Fortidsvern 4-2020

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2020 (45. årgang)

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

HALVORSEN’S I OSLO SATT I STAND

ET EKTE CONDITORTEMPEL

VELLYKKET JENTEWORKSHOP I FJALER 40 ÅR MED VØLING I VALDRES

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70.

Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Få et flott forkle i naturlin

FORTIDSVERN 4/2020

INNHOLD 12

Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ETT MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos

46

ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid.

4 12 18 22 27 28 32 40 42 46 56 62 70 73 78 82 84 88

Tettstedet Hovin samler seg om bygningsvern 40 år med dugnadsånd i Valdres En unik samling med håndverkere på Lillingstonheimen Reddet en gammel kvern i Uvdal Verdensarvsenter i sikte på Ornes Langkirke eller rundkirke på Tromøy?

Konditori i Oslo i ny glans Ny podcast med gode historier Klosteret på Tautra i digital versjon Kampen for Prestegårdslåna i Melhus På skattejakt i gamle kister i Tinn Skibygda Ljosland med sjelden bygningsarv Boktips til deg som er glad i kultur­minner På Hamar ble kiosken gitt nytt liv Flagget opp for gammelstue i Engerdal Forretningsdrift og bygningsvern Bygningsvern på Modum i 1938 Sant og usant i romanen «Søsterklokkene»

ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn.

Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

FORTIDSVERN

Forsidebilde Halvorsens Conditori i Oslo Foto: Jiri Havran

OPPLAGSKONTROLLERT

PR

2

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

07

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

RI KE

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

79

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

IN

03

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

TM

4

1

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

88

MIL JØ

Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

62

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

EKTEPARET SIRI NORDHUS og Terje Olsen flyttet i 1999 til Hovin i Sør-Trøndelag.

Deres nærmeste nabo var tre tomme og mørke hus, et forfallent tidsvitne om en travel butikk. Da tilbudet om å bli med i den lokale gruppa som ønsket å kjøpe butikken og de andre bygningene kom, nølte de ikke. Siden har de sammen med andre i Stiftelsen Gamle Hovin jobbet for å sette bygningene tilbake i god stand, og fylle dem med aktiviteter.

Hugo følger spent med.

I HOVIN I TRØNDELAG LYSER DET IGJEN I GAMLE HUS

GODE NABOER ER GODT VERN I 1999 flyttet paret Siri Nordhus og Terje Olsen til tettstedet Hovin en snau times biltur sør for Trondheim.

Deres nærmeste naboer var det nedlagte handelsstedet Midttømme med lagerhus og et stabbur, for lengst lagt i mørke. I dag skinner bygningene, med lys i vinduene takket være Siri Nordhus, Terje Olsen og de andre i Stiftelsen Gamle Hovin.

Interessen for bygningsvern og immateriell kulturarv samler bygda.

For Siri Nordhus, som har en alvorlig sykdom, har denne interessen hjulpet henne i tunge stunder.

Tekst og foto: Ivar Moe

TRØNDELAG

Trondheim Hovin

4

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

5

Det er trist med gamle bygninger som står alene og forlatt. Gleden ved å få være med på å gi livet tilbake til dem var og er fortsatt stor.

V

i fikk ganske raskt et ønske om at husene skulle bli mer «levende», særlig når vi av og til så at det kom på lys. Da tilbudet om å bli med i den lokale gruppa som ønsket å kjøpe butikken og de andre bygningene kom, var vi snare med å si ja.

Det er trist med gamle bygninger som står alene og forlatt. Gleden ved å få være med på å gi livet tilbake til de gamle bygninger var og er fortsatt stor. Midttømmes rolle har tross alt vært av stor betydning for bygda Hovin, forteller Siri Nordhus.

Hun er opprinnelig fra Kirkenes, tidligere barnevernskonsulent i Trondheim kommune og medeier ved Zenit yoga i Trondheim der hun underviser mindfulness, yoga og holder kurs i mindfulness based stress reduction (mbsr). Han er pensjonert lærer, slekten på farssiden kommer opprinnelig fra Flatanger i Namdalen, hvor de sammen med Terjes ene søster eier gården hvor faren vokste opp. Både Siri og Terje er medlemmer av Fortidsminneforeningen.

– Det var en stor bygningsmasse som alltid var mørk og ruvende - ingen aktivitet - ingen som gikk inn og ut, ungene var redd husene og vi var redde for at ungene skulle ta seg inn i butikken. Det gjorde de innimellom. Vår sønn Isak har fortalt at han og noen kompiser gikk på skøyter i kjelleren på vinteren. Det var ikke akkurat med godkjenning fra oss, sier Siri Nordhus. Butikken var i drift fra 1902 til 1969.

Paret har denne septemberdagen invitert på grønnsaksuppe i en overbygget del av hagen. Vepsen surrer ennå, og naboens kyr rauter like ved. Med i laget er Kristine Kaasa Moe, primus motor og leder av stiftelsen Prestegårdslåna som ligger litt lenger nord langs gamle E6, samt Johan Helberg, styreleder i Fortidsminneforeningens avdeling Den Trønderske. Begge er levende opptatt av prosjektet Gamle Hovin. Kristine Kaasa Moe er også leder av Stiftelsen Gamle Hovin, hvor hun har delt sin kunnskaper om bygningsvern og hvordan man søker om støtte.

FØRST AKSJESELSKAP I 2001 gikk 16 personer i Hovin sammen om å kjøpe de tre bygningene for 170 000 kroner. De dannet et aksjeselskap og formålet

6

FORTIDSVERN

BUTIKKINTERIØRET GIR ET blikk tilbake slik det var for mer enn 50 år siden. Noen av gjenstandene her er ikke originale.

var å bevare eiendommen for fremtiden. De ønsket å arrangere utstillinger, ulike møter, pubkvelder og konserter.

– Vi startet opp som et aksjeselskap hvor det på en måte ble fritt frem for utbedringer.

Men vi hadde ikke den kompetansen som vi etterhvert forstod var nødvendig for å utbedre bygningene på en skikkelig måte.

Det var dyrt å drive aksjeselskap i de dagene og vi innså etterhvert at en annen organisasjonsform var nødvendig for å kunne bruke krefter for å ta vare på lokalene på best mulig måte, forteller Terje Olsen.

Ved overgang til stiftelse ble det mulig å søke midler for å kunne restaurere bygningsmassen så fremt arbeidet var i tråd med kravene for antikvarisk bygningsvern.

Takket være Kristine Kaasa Moes kunnskap, kompetanse og erfaringer og ikke minst vilje til å dele av disse ble vi løftet opp i en annen divisjon og det ble mulig å gjennomføre kritiske utbedringer.

– Vi ser nå at vi har vært med å bidra til en transformasjon i et område som var mørkt og det så slitent ut da vi kom hit i 1999. Byggene til stiftelsen får ny maling, vinduer blir restaurert og stabburet har blitt justert fra sin «skjeve tårn» tilværelse til et rakt og fint lite bygg. Gammelbutikken er i ferd med å bli det stasbygget det en gang var og det samme med lagerhuset.

– Vi har restaurert vårt eget hus og bl.a. gitt det sitt opprinnelige uttrykk tilbake da vi erstattet 60-tallets husmorvindu med mer tidsriktige vinduer fra den gang det ble bygget i 1932. Vinduene er satt tilbake i de åpningene de opprinnelig stod. Innvendig har vi tatt av det originale panelet, isolert og deretter satt det på igjen. Flere av husene i området her har også blitt satt i stand etter tur. Jernbaneverket har pusset opp jernbanestasjonen. Det er veldig stas å ha vært med på en prosess hvor et slitent «bymiljø» har blitt levende igjen, forteller Terje Olsen.

STORFLOM I 1940 Vi må heller ikke glemme at hele området her nede ved stasjonen ble satt under vann i august 1940. Da vi tok av gulvene i andre etasje måtte vi forsterke bjelkelaget fordi det var vannskadet, det er litt rart å tenke på at gulvet i andre etasje stod under vann. Både gammelbutikken og jernbanestasjonen

BUTIKKEN PÅ HOVIN hadde et gammeldags utvalg av varer, nærmest alt man trengte i en husholdning på landet. I annen etasje var det manufaktur og skotøyavdeling.

EN GAMMEL VEKT og en budsykkel forteller historien om en tid da arbeidet i en butikk var helt annerledes enn i dag. Noen ganger har Stiftelsen Gamle Hovin invitert inn damer som en gang jobbet her, og som kan fortelle hvordan det var.

FORTIDSVERN

7

HER SER VI baksiden av butikken hvor de arrangerte kurs i komposisjonsmaling, og malte tre av veggene med egen maling. Nå gjenstår to av veggene på bygningens fremside. Se butikkens fremside på side 8.

BAKEROVNEN i butikkens kjeller har sin egen historie og er verdt et eget besøk, som det heter i Michelin-guiden.

Her var det bakeri fra 1934–1957. Ovnen er seks meter lang på innsiden. Den er grundig restaurert av murer Viggo Ballo.

Egne bakekvelder er med i Stiftelsen Gamle Hovin planer

Vi fikk ganske raskt et ønske om at husene skulle bli mer «levende», særlig når vi av og til så at det kom på lys.

GAMLE HOVIN fremstår i dag som et eget miljø og brukes til mange aktiviteter. Pubkvelder med musikk i helgene var og er en begivenhet for folk på dette tettstedet med rundt 800 innbyggere. Nå har de faste quiz-kvelder i regi av venneforeningen Gamle Hovin. -Vi holder historien levende og gir alle i bygda mulighet til å ta del i virksomheten på gammelbutikken, sier Siri Nordhus og Terje Olsen. Inntil gammelbutikken står stabburet.

har plaketter på veggen i andre etasje som viser vannstanden i august 1940.

En av de stemningsfulle aktivitetene som Stiftelsen Gamle Hovin har innført, er en julegate. Siri Nordhus forteller hvordan den kom i stand.

– Vi bor på «landet» og det er gjerne slik her at vedlikehold av gatebelysning ikke så «viktig». Vinteren kan være mørk før snøen kommer og enkelte år kommer den sent. Når gatelyset langs veien også er mørklagt, blir det svært mørkt i området her nede ved stasjonen.

I tiden rundt advent og jul er lysbehovet stort, et innspill om julegate ble iverksatt og siden har vi hatt julegate som tennes i forbindelse med første søndag i advent.

– Det var mye jobb med de første jule­ gatene. Vi tvinnet granbar rundt vaiere i et

8

FORTIDSVERN

iskaldt lokale før vi fikk hengt dem opp.

Gleden var stor da den hang der og lyste opp i vintermørket. Nå har vi fått skikkelig julegate som er adskillig lettere å henge opp og som lyser like vakkert. Vi har utvidet arrangementet rundt tenning av julegata og har servering av gløgg og bakst, samt at vi fyrer i bakerovnen. Vi lar julegata henge så lenge som mulig så vi har gått over til å kalle det vinterbelysning. Noen ganger har vi latt den henge til langt ut i februar, forteller hun.

GODE OPPLEVELSER De to lærer hele tiden noe nytt om bygningsvern. Det har vært så mange gode opplevelser at det er vanskelig å velge en spesiell som står for seg selv. Å rydde i alt det gamle har

vært en opplevelse ettersom de stadig finner ut mer av historien til gammelbutikken. Da stiftelsen startet det første store prosjektet med istandsetting av grunnmur i butikken, så de hvordan store steiner ble tatt ned, merket og satt tilbake av dyktige håndverkere.

Men for en besøkende er nok bakerovnen i kjelleren en opplevelse for seg.

– Før vi startet med restaurering av baker­ovnen i kjelleren måtte vi få ut slam fra kjelleren som hadde bygget seg opp over mange år. Jeg tror nok vi hadde ekstra lange armer hele gjengen på slutten av akkurat den jobben. Murer Viggo Ballo, som restaurerte bodde hos oss i flere måneder mens arbeidet pågikk. Man kan si at det var læring omtrent hver dag. Da bakerovnen var ferdig restaurert hadde vi en måned der vi fyrte ovnen gradvis

Da bakerovnen var ferdig restaurert hadde vi en måned der vi fyrte ovnen gradvis med mer og mer ved. Vi fikk «lekse» hos Viggo og fyrte et visst antall kilo hver dag.

med mer og mer ved. Vi fikk «lekse» hos Viggo og fyrte et visst antall kilo hver dag.

Jeg husker godt at vi tok med oss et glass rødvin og feiret den første fyringen. Vi satt foran ovnen og betraktet flammene. En veldig spennende og lærerik tid, sier Siri Nordhus. Bakeriet ble drevet fra 1934–57.

Ovnen er 6 meter lang innover.

De arrangerte kurs i komposisjonsmaling og lærte å koke egen maling. I løpet av kursene malte de tre av veggene på gammelbutikken, og beskriver opplevelsen som «helt fantastisk».

– Kurs i vindusrestaurering, det er å få bekreftet at det lønner seg å ta vare på noe gammelt fremfor å kjøpe nytt. Det stemmer godt med livsfilosofien vår som handler mye om å ta vare på det vi har, sier Terje Olsen.

QUIZ-KVELDER Pubkvelder med musikk i helgene var og er en begivenhet for folk på dette tettstedet med rundt 800 innbyggere. Nå har de faste quiz-kvelder i regi av venneforeningen Gamle Hovin.

– Da vi skulle arrangere pubkveld første gang sørget vi for å sette opp ekstra støtte i kjelleren slik at ikke vekta av publikum skulle knekke ryggen på den gamle butikken.

Vi så for oss at hele selskapet skulle havne i kjelleren og det var ikke ønskelig, sier Siri Nordhus med et av de mange smilene hun og mannen møter oss med.

– Nå har vi i likhet med Prestegårdslåna også kaffestunder for eldre. Vi har skoledager for bygdas 2. klassinger der de kommer og lærer om gamle dager. Vi holder

FORTIDSVERN

9

STIFTELSEN GAMLE HOVIN har skapt mange flotte aktiviteter som følge av all istandsettingen. En egen julegate for de 800 fastboende er allerede blitt en tradisjon. Der det før var mørke og forfall, er det nå lys i vakre hus.

historien levende og gir alle i bygda mulighet til å ta del i virksomheten på gammel­ butikken. Vi leier ut til husflidslaget og de møtes jevnlig for bl.a. å veve i sine vevstuer.

Vi tror på å knytte folk sammen og vi tror på å la ungene få høre historier fra gamle dager og å være med på å se hvordan man for eksempel brukte bakerovnen til å bake i.

Prosjektet Hovin har fått betydelig støtte fra Fortidsminneforeningens prosjekt «Kulturminner for alle», Kulturminnefondet, Stiftelsen Uni, Melhus kommune, Trøndelag fylkeskommune og lokale bidragsytere.

– I det siste har vi hatt kvelder der vi har invitert eldre som har jobbet ved

I tiden rundt advent og jul er lysbehovet stort, så vi skapte en julegate.

gammelbutikken til å komme og fortelle historier om hvordan arbeidshverdagen var den gangen. Vi forsøker å notere oss hva de sier, hva de beskriver om butikkinnredning, plassering og vareutvalg. Vi forsøker å ta til oss det meste. Det er viktig for den videre formidlingen av historien til denne unike butikken som en gang var et viktig knutepunkt for Hovin og bygdene rundt.

Det at bygningene har en funksjon og en hensikt, og at de som forvalter byggene kan historien og forteller den videre, tror vel vi er det viktigste og slik sett er det summen av alt som er det spesielle, sier Siri Nordhus.

IMPONERENDE INNSATS Man kan ikke unngå å la seg imponere av hennes innsats. Hun lider av Cystisk Fibrose – en krevende sykdom der kravet til egen­behandling er stort. Hun følger strenge regimer i forhold til medisinering og egentrening, men til tross for iherdig innsats går det ofte nedover. Men det stopper henne ikke i arbeidet med Gamle Hovin.

– Da engasjementet med gammelbutikken startet var jeg i ganske god form. Men jeg ble etterhvert så syk at jeg ikke kunne fungere som leder av stiftelsen. Infeksjonene ble for mange. Jeg var plaget med lungeblødninger.

Etterhvert ble jeg satt på venteliste for å få

Prosjektet Hovin har fått betydelig støtte fra Fortidsminne­ foreningens prosjekt «Kulturminner for alle», Kulturminnefondet, Stiftelsen Uni, Melhus kommune, Trøndelag fylkeskommune og lokale bidragsytere.

DETTE ER DET såkalte «Kvithuset». Her var det lager, fryseri og kjølerom frem til 1969 da butikken ble lagt ned. I dag er det utleieleilighet i annen etasje.

DETTE ER STABBURET på Hovin. Det er interessant fordi det har en mer moderne utforming enn hva vi vanligvis forbinder med stabbur.

10

FORTIDSVERN

nye lunger. I den tiden var det mange sykehusinnleggelser.

Når livet er såpass krevende er det godt å ha litt annet enn seg selv å tenke på. Jeg hang med «for halv maskin» mens Kristine Kaasa Moe overtok ledervervet for stiftelsen. Hun kom hjem til meg og gav referater fra møter og holdt meg løpende orientert. Det er jeg veldig takknemlig for. Etter ca. 1,5 år på venteliste fikk jeg nye lunger og ble dermed takknemlig mottaker av det ypperste av gjenbruk samfunnet har å by på. Etter transplantasjonen har jeg fått et helt nytt liv og kan etterhvert delta på dugnader og slikt. Jeg må bare vente til immunforsvaret har blitt litt bedre.

– Nå i disse koronatidene må jeg på grunn av helsen være ekstra forsiktig.

Kristine og jeg har fortsatt våre møter der hun holder meg oppdatert slik at jeg har hatt en følelse av å være med til tross for at jeg har vært i en slags karantene veldig lenge. Dugnads­ innsatsen vår har vi tatt når det ikke har vært andre tilstede i lokalene og lokalene har vært tomme noen dager.

Da er det mulig å være med, om enn på en litt annen måte. Vi er ganske vant til å tilpasse oss, forteller Siri Nordhus.

I hennes barndom og oppvekst var hun ikke vant til gamle hus.

Kirkenes ble totalt nedbrent under andre verdenskrig og alt av hus er fra gjenreisningen i tiden etter krigen.

– Kanskje er det nettopp derfor har det vært og er så stor stas å få lov å ta vare på slike gamle bygg? spør hun.

Gamle Hovin er ikke Terjes første møte med tradisjonelt bygningsvern.

På hans slektsgård kommer tømmerkassen i huset fra Villa fyr i havgapet nord for Trondheims­fjorden i Flatanger kommune.

– Alt av panelet er håndhøvet og baksiden er økset, en tomme tykt. Min oldefar håndlaget alt av listverk, så ja, vi hadde et forhold til å ta vare på fra før da vi startet her, men manglet kunnskapen. Det at Siri og jeg har lært så mye om restaurering i arbeidet med Gamle Hovin og har deltatt på diverse kurs har gjort oss i stand til å ta vare på vår egen arv på en mye bedre måte.

Kompetanse er et viktig stikkord og gull verdt når man skal igang med prosjekter det være seg egne eller andres.

Det å ta vare på så mye som mulig og det å behandle tingene med respekt betyr mye, sier Terje Olsen. Det er mer tilfredsstillende og mye morsommere, bærekraftig er det også.

GAMMELBUTIKKEN PÅ HOVIN har fått et nytt liv takket være Stiftelsen Gamle Hovin. Under storflommen i 1940 stod vannet over gulvet i annen etasje.

Den kjente lakseelven Gaula er like ved.

Her var det handelsvirksomhet fra 1902 til 1969. Nå foregår det mange slags aktiviteter i huset.

DETTE ER GJENNOMFØRT 1.

Restaurert grunnmur, laget drenering, satt ned to drenskummer for å lede overflatevann bort fra gammelbutikken og ned i kum og videre ut i veien.

2. Prosjektet «to vegger» som bestod av vindusrestaurering, reparasjon av panel og komposisjonsmaling på baksiden av gammelbutikken.

