Fortidsvern 4-2021

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2021 (46. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

DRAMATISK FERD FOR KULTURMINNE FRA 1582

HELLELOFTET PÅ VEI HJEM

KRONIKK: VI TRENGER BEDRE KUNNSKAPSGRUNNLAG OM HUMAN OG MILJØVENNLIG ARKITEKTUR LILL-KARIN ELVESTAD I TROMS TAR VARE PÅ DE NÆRE KULTURMINNER

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt.

Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed.

Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.

Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull.

Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnesløven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen.

Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster.

Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd.

For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminne­ foreningens logo, Urnes-løven på.

Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

2

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN 4/2021

INNHOLD

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

18

Tid for en annen arkitekturpolitikk

24

Boktips for deg som er glad i kulturminner

28

Med sikkert blikk for vakre hus

34

Hva tap av en kirke forteller oss

40

Redningsaksjon for hellende kirke

48

Vellykket håndverkssamling for kvinner

50

Med pasjon for tørrmuring

56

Fortidsminneforeningens nyeste eiendom

58

Hytteeier reddet gårdsbruk

60

Et lite hus, men et stort kulturminne

66

I treskjæringens historie

72

Når en kommune får bestemme over kulturminnet

78

Når den antikvariske interessen våkner

80

Frivillig innsats setter spor langs Telemarkskanalen

84

Schmidt-husa på Sunnmøre

92

Industrielt kulturminne for lekne mennesker

96

Nye medlemmer i Fortidsminneforeningen

98

Tenk om huset ditt er en bunad

Trykk 07 Media Opplag 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645 Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

OPPLAGSKONTROLLERT

PR

Forsidebilde Helleloftet fra 1582 flyttes fra Snarøya i Bærum til Setesdal.

Foto: Ivar Moe

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

07

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Innsats for å bevare Os sentrum

RI KE

Annonsesalg Storybold randi@storybold.no Telefon: 995 20 500

12

79

FORTIDSVERN

Loft fra 1582 endelig på vei hjem

IN

03

40

6

TM

4

1

28

En minnerik aften i Bergen

MIL JØ

12

4

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

PÅ INNSIDEN AV Den siste lørdagen i oktober ble jeg enda en gang minnet på hvor sterkt kulturminner er knyttet til oss alle.

H

vor heftig er ikke dette: å delta på en fest i Håkonshallen til ære for alle heltene som siden vår stiftelse i 1844 har bidratt til at våre fremste kulturminner er blitt med videre inn i Norges historie – og det til tross for mange lurende farer underveis.

Hordaland avdeling hadde denne kvelden 150-årsjubileum. Men avdelingen, eller «Den Bergenske filialafdeling» som den het den gangen i 1871, var et miljø med enkeltpersoner som allerede hadde vært med på å feste et nasjonalt grep om kulturminnenes verdier, og som har en betydning for vår forening i dag som knapt kan overdrives. Derfor var det mer ærbødighet enn en susende partystemning som preget kvelden. Tankene gikk bakover til tidligere tiders innsats.

Joda, vi var festkledte medlemmer.

Stemningen var strålende. Det var korsang, vin og lange bord med delikatesser.

Hordaland avdeling ble gratulert. Foreningen som aktør i det norske samfunnet ble gratulert. Allikevel var det selve rommet i denne kongshallen som grep oss: Håkonshallen er et monument over tidligere medlemmers dype forståelse og utrettelige innsats, like mye som et monument over at vi en gang var et selvstendig kongerike. Og det var viktig at vi var akkurat der. Det er i samspillet med menneskene at noe blir et kulturminne.

Denne kvelden var vi på innsiden av dette noe. Vi hadde fått en billett til norgeshistorien, og vi satt i orkester. Vi var en del av den, og det gjorde noe med oss. Vi ble minnet på hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Det var som å være på teater hvor handlingen gir oss en plutselig innsikt i oss selv, og vi får lyst til å ta en drink etter forestilling for å diskutere hva som skjedde og hvordan vi skal forstå det.

Sikkert var det mange som gjorde akkurat det denne kvelden.

Selv gikk jeg tilbake til hotellet og redigerte bilder fra festen i Photoshop.

Ivar Moe Redaktør

HÅKONSHALLEN i Bergen 30.oktober 2021, en fest for Hordaland avdeling stiftet i 1871, men også en fest for hele Fortidsminneforeningen.

4

FORTIDSVERN

ET KULTUR­MINNE

Foto. Ivar Moe

FORTIDSVERN

5

ETTER 46 ÅR PÅ SNARØYA I BÆRUM

VENDER TILBAKE TIL SETESDAL

EN AUGUSTDAG i år ble Helleloftet på Snarøya i Bærum demontert og kjørt hjem til Setesdal etter en lang og dramatisk tidsreise. Vegard Svarstad (hvit hjelm) fra Rysstad laftebygg følger nøye med på luft­ ferden til en stokk fra den ene gavlen, som ligger over «bjønnåsane».

Foto: Ivar Moe

6

FORTIDSVERN

På Snarøya i Bærum, på en av de mest attraktive eiendommene ved sjøen, samlet forretnings­mannen Kaare Berg på vakre, verneverdige bygninger fra 1600-og 1700-tallet. En augustdag i år ble en av bygningene, et loft med en usedvanlig skjebne, tatt ned og kjørt tilbake til Setesdal. I dag eies det øvrige tunet av Kaare Berg Stiftelse, mens Riksantikvaren arvet loftet for fem år siden.

FORTIDSVERN

7

PROSJEKTLEDER FOR FLYTTESJAUEN

– Dette er en teknisk kurant operasjon

Snarøya

Oslo

VIKEN

På Snarøya i Bærum, på en av de mest attraktive eiendommene ved sjøen, samlet forretningsmannen Kaare Berg på vakre, verneverdige bygninger fra 1600-og 1700-tallet. En augustdag i år ble en av bygningene, med en usedvanlig skjebne, tatt ned og kjørt tilbake til Setesdal. I dag eies dette tunet av Kaare Berg Stiftelse, mens Riksantikvaren arvet loftet for fem år siden.

Tekst: Ivar Moe

D

et er jo et veldig fint loft, sier Anders Dalsegg. Han synes åpenbart at en så staslig bygning kommer mer til sin rett i Setesdal enn i Bærum. Andres Dalsegg er tradisjonshåndverker og har på vegne av Setesdalsmuseet ansvaret for å ta ned loftet sammen med andre flinke folk, og sørge for at det blir satt tilbake på sin opprinnelige plass der det stod frem til 1923. Det var han som tok boreprøver av loftet. Den dendrokronologiske analysen viser at tømmeret ble felt i 1582.

- Loftet blir nå plassert i et miljø hvor det er mange andre veldig fine loft. Dette loftet blir og godt synlig for alle som kjører ved den nye riksveien gjennom Setesdal. Den opprinnelige plasseringen var mellom et hus og den gamle Riksvei 9, som det stod veldig nære. Så nå er det bygget ny vei og trafikken skal flyttes over på den nye veien ganske snart, forteller Andres Dalsegg.

Det er denne underlige detaljen som har utsatt flyttingen av loftet i fem år. Da Riksantikvaren arvet bygningen, kunne det ikke settes opp på sin opprinnelig plass før riksveien ble lagt om.

8

FORTIDSVERN

OPPRINNELSEN - Vi veit ikke egentlig opprinnelsen på dette loftet. Men slik det har stått, og som vi har foto av, så skal bygges det opp igjen nå inntil et toetasjes setesdalshus. Men de gamle setesdalshusa hadde ikke to etasjer. De ble hevet etter at de fikk vinduer og piper. Da ble også loftet snudd i møneretningen for ikke å komme i konflikt med taket, sier Andres Dalsegg. Dette er et tema som opptar de som forsker på kulturen i Setesdal.

- I Valle i Setesdal heter det loft, men kommer du til Bygland i samme dal, så heter det bur. Men buret er egentlig første etasje og loftet er andre etasje. Det er forskjellig benevning innad i Setesdal. Jeg tar også feil, og blir rettet på hver gang, sier Anders Dalsegg.

Han forteller at en av grunnene til at det er en del loft igjen fra 1500-tallet i Setesdal, er at det var gamle trær som ble brukt, av god kvalitet.

De eldste trærne som dette loftet er bygget av var mer enn 300 år da de ble hugget, og da er vi lenge før Svartedauen da de begynte å vokse.

TAKTROA ER UTFORDRINGEN - Det er en helt kurant operasjon rent teknisk å demontere og sette opp igjen et slik loft.

Utfordringen her er at taktroa som skal rekonstrueres. Den som er nå, ble lagt i senere tid. Det blir en liten tankeprosess på hvor bordene skal være. Så har vi oppdaget her, som på mange andre bygninger fra den tiden som dette er i fra, så skifter det litt på hvordan taktroa var. Vi får et detektivarbeid med å se etter spor på gamle bord som lå inne i loftet her. Dem er veldig interessante å studere. Det har litt å gjøre med om margsida skal opp eller ned. Det fleste ligger med margsida opp, men så har vi oppdaget at i noen hus så ligger den ned. Det har noe med finishen på taket inne å gjøre. Det er sært, men det er interessant.

Lærer dere noe?

- Det er masse vi ikke kan. Noe lærer vi på hvert eneste hus. Vi har tatt ned nokså mange loft til sammen så hovedprinsippene kan vi. Men det er alltid detaljer som er litt forskjellige. Vi har brukt nye merker nå for å finne tilbake sammenhengen, men det er også gamle merker her. Ser du vi har merket i enden? Det er husdyrmerker, som blir brukt på kyr og sauer. Hvis du legger de gamle merkene midt på stokken, og de ligger i en haug, så må du bla igjennom alle for å finne

ANDERS DALSEGG er tradisjonshåndverker og prosjektansvarlig, på vegne av Setesdalsmuseet, for at Helleloftet blir tatt ned, flyttet og satt opp igjen på en forsvarlig måte. Her er han under demonteringen i august i år.

Foto:Ivar Moe

VURDERER Å GI FRA SEG HELE SAMLINGEN Etter at dette buret ble hentet fra Snarøya, står det igjen mange liknende bygninger tilbake på tunet. Stiftelsen Kaare Berg vurderer å gi fra seg hele bygningssamlingen og også betale for flyttingen.

-Det er substans i dette. Vi vurderer å tilbake­føre de gamle husene til sine opprinnelsessteder. Vi er derfor i dialog med museums­ miljøer for å finne praktiske løsninger. Det må jo følge med midler for demontering, transport, restaurering og gjenoppføring.

Det som er viktig for oss er at bygningene blir gjenoppført og ikke blir liggende som plankestabler rundt omkring, skriver ledere for stiftelsen Dag Sten i en epost til oss.

Foto: Setesdalsmuseet

den du leter etter, sier Anders Dalsegg og legger til: - I Setesdal har det i år vært diskusjon i media om også andre hus skal flyttes tilbake til Setesdal, fra museet Kristiansand for eksempel. Dette blir den første bygningen som kjem heim etter ei reise på 100 år. Men det er nok langt fram. Vi skulle hatt ressurser til å bygge kopier, for da hadde vi skjønt litt mer av prosessene.

HER ER HELLELOFTET på gården det stod på da det ble solgt og flyttet til Snarøya i 1975. Nå blir det satt opp på en annen gård hvor det stod frem til 1923.

FORTIDSVERN

9

Det er vel kjent at Setesdal har en rik og gammel bygningsarv. Blant de aller eldste bygningene, de fra 1600-tallet og eldre er det særlig loftene (lopt på dialekt) som er i stort antall. Et av dem har hatt en usedvanlig skjebne som brakte det til Snarøya i Bærum kommune. Der har det stått i 46 år før det i sommer ble tatt ned for å hentes hjem til Helle i Setesdal.

Tekst: Kjell Andresen, pensjonert arkitekt fra Riksantikvaren

AGDER Helle

Kristiansand

M

ange av disse står sammenbygd med våningshusene som ofte har gamlestog og nystog på hver side av en midtgang; fra 1700- til 1800-tallet i to etasjer.

Det er sannsynlig at sammenstillingen av våningshus og loft går langt tilbake i tid, men at loftene sto med gavl i motsatt retning så lenge våningshusene bare var i en etasje og da hadde loftene både bursdør og loftsdør i gavlveggen ut mot tunet. Nå står de fleste med samme møneretning som vånings­husene, loftsetasjene er oftest snudd 90 grader.

Denne byggemåten er særlig tydelig i grenda Helle (Hedde på dialekt, Håvard Heddes hjembygd). Innenfor samme synsfelt og innen 300 meters radius står det fem gamle loft, stort sett fra 1600-tallet, alle er bygd inntil nordveggen på to-etasjes våningshus med midtgang. Men tett ved hovedveien står det et våningshus som nå mangler loftet sitt.

ARKITEKTURVERNÅRET 1975 var det europeiske arkitekturvernåret, på mange måter var det banebrytende for senere internasjonale og nasjonale kulturminne­ satsninger. Samme år ble et gammelt loft med innskrevet årstall 1582 på Helle solgt for bortflytting til en villaeiendom på Snarøya i Bærum. Loftet hadde også blitt flyttet i 1923 fra en eiendom til en annen i samme grenda.

Fylkeskonservatoren i Aust-Agder forsøkte å stoppe bortflyttingen. Via Riksantikvaren havnet saken helt opp til miljøvern­ ministeren. For å unngå at flyttingen ble stoppet opprettet kjøperen en tinglyst arvepakt som sa at loftet etter hans og hans kones død skulle tilfalle Riksantikvaren med «full disposisjons og eiendomsrett». Under henvisning til manglende rivetillatelse fikk Fylkeskonservatoren lensmannen til å beslaglegge nøklene til lastebilen der det demonterte loftet var lastet opp. Etter tre dagers hektisk virksomhet sa Riksantikvaren nei til fredning med henvisning til arvepakten, bilnøklene ble levert tilbake og transporten kunne starte. Loftet ble kort tid etter gjenoppført på Snarøya som frittstående bygning med svalganger på alle fire sider hvor det i ettertid også har fått godt vedlikehold.

DENDRODATERT Etter at Riksantikvaren for fem år siden fikk melding om at begge var gått bort ble loftet registrert, oppmålt av NIKU og dendrodatert. Dateringen bekreftet det innrissede

10

FORTIDSVERN

HER ER HELLELOFTET i sin helhet like for demonteringen. Taktroa på loftet er av en nyere dato, så den blir skiftet ut med en taktro som gjenskapes etter gamle spor.

Foto: Anders Dalsegg/Setesdalsmuseet

årstallet 1582. Jørn Holme bestemte derfor at Riksantikvaren skulle ta imot eiendomsretten og flytte loftet tilbake til der det hadde stått fram til 1923, der det gamle våningshuset mangler loftet sitt.

Loftet er bygd av grovt «maga» lafteverk av svært høy kvalitet. Beitskiene nede er utbuket, den venstre har buelinjer symmetrisk om midt­ aksen slik det var vanlig i middelalderen og senere mens den høyre har en mer kompleks treskurd med flere palmetter. Tre av svalgang­ ene er originale, den fjerde som vendte mot våningshuset hadde forsvunnet lenge før 1920.

Loftet har også stor detaljrikdom med utsmykning av de utstikkende novarmene som bærer svalgangene og med profilering på novhoder, langs meddrag og andre steder.

VULSTPROFIL Det er en smal vulstprofil med V-formede riss på begge sider som stort sett er benyttet, en profil som er svært typisk for Setesdal fra 1500-tallet og utover det meste av 1600-tallet. Takverket er derimot nyere, to av sperrene har karnissprofil og er neppe fra 1582, de øvrige er enda yngre. Gulvet i loftsrommet er spesielt, det er ingen bjelker over bursrommet. Gulvplankene ligger i fritt spenn på over 4 meter fra vegg til vegg og

er flott spretteljet på undersiden. Men det er ikke fritt for at gulvpIankene gynger når man går over loftsgulvet.

På sin tidligere plass før 1923 sto loftet bare fire meter fra kanten av riksveien gjennom Setesdal og i den situasjonen ville en gjenoppføring ikke bli tillatt. Men i dag er veien under omlegging slik at dagens riksvei i år blir tilkomst- og sykkelvei.

Loftet ble demontert 25. august i år av dyktige håndverkere ved Setesdalsmuseet, nye fundamentsteiner ble lagt 6. september og konstruksjonen blir gjenreist denne høsten for ferdigstilling våren 2022.

Tilbakeføring av bortflyttede hus hører til sjeldenhetene i norsk kulturminnevern. Per Amundsagården på Røros ble gjenreist på Røros i 1969 etter å ha ligget lagret på Norsk folkemuseum i 44 år, men den ble aldri gjenoppbygd på museet. Kanskje greit nok, gjenreisning av så komplekse hus vil alltid gi inngrep og tap av kildemateriale. Andre verdifulle bygninger er også flyttet flere ganger. Men jeg kjenner ikke til at bortflyttede og gjenreiste bygninger er blitt tilbakeført til sin opprinnelige plass. Gjenreisningen med overføring av eiendomsrett og erklæring som automatisk fredet vil derfor være en hyggelig begivenhet. Det er godt å se at de fremtidige

BEITSKIENE nede er utbuket. Den venstre har buelinjer symmetrisk om midtaksen slik det var vanlig i middelalderen og senere. Den høyre har en mer kompleks treskrud med flere palmetter.

Foto: Ivar Moe

Under henvisning til manglende rivetillatelse fikk Fylkes­ konservatoren lensmannen til å beslaglegge nøklene til laste­ bilen der det demonterte loftet var lastet opp.

HER ER HELLELOFTET endelig kommet frem til gården i Setesdal hvor det ble plukket ned i 1923. Her skal det festes inntil dette våningshuset.

Foto: Anders Dalsegg/Setesdalsmuseet

eierne, fylkeskommunen og Riksantikvaren går sammen i nært samarbeid. Og – ikke minst; flyttingen til Snarøya i 1975 med mye styr og avisskriverier markerte slutten på den tiden da mange verdifulle hus ble flyttet fra dalene til rikmannseiendommer i og rundt

Oslo. Kanskje vil tilbakeflyttingen i 2021 starte en ny epoke der mange av husene får komme til der de hører hjemme. De vil bli tatt vel imot, stoltheten over egen kulturarv i bygdenorge er en helt annen i dag enn for 50 år siden.

PS! Våningshuset som loftet var bygd inntil i perioden 1923–1975 ble i 2021 rammet av en kraftig brann. Om ikke loftet hadde tatt omveien om Snarøya ville det i dag ha vært en brannruin.

FORTIDSVERN

11

AKTIVISME I EN LITEN STASJONSBY

- VIKTIG Å TA VARE PÅ SENTRUMSMILJØET

I et område hvor verneverdige landbruksbygninger er i hundretall og verdensarven Røros er like ved, ligger stasjonsbyen Os. Her er tre av Fortidsminne­foreningens medlemmer opptatt av å vise frem sentrumsmiljøet som viktig og verdt å ta vare på som en del av folks identitet og forståelse av seg selv. Jon Ola Kroken, Jon Holm Lillegjelten og Tor Jørund Østvang er alle fra Os og ser at presset på stedet øker. De er for en god stedsutvikling som tar hensyn bygninger og kultur­miljøet.

Tekst og foto: Ivar Moe

12

FORTIDSVERN

AKTIVE, LOKALE MEDLEMMER av Fortidsminneforeningen, f. v. Jon Ola Kroken, Jon Holm Lillegjelten og Tor Jørund Østvang, jobber for å ta vare på sentrumsmiljøet i Os stasjonsby.

Det handler om lokalbefolkningens identitet.

Os

INNLANDET Lillehammer

I OS STASJONSBY i gamle Hedmark fylke er det i sentrum bygninger fra hele perioden siden Røros-banen kom i 1877. Som mange andre tettsteder er Os under press, og lokale medlemmer av Fortidsminneforeningen er på vakt. T.v. på bildet, bak toget, ser vi en gårdsbygning som blir tatt godt vare på av eierne. Gården t.h., Alsåkergården forfaller.

Den er innlemmet i kommunens kulturminneplan, men dagens eiere ser på det som en ulempe for utvikling av sentrum.

FORTIDSVERN

13

OS STASJON fra 1877, tegnet av Peder Andreas Blix ble revet i 1971.Os stasjon i dag har nok et annet preg, men er verdifull som en del av den nyere historien.

O

s som stasjonsby ble skapt i 1877 da Rørosbanen stod ferdig.

Os-samfunnet lever i dag av landbruk, noe industri, offentlig ansatte og mer enn 1000 hytter og fritidseiendommer. Arbeidsutveksling mellom Røros, Tolga og Tynset er vanlig.

På 1970-tallet ble to sterke identitetsmarkører revet, en bank og et landhandleri.

Bygningene var en del av stedets historie og folks liv, og eldre folk snakker ennå de to bygningene. Den opprinnelige stasjons­ bygningen fra 1877, en av de mange tegnet av Peder Andreas Blix ble revet i 1971. Men tegningene finnes, og hans arkitektur kan vi i dag se i andre stasjonsbygninger som ikke er revet.

KULTURMINNEPLAN Siden den gang har Os fått beholde bygninger fra hele den historiske perioden fra 1877 til i dag.

- Det som er viktig er at vi nå har en kulturminneplan som omhandler både bygninger og kulturmiljøet i sentrum. Jeg har hele tiden være opptatt av at vi må klare å ta vare på sentrum som best vi kan, med gateløp og bygningenes særpreg, sier Jon Ola Kroken, med sin bakgrunn fra politikk, medlemskap i flere foreninger og tidligere rådmann i kommunene Os og Røros. Jon Ola Kroken og Jon Holm Lillegjelten jobber sammen på ungdomskolen med vandringer i sentrum enten det dreier seg om krigen som kom hit i mai 1940 eller bygninger som har stått i sentrum siden 1970-tallet.

14

FORTIDSVERN

Håpet til de tre aktivistene er at det skapes en vekker i Os, som løfter kunnskapsnivået og bevisstheten til å ta vare på bygningsmiljøene i sentrum. Tidligere i høst deltok de i en byvandring, som ble arrangert sammen med Os kommune. Rundt 80 personer deltok; et godt fremmøte på et lite sted som Os. - Den store effekten av det virker det ikke som vi ser ennå. Men det er klart at både for dem som eier hus her og folk i kommunen er dette en viktig verdi å ta vare på, sier Jon Ola Kroken. Han er opptatt av at byggesaksbehandlingen blir utført for å tilpasse seg et slik verdisyn. Den må ikke få lov til å ødelegge strukturen og proporsjonene som finnes i

bygningsmiljøet, selv om det ligger føringer i reguleringsplanen, som f. eks, byggehøyder.

BYGGESAKSBEHANDLINGEN - Det er lett å få rivetillatelse på ett hus, men får du det mange nok ganger så blir det ikke noe att. Byggesaksbehandlingen gir jo svaret på det som vil skje fremover. Det er jeg ikke i tvil om, sier Jon Ola Kroken.

Jon Holm Lillegjelten er den lokalhistoriske ekspertisen i dette miljøet. Han er gårdbruker og har historiefag fra Universitet. Deler av gården hans er fredet, men han mener som Jon Ola Kroken, at sentrumsmiljø på tettsteder som Os, kommer for langt bak i køen etter

- DET SOM ER FINT med sentrum her er at det er hus fra alle tidsperioder, nesten fra jernbanen kom og frem til i dag, sier Jon Holm Lillegjelten, aktivist for å bevare sentrum. Dette huset har gode eiere.

landbrukseiendommer når det skal deles ut tiltaksmidler.

- Det som er fint med sentrum her er at det er hus fra alle tidsperioder, nesten fra jern­ banen kom og frem til i dag. Så hvis vi klarer å ta vare på det som er nå, har vi et veldig fint tidsperspektiv å vise fram gjennom mange år. Her kan vi følge utbyggingen både i byggeskikk og i sentrumsutvikling. Vi har

en del hus igjen fra mellomkrigsårene, og det er nesten ikke gjort noe med eksteriøret.

Vi har flere boliger her som er bygget på 1950-tallet, som står i dag nesten som den gangen, sier Jon Holm Lillegjelten.

Tradisjonelt har bevisstheten for å verne bygninger, bygningsmiljø og områder vært sterkere i grendene i Os kommune enn ønsket om å bevare et sentrumsmiljø.

I dag er også miljøet i grendene mer homogent enn i stasjonsbyene Os. Her er det mange innflyttere som ikke har den historiske og følelsesmessige tilknytningen til en stasjons­by, som man hadde tidligere.

Kommunen har også flyktningfamilier som er helt uten tilknytning og nettverk. Det skaper et enda større behov for opplæring og informasjon om hvor viktig histo-

GATELØPET og bygningene har et særpreg og en egen historie som er viktig for de som bor i Os.

FORTIDSVERN

15

«SNEKKERSKOLA» er et av de eldre husene i Os som er blitt tatt vare på som at aktivitetshus.

riske bygningsmiljø er, selv uten en medfødt tilknytning.

Ordføreren Runa Finborud (SP) legger vekt på Kulturminnefondet som et viktig instans når det gjelder å ta vare på sentrumsmiljøet i Os kommune.

- Kulturminnefondet, som virkemiddel er viktig for de private, men vi som kommune har ikke finansieringsmulighet direkte. Vi bidrar

gjennom for eksempel «Uthusprosjektet». Det å bli klar over ordninger og at det er lav terskel for å søke, og få veiledning, er viktig, sier hun.

GODE TILBAKEMELDINGER Hun er også sikker på at bevisstheten for å ta vare på sentrumsmiljøet er blitt sterkere gjennom arbeidet med kulturminneplanen, som kommunestyret vedtok i januar i år.

DENNE BANKBYGNINGEN, som ble revet på 1970-tallet, har fremdeles en plass i Os-samfunnets kollektive hukommelse.

16

FORTIDSVERN

- Den er vår første, så den er vi i stolt av.

Den har fått god tilbakemeldinger fra innbyggerne. Den sier også noe om verdien av bygningsmiljøet i sentrum, og at identiteten er direkte knyttet sammen med Rørosbanen.

Så vedtok vi jo en plan for stasjonsbyen Os for 2017-18 og der ble vi jo mer og mer bevisst på stasjonsbyen, og hvor viktig det var å beholde gateløpet. Den planen lekte seg litt med å ta bort bygninger, bygge opp og endre volumet, og det står jo om bygningene om hvor viktige de er for sentrum og gata, sier ordfører Runa Finborud.

I en liten kommune som Os er det bare en byggesaksbehandler, mens det i kulturminneplanen for kommunen står at det skal etableres gode rutiner for byggesaksbehandling for kulturminner og kulturmiljøet. For å oppfylle dette kravet har Os kommune spleiset på en felles kulturminneforvalter med de andre Røros circumferenskommuner, verdensarvkommunene. Fire kommuner har gått sammen om en stilling med Innlandet og Trøndelag fylkeskommuner.

Kulturminneforvalterens første jobb var byvandringen i Os tidligere i høst.

- Vi er veldig forsiktige med å ta vare på det som er nære i historia, sier Jon Holm Lillegjelten. Det er han i ferd med å endre sammen med Jon Ola Kroken, Tor Jørund Østvang og andre i stasjonsbyen Os.

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Møllergata 12, 0179 Oslo www.linjeark.no post@linjeark.no / 24 20 10 56

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 Epost fagansvarlig kulturminner: Astrid.Storoy@asplanviak.no Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

ANNONSERE I FORTIDSVERN?

Markedsføringsstrategi

KONTAKT

Reklamefilm | Foto

Randi Huth Rogne Telefon: 995 20 500 randi@storybold.no

Innholdsmarkedsføring Design | Logo | Profil Webdesign Digital markedsføring Medierådgivning Annonsesalg

FORTIDSVERN

17

Foto: Øyvind Aarvig

FORTIDSVERN

18

TID FOR EN TYDELIG OG HELHETLIG ARKITEKTURPOLITIKK Det er nødvendig å erkjenne at vi har en global klima-, miljø- og naturkrise, og samtidig store utfordringer når det gjelder sosial og økonomisk ulikhet. Hva har det med arkitektur å gjøre?

En hel masse! Historisk er arkitekturen produkt av teknologi og sosiale, ideologiske og andre samfunnsmessige forhold. Motsatt påvirker arkitekturen oss og kloden vi lever på. Og når vi nå skjønner at vår levemåte ikke er bærekraftig, må vi justere levemåten.

Av Øyvind Aarvig, sivilarkitekt MNAL.Tidligere seniorrådgiver i Klima- og miljødepartementet, prosjektleder for Framtidens byer, bygnings- og reguleringssjef i Fredrikstad kommune og forfatter av boken Arkitekturens mange sider, Meningene i artikkelen er forfatterens egne.

D

et statlige dokumentet arkitektur.nå fra 2009 har følgende tilnærming: «Regjeringens arkitekturpolitikk legger til grunn en bred definisjon av arkitektur­ begrepet. Arkitektur omfatter i vid forstand alle våre menneskeskapte omgivelser. Det favner både bygninger og anlegg, uterom og landskap. Det handler om enkeltbygg og bygninger i samspill, om helheten i byer, tettsteder og landskap.»

Ansvaret for arkitekturpolitikken er høyst fragmentert, og det er åpenbart behov for å tydeliggjøre hva arkitekturpolitikken egentlig skal være og å samordne forvaltningen av den.

I alt 13 departementer deltok i utformingen av arkitektur.nå.

Det illustrerer at arkitekturfeltet er mangfoldig og omfattende, samtidig som det er oppdelt og lite koordinert.

KUNSTIG Å SKILLE NY OG GAMMEL ARKITEKTUR De europeiske kulturministrene sluttet seg i 2018 til den såkalte Davos-erklæringen, Towards a High-Quality Baukultur. Denne erklæringen sier at vi må se på ny arkitektur og eksisterende bygninger, konstruksjoner, plasser og infrastrukturprosjekter i sammenheng, som del av en helhet. Og alt må sees i relasjon til naturen som bakgrunn og forutsetning.

Det gir mening. Arkitekturbegrepet rommer både ny og eldre arkitektur, bebyggelse, anlegg og landskap. Da kan det synes kunstig at kulturminnefeltet utgjør et eget ansvars­ område gjennom forvaltningsnivåene, atskilt fra ordinær

SIRKULÆRØKONOMI OG PRISDRYSS: Kristian Augusts gate 13 i Oslo (begge bildene). Kontorbygning fra 1950-tallet som er blitt rehabilitert etter sirkulære prinsipper, med nytt tilbygg. Prosjektet fikk Statens pris for byggkvalitet 2021.

Ferdig våren samme år. Mad arkitekter.

Foto: Øyvind Aarvig

FORTIDSVERN

19

NATUR- OG KULTURARV: Trær på vollane i Gamlebyen i Fredrikstad.

Foto: Øyvind Aarvig

arealplanlegging, plan- og byggesaks­ behandling, byutvikling osv. Eksempelvis er Byarkitekten og Byantikvaren i Bergen kommune plassert ved siden av hverandre i organisasjonen, som selvstendige etater, selv om begge har en rådgivende funksjon og begge jobber for kvalitet i bygde omgivelser.

