Fortidsvern 4-2019

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2019 (44. årgang)

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

STOR JUBILEUMSKAVALKADE

TAKK FOR INNSATSEN! FORTIDSMINNEFORENINGEN 1844–2019 LES OGSÅ: SEKS SIDER MED BOKTIPS OM KULTURARV KALKMALERIER I NORSKE KIRKER – EN GLEMT SKATT? VI REDDER KUNSTNERHJEMMET JORDERIK I LILLEHAMMER VELKOMMEN TIL NYRESTAURERTE SØRE KITTILSLAND GÅRD NITEDALS KRUDTVÆRK: BYGGET FOR Å TÅLE EN SMELL! HOVE STEINKYRKJE: ET OMSTRIDT LIVSVERK

VILJE TIL VERN I 175 ÅR

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70.

Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid.

ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn.

Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

2

FORTIDSVERN 4/2019

INNHOLD 4 6 18 32 34 42 46 52 58 64 70 76 80 82 83 84 86

76

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Forsidebilde Istandsetting av lysthuset på Kirketorget i Kongsberg.

Foto: Trond Rødsmoen

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

RI KE

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

PR

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Grafisk design Storybold

Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

07

Fagredaktør Årbok Bodil Ruud, bodil@fortidsminneforeningen.no

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

79

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

IN

03

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

TM

4

1

FORTIDSVERN

80

MIL JØ

18

To helter i vår jubileumssaga Feståret 2019 Kalkmalerier i norske kirker: En glemt skatt?

Debattinnlegg om kirkealder Velkommen til nyrestaurerte Søre Kittilsland gård Ny viten om Sakshaug gamle kirke Vi redder kunstnerhjemmet Jorderik på Lillehammer Viktige valg: En restaureringsanalyse Hove steinkirke: Et omstridt livsverk Boktips om kulturarv Nitedals Krudtværk: Bygget for å tåle en smell Løa reiser seg på Håheller Fetter Flagrus til scenen Vi inviterer til årbokseminar Våre avdelinger og lokallag Nye medlemmer Styreleder har ordet

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

TO HELTER I VÅR JUBILEUMSSAGA

D

er sitter Jon Hauge (14) fra Arabygdi sammen med Talleiv Haugarne (15) fra Haukeligrend og er en del av Fortidsminne­ foreningens 175 jubileumsår. De går på Kulturskulen i Vinje og ble invitert til foreningens arrangement på Vågsli i Telemark for å spille «Bruremarsj frå Seljord». Slik blir det fest av. Jon og Talleiv og tusen andre frivillige er heltene i vår jubileumsaga.

4

FORTIDSVERN

Våre medlemmer, våre frivillige, er stolte mennesker med røtter i vår kultur. Når vi ser alle de vakre stedene vi eier og tar vare på, når vi deltar i demokratiet med vår innsats for å beskytte verdifulle bygningsmiljø, og når vi lykkes med å hindre overgrep på vår felles kulturarv, er det lov å slippe gleden løs. I år har vi gjort det med bravur. Vi kan se tilbake på tidligere jubileumsår, og lese om hvordan foreningen tidligere markerte dem, ja, mange er det også som husker tilbake;

men i år er det vår generasjons feiring. Dette er frivilligheten på sitt beste, og nok en gang viser medlemmene er det er de som er foreningen og at foreningen bor på alle tuer i dette lange, rare landet. Vi holder ut. Vi har stått på i 175 år. Derfor har vi i år fått to hengthøyende priser av Europa Nostra og EU. Ved siden av de mange mer vanlige møter og arrangement medlemmene står for, har jeg talt meg frem til at det er gjennomført 81 arrangement som en følge av ekstra

jubileumsentusiasme. Jeg kan ha talt feil – det kan være flere. Fra utsiden kan dette se så lett ut for en riksdekkende forening. Det ser så lett ut å være frivillig, og det ser så morsomt ut å være entusiast. Og ja – det er for det meste lystbetont. Men så lett det er å glemme at all fritiden skal også deles med resten av livet, med familie, med venner, med andre aktiviteter og til og med jobben. Det

koster alltid noe å delta i frivillig arbeid. Etterpå kommer belønningen: en god opplevelse av å spille en rolle i forsvaret av norske kulturminner.

For en flott forening vi er! For en innsats! Hatten av for alle frivillige, for Talleiv og Jon og alle andre som har bidratt til å vise hvor viktig det er med kulturminner.

Ivar Moe Redaktør

TALLEIV HAUGARNE( T.V.) OG JON HAUGE tar en pause på stabburstrappa på Botn i Vågsbygd i Telemark. Her underholdt de i slutten av august på et av Fortidsminne­foreningens mange jubileumsarrangement i år. Stabburet er en ikonisk bygning med en tømmerkjerne fra 1600-tallet. Den synes godt fra Riksvei 134 på strekningen Haukeli-Røldal, og er kjent fra gamle postkort. Det er satt i stand med penger fra Kulturminne­fondet og Sparebankstiftelsen DNB i samarbeid med Fortidsminne­ foreningen.

Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

5

FESTÅRET

2019 For en innsats! Over hele landet har foreningens medlemmer stått på for å vise hvor viktig det er med kulturminner. I fjor høst ble alle avdelinger og lokallag invitert til å delta i jubileumsfeiring. Responsen var fantastisk.

Siden mai har vi sammen invitert til rundt 80 arrangementer: torgmøter, konserter, håndverksdager, rundturer, prisutdelinger, avdukinger, kurs, istandsettinger, hagefester og vandringer. Her får du smakebiter fra noe av alt det som har skjedd.

HAGEFEST PÅ GAMLE Svinesund i juni, i regi av Østfold avdeling og Halden lokallag, med Fredriksten Artillerie Compagnie.

6

FORTIDSVERN

SALUTT FOR KULTUR­ ARVEN

FORTIDSVERN

7

FESTÅRET 2019 Søndag 16. juni inviterte Østfold avdeling til hagefest for alle på det flotte tollstedet Gamle Svinesund i Østfold.

Det ble en sjelden opplevelse på et sted som normalt er lukket for publikum!

Her kunne man oppleve historiske uniformer og ekte salutter, her utført av Fredriksten Artillerie Compagnie.

FESTMIDDAG UNDER LYSEKRONENE I NORGES ELDSTE KLUBB Gjennom store deler av 2019 har Fortidsminneforeningen, avdeling Halden feiret 175-årsjubileet på forskjellige vis.

På Halden-dagen 15. juni hadde vi stor propagandadag med en svært godt besøkt stand.

Tekst: Sverre Stang

D

agen etter deltok vi i Østfoldavdelingens store fest på Gamle Svine­­sund. Enn videre har vi hatt Elsa Sprossa Rønnevig til en stor foredrags­ aften i landets eldste conditori, Erlandsens.

Hennes bøker går som varm hvetebrød i gamle Halden.

I samarbeide med Halden Turist har vi arrangert tre kulturvandringer i byen - alle svært godt besøkt. Vi har vandret i stredene under Fredriksten Festning, vi har besøkt restaurerte gateløp i den gamle bydelen Damhaugen, og vi har oppsøkt lystgården Knardal, der den terrasserte haven fra 1840-tallet gjenoppstår.

Lørdag 21. september var 57 glade bevaringsvenner i alle aldre samlet i eld­ gamle Haldens Klub for å lytte og for å spise jubileumsmiddag. Det ble servert laksemo­ usse, kalvestek - og eplekake av epler fra Rød Herregård.

8

FORTIDSVERN

Lørdag 21. september var 57 glade bevaringsvenner i alle aldre samlet i eldgamle Haldens Klub for å lytte og for å spise jubileumsmiddag.

Kveldens hovedtaler var Ole Jakob Holt fra sentralstyret, som tok oss med gjennom endel høydepunkter i jubilantens mangslungne liv. Fredrikstads byantikvar, Vegard Lie, var på pletten og fortalte om viktigheten og nytten for en kommune av å ha en byantikvar. Haldenserne spisset ører, ettersom Halden så langt ikke har. Den mangeårige direktør i Haldens Klub, Arild Stang, utbragte en skål for HM Kongen,

slik tradisjonen er - og fortalte deretter om Klubbens mer enn 200 år gamle historie.

Haldens varaordfører Anne-Kari Holm, som selv er en meget aktiv bygningsverner, understreket verdien av å bevare Haldens gamle bygningskultur - herunder også Os Pikeskole, der kampen fortsatt står - etter måneder med bitter strid.

Lokallaget i Halden nærmer seg 200 medlemmer - og har hatt et blomstringsår i??

Musikeren Maren M. Selvaag på ruinen av Munkeby kloster

Her er Vilde Værness, tidligere leder av studentutvalget vårt i Trondheim sammen med dyrebeskyttelsens maskot på et torgmøte i Trondheim, 25. juni.

Stemningen var lett og sommerpreget 22. juni da lokallaget Nevlunghavn Vel Bevart i Vestfold delte ut årets vernepris.

Det var et takknemlig publikum som var møtt frem for å høre musikeren Maren M. Selvaag i Munkeby klosterruiner.

Den trønderske avdeling gikk nye veier i sommer og inviterte til opplevelse av vår historie til spesialkomponert musikk for eiendommene Munkeby, Hustad, Reinskloster (bildet) og Tautra. Premieren var 8. august.

FORTIDSVERN

9

FESTÅRET 2019

På foreningens gård Vøienvolden i Oslo var det hagefest 24. august. Her er ser vi Eira Cathrine Lødrup Carlsen (t.v.) sammen med Eli Ruud Dankel i aksjon med nysgjerrige barn som blir kjent med vår nye maskot Fortimus - flaggermusa med supervernkrefter.

Søndag 18. august inviterte SørInnherred lokallag til håndverksaktiviteter på Stjørdal museum.

Trekkspill hører med når Sør-Innherred lokallag inviterer.

10

FORTIDSVERN

MARKERTE JUBILEET MED NYSKREVET SPEL OM KVERNES Fortidsminneforeningens 175-årsjubileum i 2019 har blitt godt markert ved Kvernes stavkirke på Averøy i Møre og Romsdal.

Tekst: Terje Holm

A

nført av en engasjert driftsleder ved Kvernes stavkirke, Ann-Kristin Sørvik, er mange arrangementer lagt til stavkirken og kulturområdet ved Kvernes. Her har det vært besøk av Henning Sommerro, Anders Larsen, Simen Bjørgen, Jarle Sanden, Knut Ødegård, Øyvind Rangøy og Simen Kjærsdalen.

Høydepunktet var jubileumshelgen 24.-25. august med fremføringen av et flott utespel som fortalte historien om redningsaksjonen i 1894 for å få bevart Kvernes stavkirke.

Spelet er skrevet av Stig Øiestad fra Fortidsminneforeningens lokallag Nordmøre og fremført med lokale aktører i rollene. De gjorde en flott innsats. Oluf Herlofsen spilte rollen til sin oldefar, Herlof Herlofsen, som var sentral i bergingsprosessen.

Jubileumshelgen samlet mye folk med blant andre representanter fra Fortidsminneforeningens landsstyre, biskop og andre inviterte gjester. Jubileumsåret ble avsluttet med en stemningsfull konsert i Kvernes stavkirke med Nidaros pilgrimskoret Schola Sanctae Sunnivae, ledet av Anne Kleivset.

Lørdag 24. august inviterte Nordmøre lokallag til åpen dag for hele familien på Kvernes stavkirke med aktiviteter og underholdning. Innslaget med hest og gamle kostymer var populært. Her ser vi Alf Stormo. Kirsti Sætran kjører hesten og han som sitter på er Oluf Herlofsen

VED DE FLESTE arrangementene blir det servert kaffe og svele i Klippen. Her er det også trivelig med en sosial prat. Takk til Bjørg, Brynhild og alle andre som stiller opp.

(Foto: Terje Holm)

Årets representantskapsmøte 24.-26. mai ble arrangert på Hamar. Feststemningen var på topp. Her er styreleder i foreningen, Margrethe C. Stang og styremedlem i mange år Kristen Grieg Bjerke i munter passiar.

23. juni var det protestantisk og katolsk gudstjeneste i Torpo stavkirke.

«Kyrkjestugu» var og åpen.

To som gleder seg over jubileet: Jorunn Wiik, leder i Buskerud avdeling, og Alveva Hohler, leder i Hallingdal lokallag.

FORTIDSVERN

11

FESTÅRET 2019

Representantskapsmøtets deltakere fikk oppleve vakre toner i storslagne omgivelser i Hamardomen.

…og her steker Kristoffer Andersen sveler.

Lørdag 15. juni feiret Romerike lokallag at uthuset i Kirkegata 2 i Lillestrøm var ferdig restaurert. Det skjedde med utstilling og aktiviteter for hele familien under byfesten. Foreningens generalsekretær Ola Fjeldheim holdt tale.

Peter Brennvik (til venstre) og Bjørn Jarle Giskemo fra Sunnmøre lokallag var i full sving.

12

FORTIDSVERN

PĂĽ torgdagen i Trondheim 25.juni var det en bred presentasjon av foreningen. Her er Alexander Asphaug Rauboti (med sixpence-lue) i munter samtale.

Her er Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C. Stang ( t.v.) og Bente Egeland i full jobb med en vellykket torgdag i Trondheim 25. juni.

Lokallaget Indre Sogn arrangerte konsert i Munthehuset i Luster hvor Judith Vestreim sang sammen med barn.

FORTIDSVERN

13

FESTÅRET 2019

Lørdag 4. mai inviterte Sandefjord lokallag til torgmøte på Hvaltorvet.

Full fart på Strandadagene 8. juni med et ungt medlem av Ryfylke lokallag, Markus Johansson (t.v.), med en kompis og publikummer.

Hildegun Fredriksen og Sondre Støen Kvam i Sarpsborg og Rakkestad lokallag var aktive under den årlige Smaalensmarken på Borgarsyssel Museum, der foreningen blant annet demonstrerte vindusrestaurering.

Her ser vi to erfarne damer i Fortidsminne­ foreningen. Marit Odden ( t.v.) fra Hedmark avdeling og Else M. Skau fra Telemark avdeling, på torget i Hamar der foreningen hadde aktiviteter i forbindelse med årets representantskapsmøte.

14

FORTIDSVERN

Lørdag 22. juni var det utdeling av Byggeskikk-Utmerkelsen av lokallaget i Nevlunghavn Vel Bevart i Vestfold, for istandsetting av fiskebuer. Her ser vi de glade prisvinnerne: Eddie Andersen (utførende tradisjonssnekker), eiere Siri Løkka, Arne Richard Jacobsen, Katrine Løkka Thorstein og Finn Erik Hansen - og Gisle Nomme som har bidratt med tradisjonelle materialer.

15. mai var det stort fremmøte på Skiferplassen i Fagernes i Valdes, hvor lokallaget Vernevøla stod for demonstrasjon av ulike håndverk, som klipping av skifer, tekking, smedarbeid, lafting, høvling og produksjon av linolje- og komposisjonsmåling.

Foto: Gerd Hagen.

Bildet er tatt i Hammerfest 6. juni 2019 i forbindelse med avduking av Blått skilt på Hauen Kirkegård ved Hammerfest kapell, som er det eneste gjenstående bygg i Hammerfest etter brenningen under andre verdenskrig. Det fikk også blått skilt. T.h. Sigrid Skarstein, leder for avdelingen i Finnmark, sammen med Evelyn Johnsen konstituert avdelingsleder ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

14. august var det opera i Logtun steinkirke.

22. juni markerte vi at det er 40 år siden Urnes stavkirke ble innskrevet som verdensarv. Her avduker klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen og varaordfører i Luster kommune Marit Aakre Tennø verdensarvplaketten foran den snart 900 år gamle trekirken.

FORTIDSVERN

15

FESTÅRET 2019

Helgen 1. og 2. juni inviterte Kongsberg og Numedal lokallag til bygningsvern i praksis på Kirketorget i Kongsberg, med kurs i linoljemaling og oppmaling av den flotte paviljongen fra rundt 1820. Istandsettingen av den forfalne perlen var en gave fra Fortidsminneforeningens lokallag til byens innbyggere. Her er fire av deltakerne denne helgen: Fra høyre lokallagets leder Helge Skinnes, Dag Kristoffersen, Nina Hauge og tradisjonsmaler og instruktør Cecilie Ski Breen.

Fortidsminneforeningen hadde stand under Møllenbergdagen i Trondheim

Fortidsminneforeningen var på plass med aktiviteter for alle aldre under Byfesten i Lillestrøm.

16

FORTIDSVERN

Ved Sakshaug kirke i Inderøy i Trøndelag ble det feiret i tre hele dager - blant annet med BarnasTaOverDag der rundt 800 barn og unge fra skolene i nærområdet sto for sang, musikk og dans.

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

ANNONSERE I FORTIDSVERN?

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

KONTAKT

Per Olav Leth telefon 918 16 012 per.olav@storybold.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

WWW.ENERHAUGEN.COM

God maling har tre viktige funksjoner A. Gi olje-inntrenging i underlaget for å beskytte mot råte og oppsprekking.

B. Være offerskikt for nedbryting av UV-stråler og værslitasje.

C. Forskjønne og framheve bygninger med gode farger som er tilpasset omgivelsene. *½ÔÚÐYË® Linoljemaling fåes i 16 standardfarger.

I tillegg blander vi alle farger etter eget ønske.

Åsskard Kirke: Hovedfarge Hvit, staffasje Gammelrosa *½ÔÚÐYË® Linoljemaling fra Møretyri kan også brukes på tak av stein, stål og aluminium som vist nedenfor.

Granåsen Gård 2014. Tilbakeført til originale rokokkofarger fra da gården ble ferdigstilt i 1770.

Værslitt takstein malt med 2 strøk av henholdsvis sort og grå Linomal linoljemaling.

Hovedfarge NCS 2005-R20B, staffasje NCS 5020-Y30R

TSH Interiør Design

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS.

Ygre stasjon restaurert 2016

2 strøk Rød og Sort Linomal linoljemaling på hhv rustet og galvanisert bølgeblikk Hovedfarge NCS 2030-Y10R, dørene i Furugrønn og omramming NCS 8006-Y63R

Møretyri AS, Glåmsmyrveien 163, 6683 Vågland • 71556099 • post@moretyri.no • www.moretyri.no

Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890. torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

FORTIDSVERN

17

KALKMALERIER I NORSKE KIRKER

Glemt

men ikke gjemt

Kalkmalerier er kanskje noe man ikke forbinder med norske kirker? Det er først og fremst til Danmark og Sverige vi nordmenn reiser for å beundre de rikt dekorerte kirk­ene. Det er også sjeldent man leser eller hører om norske kalkmalerier. Men det betyr ikke at vi ikke har noe. Tvert imot. Nesten hver tredje middelaldersteinkirke har kalkmalerier i større eller mindre grad bevart. Hvordan ser disse kalkmaleriene ut? Hvilke motiver- og dekortyper finner vi? La oss legge ut på en norgesreise på jakt etter kalkmalerier!

Av Susanne Kaun og Elisabeth Andersen ved Norsk institutt for kulturminneforskning. Bildene på side 26 og 27 (øverst «Adam og Eva») er tatt av Birger Lindstad, Alle andre er tatt /Susanne Kaun, Elisabeth Andersen eller Brit Heggenhougen, alle i Norsk institutt for kulturminneforskning.

KUNSTHISTORIKER Elisabeth Andersen (t.v.) og konservator Susanne ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) jobber for tiden med forskningsprosjektet «Norske kalkmalerier fra middelalderen til 1850».

Foto: Gro Birgitte Røiland, Bø Blad.

18

FORTIDSVERN

KALKMALERIER FRA MIDDELALDEREN er delvis skjult bak denne altertavlen fra slutten av 1790-tallet her i Slidredomen i Oppland. Man kan skimte en himmelfart flankert av apostler og over en kroning akkompagnert av musiserende engler.

FORTIDSVERN

19

I ULNES KIRKE i Oppland ggår det rolig for seg. Høye trær, praktfulle bygninger i landskap – kanskje er det Jeriko vi skimter i det fjerne? I hvert fall finner vi Sakkeus i et morbærtre. Under står Jesus og disiplene og lokker ham ned;bildet t.h. på motstående side. Kalkmaleriene i Ulnes kirke er antagelig fra slutten av 1700-tallet.

K

alkmaleri er en veggdekor som er malt på en kalket mur, og i Norge er det i hovedsak muralmalerier fra før 1850 som omtales som kalkmalerier. Kalkmaleriene i norske kirker er utført i secco-teknikk(1) det vil si malt på en herdet og tørr kalkslemming eller i enkelt tilfeller kalkpuss. Som binde­ middel kan det ha blitt brukt kalk, kasein eller animalske limer.

Vi finner kalkmalerier fra før 1850 i rundt 50 av våre 159 steinkirker fra middelalderen.

Hvorfor finner vi disse kalkmalerier bare i middelalderske steinkirker og ikke i yngre

1 Fra italiensk secco, som betyr tørr. I motsetning til en fresco-teknikk (ital. fresco – fersk), hvor pigmenter påføres en fersk og fortsatt våt kalkpuss.

20

FORTIDSVERN

bygninger? Norske middelalderkirker var bygget i trekirker, som stavkirkene våre er eksempler på, eller i stein. På 1600- og 1700-tallet ble det derimot bygget veldig få steinkirker og disse har ikke bevart vegg­ dekor. Det er derfor kalkmaleriene i dag bare finnes i middelalderske steinkirker.

Kalkmaleriene dekorerer i hovedsak kirkeinteriøret, men det finnes også noen få eksempler på utvendige kalkmalerier. For eksempel finner vi en krans med initialer og årstall over vestportalen på Bønsnes kirke i Buskerud. I 1850-årene fikk kirken et vesttårn bygget, slik at dekoren i dag er kun synlig på loftet i vesttårnet.

Kalkmaleriene er fra forskjellige perioder og vi kan dele dem grovt inn i middelalder­ dekor og dekor fra etter-reformatorisk tid, dvs. etter 1537.

De fleste etter-reformatoriske kalkmalerier er fra 1600-og 1700-tallet. På denne tiden gjennomgikk kirkene våre store endringer i interiørene og da kunne de også få ny veggdekor. I dag kan vi finne kalkmalerier fra flere perioder i en kirke ved siden av hver andre. I Dale kirke i Sogn og Fjordane har det vært tre lag med dekor; middelalder, 1500-tallet og 1700-tallet. I dag er det kalk­ malerier fra 1560-tallet vi ser på alle korets vegger. Her kan vi blant annet se scener fra Jesu barndomshistorie, Jesu lidelseshistorie, David og Goliat, Dommedag, apostler og De kloke og de uforstandige jomfruer – alle ikledd 1500-tallets klesdrakter.

Under disse praktfulle kalkmaleriene lig­ ger det middelalder dekor, i hvert fall finner vi avdekket middelalderdekor bak altertavlen på østveggen i koret. Disse ble funnet under

restaureringen i 1949-50. Her ser vi figurer plassert i nisjer (usikkert hvem de forestiller), blomsterdekor og bygninger.

OVERMALT OG AVDEKT På 1800-tallet ble det vanlig å tildekke veggdekorasjoner - nå skulle kirkeveggene være hvite! Dette gjaldt også kalkmaleriene.

Det vil si at alle kalkmaleriene vi ser i dag har en gang vært overkalket, med mindre de var tildekket med inventar når overkalkingen skjedde.

Kvamsøy kirke har et typisk, enkelt, fargeløst interiør fra 1800-tallet. Men under den hvite malingen vet vi at det er bevart etter-reformatoriske kalkmalerier. Da Nicolay Nicolaysen besøkte kirken i 1868 rapporterer han i Foreningen til Norske fortidsmindes­ merkers bevaring Aarsberetning for 1868:

«Paa veggene er i 17.de hundreaar malet paa tør kalk med limfarve figurer i overnaturlig størrelse, i langhuset af de 4 evangelister samt Paulus og Peter, i koret af Moses og Kristus». I 2009 restaurerte NIKU interiøret og avdekket deler av dekoren i koret, som små kikkhull.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte man å avdekke kalkmalerier, og i løpet av de neste 80 årene ble alle kalkmaleriene vi ser i dag suksessive avdekket og restaurert.

Restaureringene i de første tiårene kunne ofte være omfangsrike, og særlig gjentakende og linjert dekor ble gjerne malt opp igjen og rekonstruert.

MIDDELALERDEKOR De mest komplette og arealmessig største kalkmaleriene fra middelalderen i Norge

finner vi i Nes kyrkje i Telemark. Her er alle veggene samt hvelvet i koret dekket med veggdekorasjoner fra slutten av 1200-tallet.

Koret har et murt tønnehvelv, som er ganske eksepsjonelt i Norge. I de fleste steinkirker er det trehimlinger.

Midt i hvelvet troner Kristus – Majestas domini – omringet av de de fire evangelist­ symbolene. Ned langs veggene fortelles legenden om Peter og Paulus. På den vestlige veggen, mot skipet over korbuen, finner vi en kalvariegruppe: Et krusifiks med Maria Jesu mor og Johannes sørgende på hver sin side av korset. Rundt dem vokser bladranker.