3.

Metallpipe i eksisterende teglpipe som er tilknyttet bakerovnen. Restaurert bakerovnen, fått laget nye gradrenner, takrenner og nedløp.

4.

Nytt sikringsskap, gjort nødvendige reparasjoner og utskiftinger på det elektriske anlegget. Laget vegger i kjelleren for å bedre holde varmen i bakerovnsrommet. Satt inn varmeovner i hele kjelleren for å holde den over frysepunktet vinterstid. Forsterket bjelkelag i kjelleren.

5.

De har gått gjennom omtrent alle gjenstandene og det interiøret i de tre bygningene.

Sortert og tatt vare på, laget utstillinger og sikret noen av disse med pleksiglass og ellers sørget for å ta vare på alt som kan være av betydning for butikkens og områdets historie.

6.

Båret ut slam fra kjelleren før dreneringen kom på plass. Ryddet og vasket alle rom. Satt inn toalett på gammelbutikken ettersom det kun var en treseter tilgjengelig i pakkhuset da vi startet.

7.

Julemarkeder og høstmarked i samarbeid med Hovin husflidslag. Undertøysutstilling fra den gang oldemor var ung.

8.

Sjokoladefestival, utallige pubkvelder og konserter, quiz-kvelder, kulturkvelder med foredrag og historiske vandringer.

9.

Kafe for eldre i samarbeid med Melhus kommune, en hel skoledag for bygdas andreklassinger, omvisning for ungdomsskoleelever og for folk som har hørt om oss og som har ønske om å komme å se og høre historien til gammelbutikken.

10. Kurs i komposisjonsmaling, kurs i tilstandsanalyse og vindusrestaurering, workshop for videregående skoler med tema bygningsvern der de får en liten innføring i forskjellige håndverksteknikker.

11. I skrivende stund er prosjekt «videre sikring» i gang med drenering og restaurering rundt både gammelbutikken og pakkhuset, og i forbindelse med drenering rundt pakkhuset har vi også sanert og ryddet kjelleren i det bygget fullstendig.

AV STORE PROSJEKTER SOM GJENSTÅR ER: BUTIKKEN: Male to vegger, vindusrestaurering, full istandsetting/restaurering av taket med vindskier, dørrestaurering PAKKHUSET: Full restaurering av taket med vindskier, piper, alle vegger, ytterdører og alle vinduer STABBURET: Taket med vindskier, vegger, dør og vinduer samt ny fundamentering.

BAKEROVNEN: Holde kurs i baking og etterhvert felles bakekvelder men ikke før korona er historie.

FORTIDSVERN

11

INNLANDET

Lokalt engasjement er avgjerande.

Vang

Lillehammer

Skeie-tunet i Vang var den perfekte ramma rundt Verne-Vøla sin 40-årsmarkering. Halldis Aalvik Thune, som fekk stifta lokallaget i Valdres i 1980, har gjennom alle åra engasjert seg sterkt for det serprega gardstunet.

Tekst: Nina Espeseth Grønbrekk, styreleder i Verne-Vøla lokallag, Fortidsminneforeningen

D

et var nettopp i Vang at Halldis Aalvik Thune fekk inspirasjon til å stifte det som fyrst vart kalla «Arbeidsgruppe Valdres av Foreningen til norske fortids­ mindesmerkers bevaring». 19. mai 1980 var det stiftingsmøte på Valdres folkemuseum, og Halldis Aalvik Thune vart leiar i lokal�laget. Ho er opphaveleg frå Hardanger, og skreiv i Årbok for Valdres i 2015 om kvifor ho starta vernearbeidet i Valdres: Fyrste gongen eg var på veg oppover mot Vang i Valdres i juni 1959, vart eg så glad i det fine Valdreslandskapet, men ikkje minst forundra og glad over å sjå alle dei sermerkte og fine tømra bygningane, som låg så lagleg til i landskapet i tun etter tun langs vegen.

Det var mest som eit eventyr, for det kjendest som om eg var kom 100 år attende i soga; og det likte eg.

JUBILEUMSDUGNAD I VANG I VALDRES

40 år med vern og vøling 12

FORTIDSVERN

MANGE VAR I sving med ulike oppgåver på dugnaden på Skeie. Bente Brenna (t.v.) hadde regien på arbeidet med vindauge.

Vidare ser vi Even Grønbrekk Fuglesteg, Katharina Sparstad, Odd Arne Rudi, Arild Windingstad, Kåre Lome og Arild Stensrud.

Foto: Sverre Thune

UNIKT FIRKANT-TUN Mange av tuna som fascinerte Halldis i 1959 er nok i dag borte, eller mykje endra. Men Skeie er eit av dei gamle tuna som framleis er bevara, og her har tida i alle fall stått stille i eit halvt hundreår. Det er ikkje mange slike tun att i Valdres, der husa står tett og kompakt i eit tydeleg firkant-tun. Inne i tunet er det lunt og oversiktleg, og ein kjenner seg beskytta mot vêr og vind, og mot verda utanfor.

- Dette tunet er heilt spesielt, seier Odd Arne Rudi, bygningsvernrådgjevar ved Valdresmusea og styremedlem i Verne-Vøla.

– Eg veit ikkje om andre slike tun i Valdres, som er heilt innebygd på alle kantar. Det er ei sereigen romkjensle her, med bygningar tett inntil kvarandre.

Skeie er ein av dei eldste gardane i Vang, men dei to våningshusa skal vera bygd i 1880

og 1863. Bygningen frå 1880 er bygd rundt ei eldre laftekasse, så her har nok gjenbruk vore eit viktig prinsipp, slik det var dei fleste stader.

DUGNAD SOM MARKERING Verne-Vøla, som altså er Fortidsminne­ foreningen sitt lokallag i Valdres, har organisert ei rekkje dugnadar opp gjennom åra, mellom anna på Skeie-tunet i 1990. Då markerte lokallaget ti-årsjubileum, noko som vart foreviga i NRK-serien Norge rundt. På dugnaden i 1990 vart det lagt nytt tak på fjøset, noko som redda eit viktig hus i tunet.

Det skulle altså gå 30 år før Verne-Vøla kom tilbake, og det var mykje å ta tak i.

EITT AV TO våningshus, som skal ha blitt oppført i 1863.

Foto: Kari Trosholmen

FORTIDSVERN

13

DEN YNGSTE DELTAKAREN på dugnaden var Even Grønbrekk Fuglesteg på 4 år. Her arbeider han saman med Halldis Aalvik Thune (84) med å klyppe ned bring og brennesle rundt husa.

Foto: Nina Espeseth Grønbrekk

- Det var kjekt at så mange møtte, og at alle som var med hadde ei positiv oppleving.

Gjennom ein slik dugnad kan vi vise at det nyttar. Halldis Aalvik Thune ynskjer også å takke alle flinke folk som opp gjennom åra har vore med på dugnadar, og det gode samarbeidet med Valdres folkemuseum (no Valdresmusea). – Ein må ha andre med seg, og folk som heiar, for ein kan ikkje drive på åleine.

Jubileumsdugnaden på Skeie-tunet var vi openbart fleire om, og nokre av oss reflektere litt over fellesskapet som ein dugnad skapar.

Det vesle og tette tunet bidrog til at vi kjente at vi var fleire om ei felles sak, sjølv om vi hadde ulike oppgåver. Vi var eit arbeids­ felles­skap, litt slik storfamilien var det i det førmoderne bygdesamfunnet. Her budde og levde fleire generasjonar saman, og denne kulturen kan tunet lære oss noko om. Mellom 1900 og 1922 vart det fødd 12 ungar her, så vi kan berre prøve å sjå for oss korleis livet var her då.

NYTT LIV I FRAMTIDA? Eigaren av Skeie i Vang, Marit Skeie Windingstad, budde på garden sine fyrste barneår, fram til i 1951, og kjøpte han att saman med mannen Arild i 1982. Sidan tidleg på 1970-talet har husa stått tomme, og gjennom ei periode var det ein stiftelse som hadde ansvar for vedlikehald. Nokon har sikkert ergra seg over at husa ikkje har vore i bruk eller pussa opp. Men kanskje er det ikkje så dumt, for husa står der, og i framtida kan nye moglegheiter opne seg. I dag er tunet enno meir unikt og verdifullt enn for

14

FORTIDSVERN

Ein må ha andre med seg, og folk som heiar, for ein kan ikkje drive på åleine.

Her budde og levde fleire generasjonar saman, og denne kulturen kan tunet lære oss noko om.

HUSA STÅR TETT, og rammar inn det idylliske Skeie-tunet.

Foto: Nina Espeseth Grønbrekk

BÅDE MAT OG PRAT er viktig på dugnad. Vang kommune sto for kaffi, og styremedlem Bente Brenna hadde med kanelbollar. Mat bestilte vi på ein lokal kafé.

Foto: Nina Espeseth Grønbrekk

EI AV OPPGÅVENE på dugnaden var å legge nytt dekke på låvebrua.

Arbeidet gjekk fort unna med Odd Arne Rudi (th.) og eigar Arild Windingstad. Elles glir både skifer og raud bølgeblekk fint inn i Vangs-landskapet.

Foto frå fjøstaket: Nina Espeseth Grønbrekk

FORTIDSVERN

15

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

AS Arkitektkontoret 4B

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

Postboks 244, 6852 Sogndal Telefon: 57 62 77 50 E-post: post@arkitektkontoret4b.no

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K

ANNONSERE I FORTIDSVERN?

BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

KONTAKT

Per Olav Leth telefon 918 16 012 per.olav@storybold.no

HALLDIS AALVIK THUNE, den fyrste leiaren i Verne-Vøla, og Nina Espeseth Grønbrekk, noverande styreleiar, fekk blomar og t-skjorte frå Valdres natur- og kulturpark ved Katharina Sparstad, som takk for innsatsen for kulturminne i Valdres. Fremst ser vi Bente Brenna, Even Grønbrekk Fuglesteg og Nina Espeseth Grønbrekk. Bak frå venstre Oddbjørn Skeie, Arild Windingstad, Sverre Thune, Halldis Aalvik Thune, Odd Arne Rudi, Janne Nylander og Arild Stensrud.

Foto: Katharina Sparstad/Valdres natur- og kulturpark.

tredve år sidan, fordi det har vorte sjeldnare – nesten alle slike tette og komplette tun i Valdres har vorte endra eller rivne.

Verne-Vøla ynskjer å takke Marit og Arild for at dei slapp oss inn på tunet, og for at dei har tiltru til arbeidet vårt. Vi kjem til å halde kontakten, og støtte eigarane på dei måtane vi kan, for at Skeie-tunet skal bestå i framtida. Tunet ber med seg mykje historie, og framstår i dag svært idyllisk, sentralt i Vang og som nærmaste nabo til Vang barneog ungdomsskule. Her er moglegheitene mange, men det er også unike kvalitetar som må sikrast for framtida.

JANNE NYLANDER TOK fatt på eit av vindauga inn mot tunet, som hadde behov for vedlikehald.

Foto: Nina Espeseth Grønbrekk

16

FORTIDSVERN

KULTURMINNE FØR OG NO Halldis Aalvik Thune var leiar i Verne-Vøla i ti år, då nye krefter tok stafettpinnen vidare. Men kva har endra seg i synet på kulturminne sidan starten for 40 år sidan?

Thune meiner at folk flest i dag har mykje meir forståing for at det er viktig å ta vare på kulturminna rundt oss, som ein del av kulturhistoria vår.

– Lokalt engasjement er avgjerande, for det er folk ute i lokalsamfunna som følgjer med i sine eigne område. Det handlar om identitet, og kunnskap om korleis slekter før oss har levd.

Thune var inne på det same i det nemnde innslaget frå Norge rundt i 1990: - Det hjelper ingen ting med alt det fine andre stader. Det er så mykje fint her i Valdres, og det må me ta vare på. (…) Jobben vår er å inspirere og motivere folk til å sjå verdien av å ta vare på det dei har, på eigen gard og i bygda.

Halldis Aalvik Thune er ikkje bitter over det som forandrar seg. Ho ser heller moglegheitene for å ta vare på – gjennom å vøla. Ho er ein inspirator og ein positiv drivkraft, og løfter ikkje peikefingeren. – Eg har forståing for dei gamle, som hadde slitt med gamle og trekkfulle hus og som hadde opplevd mykje slit. Mange såg på husa som gamalt rukkel, til minne om ei strevsom tid.

Men i dag har vi moglegheitene til å bevare husa og samstundes tilpasse dei til våre behov.

Verne-Vøla tar no fatt på nye tiår for stadig å auke medvitet om verdifulle bygningar og miljø i omgjevnadane våre. Nye moglegheiter og nye behov vil gjera seg gjeldande, og husa vi har vil bli ein enno viktigare ressurs i tida framover.

PROFESJONELL LINOLJEMALING

Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker.

Engwall o. Claesson linoljemaling Se også alle våre andre produkter for bygningsvern

Et godt valg til nye og historiske bygninger

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Bestilles på vår nettbutikk ellers er dere velkommen til vårt nye, spennende utsalg på Ørje

historiskmaling.no

FORTIDSVERN

17

FORNØYD GJENG etter tre dages workshop. Fv: Kristin Melkild Avset, Ingunn Nesset, Rebekka Stagnes, Ina Therese Michaelsen, Mia Kristine Antonsen (i rød jakke), Stina Ekelund Erlandsen, Lillian Nummedal Bryn, Mathilde Sprovin, Helene Nilsen, Hanna Amundrud Solbakken, Sara Huseby Ringdal, Caroline Aarø Furnes, Siri Helle, Miriam Morinoko, Ragna Olsen, Ragni Flagstad (i orange jakke), Magnhild Guro Gjørven, Aurora Kjekshus Reite, Karina de Carvalho Børven, Katrine Jensen, Margrete Bjone Engelien, Alexander Rauboti, Berit Bruvik, Trude Knutzen Knagenhjelm, Ida M. Ottersen.

KVINNER I TRADISJONSHÅNDVERKET

VI VIL AT DERE RESPEKTERER OSS! I fire år har Fortidsminneforeningen arrangert kurs for unge håndverkere. Mer enn 90 prosent av dem som har søkt på kursene er menn. Dette ville vi gjøre noe med og lyste ut «Jenteworkshop» - kurs i tradisjonelle håndverksteknikker kun for kvinner.

Kursdagene på Lillingston-heimen i Fjaler i Sunnfjord ble en historisk manifestasjon av alle de dyktige kvinnene i hele landet som har utfordret en mannsbastion gjennom sine yrkesvalg.

Tekst og foto: Lars Erik Haugen og Hedda Skagen Paulson Fjaler

VESTLAND Bergen

18

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

19

BERIT BRUVIK HOLDER piggsett og deltaker Kristin Melkild Avset slår med slegge.

Vi venter i spenning på at steinen skal sprekke.

MØBELSNEKKERGJENGEN STARTER MED en stol­ oppgave. Rebegga Stagnes og Ingunn Nesset fordyper seg i en av de mange stolene på Lillingstonheimen.

V

i fikk mer enn 30 velkvalifiserte søkere. Når vi tidligere har lyst ut til slike kurs, har bare en eller to kvinner søkt. Vi ønsket denne gangen å lage et kurs bare for kvinner som er interessert i tradisjonshåndverk. Hvordan ville det gå? Vi planla et opplegg for 10 deltakere, men skjønte fort at vi ble nødt til å utvide til 20. Vi skulle gjerne tatt med alle, men nye muligheter kommer.

I fokus var nettverksbygging og praktiske kurs innen maling, møbelsnekring og tørr­ muring. Deltakerne var mellom 20 og 35 år og kom fra hele landet. Her var det arkitekter,tømrere, møbelsnekkere, en treskjærer, en murmester og malere. Kursdagene gikk fra 16.–18. september.

og kjærlighet. Deltakerne i denne g­ ruppen skulle få bryne seg på noen av dem. Møbel­ konservator Stina åpnet kurset sitt med en stol-oppgave. «For et fantastisk materiale» bryter Stina ut med enorm entusiasme. Stina hadde mye på hjertet. «Super interessant og relevant til mitt fag.» Stina delte masse kunnskap, og det var spennende å høre alt hun hadde å si om alle møbler og treverk.

Siri Holden Haugan fra Balansekunst­ prosjektet holdt foredrag. Prosjektet dreier seg om å arbeide for et likestilt kulturliv.

Vi diskuterte likestilling, grensesetting, seksuell trakassering og hvordan man møter fordommer. Opplegget vekket sterkt engasjement. Det er viktig å snakke om det å være kvinnelig håndverker i et mannsdominert miljø. Historier og erfaringer ble delt og løsninger ble diskutert. Selv om ikke alle har opplevd diskriminering i sin yrkeskarriere er dette kjente tema for alle. Deltakerne er alle stolte yrkeskvinner og ønsker å bli i sitt fag.

Hva skal til for at de skal bli respektert og at det skal føles trygt på lik linje med mannlige kollegaer?

På den siste dagen kom statssekretær Gunhild Berge Stang fra Kulturdepartementet. Hun ble tatt imot av Trude Knagenhjelm, styreleder i Fortidsminneforeningens avdeling Sogn og Fjordane. Gunhild Berge Stang delte ut kursbevis.

HERSKAPSBOLIG Vi møttes en tirsdag i kveld i den vakre Lillingston-heimen, pakket inn i regnbyger og tett tåke. Dette er Fortidsminne­foreningens herskapsbolig på Vestlandet. I små drypp gjennom ettermiddagen fant folk frem på de fuktige, svingete veiene. Vår husvert og eiendomsforvalter Alexander Rauboti, hadde varmet opp alle stuene og tent kandelabrerne.

I andre etasje er det nok sengeplass.

Nesten ingen av deltakerne kjente hverandre fra før. På spisekartet stod hjemmelaget lasagne og rødvin. Med Covid-19 måtte vi holde avstand. En-meters­regelen stoppet ikke gode samtaler og hindret ikke nye bekjentskaper. Mellom sølvlysestaker, biedermeiersofaer, klatrende potteplanter og veggpianoer ble grunnlaget lagt for de kommende dagene.

Gjengen ble delt opp i tre grupper som skulle rullere de neste dagene. Vi hadde med oss tre formidlere som alle har lang erfaring innen sine fag. Ida Ottersen er malermester, Berit Bruvik er tørrmurer og Stina Ekelund Erlandsen er møbelkonservator. Deltakerne fikk være med på hele prosessen fra å vaske til å påføre linoljemaling og komposisjonsmaling. Ida hadde satt frem et bord med bøker og rekvisitter fra maleryrket. Disse ble grunnlaget for hennes formidlingsprogram de neste dagene.

ALLE TOK I ET TAK Sammen med tørrmurer Berit satte gruppen i stand muren som bærer svalgangen, to trapper og den nordøstre grunnmuren.

Tørrmuring er ikke bare stabling av stein; det er en vitenskap. Her var ingen redde for å ta i et tak. På Lillingston­heimen er det også flere møbler som trenger vedlikehold

20

FORTIDSVERN

KVINNENE TRENGER ET FORUM Tekst: Mathilde Sprovin, leder for «Kulturminner for alle» Fortidsminneforeningen har gjennom prosjektet «Kulturminner for alle» opparbeidet solid erfaring i å arrangere workshop for unge håndverkere. Unge aktører i fokus er ikke uten grunn: det krever lang tid på å bli god, og vi trenger flere eksperter i fremtiden.

Tradisjonshåndverkere er en utdøende yrkesgruppe, og kulturminnevernet er avhengig av deres kompetanse.

Da vi opplever få søknader fra kvinner om deltagelse på workshop, speiler dette situasjonen i håndverksfagene generelt – det er få kvinner som stikker seg fram. Årsakene til dette er å finne i en tradisjon og kultur der kvinnene er få. Undersøkelser viser at kun åtte prosent av arbeidstakerne på norske byggeplasser er kvinner, og bare to prosent av kvinnene har fagbrev. Graver man videre i dette, fremkommer det også at håndverksfagene er lite tilrettelagt for kvinner på byggeplass.

