Til mamma Guri. Fra din sønn, Alexander.
adoptert-innmat-9788284371269.indd 5
26.09.2023 09:37
INNHOLD PROLOG
9
1 E N SVART PEER GYNT
12
2 BARNEVERNSBARNET MI LTON
24
3 SØNNEN FRA HELVETE
30
4 SOMMEREN HAN FYLTE FJO RT E N
66
5 D EN BLÅ KOFFERTEN
80
6 FRA LANDEGO DE TI L PSYKI AT R IE N
90
7 NY FI SK I AK VARI ET
102
8 D ET STORE O PPGJØ RET
122
9 VEI EN TI L VOK SENLI VET
140
1 0 MI HERMANO – MI N BROR
162
1 1 «CALEÑO» PÅ SJELEVANDRI NG
192
1 2 MØTE MED MARGARI TA
200
1 3 E LSK MEG PÅ AVSTAND
216
1 4 E N AV SU PERK I DSA
230
15 MAMMA GU RI
242
1 6 BREV FRA BARNEVERNET
262
E PI LOG
269
1 7 «GLEM I K KE!»
272
GLEM ALDRI
288
«ADOPTI O N BREAKDOWN»
290
8
adoptert-innmat-9788284371269.indd 8
26.09.2023 09:37
PROLOG D a j e g va r n i , oppdaget jeg at huden min var hvit under. Jeg prøvde å skrape bort det svarte. Det gikk ikke. Gjorde for vondt. Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har ønska, og fortsatt ønsker, at det skulle vært mulig. Å være hvit. Som alle de andre. Mange tror at jeg kommer fra Afrika. Jeg er svart i hud og svart i hår. Men jeg er født i Colombia i Latin-Amerika. Jeg er et adoptivbarn som vokste opp i Bodø. En ekte nordnorsk afrocolombianer. Navnet mitt er Gisle Alexander Gregersen Skadberg. Mitt egentlige navn er Jhon Alexander Segura. Jeg kommer til å være svart og adoptert hele livet. Det er sånt som aldri går over. Jeg var en «feilvare», sendt til Norge som pakkepost uten at mottakerne hadde angrerett. Det eneste språket jeg noen gang har kunnet snakke flytende, er norsk. Jeg var barnet som fra tidlige barneår måtte stå rakrygget når spørsmålene haglet, midt under den vanlige barneleken «slå på ring». Der måtte jeg forsvare og forklare: Hvorfor hadde jeg så store lepper? Og så svart, krøllete hår? Og hvorfor så «gamle, hvite foreldre»? Hos meg ligger det en sorg inni alt dette. En sorg over å ikke ha fått lov til å vokse opp med henne som er den egentlige moren min, og ham som var den egentlige faren min. Med noen som ligner på meg.
9
adoptert-innmat-9788284371269.indd 9
26.09.2023 09:37
Prolog
Hvorfor ble det sånn? Hva skjedde da jeg var barn, ungdom og voksen? Hvem var jeg, hvem er jeg, og hvorfor er jeg her? Det har jeg tenkt mye på. Et av mine store spørsmål i livet er «hemmeligheten» som jeg bar med meg som barn, hemmeligheten som jeg ikke ville dele med noen, men som jeg ofte fortalte at jeg hadde. Var hemmeligheten at jeg egentlig ville «hjem»? Tilbake til Colombia, til fattigstrøket i Alfonso Lopez i millionbyen Cali, hvor jeg i 1993 ble forlatt av min mor og ham som kanskje var min far? Lenge har jeg lengtet tilbake. Og rett før jeg fylte tretti, dro jeg tilbake. I denne boka har jeg villet komme til bunns i historien som er min egen. Jeg har aldri tidligere vært så åpen og ærlig om meg selv som nå. Derfor har jeg bedt flere av mine gode hjelpere opp gjennom livet om hjelp også her. De som var der når jeg trengte dem som mest, mens ingen andre kunne eller ville. Også noen av dem som forlot meg. Bedt dem om hjelp til å finne svar, om hjelp til å finne veien hjem. Og jeg har spurt profesjonelle hjelpere om hvorfor jeg var som jeg var som barn, og hvordan jeg har blitt den jeg er. Det har ikke bare vært lett å være meg, verken i Norge eller i Colombia. Reisen har vært lang. Den var forferdelig skummel å legge ut på, til tider veldig vanskelig, innimellom også morsom. Og nå skal du få bli med på reisen. Åpenheten og ærligheten i boka har vært helt nødvendig for meg – men også vond. Jeg tror det må gjøre litt vondt. Så vet jeg at den er ekte, og så sann som jeg klarte å få den til. Min historie. Alexander Skadberg
adoptert-innmat-9788284371269.indd 10
26.09.2023 09:37
Kanskje er jeg en svart Peer Gynt også fordi jeg aldri kan bli norsk – nok? a l e xa n d e r s k a d b e rg
adoptert-innmat-9788284371269.indd 11
26.09.2023 09:37
B a r n e v e r n s -b a r n e t M i l t o n
2 BARNEVERNSBARNET MILTON 24
adoptert-innmat-9788284371269.indd 24
26.09.2023 09:37
