, pushes og samtidig ventes. En må ha forventninger til barn og unge, alt annet er respektløst. Ikke gli unna fordi det er vanskelig, mener Ingrid Lund.

Lund oppfordrer til at en utfordrer hverandre og seg selv. Er det takhøyde nok på arbeidsplassen til at dere kan si til hverandre: Dette er jeg god på! Dette er min styrke som jeg kan ta med meg i møter med unge. Og ikke minst: Dette utfordrer meg. Hva er til hinder for at jeg kan gjøre en god jobb? Er det lov å dumme seg ut på jobb? Har en avklart dette, går en barn og ungdom i møte på en bedre måte.

Og til slutt setter hun på en film fra en samtaletime med en stille ung jente. På metaspørsmålet: «Hvis du hadde vært voksen, hva ville du gjort for deg?» svarte hun:

«Er det noen som liker denne gutten?»

– Hvis jeg var lærer, ville jeg snakket med eleven. Selv om hun var stri, må du snakke. Kanskje ta henne med på et grupperom. Bare snakke. Dersom personen eksploderer, må du bare fortsette. Det kan være lurt å ha på en vifte, for når du blir sint, blir du varm. Vil du virkelig hjelpe, må du bare snakke og snakke og snakke. Du må aldri gi opp. ■

IKKE LEKK HJELPESLØSHET Det er klart en likevel kan føle seg hjelpesløs, irritert og motløs.

– Voksne må ta ansvar for hjelpesløsheten selv.

Du skal ikke lekke den. Da får du heller si «Nå vet jeg ikke mer hva jeg skal spørre om. Har du tips?»

Eller skriv ned et spørsmål, og be den unge svare til neste gang. Behold tråden, uansett hvor vanskelig det kan være. Den voksne må ta ledelsen, bekrefte at det er vanskelig, men beholde optimismen. For de unge vet at de er avvisende.

INGRID LUND

Foto: faksimile: www.minside.uia.no

Forsker, familie­terapeut, spesial­pedagog og amanuensis ved institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder.

Magefølelse er ikke det som står øverst på prioriteringslista i akademia. Magefølelse skal ikke være en styringsmekanisme, men kan gi oss refleksjoner vi kan ta med oss. Bruk både hode, hjertet og mage når dere møter barn, sier Lund.

VEKTTALL IKKE ALT Lund var på et ansvarsmøte nylig, der hun spurte: «Er det noen som liker denne gutten?» Da ble det helt stille, blant tusenvis av vekttall. «Ja, vaktmesteren», sier en.

Forfatter av bøkene «Hun sitter jo bare der: om inn­ agerende atferd hos barn og unge» (2004), «Det stille atferds­­problemet: inn­agerende atferd i barne­ hage og skole» (2012), «Tydelige voksne: når atferd utfordrer» (2012) og «Mattias er alene» (2014).

KONFERANSEN «Mot til å se – evne til å handle» i møte med barn i familier, der foreldrene har psykisk lidelse, rus­ middel­avhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, er tema for konferansen for 10. året på rad. Arrangører var Kompetansesenter Rus – region Vest Stavanger (KoRus), Rogaland A-senter i sam­ arbeid med tverr­etatlig koordinerings­gruppe for Nettverks­konferansen Mot til å se – evne til å handle 2015, samt Fylkesmannen i Rogaland.

– Vi fikk han inn i gruppa. Han var uten vekttall, men hadde kunnskap som gjorde at gutten fikk både hans, og også konas tillitt. Etter at de kom med i gruppa, ble det fart på tingene. Helt andre historier om gutten kom frem. Vaktmesteren og kona var helt uten vekttall, men hadde noe annet viktigere i akkurat denne sammenhengen: Et stort hjerte og et klokt hode i møte med en sårbar gutt.

13

E LI V

T&

L SKO

EN

DEN VIKTIGE REGULERINGS­ STØTTEN Du ser ADHD eller depresjon. Dag Nordanger ser sviktende regulering.

Tekst: Ann-Mari Gregersen. Illustrasjoner: Dag Ø. Nordanger og shutterstock.com.

– Hvis dere glemmer mye av det jeg har sagt, men bare husker begrepet regulering, er jeg fornøyd.

men moren gir reguleringsstøtte. Hun prater rolig, kler på datteren, trygger henne, tar henne opp, legger henne til kinnet, gir varme berøringer og regulerer ned i affekt.

Psykologspesialist Dag Nordanger ser muntert ut over den fulle salen på Sola Airport Hotel. Fagfolk fra psykiatri, barnevern og rusfeltet er på den 10. fagkonferansen «Mot til å se, evne til å handle».

De fleste barn får støtten de skal ha. Andre får utviklings­traumer. Traumatisk stress og sviktende reguleringsstøtte i kombinasjon, preger hjernens oppkoblinger. Og dermed barnets utvikling og fungering. Kunnskapen om hjernens grunnleggende prinsipper for utvikling, og hvordan ulike belastninger

SVIKTENDE STØTTE – Hva legger jeg i begrepet regulering? I filmen dere så, fikk et barn hjelp til å kle på seg. Hun liker det ikke,

14

«Hjernen utvikler seg først og fremst gjennom stimulering, ikke modning.» kan påvirke den, gir gode retningslinjer for hva som kan være hensiktsmessige tiltak.

– Hjernen utvikler seg først og fremst gjennom stimulering, ikke modning. Den er av­hengig av regulerings­støtte for å utvikle seg. Vi er mest på­ virkelig i tidlige leveår. De repeterende samspills­ erfaringene, det som skjer ofte og mye hver dag – er den viktigste driv­kraften bak ut­viklingen, forteller Nordanger til en veldig lyd­hør forsamling.

TRE DELER Bilder av hjerner kommer på storskjermer.

Hjernestammen, overlevelseshjernen, kom først i evolusjonen. Regulerer grunn­leggende funksjoner som pust, blod­gjennom­strømming og temperatur.

Det limbiske system, emosjonshjernen, kom da vi ble pattedyr og reiste oss på to bein. Da var det funksjonelt å være redd og sint. Styrer grunn­leggende følelser som frykt og sinne.

Cortex, logikkhjernen, kom til slutt. Her tenker, snakker og bestemmer vi oss.

En må vite noe om hvordan de tre delene virker sammen. Når et barn er født, er overlevelseshjernen ferdig koblet opp og utviklet. Det samme er de grunnleggende delene av emosjonshjernen, foruten de mest avanserte delene, som kommer de første leveårene. Logikkhjernen er ikke ferdig utviklet før opp mot 25 års-alderen. Logikkhjernen kan påvirke nedover, men jo mer stressnivå, jo mer kobler den ut.

Gjennom den grunnleggende stimuleringen barnet får gjennom samspill, forgrener de seg oppover. Den utvikler seg også bakfra og fram, og fra høyre mot venstre. Hvis noe skjer slik at hjernen ikke får utviklet seg som den skulle, kan for eksempel de fremre områdene, og særlig venstresiden, bli skadelidende.

SPRÅK OG INNSIKT Hjernen utvikler seg nedenfra og opp. Viktige nevroner som styrer samspill og følelser er ikke dandert pent omkring fra fødselen av, men samlet dypt i hjernen.

15

E LI V

T&

L SKO

EN

BARN GIR OPP

– For eksempel; bak øyehulen på venstre side sitter viktige områder for språk og for å forstå oss selv i en sammen­heng. Hvis disse om­rådene ikke er ut­viklet og vi forsøker å nå inn med språk og innsikt, risikerer vi å banke på i 3. etasje mens problemet bor i 1.

Den verst tenkelige situasjonen for et barn er derfor når den som skulle regulere ned alarmen, er trusselen. Konsekvensen blir da ofte et over­ sensitivt alarm­system, og samtidig et underutviklet reguleringssystem. Samtidig vil barn som lever i en slik situasjon over tid gi opp.

TRUSSEL Når vi oppfatter en trussel, vekkes et alarm­system i hjernen, som amygdala er en viktig del av. Deretter koples hjernens reguleringssystem inn – områder høyere opp i hjernen, som den fremste delen av logikkhjernen, vurderer trusselen. Hvis det viser seg å ikke være noen reell fare, griper regulerings­systemet inn og regulerer ned alarmen. Er regulerings­systemet under­utviklet, sliter vi, og vet ikke hvor vi skal gjøre av uroen.

– Det nytter ikke å gråte, og det fins ingen mulighet for å komme seg ut av situasjonen. Barnet forsvinner da gjerne inn i en enda mer grunnleggende alarmeller overlevelsestilstand. Det flykter inn i seg selv, og stenger av kroppen. Pulsen går ned og det barnet blir blekt og slapt: det blir hypoaktivert.

«Er reguleringssystemet underutviklet, sliter vi, og vet ikke hvor vi skal gjøre av uroen.»

– Siden hjernen utvikler seg nedenfra og opp, er ikke regulerings­systemet utviklet hos et lite barn.

Det blir utviklet gjennom reguleringsstøtte fra en omsorgsfull voksen. For et barn er alt nytt, og mye kan være truende. Det er ofte overaktivering i et lite barns amygdala, som den voksne må regulere ned.

Hver gang du klarer det, bygges det forbindelser mellom regulerings­systemet og alarm­systemet. Slik får barnet gradvis egne ferdigheter til å regulere seg.

Logikkhjernen får kraft til å bufre alarmen.

Nordanger forklarer hvordan toleransevindu-modellen på grunn av dette kan gi en bedre forståelse av disse barna enn hva diagnoser kan tilby. Det handler om at de har et veldig smalt vindu for hvor mye trusler de tåler. De flyr fort opp i alarmtilstand, for de blir hyperaktiverte eller hypoaktiverte.

HVOR FESTER DU BLIKKET? Hyperaktiveringen kan bli tolket som ADHD eller atferds­problemer. Hypo­aktiveringen som depresjon.

Vekslingen mellom ytterlig­hetene som en bipolar lidelse.

– Hva vi ser, kommer an på hvor vi fester blikket. Vi må frigjøre oss fra diagnoser. Heller se på dette i et utviklings­­basert lys. For disse barna handler det først og fremst om grunnleggende reguleringsvansker.

De vet ikke hvordan de skal komme seg ut av sine tilstander.

16

Hvordan skal så hjelperne endre en slik tilstand?

For mange av barna er det fosterforeldre vi må sette vår lit til, sier Nordanger og sier at på en måte trenger barna først og fremst en overdose av vanlig omsorg, av reguleringsstøtte. Utfordringen er at barnet vil møte omsorgspersonen med en forventning om å bli sviktet. Mange utviklingstraumatiserte barn har en svekket hippokampus, som er en hjernens kanskje viktigste «erfaringsarkiv» og en veldig sentral del av regulerings­systemet. En svekket hippokampus gjør at de korrigerende erfaringene som gis, kodes veldig sakte inn.

DET NYTTER – Det er lett å gi opp, føle avmakt og til slutt begynne å avvise. Og dermed bekreftes det som barnet trodde.

Samtidig er det spennende forskning som tyder på at hippokampus er det eneste stedet i hjernen hvor det fødes nye hjerneceller. Når barnet er trygt, begynner ting å reparere seg. Så det vil nytte hvis du klarer å stå i det.

Vend pilen tilbake mot deg selv. Det mener Nordanger er viktigere enn metoden du bruker. Hvilke barn trigger deg? Hva dysregulerer deg? Hvor er du i ditt toleransevindu?

DAG Ø. NORDANGER

Han mener at oppgaven i forhold til disse barna ikke handler om å bearbeide traumatiske minner. De skal hjelpes med å reguleres tilbake til et toleransevindu, og få et større toleransevindu. Reguleringsstøtte må da gis i situasjoner hvor vi støtes bort. Det må kjempes mot instinkter som speiler den negative atferden. Til slutt må en hjelpe alle som er nær barnet til å gjøre nettopp dette.

Psykologspesialist i klinisk psykologi for barn og unge.

Foto: faksimile: www.rop.no

For tiden forsker og foreleser på regionalt kunnskapssenter for barn og unge i Bergen.

Det kan være svært krevende.

– Jeg mener derfor at vi må anerkjenne det å klare og gi vanlig omsorg i slike situasjoner som et eget spisskompetansefelt, avslutter Nordanger. ■

17

Han har også en deltids­ stilling ved ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging region vest.

Les om hans arbeid på cactusnettverk.no

E LI V

T&

L SKO

EN

18

NÅR DET FORFERDELIGE SKJER Terrror sprer engstelse og frykt, og i motsetning til voksne har ikke barn knagger å plassere sin engstelse på. Men god informasjon virker dempende på barns angst og uro.

Tekst: Magne Raundalen og Atle Dyregrov. Foto: Stocksy.com og gettyimages.no.

19

E LI V

T&

L SKO

EN

Dramatiske hendelser på verdens­arenaen kommer i større grad enn tidligere inn i barne­rommet; gjen­ nom direkte nyhets­sendinger eller gjen­nom barneog ungdoms­programmer. Spennvidden i barns reaksjoner er stor, fra ingen til sterke reaksjoner.

det ofte skjer terrorhandlinger. De kan trenge spesielt mye omtanke og samtale og kanskje faglig oppfølging når det skjer angrep med stor mediedekning.

GI BARNA KNAGGER Det er vanskelig å begripe at noen kan gjøre noe så fryktelig som å utføre et terrorangrep. Men vi voksne har knagger vi kan plassere vår engstelse på og som gjør at vi slipper å gå og se oss tilbake over skulderen og tenke at det når som helst kan komme en terrorist til vårt nabolag. Det er denne voksentryggheten vi vil at barna skal få del i. Det er derfor viktig å forklare barn at slike terrorhandlinger skjer svært sjelden.

Det gjør ikke handlingen mindre grusom, men det gjør at barna kan bli fritatt fra tankene om at det kan skje her og nå, når som helst. God informasjon virker dempende på barns angst og uro.

Det er viktig å fremheve at mange barn, selv om de blir både forskrekket og opprørt, ikke opplever at voldsomme nyheter griper inn i deres hverdag.

Er barnet akkurat som før, er det viktig at vi ikke snakker slik at de daglig må forholde seg til spørsmål om terror. Men – vi må ha «antennene» relativt høyt oppe, fordi det er mange barn som velger å virke helt ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene. Det mangler ikke på rapporter om redde barn som ikke snakker med mamma og pappa. På vårt spørsmål om hvorfor, har de et standardsvar som vi tror er sant: «De vet ikke hva de skal si.»

«Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.»

ALDERSTILPASSEDE SAMTALER Det første vi vil si er at samtalen med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller i samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene. Det er først fra 6-årsalderen at barn mer eller mindre aktivt tar til seg denne type forferdelige nyheter. Vi skal likevel være oppmerksomme på førskolebarna og hva de kan streve med, enten fordi de har fått med seg nyheter, eller de har hørt samtaler mellom større barn eller voksne.

