Fredrik KB
Fredrik Kjensli BrĂĽten
Geir Uthaug
Fra formgivende idé til forløst skulptur «Mennesket er krystaller for våre sinn» – Novalis
Skulpturen tilhører de eldste kunstformer vi kjenner. Den lille fruktbarhetsgudinnen som kalles Venus fra Willendorf er fra paleolittisk tid. Siden ble skulpturene høyere og slankere og sivilsasjonsbærende. De dannet bilder av faraoer, guder og gudinner, de ble til mytiske skikkelser, tempeltjenere og voktere av hemmeligheter. Det er noe ved skulpturene til Fredrik KB som gir sterke assosiasjoner til urbilder fra Egypt og Mesopotamia. Steinen som føyer seg oppover lag for lag, skåret som bånd i fjell, eller ørsmå avsatser, nesten som miniatyrutgaver av oldtidens ziggurater, glitrer i krystall-glinsende kvarts. Hodene har noe av det samme uutgrunnelige preg, mer universelle enn individuelle, selv om de har sine unike karakteristika og betegner ofte sinnstilstander: de er stumme og likevel taler de til fantasidelen i oss. Kvinner hugget ut av harde bergarter har fått en underlig mykhet, de har grasiøse former som om de er kjøtt og blod og drapert i gjennomsiktige gevanter. Etter omganger med hammer og meisel synes steinen å miste sin tyngde; oppnå en eterisk letthet. Ansikter stirrer mot oss gjennom florlette slør dypt inne i steinen, som om mennesket der inne er innesperret og vil ut. Illusjonen er magisk, men også til å ta og føle på. Men selv om vi kan leke oss med litterære assosiasjoner og optisk innlevelse, er Fredriks skulpturer ikke abstraksjoner, ikke engang abstrakte, de er høyst konkrete. De er bilder som er hugget ut av grunnfjellet. De er i inkarnert fra moder jord, fra selve materien. Det tyngste og mest solide av alt. I mytologien og i eventyrene spiller steinen en stor rolle. Bildene vi kan hente frem er mange: kvinnene som ble saltstøtter da de snudde seg mot byene som ble bombardert av meteorer, risene som ble til stein da solen rant. Men stein kan også bli til kjøtt og blod, materien kan få liv, slik jordmannen Adam fikk innblåst livets ånde. Sier ikke Wergeland (som elsket krystaller og bergarter) at den klare edelsten kan i mørket brenne? En av Fredrik KBs yndlingsfortellinger er myten om Pygmalion og Galatea som handler om skulptøren som har hugget en kvinne ut av en marmorblokk. Han former sin kvinnefigur så vakker at han forelsker seg i henne, og så stor er hans forelskelse at kjærlighetens gudinne Afrodite forbarmer seg over hans lengsel og gjør henne levende.
Fredrik ble trukket mot billedhuggernes Mekka, marmorbruddet Carrara i Toscana. Det var et kall med forvarsler og drømmer. Historien om hvordan han gikk rundt og lette etter en mester, for til sist å gå løs på marmoren og lage sin første lille skulptur som han døpte Albert og aldri vil selge; er en del av hans fortelling, men en fortelling han gjerne deler – for den sier så mye om begeistringen og innlevelsen som driver ham. Hva må til for å skape? Hvilke krefter er i sving for å skave ut bilder av selve materien? Den engelske filosof og poet Samuel Taylor Coleridge sier det slik: Det er to kreative krefter i sving i en kunstner, den første er en gave vi alle har del i hvis vi er mottagelige, det er der ideen inkarnerer i sinnet, eller om vi vil, der fantasien åpner virkeligheten for oss, som når vi tar inn en strålende soloppgang; men for at inspirasjonen skal kunne transformeres og bli til noe konkret, til et kunstverk, trenges den annen kraft, det er den som så å si tar tak i inntrykket og bender det innover, gjør noe med det, slik at selve skaperprosessen kan finne sted. Dette er en mystikers forklaring, den store maleren J. M. W. Turner sa det mer nøkternt: «Jeg kjenner ikke til noe annet geni enn hardt arbeid.» Fredrik vet av erfaring at begge har rett, men for en billedkunstner som arbeider med stein er hardt arbeid umulig å unngå. Ingen Bøyg er sterk nok til