EN BRED ARKIKTEKTURDEFINISJON UNESCOs verdensarvkonvensjon og FNs bærekraftmål knytter kultur- og naturarv sammen. Verdensarvkonvensjonen gjelder «vern av verdens kultur- og naturarv», og FNs bærekraftmål 11.4 sier at vi skal «styrke innsatsen for å verne om og sikre verdens kultur- og naturarv». Videre omfatter Europarådets landskapskonvensjon, som Norge har sluttet seg til, både kultur- og naturverdier i landskapet. Det bekrefter viktigheten av en bred arkitekturdefinisjon.

Definisjonen i arkitektur.nå bør utvides ytterligere ved en sterkere kopling til de tre bærekraftdimensjonene; økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft.

FORNUFT OG FØLELSER Det er et tydelig slektskap mellom verdier som estetikk, skjønnhet, trygghet, opplevelse, mangfold, variasjon, nærhet, identitet,

20

FORTIDSVERN

Hvis verdier som natur og miljø, psykiske helse og estetikk hadde vært vektlagt sterkere ... ville våre lokalsamfunn sett annerledes ut.

lokalmiljø, medbestemmelse, varighet og stabilitet. De er i hovedsak sansbare verdier, altså i stor grad basert på følelser. Den danske arkitekten Jan Gehl bruker begrepet «herlighetsverdier» om vakre elementer som stimulerer sansene. Og følelser er reelle, selv om argumenter og hensyn basert på følelser ofte blir vurdert som mindreverdig.

Når noen avfeier motpartens argument som følelsesbasert, må det kunne kalles en hersketeknikk. Særlig når vedkommende framhever sine egne synspunkter som de eneste gyldige, fordi de påstås å være basert på fakta og fornuft. Ved en slik debatteknikk tilsløres realitetene, fordi det som framholdes som fakta sjelden er uten følelsespåvirkning.

Det finnes sjelden en fasit med to streker under. For det første er «harde fakta» alltid basert på et sett forutsetninger. Hvilke forutsetninger som velges kan ha stor betydning for resultatet. Valg av forutsetninger kan være styrt av følelser, også når det dreier seg om økonomi og regnestykker. Det kan for eksempel være helt avgjørende for resultatet hvilket tidsperspektiv som legges til grunn.

Forutsetningene endres seg også over tid. Økonomiske beregninger kan endres raskt etter tid, sted og etterspørsel.

EN EGEN NASJONAL ARKITEKTURPOLITIKK For det andre vil det innen forskning og kunnskapsområder alltid finnes motstridende resultater og ulike faglige synspunkter.

Hvilket perspektiv den enkelte velger å feste mest lit til vil derfor i stor grad være - nettopp - følelsesbasert. Dessverre (eller kanskje i noen tilfeller heldigvis) er ikke naturverdier, skjønnhet og kulturhistoriske verdier lett målbare. Det som skal til, er derfor en holdningsendring og en annen tilnærming til verdier.

Den nye regjeringen har nå en gyllen sjanse til å ta grep om arkitekturpolitikken.

Hurdalsplattformen sier riktignok ikke noe direkte om arkitekturpolitikk, men mange av formuleringene i plattformen egner seg som del av et nytt arkitekturdokument.

Regjeringen vil for eksempel bruke offentlig innkjøp til å stille høye miljøkrav, og det er mange formuleringer om klimavennlige materialer, fossilfrie byggeplasser, klimavennlig fornying av bygninger, gjenvinning og ombruk med mer.

Dessuten kan regjeringen Støre gjerne la seg inspirere av sine danske kolleger.

Danmarks regjering har nå nemlig satt av nesten 20 millioner danske kroner til utvikling av en egen nasjonal arkitekturpolitikk.

Og i tilfelle vår nye regjering fortsatt er i tvil

om hva arkitekturpolitikken bør inneholde og hvordan den kan utformes kommer det her helt gratis - noen tips: HOLDNINGER OG VERDIER I dag styres beslutningene som tas når det gjelder byutvikling, arealutnyttelse og infrastrukturutbygging i veldig stor grad av kortsiktig økonomisk tenkning. Hadde langsiktighet vært vektlagt sterkere ville mange beslutninger blitt annerledes. Og hvis verdier som natur og miljø, psykiske helse og estetikk hadde vært vektlagt sterkere, eller til og med kunne kvantifiseres ut fra et langsiktig perspektiv, så ville våre lokalsamfunn sett annerledes ut.

Vi trenger en bevisstgjøring og synliggjøring av verdiene av økosystemtjenester, naturmangfold, helsevennlige omgivelser, sosial likhet, etikk og estetikk som sanseopplevelser. Kulturarven er svært viktig i denne sammenheng og bidrar med opplevelses-, identitets- og symbolverdi. Fordi vi vet at holdning følger etter handling er det avgjør­ende at slik vektlegging av verdier styres fra toppen.

Det betyr ikke at staten skal pådytte kommunene og befolkningen et bestemt estetikk- og arkitektursyn med hensyn til stil eller detaljutforming. Mangfold i arkitekturuttrykket er positivt. Derimot kan staten bidra til en endring på overordnede, vesentlige områder, gjennom stimulerende tiltak, dreining av skatte- og avgiftsprofil og regelverk, informasjon, holdningsarbeid og vektlegging av arkitektur, økologi og etikk i skolen. Økt bevissthet og engasjement er

avhengig av bedre medvirkningsprosesser i plansaker og økt støtte til frivillighetsarbeid.

ARKITEKTUR SOM POLITIKKOMRÅDE Arkitektur bør løftes fram som et eget politikkområde. Et nytt arkitekturdokument vil stå sentralt i dette. Ansvaret for koordinering av arkitekturpolitikken bør plasseres i ett departement. Samtidig må feltet favne bredt. Skillet mellom forvaltningen av ny og eldre arkitektur er på mange måter kunstig og uhensiktsmessig. Som High Quality Baukultur framholder, må samtidsarkitektur og eksisterende bygninger, infrastruktur og offentlige rom sees under ett.

Begrepet Baukultur omfatter både småskala konstruksjoner og storskala transformasjoner og utvikling, og tradisjonell og lokal byggeskikk såvel som nyskapende teknologi.

Det gjør det nærliggende å tenke seg et arkitekturdirektorat, som omfatter forvaltning av kulturminner, landskap og grønnstruktur, samt arealplanlegging, bygningspolitikk og by- og stedsutvikling. Inspirert av Sverige bør det vurderes opprettet en riksarkitektstilling, som sammen med Riksantikvaren innlemmes i Arkitekturdirektoratet.

HUMAN ARKITEKTUR Det rives for mange brukbare og verdifulle bygninger. Altfor ofte erstattes eksisterende bygningsmasse av fremmedgjørende og lite menneskevennlige nybygg. Samtids­ arkitekturen er dessverre ofte preget av store strukturer og volumer, lite variasjon, rasterpregede fasader i grånyanser, og lukkede vegger mot fotgjengerarealer.

Først og fremst bør det innføres sterkere virkemidler for å hindre riving og ødeleggelse av bygningsmiljøer og for å stimulere til å ivareta, bruke og videreutvikle eksisterende bygningsmasse. Det må være rom for å tillate dristige og kontrastfylte tilbygg eller påbygg, men også for kopiering og oppsluttende tilpasning.

Når nybygging er nødvendig, bør det bygges arealøkonomisk. Den mest miljøvennlige kvadratmeteren er som kjent den som ikke bygges. Arkitekturen må være mangfoldig i sitt uttrykk, fargerik, inviter­ ende og barnevennlig. Den må tilpasses menneskelig skala, med tilbakeholdenhet overfor høyhus, og med krav om oppdeling av store bygningsvolumer. Innovasjon og nytenkning bør i større grad styres mot å bygge videre på og utvikle den bygningsmassen vi allerede har.

KUNNSKAP OG VERKTØY Vi trenger bedre kunnskapsgrunnlag om human og miljøvennlig arkitektur, gjennom forskning og utprøving. I Meld. St. 16 (2019–2020) Nye mål i kulturmiljøpolitikken sier regjeringen at den vil utarbeide indikatorer som måler kulturmiljøets bidrag til å nå bærekraftmålene i Norge, og utrede behovet for og eventuelt utvikle metoder for klimagassregnskap som favner hele bygningens livsløp.

Dette bør følges opp med å utvikle bedre verktøy for klima- og miljøregnskap basert på livsløpsanalyser. Slik kan vi beregne effekten av bevaring og oppgradering av eksisterende bygninger kontra nybygging.

RESTAURERING OG GJENBRUK: Bergsliens gate 12 i Oslo. Ny isolerende murpuss på eldre bygning.

Foto: Øyvind Aarvig

NYTT OG GAMMELT: Rockheim i Trondheim, Nasjonalt museum for populærmusikk. Påbygg i kontrast til gammel industribygning. Ferdig 2011. Arkitekt Pir II. Foto: Øyvind Aarvig

FORTIDSVERN

21

VI TRENGER ET BEDRE REGELVERK Plan- og bygningsloven bør stille tydeligere krav til miljø, estetikk og sosial bærekraft.

Kompetansekravene til arkitekturprosjektering må skjerpes. Eksisterende bebyggelse må bli bedre ivaretatt, med bedre vern mot riving og mislighold, krav om vedlikehold og oppgradering. Ved ombygging og riving må det være krav om gjenbruk av bygningsdeler.

Trær og annen vegetasjon trenger også bedre vern, sammen med tydeligere krav om beplantning, vedlikehold av grøntområder og naturrestaurering. Muligheten for å dispensere fra bestemmelser i arealplaner og annet regelverk som ivaretar estetikk, kulturminner, etikk og klima-, miljø- og naturhensyn må snevres vesentlig inn.

SKATTE- OG AVGIFTSPROFIL Arealbruken er en kritisk faktor når det

gjelder å verne natur- og kulturverdier.

Prinsippet om at forurenser betaler bør også gjelde ved ødeleggelse eller beslaglegging av verdifull natur, bebyggelse eller annen attraktivitet i omgivelsene. Havbruksskatteutvalget gikk i 2019 inn for en grunnrenteskatt, som skulle pålegges havbruksnæringen for å benytte fellesskapets sjøressurser. Flertallet i Stortinget avviste dette forslaget.

Statistisk sentralbyrå skrev nylig følgende i sin uttalelse til forslag om endring av forskrift om omsetning og dokumentasjon av byggevarer: «Prissetting av miljøødeleggelser er en viktig forutsetning for en samfunnsøkonomisk effektiv utnyttelse av naturressurser, og dermed også for valg av avgiftsmodell».

Prinsippet om naturskatt er altså mye diskutert. Tilsvarende skatt bør også gjelde når kulturhistorisk viktige bygninger, anlegg og landskap blir helt eller delvis ødelagt.

Ifølge Hurdalsplattformen skal regjeringen «greie ut skatte- og avgiftsinsentiv i kulturminnevernet». Det er å håpe at utgreiingen vil føre til konkrete insentiver som monner, for eksempel momsfritak ved reparasjoner.

Det må bli lønnsomt og attraktivt å ta vare på kulturhistoriske verdier.

FLERE STIMULERENDE TILTAK Tilskuddsmidler er viktig for å stimulere til bærekraftig utvikling og å ta godt vare på verdier. I dag er ikke tilskuddsordningene som forvaltes av Enova, Kulturminnefondet, Miljødirektoratet og Husbanken samordnet.

Disse ordningene bør gjennomgås, samordnes og styrkes for å få enda større effekt i riktig retning.

Restaurering av bygningsdeler må prioriteres framfor utskiftning når det gjelder verneverdig bebyggelse. Når utskiftning likevel skjer, fortrinnsvis uten at arkitektoniske eller kulturhistoriske verdier går tapt, bør gjenbruk være en forutsetning. Staten bør initiere og følge opp programmer som kan stimulere kommuner til å satse på utviklingsarbeid og pilotprosjekter. Etterspørsel etter spesielle produkter og håndverksteknikker vil påvirke markedet. Den type programmer vil gi verdifull erfaringsbasert kunnskap.

SUNNERE BYGGEBRANSJE Byggebransjen er dessverre i for stor grad skjemmet av arbeidslivskriminalitet, som svart arbeid, sosial dumping med mer. En sterkere satsning med kontroll og oppfølging, og regulering av ansvarsforhold og antall aktører i entreprenør- og leverandørkjeden er viktige tiltak.

Det må satses sterkere på rekruttering og utdanning i byggfagene. Ved å styrke opplæringen i tradisjonelle håndverksmetoder vil bransjen stå bedre rustet til å håndtere det voksende markedet for rehabilitering.

Entreprenører og håndverksbedrifter bør stimuleres til å satse på gjenbruk og rehabilitering som forretningsområde. Det vil også gjøre bransjen mindre sårbar når arbeidsimport blir vanskeliggjort.

SIRKULÆRØKONOMI Det skjer for tida mye innen sirkulærøkonomi og ombruk. FutureBuilt har utviklet kriterier for sirkulære bygg. Flere byggeprosjekter basert på ombruk blir realisert.

Rehub.no er etablert som en digital markedsplass for omsetning av brukte bygningsdeler.

Flere andre initiativer er startet, fra fysiske lagerfasiliteter til veiledere for kartlegging og systemer for gjennomføring av ombruk. Det er en positiv utvikling, men det går for sakte.

På den annen side må utviklingen styres.

Staten bør gå sterkere inn for å få til et mer landsdekkende og omfattende

FORNUFT OG FØLELSER. Hva har vært styrende i denne byutviklingen i Stockholm sentrum?

Foto: Øyvind Aarvig

22

FORTIDSVERN

TETT OG TRADISJONELT: Borneo Sporenburg i Amsterdam, Nederland, et transformasjons­ område med høy utnyttelse. 60 tomter ble avsatt til individuelle boliger, inspirert av tradisjonell byggemåte i Amsterdam, med smale bygninger. Her er stor variasjon i uttrykket, innenfor faste ytre rammer. Oppført 1991–2000. Diverse arkitekter.

Teikning: Øyvind Aarvig

omsetningssystem. Det bør også omfatte støtte til butikker som baserer seg på omsetning av nye og brukte produkter egnet til restaurering av eldre hus. Samtidig er det viktig å unngå at en slik ordning fungerer

som grønnvasking av prosjekter som ellers har uheldige sider. En åpenbar risiko er at økt ombruk kan bidra til å senke terskelen for riving av hele eller deler av bygninger, eller unødvendig eller forhastet utskifting av

materialer og bygningsdeler. Derfor må alltid antikvariske og arkitektoniske verdier løftes opp og veie tungt i slike vurderinger.

Kulturminnefondets tilskuddsordninger Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar

Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no.

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

FORTIDSVERN

23

BOKTIPS

TIL DEG SOM

ER GLAD I

KULTUR­ MINNER

PETER HELLAND-HANSEN

ARKITEKT MED AGE FOR Som arkitekt la Peter Helland-Hansen (1917-1984) nybygg pent til rette i landskapet. Som restaurerings­arkitekt gjorde han Håkonshallen til storstove i Bergen, og han henta fram dei historiske spora i fleire av våre vakraste kyrkjer. Som fortidsvernar var han pioneren som sikra vern av verdfulle bymiljø.

Tekst: Eva Røyrane Bileta er henta frå boka om arkitekten

24

FORTIDSVERN

I TILLEGG TIL Håkonshallen restaurerte Helland-Hansen blant anna Kinsarvik kyrkje ( bildet ), Bergen domkyrkje, Os kyrkje og Torpo nye kyrkje i Ål.

I BERGEN SENTRUM medverka Peter Helland-Hansen til vern av sanerings­ truga trehusstrøk som Kroken og her, Ytre Markevei.

PETER HELLAND-HANSEN vart heidra for å vera den første talsmannen for den forsiktige restaure­ ringa, den som legg vinn på å gjera færrast mogeleg endringar for å ta vare på dei verdiane som finst.

ARKITEKT PETER HELLAND-HANSEN KULTURHISTORIE OG ARKITEKTUR Eva Røyrane Skald 2021

KULTURARVEN

I

Bergen sentrum medverka han til vern av saneringstruga trehusstrøk som Kroken og Ytre Markevei. Han var med på å leggja premissene for vitaliseringa av Bryggen, og som rådgjevar under universitetsutbygginga på Nygårdshøyden var han talsmann for vern og fornying bak historiske fasadar.

Spora er mange etter Helland-Hansen, likevel er han ikkje blant dei mest kjende bergensarkitektane.

Frå han starta sitt virke som arkitekt i heimbyen i 1950, var han aktiv i Fortidsminne­foreningen. I 1982 fekk han Urnes­medaljen. Denne høgste utmerkinga innan kulturminnevernet fekk han for 21 års innsats i foreningen, men også for det konkrete vernearbeidet. Peter HellandHansen vart heidra for å vera den første talsmannen for den forsiktige restaureringa, den som legg vinn på å gjera færrast

mogeleg endringar for å ta vare på dei verdiane som finst.

I tillegg til Håkonshallen restaurerte Helland-Hansen blant anna Kinsarvik kyrkje, Bergen domkirke, Os kyrkje og Torpo nye kyrkje i Ål. Han var oppteken av å finna identiteten til dei ulike bygningane, han løfta fram kvalitetane frå alle tider og fekk på den måten vist fram historia. Han pleia monumenta like mykje som han restaurerte

FORTIDSVERN

25

BOKTIPS TIL DEG SOM ER GLAD I KULTUR­MINNER

DETTE ER Peter Helland-Hansens eigen bustad på Hop i Bergen kommune. Frå han starta sitt virke som arkitekt i heimbyen i 1950, var han aktiv i Fortidsminneforeningen. I 1982 fekk han Urnesmedaljen. Den høgste utmerkinga innan kulturminnevernet.

dei. I Kinn kyrkje i Flora hadde han fleire større og mindre oppdrag. Dette arbeidet førte han og heile den store familien hans til øya Kinn ei veke kvar sommar i ti år.

Til Kinn kom dei frå feriestaden i Olden, der familien Helland-Hansen har budd i gamle tømrastover kvar einaste sommar sidan Peter var liten gut. Far hans, havforskaren Bjørn Helland-Hansen, hadde kjøpt gamle hus og fått sett opp eit ferietun for familien. Her vakna også Peter si interesse for byggekunst og byggeskikk. Som arkitektstudent ved NTH i Trondheim skreiv han diplomoppgåve om eldre byggeskikk i indre Nordfjord. Diplomarbeidet vart litt forseinka fordi han samstundes tok på seg sine første oppdrag for Fortidsminneforeningen. Han gjorde oppmålingar og hadde tilsyn med

26

FORTIDSVERN

restaureringar. Oppdraga fekk han frå formannen i Bergensavdelingen, arkitekt Frederik Konow Lund. Unge HellandHansen hadde sansen for den mektige nestoren blant bergensarkitektane. Han takka ja til å bli assistenten hans, let seg inspirera av læremeisteren og dei delte kontor så lenge Konow Lund levde.

Konow Lund var ein av arkitektane som tilhøyde den såkalla Bergensskolen. Det er namnet på ei retning innan arkitekturen skapt og praktisert av ei gruppe arkitektar i Bergen på 1930-talet. Dei skapte ny arkitektur med utgangspunkt i kunnskap om lokal byggeskikk, lokale handverkstradisjonar og inspirasjon frå Arts and Crafts-rørsla. Retningen var ein motsats til den internasjonale funksjonalismen som dei var lite begeistra for. Peter

Helland-Hansen vert rekna for å vera den yngste, og siste praktiserande arkitekten i denne gruppa.

Interessa for vestnorsk byggeskikk låg i botnen av alt arbeidet hans. Men HellandHansen var modernist, han sette inspirasjonen frå den vestlandske bygninsgsarven inn i eit funksjonalistisk formspråk. Lågmælte nybygg føyde seg fint inn i landskapet, ved fleire høve skapte han nye bustader ved å kopla gamle stover saman med nybygg.

Han var heile tida oppteken av å bruka gode materialar, og heldt seg med faste bygningsmenn for å sikra godt handverk, i pakt med tradisjonen etter Bergensskolen.

EN BETYDELIG ARKITEKT Magnus Poulsson (1881 - 1958) var i første halvdel av forrige århundre antagelig Norges mest kjente arkitekt - først og fremst for sitt samarbeid med Arnstein Arneberg om Oslo Rådhus (av en fagjury bedømt som Norges betydeligste byggverk i forrige århundre) og Telegrafbygningen i Oslo, men også for andre monumentale prosjekter som Sandvika MAGNUS POULSSON Rådhus med sentrumsregulering, MENNESKET OG HANS KRETS, ARKITEKTEN DFDS-gården i Karl Johans gate OG HANS VERK 1, FRAM-gården i Bygdøy allé 4, herskapelige villaer og en Kulturhistorie og arkitektar ( se egen sak s. 28) rekke praktfulle gårdsanlegg som Morten Ole Mørch Maarud og Hovins­holm. Han Ad Notam Forlag 2021 var styreleder i Fortidsminne­ Pris kr. 521,- Prisen kan variere foreningen fra 1917-1930.

HVA SKJEDDE ETTER BRANNEN? Natt til 17. august 1624 ble Oslo rammet av en brann som raste i tre døgn og la nesten hele byen øde. Bare kirken, noen murhus og grunnmurer sto igjen blant forkullede rester av trehus. Minst 14 ganger hadde byen blitt helt eller delvis nedbrent.

Brannen i 1624 var den mest skjellsettende hendelsen i Oslos historie. Kong Christian MYTEN OM MURBYEN 4. bestemte derfor at Oslo CHRISTIANIA 1624–1814 skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika og hete Christiania.

Da Oslo ble Christiania og myten om murbyistorie Samtidig innførte han mur­ Lars Roede tvang for å unngå flere branner.

Innbundet Lafting, som var den vanlige Pax Forlag 2021 byggemåten, ble forbudt. Men Pris ikke oppgitt ble Christiania en murby?

TILBAKE TIL NATUREN LYSTGÅRDEN MARIENLYST I DRAMMEN Mikkel B. Tin Drammen Museum Pris kr. 349,- + porto

FORTIDSVERN

27

MAGNUS POULSSONS VILLAER PÅ FORNEBO 1910-1929

MED BLIKK FOR DET HERSKAPELIGE Magnus Poulsson ( 1881-1958) er en ruvende skikkelse i norsk arkitekthistorie. Fra 1917-1930 var han styreleder i Fortidsminneforeningen, og satte tydelige spor. I høst har forfatteren Morten Ole Mørch gitt ut bokverket «Magnus Poulsson, mennesket og hans krets, arkitekten og hans verk». Med forfatterens tillatelse presenterer vi her de herskapelige villaene han tegnet på Fornebu i perioden 1910 til 1929, et utdrag fra boken. Dette er et tidsbilde av de velståendes verden, og hvordan Magnus Poulsson deltok blant venner og bekjente med sitt store talent.

Tekst: Morten Ole Mørch

1911 Enebolig Bjelle i Forneboveien 37 for Einar Poulsson (1884–1948) og hustru Aagot, født Sundt Hansen (1884–1971) Ved jubileumsutstillingen på Frogner i Kristiania i 1914 var Magnus Poulsson blant arkitektene som ble invitert til å presentere noen av sine prosjekter. Dette var et av de syv arbeidene han valgte i denne forbindelse.

Einar var Magnus tre år yngre bror og utdannet seg til jurist.

24 år gammel begynte han i 1908 som sekretær under sin far i Assuranceforeningen Skuld som sistnevnte hadde etablert i 1897 og ledet frem til sin død i 1934. Einar ble assisterende direktør i 1917 og overtok som administrerende direktør for Skuld etter sin fars død og satt i denne stillingen til han selv døde i 1948.

28

FORTIDSVERN

Samme år som han begynte i Skuld, giftet han seg med den jevnaldrende Aagot Sundt Hansen. Hennes morfar Johan Lauritz Sundt hadde først etablert Nitedal Tændstikfabrik og deretter startet Den norske Smørfabrik sammen med sine to brødre og franskmannen Auguste Pelerin. Familien var av denne grunn meget formuende.

Aagot og Einar Poulsson fikk fire barn, hvorav det eldste, datteren Asta, sammen med sin mann Frithjof Møinichen Plahte fikk hus tegnet av Poulsson.

I 1963 ble eiendommen annonsert til salgs i Aftenposten: «… 246 kvm 1. etsj. Hvorav malerisal 65 kvm. 5 soverum og 2 bad annen etsj.

2 soverum kvist. 3 garasjer. 3 rums gartnerbolig. Takst kr. 450 000.

5 mål have. Tennisbane. Selges for 395 000 …»

1910 Villa Inabo, Forneboveien 39 for foreldrene, Søren Anton (1847–1934) og Jacobine Bolethe (Ina) født Jørgensen (1851–1922) Tomtene til dette huset for Magnus Poulssons foreldre og nabohuset for svigerinnen Aagot og broren Einar, ble kjøpt samtidig fra Anna Dick og kostet hver 5 000 kroner.

I forbindelse med kjøpet ble det noe overrask­ende tinglyst et lån fra sønn til far på 20 000 kroner. Einar, som på den tiden arbeidet som sekretær hos sin far i Skuld, kan ikke ha hatt nevneverdig med kapital. Forklaringen må ha vært at Søren Anton Poulsson i realiteten lånte pengene til husprosjektet av sin sønns rike svigerfar Maurits Hansen. Det var da også Hansen han henvendte seg til og tilbød partnerskap da han i 1914 fikk muligheten til å kjøpe 250 000 mål på Hardangervidda for 40 000 kroner. Poulssons far hadde ikke mulig til å klare et slikt løft alene.

Disse to husene i Forneboveien var blant de aller første store oppdragene Magnus Poulsson fikk.

1917 Sidebygning til Villa Granstua i Fridtjof Nansens vei 1–3 ved Lagåsen for generalkonsul Jacob Christian Just Schram (1870–1952) og hustru Antoinette Augusta, født Boeck (1871–1939) Granstua er en stor tømmervilla og var da den ble bygget i 1893 etter tegninger av Ole Sverre en av de første boligene som ble bygget ved Lagåsen. Den ble litt «verdensberømt» i Bærum fordi den fra rundt 1909 til 1913 var hjemmet til en av datidens mest feterte sangerinner, kongelig hoffsangerinne Ellen Gulbranson (1867–1947) og hennes mann, major Hans Gulbranson (1860–1946). På Granstua bodde de med sine tre døtre, kokke, stuepike og «herskabskusk».

I 1913 ble eiendommen solgt til konsul Jacob Schram, som bodde her i mange år med sin familie. Sidebygningen som Poulsson tegnet, var først stall og uthus, men ble bygget om til vaktmesterbolig i 1933.

Jacob Schram hadde overtatt sin fars firma innen fiskeribransjen i 1895. Ved jubileumsutstillingen i 1914 var han medlem av administrasjonskomiteen og formann i fiskeriavdelingen, som Poulsson tegnet hytte og utstillingspaviljong for. I årene 1909–16 var han konsul for Danmark og deretter Østerrikes generalkonsul 1920–24. Han var formann for Oslo Handelstands Forening fra 1924 til 1927. Men hans viktigste innsats må ha vært som hovedmann bak oppføringen av gigantbygget Kristiania Havnelager på nesten 40 000 kvadratmeter i 1916–20. Sammen med høyesterettsadvokat Sverdrup Thygeson hadde han fått konsesjon av kommunen til å oppføre et moderne bygg med blant annet vareheiser og tollager på bryggen ved Bjørvika.

Avtalen innebar at tomten etter 50 år skulle tilfalle kommunen igjen.

Med voldsom prisstigning under krigen, tre entreprenørkonkurser og dessuten store tekniske vanskeligheter, endte sluttregningen på 9,3 millioner kroner mot opprinnelig budsjettert 3,2 millioner. Ved ferdigstillelsen var det forståelig nok nødvendig å innhente mer kapital.

Innbydelsen til å tegne nye aksjer – til tross for de mange vanskeligheter underveis holdt i en optimistisk tone med hensyn til fremtidsutsiktene – var i tillegg til de to hovedmennene undertegnet av en rekke innen finanseliten og blant dem skipsrederne Thor Thoresen, Thomas Fearnley jr. og A.F. Klaveness.

Aftenpostens journalist var meget imponert ved innvielsen og skrev blant annet; havnelageret, som er 140 meter langt, 40 meter høit opp til taarnene og 24 meter bredt, skal være det største ikke bare i Skandinavien, men også i Europa. Man maa helt til Chicago for at finde større lagerbygninger.»

Schram var kulturelt interessert, og det het at han hadde en «finger» med i utviklingen av det meste som skjedde på den fronten i Kristiania. Han var nær venn av Fridtjof Nansen, men hos maleren Werenskiolds ble det ikke sett som heldig da deres sønn Dagfin giftet seg med forretningsmannen Schrams datter Elisabeth Mathilde. Dette til tross for at fru Schram var datter av kongelig fuldmægtig Thorvald Boeck, kjent for å eie landets største boksamling, og hennes søster Elisabeth var gift med arkitekt Herman Backer.

Men de unges ekteskap skal ha vært vellykket, og maleren og billedhuggersvigersønnen Dagfin Werenskiolds stod for flere utsmykninger i Villa Granstuen, blant annet glassmalerier i øvre etasje, fremdeles vel bevarte fra 1918 og i dag registrert som kulturminne.

FORTIDSVERN

29

1912–20 Enebolig Gullia i Skogsvingen 18–20 ved Lagåsen for Magnus og Anna Poulsson selv Tomten på seks mål kjøpte Poulssons av Anna Dick i februar 1912 for 5 000 kroner. Anlegget Magnus Poulsson her bygget, ble utviklet over flere år etter hvert som penger og tid strakk til og behovene dessuten ble større. Med familie samt morsomme og interessante naboer på alle kanter, var dette et eldorado i de nesten 30 årene det varte.

Gullia skal ha blitt evakuert allerede 9. april 1940. Natt til onsdag 1. mai ble eiendommen truffet av bomber ment for flyplassen.

Aftenposten rapporterte fredag 3. mai; «Uerstattelige ting ødelagt da Magnus Poulssons hus brente … Efter hvad Aftenposten erfarer, var intet av det meget verdifulle innbo i arkitekt Magnus Poulssons hus fjernet, da huset blev antendt av bomber og ødelagt. Blandt de mange

verdifulle og uerstattelige ting som gikk tapt, var en rekke malerier av Werenskiold og Gerhard Munthe.»

Lørdag fulgte avisen opp med stort bilde av branntomten; «Som nevnt forleden falt det under et av de engelske bombeangrep på Fornebo ned en bombe på arkitekt Magnus Poulssons herlige villa derute … Huset bestod av hovedhus med lysthus og en garasje med festsal over. Videre var det en seterstue hvor arkitekten hadde sitt arbeidsværelse. Denne er spart, mens det av hovedhuset bare står nogen skorstener tilbake som billedet viser. Også på andre eiendommer blev det nogen skade, blant annet hos professor Werenskiold.»