TA ANSVAR Et viktig poeng hvis vi tenker på angrepet mot Charlie Hebdo i Paris, er at det er ti år siden opp­ styret om Muhammed-tegningene som ble trykket i Jyllandsposten. På de ti årene har vi opplevd et fryktelig terrorangrep på norsk jord. Det har også vært andre terror­angrep og -trusler på verdens­basis, men det er viktig å huske og si at det er sjelden at noen med feiltanker gjør forferdelige ting.

TO PERSPEKTIV Når vi snakker om å forklare dramatiske nyheter til barn, og da spesielt terrorhandlinger, har vi alltid to perspektiver i tankene. Det første og det viktigste er det vi kaller det terapeutiske. Det vil si at det vi forklarer skal dempe unødig uro og angst for at det skal skje der barna selv er. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. En del av det terapeutiske er å ta i mot at barnet gjerne trenger mer nærhet, som for eksempel mer oppmerksomhet ved leggetid.

Når det skjer terrorhandlinger, eller andre utpreget voldsomme nyheter dominerer mediene, vil vi anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem, enn å tenke at dette har de sikkert ikke fått med seg. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål. Vi kan også formidle til barna at vi voksne har merket oss at politiet har lært mye av det som skjedde. De er blitt bedre til å beskytte oss.

Vi kan faktisk føle oss tryggere enn før. ■

Det andre perspektivet har vi kalt «det pedagogiske.»

Da tenker vi på at nyheter som alle er opptatt av, selv om det er forferdelige nyheter, gir anledning til viktig læring.

Mange barn i Norge kommer dessuten fra land hvor

20

OM FEILTANKER OG TANKESYKDOM, BREMSER OG RYDDEMASKIN Tankesykdom og feiltanker kan noen ganger brukes som forklaring når vi snakker om folk som planlegger å drepe andre, slik som terrorister.

To andre begreper som kan brukes, er bremser og ryddemaskin. Det at noen planlegger å drepe og virkelig dreper andre, er fordi bremsene mot å gjøre slikt og ryddemaskinen som skulle fjerne de gale tankene, ikke virket. Bremsene kom ikke på, og ryddemaskinen var ødelagt.

I grupper hvor terrorister har lite kontakt med andre kan de få felles feiltanker og sammen bli enige om å gjøre grusomme ting, uten at bremsene settes på.

«Alle mennesker har en tankebrems de kan trå på som stopper farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tankene. Noen ganger både gjør vi dumme ting og sier dumme ting. Det er ikke sykdom.

Det er helt vanlig. Da ber vi om unnskyldning.

Bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre er det noen få som får feil på begge to. Det kan hende at både bremsene og ryddemaskinen ble dårlig fordi personen opplevde mange vonde ting i barndommen.

Men det kan også hende at hjernen blir forgiftet fordi den var full av gale og sinte tanker fra før.

Det viktigste vi har å si til deg er at det er veldig sjelden at noen får slike tanker som gjør at de dreper andre.» ■

SENTER FOR KRISEPSYKOLOGI Senter for Krisepsykologi består av et fellesskap av kliniske psykologer og forskere. Senteret fokuserer på arbeid med barn og voksne som har vært utsatt for alvorlige krisehendelser.

Vil du vite mer om hvordan du kan snakke med barn om terror? På www.krisepsyk.no er det publisert grundige artikler om emnet. Her finner du også forslag til hvordan lærere kan jobbe med dette i undervisningssammenheng.

21

SPALTISTEN

AKTUELT • AKTUELT • AKTUELT

«LIKES» = STRESS

Foreldre og venner skryter og gir tommelen opp. Men vi blir bare mer og mer stresset.

«Mine foreldre over-vurderte meg!» sier pasienten, mørk i blikket. «Å ja?» svarer jeg.

Jeg stusser litt … Det finnes vel verre ting enn å bli overvurdert av foreldrene? Pasienten forteller om en trygg oppvekst med to foreldre som lyttet og støttet og skrøt. Hun hadde stadig fått høre ting som: «Du kan bli hva som helst her i livet!» og «Du har så mange gode egenskaper, hele verden ligger for dine føtter!».

«Hvordan føltes dette for deg da?» spør jeg (jeg er jo tross alt psykolog).

«Stress!» kommer det kontant.

Jeg lærte noe viktig denne timen. Når en noen sier «du kan bli hva som helst her i verden» er det godt ment. Men det er jo ikke sant. Det er en løgn at alle kan bli hva som helst her i verden. Innerst inne blir vi utrygge når en (hvit) løgn blir brukt til å trøste eller motivere oss. Vi vet at vi er skrøpelige og kommer med utallige naturlige begrensninger. Vi kan ikke gjøre alt her i verden. Vi blir slitne, vi blir redde og vi går oss fort vill i mylderet av valgmuligheter.

Hvis det virkelig ikke er grenser for det som kan oppnås vil mange føle at de burde oppnå veldig mye.

Og det er nettopp det svært mange føler i dag: «Jeg burde oppnå så uendelig mye mer enn det jeg gjør.

Jeg er ikke god nok. Uansett hva alle sier så er jeg ikke god nok.» I dag kan mange se på hundrevis av «likes» og grenseløst positive kommentarer om seg selv – som alle er godt ment – men de skaper et forventningspress – et stress rett og slett! ■

Det er lett å tenke at et barn vil fanges opp av andre dersom det er grunn til bekymring. Det er ofte ikke tilfelle. Hvis du er bekymret for et barn, er det viktig at du gjør noe.

Folkehelseinstituttet la i 2011 fram en rapport som dokumenterer omfanget av og risikoen knyttet til barn med foreldre som har psykiske lidelser eller som misbruker alkohol: • 260 000 barn (23 %) har foreldre med en moderat psykisk lidelse som kan gå ut over daglig fungering.

• Rundt 70 000 barn (6,5 %) har foreldre med et såpass alvorlig alkoholmisbruk at det sannsynligvis går ut over daglig fungering.

• Til sammen har 290 000 barn (27 %) foreldre med slike mer alvorlige tilstander.

• Teller vi kun klart alvorlige lidelser, rammes 115 000 barn (10 %) av foreldres psykiske lidelser og 30 000 (3 %) av foreldres alkoholmisbruk, totalt 135 000 barn (12 %).

JEG SER er et prosjekt utviklet av Blå Kors Norge. På nettsiden jegser.no finner du blant annet en veileder med gode råd og konkrete tips til hva du kan gjøre hvis du er bekymret for et barn. Det er bedre at flere gjør noe, enn at ingen gjør noe. ■ (Tall hentet fra Rapport 2011:4)

Psykolog, spesialist i klinisk psykologi

AKTUELT • AKTUELT • AKTUELT • AKTUELT • AKTUELT • AKTUELT • AKTUELT

De glemte heltene Mange har i vinter fulgt serien «Kampen om Tungtvannet» på tv. En dramatisert frem­stilling av bak­grunnen og hendelses­forløpet rundt tungtvanns­ aksjonen mot Norsk Hydros fabrikk på Rjukan under andre verdens­krig. Serien viser opp hva som skjedde under planleggingen av aksjonene i Storbritannia, og hvordan aksjonen påvirket det nasjonal­sosialistiske Tysklands kjerne­k raft­program. Vi får innblikk i bakgrunnen til de glemte heltene – de som gav sitt liv for denne grense­sprengende aksjonen.

Terapi på nett

Boka «Silent Heroes – Tause helter. Operasjon Freshman og andre falne» handler også om glemte helter; de falne fra samvelde­landene. Førtifem av disse ligger begravet på Eiganes kirkegård i Stavanger.

I tillegg er sju flygere be­gravet på Helleland kirkegård og fem ingeniør­soldater på Vestre gravlund i Oslo.

Disse deltok i operasjon Freshman. Boka forteller hvem disse mennene var, hvilke opp­drag de deltok i, hvordan de døde, hvordan de er blitt minnet og hedret i ettertid, og hvordan det var for familiene å leve videre med tapet av sine kjære. ■

Veiledet internett­behandling basert på kognitiv atferds­terapi, har vist seg å være effektivt ved enkelte psykiske lidelser.

I studier har forskere sett at alliansen mellom brukere og programmet ofte er like god som mellom en pasient og terapeut. I flere land er denne terapiformen godt etablert og med høy suksessrate, men i Norge er det foreløpig ikke mange som tilbyr slik behandling.

Et unntak er Helse Bergen, som tilbyr veiledet internettbehandling mot panikklidelse og sosial angst.

Ion Drew, Helge Sognli, Marie Smith-Solbakken, Hans-Jørgen Wallin Weihe

– Det hele startet med et forskningsprosjekt som ble satt i gang i 2007. Dette prosjektet ble så vellykket at det ble etablert som et fast tilbud. Tilbudet er kjent som eMeistring og tok imot den første pasienten i april 2013, sier Beate Standal. Hun er psykolog og teamleder for klinisk e-mestringskurs i Helse Bergen.

Silent Heroes Operation Freshman and others

Veiledet internettbehandling inneholder de samme elementene som tradisjonell kognitiv atferdsterapi og er basert på forskning. Behandlingen inneholder moduler som varer fra 9 til 14 uker, og hver uke får du oppfølging av en behandler som via programmet veileder deg i behandlingen.

Tause helter

Th is book is about the 45 Commonwealth casualties buried in Eiganes Cemetery, Stavanger, in addition to the seven airmen buried in Helleland Churchyard and the five Royal Engineers who took part in Operation Freshman and who are buried in Oslo Western Civil Cemetery. It is also about those who lost their loved ones. The aim is to tell the story of who these men were, what mission they were involved in, how they died, how they have been remembered and honoured since, and what it was like for their families to live on with their loss. The book combines Second World War history, especially in Norway, with the personal perspective of those who lost their lives and their families. It is a product of the research programme ‘Memory Studies’ at the University of Stavanger and is a follow-up of Memories from the War. Sola War Graves (Dessingué, Smith-Solbakken and Wallin Weihe, 2009), which in similar fashion uses as its starting point the war graves in Sola Cemetery near Stavanger and Dunkirk, City of Memories (Dessingué and Ryckebusch, 2011), which deals with how the world wars have affected the city of Dunkirk.

Boka handler om falne fra samveldelandene. Førtifem av disse ligger begravet på Eiganes kirkegård i Stavanger. I tillegg er sju flygere begravet på Helleland kirkegård og fem ingeniørsoldater på Vestre gravlund i Oslo. Disse deltok i operasjon Freshman. Den handler også om de som mistet sine kjære. Målet er å fortelle hvem disse mennene var, hvilket oppdrag de deltok i, hvordan de døde, hvordan de er blitt minnet og hedret i ettertid, og hvordan det var for familiene å leve videre med tapet av sine kjære. Boka kombinerer krigshistorie, særlig om andre verdenskrig i Norge, med det personlige perspektivet; de som mistet livet og familiene deres. Den er et produkt av forskningsprogrammet «Minnestudier» ved UiS og følger opp publiseringen av Krigsminner: Sola Krigsgraver (Dessingué, Smith-Solbakken og Wallin Weihe, 2009), en bok som på lignende måte tar utgangspunkt i krigsgravene på Sola kirkegård nær Stavanger og Dunkirk, City of Memories (Dessingué og Ryckebusch, 2011), som omhandler hvordan verdenskrigene har påvirket byen Dunkirk.

Tause helter

Operasjon Freshman og andre falne

Operasjon Freshman og andre falne

I tillegg til programmet som Helse Bergen tilbyr, finnes det noen private poliklinikker som tilbyr dette. Universitetet i Tromsø tilbyr også MoodGym, som er et selvhjelpsprogram for mennesker med depresjonssymptomer. Fra Bergen kommer også andre nyttige nettbaserte selvhjelpskurs. Stiftelsen Bergensklinikkene tilbyr gratis, nettbaserte tester og selvhjelpsprogram, hvor du anonymt kan få hjelp til å håndtere milde til moderate rusproblemer. ■

Silent Heroes Operation Freshman and others

I S B N 978-82-8217-006-2

788282 170062

Hertervig Akademisk

9

Hertervig Akademisk

Ion Drew Helge Sognli Marie Smith-Solbakken Hans-Jørgen Wallin Weihe

HERTERVIG

«Silent Heroes. Tause helter. Operasjon Freshman og andre falne». Av Ion Drew, Helge Sognli, Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe.

Hertervig Akademisk, 2011.

Kilde: Nhi.no

23

nytt

Samhandling for eldres helse

SESAM-KONFERANSEN 2015 TEMAER Pleiekultur Demens Depresjon Fra teori til praksis m.m.

fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og Hertervig Forlag

FOREDRAGSHOLDERE Knut Engedal Anne Marie Sandvoll Dag Årsland Guro Hanevold Bjørkløf Ingelin Testad m.fl.

Hei! PÅMELDING

Nytt opplag

www.psykopp.no/kurs/sesam/

Mer informasjon: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning telefon 51 93 88 00 faks 51 93 88 01 www.psykopp.no

Dette er et brettspill som passer for barn, ungdom og familier.

I spillet er det ulike spørsmål om hva dere liker, ikke liker og om ting dere har opplevd. «Hei» har enkle og fleksible regler, som gjør at det kan passe for ulike alders­grupper.

Spillet har mange spørsmåls­kort om ulike tema, som bl.a. relasjoner, selv­følelse, fantasi og evnen til å ta andres perspektiv. Man kan velge kort etter spillernes alder og ønske om tema.

Regional konferanse i eldremedisin Stavanger 27. og 28. mai

Målet med SESAM-konferansen er å formidle ny kunnskap og gi inspirasjon til arbeidet med eldres helse i alle deler av helsetjenesten.

Denne årlige konferansen er en møteplass for utvikling av faglige nettverk og en mulighet til å skape bedre samhandling.

Eldremedisin er sammensatt, og helsesvikt må ses i et helhetlig perspektiv. Derfor har programmet stor bredde, og søker både å gi faglig oversikt og presentere konkrete erfaringer fra vår helseregion.

Arrangører er SESAM - Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling i samarbeid med Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

Vi ønsker hjertelig velkommen til SESAM-konferansen 2015!

Alder: fra 4–99 år

Samhandling for eldres helse Stavanger, 27. mai–28. mai

- et spill om følelser, tanker og situasjoner

9

- et spill om følelser, tanker og situasjoner

Antall spillere: 2–6

788282 161404

Regional konferanse i eldremedisin 2015 I S B N 978-82-8216-140-4

Hei-spillet er et verktøy for å sette ord på tanker og følelser, og er sam­tidig en lek­preget aktivitet som voksne og barn kan gjøre sammen.