Oslo kommune er for tiden i gang med en satsning for kvinner på byggeplass.

Foranledningen er byggingen av det nye Tøyenbadet. Innledende informasjonsinnhenting avdekker et dystert bilde. Vi hører historier om mannlige ledere som snakker med babyspråk når de skal forklare en kvinnelig håndverker hvordan man bruker verktøy. Det finnes bare én garderobe, og jentene skifter foran gutta. Arbeidstøy er fortsatt vanskelig for kvinner. Unisex-alternativene er tilpasset mannekroppen. Kvinnene opplever at de må brette opp de lange buksebeina, kneputene havner langt nede på ankelen og den påkrevde refleksstripen forsvinner i bretten. I miljøer hvor alt til de grader er tilrettelagt for menn er det kanskje ikke så underlig at kvinnene holder seg i bakgrunnen.

DELTAKERNE ER OVERASKET over at komposisjonsmaling kun krever ett strøk. Ida Ottersen (i gul jakke) er i ressursgruppa til Kulturminner for alle. Hun blir inspirert av å formidle til så mange flotte jenter. De som maler er: Ina Therese Michaelsen, Kristin Melkild Avset, Aurora Kjekshus Reite og Mia Kristine Antonsen. Ellers ser vi ryggene til Ragna Olsen, Katrine Jensen, Siri Helle og formidler Ida Ottersen. Hanna Amundrud Solbakken og Caroline Aarø Furnes står og ser på til høyre i bildet.

PÅ LILLINGSTONHEIMEN ER det lett å føle seg hjemme. Godt og varmt i stuene og god stemning til alle måltider. Kristin Melkild Avset.

Den gode responsen med mange søknader til Fortidsminneforeningens jenteworkshop viser at det finnes kvinner innen tradisjonshåndverket! Kvinnene trenger et forum der de kan bygge hverandre sterke. Fortidsminneforeningen akter å gi dem dette – også i 2021 kommer vi til å arrangere jenteworkshop.

FORTIDSVERN

21

HER ER SELVE motoren i Kråkefoss kvern. Denne kvernkallen er bygget av Lars Olav Sønsteby hjemme i garasjen på Nesodden. Stokken er 30 cm. i diameter, og fjærene sitter fast med en vinkel på 15 grader.

DUGNADSÅND PÅ KRÅKEFOSS I UVDAL Smådøldalen i Uvdal

Deretter tørket jeg stokken i annen etasje, høvlet den ned med håndskavel, og formet resten.

Dette er en typisk norsk kvernkall, ca. 30 cm i diameter nederst.

VIKEN

Oslo

EN DAG SKAL KVERNA MALE IGJEN Fra rundt 1850 til 1945 sveivet Kråkefoss kvern i Smådøldalen i Uvdal i Buskerud, og leverte mel til gårdene omkring. Kvernkallen hadde stanset, forfallet tok til, men bygdefolket hadde ikke glemt den.

På 1970-tallet ble det snakket om å redde den. I 1979 ble det lagt bølgeblikk på taket, akkurat tidsnok til redde denne beskjedne bygningen med en så viktig kulturhistorie. Men først i 2016 ble det satt i gang arbeid som til slutt har satt bygningen tilbake i sin opprinnelige stand.

Tekst og foto: Ivar Moe

D

ette er en imponerende rednings­ aksjon med noen sentrale entusiaster og mange dugnadsdeltakere som kommer og går.

Ekteparet Bente Fønnebø og Lars Olav Sønsteby bosatt på Nesodden ved Oslofjorden har sammen med ekteparet Britt Guton Halland og Terje Halland bosatt i Uvdal, brukt ferier og fritid siden 2016 på Kråkefoss Kvern.

- I 2010 sendte en kulturkonsulent i Nore og Uvdal kommune, Hilde Markussen, en søknad om støtte til Kulturminnefondet.

Da hadde det vært søkt flere ganger, men av forskjellige grunner gitt avslag.

Kulturkonsulenten var bekymret. Jeg snakket med henne tilfeldig. Hun sa at nå vil kverna rase ut i renna her hvis vi ikke får gjort noe nå; og det var i 2011. Da begynte Britt Guton Halland og jeg å diskutere. Hva gjør vi? forteller Bente Fønnebø.

Hun er opprinnelig fra Uvdal, og sammen med mannen Lars driver hun sommer­ aktiviteten Fausko­dammen kulturpark, et friluftsområde med merket kultursti ikke langt unna Kråkefoss Kvern. Her er også Britt Guton Halland medlem. Det er Fausko­ dammen kulturpark som nå står som søker av støtte til kverna fra Norsk Kulturminne­fond, Sparebank­stiftelsen DNB, Gjensidige­ stiftelsen og Viken Fylkeskommune. De har lært seg å sende de riktige søknadene og er nøye med å dele opp i enkeltprosjekt og listeføre alle dugnadstimene. Da de hadde listeført så mange dugnadstimer som de ulike

22

FORTIDSVERN

søknadene krevde, sluttet til å føre lister.

Men dugnadene fortsatte; og nå har de godt over 2000 dugnadstimer på Kråkefoss Kvern.

BØLGEBLIKK I 1978 - I 2016 fikk vi 210 000 kroner fra Norsk Kulturminnefond. Bygdas ordfører var her sammen med direktøren i Kulturminne­ fondet, Simen Bjørgen. Arkitekt og

bygningsverner Nils Friis fra Numedal var med og la bølgeblikktaket. Friis la bølgeblikktaket i 1978, og var invitert til den høytidelige overrekkelsen av sjekken.

Vi har også hatt prosjekter med elever fra skoler i nærheten. De tegnet blant annet et kart over hele området. Dette er et kultur­ minnemiljø. Her er det ikke bare en kvern; det er en utkragerbru her nede over

I OVERKANT SER vi trakten som førte kornet ned i et hull mellom møllesteinene. Når malingen var i gang, var det en ring av treverk rundt steinene, som hindret at melet føk til alle kanter, og som førte melet ned i kassen i forkant. Ringen sees i høyre bildekant.

FORTIDSVERN

23

DUGNADSÅNDEN ER STERK i Uvdal. Her er de sentrale personene som har bidratt til at Kråkefoss kvern er ført tilbake i sin opprinnelige tilstand.

F.v. Terje Halland, Britt Guton Halland, Bente Fønnebø og Lars Olav Sønsteby.

elva, ei lita gruve, og ei kølgrop. Her er også en oppgangssag med en sirkelsag som ligger ovenpå. Her malte de mel og her hadde de en vadmelstampe til å lage klær. Jeg sier til elevene som kommer hit at dette er fortidens kjøpesenter forteller Bente Fønnebø.

-Vi har hatt skoleelever her siden 2012.

Den kulturelle skolesekken, som her heter «Skreppa». Britt og jeg har nå tre søknader på gang om midler, en til Sparebankstiftelsen DNB og en til Gjensidigestiftelsen og en til Viken fylkeskommune. Hun er arkeolog og ansatt på Oslo Met. Mannen hennes Lars Olav Sønsteby er smed. Han er hjernen bak selve kvernkallen som driver møllesteinene inne i kvernhuset. Den laget han hjemme i garasjen på Nesodden.

- Jeg måtte gjennom mange tankeeksperiment og ideer for å få til dette. Først laget jeg en svær dreiebenk i oppkjørselen. Den bestod blant annet av en kjempesvær trekasse, motoren fra en gammel betongblander og en snor fra en vaskemaskin. Deretter tørket jeg stokken i annen etasje, høvlet den ned med håndskavel, og formet resten. Dette er en typisk norsk kvernkall, ca. 30 cm i diameter nederst. Når du har en så liten diameter kan du ikke sette fjærene rett inn i stokken, da må du ha mellomstykker, som du spenner fast med jernbånd. Det var en veldig stor utfordring å få til denne vinkelen, for fjærene skal stå på skrå, 15 grader. Fjærene skal stå inntil en

24

FORTIDSVERN

kuving; og de skal stå slik at de ikke glipper når kvernkallen dreier. Jeg fikk det til, etter å ha prøvd mange ideer. I gamle dager gjorde de dette for hånd. De bare øksehogde på stedet.

I SITT OPPRINNELIGE MILJØ - For meg var dette mange ukers jobb. Jeg brukte det gamle jernet som satt på den gamle kvernkallen, bortsett fra en ring som var for dårlig til å kunne brukes. Dette er den siste kverna som står i sitt opprinnelige miljø i kommunen, kanskje i hele Numedal.

Det finnes en kvern til i Norge med en bevart peis, den står på Dagali museum. Og her har vi tvillingen. Hvor fint var melet som kom, det vet vi ikke sikkert. Første maling, var grov til flatbrød, andre var til brød og tredje var til kaker. Da ble det siktet ut. Det var nok mye fiber. Her var det mest bygg, så her var det graut og flatbrød. Lite kaker, tror Lars Olav Sønsteby Grunnen som kverna står på eies av en grunneier, men tre andre er rettighetshavere.

Dette kan være et krevende eierfold, men fra eiersiden har man til tider ønsket å gjøre noe med kverna. Det er krevende for enkeltpersoner å oppfylle kravet til 30 prosent egenkapital ved hjelp av dugnader.

-Alt i 1978 har dette vært et omsnakket hus, fordi da reddet de selve huset første gang ved å legge bølgeblikk på taket, forteller Britt Guton Halland.

- Den gangen var det absolutt på tide med restaurering. Men på grunn av mange forskjellige omstendigheter, ble det bare lagt bølgeblikk. Nå er det gått ganske mange år siden den gangen, og igjen er det på tide med en istandsetting. Vi har datoer risset inn i kverna fra 1877. Vi har muntlige fortellinger som gjør at vi mener at den er fra rundt 1850.

Vi har ikke tatt årringeprøver, så vi er ikke sikre på når tømmeret ble felt. Men tømmeret har kan ha vært brukt til noe annet tidligere.

Her bruker vi antikvariske metoder. Vi har en godkjent håndverker, Nils Gunnar Hjalland som også gjør arbeid for Riksantikvaren Han har jobbet i Uvdal stavkirke her borte.

Her har han laftet og restaurert tømmerkassa opp igjen.

FUNDAMENTET MÅTTE FORSTERKES Meningen var at de skulle restaurere kverna in situ, men det lot seg ikke gjøre. De måtte forsterke fundamentet og bytte ut stokker i bunnen. Det ville blitt veldig krevende å sikre laftekassa uten å ta den ned. Da måtte de ha gjort noe med fundamentene i tillegg.

De hadde heller ikke tenkt å ta ned peisen.

Men peisen stod på bånnsvillene som skulle skiftes ut, og da ville peisen rast sammen.

Den er murt av leire. Det er også den nye oppmurte peisen.

- Vi tok ned mølla, så transporterte vi alt ut herfra, til en laftehall i Uvdal, sier Terje

HER, FRA VESTSIDEN, føres vannet inn til kvernkallen. Det har slitt hardt på tømmerkassa gjennom årene. Nore og Uvdal er en kraftkommune, og lenger inne i dalen er det seks dammer fra tømmerfløtingen. Hele Smådøldalen er en del av en større historie om bruk av vannkraft. Tradisjonshåndverker Nils Gunnar Hjalland har restaurert tømmerkassa i en laftehall i nærheten. Innfelt ser vi detaljer fra laftingen.

Vi har hatt skole­ elever her siden 2012. Den kulturelle skolesekken, som her heter «Skreppa».

FRA SØRSIDEN SER Kråkefoss mølle ut som en ordinær tømmerkoje. Den gamle døren er beholdt til framvisning, men en ny dør ble helt nødvendig.

FORTIDSVERN

25

URNES STAVKIRKE I LUSTER

PÅ VEI MOT ET VERDENSARVSENTER

Etter 40 år som verdensarv skal Urnes stavkirke nå få sitt eget verdensarvsenter. Planene for det nye besøkssenteret er lagt og utlysingen av arkitektkonkurransen klar. Men med regjeringens statsbudsjett for 2021 kan det bli bråstopp: Ingen penger er satt av til det videre arbeidet.

Tekst: Trond Rødsmoen

O

rnes i Luster er et bittelite lokalsamfunn som bærer en veldig stor arv. Ting står stille der nå, og en bevilgning til arkitektkonkurransen betyr utrolig mye for befolkningen på dette fantastiske stedet.

Dette sa styreleder Margrethe C. Stang under budsjetthøringen i Familie- og kulturkomiteen 21. oktober. To millioner kroner er det som trengs for å sikre fremdriften i den neste delen av prosessen som skal gi landet et nytt verdensarvsenter.

Stang fortsatte med å understreke både den samfunnsøkonomiske fornuften i dette og forpliktelsene vi har som nasjon: – Det gir veldig god mening å sette i gang med dette nå under pandemien, fordi det er veldig stille i turistindustrien. I tillegg er det økte sikkerhetskrav som vi er nødt til å få på plass. Urnes stavkirke er i den eneste stavkirken som står på UNESCOs verdensarvliste. Det betyr at vi har et globalt ansvar for å ta vare på dette kulturminnet. I tillegg til et nasjonalt og lokalt ansvar.

Vi må få den til å svive med vann.

Det er målet.

RETT NEDENFOR KRÅKEFOSS KVERN står fundamentene etter en utkraget bro.

Entusiastene bak istandsettingen av Kråkefoss kvern ønsker å sette denne broen i stand, med blant annet kurs for unge håndverkere.

Halland. Der stod tømreren en vinter og laftet den opp. Den var jo råtten helt opp til femte omfar. Vannet har stått mot veggen mot vest. Bygningen ble satt helt opp i hallen, deretter tok vi en ned. Jeg kjørte den inn hit på frosne myrer med traktor. Deretter bar store dugnadsgjenger stokk for stokk fram til plassen, forteller han.

De har hatt perioder med ulike dugnadsfolk. På det meste var de 15 som jobbet. De fikk låne laftehallen en lang vinter av Jon Brun for en billig penge. Han er innehaver av firmaet «Fjellaft». Britt Guton Halland plukket mosen som ble lagt mellom stokkene. Med på laget var fysioterapeuten og sosialsjefen i kommunen og flere andre. Alle jobbet til snøen kom sent på høsten.

Drivkraften var å redde kverna, men de vil noe mer.

- Vi må få den til å svive med vann. Det er målet. Vi vil bruke skolene, lage et miljø, vise noe av det som skjedde i fortiden, og med god skilting. Vi har lagt så mye innsats i dette. Vi kan ikke stoppe nå, sier Terje Halland. Til kverna hører det tørrmurte kanaler og demninger som nærmest må bygges opp igjen. Litt lenger ned i elva, på begge

26

FORTIDSVERN

PEISEN AV LEIRE, måte mures opp igjen. Fundamentet som hvilte på bånnsvillene måtte skiftes ut, og da ble det ikke mulig å ta vare på den opprinnelige peisen. Den ville rast sammen.

sider, står restene av utkragerbrua som det er så mye igjen av at den kan tilbakeføres. De ønsker seg at noen tømrerelever kan delta i et slikt prosjekt.

Nore og Uvdal er en kraftkommune, og lenger inne i dalen er det seks dammer fra tømmerfløtingen. Hele Smådøldalen er en del av en større historie om bruk av vannkraft.

Elva ble regulert på 1960-tallet og lagt i en

fire kilometer lang tunnel til Tunhovdfjorden.

Her kan de fortelle en turbinhistorie, sammen med fløting, kverner og sager, til sammen en stor kulturhistorisk fortelling som spinner rundt en gammel kvern.

-Vi søker om penger hele tiden fordi vi vil at området skal være levende. Kanskje kan vi få til en liten festival her en gang, sier Bente Fønnebø.

INVITERER VERDEN INN PÅ TUNET Et verdensarvsenter for stavkirken fra rundt 1130 har vært en drøm lenge. Med den statlige autorisasjonen endelig på plass i 2019 kom det en endelig realitet inn i prosjektet. En slik autorisasjon varsler at det nå følger midler med, noe det også gjorde i 2020, midler som muliggjorde arbeidet som i dag foreligger som konkrete planer: Det overordnede konseptet «Verden inn på tunet» som blant annet omfatter kulturlandskapet «Urneshagen» og utstillingen «Tre og tro gjennom tusen år».

Verdensarvsenteret som skal bygges på en tomt rundt 500 meter nedenfor stavkirken skal gi nye dimensjoner til et besøk i denne mer enn 900 år gamle nasjonalskatten.

Samtidig skal det avlaste for en stadig økende turisme. Bærekraft og tålegrenser står sentralt i planleggingen.

LOKAL FORANKRING ER VIKTIG Neste steg i arbeidet er arkitektkonkurransen planlagt gjennomført i 2021. Og det er altså penger til gjennomføringen av denne Fortidsminneforeningen håper på i det kommende statsbudsjettet.

ETTER PLANEN SKAL Urnes verdensarvsenter åpne i 2024. Besøkssentret i den lille bygda Ornes skal bygges på en tomt ca. 500 meter nedenfor stavkirken mot fjorden. Foto: Dronegutta

– Uten nye midler stopper prosessen opp, sier Astrid Galstad, rådgiver for formidling og publikumsutvikling ved Fortidsminne­ foreningens eiendommer.

– Dette er svært trist for prosjektet, men også lokalt og regionalt: Dette verdensarvsenteret har man ønsket i veldig lang tid. Å forankre det kommende verdensarvsenteret lokalt har vært viktig. Det lokale verdensarvrådet består av varaordføreren i Luster kommune og representanter for Vestland fylkeskommune, to bygdelag på hver sin side av Lustrafjorden, samt Fortidsminne­ foreningen. En forprosjektgruppe har vært involvert i utviklingen av grunnideen for verdensarvsenteret, samt romprogram, utstillingsplaner og tomtevalg.

KIRKEN I KULTURLANDSKAPET Hva skal så Urnes verdensarvsenter være når det om noen år åpner for publikum?

– Det skal være en blanding av lokal kulturarena og et formidlingsbygg knyttet til verdensarven. En god blanding av de lokales og de besøkendes behov. Et senter som kobler sammen kulturarven og naturen. Stavkirken er kjernen, men i samspill med naturen og landbruket. Dette skal vi koble sammen i helhetlige opplevelser. Tomten der besøkssentret skal bygges blir det første møtet med stavkirken – og skal lede videre til et spekter av aktiviteter, forteller Astrid Galstad.

Konkret vil dette være guidede omvisninger til blant annet gravhauger og en bauta i området som også åpner for storslagne friluftsopplevelser på høydene bak kirken. Det blir noe for både den kulturinteresserte og de

naturinteresserte; og for alle som er opptatt av bærekraft, blant annet gjennom konseptet «Urneshagen» som tar utgangspunkt i en historisk eplehage.

– Vi må kunne fordele besøkende til flere opplevelser enn selve stavkirken for å spre fotavtrykket. Det handler om tålegrenser; å sørge for at stavkirken har et besøksnivå som gjør at den forvaltes inn i evigheten, sier Astrid Galstad. – Naturlandskapet kan være en kilde til kunnskap om bærekraft og sårbarhet. Ornes er litt som et Venezia i miniatyr: I dag ankommer rundt 40 000 besøkende hvert år – i en bygd med en befolkning på knapt 40!

EN NASJONAL FORPLIKTELSE Et skreddersydd verdensarvsenter er helt avgjørende for å kunne skape lokaler som kan formidle verdensarven slik vi har forpliktet oss til. Dette er ikke kun et ønske fra Fortidsminneforeningen som eier av Urnes stavkirke, dette er en forpliktelse overfor UNESCO inngått av norske myndigheter.

