Petter Northug – en viljeskalle

THOR GOTAAS

PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

Petter og Thor i det første intervjuet til boka i 2022.

THOR GOTAAS, født i 1965, har vokst opp i Brumunddal. Han er utdannet folkeminnegransker og har skrevet over 40 kulturhistoriske bøker, deriblant Løping. En verdenshistorie (2008) og Femmila (2013). Noen av hans forrige utgivelser var Oddvar Brå. Et skiløperliv (2018), Norske utedoer (2019), Brødrene Kvalheim (2020), Magnus (2021) og Norske hoppbakker (2022).

© Risk Forlag 2023 www.riskforlag.no

printed in litauen trykk/innbinding: UAB Balto Print sats: Line Monrad-Hansen papir: Multi Offset UPM 100 gsm boken er satt med: Lyon Text 11,3/15 pkt. omslagsdesign: Line Monrad-Hansen forsidebilde: Bjørn Ivar Haugen, skirenn Meldal 27/12 2002 baksidebilde: NTB foto for- og ettersats: Hallgeir Lundemo og NTB ISBN 978-82-93625-10-0

INNHOLD Forord

7

kapittel 1. Familien og gården

9

kapittel 2. Fjøsgutt

25

kapittel 3. Skiskolen

43

kapittel 4. Til Inderøy

48

kapittel 5. En aktiv hverdag

60

kapittel 6. Den første store seieren

74

kapittel 7. Flytting til Steinkjer

82

kapittel 8. Landslagsløper

107

kapittel 9. Treningsdagbøkenes univers

118

kapittel 10. Til Meråker

120

kapittel 11. Ei legendarisk tremil

148

kapittel 12. Den yngste på laget

162

kapittel 13. Skiløper på heltid

168

kapittel 14. Motgang og medgang

186

kapittel 15. Vi Menn

200

kapittel 16. På en isbre i Italia

215

kapittel 17. Kjæresteliv

222

kapittel 18. Olympisk gull

224

kapittel 19. Et besøk i Meråker

233

kapittel 20. Det store målet

236

kapittel 21. En mann fra Snåsa

244

kapittel 22. VM i Oslo

248

kapittel 23. Livet etter VM

262

kapittel 24. Coop

290

kapittel 25. Veien videre

294

kapittel 26. Flytte fra landet?

308

kapittel 27. Revansje i Sverige

323

kapittel 28. Å trene med fotlenke

332

kapittel 29. Alt har en slutt

343

kapittel 30. Kaptein på egen skute

351

Kilder

355

Litteratur

357

Andre kilder

358

Noter

360

Tidslinje

362

Meritter

363

Register

364

Bildeliste

367

En ekstra takk til

368

FORORD

langrennsløperen petter northug skøytet inn i senioreliten vinteren 2006 med ungdommelig mot og sluttspurt som en rakett, i ei tid da fjernsyn og andre medier dekket langrenn tettere enn i tiåra før.

Allerede den sesongen, fortsatt som junior, slo han de beste i verden og markerte seg i fellesstartens epoke.

Northug representerte noe nytt og hadde en spesiell utstråling som skiløper, og førte til økt interesse for langrenn her i landet og internasjonalt. Få blir legender mens de fortsatt er aktive. Han ble det, etter seire og også nederlag, som ble sendt direkte på fjernsyn, og viste langrennets drama på nye måter, også på grunn av fellesstart.

I media fleipet Northug ofte om seg selv og virket useriøs. Journalister fikk korte eller kryptiske svar, eller ingen kommentar. Sett utenfra kunne han virke som en klovn med sans for å tulle i media. En som likte å nøre opp konflikter med særlig svensker og andre konkurrenter, omtrent som sinte boksere før store kamper. Og som i renn stolte på egne spurtegenskaper for å vinne, uten vilje til å dra. En slu taktiker med stor løpsintelligens i felt.

Han fikk enorm oppmerksomhet i media og ble Norges mest kjente idrettsutøver omkring 2010. Dermed hadde nordmenn en følelse av å kjenne ham.

Men hvordan trente han og ble så god? Hva lå egentlig bak suksessen til Petter Northug? I denne boka forteller han om sin egen treningshistorie fra oppveksten og fram til i dag. Likevel er det ingen guide full av programmer, grafer og timetall – ikke en vitenskapelig bok om trening. Det er heller hovedpersonens egne fortellinger og minner om treninga, krydret med informasjon fra personer rundt ham – foreldrene, brødrene, skikamerater, trenere og ledere.

7

Mannfjellet i Meråker, langtur med Hallgeir Lundemo.

Det er ingen biografi som forteller alt om alt. Den beskriver ikke hver VM-tittel i detalj og er ingen komplett krønike over mannens prestasjoner, det står en grov oversikt og tidslinje bakerst i boka. Fordi Petter brukte mesteparten av tida og energien sin fra tenåra til langt opp i voksen alder på å trene og konkurrere, er boka en treningshistorie om en viljeskalle.