På nedre del av veggene er det medaljonger med dyr og draperier. I den østlige apsiden, bak den store altertavlen, kan Marias kroning skimtes.

FORTIDSVERN

21

NORDĂ˜STRE HJĂ˜RNET i koret i Dale kirker, Luster. Legg merke til den flotte mannen med hatt og pludderhoser i vindussmyget.

RYTTERE, antagelig De hellige tre konger. Dale kirke, Luster, Sogn og Fjordane

22

FORTIDSVERN

En annen kirke som også har fremstil­ lingen av Marias kroning er Slidredomen i Oppland. Bak den store altertavlen, på korveggens øvre del, finner vi kalkmalerier fra middelalderen. Her kan man skimte en himmelfart flankert av apostler og over en kroning akkompagnert av musiserende engler. Antagelig er det Marias himmelfart nederst og Marias kroning over.

Det kanskje best bevarte kalkmaleriet finner vi i Mariakirken i Bergen. Dette er blant de få eksemplene som aldri har blitt overmalt eller restaurert. Grunnen til det er at det i sin tid ble tildekket av en prekestol, og det er det fortsatt. Her ser vi en scene fra Jesu lidelseshistorie hentet fra Matteus 27.29-30:

HER SER VI to generasjoner av kalkmalerier oppå hverandre. Til venstre i bildet er Kristus på korset med Johannes og Maria, fra 1560. Til høyre i bildet ser vi to figurer i nisjer fra middelalderen.

Dale kirke, Luster

«og de flettet en krone av torner og satte på hans hode, og gav ham et rør i hans høire hånd, og de falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge. Og de spyttet på ham tok røret og slo ham i hodet».

Før vi forlater middelalderen så tar vi turen innom Alstadhaug kirke i Trøndelag.

Oktogonet med gotisk kappehvelvet er rikt dekorert med kalkmalerier. Også her finner vi Jesu lidelseshistorie. I buen over hvelvet ser vi Jesu hudfletting, korsbæring, kors­ festelse og oppstandelsen. I kappehvelvet sitter den tronende Kristus omgitt av serafer og apostler.

Vi kunne besøkt mange flere kirker med flotte kalkmalerier fra middelalderen,

JESUS som blir slått og hånet. Mariakirken i Bergen.

FORTIDSVERN

23

KALKMALERIER på skipets nord- og østvegg. Moster gamle kirke, Hordaland.

som Tanum kirke i Akershus, Tingvoll kirke i Møre og Romsdal, Rygge kirke i Østfold eller Botne kirke i Vestfold. For ikke å snakke om alle kirkene med lekre malte border, ornamentikk og innvielseskors, men i Fortidsvern er det begrenset plass. La oss heller også besøke noen kirker med etter-­ reformatoriske kalkmalerier.

ETTER-REFORMATORISK DEKOR En av de beste eksemplene på etter-reforma­ toriske kalkmalerier finner vi i Moster gamle kirke i Hordaland. Kirken gjennomgikk større endringer i interiøret på 1600-tallet, slik mange kirker gjorde. Det mest i øyen­ fallende er kalkmaleriene fra begynnelsen av 1600-tallet, som dekker den nordlige og østlige veggen i skipet og tre av veggene i koret.

24

FORTIDSVERN

Veggmaleriene er delt inn i to horisontale deler. Den øvre delen i skipet er dekorert med løvverk med frukter og malte rammer, som opprinnelig inneholdt inskripsjoner, men som nå er borte. Den nederste delen viser bibelske scener: skapelsen, syndefal­ let, bebudelsen, Jesu fødsel og et malt epitaf med en korsfestelse. En annen korsfestelse finnes på østveggen. Over korbuen i skipet er Treenigheten fremstilt. Veggmalerier på nordveggen i koret skildrer bibelske scener i den øvre delen: ofringen av Isak og oppstan­ delsen, og rankedekor i nedre del.

I dag ser veggene ut som de bare er malt med rødt og sort. Men slik har de ikke alltid vært, for mange av fargene har gått tapt. Vi tror årsaken er at de var malt med organiske pigmenter, som nå er bleknet. Med ultra­ fiolett lys kan vi se flere detaljer i dekoren

som i dag ikke lenger er synlig. Som for eksempel at vingene til engelen Gabriel en gang har hatt fjær.

I neste kirke vi skal besøke, Byneset kirke i Trøndelag, troner Salvador Mundi – verdens frelser - over korbuen. På den ene siden står de frelste og på den andre ser vi de fortapte.

Og her råder det er ingen tvil hva som møter en stakkars synder!

Og det råder heller ingen tvil om hvilke laster som fører til synd. Store deler av nordveggen i skipet er dekket av «Syndens mann». For det hjelper ikke å være ikledd pludderhoser med rosetter, silkestrømper med strømpebånd og en vams med pipekrage - like fullt slynger Dødssyndene seg ut som gapende udyr fra mannens munn, hjerte, buk og skjød. De virvler seg om hans føtter og gjennomborer hans hender: Grådighet,

ADAM OG EVA ved kunnskapens tre i Moster kirke. Svarte frukter henger i dag i løse lufta. Treet har bleknet og fruktene som opprinnelig var rød-oransje har med tiden endret farge. Dette er kjente fenomener og ses ofte på kalkmalerier.

BILDET TIL VENSTRE viser engelen Gabriel, mens bildet til høyre viser samme utsnitt i ultrafiolett lys.

Her ser vi at vingene opprinnelig hadde malte fjær som nå er falmet. Moster kirke, Hordaland

Drikkfeldighet, Vrede, Hovmod, Misunnelse, Begjær og Latskap.

I Ulnes kirke i Oppland går det langt rolig­ ere for seg. Høye trær, praktfulle bygninger i landskap – kanskje er det Jeriko vi skimter i det fjerne? I hvert fall finner vi Sakkeus i et morbærtre. Under står Jesus og disiplene og lokker ham ned. Kalkmaleriene i Ulnes kirke er antagelig fra slutten av 1700-tallet Kanskje en av de mest mystiske kalk­ maleriene vi har, befinner seg i Sauherad kirke i Telemark. Her råder et kaos i svart og hvitt. Hundrevis eller tusenvis av små figurer er malt i hverandre og dekker øvre del av vestveggen i koret. Den kalles «Demon­ veggen», men her er mer enn demoner å spore for det skarpe blikk. Hva er det vi ser? Hvem har malt dette og hvorfor? Vi lar spørsmålene henge for denne gang.

Djevler finner vi også i Enebakk kirke i Akershus. Her hjelper de en kvinne å kjerne smør. Hun har inngått pakt med djevelen som har skaffet masse melk (legg merke til bøtta på djevelens hale) – slik at hun får mye smør.

Historien var nok kjent for kirkegjengerne – og inngår i legenden om melketyven. Så de visste at hovmod (Superbia) står for fall, og at kvinnen til slutt ville havne i helvetets gap.

ILLUSJONSMALERIER På 1600-og 1700-tallet ble kirkevegger ofte dekorerte med trompe-l’oeiler eller illusjonsmalerier som omrammer inventar­ deler i et kirkerom, for eksempel skulptu­ rer, tavler, altertavler, epitafier, prekestol og private stoler. Slike omramminger kan være malte draperier, malte rammer og skyggemalerier.

I Røyken kirke i Buskerud fikk preke­ stolen, antagelig i 1726, en stor flott malt lambrequin-baldakin på sydmuren ved prekestolen og i sydvinduets østre smyg.

Draperiet er malt i gult, rødbrunt og gråsort.

Med flotte knuter og livlige bånd med dusker er det nesten så man skulle tro den var laget av plysj og silke. Øverst går et skriftbånd med teksten: «Hvo som have øren at høre med hand høre . . .»

I Efterløt kirke i Buskerud er det ikke til å unngå å legge merke til det store kalk­ maleriet bak altertavlen i koret. Maleriet er, hvis vi skal tolke tallene på hver side, fra «1647» eller «1697». I hvert fall var den der i 1701, da den ble omtalt i en besiktelse.

Rammemalerier er lys grå med mørke grå konturer og detaljer, utført i en såkalt grisaille-teknikk.

FORTIDSVERN

25

MALT OMRAMNING bak altertavlen. Efterløt kirke, Buskerud

JESU LIDELSESHISTORIE over buen inn til oktogonet. Alstadhaug kirke, Trøndelag

26

FORTIDSVERN

DETALJ SOM VISER den sørgende Johannes fra Jesu lidelseshistorie. Alstadhaug kirke, Trøndelag

SYNDENS MANN i Byneset kirke, Trøndelag

EN DJEVEL SOM går løs på en synder. Byneset kirke, Trøndelag

DJEVLER FINNER VI også i Enebakk kirke i Akershus. Her hjelper de en kvinne å kjerne smør. Hun har inngått pakt med djevelen som har skaffet masse melk (legg merke til bøtta på djevelens hale) – slik at hun får mye smør.

EN DJEVEL i Botne kirke, Vestfold

FORTIDSVERN

27

EPITAFIET MED SKYGGEMALERI i Ringsaker kirke, Oppland

LEKKERT DRAPERI med baldakin bak prekestolen i Røyken kirke, Buskerud TIDLIGERE UTVENDIG DEKOR på Bønsnes kirke, Buskerud

KONGEMONOGRAM fra forskjellige perioder i Røyken kirke, Buskerud.

28

FORTIDSVERN

SKIP er et motiv vi ofte støter på, men få er så store og praktfulle som i Ringsaker kirke. Her ser vi et av de to skipene man kan beundre i Ringsaker kirke.

MARIAS HIMMELKRONING i Nes kyrkje, Telemark

ØRNEN SOM SYMBOLISERER evangelisten Johannes. Nes kyrkje, Telemark.

LØVEN SOM SYMBOLISERER evangelisten Markus. Nes kyrkje, Telemark

HVELVET med Majestas domini i midten, Nes kyrkje, Telemark

RANKEDEKOR fra 1600-tallet i Hvaler kirke, Østfold.

«KIKKHULL» som viser Moses i en nisje, fra koret i Kvamsøy kirke

FORTIDSVERN

29

Den malte rammen i Efterløt har vært et supplement til altertavlen, slik at altertavlen har blitt fremhevet, forstørret og fått en ekstra ramme: På toppen står den oppstand­ene Kristus flankert av romerske soldater med skjold og hellebarder.

Lenger nede på hver side basunblåsende engler, og på vingen til venstre står Fides, Troen, med et kors i hånden og til høyre: Caritas, kjærligheten, med et barn på sin arm. Ornamentikken er rik på detaljer og gjennombrutte ranker.

Den malte rammen tilhørte opprinnelig en annen altertavle enn den vi ser i dag. Men denne altertavlen har vi ingen opplysninger om annet at den ble byttet ut i 1876. Da fikk kirken en ny altertavle. På denne tiden lå kalkmaleriene godt skjult under syv lag maling. I forbindelse med restaurering av kirken i 1953 ble kalkmaleriene avdekket og kirken fikk sin nåværende altertavle som opprinnelig hadde stått i Komnes stavkirke.

En annen gruppe illusjonsmalerier er de såkalte skyggema­ leriene. Et skyggemaleri er som navnet sier en grå eller svart malt skygge som omgir et kirkeinventar for å skape illusjonen av lys som kaster skygge bak en gjenstand. I motsetning til rammene vi akkurat har sett, som ofte er malt i flere nyanser og har supplerende skulpturell utforming og/eller ornamenter, er skyggmaleriene monokrome i sort eller gråsort og repeterer gjenstandens form.

Skyggemaleriene finner vi i hovedsak bevart bak altertavler og epitafier, men også skulpturer, prekestoler og kirkestoler.

På 1600- og utover 1700-tallet får kirkene større og flere vinduer for å få mer naturlig lys inn i kirkerommene. Lys, og effekten av lys, hadde selvsagt en praktisk side; prest og menighet kunne se og lese bedre. Men lyset hadde også et symbolsk innhold; det gudommelige lys. I et kirkerommene kunne illusjon av lys - både naturlig og guddommelig skapes gjennom å male skygger bak inventardeler. En malt skygge forsterker lyset, samtidig som den skaper mer volum og dybde.

Slike skygger finner vi for eksempel bak et epitafium i Ringsaker kirke, Hedmark, en annen bak altertavlen i Hof kirke i Vestfold.

Så håper vi at disse små glimtene på kryss og tvers gjennom Norges land, ikke bare har behaget øynene, men også pirret interessen for våre kalkmalerier. Vi trenger mer kunnskap om kalkmaleriene våre, slik at vi kan forvalte og ivareta dem på best mulig måte og ikke minst nyte og beundre dem!

APOSTLER OG SKRIFTFELT i koret i Sauherad kirke, Telemark.

30

FORTIDSVERN

DETALJ fra den såkalte «Demonveggen» i Sauherad kirke, Telemark. Kanskje en av de mest mystiske kalkmaleriene vi har. Her råder et kaos i svart og hvitt.

Hundrevis eller tusenvis av små figurer er malt i hverandre og dekker øvre del av vestveggen i koret. Den kalles «Demonveggen», men her er mer enn demoner å spore for det skarpe blikk. Hva er det vi ser? Hvem har malt dette og hvorfor? Vi lar spørsmålene henge for denne gang.

INNVIELSESKORS er noen av de eldste kalkmaleriene vi har i Norge. Her er et eksempel fra Tanum kirke, Akershus.

Vi i Kulturhåndverkerne er levende opptatt av gamle bygninger.

Vi har et godt utstyrt snekkerverksted og god kompetanse innen vindusrestaurering, restaurering av laft, tilstandsvurderinger og i det hele tatt tradisjonshåndverk.

Følg oss på facebook og instagram, og ta en titt på nettsidene våre: kulturhandverkerne.no info@kulturhandverkerne.no Frode 412 18 679 • Kristian 411 01 231

FORTIDSVERN

31

HVOR GAMMEL ER DEN? Dette er kanskje det vanligste spørsmålet som stilles når bygningshistorie formidles. Alder skaper perspektiv og sammenheng og kan oppfattes som en kvalitet i seg selv.

Noe som ofte gir seg utslag i en «kon­ kurranse» om å ha landets, byens eller stedets eldste av noe.

Ellers verdens!

I den forrige utgaven av Fortidsvern, 3-2019, presenterte vi to artikler om datering av kirker, skrevet av kunsthistorikeren Leif Anker og arkeologen og forskeren Øystein Ekroll.. Begge

Men hva gjør det så viktig å vite en kirke eller annen historisk bygnings eksakte byggeår? Og hvilke kilder og metoder benytter forskerne når de forsøker å komme frem til et svar?

artiklene ble skrevet på oppfordring fra redaksjonen i Fortidsvern, som en følge av medieoppslag som omhandlet Rygge steinkirke i Østfold som Norges eldste kirke. Anne Marie Falck, kunsthistoriker og mangeårig medlem, gir her en kommentar.

VESTPORTALEN I BORGUND STAVKIRKE består av to hovedmoti­ ver: Halvsøyler med arkivolt (bue) og et tett teppe av skurd på vangene.

Også søyleskaft og overstykke er rikt utskåret. Vangene har rankestengler , med bladormer og sprellende smådra­ ger inni villnisset. Øverst er motstilte drager som biter over halsen på en drage som stuper ned mot døråpnin­ gen. Denne kombinasjone n av søyler og utskårne vanger i ulike varianter gir den største gruppen bevarte portaler.

Sikksakk­mønster og perlerader på stengler og dyr som her finnes også i oktogonen i Nidarosdome n, der dette dateres til 1180­årene.

Foto: Leif Anker/Riksantikva

ren

32

FORTIDSVERN

Hvordan datere stavkirker

Datering av stavkirkene har vekslet opp gjennom årene og til dels vært heftig diskutert blant fagfolk. Sett i ettertid kan detaljer i en slik diskusjon tilsynela tende virke som en strid om profetens skjegg og om pirk rundt årstall. Stridens kjerne er ikke så mye årstall isolert sett, som valg av kilder og hvordan de brukes.

F

Av Leif Anker, kunsthistori

ker og seniorrådgiver hos

or å forstå disse særpregete og enestående trekonstruksjonene stavkirkene utgjør, er vi avhengig av å plassere dem i sin historiske sammenheng . Slik vil vi også kunne få større innsikt og bedre forståelse av den tiden de ble bygget. Noen av stavkirkene er i all sin skrøpelighet de eldste bevarte stående bygningene i Norge, om en holder gravkamrene fra Oseberg og Gokstad utenfor.

Datering er viktig i arbeid med historisk materiale. I noen sammenheng er er det vesentlig å vite om det er barnet eller foreldrene vi har med å gjøre. Det har betydning om Urnes dateres til omkring 1200 eller 1130-årene. Er kirken fra før eller etter borgerkrigenes utbrudd og før eller

Riksantivaren

godt etter opprettelsen av erkebispedømmet i Nidaros og kirkens etablering som en selvstendig statsmakt? Om den nåværende kirken på Urnes sto ferdig i 1132 eller 1135 har derimot mindre betydning for forståelse av den historiske sammenheng en. Ikke er det mulig å vite sikkert heller, annet enn tidligst sensommer 1132 som er den (hittil) yngste daterte årringen på byggemateri alet til den nåværende i kirken.

Datering av stavkirkene har tradisjonelt bygget på flere metoder: skriftlige kilder, arkeologi, stilanalyse av treskurden, bygningstypologi og bygningsark eologi – dvs. spor i bygningen. De siste 25-30 har dendrokronologi, årringsdateri årene ng, utviklet referansekurver for norsk middelaldersk I BORGUND STAVKIRKE har skipets midtroms­ staver masker øverst.

Et liknende «kattehode» som det til venstre på bildet er brukt som baser på skipets sørportal. Dette knytter portalene og bygningen sammen, de er fra samme tid. Den stilhisto­ riske dateringen til før 1200 (E.B. Hohler 1999) støttes av årringsdate­ ring til vinterhalvåret 1180/81 (Thun m.fl. 2015).

Foto: Birger Lindstrøm/ Riksantikvaren

FORTIDSVERN

33

Apropos datering av våre eldste kirker Siste nummer av Fortidsvern inneholdt to interessante artikler som begge handler om datering av våre eldste kirker. Kunsthistoriker Leif Anker skriver om stavkirker og arkeolog Øystein Ekroll tar for seg steinkirker. Til forskjell fra stavkirkene der Anker skriver at «i hovedsak er det lite sprik mellom årringsdatering og de gjengs aksepterte stil­ historiske», nevner Ekroll flere steinkirker der det er dårlig samsvar.

Tekst og foto: Anne Marie Falck

R

ygge kirke er en slik kirke. Med bakgrunn som kunsthistoriker har jeg gjennom mange år arbeidet med diverse problemstillinger knyttet til Tromøy kirke – som er en middelalderkirke i stein. Kirkens korportal har flere fellestrekk med Rygge kirkes korportal. Jeg drister meg derfor til å komme med en kommentar eller to.

Det er liten tvil om at datering ved hjelp av årringanalyse har revolusjonert muligheten for sikker datering. Når det gjelder stavkirke­ forskningen, er det fra et kunsthistorisk

32

FORTIDSVERN

SLIK RYGGE KIRKE fremstår i dag, synes det å være liten tvil om at kirken har gjennomgått minst to bygningstadier.

ståsted særdeles gledelig å se at metoden støtter oppunder påliteligheten ved den tradisjonelle stilhistoriske metode. For Rygge kirke som er en steinkirke, ligger ikke fasiten på samme måte i veggene. At takverket i skipet er årringsdatert til 1170-årene, står fast. Også at murverket i koret må være eldre. Men at det skal være så gammelt som det nylig er hevdet – fra omkring 1120, setter Ekroll spørsmål ved. Han skriver: «Dersom koret skulle vere bygd tidleg på 1100-talet, må kyrkja ha stått halvferdig i nesten to generasjonar,» Men behøver spriket bety at

kirken må ha stått halvferdig – eller må det være noe galt med dateringen?

KLARE FELLESTREKK En sammenligning mellom korportalene i Rygge og Tromøy viser klare fellestrekk.

Stilen er tidlig romansk. Konstruksjonen vil jeg tillate meg å kalle førromansk. Begge portalene er bygget som om materialet skulle vært tømmer – og ikke store firkantede stein, såkalt kvaderstein. Buen som karakteriserer stilen er hugget ut i en overligger som igjen hviler på vanger av store stein. Prinsippet

KORPORTALEN I TROMØY KIRKE har en omramning lik den vi ser i våre eldste tømmerbygninger.

I likhet med Rygge korportal finnes det heller ikke i Tromøy korportal noen antydning til romansk konstruksjonsmåte.

DENNE DØREN på Heimigard Rysstad i Setesdalen er datert til før svartedauen.

I følge Per Gjærder regnes profilen å ha sin viktigste forutsetning i trematerialet.

Tilsvarende profil – og konstruksjon er brukt i Tromøy kirkes korportal.

MAJESTAS DOMINI MOTIVET slik vi kan se det i klosterkirken Saint-Génis-des-Fontaines i Syd-Frankrike. På grunn av teksten kan relieffet med sikkerhet dateres til år 1020/1021.

er det bærende og det bårne. Her er ingen overgripende romansk bærende bue. I tillegg indikerer steinenes størrelse at portalene er tidlige. Tympanonfeltet er hugget ut i den ­liggende bjelken. Her er ikke spor av buestein eller andre romanske konstruksjons­ detaljer (noe vi derimot ser i nordportalen på skipet i Rygge kirke).

Landets eldste romanske portaler i stein har som regel buesteiner som hviler på vederlagssteiner, en konstruksjon som viser innsikt i den runde buens bæreevne. Den fullt utviklete romanske portal har i tillegg søyler med base og kapitel. Men hverken Rygge eller Tromøy korportaler viser antydning til romansk byggeteknikk. Her er hverken buesteiner, vederlagssteiner eller søyler.

Rundbuen er kun dekor. I Rygge korportal består vangene av flate stein. I Tromøy er vangene prydet med hoder i positivt relieff, og hele døråpningen er rammet inn av en bred vulst med en forsenket ‘tagg’ utenfor – lik profilen vi kan se i tradisjonell trestil.

FRA EN MINDRE OG TIDLIGERE KIRKE? Mens tympanonfeltet i Tromøy er uten skulptert dekor, er tympanonfeltet i Rygge

prydet med et Majestas Domini motiv i relieff.

De flankerende englene har en særegen knekk mellom kropp og ben som vi også finner på noe av det eldste vi kjenner av romansk skulptur: Døroverliggeren i klosterkirken Saint-Génis-des-Fontaines i Syd-Frankrike kan med sikkerhet dateres til 1020-1021.

Et omsatt tympanonfelt i Vestervig kirke i Danmark har samme motiv og særegne knekk.

Både Vestervig og Rygge skiller seg ut fra den franske ved å ha en mandorla, en mandel­ formet omramning rundt hovedmotivet, en form vi kjenner fra enda lenger tilbake.

Korportalen i Tromøy kirke består av krumme kvader og står som gjenbruk i den stående middelalderkirken. Så vel Tromøy som Rygge kirker kan opprinnelig ha vært mindre steinkirker. Vi vet at de første kirkene her i landet var små. Vi vet også at de fleste middelalderkirkene måtte utvides for å dekke det behovet som etterhvert oppsto.

Ombygninger og påbygninger er sannsynlig­ vis bygningshistorien for de fleste av landets middelalderkirker. At kirker ble reist i to etapper var vanlig. Av forskjellige årsaker kan arbeidet ha gått i stå. Det betyr også at om vi har en innvielsesdato, må vi ta høyde

TYMPANONFELTET som bekroner korportalen i Rygge kirke er prydet med et Majestas Domini motiv i relieff. Den spesielle knekken mellom kropp og ben hos de flankerende englene indikerer en tidlig fase i motivets utvikling.

for at kirken kan ha blitt innviet flere ganger.

Er det egentlig mulig å svare med ett årstall eller én periode? Eller skal alderen bestem­ mes ut fra det eldst daterbare i den stående kirken? Å gi et entydig svar på hvor gammel en kirke er, synes problematisk.

Tromøy kirke nevnes som en kirke som Johan Meyer for nesten 100 år siden hevdet å være fra 1000 tallet, men Ekroll uttaler at «Dette trur ingen på lenger.» Men om vi ser på korportalen, finnes det egentlig noe faglig belegg for å si det? Og går vi til Danmark, daterer de i dag sine eldste granittkirker tilbake til 1000-tallet. Da Meyer daterte Tromøy kirke i Norges kunsthistorie i 1925 gjorde han det på bakgrunn av egne obser­ vasjoner. Selv om teksten mangler overbevi­ sende argumentasjon, viser hans notatbok at han både tegnet og målte opp portalen – OG: Han manglet ikke sammenligningsmateriale.

Hverken Tromøy eller Rygge korportaler er typiske 1100-tallsportaler. I så vel sin konstruksjon som i dekor underbygger de påstanden om at begge er svært tidlige portaler, men å datere dem til før 1100-tallet kan synes problematisk i dag. Noe annet er å utelukke en slik datering.