Denne forpliktelsen innebærer blant annet å formidle stavkirken i sin bredde og dybde. I tillegg vil vi få mulighet til å stille ut museumsgjenstander som ikke er utstilt i dag, som for eksempel de unike Limogeslysestakene; disse skattene fra rundt 1200 ble brukt i Nidarosdomen da kongeparet ble signet i 1991. Videre er foreningen sammen med Riksantikvaren og Kulturhistorisk museum i gang med et stort prosjekt der mange av landets ledende treskjærere skal lage en kopi av Urnesportalen – som så skal bli et hovedelement i utstillingen.

FORTIDSVERN

27

AGDER Tromøy

Kan Tromøy kirke opprinnelig ha vært en rundkirke?

Kristiansand

MIDDELALDERKIRKENS VESTVEGG er bygd i tuktet bruddstein i likhet med størstedelen av murkirken, med unntak av den østre kvadermurte delen.

Den eldste delen av middelalderkirken på Tromøy består av kvaderstein, dvs. fint tilhogde firkantede stein. Den gamle langkirken har rette vegger, men steinene er en blanding av flate og krumme kvadre.

De står om hverandre i den østre delen av kirken og vitner om gjenbruk.

Tekst: Anne Marie Falck, kunsthistoriker

I

likhet med andre tidlige middelalderkirker i stein, er kildematerialet magert.

Men med de krumme kvadersteinene skiller Tromøy kirke seg ut. Den kostbare kvader­huggingen forteller om en byggherre med både makt og nettverk.

Maken byggeteknikk finnes ikke langs hele Agderkysten. Men det er først og fremst krumningen på steinene som har trigget fagfolk fra forskjellige miljøer til å komme med innspill. Gjennom de siste hundre år har det kommet sprikende forslag til hvor disse krumme steinene kan ha stått opprinnelig.

28

FORTIDSVERN

Det kan imidlertid se ut som navnene bak hypotesene har veid tyngre enn hypotesens forankring i kildematerialet.

ET LITE TILBAKEBLIKK Gamle bilder viser portalen som en flat portal.

At portalen egentlig er krum, ble muligens oversett i 1927 da maleren Finn Krafft og arkitekt Otto Scheen foretok sine arkeologiske undersøkelser av kirken. De konkluderte med at kirken opprinnelig måtte ha vært en kortere langkirke med rund avslutning mot øst. Tross omfattende graving, fant de ingen

spor av en tidligere apsis i grunnen, men deres slutning kunne «bevises» ved alle de krumme steinene som befant seg i de stående veggene - både over og under bakkenivå. Ved å legge sammen bredden på alle sokkelsteinene og måle krumningen på steinene, fant de ut at apsis måtte ha hatt en diameter på 10–10,5 meter.

En apsis med diameter på vel ti meter er uvanlig bred. Men med riksantikvar Harry Fetts verk om Norges kirker i middelalderen fra 1909 i ryggen, hadde Krafft og Scheen belegg for sin teori. Fett hevdet nemlig at

den eldste måten å avsette apsis på var «blot ved skibets østside at sætte den halvrunde afslutning». Helt fra Lorentz Dietrichsons dager var det allment akseptert at Tromøy kirke var blant landets eldste. Med Fetts ord om at den eldste og enkleste «kirkeform var koret og skibet i samme linje og høide» og at i «Tromø er formen (i.e. den langstrakte) bevaret», fikk Krafft og Scheen også støtte for at kirkens hovedform hadde vært tilnærmet rektangulær fra første stund av.

Beretningen fra 1927 ble referert i sogne­ prest Erling Ruuds bok om Tromøy kirke som kom ut i 1951. Ruuds bok har vært den eneste boken om Tromøy kirke til omkring for et år tilbake. Den har vært flittig sitert.

Og Krafft og Scheens konklusjon om at koret i Tromøy kirke opprinnelig var avsluttet med apsis, lever fremdeles på nettet som en faktaopplysning om Tromøy kirke.

IKKE APSIS LIKEVEL...

I 1989 var Riksantikvaren, representert ved arkitekt Håkon Christie, på befaring. I sin innberetning peker Christie på den høye kvaliteten på kvadrene og spesifiserer at alle steinene som tilhører den gjenmurte korportalen, er krumme. Og fordi han tenker seg at alle de «krumhugne kvadrene kan ha hørt sammen», konkluderer Christie at de «skriver seg neppe fra en apside, for apsider har ikke portal.» Ut fra spor i kirkens vestmur, foreslår Christie muligheten for at «portal og kvadre er hentet fra et rundt tårn».

Et par år senere, i 1991, foretar Christie og arkeolog Dagfinn Skre en avgrenset prøvegravning utenfor kirkemuren i vest - i tillegg til en manuell oppmåling av et utvalg kvadre. På tegningene velger de å la alle de flate steinene forbli umerket, mens de krumme steinene blir merket med stor eller

liten k. Når det gjelder disse kvadrene, går de ut fra at de må komme fra samme runde bygningsdel, og at det i teorien foreligger to muligheter: «enten apsis eller vesttårn».

Etter en kort drøfting, nevner de flere forhold som kan være forenlig med et opprinnelig tårn. I tillegg til portalens krumning og de utspringene steinene i vestmuren, mente de at spor fra prøveutgravningen kunne «gi støtte til teorien om at kirken har hatt et rundt vesttårn».

BÅDE TÅRN OG APSIS? Da Christie og Skre merket de krumme kvaderne med K og k, var det for å tydeliggjøre den store variasjonen de fant i steinenes krumningsgrad. Den beregnede buediameteren varierte nemlig fra 6 til 17,5 meter! Av de undersøkte kvadrene var neppe to like, og ved å sette et skille omtrent

FORTIDSVERN

29

PORTALENS KRUMNING VAR tidligere kamuflert slik den ble gjengitt i Ruuds bok fra 1951, fotografert av Krafft i 1927. (Fra Riksarkivarens arkiv).

midt mellom kvaderen med den svakeste og den med sterkest krumning, ville merkingen avspeile dette. Men selv om krumningene var aldri så forskjellige, mente de at resultatet var forenlig med at alle de krumme kvaderne kom fra én og samme runde bygningsdel.

Det at tegningene til Christie og Skre var påført stor og liten bokstav k, kom til å føre til misforståelser. I et oversiktsverk fra 1997 over middelalderens murbygninger, var naturligvis Riksantikvarens arkiv en god kilde å øse av. Men når tegningene fra 1991 blir forstått som at de krumme kvaderne i Tromøy kirke består av to ulike diameterer, blir det feil. Og når det videre står at de to ulike diametrene viser at kirken opprinnelig har hatt to runde eller halvrunde bygningsdeler, blir det ikke bedre.

Den feilslutningen som blir lansert som en reell opplysning i 1997, blir fanget opp og publisert på nytt i 2002. Denne gangen med tegninger som skal illustrere den antatte bygningshistorien. Og da et stort anlagt verk om Arendals historie kom ut like oppunder jul 2018, gjentas tegningene fra 2002 for å vise «hvordan kirkebygget har utviklet seg i størrelse og form.»

Hypotesen fremsettes som faktabasert.

Navnene bak «både-apsis-og-tårn» hypotesen omfatter en gruppe høyt ansette fagfolk som arkeolog Øystein Ekroll, historiker KjellOlav Masdalen, og nå sist arkeolog Eirin Holberg og historiker Knut Dørum. Men uansett hvordan en vrir og vrenger på det, er det en misforståelse av tegningene til Christie og Skre som ligger til grunn.

30

FORTIDSVERN

sannsynlig viser de til viktig bibelsk lære i den første kristningstiden - som jeg av plasshensyn vil unnlate å gå nærmere inn på her. Jeg vil bare nevne at samme antatte tolkningsinnhold er funnet i andre tidlige kirker i Skandinavia – samt i Frankrike, Spania og i England. Etter artikkelforfatterens mening underbygger hodene at de må stamme fra en tidlig kristen kirke.

Det synes å være liten tvil om at Tromøy­portalen hører til det eldste vi kjenner av steinskulptur her i landet.

Likeså er det rimelig å anta at bak en såpass kostbar og sjelden portal må det ha stått menn med makt. Av skriftlige kilder har vi lite, men i Egils saga kan vi lese om en kongsgård med rikt forråd på Tromøy. Av kartet ser vi at Tromøy lå sentralt og strategisk til, midt i den travle skipsleden inn og ut av Østersjøen og det sentrale Viken.

TILBAKE TIL PRIMÆRKILDEN I sin rapport fra 1991 skrev Christie at plasseringen av kvadrene ikke kunne gi presise beregninger av krumningene. Uttalelsen inspirerte en liten gruppe arkeologistudenter på stedet. Under ledelse av bygningsarkeo­ log Ole Egil Eide ble det i 2007 foretatt en ny måling. For anledningen hadde Eide konstruert et spesialinstrument for deretter å foreta en etterkontroll med tilpasset mal.

De synlige krumme kvaderne ble da målt til å kunne passe inn i en rund bygningsdel med radius 4,10–4,20 meter, et resultat som i praksis samsvarte med Christie og Skres måleresultater. Sammenlignet med målinger av andre runde kvadermurte bygningsdeler fra middelalderen, var ikke variasjonen større enn en måtte forvente.

På grunn av den krumme portalen valgte også Eide å se bort fra muligheten av apsis.

Han mente at tanken om tårnbygg lå nær, men påpekte at antallet på de krumme kvadrene syntes beskjedent i forhold til tårnteorien. Disposisjonen av kvadrene kunne tyde på at de hadde brukt det de hadde. Østveggen og den østlige sydveggen er nemlig stort sett gjenoppført i kvader, mens nordveggen bare har jevnt med kvader ytterst mot det nordøstre hjørnet i tillegg til enkelte kvadre ved et vindu. Ellers består nordveggen av tuktet bruddsten – i likhet med hele den øvrige middelalderkirken.

DEN UNIKE PORTALEN Som bygningsdel sto portalen i en særstilling.

Den representerte en konkret og symbolsk

grense. I en kirke markerte portalen skillet mellom den kaotiske verden utenfor og det hellige rommet innenfor.

Tromøyportalen er den eneste krumme middelalderportalen vi kjenner her i landet.

Stilen blir gjerne kalt romansk, selv om port­ alen ikke har mer enn den runde buen å vise til. I motsetning til romanske buer flest, bærer den heller ingen ting. Buen er kun dekor. Alle øvrige detaljer som karakteriserer en utviklet romansk portal, er også fraværende. Her er hverken buestein eller søyleelementer - ikke en aldri så liten vederlagstein engang. Kanskje det er riktigere å kalle stilen preromansk – eller tidligromansk?

Rundbuen markeres av en bred vulst med en smalere tagg innenfor, og er en profil som ifølge kunsthistoriker Per Gjærder, har sin «viktigste forutsetning i trematerialet».

Når vi ser på konstruksjonen, hører heller ikke den hjemme i romansk steinarkitektur.

Portalen er bygget opp av to vanger med en overligger, etter prinsippet om det bærende og det bårne, og er en konstruksjon som er kjent fra trearkitekturen. Til og med plasseringen av skulpturen har hentet sitt forbilde fra tradisjonen med å bygge i tømmer. I romansk portalskulptur er det helst tympanonfeltet som dekoreres, men her ser vi et hode på hver side av portalen, en plassering som er kjent fra trearkitekturens beitskier.

Steinene er få og store, noe som ifølge kunsthistoriker Edith Marie Nygård, indikerer at den hører til blant våre eldste steinportaler. Hodene er hugget i høyt relieff i ett med de store steinene de pryder. Høyst

PÅ RAETS HØYESTE PUNKT Kirken vender ut mot Skagerrak og troner som øverste punkt midt i et stort sammenhengende gravfelt. Gjennom mange hundre år har kirken vært et kjent sjømerke.

Vegetasjon har det vært sparsomt med - helt frem til 1900-tallet. Stein derimot, var et materiale som Raet var fullt av. Her lå byggematerialet klart for en byggherre med blikk for prestisje. Kvaderne består av ulike berg­ arter som fremdeles finnes i steinblokker rundt kirken.

Langkirken ligger i lett skrånende terreng med vestveggen som høyeste punkt. Selve vestveggen er murt på billigste måte. De utstikkende steinene kan være rester etter den runde bygningsdelen. Denne delen ville dermed ha stått på Raets høyeste og gjeveste punkt.

HVA MED TEORIEN OM EN RUNDKIRKE? Disposisjonen av kvaderne kan tyde på at det ikke var flere kvadre i utgangspunktet enn de vi ser i dag. Fra målingene i 1991 er det gjort et anslag over kvadrenes flateinnhold; hver for seg måler de krumme og de flate kvadrene omkring 40 m2. Om de krumme kvaderne skulle stamme fra et tårn med vel åtte meter ytre diameter, ville høyden bli på omkring halvannen meter. Det ville bli et meget lavt tårn.

Som rundkirke ville høyden passe bedre. Hva med en rundkirke med et rektangulært kor? Ved at sirkelbuen reduseres, vil høyden øke, og et rett kor ville ha forklart de flate kvaderne. I tillegg kan flere av de mindre kvad­ erne som synes flate for øyet, hatt tilstrekkelig krumning til å være del av den runde bygningsdelen. Med et slags pyramidetak forbundet med saltak over koret, ville kirken ligne de rundkirkene vi fremdeles kan se på Bornholm.

Det som står fast er at den krumme portalen må ha stått i en rund bygningsdel. Som meningsbærende bygningsdel kan det synes sannsynlig at denne kostbart forarbeidede portalen førte inn til selve kirkerommet. Våre eldste kirker var små. De kunne være helt ned til 13 kvadratmeter. En rundt kirkeskip med ytre mål på vel åtte meter og med beregnet veggtykkelse på ca. 1 meter, ville få en indre flate på vel 30 m2. Med portalens alderdommelige preg in mente, kan det synes usannsynlig at et tårn med såpass romslig flatemål, skulle ha vært første byggetrinn i en av våre eldste kirker. Og hvorfor bygge et kvaderbygd tårn med påkostet portal, når selve kirkerommet ble bygd på simpleste vis?

Det kan synes vanskelig å gå utenom teorien om at Tromøy kirke kan ha vært en tidlig rundkirke.

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

31

HALVORSENS CONDITORI I OSLO RENOVERT

ET KULTURMINNE FOR DEN GODE SMAK Det er ikke mange igjen av de klassiske Christiania-konditoriene i Oslo. Tidligere fant man Alliance Conditori på Egertorget, Conditor Baumann i Øvre Slottsgate 10, Solberg i Hegdehaugs­ veien, Conditoriet Dagmar i Skovveien og Omar Bruun i Akersgaten. De har alle fått vike for kaffe i ‘ta med kopp’ og ett endret livsmønster. Likevel har ett klart å holde seg fast: Halvorsens Conditori ved Wessels plass.

Tekst: Stian Sandberg Hansen. Forfatteren er kulturhistoriker med masteroppgave om fasadebevaring og tilbakeføring. Halvorsens Conditori var oppgavens case.

Foto: Jiri Havran

P

å hjørnet ut mot Nedre Vollgate finner vi Oslos eldste konditori, med adressen Prinsens gate 26.

Her har det ligget siden slutten av 1800-tallet i det som blir kalt Schiöll-gården, eller Alliance-gården. I sin oransje, italienske teglstens-ungrenessanse troner denne fornemme, nå nyrestaurerte bygården ved Stortingets side, som også har vært dets eier siden 1970-tallet.

Et av de første konditoriene i Christiania tilhørte Nicolay Caspary, en sveitser som drev sitt «sukkerbakeri» i Kirkegaten 20 fra 1827 til 1838. Rett overfor Caspary lå det som for mange ble sett på som et av det mest fornemme konditoriet i sin tid, C. E Günthers Conditori. Her frekventerte den gang byens og landets øverste kulturelite, blant andre Johannes Brun, Edvard og Nina Grieg, Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnsson. Kong Oscar II og keiser Wilhelm II var også blant gjestene. Fortellingen er at

32

FORTIDSVERN

Keiseren var ute på kjøretur og beså blant annet arbeider­boligene på Sagene, da det kom han for øre at en tysker til sigende hadde byens beste konditori. Dette besøket skal ha utfoldet seg slik: Den impulsive keiser uttalte straks ønsket om å få hilse på sin landsmann, og den keiserlige kortesje stanset til alminnelig forbauselse utenfor konditoriet, som var fullt av gjester. Disse reiste seg og ville forsvinne, men keiseren vinket til dem og ba dem bli sittende. Han tok selv plass ved et ledig bord med sitt følge, fikk seg sammen med disse servert eggedosis og studenterstump, mens han underholdt seg livlig med Günther, og da han gikk uttalte han sin beklagelse over ikke å kunne få slike forfriskninger servert ved det keiserlige taffel.

Konditorienes blomstring i Oslo på 1800-tallet skyldtes flere hendelser i samfunnet, blant annet byens store vekst, ferdigstillingen av Slottet i 1849 og

HJØRNELOKALET MED UTSIKT mot Frimurerlogens bygning og Stortinget.

Klemt inn i bakgrunnen ser vi litt av Grand Hotel.

«ET CONDITOR-TEMPEL» Begrepet «conditor» har i Fortidsminne­foreningens lange historie hatt et noe odiøs klang. Når vi endelig kan presentere et konditori i Fortidsvern, kan vi ikke la være å ta et lite tilbakeblikk: Da Heddal stavkirke i Telemark ble restaurert i årene 1849–51, eller om man vil si «bygget om», av Johan Henrik Nebelong, var resultatet kontroversielt. Det var nesten ikke mulig å kjenne igjen den opprinnelige bygningen. Den nystiftede Fortidsminneforeningen hadde på forhånd gått god for Nebelongs planer. Da foreningens stifter, kunstprofessoren J.C.Dahl fikk se resultatet fra sin post i Dresden, sendte han et sviende brev til Norge hvor han karakteriserte den nye Heddal stavkirke som «et conditor-tempel». Når vi bruker denne tittelen på førstesiden, er det med respekt for den jobben som er gjort med Halvorsens Conditori.

Redaktør

FORTIDSVERN

33

HER LIGGER HALVORSENS CONDITORI lyssatt av en oktoberdag i 2020. Adressen er Prinsens gate 26. Her har det ligget siden slutten av 1800-tallet i det som blir kalt Schiöll-gården, eller Alliance-gården.

Midt mellom de nye bygningene, via-à-vis Stortinget, lå det helt frem til 1880 et aldrende hjørnehus, kjent som «Brevikgaarden». Dette var av den gammeldagse beboelseshusstilen med steilt tak og takarker.

DET NYDELIGE TAKMALERIET i entreen ble møysommelig restaurert for like over 4 millioner kroner.

SCHIÖLL-GÅRDEN like etter ombygningen. Her har den fått en ekstra etasje og saltak. 1895.

FOTO: L. SZACINSKI via Digitaltmuseum/Oslomuseum

DETTE ER BREVIKGAARDEN I 1875, som ble revet for å gi plass til Schiöll-gården, også kalt Alliance-gården, som huser dagens Halvorsens Conditori.

Olaf Martin Peder Væring via Digitaltmuseum/Oslomuseum

34

FORTIDSVERN

etableringen av Homansbyen fra slutten av 1850-tallet. Dette medførte at borgerskapet strømmet til og etablerte seg på byens vestkant hvor kvinnene nå måtte ned til «sentrum» for sine butikkrunder. Turen endte da gjerne på konditoriet.

ET KONDITORI BLIR TIL Historien om Halvorsens Conditori og bygården startet allerede da Stortinget stod ferdig i 1866. Den gang var det et ønske om å etablere tilsvarende representative omgivelser rundt «tinget»Dette førte blant

annet til at det ble oppført en monumental bygning på hjørnet av Prinsens gate og Akersgata i 1872. Denne praktbygningen ble hovedsete for leseselskapet Athenæum og Det Norske Selskab. Wessels plass, som befinner seg i front, ble ferdigstilt i slutten av 1870-årene, og den 29. desember 1885 ble minnesmerket over dikteren Johan Herman Wessel avduket. Deretter ble praktbygget til Frimurerlogen nærmeste nabo i Nedre Vollgate i 1894. Midt mellom de nye bygningene, via-à-vis Stortinget, lå det helt frem til 1880 et aldrende hjørnehus, kjent som «Brevikgaarden». Dette var av den gammeldagse beboelseshusstilen med steilt tak og takarker. Denne bygningen, og flere andre små bygårder i samme gateløp ble kjøpt opp av embetsmann Oscar Schiöll (1845–1934) fra hans svigerfar, Kongelig Taffeldekker Oluf Larsen Tengberg i begynnelsen av 1880.