å be ham gå utenom. Tungt er arbeidet også. Slitsomt og tidkrevende. Det er ikke noe glamorøst over det, men det er her han er i nærheten av det William Blake, en kunstner som har betydd mye for Fredrik, kalte kreativitetens esse. For en billedskaper er det noe av lykken. Det er en kløft mellom presentasjonen av skulpturer i et smakfullt galleris omgivelser, og de omgivelser der skulpturene blir til. Det er Ikke noe forfinet over hans verksted. Stedet er langt fra folk, scenografien er enkel og gjenkjennelig: en åpen plass med jord og leire, fylt av store kutte- og boremaskiner og steinblokker i hauger, der er lagerbygninger, verkstedhaller med enda flere maskiner. Han er omgitt av støy og støv, det er arbeidsfolk i lag, steinhuggere som kjenner faget fra den praktiske siden, den siden som er så nødvendig for å lage noe som helst av stein, enten det gjelder gravstøtter og praktiske gjenstander eller – som i Fredriks tilfelle – utsøkte skulpturer og billedstøtter. Det er andre billedhuggere her også, gode kolleger, venner og arbeidskamerater. Det er den gamle ideen om kunstnerkollektivet, som akademi, fabrikk, og smeltedigel for ideer. Kjent fra så vel Tizians atelier som Shakespeares Fisher’s Folly. Fredrik har sitt eget skur i et hjørne av en av bygningene. Et enkelt provisorisk tak som ly for regn og sne; vinden blåser tvers igjennom og mellom de få stolpene som holder taket oppe. Her, så å si under åpen himmel, blir skulpturene til, noen er allerede ferdige og står og venter i skyggene til de skal fraktes ut i verden på store lastebiler, andre er halvferdige, andre er bare steinblokker med rudimentære arr og hull. En rad små steiner stikker opp fra en murkant. Fredrik betrakter dem, kjenner på dem, undersøker mulighetene. Her kan alt skje, her venter bildene på å bli født.
Hver skulptur han meisler ut har sin egen individualitet. Det er ikke noe mekanisk over dem, de er ikke industrielle produkter. Han lager dansende torsoer, han fanger inn vismenns, guders og dragers trekk. De er jordiske eller bevingede. De er hjemmehørende i flere dimensjoner. De gamle grekere talte om techné og techné mousiké. Begge deler så nødvendige for å gi kunstverkene form og uttrykk. Det første betegner selve faget, det regelrette håndverket, som krever sin mann – men det andre er det definitive spranget fra håndverk til det udefinerbare vi kaller kunst. Ikke kunst som konsept, men den idébærende form. Hva sa ikke Michelangelo? Å skape skulpturer er enkelt, det er bare å fjerne det overflødige. Kunst er i dag et begrep under beleiring, så mange kar skal fylles med et innhold som går under dette navnet. Kunst kan fremstilles på skjermer og med alle slags hjelpemidler og optiske teknikker, hvilket lager et dypt skille mellom kunst og håndverk. Fredrik er kunstner på den gamle måten. Der sleggen er forlengelsen av steinhuggerens arm. Der faget så å si sitter i kroppen, og utførelsen sitter i fingrene. Han har ikke gått akademiets vei, for da han søkte dit hadde de nedlagt klassen for steinskulptur, men han lærte av andre steinhuggere, fikk den fortrolighetskunnskapen som er en arv like fra den tiden han som ung mann på uforklarlig vis ble trukket til Pietrasanta og Carrara og en gammel billedhugger forærte ham sitt verktøysett som tegn på at han var verdig. Det var en gave med et stort ansvar, analogt med en esoterisk innvielse, som en ed som ble avlagt. Det gjaldt å videreføre og utvikle det urgamle fag så det kunne får sin virkningskraft og overleveres nye generasjoner. Steinhuggerfaget er fysisk. Rått og sanselig fysisk. Det fordrer muskelkraft, hode, hjerte og håndlag og en grenseløs tålmodighet. Det rommer både handling og meditasjon. Det fordrer også blikk og beregning. Det handler om å hugge i stein, velge ut blokker, oppdage muligheter som ligger skjult i årene i fjellet, i søkkene og fordypningene