I stedet for å begynne med gjenoppbygging, bestemte Poulssons seg raskt for heller å bygge videre på tømmerstuen man hadde satt opp på eiendommen ute på Nesøya i 1919. I alt det sørgelige må det ha vært et stort lyspunkt at maleren Henrik Sørensen tok initiativ til at han selv og en rekke malerkolleger hver skulle skjenke ett av sine arbeider til det nye hjemmet: «Kjære Magnus og Annemor!

Ja Dere skal da ha begeret fullt. Alle mennesker er hos Dere nu – alle jeg treffer.

Jeg håber Dere ikke sier nei til følgende: Jeg har talt med en del av vore malervenner og alle er af fuldt hjerte med på: Når Eders nye hjem er ferdig skal vi få lov til å gi Dere et bilde hver til det nye hjemmet. Slik at lidt af det store tapet blir erstattet med så gode ting som vi har.

Det har i denne fæle tiden været et lite lyspunkt å se den spontane glæde hvormed malerne vil vise Dere sin lille opmerksomhet.

Med alle slags hilsner Eders Søren Hils specielt Berit.»

STUEINTERIØR i Magnus Poulssons enebolig Gullia. Huset ble truffet av en engelsk bombe 1. mai 1940, i et raid mot flyplassen like ved. Familien Poulsson ble evakuert allerede 9. april.

30

FORTIDSVERN

Som takk ble de da også invitert i middagsselskap på Herrodd da det stod ferdig. Tomten som fremdeles var på seks mål, solgte Poulssons i 1947 til en av sine nieser.

1912 Villa i Lilløyveien 1 ved Lagåsen for fru Gerda Schlytter, født Sundt Hansen (1882–1973) Gerda Schlytter, som hadde et nært forhold til sin søster Aagot og etter hvert også familien Poulsson og dessuten hadde økonomi til å innrette seg slik hun ønsket, hadde etter at hun var blitt forsmådd av sin mann, forståelig nok lyst til å forlate deres nybygde villa i Abbedisvingen og bo i nærheten av søsteren og svigerfamilien etter skilsmissen.

Poulsson ble derfor raskt engasjert til å tegne et nytt hus for henne og de to barna som erstatning for huset på Bestum. Nøyaktig samtidig med at Poulsson kjøpte Gullia-tomten vinteren 1912 (se nedenunder), ble nabotomten på snaut syv mål overtatt av Gerda Schlytter for 8 000 kroner. Da Magnus Poulssons yngstedatter Ellen kom til verden i 1924, skjedde dette tidligere og bråere enn ventet. Husets herre var på harejakt i Hallingdal, og det var ingen tid til å vente på fødselslegen dr. Horn, så det ble Gerda Schlytter fra nabohuset som tok imot barnet. Hun veide bare litt over to kilo. Dr. Horn må ha vært en friskus, for da han endelig kom til, tullet han barnet inn i et ullteppe, satte vinduet på vidt gap og sa, «Overlever hun dette, går alt bra.» Barnet overlevde og foreldrene sov etter det alltid med åpent vindu, fortalte barnet selv like før hun døde 95 år gammel.

1914–16 Ombygging enebolig samt bolig for gartner i Fridtjof Nansens vei 15 ved Lagåsen for disponent Ole Gotaas (1862–1929) og hustru Elise, født Hallager (1866–1954) Ole Gotaas – som i det daglige var disponent ved Lilleborg Fabriker – kjøpte den første delen av denne eiendommen, cirka 25 mål med bruksnummer 36, av Dick for 7 500 kroner i 1898. I 1903 kjøpte han i tillegg et tilsvarende areal og eide med det rundt 50 mål – hele området omkranset av Lilløyveien, Fridtjof Nansens vei, Parkveien og Forneboveien.

Han fikk arkitekt Ole Sverre, bror av sin eiendomsspekulantpartner fra Strømstangen på Snarøya, Johan Sverre, til å tegne en gedigen villa i bindingsverksstil. Her ble Poulsson nærmeste nabo på den andre siden av Lilløyveien i 1912 og fikk i oppdrag å forestå betydelige ominnredningsarbeider av hovedhuset samt oppføring av gartnerbolig og garasje.

Etter sin manns død i 1929 ble den barnløse enken boende tilbaketrukket på den store eiendommen med kokke og gartner med familier.

I 1980 ble det oppført et kontorbygg for SAS i bunnen av hagen, og det eneste som minner om fru Schlytters Poulsson-villa, er et temmelig forpjusket dukkehus. I sin tid også tegnet av arkitekten.

Poulssons datter Ellen Hald som var født i 1924, fortalte at når hun lekte med barna til fru Gotaas gartner, var det strengt forbudt å gjøre noe som kunne genere henne. Ellen hadde en ponni som hun var for liten til å komme opp på alene. En gang hun kom hjem fra skolen og ville ride, var det ingen andre hjemme. Da gikk hun ut i veien hvor hun støtte på fru Gotaas, som var vennlig å bli med henne inn i stallen og løftet henne opp. Da hun senere nevnte dette ved middagen, ble begge foreldrene nesten bestyrtet. Det var nesten som om hun hadde bedt dronningen om å gjøre seg en tjeneste.

I 1930 fikk fru Gotaas Poulsson til å tegne utkast til en moderne villa som var tenkt bygget i Halvdan Svartes gate på Frogner samtidig som Fridtjof Nansens vei 15 uten hell ble forsøkt solgt ved gjentatte annonser i Aftenposten. Resultatet ble at det ble solgt parseller langs Lilløyveien. Den største av disse fikk adressen Lilløyveien 4, var på nesten 17 mål og ble solgt til Schibsted-arvingen Henrik J. S. Huitfeldt for 70 000 kroner i 1938 og etter krigen overtatt som særeie av hans kone Sofie Helene, datter av skipsreder Rudolf Olsen.

Med godt og vel 13 mål hadde fru Gotaas stadig nok av boltreplass etter disse transaksjonene og ble boende her livet ut.

FORTIDSVERN

31

1919 Villa «Granlien» i Fridtjof Nansens vei 5 på Lagåsen ved Lysaker i Bærum for direktør John Torgersen (1878–1958) John Torgersen var i tillegg til å være en av Poulssons nærmeste venner, i sine yngre dager et uhyre driftig menneske. Gifte seg gjorde han først da han var godt og vel 60 (1941) og da med en som kunne ha vært hans datter; Emmy Rømcke (1901–88).

Men han bodde på ingen måte alene. I tillegg til tjenerskap flytter hans mor, den formidable Margarethe Davine, født Lyng (1854– 1948), inn hos ham. Hun var akkurat blitt enke da huset stod ferdig, og da passet det sikkert bra å flytte litt bort i veien fra den langt større teglstensvillaen «Haugen» i Fridtjof Nansens vei 4 hvor hun hadde bodd med sin seks år eldre mann Halvor Torgersen. Han hadde vært disponent for Aktieselskabene Nitroglycerin Compagniet og Labro Træsliberi, og sønnene John og Halvor falt ikke langt fra stammen i sine yrkesvalg.

Etter eksamen fra Handelsgymnasiet i Kristiania i 1896 oppholdt John seg i fire–fem år i Hamburg og London for deretter å starte sin egen agenturforretning i tremasse og cellulose. Delvis parallelt med dette var han disponent ved Lysaker Kemiske Fabrik i 1905–09.

I hans videre karriere støter man på de samme selskapene som for en rekke av Magnus Poulssons andre venner og oppdragsgivere: Han var sekretær ved Union Co. fra 1909 til 1912, hvor han senere satt i styret i mange år. Under første verdenskrig arbeidet han i Norsk

32

FORTIDSVERN

Sprengstofindustri, men fra 1919 valgte han ikke å sitte i noen vanlig stilling lenger. Han hadde nok tjent godt på de tidligere omtalte eiendomstransaksjoner på Fornebo og stod fritt til å beskjeftige seg med sine interesser. Familiens yngre opplevde ham som en livs- og jaktnytende eldre, nokså doven, sigarrøkende herre med omfattende kunnskaper og lun humor.

Blant bedriftsstyrer han de følgende årene etter 1919 satt i, var i tillegg til Union, Lilleborg Fabriker, Kværner Brug og De-No-Fa. På det politiske området var han i mange år sentral i styre og stell i Bærum, i forbindelse med Magnus Poulsson ikke minst som formann i byggekomiteen for rådhuset i Sandvika. Han var Bærums ordfører i 1923–25, og da han tiltrådte dette vervet, hadde Budstikka en lengre presentasjon som ble avsluttet med at han, «… er en usedvanlig dyktig dirigent, indsigtsfuld, grei og ekspedit. Han orienterer sig hurtig i en sak og har en enestående ævne til at skille det væsentlige fra det uvæsentlige. Med sin store indsigt i kommunale og kommercielle spørsmaal og sin lange erfaring i at administrere store bedrifter, har den nye ordfører alle betingelser for at bli en ordfører bygden er tjent med …»

Emmy Torgersen var datter av den velstående Otto Knoph Rømcke (1868–1954), grosserer og stor skogeier, mangeårig ordfører i Drammen og dessuten sentral i styrene i flere av byens største bedrifter. Så hennes mann hadde mange likheter med hennes far.

1917 Enebolig i Fridtjof Nansens vei 11 på Lagåsen for professor og direktør Jens Bache-Wiig (1880–1965) og hustru Tordis, født Nicolaysen (1885–1934) Jens Bache-Wiig var Magnus Poulssons svoger, og i likhet med Annemor Poulssons far bærer også hennes brors karriere preg av en ytterst begavet og foretagsom mann. Han viste dessuten en nesten ufattelig evne til å manøvrere smidig innenfor forskjellige grupperinger.

Han ble utdannet som diplomingeniør i Tyskland. Etter å ha arbeidet i Tyskland og USA fra 1902, ble han utnevnt til professor i elektroteknikk ved den nyetablerte Norges Tekniske Høyskole i Trondheim i 1910. Her ble han bare til 1916, men professortittelen brukte han likevel gjennom store deler av sin senere karriere. Men hans praktiske orientering og interesser og antagelig også ønske om inntekter kunne lettere tilfredsstilles som industrileder.

I 1916 hadde han nær fått en direktørstilling ved jernbanen, men valgte i stedet å bli administrerende direktør i A/S Elektrisk Bureau, landets dominerende produsent og eksportør av telefonmateriell. Dette ble innledningen til en livslang karriere innenfor norsk og internasjonal teleindustri, dette basert på en artikkel på Wikipedia.

1944 ble han arbeidende styreformann i Norsk Hydro etter ønske fra den administrative ledelsen etter at generaldirektør Axel Aubert døde. Bache-Wiig overtok på et tidspunkt hvor Hydro hadde gått langt i å tilpasse seg krav fra tyskerne som hadde aksjemajoriteten i konsernet. Han bidrog sterkt til at selskapets administrative ledelse beholdt sin tradisjonelt betydelige uavhengighet i forhold til sine eiere i det kompliserte juridiske og økonomiske oppgjøret etter frigjøringen.

Hovedresultatet av dette oppgjøret var at staten overtok 47 prosent av aksjene. Bache-Wiigs gode relasjoner med ledende arbeiderparti­ politikere videreførte ikke bare selskapets autonomi, men gjorde det

1923 Enebolig, «Villa Granne» i Fridtjof Nansens vei 13 på Lysaker for Amalie Bache-Wiig (1851–1940) Etter at hun ble enke i 1922, var det ikke lenger naturlig for fru Amalie Bache-Wiig, Magnus Poulssons svigermor, å bli boende på Lillehammer. Dit hadde hun flyttet sammen med mannen i forbindelse med at han etablerte seg der som papirfabrikant rundt 1910. Slik det ikke er uvanlig, ønsket hun å flytte i nærheten av sin eldste datter og hennes familie, som da bodde i «Gullia» på Fornebu.

også lettere for Norsk Hydro å vokse så sterkt som det gjorde i hans periode som styreformann, frem til 1957.

1946 ble han mot sin vilje styreformann i Årdal Verk, noe som gav bedriften internasjonal forhandlingskompetanse og statsdriften større politisk legitimitet. Bache-Wiig fungerte både som en garantist for og en praktisk utøver av Arbeiderpartiets statsindustrielle engasjement.

Han var slik sett et utpreget eksempel på toppfolkenes partnerskap i etterkrigstiden. Han var imidlertid en offentlig motstander av partiets reguleringspolitikk slik den kom til uttrykk i Prisloven av 1953.

Bache-Wiig var i likhet med svigerfamilien friluftsmann. Han hadde også tendenser i retning av jordbruksromantikk, omtalte seg selv av og til som småbruker, og vurderte i enkelte faser av livet å satse på jordbruk.

Gullia utgjorde den sørlige brorparten (omtrent seks mål) av en tomt på cirka 10 mål som ble omrammet av Lilløyveien, Skogsvingen og Fridtjof Nansens vei. I 1916 var den nordlige delen fremdeles en del av hovedbruket, en del som hadde tilfalt Magnus Poulssons nettopp omtalte venn John Torgersen etter overtagelsen av fru Dicks eiendommer. Tomten ble da utskilt og solgt til en Severin Colban for 12 000 kroner, som nærmest omgående solgte den videre til Magnus Poulsson for 14 000 kroner. Med svogeren som fortsatt medinteressent betalte fru Poulssons to eldre brødre, professor Jens BacheWiig som bodde rett i bakkant og Olai (1876–1924) som hadde utvandret til USA i 1903, byggingen av morens nye hjem.

Etter at fru Bache-Wiig døde i 1940, ble eiendommen pussig nok solgt til John Torgersens nevø Halvor Fougner Torgersen som da var kontorsjef på Granfos Brug. Etter at hans far døde i 1942, overtok han både som direksjonens formann etter sin onkel John og leder av bedriften etter sin far.

Som nevnt i det foregående om Fridtjof Nansens vei 5, ble Halvor Fougner Torgersens mor boende i direktørvillaen i Vollsveien 19 som enke til hun døde i 1949. I 1953 syntes han imidlertid det var på tide å flytte til denne større boligen, og det gamle sveitserstilhuset ble bygget om i funkisstil i regi av Esben Poulsson.

Villaen i Fridtjof Nansens vei ble imidlertid beholdt, og her tegnet Esben et tilbygg i 1953.

FORTIDSVERN

33

KIRKEBRANN SYNLIGGJØR VÅRT BEHOV FOR KULTURMINNER Eldre kirkebygg som går tapt i brann gir samfunnet store og sammensatte belastninger.

Hva kan de sterke reaksjonene på tapet av kirkebygget fortelle om folks behov for kulturminner?

Det har Ingrid Staurheim undersøkt i sin doktoravhandling.

Av Ingrid Staurheim, PhD og fagdirektør KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

N

orge har en særegen kirkebrannhistorie. På 1990-tallet ble det med bakgrunn i Black Metal-miljøet påtent om lag 50 kirkebygg og andre religiøse bygninger. Unge mennesker med en dragning mot satanistisk tankegods herjet landet og skapte frykt i både kirkelige kretser og i kulturminnemiljøet.

Men kirkebrann som fenomen favner mer enn unge menneskers lefling med satanistisk ideologi. Eldre kirkebygg som går tapt i brann gir samfunnet store og sammensatte belastninger. Hva kan reaksjonene på tapet av kirkebygget fortelle om folks behov for kulturminner? Og hvordan kan reaksjonene bidra til å språkliggjøre kirkelige kultur­ minner som en samfunnsressurs, slik den nye kulturmiljømeldingen vektlegger i tre nye nasjonale mål?1 I min doktoravhandling Kirkebygg og identitet (2020), har jeg undersøkt reaksjon­ ene på to kirkebranner i nyere tid. Våler kirke i Solør fra 1806 som brant i 2009, og Østre Porsgrunn kirke i Grenland fra 1760 som brant i 2011. Jeg har intervjuet en bredde av lokalsamfunnet, for å få frem betydningen kirkebygget har for enkelt­individet og det kollektive samfunnet.

34

FORTIDSVERN

SENTRUM FOR LOKALSAMFUNNETS FØLELSER Disse brannene viser et gjentagende mønster.

På branntomten i timene hvor brannen sluker kirkebygget, oppstår det et reaksjonsmønster som skiller seg fra det daglige samfunnslivet.

Kirkebygget går på mange måter fra å bli tatt forgitt, som en naturlig del av bygningsmassen, til å bli sentrum for lokalsamfunnets følelser. Mennesker fra alle samfunnslag, unge og eldre søker til branntomten selv om det er midt på natten. Samlet rundt det brennende kirkebygget viser folkemengden åpenlyst sjokk og sorgreaksjoner på å miste sitt kirkebygg. Hva er det med disse kirkebyggene?

Det mest iøynefallende er utseende.

Arkitekturen, kunsten og håndverket vitner om at kirken har en lang historie, og at den har vært viktig for folk. I dag har Den norske kirke om lag 1630 kirkebygg i sin bygnings­ portefølge, og rundt 1000 av byggene har en fredningsbestemmelse. Ingen annen bygningsmasse i Norge favner en like lang utvikling og har en like rik kulturhistorisk arv å vise til.

Et mer dyptgående spørsmål er hvordan kirkebyggenes historiske bruk og betydning angår dagens mennesker og samfunn? Hvorfor

har noe av materialiteten vi omgir oss med fått en så sterk betydning? I denne artikkelen vil jeg blant annet hente frem noen funn fra min avhandling og vise hvordan kirkebyggene kan forstås som en viktige ressurser for å ivareta en tilhørighet til fortiden.

DER DET RELIGIØSE OG SEKULÆRE LIVET MØTES For å forstå hvorfor mennesker reagerer så sterkt på at kirkebygg går tapt i brann, er det vesentlig å rette blikket mot den rollen bygget har hatt gjennom historien. Berge Furre skrev for noen år tilbake en artikkel om hvordan kirken kunne forstås som et lim i det før-moderne samfunnet.2 Han tegner et bilde av et samfunn hvor det religiøse var en synlig og naturlig del av menneskenes kulturelle og sosiale liv. Kirkebyggene som lå spredt utover landet var fysiske steder hvor man kunne oppleve å tilhøre noe større, ikke bare åndelig, men også jordisk.3 I kirkebygget ble menneskers identitet bekreftet og synlig.

Når mine informanter forteller om hva de gamle kirkebyggene i Våler og Porsgrunn betydde for dem, beskriver også de kirke­bygget som et fysisk knutepunkt og referansested hvor de fikk kontakt med

en dypere mening som både var religiøs og allmennkulturell. Det var som om bygget hadde opprettholdt denne egenskapen av å være et slikt ankerfeste, selv om samfunnet rundt hadde blitt mer sekulært.

RAMME FOR OVERLEVERING AV TRADISJON Den britiske religionssosiologen Grace Davie har utarbeidet begrepet «belonging without believing». Dette er en beskrivelse av de nordiske landene hvor medlemsmassen i stor grad er beholdt selv om oppmøtehyppigheten for mange har gått ned. Det betyr at medlemskapet ikke lenger først og fremst vises gjennom tro og religiøs praksis.4 Fordi den kristne kulturarven har påvirket og definert hvordan mennesker forstår og tenker om sin virkelighet, er det religiøse og det ikke-religiøse fremdeles en del av den samme kulturen.5 Davies beskrivelse stemmer overens med mine undersøkelser. Folk setter ikke noe skarpt skille mellom det religiøse og det sekulære. I tillegg vil jeg hevde at kirkebygget fremstår som en visuell synlighet av sammenvevingen. Sammenvevingen kommer tydeligst frem i overgangsritualene: dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd.

ØSTRE PORSGRUNN KIRKE var landets største trekirke, reist i 1760. Bygget og interiø­ ret gikk tapt i brannen i 2011.

Kirkebygget går på mange måter fra å bli tatt forgitt, som en naturlig del av bygningsmassen, til å bli sentrum for lokalsamfun­ nets følelser.

Foto. Irene Johnsen

FORTIDSVERN

35

ØSTRE PORSGRUNN KIRKE med den opprinnelige prekestolen i rokokko som var blitt restaurert til 250-årsjubileet året før brannen i 2011. Bare noen gjenstan­ der som var oppbevart i et brannsikkert skap, ble reddet.

Foto: ReidarHv –eEget verk, https://commons.wikimedia.org

Mange av informantene bruker begrepet «tradisjon» når de skal forklare hvorfor de velger kirkebygget til overgangsseremonier.

Tradisjon har med overlevering å gjøre. De repeterende kirkelige handlingene binder nålevende og fortidige mennesker sammen.

I de rituelle handlingene har ikke bare betydningen av innholdet blitt overført, men betydningen har også blitt knyttet til det fysiske bygget.

En informant hevder at seremoniene er «bærende element», og en «ramme rundt» menneskers liv. Vi kan si at de kirkelige handlingene i kirkebygget har blitt gjentatt så ofte og i en så lang tid at det har skapt en rytme i samfunnslivet. De nyfødte barna døpes, man markerer overgangen til voksenlivet gjennom konfirmasjon, man inngår forpliktende ekteskap, og man markerer gjennom begravelser at mennesker forlater denne verden. Det fysiske bygget har gjennom generasjoner blitt en uadskillelig del av ritene som har funnet sted i bygget. Og ritene igjen har blitt en del av menneskene og samfunnets livsverden.

En informant beskriver det ved å si at «livet var på en måte involvert i bygget».

Derfor er det langt mer enn trossamfunnet den norske kirke som rammes når et

36

FORTIDSVERN

kirkebygg brenner. Det rammer direkte og indirekte hele lokalsamfunnet, og i mange tilfeller også hele nasjonen.

KROPPSLIG TILKNYTNING TIL DET MATERIELLE Når det fysiske kirkebygget brenner, er det ikke bare tømmer og plank som blir borte, men også kontakten med den dypere meningen som bygget representerte. Det at informantene får sterke kroppslige reaksjoner forteller mye om at betydningen var kroppsliggjort. De forteller for eksempel om fysisk smerte, opplevelse av apati, sjokk, gråt, og tomhet.

Hvorfor man reagerer så kroppslig på brannene kan forklares med materiell kulturteori. Pierre Bourdieu hevder at læring skjer gjennom det praktiske liv. Hans teori om habitus forklarer hvordan mennesker bruker det konkrete rundt seg til å tolke og forstå sine følelser og tanker.6 Bourdieu hevder at mennesker ikke kan forstå seg selv uten å bruke den fysiske verden.

En lignende forklaring viser Christopher Tilley til når han forklarer at menneskene og tingene inngår i en dualistisk prosess hvor de blir en del av hverandres livsverden. Når

menneskene berører tingene, berører de igjen menneskene. Tingene fremstår som kulturens fysiske form.7 Slike perspektiver viser både til at det materielle blir vesentlig i forståelsen av den individuelle og kollektive identitet.

Men det viser også til at kommunikasjonen med det materielle har en automatikk. Den fysiske virkeligheten man opplever rundt seg stiller man ikke spørsmål ved. Den oppleves som naturlig og selvfølgelig.8 Betydningen av det fysiske er implisitt og vanskelig å gripe, men det merkes når det blir borte.

Kirkebygget inngår i det implisitte. Når bygget brenner, er det en del av lokalsamfunnets selvfølgelighet som blir tilintetgjort. Det at bortfallet kjentes i kroppen som smerte og sorg, viser hvilken grunnleggende betydning bygget hadde for informantene. Når informanter forteller om spontane kroppslige reaksjoner som gråt eller smerte som «gikk rett i brystkassa» da de fikk nyheten om kirkebrannen, er det eksempler på at kroppen husker betydningen bygget hadde for dem.

BESKRIVER TAPET MED DØDSMETAFORER Den kroppslige spontaniteten i informantens fortelling vitner om at reaksjonen ikke er innom den rasjonelle tanken. Det spontane

vises også i empirien når informantene og lokalbefolkningene trekkes mot branntomtene. Det er sørgende kropper som står rundt de brennende kirkebyggene. Noen bruker dødsmetaforer for å beskrive tapet.

Kirkebygget opplevdes for mange som en omsorgsperson og venn. Tapet vekket derfor lignende følelsesmessige reaksjoner som tapet av en god venn. En av informantene beskriver sambygdingenes reaksjoner på følgende måte; «folk var i sjokk», og «gikk som zombier, helt uttrykksløse ansikter, liksom som levende døde».

Fraværet av det materielle er også vesentlig for å forstå det materielles betydning. Brannene i Våler og Porsgrunn skapte ikke bare et ytre tomrom i kulturlandskapet, men også et indre og mentalt tomrom – et kommunikasjonsbrudd mellom folket og kirkebygget. Tomrommet kjentes i kroppen i form av sorg over tapet, og savn av kontakten med kirkebygget.

DEN MATERIALISERTE KIRKEIDENTITETEN Som et ledd i å forklare hvorfor mennesker reagerer så sterkt på kirkebrannene har jeg etablert begrepet kirkeidentitet. Kirkeidentitet handler om de mer grunnleggende forestillingene enkeltindivid og grupper har om kirkens rolle og betydning i sitt og sitt samfunns liv.

Det er to former som kommer frem i mitt materiale. I den ene formen som jeg har kalt performativ kirkeidentitet skapes og gjenskapes mening i et aktivt religiøst fellesskap med andre mennesker. Uavhengig av hvor viktig man opplever dette fellesskapet bruker mennesker også automatisk sine materielle omgivelser for å speile og forstå sitt indre liv.

Derfor er det umulig for mennesket å ikke også ha et forhold til selve kirkebygget.

Forholdet til bygget er beskrevet gjennom det jeg har kalt materialisert kirkeidentitet.

Begrepet beskriver at det fysiske kirkebygget blir en kommunikasjonspartner for å skape og gjenskape mening.9 Eksempel på slik kommunikasjon er når informanter beskriver kirkebygget som «en trygg havn» som man «kunne søke tilflukt i», eller sier at de fikk en «egen ro i sjelen» og en varme «i kroppen» når de var i kontakt med bygget.

KIRKEBYGG ER SAMFUNNETS KULTURARV Kirkeidentitet som er knyttet til kirkebygget (materialisert) inneholder både et historisk og nåtidig aspekt. I kontakten med kirkebygget opprettholdes en livstolkning hvor det religiøse og det kulturelle ikke har klare skiller. På den ene siden viser informantene at kirkebygget fremstår som et materielt utrykk for at Gud finnes og at samfunnet er forankret i troen på overempiriske makter (religion). Samtidig fremstår kirkebygget som et symbol og utrykk for at samfunnet finnes, at man har en historie og organisering av tilværelsen (allmennkulturell).

VÅLER GAMLE KIRKE i Solør brant ned til grunnen i 2009. Da hadde den vært en sentral del av bygda siden 1806. Endel uerstattelige gjenstander ble reddet ut av den brennende kirken, blant annet den gamle altertavlen.

Foto: Foto: Jan Anderssen/Riksantikvaren

Når det fysiske kirkebygget brenner, er det ikke bare tømmer og plank som blir borte, men også kontakten med den dypere meningen som bygget representerte.

DE GAMLE KIRKEBYGGENE i Våler (bildet) og Porsgrunn ga innbyggerne kontakt med røttene sine. Kirkebyggene bant dem sammen som et lokal­ samfunn, stadfestet steds­ tilhørigheten, samt knyttet dem til historien og fortiden, skriver Ingrid Staurheim.

FORTIDSVERN

37

Det gir perspektiver som viser at den kirke­ lige kulturminnearven ikke bare er kirkens arv, men den tilhører folket fordi den er samfunnets kulturarv.

Ved å benytte beskrivelsen av materialisert kirkeidentitet, kan kirkebygget som kulturminne komme tydeligere frem. Det gir perspektiver som viser at den kirkelige kulturminnearven ikke bare er kirkens arv, men den tilhører folket fordi den er samfunnets kulturarv. For å skape og opprettholde et engasjement for å ta vare på kulturminner trengs det kunnskap om de underliggende verdiene kulturminnene representerer.

Anne Eriksen viser til viktigheten av «[å] kjenne sine røtter» for å få «svar på eksistensielle spørsmål».10 De gamle kirkebyggene i Våler og Porsgrunn ga informantene kontakt med røttene sine. Kirkebyggene bant dem sammen som et lokalsamfunn, stadfestet stedstilhørigheten, samt knyttet dem til historien og fortiden.

UTTRYKK FOR KULTURMINNER SOM SAMFUNNSRESSURS Som jeg har vist til var det ikke bare fysisk tomrom og åpne sår i kulturlandskapet som sto igjen etter storbrannene i Våler og Porsgrunn. En underkommunisert betydning kom til overflaten og det ble klart for innbyggerne at bygda og byen hadde mistet noe vesentlig. Å bruke kirkebygget som en tolknings­ aktør kan bidra til å gi tilhørigheten til fortiden et tydeligere språk, og øke forståelsen av at kirkebygget er en del av fellesskapets kulturarv. Et fellesskap som går på tvers av generasjoner og som binder fortid og nåtid sammen. Nysgjerrigheten og interessen for fortiden vekkes gjennom kunnskap og fysisk nærhet til kulturminnene.

Det kan igjen åpne for at mennesker kan oppleve å bli glad i og få følelser for bygninger, slik som mine informanter forteller om. Formidlingen av kulturminnene bør vektlegge det personlig for at mennesker skal oppleve at de angår en selv og sitt eget liv.

I de siste tiårs kulturminnebevaringsarbeid har dette perspektivet blitt sterkere ivaretatt gjennom en forståelse av at mennesker skal har en rettighet til sin kulturarv.

38

FORTIDSVERN

KATEDRALEN NOTRE-DAME DE PARIS brant 15. april 2019, et syn som sjokkerte og beveget mennesker verden over. Her er restaureringsarbeidene i gang i oktober 2019, bak sperringer.

Foto: Trond Rødsmoen/Fortidsminneforeningen

Foto: Cangadoba (photographer), PhilipTerry Graham (editor) https://commons.wikimedia.org

MENNESKETS RETT TIL EGEN KULTURARV Retten til kulturminner er en sentral del av hva Norge forpliktet seg til når regjeringen i 2008 ratifiserte Farokonvensjonens formåls­ paragraf om at alle skal ha rett til kulturminner.11 Med dette gis ikke bare nasjonen, men også enkeltmennesket og lokalsamfunn en rettighet til å verdisette sine materielle omgivelser.

Farokonvensjonens tankegods er videreført i den nye kulturmiljømeldingen (Meld.

St. 16), hvor de nye tre målsetningene beskrives slik: 1: «Alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø».

2: «Kulturmiljø skal bidra til bærekraftig utvikling gjennom helhetlig samfunns­ planlegging». 3: «Et mangfold av kulturmiljø skal tas vare på som grunnlag for kunnskap, opplevelse og bruk».12 Meldingen vektlegger at mennesker trenger kunnskap og forståelse av fortiden for å bli gode forvaltere av kulturarven.13 Samtidig skal forvaltningen i større grad bidra til å innfri FNs bærekraftsmål. For eksempel når det gjelder «Bærekraftsmål 12: Ansvarlig forbruk og produksjon (sirkulærøkonomi)»,14 kan samfunnet redusere forbruk og produksjon ved å øke gjenbruk og rehabilitering av bygninger.