Thor Gotaas Korsvoll, Oslo, juli 2023

eller Steinkjer, oppsøkte større bakker enn snøhoppene hjemme. Som ti–elleveåring var han blant kretsens beste skihoppere i årgangen sin, men ble etter eget utsagn ingen stilhopper og fikk ikke dreis på stilen.

V-stilen var nokså ny og i stadig utvikling.

Han fantes ikke redd med ski på beina og hoppet 75 meter i Steinkjerbakken som tiåring. Det var bare å gå opp og sette utfor, skikkelig artig – suse nedover og fly i lufta. Den tynne gutten hadde fin kropp for skihopping og riktig mental innstilling med sans for stor fart.

Som elleveåring kløyv han opp i 90-meteren i Granåsen på plast og satte utfor, visstnok den yngste til da. Var han redd? Egentlig ikke. Men faren så på og fryktet et stygt fall. Petter sto etter nedslaget og stakk opp igjen, og hoppet fem–seks ganger den dagen sommeren 1997. Han fikk nei til å prøve 120-meteren, fordi de ikke slapp til så unge gutter.

Noen år senere som junior var Petter på treningssamling på Steinkjer og hoppet opptil 30 meter på langrennsski, og ødela tre par i leken. Lysten til å hoppe hang ved. Det gjorde også ferdighetene på ski.

Når den voksne skiløperen konkurrerte og manøvrerte i felt i svingete

Fra venstre: Jan Erik Storli, Kristoffer Eriksen Røli og Petter.

32

PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

utforkjøringer i 60–70 kilometer i timen, var det en fordel å ha vært skihopper. Stor fart skremte ikke.

Derimot fikk han høydeskrekk som voksen, kanskje fordi hjernen hos gutter visstnok ikke er ferdig utviklet før i 24-årsalderen. Han begynte å frykte store høyder, en dårlig egenskap for en hopper.

Som allsidig skiløper fra barneåra tilhørte Petter en lang norsk tradisjon. Skikongen Thorleif Haug med tre OL-gull i 1924 konkurrerte i ei tid med obligatorisk kombinert her i landet. Også Bjørn Dæhlie drev med kombinert i gutteåra.

Kombinertløper

Som tolvåring var Petter alene i Framverran om å gå langrenn. For å finne et miljø oppsøkte han og faren Leksvik IL, rundt 45 kilometer unna, en klubb med bra aktivitet i andre halvdel av 1990-åra. Selv om det er nokså langt å kjøre fra Framverran, betraktet ikke Northug det som langt.

Klubbskiftet betydde mye for en gutt som drev på mye alene. Selv om Petter likte å trene på egen hånd, var det fint å tilhøre et miljø og ha jevnaldrende å sparre mot. Brødrene Kristian og Anders Tettli Rennemo i Leksvik var henholdsvis to år eldre og to år yngre. Begge nådde senere høyt nivå og gikk renn i Verdenscupen.

Ildsjelen Idar Aaring i Leksvik, som bygde en K-10 hoppbakke med fartsbru i hagen til sønnene, var motoren i det lokale kombinertmiljøet.

Han kjørte løyper med scooter og brukte dreneringsrør med riller for å lage skøytetrasé. Aaring kjente John og inspirerte Petter til å drive med kombinert.

Flere utøvere derfra dro til Granåsen og en kombinertsamling omkring 1996. Også Petter sov på Rødde folkehøgskole og møtte eliten i kombinert, som trente de små, i et par økter om dagen – skihopping på plast og løping. Det motiverte barn og ungdom før VM i byen året etter.

I kombinert startet Petter ofte langt bak etter hoppinga og tok igjen mange, i artige opphentinger. I samme årgang hoppet stadig Kristoffer Eriksen Røli best. Han kom fra Levanger og gikk for Skogn, og hadde et stort forsprang til Petter på langrennet, som foregikk etter Gunder-metoden, hvor bestemann startet først og den første i mål vant sammenlagt.

FJØSGUTT

33

Petter likte å gå ut bak og vite at mye forsprang kunne tas inn, å se en rygg foran i løypa og nærme seg, og helst passere. I et renn skøytet han fort inn på Kristoffer Eriksen Røli, og skulle passere, men ble taklet og klarte ikke å gå forbi.

En gang i 1990-åra dro hele 35 kombinertutøvere fra Leksvik i en buss til Namdalseid, hjemstedet til stjernene i sporten, Bård Jørgen og Trond Einar Elden, og Hallstein Bøgseth. Så mange utøvere som drev kombinert i samme klubb på den tida, var mye.

John Northug eide en oransje Opel Ascona og stappet inn gutter, pluss en til i bagasjerommet om nødvendig, og kjørte hjemover etter trening. Det hendte kamerater ble med, som Vegard Aaring.