og flatene. Noe av det røffe og grove, det ur-opprinnelige skal beholdes, andre deler skal poleres til det skinner for å gi kontrast til det grove, rustikke. Det innebærer å kjenne steinens og bergartenes iboende egenskaper, å lokke det ut av dem som bor der – det man kan gjøre med én steinsort, er umulig med en annen. Det kreves kunnskap om hvordan man bryter løs passende stykker ved å slå inn kiler med slegge, først når dette krevende arbeidet er gjort gjenstår det vanskeligste – å forme i steinen med hammer av forskjellig tyngde og et stort utvalg meisler av forskjellig tykkelse og skarphet. Fredrik forteller at det kan sammenlignes med når en golfspiller velger køllen han skal bruke blant alle de andre golfkøllene han har i sitt sortiment; hver kølle har sin egen utforming og tilpasning, sin egen krumning og tykkelse, beregnet på slagkraft, lengde og vinkel. På samme måte gjelder det for steinhuggeren å ta mål av sitt verktøy, for arbeidsredskapet er av den største betydning. Så gjelder det å ta fatt på steinen som langsomt avslører sine iboende former. Uferdige brokker fra steinbruddene bærer i seg fullendelsen.
Det handler også om geologi. Stein er en vitenskap. Steinsortene er mange. Hver sort har sine kvaliteter som det tar tid å lære å kjenne. Men det går ikke an å arbeide med steinsortene uten å få et personlig forhold til dem. Fredrik har ingen problemer med å finne analogiene. I mytologien er naturkreftene ofte kvinner. Tenk på hamadryadene i gresk mytologi, de kvinnelige vesenene som bebor trærne. Men deres søstre lever sikkert i steinen. Han kaller marmoren sin første forelskelse. Det begynte jo der, med marmoren i Carrara. Siden kom granitten, det urnorske, for selv om Fredrik er kosmopolitt med base i Haarlem utenfor Amsterdam, trekkes han til Norge, hvor jo også hans steinhuggerverksted er. Det er mye vakker norsk stein. En favoritt er Larvikitten, som navnet tilsier utvinnes den i Larvikområdet, og derfra sendes den ut til mange land. Den finnes i flere sorter. Det er den dype, svarte med mørkeblå krystaller, som også kalles Emerald Pearl og den brune som kan ha krystaller i alle regnbuens farger, forklarer han. «Den kalles også Antique og er en av mine favoritter. Den brune er mildere. Den svarte er mer maskulin, og det spiller med i måten jeg jobber på. Så har vi den fantastiske Wasa, eller Älvdalsgranitt, som er lagdelt i hvitt og rødt, hvilket noen ganger gjør et ansikt om til et topografisk kart. Så er det den grønne, vanvittige og egenrådige Masikvartsitten fra Kautokeino. Den har knallharde årer av vakkert hvitt og myke årer av dyp glitrende grønt. De grønne delene er som kråkesølv, og hvis en åre går tvers gjennom skulpturen, må jeg bruke de minste meislene jeg har. For det er så veldig lett å bryte en stein i to. Men Masi hjelper meg til å holde meg årvåken. For hver gang jeg «går i fella» og tror jeg vet hva jeg selv lager, smiler den vakre Finnmarksdamen og bryter i to, så jeg må lete meg frem til der hvor linjene egentlig går. En ordentlig elskerinne.» Redskapene er essensielle. Han har hammere av ulik tyngde til forskjellige bruksområder. Meisler er nesten like personlige som hammere, forklarer han, men de slites mye raskere og må slipes ofte. Verktøyet som brukes dekker et vidt spekter, fra trykklufthammere som drives av kompressor for å få løs store stykker, til de minste diamantbor som brukes i kirurgiske operasjoner. Slike får han tak i når operasjonssalene må kvitte seg med dem. Med kantjernet kan han slå av store stykker med ett slag, hvilket forutsetter at han har en flat side å jobbe med, da kan han splitte en blokk ved å slå med kantjernet etter en linje langs blokken. Kraften fra hammeren skaper et brudd som går mange centimeter nedover i steinen, og ved å tilpasse dette med en erfaren hånd, kan det være mer effektivt enn en vinkelsliper.