En livsløpstenkning ved fokus på gjenbruk av eldre kirkebygninger er et konkret eksempel på bærekraftig bygningsdrift.

Riksantikvaren hevder at ved å restaurere og fortsette å bruke eldre bygninger, kan man oppnå en energisparing opp mot 50 % større enn ved å rive og bygge nytt.15 I henhold til Parisavtalen, hvor Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene minst 40 % innen 2030, vil det være en forsvarlig kirkebyggforvaltning å iverksette tiltak for å forlenge byggenes levetid. Det å sikre og vedlikeholde eldre bygninger er både klimavennlig og god kulturminnepolitikk.

For å utarbeide planer og retningslinjer for å innfri målene i kulturmiljømeldingen trengs det et språk for å formidle at og hvordan kulturminner er forankret i menneskers identitet. Mennesker trenger kulturminner, og de trenger å omgås og leve med kulturminnene.

Terje Brattli forklarer dette når han hevder at «[d]en materielle kulturen kan bare bli noe for oss … når den som en aktiv medspiller på 16 ulike måter vikles sammen med nåtiden». ­­ En språkliggjøring av det materielles betydning, vil gjøre kulturminner til levende «medspilllere». Det vil igjen bidra til å øke forståelsen og opplevelsen av kulturminner som en samfunnsressurs, fremfor en økonomisk samfunnsbyrde.

Noter 1 Det kongelige klima- og miljødepartementet, Meld. St. 16 (2019–2020). Nye Mål i kulturmiljøpolitikken, 7–8.

Kulturmiljømeldingens tre nye mål: 1: «Alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø».

2: «Kulturmiljø skal bidra til bærekraftig utvikling gjennom helhetlig samfunnsplanlegging». 3: «Et mangfold av kulturmiljø skal tas vare på som grunnlag for kunnskap, opplevelse og bruk».

2 Berge Furre, «Sundagen var annleis» i Svein Aage Christoffersen (red) Moralsk og moderne?

(Oslo: Gyldendal, 1999), 47-58 3 Furrre, «Sundagen var annleis», 47-58 4 Grace Davie, «Studying Religion in the Nordic Countries: An External View», 101-116; i Nordic Journal of Religion and Society (2015 nr 28 (2), 101-116. Begrepet er en omskriving av begrepet Davie stadfestet i boken Religion in Britain Since 1945: Believing Without Belonging (1994), som handler om utviklingen av religionsutøvelsen i Storbritannia i moderne tid.

5 Grace Davie, «Belief and unbelief. Two sides of a coin». 3-7; in Approaching Religion, vol 2, No. 1. June 2012, 3-7 6 Pierre Bourdieu, Meditasjoner. Méditations pascaliennes (Oslo: Pax forlag, 1998), 158 7 Christopher Tilley «Objectification», 60-73; in Christopher Tilley, Webb Keane, Susanne Küchler, Mike Rowlands and Patricia Spyer (ed) Handbook of material culture (Los Angeles, London, New Delhi, Singapore, Washington DC; SAGE, 2006), 61 8 Bourdieu, Distinksjoanen, 225 9 Christopher Tilley «Objectification», 60-73 10 Anne Eriksen og Torunn Selberg, Tradisjon og fortelling. En innføring i folkloristikk (Oslo: Pax forlag, 2006), 23 11 Lovdata, https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2005-10-27-106 Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet – ETS 199, Norsk korttittel, Farokonvensjonen.

12 Meld. St. 16 (2019-2020). Nye Mål i kulturmiljøpolitikken, 7 13 Meld. St. 16 (2019-2020). Nye Mål i kulturmiljøpolitikken, 7 14 Regjeringens bærekraftsmål. https://www.regjeringen.no/no/tema/fns-barekraftsmal/id2590133/ 15 Riksantikvarens strategiplan www.ra.no 16 Terje Brattli, «Kulturminne som samhandlingsrom»,27-43; i Grete Swensen (red), Å lage kulturminner – hvordan kulturarv forstås, formes og forvaltes (Oslo; Novus forlag, 2013), 37

Litteraturliste Brattli, Terje. «Kulturminne som samhandlingsrom»,27-43; i Grete Swensen (red), Å lage kulturminner – hvordan kulturarv forstås, formes og forvaltes. Oslo: Novus forlag, 2013.

Bourdieu Pierre og Loïc J.D. Wacquant. Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det norske Samlaget, 1995.

Bourdieu, Pierre. Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax forlag, 1995.

Bourdieu, Pierre. Meditasjoner. Méditations pascaliennes. Oslo: Pax forlag, 1998.

Davie, Grace. «Belief and unbelief. Two sides of a coin». 3-7; in Approaching Religion, vol 2, No. 1.

June 2012.

Davie, Grace. Religion I Britain since 1945. Believing without Belonging. Blackwell: Oxford & Cambridge, 1994.

Davie, Grace. «Studying Religion in the Nordic Countries: An External View». 101-116; in Nordic Journal of Religion and Society. 2015 nr 28 (2).

Egede-Nissen, Hans-Henrik. Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet. Oslo: Unipub, 2014.

Eriksen Anne og Torunn Selberg. Tradisjon og fortelling. En innføring i folkloristikk. Oslo: Pax forlag, 2006.

Furre, Berge. «Sundagen var annleis» i Svein Aage Christoffersen (red). Moralsk og moderne? Trekk av den kristne moraltradisjon i Norge fra 1814 til i dag. Oslo: Gyldendal, 1999.

Lovdata, https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2005-10-27-106 Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet – ETS 199, Norsk korttittel, Farokonvensjonen.

Miller, Daniel. Materiality. North Carolina: Duke University Press, 2005.

Regjeringen ved Det kongelige klima- og miljødepartementet, Meld. St. 16 (2019-2020). Nye Mål i kulturmiljøpolitikken.

Regjeringens bærekraftsmål. https://www.regjeringen.no/no/tema/fns-barekraftsmal/id2590133/ Riksantikvarens strategiplan www.ra.no Rogan, Bjarne. «Et faghistorisk etterord om materiell kultur og kulturens materialitet», 313-366; i Saphinaz-Amal Naguib og Bjarne Rogan (red), Materiell kultur & kulturens materialitet. Oslo: Novus forlag, 2011.

Tilley, Christopher. «Objectification», 60-73; in Christopher Tilley, Webb Keane, Susanne Küchler, Mike Rowlands and Patricia Spyer (ed). Handbook of material culture. Los Angeles, London, New Delhi, Singapore, Washington DC: SAGE, 2006.

FORTIDSVERN

39

TRADISJONSHÅNDVERKER Svein Bakken har fått oppdra­ get å rette opp igjen Kvikne kirke. Han har holdt på siden januar i år. -Arkitektonisk er dette en av de fineste kirkene jeg kjenner til. Rester på loftet av stavkirken fra 1555 er et spennende element, sier han.

Foto: Ivar Moe

40

FORTIDSVERN

Kvikne

INNLANDET Lillehammer

REDNINGSAKSJON MED STREKKFISKER, BORERIGG OG JEKKETÅRN

TRADISJONS­ HÅNDVERKER PÅ NYE EVENTYR Sist gang jeg støtte på Svein Bakken spunset han noen slitne stokker på Tofte kongsgård i solhellinga ovenfor Dovre. Nå er det Kvikne kirke i Vinstra kommune han har rykket inn i. Han er medlem av Fortidsminneforeningen og tradisjonshåndverker, en kombinasjon som oser av kunnskap. Heldigvis har vi noen av dem i Norge, når kulturminnene trenger noe ekstra.

Tekst: Ivar Moe

FORTIDSVERN

41

F

ylkesveg 255 stiger vestover, opp fra Vinstra i Gudbrandsdalen, mot Skåbu. Det er bratt og solrikt på denne siden av dalen. Kornet trives her og gårdene har vært store og mange nok til å betale for en staslig kirke.

En kilometer før Kvikne ligger stedet Sylte.

Her ble Kvikne kirke laftet opp i 1763 av den selvlærte kirkebyggeren Peder Johansen Korpberget, uten tegninger, og innviet året etter. På samme plassen stod det en stavkirke fra 1555, som til slutt ble revet etter at den var bygget om til en langkirke for få plass til menigheten. Den var kald og upraktisk, og behovet for en ny kirke meldte seg.

Materialer fra denne langkirken ble brukt på loftet på dagens kirke, og er godt synlig med sin vakre og naive dekormaling.

Så kom Storofsen i juli 1789, en ekstremflom i innlandet vi ennå snakker om. En jordras pløyde seg inn i kirken. Da ble den flyttet til dagens beliggenhet på Kvikne, som ble ansett som et tryggere sted. Flyttingen av kirken var det sønn av kirkebyggeren som utførte, Jehans Pedersen Korpberget. Her stod den trygt fra 1790 inntil en kirketjener i 2018 satt på første benk i skipet i en begrav­ else og følte at benken hellet nedover. Og det gjorde den.

EN BORERIGG på tre tonn er et dramatisk innslag i en skjør trekirke fra 1763.

Foto: Svein Bakken

INNGANGSPARTIET til Kvikne kirke rett før redningsaksjonen settes i gang.

Foto: Svein Bakken

BRUKTE TO ÅR PÅ Å LEGGE REDNINGSPLAN På avstand ser Kvikne kirke ut som andre fredsommelige kirker fra denne tiden. Jeg kan ikke se at tårnet er 50-60 cm ute av lodd.

På kirkegården står Svein Bakken og lemper på noen stokker. Han tar meg med inn i kirken. For meg er det bare kaos der inne, for Bakken er det et system som dag for dag skal føre frem til en bygning som står trygt.

HER ER EN av strekkfiskene som ble satt opp.

Sammen med stålwire på tvers over gulvet, stanset de utglidningen.

Foto: Ivar Moe

42

FORTIDSVERN

Det var slike vibrasjoner i hele kirken da de boret i løsmasse at hele altertavla stod og rista.

KVIKNE KIRKE i Vinstra kommune i Gudbrandsdalen ser fredelig ut en dag i september. Men her er tårnet 50-60 cm ute av lodd og lener seg fra oss mot det sørvestre hjørnet hvor leiregrunnen gir etter.

Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

43

I SKIPET HERSKER det kaos for den uinnvidde, men prosjektansvarlig Svein Bakken har full kontroll. Til høyre ser vi vegger som beskytter kirken mot bore­ støv fra den andre siden hvor boringen er gjennomført.

Foto: Ivar Moe

– Det er leire under det sør-vestre hjørnet, mens de andre står på fjell. Det ble brukt georadar som påviste at det var langt til fjellet. I fjor høst ble det søkt om strakstiltak, og pengene kom. Det ble satt opp strekkfisker (grove planker) på høykant som er boltet inn i veggene. Kirken har en sidelengs utglidning langs gulvet. Det går en wire over gulvet som holder henne på plass mot utglidning, forteller Bakken.

Sammen med Edvin Espelund, ansett som en bauta innenfor håndverk og historie i denne delen av landet, var Svein Bakken her første gang i 2018. De kunne se at kirken hadde alvorlige sideskader: For å legge en plan for hva som måtte gjøres kom de jevnlig tilbake de neste to årene for å registrere hvordan skadene utviklet seg. Det sør-vestre hjørnet seg mer og mer ned. I fjor sommer ble redningsoperasjonen satt i gang. Vinstra kommune som har det økonomiske ansvaret for kirken, har satt av de millionene som er nødvendig.

ENORM VEKTBELASTNING PÅ DET ENE HJØRNET Skadene i hjørnet var blitt forsterket av at dropprennene hadde nedløp i de indre hjørn­ene, som ledet vannet inn på treveggen

44

FORTIDSVERN

og ned i leiren. Vannet kom ned langs muren innvendig. De fikk ikke takvannet vekk fra veggene. Nå er det montert nye takrenner i kobber.

– Jeg har sett spor av at den sidelengs utglidningen var her også på 1920-tallet, da de la om gulvet. Men denne voldsomme nedsigingen er fra nyere tid. Da kirketjeneren la merke til dette, så fikk han en følelse at han ville velte sidelengs. Benken han satt på var ca. ti cm ute av lodd i det hjørnet, forklarer Bakken.

Han forteller at da skiveskadene eskalerte, førte det til at tårnet kom kraftig ut av lodd.

I november har de holdt på med en langsom oppjekking .Men først ble det fundamentert ute og inne. Hele hjørnet måtte jekkes opp for å få med tårnet. Det stod på skrå da jeg var der i september, og lente seg ned mot hjørnet hvor grunnen hadde sviktet. Det har vært en enorm vektbelastning på hjørnet sammenlignet med hva den ville ha vært hvis vekten fikk hvile likt på hele kirkens grunnflate. Arbeidsprosessen har vært omfattende.

– Vi har holdt på her siden januar 2021 med å demontere halvparten av innredningen, gulvet og benkene. Hele den ytre svalen måtte demonteres. Det var mange rapporter som ble skrevet før dette arbeidet

18 GROVE STAG ble boret ned i fjellet under kirken for å skape en trygg fundamentering før oppjekkingen kunne begynne. Et nærmest hermetisk tett støvtelt ble satt opp hvor boringen pågikk, for å beskytte kirken mot borestøv.

Foto: Svein Bakken

Foto: Svein Bakken

DETTE ER EN av konstruksjonene ( jekketårn) som brukes til å jekke opp kirken. Den er fundamentert i grove stag som er boret ned i fjellet under kirken. På toppen (se tegning) ser vi et bearbeidet trestykke i samme form som takbuen. På toppen av jekketårnet settes tre hånddrevne jekker som skyver opp kirken via dette trestykket.

HER SER VI hvordan jekketårnet er fundamentert i grunnen under kirken. På toppen av jekketårnet er det tegnet inn tre jekker som overfører kraften inn i et stort trestykke som igjen løfter selve kirkekonstruksjonen.

Tegning: Svein Bakken

HER SER VI fra kirkens inngangsparti og inn i koret hvor det er blitt boret i grunnen for å skape godt fundament for å jekke opp kirken.

Det er bygget vegger for å beskytte mot borestøv.

Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

45

SVEIN BAKKEN satte i stand prekestolen i Kvikne kirke, når han allikevel var der. Det var mange løse deler. Her ser vi en vakker akantusdetalj.

Både prekestolen og altertavla er skåret av Estin Guttormsen Kjørrn fra Heidal.

Foto: Svein Bakken

feil kant, som presser på tårnet. Spenningene skal få lov til å gi seg, det skal bli morsomt å høre på lydene som oppstår i hele bygget, spesielt i tårnfoten. Det vil knirke og jamre.

Så det bør kanskje stå noen dager så alle spenningene blir borte. Du kan løsne krefter som du ikke aner noe om. Det må gå sakte, og da må vi ha et fundament som vi kan stole blindt på, sier Bakken.

– Hjørnet er gått ned 13 cm. Hver oppjekk­ ing er på 0,5 – 1 cm. Bygningen må hvile en til to dager mellom hver jekking. Fordi tårnet er så høyt, så vil forskjellen nesten femdoble seg, helt til den kommer opp i tårnspissen.

Jeg tipper vi skal opp ca. 10 cm. Vi må bare akseptere at det blir stående en ørliten skjevhet.

FIKK DEMONTERE PREKESTOLEN Svein Bakken er sikker på at det i dag ikke finnes et laftefirma som ville ha laftet opp en

slik kirke med slike mål og stått ansvarlig for den.

– Det er så korte stokker inn mot vinduene i alle hjørnene at ingen i dag hadde tatt en slik sjanse, de er jo bare 40 cm lange.

Vinduene er veldig høye. Dette er ikke en stabil konstruksjon. Men de hadde en annen kunnskap den gangen.

– Denne jobben er litt uvanlig for en som er vant til å jobbe med tradisjonelt verktøy?

– Jo, det kan du si, men det har vært litt spunsing i tømmeret på utsiden, på grunn av puss fra en mur som var blitt lagt på.

Og det er noe pirkearbeide. Jeg gikk over prekestolen, den hadde store mengder løse deler. Den var det nesten eventyrlig å få røre. Tenk å kunne demontere deler av en slik prekestol og få et innblikk i hvordan delene ser ut fra baksiden. Det var blitt brukt noen materialer som en treskjærer i dag ikke ville ha brukt. Jeg har sett det også på andre

kom i gang, med 50-60 store tegninger som jeg tegnet med hånd. Ja, jeg må si at det er enorme mengder med rapporter; men de ansvarlige må jo ha det. Det er så mye som skal på plass, sier Bakken, og roser kirketeamet hos Riksantikvaren som har ansvaret for listeførte og fredede kirker.

– Riksantikvaren er inne «for fulle muggo» fordi kirken er listeført. Men den rollen Riksantikvaren har hatt her er udelt positiv. Det har vært enestående. De kom hit flere ganger. Vi så på skadene sammen, og diskuterte hva vi kunne gjøre. Det er jo bare sunn fornuft fra A til Å. Så for en håndverker er det jo en dans på roser å jobbe på denne måten. Ingen trenering, alt gikk så kjapt som mulig, sier Bakken.

NØYE BEREGNINGER FØR OPPJEKKING – Vi hadde en tre tonnsborerigg på belter inne i kirken. Det heter «mikropæling». Et stålrør på 18 cm er blitt boret en meter ned i fjellet på mange plasser under kirken. Det var slike vibrasjoner i hele bygget da de boret i løsmasse og steinblokk at hele altertavla stod og rista. Men da de kom inn i fjellet var det helt stille. Den boringen berget egentlig hele greia. Vi la trykkplater på toppen av stålrøret i borehullet, som var blitt støpt inn i fundamenteringen. Stag som går rett ned og stag som sitter på skrå, er støpt inn i fjellet.

Trykkplatene er av betong, slik at dette blir 100 prosent stabilt.

Da jeg var her denne septemberdagen var ennå ikke det voldsomme jekketårnet montert, som skal ta vekta fra hele tårnet og takkonstruksjonen under oppjekkingen av kirken i november. Ingeniører har regnet på vekten på Kvikne kirke i forkant og det er tatt høyde for at det ene hjørnet kan tåle opp mot 30 tonn - En må stole på at dette faktisk står. Og da må man overdrive forarbeidet. Det er også tatt høyde for at det man komme stri vind fra

46

FORTIDSVERN

DET ER TRANGT i tårnet i Kvikne kirke. Svein Bakken har satt opp noen bjelker som gjør at man klatre helt til topps.

Foto: Ivar Moe

kirker. Den gangen var de ikke så nøye på å ta seg emne som treskjærere er i dag. Og jeg ser at mye av treskjæringa ble gjort med tollekniv, det er heller ikke noe en treskjærer ville gjort i dag, de er mer profesjonelle. Men jeg synes jo det at hvis det blir for fint, så blir jo mye av livet borte. Det blir daut, sier Bakken.

– Når en står her litt på avstand og ser modelleringen på denne altertavla, så er det noe fryktelig vilt over den.

Virkelig folkekunst. Dette eneste komplette kirkeinventaret som finnes etter Estin Guttormsen Kjørrn født på Gammel-Sandbu sør for Otta. Men folket hans gikk ut fra gården, så han festa en husmannsplass i Heidal som heter Tjørrn.

NÆRKONTAKT MED EN SPENNENDE KIRKE Svein Bakken er en sterk tilhenger av handlingsbåren kunnskap.

– Jeg har hatt den trua i mange år om gammelt håndverk, at dem skal forske i hjel alt sammen. Folk var jo folk, nå skal jo alt være så avansert. Det er snart ikke mulig å slå i en tretapp uten at det skal være noen bastante teorier om hvordan man skal gjøre det. Det skal gjøres så innvikla og teoriene skal være så bastante. Jeg tror det er den harde veg som nytter.

Han kan nesten ikke få sagt hvor interessant han synes det er å komme på nært hold av en kirke som denne, og hvordan den er satt sammen. For ham er det like mye hobby som arbeid.

– Arkitektonisk er dette en av de fineste kirkene jeg kjenner til. Rester på loftet av stavkirken fra 1555 er et spennende element. De som ligger igjen her i tårnet er fint, malte himlingsbjelker. I et stabbur nede på Sylte er det også mange fine deler fra den samme dekormalte stavkirken. Det er bord som er kløyvd og telgjet. Det er så fine bord. Det er helt enormt. Her oppe var det status å ha deler av ei kirke i huset. Derfor kastet de aldri kirkedeler. De ble spredt utover hele grenda og tatt var på, på de mest utrolig plasser. Det var jo på sett og vis hellige gjenstander for dem. Jeg vet om en plass i Kvam der det ligger en veldig fin dør som kom fra stavkirken som ble revet på 1700-tallet. Det ble funnet igjen en portal som ble liggende opp ned i låvebrua der de har kjørt med traktor over. Slik var det jo også med Garmo på Maihaugen.

Den var jo spredt over alt i bygda, som sengebunner og andre steder til nytte. De fikk samlet sammen det aller meste.

– De hadde kunnskap den gangen som satt i blodet. Det var ikke nødvendig å gå på kurs og skole for å studere det.

De hadde handlingsbåret kunnskap, sier Svein Bakken.

PÅ LOFTET på Kvikne kirke er det gjenbrukt materialer fra enn stavkirke som ble bygget i 1555, men som ble revet for den var blitt for liten for menigheten.

Foto: Ivar Moe

HER SER VI en solid gulvplanke fra den opprinnelige stav­ kirken som havnet på loftet i den nye Kvikne kirke.

Foto: Ivar Moe

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

47

KURS FOR 18 KVINNER PÅ LILLINGSTONHEIMEN

HÅNDVERK, LÆRING OG VENNSKAP I september var det for andre året på rad duket for kurs i tradisjonelt håndverk kun for kvinner. I regi av Fortidsminne­foreningen kunne tilsynshaver ved Lillingstonheimen i Fjaler i Sunnfjord, Alexander Rauboti, ønske velkommen til 18 kvinnelige deltakere.

Tekst og foto: Christine Sundbø

Fjaler

VESTLAND Bergen

P

å programmet i år som i fjor stod kurs i tørrmuring, møbelsnekring, og tradisjonsmaling. Rammen for kurset er den ærverdige soren­ skrivergården Lillingstonheimen, et herskapelig embetsmannsanlegg fra 1808.

Gården har fått sitt navn etter den engelske presten og filologen Claude Lillingston.

Huset har 7 soverom, 3 bad, godt utrustet kjøkken og penstuer på rekke og rad. Huset er godt egnet for kurs, her er det mye istandsettingsarbeid som trengs, og i løpet av en knapp uke skal deltakerne jobbe sammen, bo og spise sammen. Målet med kurset handler om å gi kvinnelige håndverkere en arena for å etablere nye bekjentskaper, utforske materialer og verktøy, samt lære om byggeskikktradisjoner.

Fem kvinner under kyndig ledelse av tørr­ murer Berit Bruvik fikk i oppgave å lage ny steintrapp til den gamle kjøkkenbygningen, utenfor inngangen til jentestua. Trappa var dårlig fundamentert og hadde rast sammen.

Så her måtte det reparasjon til. Tørrmuring er en gammel teknikk hvor man legger sten på stein, uten mørtel, kalk eller andre bindingsmidler. Steinen hakkes og tilpasses med hjelp av slegge, meisel, steinhammer og spade. Steinen legges forband og tverrband og låses til hverandre, 1 over 2, også kiles de med mindre steiner som gir støtte og stabilitet. Teknikken er den samme som for tusen år siden og gir god stabilitet det være seg trapp, mur eller hvelvet bro. Det brukes lokal naturstein for på den måten å sørge for at muren glir godt inn i omgivelsene og gir en naturlig tilhørighet til området. Trappa ble ferdig og inngangen til jentestua er igjen blitt en vakker, funksjonell og stabil trapp som holder i generasjoner.

48

FORTIDSVERN

BERIT BRUVIK ( t.v.) Tuva Mugaas (t.h.) var formidler på tørrmuringskurset. Hun er Norges eneste kvinnelige tørr­ murer og bor på Frekhaug utenfor Bergen. Tuva Mugaas, bosatt i Hordaland, har inntil nylig jobbet på Gripen gård med bygging av grindverkskonstruksjon. De andre to er Emma Søborg og Magnhild Sandbakken ( lilla jakke).

BILDET UNDER: Stina Ekelund Erlandsen var formidler på møbelsnekkerkurset. Hun leder konservator­teamet ved Jærmuseet. Christine Jørgensen (t.v.) bor i Hallingby på Romerike og har studert bygningsvern ved fagskolen i Innlandet.

Hun er saksbehandler i Statens kartverk.

OVER: Dette er tørrmuring. Karoline Klevan ( t.v.) mastergradsstudent ved NTNU og Magnhild Sandbakken også mastergradsstudent ved NTNU.

SIGNE ELVIK SVOEN (t.v.) er konservator ved Jugendstil­senteret og bor i Ålesund. I bakgrunnen Åsne Engmark.

CECILIE SKI BREEN (t.v.) var formidler på kurset i linoljemaling Hun bor i Oslo jobber for WSP engene­ ering sammen med Åsne Engmark.

INSPIRASJON Neste gruppe tok for seg ulike malings­ teknikker som linoljemaling og sjablongdekor. Fire innvendige dører trengte oppgradering. Dørbladene ble pusset, skrapt og malt med hvit norskprodusert linoljemaling. Tørketiden på linoljemaling er en dag eller to, og med vestlandsk vær tok tørkeprosessen seg god tid. Ventetiden gikk med til å utforske sjablongteknikk.

Deltakerne fikk tegne egne mønstre etter inspirasjon fra interiøret i Lillingston­ heimen. De tegnet, klipte og blandet farger.

Deltakerne fikk også se hvordan man skaper frem en fargetrapp for å finne rester av gamle malingslag.

Formidler og tradisjonshåndverker Cecilie Ski Breen viste frem ulike fargepigment, og verktøy for skraping, blanding og påføring av linolje.

Ute i drengestua rigget møbelsnekker­gruppa seg til. De fikk utdelt en finèrplate, hvor de kunne utfolde sine kreative evner med å lime og polere små tynne biter av ulike treslag, en metode som kalles intarsia. Mønsteret de jobbet med kalles parquetteri og håndverkeren bak intarsia kalles ofte dekupør. https://snl.no/ intarsia) Reparasjon av intarsia er en sentral del av jobben som møbelsnekker.

Til jobben hadde konservator og formidler Stina Ekelund Erlandsen tatt med seg en del verktøy, som løvsag, kontursag, ulike kniver, finersag, og rivhammer. I tillegg hadde hun med seg ulike animalske limsorter som benlim, hudlim og lim av stør. De jobbet også med ulike overflatebehandlinger, som skjellakkpolering, voks, og olje.

FOREDRAG Etter en lang arbeidsdag var det duket for

middag i peisestua og foredrag fra formidlerne om hvert deres fagfelt. Med på kurset var også samarbeidspartner Balansekunst representert ved Eivind Breilid. Balansekunst er et dugnadsprosjekt og en medlemsforening for over 100 kunst og kulturorganisasjoner.

Foreningen utvikler og sprer kunnskap om praktisk likestillings- og mangfoldsarbeid i kunst og kulturlivet.

Målet med å invitere Balansekunst til Lillingstonheimen var ønsket om å gi deltak­ erne et rom og en mulighet til å diskutere holdninger, dele erfaringer og gi hverandre innsikt om rettigheter, og muligheter, de kan ta med seg videre i sitt arbeid og sin karriere.

Siste kursdag ble hektisk for å få alt på plass. Deltakerne jobbet iherdig og kunne avslutte en vellykket uke med utdeling av vafler og diplom i svalgangen med høstens farger som bakteppe.

FORTIDSVERN

49

BERIT BRUVIK ER tørrmurer som jobber på mange arenaer.

Her er hun i Stalheimskleiva mellom Gudvangen og Voss, hvor hun er med på å sette i stand denne historiske veien fra 1849. Hun er medlem av Fortidsminneforeningen og en mye brukt kursleder.

Foto: Ivar Moe

50

FORTIDSVERN

BERIT BRUVIK LEGGER STEIN PÅ STEIN

VESTLAND

Stalheim

MED PASJON FOR TØRRMURING Bergen

Midt i den historiske veien Stalheimskleiva tar Berit Bruvik en liten pause og forteller om tørrmuring. Den kunnskapen har hun også delt med andre i Fortidsminneforeningen, på jenteworkshop på vår eiendom Lillingstonheimen i Sunnfjord, på kurs i Middelalder­parken i Oslo og på Karusbakken i Vågå. Hun er en populær formidler og en pasjonert tørrmurer med vakre arbeider på gården sin i Nordhordland. Den kjøpte hun og mannen for å ha plass til hesten, fordi den ikke lenger kunne stå i carporten.

Tekst: Ivar Moe

FORTIDSVERN

51

STALHEIMSKLEIVA. Dette er den nederste delen av Stalheimskleiva sett fra Berit Bruviks arbeidsplass.

I 1849 jobbet det 1000 mann med å lage denne veien, som ble berømt i Europa.

DRAMATISK ARBEIDSPLASS. Her ser vi hvor den 172 år gamle veien raste ut under vekten av en gra­ vemaskin. I dag bygges veier i så bratt terreng med en vinkel som skråner innover slik at kreftene virker nedover, mens de den gangen nok ikke bestrebet seg så veldig med å få kreftene til å virke nedover. Her legges det stein på stein uten fyllmasse imellom, slik det ble gjort da veien var ny.

Foto: Ivar Moe

H

un begynte med tørrmuring i 2006. Hun og mannen hadde da eid gården syv år. Den den trengte istandsetting. I nærområdet ble det arrangert et kurs i tørrmuring.

-Jeg ble spurt av min mann Helge Sleire, om ikke jeg lyst til å være med på kurset.

Så kan du gjøre noe med steingardene våre, sa han. Jo, det kunne jeg vel alltids. Haakon Aase var kursholder, og han merket at jeg ikke var en slik som trakk meg tilbake. Jeg tror at han kanskje syntes at jeg hadde litt spisse albuer, og spurte om jeg ville være med på noen prosjekter. Og det gjorde jeg, og fant ut at det er kanskje tørrmuring jeg skal

52

FORTIDSVERN

drive med. Det har jeg ikke angret på. Nå farter jeg land og strand rundt og murer, sier Berit Bruvik.

1000 MANN I 1849 I Stalheimskleiva mellom Gudvangen og Voss er det de større forhold som gjelder.

Hit har Vegvesenet leid henne inn i rollen som tradisjonell tørrmurer for å delta i antikvarisk istandsetting av disse berømte 1,3 kilo­metere. Veien har 13 svinger på 180 grader. Den ble bygget av 1000 mann i 1849. I dag er fem tørrmurere i sving her.

Stigningen er fra 17–20 prosent og var hovedtraséen for bil og busstrafikk helt frem

til 1990 da den ble erstattet av tunneler.

Stalheimskleiva ble tegnet av samme veiingeniør som tegnet Vindhella-veien i nærheten av Borgund stavkirke i Sogn, Hans Christian Finne fra Voss.