Et av hans sterkeste minner med Petter er besøk på Selli om vinteren, da gutta lagde hoppbakker på gården og hoppet overalt – skøytet uten staver og tok sats – og skøytet opp igjen. De konkurrerte i alt. Hvis Vegard landet langt ned i bakken, spratt Petter opp og tok større fart for å slå rekorden. Eller prøvde igjen hvis det ikke lyktes i første forsøk.

Det gjaldt også å stå eller ta fint telemarknedslag. Eller å gå direkte over i skøyting etter landing, svinge kjapt og gå opp igjen fortest mulig, en slags langrennstrening. I ti-elleveårsalderen var Vegard og Petter jevngode i skileik. De elsket det og tøyde hverandre til å bli bedre. Om sommeren spilte gutta fotball på graset ved fjøset, med ei dør som et naturlig mål. De skjøt straffer og hoppet på trampoline.2

I ryggen på en verdensmester

Før VM i Trondheim i 1997 trente det russiske landslaget i Leksvik, troppen dro utenom allfarvei for å få ro til økter i oppkjøringa. Der i bygda hadde ingen sett lignende storfolk i lysløypa. Det ble en lokal attraksjon som trakk nysgjerrige med og uten ski på beina.

En kveld kjørte John og Petter dit for å trene. De parkerte bilen ved lysløypa og gutten stakk ut på ei økt i klassisk i den rundt tre kilometer lange runden. Det var artig å gå ut alene i kveldsmørket, men også andre trente.

En hjulbeint kar gikk forbi, en voksen løper med rolig takt og seige drag, ikke fort, så gutten hang på, som et instinkt når en bedre skiløper passerte. Han likte å henge på og holde tempoet til eldre løpere, bite 34

PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

Aleksej Prokurorov og Bjørn Dæhlie i Davos.

seg fast. Typen gikk fint og avstemt med rolig takt. Petter klarte ikke å herme. Han prøvde i diagonal, men løperen foran tilhørte en annen liga, selv på en restitusjonsøkt om kvelden. I kneikene skled han avdempet opp, mens gutten beinfløy tett bak.

Slik gikk de to resten av runden sammen, en hjulbeint, nokså tettbygd kar og en spjæling med høy frekvens og jabbete stil. Petter ante ikke hvem ryggen tilhørte. Det visste selvsagt John, og sa det: Aleksej Prokurorov, olympisk mester på tremil i klassisk i Calgary i 1988 og verdensmester på samme distanse i Trondheim i 1997, da i fri teknikk. Og vinner av femmila i Holmenkollen i 1993 og 1998.

Elleveåringen gikk bak en av verdens beste skiløpere og klarte å henge på. Det var mulig. Han glemte det ikke og husker fortsatt russerens evne til å gli på skiene i motbakke, men møtte ham aldri etter den kvelden i lysløypa i Leksvik.

Prokurorov fortsatte karrieren til rundt 2002 og arbeidet senere som landslagstrener for sitt land. Han var en sympatisk, utadvendt kar som pratet tysk og sto i kontakt med flere norske konkurrenter.

Fredag 10. oktober 2008 krysset han ei gate ved jernbanestasjonen i byen Vladimir, ble påkjørt av en bil og døde av skadene, 44 år gammel.

Ingen av de norske skiløpervennene rakk å få visum for å dra i begravelsen tre–fire dager senere.

En lærenem gutt

Julaften i 1997 fikk Petter boka Gulljakten om Bjørn Dæhlie, livshistorien til en av heltene. Han tok opp boka og kikket på den, så på bildene og leste bildetekstene, studerte teknikken til løperne. Kikket på en langrennsbiografi slik en ung skiløper gjør – sugde til seg motiver og situasjoner, og så med barnets skifaglige blikk. Observante Petter så mye og tenkte, og leste ekstra nøye partiene om trening.

Han leste ikke hele boka. Men studerte heller stoffet om trening, det interesserte mest, noen av de andre historiene var kjente etter å ha sett renn på fjernsyn og lest aviser. Allerede da fattet Petter spesiell interesse for trening og ønsket å vite hvordan verdens beste skiløper ble så god.

Heller ikke Dæhlie sto øverst på resultatlista i de yngre gutteåra. Petter måtte tåle mange nederlag før de første seirene kom.

36

PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

Som skiløper evnet han å ta lærepenger og omgjøre dem til noe positivt. Som i en tre-kilometer i Selbu vinteren 1998, da han syntes han gikk hardt i en intervallstart, og for så vidt gjorde det, men fikk 42 sekunder dårligere tid enn vinneren.

Det er 14 sekunder per kilometer. I mål sto Petter med krefter igjen, kroppen kunne blitt tynt mer, han var feig og hadde ikke tappet seg helt. Det var for galt. Fra den dagen bestemte gutten seg for å pine ut alle krefter i renn med intervallstart, også siste dråpe i en spurt i en fellesstart. Ta seg helt ut. Det måtte til for å bli virkelig god.