På den store tomten fikk Schiöll oppført en fireetasjers praktbygning i 1881 som var 51 meter bred med flatt tak etter tegninger av arkitekt Henrik Nissen (1848–1915) og oppført av byggmester A. Schøyen. Denne skulle siden bli kjent som Schiöll-gården.

Opprinnelig var dette en «dobbeltleiegård», altså to bygårder i én, med hjørneinnganger fra Wessels plass som ledet inn til to gårdsrom. Den har en symmetrisk

FORTIDSVERN

35

fasade med markert midtrisalitt og inne i byggets portrom fantes det romanske bueåpninger dekorert med nasjonale mønstre og motiver. Fasaden er kledd med huggen stein i hvit marmor, granitt og kleberstein.

Kombinasjonen av nytenkende arkitektur og materialvalg gjorde at Schiöll-gården ble ansett som en revolusjon innen norsk arkitektur og byggekunst, og dermed fremholdt som norsk monumentalarkitektur av høyeste klasse.

Gjennom årenes løp har bygården huset mange ulike forretninger, blant andre Søstrene Scheens hotell, Fru Clausens eksklusive blomsterforretning, forsikringsselskapet Norsk Alliance, Careme frukt og confectforretning samt R. & H. Johansens hanskeforretning som lå ut mot Akersgata.

I kjelleren, med inngang på hjørnet mot Nedre Vollgate, lå det som ble omtalt som et «folkelig» spisested, Østerskjelleren, helt frem til 1950-årene. Selv om man er litt usikker på om Halvorsens Conditori startet på østsiden av bygget og så flyttet til nåværende lokasjon går man ut i fra at det var på hjørnet i første etasje at skredderen fra Kråkstad, Hans Halvorsen (1840–1915), åpnet dørene til sitt konditori den 25. november samme år som bygården stod ferdig.

VELUR, SPEILEGG OG BUDSJETTSPREKK Her, i det lange, rettvinklede lokalet fikk Halvorsen plass til opptil 150 gjester.

Rommet ble delt inn i tre avdelinger med gedigne sideportér og tungeformede kapper med pomponger som delte lokalet inn i seksjoner. Ett nydelig ådret eikegulv i en rødbrun farge ble møblert med marmorbord, wienerstoler og røde plysjlenestoler med messinghåndtak på toppen av ryggstøet.

Maten ble servert på stilfulle plettbrett med hanker og runde kakefat med stett. Tunge gullrammer kan ha skjult gyldenlærtapeten som dekket veggene, gullforgylte vindusgerikter, sortmalte dørkarmer og store malte rosetter i taket må alt ha gitt ett inntrykk av grenseløs overflod og dramatikk, noe som seg hør og bør i datidens konditori.

Avdelingen ut mot Wessels plass var forbeholdt kvinnene mens de nøt sine kremkaker, mens den indre avdelingen var stedet herrene kunne innta sitt karbonadesmørbrød med speilegg, lese avisen og nyte en god sigar.

Vinen hørte selvsagt til og ble skjenket fra en karaffel med druemotiv med ett sølvskilt hengende i en tynn lenke om flaksehalsen.

Storheter som Lillebil Ibsen, Wenche Foss og Per Aabel, for å nevne noen, har alle blitt servert kaker oppkalt etter kjente personligheter. Som for eksempel den verdenskjente svenske sopranen Kristina Nilsson samt Nansen- og Prinsesse Ingeborg kakene. Disse utgjør bare ett lite utvalg av hva Halvorsens har servert. I 1906 fantes det også Dronning Maud kaker servert ved marmorbordene.

Dette er ikke første gang Halvorsens serverer

36

FORTIDSVERN

KAKEDISKEN BUGNER med nye og klassiske kaker som napoleon og potetkaken.

INTERIØRET RUNDT 1925. Mye har skjedd siden den gang.

Foto: Hersons via Digitaltmuseum/ Oslomuseum

FRA KONDITORIET da produksjonen var i kjelleren. 1925.

LEVARANSEBILEN står utenfor konditoriet. 1925.

Foto: Hersons via

Foto:Hersons via Digitaltmuseum/Oslomuseum

Digitaltmuseum/ Oslomuseum

noe royalt, det var nemlig de som fikk ansvar for å lage bryllupskaken til kronprinsparet i 2001. En herlighet på syv etasjer og inspirert av Gokstad-skipet. Dette var en 130 kilo ren sukkerglede hvor en femtagget krone tronet på toppen. Og prislappen? Den nette sum av 164 000,-.

EN AV DE originale takrosettene pryder taket i konditoriet.

RYKTER Selv om de fleste som har besøkt Halvorsens har gjort det ens ærend for noe søtt, har det i mange år florert rykter om at eldre fruer frekventerte konditoriet for å kunne nyte selskapet til yngre menn. Dette skjedde gjerne etter at kvinnene hadde inntatt en sherry og ett kakestykke, hvorpå de yngre herrene, kalt «melkebarter», snudde en tom kaffekopp opp ned, gjerne med en sukkerbit på toppen.

Hvis en kvinne gjorde det samme viste det interesse og sammen kunne de gå diskret

videre til ett egnet sted. Om dette er sant eller ei får være opp til hver enkelt å bestemme.

Konditoriets nye eier, Jørn Ødegård, har forsøkt å få tak i sannhetsvitner om dette uten å lykkes.

Etter Hans Halvorsen har bedriften endret eierskap flere ganger. I 1890-årene solgte Halvorsen bedriften videre til Olaf Johannessen, en kollega han arbeidet med under lærlingtiden hos Conditor Baumann i Oslo.Baumann var forresten mannen som overtok Casparys konditori i Kongens gate 11 etter hans død i 1869. Johannessen solgte så videre til Hugo Tobiasson i 1912 som i 1953 gjorde sønnen John til medeier. 1. april 1978 kom Georg Franz Duller (1949–2016) til bedriften, stedets siste eier før en storstilt renovasjon startet i 2014. Dette førte til at konditoriet var stengt fra 18. mai det året til og med 14 februar 2020.

MANNSDOMINERT Så hva var det som skjedde, hvorfor forsvant alle konditoriene fra Oslo sentrum? Mye av dette kan sees i lys av ett samfunn i endring etter 2. verdenskrig. I en tid hvor samfunnet var særdeles mannsdominert ble konditoriene kvinnens tilflukt, et fristed og møtested hvor omgangsformene var fastlagt av kvinner, for kvinner. Konditoriet var deres eget, mens kafeene, og i enda sterkere grad vinstuene eksisterte på mennenes vilkår.

For det er ikke å komme utenom at selve eksistensgrunnlaget for konditoriene var å stå som bastioner for kvinnene. Etter hvert som samfunnet ble mer og mer likestilt, og kvinnelig frigjøring fant sted forsvant også behovet for slike møtesteder. Ett annet argument er at folk er tatt av den berømmelige tidsklemma. Arbeidsstyrken har fått ett kraftig løft og folk har ikke lenger tid

FORTIDSVERN

37

HER HENGER PORTRETTER av alle eierne av konditoriet fra Hans Halvorsen på toppen til Georg Duller.

DET MODERNE OG klassiske møtes, noe som var viktig for konditoreieren Jørn Ødegård for å få frem Oslo i det 21. århundre. Her er modrene verk av Live Haug Hilton, Hanna Duna og Kim André Hagen.

til å besøke konditoriene. Mange konditorier har også gått over til å bli mer rene bakerier.

Konditorienes fremgang på 1800-tallet skyldes uten tvil byens store vekst, adskillelsen av boliger og arbeidsplasser innledet av borgerskapets flukt vestover hvor kvinnenes butikkrunder hadde et naturlig endepunkt på konditoriet.

Så da gikk det som det gjorde, Caspary og Günther forsvant inn i historien sammen med Alliance, Baumann og Dagmar.

Kanskje er det derfor Halvorsens på bemerkelsesverdig vis har klart å beholde sin plass i Schiöll-gården, og mulig er det derfor de fikk gjenoppstå etter Stortingets storstilte renovasjonsprosess. En prosess som endte med milliardoverskridelser, oppsigelser og utallige utsettelser. Resultatet ble en fasadebevaring av bygården og

38

FORTIDSVERN

en slags tilbake­føring av lokalene til konditoriet.

IKKE MYE ORIGINALT IGJEN Mye ligner slik det så ut ved stenging i 2014, men under overflaten er alt endret. Det er ikke mye igjen av det originale delene, selv om det kan se slik ut. Fra Hans Halvorsens tid finnes det en takrosett eller to, et par vinduer i bakgården, ett trappeløp innad i selve bygården og ett nydelig takmaleri i entreen til konditoriets L-formede lokale. I forbind­ else med renovasjonen ble det utarbeidet en rapport fra Norsk Institutt for Kulturminne­ forskning (NIKU) hvor de laget en såkalt fargeundersøkelse. Denne gir en detaljert oversikt over alle oppussings­epokene og de skjulte skattene som fantes under mangfoldige lag med tapet, maling­rester og treverk.

Det ferdigstilte lokalet har fått nydelig eikeparkett i fiskebensmønster inspirert av det nå nedlagte Wiener Cafèet i Stockholm.

Veggene prydes av lyse eikepanel akkompagnert av en beigefarget tapet i jugendstil, og man finner samme tapet i en grønntone i rommet innenfor, der herrene før i tiden satt med sitt karbonadesmørbrød. Den russiske interiørarkitekten Elena Potresova har spesialdesignet den grønne hyllen bak disken og brune kvadratiske bord er akkompagnert av klassiske og tradisjonelle kaféstoler. Ødegård har i tillegg invitert flere samtidskunstnere til å dekorere veggene, som en slags kontrast til en klassisk estetikk. Live Haug Hilton, Hanna Duna og Kim André Hagen har kreert malerier som domineres av kraftige penselstrøk og forestiller romvesener, dommedag og

«terrorpotter». Her finnes elementer som forgylte og brukte nesesprayflasker blandet med klassiske og ikoniske bygninger i hovedstaden. Temaet «storebror ser deg» er hovedbudskapet i maleriene. Det hele blir en kakofoni av voldsomme fargekomposisjoner og symbolikk.

Ta deg en tur til Halvorsens, studer de nye maleriene, de gamle fotografiene og la potetkaken ta deg tilbake til en tid da du ikke måtte haste videre. Til en tid hvor dette var det naturlige endepunktet på handleturen, og tenk over hvor mye «historie» som sitter i de nye veggene.

Selv om det meste er nytt og vinduene er bombesikre er utsikten den samme som den var når nasjonale ikoner satt her med en kopp rykende svart kaffe, eller kanskje ett glass vin.

Litteratur Nielson, H.B. (1982). Det var en gang – Vandringer i Oslo og det gamle Christiania. Cappelen: Oslo.

Nyquist, K. (1946). Den søte kunst - En historikk om conditorfaget ute og hjemme gjennom tidene. En beretning om Oslo conditor laug 1894-1944. Marius Stamnes Boktrykkeri: Oslo.

Næsheim, A. (1994). Kristiania i Oslo – Hovedstads­vandringer med skissebok 8. Schibsted: Oslo.

Roede, L. (1981). Konditoriene – møtestedene som forsvant, I: St. Hallvard 2-3/1981. Oslo Byes Vel: Oslo, s. 143-146.

Reisegg, Ø. (2004). Arkitekturen i Kristiania omkring århundreskiftet. I: St. Hallvard 1/2004. Oslo Byes Vel: Oslo, s: 32-48.

Internett Engen, Ø.B. (2014). En frihavn for fine fruer. [Internett]. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/osloby/i/bJel/ en-frihavn-for-fine-fruer#.UuPngPPKwic [Lest: 5.2.20].

FORTIDSVERN

39

NY PODCAST MED GODE HISTORIER

OM HUS OG FOLK – EN ROADTRIP OM KULTURMINNER Anette Ramstad og jeg har vært på tur – en roadtrip. Et samarbeid mellom Fortidsminneforeningen og Bygg og Bevar. Oppstarten var Oslo, endestasjonen Kirkenes. Over 4000 kilometer er tilbakelagt i en leid kassebil med madrasser i baksetet. Målet var reisen, og alle menneskene vi traff undervegs.

Anette Ramstad (t.h.) i Bygg og Bevar og Mathilde Sprovin i Fortidsminneforeningen har reist Norge på langs og laget podcasten om Hus og folk. Her er de på gården Nordigard Blessom i Vågå i Nord-Gudbrandsdalen, et av de mange stedene du kan bli kjent med på denne podcasten.

Tekst: Mathilde Sprovin, leder for avdelingen Bygningsvern i Fortidsminneforeningen. Anette Ramstad er journalist i Bygg og Bevar.

K

ulturminneloven definerer kulturminner som alle spor etter menneskelig virksomhet. Forvaltningen har endret seg de siste tiår, fra fokus mot de monumentale byggverk, til hverdagslivets kulturminner.

Nå skal hele samfunnet gjenspeiles i det vi bevarer, og det er bra. Kulturminner er historier, fra de samfunnsdefinerende hendelser med tilhørende bygninger, til de mer unnselige byggverk reist av vanlig folk.

Det var de små historiene jeg og Anette var ute etter. Derfor kjørte vi forbi storbyene. Oslo, Bergen og Trondheims monumentalbygg ble passert i stillhet.

Vi overlater til andre å formidle om slott, storting og katedraler. Heller har vi stoppet hos Helge, Torstein, Kari-Anne, Stein, Sigrid og Elisabeth, for å nevne noen.

Møtene har vært mange. Hvor enn vi stoppet har vi laget podkast. Vi ønsker å fortelle historiene.

RESULTATETS VARIASJONER Podkasten Om hus og folk kommer i 22 episoder. Dette gjenspeiler stedene vi stoppet, og det gjenspeiler bredden i kulturminnefeltet. Det ene følger det andre. De

40

FORTIDSVERN

private er – om ikke politisk, så del av en større helhet. Den enkeltes prosjekt brikker i det samlete feltet.

Episodene er i form av en samtaler, flere av dem med private eiere. Penger og tid legges i å redde et sted, en plass, ein gard. Helge kjøpte plassen Sundet Nedre for å redde den fra forfall og en snarlig rivning. Ingrid på Nordigard Blessom er odelsdattera som tar over slektsgården med aner tilbake lenge før svartedauen. Begge snakker om ansvaret for å føre historien videre. I Vadsø snakker Randi om etterkrigsbebyggelsen. Det samme gjør Evelyn i Hammerfest og Svein Harald i Vardø.

Kontrastene til husmannsplassen på Sundet og tjærete tømmervegger i Vågå er påfallende. Like fult – dette er likestilte brikker i kulturminnevernet.

På Røst møtte vi flere driftige damer engasjert om ulike hus på øya, sammen fører de historiene videre. Og ved siden av står Kari-Anne, sauebonden som sammen med 200 sauer ivaretar kulturlandskapet som er i ferd med å forsvinne. Det lille mennesket mot klimaendringer og nedgangen i landbruket. Det er ikke små oppgaver de enkelte tar på seg.

KULTURMINNER TIL STAS Men vi klarte det ikke helt – å passere det monumentale. Kanskje ikke helt det monumentale, men de veldig definerte kultur­minnene. Vi måtte stopp ved et par stavkirkene, ved Stiklestadstøtten og på Røros. Det er vanskelig å komme utenom.

Heddal og Borgund stavkirke ble besøkt.

På Borgund fortelles historien om Nykirka, og om stavkirka. Det er også historien om Fortidsminneforeningens vernearbeid på 1800-tallet. Om hvordan foreningen lå i front, og så verdier andre ikke så. Heddalen stavkirke var i 1896 åsted for en studietur med elever fra Tegneskolen i Christiania.

Flere av dem var kvinner, og de ble utfør­ ende arkitekter etter endt utdannelse. De var de første kvinnelige arkitektene i Norge.

Det er historie i det også.

Ola møtte oss på Stiklestad. Stiklestad­ støtten er Fortidsminne­foreningens andre «eiendom», ervervet i 1856, og del av en eiendomsstrategi som fortsatt er gjeldende for vernearbeidet vi driver. Et annet tidlig definert kulturminne er Røros. Bergstaden der deler av hovedgata ble fredet tidlig på 1920-tallet. Det sies at Harald Solbergs maleri fra Kjerkgata var foranledningen for

Foto: Ingrid Blessom

fredningen. Anette gikk på byvandring med Berit, men fokus ble ikke gatefasadene, men uthusene.

DET OVERORDNETE Møtene med menneskene og enkeltprosjektene viser også noen overordnete linjer. Nedfelt i stortingsmeldinger og del av den etablert kulturminnepolitikken.

Torstein har satt i stad et dampbakeri i Uggdal. Her har han kulturkvelder med baking og formidling. I huset ved siden av har han gjenåpnet det gamle landhandleriet. Også her er det bakeriutsalg. Fra tomme bygninger har han skapt næring og stolthet i bygda. Den samme historien er å finne hos Sissel i Hamningberg. En gammel sjøbu er satt i stand og rommer i

dag kafé. Det kalles vern gjennom bruk og verdiskapning.

Ellev og Sverre Walter er håndverkere.

Ellev restaurerer vinduer, og han er stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt. Sverre Walter leder avdelingen for bygningsvern ved Helgeland Museum. Håndverket blir stadig viktigere i kulturminnevernet.

Forenklet sagt har vi de siste tiår beveget oss utenfra og inn. Fra arkitektenes og kunsthistorikernes stilstudier til håndverket.

Håndverks­kunnskapen er viktig for å bevare kulturminnene, men har også verdi i seg selv, som en sentral del av vår immaterielle kulturarv.

Fra begynnelsen av 2000-tallet har det vært økt fokus mot nasjonale minoriteters kulturminner. Målet er å sikre vern og øke

bevisstheten – minoritetenes kulturminner er sentrale ledd i vår felles historie.

Kunnskap bygges stadig, og med dette som bakteppe ble det naturlig å oppsøke samiske og kvenske hus på reisen gjennom Nord-Norge. For egen forståelse, og for å formidle kunnskapen til flere.

ET FORMIDLINGSFORSØK Fortidsminneforeningens formålsparagraf, vedtatt i 1844, fastsatte at foreningen skal gjøre kulturminner «bekjendte for Almenheden». Med podkasten Om hus og folk er et nytt medium tatt i bruk – slik at historiene om kulturminner kan nå stadig flere. * Om hus og folk kan høres i Spotify og ITunes

FORTIDSVERN

41

SAMMEN MED TIDVIS AS har Fortidsminne­foreningen laget en digital modell av klosteranlegget anno 1250.Modellen kan oppleves både som en 360˚-tour på skjerm og med bruk av VR-briller, og det finnes en nedlastbar modell som kan videreutvikles til dataspill eller interaktive opplevelser.

Legg denne QR-koden inn i telefonen og opplev Tautra klosterruiner.

Sjekk digitaletautra.no for 3D-spill, klosterhistorien og rebus for barn.

TAUTRA ANNO 1250

ET DIGITALT INNBLIKK I MUNKENES LIV På den frodige øya Tautra i Trondheimsfjorden ligger ruinene etter et cistercienserkloster grunnlagt i 1207. I dag er det ikke mange steinene igjen av det som en gang var en storreist kirke og klosterbygningene er for lengst borte. Men nå kan du få et innblikk i hvordan det kan ha sett ut den gangen munkene levde her!