De siste årene har det vært lov å kjøre ned Stalheimskleiva, ikke opp. Når veien er ferdig restaurert, blir den bare åpen for gående, syklende - og hest og kjerre, som den opprinnelig ble bygget for. Det har lenge vært klart at veien skulle stenges for vanlig trafikk. Da grunnen sviktet i en sving og en maskinfører falt uskadet ned 15 meter med gravemaskinen sin, ble det fortgang i arbeidet.

VÅNINGSHUSET MED SNEKKERBODEN i bakgrunnen. All steinen er fra gården, etter sprenging. Den er hugget for hånd.

Foto: Berit Bruvik

ARKEOLOGEN ER PÅ PLASS - Ideelt sett kunne man tenke seg at det ville være riktig å merke steinene, slik at de kom tilbake på rett plass. Det hadde vært flott.

Men det fungerer ikke slik i praksis. Mye stein her er blitt ødelagt, så vi har måttet tilføre endel ny stein. Den blander vi inn.

I denne sammenhengen har vi vært rundt i området og kikket etter stein som er egnet.

Og så hugger vi nok mer stein enn de gjorde den gangen. Kanskje bygger vi han litt bedre enn han var. Vi må gjette oss litt frem, sier Berit Bruvik.

Med på laget er arkeologer fra Veivesenet som følger med på arbeidet.

- Jeg tenker kanskje litt annerledes enn en arkeolog, og da er det godt at de er her. Veien er jo fredet, Den skal tilbakeføres, slik at når noen åpner denne veikroppen en gang i fremtiden, så skal de se den samme byggeteknikken som fra 1849, sier hun.

De har den gamle oppskriften på hvordan veien ble bygget, og det skal følges. Den består av to kistemurer, en på yttersiden og en på innersiden, en dobbeltvanget mur.

På bunnen er det lagt stein av varierende størrelse.

- Her er at vi har ingen lagringsplass. Når vi har plukket ned muren, må vi kjøre ut all steinen, og deretter kjøre den tilbake etter

hvert. Steinen er stor i forhold til vanlig tørrmuring. Det forbauser oss at steinene er så store, med tanke på at de i 1849 ikke hadde maskiner. De var sterke, og mange. De sprengte ut steinen ovenfor veien, og fraktet den så på plass, forteller Berit Bruvik.

BYGGER NESTEN I LODD I beskrivelsen til prosjektet står det at det skal legges stein på stein, uten finere småstein eller pukk. Komprimering er ikke tillatt.

De legger all stein for hånd, også det som er inne i veikroppen.

- Hvis du skal bygge en vanlig vei i dag, er det ikke lov å bygge en vei som nesten

FORTIDSVERN

53

DETTE ER VÅNINGSHUSET på gården i Nordhordland til Berit Bruvik og mannen Helge Sleire. Huset er fra 1847, og de har brukt mange år på å sette det tilbake.

Tørrmurarbeidene har Berit Bruvik gjennomført, men stein fra gården.

Foto: Berit Bruvik

TRAPPA opp til 2 etasje på verkstedbygget.

VERNEMUR som erstatter kledning på værutsatt vegg.

Foto: Berit Bruvik

Foto: Berit Bruvik

54

FORTIDSVERN

Vi liker aller helst å bruke lokal stein, for det var det de brukte i tradisjonell tørrmuring. er i lodd. Veien her er nesten i lodd. Hvis vi skulle fulgt veistandard i dag, når vi nå bygger den opp igjen, så ville det bare være plass til en sti på toppen. Men vi bygger nesten i lodd.

Berit Bruvik forteller at de i starten la ned et godt fundament. De trengte en god byggegrunn.

- Så la vi ned noen store steiner. Da ble det stopp en liten stund, for arkeologene mente at kanskje den steinen er for stor i forhold til hva som ble brukt. Men fikk lov å la dem ligge.

Det går helt ned på et slikt detaljnivå. Og forhold til hvordan de har murt tidligere, slik ville vi ikke ha murt i dag. Steinen er slik her at den følger gjerne veibanen i stedet for at den er lagt slik at kreftene virker nedover, og ikke sideveis. Det er mange firkantede steinblokker som ligger på skrått, og vi tenker at dette er helt feil. Det er mye godt murerarbeid som er gjort her. Men igjen, det var 1000 mann som jobbet her, og en kan vel anta at ikke alle 1000 var tørrmurere.

SLIPPER LØS TALENTET På gården i Nordhordland kan Berit Bruvik slippe løs sitt talent uten at noen styrer henne. Her har hun og mannen funnet akkurat det stedet som passer inn i livet deres.

- Vi kjøpte oss en hest i 1999 og vi hadde den stående i carporten. Vi fant vi ut at vi trengte litt plass, Gårdshuset er fra 1847. Det har vært herja med opp gjennom tidende, med for husmor-vinduer og forskjellige påbygg som ikke var bra.

Vi fikk vi en arkitekt med respekt for gamle hus til å tegne det tilbake så langt det kan spores tilbake med fotografier. Han tegnet inn masse tørrmuring inn i på tilbygget som går langs hele huset.

- Vi liker aller helst å bruke lokal stein, for det var det de brukte i tradisjonell tørrmuring. De kjøpte jo ikke stein. De murte jo fordi det var det de hadde der. Vi får spørsmål om vi synes Jondal-steinen er fine, og ja vi synes det, men vi synes den er flottest i Jondalen der den hører hjemme. Så da vi skulle bygge på huset, måtte vi sprenge litt. Den vernemuren som er langs med tilbygget den er steinen som vi sprengte vekk. Så sammen med min veldig gode kollega, han som lærte meg tørrmuring, Haakon Aase, har vi reist den sammen.

Det er noe med lokal stein. Den finnes nesten alle steder, i hvertfall på Vestlandet. Berget kommer gjerne opp et sted i området. Når vi bruker den i muring, kan vi se hvordan det hele henger sammen. Steinen blir ikke et fremmedelement.

Berit Bruvik liker å skape noe varig, så valget av yrket er naturlig. Hun liker å bruke det som finnes lokalt, av alle slags materialer.

- Vi jobbet nylig på en gård på Osterøy. Det var fantastisk spennende. Der har de ei stove fra 1596. Inni bygget vi en røykovn; av leire og et jordgulv. Det jeg liker så godt med dette, er at på den gården så hadde de tømmeret til å bygge, der er det leire til ovnen og der er det stein. Så alt de trengte er i tunet. Det er slik de gamle tradisjonsbyggene er, de er satt sammen av lokale ressurser. De er ikke hentet noen steder fra. Å bruke ressursene der vi har dem, det synes jeg er fantastisk.

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

55

KARUSBAKKEN I VÅGÅ

DENNE HUSMANNS­PLASSEN SKAL BLI FORENINGENS NYE KURSSTED

HUSMANNSPLASSEN KARUSBAKKEN ble høsten 2021 kjøpt av Fortidsminneforeningens som nå skal redde eiendommen. Sparebankstiftelsen DNB bidrar med 3,5 millioner kroner til istandsettingen av plassen som underveis skal fungere som kursarena for tradisjonshåndverkene.

Han har tråkket gjennom gulvene et par ganger, men det skremmer ikke Ola H. Fjeldheim. – Vi skal ta vare på Karusbakken som en husmannsplass og samtidig drive kursvirksomhet om hvordan en så forfallen plass kan berges.

Tekst: Trond Rødsmoen Foto: Fortidsminneforeningen «Gammal husmannsplass med sju hus med panoramautsikt mot Jotunheimen søker ny eigar med interesse for kulturminne og renovering.»

Ordlyden i salgsannonsen på Finn.no tidligere i år vekket interessen hos svært mange: Titusenvis klikket seg inn på annonsen, blant dem Ola H. Fjeldheim i

56

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningen. Men der mange som tok turen for å se eiendommen nok fant det omfattende forfallet avskrekkende, økte det bare interessen hos generalsekretæren ytterligere. Det meste kan repareres, og i de sju bygningene på tunet så han et hav av spennende og lærerike istandsettingsoppgaver.

KURSVIRKSOMHET OG UTLEIE Foreningens eksisterende eiendoms­portefølje består av noen av landets mest staselige kulturskatter. De mer hverdagslige kulturminnene er det få av.

Det har hovedstyret og generalsekretæren denne høsten gjort noe med. Karusbakken i Vågå er foreningens 44. eiendom.

– Men husmannsplassen Karusbakken i bygningssamlingen kan foreningen nå også ta vare på og formidle historien til et hverdagsminne, sier Fjeldheim.

Planen er å restaurere alle husene på tunet, men det vil ta tid. Forfallet er kommet langt, og deler av enkelte bygninger kan være helt på grensen av hva som er mulig å restaurere.

Nærmere undersøkelser vil gi svar. Nå er det

INNENDØRS FINNES fortsatt spor etter tidligere tiders dagligliv.

VÅNINGSHUSET er et av sju bygninger som utgjør Karusbakken. Plassen har vært ubebodd i flere tiår.

PLANEN ER å gjøre Karusbakken offentlig tilgjengelig, som arena for kurs i bygningsvern og utleiested for overnatting. Her er Mathilde Sprovin og Noah Vagle fra Fortidsminneforeningens bygningsvern­ avdeling foran våningshuset. Til høyre ses stabburet..

først og fremst sikring av husene før vinteren som gjelder.

– Målet er å komme i gang med restaureringsarbeidene neste sommer og samtidig drive kursvirksomhet innen tradisjonshåndverk. Her vil det være flust av oppgaver som kan bidra til å bygge kompetanse og illustrere hvordan en slik forfallen plass kan reddes, sier Fjeldheim.

Han er svært glad for at Sparebank­ stiftelsen DNB nå har gitt 3,5 millioner kroner til restaureringsprosjektet og kursene.

Fortidsminneforeningen ser muligheter for å leie ut stedet til overnatting, slik vi allerede gjør med våre to eiendommer Rasmus­ gården og Per Amundsagården på Røros og Garnison­sykehuset i Stavern. Men det er

planer som ligger et godt stykke frem i tid.

Da må vann, avløp og kjøkken være på plass. ØNSKER EN SOSIAL MØTEPLASS I avisen GD begrunner de tidligere eierne salget til Fortidsminneforeningen slik: «Vi arvingane konkluderte med at Fortidsminneforeninga var ein god garantist for at husmannsplassen blir bygd opp att.

Dei gav uttrykk for stor vilje og interesse for samhandling med lokalsamfunnet, og at Karusbakken når den blir bygd opp att kan bli ein sosial møteplass med utleige for dei som måtte vera interesserte i å oppleva den gamle husmannsplassen.»

Det er over 30 år siden Amund og Olga Karusbakken gikk bort, og i dag er det kun

et av deres fem barn som lever. Margit Hovland, 87 år, (f. Karusbakken) kommenterer salget slik: «Dette er det beste som kunne hendt med barndomsheimen min – at den blir oppattbygd slik den var da eg voks opp der. Eg flytta ut da eg var 15 år for å ta meg arbeid på Grand hotell på Otta, men Karusbakken har alltid vore i tankane mine med den flotte utsikta som vi hadde oppi der. At barndoms­ heimen blir teke vare på betyr meir enn pengane.»

Husmannsplassen Karusbakken har fantastisk utsikt over Vågåmo og de hvitkledde toppene i Kvitingskjølen mot Jotun­heimen.

Det eldste huset på husmanns­plassen er fra 1652. Stedet har stått ubebodd i flere tiår.

FORTIDSVERN

57

HYTTEEIER BLE POPULÆR I BYGDA

REDDET GÅRD FRA FORFALL

VESTLAND Bergen Odland ved Røldalsvatnet

På Odland ved Røldalsvatnet har det bodd folk siden 1600-tallet. For inntil få år siden så det ut som gården måtte gi tapt mot forfallet, men det var før Kjell Inge Knutsen brettet opp ermene.

Tekst og foto: Lise Bjelland

P

å «andre» siden av Røldalsvatnet, langt nedover mot Botnen i sør, ligger Odland. Kjører man Rv 13 og kikker over, ser det ut som en veiløs gård i kategorien «der ingen skulle tru», men faktisk går det vei helt fram.

En privat vei svinger seg gjennom skogen noen kilometer til landskapet åpner seg opp med marker og spredt bebyggelse. For lenge siden var det fire gårdsbruk i drift i det bratte terrenget ned mot Røldalsvatnet, i dag er de

58

FORTIDSVERN

KVERNHUSET er ferdig restaurert. Planen er å arrangere kvernhusdag og eldhusdag hvert år.

ELDHUSET er satt i stand, men da vi tok bildet var ikke arbeidet begynt.

KJELL INGE KNUTSEN er aktiv på Finn og har fartet land og strand for å hente hjem ting han mener vil passe perfekt inn i stuene på Odland.

stort sett i bruk som «hytter». En av dem som de siste årene har blitt en hyppig hytteboer - ja, nærmest som en fastboende å regne - er Kjell Inge Knutsen fra Tysvær. Denne søndagen ønsker han velkommen til gards på en av årets siste sommerdager.

- Det var datteren min som så annonsen på Finn. Hun elsker gamle småbruk. Jeg var nylig blitt enkemann, og hun mente dette kunne være noe for meg. Familien har lenge hatt Røldal som feriested, i flere år lå vi i campingvogn på campingen, og siden 2006 har vi hatt hytte i Håradalen. Nå er det bare barna som bruker hytta, for her har det vært nok å ta fatt på, smiler han, og sveiper blikket over det nyrestaurerte huset og løa som skinner om kapp med solen.

TI BYGNINGER Bruket består av ti bygninger om man tar med naustet ved vannet og stølshusene i fjellet bak. Flere av dem var i dårlig forfatning da Kjell Inge Knutsen overtok, men med gode hjelpere har han de siste årene fått satt

noen av byggene i stand igjen. Da kvernhuset stod ferdig, kunne han male korn.

-Vi siktet mel, bakte brød og rullekaker.

Det er kjekt å få ting til å fungere igjen. Jeg arrangerte åpen kvernhusdag der kvernhuset ble demonstrert og lokale hjelpere serverte kaffe og godsaker på låven. Men jeg hadde aldri kommet så langt alene, jeg er så takknemlig for alle lokale som omtrent står i kø for å få hjelpe til. Kjell Inge Knutsen ler og kjenner på glede og takknemlighet for måten han har blitt tatt imot.

Tysværingen har gått fra en tilværelse som anonym hytteboer oppi Håra - en som nesten ikke kjente en eneste røldøl - til å regnes som en av de lokale. Det setter han stor pris på. Da var det selvsagt helt naturlig å invitere flere av dem til 60-årsdagen som ble arrangert i løa.

EN FLOTT KVELD - 30 gjester var invitert, halvparten lokale.

Det ble en flott kveld med taler og dans til langt på natt. Et minne for livet. Det er tydelig at røldølene setter pris på arbeidet som er

gjort. En mente at nå var jeg nesten å regne som røldøl, men først må jeg visstnok opp i eksamen basert på et hefte som er skrevet om Odland, humrer Kjell Inge Knutsen.

En «eksamen» han trolig vil bestå med glans, den ferske gårdeieren er interessert i alt som har med Odlands historie å gjøre.

Og heldigvis, ennå er det plenty av arbeid å ta seg til. Det er mye som tyder på at det ikke har vært gjort vedlikehold siden siste fastboende flyttet ut for snart 50 år siden da veien kom. Visstnok verserer det en røver­ historie om at den første bilen som kjørte på den nye veien, var flyttebilen.

Kjell Inge Knutsen tenker ofte på hvilket slit det må ha vært å leve på Odland. Før veien kom måtte de ro over vannet til Ekkjestøl når ungene skulle på skole i Håra, eller de hadde andre ærend. Gården ligger bratt i terrenget og med karrig jord. Men det var fisk å få i vannet og godt beite og gode jaktmuligheter i heia bak. Tidligere beboere må langt på vei ha vært selvbergende. Så bra stod det til at de ennå holdt seg med husmenn. I nærheten er det tre husmannsplasser som tidligere lå under gården, kan Kjell Inge Knutsen fortelle.

- Jeg er typen som alltid må ha prosjekter gående og som liker å være aktiv. Så langt det lar seg gjøre prøver jeg å ta vare på det gamle og holde på stilen som har vært. Men vannklosett og dusj har jeg lagt inn. Taket er også nytt, og jeg har satt inn nye vinduer og dører. Det var veldig kaldt de to første årene.

Datteren min er flink med interiør, så hun har vært farge- og interiørkonsulent.

Det var flere interessenter som ville kjøpe gården da den lå for salg. Når røldølene i dag ser hva Kjell Inge Knutsen Knutsen har lagt ned av arbeid for å bevare byggene, er de glade for at det ble nettopp han som overtok.

FORTIDSVERN

59

TIDSKAPSEL MED NASJONAL HISTORIE

I RAKAR-TAUSAS AUTENTISKE RIKE Foto: Ivar Moe

GÅRDEN ELVESTAD er et resultat av bureisingen som fant sted i Norge fra 1920-årene og frem til krigen. I midten ser vi Gammelstua, som nå er restaurert.

Foto: Ivar Moe

Gammelstua, et ganske beskjedent lite hus, på gården Elvestad innerst i Malangsfjorden er et kulturminne med så mye innhold å forske på at det passer til mange fagkretser.

Lill-Karin Elvestad er lokalhistoriker, journalist og forfatter, og eier av gården.

Med begeistring gjør hun her funn som forteller om store deler av småkårsfolkets liv fra 1926 til 1956. Tilfeldighetene ville at huset ble en tidskapsel. Nå har hun satt bygningen i stand, men innvendig er det ennå lag på lag som må oppdages og forstås.

Tekst og foto: Ivar Moe

60

FORTIDSVERN

DENNE KOFTA er et kjært eie for Lill-Karin Elvestad. Farmoren hennes, Anny, slengte den over skuldrene når hun skulle i fjøset.

Den bærer preg av å ha hengt på en spiker i bislaget i minst 60 år, og er et kjært eie. Lill-Karin Elvestad har satt i stand huset, men innvendig er det lag på lag med minner som forteller om hvordan folk i små kår levde. Kong Haakon og dronning Maud har en selvskreven plass på veggen.

Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

61

G

ården er med jord og skog på drøye 900 mål. De levde av dyrene på gården, det de kunne dyrke, og drev med fjordfiske til egen mat. Gården ble ryddet sent på 1920-tallet og er en del av bureisningshistorien vår. Staten ga startkapital til etablering av nye gårder, for å demme opp for utvandringen, særlig til USA. Kommunen her, Balsfjord, var den største bureisings­ kommunen i Norge, i forhold til folketallet.

Men gården er også en del av en kjærlighetshistorie, like hverdagslig som den er vakker.

Gammelstua stod på gården som i dag ligger nedenfor, noen hundre meter nærmere sjøen. Der bodde Lill-Karin Elvestads oldeforeldre med to barn, hennes farfar og hans søster. Stua ble satt opp i 1926, som et sommerhus. Det var hennes farfar Alfred som gjorde den jobben. Han var da 27 år gammel.

Tromsø

TROMS OG FINNMARK

Mestervik

SOMMERHUS - Mange hadde et sommerhus på gården, det sparte hovedhuset for slitasje. Sommer­ husene var enklere bygget, og ikke isolert i særlig grad. Det var en skikk her omkring.

Folket flyttet gjerne inn i et slikt hus utpå sommeren, særlig i onnetid, og lot hovedhuset stå nedvasket. Sommerhuset kunne også brukes til gjester og slåttefolk, og min farfar brukte tidvis huset til snekkerstue hvor han laget møbler, forteller Lill-Karin Elvestad. Hennes sterke engasjement for kulturminner har ført henne inn som medlem i Fortidsminneforeningen.

Elvestad forteller at ingen som bor i området i dag, lever av gården på tradisjonell måte med kyr og sauer. Mange av gårdene er blitt fritidshus, eller så har gårdbrukeren annet inntektsbringende yrke i tillegg til gårdsdrifta. I dag er det bare ett melkebruk og ett sauebruk igjen i området. Da hennes bestefar Alfred var ung, hadde de aller fleste gårdene behov for innleid folk. Det ble slått med ljå, raket og hesjet, og muligheten til å tjene noen slåttekroner trakk til seg unge jenter. Det var slik Lill-Karins farmor ble en del av familien.

og fra fjøset, laget av gårdens ull og plantefarget. Kofta bærer preg av å ha hengt på en spiker i bislaget i minst 60 år, men er likevel et kjært eie.

GÅRDEN BLE DELT - Så kom jo Anny, ei ung kvinne på 20 år, som rakar-taus. Hun og Alfred ble forelsket, og fant ut at de skulle gifte seg. Han var odelsgutt, og skulle ta over gården. Men Alfreds søster hadde tidligere fått et barn med en mann hun aldri giftet seg med, og hadde ikke noe sted å gjøre av seg med datteren.

Så de ble enige om å dele gården. Søsteren og hennes datter ble boende på hovedgården i lag med foreldrene, mens Alfred og Anny tok med seg det lille tømmer­­huset, i dag Gammelstua, og flyttet den opp til Elvestad i 1941. Her tok de bureising, forteller LillKarin Elvestad. Hun viser stolt frem strikkekofta som farmoren hadde over skuldrene til

FJØSET BLE BYGGET Da de nå hadde ei stue å bo i, kunne Alfred og Anny gå i gang å bygge fjøs. Planen var at de bare skulle bo midlertidig i sommerhuset.

På dette tidspunktet hadde de fått to av de fire barna sine, blant dem pappaen til LillKarin Elvestad, som er den eldste. Pappaen var tre år og hans søster var ett år.

- Så brøt jo krigen ut for fullt, og det ble vanskelig å få til et nybygg. Etter krigen var det kanskje enda vanskeligere. Veldig mye av materialer og andre byggevarer gikk nordover til Finnmark og Nord-Troms, der det skulle bygges opp etter tyskernes nedbrenning. De prioriterte derfor å få på plass de andre gårdsbygningene. Først 15 år

62

FORTIDSVERN

I DAG står gammelstua og skinner etter at gårdens eier, Lill-Karin Elvestad, har satt det i stand med antikvariske metoder.

etter at de hadde flyttet til Elvestad bygget de nytt hus. Det stod ferdig i 1956, forteller Lill-Karin. Og det er her at Gammelstua går fra å være et bolighus, til å bli nærmest et museum for familiens liv. Alfred og Anny lot mesteparten av selvlagde møbler og husgeråd bli igjen da de flyttet inn i det nye huset ved siden av.

LEVERBÅT I mellomtiden hadde de grunnlagt gården, flere bygninger, sommerfjøs, naust, full drift og fire unger. Her var det gårdsbruk og fjordfiske til mat. Det var vanlig å ta midlertidig jobb på båter under de rike fiskeriene utenfor Lofoten, men Alfred dro ikke på lofotfiske etter at han stiftet familie. Til heimefisket brukte de en trebåt med seil, ei spisse, som opprinnelig ble brukt til leverbåt på lofot­ fisket. Levra ble kastet oppi båten og levert til tranproduksjon. Den fikk dermed naturlig

impregnering. Spissa er ennå på gården, og på sikt håper Lill-Karin Elvestad å kunne få den sjødyktig igjen.

Lill-Karin Elvestads bestefar Alfred fikk kreft og døde i 1960, 61 år gammel, slik at farmora på 45 ble alene med gårdsdriften. Så tok Lill-Karins far over gården, og drev med sau til 1980-tallet. I 2015 skrev han gården over på datteren.

EN DRØM - Jeg har hatt en drøm om å skape noe på Elvestad omtrent fra jeg var barn. Da jeg omsider begynte å rydde i Gammelstua og kom meg ned gjennom lagene med plast, syltetøyglass, aviser og mye annet, fant jeg alle de tingene som mine besteforeldre valgte bort da de flyttet over i det nye huset i 1956, nemlig tre-redskaper, tønner, øser, skinn til kommager, kommagband og selvvevde tekstiler, skinnfeller og trau. Alt som i årene

etter krigen ble valgt bort, fordi det kom nye produkter som var enklere å kjøpe.

Pengeøkonomien hadde tatt over for naturalhusholdningen. Alt dette lå igjen i huset.

Lill-Karin Elvestad mener at huset på en måte er nasjonal historie, med bureising som historisk bakgrunn kombinert med et nærbilde av hvordan folk levde.

BRYTNINGSTID - Her ser vi hvordan vanlig folk klarte seg i små kår, og samtidig ser vi brytningen fra tiden hvor du var sjølberget til du bare kunne kjøpe alt. Det er bureisinga som preger mye av landskapet fortsatt, bare se på de små, typetegnede husene og de røde fjøsene. Da de delte gården her, hadde de noe jord, men måtte også bryte opp mye nytt. Det gjorde de med hest og handmakt. Traktor på gården kom ikke før på 1960-tallet. Traktoren har vi ennå, og den går fremdeles.

På Elvestad er det i tillegg til Gammelstua, også 10 andre bygninger. Det må gjøres mye vedlikehold i årene som kommer. Men LillKarin Elvestad tenker at det største prosjektet er gjort nå. Det var Gammelstua som trengte mest nødhjelp. Nå er den ferdig satt i stand.

Tradisjonshåndverker Siv Holmin har restaurert vinduene. Det er lagt om skifer på taket, og noe av skiferen kunne suppleres fra farfar Alfreds hjemgård. Lill-Karin deltok selv i dette arbeidet etter å ha gått på skiferleggingskurs.

I mai i år fikk hun tilsagn om 350 000 fra Kulturminnefondet. En av betingelsene for tilskuddet var at arbeidet måtte være ferdig innen starten av oktober i år.

- Så det har vært en heftig sommer. Jeg har jobbet 350 timer til nå. Midlene skulle gå til oppjekking av huset, som står på påler. Det hadde seget, og høydeforskjellen mellom to av de diagonale hjørnene var ca. 20 cm.

FORTIDSVERN

63

LILL-KARIN ELVESTAD har lært svært mye av å sette i stand det nesten 100 år gamle huset. Her er det skifertaket som blir satt i stand.

Foto: Lill-Karin Elvestad

Det første vi gjorde var å ta ned taksteinen, og deretter ut vinduene for å lette oppjekkingen. Det var presenning på taket og plast i vindushullene i mange måneder.

OPPOVERBAKKE På grunn av skjevheten i huset var pipa det høyeste punktet på gulvet inne.

- Vi gikk som i oppoverbakke. Det var veldig rart da jeg første gang skulle gå inn etter oppjekkinga, og gulvet var beint. Det føltes så underlig. Det var som et nytt hus, og rommet virket større, sier hun.

Fem søylepunkter ble frostsikret med støpt såle og markplater. De opprinnelige steinene som pålene stod på, er lagt ned i støpen.

- Da vi så grov over var det bare steinen og pålen som vistes over bakken. Jeg er spent på om det denne vinteren blir noen bevegelse i huset.

Gammelstua er ca. 40 kvadratmeter, med 11 vinduer. Det regnes som mye i ei to-romsstue som dette. Tidligere fylkeskonservator Olav Austlid har vært her på befaring, og mener at det er uvanlig med så stor høyde som det er på loftet, sannsynligvis fordi de hadde god tilgang på tømmer. Det er mye furuskog i nærheten, også på egen gård.

- I dag kan jeg gå rundt i skogen min og finne stubber som jeg ser er sagd med handsag. Jeg kan tenke at her ble det faktisk felt materiale til bygningene på gården. Det er ganske sterkt, sier Elvestad.

Tømmeret ble fløtet til Aursfjordsaga, ei oppgangssag bygd i 1796 og revet i 1958.

På 1970-tallet ble den bygd opp igjen, og er i bruk den dag i dag, som ei av svært få i Norge.

- Fjøskledninga fra 1941 ble også saget her, vel og merke på ei sirkelsag som var satt

64

FORTIDSVERN

GAMMELSTUA ER BYGGET på påler. Den diagonale høydeforskjellen mellom hjørnene inne i huset var ca. 20 cm. Huset ble jekket opp, og pålene ble skiftet ut der det var nødvending.

Foto: Lill-Karin Elvestad

opp ved siden av. Den var også vanndrevet.

Man kan se at panelet ikke er skåret på oppgangssag, for da får du et spesielt tverr­ gående spor i bordene. I panelet på fjøsen er det sirkelformede spor.

Lill-Karin Elvestad sier hun har lært svært mye av å sette i stand det nesten 100 år gamle huset. Hun har holdt foredrag om prosessen, og skal holde flere foredrag om temaet i fremtiden. I vår fikk hun Kulturminnefondets nasjonale formidlingsstipend, blant annet for arbeidet med å istandsette Gammelstua og gjøre den tilgjengelig for publikum.

ET STUDIUM - Huset har vært som et studium i seg sjøl, hvor jeg har vært eleven og prosessen har lært meg utrolig mye. Og fortsatt vil jeg lære mange nye ting. Bare det å ta huset i bruk blir nytt og spennende. Jeg har jo aldri bodd her,

aldri sovet ei natt her. Jeg må blir kjent med huset i en brukssammenheng, sier Elvestad, som ikke skal ha huset som bolig.

- Gammelstua skal brukes til kursvirksomhet, formidling og muligens overnatting.

Jeg holder allerede skrivekurs på gården, og gleder meg til å flytte virksomheten over til Gammelstua.

I løpet av vinteren skal hun gjøre huset ferdig innvendig. Ovnene må settes i stand, og hun må legge inn vann.

- Så skal jeg forhåpentligvis ha første skrive­kurs her i juni neste år. Det ene av kursene heter Skriv deg selv, og handler om skriving som kreativt verktøy for å bli kjent med seg selv. Det har vist seg å være populært, for jeg får henvendelser fra hele landet.

Jeg trenger gammelstua, like mye som den trenger meg, sier Lill-Karin Elvestad.

-Et interessant kulturminne For noen år tilbake hadde jeg gjennom mitt arbeid som konservator i Troms fylkeskommune gleden av å besøke gården Elvestad i Malangen i Balsfjord kommune. Foranledningen var en søknad om tilskudd til istandsetting av grunnmuren på fjøsbygingen fra 1940. Betongmuren var sprukket opp på flere steder som et resultat av den tids byggemåte med grunn fundamentering, lite sement («sparebetong» med blanding 1:7 eller ofte dårligere) og ingen eller svært begrenset bruk av armering.

Tekst: Olav Austlid, tidligere bygningskonservator i Troms fylkeskommune

G

ården Elvestad er bygd opp som en del av det nasjonale bureisingsprosjektet som startet opp tidlig på 1900-­tallet og varte til utpå 1960-tallet. Prosjektet skulle være en motvekt mot den store flyttestrømmen ut av landet - i hovedsak til Amerika. Etter 1. verdenskrig ble også selvforsyningsgraden et argument for økning av dyrka areal i landet. Bureiserne ryddet, med støtte fra staten, tidligere udyrkede områder og bygde der hus og hjem for sin familie.