FORTIDSVERN

33

PENSJONISTER OVERTOK OG SATTE I STAND SLITENT, VERNEVERDIG GÅRDSBRUK

DRIVES AV MINNER OG PLASSENS HISTORIE Sommeren 2014 flyttet Gudrun Tonstad Lund og Odd Arve Lund inn på gården Søre Kittilsland ved Kravikfjorden i Numedal i Buskerud. Da tok de fatt på fem år med et krevende, men interessant restaureringsarbeid. For istandsetting av låven har Fortidsminneforeningens avdeling gitt dem «Prisen for godt vern om fortids byggekunst i Buskerud 2019».

Tekst og foto: Ivar Moe

34

FORTIDSVERN

TUNET PÅ SØRE KITTILSLAND ligger fint til på vestsida av Kravikfjorden i Numedal i Buskerud. På den andre siden av fjorden går Riksvei 40. Stabburet er fredet, mens de øvrige gårdsbygningene er formelt vernet etter plan- og bygningsloven. Alle hus på søre Kittilsland har en høy grad av autentisitet, og er gode eksempler på sin tids byggeskikk.

FORTIDSVERN

35

G

ården hadde vært i hans familie siden 1838. Her tilbragte han alle sommerferier i barndommen og oppveksten fordi moren hans var så knyttet til gården. Nå hadde de tatt spranget inn i pensjonist­tilværelsen med å overta en gård med boplikt; i forfall, vernet, fredet og med bygnings­messige utfordringer fra kjeller til loft.

Gudrund Tonstad Lund er fra et småbruk i Tonstad i Sirdalen i Vest-Agder. Hun er vokst opp med ku og sau og hagebruk, og ser på seg selv som ei bygdejente. Arve vokste opp i Asker, og jobbet som dreng på Søre Kittilsland i feriene i unge år.

De flyttet fra et komfortabelt liv i enebolig i Asker. Her oppdro de fem barn. Hans yrke var veterinær og hun var psykiatrisk sykepleier. Begge er medlemmer av Fortidsminne­foreningen. De inviterer på byggrynsalat og han forteller: – Jeg er femte generasjon på denne gården.

Min tippoldefar kjøpte den i 1838, og solgte den til sin sønn i 1876 for 1000 spesidaler.

Han hadde ingen arvinger og overdro gården i 1904 til en niese som var min bestemor.

Hun og mannen drev gården frem til 1950.

De hadde syv barn. I 1950 gikk gården til den yngste i denne flokken, som var min tante. De hadde bare et barn, en sønn som ikke hadde arvinger. Noen år før han døde,

fikk vi spørsmålet om å overta gården. Jeg var blitt AFP-pensjonist i 2014 da vi flyttet hit. Mens vi restaurerte våningshuset, bodde vi i det opprinnelige våningshuset på gården et steinkast unna. Det var mye å ta fatt i.

VIKTIG EKSEMPEL PÅ GÅRDSBEBYGGELSE På Søre Kittilsland er det et stabbur fra 1779 som ble fredet i 1923. Riksantikvaren opprettholdt fredningen ved g­ jennomgangen i 2011 og skriver «loftet er et viktig eksem­ pel på 1700-talls gårdsbebyggelse i øvre Numedal.» Interiør er også med i denne siste gjennomgangen blant annet tre ikke veggfaste laggete store kar. Våningshuset, låven, vårfjøset og gårdstunet har beskyttelse i kategori 2. Et kulturminne kan være formelt fredet etter kulturminneloven (kategori 1), eller formelt vernet etter plan- og bygnings­ loven (kategori 2), eller lokalt listeført (kategori 3). Låven her ansees særlig inter­ essant i en lokal sammenheng, fordi dette er en enhetslåve som ble bygget for å dekke de fleste aktivitetene på en gård. Denne typen avløste de gamle tømmerlåvene. Autentiske enhetslåver er sjeldne i dag. Gården er til sammen cirka 1100 dekar, hvorav 860 dekar drivverdig skog, 30 dekar med eng og i tillegg felleseie på fjellet. Grasmarkene blir leiet ut til en sauebonde, men skogen driver

de selv i godt samarbeid med lokal rådgiver fra Viken Skog.

Det opprinnelige gårdstunet ble i 1920 rammet av den moderne tid. Det var bestemt at det skulle bygges kraftverk på Rødberg lenger nord i dalen, og det var en viktig grunn for bygging av Numedalsbanen.

Traseen ble lagt rett gjennom uthusene på gården og kom også for nær innpå stabburet, som da nettopp var fredet.

- I 1922 bestemte mine besteforeldre, naturlig nok, å bygge opp et nytt tun på en odde litt lenger sør. Høsten 1923 kunne de flytte dyra inn i ny låve, og familien flyttet inn i nytt våningshus. Stabburet ble tatt ned stokk for stokk og satt opp igjen på det nye tunet samme året.

Det gamle våningshuset med bygnings­ deler fra 1750-1770 og sval påbygd år 1800, ble stående på det gamle tunet. Huset ble fredet i 1923 og gjennomgikk en fullstendig restaurering i 1947 under ledelse av riks­ antikvaren. Dagens eiere tar godt vare på «Gamlebygningen».

– Mens restaureringsarbeidet pågikk, bodde vi der borte i 4 måneder, sier Odd Arve Lund og peker nordover mot gårdens første våningshus. – Vi gjorde mye selv, men hadde gode snekkere med interesse for gamle gårdshus. Vi rev alt av det som skulle rives innendørs. Vi fjernet flis som ble brukt

SOMMEREN 2014 flyttet Gudrun Tonstad Lund og Odd Arve Lund inn på gården Søre Kittilsland . Dette er et flott sted å være pensjonist. Gudrund er best på det som vokser og gror, mens Odd Arve er mer opptatt av det bygningstekniske. Interessen for gårdshistorien deler de.

36

FORTIDSVERN

FRODIG VEKST i drivhuset av tomater, agurker og vinranker Mange av vinduene i drivhuset er gjenbruk av vinduene som satt i våningshuset.

UTEDOEN med fem seter var en viktig bygning den gangen det bodde og jobbet mange på gården. I dag er den satt opp på nytt etter mål far den gamle 5-seteren som forfalt.

KULESTEIN fra golvet i gjødselkjelleren kler nå skråningen inn mot gjødselporten

som isolasjon mellom etasjene og gjorde alt malerarbeidet. Etterisolering i vegger og på loftet har gitt oss et hus som holder godt på varmen. Nye vinduer hjelper også selvføl­ gelig. En 100 år gammel brønn hadde gitt vann til folk og dyr på gården. Nå kommer vannet fra en borebrønn på tunet 125 meter under bakken. Det er krystallklart og har ingen bismak. Huset har fått nye avløpsrør og nytt el-anlegg.. En gammel, vindskeiv utedo vaklet på en mur av store kulesteiner.

Den er nå blitt restaurert og står trygt på nye steinblokker. Utedoen har vært et viktig, men undervurdert bygg på en gård med stor husholdning og gjestearbeidere i onnene.

STORT ETTERSLEP Det var stort etterslep på vedlikeholdet på alle bygningene. Våningshuset ble tatt først. Råd fra kulturminneetaten i Buskerud fylkeskommune var blant annet å beholde fasadene og rominndelingen der det var

mulig. Kårkjøkkenet ble omgjort til bad og ei stue til soverom. Dette huset ble bygget som en slags tomannsbolig hvor en mindre halv­ part ble satt av til den som skulle sitte på kår.

Jørn Jensen, kulturminnefaglig i Buskerud fylkeskommune har berømmet gården for sin autentisitet.

– Det var lite som var gjort av restaure­ ring da vi kom hit. Så mye var opprinnelig.

Vi har prøvd å bevare så mye som mulig, av det gamle panelet, listverk, har

FORTIDSVERN

37

MANGE GJENSTANDER er tatt vare på og blir nå utstilt i låven. Odd Arve Lund viser fram ei bismervekt. Her skal det bli gårdsmuseum.

EN SPESIALBYGGET «SAKSEVEGG» måtte inn for å gi sikker bæring i låven

LÅVEN har vært det største prosjektet på gården.

Forfallet var kommet langt. Det var mye svikt i bærende konstruksjoner i alle etasjer/plan.

Veggene bulte ut. Gavlveggene lente seg utover Foto:Privat

restaurert og tatt i bruk gamle lamper og vedovner. Huset har to piper, men bare den ene var godkjent til bruk. Vi satte inn keramiske rør, og nå er begge pipene i bruk.

Jeg så for meg at det kunne bli et veldig spennende sted, sier Gudrun Tonstad Lund Men bevisstheten om å ikke gjøre for store endringer, det hadde vi i oss, sier hun. - Ta vare på autentisitet, jo større verdi har et slikt hus for ettertiden, mener ekteparet på Kittilsland.

38

FORTIDSVERN

VARE-VINDUER Men vinduene ble skiftet. Vinduskarmene var nok solide, men glassrutene var tynne og 15-20 av dem var sprukket. Om vinteren brukte de såkalte vare-vinduer som ble festet på innsiden med stifter. De hadde samme utforming som hovedvinduet. Det var ganske vanlig. Her var det vare-vinduer bare på kjøkkenet, kammerset og den ene stua. Odd Arve Lund forteller at de i dag har satt inn nye vinduer med samme utforming som de gamle.

– De gamle vinduene er pusset opp og malt og har kommet til nytte i drivhuset.

Inne i huset tenkte vi på varmeøkonomi.

Vi lektet ut 15 cm og vi lektet innover fra ytterkledningen som er veldig god, så den ble det anbefalt at vi beholdt. Vi har senket taket litt i kjøkkenet og på badet, fordi vi måtte ha plass til rør; ellers er det original takhøyde. Nå har vi skallet av et gammelt hus med moderne infrastruktur som fiber og sentralstøvsuger.

UTSYN FRA ANDRE PLAN. Vi ser siloen til venstre og et oppgradert rom for verpehøner til høyre.

– Vi må få fram slitet til våre forfedre og hva slags utstyr de drev med.

Odd Arve Lund

FJØSET har sju båsplasser for mjølkekyr. Et av kravene for å få støtte fra Kulturminnefondet var ikke bare å beholde rominndelingen, men også interiørløsninger.

Tonstad Lund forteller at håndverkerne var imponert over hvor solid huset ble byg­ get, også det elektriske anlegget. Ledninger var trukket gjennom metallrør og lagt skjult på loft og i vegger.

Etter at våningshuset stod ferdig, begynte prosessen med stabburet.

– Vi søkte om tilskudd og fikk 200 000 av Riksantikvaren til istandsetting av taket, stabburstrappa, vindskier og annet arbeid.

Da stabburet ble flyttet i 1923, ble takbord skiftet ut med teglstein Taksteinen, har en slags hud, og ser ganske antikk ut.

MYE SVIKT LÅVEN Låven har vært det største prosjektet på gården.

Forfallet var kommet langt. Det var mye svikt i bærende konstruksjoner i alle etasjer/plan.

Veggene bulte ut. Gavlveggene lente seg utover.

I utgangspunktet så søkte de om midler for istandsetting av første, andre og tredje

etasje i låven. Budsjettet ble på over en million kroner. De fikk støtte fra SMILmidler og fra Buskerud fylkeskommune., Kulturminnefondet bidro med 400 000 av Resten av finansieringen ble dekket opp med dugnadstimer stipulert til 200 kroner per time og egenkapital.

– Å skrive søknaden til Kulturminne­ fondets ja, det er en stor jobb. Vi ønsket å beholde fjøsinnredningen og rominndelingen.

Jeg hadde noen gode kontakter i

FORTIDSVERN

39

STABBURET ble bygd i 1779 og er fredet.

STABBURSINTERIØR med saltkar til venstre og mjølbøler.

De siste er fredet selv om de ikke er veggfaste.

fylkeskommunen, en lokal arkitekt, og et lokalt firma. Vi diskuterte mye. Låven er et komplisert bygg med lange spenn, små dimensjoner og dessuten setningsskader . Vi fant ut at vi måtte kompromisse med hensyn til nye dragere, og akseptere bruk av limtre. Alle vegger og gulv er jekket opp for å få dem i horisontalplanet, forteller Odd Arve Lund.

Under fjøset er det en gjødselkjeller med betongsøyler og -dragere som var i ferd med å «forvitre». De måtte tømme den manuelt for kompostert gjødsel. Golvet var steinsatt med store mengder rullestein. Denne steinen ble brukt til å lage en vakker skråning ved inngangen til gjødselkjelleren, som etter istandsettingen er brukt til festlokale.

OMDISPONERTE PENGENE Vi oppdaget store skader på betongsøyler og -dragere og armeringsjern i gjødselkjelleren.

Jeg måtte omdisponere noe av støtten fra

40

FORTIDSVERN

Kulturminnefondet i samråd med saks­ behandler. Vi tok gulvene ut av budsjettet og la 90 000 kroner inn i gjødselkjelleren.

– Kulturminnefondet ville også ha greie på etterbruken. Hvis dere nå investerer over en million, hva skal dere bruke låven til?

Jeg skrev i sluttrapporten at investeringene ikke ville bidra til særlig mye til inntekt for gården som sådan. Vi ser på verdien av å bevare dette som et kulturminne av tidligere slekters slit og strev. Men jeg skal utvide

verkstedet som var der, det må det være på en gård. Vi driver med vedproduksjon, og skal lagre vedsekker under tak i høylåven. Et rom er oppgradert og gir oss muligheten til å holde noen verpehøner.

Ville dere gjort dette uten denne støtten?

– Nei, det ville vi ikke hatt økonomi til. Vi sa at vi ikke ville belåne oss. Samfinansiering var viktig, med tillegg fra kommune, fylket og SMIL. Lager du en søknad så har du egentlig gjort grunnarbeidet til å sende

til flere instanser. Jeg sendte også søknad i løpet av denne prosessen til Norsk Kulturarv. Men de hadde satt en grense på 100 år, og låven er 96, så de vurderte ikke den. Men jeg jeg skal prøve meg der igjen, sier Odd Arve Lund.

Han forteller entusiastisk om planene for gårdsverksted, særlig med gammelt heste­utstyr som er tatt vare på her i mer enn 100 år. Skinnegangen til den nedlagte Numedals­ banen (1988) går forbi tunet, og her er det dressintrafikk fra tettstedet Veggli sørover i dalen. Lund ser for seg at turistene går av dressinen, stopper for å spise eplekake og besøke gårdsmuseet.

– Vi må få fram slitet til våre forfedre og hva slags utstyr de drev med, sier Odd Arve Lund. Nå kan han og kona Gudrun også vise fram hvor mye arbeid som skal til for å sette i stand en hel bondegård.

HØY GRAD AV AUTENTISITET Tekst: Jørn Erik Jensen, kulturvernkonsulent i Buskerud fylkeskommune Kittilsland kan ut fra gårdsnavnet være ryddet i folkevandringstida (etter 400 e.Kr.). Den er nevnt første gang i et manntall fra 1611-1613.

Gården ble delt i to: nordre og søre, i 1774. Det opprinnelige tunet lå på den søndre delen. Her ble det bygd nytt stabbur i 1779, for Tore Stenersen og Barbro Torsteinsdatter, ifølge en innskrift. Det er mulig at de også bygde ny stuebygning, eller bygde om en eldre stue. Den ble påbygd til to etasjer og tilbygd en sval av neste eier, lensmann Gulbrand Svalstuen, i 1800. Toetasjes stuebygninger var sjeldne i Numedal på den tida. På Kittilsland var det på samme tid både kobbergruve og teglsteinsbrenneri.

I 1920-åra ble Numedalsbanen bygd over eiendommen, noe som fikk stor betydning for tunet på søre Kittilsland. Den gamle stua ble stående på det som siden ble mellom Kittilsland, mens det ble bygd nytt tun lenger sør. Nytt toetasjes våningshus og ny enhetslåve ble satt opp i det nye tunet, og hit ble også stabburet flyttet. Ole Olsen Juvodden var eier på denne tida. Han hadde mange tillitsverv, og var blant annet ordfører i Nore. Både stua på mellom Kittilsland og loftet på søre Kittilsland ble fredet i 1923.

Søre Kittilsland har en interessant historie. Delingene av gården er et viktig elementer i dette. Her ser vi fortsatt de to tunene fra den første gårddelingen, som ligger tett sammen. Det nye tunet på søre Kittilsland fra 1920-åra er flyttet litt lenger ut, noe som er typisk for nyere delinger. Stabburet som ble flyttet med til det nye tunet viser noe av den utstrakte praksisen med flytting av tømmerhus. Alle hus på søre Kittilsland har en høy grad av autentisitet, og er gode eksempler på sin tids byggeskikk. Det er også interessant å se hvordan Numedalsbanen, som i dag er et fredet kulturminne, da den ble anlagt ikke tok noe som helst hensyn til eksisterende kulturminner/kulturmiljøer.

UNDER FJØSET er det en gjødselkjeller med betongsøyler og -dragere som var i ferd med å «forvitre». De måtte tømme den manuelt for kompostert gjødsel. Nå er gjødselkjelleren blitt et oppholdsrom for feiringer i familien.

Foto: Privat

Kilder: Riksantikvarens fredningsgjennomgang. Nore – Uvdal i forn og nye.

Gards- og ættesoge for Nore. Band III

FORTIDSVERN

41

PÅ SAKSHAUG KIRKE har man funnet ni runeinnskrifter, en av disse lyder Petr á mik - Peter eier meg. Trolig viser dette til at kirken var viet St. Peter.

(Foto: Dag Øyving Engetrø, NIKU)

FEIRET MED SEMINARET «SAKSHAUG GAMLE KIRKE 835 ÅR?»

OVERRASKELSER OG BARTELØVER «Anno Dni 1184» ble denne kirke bygd og beskikket til Sogne-Kirke af Augustino Archiepiscipo» Slik lyder innskriften som skal ha vært plassert over inngangen til koret i Sakshaug gamle kirke på Inderøy i Trøndelag. Med bakgrunn i denne ble kirken i september i år feiret med brask og bram i tre dager til ende.

Av Merethe Skjelfjord Kristiansen, kunsthistoriker og daglig leder for Fortidsminneforeningens avdeling i Trøndelag.

N

å er det ikke et rundt jubileum, 835 år, men bygda ville det slik og driftige Inderøyninger får det som regel som de vil. Både barn, menighet og fagfolk var med på å gjøre dette til en flott feiring, og det var mange høydepunkter å ta av. For oss middelaldernerder var seminaret «Sakshaug gamle kirke 835 år?» et høydepunkt.

Innskriften det vises til innledningsvis i denne artikkelen er i dag tapt. Det var historiker Gerhard Schøning som på en av sine mange studiereiser i 1774 registrerte innskriften i kirken. Da antikvar Nicolay

42

FORTIDSVERN

Nicolaysen besøkte kirken i 1866 var den borte. Siden språket i innskriften var nyere dansk og ikke latin, som var middelalder­ kirkens språk, var trolig innskriften Schønning så en fornyelse av en innskripsjon fra middelalderen. Ingen av forskerne på seminaret så heller noen grunn til å tvile på sannhetsgestalten i innskriften. Spørsmålet er heller hva den betyr. Hvilken kirke var det erkebiskop Øystein viet i 1184?

MARMORKIRKEN PÅ SAKSHAUG Før vi ser nærmere på det tar vi turen innom steinbruddet på Oppstu-Kvistad. Stein og

kalk har en lang og levende tradisjon på Inderøya og interessen for dette er stor.

Meningene er også mange om hvor steinen i kirka kommer fra. I forbindelse med feirin­ gen tilrettela en gjeng fra Utøy Grendalag et av steinbruddene, og sammen med geoarke­ olog Per Storemyr fra Fabrica Kulturminne­ tjenester vandret en større gruppe nysgjerrige for å se nærmere på bruddet. Storemyr som har stein og kalk i middelalderkirker som sitt spesialfelt, var hyret inn til å undersøke steinen benyttet i kirka. Overraskelsen var imidlertid stor da han med nokså stor sikkerhet kunne fastslå at hovedsteinen i

PÅ SAKSHAUG FINNER vi ikke mindre enn tre barteløver, den ene er omtrent identisk med den tidligere «Sheelaen», men uten palmettbladene, det som tidligere ble tolket som en naken underkropp og kjønnslepper( bildet under). En tredje har mandelformede øyne (t.v.), trekk vi gjenfinner i skulptur først på 1100-tallet. Barteløven er ikke eksklusiv for Trøndelag og kan gjenfinnes på ulike gjenstander. Her møter vi en barteløve fra Sogn (t.h.), i et av kapitelene på Urnes stavkirke datert 1130.

(Foto: Kjartan Hauglid)

kirka ikke var hentet fra Oppstu-Kvistad.

Tradisjonen om at stedet var er uttak for stein til gammelkirka hadde blitt bekreftet av NTH (nå NTNU) etter forespørsel fra tannlege Heieraas på Steinkjer sent på 1940-tallet, ved å sammenligne steinen med en originalstein fra kirka. Det kreves nok et dypdykk i arkiv­ ene for å finne hva denne analysen faktisk bestod i, og hvordan de kunne ta så feil. Men hvor kom så steinen ifra?

SLEDE OG OKSE I berggrunnen på Oppstu-Kvistad er det først og fremst grønnstein, mens Sakshaug kirke er en nesten komplett marmorkirke, en av de få i Norge, fastslår Per Storemyr. Og det er ikke så rart, for Inderøya er velsignet med gode marmorforekomster langs østsida av «øya», en geologi som helt fram til våre tider også har gjort dette rike landskapet til et kalkbrennersentrum i Trøndelag. Idéen om et steinbrudd på Oppstu-Kvistad kan ha kommet av at man så oppover bakken etter mulige ruter å frakte steinen langs. Men tung stein trenger ikke nødvendigvis nedover­ bakke. Det enkleste var i middelalderen å bruke slede og okse, vinter som sommer, konstaterer Storemyr. Han peker på steder som Nes, Hall og Årfallet som mulige stein­ uttak for gammelkirka, steder der det inntil våre dager har foregått utvinning, ikke minst for kalkbrenning. Undersøkelsene kommer i artikkels form om ikke lenge.

NAKEN KVINNE MED TRØNDERBART? Seminaret bød også på andre overraskelser.

Sakshaug gamle kirke har flere utvendige dekorstein, og en av disse, en på nordinn­ gangen til skipet har tidligere blitt tolket til å fremstille en såkalt Sheela-na-gig, en kvinne som blotter sitt skjød. Opprinnelsen til navnet er uklart, men det knyttes

DET ER TYDELIG for enhver at denne masken på Sakshaug er utstyrt med en velutrustet bart. Men at dette er en naken kvinne med trønderbart vil ikke kunsthistoriker Kjartan Hauglid gå med på.

FORTIDSVERN

43

opp mot førkristen keltisk fruktbarhetsre­ ligion. Kunsthistoriker Sverre Krüger slår i Spor 2004 fast at det i Norge er tre slike figurer, alle i Trøndelag; på søndre tverrskip i Nidarosdomen, på Stiklestad kirke og på Sakshaug gamle kirke. Men kunsthistoriker Kjartan Hauglid er av en annen oppfatning, og mener i utgangspunktet at ingen av disse faller inn i kategorien Sheela-na-gig, etter­ som dette er en gruppe irske skulpturer fra høy- og senmiddel­alderen. Det er ingenting som knytter de tre norske skulpturene til denne irske tradisjonen eller til før-kristen religion, sier Hauglid, og viser til at denne type skulptur, med blotting av kjønnsorgan både av menn og kvinner, er vanlig i kirker over hele Europa. Hauglid er i ferd med å ferdigstille en avhandling om fransk romansk skulptur ved UiO. Det er tydelig for enhver at masken på Sakshaug er utstyrt med en velutrustet bart. Men at dette er en naken kvinne med trønderbart vil ikke Hauglid gå med på.

Sammen med kunsthistoriker Margrete Syrstad Andås fra NTNU har han en annen tolkning av figuren: – Det står klart for oss at dette fremstiller en løve. Og det er ikke vanskelig å se hva de to mener. Masken har rovdyrets høytsittende ører, løvens krøllete man, tungen henger ut og - altså- barten til en voksen mann. Andås kategoriserer disse som barteløver og viser til at de opptrer både på mynter, alterkleder, stoler og døpefonter i tillegg til kirkeveggen.

HERSKERSYMBOL OG VOKTER Løven som symbol er ambivalent; i bibelen møter vi den både som Kristus og Djevelen, og den speiler Kristi doble natur, Gud og menneske. Barteløvene har dessuten i enkelte fremstillinger krone; løven er også et herskersymbol og en vokter, og plasse­ ringen av løver ved portaler er svært vanlig i arkitekturen. Middelalderens kirkeportaler representerte dessuten et skille mellom det verdslige og det sakrale, mellom rent og urent, og slik menneskene gjennomgikk en endring ved å passere denne grensen og ved å ta imot frelsen, ser vi rovdyret i endring i det palmetter (frelsesymbol) vokser ut av dyrets munn.

