Ytrebygda kirke 10 år Side

Ytrebygda kirke 10 år

Tekst: Gunnar Nesse

Søndag 18 desember (tredje søndag i advent) i 2011 ble Ytrebygda kirke vigslet av biskop Halvor Nordhaug. Det var en stor dag i Fana sokn, og en mangeårig drøm gikk i oppfyllelse.

En lang prosess

Ytrebygda Kyrkjelag som ble stiftet i 1966 hadde arbeidet jevnt og trutt får å skaffe penger til ny kirke i Ytrebygda. Etter påtrykk fra Kyrkjelaget kjøpte Fana kommune inn tomteareal til den nye kirken, men kirkebygg var det ikke penger til. Det ble mange skuffelser underveis – et nytt kirkebygg lot vente å seg. Formannskapet i Bergen Kommune behandlet byggesaken i sitt møte 19 desember 1973 og gjorde følgende vedtak: «Videre planlegging av kirke i Ytrebygda stilles i bero inntil det foreligger nærmere prioriteringsplan for nye kirkebygg i sammenslutningskommunen ...» Årene gikk – Kyrkjelaget samlet inn penger, men kirkebygg i Ytrebygda kom ikke opp på noen prioriteringsplan.

En ny idé

Høsten 2000 sendte Ytrebygda en betenkning til Kirkevergen: «Nærkirkemodell i en bymenighet.» Her stilles spørsmålet: «Vil en relativ enkel, funksjonell ‘nærkirke’ løse behovene i deler av store sokn, uten at en trenger soknedeling og store soknekirkeprosjekt?» Denne ideen fikk det til å løsne, og både Kirkevergen og Bergen kommune var villige til å realisere et slikt prosjekt. Etter hvert kom «nærkirken» inn på kommunebudsjettet og en kunne begynne å planlegge byggingen. Flere arkitekter kom med forslag til hvordan bygget skulle se ut – og en ble fort enige om hvilket alternativ en ville velge. Nå har Ytrebygda kirke vært i bruk i snart 10 år – og det er naturlig å spørre: Ble det en kirke vi er tjent med? Og vi stiller spørsmålet til både brukere og medarbeidere i kirken.

Arne Grostøl

Arne fikk tankene om kirke i Ytrebygda inn med morsmelken. Hans bestemor var en av de første som etter oppfordring fra sokneprest Fjose starter kirkeringer til inntekt for kirken som skulle komme. Foreldrene hans har også vært aktivt med i mange år. Arne fikk være med i hele prosessen, fra de første planene og til kirkebygget var fullført. Ytrebygda Kyrkjelag nedsatte tidlig en komite som skulle arbeide fram en romplan for den nye kirken. Der var Arne med. Senere, da en rekke arkitekter kom med forslag til hvordan kirken skulle se ut, var han med i juryen som til slutt bestemte seg for å bygge den kirken vi når har. Han var først med som lokal representant for Kyrkjelaget. Sener fikk han en deltidsstilling som byggherrens (Kirkevergens) representant i byggeperioden. Dette ga ham mulighet til å delta på byggemøtene underveis – og han fikk være tett på dem som bygget kirken. Siden Kyrkjelaget disponerte en betydelig pengesum, kunne Arne spille inn at vi på enkelte områder kunne velge en høyere standard enn det som opprinnelige var tenkt – som f.eks. kvaliteten på gulvene, utsmykning av kirken, lydanlegg, bedre og mer utstyr til kjøkkenet både oppe og nede, gassepeis med nedgravd tank ute, høyere dører (helt til taket) mellom kirkerommet og kirketorget. Det er fantastisk å være med på å bygge kirke. – og kanskje det aller største han har vært med på som fagmann, sier Arne. Han er aller mest fornøyd med utformingen av kirketorget – med store vinduer ut mot tomten, gass-peisen som står der folk kommer inn i rommet, og kjøkkenet/kafeteriaen som er integrert i rommet. Det var

GOD HELG

Utgis av soknerådet. Bladet er et informasjonsorgan som sendes alle hjem i menigheten og regnes ikke som uadressert reklame.

