6 minute read
Nasjonsbygging gjennom kart
from Posisjon 2025-1
by GeoForum
Gjennom sin doktoravhandling har Anne Lien undersøkt hvordan historiske kart ble brukt som verktøy for nasjonsbygging i Norge under unionstiden med Sverige.
Tekst: Anne Lien | Foto: Kartverket
Ved å analysere kart fra 17- og 1800-tallet har hun vist hvordan kartografi bidro til å fremme norsk nasjonalfølelse og motarbeide svensk dominans i unionen. Kartografiske virkemidler var blant annet nasjonale nullmeridianer og strategiske stedsnavn. Forskningen hennes viser at kart, som tilsynelatende oppfattes som objektive, i virkeligheten har sterk politisk påvirkningskraft.
8. mars i fjor kom jeg i mål med et interessant og tidkrevende prosjekt. De siste seks årene har jeg holdt på med en doktorgrad i geografi ved siden av jobben min i Kartverket. Jeg har forsket på historiske kart, hovedsakelig fra den perioden da Norge var i union med Sverige gjennom 1800-tallet. I avhandlingen min har jeg sett på hvordan kartene ble brukt til å bygge opp norsk nasjonalfølelse frem mot unionsoppløsningen i 1905. Dette skjedde både via detaljer i kartene, og mer overordnet ved hjelp av norske kartleggingsprosjekter.
Egen interesse
Jeg har alltid vært opptatt av kart, og er spesielt interessert i hvorfor kartene ser ut som de gjør. Jeg skrev masteroppgave om motivene bak historiske norske kart, og da hadde jeg en veldig god veileder, professor emeritus Anders Lundberg på Universitetet i Bergen. Det var et inspirerende samarbeid, og jeg hadde lyst til å grave litt videre etter masteren. De siste ti årene har jeg jobbet som fylkeskartsjef i Kartverket, og der har jeg flere engasjerte kollegaer med samme interesse som meg. Ikke minst har Kartverket en skattkiste av digitaliserte historiske kart. Det var derfor lett å finne motivasjon til å gå løs på en doktorgrad. Det praktiske rundt oppstarten ble litt mer krevende, da et PhD-løp ikke kunne kombineres med full jobb. Det endte med en Dr.Philos, som er litt mer omfattende men som man kan ta på deltid. Og selv om det tok mye av fritiden min i over seks år, har det vært en spennende og lærerik prosess. Det er ikke så mange som forsker på kart i Norge, men i Sverige er de langt fremme i kartografisk forskning. Jeg tok derfor kurs ved universitetene i Uppsala og i Umeå, før jeg deltok på PhD-kursene ved Universitetet i Bergen. Resten av arbeidet handlet mye om å grave i arkiver, blant annet på Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket. Siden Norge tidligere var i union med Danmark i flere hundre år, fant jeg flere relevante norske kart i Det Kongelige Bibliotek i København. I tillegg til disse fysiske besøkene søkte jeg i digitale kartarkiver i flere land, fra Sverige, Finland og Nederland til USA og Canada. Jeg har derfor undersøkt en enorm mengde historiske kart, men takket være digitalisering ble det arbeidet mindre tidkrevende enn det ville vært for10-15 år siden.
I tillegg til kartanalysene leste jeg mye relevant litteratur om historie, kartografi og geopolitikk. Noen kartografer skrev også «bruksanvisninger» til kartene sine, og da fikk jeg litt innblikk i hvordan de hadde tenkt og hva motivene kunne ha vært. Jeg så også litt på andre kilder fra unionstiden, blant annet brevveksling mellom svenske og norske myndigheter.