En annen barteløve, plassert på hjørnet av kirken i sør-vest, er også i endring, ut av munnen vokser bladverket. Men om vi sam­ menligner de to typene ser vi at denne ikke har de andres kulerunde øyne, men øyne med mandelform. Mens barteløven med kuleøyne kan dateres til omkring 1130-40, har denne løven sammen med annen dekor på kirken stiltrekk som er enda eldre. Dette gjør at Andås og Hauglid stiller spørsmål ved date­ ringen og bygningskronologien til kirken.

Hauglid knytter dessuten bruken av dekoren «sunken star» som vi finner på nordportalen i Sakshaug gamle kirke til kongemakten og kirkebygging på tidlig 1100-tall. Han mener

44

FORTIDSVERN

BRUDDET SOM TROLIG ikke er et brudd. Det er ingen synlige spor etter uttak av stein på Oppstu-Kvistad og steinen harmonerer ikke med den som er benyttet i kirken. De som var med på turen fikk selv være med på å undersøke og sammenligne, og kom alle til samme konklusjon.

(Foto: Merethe Skjelfjord Kristiansen)

NORDPORTALEN PÅ SKIPET er rikt dekorert. «Sunken star» eller «karveskrud» er ifølge kunsthistoriker Kjartan Hauglid benyttet på kirkebygg bygget av kongemakten tidlig på 1100-tallet.

(Foto: Kjartan Hauglid)

PÅ SEMINARET på Sakshaug gamle kirke var det mange meninger om hvor steinen til kirka kommer fra.

KUNSTHISTORIKERNE Kjartan Hauglid og Margrethe Syrstad Andås studerer sørportalen i koret på jakt etter svar om hvor gammel kirken egentlig er.

(Foto: Merethe Skjelfjord Kristiansen)

kirken er av de tidligste steinkirkene nord for Trondheim, påbegynt noe etter Nærøy kirke, under kong Øystein Magnusson (død 1123), en teori arkeolog Jan Brendalsmo også støttet. Kanskje må altså historien til kirka skrives om. Men enda er mye uklart, og det kreves mere grubling og forskning før man eventuelt kan konkludere noe sikkert.

PETERSKIRKEN BESTÅR Med så mange sannheter for fall var det nok godt for inderøyningene å få fastslått at kirken trolig er en Peterskirke. Ved sør­ portalen til koret finner vi innskriften Peter á mik. Allerede i 1933 fastslo filolog Magnus Olsen at dette viser til at kirken var viet St. Peter. Andås framholdt denne påstanden i sitt innlegg. – Innskriften viser såpass store likheter til tilsvarende formuleringer på andre kirker at vi kan gå ut ifra at kirken på Sakshaug var viet St. Peter. Både formule­ ringen og plasseringen ved sørportalen gjør den troverdig som en vigselsinnskrift mener Andås. Siste dag i feiringen, Mikkelsmess, var kirken og menighetens dag. Under guds­ tjenesten ledet av biskop Herborg Finnset ble en nøkkel utformet med inspirasjon fra de middelalderske dørbeslagene lagt ned i relikviegjemmet i alteret. Det er også laget en nøkkel som smykkeanheng som er til salgs for interesserte. Godt er det da at ekspertene slo fast at kirken trolig var viet til mannen med nøkkelen til himmelens port.

Men tilbake til innskriften. Hvilken kirke var det som ble viet i 1184, om det viser seg at kirken ble bygget allerede 70 år tidligere?

Kjersti Kristoffersen, bygningsarkeolog ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider har ved en undersøkelse av steinhuggermer­ kene vist at koret ble fornyet på begynnelsen

av 1200-tallet, og herved avvist at dette er den første gotiske bygning i Norden, slik det basert på innskriften har blitt hevdet tidligere, og slik tradisjonen fremdeles lever i bygda. Undersøkelsen viste at kirken har blitt forandret og fornyet gjennom årene.

Andås og Hauglid mener dessuten at stiltrekk i kapitelene i den sørlige korportalen tyder på at det er gjort en endring i koret også i årene før 1184. Og kanskje ligger i dette også svaret på det innskriften forteller. En kirke måtte vies på ny etter en endring av alteret, dessuten ved brann og udåd i kirkerommet.

Men akkurat hva som var foranledning til at erkebiskop Øystein Erlendsson tok turen til Inderøya i 1184 vet vi ennå ikke. Vi lar det være opp til forskerne å gruble videre på dette og de andre spennende problemstilling­ ene som er dukket opp. På Inderøya er de nok uansett klare for en ny feiring av den vakre middelalderkirken på Sakshaug, om det blir 850, 900 eller kanskje skal vi også gå for 840 år?

VEDTATT REVET Sakshaug gamle kirke er bygget på 1100-tallet. Kirken var fylkeskirke i Øynafylket og nært knyttet til storgården Sakshaug. Kirken hadde opprinnelig et tårn i vest, men på grunn av kirkens plassering i en svak skråning ble tårnet tatt ned og steinen benyttet i støttemurene på 12-1300-tallet for å sikre stabilt murverk. Kirken har flere utvendige skulpturer ved portaler og på hjørner.

I 1871 ble kirken tatt ut av bruk og vedtatt revet. Alt treverk ble auksjonert bort og ruinen ble gitt til Fortidsminneforeningen i 1873. Etter et lokalt initiativ ble kirken istandsatt fra 1908 i samarbeid med foreningen, og nyvigslet 6. juli 1958. Kirken har bevart en døpefont fra middelalderen, samt barokk altertavle og prekestol.

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

45

I 26 ÅR har Margit Juve Biørn og Sigmund J. Jacobsen vært eiere av kunstnerhjemmet Jorderik. Nå har de solgt – og håper med det at bygningen skal bevares for ettertiden.

46

FORTIDSVERN

FORENINGEN REDDER KUNSTNERHJEMMET JORDERIK

– DETTE HUSET TILHØRER BYEN LILLEHAMMER Da Margit Juve Biørn og Sigmund J. Jacobsen i sommer solgte eiendommen Jorderik til Fortidsminneforeningen, satte de sluttstrek for en 26 år lang drøm. Men samtidig fyller salget dem med nytt håp.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

M

argit Juve Biørn og Sigmund J. Jacobsen står på trappen til huset de ikke lenger kan kalle sitt. De veksler på å snakke til de fremmøtte denne onsdagen midt i september, om kunstnerne som har levd og virket her, om bygningens historie, om hvordan de selv har forsøkt å ta vare på den gjennom 26 år. Og om hvordan de til slutt kom til erkjennelsen av at det ikke er dem som skal sette kunstnerhjemmet Jorderik i stand. Det ble for stort, for dyrt – og kanskje er det også for sent i livet.

Det er et spesielt øyeblikk.

Fortidsminneforeningen har invitert til lansering av vårt nye «Jorderik-prosjekt», og blant publikum er folk fra kommunen, her er kulturaktører, interesserte naboer og andre som lenge har lurt på hva som skal skje med den spesielle bygningen i den gjengrodde hagen i Erik Bues veg 17. Og her er lokal presse, for Jorderiks framtid har offentlighetens interesse: Hva vil den nye eieren med den kjente og til tider omstridte eiendommen?

– Vi vil gjerne gi uttrykk for takknemlighet i dag, til Fortidsminneforeningen som vi tror er den absolutt beste eieren av dette huset nå, den beste garantist for at dette huset blir tatt vare på, at det blir restaurert til bevaring, sier Sigmund. – Huset er ikke en privat

bolig. Huset tilhører byen og kulturhistorien i Lillehammer, og vi er sikre på at det vil fortsette å være en del av kulturhistorien her.

KUNSTNERHJEMMET JORDERIK Noen uker tidligere møtte jeg ekteparet for første gang. Vi tilbrakte mange timer sammen i Jorderik, gikk fra rom til rom i dette massive tømmerhuset, atelieret,

storstuen, peisestuen, vi vasset gjennom hagen med viltvoksnede planter frem til den vakre fontenen, vi tittet i bøker, bladde i gamle dokumenter og fotoalbum – små bidrag som sammen vekker til live denne bygningens historie – og levendegjør menneskene som har levd og virket her.

Jorderik har huset flere kjente norske malere. Eiendommen er knyttet til

MALEREN LARS JORDE kjøpte eiendommen i 1915 for 16 500 kroner av maleren Thorvald Erichsen, som selv fikk huset bygget tre år tidligere.

FORTIDSVERN

47

«JULEGILDE» av Lars Jorde, 1895, i dag i Nasjonalmuseet.

«Lillehammer-malerne» og kunstnermiljøet som vokste frem på Lillehammer fra slutten av 1800-tallet. Bygningen ble oppført av maleren Thorvald Erichsen (1868–1939) som ønsket å bygge seg et hjem med atelier i byen. Han ervervet i 1912 to gamle tømmer­ bygninger fra Heidal, og arkitekt Arnstein Arneberg fikk i oppgave å binde de to bygningene sammen til en bolig med atelier.

Erichsen flyttet aldri inn, han mente at det spøkte der, men han benyttet atelieret.

I 1915 solgte han til maleren Lars Jorde (1865–1939), som bodde og virket her sammen med sin andre kone, Christiane Biørn Jorde (1876-1950),som kom fra en velstående familie i Kragerø. Maleren og kunstskribenten Ole Mæhle (1904–90) og hans kone veversken Eli Mæhle (1911-1993)

PLANEN MED RESTAURERINGSARBEIDET er å føre store deler av interiøret tilbake til hvordan det var i Lars Jordes tid. Her fra atelieret.

48

FORTIDSVERN

overtok eiendommen i 1951. Huset ble så ombygget innvendig med en egen utleiedel i andre etasje og tilført et endret inngangsparti.

Alt ble tegnet av arkitekt Gunnar Fougner.

FAMILIENS BOHEMER – Jorderik har helt siden det ble bygget vært sentral i kunstnermiljøet i Lillehammer, forteller Margit. – Det er mange historier og

anekdoter om stor selskapelighet. Samtidig var Lars og Christiane svært produktive.

Han var den mest kjente av de to. Hun var utdannet ved Kunstakademiet og var en flittig gjest på Høstutstillingen. Hun malte for å tjene penger til mat på bordet, og ofte ble maleriene hennes solgt før malingen var tørr.

Christiane er Margits grandtante, og historien om Jorderik og menneskene som

I DAG ET atelieret tomt, men fortsatt dominert av Arnstein Arnebergs vakre vindu.

levde der har alltid vært en spesiell del av familiefortellingen. Margit vokste opp med livlige bilder av dette kunstneriske innslaget i slekten, og da hun og ektemannen i 1993 fikk en mulighet til å kjøpe eiendommen, grep de sjansen. Nå var eiendommen endelig tilbake i familien – og med det hadde de ikke bare oppfylt Margits drøm – de hadde også skaffet seg et altoppslukende prosjekt.

– Den første tiden svevde vi over gulvene her, sier Margit med en latter. – Jeg så for meg et kulturelt byliv midt i det kunstneriske tyngdepunktet i Lillehammer, med sammen­ komster og lange, dype samtaler.

Jorderik ligger kun noen minutters gange fra sentrum. Et par steinkast høyere opp ligger Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem fra 1921 til 1949. Andre kunstnere i nærheten på Jordes tid var Kristen Holbø og Alf Lundeby.

Senere kom Halvdan Holbø og Hjalmar Haalke.

STUEVEGGER DEKORERT AV kunstneren selv. Det er usikkert i hvilken grad dette kan restaureres.

EN DRØM OG EN LIVSSTIL De hadde store planer, hun og Sigmund.

Huset, som hadde forfalt en årrekke, skulle nå settes i stand. Og alle husets skavanker, dekket over av mer eller mindre heldige «løsninger», skulle utbedres. Men det skulle også vise seg å være et veldig krevende hus å restaurere.

FORTIDSVERN

49

JORDERIK HAR I dag fått nytt midlertidig blikktak, det er lagt ned nye vann- og avløpsrør, nytt elektrisk anlegg er installert og grunnen er drenert rundt hele huset. Men den store innvendige restaureringen fikk Sigmund J. Jacobsen og kona aldri gjennomført. Nå håper de på ny giv og etter hvert ny bruk av dette spesielle kulturminnet.

– Når et hus eldes, innebærer det også at husets svakheter kommer frem, forklarer Sigmund. -Arneberg var ingen snekker, og det var heller ikke Fougner, arkitekten som sto for ombyggingen på 1950-tallet, en veldig brutal ombygging som gjorde at huset ble svekket i sin helhet. De kledde inne problemene i stedet for å reparere. Dette har fulgt huset siden.

For ekteparets barn ble huset et symbol på alt det de ikke fikk gjøre – som å dra på på sydentur som andre familier. I denne familien var ferie å dra for å jobbe på Jorderik – her

50

FORTIDSVERN

var det alltid noe som skulle repareres og en hage som skulle ryddes. En krevende, altoppslukende «hytte».

Jorderik ble nemlig aldri familiens bolig. Begge har vært prester med boplikt i tjenesteboliger og bor nå som pensjonister i Gausdal.

– Jorderik er en kostbar eiendom å holde, og det ble en form for livsstil å eie den, sier Margit.

DRENERING OG NYTT TAK I dag har de fått lagt nytt midlertidig

blikktak, det er lagt ned nye vann- og avløps­ rør, nytt elektrisk anlegg er installert og grunnen er drenert rundt hele huset. Men den store restaureringen ble det aldri noe av, selv om den er igangsatt i tre større omganger.

Den dagen jeg er på besøk er den store stuen full av bygningsmaterialer som er plukket løs og lagt i stabler, her er vinduer, paneler og gamle ovner. Delene til svalgangen ligger i en annen stabel.

Andre etasje er det nærmeste vi kommer en beboelig del. Her er det stue, kjøkken og et fungerende bad. Men også her er det spor

MANGE VILLE INN å se seg om da Fortidsminneforeningen inviterte til åpen dag i september.

etter både forfall og uheldige grep.

Etter hvert ble eiendommens tilstand et offentlig anliggende, med kommunale trusler om dagbøter. Ekteparet innså til slutt at det ikke var ment at det skulle være dem som satte Jorderik i stand.

– Når vi ga opp? Margit grunner litt over spørsmålet, som ikke er til å unngå, det presser seg på for hvert rom med vinduskar­ mer som skriker etter å bli tatt vare på, en svalgang som ligger nedplukket i sine enkelte deler, en hage som er i ferd med å gro igjen.

Alt tyder på et prosjekt som har vokst eierne over hodet. – Det var kanskje ikke et bestemt tidspunkt. Vi er optimister, håpet og trodde i det lengste at dette skulle gå. Erkjennelsen kom nok gradvis. Da Fortidsminneforeningen lokalt tok kontakt, øynet vi en løsning.

– Jeg tror vi ga opp lenge før det, skyter Sigmund inn. – Og da vi tidligere i år fjernet deler av panelveggen bak platene på badet i andre etasje og så råten der, ja da angret jeg ikke på salget.

FORENINGENS PILOTPROSJEKT Jorderik er et staselig hus. Massive tøm­ mervegger, store værelser. Selve juvelen er atelieret, med det store buende vinduet som lar lyset flomme inn i en bygning som ellers

har et tungt preg, Nøyaktig hva bygningen skal brukes til i fremtiden, er ikke sikkert.

Det er dette Fortidsminneforeningen nå skal finne ut, i det som er en ny måte for forenin­ gen å drive kulturminnevern på: Erverve, sette i stand og avhende/finne ny bruk.

– I mange land er det private næringsliv en aktiv bidragsyter i kulturminnevernet, men dette har til nå vært mindre vanlig i Norge, sier generalsekretær Ola H. Fjeldheim under lanseringen og avdukingen av skiltet som forteller om prosjektet. – Jorderik er et pilotprosjekt der foreningen søker private sponsorer til å bidra til restaureringen, både firmaer og privatpersoner. Planen er at foreningen setter bygningen i stand for så å finne nye eiere og brukere, og det blir opp til lokale krefter å sørge for at dette kan bli en felles møteplass.

Dette er da også ønsket til de tidligere eierne. Margit og Sigmund kunne solgt for en høyere pris til en utbygger som så kunne rive for å bygge nytt, men valgte Fortidsminneforeningen: – Det er vårt ønske at mange mennesker skal få bruke dette huset, at dette kan bli et hus som betyr noe for kunstnermiljøet, en møteplass for litteraturinteresserte, musikk­ interesserte og andre i fremtiden.

Følg Jorderik-prosjektet på www.jorderik.no og Facebook-gruppen Venner av Jorderik. Gi et bidrag til restaureringen? VIPPS Jorderik #573453

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

FORTIDSVERN

51

JORDERIK: Vi vil istandsette Jorderik enten som et bolighus (som det har vært hele tiden), eller som et hus innredet som kulturell arena i første etasje, med en leilighet i andre. Verdianalysen viser veg, skriver generalsekretær Ola Fjeldheim i denne artikkelen. Fortidsminneforeningen kjøpte i sommer eiendommen Jorderik på Lillehammer. Foto: Fortidsminneforeningen/Trond Rødsmoen

52

FORTIDSVERN

FORAN ARBEIDET MED JORDERIK OG ABBORHØGDA

ANALYSER PEKER UT VEIEN VIDERE Vi har ofte et bilde av at det å forvalte gamle hus og anlegg handler om å sette en osteklokke over det hele – om å fryse situasjonen. Sånn er det sjelden. Kulturminnevern er å styre endringer. Private eiere av hus som ikke er freda eller bevaringsregulert kan strengt tatt gjøre hva de vil. Men et av poengene med å ta vare på et gammelt hus er å bevare noe av særpreget og historien. Så uansett er det viktig å skaffe seg et godt kunnskapsgrunnlag og gode verktøy for å ta beslutninger.

Tekst: Ola Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN

53

ABBORHØGDA: Låven var lenge svært dårlig, med store skader. Den ble så restaurert, men det ble lagt lite vekt på å gjenta håndverks- og matetrialløsningene. Abborhøgda i Varaldskogen i Hedmark er et fredet, skogfinsk gårdsanlegg som Statskog ga til Fortidsminneforeningen 5.oktober i år. Foto: Petter Geisner

I

Norge bruker vi gjerne et verdisystem, bl.a. presentert av Dag Myklebust i en artikkel i Fortidsminneforeningens årbok 1982. Det igjen bygger på teori utarbeidet av den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl i 1913. Siden 1982 er systemet supplert og flikket på blant annet med «forsterkende verdier». Kulturminnet tillegges en rekke for­ skjellige verdier. De deles inn i opplevelses­ verdier, som også kalles subjektive verdier, og dokumentasjonsverdier som anses som objektive. Det har vært vanlig i det norske fagmiljøet å si at verdier er noe vi tilegner et kulturminne, ut fra hva vi vektlegger akkurat nå. Med det vil verdiene endres over tid, og vi kan kun se på kulturminnet gjennom dagens briller. Dette betyr igjen at vi ikke vet noe om hva fremtidens forvaltere vil vektlegge, og at vi da heller ikke kan ta hensyn til dette.

I Fortidsminneforeningen velger vi nå å se litt annerledes på det. Vi skal forvalte kultur­ minnene i vår varetekt i ett svært langsiktig perspektiv, og overlate til neste generasjon

54

FORTIDSVERN

flest mulig av de verdiene vi selv har fått overlevert. Noe annet kan man ikke for­ vente av en 175 år gammel organisasjon som også forvalter bygninger som har eksistert i over 800 år.

Foreningen har akkurat tatt på seg ansvaret for to nye eiendommer. Den ene er skogfin­ netorpet Abborhøgda, med sine ti bygninger og et rikt kulturlandskap. Den andre er kunstnerhjemmet Jorderik, sentralt på Lillehammer. Begge må være i bruk for at de skal kunne bli bevart inn i framtida, og med bruk kommer tilpasninger. Foreningen har mye erfaring med denne situasjonen. Vi ser likevel nå et behov for å identifisere hvilke verktøy som kan hjelpe oss til å gjøre bedre valg. Vår erfaring er at verdisystemet brukes svært lite, både i og utenfor fagmiljøet. Det skjer veldig sjelden at valg og beslutninger knyttet til kulturminner begrunnes i en sys­ tematisk verdianalyse. En mulig forklaring på dette kan være at det kjennes lite relevant i analysefasen og i praktisk arbeid. En klar svakhet med det eksisterende systemet er at

alle verdier tilsynelatende er likestilte. Dette gjør det vanskelig å gjøre en analyse som munner ut i valg. Om alt er like mye verdt blir analysen likegyldig.

FAST GRUNN UNDER BEINA Foreningens formålsparagraf sier at vi skal «…bidra til bevaring av kulturminner, og til spredning av kunnskap om disse». Dette må også være grunnlaget for forvaltning av eien­ dommene. Når vi erverver en ny eiendom er det fordi vi skal redde den og/eller fordi den kan bidra til spredning av kunnskap.

Kulturminneloven slår fast at kulturminner skal bevares som «…vitenskapelig kildema­ teriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.» Da er det klart at det overleverte materialet må ha en spesiell posisjon i verdivurderingen.

Det må være et overordnet mål å ta vare på de fysiske delene av bygget som er overlevert til oss fra tidligere generasjoner, og å levere disse videre. Med andre ord må

dokumentasjonsverdiene stå i en særstilling.

Så er det ikke selvsagt at alle bygningsdeler er like mye verdt. All fjerning av eksis­ terende materiale vil svekke den historiske kildeverdien, men vi kan likevel komme dit at vi tar det valget for å oppnå noe annet.

Har foreningen ressurser til å forvalte anlegget? Hvordan får vi oppslutning rundt det? Det er spørsmål vi må stille oss. Noen eiendommer har så høy kulturminneverdi at samfunnet bidrar til vedlikeholdet. Andre har behov for tilpasning slik at bruksverdien kan økes. Hvordan få til en bruk som skaper bærekraftig drift? For oss vil dette som oftest si at eiendommen selv kaster av seg nok til vedlikehold. Men før vi går inn i disse vurderingene må vi finne ut hva vi kan endre på og hva som må bevares. Vi må gjøre en analyse av kulturminneverdiene.

VALG OG VERDIER - JORDERIK Vi må først gjøre oss godt kjent med anlegget og historien. Analysen skal gi grunnlag for valg. Vi må stille spørsmålene: Hva er viktig? Og deretter: Hva er mindre viktig? Historiene har mange steder hvor de kan leve videre. Det fysiske kulturminnets oppgave er først og fremst å være stedet der noe faktisk foregikk; å være rammen rundt historien. For at dette skal fungere må vi kunne kjenne oss igjen. Altså: hvilke deler av anlegget er det som bærer og viser historien?

Analysen for Jorderik er ikke ferdig, men noen ting står seg.

Jorderik er plassert midt i et større område med kunstnerboliger. Jorderik har stor verdi som en del av denne helheten, og denne helheten gir Jorderik verdi. En selvsagt konklusjon blir da at Jorderik ikke kan flyttes, og at eiendommen må være et tydelig og gjenkjennbart element i denne sammenhengen.

Går vi tettere innpå står vi i hagen på Jorderik. Den har inspirert de som har bodd her. I bilder malt av Christiane Bjørn Jorde, Lars Jorde og av Ole Mæhle kjenner vi igjen elementer – utsikten, fontenen, et tre. Hagens uryddige frodighet er dens kjennemerke.

I dag har den kanskje grodd vel mye igjen,

ABBORHØGDA: Noen av husene er sjeldne som bygningstyper, og dermed viktige i egenskap av det.

Flere av husene har bygningsdetaljer som knapt finnes andre steder. Et eksempel er høyløa med halvkløvinger under taket. Foto: Fortidsminneforeningen/Ola Fjeldheim

men vi kan likevel anerkjenne hagen og preget den har som en viktig kvalitet.

Huset har en mangefasettert historie. Et våningshus og et stabbur fra Heidal i NordGudbrandsdalen, bygget om og sammen etter tegninger av Arnstein Arneberg, deretter ombygget for Ole Mæhle etter tegninger av den lokale arkitekten Gunnar Fougner. Det meste av tømmeret er det solide 1700-tallets Heidal. Formen og vinduene er fra Arnebergs historisk inspirerte strek i 1912. Tilbygget er fra det praktiske 1950-tallet. Men igjen: Hva bærer den vesentlige historien? Hva må vi hegne om? Hva kan vi endre for å gi huset nytt liv?

Det ble tidlig klart for oss at kunstnernes historie i dette bygget er den viktige.

Erichsen som fikk huset bygget og Arneberg som tegnet. Christiane og Lars som gjorde huset til et hjem, og Ole Mæhle som tok opp

arven. Forfatteren Ingeborg Møller, som i en periode leide i andre etasje, har vi få synlige spor etter. Det eneste vi sikkert kan koble til henne er navnet malt rett på døra ved trappa opp: «Ingeborg».

VI MÅ VELGE Vi prioriterer ekteparet Jorde. Deretter - lite i konflikt – kommer Arneberg og Erichsen.