En SSB-rapport fra 1938 viser at det fram til da var gitt støtte til mer enn 10 000 bruk og at det var dyrket opp over 180 000 dekar ny jord. Det sier seg selv at dette også har vært en stor og viktig faktor i å forme det kulturlandskapet som vi finner mange bygder i dag. Balsfjord kommune, inklusiv tidligere Malangen kommune,

HER ER GAMMELSTUA i 1942, med besteforeldrene til Lill-Karin Elvestad, hennes far og hans yngre søster.

Foto: Privat

skal være den kommunen i Norge med flest bureisingsbruk - til sammen 463. For å hedre bureiserne er det reist er monument utenfor rådhuset på Storsteinnes.

Våningshuset på Elvestad var ikke hovedtema på befaringen, men det ble vurdert til å være i rimelig bra stand og fullt mulig å sette i brukbar stand.

Som kulturminne er bygningen interessant fra flere innfallsvinkler: • Huset er helt autentisk. Ingen ting er endret etter 1940.

• Bygningen ble oppført som «sommerstue» på hovedbruket i 1926. Sommerstue var ganske vanlig på gårdene i Troms. Et lite enkelt bolighus som avlastning til trangboddheten mange opplevde med store barneflokker og ofte flere generasjoner under samme tak. Ofte flyttet unge hjemmeboende voksne ut i sommerstua når våren kom. Om vinteren kunne bygningen være i bruk som snekkerverksted eller til annet formål.

• Sommerstua ble senere en del av den store bureisingsbeveg­ elsen da den rundt 1940 ble flyttet ut som våningshus på et nybrott utskilt fra hovedbruket.

• Bygningen går slik også inn i flyttetradisjonen av hus, der en bygning kunne bli gitt som medgift og flyttet ut fra gården, eller som ved den stor utskiftningen av landbruksarealene på 1800-tallet der bygninger ble flyttet ut fra de tidligere felles­ tunene og ut på de nye parsellene.

• Stilmessig er huset også ganske representativt for de rådende folkelige strømningene i arkitekturen på landsbygda. Huset ble oppført samme år som den kjente arkitekten Le Corbusier slo igjennom med sin paviljong L’esperit Noveaux på den internasjonale utstillingen for dekorativ kunst og de første funkishusene begynte å komme - også i Norge. Dette huset har imidlertid sine røtter i empirestilen, men med innslag fra sveitserstil med vindusknekter og bruken av faspanel både utvendig og innvendig.

• Det mest spesielle med denne bygningen er fundamenteringen.

De fleste bolighus fra den tiden hadde kjeller eller ringmur eller en kombinasjon av disse. Hvorfor huset ble satt på påler er ikke godt å si, men det kan jo være så enkelt som økonomiske forhold eller at det ikke var tid til graving og kjellerbygging innimellom alt det andre arbeidet som måtte gjøres i en oppstartsfase for et nytt liv.

Som pensjonert bygningskonservator har jeg fulgt med på prosjektet fra sidelinjen via eiers publisering av tekst og bilder på nett og Instagram og latt meg imponere over de valg som er gjort underveis og det arbeidet som er utført. Det er bare å ønske Lill Karin til lykke og håpe på at huset får et langt liv med sin nye funksjon.

FORTIDSVERN

65

TIL TROSS FOR at Hovemadonnaen har blitt avkortet, er hun blant de fineste gotiske skulpturer i Norge, med en særdeles fin polykromi bevart.

Foto: Boni Wiik

66

FORTIDSVERN

Å BEGRIPE SEG PÅ HISTORISK TRESKJÆRING

HISTORIEN STÅR IKKE STILLE Jeg er stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt for tiden, og forsøker å begripe meg mer på historisk treskjæring. Jeg må det. For skal jeg kunne bidra i å forvalte kulturarven vi har fått overlevert, gjennom tradisjonene, og de mange kunstverkene, så må jeg forstå dem. I hvert fall så godt det lar seg gjøre.

Tekst: Boni Wiik Stipendiat i treskjæring ved Norsk Håndverksinstitutt, og faglig ansvarlig ved Treskjærerverkstedet A/S

N

år man står på ett punkt, på den lange tidslinje, og titter bakover, på alle de mange andre tidspunkter, så kan man bli slått av at bildene er litt uklare. Det er vanskelig å finne fokus.

Litt som når man ser i kikkert, men ikke klarer holde den i ro, fordi man selv beveger seg. Men det er historien som ikke står stille. Man skulle kunne forlange det av historien, at den står stille.

Den har jo hendt, og den er forbi. Ingenting burde være mer fast og fiksert enn det. Men alt fløyt, da som nå, og aldri sto noe helt stille. Selv monumentene og de solide håndfaste gjenstandene, vil ikke holde seg i ro, og da har jeg ikke engang begynt å snakke om tradisjonene.

HOVEMADONNAEN Vi sukker hoderystende i møtet med Hovemadonnaen, eller det som er igjen av henne, og den skjebne hun engang fikk. Noen har i løpet av historiens gang, tatt fram øksa, og hogget i filler den særdeles vakre madonnaskulpturen. Det dreide seg mest sannsynlig den gang, om at figuren var for stor, og ikke passet inn, et sted den var tiltenkt å være. Og dermed hogde man av bena og resten av den nedre delen. At man kunne gjøre noe sånt, er veldig vanskelig å forstå for oss.

Uten tanke på det hele og velkomponerte kunstverket, som denne madonnaen er, og uten respekt for det verdifulle kulturminnet. Et stort tap for kunsthistorien. Men denne madonnaen, og alle andre helgen- og gudebilder som har vært lagd, ble framstilt for å være kultobjekter.

De skulle være manifestasjoner til hjelp i tilbedelse og utøvelse av religion. De er bruksgjenstander, dog med et åndelig innhold, mer enn et praktisk. Kulturminne var aldri en av deres tiltenkte funksjoner. Det er en egenskap vi tillegger dem. Og denne mutilasjonen av madonnaen, som en gang hendte, er med stor sannsynlighet årsaken til at den fortsatt finnes, og at vi nå kan nyte det utsøkte arbeidet. Hadde ikke mannen med øksa, den gang ment at den var verd å fortsatt bruke, selv om den da måtte tilpasses litt formatmessig, så er det ikke godt å vite hva som ville skjedd med den. For ham, -mannen med øksa-, utgjorde madonnaen en vel så god jobb som kultobjekt, om enn beina manglet.

GAVLDRAGER Et pussig fenomen i stavkirkehistorien, er hvordan gavldragehodene fra de tidligste stavkirkene, de som det ikke finnes noen igjen av lengre, levde videre på de nyere stavkirkene. Dette til tross for at all

URNESDYRET med sin karakteristiske neseslynge, som kaster seg rundt og bakover i en S-form. Her fra Urnesportalen.

Foto: Boni Wiik

FORTIDSVERN

67

annen kunstnerisk utsmykking på de yngre utgavene, ble utført med sin egen tids stil og kunstsmak. Disse takprydene, som tegner så karakteristiske silhuetter mot himmelen, hadde altså funnet sin form, og etablert seg som noe selvsagt, ved kirkearkitektur i tre. Selv om stiluttrykket de sprang ut fra, for lengst var gått av moten. Det er Urnesdyret det er snakk om. Et slankt og langsnutet dyr med et eiendommelig langt øye, som spisser framover, stikk i strid med logikk og senere dyreframstillinger. Et av dyrets andre kjennetegn, er en sløyfeaktig utforming av nesen, som kaster seg bakover, og danner en S-form over snuten. Slik framstilte man dyr sent på 1000-tallet, basert på tidligere stilarter fra opp igjennom vikingtiden.

De samme hodene kan også sees på relikvieskrin i metall som er formet som kirker. Så vidt man vet, så finnes det bevart to originale slike dragehoder fra middelalderen. Ett fra Lom stavkirke, og ett fra Borgund. Disse to, og kanskje andre, har i stor grad vært viktige som eksempler og forbilder, når senere håndverkere har laget slike hoder til stavkirkene. Gavldragen fra Borgund, som nå befinner seg på de Heibergske samlinger, har fått snudd neseslyngen sin feil vei, i forhold til slik den organisk slynger seg på Urnesdyrene.

Om dette skjedde allerede da den var ny, eller ved en senere reparasjon, er ikke godt å vite. Neseslyngen er spikret fast med en grov smidd spiker, som like gjerne kan være fra middelalderen, som fra 1800-tallet, men en nærmere undersøkelse vil sikkert kunne gi svar på det. Denne «feilen» i forhold til stilidiomet, er uansett interessant, og igjen minner den oss om at historien aldri står stille. Det kan ha vært et bevisst valg, og en lek med forbildene og inspirasjonen, fra tidlig av, eller bare en ren misforståelse. Uansett har fenomenet levd videre, og den samme «feilen» er å finne på Hopperstad stavkirkes rekonstruerte takutsmykkinger.

GAVLDRAGE PÅ HOPPERSTAD STAVKIRKE. Den omvendte neseslyngen har etablert seg.

Foto: Kari Wiken Sunde

68

FORTIDSVERN

GAVLDRAGEN FRA BORGUND. En av de få bevarte gavldragene fra middelalderen. Her er neseslyngen snudd feil vei.

Arkivfoto

I ALL SIN ENKELHET viser linjeføringa i dette låsblikket sitt gotisk opphav.

Foto: Boni Wiik

DET VAKRE LILLE beslaget holder ramtreet sammen, på døra fra klesloftet på Megarden Killi, på Dovre.

Foto: Boni Wiik

NØKKELANVISEREN Jeg klødde meg fælt i hodet da jeg skulle rekonstruere døra på klesloftet på Megarden Killi på Dovre. Hva var det for et pussig beslag for å holde sammen ramtreet? Det viste seg at låsen på døra var en gotisk lås, og på et tidspunkt hadde dette beslaget falt av låsen, og blitt gjenbrukt som et hjørnebeslag. Det er en nøkkelanviser. Slik er de på gotiske låser.

Et ornamentalt utformet beslag, som skal hjelpe deg å finne nøkkelhullet når det er mørkt. Beslaget har banket ut en perlerad fra baksiden, nesten som blindeskrift, for å være enda tydeligere, og lett å føle. Låsen på denne døra er hauggammal, døra i seg selv er barokk, og maleriene som pryder den er rokokko.

ELJARÖDMADONNAEN Den er Skånes eldste kirkefigur, en nydelig liten sak, så romansk i stiluttrykket som det går an, streng, enkel og ekspressiv. Helt symmetrisk, Maria sitter på sin trone og stirrer rett fram. Jesusbarnet, ble som oftest skåret i et eget stykke tre i den perioden, og har blitt borte.

Slik er det ofte med de romanske madonnaene. Men her er det ikke bare Jesusbarnet som mangler. Noen har skåret av henne de lange flettene som skulle falle hele veien nedover skuldrene og armene. Og haken hennes har blitt formet om, og hun har fått påmalt skjegg. Og ja, selvsagt har brystene også blitt tonet ned, og kjolen har fått nye folder.

Nå er hun en mannlig helgen.

Kirken i Eljaröd fikk en ny madonnafigur på midten av 1200-tallet.

Kanskje trengte de ikke to? Eljaröd ligger ikke mange kilometerne fra et annet sted som heter St. Olof. Det ble i middelalderen et pilegrimsmål.

En Olavskirke hvor man fortsatt henter ned en liten sølvøks fra helgenbildet der, og stryker den over pilegrimene og deres plager, i årvisse seremonier. Ble den eldste Eljarödmadonnaen en St. Olavskulptur?

Det kan virke rimelig. Kronen hadde hun jo på hodet, og den har alltid St. Olav. Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge. Og hendene på figuren er felt inn, så de som først holdt rundt kristusbarnet, kunne enkelt forsynes med øks og rikseple.

I ROBERT CAMPINS MALERI «Bebudelsen» ser vi en lås.

En lignende lås kan ses på døra til klesloftet Megarden Killi på Dovre.

Foto: Metropolitan Museum

RUNEBOMMEHAMMEREN FRA RENDALEN En runebommehammer er den gjenstanden som de samiske sjamanene slår på trommen sin med. Den er lagd av reinsdyrhorn, og ser ut som en «T», eller kanskje heller en «Y». Det finnes få runebommer eller hammere bevart fra gammelt av, for disse ble betraktet som djevelens verk, og kirke og myndigheter gjorde hva de kunne for å samle inn, og ødelegge disse. Men noen overlevde hist og her. Blant annet denne, som lå nedgravd i en avfallsdynge fra 1400-tallet.

FORTIDSVERN

69

Runebommehammeren fra Rendalen har mye å fortelle oss. Ikke minst er den, sammen med andre funn, med på å fortelle historien om samene på Hedemarken i middelalderen. Men her skal det handle om ornamentikken. Den er rikt dekorert med geometriske flettebånd, og ornamentikk vi kan finne igjen, på andre samiske gjenstander, skåret i reinhorn, fra ulike områder. Men det som gjør den spesiell, er ett av de utsmykkede feltene, der det er skåret en helt annen type ornament. Det er parvis to og to «kruller» som vokser ut av en stilk, og den ene av de to slynger seg rundt den andre, og slår knute på seg.

Dette er et motiv som forekommer i vikingtidens «Ringerikestil».

Den stilarten som var herskende i de Skandinaviske områdene tidlig på 1000-tallet. Motivet, men også utførelsen av motivet, er så typisk for denne stilen, og forekommer ikke i slik utførelse, i noen annen stilart.

Det kan få en til å undre. Var kanskje ikke skillet mellom den samiske og den norrøne kultur så stort som man har trodd? Kan runebommer ha vært brukt av begge kulturene, eller har en samisk sjaman latt seg inspirere av et monument, eller en gjenstand forsynt med ringerikeornamentikk? Men mysteriet ble ikke mindre da en c-14 datering av hammeren, viste at den ble framstilt en gang i tidsrommet mellom 1160 og 1260. Mer enn hundre år, kanskje 200 år, etter at Ringerikestilen var gått av moten, og for lengst blitt erstattet av flere andre stilarter.

Et kunstverk eller en gjenstands tiltenkte funksjon og bruksområde, er bestemmende for dennes utforming, når den lages. Det ligger en tanke bak, slik må den være. Men gjenstandens «liv» og eksistens, er ofte lengre enn disse tankene strekker seg, og behovene og bruksområdene endrer seg. Den opprinnelig ide bak, og bruken av gjenstandene, forenes og til sammen utgjør de historien.

I våre dager ser vi ofte på historien som et avsluttet kapittel. Den er forbi, og vi betrakter den som om vi står løsrevet og utenfor den. Vi liker å bruke den, til å plukke ut elementer her og der, som kan gjøre oss stolte, eller gi oss en identitet vi setter pris på. Vi kler oss i nasjonaldrakter fra et sted i tiden, da disse så flotte ut, eller vi tar fram en spesiell type folkekunst, og kaller den tradisjonshåndverk, enda denne tradisjonen for lengst har utviklet seg videre til noe annet. Kanskje burde vi slutte med det, og heller innse at vi er en del av historien, som på ingen måte er avsluttet, men som fortsetter videre og videre.

DEN ROMANSKE STILENS lavmælte underkommunikasjon, er dens største styrke.

Foto: Nadine Huth.

RUNEBOMMEHAMMEREN fra Rendalen. Et kulturelt møte mellom samisk og norrøn kultur i middelalderen.

VINDFLØYEN FRA HEGGEN KIRKE, er et godt eksempel på Ringerikestilen. Denne ble nok laget for å pryde et krigsskip tidlig på 1000-tallet, men havnet senere som værhane på kirken, mest sannsynlig fordi utstyret til leidangsskipene ofte ble oppbevart nettopp i kirkene. Og når denne ordningen en gang ble avviklet, forble skipsutstyret i kirka.

Foto: Universitetets kulturhistoriske museum i Oslo

Foto: Universitetets kulturhistoriske museum i Oslo

70

FORTIDSVERN

360 sider rikt illustrert

450 kr + porto

Vern gjennom bruk Sprossa har noe på Bestill boka på www.sprossa.no

– Boka vil handler om restaureringen av den fredete husmannsplassen Hesthagen i Ringsaker, oppført i 1805, men også om andre fredete anlegg i landet. Jeg ønsker å inspirere til vern av bygningsarven og å skape en nasjonal debatt, ved å vise muligheter og avdekke svakheter i systemet.

Les om bla.: Fargehistorien i Hesthagens stuehus - Vedlikehold og restaurering av vinduer - Linolje og komposisjonsmaling - Rapping - Lære å lage takrenner av tre - Rekonstruksjon og etablering av nytte- og prydhage inkl. planteliste - Valg av håndverker - Tips til tilstandsrapporten og hvordan du søker om tilskudd.

Vi gjør historien synlig arkeoplan.no

20 års erfaring med skiltløsninger for museer og kulturminner.

post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70

FORTIDSVERN

71

KULTURHISTORISKE VERDIER I SPILL

EN BYGD VERDT Å BEVARE

Bondal

VESTFOLD OG TELEMARK Porsgrunn

Bygda Bondal har ligget langt oppe i dalene i Telemark på grensen til vidda i århundrer. Gjennom tidene har den gitt utkomme og levegrunnlag for mange. Vi kan tenke oss at det i perioder har vært karrig. Bygd og mennesker har krummet ryggen, holdt ut og blitt merket av arbeid og slit, furet og værbitt.

Tekst: Michael Ramm Østgaard. Forfatteren er arkitekt og familien har hatt hytte i Bondal gjennom flere generasjoner. Han har med bekymring fulgt utviklingen og forringelsen av bygningsmiljøet i Bondal

D

e siste par generasjoner har det moderne samfunnet naturligvis nådd Bondal. Driften av gårdene har langsomt opphørt, mange har flyttet ut og for de få som bor igjen er arbeidsplassene andre steder eller har vært knyttet til hytte­ bygging. Kulturlandskapet gror langsomt igjen. Kravet til et moderne og komfor-

72

FORTIDSVERN

tabelt liv kommer selvfølgelig her også.

Bilen skal komme fram, det skal være bad og toalett inne, godt kjøkken og gode varme rom. De gamle værbitte husene slik de var gir ikke den komforten de fleste av oss ønsker seg.

Det siste 10-året har vært dramatisk i forhold til endringer i Bondal. Gamle våningshus er revet, andre står og forfaller

og er snart tæret vekk. En del av de gamle husene er bygget om eller erstattet av ferdighus med sitt sjablongmessige utseende. Ett unntak må nevnes, eier av Uppigard i den søndre delen har forbilledlig satt i stand de gamle bygningene.

Gården er en av de viktigste i Bondal når det gjelder verneverdi og ligger praktfullt til i landskapet.

Det var svært overraskende for avdelingen at det unike kulturområdet i Bondal ikke hadde et formelt vern etter Plan- og bygningslovens lovanvendelse, som hensynsone til bevaring.

Else Skau, Fortidsminneforeningen.

FORTIDSVERN

73

HER SER VI gården Nordre Bondal med vånings­ huset slik det så ut i fjor. Eieren søkte Hjartdal kommune om å gjøre store endringer. Kommunen sa ja til tross for at de fikk presentert fylkes­ kommunens betydelige innsigelser mot planen.

Foto: Else Skau/Fortidsminneforeningen

Fylkeskommunen anbefaler at alle opprinnelige bygnings­elementer i fasaden bevares.

SLIK SÅ NORDRE BONDAL ut fra veien for bare et år siden. Foto: Privat

Man kan stille spørsmålet om bevaring har betydning. Om det har betydning at bygnings­ miljøet i Bondal endres slik at uttrykket fra tidligere tider forsvinner, at husene like gjerne kan se ut som de gjør alle andre steder.

HELHETLIG MILJØ Etter mitt syn har Bondal vært et spesielt vakkert sted, den gamle bebyggelsen burde ha blitt tatt vare på. Noe av Bondals verdi var nettopp at det var et helhetlig miljø

74

FORTIDSVERN

med mange gårder med samme enkle byggeskikk. Jeg vil tro at Bondal til en gang ut på 2000-tallet var et bygningsmiljø av nasjonal verdi. Den kjente arkitekten Trond Eliassen, med lang tilknytning til bygda, fremmet en gang på 1980-tallet egen reguleringsplan for Nord-Bondal for å verne den gamle bebyggelsen. Planen ble antagelig lagt i en skuff i kommunen og neppe realitetsbehandlet i de kommunale organer.

Det ser ut som om bygda er glemt av lokale og nasjonale myndigheter. Så kan man videre stille spørsmålet om hvorfor utviklingen ble slik i Bondal. For de som bor her er svaret enkelt, de har endret og bygget for å få en god boligstandard. Det kan de neppe klandres for.

Bondal har nok ikke nasjonal verneverdi lenger, men de gjenværende bygnings­ miljøene som fortsatt står kan og bør bli tatt vare på. Noe av verdien ligger i det enkle

SLIK SER VÅNINGSHUSET på Nordre Bondal ut i dag. Husets utseende er ikke til å kjenne igjen. Foto: Ivar Moe/ Fortidsminneforeningen

HJARTDAL KOMMUNE i Telemark har godkjent planene om å gjøre om et 1700-tallshus til et 2021-tallshus. Bildet viser at arbeidet er i gang til tross for at fylkeskommunen har store innsigel­ ser. Vi ser fasaden på Nordre Bondal mot øst, mens fasadeendringene pågår.

Foto: Privat

og hverdagslige, det er kanskje derfor ikke verneinteressen kom så langt opp i Telemark.

Ansvaret ligger hos kommunen og kultur­ vernmyndighetene som ikke har satt Bondal på kartet og sørget for vern av bygnings­ miljøet. Vern må følges opp med faglig hjelp og støtte til eierne av husene slik at disse kan settes i stand og fornyes på en slik måte at de forener krav til vern samtidig med at behovene for et moderne og komfortabelt liv tas vare på. Det er nødvendigvis ikke en

motsetning mellom komfort og bevaring.

Kanskje er dette utfordrende oppgaver, men de er løsbare med all den kompetanse og støtte som finnes. Erfaringen er at denne typen tiltak etter hvert blir selvforsterkende i den forstand at huseierne blir stolte av sine gamle hus og selv pådrivere for vern, for å opprettholde og forsterke et genuint bygningsmiljø.

Hjartdal kommune er en liten kommune med små ressurser, men bør likevel kunne

se verdiene og søke støtte og hjelp i Fylkes­ kommunen, hos nasjonale myndigheter eller andre organisasjoner. Min oppfatning er at Fylkeskommunen og andre interessenter står klar. En stor del kan fortsatt reddes, men det må handles raskt.

FORTIDSVERN

75

KULTURHISTORISKE VERDIER I SPILL

BYGDA SOM BLE GLEMT AV MYNDIGHETENE Dette brevet sendte Else Skau i Fortidsminneforeningen til postmottaket i Hjartdal kommune 10. desember i fjor, men siden den gangen har dette autentiske 1700-talls huset blitt forandret slik bildene i denne reportasjen viser. Da dette nummeret av Fortidsvern ble trykket i midten av november i år, hadde det ennå ikke kommet et svar fra Hjartdal kommune.

Merknader til oppføring av tilbygg på verneverdige bygg.

Bondalsvegen 1669, gnr. 116/1 i Bondal , Hjartdal kommune.

GARDBRUKEREN OG HYTTEFOLK i skjønn forening for en generasjon siden, utenfor Nordre Bondal, slik huset hadde sett ut siden det ble bygget på 1700-tallet. Dette er den nord-østre fasaden. I år ble den fjernet for å modernisere huset.

76

FORTIDSVERN

Foto: Privat

F

ortidsminneforeningen Telemark avdeling er blitt gjort kjent med, og har registrert at det foregår byggearbeider på ovennevnte bevaringsverdige bygning i Bondal.

Det var svært overraskende for avdelingen at det unike kulturområdet i Bondal ikke hadde et formelt vern etter Plan- og bygningslovens lovanvendelse, som hensynsone til bevaring. Dette burde omfatte både bygninger og kulturlandskapsområdet som en helhetlig plan.

Vi er kjent med at det er søkt om tiltak på våningshus, og siden bygningen er oppført før 1850 kommer også Kulturminnelovens § 25 om meldeplikt, til anvendelse. Dette med krav om oversending til antikvarisk myndighet, som er fylkeskommunens Seksjon for kulturarv.

Dessverre ble uttalelsen derfra forsinket på grunn av sykdom, og tiltaket ble godkjent av kommunen.

Bygget som det her gjelder, er et våningshus fra andre kvartal av 1700-tallet, og er svært autentisk bevart, og med en alder fra 1700-tallet anser fylkeskommunen at det er viktig å bevare bygget på best mulig måte.

Fylkeskommunen har gitt sine omfattende vurderinger: «Fasadeendringer: (Endringer i bygningens form og volum) Stilmessig er enkelte deler av tegningene godt tilpasset eksisterende bygg. Kun to av de opprinnelige hjørnene blir bevart og det vil medføre en vesentlig endring av bygningens hovedfasade mot sør. Frontfasaden er den viktigste , og bør fremstå som i dag. (Slutt)» Bevaring av bygningens konstruksjon: (Bygningens indre konstruksjon og lafteverk) Dette tiltaket krever store inngrep og riving av bygningens nord-­østre fasade og konstruksjonen i første etasje.

For å bevare bygningen på best mulig måte er fylkeskommunens anbefaling at alle deler av den opprinnelige bygningskonstruksjonen blir bevart. Tilbygget bygges utenpå eksisterende fasade. Kun kledningen bør godkjennes fjernet. Om kledningen ikke er råteskadet, bør den gjenbrukes. F.eks. på tilbygget.

Gjennomgang til tilbygg bør etableres i eksisterende vindus eller døråpninger, og bør ikke være bredere enn eksisterende åpninger.

Bevaring av bygningens eksteriør: (vindu , listverk kledning osv.)

Det opplyses i søknaden at bygningen skal renoveres. For å kunne vurdere konsekvensene av renoveringen opp mot bevaringen av bygningen må kommunen innhente informasjon om hvilke tiltak som skal gjennomføres, f.eks. liste over de deler som skal skiftes ut med nytt; og hva som skal bevares av opprinnelig materiale.

Fylkeskommunen anbefaler at alle opprinnelige bygningselementer i fasaden bevares, vinduer settes i stand og gjenbrukes. Eventuell utskifting av eldre vinduer bør kun godkjennes ved bruk av kopi av ytre ramme, med gjennomgående sprosser og lik størrelse på glassflater og sprossebredde.

Det konkluderes i Fylkeskommunen med at dette er en svært unik bygning. Kommunen anbefales å vurdere alternative løsninger til det omsøkte bygget. Etablering av tilbygg bør medføre mindre inngrep og endringer på bygningen enn det som er omsøkt. Et alternativ kan være å etablere et eksternt tilbygg mot nord-øst med en gjennomgang mellom bygningene. Kommunen anbefales om å be om oversikt over alle elementer og detaljer i bygningens fasade som skal settes i stand eller skiftes ut, og stille krav til utførelse og materialbruk.

Vi har opplysninger som viser at det utførte arbeid ikke er i samsvar med innsendte søknad og tegninger. Vi mener også at kommunens godkjenning av tiltaket uten ansvarsrett er feil da dette gjelder et svært viktig kulturminne, og her bør antikvarisk kunnskap være viktig for å oppnå et godt resultat.

Fortidsminneforeningen Telemark kan opplyse om at vi har klage­rett i denne type bygge og rivesaker, og ber kommunen innstendig om å ta kontakt med tiltakshaver slik at kulturminnet ikke ødelegges ved feil prioritering og løsninger.

Vi anbefaler at kommunen stanser byggearbeidene umiddelbart og at det gjennomføres en vurdering sammen med kommunen, tiltakshaver og antikvarisk myndighet på hvilke måte bygningens verdier kan tas i vare på best mulig måte.

Vi bistår gjerne i dette.

På grunn av byggets alder og historie bør tiltakshaver få informasjon om tilskuddsordninger blant annet Kulturminnefondet.

Fortidsminneforeningen ber Hjartdal kommune om å sette i gang reguleringsarbeid for det historiske kulturområde i Bondal. Etter vår vurdering har bygningsmiljøet her kulturhistoriske verdier både regional og nasjonalt. Det er derfor svært viktig betydning å bevare bebyggelsen for ettertiden.

Det er mange bygg som har store utfordringer her, og det er viktig å sette i gang tiltak før det blir for seint å redde dem.

FORTIDSVERN

77

KJØPTE EN GAMMEL TØMMERKASSE PÅ NETTET

SÅ VÅKNET DEN ANTIKVARISKE INTERESSEN Aslak Haanshuus kom helt tilfeldig over en gammel stue i Bondal, uten å vite at dette er en av de unike avkrokene i Telemark som Fortidsminneforeningen nå vokter over. Bondal i Hjartdal er nærmest en autentisk bygd både med bygninger og landskap. Men i Hjartdal kommuneadministrasjon står ikke bygningsvernet like høyt i kurs. Når Aslak Haanshuus nå setter i stand den gamle forfalne, tømmerkassa, er dette et skritt i den andre retningen.

Tekst og foto: Ivar Moe

A

slak Haanshuus har drevet arkitektkontor gjennom flere år, med kontor både i Oslo og på Røros hvor han vokste opp. I 2017 hadde han nettopp solgt et hus på Røros og var i prosess med å fokusere virksomheten fra nytt kontor i Oslo.

- Jeg kom over en annonse på Finn. no, helt tilfeldig, av denne stua her. Den lå ute for 90 000 kroner med møbler og annet som stod her. Der var en helt spesiell atmosfære, slik jeg så det. Men jeg kjente jo ikke stedet.

Så det var en impuls. Jeg researchet stedet Bondal og nabogården her, alt så veldig vakkert ut, så da endte jeg opp med å kjøpe stua usett, forteller han.

NAIVITET - Det var en god porsjon naivitet i det. Nå har det jo gått snart fire år. Jeg vet ikke hvor mange år jeg trenger for å komme helt i mål. Det var til nedfalls da jeg kom hit.

Det var mange lekkasjer, og visuelt var det på vei til å falle sammen. Nå er det jekket kraftig opp, og rettet opp med strekkfisker.

Vinduene var i ferd med å falle ut og de var utette overalt. Så det har gått et langt stykke fra sånn som det var og slik det er nå, sier Aslak Haanshuus. Han tenker å

78

FORTIDSVERN

bruke stedet som en hytte, og kanskje også som et rolig arbeidsted i perioder.

Han har gjort en del selv, men måtte ha hjelp til å rette opp tømmerkassa og sette strekkfisker og forsterke mønet.

OPPRINNELIG ET BEBOELSESHUS - Men jeg har lagt gulvet; samlet bygningsdeler som rekkverkene her. De fant jeg på en gård i Trøndelag, etter å ha lett lenge.

Trappa har jeg satt opp selv.

Opprinnelig var dette et beboelseshus som stod ved Tinnsjøen, i Luråsbygda, på andre siden av Gaustatoppen, trolig satt opp rundt 1850. I 1960 ble huset flyttet til Bondal av familien til kunstmaleren Terje Bergstad. Etter at Bergstad døde stod huset ubrukt noen år før Haanshuus kjøpte stedet av Bergstad-familien. Bergstad hadde arvet det av sin tante som også var kunstner. Her holdt han til i 25 år. Inne i huset er det spor etter tantens og Terjes Bergstads maling.