Målet med SESAM-konferansen er å formidle ny kunn­ skap og gi inspirasjon til arbeidet med eldres helse i alle deler av helse­tjenesten. Denne årlige konferansen er en møte­plass for utvikling av faglige nettverk og en mulighet til å skape bedre samhandling.

Eldremedisin er sammen­satt, og helsesvikt må ses i et hel­hetlig perspektiv. Derfor har programmet stor bredde, og søker både å gi faglig oversikt og presentere konkrete erfaringer fra vår helseregion.

Arrangører er SESAM – Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling i samarbeid med Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

- et spill om følelser, tanker og situasjoner

Se www.psykopp.no for program og påmelding. www.hertervigforlag.no

STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Telefon 51 93 88 00 Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

ANSATTE Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

HERTERVIG AKADEMISK

24

Elin Skogen, daglig leder elin@psykopp.no Patrik Wallgren, markedssjef patrik.wallgren@psykopp.no Iselin Kleppestø Thorsen, redaktør iselin@psykopp.no Aida Naqasha, konferansekoordinator aida@psykopp.no Natalia K. Vines, sekretær post@psykopp.no Mette HERTERVIG Rørosgaard, regnskapssekretær mette@psykopp.no Lise Hetland, informasjonsmedarbeider lise@psykopp.no AKADEMISK Maria Skogen, informasjonsmedarbeider info@psykopp.no Cathrine Gjelsvik, informasjonsmedarbeider info@psykopp.no Mangor Soma, logistikk

Grønvold Eilertsen er psykologinisk nevropsykologi. Hun har vært ørlandet Sykehus, ved avdeling unges psykiske helse (ABUP), siden 2005. Her har hun jobbet d barn og unge med ticstilstander vropsykiatriske tilstander. Fra var hun tilsluttet Habit Reversal met ved ABUP. Siden 2013 har hun DPS Solvang, døgnpost for voksne.

resultat av ønsker fra foreldre øy de kan benytte for å samtale m ADHD.

Lotte er åtte år og stort sett akkurat som alle andre jenter på åtte. Det er bare en liten ting – en liten loppe som av og til fyller hele Lotte.

Lotte-Loppe

«DetervanskeligåværeLottenårLotte-Loppevåkner.

Da kommer det stadig nye tanker i hodet. Nye tanker, nyeideer,nyetingågjøre.Hvavardetegentligjegskulle nå? Jeg glemmer så lett når Lotte-Loppe lager liv.»

– for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad

199,Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i ut­fordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjons­ vansker? Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater.

«Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD» er et bidrag til arbeidetmedåbyggenedfordommerogøkeforståelseog aksept – både hos voksne og barn.

www.hertervigforlag.no

LOTTE-LOPPE

– for sånn er det å ha ADHD

§ 1 Navn Stiftelsens navn er «Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning»

skal primært utarbeides og presenteres slik at fagstoffet er lett tilgjengelig for allmennheten i sin allminnelighet og overfor pasienter, pårørende og nærstående i særdeleshet. Stiftelsen tar også sikte på å utgi aktuelt fag/opplysningsstoff for helseog sosialpersonell, undervisningssektoren, politi, jurister m.fl.

Styret står fritt til å vurdere utgivelser m.m. som ikke kommer inn under formålsparagrafen.

§ 2 Formål Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning er en organisasjon som vil bidra til større åpenhet og kunnskap om psykiatri og psykisk helse. Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning er en frittstående uavhengig stiftelse hvis formål er å fremme psykiatrisk opplysning. Stiftelsen er opprettet på non-profit basis, og det utbetales ikke andel av overskudd. Opplysningsmateriellet

25

Nøkkelen til bedring – For mange psykisk syke blir passive og overlatt til seg selv, uten å bli friskere. Vi må inn i de kommunale boligene, og det må etableres flere gode møteplasser, sier Tormod Hvidsten Gjedrem (38).

Tekst: Elisabeth Rongved. Foto: Carina Johansen.

26

27

– Det er for langt mellom de psykisk syke som blir friske. I dag er det for mange som blir overlatt til seg selv. Mange sitter i kommunale boliger, bruker pengene på pizza og øl, og har ikke tro på eller evne til forandring. Mange dør av overdoser eller dårlig livs­ stil, uten at samfunnet legger merke til dem. Jeg ser på det som en slags omsorgssvikt satt i system, sier Tormod Hvidsten Gjedrem.

Vi møter 36-åringen fra Bjerkreim i Rogaland på Fontenehuset i Stavanger, et klubbhus der psykisk syke kan få hjelp til å leve vellykkede liv og engasjere seg i samfunnet.

«Jeg var så sliten av å alltid være på jakt etter neste joint, etter noe som kunne gi meg frihet fra ansvaret som var å være meg selv, frihet fra forpliktelser og regler.»

Tormod Hvidsten Gjedrem er i en kontinuerlig prosess, og mener det bør legges mer vekt på å se enkelt­menneskets evner og ønsker i behandling av psykisk sykdom.

– Samfunnet vi lever i, med pengejag og klasseforskjeller, er viktige årsaker til psykisk sykdom hos mange. Gapet mellom fattig og rik gjør folk syke. Vi må snakke mer om at fattigdom, rus og psykiatri henger tett sammen, sier han.

Gjedrem er leder i We shall overcome i Rogaland, og er kritisk til nedleggelsen av sengeplasser i psykiatrien.

Han mener nye tilbud må på plass, både som en erstatning for plassene som legges ned, men ikke minst fordi han mener dagens behandlingssystem ikke møter pasientene på en god nok måte. For 12 år siden ble han selv for første gang innlagt på psykiatrisk avdeling i Stavanger, med schizofreni og delirium. Etter mange år med rusmisbruk og psykisk sykdom flyttet han hjem til Bjerkreim på Jæren.

ØNSKER DAGSENTER Det finnes sentere i Norge der mennesker med psykisk lidelse kan møtes for å få hjelp og vei­ledning.

Gjedrem mener det haster med å få på plass flere dag­sentere, slik at psykisk syke kommer seg inn i et fellesskap og får oppleve mestring og utvikling.

Han mener det er avgjørende å komme innpå livet til dem det gjelder.

– Jeg var så sliten av å alltid være på jakt etter neste joint, etter noe som kunne gi meg frihet fra ansvaret som var å være meg selv, frihet fra forpliktelser og regler. Min prosess har handlet mye om selvtilgivelse.

Jeg begynte å løpe, og ble snart avhengig av fysisk aktivitet i stedet for rus. Men det er en positiv avhengighet, så det er greit. Maling, svømming og blogging har også vært viktig.

– Personer som selv har erfaring med psykisk lidelse, såkalte erfaringskonsulenter, må få komme inn i de kommunale leilighetene, slippe inn hos dem som sliter, og hjelpe dem med å finne nøkkelen til livsglede.

Alle mennesker har noe de synes er kjekt, noe de er engasjert i. Dette er kjernen i det vi kaller recovery.

Det er nøkkelen til videre liv og tilfriskning.

28

ENDRINGER

– En grunntanke er at man kan ha et menings­­fullt liv uansett hvilke ut­fordringer eller symp­tomer man måtte ha. Det handler om håp, kontroll og mulig­­heter.

Vi har alle­rede sett et skifte i for­hold til synet på det å gå på jobb. Før tenkte man at der­som man var syk, måtte man vente på å bli frisk før man kunne gå på jobb igjen. I dag vet vi at det å ha en jobb og delta i sam­funnet er viktig for å bli og holde seg frisk.

Men vi ser en del strukturelle ut­fordringer til recovery.

For eksempel at det er vanskelig å finne små og fleksible stillinger for personer med varierende og ned­satt arbeids­kapasitet, påpeker Johnson.

Recovery – «bedringsprosesser» – er et begrep innen psykisk helsearbeid. Det handler i stor grad om at personene det angår, selv sitter på ekspertisen om hva som skal til for å «komme seg», og å skape seg en identitet utenfor sykdommen eller problemene man har. I en rapport om recovery utgitt av Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA), siteres den amerikanske psykologen William A. Anthony: «Recovery er en dypt personlig, unik prosess som inne­bærer endring av ens holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter eller roller. Det er en måte å leve et liv på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra, på tross av begrensningene som de psykiske problemene representerer. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet, og muligheter til å vokse og utvikle seg.»

VIL SNU Recoveryverkstedene er et pilotprosjekt, og i følge NAPHA har recoverytenkningen vært lite til stede i norsk helsepolitikk. For Gjedrem medgir at bruker­ medvirkning og deler av recoverytenkningen har vært implementert i norsk helsevesen, men at tilbudene mangler.

KUNNSKAP OM EGET LIV – Recovery handler å sette personen det gjelder først.

Om å ta kunn­skapen personen har om eget liv på alvor, og å se mennesker i sammen­hengende de lever i. Ofte har fag­folk hatt en tendens til å behandle en pasient i psykiatrien i stor grad ut fra en diagnose. Innenfor recovery­tenkning aner­kjenner man erfaringene og kunn­skapen pasienten har om egen til­friskning, og støtter opp under personlige og sosiale livs­prosesser, sier Therese Austrheim Johnson ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV). Hun er prosjekt­leder for Recovery­verkstedene, et sam­arbeids­prosjekt mellom HBV og Asker Kommune. Her møtes inn­ byggere som har erfaringer med psykisk helse eller rus­utfordringer, på­rørende og fag­personer. Målet er å utvikle dialogarenaer og kurs som vil hjelpe til til­friskning og mestring.

– Mange får for mye medisiner og blir for passive.

Andre sliter med rus, dårlige rutiner og mangel på kunnskap om hygiene og ernæring. Ikke alle vet hva de liker, hva som skal få dem videre. Vi må jobbe for å nå inn til enkeltmennesket og dyrke engasjementet hos hver enkelt. ■

DETTE ER RECOVERY • Ordet recovery er engelsk og kan oversettes med tilfriskning.

• Recovery, eller bedringsprosesser, kan sees på som en filosofi eller en holdning som fremmer muligheter og tro på at mennesket kan leve meningsfulle og tilfredsstillende liv, selv om man har psykiske problemer eller lidelser.

– Basert på deltakernes egne erfaringer har vi blant annet laget en guide til Nav og etablert ulike grupper, og nå jobber vi med å utvikle tjenestene.

Flere deltakere utrykker at Recoveryverkstedet er en arena der de kan hjelpe andre, og ikke bare ta imot hjelp. Gjennom å dele erfaringer kan andre se muligheter og løsninger, og denne opplevelsen av å bidra til andre, gir mestringsfølelse. De aller fleste ønsker jo nettopp å bidra og å være deltakere på ulike arenaer, understreker Johnson.

• Forskerne Marit Borg og Bengt Karlsson, i samarbeid med NAPHA, har utgitt heftet «Recovery­-orienterte praksiser – en systematisk kunnskapssammenstilling». Heftet oppsummerer norsk og internasjonal forskning om recoveryorienterte praksiser.

• For mer info: www.napha.no www.recoveryverksteder.no

29

FAGARTIKKEL

BEKYMRINGSFULL TVANGSBRUK? Tvangsbruk kan innebære belastninger for både pasienter og helsepersonell.

Nye tiltak internasjonalt har vist seg svært effektive for å redusere bruken av tvang.

Nå prøver vi dem ut i Norge.

Tekst: Unn Elisabeth Hammervold – stipendiat/deltaker i Norsk Sykepleierforbunds arbeidsgruppe/Psykisk helse og tvang. Foto: Unsplash.com.

B

ruk av tvang innen psykisk helsevern er alvorlig selv om noen pasienter opplever at tvang har vært nødvendig og til hjelp.

Andre beskriver imidlertid tvang som krenkende fordi den bidrar til tilleggs­ belastninger, der re­traumatisering trer fram som særlig alvorlig. Helse­personell beskriver også at tvang er krevende og vanskelig. De kan oppleve ubehag og stress når de vurderer at dette er siste utvei. Det er derfor i alles interesse å utvikle ny kunnskap.

Tall fra Vestlandet viser at det er stor forskjell mellom ulike institusjoner. Det er viktig å merke seg at vi i Norge fremdeles ikke har dokumentasjons­system som gir direkte mulighet for sammenlikning av tvangs­ tall. Her kan vi lære av Finland. Det er imidlertid ingen tvil om at hele den psykiske helsetjenesten har utfordringer når det gjelder å utvikle arbeidsformer som kan bidra til å redusere tvangsbruk. Her er vi ikke flinke nok.

Dette er ikke nødvendigvis økonomisk kostbart.

Amerikanske syke­hus kan vise til stor grad av tvangsreduksjon uten at dette har medført økt skade på pasienter eller helse­personell. Flere av tiltakene er også kjent og benyttet i Norge, blant annet i «Gjennombrudds­prosjektet» (2002) og «BAT 2» (Bruker­orienterte alternativer til tvang i sykehus) 2008.

Her lyktes man med å redusere ulike former for tvang, men reduksjonen varte nødvendigvis ikke over tid.

Det kan synes som om de amerikanske fag­ utviklings­prosjektene har benyttet tiltak på en mer mål­rettet og systematisk måte. Bruk av tvang har nær sammen­heng med behandlings­tenkning og behandlings­tilbud. Derfor kreves det at man ser på tjenestens behandlings­filosofi, ut­forming og inn­hold.

Her forutsettes reell brukermedvirkning gjennom hele prosessen. Videre vil ledelsens ambisjoner om tvangs­reduksjon og mål­rettet og strategisk inn­sats over tid vil være helt avgjørende for å lykkes.

Vi kan skille mellom tre nivåer av forebygging:

Både nasjonale og internasjonale behandlingsmiljø kan faktisk vise til gode resultater i arbeidet med å forebygge og redusere tvang. Men gode resultater krever mer enn enkeltstående grep. Behandlings­ enheter som har lyktes med å redusere tvang har gjerne iverksatt et helhetlig endrings­arbeid. Omlegging til recoveryorientert praksis og/eller traumebevisst behandling ser ut til å gi særlig gode resultater.

30

Fagartikkel

Primærforebygging handler om tilrettelegging av avdelingene der pasientene er innlagt. Det miljø­ terapeutiske arbeidet forutsetter hensikts­messige fysiske rammer, tilstrekkelig antall kompetent personell, god nok plass og hyg­gelig interiør. Vi har lenge visst at atmosfæren i avdelingen er en viktig enkelt­faktor for god be­handling i psykiatriske syke­hus.

De fysiske ram­mene er viktige, men også de ansattes holdninger og syn på hva som er god helse­hjelp for men­nesker med psykiske lidelser er av­gjørende.