De to er vanskelige å skille. Vi vet ikke hvor mye Erichsen påvirket bygningen undervegs.

Jorderik ble ikke bygget helt som på tegnin­ gene. Om dette skyldes at Erichsen ønsket det annerledes, at håndverkerne satte sitt preg på bygget eller at noen av løsningene var vanskelige å gjennomføre, vet vi ikke.

Håndverkere som rister på hodet av håpløse påfunn er ikke nytt. Kanskje er det derfor døråpningen inn i atelieret aldri fikk buefor­ men som Arneberg tegnet?

Kulturminnedok AS tilbyr konsulenttjenester innen kulturminnesektoren.

Er du huseier og trenger veiledning i forbindelse med søknadsprosesser tilknyttet vedlikeholds­ tiltak eller andre formål, kan vi bidra med faglig kompetanse på søknadsskriving og prosjektledelse. Vi har et bredt nettverk av håndverkere og kan fungere som mellomledd mellom huseier og håndverker gjennom hele prosjektet.

Vi tilbyr også tjenester innen kulturminnedokumentasjon, rapporter og formidlingstiltak.

Kontakt daglig leder, Gøril Nordtvedt, for en uforpliktende samtale om ditt prosjekt! Vi holder til i Bjørnafjorden kommune utenfor Bergen, med kontor sentralt i Bjørnafjorden Gründerpark på Osøyro.

KULTURMINNEDOK.NO • E-POST: POST@KULTURMINNEDOK.NO • TELEFON: 913 90 276 • FACEBOOK.COM/KULTURMINNEDOKAS

FORTIDSVERN

55

JORDERIK: Vi må først gjøre oss godt kjent med anlegget og historien. Analysen skal gi grunnlag for valg. Vi må stille spørsmålene: Hva er viktig? Og deretter: Hva er mindre viktig? Her fra 1. etasje i Jorderik slik situasjonen var i august i år.

Foto: Fortidsminneforeningen/Trond Rødsmoen

Deretter kommer Mæhle og hans arkitekt Fougner. Nest sist kommer 1700-tallets gårdsbygg i Heidalen. Sporene etter denne perioden er ikke uten interesse. Men det er stor sannsynlighet for at de er bedre ivaretatt mange andre steder. Imidlertid fungerer 1700-tallets bygningsmaterialer som et grunnlag for Arnebergs arbeide også i dob­ belt forstand. De var råmaterialer for bygget i 1912, men arkitekter og kunstnere forholder seg sjelden til tømmer som bare tømmer.

Arneberg var inspirert av byggeskikken i Gudbrandsdalen, og kjente den godt. Etter alt å dømme var både han og Erichsen inspirert av Arts and Crafts-bevegelsen. Huset er dokumentasjon på dette.

Vi vil istandsette Jorderik enten som et bolighus (som det har vært hele tiden), eller som et hus innredet som kulturell arena i første etasje, med en leilighet i andre. Verdianalysen viser veg. Atelieret, peisestuen, spisestuen og storstuen har de prioriterte verdiene mest synlig. Her skal vi la Erichsens skaperånd, Arnebergs strek og ekteparet Jorde sitt hverdags- og selskapsliv dominere. Av disse er spisestuen dårligst dokumentert i materialer og bilder. Det gir oss noe større handlingsrom enn i de tre

56

FORTIDSVERN

andre rommene. Eventuelt nyere tillegg i disse tre rommene kan vi fjerne. Det nye vi vil tilføre skal underordne seg de prioriterte verdiene. Utvendig kan vi tillate oss noen endringer, så lenge særpreget bevares. Vi legger gode bygningsvernprinsipp til grunn.

Vinduer istandsettes, tømmer repareres tradisjonelt, taktekkingen beholdes og verandaene settes i stand. For resten av huset, altså andre etasje, kjelleren og kjøkkenet, står vi friere. Her kan vi gjøre endringer så lenge vi er tro mot helheten. Husets integritet skal være i behold.

VALG OG VERDIER - ABBORHØGDA Dette er ti bygninger rundt et åpent tun, hver med sin funksjon. Abborhøgda er et doku­ ment over et kulturmøte. Gården har klare skogfinske kjennetegn, samtidig som husene tydelig viser den gradvise tilnærmingen til skikker og tradisjoner utenfor Finnskogen.

Fortidsminneforeningen har overtatt eien­ dommen etter grundige overveielser. Tidlig ble det laget en analyse som viste verdier og muligheter. Å forvalte Abborhøgda er ikke bare å skjøtte ti bygninger. Det handler om å forvalte et kulturlandskap på 120 mål, med dyrkingsflater, skog og flere rødlistearter. Vi

skal ta vare på, og dels gjenfinne, kunnskap om bygninger, materialer, kultivert land og natur; og sammenhengene mellom dem.

For at vi skal lykkes må Abborhøgda fylles med folk og aktiviteter. Vi stilte oss spørsmålet: Kan vi skape aktivitet i tunet og bygningene uten å svekke verdiene ved plassen? Husene på Abborhøgda er fredet utvendig mens anlegget ellers er fredet som kulturmiljø, alt med utgangspunkt i definerte verdier. Likevel må vi gjøre en grundig analyse, som utgangspunkt for forvaltning videre.

Husene utgjør en helhet av stor verdi. I tillegg til de som nå står har vi dokumenta­ sjon på tre bygningskropper til, som nå er borte. Dette er ei smie, en stall og et fjøs.

De to siste var sammenbygget med låven.

Dokumentasjonen består av bilder, beskrivel­ ser og fundamentsteiner som fortsatt ligger på plass.

Sammenhengen mellom landskap, tun og bygninger er viktig. Det er tett en kobling mellom utforming, bruk og hva skogen bød på. Det knyttes forskjellige verdier til hvert enkelt hus. Også her ligger dokumen­ tasjonsverdien i bunnen. Noen av husene er sjeldne som bygningstyper, og dermed

viktige i egenskap av det. Flere av husene har bygningsdetaljer som knapt finnes andre steder. Et eksempel er det første huset som møter oss på vegen opp bakken mot tunet, høyløa. Taket er tekket med never, med halvkløvinger over og under. Skogfinsk museum sikret og satte i stand flere av husene på 1980-tallet.

Løetaket ble bare dekket med bølgeblikk, og ellers lot de det være urørt. Takket være dette har vi nå et vel bevart dokument, uberørt av flittige antikvarer, som en referanse for en byggetra­ disjon. Her kan vi lese i hvilken rekkefølge neveren ble lagt, hvor det er brukt never fra eldre trær og hvor det er brukt never fra unge trær.

VI KAN ENDRE LITE Slike detaljer er viktige. Utførelsen, håndverket og forholdene til materialene er en helt vesentlig del av byggeskikken. Ved hjelp av dette bevarte dokumentet kan vi finne kunnskap som brukes videre i leggingen av andre tak hvor det originale er tapt.

Slik henter vi inn tapt kunnskap, og bidrar til restaurering av den immaterielle kulturarven som den skogfinske byggeskikken er. Analysen viser oss at vi kan endre svært lite på dette bygget før de sentrale verdiene går tapt. En restaurering vil føre til tap av viktige dokumentasjonsverdier. Vårt svar her blir trolig å utbedre en lokal råteskade i veggen. Taket løftes forsiktig opp over skaden, og tømmer skiftes ut der det er råte. Resten forblir urørt. Slik bevarer vi bygget og dets rolle i tunet, samtidig som vi konserverer dokumentasjonsverdiene ved å la bølgeblikkta­ ket bli liggende. Dermed kan vi når som helst bruke løa som referanse og kilde til kunnskap.

Om vi beveger oss videre oppover tunet kommer vi til et hus av en helt annen karakter. Her gir verdivurderingen andre svar. Låven var lenge svært dårlig, med store skader. Den ble så restaurert, men det ble lagt lite vekt på å gjenta håndverks- og matetrialløsningene. Resultatet er et bygg med et uttrykk ganske likt det det hadde tidligere, men hvor spor etter tradisjonens verktøybruk og materialforståelse for det meste er borte. De vesentlige verdiene ligger i byggets form og uttrykk, som del av helheten. Her har vi altså et langt større handlingsrom.

Så lenge vi lar bygget beholde sitt utseende, og ikke skaper endringer eller tillegg som svekker integriteten, vil verdiene bevares. At de to bygningene inntil låven er forfalt og revet er en del av stedets historie. Fraværet er et historisk dokument. Vi vurderer imidlertid ikke forfallshistorien som vesentlig viktig på Abborhøgda, og kan tillate oss gjenoppføring av de to om vi finner det ønskelig. Det kan gi oss både økt bruksverdi, som sikrer bevaring på sikt, og en mulighet for gjeninnhenting og spredning av kunnskap om skogfinsk byggeskikk.

Hvordan dette vil ta form vet vi ennå ikke sikkert. I skrivende stund jobbes det med en mulighetsstudie for hvordan låven kan utvikles. Men verdianalyse har pekt ut muligheten til å skape liv på Abborhøgda. Låven er stedet hvor det kan etableres overnat­ ting, muligheter for matlaging og gode sanitærforhold.

Når vi står overfor en ny eiendom står vi samtidig overfor noen valg. Hvorfor skal vi eie denne? Hva vil vi med den?

Lar dette seg kombinere med de vesentlige kulturminnever­ diene? For å kunne svare på dette spørsmålet må vi beskrive hva vi ønsker eller anser som nødvendig. Men før dette, helt grunnleggende, må vi gjøre en systematisk vurdering av kulturminneverdiene. Deretter kan vi se om det vi ønsker å gjennomføre kan gjøres med de vesentlige verdiene i behold.

Om svaret er nei skal vi se etter andre løsninger. Om svaret er ja kan vi fortsette. Det blir ikke nødvendigvis enkelt, men da vet vi i hvert fall at ønskene og kulturminneverdiene kan la seg kombinere. Metodikken skal ikke bare brukes av oss. En slik grundig vurdering, med et spesielt blikk for det som måtte finnes av viktige dokumentasjonsverdier, er helt vesentlig for at kulturminnevernet skal ha legitimitet fremover.

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

57

PETER A. BLIX SI RESTAURERING AV HOVE STEINKYRKJE

EIT OMSTRIDT LIVSVERK Han vart Hovekyrkja sin redningsmann, men Peter Andreas Blix si restaurering av denne mellomalderskatten i Vik i Sogn fekk óg sterk fagleg kritikk.

Tekst: Gaute Losnegård, medforfattar av biografien «Peter Andreas Blix – I strid for vekst og vern» (2001)

I

1880 føregjekk det restaureringsarbeid ved Håkonshallen i Bergen under leiing av Peter Andreas Blix. I samband med restaureringa averterte dei etter kleberstein, og eit par veker etter at arbeidet hadde teke til, dukka det opp ein kar som hadde stein å selje. Blix ville vite kor steinen kom i frå, men mannen ville berre seie at den kom frå ein bygning i Sogn.

Neste dag kom ein annan kar som også ville selje stein utan å fortelje så mykje meir. Blix ville ikkje ha noko med det å gjere dersom han ikkje fekk fleire opplysningar, og mannen fortalde då at han var medlem av formannska­ pet i Vik, og at steinane kom frå Hovekyrkja.

Blix blei då sint, og sa at slik vandalisme ville han ikkje vere med på.

KJØPTE KYRKJA FOR 400 KRONER Blix gjekk til formannen i Bergensavdelinga av Fortidsminneforeininga og foreslo at foreininga skulle kjøpe kyrkja, men fekk vite at dei ikkje hadde råd. Då tilbaud Blix seg å kjøpe kyrkja sjølv og bevare henne. Han skreiv til ordførar Hans M. Meyer i Vik og tilbaud fem hundre kroner for Hovekyrkja. Meyer, som i fleire år hadde forhandla med Fortidsminneforeininga om sal, var nok glad til, og kyrkja, som stod mykje til nedfalls, gjekk for fire hundre.

I november 1880 vart summen overdregen.

LIVSVERKET I VIK I SOGN Kven var denne Peter Andreas Blix? I peri­ oden då det moderne Norge blei skapt, var han ein av landets fremste arkitektar

I RIKSANTIKVAREN og Fortidsminneforeininga sitt teikningsarkiv finn me vakre illustrasjonar av Hove steinkyrkje frå slutten på 1880-talet, signert Peter A. Blix.

HOVE STEINKYRKJE er i dag Fortidsminneforeininga si eigedom, ei jubileumsgåve frå Riksantikvaren.

58

FORTIDSVERN

og ingeniørar. Han starta karrieren sin i Kanalvesenet og arbeidde seinare for Stadsingeniøren i Bergen og NSB, før han heldt fram som sjølvstendig arkitekt. Han teikna over 50 jernbanestasjonar, fleire hotell, kyrkjer og offentlege bygningar, og endå fleire bustadhus som enno pryder villastrøk, særleg i Bergen.

Han restaurerte Håkonshallen og dom­ kyrkja i Bergen og dreiv arkeologiske utgravingar, mellom anna i Gamlebyen i Oslo, i Østfold og på Hedemarken. Men sjølve livsverket hans er restaureringa av to mellomalderkyrkjer i Vik i Sogn: Hopperstad stavkyrkje og Hove steinkyrkje.

Etter å ha undersøkt Hovekyrkja grundig i 1882, sette Blix i gang sjølve arbeidet sommaren 1883. Det trongst ein del kleber­ stein, og denne vart henta med båt frå Valsvik i Arnafjord. Seinare henta han stein til tårnet frå Ovrisdalen ovanfor Vik. Då han ville leige inn lokale bønder til transporten, nekta dei å bruke hestane sine, fordi dei meinte Blix betalte for dårleg. Men Blix stod ikkje rådlaus, han henta i staden hestar frå Bergen som drog steinen fram til byggjeplassen.

KATOLSK LITURGI OG NORRØN MYTOLOGI Blix fjerna det meste av inventaret frå tida etter reformasjonen. Altertavla hamna på

kyrkjeloftet. I staden fekk han på plass liturgisk utstyr som hadde sin plass i kyrkja i katolsk tid, som røykjelseskar og utstyr til vigslevatn. Heller ikkje restane av dei måla motiva frå 1600-talet fann han nokon grunn til å restaurere. Han henta impulsar frå norrøn mytologi, frå romerske og gotiske stilartar, med mange figurar. Taket i koret fekk han måla i ein sterk blåfarge med dekorasjonar.

Restaureringa av Hovekyrkja vart fullført i 1888. Arbeidet har seinare blitt møtt med fagleg kritikk. Robert Kloster, som har skrive om dei gamle kyrkjene i bygdeboka i Vik, har innvendingar særleg mot fullføringa

FORTIDSVERN

59

RESTAURERINGA HAR IMPULSAR frå norrøn mytologi, frå romerske og gotiske stilartar, med mange figurar. Taket i koret vart måla i ein sterk blåfarge med dekorasjonar.

av tårnet. Då Blix overtok kyrkja, var tårnet ikkje mura opp i full høgde, men der fanst ei tømra klokkestove som skreiv seg frå 1600-talet. Rett nok påviste Blix innvendig i tårnrommet nokre soklar i hjørnet som han meinte skulle bere ein planlagt mura krysskvelving, men Kloster avviser dette og konkluderer med at Blix si løysing er «rett og slett gjettverk» der han «ga et svært subjek­ tivt svar på et dunkelt spørsmål».

STRID OM EIGEDOMSRETTEN Sjølv om Blix hadde kjøpt kyrkja i 1880, var ikkje eigedomsretten heilt avklara. Presten i Vik skreiv i 1888 at salet ikkje var godkjent av dei kyrkjelege styresmaktene. Sidan kyr­ kja låg på kyrkjegarden måtte ho behandlast og nyttast på ein måte som var kyrkjegarden verdig, meinte han. Hovekyrkja måtte leggjast under kyrkjeleg tilsyn og «henhøre blant de offentlige Bygninger».

Stiftsdireksjonen var samd i dette, og kravde rett til å tilbakeføre kyrkja til kom­ munen om «der sker Misbrug i Henseende til Kirkens Benyttelse, eller den ikke forsvarlig vedligeholdes». Blix vart

60

FORTIDSVERN

ARKITEKTEN BLIX utførte to store restaureringsprosjekt i Vik: Hove steinkyrkje og Hopperstad stavkyrkje, her i bakgrunnen.

HOVE STEINKYRKJE i Vik i Sogn ligg i eit kulturlandskap med fortsatt aktiv gardsdrift.

ULIKE STILARTAR pregar den lille steinkyrkja på Hove.

Dette symbolet finn me over sidedøra.

SIDEDØRA TIL KYRKJA, med smijernsdekor utforma i Blix sitt bilete (sjå teikning neste side). Klebersteinen han trong, henta han blant anna frå Ovrisdalen ovanfor Vik.

FORTIDSVERN

61

TEIKNINGA VISER EI rekke detaljar me finn igjen i kyrkja i dag. Hestehovedet pryder ytterveggen, som Blix si hyllest til hestane som drog steinen fram til byggjeplassen.

rasande over slik innblanding og klaga til departementet over vedtaket. Det enda med at Stiftsdireksjonen fekk seg ein smekk.

BLIX KVILER UNDER KYRKJEGOLVET Blix vart ikkje ferdig med Vik etter arbeidet med dei to kyrkjene. Om somrane budde han fast på rom nr. 20 på Hopstock Hotel, og han synte sterk interesse for lokalsamfunnet Vik. Ikkje berre gjekk han rundt på gardane og teikna opp gamle bygningar, bumerke, beslag på dører og glas, åklede og vevnad – han gjorde seg også kjend med det levande tettstadmiljøet i Vik. Han skal ha prata mykje med folk, og endåtil ha betalt for at det vart delt ut brød til dei fattige. I løpet av somrane 1891–93 kartla han dessutan dei gamle gravhaugane i Vik. I 1899 flytta Blix til Vik for å bu her fast, og han døydde to år seinare på rommet på Hopstock. Peter Andreas Blix kviler under golvet i Hovekyrkja, sjølve livsverket til den fargerike og handlekraftige arkitekten. Bror hans arva då kyrkja, og han gav ho vidare til staten.

62

FORTIDSVERN

INTERIØRA I HOVE er i dag ein del av norsk restaureringshistorie – eit viktig døme på korleis me såg på faget mot slutten av 1800-talet, under nasjonsbygginga. I dag kan me konkludera med at resultatet – ein gong omstridt – uansett er usedvanleg vakkert.

VEDLIKEHALD FRÅ DAG EIN Det har vore fleire gode krefter i sving på bygget dei seinaste åra. Både gjenstandar og veggdekor er satt i stand og konservert.

Tekst: Øyvind Fluge-Aase, Riksantikvaren

F

ortidsminneforeininga engasjerer seg sterkt for den immaterielle kulturarven, og kanskje spesielt for tradisjons­ handverket. I foreininga si første føremåls­ paragraf kan ein lese at foreininga skal «… opspore, undersøge og vedligeholde norske Fortidsmindes­mærker…». Vedlikehald har altså vore viktig frå starten og har kanskje vorte endå viktigare dei seinare åra med moderne byggemetoder, klimautfordringar og modernisering av samfunnet.

Og kven er det som arbeider med vedlike­ haldet? Det er handverkaren. Foreininga løftar sjølv fram dyktige handverkarar som har si næring i bygningsvernet. Handverks­ arbeidene som er gjort på Hove steinkyrkje forteller historia om ulikt syn på vern og vedlikehald gjennom tidene. Både dei origi­ nale arbeidene frå middelalderen, restaure­ ringa av Peter Andreas Blix og arbeidene som er gjort i nyare tid for å konservere og bevare kyrkja.

FLEIRE LAG KULTURHISTORIE I KYRKJA I Hove kyrkje er det gjort alt frå gjenstands­ konservering til restaurering av målararbei­ der. Då Peter Andreas Blix kjøpte kyrkja i 1880, freista han å tilbakeføre henne i sitt bilete, og i den forbindelse fekk han produsert fleire nye gjenstandar. Slik ville ein kanskje ikkje gått fram i dag. Kulturhistoria i kyrkja har difor fleire lag, og det er viktig

GJENSTANDAR OG VEGGDEKOR er i dag sett i stand og konservert av fagfolk frå Norsk Institutt for Kulturminneforskning, NIKU. Her frå ei synfaring for å kartleggje skadane.

Foto: NIKU

at ein i framtida kan lese historia om kyrkja i sjølve bygningsmassen. Difor er både Blix sine endringar og spora etter mellomalderen verd å ta vare på.

Det har vore fleire gode krefter i sving på bygget dei seinaste åra. Både frivillige og handverkarar har delteke i restaurering og vedlikehaldsoppgåver. Fortidsminne­ foreininga har forvalta bygget og saman med eit slags kulturarvens a-lag beståande av frivillige og profesjonelle handverkarar.

Slike finnast det mange av mange av kring om i landet.

Det Det usynlige usynlige innervinduet innervinduet for for nye nye ogog gamle gamle vinduer vinduer · Energioptimalisert · Energioptimalisert og lydreduserende og lydreduserende · Passer · Passer også også for for termovinduer termovinduer · Sidehengslet · Sidehengslet eller eller topphengslet topphengslet på innsiden på innsiden av av eksisterende eksisterende vindusramme vindusramme

Gjenstandane er satt i stand og konservert av Bevaringstenestene frå Museumssenteret i Hordaland. Det er også gjort arbeider med veggdekoren i kyrkja og det har blitt produ­ sert sjablonger av den eksisterande dekoren.

Målararbeida er gjort av Kjell Arne Aarseth og Bent Erik Myrvoll.

Les også: Jubileumsgåva frå Riksantikvaren s. 94

® ®

OPTOGLAS OPTOGLAS

info@optoglas.dk info@optoglas.dk Tlf. 59 Tlf.32 5910 3232 10 32 www.optoglas.dk www.optoglas.dk

FORTIDSVERN

63

BOKTIPS

TIL DEG SOM

ER GLAD I

KULTUR­ MINNER Tekst: Ivar Moe

Katedralbyggere, dekorasjonsmaling i norsk fjellheim og historien om et kruttverk er noen av temaene i aktuelle utgivelser innen kulturminne og kulturarv.

Fortidsminneforeningen har alltid hatt noen bøker som vi selger over flere år. Det er hyggelig å kunne minne om at det ennå er mulig å kjøpe Else «Sprossa» Rønnevig «Hus til bry», den store boken om «Trønderlåna», og «Kulturminner langs Haldenskanalen». Vi vil også løfte en klassiker som alle bygningsvernere bør kjenne til – historien om Nicolay Nicolaysen og hans eventyrlige liv fra Fortidsminneforeningens tidlige dager til hans død i 1911. Prisene som er oppgitt, er slik de var ved utgivelsen. I noen nettbutikker vil prisene være lavere.

EN GUIDE OG EN Boken «Tromøy kirke» av Anne Marie Falck anmeldt av Røyne Kyllingstad, arkitekt, planlegger og pensjonert professor i oversiktsplanlegging på Arkitekt og designhøyskolen i Oslo.

B

EN AV ÅRETS delikate bøker er «Dekorasjons­maling i Nord-Østerdalen og Røros­bygdene» av Amund Spangen.

64

FORTIDSVERN

oka er ikke bare vakker, men tankevekkende og samtidig lettlest. Og, mener jeg: Den bør ha interesse for mange flere enn lokalsamfunnet Tromøy/Arendal.

Over hele landet, i by som bygd, er våre kirker sentrale byggverk, både visuelt og symbolsk. Men – for det er et stort «men» her: Kirkene våre er i dag under stort press mot forfall. Antall aktive medlemmer i Den norske kirke synker raskt. Det økonomiske ansvaret for vedlikehold er uklart. Og entusias­ men for å ta vare på byggene, er heller ikke overveldende stor.

Det er ikke slike problemer boka handler om. Ikke direkte. Men dagens situasjon danner likevel bakgrunnen for

hvorfor jeg som leser opplever at boka om Tromøy kirke har allmenn interesse.

En kirke er så mye mer enn et kultsted for aktivt bekjennende kristne.

Uansett personlig tro, må vi ikke glemme at som samfunn er vi er alle – med få unntak – formet gjennom en tusenårig kristen tradisjon. Kirkebygget representerer derfor en viktig del av vår «hukommelse», og dermed selvforståelse.

Dette gjelder også i de tilfeller der selve bygningen er heller ung. For den er reist i en gammel tradisjon. Av lokal­ samfunnet selv – med rotfeste både i lokal kultur og, ikke å forglemme, i en felles-europeisk kultur langt bakenfor vår tid. Tromøy kirke er blant de aller eldste i landet. Du kan lese Anne Marie

TROMØY KIRKE ble alt på 1100-tallet erstattet med en større langkirke, også den i stein, men av mindre kostbar kvalitet. Materialer fra rundkirken ble også gjenbrukt, og dermed bevart som et taust minne.

rundkirken ble også gjenbrukt, og dermed bevart som et taust minne.

På 1700-tallet ble også langkirken for liten.