Kongen var engasjert
Det var ganske interessant å se hvordan Norge og Sverige kjempet for hver sine synspunkter i løpet av unionstiden. Den svenske kongen Karl Johan var personlig engasjert i saken, og utstedte flere kongelige dekreter med instrukser om kartlegging. Norske kartografer ble for eksempel bedt om å bruke felles nullmeridian med Sverige, men dette nektet de. I stedet etablerte Norge en nasjonal nullmeridian gjennom observatoriet i Oslo. Denne ble brukt på de aller fleste norske kart gjennom nesten 100 år. De få andre nullmeridianene jeg fant på norske kart var blant annet den mye brukte internasjonale meridianen gjennom Ferro (Kanariøyene), pluss at noen få kart brukte den gamle norske nullmeridianen gjennom festningen på Kongsvinger.
Kartografiske uenigheter
Der Norge brukte kartografiske elementer for å frigjøre seg fra unionen, brukte Sverige andre kart for å sementere den. Blant annet prøvde de å visualisere Norge og Sverige som en enhet, ved å publisere kart som hadde en nesten usynlig grenselinje mellom de to landene. De laget også ofte kart som viste begge land samtidig, gjerne med tittelen Skandinavia, mens norske kartografer var opptatt av å fremstille Norge som en selvstendig nasjon. Det innebar både markert grenselinje, bruken av ordet «Norge» i tittelen, nasjonal nullmeridian, og de tok sjelden Sverige med på kartene. Stedsnavn var også viktige, der patriotiske norske kartografer tok i bruk gamle navn fra sagatiden for å minne om at Norge hadde vært et anerkjent kongedømme en gang. Et eksempel er «Haurdaland» (Hordaland), som på den tiden het Søndre Bergenhus Amt. På denne måten brukte både Norge og Sverige kart som et politisk instrument for å oppnå det de ville. Fra Norges side var det uavhengighet, og fra svensk side var det et ønske om en fortsatt tett union.
En sånn bevisst bruk av kart er ikke noe nytt. I løpet av doktorgraden så jeg også på hvordan det samme skjedde på Nordkalotten på 1600-1700-tallet, før grensene ble endelig fastlagt der. Norge var opptatt av å kreve eierskap til Finnmark, mens Sverige ville ha adgang til havet i nord. Kolahalvøyen var også en tid i spill. Kartografi ble en del av kampen for landområder, der grensen mellom Norge og Sverige ikke ble avgjort før i 1751, mens grensen vår mot Russland ble fastsatt så sent som i 1826.
Historien gjentar seg
Selv i våre dager ser vi politisk bruk av kart, der man kan ha en agenda når det gjelder hvordan verden fremstilles. Et kart over Palestina er politisk sprengstoff, og et kinesisk kart over Kina vil inkludere Taiwan, som er omstridt. Stedsnavn er fortsatt også et kartografisk virkemiddel. Mange steder erstattes nå vestlige stedsnavn med urbefolkningens navn, både i USA, Australia og her i Norge. Tidligere kolonier publiserer kart med sine opprinnelige stedsnavn, som India, der britiske koloninavn som Madras og Bombay er blitt erstattet med de indiske Chennai og Mumbai. Og i Ukraina har Russland demonstrert eierskap ved å be Google Maps om å endre ukrainske navn på okkuperte områder til russiske.
Kart oppleves som objektive, men man blir uansett påvirket av det verdensbildet de viser. Det er derfor greit å ha innsikt i historikken bak kart som politisk verktøy. Da kan man lettere forstå hvor sterkt virkemiddel dette kan være også i dag. Doktorgradsarbeidet har vært utrolig engasjerende, og selv om jeg er i mål vil jeg nok fortsatt være mer enn gjennomsnittlig opptatt av geopolitisk bruk av kart.
Vi ser eksempler på dette akkurat nå, når Trump vil omdøpe Gulf of Mexico til Gulf of America, for å synliggjøre sitt krav på eierskap til området. Google maps aksepterer Trump sin fremgangsmåte og endrer navnet på sine amerikanske kart. Dette er politisk sprengstoff der kart er en del av våpenarsenalet, fullstendig i tråd med doktoravhandlingen min.
Kartet øverst er Akershus amt nr 34: Kart over Christiania med en Kvadratmiil af Omegnen, år: 1844. Teknikk: litografi. Karttegner: Søren Christian Gjessing, Vibe, Irgens.