Særlig viktig er det at man som pasient blir møtt med respekt, aner­kjennelse og god omsorg når man er inn­lagt og er på sitt mest sårbare. Husregler er vanlig, og de er ment å hjelpe pasientene til å orientere seg i miljøet. Eksempler er tilgang til vaske­maskin og TV, regler for røyking og hva man får lov til å snakke om i stua. Dersom husreglene blir for rigide, kan det bidra til konfrontasjoner, som i neste omgang kan ende opp med tvangs­midler. Det anbefales derfor kritisk å vurdere disse reglene som ett viktig tiltak for å redusere bruk av tvang.

Sekundærforebygging innebærer at ansatte gis kunnskap om forebygging av aggresjon og håndtering av slike situasjoner om de skulle oppstå. Det ser imidlertid ut til at slike program er mest effektive når fagfolk og tidligere pasienter sam­arbeider om opplæringen. Da bidrar brukerperspektivet til at fag­ folkene kan se slike situasjoner med andre «briller».

Tertiærforebygging er tiltak etter at tvang er benyttet.

Først må en gjenopprette ro og trygghet både for den berørte pasienten og medpasienter. Videre har helsepersonellet en evalueringssamtale, både for følelsesmessig avlastning og for systematisk å evaluere for å lære av det som har skjedd. En dansk-norsk studie viser at bruk av belteseng ble

redusert med vel 60% etter at slik systematisk evaluering ble innført.

I samfunnet forøvrig er det vanlig at man har syste­ matisk gjennom­gang av uønskede hendelser med alle berørte i etterkant. Innen psykisk helsevern er dette i liten grad satt i system. Helse Bergen har imidlertid utarbeidet gode retningslinjer for tvangs­middel­bruk1.

Systematisk evaluerings­samtale mellom pasient og helsepersonell skal finne sted når pasienten er klar.

Et viktig punkt vil være pasi­entens ønsker dersom en liknende situasjon skulle oppstå: Hva opplevdes som god hjelp og hva kan gjøres annerledes ved neste korsvei? Bare en hånd­full institusjoner i Norge har inntil nå innført slik systematisk evaluering.

Det finnes mange muligheter som kan være aktuelle for å få ned bruken av tvang. I tillegg til de mer generelle virkemidlene, kan ettersamtaler, som også etter­­spørres av brukere, vise seg av betydning. I eget doktorgrads­arbeid undersøker jeg nettopp pasienters og helse­­personells erfaringer med slike tiltak. Håpet er at jeg kan bidra med ny kunnskap inn i fag­feltet, og at dette kan være til hjelp i arbeidet med å ut­vikle et bedre psykisk helsevern. ■

1. http://www.helsebiblioteket.no/microsite/fagprosedyrer/ fagprosedyrer/mekaniske-tvangsmidler-bruk-i-psykisk-helsevern.

Fagartikkel

31

Mental mellomlanding Norske veteraner lander i Sverige på vei hjem fra oppdrag i utlandet.

Det gir forhåpentligvis bedre psykisk helse.

Tekst: Ann-Mari Gregersen.

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvarets mediesenter.

Hva må veteraner være forberedt på?

Selvmordsbombere.

Veibomber.

Bilulykker.

Snikskyttere.

Rakettangrep.

I 2011 skjedde en markant endring i måten veteranene ble mot­tatt. Det ble innført en såkalt mellom­landing.

Debriefingen var tidligere en kort og lite vekt­lagt seanse. Tid kan derimot være en faktor. Britisk erfaring viste at veteraner som kom hjem på skip, klarte seg bedre enn de som fløy hjem. Nå har alle NATO-land mellomlanding for sine soldater.

HISTORIEN

SKJEGG KLIPPES

Det norske Forsvaret var tidlig ute med å tenke på psykisk helse. Leo Eitinger satt i Auschwitz.

Professoren og psykiateren så i ettertid at selv etter slike grusomme opplevelser kom noen ut av det med sin psykiske helse i behold. Milorgmannen og Koreaveteranen Arne Sund var opptatt av hvordan den psykiske helsen ble ivaretatt i militæret. Tankene til disse to ledet etter hvert til at det ble opprettet et kontor for psykiatri i Forsvaret på 1970-tallet.

– Vi sørger for at de lander mentalt før de møter Norge igjen. De stopper to–tre dager på et trygt sted. Skjegg klippes, sivile klær tas på, du sover i en skikkelig seng og på enerom. Sverige er et greit sted for dette. Du snakker norsk, maten ligner og det lukter som hjemme. Du kan snakke ut med med­soldater.

Vi snakker også kort med alle. Slik vedlike­holder vi relasjonen til den enkelte soldat. Det hender at folk kommer ruslende bort på kvelden og vil ta opp ting.

Familien snakker vi også med, på egne samlinger.

For oss er det viktig å vise at vi finnes, og at vi snakker om naturlige reaksjoner, forklarer Reichelt.

Professor Lars Weisæth overtar i 1984, og som en av de første fagpersonene i verden interesserer psykiateren seg for FN-veteranenes helse. Å være et vitne og ikke kunne gripe inn, kunne kanskje være like belastende som å være i direkte krig. Alle som har sett «Hotel Rwanda» kan forstå det.

Det å reise i krig er en risiko, og rent helse­ messig ikke smart.

– Å ha tjeneste i utlandet med den risiko det medfører – også for den psykiske helsen, har vokst frem som en problemstilling. Veteranene fra Libanon har tatt opp tråden med manglende oppfølging. Forsvaret har etter hvert også anerkjent deres behov, og tidligere tiders mulige forsømmelser, sier sjefpsykiater og oberstløytnant Jon Gerhard Reichelt, sjefpsykiater i Forsvarets sanitet.

I KRIG I NORGE Å være skvetten, urolig, sove litt dårlig og være rastløs er naturlige reaksjoner på unaturlige belastninger.

Det går oftest over innen noen uker og måneder.

Man antar at rundt 5 prosent får større og mer langvarige vansker. Det er ikke en ensartet gruppe.

Noen har klassiske symptomer fra alvorlige hendelser, som flashback etter å ha vært utsatt for bomber.

Endel oppfører seg som om de er i krig, selv i Norge.

TAR SEG SAMMEN Å oppsøke psykolog kan være et tabu. For soldater kan det kanskje oppleves ekstra vanskelig?

– Når forsvaret rekrutterer til utenlandstjeneste, tiltrekkes de som er selvhjulpne og gode til å ta seg sammen. Det er jo en god strategi, så lenge du er frisk. Den dagen du skulle tatt kontakt, sitter det for langt inne å gjøre det. Dette er ressurssterke og stolte mennesker, oftest menn. Og de befolker jo ikke legekontorene. De er ekstra opptatt av å klare seg selv. De setter også høyt å være en del av gruppen, og er villig til å sette gruppens behov over egne. Det å endre den grunnleggende ideen om at jeg er frisk, dette vil gå over, jeg trenger ikke hjelp – tar tid. Ikke sjelden er det ektefelle eller mor som er pådriver.

Noen vil ikke stå på åpne plasser. Du kan bli skutt. Å tråkke på gress er farlig. Det kan være miner.

Andre sjekker bilen for bomber før de kjører.

For tenk om.

– Det er viktig å få frem at det å reise i krig er en risiko, og rent helsemessig ikke smart. Vi driver ikke Forsvaret av helsefremmende årsaker. For en presterende type er det ikke lett å innrømme kraftige reaksjoner på påkjenninger. Det kan medføre mye skyld, skam og selvbebreidelse. Det kan ende i søvnproblemer og mye alkohol. Familier kan oppløses. Mange har lettere plager i starten som dessverre kan forverres.

Mye kunne vært ungått ved tidlig hjelp. Man får ikke

Forsvaret underviser soldatene før de drar ut, og de har en aktiv opp­følging av veteranene i ett år etter at de har kommet hjem. Døren er også åpen etterpå.

33

korrigert sin strategi ved å passe på. For det skumle skjer jo ikke. Da kan det balle på seg.

STÅ PÅ GRESS For hjelp finnes. Kognitiv terapi er veldig nyttig for soldater, som liker å trene og øve på ting. Å ligge på en divan og fortelle om barndommen er ikke like nyttig. Så Reichelt driller og øver soldatene på å stå på åpne plasser. På å stå lenge på gress. Selv om svetten pipler. For ingen ble skutt. Ingen miner gikk av. Litt etter litt hjelper det.

Å delta i krig kan gi psykiske skader.

Det store mirakelet er at flertallet tåler dette.

Hva kan hjelpeapparatet være obs på? Reichelt har noen råd. For når disse menneskene endelig tar kontakt, møt dem med vennlighet og nysgjerrighet.

Blir de ikke lyttet til og forstått, oppleves det som krenkende. Helsevesenet MÅ også bli flinkere til å fange opp psykiske problemer. En må alltid ha radaren på, samt introdusere psykisk helse på en human måte.

– Jeg kan si «kronisk anspenthet, stiv nakke, dårlig mage. Jeg er sannelig ikke sikker på hva som er utgangspunktet. Dette må tære på humøret.

Plager det deg?». De fleste vil selv se at de har psykiske vansker. Men jeg er ikke overbevist om at PTSD (posttraumatisk stresslidelse, red.anm.) bare kan behandles med medisiner. Vi kan døyve plagene, men atferd og tanker vil ofte ikke bli påvirket. Det kan bare psykologisk behandling gjøre, mener Reichelt.

GRUBLER IKKE Like viktig som å si at noen får vansker, er det å nevne at flertallet tåler veldig mye. Det er mye å lære fra den gruppen. De gjør de rette tingene mentalt sett.

De er gode til å ta kontroll på det de kan ta kontroll på, og gir blanke i resten. De lever her og nå, lar være å ruble over fortiden, eller bekymre seg for fremtiden.

– Jeg tror noe er personlighetstrekk, resten kan læres.

De som trives som soldater er robuste mennesker. Å delta i krig kan gi psykiske skader. Det store mirkalet er at flertallet tåler dette, avslutter sjefpsykiater Jon Gerhard Reichelt. ■

Norske soldater kommer hjem fra tjeneste i Afghanistan.

Foto: Peder Torp Mathisen / Forsvarets mediesenter.

VETERANER • Over 50 000 norske kvinner og menn har tjeneste­ gjort i internasjonale operasjoner.

• De har vært i over 40 land, fordelt på 4 verdensdeler og i nesten 100 ulike operasjoner.

• Disse kan være både fredsbevarende og fredsopprettende.

FORSVARETS SANITET

• I januar 2015 avsluttet den siste kontingenten i Afghanistan sitt oppdrag.

• 32 kliniske psykologer eller psykiatere.

• Fordelt på Bardufoss, Bergen, Stavanger, Sessvollmoen og Oslo.

• Forsvaret har et eget veteransenter som kan benyttes av veteraner og familier både før, under og etter tjenesten – uansett hvor lenge siden den var.

• Oberstløytnant Jon G.Reichelt er sjefpsykiater i Forsvarets sanitet.

35

PRØYSENÅRET

«… BÅDE JE OG SALOMO KOM NAKNE TEL VÅR JORD» Prøysen som talerør for samfunnets fattige og utstøtte.

Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe. Foto: Proysenhuset.no og nos.twnsnd.co.

I

2014 var det hundre år siden den folke­kjære dikteren Alf Prøysen ble født. Han døde i 1970, men hans diktning lever videre. I mot­setning til andre store diktere ble ikke Alf Prøysen æret med en nasjonal markering. Han nådde ikke opp blant de «fine forfatterne», men for mange av oss rager han langt høyere enn de litterært anerkjente.

Lokalt var det flere markeringer av jubileet. Jeg hadde selv gleden av å bidra med et foredrag ved en av markeringene. Denne artikkelen er basert på foredraget. Det er få diktere som har sendt viktigere signaler om fattigdom og samfunnets utstøtte.

Han må også gis anerkjennelse for at han skrev for samfunnets viktigste målgruppe. Prøysen skrev for barn, og det er de framtiden bygges på.

DIKTEREN VI ALLE DELER Generasjoner av barn har vokst opp med Prøysens fortellinger. Historiene hans har appell på tvers av aldersgrenser og sosiale skillelinjer. De har vært aktivt brukt i forkynnelse av kristen tro, politiske budskap, for å fremme arbeider­kultur, lands­bygda, innlands-Norge, av skoler, forlag og bankvesenet.

Underholdnings­bransjen, musikkbransjen, turisme, næringsliv og politiske bevegelser har nytt godt av Prøysen.

Prøysens eget engasjement har naturligvis også vært å skaffe seg et levebrød. Samtidig har han hatt mulighet til å formidle verdier og å stå for noe. Diktere

36

Prøysenåret

har vært brukt politisk i mange sammenhenger.

Enkelte ganger helt på tvers av det de ønsket å stå for.

Både Johan Falkberget og Trygve Gulbrandsen ble forsøkt brukt av den nasjonalsosialistiske bevegelse.

For begge ble dette opplevd som et grovt misbruk og helt på tvers av de politiske idealer de selv ønsket å stå for. Bruken av diktningen sier ikke noe om intensjonen dikteren hadde.

Prøysen ble aktivt brukt av Arbeiderpartiet. Det var nok også en bruk som samsvarte med det verdi­ grunnlaget han ønsket å stå for.

FRA GRISKOKK TIL NASJONALSKALD Alf Prøysens veg frå husmanns­kulturen til høg­kulturen.

Slik beskriver Torhild Viken Alf Prøysens livsreise. Den kan beskrives slik, men Prøysen hadde appell langt utenfor finkulturen. Det var antakelig snarere slik at Prøysen måtte anerkjennes også innen finkulturen.

De som var dens representanter hadde ikke noe alternativ, men Prøysen identifiserte seg langt mer med griskokken og arbeiderklassen enn finkulturen.

Han la aldri skjul på sin bakgrunn og viste i skrift, dikt og sang at den kulturen krevde sin rettmessige plass.

BEHOVET FOR EN VELFERDSSTAT Den grå fattigdommen Prøysen beskrev var fylt av vanlige mennesker som levde liv og hadde følelser som mange kunne identifisere seg med. Selv om de ikke kunne identifisere seg med fattigdommen, kunne de gjenkjenne følelsene og menneskeligheten

hos dem Prøysen beskrev. Hans beskrivelser var fulle av levende liv som var fellesmenneskelig på tvers av alle sosiale forskjeller. Det var tro, håp, fellesskap og glede i rikelig monn, men beskrivelsene skjulte aldri den grå virkeligheten mange levde under.

som Moa Martinson og Ivar Lo-Johansson. Proletardikterne Eyvind Johnson og Harry Martinson, som vant Nobelprisen i 1974, står også i denne tradisjonen.

De var begge oppdratt som fosterbarn og kom fra fattigslige kår.