Milton het han først. Om han gråt da han ble født, vet vi ikke. Vi vet heller ikke akkurat når eller hvor han ble født. Han mangler fødselsattest. Men vi kan lese oss fram til noe fra adopsjonspapirene hans, utstedt fra det colombianske barne- og familiedirektoratet: Han vi i dag kjenner som Alexander, skal ha blitt født 18. mai 1993. Det var året da Whitney Houston toppet hitlistene verden over med I will always love you og Norge fikk sin første kvinnelige biskop i Rosemarie Köhn, og et halvt år før hele Colombias narkobaron og verdens rikeste mann på den tida, Pablo Escobar, ble innhenta av politiet og skutt og drept på et hustak i hjembyen sin Medellín. Bare åtte uker gammel ble lille Milton forlatt av sin mor og den som kanskje var hans far. Og det skulle gå over halvannet år før han i det hele tatt fysisk klarte å sitte oppreist på noens fang. Det er dampende hett i millionbyen Cali den skjebnesvangre dagen 27. juli 1993. I Alfonso Lopez, en av de fattigste bydelene, hører den tjueen år gamle enken og trebarnsmoren Sandra Patricia lyden av sår barnegråt gjennom de tynne veggene fra naboleiligheten sin – igjen. Hun kjenner foreldrene til de to små som gråter. Slik hun har gjort flere ganger tidligere, tar hun med seg litt mat og går inn til ungene for å gi trøst. I en fuktig leilighet med minimalt med mat i skapet finner hun bitte lille Milton (åtte uker) og den femten måneder gamle broren – eller kanskje er det halvbroren – Juan David. De to er alene hjemme. Det er ingen mor der, ingen far og heller ingen andre voksne som passer på dem. Sandra Patricia har flere ganger merket seg at den lille og den bitte lille gutten har vært overlatt til seg selv, uten tilsyn. To måneder gamle minstemann Milton er tydelig underernært og avmagret. Men denne dagen går ikke Sandra Patricia rett hjem til sin egen leilighet hvor hennes egen mor og tre små jenter venter på henne. Denne dagen varsler hun det lokale politiet, som igjen varsler barnevernet om at to babyer i fattigkvarteret i Alfonso Lopez er funnet alene og forlatt hjemme. Da mamma og pappa omsider kommer tilbake, er begge ungene deres borte.
25
adoptert-innmat-9788284371269.indd 25
26.09.2023 09:37
B a r n e v e r n s -b a r n e t M i l t o n
Slik blir brødrene Milton og Juan David plassert på det kommunale barnehjemmet Casita de Belén, som på norsk betyr Betlehems hus. På den tida var sju hundre barn samlet der, fordelt på store rom og saler. Det eneste de hadde der som var deres eget, var hver sin hvite sprinkelseng, som var altfor stor til de små. Slik starta lille Milton, som vi i dag kjenner som Alexander, sin reise ut i den store verden. I det som ser ut til å være formelle vedtak og domsslutninger i det colombianske barne- og familiedirektoratet ICBF (Instituto Colombiano de Bienestar Familiar), fra 17. november 1994, seksten måneder etter at bitte lille Milton ble levert til barnehjemmet sammen med den tretten måneder eldre storebroren sin, er hele saksgangen og fakta gjengitt og referert over fem A4-sider på spansk. Dette dokumentet ble til de offisielle adopsjonspapirene som fulgte med Alexander på den videre reisen hans. Først nå er de blitt oversatt til norsk, tjuesju år etter at gutten selv kom til Norge første gang. I papirene slås det først fast at Alexander og broren hans Juan David ble utsatt for omsorgssvikt. Den biologiske moren hans er skrevet inn i papirene som Margarita. Hun meldte seg hos politiet og barnevernet dagen etter at de to barna forsvant fra hjemmet hennes. Da bekrefta hun «under ed» at Juan David og lille Milton (Alexander) var hennes barn, og at faren til begge barna også het Milton. Hun forklarte politiet at hun måtte passe jobben sin som hushjelp, derfor hadde hun måttet forlate de to små alene hjemme. Faren, som altså også het Milton, meldte seg for politiet noe senere neste dag. Hans historie og forklaring var ganske så annerledes enn morens. Store-Milton innrømmet at han var far til den eldste gutten, Juan David. Men ifølge forklaringen hans hadde han aldri bodd sammen med Margarita, moren til barna. Han hadde kun hatt et sporadisk forhold til henne i tre måneder. Resultatet av dette forholdet ble at den eldste sønnen, Juan David, kom til verden i mars 1992. StoreMilton nekter for farskapet til Lille-Milton. Store-Milton hevdet at han ikke hadde hatt seksuell omgang med barnets mor etter at den eldste gutten ble født. De to brødrene ble værende på barnehjemmet mens saksbehandling og etterforskning i regi av ICBF – politi og barnevern – gikk sin
26