Det løste man med å bygge den om til en kors­ kirke men nye tverrskip i tømmer. Samtidig ble koret plassert i syd (…!). Men tomta er altså den samme, midt i det gamle førkristne maktsenteret. Og bygningen har hele tiden hatt en viktig bifunksjon som sjømerke. Jo, det suser Norges-historie av bygget…

Foto: Anne Marie Falck

BIOGRAF Falcks bok om den både som en guide og som en «biografi». Lest som guide vil du garantert finne svar på flere spørsmål enn du ved et besøk ville kommet på å stille. Som «biografi», vekker tenner boka også en form for interesse som lett kan smitte over på en fornyet interesse for din egen lokale kirke.

«NAAR TROMØE KIRKE STAAR PAA VANDET, ER MAN TRE MILE AF LANDET».

Kirken ligger i et område som må ha vært et sentralt sted lenge før kristendommen. Det kan man lese både av de mange gravhaugene i nærområdet – og av beliggenheten mot skipsleden. Egentlig starter historien allerede med raet som går langs Skagerak-kysten, altså den naturgitte forutsetningen for at stedet i sin tid kunne utvikle seg til et makt­ sentrum. Noe som forklarer både hvorfor kirken ligger der den ligger, - og hvorfor den første kirken ikke var en trekirke, slik vi vanligvis kan registrere, men en rundkirke i fint tilhogd kvaderstein.

Den ble alt på 1100-tallet erstattet med en større langkirke, også den i stein, men av mindre kostbar kvalitet. Materialer fra

INVENTAR OG INTERIØR Inne i kirken finner vi utrolig mange gjen­ stander og interiørdetaljer som alle har sine interessante historier. Halve boka handler om disse. Og likevel føles tekstene i korteste laget, rett og slett fordi det er så mange ting og detaljer som har hver sin til dels lange og interessante historie.

Døpefonten er, etter detaljene utvendig, som stammer fra rundkirken, det eldste av gjenstandene. Vi får kunnskap både om dåpsskikker gjennom den lange perioden fra middelalderen til i dag og om fontens symboler. Samt dens tilknytning til lokal geologi. Noe som igjen, om enn indirekte, gir oss glimt inn i det lokale handverksmiljøet på den tida. Forfatterens framstilling følger opp denne bredden i sine omtaler med beundringsverdig konsekvens i alle omtaler av kirkens gjenstander og interiørdetaljer.

Vi får vite hvordan gjenstandene ble brukt i gudstjenesten, og hva bilder og dekorer symboliserer. Forbløffende ofte også hvem som er utøvende kunstner/handverker – og hvem som er bestiller/beslutningsansvarlig.

Dermed får du i tillegg til en grundig kunst­ historisk innføring, også mangt et artig bilde

av et bygdesamfunn som var så mye mer enn ei «bondebygd», både yrkesmessig og kulturelt.

KIRKEGÅRDEN OG DENS MANGFOLD AV MONUMENTER Kirkegården er en viktig del av selve kirkeanlegget ved alle tradisjonelle kirker.

Likevel er det sjelden vi finner den beskrevet i sammenheng med bygningen. Derfor blir Falcks gjennomgang av kirkegårdens historie, og ikke minst, enkelt monumentenes mangfold av stilarter og symbol innhold spesielt interessant. De forteller om skiftende tenkesett, faktisk gjennom århundrer. Hvert enkelt gravminne er derfor noe mer enn en privat sak. Det reflekterer også et speilbilde av sin tid. Det er direkte spennende å lese om de mange monumentene forfatteren har valg å gå nærmere inn på. Samtidig vekker hun interesse for å oppleve en kirkegård som et levende kulturminne. Dermed problemati­ serer hun i høy grad også kirkegårdsforvalt­ ningens rolle: Vi kan ikke ta vare på alt. Og hvem skal vedlikeholde hvilke minnesteder når familien slutter å ta vare på det? Etter loven skal/kan graven da slettes. Men med det forsvinner samtidig et fortidsminne som også har, eller i det minste kan ha, allmenn interesse. Hvem skal bestemme det?

«Tromøy Kirke» er ei bok det er moro å lese. Samtidig som den er tankevekkende og virker vederheftig faglig sett. Den har fått støtte fra Det faglitterære fond. Men merkelig nok har forfatteren likevel ikke funnet noen profesjonell utgiver., så den er gitt ut på eget forlag. Kvaliteten både på billedgjengivelse og trykk er likevel meget god.

TROMØY KIRKE Anne Marie Falck Eget forlag 221 sider Kr. 440 Selges bl.a. i Tanum bokhandel og Den katolske bokhandel, begge i Oslo., anmafalck@gmail.com .

Anne Marie Falck er kunsthistoriker.

FORTIDSVERN

65

BOKTIPS TIL DEG SOM ER GLAD I KULTUR­MINNER

PÅ INNSIDEN AV EN KATEDRALBYGGHYTTE

I

1814 ble Nidarosdomen i Trondheim gjort til landets kroningskirke. Den nasjonale interessen for kirken hadde vokst, og behovet for å sette den i stand var blitt til et felles anliggende for den nye nasjonen. Da gjenreisningen av kirken begynte 19. juli 1869 var det knapt noen som visste hvordan den kunne ha sett ut i middel­alderen. Siden den gangen har restaurerings­miljøet utviklet metoder og samlet kunnskap som vi kan være stolte av.

Boken «Katedral­byggerne – Nidarosdomens gjenreisning 1869-2019» har som mål å «gi mange flere et innblikk i Norges og Nordens eneste katedralbygghytte og driftsorgani­ sasjonen rundt denne» skriver styreleder Anne Kathrine Slungård i Nidarosdomens Restaureringsarbeider. Ulike medlemmer i Fortidsminneforeningen har i de 150 årene gitt sine bidrag i dette restaureringsprosjek­ tet, både i fredelige diskusjoner men også i strid om veivalg i den antikvariske istand­ settingen. «Katedralbyggerne» er en samling

tekster skrevet av syv forfattere med ulike tilnærminger som til sammen gir en bred og spennende leseropplevelse. Øystein Ekroll, medlem av Fortidsminneforeningen, er en av dem. Han er også bokens redaktør. Ekroll er forsker og arkeolog har siden 1992 jobbet ved Nidarosdomens restaureringsarbeider.

I 2015 tok han en doktorgrad på oktogonen i Nidarosdomen og disputerte inne i selve kirkerommet. Han er en av Norges fremste forskere på steinbygninger i middelalderen, så arbeidet med denne boken har vært i de beste hender.

KATEDRALBYGGERNE – NIDAROSDOMENS GJENREISNING 1869-2019 Vitenskapelig antologi, Øystein Ekroll (red.)

Museumsforlaget, Trondheim 2019

312 sider Kr. 420

EN DAG PÅ HOVEDØYA I 1197 Dette er en bok for deg som liker å lese om middelalderen. Forfatteren, Karl Gervin, teolog, idehistoriker, med bakgrunn i Fortidsminneforeningen, tar oss med en hel dag i munkenes liv på Hovedøya i Oslofjorden 1. august 1197. Cistercienseordenen er på høyden av sin popularitet når vi møter dem. Det er sparsomt med detaljhistorier fra norsk middelalder, men munkene på Hovedøya vet vi ganske mye om fordi de hadde detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Hva spiste de? Hva levde de av? Ruinene i EN DAG I HERRENS FORGÅRDER Oslofjorden holder på sine hemme­ – MED MUNKENE PÅ HOVEDØYA 1. AUGUST 1197 ligheter, men her må de gi slipp på Karl Gervin noen av dem.

St. Olav Forlag 193 sider Kr. 298

INDUSTRIMINNER MED LUKT AV KRUTT I 1997 ble den siste Nitedals haglpatron produsert i det gamle Krudtværket i Nittedal nordøst for Oslo. Nå har flittige lokalhistorikere laget «Historien om Nitedals Krudtværk», rikt illustrert med bilder av bygningene, som det ikke er mye igjen av i dag. Fra denne norske industrisuksessen startet opp i 1883 til det tok slutt for 22 år siden, hadde hver en krok i Norge hatt anledning til å bli kjent med produktene HISTORIEN OM NITEDALS KRUDTVÆRK herfra. Boken er en samling artikler som er kommet stand ikke minst ved frivil­ Historisk antologi lighetens innsats. Nitedals Krudtværks Nitedals Krudtværks Venner Venner er en aktiv forening som forstår 318 sider å ta vare på de verdiene som ennå ligger Selges på Mosenteret i Nittedal synlig i terrenget. Boken er også en for­ telling om norsk industri, slik den vokste Kr. 398 frem på andre halvdel av 1800-tallet.

66

FORTIDSVERN

HER ER VI i stuerommet i østerdalsstua Nørdsti i Alvdal, dekorert av Ole Andersen Beitdokken i 1827.

PÅ SKATTEJAKT I FJELLBYGDER

MAKT, BEGJÆR OG GIFTMORD På begynnelsen av 1500-tallet bodde kjøpmannsenken Sigbrit i Bergen sammen med sin vakre datter Dyveke.

Den danske kronprinsen Christian besøkte byen, ble forelsket i den unge Dyveke, og tok henne som elskerinne med Sigbrits godkjenning.

Da Christian ble konge flyttet Dyveke og moren til København, inn i en residens. Kongens forhold til Dyveke fortsatt åpenlyst, og moren blir en av hans nærmeste rådgivere. En dag dør Dyveke under mystiske omstendig­ heter. Hva var det som skjedde? Etter datterens død beholdt Sigbrit sin posisjon, i stadig kamp mot den danske adelen. Boken er skrevet ved hjelp av hittil ukjent kilder.

E

n av årets delikate bøker er «Dekorasjonsmaling i Nord-Østerdalen og Rørosbygdene». Her inviterer Amund Spangen, medlem av Fortidsminneforeningen, til skattejakt i fjellbygd­ ene og viser fram utrolig mye vakker dekorasjonsmaling som samlet til nå har vært lite tilgjengelig. Her møter vi folkekunstnere, som dro fra bygd til bygd, og gjorde husene lysere og hyggeligere. Vi kjenner dekorasjonsmaling fra rikere dalføre som Gudbrandsdalen og Hallingdal; derfor er det så overraskende og interessant å se all denne relativt ukjente kunsten samlet. Amund Spangen har arbeidet som lektor, og har utgitt bøker og artikler om Røros-traktene og NordØsterdalen. I 1974 var han som museumsarbeider for første gang på feltarbeid i Nord-Østerdalen hos skimakeren Reidar Røsten i Tufsningdalen.

Siden den gangen har ha vært levende opptatt av kulturhistorie.

DEKORASJONSMALING I NORDØSTERDALEN OG RØROS-BYGDENE

MIDDELALDERENS GÅTEFULLE KVINNER

Amund Spangen Pax Forlag, Oslo 2019 303 sider Kr. 499

Øystein Hellesøe Brekke Vigmostad Bjørke 254 sider Kr. 379

FARGERIK KULTURHISTORIE Denne boken beskriver Bergens hagehistorie i perioden 1276 til 1900. Vi får et spennende innblikk ved å følge historiske personer, hager og hendelser, fra middelalderens slott og klosterhager, via renessansens stramme mønstre til opplysningstidens landskapsstil og borgerskapets lyststeder. Boken bygger på bruk av et omfattende kildemateriale, og egner seg ikke bare som et vakker gavebok men også som referanse i denne delen av vår kulturhistorie.

BYENS GLEMTE HAGER Dagfinn Moe Fagbokforlaget 384 sider Kr. 495

FORTIDSVERN

67

BOKTIPS TIL DEG SOM ER GLAD I KULTUR­MINNER

FOR DEG SOM LIKER ARKEOLOGI

B

irgitta Berglund har gjort en stor innsats gjennom mange år som forsker og professor ved NTNU, Vitenskapsmuseet i Trondheim. Bosetning og ressursutnyttelse er sentrale tema i hennes forsking. Denne boken består av bidrag fra et utvalg av kolleger fra Birgitta Berglunds faglige nettverk, laget som et festskrift til henne. Her kan vi lese elleve artikler med emner som strekker seg fra Helgelandskysten i nord til Østersjøen og Danmark, og fra bronsealder til nyere tid. Boken bidrar med ny kunnskap og setter etablerte diskusjo­ ner i et nytt perspektiv, beregnet både på fagmiljøet og den arkeologiinteresserte leseren.

ARKEOLOGI OG KULTURHISTORIE FRA NORSKEKYSTEN TIL ØSTERSJØEN Antologi, redaktører Ragnhild Berge og Merete Moe Henriksen Museumsforlaget, NTNU, Vitark 214 sider Kr. 390

KULTURHISTORISK REISEGUIDE

OLAV DEN HELLIGE OG HANS MIRAKLER

Det nordlige skotske fastlandet med øyene Orknøyene og Shetland byr på mange fascinerende kulturminner. I praktfulle omgivelser ligger utallige ruiner. Fra slott og festningsverk, slagsteder og landsby­rester, til gravhauger og steinsirkler. Det norske jarledømme over Orknøyene og Shetland varte i 600 år, fra det i 875 ble opprettet av Harald Hårfagre til den dansknorske kong Christian 1 pantsatte øyene til Skottland. Frem til da hadde vi felles språk og styresett med øyene i vest. Boken er en kulturhistorisk reiseguide som tar deg helt tilbake til yngre steinalder.

Passio Olavi er en av Norges tre eldste bøker, og består av under­ holdende mirakelfortellinger med St. Olav som hovedperson.

Redaktøren bak tekstsamlinga var den trønderske erkebiskop Øystein som på 1170-tallet ønsket å skape blest om St. Olav og det ferske erkebispe­ setet Nidaros. Passio Olavi foreligger nå i ny oversettelse fra latin, utsmykket av Håkon Gullvåg.

Utgivelsen er en av mange markeringer av at det er 150 år siden Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider startet.

OPPDAG VESTERLED

PASSIO OLAVI

Kristin Prestvold Museumsforlaget 237 sider Kr. 390

Historisk skrift Museumsforlaget 87 sider Kr. 320

68

FORTIDSVERN

Fire bøker til salgs i Fortidsminneforeningen. Ring 23 31 70 70 og bestill dem her.

Fortidsminneforeningen selger bøkene som er omtalt på denne siden, men ikke bøkene som er omtalt på de foregående sider.

EN KLASSIKER FOR FORENINGENS MEDLEMMER Hans Emil Lidéns faghistoriske biografi om Nicolay Nicolaysen ( 18171911) er en bok om den som nærmest skapte det norske fortidsminnevernet.

Den er like mye en vitenskapshistorie som en biografi om mannen som skapte det miljøet som ble forløperen til Riksantikvaren. Nicolaysen grov ut Gokstadskipet. Han reddet stavkirker, herunder Borgund stavkirke.

Forfatteren er født i 1929. Han har vært ansatt hos Riksantikvaren, Norsk Institutt for Kulturminneforskning og som professor II i arkitekturhistorie og bygningsvern ved Universitetet i Bergen. Boken gir et tidsbilde og forklarer vilkårene for et fortidsvern i en pionertid.

NICOLAY NICOLAYSEN, ET BLAD AV NORSK KULTURMINNEVERNS HISTORIE Historie Abstrakt forlag 268 sider Kr. 100

LÅN MED VARIASJONER TRØNDERLÅNA. HUS, HEIM, IDENTITET OG KULTUR Kolbein Dahle, Eir Ragna Grytli, Dag Nilsen Embla forlag Faglitteratur 200 sider Kr. 349

Boka «Trønderlåna». er signert tre forfattere: Kolbein Dahle, Eir Ragna Grytli og Dag Nilsen. Dette er en ny og oppdatert versjon av boka om trønderlåna som Kolbein Dahle ga ut for fjorten år siden.

Trønderlåna er kjent med sin lange, karakteristiske stuebygning, malt i hvitt, med sparsommelige takutstikk og takvinkel som passer for torvtak. Videre har den stue med gjennomlysing, altså vinduer på begge sider, som gir lyse og åpne rom. Trønderlåna skiller seg også ut med regelmessige vindusrekker og et markert inngangsparti.

Men så er det variasjoner over låna. Med sine mange bilder og kommentarer viser boka trønderlåna i hele nedslagsfeltet, også der den møter byggeskikken i Nord-Norge, Østlandet og Vestlandet.

OM KULTURARVENS KÅR I NORGE I dag skjer ting raskt. Selvgrodde bygdemiljøer og vakre harmoniske bystrøk trues av rivning som følge av ønske om fortetning. Tidligere riksantikvar Jørn Holme uttalte følgende i Norsk kulturarvs medlems­ blad, Kulturarv nr.77 (oktober 2016): «Kulturminnevernet trenger åpenhet og politisk interesse - med mange stemmer, ulikt verdisyn og frisk meningsutveksling. Det som er synd, er at synspunktene ofte er preget av at søkelyset rettes mot personer mer enn mot sak. Jeg ønsker mer debatt om kulturminnevern enn om person, skriver Else «Sprossa» Rønnevig. Hun er redaktør for denne boken med bidrag frå mange i kulturminnevernet.

HUS TIL BRY Antologi om bygningsvern, redaktør Else «Sprossa» Rønnevig Eget forlag 317 sider Kr. 200

KULTURMINNE AV NASJONAL VERDI KULTURMINNE LANGS HALDENSKANALEN Grete Brustad Nilsen Fortidsminneforeningen Østfold Historie Kr. 368

Sporene etter den menneskelige aktiviteteten rundt Haldenkanalen er fascinerende. Gjennom tekst og bilder opplever vi kulturminner fra fire kommuner og to fylker. Langs vassdraget er det festninger , fabrikker, kraftverk, sagbruk og teglverk. Grete Brustad Nilsen har i flere år reist rundt, fotografert og dokumentert ikke bare selve kanalen, men også mange fysiske minner som fortsatt finnes i landskapet. Her er gamle bilder i svart hvitt, men også mange nyfotograferte i farger som skildrer folk, hus og båter og spor etter mange aktiviteter.

FORTIDSVERN

69

KRUTTMØLLA I 2017 sett fra vest fra Styringshuset. I perioden 1974-76 var det her forsøksdrift med en helautomatisk produksjonsprosess av svartkrutt basert på jetmølleprinsippet, fjernovervåket fra Styringshuset.

Foto av Ivar Lamo.

NITEDALS KRUDTVÆRK – LANDETS SISTE SVARTKRUTTVERK

BYGGET FOR Å TÅLE EN SMELL Nitedals Krudtværk var landets siste svartkruttverk. Det var en viktig bedrift for Nittedal i nesten 100 år, fra starten i 1883 til nedleggelsen i 1978. Til tross for at nesten alle av de ca. 200 bygningene som ble reist er revet, er Krudtværket av regional, kanskje nasjonal verdi, ifølge Akershus fylkeskommune. I dag er deler av det gamle Krudtværket et moderne boligområde, med navnet Kruttverket. Og lokalbefolkningen har fått øynene opp for Krudtværksdalen som et levende kulturminne og rekreasjonsområde.

Tekst: Lill Heidi Opsahl, kunsthistoriker. Erik Andrew, farmasøyt.

Styremedlemmer i Nitedal Krudtværks Venner.

F

ram til 1800-tallet besto industriali­ seringen i Norge hovedsakelig av trelastvirksomhet og bergverk. Det ble gradvis etablert en rekke ulike virksomheter, spesielt langs elvene der vannet kunne drive både sager, møller og etter hvert fabrikker. I Nittedal var det gamle bondesamfunnet i endring. Antall mennesker økte gradvis og bygda hadde 2421 innbyggere i 1855. Befolknings­veksten gjorde det vanskelig å sysselsette alle i jord- og skogbruket. Jernverket på Hakedals Verk ble nedlagt allerede i 1867. Det var få andre arbeids­plasser, og fra 1850-årene reiste derfor mange fra bygda for å søke lykken i Kristiania. Flere dro også til Amerika. I 1885 fantes i alt ni viktige fabrikker i kommunen med til sammen 225 sysselsatte. Dette var: teglverk, hekte- og hårnålfabrikk, kruttverk, fyrstikk­fabrikk, (Nitedals Tændstikfabrik), tre vannsager og to møller. Hekte- og hårnål­fabrikken lå bare et par hundre meter nedenfor Nedre port til Krudtværket.

70

FORTIDSVERN

Bedre kommunikasjon skulle få stor betydning for Krudtværket. Fra før av gikk kjerreveien Gamle Bergensvei, med status som kongevei (riksvei), fra Kristiania gjennom Nittedal. Den private Greveveien fra 1825 gikk fra Maridalen til Hakedals Verk. Først i 1872 kom Hadelands­veien fra Kristiania over Gjelleråsen og gjennom bygda. Nordbanen (Gjøvikbanen) ble åpnet i 1902, og både Hadelandsveien og jernbanen ble viktig for transport av krutt.

GEORG FRØLICH (1844 – 1930) grunnla og eide Nitedals Krudtværk og var Krudtværkets første direktør fra 1883 til 1917. Bildet er fra 1898 eller tidligere. (Foto fra Riksarkivet)

ETABLERING AV KRUDTVÆRKET – GEORG FRØLICHS LIVSVERK Kjøpmannen Georg Frølich (1844-1930) var Nitedals Krudtværks grunnlegger og første direktør. Allerede i 1851 ble hans far, banksjef Fritz H. Frølich, involvert i krutt­ produksjonen ved Midtvandets Kruttmølle i Porsgrunn. I 1867 gikk sønnen inn som kompanjong i familiefirmaet, omdøpt til F. H. Frølich & Søn. Familien bodde i og drev virksomhet i Kirkegaten 34 i Kristiania hvor

de produserte alt fra mjød, eau de cologne, bukseseler, tapeter og skosverte til leketøy.

I flere år hadde Georg Frølich kontakt med en speider som var på utkikk i områdene rundt Kristiania for å finne en egnet tomt for et nytt kruttverk. Stedet måtte ha stabilt driftsvann og ligge tilstrekkelig avsides, men ikke for langt unna Kristiania. I tillegg måtte stedet ha høy luftfuktighet for å hindre eksplosjoner. I 1882 anbefalte speideren et område langs Ørfiskebekken i Nittedal, ca.

25 km nord for hovedstaden. Og avstanden til nærmeste nabo og offentlig vei var stor nok til å fylle lovens krav som var «minst 1000 alen til offentlig vei og 500 alen til nærmeste nabo.» (En alen = 0,675m) Georg Frølich bestemte seg og kjøpte 435 mål fra to av gårdene i omegnen. Med sin tekniske innsikt og erfaring fra Ljabrodalens Krudtmølle, kjøpt av Frølich senior i 1870 under navnet Liadalen Krudtværk, planla han og finansierte byggingen. På denne tiden var det fem kruttverk i Norge.

Frølich etablerte et interessentskap (en type aksjeselskap), med startkapital på 100 000 kr. Han var selv største innskyter.

Den 9. november 1883 vedtok professor i kjemi Peter Waage, apoteker Hans Hvoslef, hvalfanger Svend Foyn, premierløytnant Hans Guldberg og Georg Frølich et «concept til interessentskabskontrakt». Senere kom ytterligere tre medinvestorer til. At Nitedals Krudtværk knyttet til seg eksperter som Peter Waage og Hans Hvoslef allerede fra starten av, må ses på som svært forutseende av Georg Frølich. De tidlige kruttprodusentene hadde ikke ansatte med kjemisk utdanning. Frølich – med sin risikofylte investeringslyst og ønske om å bestemme alt selv – kjøpte ut de andre aksjonærene og ble eneeier i nittiårene.

I 1917, da han var 73 år solgte imidlertid «kruttkongen» Frølich livsverket sitt til det nylig konstituerte Norsk Sprængstofindustri A/S. Den lille bedriften som hadde ført en selvstendig tilværelse med betydelig eksport ble nå en brikke i et større konsern.

ECHO VAR KRUDTVÆRKETS viktigste salgssuksess og ble produsert i perioden 1906 -1920.

Det ble anbefalt bl.a. til bruk i hager for å fjerne røtter og ugress. Store mengder gikk med til å lage grøfter og til Aasens håndgranat ute i Europa før og under første verdenskrig. Det spørs vel om annonsen hadde blitt godkjent i dag!

(Foto fra Riksarkivet).

FORTIDSVERN

71

BYGNINGENE I SVARTVÆRKET. Fra venstre ligger (sannsynligvis) Melerhuset, Pressehuset, Korningshuset, Polérhuset og Sekkesikten. Tørkehuset lå høyere opp og er derfor ikke med på tegningen. Husene lå tett, adskilt av voller eller skanser. Tegningen viser nye produksjonshus tegnet av ingeniør Bjerkøe etter eksplosjonen i 1909. Bygningene ble ødelagt allerede i 1912 under en ny eksplosjon.