Selv de mest privilegerte måtte på den måten ta inn over seg at det var behov for å ha et fellesskap som ivaretok alle. Både for borgerlige liberale og den sosialistiske bevegelsen ga beskrivelsene næring for et følelsesmessig engasjement for å utvikle velferdsordninger og en velferdsstat.

I Norge skildret Oskar Alexander Braaten (1881–1939) arbeidermiljøet i Oslo. Selv om han beskriver de vanskelige forholdene arbeiderklassen lever under har han også betydelig humor. Komedien «Den store barnedåpen» og skuespillet «Ungen» er eksempler.

Johan Falkberget (1879–1967) var en enda mer uttalt politisk dikter og politisk engasjert. Falkberget var gruvearbeideren, som ble journalist, redaktør, politisk aktivist og aktivt medlem i Arbeiderpartiet.

Fra sosialistisk side var omfordeling, solidaritet og fellesskap og kampen for et mer rettferdig samfunn en del av utviklingen av velferdsstaten.

Fra borgerlig liberalistisk side var velferdsstaten en del av fundamentet for å bygge en moderne stat.

I kristne miljøer handlet utviklingen av velferdsstaten om praktisering av et evangelium som bygget på nestekjærlighet. Motivene var sammensatt, noen ganger sammenfallende og noen ganger i konflikt.

Prøysen var solid plantet inn i arbeiderkampens tradisjoner, men han uttrykte seg på en måte som hadde appell langt utenfor denne gruppen.

ARBEIDERDIKTERNE Prøysen-kjenneren Bjørn Ivar Fyksen tolker Alf Prøysen inn i den svenske arbeiderlitteratur­ tradisjonen som oppsto på 1930-tallet med forfattere

Arbeiderdikterne har hatt stor betydning politisk og for mange menneskers identitet. Ikke desto mindre er mange av dem glemt. Det betyr imidlertid ikke at de ikke har hatt betydning i sin egen samtid og for arbeiderbevegelsen. Det er også mange av dem som har vært fortolket som heimstadsdiktere, som diktere som har gitt folkelivsskildringer og som Prøysen som en humorist, dikter og barnebokforfatter.

En av forskjellene mellom den norske og svenske tradisjonen er at det i Sverige har vært en sterk tradisjon for å fortolke diktningen inn i et arbeider­ perspektiv og å se på den som et uttrykk for den sosialdemokratiske tradisjon. Forfatterne har også sett seg som en del av denne tradisjonen og aktivt

Prøysenåret

37

formidlet denne dimensjonen. Fortolkningen av dikterne fra akademikere har i Sverige også fokusert på klassetilhørighet og arbeiderkamp.

Noen av de mest sentrale dikterne med arbeider­ klasse­bakgrunn har blitt tolket inn i en kristen sosialistisk for­k ynnende tradisjon. Johan Falkbergets er en av dem som har blitt sett i et slikt perspektiv.

Prøysens forfatter­skap har også blitt sett på som å ha et kristent perspektiv. Nils- Petter Enstad har i «I milla seg og himmelen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» trukket frem de religiøse dimensjonene ved forfatterskapet. I den grad Prøysen var religiøs var det en udogmatisk tro som baserte seg på essenser i kjærlighets­budskapet. Vi var like, vi var alle mennesker, vi sto alle overfor livets store mysterier og vi hadde ansvar for hverandre.

alminnelig­gjorde. Alle hadde ut­fordringer, de var individuelt forskjel­lige, men likevel gjen­kjennelige i det som vi alle sto overfor. Uansett hvem man var kunne man finne noe gjen­kjennelig i Prøysens persongalleri.

Det var en av hans store kvaliteter at han fikk fram at uansett sosial stand, uansett individuelle utfordringer, er vi grunnleggende like. ■

DE ETISKE DIMENSJONENE Prøysen er en klar og tydelig formidler av verdier.

Forfatterskapet er fullt av dimensjoner som sosialt ansvar, solidaritet og får frem hva som er verdibaserte handlinger samtidig som det også formidler mennesker med alle deres svakheter.

Tittelen «Prøysen: ti stemmer om vennskap og viser» er fra en bok av Elin Tinholt. Mange av oss forbinder Prøysen med dikt og tekster om vennskap. Vennskap forplikter. Man deler gleder og sorger. Man hjelper hverandre og blir hjulpet.

Noen faller likevel utenfor fellesskapet og noen har spesielle problemer. I Prøysens diktning går det igjen en særskilt forpliktelse for de som faller utenfor felles­skapet. Prøysen skildrer menneskelig tung­sinn og det vi kan kalle for psykiske lidelser. Han visste selv hvordan det var å falle utenfor. I biografier som er skrevet om Prøysen går det frem at han mange ganger var preget av stor usikkerhet, at han var deprimert og at han hadde en rekke følelses­messige ut­fordringer. Han visste hvordan det var å være anner­ ledes og han for­midlet det til mennesker på tvers av alle skille­linjer. «Både je og Salomo kom nakne tel vår jord» skrev Prøysen. Han fikk oss til å se at skillene mellom menneskene var menneske­skapte. Det var vi som skapte forskjellene og det var vi som kunne konfrontere dem og fjerne dem.

Prøysen hørte ikke til dem som ga diagnoser og merke­lapper. I den grad han beskrev det som kan kalles psykisk sykdom var det på en måte som

38

Prøysenåret

Artikkelen er basert på et lengre foredrag av artikkel­ forfatteren. Kontakt redaksjonen dersom du ønsker utfyllende referanseliste.

Mye spennende på gang!

Den 25. mars arrangerer LPP pårørendekonferanse i samarbeid med NAPHA og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Konferansen ble fullbooket allerede etter to uker, og over 60 personer har stått på venteliste for å få plass.

møter, kurs og seminarer. Dette betyr jo også at vi kommer til å avholde mye mer av det, men at vi også har mulighet til å gjøre det til helt andre kostnader, da vi nå sparer en rekke kostnader knyttet til eksempelvis hotell.

På konferansen møtes helsepersonell fra sykehus, DPS og kommunene. Helsedirektoratet og andre myndigheter. LMS og andre. I tillegg til et knippe pårørende da. Her skal alle gode tiltak for pårørende deles og spres.

Rådgivningstjenesten vår skal også styrkes. Råd­giv­ nings­­tele­fonen fortsetter som før, men nå har også Extrastiftelsen gitt oss midler til en rådgivnings­tjeneste på chat.

Det betyr at det i løpet av den kommende tiden også vil bli muligheter for å chatte med oss om smått og stort. Dette tror vi helt klart vil redusere lista for spesielt yngre til å ta kontakt med oss, så vi er spente på å se erfaringene vi kommer til å opparbeide oss fra dette. Planen er at chatten skal være på plass i løpet av sommeren.

Dette blir derfor en svært viktig konferanse for vår del, der vi også får høre hva fagfolket selv faktisk mener er gode tiltak, der vi får spredt de gode tiltak som allerede eksisterer ut i det ganske land, og der vi ikke minst også får fortalt om hva vi selv mener bør gjøres for å hjelpe oss pårørende.

Så organisasjonen vår fort­setter vekst­en. Vi opplever at vi blir tatt bare mer og mer på alvor, sam­ tidig som vi inkluderes i stadig mer. Det er godt å være LPPer for tiden!

Helsedirektoratet er også godt i gang med å revidere veilederen «Pårørende – En ressurs». Her er vi med i arbeidsgruppen og er dermed direkte involvert i arbeidet med utviklingen av det som blir en viktig veileder for alle de som daglig jobber med pårørende.

Vi har også omsider fått oss nye lokaler. LPPs sekretariat har nå flyttet til Karl Johans gate 6. Her har vi nå fått lokaler som gir oss muligheten for å avholde

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

Anne-Grethe Terjesen Landsstyreleder

LPPS LANDSKONTOR Daglig leder: Kenneth Lien Steen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no LPPS MEDLEMSSIDER Ansvarlig redaktør: Kenneth Lien Steen E-post: kenneth@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

39

MEDLEMSKAP I LPP Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­rørende regnes foreldre, ekte­ feller og samboere, søsken, barn, beste­foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr. 290,– pr. år Familiemedlemskap: kr. 420,– pr. år Støttemedlem personlig: kr. 290,– pr. år Støttemedlem bedrift/ organisasjon: kr. 560,– pr. år

www.lpp.no

Historie fra virkeligheten

Hva skjer egentlig med livet når sykdommen inntreffer?

Elin Lyngmyr skriver bok om en mors følelser, tanker, utfordringer, bekymringer, sorger og gleder.

Hennes datter var bare 13 år gammel når livet buttet imot. Her følger bruddstykker fra hennes kommende bok.

40

Illustrasjonsbilde/SXC.hu

Jeg er en 4-barnsmor, samboer, bestemor til en skjønn liten gutt og jobber som enhetsleder i Skien kommune. I mange år har jeg jobbet som leder med ulike tilnærminger, men alltid jobbet med mennesker.

Litt med eldreomsorg allerede den gang jeg var ferdig utdannet vernepleier, før jeg jobbet i virksomhet rus og psykiatri, og er nå tilbake i eldreomsorgen.

Jeg er glad i livet, finner og søker løsninger på det meste.

Men det er slik at når man har møtt ulike utfordringer, så blir alle små hverdagsglimt viktige. For meg er familien min det viktigste. Venner. Jeg elsker å reise på turer, ja alt som gir glede.

Mange har sagt: Skriv en bok om opplevelsene dine, om sorgen og rusen, dopen, elendigheten det har påført min datter, meg og familien. Hva med min arbeids­ulykke og feil behandling i helsevesenet Nei; har jeg avfeid det, det blir for mye følelser, sinne, frykt for andre, og på ny, ensomhet. Opplevelsen av tomhet, traumer og påført smerte, og rett og slett sladder, eller folkesnakk. Er jeg villig til det? Hvem skulle ha interesse av å lese det?

Så sitter jeg her, og tenker, dette handler jo om livet og hva det virkelig kan gjøre med deg. Det du ikke har kontroll på, hvordan føttene bare ble sveipet under deg, og jeg falt, dypt. Hvordan reise seg, hvordan kunne kjenne glede igjen? Er man så redd for omgivelsene, rykter og sladder, at man velger å bagatellisere livet?

Det normale er å møte motgang, sykdom, død og all annen elendighet, det er dette som er livet. Er det egentlig så galt da? det vil alltid være noen rundt oss som sliter. Det som vi oftest gjør, er å bruke vår omsorg for dem slik at de skal komme seg opp og videre, bli glade igjen, fordi vi bryr oss.

Elin Lyngmyr er en mamma som skriver bok om hvordan hennes datters liv har vært i møte med psykiatrien, og hvordan dette underveis også førte til et rusmisbruk.

Hvor var alle når sorgen holdt på å ødelegge meg?

Tenkte alle at jeg kunne sørge uten at jeg trengte trøst, eller å muntres opp?

Min datter vet jeg skriver, og det kommer nok noe fra henne også her, håper jeg. Det er bare slik at noe må jeg skrive selv. Jeg trenger å fortelle om smerte, sorg, frykt og endeløse strømmer med tårer. Det var og er år med uendelig kjærlighet og gleder, nærhet og latter.

HVA SKJEDDE? Hva skjedde med en livsglad tenåring? Hvordan kunne det gå så galt? Hun var nummer to av fire søsken, den stille, snille og mammakjære. Hun var 13 år og på vei inn i ungdomsårene, ny skole nye venner, alt lå til rette for henne.

Jeg har mistet et barn, men hun lever. Min datter, dette er min historie, min sorg og mine gleder.

TIL MIN VAKRE DATTER Så kom dagen da alt endret seg, med nye venner. Hun var sterk, smart og livsglad, engasjert og rettferdig, er dette blitt ødelagt?

Jeg vil ikke mer; hun er rasende, ser på meg med hat i blikket. Hun er forbannet på alt og alle, rett før hun fyller 14 år. Første år på ungdomsskolen, hun opplever

41

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

TILLITEN TIL SYSTEMET

seg tjukk, hun har diabetes 1 insulinavhengig, noe som innebærer at dersom hun ikke tar insulin så dør hun.

Jeg har alltid tenkt at vi i Norge har et godt helsevesen og vernet for et lite menneske er trygt og godt. Det var helt frem til i det første møte med psykiatrien, jeg forsto at slik er det ikke. Den dag i dag så kan jeg fortsatt kjenne følelsen når jeg forsto at: her er det ikke hjelp å få. Man har tillit til hjelpeapparatet, at de har den kompetansen som skal til for å hjelpe. Hun skar av seg all hud på armene og ble akutt innlagt i voksenpsykiatrien som 16 åring, etter å ha ligget 6 måneder i depresjon. Hun ble så overført til barne- og ungdomspsykiatrien for behandling og utredning. Det ble ikke slik. Oppbevaring ble det.

«Jeg vil ikke mer; hun er rasende, ser på meg med hat i blikket. Hun er forbannet på alt og alle, rett før hun fyller 14 år.»

Hun bruker insulinpumpe, den har endelig klart å regulere blodsukkeret så det er stabilt. Hun var 10 år da diabetesen ble oppdaget, de første to årene førte til vektøkning fordi blodsukkeret var så ustabilt. Dette er ikke bra for en tenåring som vil være som alle andre.

Alt ser annerledes utenfra. Det å se sitt eget barn, slurvende i rus, og død i blikket, var så ekstremt sjokkerende. Vi var overlatt til oss selv. Sorgen la seg som et mørkt teppe over meg. Jeg lå i senga og tenkte: Hvordan kan jeg klare å leve videre?

Hun traff noen såkalte «nye venner», hun var sårbar, og der kom innfallsporten til det første møte med hasjen.

Det tok tid før jeg forsto alle endringene, atferden, sinne, energien, og hatet til verden.

Det var et ork å spise, dusje, ingenting hadde noen som helst betydning. Jeg så ikke noe behov for å pynte meg, dra noe sted, et mors hjerte var i sorg. Alle minner fra fødsel til barndom raste gjennom hodet mitt, og jeg gråt meg tom. Deretter stod jeg opp, og kampen for livet startet.

Jeg var i sjokk, og livredd. Tenkte: hva er det som skjer, med den flotte reflekterte jenta? Har jeg oppdratt henne til dette, et rasende monster med mørke hatefulle øyne?

Eller var det redsel i blikket for det hun ikke forstod, eller var i ferd med å bli? Hun tippet over og mistet fotfestet.

En stund var jeg livredd når telefonen ringte, eller jeg hørte sirener. Det raste rundt i kroppen, nå er det slutt?

Men mot alle odds, så lever du! Jeg har reddet deg mange ganger og tenkt, til hvilket liv? Du levde, og hatet det, lite penger, noen ganger uten mat, bostedsløs, men du gav deg ikke.