De har laget dekor på tømmeret, dører og skap.

MØTE MELLOM BAKGRUNN OG UTDANNELSE - Du lager en hytte av et gammelt hus og bruker mange år av ditt liv på dette?

Du legger vekt på at det skal bli litt

opprinnelig. Du leter etter ting. Hva slags verdier har du rundt dette?

- Ja, det har vært en prosess. Jeg er arkitekt, vokst opp på Røros, og har åpenbart interesse for gamle hus.

Det ligger nært meg. Nå har jeg en utdannelse som har dratt meg i en annen og mer moderne retning. Som arkitekt har jeg kanskje nå prøvd å forene det moderne med det tradisjonelle, også i kraft at jeg har jobbet med flere prosjekter som er forankret i Rørosregionen. Det er blitt interessant å se hvordan min bakgrunn, utdannelse og dette stedet her, kan møtes.

- Da jeg kjøpte huset hadde jeg ikke et antikvarisk utgangspunkt. Det var ikke en religiøs greie om at nå skal jeg skifte likt. Jeg ville gjøre det beboelig. Jeg ville gjøre det som mitt sted uten å havarere økonomisk.

Jeg skjønte veldig fort at det var krevende.

Så har ønsket om å bytte likt for likt og å ta vare på det som er riktig, kommet etter hvert, forteller han.

VINDUENE Valg av vinduer har vært en prosess som har levd sitt eget liv. Han karakteriserer de første vinduene han satte inn som «en økonomisk løsning hvor jeg satt inn noe som verken var fugl eller fisk».

HELT TILFELDIG kom Aslak Haanshuus over denne tømmerkassa i Bondal. Nå setter han den i stand for å bruke den som hytte.

Da han kjøpte den for fire år siden for 90 000 kroner, var den i betydelig forfall.

Foto: Ivar Moe

ARKITEKT ASLAK HAANSHUUS har etter hvert fått øynene opp for den verdien det er å føre bygninger tilbake slik de var. Her har han sørget for at det er kommet inn nye vinduer i «hytta» hans i Bondal, laget som de opprinnelige.

Foto: Ivar Moe

- De var verken kopi eller ordentlig moderne, men det som var mulig økonomisk for meg på det tidspunktet. Det første året gikk, så kom tvilen i det andre året og

i det tredje året var eneste mulighet for å gå videre med prosjektet å restaurere og bytte dem ut til de slik de var opprinnelig.

Når jeg nå bruker så lang tid på dette, så

regner jeg med at når jeg er i mål, så må jeg begynne på nytt. Jeg må nok gjøre en del ting om igjen.

Vinduene som nå står i huset, er satt inn av tradisjonshåndverkeren Thomas Sandvik Jakobsen. - Jeg skal rydde ut nå, og begynne å bruke stedet, rom for rom, selv om det ikke er ferdig. Jeg må bruke mye tid på fargesetting og malerarbeider.

Han har restaurert de gamle ovnene, en av dem en to-etasjer fra 1700-tallet.

- Når jeg får koplet til ildstedet, så kan jeg begynne å fyre her. Jeg har fått rettet opp utedassen. Det er lagt opp strøm til panelovner. Jeg er spent på hvor mye energi som trengs her. Det er jo ganske luftig foreløpig.

De årene Aslak Haanshuus har jobbet med sitt hytteprosjekt, har han leid en fraflyttet bondegård like i nærheten. Den ligger vakkert til ned mot det fiskerike Bondals-vannet, som ikke er regulert.

Husene står på denne bondegården, men er alle i forfall.

-Her har det vært en nøysom drift og de har ikke revet de gamle gårdsbygningene. Det er veldig spesielt, sier Aslak Haanshuus. Han har kjøpt et sted for sin autentiske skjønnhet, og håper at Bondal skal stå imot for mange endringer.

FORTIDSVERN

79

DET KLASSISKE KANALMOTIVET med slusene i Vrangfoss og fossen brusende i bakgrunnen. Det er som dette vi alltid ønsker å se for oss Telemarkskanalen. Men å bevare kanalanlegget i en slik idyllisk postkorttilstand er en større utfordring enn man skulle tro.

Foto: Gunnar Aaser, Skien, ca. 1950/Telemark museums bildesamling TGM-B.20535.

80

FORTIDSVERN

M/S «HENRIK IBSEN» ønskes velkommen til ny sesong av slusevokterne ved Lunde sluse juni 2020. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

KULTURMINNEVERN LANGS TELEMARKSKANALEN

NÅ FLYTER DET I MER RIKTIG RETNING

VESTFOLD OG TELEMARK

M/S «VICTORIA» på vei inn i Eidsfoss sluse.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Porsgrunn

Telemarkskanalen er ett av vårt lands fremste tekniske kultur­ minner og en viktig turistattraksjon. I dag er store deler av kanal­ anlegget fredet, men veien frem til en bevaringsbevissthet har vært både lang og kronglete.

Av Tor Kjetil Gardåsen, leder i Telemarkkanalens venner

V

ernearbeidet flyter i dag mer i riktig retning enn noen gang.

Fylkeskommunens overtakelse av Telemarkskanalen i 1990 sikret fremtidig vedlikehold og drift. I tillegg kommer foreningen Telemark­ kanalens venner, som står bak gjennomføring av egne prosjekter. Blant tiltak i foreningens regi siden den ble stiftet i 1982 kan nevnes restaurering av bryggerhuset ved slusevokterboligen i Eidsfoss, oppsetting av fyrlykter av gammel type langs vassdraget, istandsetting av gamle brygger og senest tilbakeføring av slusemesterboligen på Løveid – fra isolerglassvinduer til gamle krysspostvinduer med dekorativ omramming, samt oppmaling av huset i originalfarger (arbeidene ferdigstilt 2021). Også restaurering av hagen og parken rundt slusemesterboligen inngikk i prosjektet etter plan utarbeidet av Villvin landskap ved Anne Kaurin.

Kanalen selv har også mange entusiastiske medarbeidere med genuin interesse for kulturminnevern. Ett problemområde

er overføring av tradisjonskunnskap fra de eldre til de yngre av de spesifikke håndverkene knyttet til kanal og vassdrag, slik som muring av slusevegger, anleggssmiing og laging av lenser. En del av det gamle kanalhåndverket har dessverre gått tapt og må gjenoppdages. Å lage holdbare lenseklaver som skal ligge og gnisse mot hverandre i strømmen år ut og år inn er en erfaring opparbeidet gjennom generasjoner. Bygningsvern i kanalhus som smier, slusevokterboliger, nålehus, pakkbuer og varehaller etter fredningsstandard krever også den rette kompetansen.

Flere tiårs erfaring med kulturminnevern ved et slikt anlegg har lært at ikke alt går på skinner. Det man trodde var vunnet kan raskt bli tatt tilbake. Vår egen tids tenkning påvirker løsninger i en urovekkende grad.

Dessverre har vi ikke lenger 1800-tallets hoder iblant oss, og restaurerte kultur­ minner blir ofte bare vår tids fortolkninger av fortiden. Lenger enn det strekker ikke autentisiteten seg. Derfor er det mer

FORTIDSVERN

81

SLUSEMESTERBOLIGEN PÅ LØVEID med hagen etter restaurering i 2021. Slusemesterboligen ved Løveid er Telemarkskanalens mest monumentale bygning og er blant de første sveitserstilbygg i distriktet. Huset var bolig for slusemesteren, som var den høyeste ansatte ved sluseanlegget.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen/Telemarkkanalens venner.

enn noen gang om å gjøre å hegne om originalmaterialet og forhindre at originalt skiftes ut med kopi. Da kan vi også i fremtiden oppleve å seile gjennom et kanalanlegg som fortsatt har sin ekthet og opprinnelighet i behold.

MOTSTRØMS VERNEHISTORIE Telemarkskanalens vernehistorie har vært like full av motstrøm som de trange kanalstrykene og like full av vriene elveløp og vrange fossefall. Kulturminnevern og venneforening har imidlertid bidratt til å lose kanalskuta inn i tryggere farvann, selv om det fortsatt lurer spisse bergnabber og halvsunkne tømmerstokker under vannflaten i de tilsynelatende stilleflytende elveløpene.

Telemarkskanalen og Haldenkanalen er de to største kanalanleggene i Norge.

Telemarkskanalen med Norsjø-Skienkanalen (åpnet 1861) og Bandak-Norsjøkanalen (åpnet 1892) var viktige for lokal samferdsel og tømmerfløting, men like mye var anlegget av kanalen en del av 1800-tallets embetsmannsstats bestrebelse for å binde landet sammen gjennom de tre transportmidlene jernbane, dampskip og hesteskyss.

Frem til Bergensbanen ble åpnet i 1908 var kanalruten gjennom Telemark den korteste innlands reiserute mellom Kristiania og Bergen. Ved å ta toget fra Kristiania om morgenen kunne man gå om bord på

82

FORTIDSVERN

SLUSEMESTERBOLIGEN PÅ LØVEID før restaurering.

hurtigrutebåten i Skien kl. 2 ettermiddag og være på Dalen, midt inne i Sør-Norge, på kvelden. Det var oppsiktsvekkende for sin tid. Fra Dalen var det hesteskyss videre over Haukelifjell til Røldal og Odda. Langs ruten over fjellet lå større og mindre trehoteller etter hverandre. Noen av dem er fortsatt å se som synlige merkesteiner fra denne reiselivets storhetstid i Norge.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen

FRA DAMPSKIP VIA FJORDBUSS TIL NOSTALGISKE GJENDIKTINGER De siste rutebåtene innstilte sin ordinære passasjertrafikk midt på 1950-tallet. I noen år lå kanalen uten faste båtruter, før et nytt selskap startet opp turistseiling med en ombygd og modernisert utgave av den gamle kanalbåten «Victoria» i 1961. Den tidligere damprute­båten var nå forvandlet til

en strømlinjeformet fjordbuss, så ribbet for sitt historiske preg som det gikk an. Tiden og tenkningen var fremoverskuende.

Langsomt ble imidlertid kanalanlegget oppdaget som et unikt kulturminne, og man fant ut at også båtene måtte stå i stil. M/S «Victoria» gikk gjennom flere faser med gjendikting av sitt historiske eksteriør. I tillegg ble en svensk skjærgårdsbåt, omdøpt til M/S «Henrik Ibsen», på 2000-tallet satt inn for å ta unna den stadig økende trafikken. Ut over dette finnes det mindre båter i vassdraget, enkelte forbilledlig ivaretatt, slik som fløtningens gamle slepebåt «Ørnen».

TID FOR DET TIDSMESSIGE Kanalledelsen hadde lenge til målsetting at kanalanlegget skulle gjøres mer effektivt og rasjonelt. Kanalen skulle opprustes til en moderne transportinnretning på linje med vei og jernbane. Det historiske var en klamp om foten i en slik tenkning. Gjennom ulike tiltak som riving av de gamle husene og modernisering av sluseanleggene skulle kanalanlegget fremstå i pakt med en moderne tidsalder.

Kanalen fikk hjelp til dette på ulike måter.

En eksplosjon i gaten utenfor det gamle kanalkontoret i Skien som påførte huset noen

skader, ble støtet til riving av hele husrekken langs Kanalgaten med kanalkontor/bestyrerbolig, slusevokterbolig og vareskur. Under arbeidene med nye slusekamre på Løveid fant man arkitekt Steckmests slusekontor og vokterbolig fra 1877 godt egnet til sveiseverksted, med den følge at huset tok fyr. Med et delvis brannskadet hus var det lett å få rivingstillatelse også her. Slusevoktere med ledig kapasitet vinterstid ble satt til å modernisere slusemesterboligen fra 1861. Empire/ sveitserstilbygningen fikk kvadratiske vippevinduer og tømmermannspanel etter mønster av typehusene som reiste seg i byggefeltene i Grenland på samme tid. Isolerglass vippevinduer ble den store slageren når flere av kanalens gamle hus skulle istandsettes.

Fylkeskonservatoren og Skien bygningsråd forsøkte å stanse moderniseringene, men med ankemulighet til en fylkesmann med en liberal praktisering av bygningsloven, var det enkelt for kanalen å fortsette arbeidene under stor triumf over bygningsråd og antikvariske myndigheter.

HYDRAULIKK VS. ESTETIKK Frem til 2006 var Telemarkskanalen transportåre for tømmer. Frem til 1987 var også

lektertransport til Tinfos jernverk en del av trafikken. Med en slik bruk ble betegnelsen «industrikanal» introdusert, hvor teknikk, økonomi og funksjonalitet var førende for de tiltak som ble gjort. Med bakgrunn i dette ble en storstilt teknisk modernisering av det eldste kanalanlegget, Norsjø-Skienkanalen, gjennomført. Dette omfattet slikt som overstøping av veggene i slusekamrene med betong og utskifting av sluseporter i tre med hydraulisk drevne stålporter. Disse arbeidene ble gjort rundt 1980 og frarøvet den nedre del av kanalanlegget mye av sin historiske karakter og opplevelsesverdi.

Etter at nyttetrafikken opphørte, gjensto bare turisttrafikken. I mellomtiden hadde bevisstheten om bevaring modnet, og den øvre delen, Bandak-Norsjøkanalen, fikk derfor en annen behandling enn den nedre del.

Men også her kunne det være mange avveininger, og først ved fredningen i 2017 ble et antikvarisk vern instituert. Riksantikvar Jørn Holme uttalte under fredningsseremonien i Vrangfoss at dette var det vakreste sted han visste om. Fra en riksantikvar som trolig har sett det meste, var jo dette vektige ord.

SLUSEVOKTERBOLIG ved den idylliske overkanalen i Vrangfoss. Huset leies i dag ut til turister.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

FORTIDSVERN

83

STIGENDE INTERESSE FOR SCHMIDT-HUSA

KONTINENTAL BYGGESKIKK PÅ SUNNMØRE På Sunnmøre har det dei siste åra vore ny og stigande interesse for murbygningar frå først på 1900-talet, dei karakteristiske Schmidt-husa.

Desse bygningane representerte den gong noko nytt i den sunnmørske byggeskikken.Bli med på ei reise i dette universet.

Tekst: Lars Longva

84

FORTIDSVERN

I DET STORE Schmidthuset på Uksnøya, eit landemerke for sjøfarande, var det plass til svært mange. Me ser at taket er endra for å gje plass til endå fleire.

Foto frå nettsida til Lene Gjelsvik

FORTIDSVERN

85

Framleis fascinerer og vekkjer Schmidt-husa oppsikt i den grad at fleire hundre har meldt seg på i ei svært aktiv venneforeining på nettet. Ei sentral oppgåve for denne gruppa er å lage eit fullstendig register over alle bygningar som kan sporast tilbake til Heinrich Wilhelm Schmidt.

H

an var opphavsmannen til ein ny, kontinental byggeskikk på Nord­ vest­landet. Desse bygningane er så nært knytta til opphavsmannen, at dette må bli ei historie om begge.

Murhus høyrer ikkje inn under den tradisjonelle sunnmørske byggeskikken. Her som elles i landet har husa i stort fleirtal vore trebygningar, lafta kasser til folk og dyr og meir luftige konstruksjonar for alt som først og fremst skulle vernast mot vind og væte.

Tømmmerkassa isolerer og held på varmen, medan eit uisolert murhus ikkje har dei same eigenskapane. Bygningskonstruksjonar i naturstein og teglstein fanst naturlegvis både i by og land, men murverk i sementstein var

noko nytt, og kravde ein annan teknologi og eit større apparat skulle dei realiserast.

I smale bygater med trehus tett i tett, kravde utviklinga etter kvart ein annan byggeskikk.

Den eine bybrannen etter den andre utløyste «murtvang», og dermed vart dette apparatet etter kvart sett i sving, først med hjelp av importert ekspertise.

I ei nedgangstid for byggebransjen kom Ålesunds-brannen 1904, i all si gru, nærast som ei vitamininnsprøyting, og utgjorde eit tidsskilje på Sunnmøre. Den nye byggeskikken og den nye teknologien fekk også fotfeste på landsbygda. Gjenoppbygginga av byen kravde eit stort apparat med svært mange involverte på alle nivå.

Øverst: Heinrich Schmidt sine teikningar av det første huset han bygde, til kompanjongen Ole Bastian Nilsen. Underst: Nilsen-huset frå 1905 er framleis i bruk som bustadhus.

Teikning utlånt av Henrik Schmidt.

Foto: Gro Sandøy

86

FORTIDSVERN

RESSURSSTERK ARBEIDSINNVANDRAR Heinrich Wilhelm Schmidt frå Höyer i Schleswig-Holstein var ein ressurssterk arbeidsinnvandrar og industri-gründar.

Mannen frå Nord-Tyskland var utdanna ingeniør og murmeister med eige firma. Han kom til landet med innsikt, erfaring og pågangsmot utanom det vanlege. At han i det heile fann på at han ville bryte opp frå heim, heimland og eige firma, for å ta med kone og fem små born til Sunnmøre, er meir som ei gåte. - Eller var dette i staden 100 prosent logisk for ein innovativ føregangsmann av dei sjeldne?

Det som utløyste den drastiske ferda mot nord, var nettopp den verdskjende brannen i 1904, der 850 bygningar gjekk med, og meir enn 10 000 menneske vart hus- og heimlause.

Landsmannen, keisar Wilhelm II, engasjerte seg personleg i hjelpearbeidet.

Det gjorde altså Heinrich Schmidt også, på sin måte. Tidleg på våren, berre eit par månader etter brannen i Ålesund, drog han nordover. Han fann høvelege lokalitetar for både eigen heim og ny verksemd i det nye landet, i Jaktevika på Blindheim ved Sykkylvsfjorden, ikkje langt frå den utbrende byen. Allereie i juli same år drog han tilbake for å avvikle eige firma i Tyskland, og hente kone og born. Då hadde han gjort avtale om kjøp av ei større tomt for ein sementvarefabrikk, og sandtak på begge sidene av Sykkylvsfjorden. Han hadde også sikra seg rettar til å bygge ei kilometerlang veite for å leie vatn frå den lokale Vikeelva, for vasking av sand med rett korngradering til støypesand. Medan han framleis leigde husvære for familien, starta han industriell verksemd i Jaktevika med produksjon av murstein, takstein, fliser, kloakk- og dreneringsrøyr. Her bygde han også kai for inn- og utskiping av sand, sement og murstein, ikkje minst med tanke på gjenoppbyggingsarbeidet i Ålesund.

GOD MOTTEKEN Med sine mellom 20–30 tilsette vart dette ei stor verksemd, på høgde med den største verksemda i bygda på den tida, teglsteins­ verket ved Aureelva, som også førte store mengder byggemateriale til Ålesund.

Det er ingen tvil om at Heinrich Schmidt blei godt motteken på Sunnmøre, og at han tidleg fekk med seg eit lag av dyktige folk på fleire plan. Ikkje minst samla han mange interesserte og lærevillige handverkarar kring seg, som snart skulle bli dyktige fagfolk.

Mannen frå Schleswig-Holstein meistra både tysk og dansk. Dermed kunne han både forstå og gjere seg forstått i det nye heimlandet.

Saman med ein heimkomen, lokal gullgravar, Ole Bastian Nilsen, kjøpte han eit kalksteinsbrot på Lyshol i Sykkylven,

SCHMIDT-HUS FRÅ DALSBYGDA i Norddal på Sunnmøre.

Foto: Frode Inge Helland.

og bygde ein stor kalkomn for brenning av kalksteinen. Den brende kalken vart så leska før han vart brukt i mur- og pussmørtel.

Det første huset Heinrich Schmidt bygde på Sunnmøre, var eit hus i typisk nordtysk stil, til nettopp Ole Bastian Nilsen. Allereie i 1905 kunne han bygge eit murhus av eigenprodusert murstein og takstein. Dette huset var eit særsyn, og vekte stor interesse mellom sunnmøringane. Etter kvart kom det mange liknande hus på Sunnmøre. Dei blei kalla Schmidt-hus, og var heilt eller delvis bygde av Heinrich Schmidt, eller sterkt inspirerte av dei husa han bygde.

Mykje hadde hendt på Sunnmøre dei siste 50 åra før hundreårsskiftet, og særleg hadde det vore ei rivande utvikling på dette feltet.

Så seint som i 1856 nemner Eilert Sundt, i den første sosiologiske undersøkinga i landet vårt, at det nettopp i Sykkylven, den nye heimkommunen til Heinrich Schmidt, framleis var folk som budde i røykstover.

Heinrich Wilhelm Schmidt var ein svært allsidig mann. Han står ikkje berre fram som ingeniør og murmeister, men også som gründar, oppfinnar, industrireisar, entreprenør - og arkitekt, i ei vid tyding av ordet. Dette var ein mann som spente over eit stort register, og stod for eit heilt lite industrieventyr på Sunnmøre. Han inspirerte folk langt utover sin eigen arbeidsstokk i det nye heimlandet.

Såleis var han med på å bygge sementvarefabrikkar fleire andre stader i landet, og han

tok patent på manuelle maskiner for effektiv sementsteinproduksjon.

SCHMIDTSTEINEN Ei viktig nyvinning var framstillinga av ein eigen type murstein, schmidtsteinen. Han har tre holrom, slik at han lett kan delast i ulike lengder. Hólroma har også ein viss isolerande effekt. På den tida Schmidt starta med å produsere og bygge i sementstein, var dette lite kjent. Både produksjon og muring krev ein annan teknikk enn tilsvarande arbeid i teglstein. Ikkje minst er muring med sementstein meir tidkrevjande, sidan denne steinen vil ta til seg mindre fukt enn teglsteinen. Dermed tek det lengre tid før bindemiddelet, kalkmørtelen, herdar og murverket blir stabilt. Han utvikla og tok patent på ein spesiell takstein, som kunne vendast i forhold til retninga for vind og vêr på staden. Det er framleis bygningar som har slik schmidtstein på taket, endå det er snart hundre år sidan han blei produsert.

Heinrich Schmidt hadde eit stort repertoar som entreprenør. Han hadde såleis både fabrikklokale, skule, våningshus, forsamlingshus, sjøbuder, kaier og andre konstruksjonar på cv-en. Dette utgjer ei slik mengd av små og store prosjekt, pr. i dag er det registrert godt og vel 80, at det ikkje ville vere mogleg å gjennomføre alt dette, frå A til Å, for verksemda til Heinrich Schmidt.

Han måtte i tillegg seie nei til endå fleire, eller han kunne ta på seg delar av prosjektet,

levere murstein og takstein, eller gje gode råd til byggherrane.

I dag er det først og fremst våningshusa, kjende som Schmidt-hus, som står att som spreidde monument over ei glanstid for slike murhus på Sunnmøre, og produksjonen av alt om skulle til for å realisere slike byggeprosjekt. Denne både hektiske og forholdsvis korte perioden først på 1900-talet, blei avløyst av nye nedgangstider utover i 20-åra.

Her enda også glansperioden for byggeverksemda til Heinrich Wilhelm Schmidt.

Schmidt-husa er det så mange av at dei må reknast som ein del av den sunnmørske byggetradisjonen, om dei på fleire måtar stikk seg ut, særleg på landsbygda, der me finn dei fleste. Det er bygningar med bratt takvinkel i ein og ein halv etasje, oftast bygd på ein sokkel i full høgde. Dei har gjerne ei karakteristisk ark som aukar boligflata i den øvste høgda. Med eit tilnærma kvadratisk grunnplan, eller ei moderat lengd i forhold til breidda, ligg alt til rette for ei praktisk rom­ inndeling. Desse husa vart bygde med doble veggar; ein yttervegg med ei vassavvis­ande overflate, og ein «pustande» innervegg med litt varierande avstand til ytterveggen.

Dermed kunne dei tørre innerveggane magasinere varme ved fyring, og luftinga mellom veggane hindre fukt og soppdanning i bygningen. Mellom etasjane vart det både lagt kryssarmerte betonggolv og vanlege tregolv på berande bjelkar.

FORTIDSVERN

87

DEKORATIVE ELEMENT Det ein framfor alt legg merke til, er ornament og andre dekorative element rundt vindauge og dører, i etasjeskilja, under taket, i hushjørna og i fasaden elles. Med andre fargar enn sjølve bygningen, gir desse Schmidt-husa ein eigen, lett kjenneleg, stram signatur. Desse er likevel ikkje alltid eigentlege bygningselement, men reine dekorasjonar som er uttrykk for litt av den same «snikkargleda» som kom til uttrykk i samtidige sveitsarhus på våre kantar, her som «murarglede». Desse ornamenta er oftast ganske tynne, fargelagde pusslag utanpå sjølve mursteinen, i mange tilfelle pålagde i produksjonen.

Schmidt-husa står fram som flotte, påkosta bygningar, som nok ikkje kunne vere for kven som helst. Om Heinrich Schmidt la mykje til rette for at desse murhusa kunne bli allemannseige, blei dei nok aldri det.

Likevel blei det bygt svært mange hus av denne typen på Sunnmøre, frå dei ytste øyane til lengst inne i fjordane. I Romsdalen er der også Schmidt-hus. Han fekk etablert ein sementvarefabrikk i ndalsnes, med støypt «blokkstein» som spesiale – det ein med rette kan kalle «ei hjørnesteinsbedrift».

Pyntesteinane, som ofte skulle imitere raud tegl eller hoggen naturstein, blei produserte som spesialstein, der dekorlaget kom på tidleg i produksjonen av sjølve mursteinen.

Dette var også ein ressurskrevjande produkt, levert av ein fagmann. Når det gjeld blokksteinen, er han utan tvil produsert for å spare byggherren for utgifter. Det mykje dyrare alternativet ville vere hoggen naturstein.

I produksjonen av desse mursteinane, kunne fagmannen nå i dei to sidene som blei synlege hjørnesteinar, og legge på eit lag

88

FORTIDSVERN

som likna hoggen stein. Det er knapt kjende døme på at oppdragsgjevaren måtte selje eit schmidthus-prosjekt før huset stod ferdig.

Dette vitnar nok også i stor grad om billeg arbeidskraft på denne tida.

JUGENDHUSA I Ålesund var det derimot ikkje ukjent at dei påkosta, nye, flotte jugendhusa, med tårn, karnapp og andre fordyrande bygningselement, skifta eigar/byggherre opptil fleire gongar før dei stod ferdige. Her fann Schmidt eit balansepunkt, eit flott, påkosta hus som ikkje kosta heile skjorta. Ein kjenner også til slike bygningar, der baksida av huset blei ferdigstilt heilt utan fordyrande dekorasjonar.

Om desse imitasjonane like gjerne også kunne ha vore ein slags mote, er eit ope spørsmål. Imitasjonar og etterlikningar er i alle fall vel kjende i bygningshistoria, anten det gjeld heile bygningar, der klass­ iske byggverk i naturstein er «kopierte» i betong og puss, eller bygningselement, som marmorsøyleliknande stavar i tre, eller overflater i eit treslag som er overmåla for å likne på eit anna treslag. Ikkje minst gjeld dette alle plastflater som etterliknar tre og andre naturmaterialar i ein moderne bustad.

Historisk sett er dette i alle fall ingen ting å skamme seg over. Det ein på den andre sida berre må bli imponert over, er den fagkunnskapen og faglege perfeksjonen som ei vellykka etterlikning vil krevje.

Eit sundagsskulehus på Vigra og eit bustadhus med butikklokale i sokkeletasjen på Eidsnes i Sula kommune, er døme på bygningar der HWS først og fremst har stått for arbeidet med pussing og utforming av fasadane. Her ser me ein forenkla «Schmidt-design», samanlikna med mange

av dei tidlege arbeida. Når det gjeld sundags­ skulehuset, leverte Schmidt alt tilfang, som murstein, takstein, sement, kalkmørtel osv – ja, til og med forskalingsmaterialar.

Opplysningar frå eit dokument i Schmidtarkivet fortel at han også la taket på den kyrkjeliknande bygningen.

SOLID OG EKSOTISK Sjølv om Schmidt-husa for lengst har vorte ein del av den sunnmørske bygningskulturen, skiljer dei seg framleis ut, og står fram som noko annleis, spennande og litt eksotisk. Eigarane er med rette stolte av husa sine, og tek godt vare på dei. Det har synt seg å vere solide bygningar, som berre brann, riving eller dårleg vedlikehald over lang tid kan ta knekken på. Dei fargelagde pussflatene har også synt seg å vere svært haldbare, med eit pigment som har tólt vêr og vind i det krevjande klimaet på Nordvestlandet.

Dei siste åra har det vore stor almenn interesse for Schmidt-husa, og det er oppretta ei Facebook-gruppe med fleire hundre følgjarar. Dei fleste av desse har organisert seg i «Schmidthusenes venner».

Det er Fortidsminneforeningen Sunnmøre Lokallag ved Trine Naadland som administrerer sida. Ein som må nemnast i denne samanhengen er Anders Bjørlykke, ein svært aktiv ressursperson på denne sida.

Den store drivkrafta i arbeidet med å få Schmidt-husa inn i eit register med foto og relevante opplysningar, har heile tida vore arkitekt og lektor Frode Inge Helland. Langt på veg er det også han som har sett det heile i gang, med på ulike måtar å spreie informasjon om Schmidt-husa og Heinrich Wilhelm Schmidt. Ein svært viktig informant er

SCHMIDT-HUS I ÅLESUND, Dalsbygda og Eidsdal. Huset til venstre er eit av dei Schmidthusa som har vorte rive.

Ukjent fotograf. Frode Inge Helland har fotografert dei to andre husa.

Henrik Schmidt, sonesonen til Heinrich Wilhelm Schmidt. Arkitekt Odd Holen i Fortidsminneforeninga har vore leiar for ei gruppe med Schmidt-husa som arbeidsfelt.

Stadig nye objekt føyer seg inn i den allereie lange lista over registrerte Schmidtbygningar og konstruksjonar. Eit stort arbeid ligg det også i å kategorisere desse; å finne ut kva som er Schmidt-hus, frå teiknebrettet til

ferdig prosjekt, kva for bygningar han berre har teke den siste finishen på, og alle dei tilfella der Heinrich Schmidt har hatt ein eller annan «finger med i spelet».

Som nemnt tidlegare, er det ikkje berre bustadhus den trottige og allsidige innvandraren har på cv-en, og det er heller ikkje berre på Sunnmøre han har hatt verkefeltet sitt. Av større fullførte byggeprosjekt kan ein

nemne sjøbuder og ei stor skulebygning i det noverande Ålesund, og produksjonslokala til den store verksemda til O. A. Devolds Sønner i Langevåg i Sula kommune.

I Romsdalen var der som før nemnt ikkje berre ein sementvarefabrikk, men også fleire bustadhus. Fleire vil nok dukke opp. Og når kjem dei første i registeret med adresse Vestland?

DEKORATIVE ELEMENT bygd opp av farga murstein på Schmidt sitt eige hus.

Til høgre syner den noverande eigaren, Henrik Schmidt, sonesonen til Heinrich Wilhelm, ein slik mur­ stein, med eit ganske tynt farga pusslag.