Mye krefter

Petter åpnet skirenn over tre kilometer med enkeltstart som om mål lå rundt neste sving, i full fart, kontrollert tulling, med en frekvens som i en hurtigspolet film. Full innsats fra første meter. Maksimalt med stavene og hardt fraspark i klassisk, full fart også i skøyting.

Det holdt selvsagt ikke. Han sprakk ofte og tempoet sank, inntil det økte igjen den siste biten mot mål, i en innspurt for å tømme kroppen for krefter.

Innspurt i Stjørdal, på banen Øverlands Minde, oppkalt etter Bernhard Øverland. Til venstre: Tore Klevmo, Petter og Kristoffer Eriksen Røli.

FJØSGUTT

37

kapittel 6

DEN FØRSTE STORE SEIEREN

vinteren 2002 tok eirik myhr nossum sølv i NM som 16-åring.

Da ringte Petter og spurte om å få ei økt, for å henge på og gå med en av landets beste i årgangen over seg. Og de trente hardt, Petter bak.

Samme vinter kom Ole Johan Jørstad på andreplass i et renn i norgescupen i Molde for 16-åringer, og også han fikk en telefon fra Petter om ei treningsøkt. Det gjaldt å utnytte kapasiteten til kameratene. Få norske skiløpere har så bevisst trent med bedre utøvere på sin egen vei til toppen. Som Nossum sa: «Petter var vaksinert mot å være den beste løperen i treningsgruppa.»1 Like før Hovedlandsrennet i 2002 suste han inn til fjerdeplass i et renn mot de beste i Sør-Trøndelag. Påfølgende helg ble han sjuk og trente ikke de neste dagene. Feberen herjet i kroppen og krevde ro.

Overskuddet kom, likevel rumlet nervøsiteten i magen.

Trener Gisle Løseth pratet i telefon mens Petter satt i en bil sørover mot Hovedlandsrennet på Konnerud. Feberen hang fortsatt i og treneren sa at ingen burde konkurrere med infeksjon i kroppen.

Søvn gjorde godt og sjukdommen slapp.

Han gikk løypa dagen før og lærte den. Han gruet seg, men gledet seg også, skikkelig spent kvelden før, mer nervøs enn noen gang, lite erfaren i å takle det. Den tilstanden kunne slått ut på flere måter, gitt stive lår og et elendig renn. Eller heve seg i alvorets stund.

Det siste skjedde. Det gikk lett og villdyret våknet, sekundantene ropte gode beskjeder og ingen andre i klassa suste i mål på så god tid.

74

Etter seieren i Hovedlandsrennet på Konnerud i 2002.

Resultater gutter 15 år, fem kilometer skøyting, Hovedlandsrennet Konnerud 2002 1. Petter Northug, Inderøy IL. 11.37 2. Jonas Nielsen, Lørenskog Skiklubb. 11.48 3. Arnt Einar Engan, Sokna IL, 12.06 4. Bernt Lindstad, Jaren IL, 12.08 5. Martin Eng, Nittedal IL, 12.10 6. Lars Kristian Karlsen, Hokksund IL, 12.11 7. Christian Melsom Myhre, IL Heming, 12.20 8. Erlend Losnegard, Fagernes IL, 12.21 9. Anders Bratli, Fossum IF, 12.24 10. Håvard Bye, Klæbu IL, 12.34 Etter seieren ble Petter intervjuet på stadion; en typisk prat for en vordende skiløper; beskjeden og forsiktig framferd, men den glade tilstanden åpnet for mindre sjenanse og gode replikker. Følelsen av å vinne var herlig.

Han ble ropt opp først på premieutdelinga og gikk sjenert opp på podiet foran hundrevis av andre ungdommer, foreldre og ledere, og fikk DEN FØRSTE STORE SEIEREN

75

førstepremien, folk klappet og kikket. Han var best i landet, nummer én, ingen andre norske gutter født i 1986 gikk fortere på ski den dagen.

Gratulanter rakte ut neven og journalister tok bilder, de spurte og grov, og gutten svarte. Det var likevel artig å være omsvermet.

Han smakte på seieren på Konnerud og i bilen hjemover. På kjøreturen satt Petter og tenkte, dagdrømte, nærmest svevde i tankene, følte seg euforisk, for første gang på den måten, som vinner av Hovedlandsrennet. Sa lite, kikket ut av vinduet og tygde på seieren.

Han skjønte at langrenn var hans lodd i livet; han skulle bli skiløper og var villig til å satse alt på å bli best i verden. Den avgjørelsen ble tatt i eget hode på kjøreturen, nesten som en oppvåkning, men uten å si det til noen – en drøm å bære i sitt indre. Foreldrene skjønte det snart uten å spørre, og så hvordan den eldste sønnen prioriterte idrett og la opp livet sitt, og fortsatte å trene.