«Alle minner fra fødsel til barndom raste gjennom hodet mitt, og jeg gråt meg tom. Deretter stod jeg opp, og kampen for livet startet.»

Du ble tynn, og elsket det. Du utviklet også spise­ forstyrrelse, ikke uvanlig når man har diabetes. Men du fikk aldri hjelp, du var ikke syk nok, selv om vi tryglet og ba, mest jeg da. Du levde, og vi med deg. Jeg satt med en knute i magen, og hjertet mitt gråt. Hvordan skal dette gå?

Sekundene dette varte, gjorde at jeg forsto at jeg ikke kunne slutte å leve, jeg må leve sammen med de som lever. Jeg våknet opp av dvalen som oppslukte meg.

Du ble utsatt for blind vold når du var 16 år, og livet ble aldri det samme. I et mørkt rom lå du, måtte gi deg mat, passe på deg, du isolerte deg fra verden, slapp ikke noen inn.

Dette er utdrag og bruddstykker av Lyngmyrs kommende bok. Utgivelsesdato er foreløpig ikke satt.

Du var alene med sorgen, frykten og redsler døgnet rundt. Du fikk ikke hjelp. Hvor var helsevesenet i dette?

De lukket øynene og så bort, bokstavelig talt. Det første møte med barne- og ungdomspsykiatri var et sjokk.

42

Årsmøtene er i gang Mellom nå og sommerferien er det tid for årsmøter i lokallagene i LPP. På årsmøtene blir det foretatt valg av leder og andre styreverv i lokallaget. Det er alltid bra med nye ildsjeler. LPP håper at så mange som mulig tar turen til årsmøtet hos laget dere tilhører.

På årsmøtene blir lokallagets aktivitets­plan og budsjett behandlet, samtidig som det er valg av leder, sekretær, kasserer og andre verv i lokallagets styre. Dette er en fin anledning for medlemmer i LPP til å være med å på­ virke orga­nisasjonens retning, hjelpe andre pårørende, foreslå arrangementer, ha kontakt med politikere og helse­personell, og å være med å sette psykisk helse på agendaen til din kommune. Er du interessert i å være med å bidra, så ta kontakt med lokallaget ditt.

§ 3 Medlemskap 3.3. Alle som har betalt kontingent for hovedeller familiemedlemskap for foregående år og er over 18 år, kan velges som delegat med stemmerett i LPPs besluttende organer, og er valgbare til alle verv i LPP. § 12 Lokallag 12.5. Alle medlemmer av lokallaget som er à-jour med betaling av kontingent har stemmerett på årsmøtet. Landsstyrets medlemmer har rett til å møte på lokallagenes årsmøter med talerett.

Alle medlemmer får informasjon på e-post eller post om årsmøtet. Følg også med på www.lpp.no/kalender. Her finner du informasjon om de fleste aktivitetene i LPP.

LPPs rådgivningstelefon for pårørende

22 49 19 22 Åpningstider: Mandag–fredag kl. 10.00–15.00 Tirsdag kl. 10.00–19.00

43

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

ACT-team evaluert med pårørendeblikk Som en del av ACT-evalueringen i Norge, er det gjennomført en delundersøkelse om pårørende og ACT-team. Tilfredsheten til pårørende i hvordan de selv og brukeren blir ivaretatt er ivaretatt, og hvordan teamene erfarer samarbeidet med pårørende.

ACT står for Assertive Community Treatment, og er en behandlingsform som skal sørge for at mennesker med alvorlige psykiske lidelser og sammensatte hjelpebehov mottar alle nødvendige tjenester ved at et tverrfaglige team oppsøker brukerne aktivt der de er. Det kan være hjemme hos brukeren eller der brukeren ønsker at de kommer.

De norske ACT-teamene etableres som et sam­ arbeid mellom spesialisthelsetjenesten ved DPS og kommunenes helse- og omsorgs­tjeneste. ACTteamene består av en kjerne­bemanning med team­ leder, psykiater og sykepleier/vernepleier, og de skal ha kompetanse i å gi brukere ulike typer tjenester, som medikamentforskriving, kognitiv terapi, rehabiliteringstjenester, integrert behandling av ruslidelse og psykisk lidelse og tjenester rettet mot arbeid, familie og bolig. Det skal ikke være med enn 10 brukere per behandler.

I Norge har det vært en nasjonal utprøving på ACT-team, og som del av evalueringen har det vært gjennomført en delstudie av pårørendes erfaringer med ACT-teamene.

Prosjektet er gjennomført som et samarbeid mellom LPP og FOU-avdeling psykisk helsevern ved A-hus, der det i prosjektgruppen har vært 4 personer fra A-hus og 12 fra LPP. I studiet er det gitt støtte til 14 ACT-team, og 38 pårørende er med i undersøkelsen, etter samtykke fra bruker.

Det viser seg imidlertid at pårørende ofte føler seg utestengt, og er ofte selv utsatt for påkjenninger og helseplager. Pårørende har derfor også behov for samarbeid for sin egen del. Til tross for dette, føler mange at de mangler nødvendig støtte fra helsetjenesten, og føler av og til at de blir stengt ute. Hvis bruker får nødvendig helsehjelp, har dette innvirkning på pårørendes situasjon.

INKLUDERING For å sikre et samlet kunnskapsgrunnlag om ACT som behandlingsopplegg, må både brukerens og pårørendes erfaringer med modellen vektlegges.

Pårørende er viktige informanter og samarbeidspartnere ved brukers helsetjenestetilbud da de ofte har langvarig og kontinuerlig kontakt med bruker.

Spørsmålene som er reist til pårørende i under­sø­ kelsen er: • Pårørendes tilfredshet og erfaring med ACT-team når det gjelder nytte for brukeren • Om de har merket bedring hos brukeren etter at han/ hun ble inkludert i ACT-team • Deres tilfredshet med ACT-team for egen del, sett i forhold til andre psykiske helsetjenester.

Pårørendes situasjon er nøye forbundet med hvordan brukeren har det, og hjelpen han/hun mottar.

44

PÅRØRENDES TILFREDSHET MED ACT-TEAM SOM NYTTIG FOR BRUKER

Samlet sett beskriver pårørende at ACT-teamene møter pårørende på områder av betydning i langt større grad enn andre psykiske helsetjenester. ACT-teamene inkluderer pårørende mer når det gjelder åpenhet, bekreftelse, samarbeid, å være alene om ansvar. Langt flere pårørende sier at de har det bedre nå, eller at det er ingen bedring. Kun 2 svarer at de har det litt eller mye dårligere nå.

Pårørende var tilfredse med ACT-team i forhold til brukeren, og mente at tjenesten var etter brukerens ønsker og at brukeren fikk god veiledning. De mener et ACT-team møtte brukerens behov og hjalp brukeren til å håndtere problemene sine på en bedre måte. Nesten halvparten av pårørende mener at brukerens helse er blitt bedre etter kontakt med ACT-team, mens 21 % mener at det er blitt dårligere.

TEAMLEDERES ERFARING MED PÅRØRENDESAMARBEID

Kvaliteten på ACT-teamene fikk for det meste god karakter, og de fleste ville anbefale det til en venn. De pårørende var jevnt over positive til at teamet kommer hjem til brukeren eller der han/hun befinner seg.

De pårørende er meget godt fornøyd med teamets oppsøkende virksomhet, og er også meget fornøyd med at brukeren mottar tjenester fra flere behandlere, i motsetning til kun én. En liten gruppe pårørende var ikke fornøyd med mengden hjelp som brukeren mottok.

Teamlederne mener at ACT er bedre når det gjelder å inkludere pårørende enn hva ordinære psykiske helsetjenester gjør. De forstår bedre samspillet mellom bruker og pårørende, da de jobber mot brukeren kontinuerlig over tid. De møter også pårørende på naturlige måter, som gjør at de også forstår den pårørende og pårørendes situasjon bedre.

«… for min del […] så har jeg aldri jobbet noe sted innen psykisk helsevern der pårørendearbeidet er så stort som det er i ACT-team»

PÅRØRENDES TILFREDSHET MED ACT-TEAM I FORHOLD TIL BRUKERENS HELSE Omtrent halvparten av pårørende rapporterte at brukerens helse var blitt bedre etter å ha vært i kontakt med ACT-team. En stor andel pårørende mener at brukeren har det bedre med seg selv nå, og hele 61 % sier at brukeren nå har kan ta kontroll over deler av livet sitt. Likevel er det 47 % som vurderer at brukeren ikke føler seg som en del av samfunnet.

Pårørende og team kjenner hverandre bedre og det oppstår tillitt. Pårørende trenger ofte bare å ta den ene telefonen – så får de hjelp. « … for min del […] så har jeg aldri jobbet noe sted innen psykisk helsevern der pårørendearbeidet er så stort som det er i ACT-team», sier en av teamlederne. Det er derfor viktig å inkludere pårørende som ressurs og samarbeidspartner, samt bidra med avlastning, støtte og informasjon.

Omtrent ¼ rapporterte at brukeren var blitt verre. Det var også stor enighet at brukeren får liten hjelp fra ACTteamet utenfor teamets åpningstid.

Når det gjelder hvordan de pårørende føler at ACTteamet forstår brukeren, rapporteres det noe ulikt. 53 % svarer ganske bra, eller verken bra eller dårlig, mens 40 % svarer bra eller veldig bra.

Taushetsplikt og ivaretakelse blir pekt på som hem­ mende faktorer for samarbeidet, og det kan oppstå dilemma når de ser at brukeren ikke vil inkludere pårørende. Likevel ser vi fra undersøkelsen at pårørende rapporterer høy grad av tilfredshet med ACT-team, og man kan derfor komme langt i å møte pårørendes behov uten å bryte taushetsplikten, men gi de generell informasjon og å møte pårørende med respekt.

PÅRØRENDES TILFREDSHET MED ACT-TEAM FOR EGEN DEL Pårørendes erfaringer med ACT-team for egen del var blandet. 1/3 opplever at deres mening blir vektlagt, mens halvparten sier at den ble lite vektlagt. De følte ikke at de fikk gehør i forhold til egne erfaringer med medisinering. Men godt over halvparten rapporterte at behandlingen var i tråd med egne mål for brukeren.

De fleste pårørende, 60 %, oppgir at familie og venner i liten grad har vært med i behandlingen av brukeren, mens 24 % sier at de har vært med.

45

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Flere pårørendegrupper i regi av LPP LPP Indre Østfold startet nylig en ny pårørendegruppe i Spydeberg. Lignende grupper finnes i Bergen, Kristiansand, og nå snart i Marnadal kommune. Noen steder er dette det eneste tilbudet som finnes for pårørende, og samtalegruppene er derfor meget viktige for mange.

Lokallaget LPP Indre Østfold opprettet nylig en måned­lig pårørende­gruppe som er for alle som selv er på­rørende eller i nær relasjon til en som er psykisk syk. Gruppa har møter den første mandagen i måneden i Spydeberg.

coach. Han snakket om hvor viktig det er å være til stede her og nå, og å ta vare på selg selv i hverdagen. Det er viktig at man gir seg selv lov til å være pårørende. De andre møtene har det kun vært pårørende. Planen er å ha med noen eksterne på senere møter, men først må gruppa få satt seg litt, slik at man blir mer mottakelig, sier lokallagslederen.

Pårørendegruppa er en uformell gruppe, der målet er å komme sammen og utveksle erfaringer. Lokal­ lagsleder i LPP Indre Østfold, Hanne Dalen, er initiativ­ taker til gruppa.

For henne er det beste med gruppa at folk her får lov til å snakke om sin pårørendesituasjon, uten å føle seg som belastning for noen, og at man opplever gjensidig forståelse.

Som pårørende savnet Hanne noen å snakke med i en tidlig fase. «Det er både viktig og godt å kunne snakke andre som kjenner situasjonen og som kanskje selv har opplevd mye lignende», sier Hanne.

– Det er viktig at det ikke skal forventes noe av de som kommer. Noen ønsker å lufte bekymringene sine, mens for andre er det det å høre andre i lignende situasjoner snakke, som hjelper. Det er lov å bare lytte, påpeker Dalen.

Nå har gruppa hatt tre møter, og det har på det meste vært 12 navn på blokka. Et godt antall på et lite sted som Spydeberg. Den første gangen hadde de med en ekstern person som jobber som gestaltterapeut og

LUNSJPRATEN I VEST-AGDER LPP Vest-Agder har siden 2009 hatt «Lunsjpraten» den første lørdagen i måneden. Her møtes pårørende, fagfolk og andre interesserte til en uformell prat. Lunsjpraten holder til i LPP Vest-Agder sine lokaler i Kristiansand, og det bys på gratis lunsj.

På lunsjpraten er det ingen påmelding. Det er bare å møte opp, også for fagfolkene. De har en annonse i avisen. – Hos oss får alle lov til å komme, sier lokallagsleder Borghild Spiten Mathisen.

– Alle pårørende er velkomne, også fagfolk. Det er svært velkomment å få besøk av fagfolk eller politikere som har et spesielt engasjement for pårørende. Ordtaket vi følger er at «man skal ha det bedre når man går enn når man kommer». Det er viktig å ha det litt moro også, og å finne måter å få et bedre liv på som pårørende.

Hvis man ikke finner løsninger, skal man i alle fall få det litt bedre og få annet noe å tenke på, sier Mathisen.

Hanne Dalen er initativtaker til nyoppstartet pårørendegruppe i LPP Indre Østfold.

46

– Det er viktig å satse på samtalegrupper, for samtaler er noe vi har i oss. Dette er også en av anbefalingene fra Helsedirektoratet, sier Spiten Mathisen.

POPULÆR SAMTALEGRUPPE I BERGEN LPP Bergen har i flere år gitt et tilbud til pårørende som trenger hjelp i hverdagen gjennom samtalegrupper. I fjor mottok de støtte fra ExtraStiftelsen for å utvide tilbudet.

Hensikten er at pårørende treffer andre pårørende i samme situasjon, for å dele erfaringer og bidra for hverandre. Samtalegruppen ledes av en sykepleier og en pårørende, og er beregnet for søsken, foreldre eller ektefelle/partner til psykisk syke og voksne barn.

Gruppen møtes 2 timer hver 14. dag over 4 eller 5 ganger i LPP Bergens lokaler i Sandviksveien 87d.

På «Villa Groheim» kan pørørende og fagfolk møtes for en prat i regi av LPP Vest-Agder og leder Borghild Spiten Mathisen, i samarbeid med ROM.

– Samtalegruppene er det som fungerer best av alle våre tilbud, sier leder i LPP Bergen, Christine Lingjærde.

Hun forteller at samtalegruppene nesten er individuelt tilpasset, og at de møtes i grupper på maks 8 personer, i tillegg til to gruppeledere som fungerer som veiledere.