FORMER TIL STØYPING av betongfliser.

Foto: Lars Longva

Foto: Sykkylven Rotaryklubb

FORTIDSVERN

89

VIKTIGE KJELDER Verkty, produksjonsreiskapar og ferdige produkt finst framleis i familien, likeeins ei forholdsvis stor samling av foto, teikningar og skriftlege kjelder. Henrik Schmidt, sonesonen til Heinrich Wilhelm er sjølv også ei viktig kjelde, med inngåande kunnskapar om sjølve produksjonen, og korleis verkty og ulike helpemiddel vart brukte.

Det hastar med å sikre dei fysiske gjenstandane og kunnskapane om desse. Det hastar også om ein vil sikre, setje i stand og verne den opprinnelge lagerbygningen, «sementhuset», på eigedomen. Dette kunne ha vore eit svært høveleg lokale for ei samling av alt det som framleis finst etter Heinrich Schmidt. Kanskje kunne det på sikt vorte eit slags museum med eit nært naboskap til både våningshuset og den store kalkomnen? Her er ein på historisk grunn, med dei beste forholda for formidling av kultur- og industrihistorie.

Både nøkkelverksemda Blindheim sementvarefabrikk og gründaren Heinrich Wilhelm Schmidt, med alt det desse har hatt å seie for regionen, fortener at me tek best mogleg vare på alt det som er att. Får ein dette til, vil det også vere ei sterk inspirasjonskjelde for alle

som eig ei av dei bygningane som er grunnlagt i denne verksemda. Dette ville kunne fremje både ønskje, vilje og kompetanse i det vidare vernearbeidet.

Etter kvart som borna vaks til, tok dei også del i arbeidet, slik det var vanleg på den tida. Litt uvanleg var det likevel at dei to

eldste gutane, Heinrich/Henrik fødd i 1899, og den to år yngre Peter/Peder, allereie i tenåra dreiv fraktefart frå Jaktevika til Ålesund.

På denne tida var det fjorden som var vegen, og Heinrich Wilhelm hadde fleire store lekterar for frakting av sand og murstein.

Desse var ikkje motoriserte. Framdrifta var

Øverst: bustadhus på Røsok, Harøya.

Underst: «det gamle bakeriet», bustadhus i Stordal. Her ser me dei spesialproduserte blokksteiane i hushjørna.

Foto:Frode Inge Helland.

90

FORTIDSVERN

EIT SUNDAGSSKULEHUS på Vigra (med blå dør) og eit bustadhus med butikklokale i sokkeletasjen på Eidsnes i Sula kommune, er døme på bygningar der HWS først og fremst har stått for arbeidet med pussing og utforming av fasadane. Her ser me ein forenkla «Schmidt-design», samanlikna med mange av dei tidlege arbeida. Når det gjeld sundagsskulehuset, leverte Schmidt alt tilfang, som murstein, takstein, sement, kalkmørtel osv – ja, til og med forskalingsmaterialar.

dyrebare bygningsmaterialar. Då forholda berre blei verre, venta dei nok i det lengste med å gjere det uunngåelege. Men då lektaren var på veg ned, og livet stod på spel, var det likevel berre ein ting å gjere: å kappe trossa! Dermed gjekk «Store-Maren» til botnar, og dei to ungdomane måtte gjere vendereis med stort tap.

Lasting, frakting og lossing er eit kapittel for seg sjølv, men også ei viktig del av historia. I ei tid med mykje og billeg arbeidskraft, var det likevel viktig å ordne seg praktisk og effektivt. For å laste støype­ sand, hadde Schmidt laga ein skinnegang frå lageret av vaska, støypeklar sand ovanfor bustadhuset, til nedste enden på Schmidtkaia. På denne skinnegangen førde dei ei vogn med handemakt, ei slags «vogge», som kunne tippast om ein aksling, slik at innhaldet blei tømt direkte utfor kaikanten og ombord i fraktebåten. Både lessinga opp i vogna og fordelinga av sanden i båten kravde mannskap.Mursteinen frå fabrikken blei også ført på hjul, utan skinner, og med det same behovet for handemakt.

DÅRLEGARE TIDER Då det gjekk tilbake med produksjonen, i dårlegare tider mot 30-åra, gjorde dei tre eldste gutane til Heinrich og Pauline slik som foreldra, dei forlet heimlandet, og søkte nye utfordringar i Amerika. Sidan gifta ei av døtrene seg med ein amerikanar, og drog same vegen. Utstyrte med slike gen, var vel ikkje dette heilt uventa. Dei tre gutane søkte lykka i det rike fiskeriet på vestkysten av Amerika. Henrik og Peder var altså ikkje ferdige med sjølivet etter dramatikken på Flisfjorden!

Dermed vart etterkomarane til dei driftige innvandrarane frå Schleswig-Holstein spredde over fleire kontinent. Dei fleste bur likevel framleis her i landet, på Sunnmøre.

Berre eitt av barnebarna drog tilbake til Tyskland. I dag er det vakre huset ved Jaktevika heimen til den tredje, fjerde og femte generasjonen i Schmidt- familien.

det ein mindre motorbåt som stod for, og denne slepebåten var det etter kvart Henrik og Peder som førte.

FARLEGE FORHOLD Sjøvegen frå Sykkylven til Ålesund går innanskjers. Likevel kan kryssinga av Storfjorden stundom vere ei farefull ferd.

Den såkalla «Flisfjorden», mot eit sund på nordsida av den breie fjorden, kan vere farleg. I vestavêr lagar det seg skavlsjø og store bårer når sterk straum frå fleire kantar

møtast. Med raske skiftingar i vindretning og vindstyrke, kjem desse uvêrsriene ofte brått på. Derfor har dei sjøfarande alltid hatt stor respekt for dette sjøstykket.Likevel er det mange som «ligg att» på Flisfjorden etter fatale forlis.

Ein gong dei to ungdomane kryssa fjorden mot nord, var det slike farlege forhold. Dei var på veg over Storfjorden med lekteren «Store-Maren» på slep, og oppdaga nok at dette kunne bli farleg. Det var inga lett sak å snu den tunge farkosten, nedlesst med

Artikkelforfattaren er pensjonert lærar. I ein periode tilsett ved regionmuseum i formidling av kulturhistorie. Arbeidd for NHU i to byggeprosjekt. Medarrangør av kurs for tradisjonshandverkarar. Aktiv innanfor feltet bevaring og bruk av tradisjonelle opne båtar. Medutgjevar av årleg publikasjon med tema innan tradisjonell kystkultur.

Hovudkjelder: Henrik Schmidt Frode Inge Helland Facebooksida «Schmidthusenes venner» Eldar Høidal: Industrisoge for Sykkylven

FORTIDSVERN

91

INDUSTRIELT KULTURMINNE HOLDER STAND AGDER Marnadal

TIL GLEDE FOR STORE OG SMÅ

Kristiansand

Vi forbinder kanskje ikke Norge med et land som har vært store på produksjon av leketøy, men i Marnardal i Vest-Agder står det fortsatt en fabrikk som produserer treleker på gamlemåten. Støa leketøyfabrikk ble etablert i 1928, og den hadde sin storhetstid fram til ut på 1970-tallet. I dag er det liten produksjon, men dagens eiere Gerhard og Irene Spikkeland holder fortsatt hjulene i gang.

Tekst : Einar Engen

I

1928 var Olav Fidjestøl 24 år og odelsgutt på gården Støa der han vokste opp. Han var en iderik mann som ville mer enn å drive et lite gårdsbruk. Han startet opp med tredreiing i sin fars låve før han satte opp en bygning på gården til dette formålet. Han kjøpte en dreiemaskin og startet produksjon av treleker – i alt seks forskjellige figurer. Produksjonen fortsatte i disse lokalene fram til krigsåra, og i noen år etter det.

SLIKE LEKER vekker minner for mange voksne, men mange barn leker ennå med dem i dag.

92

FORTIDSVERN

Norske treleker hadde sin storhetstid på midten av 1900-tallet. Det var særlig på grunn av importforbudet, men også fordi det var behov for å etablere ny industri etter krigen. Vi kan si at Olav Fidjestøl på mange måten var en foregangsmann ettersom han etablerte sin virksomhet allerede på 1920-tallet, og at han videreutviklet fabrikken i årene etter krigen.

NØYSOMHET Man kan lure på hvorfor Fidjestøl valgte å

bygge opp sin virksomhet i et lite samfunn med cirka 40 husstander. Mye at dette kan forklares ved at han hadde vokst opp i et samfunn der nøysomhet var viktig. Han var opptatt av å benytte seg av lokalbefolkningen som arbeidskraft. Her var det også lange tradisjoner innen trebearbeidende industri. Som eksempel på dette sto de indre delene av Vest-Agder for om lag 80 prosent av den samlede tønnestavproduksjonen i Norge. I tillegg til dette var området rikt

DETTE ER EN trommel til maling av leker. De heller på maling og legger leker inn, og setter deretter i gang sveiva.

GERHARD SPIKKELAND ved dreiebenken

på materialer som kunne brukes i hans produksjon.

Lekene er produsert i bjørk og materialene ble levert i lengder på 73 cm, også kalt «støabutt». Bjørka ble hogd på vinteren og ble naturtørket i tre år før emnene ble brukt.

Leketøyfabrikken sysselsatte i mange år både ungdom, kvinner og menn. Gutter og menn arbeidet på verkstedet, men kvinnene malte og monterte lekene. Kvinnene som arbeidet på fabrikken var enslige, og når disse ble gift fikk de mulighet til å jobbe hjemmefra. Bussen som gikk gjennom bygda tok med seg leker som kvinnene dekorerte hjemme, og når de var ferdig malt ble de sendt med bussen tilbake til fabrikken. På det meste var det 35 ansatte ved fabrikken.

HENTET INSPIRASJON I UTLANDET Olav Fidjestøl var også opptatt av å utvikle produktspekteret, og det sies at han reiste rundt på markeder blant annet i Europa og Amerika for å få inspirasjon. Der kjøpte han leker som han redesignet for det norske markedet. Et eksempel er en trepyramide han kjøpe i Bayern på 1920-tallet, som ble utgangspunktet til en klovn han lanserte i 1938. Dette eksemplet viser hans evne og vilje til videreutvikling og nyskaping.

I 1947 bygde Fidjestøl ny fabrikk ved Høyevatnet, like ved hovedveien og jern­ banen som ble ferdigstilt i 1943. Selve bygningen er gjenbruk av en stall som tyskerne bygde under krigen, og den ble satt opp på fyllmasse fra en tunell på Sørlandsbanen.

Etter at importforbudet ble opphevet i 1962, og de masseproduserte plastlekene gjorde sitt inntog i Norge, gikk salget av treleker ned. På 1960-tallet skjøt bilturismen fart og en del av produksjonen ble lagt om til å produsere blant annet tredukker dekorert i hardangerbunad.

Fidjestøl fikk merke konkurranse med de nye

lekene og han ville pensjonere seg. Husfliden, som sto for en god del av salget, så at det var behov for treleker og produksjonen ble opprettholdt med ny driver.

OLAV ØEN – DEN ANDRE DRIVEREN AV FABRIKKEN I 1970 tok Olav Øen over den daglige driften og eierskapet av leketøysfabrikken. Han var svigersønn til Olav Fidjestøl, og hadde fått sin opplæring som ansatt ved fabrikken.

Da han overtok, hadde de en kolleksjon på om lag 25 forskjellige modeller. Den nye eieren hadde pågangsmot, og med sine 32 ansatte produserte de årlig 180 000 leker.

Nedlegging av bussruta i 1976 førte til et stort ekstraarbeid for Olav. Han måtte da

levere leker til de som arbeidet hjemme, og hente disse etter at de var dekortert. Selv med disse utfordringene klarte Olav Øen og holde det gående i mange år.

I 2012 fikk Olav Øen Marnardal kommunes kulturpris med følgende begrunnelse: «Marnardal kommunes kulturpris tildeles en mann som har bodd og virket Marnardal i hele sitt voksne liv. Gjennom sitt virke har han bidratt til å spre lek og glede til barn over hele landet – og også i utlandet. Hans produkter bærer med seg en kulturarv som er betydelig – og det er grunnen til at han får kulturprisen. Denne mannen er Olav Øen.»

Fortellingen om Støa leketøyfabrikk slutter ikke med Olav Øen. Den lever videre med nye eiere fra 2011.

IRENE SPIKKELAND til venstre viser fram maler for lekene til Inger Anne Mosleth ved Kulturminnefondet, som var på en befaring.

FORTIDSVERN

93

STØA LEKETØY­ FABRIKK ligger fint til like ved vannet.

SKILTET på denne fabrikken forteller alt om hva de lager.

REDSKAPENE henger på veggen i den beste orden.

ARVEN ETTER OLAV FIDJESTØL OG OLAV ØEN Gerhard og Irene Spikkeland kjøpte fabrikklokalet, et uthus og en villa tegnet av Sverre Fehn. Villaen er for øvrig bygd av Olav Fidjestøl til hans datter. De tok over en fabrikk som er lite endret etter at den ble bygd. Her finnes de samme maskinene som har vært brukt i mange tiår, og materialene ligger tørket og stablet klare for produksjon.

Gerhard og Irene fikk sin opplæring av Olav Øen både når det gjelder bruk av maskiner og de mange malene til lekene som har vært brukt i en årrekke. Og det er en betydelig arv som ekteparet nå har ansvar for.

De materielle og immaterielle verdiene er store i et teknisk/industrielt kulturminne.

Historien sitter i bygningen i seg selv, gjenstandene fra mange år med produksjon og i maskiner stort sett fra 1950-tallet. Ved at de har tatt over kunnskapen om bruken

av anlegget, kan de formidle en snart 100 år lang industrihistorie til lokalbefolkningen og andre interesserte.

Scandinavian design oppsto som et begrep på 1950-tallet, hvor både formgiving, livsstil og arbeidsmetode var kjennetegnet på dette.

Støa leketøyfabrikk står for mye av dette – eget verksted, egen stil og produksjon av bruksgjenstander. Dette har ført til at vi i dag finner leker fra Støa leketøysfabrikk på museer, og at de har blitt samleobjekter.

I dag er det vanskelig å drive rasjonalt med gamle maskiner i et gammelt industrilokale.

Til tross for dette holdes produksjonen i gang i forbindelse med julesalget.

Gerhard Spikkeland sier dette om fabrikken og dens historie: «Støa leketøyfabrikk har en spesiell historie som har verdi både lokalt og nasjonalt. Det er derfor viktig at historiene om de som bygde og drev denne fabrikken blir formidlet videre.»

94

FORTIDSVERN

PRODUKSJONSLOKALENE er preget av slitasje, og folk fra Kulturminnefondet har deltatt på en befaring for å se hva som bør gjøres.

Kilder: Intervju med Gerhard Spikkeland Støa leketøyfabrikk nettsider Store Norske leksikon – Marnardal https://snl.no/ Marnardal_-_tidligere_kommune Fædrelandsvennen – artikkel: Tryller fram treleker https:// www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/jp5Xq/tryller-fram-treleker Norske treleker 1930 til 1970 https://deichman.no/ utgivelse/p134887216258 Marnardalsposten: https://issuu.com/marnarposten/docs/ marnarposten_212/5 Scandinavian design: https://no.wikipedia.org/wiki/ Scandinavian_design

Alle foto: Einar Engen/Kulturminnefondet

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Anne Marit Noraker Telefon: 91103969 oppland@fortidsminneforeningen.no

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Bianca Wessel Telefon: 936 58 859 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

AGDER Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: agder@fortidsminneforeningen.no Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn Aust-Agder

ROGALAND Leder: Stina Ekelund Erlandsen Telefon: 91905106 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND Daglig leder: Ida Pettersen Telefon: 948 81 310 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Bjørnafjorden Lysøens Venner

SOGN OG FJORDANE Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

MØRE OG ROMSDAL Leder: Toril Røsand E-post: toril.rosand@neasonline.no Sunnmøre Romsdal Nordmøre

NORDLAND Leder: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

TROMS Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

95

NYE MEDLEMMER

Velkommen

til fremtiden

Denne høsten har vi passert 8000 registrerte medlemmer. Det er en økning med rundt 1000 medlemmer på få år. Fortidsminneforeningen ble kanskje oppfattet som en elitistisk forening for lenge siden. Nå er vi en kraft i det norske samfunnet med flere som lytter til våre meninger. Navnet vårt peker bakover og formålet vårt peker inn i fremtiden. Ja, vi tar vare på og beskytter monumenter fordi de er vakre og en del av vår arv, men i all vårt aktivitet ligger det en forståelse av at det å ta vare på passer godt sammen med vår tids tanker om sirkulærøkomomi og gjenbruk. Velkommen!

AGDER Martin Dege Siri Cathrine Skuggevik Cathrine Hatlen Teglverket Caroline Klavenes Jan Kidøy Gjerstad Historielag Søndeled og Risør Historielag Gjerstad Bibliotek Torstein Jansen Vegårshei Bygdetun Siw Røinås Jon Bjørgum Kristin Ødegaard Johnsen Kristin Søndersrød Ose Eva Albert Toril Runden

BUSKERUD Isabelle Marion Marianne de Bourg Henrik Rune Hans Joost Kors Jan Egil Ruud Lita Helgestad Gunhild Angeltvedt Bjerknes Steinar Jokstad Ole Haakon Opperud

DEN TRØNDERSKE AVDELING Andreas Andersen Elisabeth Steen Guro Bredenbeck Liv Janne Toldnes Odd Helge Langåssve Tale Selstad Gjervan Lise Kaspersen Solveig Thuestad

96

FORTIDSVERN

Magnhild Sandbakken Sindre Gaustad Osland Lise Brækken Lars Røgenes Ida Merete Johannessen Gunnbjørg Hole Margrethe Hammer Vilde Dyrnes Ulriksen Karl Fredrik Honningsvåg James Barrett Ingvild Bergan Grøtting Jan Arild Sjøwall Gerd Olau Rokseth Grethe Lian Anna Kvitka Markus Drexl Tora Eskild Berit Flægstad Kari Støre Gullichsen

FINNMARK Vegard Seljemo An-Magritt Rypdal Sveen

HEDMARK Pål Nordbakken Dag Nybakken Bente Mittet Nystuen Hans Erik Hatlemark Per Roger Bekken Aurora Myro Monica Kristensen Bengt Nordal Erik Fleischer Johanna Benterud Sjur Hartun Dahl Joar Foss

HORDALAND

MØRE OG ROMSDAL

Rico Grosser Line Benedikte Iversen Bård Kråkevik Ågot Gammersvik Endre Opdal Kvarmestøl Gunn Hagen Guri Våge Mossige Olav Brakestad Irene Baug Jacob Knagenhjelm Torild Kristina Storaas Vidar A Stusdal Fyllingsnes Bjarne Aannewiik Ola Søndenå Anette Martinsen Basso Sanne Frostensson Linda Hjemdal Siver Myksvoll-Rannestad Bjarte Bjørkum Anja Iren Skaathun Tordis A Trovik Thor Tengren Anne Aune Gudrun Molden Knut Olav Alhaug Tonje Haugland Sørensen Wenche Marie Almeland Jonas Sørebø Henrik Jorem Anne-Len Aase Thoresen Mette Holmefjord Olsen Sveinung Olsen Hildegunn Øpstad Sissel Berge Kristin Bøe

Jannicke Hesthol Løvik Kenneth Staurset Fåne Vibeke Iren Sandøy Ursula Astrid Jongsma Wenche Elise Johansen Jan Brede Falkevik Ingunn Mobæk Peggy Marie Thingnæs Jonathan Gorton Kalvik

NORDLAND John Helmersen

OPPLAND Aasmund Kolstad Svein Bakken Tuva Mugaas Kai Valbjør Hege Vaagaasar Jenny Eidsvaag Hallgrim Rogn Vealøysa AS/Bjørn Thomlevold Jorid Almås Erling Flem Eivind Seigerud Tonje Warg Siri Elveli Tore Røbergshagen

OSLO OG AKERSHUS Joachim Løvenskiold Erik Aasrud Per Helge Rygh Tine Lillemoen Asklund Jan Erik Johnsrud Hans Erik Hannisdal Vidar Dagfinn Myhre

Erlend Smedshaug Steinar Tollerud Dagfin Hoel Siw Christel Gudmundsen Siebke Tone Bergen Åse Meyer Ingunn Tandberg Marit Vestvik Tone Line Fossnes Pål Rosseland Tvedt Hilde Elise Hvarregaard Vibeke Kjelland Dambakk Kjersti Hagenæs Hanne Warloe Åse Storvik Miriam Stuen Mathisrud Anne Kathrine Tolo Gaustad Marjatta Nicolayssen Britt Elin Foss Petter Thorshaug Eirin Ingebrigtsen Kristin Eriksen Ida Therese Gravdahl Per Roger Lauritzen Espen Nævestad Unni Bliksvær Ingrid Stang Midttun Trond Knudsen Rigmor K. Johnsen Robert Ekanger Michael Ramm Østgaard Elisabeth Sundholm Per-Trygve Hoff Inger Anne Naterstad Harald Vandbakk Marit Stålesen Helga D. Storbekken Lise Emilie Nesse Krohn

Tu-Uyen Phan-Nguyen Turid Kalberg Grundvold Frida McIntosh Grethe Lied Noah Vagle Joakim Rehaug Roth Jan Peter Poulsen Greta Bjørnhaug Ingrid Sandvei Guro Midtgarden Anne Olaisen Mari Forberg Hans Reidar Bjelke Bjørn Vessia Anders Toft Lothe Olav Egil Aune Elisabeth Øgården Milena Mitrovic Ellisiv Garry Terje Langerød Ann-Kristin Fiskerud Pål Abrahamsen Ida Bøhler Jan Edner Mette Paulsrud Marit Dahl Tommy Lindgren Eli Sofie Mågård Pål Walstad Bjørn Eivind Juvet Kirkerud Ann-Evy Hagen

ROGALAND Arnfinn Livastøl Dag Tvedt Linda Høie Leander kjær Hans Magnus Hillesland

Svein Helge Torsteinsbø Elisabeth Søyland Khalid Khalifa Malfinn Vårdal Thor Thingbø Jostein Hauge Kjell Torgersen Therese Espeland Håkon Eide Morten E. Hansen Mari Alice Mæland Samuelsen

TELEMARK Reidun Grethe Listog Tim Jordsmyr Holm Eivind Aase Kjell Aasland Marit Lamø Kristin Nyberg

SOGN OG FJORDANE

VESTFOLD Mette Kjennerud Jan Gunnar Andersen Mari Asheim Anders Bergan Mona Heiberg Ingar Håland

ØSTFOLD Christianslund Holding AS Janet Eliassen Gretha Parmer Sjur Wergeland Jørn Fjeld Alf Rune Syversen Signe-Lise S Granlien Eivind Wium Elisabeth Sennerud Jon Anders Neergaard Jorun Karlsen Flesjø

Olav Martin Hove Torbjørn Tuften Tobias Kunz Jan-Arve Lund Roy Kennet Rendedal Emil Røysum Leif Jørgen Akse Arne Roti

TROMS Svein Strømseth Christian Sivertsen Monica Solvang Iris Jæger Camilla Moe Johnny Karlsen

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening.

Bare spør! 

VERV NY M E DLE M E ME OG FÅ NY R E FLOT T E VERVE­ PREMIER !*

* Se mer informasjon på side 2.

Verv noen du kjenner og velg deg en hyggelig takk for innsatsen. For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70.

FORTIDSVERN

97

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

På samme måte er det med gode tømrere, snekkere, murere, malere og blikken­slagere. De kjenner materialet, de leser bygningen, de står i en tradisjon.

I høst var jeg i konfirmasjon. Nesten alle damene og noen av mennene gikk i bunad, det ringlet i søljer og skinte i silketørklær og vestknapper. Det må ha vært bunader for rundt en halv million kroner rundt langbordet i et ganske vanlig norsk rekkehus. For en person som ikke er sosialisert inn i den norske bunadskulturen kan dette virke helt vanvittig.

TENK OM HUSET DITT VAR EN BUNAD

F

or å være helt ærlig er bunaden en ganske upraktisk drakt. Den er laget av tunge og vedlikeholdskrevende naturstoffer som ull og lin, og den er et ork å pakke i en koffert. Det finnes ikke et gram stretch i den, og stryking av bunadsskjorter er en ekstremsport-øvelse for easy-care-generasjonen jeg tilhører. Økonomi og praktiske hensyn burde for lengst ha gitt oss strykefrie bunadsskjorter med syntetiske broderier som ikke farger av, bunadsvester med stretchpaneler i siden og stakker i lettstelt viskoseblanding. Og hvorfor er søljer av sølv, som attpåtil må pusses?

Dette er selvsagt en ren provokasjon. Som de fleste andre reagerer jeg med lattermild avsky på tanken om en slik lettstelt og billig bunad. Hvorfor? Jeg tror mange føler at bunad er kultur og tradisjon, bunad skal være ekte vare. Man tuller ikke med bunaden. Det er viktig for dem som eier en bunad at den er laget av naturmaterialer, at den er håndlaget, at den skal vare livet ut. Den er sydd etter mål, den er tidkrevende å lage. Noen

98

FORTIDSVERN

lager den selv, andre betaler gladelig det det koster en bunadshåndverker å lage den.

En håndlaget bunad av gode materialer er en investering i noe mer enn et festantrekk, det er en investering i kultur og identitet og sikkert også status.

Men hva om vi nordmenn tok med oss noen av bunad-verdiene til husene vi bor i? Og da tenker jeg ikke først og fremst på status. Vi kunne starte med materialene. Jeg tror at mange egentlig foretrekker natur­ materialer i boligen sin, og ville valgt det om de hadde mer kunnskap. Når plastmaling selges under merkelappen «vannbasert» er det ikke rart at mange velger den, ikke minst for å være miljøbevisste. Ordet «kompositt», som gjerne brukes om såkalt vedlikeholdsfrie fasadeplater, vindusrammer eller terrassebord, kan ofte erstattes med «plastblanding».

Det hadde vært flott om bransjen forpliktet seg til å merke plastprodukter som nettopp plast. Da hadde det vært litt enklere å velge miljøvennlig.

Men miljø styrer ikke alle valg vi tar, det er få av oss som skaffer oss bunad for å redde

miljøet. Tradisjonelle materialer krever vedlikehold. Vinduer må kittes, vegger må skrapes og det må males. Linoljemaling tørker sakte.

Tradisjonelle materialer er ofte også betydelig dyrere. De kan ta tid å bestille. Og det kan være at håndverkeren du bruker får rabatt på Byggmax.

Jeg lurer på om vi også kunne overføre noe av bunad-tankegangen til når vi snakker om annet håndverk. Når så mange nordmenn betaler flere titalls tusen kroner for et håndlaget plagg, gjør de det blant annet fordi de vil investere i kompetanse. Vi vet at det tar tid å brodere en bunadsskjorte, og det krever presisjon, erfaring og kunnskap. Hodet og hånden arbeider sammen. På samme måte er det med gode tømrere, snekkere, murere, malere og blikkenslagere. De kjenner materialet, de leser bygningen, de står i en tradisjon.

En kompetent håndverker kan bety være eller ikke være for et gammelt hus. Ikke bare på grunn av arbeidsinnsatsen de legger ned i bygget, men også kunnskapen og erfaringen de tar med seg. En hyttenabo hadde egentlig tenkt han måtte rive en gammel stue som

FORTIDSMINNEFORENINGENS STYRELEDER Margrethe C. Stang reflekterer over om vi nordmenn bør ta med oss noen av bunad-verdiene til husene vi bor i?

Her er hun i Urnes stavkirke i Sogn.

Foto: Fortidsminneforeningen

bestefaren hans hadde flyttet på fjellet for seksti år siden. Den lokale håndverkeren hadde dratt på det. Han hadde ikke lyst til å rive et så fint hus. Og hytteeieren lot seg overtale. Jeg tror det var viktig at det nettopp var håndverkeren som rådet ham til å gjøre det. Han kunne argumentere ut fra kunnskap om materiale og teknikk, og nå er hytta satt i stand etter aller kunstens regler. Det var blitt ganske dyrt, men det hadde vært verdt det, sa naboen. Og det er jo ofte det samme vi sier når vi snakker om hvor dyr bunaden ble.

Men hva med bunadspolitiet, da? Skal bygningsvernet lære av dem også? Det er de strenge matriarkene som passer på at stakken hverken er for lang eller for kort og til stadighet maser om riktige hodeplagg.

I det svenske tidsskriftet «Gård og Torp» var det en skribent som humoristisk refererte til «bygnadsvårdstaliban», et begrep for de som aldri kompromisser på autentisitet og som fnyser foraktfullt av pragmatikere som maler med Drygolin eller i all hemmelighet isolerer med Glava. Bunadspolitiet og

bygningsverntalibanere følger nok med som nissen på lasset over alt der det er snakk om sterke tradisjoner som blir ivaretatt. Får de for mye makt, tror jeg veldig mange av oss mister gløden og gleden. Men hvis de forsvinner, dør tradisjonen. Midt imellom disse ytterpunktene tror jeg vi finner den livskraftige tradisjonen. Og neste gang du tar på deg bunaden din og føler deg fin, tenk på hva tradisjoner kan gjøre for huset ditt.

FORTIDSVERN

99

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

Vi ønsker kandidater til Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs

NASJONALE VERNEPRIS Nominasjonsfrist 15. januar 2022

Med etablering av en ny nasjonal vernepris ønsker Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNI å løfte frem verdien av godt vern. Totalt 150 000 kroner i prispenger skal deles ut årlig til tre mottakere.

Kandidater til prisen kan nomineres frem til 15. januar 2022.

Prisen skal gå til en eller flere personer eller en virksomhet som har gjort en ekstraordinær innsats innenfor bygningsvern og vernearbeid, enten gjennom godt vedlikehold over tid, gjennom istandsetting eller restaurering. Istandsettings- eller restaureringsprosjekter som nomineres bør i all hovedsak være ferdigstilt i utlysningsåret eller foregående år, men eldre eller pågående prosjekter kan nomineres.

Prisen består av plakett, diplom og en premiesum. Det vil deles ut en førstepremiepris på 100 000 kroner og to hederlige omtaler på 25 000 kroner hver.

Nominasjon sendes til post@fortidsminneforeningen.no. Beskrivelsen av prosjektet og personen eller virksomheten bør ikke overstige en A4-side med tekst. Det må legges ved minimum 5 og maksimum 15 bilder av prosjektet. Bildene leveres som høyoppløselige filer i jpeg eller png.

Man kan ikke nominere seg selv eller noen i nærstående familie.

Verneprisens statutter finner du på fortidsminneforeningen.no/vernepris Vinneren og de hederlige omtalene vil bli annonsert i løpet av våren 2022. Diplom og gavesjekk til hovedprismottaker blir delt ut på Fortidsminneforeningens representantskapsmøte i Bergen 10.–12. juni 2022.

Vinneren blir invitert særskilt til møte og festmiddag.

FORTIDSMINNEFORENINGEN