adoptert-innmat-9788284371269.indd 26
26.09.2023 09:37
B a r n e v e r n s -b a r n e t M i l t o n
gang. Tre måneder etter at ungene ble henta ut av leiligheten, i begynnelsen av oktober 1993, har en ombudsmann i systemet bestemt seg. Vedkommende velger å tro på farens historie. Det slås fast at Store-Milton er faren til Juan David. Begge foreldrene får refs for å ha forlatt ungene sine uten tilsyn og blir irettesatt med at det aldri må gjenta seg med mindreårige barn. Ytterligere tre uker senere, 26. oktober 1993, bestemmer en annen ombudsmann i rettssystemet i Cali at storebroren, Juan David, skal tilbakeføres til faren sin. Men den yngste, Lille-Milton, skal fortsatt bli værende på barnehjemmet. Og fra den dagen faren kommer til Casita de Belén og tar Juan David med seg, blir Lille-Milton, som nå er blitt fem måneder gammel, overlatt helt til seg selv. Fire måneder senere, 8. februar 1994, blir barnevernssaken om Lille-Milton oversendt ytterligere en ombudsmann. Grunnen var at moren hans ikke hadde besøkt ham på barnehjemmet siden oktober 1993, og andre slektninger som kunne tenkes å kjenne gutten og ville ta på seg omsorgen for ham, hadde heller ikke meldt seg eller vært på besøk. De siste fire månedene var det ingen som hadde spurt etter gutten på barnehjemmet. På samme dato fikk Lille-Milton nytt navn. Han ble ført inn i et navneregister, fikk et registreringsnummer, som var det samme som saksbehandlingsnummeret på barnehjemmet. Nå het han Jhon Alexander Segura. For hånd, så vidt synlig i knudrete versaler, er det skrevet inn i margen: «Sønn av Margarita». Noen far er ikke nevnt. Ifølge papirene skal opplysningene ha blitt ført inn på grunnlag av fødselsattesten hans. Men ingen original fødselsattest er lagt ved adopsjonspapirene. Colombiansk lov sier at barn som er forlatt, skal etterlyses med en annonse i et massemedium. Slik vil andre som gjenkjenner barnet eller er i slekt med det, kunne melde seg for å ta omsorg for barnehjemsbarnet. Det gikk lang tid før Jhon Alexander ble etterlyst. Først da gutten var blitt sytten måneder, 18. oktober 1994, sto en etterlysning på trykk i avisa El Occidente. En kopi av annonsenotisen som viser et bilde av den lille sammen med etterlysningsteksten, har fulgt med adopsjonspapirene. Men ingen mamma, pappa, pårørende eller andre
27
adoptert-innmat-9788284371269.indd 27
26.09.2023 09:37
B a r n e v e r n s -b a r n e t M i l t o n
slektninger meldte sin interesse eller kjennskap til gutten denne gangen heller. Lille Jhon Alexander lå fortsatt alene i senga si på det store kommunale barnehjemmet. Under den endelige behandlingen av saken i rettssystemet 17. november 1994 bekrefter en sosialarbeider ved navn Adolfo at besøks protokollene ved barnehjemmet Casita de Belén viser at pårørende hadde besøkt Alexander flere ganger i perioden juli–oktober 1993, men at det etter dette, det siste året, ikke hadde vært noen som hadde vist interesse for gutten. En fjerde «dommer» eller ombudsperson erklærer dermed at lille Jhon Alexander formelt må ansees som forlatt. Og dermed kan han gjøres klar til adopsjon. Kort tid etter vedtaket overføres han til et annet og privat barnehjem, Chiquitines. Og dit kommer mamma Guri og pappa Karl fire måneder senere for å hente ham hjem til Bodø. Det tjueto måneder gamle afrocolombianske barnevernsbarnet Jhon Alexander blir til det norske adoptivbarnet Gisle Alexander i mars 1995. Og her starter resten av historien. Det skal ta over tjuesju år før han setter føttene sine på colombiansk jord igjen. I mellomtida har han opplevd å bli forlatt igjen og blitt et barnevernsbarn på nytt. Denne gangen i det rike «lykkelandet» Norge.
adoptert-innmat-9788284371269.indd 28
26.09.2023 09:37
Jeg ringte selv barnevernet da jeg var elleve. Jeg ville ha en annen familie. Men den telefonen er ikke loggført i mappa mi engang. ALEXANDER SKADBERG
adoptert-innmat-9788284371269.indd 29
26.09.2023 09:37
2
tove lie er en prisbelønt redaktør og journalist fra Trysil. Hun har tidligere gitt ut bøkene Fredsnasjonens grenseløse våpenhandel (2012) og Grepa kvinnfolk (2018).
alexander skadberg er en prisbelønt foredragsholder fra Bodø, miljøarbeider i barnevernet og renholder i Nordsjøen. Han satte opp teaterforestillingen Mannen i speilet (2017).