– Ordtaket vi følger er at man skal ha det bedre når man går enn når man kommer. Det er viktig å ha det litt moro også, og å finne måter å få et bedre liv på som pårørende.Hvis man ikke finner løsninger, skal man i alle fall få det litt bedre og få annet noe å tenke på, sier Mathisen.

– Folk ber om å få komme med i gruppen fordi de trenger hjelp, forteller Lingjærde. Deltakerne gir råd til andre ved å fortelle hvordan de selv har løst et lignende problem. Erfaringsutveksling står altså høyt i gruppene.

– Dette er et samtaleforum med selvpålagt taushetsplikt.

Ingen behøver å skrive under på noe. Det er en form for styrt selvhjelpsgruppe.

Mathisen styrer gruppa til en viss grad ved å se til at det er de nye i gruppa og de som har det vanskeligst som får mest fokus. Hun ser at folk trenger informasjon om hva som skjer i kommunene og om samhandlingsreformen, men også å få opplyst om sine rettigheter som pårørende.

En av deltakerne på samtalegruppen har forklart gruppen på følgende vis: «Det å ha en slik gruppe er livsviktig. For å holde oss på beina, treffe andre i lignende situasjon, få informasjon og dele erfaringer. Her får du informasjon og deler erfaringer. Du får stille spørsmål. Er ikke alene. Du blir forstått. Kan gråte. Le. Høre at andre har samme problem. Det er ikke sånt man snakker med naboen eller andre med.»

Noen kommer på hvert møte. Noen er til og fra. Noen sender melding at de ikke kommer, selv om det ikke er noen påmelding. Dette viser hvor viktig gruppa er for folk. Likevel ser lokallagslederen positivt på det hvis få møter opp en dag, for det betyr som regel at de har noe annet fint å gjøre.

Ansvarlig for gruppene er Bjarne Aannevik, psykiatrisk sykepleier, og Liss Solvang, helsefagarbeider med videre utdanning i psykisk helse og pårørende.

Veiledernes rolle er å skape tillitt, så folk kan gråte og snakke sammen, men også passe på at det ikke blir så sorgtungt at det blir deprimerende.

Fagfolk ser hvor viktig en slik gruppe er, og Spiten Mathisen fikk nylig en forespørsel fra psykisk helse og rus i Marnardal kommune om å starte opp en liknende lunsjprat. Dette blir nå den siste lørdagen i måneden, og de andre kommunene vest i Vest-Agder blir invitert.

Grunnet gruppenes popularitet har de nå trent opp to nye veiledere, har nå utvidet til flere serier med møter færre møter for å kunne få plass til flere. – Folk sto i kø for å komme inn. Nå har vi ikke kø lengre, og folk får fortere plass, sier Aannevik.

47

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

LPP Moss med samtalegruppen LYSGLIMT LPP Moss inviterer til samtalegruppen LYSGLIMT hver siste tirsdag i måneden.

I dag er dette blitt en velfungerende samtalegruppe, der pårørende, både medlemmer og ikke-medlemmer i LPP, kan møtes for å utveksle erfaringer.

For prosjektet mottok de i fjor støtte fra ExtraStiftelsen.

som igjen gir en stor belastning for de nærmeste. Som pårørende har man ofte mange ubesvarte spørsmål, og mange mangler både perspektiv på sykdomsforløp og strategier.

FOKUS PÅ DET NØTERNE OG LAVMÆLTE – Vi har medlemsmøter i LPP Moss der vi har med oss eksterne fagfolk. I LYSGLIMT har vi hatt fokus på det som er nøkternt og lavmælt. Vi opplever mye ekthet, og mange byr på seg selv, påpeker lokallagslederen.

Videre forteller han at samtalegruppen skal være et møterom der alle er tilstede i samme hensikt. Da er det viktig at gruppen kun er for pårørende. – Vi merker at det er en lavere terskel for å stille de spørsmålene man vanligvis ikke tør stille, sier Gurvin.

For samtalegruppen LYSGLIMT mottok LPP Moss støtte fra Extrastiftelsen. Frivillighetssentral i Rygge er behjelpelig med lokaler.

EN PLATTFORM FOR ALLE

Bakgrunn for prosjektet var et ønske om en samtale­ grupper hvor de pårørende kan komme sammen for å prate og utveksle erfaringer. – Dette ble ytret som ønske fra medlemmene våre. Vi har også merket at det er et stort behov for dette, sier Svein Gurvin, leder i LPP Moss.

LYSGLIMT er for alle. Noen kommer for å se hva det er, noen er sosialt orientert, mens andre er klart medtatt av sin situasjon som pårørende. – Folk er forskjellige, og dette er en plattform for alle. Noen har behov for å snakke, mens andre lytter og tar til seg det som blir sagt. Og det er lov. Man trenger ikke å snakke hvis man ikke ønsker, påpeker lokallagslederen. Mange er stille de første gangene, og så begynner de å snakke etter noen møter. Han mener dette kan begrunnes med at man i gruppen får økt kompetanse på egen situasjon, og får innspill til strategien videre.

Samtalegruppen har møttes på Frivillighetssentralen i Rygge hver siste tirsdag i måneden i 2014 med unntak av jul og fellesferie. For mange har dette vært et viktig treff, derfor fortsetter de med samtalegruppen i 2015.

LAVTERSKELTILBUD DET SOSIALE ER VEL SÅ VIKTIG

Samtalegruppen er et lavterskeltilbud, uten noen form for påmelding. Likevel er de nødt til å følge noen enkle spilleregler. Gruppeleder har en moderatorfunksjon, samt at deltakerne har en selvpålagt taushetsplikt.

– Den samlede faktoren er å være der for andre, sier Gurvin.

Vi ser også at mange pårørende er så dypt i sin egen situasjon, at de ikke rekker å være sosiale. Gruppen dekker for mange deres sosiale behov, og alle er der i samme hensikt. – Vi opplever at samtalegruppen har en vesentlig betydning for den enkelte, spesielt for nye pårørende. Derfor viderefører vi også prosjektet i 2015, sier lokallagsleder Gurvin.

Lederen forteller at samtalegruppen ble opprettet da en stadig økende andel mennesker blir psykisk syke,

48

Nå kommer kjernejournalen Kjernejournal er en elektronisk tjeneste som samler viktige helseopplysninger i én kilde og du kan selv bidra for å gjøre kjernejournalen best mulig.

Tekst og foto: Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Kjernejournal samler viktige helseopplysninger og deler de med både innbygger og helsepersonell. I dag er det ingen elektronisk utveksling av informasjon mellom de ulike virksomhetene i helsetjenesten. Kjernejournalen gjør dette enklere.

700 000 innbyggere har per i dag allerede fått kjernejournalen sin. Videre planer er at alle i helseregion Vest-Norge skal få sin kjernejournal 1.mars, og deretter blir det opprettet for helseregion Midt-Norge, helseregion Sør-Øst Norge og helseregion Nord-Norge.

Fagpolitisk rådgiver i FFO, Arnfinn Aarnes, er glad for at kjernejournalen nå implementeres i hele landet. – Kjernejournalen vil være spesielt viktig i kritiske og akutte situasjoner, sier Aarnes.

– Vi er veldig glad for at kjernejournalen nå implementeres i hele landet. Dette er en veldig viktig IKT-tjeneste, og er svært positive til denne satsningen, sier fagpolitisk rådgiver ved FFO, Arnfinn Aarnes.

VIKTIG INFORMASJON NÅR DET GJELDER

DU KAN BIDRA SELV

Ifølge undersøkelser blant helsepersonell er om lag 1–2 prosent av befolkningen berørt av alvorlige lidelser eller allergier, såkalt kritisk informasjon, som helsepersonell bør kjenne til ved innleggelse på sykehus.

Har du alvorlige allergier, en sjelden lidelse eller annet som det er viktig for helsepersonell å kjenne til, kan du be legen din registrere dette.

– I tillegg til hva fastlegen din legger inn av opplysninger, kan du selv logge inn på helsenorge.no/kjernejournal og legge til opplysninger. Her kan du også få full oversikt over registrerte data, sier Aarnes.

– Kjernejournalen vil være spesielt viktig i kritiske og akutte situasjoner. Viktige opplysninger vil raskt dukke opp, og det vil komme opp varsler om spesielle medisiner eller allergier automatisk. Dette vil være en stor hjelp for helsepersonellet, men også svært viktig for pasienten, sier Aarnes.

Du vil få tilgang til din kjernejournal via helsenorge.no med hjelp av din personlige BankID el.l.

Ifølge helsedirektoratets brosjyre om kjernejournalen, vil journalen opprettes automatisk for alle innbyggere i Norge etter hvert som løsningen tas i bruk i de ulike kommunene.

Legges du inn akutt på et sykehus du ikke har vært før, bruker helsepersonell mye tid på å innhente oppdaterte opplysninger om deg som pasient. Opplysninger om legemidler og sykehusbesøk samles inn automatisk fra eksisterende offentlige registre. Andre opplysninger legges inn av behandlende lege (kritisk informasjon).

Innbygger kan selv registrere kontaktpersoner, sykdommer og om du har svekket syn, hørsel eller behov for tolk.

Det vil også være mulig å reservere seg for tjenesten.

Les mer om Kjernejournal på helsenorge.no/kjernejournal.

49

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

LPP Trøndelag i samarbeid med Nidaros DPS For et par år siden hadde Kari Frisvoll, leder i LPP Trøndelag, et innlegg på en pårørendekveld ved Nidaros DPS om hvordan samarbeid med pårørende foregår i praksis. Nå samarbeider de om pårørendeopplæringen. DPS står for arrangeringen og LPP Trøndelag har innspill til tema og hvordan best ivareta den pårørende.

Hilde Siraas Myran jobber som miljøterapeut ved Lærings- og mestringssenteret (LMS) ved Nidaros DPS i Trondheim, og utgjør den faste staben sammen med spesialpedagog Eli Valås.

av Nidaros DPS, mens LPP Trøndelag skulle sende invitasjonen til sine medlemmer. På de populære pårørende­k veldene finner deltakerne informasjon om LPP via brosjyre­materiell. LPP Trøndelag får også gi innspill til tema på pårørende­møtene. Nå sist til høstens møter.

De var begge med å starte opp senteret for 5,5 år siden, og omtrent samtidig begynte de med temakvelder for pårørende. Siraas Myran er også med i pårørendegruppa ved Nidaros DPS, bestående av en pårørendeansvarlig fra alle døgnavdelingene. Denne gruppa ble dannet for å ivareta fokus på pårørende i større grad enn før.

– At Nidaros DPS arrangerer pårørendekveldene avlaster styret i LPP Trøndelag ved at medlemmene fag­ opplæring gjennom DPSene. Nidaros DPS har lettvint tilgang til fag­personene som bidrar ved opplæringa. Da kan vi selv konsentrere oss om den sosiale biten og andre møter for medlemmene i LPP. Noe som er vel så viktig, sier Frisvoll. Hun er veldig positiv til ordningen, og forteller at det var på et pårørendekurs hun selv ble kjent med LPP.

Siraas Myran kan fortelle at i alle tiltakene skal de har med brukererfaring. Det var derfor nærliggende å kontakte LPP Trøndelag når de begynte med pårørendekveldene. – Vi har hatt et utbredt samarbeid med LPP Trøndelag de siste årene. Fra starten av har samarbeidet vært veldig bra, og både vi og LPP var glade for at vi tok kontakt, sier Siraas Myran.

I løpet av de siste årene har LPP Trøndelag vært medarrangør til flere temakvelder. Frisvoll har informert om LPP og holdt innlegg om bruker­medvirkning og samarbeid med pårørende i psykisk helsevern, til stort engasjement fra salen. LPP er også nesten alltid representert på møtene.

Leder i LPP Trøndelag, Kari Frisvoll, forteller at sam­ arbeidet startet da de fant ut at Nidaros DPS, Tiller DPS og LPP Trøndelag tilnærmet holdt samme kurs for pårørende. Oppmøtet ved opplæringskveldene hos alle var minkende. De bestemte seg for at pårørendeopplæringen i hovedsak skulle arrangeres

SAMARBEID OM RETNINGSLINJER FOR PÅRØRENDE Pårørendegruppa på Nidaros DPS har utarbeidet retnings­linjer for hvordan på­rørende skal ivare­tas og de har laget pårørende­mapper som deles ut til på­rørende.

Disse har blitt sendt til LPP Trøndelag for inn­spill. – Det er de som er pårørende selv som vet hva om er viktig å tenke på i forhold til pårørende, sier Siraas Myran.

Pårørendekveldene er for alle som er pårørende innen psykisk helse. De trenger ikke å ha slektskap til brukere på DPS Nidaros. Det er veldig populært, og folk kommer langveisfra. Rundt 40–60 personer møter hver gang.

– Vi ser hvor viktig pårørendekveldene er for folk.

Samarbeidet med LPP Trøndelag er kjempeviktig, for målet er å kunne samarbeide enda bedre med pårørende, sier Siraas Myran.

Eli Valås og Hilde Siraas Myran ved Nidaros Læringsog mestrinssenter i Trondheim arrangerer egne temakvelder for pårørende. Mye planlegges i samarbeid med LPP Trøndelag og leder Kari Frisvoll.

50

reload.no

Mange sliter tungt i perioder av livet Dessverre er det altfor mange som ikke søker hjelp

Alle sliter i perioder av livet sitt. De fleste kommer seg gjennom krisene ved hjelp av venner, familie, eller offentlig hjelp. Men ikke alle har lett for å åpne seg. Livet går i grått, gleden forsvinner, en føler seg motløs og en byrde for andre. Noen har diffuse smerter. Det kan være en depresjon, og uten behandling kan en depresjon bli så tung at en begynner å spørre seg om livet er verd å leve. Snakk med fastlegen. Depresjon kan behandles, og det er alltid en fordel å starte tidlig.

Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det er hjelp å få!

Du kan også ringe oss om du er bekymret for deg selv eller noen du kjenner.

Anonymt om du vil. Vi har lang erfaring med å lytte til folk som sliter og er i en krise.

Bak ethvert selvmord ligger et ønske om å leve 51

TIPS 51 51 59 59

hverdager kl. 08.00 - 15.00

Haugaland/Karmøy DPS 907 61 525 alle dager 08.00 - 20.30

Kirkens SOS 815 33 300 - Vi er der alltid!

9

788282 161404

Fortell om no e du gleder deg til.

- et – et spill spill om om følelser, følelser, tanker tanker ogog situasjoner situasjoner

- et spill om følelser, tanker ogog situasjoner – et spill om følelser, tanker situasjoner

I S B N 978-82-8216-140-4

BRETTSPILL!

–- et spill om følelser, tanker og situasjoner

Beskriv deg selv med tre ord.