Tekst: Merethe Skjelfjord Kristiansen, kunsthistoriker og daglig leder i Fortidsminneforeningen Den trønderske avdeling.

42

FORTIDSVERN

S

ammen med Tidvis AS har Fortidsminneforeningen laget en digital modell av klosteranlegget anno 1250.

Kirkeruinen er Fortidsminne­ foreningens aller første eiendom, gitt i gave av teolog Jacob von der Lippe Hansen i 1846. Siden den gang har vi jobbet for å bevare og formidle stedet for besøkende.

Men det er ikke bare enkelt å forklare

hvordan det en gang var et yrende klosterliv på denne fredfulle plassen. Derfor gikk vi i gang med å skape en digital modell av anlegget, slik at man selv kan trå inn i klosteret og se og oppleve det slik det kan ha vært på starten av 1200-tallet.

Modellen kan oppleves både som en 360˚tour på skjerm og med bruk av VR-briller, og det finnes en nedlastbar modell som kan videreutvikles til dataspill eller interaktive

opplevelser. Vi er stolte av å tilby modellen på lisensen CC-BY-SA, som er en åpen lisens som gir fri bruk så lenge du nevner opphavet og lar ditt bidrag gå videre på samme premisser. Slik kommer kunnskapen flere til gode, slik kulturminnene også er vår felles kulturarv.

NÅ UT TIL BARN OG UNGE Et av målene med prosjektet har vært

FORTIDSVERN

43

å kunne nå ut til barn og unge, gjennom en teknologi de er kjent med, gi dem et innblikk i klosterlivets hverdag og middelalderens samfunnsstruktur og la barna bli klar over hvilke kulturminner vi omgir oss med; og hvilke muligheter som ligger i å bevare disse.

Også bærekraft har vært en motivasjon for arbeidet. Ved å gjøre Tautra tilgjengelig fra ulike steder i verden demper vi behovet for å besøke den sårbare øya fysisk, og beskytte flere rødlistearter som finnes der. Å tilby en digital reise er dessuten blitt sterkt aktualisert med den pågående pandemien, og det muliggjør å tilby spennende opplevelser for gamle og andre med fysiske begrensninger i reise. For ikke å glemme at dette også er en reise i tid! Men hvordan så det egentlig ut?

Det var det vi først måtte finne ut av.

Sammen med en gruppe fagpersoner gikk vi i gang med friskt mot, men det var vanskeligere enn vi hadde sett for oss. Vi har svært få kilder til klosteranlegget og tolkningene kan derfor være mange. Når vi nå presenterer en ny modell av klosteret på Tautra er det derfor en visualisering, ingen rekonstruksjon. Fra før hadde vi to ulike rekonstruksjonsforslag å ta utgangspunkt i.

Men når vi begynte å gå dem nærmere etter i sømmene oppdaget vi at de ikke samsvarte helt med de funnene som er gjort. Derfor gikk vi tilbake til tegnebordet og startet med å lage et nytt grunnplan for klosteret.

ARKITEKT CHRISTIES SKISSER To kilder står sentralt i dette arbeidet, domkirkearkitekt Christian Christies skisser og plan fra utgravningene sommeren 1879 og cisterciensernes rigide idealplan som har forandret seg lite fra middelalderen og frem til i dag. I tillegg har vi sett til de andre cistercienserklostrene i Norge, Munkeby, Lyse og Hovedøya. Kun én middelalderkilde omhandler klosterbygningene direkte. Når vi nærmer oss reformasjonen pantsetter den forrykte abbed Mathias Henrikssøn klosteret og selger et nybygget hus på tre etasjer som står «forran vårt kloster» til Nils Lykke. Dette huset må ha vært av tre, noe også Christies funn indikerer. Også historiske beskrivelser fra blant annet Gerhard Schøning (1774) og Lorentz D. Klüwer (1817) tilsier at klosterbygningene var i tre og vi har valgt å lafte disse i modellen. At hverken Schønning eller andre har med beskrivelser av klosterbygningene tyder på at disse har vært borte lenge, da anekdoter fra fortiden ofte ble notert i reiseskildringene. Trolig ble de flyttet eller revet allerede kort tid etter reformasjonen, slik salget til Lykke indikerer.

Kildene til klosterbygningene på Tautra er derfor få, men en oppregning av inventar fra salget i 1532 tilsier at klosteret har hatt bygninger med funksjoner som andre kloster: kjeler og kar til kjøkkenet, dekketøy og glass til refektoriet (spisesalen), senger og sengetøy til dormitoriet (sovesalen) og

44

FORTIDSVERN

MODELLEN ER UTSTYRT MED INFOPUNKTER og en egen barneløype. Last ned kryssord under fanen «for barn» på nettsiden www.digitaletautra.no, og la barna gå på jakt etter Grandonkel Fredo i modellen!

RUINEN ETTER KLOSTERKIRKEN ligger vakkert plassert ved en gresslette, omgitt av trær, men uten noen spor etter husene hvor munkene bodde og arbeidet.

gjestehuset, «70 gamle bøker oppå et loft», hvorav enkelte kanskje var skrevet i dagstuen og senere oppbevart i armariet (biblioteket).

De hadde dessuten fullt smedutstyr, snekkerverktøy, glassmesterverktøy og jordbruksutstyr, samt utstyr til fiske.

På bakgrunn av dette, samt Christies opptegning og skisser med notater kan vi anta at klosterbygningene mer eller mindre har fulgt den tradisjonelle planen for klosteranlegg hos cistercienserne, med et sett bygninger som danner en firkant omkring en klostergård.

Ved fundamentene lengst vest har vi de eneste spor etter ildsted, og vi har derfor lagt kjøkkenet hit, selv om dette er noe ureglementert. Sammen med lekbrødrenes vestfløy danner disse husene lekbrødrepassasasjen som fører rett inn i kirken.

Stilen til cistercienserne er enkel. Arkeolog Øystein Ekroll kaller den middelalderens funkisstil, så det er ikke så eiendommelig at vi ikke finner mange dekorerte steiner i ruinen, men mye har nok også forsvunnet i årenes løp. Kirken ble etter reformasjonen benyttet til steinbrudd, som da sørveggen ble brutt ned for å bygge gården Tautra Nordre, dagens Klostergård, tidlig på 1800-tallet.

Både her og i andre grunnmurer rundt på øya finnes det nok mang en stein fra klosteret.

Arbeidet med modellen av kirken har gitt oss ny kunnskap og forståelse, som da vi innså at den trolig har vært rundt 20 meter

MIDDELALDERENS FUNKISSTIL I dag er det kun ruinen av klosterkirken som står igjen på Tautra, og selv om mye også her er uklart har det vært enklere å se for seg hvordan den opprinnelig kan ha sett ut. Ruinen består av ett sammenhengende kirkerom, samt en stor sidebygning mot nord.

Muren har flere vindus- og portalåpninger, og spor av kalk tilsier at kirken opprinnelig har vært hvitkalket både på inn- og utsiden.

Vi finner ingen spor etter hvelv, så trolig har kirken hatt et sperretak av tre, slik flere trønderske steinkirker har.

høy og ikke 14, slik tidligere antatt! Dette er til sammenligning samme høyde som koret i Nidarosdomen. Det har derfor vært en mektig kirke munkene på Tautra tuslet småtrøtte inn i, på vei ned trappa til morgenens første bønn. Om det faktisk har vært natt-trapp på Tautra vet vi ikke, men dette er en av flere små friheter vi har tatt oss i denne visualiseringen.

Av interiør er det nemlig lite bevart. Vi har kun fundamentet til høyalteret lengst øst og funn av glaserte fliser som tilsier at gulvet var brunt og grønt. Kirkerommet er derfor innredet med utgangspunkt i andre

klosterkirker, og det vi har fått på plass av interiør er inspirert av bevart trøndersk middelalderkunst. Pandemien la noe begrensning på arbeidet i denne omgangen, men håpet er at vi i fremtiden kan få fotogrammetrert flere gjenstander til å møblere kirkerommet med. Arbeidet med modellen er på ingen måte ferdig og vi ønsker å kunne tilby flere digitale opplevelser etter hvert. Modellen finner du på nettsiden www.digitaletautra.no.

God tur!

Modellen er laget med støtte fra Riksantikvaren, Kulturrådet og Nordenfjeldske Bykreditts Stiftelse.

Kulturminnefondet gir tilskudd til private eiere som vil ta vare på: • hus og bygninger • båter og fartøy • hageanlegg • kulturlandskap CICSTERCIENSERNE STREBET ETTER NØKTERNHET, men altrene har nok likevel vært flott dekorerte, gjerne med helgenskulpturer.

Høyalteret har fått låne frontalet fra Skaun kirke i Trøndelag. Ved hjelp av infopunkter kan vi på denne måten også ta publikum med på en reise blant trøndersk kirkekunst.

Send inn din søknad på: www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

45

Det har vært en lang og vond kamp. Men motstand kan man vokse på og lære av.

TRØNDELAG

Trondheim Melhus

PRESTEGÅRDSLÅNA I MELHUS

EPISENTER FOR BYGNINGSVERN Jeg er ganske sikker på at alle som har krysset veien til Kristine Kaasa Moe de siste 30 årene er blitt rystet av de mange små jordskjelvene hun har satt i gang for å redde den 37 meter lange Prestegårdslåna i Melhus i Trøndelag. Hun har naturligvis ikke gjort det helt alene, men front­ figuren har hun vært. Ut av all denne energien vokser det nå et regionalt bygningsvernsenter til hjelp og støtte for alle som vil ta vare på en bygning på den beste måten.

Tekst og foto: Ivar Moe

KRISTINE KAASA MOE har i 29 år levd med Prestegårdslåna.

Hun har kjempet mange små og store kamper for å redde bygningen. Gjennom årene har hun øst av sin erfaring, og hjulpet andre med bygningsvern. Fra januar 2021 blir Prestegårdslåna er organisert bygningsvernsenter med en fast ansatt.

46

FORTIDSVERN

I

2007 ble det for første gang arrangert bygningsvernkurs i Prestegårdslåna, med kalkmaling på agendaen. Det er kalkmalingskurs i år også. Men allerede i 2004 arrangerte hun kurs innen kultur­ minnevern, og kursene ble en viktig del av en lang utdannelse for Kristine Kaasa

Moe. Etter utallige kurs og samarbeid med profesjonelle bygningsvernere er hun blitt en fremragende autodidakt på området.

Hun ser behovet for hjelp til eiere av eldre hus, og har lenge ønsket å åpne et eget bygningsvernsenter på den 300 år gamle prestegården, som nå står vakker, okergul

og endelig på vedlikeholdsnivå. På yttervegger er det panelbord fra fire århundrer.

Det eldste dokumentet hvor Låna er nevnt er fra 1739. Aslak Bolts bibel har bodd i huset på 1700-tallet, og har kanskje ligget i et eldgammelt skap i kjellerveggen, når sognepresten var borte på reise.

FORTIDSVERN

47

I mange år kjempet Kristine Kaasa Moe mot Melhus kommune for å redde Prestegårdslåna. I oktober i år kom ordføreren Jorid Oliv Jagtøyen på besøk og tildelte henne Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid for kulturminner og for å ha reddet Prestegårdslåna.

DEN 300 ÅR gamle Prestegårdslåna i Melhus i Sør-Trøndelag har en historie med embedsmenn og rivelystne kommunepolitikere som heller ville bruke plassen til kirkegård. Etter en lang og dramatisk prosess, står Låna trygt i dag. Hagen ble rasert i 1991, bortsett fra spireahekken og den lille trappen fra 1929. Stiftelsen har tilbakeført gjerdet slik det var på 1700-tallet, stakitt fra 1800-tallet, samt lysthus og stabbur.

48

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

49

Kommunen la ny Alta-skiver.

Det var en god ting. Den andre gode tingen var at de nesten ikke gjorde mer, for da ble det ikke gjort så mye galt.

Behovet er stort for sivilt kulturminnevern i regionen, og i løpet av første kvartal 2021 står bygningsvernsenteret klart til å ta imot de første oppdragene. Prestegårdslåna er organisert som en stiftelse for ideell virksomhet.

Styret har besluttet at så snart lønnsmidler er på plass, vil Tone Østerli bli ansatt som daglig leder ved bygningsvernsenteret. Inntil videre er hun med i planleggingen av senteret på frivillig basis. Hun har master i kulturminne­ forvaltning samt lang erfaring fra økonomi og administrasjon. Hun har vært antikvar i Trøndelag fylkeskommune og har for tiden et engasjement hos Byantikvaren i Trondheim.

UTADRETTET BYGNINGSVERN Kristine Kaasa Moe er styreleder i Stiftelsen Prestegårdslåna. I 29 år har hun levd med denne unike bygningen og nærmest blitt en organisk del av den. Etter mange kamper, skuffelser og til slutt seiere, har hun fortsatt overskudd til å drive utadrettet bygningsvern.

Her har det nok vært et bygningsvernsenter i praksis i mange år, for mange har fått hjelp og råd, men først nå skal det bli en formell, organisert virksomhet. Den 14.oktober i år, på den 312 onsdagskvelden med foredrag, kom ordfører i Melhus kommune, Jorid Oliv Jagtøyen, og overrakte henne Kongens Fortjenestemedalje for innsatsen på Låna.

For Kristine Kaasa Moe var det en enorm glede, men som hun sier, «det vil også gagne kulturminnevernet».

Hun er lektor med kristendom hovedfag og har vært lærer i Melhus nesten hele sitt voksne liv. Interessen for historie har hun alltid hatt med seg. Bygningsvern kom etter hvert.

- Jeg kommer fra Borre i Vestfold, hvor jeg er konfirmert og viet. Jeg har vært klokker og menighetssekretær i Borre kirke, en middelalderkirke i stein. Det vakreste er å være der i barnedåp, for da senkes en engel med dåpsfatet. Jeg gråt hver gang engelen dalte ned, forteller hun, og deler med oss i neste sekund historien om Prestegårdslåna.

Prestene bodde her fra 1720-tallet da huset var nytt. I 1877 ble huset istandsatt, etter at man hadde vurdert riving. En ny stor istandsetting ble utført i 1929, men da bare av husets midtre og østre del. Departementet ville ikke bruke penger på vestenden,

50

FORTIDSVERN

Harry Fett stanset i 1929 den nest siste trusselen som var mot Prestegårdslåna.

DET ER DEKKET til kaffe, blant bøker, prekener og utstyr etter prester, i Niels Nielsen Dahls værelse. Rommet er kalt opp etter en god og dyktig prest i bygda, på tidlig 1800-tall.

EN REKKE RESTAURERINGSPROSJEKTER er gjennomført fra 2003 av. Vinduet på vestveggen er sannsynligvis over 200 år gammelt. Bygningen er i 2020 nådd frem til vedlikeholdsnivå.

DA STIFTELSEN tok over Prestegårdslåna, satt de opp stabburet fra 1780. Det hadde ligget lagret lenge på kapellangården i nærheten.

I HANS NIELSEN HAUGEROMMET satt Hauge i et vondt forhør 16. desember 1799.

Gjenstandene er gaver fra en rekke forskjellige mennesker.

Dørene er de samme som i 1799.

FORTIDSVERN

51

Aslak Bolts bibel har bodd i huset på 1700-tallet, og har kanskje ligget i et eld­ gammelt skap i kjeller­ veggen, når sognepresten var borte på reise. dermed skulle den rives. Da kom daværende riksantikvar Harry Fett på banen og leverte følgende mening 10. juni 1929: «I anledning Deres skrivelse av 27. f.m. som blev forelagt Fortidsmindesmerkeforeningens direksjon på møte 5. ds. blev man enig om å uttale at det vilde være beklagelig om Melhus prestegård, som jo er en av de største og mest karakteristiske gårde i Trøndelag kappedes av. Selv om det i øieblikket kan synes litt urimelig å beholde en så stor hovedbygning, så vil dog en nedrivning her foruten å ødelegge hele bygningens karakter neppe bety nogen særlig økonomisk vinning. Man kan jo heller aldrig vite hvad der i fremtiden vil bli behov for på en gammel prestegård.» Så Harry Fett stanset i 1929 den nest siste trusselen som var mot Prestegårdslåna.

BORGESTUEN helt vest i huset, er et svært stemningsfullt rom, med vakkert slitte vegger. Dette var forpakterfamilienes kjøkken fra siste del av 1800­tallet til 1948.

PÅ LOFTET BLE det funnet en tapetrest, fra tapet brukt i Låna på 1850-tallet. Tapetstykket er innrammet. I et av de tidlige prosjektene – i 2005 – ble det gitt penger til håndlaget kopi.

52

FORTIDSVERN

REV ALLE UTHUSENE - I 1959 var det prekært behov for mer kirkegård. Kommunen overtalte departement og Opplyningsvesenets Fond til å selge prestegården og syv mål tomt. Det gjorde den for 80 000 kroner. Det første kommunen gjorde da den ble eier, var å rive alle uthusene som lå mellom Prestegårdslåna og kirken, blant annet et stabbur fra 17- eller 1800-tallet og et litt større, satt opp i 1780.

Imens ble presten boende her til 1961 da den nye prestegårdsboligen stod ferdig.

Så fikk en lærer og to kirketjenere bo her i kortere perioder, til den siste flyttet ut i 1984. Da var kommunen på ny i beit for kirkegårdsjord. Spørsmålet var – skal vi rive Prestegårdslåna, skal vi rive deler av den eller skal vi flytte den? De ble enige om å legge kirkegård i hagen og rive vestenden, sier Kristine Kaasa Moe. Prestegårdslånas Venner ble stiftet, og de klarte på 1980-tallet å forpurre planene.

Men våren 1991 gikk det raskt mot riving: Det var nytt behov for mer kirkegårdsjord, kirke og kommune anla kirkegård i hagen og skulle rive vestenden av Låna. Biskopen sluttet seg til dette. Men husmor og ligningfunksjonær Ragnhild Ryther Overbye var en av dem som ble fortvilet over raseringen.

Sommeren 1991 reiste hun til fylkeskonservatoren i Trondheim og til Riksantikvaren i Oslo, og klaget sin bitre nød.

STØRHUSETS STORE GRUE skal restaureres. Den ble «istandsatt» med moderne sement på 1950-tallet. Men ser lukt til himmels opp igjennom pipen, og sneen daler ned i grua om vinteren.

I ØVRE, VESTRE GANG ser man noen steinbiter og deler av oppgangen til prekestolen som stod i middelalderkirken, bare 70-80 meter fra vinduet. Den eldgamle kirken ble revet i 1890.

- Ragnhild R. Overbye greide å påvirke vernemyndigheten. Nå avdøde fylkeskonservator Finn Damstuen, en helgen her i huset, gikk imot politikerne. Bjørg Rugelsjøen (1945-2014) ble en viktig person i innsamling av dokumentasjon. Hun fant og skrev av blant annet den første beskrivelsen av Prestegårds­låna. Den 26. september 1991 ble Prestegårds­låna og hagen midlertidig fredet. Det var en vidunderlig dag, forteller Kristine Kaasa Moe. Sammen med Ragnild R. Overbye og Jens Loddgard, som eide gårdsbruket som grenser inn til kirkegården, og som da var leder av Prestegårdslånas Venner, gikk hun inn i kampen for Låna og hagen.

FÅR JORD I GAVE - Jens Loddgard skrev til kommunen at den skulle få ca. tre mål tomt av gården til

kirkegård, hvis de bare lot Prestegårdslåna og hagen være i fred. Den 3. desember 1991 skulle fylkeskulturstyret ha møte og behandle klagen fra Melhus kommune over den midlertidige fredningen. Vi måtte prøve å få fylkeskulturstyret til å gå vår vei. Fra det tidspunktet har Prestegårdslåna vært hovedjobben min, forteller hun.

Hun gikk ned i lærerstilling så mye hun kunne for å jobbe med dette, selv om hun elsket lærerjobben. Jeg ringte til alle politik­ erne i fylkeskulturstyret for å overbevise dem om at fredningsvedtaket måtte bli stående.