LEVERING AV STOFF:

Leveres menighetskontoret el. sendes til fana.menighet.bergen@kirken.no REDAKSJON: Audun Mæland, Gunnar Nesse, Linda Lindås, Lars Marting Hol og Ingrid Fluge-Hole.

GRAFISK PRODUKSJON

Fana sokn /Krealogen.no

TRYKK: Molvik grafisk AS

Miljømerket trykksak 2041 0960 | Molvik Grafisk

FORSIDEBILDE:

Atle Skjerlie

NESTE NUMMER: Innlevering av stoff 19.01.22, distribueres innen 16.02.22

mange drømmer om hvordan dette skulle tas i bruk og være et myldrested for ulike aldersgrupper. Dette kunne det gjerne vært mer av, selv om det er begynt å skje noe også på dette feltet. Men samtidig som Arne er veldig fornøyd med «kirketorget» skulle han ønske de hadde fått til en bedre integrering mot kirkerommet når dørene åpnes og hele arealet tas i bruk. Da faller de som sitter på kirketorget litt utenfor. Dette skyldes nok både lydforholdene og avstanden til alter og lesepult. Det ble også tilrettelagt for at kirken kan brukes til konserter – med et avansert lyd- og lysanlegg. Men det har ikke vært den helt store konsertvirksomheten, selv om både Sigvart Dagsland og Odd Nordstoga har vært her. Men det kunne vært mange flere. Han skulle også ønsket at det hjørnet av kirken som viser mest at det er et kirkebygg hadde vært rettet mot den siden de fleste ser den fra. Slik kirken ble utformet, lot ikke det seg gjøre. Men fra innsiden er det i alle fall ingen tvil om at vi er i et kirkerom! Men alt i alt – det ble en fantastisk kirke. Høydepunktene er når hele kirken er i bruk samtidig – som f.eks. når det er julemesse, og det er folk over alt, både oppe og nede. Slik skulle det vært oftere – det må være en av drømmene for de neste årene!

Kristin Edvardsen Engeberg

Kristin har vært aktiv med i ungdomsarbeidet i Ytrebygda helt fra konfirmanttiden. Hun var i flere år dirigent for Ytrebygda Ten-Sing. Nå er hun undervisningsleder i Fana sokn, med særlig ansvar for konfirmantarbeidet. Ytrebygda kirken betyr mye for både bygda og menigheten, sier hun. Det hadde sine fordeler å ha lokaler på Ytrebygda skole der både Ten-Sing og Tilflukten ungdomsklubb holdt til. Noe av denne kontakten gikk tapt da vi fikk vår egen kirke. Kontakten med Bedehuset ble heller ikke den samme, da gudstjenestene ble flyttet derfra til den nye kirken. Men fordelene er nok mye større enn det vi mistet. Nå er det blitt sterkere eierskap og dypere tilhørighet til både menigheten og kirkebygget. Særlig ungdommene har funnet seg godt til rette i de nye lokalene. Hit kommer de både til organiserte aktiviteter, men også til uformelle samlinger: Ser på film, gjør skolearbeid og lekser, lager og spiser middag sammen. Kirken må jo være verdens mest innbydende kirkehus med peisen ved inngangen, kjøkken og kafeteria, ungdomslokaler og aktivitetsrom. Det er blitt et sted der både unge, voksne og eldre har lyst å være både på søndager og hverdager. Det var også et positivt grep i planleggingen av kirkebygget at flere brukergrupper – også ungdommer – fikk komme med innspill til hvordan de kunne tenke seg kirken og hva som var viktig for dem. Og mye av dette ble tatt med i prosessen fram til ferdig kirkebygg. Vi spør også om kirken er stor nok – det var jo en bekymring når vi skulle bygge «Nærkirke» - om den ble for liten. Kristin har i liten grad savnet en større kirke. Selv om kirkerommet ikke er så veldig stort, får en likevel en katedralfølelse i rommet – med kunsten og det høye taker. Når det er konfirmasjon, er det jo bare å dele opp i så mange gudstjenester at alle får plass. Intimiteten og nærheten i rommet er kanskje viktigere enn størrelsen. Når det er familiedager og alle aldersgrupper myldrer rundt i bygget til ulike aktiviteter, kunne en kanskje ønske seg flere rom å fordele seg til – men stort sett går det veldig greit. Det kunne også være mer lagringsplass til utstyr og møbler som ikke er i bruk – og noen flere kontorplasser kunne også vært en klar fordel. Det er også et pluss at også andre aktører enn menighetens egne bruker bygget – som f.eks. Seniortrimmen og Kor e’ vi. Det var jo en uttalt målsetting da kirken skulle bygges – at den skulle være et samlingssted også for folk i bygda.