Det er i spenningsfeltet mellom en ytre og indre virkelighet kunsten blir til. Som andre kunstnere har også Fredrik sine forbilder – ikke minst Michelangelo, den største billedhugger av dem alle, og tro om det ikke var han som først lokket ham til Carrara, og lærte ham å sette pris på energiene der – men det viktigste er nok likevel de forbilder han kan finne i sitt sinn. Han kan være på søken etter noe som er gått tapt, det gjelder å gjenoppdage virkemidlene. Intimitet, spiritualitet, evighetslengsel er ord som melder seg ved møtet med Fredrik KBs skulpturer. Han er på leting etter myter og urbilder. Mytene åpner seg, de er slik William Blake tenkte seg, ikke litterære assosiasjoner, men spirituelle realiteter som avslører seg for vår fantasi. Det er kunstnerens oppgave å åpne vinduene i vårt sinn, slik at sansningen kan gripe det virkelige og vinne den tilbake med sin rike orkestrering. Det er for Fredrik, som for Blake, linjen som avgrenser det skapte mot kaos. Fredrik er tredimensjonal, men også lineær; det er det skarpe mot det myke, det som setter grenser, mot det som åpner seg. Noe av essensen ved kunstverket som skapes er den symbolladede billedbruken, som ikke må være like eksplisitt som i språket. Der må den poengteres og stadfestes; i skulpturen er det tilstrekkelig, ja mer enn det, nødvendig, med antydningen. Ingen kommentar er påkrevd, skulpturen er sin egen kommentar. For å få det til kreves mer enn øvelse, det er her det uutsigelige kommer inn. Det som det ikke finnes ord for. Det vanskeligste av alt. «Hva er det de gylne byggmestre bedriver?» spør William Blake. De bygger Golgonooza, kunstens by i evigheten, og enkelte kunstnere, som er bevisst sin oppgave, er med på å reise den i sitt sinn, og meisle den i stein, for det handler om den mentale byen som alltid er truet av forfall og alltid må overvinne forfallet, for å være et vern mot formløsheten. «Alt skjønt er sant, alt sant er skjønt» skrev John Keats. Den evighetslengtende skjønnheten ligger i Fredrik KBs skulpturer som en formgivende idé, som forløst overvinner materiens begrensning.
Sammen. Larvikitt Emerald Pearl. 33 x 21 x 11 cm
Balanse. Larvikitt Antique. 13 x 6 x 6 cm
Barnet. Masikvartsitt. 35 x 50 x 20 cm
Fryktløs. Larvikitt Emerald Pearl. 61 x 24 x 14 cm.
Osiris. Larvikitt Emerald Pearl. 81 x 45 x 40 cm. Høyre side: isis. Larvikitt Emerald Pearl. 210 x 90 x 55 cm.
«(...) de intuitivt organiske skulpturene til Fredrik K.B. – som fossiler og stalagmitter fra et parallelt univers som sprengt seg inn i vår dimensjon». Tommy Olsson
Foto: Pål Felix Fossum
Fredrik Kjensli Bråten er født i Oslo 1978. Fredrik veksler mellom livet med familie i Haarlem utenfor Amsterdam og i en kreativ ensomhet i sitt atelier i steinbruddet i Skjeberg. Han har de siste 20 årene stilt ut i gallerier i byer som Firenze, Paris, Amsterdam, London og Oslo, og er medlem av Norsk Billehoggerforening samt Royal British Society of Sculptors.
Forside: Balder. Diabas. 262 x 47 x 47 cm. Til høyre: Lovers. Wasa og Larvikitt Antique. 17 x 8 x 7 cm og 14,5 x 11 x 7 cm. Bakside: Engelen. Larvikitt Emerald Pearl. 122 x 73 x 62 cm. Maleri: Harald Fenn.
GALLERI SEMMINGSEN Fru Kroghs Brygge 2, Tjuvholmen, 0252 Oslo, mobil +47 905 94 117, ah@gallerisemmingsen.no www. gallerisemmingsen.no
Følg oss på Facebook og Instagram