Best når det gjelder

Før Hovedlandsrennet på Konnerud var Petter ekstra nervøs, men ikke mer enn at spenninga slo positivt ut i ekstra innsats og pining. Det samme gjentok seg senere. Spenning må til for å yte ekstra.

Det skjedde noe med hodet og kroppen før viktige skirenn, hele systemet skjerpet seg og gikk i beredskap. Innstilte seg på å yte ekstra.

Spenninga bygde seg opp i ukene og dagene forut, en kribling, men den tok ikke overhånd. Han evnet å konservere krefter og ikke ta ut den lette nervøsiteten før rennet, men ha energi og kraft til gode. Ikke sløse med krefter og tappe seg på forhånd, som en del gjør.

Det lærte han av seg selv. Det hjalp naturligvis mye å minske på treninga og kvesse formen slik, korte og lette økter ga mentalt og fysisk overskudd, og lyst til å gå styggfort.

Petter forberedte seg også mentalt på å ta ut alle krefter. På ekstra pining og på å bli ekstra sliten. Gikk på ski og visualiserte løyper og konkurrenter, lå i senga om kvelden og tenkte. Gledet seg til den store begivenheten, selv om det kriblet i magen på renndagen, nervøs og med ekstra spenning like før start.

Når starten gikk våknet det indre dyret og da skjedde det noe i kroppen og i sinnet. Petter hadde det i seg som gode skiløpere har; en 76

PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

evne til å ta ut ekstra mye i renn, men også å tyne ut enda mer i en stor konkurranse. Da våknet det krigerske tanker og da gjorde det særdeles godt å vinne. Lysten på seier mobiliserte uante krefter og energi.

Tankene om vinterens store renn ulmet også om sommeren og høsten, fulgte med som indre bilder på rulleskitur. Krigen kom til vinteren. Da gjaldt det å være skjerpet og i toppform.

Pubertetens eksplosjon

Gisle Løseth så at Petter vant Hovedlandsrennet i 2002 uten å ha kommet i puberteten. Flere konkurrenter hadde den store fordelen.

Gisle sa det til Petter, som visste og skjønte at puberteten ga store fordeler – det ser en også muskulært, det er enorm forskjell på gutters utvikling i den alderen. Enkelte kommer i stemmeskiftet som 13-åringer og har hår på brystet som konfirmanter. Andre ligger flere år etter.

Petter var sent ute. Som 16-åring dro han på et legebesøk sammen med mora. Da hadde han ennå ikke fått kjønnshår og May spurte om de burde bekymre seg, noe Petter selvsagt syntes var flaut å spørre om.

Nei, sa legen, de trengte ikke å engste seg. Noen måneder senere, fortsatt som 16-åring, skjøt utviklinga for alvor fart i Petter, som vokste fort og la på seg mange kilo muskler. Som 17-åring var han 1.82 m og 70 kilo tung. Fortsatt med fire centimeter å vokse og ti kilo å legge på seg i muskler, men likevel en solid atlet med skiløperkropp.

Den utviklet seg, og vekta økte med noen kilo til de nærmeste åra.

Petter fikk den nokså bredskuldrede, men slanke fasongen, som er typisk for mange langrennsløpere. I puberteten og i de nærmeste åra ble han mer skiløper i fysikken. En formes av trening og særlig i vekståra, kanskje ekstra de siste. Fra å være en fin løpertype som 14–15-åring med tynne bein og lett overkropp, gikk han opp 25 kilo på et drøyt år og ble mindre egnet til å løpe fort. Det ble mye mer å dra på både i beina og overkroppen.

Han fikk smerter under hælen og i akilles – vondt som aldri før, uten å vite hva det var. Skyldtes det for mye løping og overbelastning? Legen Hans Petter Stokke på Steinkjer kalte det voksesmerter. Han løp mindre en stund og plagene ga seg snart.

DEN FØRSTE STORE SEIEREN

77

Da puberteten endelig kom som et dunder av testosteron, sa Petter til trener Gisle Løseth: «Det var som å få en rakett i ræva.»

Alt gikk lettere for en som også hadde mye energi fra før. Kroppen produserte mye mer testosteron og muskelmassen økte, og skiløping ble enda artigere. Hissigheten steg også, lysten på å vinne.

Puberteten for gutter er ofte et positivt skille. Da ser en òg hvem som kan bli virkelig gode. Først når alle er på omtrent samme fysiske nivå, er det synlig.

Som voksen var Petter blant de tyngre. Historisk sett har få mannlige langrennsløpere i verdenseliten veid mye over 80 kilo. Det kommer selvsagt an på høyden, 1.97 meter lange Juha Mieto fra Finland og nesten 1.95 meter høye Evgenij Beljajev fra gamle Sovjetunionen, var blant de tyngste i toppen i 1970- og 1980-åra.