Tone Høylandsskjær

Tone – som bor på Hjellestad - har også vært engasjert i kirkebyggsaken i mange år. Nå, etter at kirken har vært i bruk i 10 år, spørs vi også henne om kirken har svart til forventningene. Hun er ikke i tvil om å kalle det et vellykket prosjekt. Det er blitt et inkluderende og åpent kirkebygg. Bare måten du kommer inn på, med gass-peisen som ofte er tent, gir en følelse av å være velkommen. Her kan en til og med sette seg ned i en sofa og prate med folk før en går inn i kirken. Kirkekaffen fungerer også veldig bra – med både smørelunsj og sjokoladekake. Folk roer seg etter gudstjenesten og haster ikke med å komme hjem. Kirkerommet føles mindre formelt og høytidelig enn kirkerommet i Fana kirke. De utviklingshemmede kan være seg selv uten at de skiller seg ut. De er begeistret for å være i kirkerommet etter Y-klubbsamlingene – på kveldsgudstjenester som er tilrettelagt for dem. Y-klubben ble startet i 2012 – og det er blitt stadig flere deltakere. Hvert år er udøpte konfirmanter blitt døpt i Ytrebygda kirke – det har vært nært og høytidelig for alle. Mange i bygda var redde for at nå ville ikke Fana kirke være deres kirke. Nå var det et nytt morderne bygg som skulle være deres kirke. Men det er jo ikke tenkt slik – begge kirkene er for alle i soknet. I ettertid hører vi sjelden at noen klager over at kirken ikke er fin og høytidelig nok. Det er jo bare en berikelse at vi har to kirker som er så forskjellige: Fana kirke med det trygge, høytidelige gamle og velkjente, og med kirkegården rundt. Og Ytrebygda kirke som har et helt annet uttrykk og som gir en følelse av friere rammer. Det er en god kirke for både barne- og ungdomsarbeid og for unge familier – og pensjonister. Men vi skulle ønske at kirken var attraktiv for flere av dem mellom 40 og 60. De som har bygget kriken har gjort et godt og grundig forarbeid for å skape en kirke som treffer så godt de behovene vi har. For dem som før måtte til Fana kirke for å gå til gudstjeneste er det blitt en virkelig nærkirke, nært der vi bor. Også Tone nevner julemessene som et eksempel på det mest optimale vi kan bruke kirken til: Der mennesker i alle aldre kommer sammen og fyller alle rom og er med på ulike aktiviteter, tilrettelagt for dem.

Sluttord

Det er stor enighet om at vi har fått en fantastisk kirke – praktisk, vakker, inkluderende og intim. Den er ikke noen katedral, men samtidig gir kirkerommet en følelse av å være i et stort og hellig rom. Kirkebygget gir mulighet for mange ulike aktiviteter hele uke. Men potensialet er fortsatt større enn den bruken vi har hatt til nå. Vi skulle ønske at det myldret mennesker i kirken hver dag – mennesker i alle aldere! Og at kirkerommet ble fylt til gudstjenester hver søndag – her er det også plass til flere! Men nå har vi kirken – den har vist seg å være både funksjonell og innbydende. Og den skal stå der i mange år og gi tilhørighet og fellesskap til menneskene i Ytrebygda. Nå er alle smitteverntiltak under korona-pandemien opphevet, og vi kan komme sammen uten spesielle restriksjoner å ta hensyn til. Kirken står der og ventet på å bli fylt av mennesker igjen!