Kan du si to måter å vise at man er lei se g på?

Hvis du hadd e fått tre øn sk hva hadde du ønsket de er, g da?

Hva er en go d venn for de g?

HEI! Dette spillet er ment som en hjelp til deg som har samtaler med barn. Spillet vil gi dere en måte å snakke om følelser, tanker og situasjoner. «Hei» har en enkel struktur og kan brukes uten at man trenger å være for bundet til regler.

SJENERT

Erfaringer har vist at «Hei» kan passe for barn helt fra førskolealder og opp til ungdomsalder.

Den voksne er en aktiv deltaker som kommer med egne svar og refleksjoner og som kan støtte, hjelpe og gi forklaringer til barnet.

www.hertervigforlag.no

390,-

Grønvold Eilertsen er psykolog­ klinisk nevropsykologi. Hun har vært Sørlandet Sykehus, ved avdeling unges psykiske helse (ABUP), d siden 2005. Her har hun jobbet d barn og unge med ticstilstander evropsykiatriske tilstander. Siden un vært tilsluttet Habit Reversal amet ved ABUP.

resultat av ønsker fra foreldre øy de kan benytte for å samtale m ticstilstander.

Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

Ole Tikktakk

«Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen. Det er en skummel følelse der som sier at noe ikkeergreit,ogenboblefølelseibrystetsomgirlyderut av munnen.»

– for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

199,-

Detteereninformasjonsbokforhovedpersonenselv–barnet – men også for venner og klasse­kamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregårrundtham.Herbeskrivesstresset,misforståelsersom kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT,barnehage,skoleogforesatteomatbarnmedTourettes syndrom er som alle andre barn.

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen.

Måleteråufarliggjøreticsoglettekommunikasjonenomtics mellom barn og voksne.

OLE TIKKTAKK

www.hertervigforlag.no

– for sånn er det å ha tics 53

Hertervig Forlag Viktige telefoner og adresser ADHD Norge Tlf 67 12 85 85 – www.ADHDnorge.no

Den lille boken om følelser er fortellingen om to barn, Julie og Jonas, som opplever hendelser som setter tanker og følelser i sving.

Boken gir en nær og var innføring i hva følelser er, og hvordan voksne og barn forholder seg til dem.

Barn og unges kontakttelefon: 800 33 321 – gratis grønt nummer I S B N 978-82-8216-120-6

DIXI Ressurssenter for voldtatte Stiftelsen DIXI Ressurssenter, Oslo Arbins gt 1, 0253 Oslo – Telefon: 22 44 40 50 – Faks: 22 44 40 55 www.dixi.no – E-post: dixi@dixioslo.no 9

BOKEN OM FØLELSER

Gerd-Ragna Bloch Thorsen

Gerd-Ragna Bloch Thorsen

Psykiater og forfatter Gerd-Ragna Bloch Thorsen, som døde plutselig gamme den 19. august 2006, har tidligere skrevet to bøker for 55 år gammel, barn, Elena (1995) og Veien til Louisiana (2006), i tillegg til voksenromanen Gate Closed (2008).

Den lille

OM FØLELSER

Angstringen Norge Nettverk av selvhjelpsgrupper og landsdekkende informasjonsarbeid.

Tlf. 22 22 35 30. www.angstringen.no E-post: angstringen@angstringen.no

Den lille B O K E N

Norsk OCD Forening P.b. 3008 Lade c/o Psykiatrisk Institutt, 7441 Trondheim.

Tlf.: 73 86 45 98. Mobil 938 17 441

kr 200

788282 161206

Erfaringskompetanse.no: Pb. 298 Sentrum, 3701 Skien Informasjonssenteret Hieronimus Pb. 1752, 5816 Bergen.

Tlf.: 55 56 03 04. – www.hieronimus.org Kompetansesenteret for angstlidelser Aker Universitetssykehus, Divisjon psykiatri. Sognsvannsveien 21, 0320 Oslo. Tlf. 22 92 39 72 Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Karl Johans gate 6, 0154 Oslo – Tlf: 21 07 54 33 – E-post: lpp@lpp.no – Nettside: www.lpp.no Mental Helse Norge Storgata 38, 0182 Oslo Tlf.: 09875 – hjelpetlf: 116 123 – arbeidslivstlf: 815 44 544 – www.mentalhelse.no

DEN LILLE BOKEN OM FØLELSER Den lille boken om følelser gir en nær og ærlig innføring i hva følelser er, og hvordan voksne og barn forholder seg til dem. Hva er forskjellen på følelser og tanker? Hvorfor gråter noen av glede, mens pappa blir sint når han egentlig er redd? Vi møter Julie og Jonas som opplever hendelser som setter tanker og følelser i sving.

Mental Health Net – En av de største nettinformasjonene om psykisk helse for både pasienter og behandlere. Gir lenker til mange amerikanske nettsteder. www.mentalhelp.net Norsk selvhjelpsforum – Pb. 15, 0330 Oslo.

Tlf.: 23 33 19 00. www.selvhjelp.no – E-post: post@norskselvhjelpsforum.no Norsk Tourette forening Bragernes Torg 13, 3017 Drammen Tlf.: 31 41 10 55. www.touretteforeningen.no – E-post: post@touretteforeningen.no

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

Rådet for psykisk helse, Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo. Tlf.: 23 10 38 80 www.psykiskhelse.no – E-post: post@psykiskhelse.no

Hovedbok: 335 kr Arbeidsbok: 199 kr Voksenveileder: 65 kr

Senter for spiseforstyrrelser – Madlaveien 13, 4008 Stavanger. Tlf.: 51 52 99 66 www.senterforspiseforstyrrelser.no – E-post: sfospis@online.no Senter mot seksuelle overgrep – Rogaland – Telefon: 51 97 19 00 Støttesenteret mot Incest Stiftelsen SMI – Oslo Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Tlf.: 23 31 46 50 – Faks: 23 31 46 51 www.sentermotincest.no – E-post: postmaster@smioslo.no Voksne for barn Stortorvet 10, 0155 Oslo. Tlf.: 23 10 06 10 Hjelpetlf.: 810 03 940 – www.vfb.no – E-post: vfb@vfb.no

Vi støtter Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Psyk Opp Info:

kr 335 HERTERVIG AKADEMISK

LEVE MER, GRUBLE MINDRE! Leve mer, gruble mindre er skrevet for og til ungdommer og unge voksne for å lære dem å være mer til stede i egne liv, og slik takle livets mange utfordringer bedre.

Disse bøkene vil kunne gi deg noen redskap til å mestre livet ditt på best mulig måte.

Støtteabonnement PsykOppNytt: Sandnes kommune

Leve mer, Gruble mindre består av en hoved­ bok i e-bok-utgave, en fysisk arbeidsbok og en voksenveileder.

Bestill på www.hertervigforlag.no

9

788282 161404

Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet. Erfaring tilsier at åpenhet rundt diagnoser er viktig – spesielt viktig når det kommer til ADHD, som for mange er en svært synlig tilstand.

«Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD» er et bidrag til arbeidet med å bygge ned fordommer og øke forståelse og aksept – både hos voksne og barn.

– for sånn er det å ha ADHD

Knut Engedal Knut Engedal (f. 1946) er spesialist i psykiatri med fordypning i alderspsykiatri, og professor emeritus i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo. Før han gikk av med pensjon i 2013, var han ved siden av sin professor tjeneste, fag- og forskningssjef ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Som forskningsområde har Engedal hatt spesiell interesse for demens – spesielt Alzheimers demens og kombinasjon av depresjon og demens. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler, og skrevet og bidratt til flere fagbøker.

Gro Merete Grønvold Eilertsen

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad

Hertervig

DEPRESJON HOS ELDRE

– Psykologisk og biologisk forståelse og behandling

Guro Hanevold Bjørkløf Guro Hanevold Bjørkløf (f. 1971) er fagsjef demens i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse (siden 01.10.14). Hanevold Bjørkløf er klinisk psykolog og spesialist i klinisk gerontopsykologi, og PhD-stipendiat ved medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. De siste ti år har hun arbeidet ved alderspsykiatrisk poliklinikk og sengepost ved Ullevål universitetssykehus og psykiatrisk avdeling, Lier, Vestre Viken, hovedsakelig med utredning og behandling av eldre personer med demens og depresjon.

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD

Den lille boka om

Hva er dette?

SAMLIV

Dette er ei bok for dere som er kjærester og planlegger et liv sammen. Det er også ei bok for dere som allerede lever i parforhold, som gjerne vil forbli der og gjøre forholdet bedre. Boka er både for dere som har levd sammen kort tid, og dere som har levd sammen i mange år og ønsker å «blåse liv i gamle glør». Dette er ei bruksbok med praktisk anvendbar teori og lett forståelige forklaringer på hva som er bra for forholdet, og hva som ødelegger og river ned. Den er like gyldig for mann og kone som for likekjønnede parforhold.

Forfatteren bygger deler av boka på teoriene til den amerikanske samlivsterapeuten John Gottman og på erfaringer fra sitt eget liv. Forfatteren ble skilt i 1997 og gift på nytt i 2000 og har til sammen over 40 års erfaring i samliv.

Mons Bjone (født 1942) har tidligere gitt ut Den lille boka om SAMTALER (2012).

Mons Bjone

www.seniorcoach.net

Den lille boka om

SAMLIV

ISBN 978-82-8216-145-9

–- et spill om følelser, tanker og situasjoner

BRETTSPILL

Depresjon hos eldre

Gro Merete Grønvold Eilertsen

HEI

– psykologisk og biologisk forståelse og behandling

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad 199,-

– et spill om følelser, tanker og situasjoner

Knut Engedal og Gro Hanevold Bjørkløf 349,-

- et spill om følelser, tanker ogog situasjoner – et spill om følelser, tanker situasjoner

I S B N 978-82-8216-140-4

sepersonell, .

Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen.

Lotte-Loppe

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ADHD.

Den lille boka om SAMLIV

mer for første os unge og relasjon til ken vektlegger

«Det er vanskelig å være Lotte når Lotte-Loppe våkner. Da kommer det stadig nye tanker i hodet. Nye tanker, nye ideer, nye ting å gjøre.

Hva var det egentlig jeg skulle nå? Jeg glemmer så lett når Lotte-Loppe lager liv.»

DEPRESJON HOS ELDRE

ell tretthet, m normale tegn om. Mange eldre t, og tenker at det er hjelp og blir

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Fra 2010 til 2013 var hun tilsluttet Habit Reversal Training-teamet ved ABUP. Siden 2013 har hun jobbet ved DPS Solvang, døgnpost for voksne.

Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

Mons Bjone

er det få som får er flere.

Lotte er åtte år og stort sett akkurat som alle andre jenter

påHanevold åtte. Det er bare en liten Bjørkløf ting – en liten loppe som av og til Knut Engedal og Gurofyller hele Lotte.

- et – et spill spill om om følelser, følelser, tanker tanker ogog situasjoner situasjoner

ng i et tema som ale og biologiske

Et utvalg bøker fra Hertervig forlag, Hertervig Akademisk og Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning: Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

eløs. Han er jo smerter. (FRA BOKEN)

Aktuell litteratur

Leve mer, gruble mindre!

Den lille boka om samliv Mons Bjone Illustrasjoner: Siv Grethe Bøhn-Pettersen

Kristin Sommerseth Olsen og Guro Winsnes 390,-

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress­ mestring for unge

Mons Bjone Ill.: Siv Grethe Bøhn-Pettersen

150,-

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

E-BOK

Barns opplevelser av å være omsorgsgiver er langt fra identiske. Det er derfor avgjørende å finne frem til det enkelte barns behov for å kunne gi familier som strever tilpasset og nødvendig oppfølging.

«Jeg var heldig – noen mennesker så meg på kritiske punkter i livet» Christina

I FOR STORE SKO – en tekstsamling om barn i omsorgsroller

«I for store sko» er en tekstsamling som gir et innblikk i krevende livssituasjoner og hvilke behov unge omsorgsgivere har for støtte. En fellesnevner er ønsket om å bli sett og hørt!

Boken er relevant for alle som kan bidra til å gjøre barns hverdag enklere, men er spesielt rettet mot fag­ personer innen pedagogikk, helse og sosial, samt myndigheter og beslutningstakere. Den er også aktuell som tilleggslitteratur på studier i pedagogikk, helse­ og sosialfag.

I FOR STORE SKO

Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

Hvor går grensen før barns oppgaver hjemme blir en belastning? I denne boken møter du ti unge voksne som har vokst opp med foreldre som av ulike årsaker har hatt behov for støtte i voksenrollen. De har forskjellige historier, men felles for dem er at de har påtatt seg omsorgsoppgaver som normalt hører til voksne.

“Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen.

Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

En tekstsamling om barn i omsorgsroller • Anne Kristine Bergem • Svein Overland • Ellen Katrine Kallander • Hjordis Halleland Mikalsen • Martin Eikeland

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog­ spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Training­teamet ved ABUP. Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

• Christina Birkemose

I S B N 978-82-8216-137-4

Psykiater ODD

LINGJÆRDE LIV OG FORSKNING – en faglig selvbiografi

Liv og forskning – en faglig selvbiografi Psykiater Odd Lingjærde 349,-

Vibecke Ulvar Vallesverd og

HERTERVIG AKADEMISK

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stressmestring for unge E-bok med arbeisbok

Kjersti B. Tharaldsen Hovedbok (e-bok): 335,-

Med etterord av: Inga Marte Thorkildsen 9

Iselin Kleppesto Thorsen (red.)

788282 161374

Hertervig

I for store sko

Ole Tikktakk

En tekstsamling om barn i omsorgsroller

– for sånn er det å ha tics

Vibecke Ulvær Vallesverd og Iselin Kleppestø Thorsen (red.)

249,-

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund 199,-

Gro Merete Grønvold Eilertsen

Arbeidsbok: 199,-

BESTILL PÅ www.hertervigforlag.no Prisene gjelder til juni 2015. Porto kommer i tillegg.

Abonner på Psykopp Nytt ❏

4 nr per år 250,-

Ja takk! Jeg vil gjerne abonnere på magasinet Psykopp Nytt.

Navn:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . Poststed: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Telefon: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send til Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning / Hertervig forlag, Kirkegt. 40, 4006 Stavanger, eller e-post på: post@psykopp.no Nettbestilling: www.hertervigforlag.no (komplett oversikt over hefter og bøker). Telefon: 51 93 88 00. Faks: 51 93 88 01.

Abonnementet løper til vi mottar skriftlig oppsigelse.

B-blad

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Emotions in motion - Nür blir følelser lidelse?

ICDevelopment & DSeMotions.

Velkommen til Schizofrenidagene 2015!

2.-6. november i Stavanger Forum.