En så en viss gjennomsnittlig vektøkning blant mannlige langrennsløpere de første to tiåra på 2000-tallet, delvis fordi trening med vekter fikk større betydning også for dem. Noen sprintere veide mer. Kraftigere karer fikk mer igjen for stavtaket med stivere staver. Fastere spor gjorde det enklere for tyngre løpere å hevde seg.

Klubbskifte

Petter skiftet klubb flere ganger for å bli bedre og utvikle seg som skiløper. Få nye og større miljøer, bedre trenere og bedre forhold for å satse. Komme videre i jakten på framgang. For å få lagkamerater.

Fra oktober 2002 sto han i Henning Skilag og fra sommeren 2005 i Strindheim IL. Fra de yngste åra til siste år som junior var han innom totalt seks klubber, flere enn de fleste: Framverran, Mosvik, Leksvik, Inderøy, Henning og Strindheim. Enkelte toppløpere står i samme klubb hele karrieren, som Martin Johnsrud Sundby, Røa IL, eller Eldar Rønning, Skogn IL. Da blir de også synonymt med én klubb.

Petter ble heller kjent for å komme fra Mosvik, altså kommunen, det òg likt flere kjente skiløpere, som Gjermund Eggen fra Engerdal. Slik er det ofte med idrettshelter. Utad forbindes de med et sted eller en by, én landsdel, men kommer egentlig fra ei bygd, ei grend eller en bydel.

78

PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

116 PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

Petter begynner rykket som ga gull på 20 kilometer i junior-VM i 2005, Mikhail Devjatjarov til høyre.

LANDSLAGSLØPER 117

kapittel 9

TRENINGSDAGBØKENES UNIVERS

petter loggførte treninga systematisk fra han var 16 år. Førte inn øktene og antall timer på typisk langrennsløpervis, og holdt oversikt.

Gutten noterte og betraktet treninga som det viktigste i livet, utenom skirenn, selvsagt.

I 2001–2002 var antallet omtrent 600 timer, så 620 og 650. I 2004–2005, som 18-åring, passerte timetallet 700, i periodisering, lagt opp av Audun Kolstad, med ei hard uke, ei middels og ei lett. I 2005– 2006 var tallet 750 timer, med et mål om 800 i 2006–2007.

Petter visste om antall timer og tenkte på det, sørget for ikke å bikke over til for mye, men fokuserte ikke overdrevent på mengden. Det var viktigere å ta små steg fra en dag til den neste, se framgang i det små, som vokste seg større. Å trene flest mulig timer var poengløst. Det måtte ligge en fornuftig plan bak.

Når det er sagt, la Petter i tenåra og i voksen alder inn ekstra lange økter for å tøye viljen og styrke utholdenheten. Han elsket lange turer og nøt at de gjorde kroppen seigere.

Utviklingstrapp

Fra Audun Kolstads notater, «Utviklingstrapp for Petter Northug»: VOLUM: 2003–2004: 625 timer 2004–2005: 675–685 timer

118

VIDERE: 2005–2006: 740–750 timer 2006–2007: 770–780 timer 2007–2008: 790–800 timer1 FOKUS: 2005–2006 Mer volum tidligere på sommeren.

Starte periodisering av trening.

Utprøving av intensive perioder.

Mer fokus på restitusjon.

Mer spesifikk trening sommer, særlig rulleski fristil.

Forbedre teknikk fristil.

Styrketrening overkroppen hele året.

Start å få egenerfaring med høydetrening.

2006–2007 Ytterligere periodisering av trening. Videreutvikle bolklegging. Øke mengden hele året. Fortsatt fokus på mengde sommer og tidlig høst.

Flere lengre intervaller og flere distanser.

Fortsatt fokus på styrke hele året. Starte styrketrening på beina.

Forbedre sprintegenskaper.

Flere økter på ski gjennom sommeren og høsten.

Mer erfaring rundt trening i høyden.

Ytterligere forbedring av teknikk fristil.

2007–2008 Rendyrke periodisering av trening.

Høydetrening.

Flere intensive økter på rulleski.

Styrke overkropp og beina hele året.

Fortsatt fokus på teknikk.

TRENINGSDAGBØKENES UNIVERS 119

Intensitetsskala på skjemaet til Audun Kolstad: 0 Restitusjonstrening puls 110–130 1 Rolig langkjøring puls 120–140 2 Langkjøring puls 140–160 3 Lett intervall/Distanse puls 160–175 4 Intervall/Distanse puls 175–190 5 Tempo/hurtighet puls Maks TESTRESULTATER: På Olympiatoppen Midt-Norge, Testlab. Steinkjer, møtte Petter jevnlig fra 14-årsalderen for å måle oksygenopptak og andre variabler i den fysiske kapasiteten. Tallet til høyre er oksygenopptak, en viktig måleenhet for langrennsløpere.