(Illustrasjon fra Riksarkivet)

Deler av produksjonen ble snart nedlagt og flyttet til bedriftene på Engene på Sætre i Hurum og Gullhaug i Lier. I 1971 gikk Norsk Sprængstofindustri A/S sammen med Grubernes Sprængstoffabrikker og dannet Dyno Industrier ASA. Dyno ble dermed eneste produsent av sprengstoff i Norge, og en av verdens største produsenter av sivile sprengstoffer. Etter at Frølich solgte Nitedals Krudtværk, ble han etterfulgt av Hans Chr. Magnus og Johan E. Fjeld, begge med Norsk Sprængstofindustri A/S som eier, og så Kjell Løvold som fulgte Krudtværket inn i Dyno fram til nedleggelsen i 1978.

BYGNINGER OG ANLEGG Krudtværksområdet strakte seg omtrent fra der hvor Svartkruttveien i dag krysser Ørfiskebekken på en moderne bilbru og videre oppover på hver side av bekken til Waage Dam og Sagerud. Dammen, oppkalt etter kjemiprofessor Peter Waage, ble bygd for å gi vann til produksjon av elektrisk kraft.

Dagens kjørbare trebru til gården Mostua over Ørfiskebekken eksisterte allerede den gang. Trafikken med hest og vogn eller slede passerte her til Nedre port på vestsiden av bekken hvor Frølich bygde portnerstue, stall og bygninger til kjøreredskaper. Ikke langt unna ble også kruttmesterboligen reist. Deretter kom Folkestua og Snekker­ verkstedet lenger opp på andre siden av bekken, der hvor det gikk ei bru som nå er revet over til Saga.

Svartkrutt består av salpeter, trekull og svovel. Trekullet ble hovedsakelig produsert ved Nitedals Krudtværk, mens salpeter og svovel ble innkjøpt fra utlandet. Trekullet ble i starten brent i overdekte trekullovner (miler) på området like ved Nedre port.

Kullbrenneriet ble raskt flyttet opp i skogen til området som ble kalt Mila, hvor det ble satt opp en mile av teglstein. En senere mile av stål står der fortsatt.

Produksjonsbygninger for svartkrutt ble reist oppover Krudtværksdalen på begge sider av bekken. På vestsiden var pulve­ riseringshusene (kalt Pulveriseringa) med

72

FORTIDSVERN

RESTER AV BLANDEKAR (blandetrommel), Pulveriseringa i 2018.

(Foto Ivar Lamo)

DEN HYDRAULISKE PRESSA i Pressehuset ligger godt horisontalt i 2018. (Foto Ivar Lamo)

blandingstønner for svovelkull og salpeter­ kull. Her lå også en vannturbin på 25 Hk fra Myrens Verksted som fikk vann gjennom store jernrør fra den nybygde Midtdammen 55 m høyere oppe. Krudtværkets forskjellige maskiner ble drevet fra turbinstasjonen med vaieroverføringer og reimtrekk.

Selve produksjonen av krutt fant sted i det såkalte Svartværket. Pga. den høye risikoen kruttproduksjonen innebar ble produksjons­ husene lagt et stykke fra hverandre. Det var hus blant annet for fukting, pressing, (Pressa) korning (Korninga), melering (Milleringa. Å melere er fransk og betyr å

RESTER AV KRAFTVERKET fra 1904 høsten 2018.

blande), og polering av krutt (Poleringa).

Mellom disse produksjonshusene ble det bygd solide voller av tre og stein. Høyere opp i Krudtværks­dalen kom egne hus for sikting (Sekkesikten), tørking (Tørka), pakking, lagring og hus for kjemisk analyse og administrasjon.

Nord i Svartværket ble det bygd ei bru over bekken, og Frølich fikk her oppført blant annet fyrhus, lagere og mekanisk verksted. Ved åpningen i 1883 tror vi at det var reist ca. 100 bygninger med smått og stort til produksjon, lagring, støttevirk­ somhet og boliger. Bedriften bygde senere også arbeiderboliger. Noen eksisterende husmannsplasser ble i tillegg benyttet til å huse arbeidere. Og gjennom de over 90 årene som Krudtværket eksisterte kom nye hus til, slik at vi regner med at bygningsmassen har bestått av nærmere 200 bygninger. Ingen av produksjonsbygningene i Svartværket er bevart, men tufter, voller, dammer, trans­ portveier og stier ligger der fortsatt, i tillegg til Kraftverket fra 1904.

På Kongen, et gammelt militært uttrykk for det høyeste punktet i området, liggende på en høyde vest for dalen, ble det fra 1996 produsert røyksvakt krutt. Den flotte grunn­ muren til det senere spritlageret på Kongen står fortsatt i dag.

SVARTKRUTT Ved starten i 1883 ble det bare produsert svartkrutt. Året etter åpningen produserte Nitedals Krudtværk ca. 100 tonn krutt av høyeste kvalitet, og svartkrutt var hoved­ produktet gjennom hele driftsperioden. Det var særlig hvalfangsten og det frivillige skyttervesen som la grunnlaget for denne produksjonen, og den ble viktig for bedrift­ ens eksistens. Frølich hadde sørget for å involvere hvalfangspioner Svend Foyn som medinvestor, og alt i 1884 ble krutt til granat­ harpunene levert. Etter at norsk hvalfangst startet sin virksomhet i Antarktis i 1905, økte behovet for krutt til hvalfangerflåten. Og bedriften ble ikke mindre populær ved at de årlig arrangerte sammenkomster for hval­ fangere med lerdueskyting og mat og drikke i Direktørboligen.

RØYKSVAKT KRUTT I 1896 startet produksjonen av røyksvakt krutt. I utlandet var røyksvakt krutt i ferd med å overta for svartkrutt til militære formål og i våpen. Røyksvakt krutt med nitrocellulose var ikke direkte eksplosivt og gjorde produksjon, lagring og frakt enklere.

Krudt­værket hadde gjennom flere år faste leveranser til Hæren. Etter at Frølich solgte Nitedals Krudtværk i 1917, ble fabrikasjonen

av røyksvakt krutt overført til Norsk Spræng­ stof­industris anlegg på Engene i Hurum.

ECHO I 1906 kom det nye sprengstoffet Echo til etter et forskningssamarbeid mellom sjefen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker A. Lunder, Frølichs sønn ingeniør Fritz Heinrich Frølich og fysikeren og matematikeren Cato Guldberg. Echo var basert på nitroglyserin, og ble en ubetinget suksess som sikkerhets­ sprengstoff, også på verdensmarkedet, da det var lite følsomt for støt o.l. og ble tillatt transportert som vanlig gods. Frølich selv mente at han hadde funnet dynamittens arv­ taker. Perioden før og under første verdens­ krig var Krudtværkets storhetstid, ikke minst pga Echo. Echo ble brukt i Aasens hånd­ granat, som de allierte brukte under første verdenskrig. Produksjonen avtok etter krigen og opphørte i første del av 1920-årene.

PATRONER OG SKYTEVIRKSOMHET I mellomkrigstiden og etter andre verdens­ krig ble haglpatroner en særdeles viktig produktgruppe for Krudtværket, selv om patroner ble produsert i nesten hele bedrif­ tens levetid. Innenfor skytter­vesenet hadde Nitedals Krudtværk et godt omdømme.

Særlig Nitedals Special ble en

FORTIDSVERN

73

DET ER EN TRADISJON at tirsdags­dugnads­gjengen får servert kake av Nitedals Krudtværks Venner for hver 1000 timer utført dugnad. Her stiller Tone Holme, venneforeningens leder, med marsipankake i 2016 beregnet for dagens frammøtte pensjonister.

(Foto av Kari Tveøy)

storselger. Denne produseres fortsatt – i Sverige. Avisene fra den tiden inneholder mange eksempler på annonser for, og beskrivelser av haglpatroner, samt aktiviteter knyttet til den «berømte» Lerdue­banen på Sagerud hvor lerdueskyting var populært i flere tiår. Nordisk mesterskap i lerdueskyting ble arrangert på denne banen i 1948. Alt fra skipsredere og «vanlige» jegere benyttet seg av denne. Etter at Krudtværket ble nedlagt, fortsatte Patronfabrikken sin virksomhet til 1997 under A/S Norma Projektilfabrik.

«DET STORE VANNTYVERIET» - KAMPEN OM DRIFTSVANN OG STRØM Vann fra Ørfiskebekken var som nevnt en forutsetning for etablering og drift av Nitedals Krudtværk. Frølich kjøpte tidlig vannrettighetene i Langedals­vassdraget vest for Ørfiske i Nordmarka. Akerselvens Brugseier­­forening trengte på sin side mer vann fra Maridals­vannet til fabrikkene langs Akerselva. De sørget for at Kristiania kommune eksproprierte vannrettighetene fra mange av vannene øst i Nordmarka som ga viktig driftsvann til lokale kraftverk, bedrifter og til fløting i Nittedal. Ved hjelp av et system av sinnrike tunneler og demninger ble vannet nå overført til Maridalsvannet, og vannføringen ned i Nittedal (som for eksem­ pel Ørfiske­bekken) forsvant helt eller delvis like etter år 1900. I Nittedal kalles dette for «det store vanntyveriet». Herredstyret i Nittedal og grunneierne gikk til rettssak for å få erklært ekspropriasjonen av

74

FORTIDSVERN

vannrettigheter og vannreguleringen ulovlig.

Grunneierne tok saken helt til Høyesterett, men tapte i 1906 da Høyesterett vektla hen­ synet til å sikre drikkevannsforsyningen til hovedstaden via Maridals­vannet. Etter lange stridigheter med Kristiania kommune fikk Frølich omsider kompensasjon for tapet av sine vannrettigheter til Langedals­­vassdraget.

Enden på visa ble at han i 1909 fikk rettens kjennelse til å ekspropriere grunn for oppdemning av en rekke småvann, bekker og myrer i Lillomarka og Nordmarka, alle med forbindelse til Waage Dam. I 1904 sto et nytt kraftverk klart rett over bekken fra Svartværket. Deler av bygget står fortsatt, om enn i dårlig forfatning. Muren er bygget med teglstein fra den nedlagte Nitedals Tændstikfabrik. Først i 1917 fikk Krudtværket elektrisk strøm overført fra Kykkelsrud­fossen i Glomma og den verste strømkrisen var over.

KRUTTMØLLA - EN NY PRODUKSJONSMETODE Helt fra slutten av 1960-tallet hadde ledelsen ved Krudtværket syslet med tanken om å automatisere produksjonen av svartkrutt, trolig utløst av en dødsulykke i 1967.

Ideen var å male og blande ingrediensene i svartkruttet ved hjelp av en såkalt jetmølle, en metode som var kjent fra sjokolade­ produksjonen, men som aldri tidligere var brukt til å lage krutt. Istedenfor produksjon i separate bygninger i Svartværket kunne jetmølla ta seg av hele prosessen i ett

lokale. Produksjons­bygningen Kruttmølla ble deretter reist og den helautomatiske svartkruttprosessen var den første av sitt slag i verden. Dette skulle bli begynnelsen til slutten for den gamle bedriften.

Den 30. desember 1976 inntraff en ulykke ved Kruttmølla som krevde to menneskeliv.

Det var juleferie og Krudtværket var stengt, bortsett fra tre personer som drev med vedlikeholdsarbeid. Eksplosjonen skjedde på utsiden av bygningen og uten at produk­ sjonen var i gang, men spredte seg trolig inn i bygget via et transportbånd og antente krutt som var prøveprodusert. Den kraftige eksplosjonen blåste ut bakveggen slik bygningen var konstruert for. Denne tragiske ulykken satte en stopper for videreutvikling av prosessen, og var den direkte årsaken til at Dyno nedla Nitedals Krudtværk.

Kruttmølla er den eneste produksjons­ bygningen i Krudtværket som står igjen i dag etter utbyggingen av det nye boligområdet, som et minnesmerke over denne siste delen av bedriftens historie. Det er foreslått å ta bygningen i bruk til for eksempel arrange­ menter og konserter. Eller hva med et kruttmuseum?

EN FARLIG ARBEIDSPLASS Et kruttverk var en farlig arbeidsplass.

Branner og eksplosjoner har aldri vært til å unngå til tross for risikospredning av produksjonsprosessene i små enheter med sikkerhetsvoller imellom og krav til utstyr, antrekk og opptreden til arbeiderne. I de ca.

35 år som Frølich- perioden varte, var det flere branner og eksplosjoner enn vanlig ved kruttverk. Det sikkerhetsmessige var ikke på høyden. Fram til Frølich solgte seg ut i 1917 omkom sju arbeidere ved Krudtværket i eksplosjoner. I perioden 1917 til 1976 ble ytterligere 10 arbeidere drept i ulykker, slik at totalt 17 mennesker, derav 13 menn og fire kvinner, ble drept i de ca. 100 årene bedriften eksisterte.

FRAMTIDSVISJONER FOR KRUDTVÆRKSDALEN Mens Krudtværket var i drift rådet en viss angst- og fryktkultur i lokalsamfunnet.

Kjennskap til alle ulykkene bidro nok til at mange betraktet Krudtværket som et mørkt og dystert sted. Ikke bare fordi man var omgitt av tyngende, mørk granskog, men «det hadde jo dødd folk der». Men tiden leger mange sår og Nittedal opplevde en betydelig befolkningsvekst etter 1976.

Med nye mennesker og glemselens slør, lå på mange måter Krudtværks­dalen brakk på slutten av 1900-tallet. Befolkningen og politikerne i kommunen viste liten interesse for den gamle bedriften. Etter årtusenskiftet har imidlertid Nitedals Krudtværk fått sin renessanse. Det skyldes dels det nye store utbyggingsområdet Kruttverket, og dels etableringen av Krudtværksdalen som et levende kulturminne og rekreasjonsområde for Nittedals innbyggere. En venneforening (Nitedals Krudtværks Venner) har blitt etablert og en tirsdagsdugnadsgjeng har de siste seks år gjort en imponerende innsats med ca. 10 000 timer for at Krudtværksdalen skal bli tatt i bruk. Den nye lokalbefolknin­ gen og det politiske miljøet har de siste årene ogsåsett verdien i lokalhistoriens betydning for tilhørighet og identitet for Nittedal.

1 2017 så bygdeprosjektet «Fyr og flamme, brennende kjærlighet», dagens lys. En musikal om flammende kjærlighet mellom fyrstikkjenter og kruttverksgutter i Nittedal. Denne oppsetningen gir selvsagt et idealisert bilde av arbeidsforholdene i Krudt­værket, men er allikevel et viktig bidrag til å gjøre bygdefolk oppmerksomme på virksomheten i Krudtværks­dalen. De siste årene har Turkameratene Nittedal Turlag i Nittedal arrangert Elvelangs med Kruttmølla som naturlig holdeplass.

Lokalbefolkningen har fått øynene opp for Krudtværksdalen, først og fremst som et attraktivt nærturområde med rasteplasser, og som utgangspunkt for turer i Lillomarka og Nordmarka. Waage Dam Park er plan­ lagt som framtidig badeplass omringet av frodiggrønne gressbakker. «Frivillighetens» omvisninger har også gitt økt kunnskap og popularitet om området. Fra 2019 ble det også en renessanse for omvisninger for 6. trinn i grunnskolen gjennom Den kulturelle skolesekken. Vern gjennom bruk kan være en egnet karakteristikk.

Forsiden av Historien om Nitedals Krudtværk (Krudtværksboka).

Boka er på 320 sider og har 310 bilder.

NITTEDAL KRUDTVÆRKS VENNER OG KRUDTVÆRKSBOKA Nitedals Krudtværks Venner (NKV) ble etablert i 2014 for å bevare og formidle kulturminnene fra virksomheten, utvikle området og sørge for at det ble tatt i bruk. Utgivelsen av boka Historien om Nitedals Krudtværk som nylig har kommet ut er et bidrag til å dokumentere virksomheten og informere om kulturarven.

Prosjektgruppa for Krudtværksboka har bestått av 29 frivillige. De 17 fagkapitlene har to eller tre forfattere per kapittel. Arbeidet har vært koordinert av en bokkomite bestående av Jan Alfred Andersson, Erik Andrew, Hans Petter Løvold og Lill Heidi Opsahl. Bokkomiteen har også fungert som bilderedaksjon. Hovedkilden til historien om Krudtværket har vært Riksarkivet ved Sognsvann i Oslo. Her fantes det gamle arkivet til Norsk Sprængstofindustri/Dyno Industrier samlet i et usortert arkiv. Privatarkivet for Nitedals Krudtværk besto alene av nesten 50 hyllemetre med arkivmateriale. I samarbeid med Arkivverket påtok prosjektgruppa seg ansvaret for å systematisere arkivmaterialet og gjøre det søkbart.

Litteraturliste For en fullstendig litteraturoversikt henvises til hvert kapittel i Krudtværksboka (Historien om Nitedals Krudtværk).

Informantintervjuer Historien om Nitedals Krudtværk. Nitedals Krudtværks Venner. Nittedal, 2019 Klinkenberg, Kathrine. Fra fare til idyll, En kulturhistorisk analyse av hvordan, Nitedals Krudtværk brukes til å skape lokal identitet, kulturarv og mening, masteroppgave i kulturhistorie, Universitetet i Oslo høsten 2016, http://www.duo.uio.no Magnus, Morten H. Norsk Sprængstofindustri A/S. Jubileumsskrift 1865-1965. 1965. www. bokhylla.no.

Nordby Hans. Farlig bedrift. Farlig arbeid. En undersøkelse om forhold ved Nitedals Krudtværk 1883-1976.

Hovedfagsoppgave i etnologi, våren 1999. Institutt for Kulturstudier, Avd. for etnologi, UiO, 1999.

Riksarkivet. Privatarkivet. Nitedals Krudtværk PA-1537, Sognsvann, Oslo. http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/ detaljer?arkivId=no-a1450-01000001332876

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

FORTIDSVERN

75

FOR EN PLASS! Håheller trakk mange nysgjerrige denne søndagen i oktober, da den nyreiste løa kunne inspiseres. I bakgrunnen skimtes såvidt våningshuset som er sikret med nytt blikktak.

76

FORTIDSVERN

HÅHELLER I ROGALAND

HER REISES EN LØE FOR FREMTIDEN En søndag i oktober la rundt 80 personer innover Lysefjorden for å ta en nesten ferdigreist løe nærmere i øyesyn. Vi kom for å se en bit av fortiden – og kanskje et glimt av fremtiden?

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

– Jeg virkelig brenner for at den allmenne byggeskikken ikke skal dø ut, den som preger kulturlandskapet og kulturarven vår. Håndverkerens kunnskap har gått i arv gjennom generasjoner. Blir den borte, hvordan skal vi da holde bygningsarven vår ved like?

Dette sa Grete Holmboe, leder i Fortidsminneforeningen Ryfylke lokallag, i januar 2019. Da møttes vi på Tau i Rogaland, i en verkstedhall der «løepro­ sjektet i Håheller» fortsatt var en stabel med tømmer, bestående av både nytt trevirke og gjenbruk av en gammel løe fra området. Allerede da var Gretes smittende

engasjement for dette håndverksprosjektet påtakelig. For henne har dette hele tiden handlet mer om prosessen enn om det ferdige resultatet.

Søndag 20. oktober er jeg tilbake på Tau, nå for å gå om bord i en hurtigbåt som skal ta meg, Grete og en stor gruppe medlemmer og andre interesserte innover Lysefjorden: Utflukten i regi av Ryfylke lokallag er kombinert familiedag, jubileumsfeiring og løeinspeksjon.

STARTEN PÅ NOE STØRRE Håheller er en kjent plass i distriktet, et bruk med røtter tilbake til 1700-tallet, i

privat eie, men fraflyttet. Ryfylke lokallag hadde opprinnelig tanker om å gå løs på våningshuset, en gang fjordens flotteste og i dag i en sørgelig forfatning. Men lokalla­ get innså at dette ville bli et altfor stort og kostbart prosjekt, og bestemte seg heller for å reise en tradisjonell løe på de gamle tuftene til en tilsvarende bygning. Tanken var at dette mer håndterbare prosjektet kunne bli starten på noe større.

Ryfylke lokallag har vært pådriver i løeprosjektet som er et samarbeid med Ryfylke Friluftsråd, Stavanger Turistforening, Lysefjorden Utvikling og Forsand kommune. Kostnadsrammen er

FORTIDSVERN

77

LØA ER REIST med en lokal stavkonstruksjon.

HÅHELLER LIGGER SOM en grøderik stripe mellom fjorden og bergveggen.

estimert til 1,9 millioner kroner (inkludert dugnadsinnsatsen).

Det gamle steinfundamentet ble restaurert og selve arbeidet med å reise løa begynte i mai. Flere titalls personer har vært involvert i dette prosjektet, fra erfarne tradisjonshånd­ verkere til nybegynnere, fra gamlekarer til skoleelever som har oppdaget en helt ny verden av skaperglede og mestring. Alle har blitt kurset i stavkonstruksjonens prinsipper, fått mengdetrening i å tilvirke materialene og lært seg å håndtere ulike økser. Så å si hver eneste uke gjennom sommeren og høsten har det vært samlinger, men nå blir det pause gjennom vinteren og frem til våren.

Prosessen er viktig, utvilsomt. Det er den som holder kunnskapen ved like – som sørger for at vi også ivaretar vår immaterielle kulturarv, i dette tilfellet stavkonstruksjonen.

Kunnskapen om denne vil ikke bare komme denne løa til gode, den vil også kunne bidra til at andre tilsvarende bygninger i regionen, i museene rundt om, kan bli vedlikeholdt. Og hvem vet, kanskje er nettopp denne måten å bygge på noe for en klimaendret fremtid?

– Vi er helt avhengige av å holde disse håndverkstradisjonene levende, hvis ikke vil vi få store problemer med å ta vare på kulturarven i tiårene som kommer, sier Grete.

SUTAKET KOM PÅ KVELDEN FØR Denne søndagen er det likevel resultatet mange av oss har gledet oss til å se nærmere på. Og hvilken plass å besøke! Etter en knapp times båttur fra Tau kommer Håheller til syne, som en stripe grøderik jord mellom berget og fjorden. Våningshuset ligger der, med plater foran vinduene og nylagt blikk på taket – midlertidig beskyttet og i påvente av

78

FORTIDSVERN

EN LØE MED utsikt! Håheller er i privat eie, men et populært sted å stoppe for reisende inn og ut av Lysefjorden.

en full restaurering. Og enda hundre meter lenger inn; den nyreiste løa. Delen med sutak var ferdig dagen før, får vi vite.

«Håhellers stavkirke». Slik blir det nyreiste grindbygget på denne historiske plassen i Lysefjorden omtalt i en av talene denne dagen. Grindbygging – eller stavkon­ struksjon – er et tradisjonshåndverk som det siste året er blitt formidlet til flere titalls fri­ villige. Om Grete Holmboe er primus motor, så er hun ikke sen med å løfte frem den som vel kan kalles krumtappen i prosjektet: Jan Gunnar Helmikstøl.

– Uten ham hadde ikke dette prosjektet

vært mulig, slår Grete fast og fremhever ikke bare fagkunnskapen hans, men også hans utrolige evne til å inspirere, hvordan han takler alle slags mennesker og får dem til å føle seg velkomne og inkluderte, og gir dem en følelse av å kunne bidra.

Hun er opptatt av at dette ikke først og fremst er dugnad, men kurs, en læringsarena for tradisjonshåndverk det er viktig for oss som samfunn å ta med oss videre.

VÅNINGSHUSETS TUR? Det heller mot kveld og returen venter.

På brygga lyder trekkspilltoner mens vi

LØE-PROSJEKTETS PRIMUS MOTOR, Grete Holmboe, deler ut diplom til de av håndverkerne som var til stede denne dagen. Lengst til høyre står Jan Gunnar Helmikstøl, leder for arbeidet.

SØK MIDLER TIL ISTANDSETTING! Har du et gammelt hus eller anlegg verdt å ta vare på?

HÅHELLERS EIER, Njål Egeland, bidro selv med materialene til den nye løa og er svært fornøyd med resultatet. Så fornøyd at han nå håper dette skal inspirere noen til også å bidra til istandsettingen av våningshuset.

Sjekk ut våre hjemmesider for mer informasjon om prosjekter og søknadsskjema: www.fortidsminneforeningen.no/kulturminner-for-alle Søknadsfrist 1.mars!

DET EN GANG så staselige hovedhuset er i sterkt forfall. Taket er sikret med bølgeblikk takket være støtte fra Kulturminnefondet, men store midler trengs for en full istandsetting.

finner veien om bord. Rett før får jeg noen ord med eieren av Håheller, Njål Egeland.

Slekten hans har røtter her i Håheller tilbake på 1700-tallet, og for noen år siden fikk han kjøpt eiendommen. Siden har forfallet fortsatt, inntil Fortidsminneforeningen og andre krefter kom på banen. Løeprosjektet var Egeland til å begynne med skeptisk til, ja ganske vrang var han, det innrømmer han selv. Og det er noe han beklager i dag, når han nå ser resultatet: Det grundige håndverket, hvordan man med felles innsats kan skape noe genuint og varig, det ser han verdien av denne oktoberdagen. Rent stolt er han, der han betrakter løa som ruver på gamle tufter oppunder bergveggen.

Kontrasten til våningshuset er påfallende.