- Vi ble plassert på en liten benk borte i et hjørne, mens de andre satt på høyryggede armlenstoler ved et stort fint bord. Det var typisk for oss i kulturminnevernet som er fotsoldater, og som hele tiden slåss mot myndighetene. En i møtet spurte: -Er

FORTIDSVERN

53

blant andre lag, organisasjoner og kirken, og med kommunen som skulle ha flertall, sier Kristine Kaasa Moe med et sukk.

EN KJÆRKOMMEN TILFELDIGHET Det er her at en kjærkommen tilfeldighet dukker opp i Lånas historie. Bygningsvern­ legenden Arne Berg (1917–2012) hadde hytte i Melhus kommune. Han var kjent med kampen som var blitt ført, og ble spurt til råds av Kristine Kaasa Moe. Hun forteller hva som skjedde: «Dere må ta kontakt med KGB», sa Arne Berg, og med det mente han Kristen Grieg Bjerke, daværende generalsekretær i Fortidsminneforeningen. Den 29. august 2001 kom Kristen Grieg Bjerke til Prestegårdslåna, og holdt et foredrag der han snakket om stiftelse som organisasjonsform for kulturminner. Politikerne ble overtalt gjennom høsten og vinteren. Arne Berg tegnet logo. I 2002 skulle dette tas opp i kommunestyret.

- Jeg hadde vært lærer her noen tiår, så jeg kjente mange og tok kontakt med de forskjellige politiske partiene. Den 30. april 2002 vedtok et enstemmig kommunestyre å omgjøre Prestegårdslåna til en privat ideell stiftelse.

Fra 9. september 2002 har Kristine Kaasa Moe vært styreleder i stiftelsen. Da hun overtok hadde kommunen eid huset i litt over 40 år og gjort to gode ting, sier hun.

- De la nytt tak med altaskifer. Vi fant bare ett hull. Og det andre var at de nesten ikke gjorde noen ting. Og det er jo en grunn­ leggende viktig ting i kulturminnevernet, for da ble det ikke gjort så mye galt.

STEENBUCH-SALONGEN: En prestekjole, en stol som kongen gav bort på 1700-tallet, et vippebord, to gravstener på fallbordet, gamle konfirmantbenker – og mere til. Alt har mye å fortelle.

det slik at noen har kommet med tilbud om jord til utvidelse av kirkegården mot nord?

- Ja, sa en av dem som var best orientert.

- Han sitter der borte.

Min nabo Jens Loddgard reiste seg og bekreftet at han ville gi bort jord til kirkegård. Da de stemte, gikk det i vår favør, forteller Kristine Kaasa Moe, som ennå i dag kjenner på den jublende gleden de opplevde den dagen inne ved veggen.

ENDELIG FREDET - Det har vært en lang og vond kamp. Jeg fikk personlig kritikk i avisen. Men motstand kan man vokse på og lære av. Jeg kan på en måte forstå dem som ville ha vekk Låna, for de sa at den er et symbol på embedsmanns­ kultur – myndigheten mot menigmann. Alle storbøndene i Melhus ligger begravet nær kirken. De har hatt gravplass der gjennom hundrevis av år. Nykirkegården fra 1893, som ligger øst for veien forbi kirken, ble gjerne plassen for innflyttere og småkårsfolk.

Noen følte det mindreverdig å ligge langt vekk fra kirkeveggen.

I 1996 ble til slutt Prestegårdslåna og hagen fredet etter kulturminnelovens §§

54

FORTIDSVERN

PÅ 1950-TALLET BLE de små fra boliger i prestegårdens nærhet trillet i denne fine barnevognen, som ble tatt godt vare på og er en av de mange gaver som er gitt til Prestegårdslåna.

15 og 19. Områdefredningen er en av få i Trøndelag.

- Så kom kamp nr. 2. Kommunen visste ikke hva de skulle gjøre. De hadde fått en stor fredet eiendom, og kommuner kan ikke styre med sånt. Derfor dannet kommunen en komité som skulle komme med forslag til

driften. Jeg satt i komiteen, men mine forslag ble det ikke lyttet særlig til. Flertallet mente at kommunens bygg- og eiendomsavdeling skulle sette i stand huset. Kommunens kulturforvaltning skulle organisere bruken, for allmenne interesser. Og Prestegårdslånas Venner skulle få sitte i et husstyre som én

IKKE FEM FLATE ØRE - Da vi overtok i 2002 hadde vi ikke fem flate øre. Jeg tenkte: Nå har jeg overtatt en diger bygning, det er veldig mye som må gjøres og vi har ikke nåla i veggen. Men når en husmor i gamle dager kunne føde 10 barn og få dem på skolen, ja, så må vel jeg greie å stelle med et hus. Jeg høstet eplene som hang på trær her sommeren 2002, solgte dem til meg selv for samme pris som på Samvirkelaget, og la pengene i et Norges-glass i kjøkkenskapet, og tenkte at «Dette er begynnelsen», sier Kristine Kaasa Moe. Venneforeningen (som hun også leder) fortsatte med kulturkveldserien Onsdags­ kveld i Låna, som ble startet i 1992. Det er gratis adgang og gratis servering.

Foredragskveldene ble populære. Da jeg besøkte Prestegårdslåna i september, hadde de dagen før avviklet foredragskveld nr. 311.

Planene for våren 2021 er klare.

- Jeg har gjennom årene invitert folk innen kulturminnevernet hit, og de har jeg lært av.

Det koster ikke penger. Vi har gjennomført fargeundersøkelser. Vi satte opp 1780stabburet som var lagret på kapellan­gården, rekonstruerte lysthus og stakitt. Jeg har

VESTRE DEL av Låna er den «nye» delen av huset, den er fra 1745. Barna til forpakteren, som bodde her frem til 1948, forteller at de aldri gikk ned trappen fra andre etasje, de rutsjet ned.

skrevet mange søknader – og gitt ut 13 bøker fra Låna. Jeg ba fagfolk om råd. Del opp arbeidene som skal gjøres i mindre prosjekter, sa de. Jeg la planer og søkte støtte. Våren 2003 kom de første midlene fra fylket og fra Torstein Erbos Gavefond. Utallige søknader og bevilgninger har det blitt deretter.

- Nå har jeg holdt på med dette i 29 år, og jeg fortsetter arbeidet så lenge jeg kan.

Men jeg lever ikke evig, og vil at Låna skal

leve etter meg. Jeg har i mange år arbeidet omtrent en full stilling her. Jeg noterer arbeidstimene for oss alle i dugnadsgjengen.

Vi kjempet og slåss, en lang og vond kamp.

Mange så oss som bråkmakere. Men vi vant til slutt, og i dag har vi et strålende samarbeid med kommunen, bl.a. med at barn, unge og eldre får komme og oppleve Prestegårdslåna, sier Kristine Kaasa Moe.

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

55

Tinn

RYDDESJAU I TINN I TELEMARK

VESTFOLD OG TELEMARK Porsgrunn

KISTENE VAR FULLE AV TEKSTIL-SKATTER Høsten 2016 fikk jeg forespørsel av ei venninne om jeg ville være med å rydde i et stabbur i bygda hvor jeg bor. Sønnen hennes hadde arvet en gammel gård og stabburet hadde trolig vært avstengt i mer enn tretti år. På loftet var det sju kister fulle av tekstiler!

J

eg er interessert i tekstil folkekunst og hadde nettopp startet på mastergradsstudiet i tradisjonskunst ved Universitetet i Sørøst-Norge. Jeg visste at i andre etasje av stabbur var det i gammel tid vanlig å oppbevare klær.

Jeg var spent da vi klatret opp stigen inni stabburet. Skuffet ble jeg ikke: Flere av kistene var rosemalte og et syn i seg selv. Vi fant stakker, kjoler, åklær, skjorter, barneklær, forklær, overliv, en rull ferdig stampet vadmel, håndspunnet strikkegarn, knapper, bånd og mye mer. Der og da bestemte jeg meg for at mitt mastergradsprosjekt skulle ta utgangspunkt i dette loftet. Det var vanskelig å velge ut hva jeg skulle inkludere i prosjektet. Det bugnet av tekstile skatter som var verdt en mastergradsoppgave. Jeg endte opp med fire skjortekrager som hadde vært brukt av kvinner, med en del fellesnevnere, samtidig som de var helt forskjellige.

Gjennom mastergradsprosjektet viste jeg kragene fram, beskrev dem og gjenskapte dem. To av kragene sydde jeg på en halvskjorte og en helskjorte. I denne artikkelen vil jeg beskrive skjortebruken til kvinner, mønstrene på skjortene, symbolbruk og materialene som ble brukt. Hvordan kan mønster, materialbruk og sømteknikk brukes til å tidfeste et gammelt plagg? Til slutt vil jeg gi noen råd til den som kommer over en gammel tekstil skatt.

DE FIRE SKJORTEKRAGENE, fra venstre Krossen, Muruspjeldet, Stjerna og Slangen.

56

FORTIDSVERN

Foto: Elisabeth Haig Jacobsen

DIREKTE OG INDIREKTE DATERING AV TEKSTILER De fire skjortekragene var alle brodert med korssting i fire forskjellige mønstre.

Kragene var brodert på linstoff med ullgarn.

Brodergarnet hadde fargetoner som vitnet om plantefarging. Ingen av skjortekragene

Tekst: Olaug Salthe, tekstilkunstner

PÅ STABBURSLOFTET var det mange flotte rosemalte kister og skrin.

hadde symaskinsøm. Linstoffet kunne ha vært framstilt på garden. Et jorde i nærheten av løebygningene heter linlandet den dag i dag. Vi fant veveredskaper på stabburet.

Bomullsstoff og brodergarn av bomull har vært mye brukt til skjorter i Tinn, men seinere, da produksjonsmetodene gjorde produktene billige. Bomullsprodukter tilhører pengehusholdningen og måtte kjøpes av kramkarer eller på markedet i Kongsberg.

Brodergarnet av ull var også produsert på garden. «Alle» hadde sau i Tinn og kvinnene lærte seg tidlig å spinne garn. Jeg er mer

Foto: OS

usikker på hvem som farget garnet, om det var noen i bygda som hadde spesialisert seg til den oppgaven eller om det var gjort på garden. Brodergarnet var plantefarget, syntetisk farge ble ikke oppfunnet før 1856 av briten W. H. Perkin. Symaskinen ble også oppfunnet på 1800-tallet og var ikke i vanlig bruk Norge før etter ca. 1860.

Med disse dataene tidfestet jeg skjorte­ kragene til før 1850. Denne daterings­ metoden kalles indirekte datering. Imidlertid klippet jeg av en fille fra den ene skjorten og sendte den til karbondatering ved

FORTIDSVERN

57

skal såes, lin skal høstes og bearbeides, spinnes og veves. Broderte skjortekrager ble gjerne brukt om igjen. Var skjorta eller halvskjorta utslitt, ble selve kragen sprettet av og satt på en ny skjorte.

DE FIRE SKJORTEKRAGENE Skjortekragene ga jeg tidlig navn: Slangen, Stjerna, Muruspjeldet og Krossen. Jeg kunne ikke bruke en bisetning hver gang jeg skulle forklare noe om den ene eller den andre kragen. Alle hadde blitt brukt av kvinner, spinkle kvinner med et halsmål på mellom 30 og 32 cm.

Slangen Slangen er en halvskjorte som framstår som ei fille. Den ble funnet i ei kiste som hadde hatt besøk av mus, i tillegg var den svært slitt. Den er brodert med svarte korssting i ullgarn. Det er ikke en hel mønsterrapport på kragen, men ved nitidig telling under lupelampe, fant jeg fram til et stilrent slangemønster. Mønsteret er geometrisk samtidig som det bukter seg jevnt, rytmisk og organisk over kragen horisontalt: parvise slanger med et gresk kors mellom hver rapport. Denne kragen er trolig den eldste av de fire. Det var denne halvskjorta jeg sendte et stykke av til NTNU for karbondatering. Jeg trodde den skulle være eldre enn ca. 160 år, men selve kragen kan teoretisk være eldre enn bolen på halvskjorta. Dette slangemønsteret har jeg ikke funnet igjen på andre skjorter, verken på Digitalt museum eller på muséene i Telemark.

Men mønsteret minner meg om gamle tekstile arbeider f.eks. Huldreduken fra Ve i Øvre Årdal og Lometeppet fra Vestre Slidre.

SLIK FRAMSTO de fillete skjorterestene: øverst fra venstre Krossen og Slangen, i midten Stjerna og Muruspjeldet, nederst et sidebilde av Slangen.

Foto: OS

National Laboratory for Age Determination ved NTNU som ga stoffet en alder på ca.

160 år. Dette korresponderer godt til min indirekte datering. Jeg trodde den aktuelle skjortekragen hadde vært noe eldre. Det var et stykke av selve skjorta som ble analysert ved NTNU, ikke selve kragen. Kragen kan ha sittet på en eldre skjorte.

KVINNER I TINN SIN SKJORTEBRUK PÅ 1800-TALLET Ingen av de fire skjortekragene jeg fant var sydd fast på en hel skjorte. To krager var sydd på halvskjorter og to var klippet av fra skjorter.

58

FORTIDSVERN

Kvinnene i Tinn brukte lite hele skjorter.

Til daglig gikk de alltid med trøye, også innendørs, som var sydd i ullstoff over serk i linstoff, stakk med seler og overliv.

En halvskjorte (skjortebryst med krage, et skulderparti og et lite ryggstykke) ble mye brukt til «søndags», gjerne sammen med løse håndleddsmansjetter.

Denne klesstilen krevde ingen helskjorte, det var ikke nødvendig for ingen så om du hadde hel- eller halvskjorte når en pyntet seg.

Kvinnene sparte på linstoffet. Selv om tilvirkingen av linstoff ikke krevde penger, hadde linstoffet høy verdi. Det er svært arbeidskrevende å produsere en meter linstoff: Åkeren

Stjerna Stjerna fant vi knyttet sammen som ei løkke rundt en av staurene i taket på stabburet.

Kanskje hadde kragen vært nyttet til oppheng for ei saueribbe? Kragen var slitt, skitten og hadde et brunt uttrykk før den ble vasket forsiktig i såpevann. Da kom det fram en fin bord med et geometrisk åttebladmønster brodert med rødt, gult, grønt og brunt ullgarn. Borden er symmetrisk, men er ikke plassert symmetrisk på selve kragen. Jeg kan ikke si om kragen har vært på en hel- eller halvskjorte. Det er ingen rester igjen fra bolen. Linen er slitt slik at jeg kan titte inn på vrangsida. Fargene på garnet har holdt seg, det er ingen forskjell på fram- og bakside. Åttebladstjerna er mye brukt på skjorter i Telemark i ulike draktperioder. Derfor er det vanskelig å fastslå noe mer opp opprinnelsen til dette mønsteret.

Muruspjeldet.

Muruspjeldet er også klippet fra en hel- eller halvskjorte.

Skjortebolen, ermene og skulderlaskene er klipt av. Restene etter halsrynkingen står igjen. Mye rynket stoff som står igjen kan kanskje tyde på at også denne kragen har stått på en halvskjorte. Kragen er òg slitt. Den er brodert med rødt, grønt og svart ullgarn. Det gule og litt blått er brodert med silketråd.

Kragen er noe høyere enn Slangen og Stjerna. Det kan tyde på at den er noe yngre. Samtidig har sømmen et renessansepreg. Mønsteret på kragen er muruspjeld. Komposisjonen på mønsteret er harmonisk og stilistisk og har en jevn rytme. En sikk-sakk-bord brer seg over hele kragen og deler muru­ spjeldtet opp i elleve trekanter. Inni sikk-sakk-borden er det en rad av greske kors.

Noe liknende mønster på skjortekrager har jeg ikke funnet verken på Digitalt museum eller noen av muséene i Telemark.

De greske korsene minner om en ermkrage jeg fant avbildet i Klesskikk i Tinn i Telemark.

Krossen Krossen fant jeg på en halvskjorte. Den var slitt, både broderiene og selve plagget. Designet på halvskjorta er tilsvarende det Aagot Noss beskriver i boka om tinndølklær. Broderiene på kragen er gjort med rødt, blått, grønt, gult og svart ullgarn. Mønsteret består av tre ulike rapporter, i et ordnet, repeterende system. En rapport danner et muruspjeld, en rapport ei åttebladstjerne og en rapport et Andreaskors. Hver rapport begynner og slutter med en tynn linje. Halskragen er et vakkert utført arbeid med fine detaljer. Mange har gitt meg tilbakemelding på at dette er den fineste halskragen. Men den kan oppleves som noe overlesset. Kragen er oppdelt i tretten felt, hvert felt er harmonisk. Mønsteret kommer trolig fra Numedal. Ingebjørg Gravjord og Målfrid Grimstvedt har skrevet om slike oppdelte mønstre og det finnes en mønstersamling ved Lågdalsmuséet som dokumenterer dette.

SYMBOLBRUK I KRAGENE På skjortekragene kan en se kjente symbol, kristne og religiøse, som i lange tider har vært i bruk i norsk folketro.

På alle fire kan en se korset. Korset har vært brukt som symbol på Kristus allerede fra 300-tallet. Det har også vært nyttet som symbol for den kristne troen. Korset skulle verne personen som bar skjorta mot onde krefter. Det finnes mer enn 400 ulike korsformasjoner. På de fire skjortekragene går det greske korset (to like lange linjer, en horisontalt og en vertikalt) igjen. På Krossen danner den ene rapporten et Andreaskors (et stort kryss). Det har fått navn etter Jesu disippel Andreas som angivelig ble korsfestet på et slikt kors.

Andreaskorset er mye brukt i norsk folkekunst. Det greske korset ble brukt i Norge i førkristen tid, bl.a. på tekstiler funnet i Osebergskipet. Var da disse korsene symbol for noe eller bare et fint mønster? Det greske korset symboliserer ikke så tydelig den kristne symbolikken som f.eks. det romerske korset (lang vertikal linje og kort horisontal).

Muruspjeld finnes på tre av skjortekragene. Det er en illustrasjon av en mur, mange firkanter er satt sammen.

Muren skulle verne bæreren av plagget mot vonde drømmer, mareritt. Muruspjeldet er mye brukt i klesplagg rundt halsen, rundt ermene og på nederste kanten rundt bolen. Det mest kjente muruspjeldet i en tekstil er trolig en mønsterrapport på Fanakofta.

På en av skjortekragene er et slangemotiv formet som en dobbelt rad av s’er. Slangen er symbolet på de onde kreftene i tilværelsen. Slangen er opprinnelsen til bokstaven S og kan også skildres som en drage eller en orm. Hvorfor kom dette onde symbolet på en halskrage? Folk trodde at bilde av det

KOMPLETT TREBESKYTTELSE MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

FORTIDSVERN

59

ARTIKKELFORFATTEREN OG TEKSTIL­ KUNSTNEREN Olaug Salthe er med på å gjenskape det såkalte Bildentekstilet fra middelalderen. I dag finnes en akvarell av teppet i København, men selve det unike tekstilet er tapt.

Her viser Olaug Salthe frem en papirgjengivelse av tekstilet som blir 80 x 195 cm. Bildet er tatt i Steinhuset på Hadeland hvor tekstilet skal henge.

BILDENTEKSTILET Forfatteren av artikkelen om tekstile skatter, tekstilkunstneren Olaug Salthe, har fått i oppdrag å delta i en gjenskapning av det såkalte Bildentekstilet. Hun står for broderingen.

Teppet skal være ferdig høsten 2021.

Foto: Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

Tekst: Morten Stige onde kunne skremme det bort. Tenkningen er kjent i dag òg: ondt skal ondt fordrive.

Trekanten kan sees på som et symbol for den treenige gud: Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd. Men trekanten har vært et kjent symbol også fra førkristen tid. Trekanten med spiss opp: mannlige egenskaper, med spiss ned: kvinnelige egenskaper. Trekanten er mye brukt i norsk tradisjonskunst.