Dato

Høyde

Vekt

HF max

VE

km/t

L

ML

14/8 2000

165

47.1

195

106

12.8

3.03

64.5

50.7

118

13.3

3.65

72.1

5/3 2001

169

53.9

130

13.5

3.61

67.1

5/7 2001

171

54.9

131

14.3

3.83

69.8

57.9

134

14

3.92

67.7

6/4 2003

182

74.5

166

15

5.19

69.7

10/10 2003

182

74.3

193

161

15

5.73

77.2

19/5 2004

79.5

190

189

15

5.89

73.1

29/10 2004

76.9

194

205

15

5.52

71.8

20/5 2005

79.1

178

15

6.13

77.5

21/12 2000

2/10 2001

195

HF max= makspuls, VE=antall liter luft ventilert per minutt, L=liter oksygen tatt opp hvert minutt, ML=milliliter oksygen tatt opp hvert minutt per kilo kroppsvekt.

Professor Øyvind Sandbakk kommenterte tallene fra høsten 2000 og fire år framover, en periode da Petter gikk opp over 30 kilo: Petter går opp 30 kilo i vekt og dobler literopptaket sitt i VO2-max. Det vil si at han har en helt enorm utvikling av kondisjon – og at også VO2 delt på kroppsvekt øker til tross for den store vektøkninga. I langrenn, spesielt moderne langrenn, er literopptaket like viktig som det som 120 PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

er delt på kroppsvekt. Når en har stor muskelmasse og kan skape stor kraft i rykk og lett terreng, trenger en høyt literopptak.

Og klarer en å hente ut oksygenopptaket i ulike delteknikker, som for eksempel staking, er det også en stor fordel. Der sliter ofte O2-snappere som har høye verdier per kilo kroppsmasse og gjerne går fra Petter i lange motbakker.2

Oksygenopptak

De beste langrennsløperne har høyt oksygenopptak, kalt VO2-max og blant annet definert slik: «Kroppens maksimale evne til å ta opp og utnytte oksygen under dynamisk fysisk aktivitet ved bruk av store muskelgrupper.»

For menn i alderen 20–29 år er den gjennomsnittlige 54 milliliter oksygen per kilo kroppsvekt per minutt.

En ser av statistikken over at Petter hadde 64.5 som tynn 14-åring, 47 kilo lett. Det var i august. Fire måneder senere viste målinga 72.1, et bevis på mye riktig trening den høsten. Det tallet ble overgått først som 17-åring, høsten 2003, med 77.2. Det meste han målte i tester som senior på Idrettshøgskolen er 82.

Flere av de beste skiløperne lå omkring det nivået, noen en del høyere. En konkurrent, Martin Johnsrud Sundby, kom ikke over 80, men klarte å ligge lenge høyt opp mot maksimalt og ble med rette kalt kapasitetsløper. I flere sesonger gikk han som en maskin og smadret feltet på fellesstart i Verdenscupen. Slo konkurrenter med mye høyere oksygenopptak og virket ursterk.

Dessuten er arbeidsøkonomien viktig, altså hvordan løperen går teknisk, hvor mye krefter som brukes. Oksygenopptak er ikke alt, særlig i langrenn med fellesstart og i korte runder, uten lange bakker. I tungt terreng går de store oksygensnapperne fort, som Hans Christer Holund.

Han har målt 95 og også Simen Hegstad Krüger har passert 90 i tester på Norges idrettshøgskole. Også Bjørn Dæhlie var godt inn på 90-tallet. Målingene er gode indikatorer på utøvernes kapasitet, men vekt og kroppstype påvirker resultatene. En spinkel person scorer lettere høyere. Martin Johnsrud Sundby er tettbygd og får dermed ikke så lett høye verdier, siden målingene deles på kroppsvekta.

TRENINGSDAGBØKENES UNIVERS

121

Gode lunger er viktige for skiløpere. Holund puster inn opptil tre hundre liter oksygen i minuttet. Både han og Petter blåser veldig fort ut igjen, altså lungene tømmes raskt, som selvsagt er en fordel. I renn puster Petter høyt og mye, tar djupe drag inn og ut. Den som ser skirenn langs løypa, hører løpernes treskeverk for luft. Det piper mest i dem i intervallstart, da tynes kroppes på det maksimale hele tida. I fellesstart og langløp er det ikke alltid like høyt tempo og behov for så mye oksygen.

Junior-NM i Granåsen i 2004, Petter tar gull på 15-kilometer fri teknikk.

122 PETTER NORTHUG – EN VILJESKALLE

kapittel 11

EI LEGENDARISK TREMIL

frode estil likte at Petter flyttet til Meråker, en sulten 19-åring skjerpet en 33-åring. Junioren spurte og sugde til seg kunnskap, men han merket også at Petter hadde god selvtillit og tok egne avgjørelser.