Et nytt blikktak, muliggjort takket være midler fra Kulturminnefondet, bidrar til å bremse forfallet. Men hva skal skje med resten av bygningen? Kulturminner for alle (Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DNBs felles istandset­ tingsprogram) har i 2019 bevilget penger ikke bare til løa, men også til kurs i vindus­ restaurering, noe som er en begynnelse. Men skal dette spesielle huset, en gang kjent som det flotteste i hele Lysefjorden, igjen skinne, må det store midler til.

Inntil videre kan den vakre løa i stavkon­ struksjon være en inspirasjon – et eksempel på hva som er mulig når gode krefter går sammen for å skape noe helt unikt.

Søk stipend for unge håndverkere!

For mer info se: fortidsminneforeningen.no Frist 15. februar.

Send CV og søknad til hedda@fortidsminneforeningen.no

Meld deg på Workshop! Årlig arrangerer vi Workshop for unge håndverkere fra hele landet.

For mer info se: fortidsminneforeningen.no Frist 1. mars.

Send CV og søknad til larserik@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSVERN

79

FETTER FLAGRUS INNTAR SCENEN Kulturminnevern kan være spennende teater. Bar spør 1. og 2. klassingene ved Møllergata og Grünerløkka skole i Oslo, de fikk være med og løse et mysterium på Vøienvolden gård.

Tekst: Astrid Galstad Foto: Hedda Skagen Paulson

D

a det på mystisk vis begynte å forsvinne gjenstander fra Vøienvolden gård, ble det tilkalt hjelp fra Aktivitetsskolen i Oslo.

Med liv og lyst stilte elever på 1. og 2. trinn opp som detektiver og hjalp til med å finne ut av hvor sølvskjeer, smykker og det viktige vaffeljernet hadde tatt veien.

«Mysteriet på Vøienvolden» er et drama­ pedagogisk formidlingsprosjekt som er blitt til i et samarbeid mellom museums- og eien­ domsavdelingen i Fortidsminneforeningen, Vega Scene og fem masterstudenter i dramapedagogikk ved Oslo Met. Fortimus og familien hans blir tatt med inn i en drama­ pedagogisk ramme for å teste ut hvordan flaggermusfamilien kan levendegjøres og skape spennende, lærerik formidling av kulturminnevern for barn.

FULL OPPSTANDELSE I finstuen når kokka (til høyre i Julia Andrea Thomassens skikkelse) vil vite hva tjenestejenta (Helena Furu Flingtorp) vet om sølvskjeen som er blitt borte.

80

FORTIDSVERN

DEL AV FORENINGENS BARNESATSING Studentgruppa fikk ansvaret for å utvikle et formidlingsopplegg basert på «Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter», barneopplegget som Fortidsminneforeningen lanserte i 2019. Ut av dette skapte de «Mysteriet på Vøienvolden» der barna ledes gjennom gårdens ulike bygninger på jakt etter løsningen på mysteriet.

Her er barna aktive deltagere og med­ skapere som engasjerer seg med meninger

og kommentarer. Fra utedo til storstua, fra stabburet til potetkjelleren går jakten. Her dukker det opp ei tjenestejente, kokka på gården, selveste Urnesløven og ikke minst Fortimus sin fetter Flagrus, gårdsdrengen på Vøienvolden.

Flagrus er skapt som en teaterdukke, med Ida Westvig som dyktig dukkefører. Etter undersøkelser og ivrig deltagelse fra barna kommer det fram at Flagrus står bak alle forsvinningene: Han ville så gjerne ta vare

FETTER FLAGRUS (med god hjelp av dukkefører Ida Westvig) må til slutt bekjenne sine synder: Alle tingene han har stjålet ligger gjemt i potetkjelleren.

TRE FORNØYDE DETEKTIVER som bidro til å løse mysteriet med alle de bortkomne gjenstandene.

SAMARBEID MED TEATERSTUDENTER Fortidsminneforeningen er opptatt av at barn skal ønskes velkommen til våre besøkseiendommer på barns premisser.

Derfor lanserte vi i 2019 vår nye satsing: Historien om Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter. Her dukker Fortimus opp sammen men resten av flaggermusfamilien som skal vekke interessen for bevaring hos de aller yngste.

«Mysteriet på Vøienvolden» er en videreføring av dette, med fetter Flagrus i hovedrollen. Samarbeidet med Vega Scene ved deres ansvarlig for Vega UNG, Anne Kathrine Fallmyr, og studentene fra Oslo Met er et pilotprosjekt initiert av museumsog eiendomsavdelingen som et ledd i fornyelse av formidlingstilbudene og metodene ved Fortidsminneforeningens eiendommer. Tilbudet med «Mysteriet på Vøienvolden» ble gitt gratis til aktivitetsskoleelever fra Møllergata og Grünerløkka skole.

på gamle ting for å kunne måle seg med Fortimus, fetteren med supervernkrefter. I det han mente var det godes tjeneste, tok han de gamle tingene og «fikset» dem opp med å ta på noen fargeklatter og pynt.

Dette er ikke bra, kan nå barna fortelle Flagrus. De har mange tanker rundt hvorfor det er viktig å ta vare på gamle ting. Som ei lita jente forklarer for Flagrus: «Hvis du tar en gammel ting fra noen, så tar du også minnene».

FETTER FLAGRUS PÅ vei til potetkjelleren der barna i en samtale får fortelle ham hvorfor det er galt å ødelegge gamle ting.

Vega Scene er en film - og teaterscene i Oslo, etablert i 2013.

Vega UNG er støttet av Sparebankstiftelsen DNB og jobber med gratis pilotprosjekter for å utvikle tilbudene til barn og unge.

Studentgruppa bestående av Helena Furu Flingtorp (tjenestejenta), Julia Andrea Thomassen (kokka), Ida Westvig (dukkefører Fetter Flagrus), Charlotte Udnæs (forteller), Malin Katrine Vik (forteller) er alle masterstudenter i dramapedagogikk ved Oslo Met (Storbyuniversitetet).

FRA HUS TIL HUS samler barna deler av et kart som skal føre dem videre i jakten på tingene som er blitt borte.

TEAMET BAK «MYSTERIET på Vøienvolden: Anne Kathrine Fallmyr, Charlotte Udnæs, Malin Katrine Vik, Helena Furu Flingtorp, fetter Flagrus, Ida Westvig, Julia Andrea Thomassen og Astrid Galstad, rådgiver for formidling og publikumstjenester i Fortidsminneforeningen. Foto: Hedda Skagen Paulson

FORTIDSVERN

81

Vi inviterer til seminar i forbindelse med årbokas lansering på Arkitekthøgskolen i Oslo. Det blir innlegg og diskusjon med følgende hovedtemaer:

FORTIDSMINNEFORENINGEN

ÅRBOKSEMINARET 2020 OM AKTIVISME SETT AV

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019

AKTIVISME

•

TORSD 30. JANUAG A 2020 R

•K ampen om et sted å være – blant annet (1950-80-tallet) •A ktivismens plass i dag og fremover Detaljert program blir offentliggjort senere.

Arrangementer er gratis og åpent for alle.

ALLERED

ÅRBOK 2019

•K ulturvernaktivismen på 17- og 1800-tallet

E NÅ!

Årboken er Fortidsminne­ foreningens vitenskapelige publikasjon.

Vedskjå med skjeltervegg Foto: Fortidsminneforeningen

I høst arrangerte Harstad og omegn lokallag kurs i nordnorsk grindbygging. De satte opp en vedskjå med en skjeltervegg, en risvegg og to vegger med gjenbruksbord. Kurset ble arrangert på Ytteraun i Harstad, på gården til Lars Børge Myklevold.

K

urset var støttet av Fortidsminne­ foreningens program «Kulturminner for alle» og Norsk Kulturminnefond.

-Tanken bak kurset var å gi en grunninn­ føring i tradisjonell nordnorsk grindbygging, som også inkluderer samisk byggeskikk. Den skal ikke forveksles med vestlandsk grind­ bygg. Den nordnorske måten har syllstokker, og stavene reises en og en med sneband som oftest fra syll til stav, men kan også være fra stav til raft, forklarer Lars Børge Myklevold som var kursleder.

- Så bindes stavene sammen med samhald (andre steder kalt bete), slik at et stavpar og et samhald utgjør en grind. Det ser ut til at det har vært en slags standard med 5 alen mellom hver grind (3 meter). Den måten å bygge på, med mer eller mindre variasjon,

82

FORTIDSVERN

har vært dominerende i hvert fall fra siste halvdel av 1800-tallet og fram mot siste krig. Den har vært benyttet på alt fra større bygninger som stornaust og høylader, samt på små uthus, som vedskjåer og utløer.

I dag kan små uthus på 15 m2 rives uten søknad, og de unnselige «små grå», som tidligere fantes flere av på hvert eneste gårds­ bruk, forsvinner i raskt tempo. Det er en del av den nordnorske bygningsarven som vi er i

ferd med å miste, sier Lars Børge Myklevold.

Han er ikke utdannet tradisjonshåndverker, men akademisk utdannet og byråkrat i bygningsvernforvaltningen.

-Jeg var derfor opptatt av at kurset skulle være et innføringskurs, og at de av deltakerne som ønsker å utvikle kunnskapen videre til bruk i yrkessammenheng, gjør dette gjennom formell utdanning (NTNU) eller kurs hos de riktige «proffene», sier han.

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: dyvekeb@hotmail.com Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: else.skau@gmail.com

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

83

NYE MEDLEMMER

Velkommen

– du rakk det akkurat!

16. desember er Fortidsminneforeningens stiftelsesdag – og i år er datoen helt spesiell: Da fyller vi nemlig 175 år.

I 1844 bestemte noen framsynte menn seg for å danne Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Du som har meldt deg inn er nå medlem av ikke bare verdens eldste aktive kulturminneorganisasjon – du er også med i en høyst aktiv sådan: Vi brenner for kulturarven i dag som de høye herrer gjorde den gang. I oktober mottok vi to internasjonale kulturminnepriser for dette arbeidet: Europa Nostra feiret oss med pris i kategorien Særlig innsats, mens EU-kommisjonen beæret oss med Grand Prix. Slikt inspirerer!

AUST-AGDER Brith Lise Solberg Torunn Bomann-Larsen Per Olav Røgler Ramstad Therese J. Giving

BUSKERUD Mona Haugerud Lene Svenne Eva K. Berg Ellen Beate Svindland Torunn Teig Sivertsen Mads Robert Birkeland Karsten Lien Eirik Winsents Anne Marit Lia Eli Helleberg

DEN TRØNDERSKE Ann-Margot Nørholm Nina Skei Bjørn Sivert Wold Oddbjørn Eide Morten Pedersen Einar Vandvik Svenn Arve Aasheim Jomar Ertsgaard Kjell Arnfinn Aune Jon Sakshaug Torstein Holst Annbjørg Hammer Engesvold Oddbjørg Karin Grønn Sven Magnus Grønn Anne Marit Mevassvik Margareth Voie Gorter Frøydis Tanem Karen Hogstad Lund Olav Galtvik

84

FORTIDSVERN

Per Hallstan Gunnar Watn Hilde Rosenberg Gjøran Støle Robstad Håkon Viksmo Lie Ole Morten Lagmannssveen Guri Vatne Dina Margrethe Berg Tom-Reidar Thomasli Solveig Reitan Camilla Dirdal Gunnar Flikke Anne K. Sumstad Alf Inge Aronsen Jonas Strømgren Lise Andrine Hauge

FINNMARK Sámmol Máhtte P. Gaup Elin Mathisen Aksel Olsen Ann Kristin Wensel Båtsfjord Historie og museumslag

HEDMARK Anne Merete Ranum Aas Steinar Haarr Øystein Bjørkl Jon Ola Kroken Per Einar Lian Asbjørn Ryen Berit Margrete Kjølhaug Anne Lønne Karianne Sollid Gunn Strømsøyen Hvamstad Arnfinn Ryen Elin Haug Sveinung Sletten

HORDALAND

OSLO AKERSHUS

Styrkaar Ringheim-Hustveit Tore Andre Frugård Bjørn Rune Roti Anders Hove Ågot Vinje Vårdal Ruth Moen Geir Goosen Eli Thornquist Magne Jørund Snøve Audun Syltevik Berit Løkholm Sunniva Sæther Egil Ertresvaag Dagfrid Svåsand Rolf William Rasmussen Otto Helge Tveit

Anne Vaalund Per Olav Thune Marianne Øgaard Bergh Ena Salahovic Frederica Miller Ellen Krag Lise Fjeldstad Øystein Hølland Eivind Borund Ragnhild Hovengen Gina Ekholt Åsmund M. Kvifte Einar Eldøy Per Ditlef Fredriksen Eva Meyer Sissel Visted Reidar Meyer Øyvind Bast Lie Caroline Lundegaard Hannisdal Espen Søbye Birgitte Bjørkli Tiril Sofie Erdal Lise Løndal Ingebjørg Strøno Sejersted Sigurd Aaring Lisbeth Raiby Aune Moe Geir Vangen Karl Erik Müller Hedda Giertsen Asgeir Dahle Gro Siri B. Lillesund Tore Faller Terje Lund Anna Rodin Helena Rönnkvist Sven Høgdahl

MØRE OG ROMSDAL Anders Golten Lars Myklemyr Rolf Anders Blakstad Idunn Frøyshov Pharo Terje Hasselgård Olav Søderberg

NORDLAND Leif Steinar Lindsø

OPPLAND Karsten Løken Western Vidar Ringelien Kari Hagaseth Karianne Kay Øystein Rudi Eva Solheim Ingrid Blessum

Foto: xx

GLADE ANSATTE i Fortidsminneforeningen etter forestilling og prisutdeling i nyrestaurerte Théâtre du Chatelet i Paris.

Kjersti Hviid Norderhaug Ekaterina Karskova Arne Bjørn-Hansen Dag Werner Sissel Oxholm Oddvar Mikalsen Kjell Marstein Brith Omberg Per Kristian Haugen Aud Bergli Evy Andresen Randi Olivero Svend Bøhler Knut R. Søderstrøm Bjørn Berntsen Asbjørn Jørstad Per Ivar Moen Arne Brænden Einar Lundby Ivar Eng Helle Nesvik Tove Øytvedt Wenche Ørstavik Karin K. Lindbo

Tone Groseth Kjersti Steen Selvig Inger M. Steine Tom Christian Voigt Annerledes Brød og Sirkus v/Morten Thorvald Myhre Sheila Ann Authén Tine Greve Unni Molland Eivor Bjerkestrand Tom Knutsen

ROGALAND Bente Kvame Hadland Cato Jøsang Vågen Leif Harald Jørmeland Arnfinn Tobiassen

SOGN OG FJORDANE Judith Borlaug Vestreim Scott MacLean

TELEMARK

ØSTFOLD

Gunn Myrann Elisabeth Hagen Kvalem Thomas Sanvik Jakobsen Tone Svalastog Garnes Borghild Hardang Hanto

Ingrid Blokhus Bjørn Blokhus Trine Folmoe Eva Nossen Ellen Helene Borg Torgeir Andreas Lie May-Liss Harseth Mette Rustad Hansen Lars Thoresen Audun Holm Eva Glosli Axel Ch. Dahlgren Gro Hansen

TROMS Brit Jakobsen

VESTFOLD Inger Sofie Jensen Heidi Spiten Mona Høiness Lucie Farbrodt Birgitte Hammarstrøm Gisle Nomme Lill Birkelund Ida Schmidt Sofferud Thor Arve Vartdal Ingrid Hegg Anne Martea Rudland Larsen Advokatfirmaet Bjørnli MNA AS

UTLANDET Ludwig Alexander Deglmann

FORTIDSVERN

85

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Noen av oss skulle kanskje ønske at Blix aldri hadde brukt en 700 år gammel kirke til å leve ut sine designerdrømmer (ikke jeg!).

I september fikk Fortidsminneforeningen enda en eiendom, Hove steinkirke i Vik i Sogn. Kirken var en jubileumsgave fra Riksantikvaren, som har forvaltet den på vegne av Staten, mens vi i Fortidsminneforeningen allerede har stått for besøksdriften i mange tiår. Mange har nok trodd at vi også eide Hove.

En brikke faller på plass når kirken blir vår på ordentlig.

JUBILEUMSGAVEN FRA RIKSANTIKVAREN

EN JUVEL AV EN KIRKE H

ove kirke er en unik kulturskatt, ikke først og fremst fordi den er en middelalderkirke, men på grunn av hva som skjedde med den på slutten av 1800-tal­ let. Som du kan lese om et annet sted her i bladet, var det arkitekten Peter Andreas Blix (1831-1901) som reddet Hove. Han hadde fått i oppdrag å restaurere Håkons­hallen i Bergen, og var på jakt etter kleberstein. Da han ble tilbudt nydelig tilhugget stein fra en gammel kirke i Vik i Sogn, fattet han mistanke om at historiske verdier sto på spill. Og ganske riktig, i Vik hadde man slått sammen de to kirkesognene Hopperstad og Hove og bygget ny kirke i 1877. De to gamle kirkene, en stav­ kirke og en steinkirke, skulle rives. Heldigvis hadde den nye kirken vært såpass dyr at man ønsket å selge materialene fra begge kirkene til høyest mulig pris. Dette var akkurat på den tiden da Fortidsminne­foreningen begynte å kjøpe kirker for å redde dem. Menigheten ville ha hele 1200 kroner, prisen for et småbruk

86

FORTIDSVERN

eller en årslønn for en lektor, for stavkirken Hopperstad. Dette var alt for dyrt for forenin­ gen, som heldigvis etterhvert klarte å prute beløpet ned til det halve. Men selv da var det ingen penger igjen til steinkirken Hove. Da betalte Blix 400 kroner av egen lomme, og fikk sin middelalderkirke til odel og eie.

ENMANNSPROSJEKT Og det er nettopp her historien begynner å bli virkelig interessant. For da Blix tok fatt på restaureringen av Hove, var det et enmanns­ prosjekt. Han var arkitekt og ingeniør, utdan­ net i Tyskland. Han hadde i 1871 tatt initiativ til opprettelsen av en filial av Fortidsminne­ foreningen i Bergen. Han var en mann med kraftig temperament og stort engasjement, han fikk ting til å skje og tok aldri et nei for et nei.

Han røyk uklar med «sin egen» bergensavde­ ling av Fortidsminneforeningen da de ønsket å flytte Hopperstad kirke til byen i stedet for å restaurere den på stedet. Han var en aktivist,

et unntaksmenneske, som det sikkert var både spennende og slitsomt å samarbeide med.

Blix fikk også oppdraget med å restau­ rere Hopperstad kirke, men her var det Fortidsminne­foreningen som var oppdrags­ giver. Alle viktige beslutninger måtte drøftes med «direksjonen», datidens hovedstyre, eller i det minste med formann Nicolay Nicolaysen. Men når det gjaldt Hove, trengte han ikke forholde seg til foreningen. Dette var dessuten før vi hadde noen lov om kultur­ minner eller riksantikvar. Dersom Hove hadde vært en aktiv menighetskirke, hadde både presten, menighetsrådet, kommunesty­ ret og Kirke­departementet kunnet blande seg i utformingen. Men Hove var nå blitt Blix’ private eiendom. Han var fri til å følge hjertet sitt. Bare lommeboken og fantasien satte grenser.

Blix rev tretårnet fra 1600-tallet og erstattet det med et høyere tårn i stein. Han fjernet den utvendige pussen på kirken, slik

NÅ, NÅR FORTIDSMINNEFORENINGEN har fått Hove steinkirke i gave, har vi en gylden anledning til å bruke den til å fortelle historien om 1800-tallets kulturminnevern, skriver styreleder i Fortidsminneforeningen Margrethe C. Stang (t.v.). Riksantikvar Hanna Geiran gir henne her det synlige bevis på at foreningen fra 15. september i år er kirkens formelle eier.

Foto: Fortidsminneforeningen/Trond Rødsmoen

at murverket kom til syne. Ellers gjorde han ikke så store inngrep i bygningen. Det finnes eksempler på kirkerestaureringer i Norge, både før og etter, som har vært langt mer drastiske. Jeg tror grunnen til at Blix’ restau­ rering av Hove har vært såpass kontroversiell på 1900-tallet er interiørutsmykningen.

RIKT OG DETALJERT DEKOR Den vesle kirken består av tre rom: våpen­ huset, skipet og koret. I alle rommene er veggene dekorert med røde og gylne geo­ metriske ornamenter mot hvitkalkede vegger.

I våpenhuset prydes veggen av erkeengelen St. Mikael og Norges skytshelgen, St. Olav.

Vinduene i skipet er innrammet med kraftige border i rødt mot hvitt. Dekoren blir rikere og mer detaljer desto nærmere man kommer hovedalteret i øst. Der er taket i den halv­ runde apsisen farget koboltblå og dekorert med sol, måne og stjerner i gull. Vinduene fikk glassmalerier utformet av Blix. Dessuten designet han lysekronen i skipet og alter­ stakene i koret. Han tegnet til og med en smijernsport til korbuen, altså åpningen mellom kor og skip, og vievannskar, røkel­ seskar og alterlampe. Alt passet sammen i et møysommelig oppbygget interiør.

Selv om det er et kirkerom, virker ikke Blix’ prosjekt å ha vært religiøst. Røkelseskar og vievannskar synes ikke å ha vært skapt for å brukes, jeg tror faktisk Blix hadde blitt litt forskrekket om noen hadde foreslått det. Jeg tolker Hove-restaureringen som et historisk, men kanskje først og fremst estetisk prosjekt.

Blix var ugift, og han bodde stort sett hele sitt voksne liv på hotell og hos slektninger.

Jeg tror Hove kirke på et vis ble et hjem for ham, et rom han kunne råde over helt selv og innrede i sin egen smak. Etter eget ønske ble han begravet midt i kirkeskipet, under en monumental egendesignet gravplate.

Innskriften lyder «Af Kjærlighed til Kunsten han gjenreiste dette Gudshus».

FOR PÅTRENGENDE Hove-dekorasjonene til Blix har blitt kritisert for å være typisk 1800-talls. Man har nok syntes at de har vært for påtrengende, for fantasifulle og for fargerike. Han var preget av utdanningen sin og datidens ideer om «stilens enhet», at et nyrestaurert bygg helst skulle fremstå som den dagen det var nytt.

Hvis man ikke visste hvordan det hadde sett ut, var det akseptabelt å gjette seg frem.

Derfor finnes det i Hove både pryd som kan

minne om «ekte middelalder», som vindus­ omrammingene, og motiver som det ikke finnes maken til i norsk middelalder.

Jeg har lest at enkelte på 1900-tallet ønsket å fjerne veggmaleriene, uten at jeg har fått dette bekreftet. Det er godt det ikke ble noe av! I 2019 ser vi at nettopp Blix’ skaperglede, og mangelen på restriksjoner fra departement og antikvarer, har gjort Hove kirke til et helt enestående monument. Nei, vi hadde aldri gjort noe slikt i dag. I dag er det tabu, og dessuten forbudt. Noen av oss skulle kanskje ønske at Blix aldri hadde brukt en 700 år gammel kirke til å leve ut sine designerdrøm­ mer (ikke jeg!). Men vi har en juvel av en kirke, og det skal vi være glade for.

Nå, når Fortidsminneforeningen har fått Hove i gave, har vi en gylden anledning til å bruke den til å fortelle historien om 1800-tallets kulturminnevern. Vi kan peke på veggene i Hove og fortelle om middel­ alderbegeistring, om fargeglede, fantasi, innlevelse. Vi skal fortelle om skiftende idealer for restaurering. Vi skal fortelle om alle ildsjelene. Vi skal bruke disse fortellin­ gene til å inspirere nye generasjoner til å «ta en Blix», på vår tids premisser, og gå inn i kulturminnekampen med liv og sjel!

FORTIDSVERN

87

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Besøk vår nettbutikk

Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene.

Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse! er malt med Engwall o. Claesson Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om vegglinoljemaling med spesialbrekket konstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de Telegraf oker. kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt fram, gjøre det som er nødvendig, men heller ikke mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som vil bevare dem best mulig og lengst mulig, til glede for seg selv og alle andre. ■

www.historiskmaling.no

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Vi gjør også fargetrapper og finner husets første farger!

Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

Gode råd om gammelt listverk

Gode råd om farger og stil

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Telegrafen, brukt Engwall o.Claesson Emulsjonsmaling i fargen Gode rådDrøbak. om gamleHer hagerer det i himlingGode Gode råd om tak på eldre hus råd om gardiner S1002 Y og på veggen Engwall o. Claesson blank linoljemaling i fargen S 2502-B. Emulsjonsmaling er en miljøvennlig, helmatt linoljeforsterket limfarge som egner seg meget godt til vegger, himlinger, gruver, brannmurer og dekorarbeider. Den er pustende og blandes etter ønsket farge/ncs kode. Prøv også vår rene limfarge som består kun av kritt og lim. Vi har også høykvalitetskritt, Sjøhestens krita, hvis du ønsker å lage den helt selv.

Gode råd om tapeter i Norge