Han kopierte ikke treninga til Estil, men lagde sin variant. En junior kan lett herme etter en verdensmester.

Høsten 2005 drev mange i Norge med såkalt bolktrening – ekstra mange intervalløkter i perioder, men Estil og Stig Rune Kveen kjørte mer tradisjonelt med mye langtur. Petter flørtet med bolktrening det året og trodde mer på det da enn i senere år. Kjørte altså flere økter med intervall over få dager. Det ble tonet ned til fordel for mer langkjøring.

Han virket supermotivert. På intervalldrag i skøyting hadde ikke Frode sjanse til å henge på når Petter gikk på det raskeste. Han ség ifra, til kameratens irritasjon, med et annet gir. Han prøvde og stivheten kom i låra, likevel gikk unggutten fortere.

Frode er født rask og spenstig, med stor evne til taktomslag, til å variere farten, men hadde ikke nubbsjans til å holde ryggen og var sjokkert over Petters høye fart i skøyting. Da han fortalte det på landslaget høsten 2005, nektet lagkameratene å tro det. Den spøken beit de ikke på.

«Fy fader, jeg ble knust av Petter Northug på intervall.»1 De visste at få gikk fra ham på drag over tre minutter i Meråker. I klassisk holdt han jyplingen bak seg, skøytinga imponerte mest.

Da Petter flyttet til Meråker og gikk fort på trening, begynte Frode å føle seg gammel som skiløper, sikkert også fordi han så en potensiell overmann. Han ble frustrert. Den regjerende verdensmesteren, hvis pil

148

i karrieren hadde pekt oppover helt til da, innså sin egen begrensning, og at en ny kjempe holdt på å reise seg. Han og Stig Rune så Petter på trening hele høsten og forvinteren 2005–2006. Junioren gikk Skandinavisk Cup og slapp ikke til i Verdenscupen, hvor utøverne på seniorlandslaget hadde fortrinn.

Han kjente sin egen kapasitet og drømte om å konkurrere mot de beste seniorene. Hver onsdag trente han, Stig Rune og Frode intervall fra Grova Skisenter i Meråker, og da ønsket han å vise seg som sterkere, og dro hardt.

«Se hvor god jeg er», viste han da.

Petter likte å vise seg fram og gå fra de andre på øktene i Meråker, ladet opp mentalt og dro til, og var sterkere enn seniorer i verdenstoppen.

I skøyting vaket Frode rundt 15.–20. plass i verden. På en jaktstart i Verdenscupen i sesongen 2005–2006 ville Petter klart å henge med og sannsynligvis gått fra i spurten. De som så ham i Meråker kjente til den styrken og ryktene svirret, men få visste om nivået hans den vinteren.

Fragått av junioren

Midt i januar 2006 skulle Frode Estil gå Verdenscup i Val di Fiemme, skøyting fellesstart, og trente fra Grova Skisenter dagen før avreise.

Han lå foran Stig Rune og Petter. Det gikk fort på det tredje draget og de foran trodde Petter slapp, for det hørtes ingen stavtak bak. Endelig gikk de fra. Stig Rune snudde seg for å se, og der skøytet junioren uten staver og hadde gjort det opp en bratt bakke. Som for å gjøre narr.

På det fjerde og femte draget raste Petter fra, uten sjanse til å henge på for de to andre. Frode var glad for at junioren ikke skulle være med i Val di Fiemme, der han hang bra med og ble nummer 20. Sannsynligvis ville Petter ha vunnet.

En norsk junior for herrer skulle ikke slå de beste seniorene. Det var nærmest bestemt. Også derfor anså ikke storkara i Norges Skiforbund at Northug var en mulig OL-kandidat. For å bli med dit, måtte han ha kommet i betraktning lenge før NM den vinteren.2

EI LEGENDARISK TREMIL 149

en viljeskalle forteller historien om en gutt fra Framverran i Trøndelag med en sterk vilje, som gikk intervall på ski til han besvimte, og satset alt på å bli verdens beste skiløper.

Langrennsløperen Petter Northug skøytet inn i verdenseliten i 2006 med en spurt som en rakett og en innbitt utstråling. Han representerte noe nytt og økte interessen for langrenn, han fleipet i media og provoserte konkurrenter. Hvordan og hvorfor ble denne trønderske urkraften så god, og hva lå bak av slit og trening for å prestere som han gjorde i mange år?

Viljeskalle gir ny innsikt i en av landets mest særpregete idrettsmenn i moderne tid. Boka er skrevet i tett samarbeid med Petter Northug.

Oppløpet på stafetten i VM i Oslo i 2011, Petter foran Marcus Hellner, Sverige, og Tobias Angerer, Tyskland.

ISBN 978-82-93625-10-0