Romben er satt sammen av to trekanter.

Den kan symbolisere det kvinnelig skapende, vulva. I nordisk tradisjon ble romben kalt for ildøyet. Den kan også symbolisere jorda.

For jordbrukssamfunnet lå livskrafta i jorda, i åkeren de hadde sådd korn i. Det tilsvarer den samme betydningen som knyttes til kvinnens kjønnsorgan. Den tredje forklaringen er at de fire hjørnene kan symbolisere de fire himmelretningene. Åttebladrosa og -stjerna er et gammelt førkristent symbol. En kjenner til stein- og mosaikkarbeider fra sumerisk kultur 3-4000 f. Kr. med dette symbolet. Rosa kom til Norge med vikinger og korsfarere fra Miklagard. Selve rosa er bygd opp av åtte romber og har et symmetrisk aksesystem i en sirkel eller et kvadrat. Åttebladsrosa kan òg sees som et dobbelt marekors. Etter gnostisk tradisjon er den skapningens oktogram. Tegnet hadde en tilknytning til Venus, frukbarhetsgudinnen. I Norden skulle åttebladstjerna og -rosa avverge og verne mot trolldom. De ble ofte risset inn på dører og vegger.

NORSK INSTITUTT FOR BUNAD OG FOLKEDRAKT Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF) er et nasjonalt kompetansesenter som arbeider med dokumentasjon, forskning og formidling av folkedrakt og bunad. Målet deres er å fremme kunnskap om folkedrakt og bunad som kulturuttrykk, og bruk og tilvirkning av disse drakttypene. NBF drar på feltarbeid over hele landet for å dokumentere drakter og draktdeler. Etter at jeg ble klar over hvilke tekstile skatter som lå i det aktuelle stabburet, tok jeg kontakt med NBF. Tre medarbeidere kom og brukte fire arbeidsdager på gården. De registrerte 381 gjenstander fra stabburet. Hver gjenstand ble beskrevet (materialer, utseende, sømteknikk o l), målt og fotografert. Seinere ble dataene

60

FORTIDSVERN

Steinhuset på Gran på Hadeland er det eneste ikkekirkelige steinhuset fra middelalderen som har overlevet på landsbygda i Norge. Det er antagelig bygget på 1200­-tallet og har hele tiden ligget i et gårdstun hvor enten presten eller en annen stormann har holdt til.

Steinhuset brukes i dag til kulturarrangementer og formidling av historien om Hadeland i middelalderen. Med fire bevarte steinkirker fra 11- og 1200-tallet innen en radius på 7 km ligger Steinhuset i et helt spesielt kulturlandskap i norsk sammenheng. Innenfor den samme sirkelen lå gårdskirken på Bilden. Den er for lengst borte, men i København er det bevart en 1600-tallsavtegning av et brodert, romansk billedtekstile som kom fra denne kirken.

Hadde dette broderiet vært bevart ville det vært kjent av alle med historisk interesse. Nå er det på tide å gjenskape tekstilet og få det på plass i Steinhuset på Gran hvor det vil utsmykke et av de velbevarte middelalderrommene.

Stiftelsen Steinhuset ønsker å gjennomføre et prosjekt hvor Bildentekstilet gjenskapes med tradisjonelle materialer og metoder og utstilles i Steinhuset. Det tapte billedtekstilet ble ifølge runeinnskriften på tekstilet brodert av Ragnhild på Bilden i siste del av 1100-tallet.

Da lagmann Peder Alfssøn dro gjennom Hadeland i 1627 for å dokumentere fornminner fikk han laget en akvarell av tekstilet som han fant i den forfalne trekirken på Bilden. Tekstilet sammen med akvarellen ble sendt til Ole Worms i København og trolig innlemmet i hans museum. Siden er det forsvunnet og bare akvarellen og to noe senere tinntrykk er bevart. Av Worms beskrivelse vet vi at tekstilet målte ca. 195 x 80 cm og var brodert med ulltråd på et blått ullstoff. Takket være akvarellen har vi kunnskap om et middelaldertekstil som er av Norges mest interessante, både på grunn av alder og motiv.

HER SER VI et vakkert utstyrsett til et barn, trolig en gutt.

Foto OS

lagt i museumsbasen Primus. Jeg fikk anledning til å følge med på registreringsarbeidet, ved utvelgelsen av gjenstander, og delta aktivt med et målbånd.

Er du så heldig at du kommer over en tekstil skatt, skal du ikke nøle med å ta kontakt med NBF. Du må ikke begynne å kaste klær som eventuelt er ødelagt av mus eller begynne å vaske de gamle plaggene. Det er viktig å overlate dette arbeidet til fagpersonene. Medarbeiderne vil gi deg råd om noe kan kastes og hvordan plagg kan rengjøres og oppbevares. Norsk institutt for bunad og folkedrakt «drar ikke av gårde med gamle ting» til muséer eller magasiner. De registrerer, dokumenterer og oppbevarer forskningsdata som blir tilgjengelige for allmenheten.

Referanser Engelstad, H. (1952). Refil – Bunad – Tjeld. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Gravjord, I. (1993). Klestradisjonar i Øvre Numedal. Nore: Nore og Uvdal kommune.

Grimstvedt, Målfrid (1978). Frå folkedrakt til kjolebruk. Kvinnedrakt i Flesberg, Numedal på 1800- og 1900-talet. Magisteravhandling i etnologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Kostveit, Å. Ø. (1997). Kors i kake, skurd i tre. Oslo: Landbruksforlaget.

Nockert, M. & Possnert, G. (2002). Att datera texilier. Södertälje: Gidlunds förlag.

Noss, Aa. (1999). Klesskikk i Tinn i Telemark. Oslo: Novus forlag.

Salthe, O. (2018). Tekstile skattar frå eit bur i Atrå. Mastergradsoppgåve. Rauland: Universitetet i Søraust-Noreg.

Skottene, R. (2002). Kristne symboler. Oslo: Verbum. www.digitaltmuseum.no www.snl.no

FORTIDSVERN

61

Ingen av de fire gardseierne, eller bygdefolket for øvrig, var klar over burenes egentlige alder før i år 2000.

OLE TOMMY EGENES var bare 18 år gammel da han arvet Jensstova etter moren sin. Han kjenner på en forpliktelse til å sette garden i stand igjen og føre kulturarven videre.

S

kistedet Ljosland ligger sentralt plassert i den sørnorske fjell­ heimen i Agder. Grenda med sine rundt 20 innbyggere hører til Åseral kommune, og denne kommunen står i en særstilling når det gjelder bevarte bygninger fra sen middelalder. Et av disse, det sagnomsuste Skraddarburet på Austegard ved Lognavatn, er den eldste profane (ikke-religiøse) trebygningen i tidligere Vest-Agder fylke. Buret er årringsdatert til 1520-tallet og dermed automatisk fredet.

En ting er viktig å merke seg her: Skraddarburet er egentlig det man i litteraturen og de fleste distrikter omtaler som et loft, men i Åseral og flere andre steder i landet har man altså valgt å kalle slike to-etasjers lafta hus for bur.

Bygda har mange av dem, og av hele fem svært gamle bur datert til før 1650, ligger tre stykker nærmest på rekke og rad i det idylliske skieldoradoet Ljosland.

LJOSLAND I AGDER

BURENES ALDER KOM SOM EN OVERRASKELSE I den vesle fjellgrenda Ljosland var hyttefolket og de lokale lenge intetanende til den unike 1600-talls arven som lå der midt i glaninga.

Flere av grendas lafta bur viste seg nemlig å være av mye eldre opprinnelse enn først antatt.

Tekst og foto: Camilla Høy

62

FORTIDSVERN

Ljosland

AGDER Kristiansand

UNG ODELSGUTT På en liten kolle med utsikt mot Ljoslands­ vatnet og Ørnefjell, finner vi Jensstova som består av våningshus, uthus og bur. Eieren, Ole Tommy Egenes, var bare 18 år gammel da han arvet gården etter moren sin som døde i ung alder.

- Gården hadde stått ubebodd siden begynnelsen av 70-tallet, og var svært forfallen.

Men som ung student stod ikke akkurat bygningsvern høyest på prioritetslisten min.

Det er først og fremst nå på mine eldre dager, at jeg virkelig ser verdien av disse unike kulturhistoriske bygningene, sier Ole Tommy Egenes.

På Jensstova har slekta hans bodd i mange hundre år, svært avstengt fra resten av Åseral.

Folk i Ljosland måtte nemlig ro over Ljoslands­vatnet og deretter over Brelands­ vannet, for så å ta fatt på en kløvvei ned gjennom dalen for å komme til Kyrkjebygda.

Om vinteren gikk de på ski eller de kjørte med hest og slede, med mindre det ikke lå meinis, altså is som var for tynn til å gå på, og for tykk til å komme igjennom med båt.

Hvis det da kom vinter med store snøfall og mye uvær, gikk det av og til flere uker før de kunne komme til kirken i forbindelse med likferd. Derfor søkte ljoslendingene i 1892 om å få en egen kirkegård. Det fikk de, og senere også et kapell. Kapellet ligger på et jorde like ovenfor Jensstova, og ovenfor kapellet igjen finner vi gardene Persstova, Svensstova og Torgeirstova, også de med tilhørende lafta bur i to etasjer.

I OVER 420 ÅR har buret på garden Svensstova stått imot vær og vind. Dette er den eldste profane bygningen på Ljosland.

ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER Ingen av de fire gardseierne, eller bygdefolket for øvrig, var klar over burenes egentlige alder før det i 2000 ble foretatt arkeologiske undersøkelser av flere av husene i Ljosland ved hjelp av dendrokronologi. Metoden tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle årring­ ene. Det er sikkert færre som vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre trekonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong, og en smal årring i en dårlig.

Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid.

I samarbeid med Nationalmuseet i Danmark arbeidet Fylkeskonservatoren i Vest-Agder i mange år med å utarbeide grunnkurver for både eik og furu i landsdelen, og takket være

disse kurvene kan vi altså nå tidfeste gamle hus, som de på Ljosland, med rimelig god presisjon.

AUTOMATISK FREDET Man fant at buret på Svensstova er det eldste, årringsdatert til 1594 Buret på Torgeirstova er fra 1608, mens buret på Jensstova skriver seg til rundt 1620.

De tre bygningene ble dermed erklært automatisk fredet, etter som fredningsgrensen i Kulturminneloven på denne tiden ble flyttet fra 1537 til 1650 for stående bygg.

Man gjorde også noen interessante funn på stova som bærer navnet Der Inne (Se video på Youtube). Huset på tunet er satt sammen av fire forskjellige bygg, og er oppført omkring 1840, men det inneholder gjenbrukte bygningsdeler helt tilbake til slutten av 1500-­tallet. I en av stokkene er det risset inn en ridder i drakt og noen flotte hester. Man vet lite om disse tegningene, men det er ting som tyder på at de er fra 1700-tallet. Ridderen har nemlig på seg en lang frakk og en trekantet hatt som er typisk for dette århundret.

Stova har i dag uavklart vernestatus.

EN TUNG AFFÆRE Når det gjelder kulturminner fra nyere tid som er fredet etter vedtak med hjemmel i kulturminneloven, er det bare en slik

FORTIDSVERN

63

LOFTET TILHØRENDE JENSSTOVA består av en laftet tømmerkjerne med svalgang i stavverk rundt hele annen etasje. Slik ser den ene svalen ut innvendig.

I BURET på Jensstova har Ole Tommy Egenes hengt tørket kjøtt oppunder taket, akkurat som de gjorde i gamle dager.

BURET PÅ PERSSTOVA er dendrokronologisk datert til 1668- 1669, og fredet etter vedtak med hjemmel i kulturminne­ loven. I 2006/2007 ble det restaurert etter antikvariske prinsipper, og det var Agder Restaurering som utførte jobben.

TØMMERSTOKKENE i burene på Ljosland er økset ovale (mageteljet), og de er hugget slik at laftehalsen ligger midt i stokkens høyde.

Teknikken kalles raulands­laft, og den har vært så godt som enerådende helt siden svartedauden.

64

FORTIDSVERN

DA LØA på garden Persstova skulle restaureres og høyet ble ryddet ut, dukket det opp kroting av hester, mennesker, soldater og skip i noen av de nederste stokkene.

KARAKTERISTISK for et loft er den utvendige trappen opp til svalen i andre etasje.

lokalitet i Ljosland, nemlig Persstova. Tunet på bruket består av våningshus, bur og driftsbygning, og de to sistnevnte er fredet.

Uthuset er fra 1891, men noen stokker inne i bygningen er mye eldre. Det lafta buret er dendrokronologisk datert til 1668- 1669.

Eieren, Frank Flodquist, har sørget for å bringe uthuset og buret tilbake til sin fordums prakt igjen, og i 2016 ble også taket på våningshuset restaurert. Avdøde fylkeskonservator, Svein Mjaatvedt, mente at våningshuset burde settes i stand for å komplettere tunet, men etter at kledningen og innvendig panel ble fjernet for noen år siden, dukket det opp svært omfattende råteskader.

- Den opprinnelige tanken var at hele tunet her skulle fredes. Nå vet jeg ikke hva det blir til. Ikke får jeg lov til å rive våningshuset, og ikke får jeg tilskudd nok til å sette i gang

SPOR ETTER GRINDVERK i den ene delen av uthuset til Frank Flodquist.

Dette er det mest sørøstlige grindbygget funnet i nyere tid. Byggeskikken var nemlig mest vanlig i naust og låver på Vestlandet.

med et såpass kostbart prosjekt som dette.

Kona og jeg bor derfor lenger nede i grenda, forteller han.

Restaureringsprosessen har blitt en tung affære for Flodquist og familien. Han vil helst ikke avbildes smilende, det er ikke så mye å smile for. Men å vise oss rundt på tunet gjør han mer enn gjerne.

GRINDVERK Gresset er nyklipt for anledningen, og kona til Flodquist, Reidun Solveig Pytten Flodquist, har bakt boller. De er begge to svært glade i Persstova, hvor deres tre barn har vokst opp, og hvor slekta til Reiduns familie har røtter langt tilbake i tid.

- Jeg håper jo selvsagt at også kona og jeg og våre barn igjen skal få oppleve å bli gamle her, noe annet ville vært synd. Det er

en fantastisk flott gard dette, sier Flodquist, mens han geleider oss bort til den gamle løa.

I de nederste stokkene her fant de kroting i form av hester, mennesker, soldater og skip da de ryddet bort all høyet. Denne delen av løa har nok vært en del av våningshuset før, mener Flodquist. Den andre delen av løa består av grindverk, en byggemetode som var mest vanlig på Vestlandet, forteller han engasjert.

Løa er ellers fullt av gamle gjenstander som han har tatt vare på; som ski med vidjebindinger, kister med flotte utskjæringer, samt en mengde gårdsredskaper. Han kunne saktens ha åpnet et lite museum her på Ljosland hvis han ville.

- Mange kommer faktisk hit for å ta bryllupsbildene sine på tunet, med buret i bakgrunnen. Mer autentiske omgivelser

FORTIDSVERN

65

for byllupsfotografering skal du lete lenge etter, sier Flodquist.

Buret, eller loftet som altså er den vanligste betegnelsen, var nemlig en statusbygning på storgårdene i middelalderen.

Første-etasjen var forrådsrom, og her ble det blant annet oppbevart korn, mel, flatbrød og øl. Flesk ble plassert i lukkede salttønner, mens røkte og saltede kjøttvarer ble hengt i kroker oppunder taket.

I andre etasje ble klær og verdisaker lagret.

Stakker, bukser og sengetøy ble hengt over bjelker, mens finere klær ble lagt i kister, og sølvet i mindre esker. Man anså loftet for å være sikkert mot brann, siden det ikke var ildsted i bygningen. Derfor oppbevarte bonden gjerne dokumenter som skjøter, verdipapir og privilegiebrev her.

LOFT OG STABBUR Et loft må ikke forveksles med stabbur da det rent faktisk er tale om to forskjellige bygningstyper med ulik funksjon. Loftet består som en tommelfingerregel av to etasjer med utvendig trapp. Størst utbredelse har en navneskikk som går ut på at første etasje kalles bur eller bu, annen etasje kalles loft, og når folk skal omtale hele huset så heter det altså loftet. Stabburet har kun en etasje, noen ganger to, men da med innvendig trapp.

Stabburet var utelukkende et hus for lagring av mat, og det var vanlig å sette dette bygget på stabber eller stolper, et viktig tiltak for å holde det fritt for mus og andre smådyr, og for å gi lufting under gulvet.

Ingen gjester overnattet her, de fikk bo øverst i det staselige loftet hvor det gjerne stod gjestesenger. Om sommeren sov døtrene på gården i andre etasje. Sommeren var høytiden for nattefrieri, og dette ble ansett som vanlig skikk og bruk i det gamle jordbrukssamfunnet. På lørdagsnatten kunne frieren liste seg opp loftstrappa til soverommet til de ugifte jentene. Frieren la seg fullt påkledd ved siden av jenta, og hadde kun lov til å snakke med henne. Hvis gutten mente alvor med frieriet, ville han etter en tid komme med gave til jenta. Gaven var vanligvis et vakkert dekorert mangletre, en nøstepinne eller en båndgrind. Hvis jenta var uvillig, ville hun avslå gaven. Men hvis hun derimot tok imot gaven, ville dette føre til flere gaveutvekslinger og forholdet ville etter hvert bli ansett som fast forbindelse og resultere i giftemål. (kulturpunkt.org.no)

MAN ANTAR AT TORGEIRSTOVA består av to bur som er sammenbygde. De har satt det ene oppå det andre. Trolig har de gjort dette like etter den første utskiftningen i 1820-årene. I bordkledningen på utsiden av svalen er det en døråpning som nå går ut i løse luften, der det før må ha vært stige ned. Svalgangene er bygget i stavverk.

66

FORTIDSVERN

KJEMPESTOKKER De bærende veggene i loftene ble vanligvis laget av laftet tømmer, mens ytterveggene i svalgangene i andre etasje ble bygd i stavverk. Svalgangene ble satt opp på en eller flere sider av tømmerkjernen, og det er disse som gjør at andre etasje ser større ut enn første. Den utvendige trappen fører opp til svalgangen, og den er ofte hugget ut av et kløyvd og solid kjempetre.

TØMMERSTOKKENE I BURET på garden Torgeirstova er virkelig digre. Så store trær finnes det ikke på Ljosland i dag, men sagnet sier at tømmeret visst nok skal være hugget her. Buret er dekket med bølgeblikk og dette er nok hovedgrunnen til at bygget fremdeles står i dag.

DA FRANK FLODQUIST demonterte den gamle pipa i våningshuset syntes han det var for galt å kvitte seg med de flotte steinene. De pryder nå inngangspartiet til buret.

FORTIDSVERN

67

Arvids Trekunst & Dekorasjon

Vi forvandler treplank til flott brukskunst!

Vi lager på bestilling, både med og uten dekor.

Sender over hele landet.

Jorastol til barn, kaketiner, fat- og stettfat, boller, skrin for bunadsølv, kister, holder for rømmebeger, kakespader, ostehøvler, fenalårstativ og mye mer...

www.trekunstogdekorasjon.no Telefon: 900 39 453 E-post: post@arvidseino.no

GARDEN DER INNE ligger ved Ljoslandsvatnet, et steinkast unna Jensstova. Huset på tunet er satt sammen av fire forskjellige bygg, og er oppført omkring 1840, men det inneholder gjenbrukte bygningsdeler helt tilbake til slutten av 1500-tallet.

I EN AV stokkene på garden Der Inne er det risset inn en ridder i drakt og noen flotte hester. Man vet lite om disse tegningene, men det er ting som tyder på at de er fra 1700-tallet. Ridderen har nemlig på seg en lang frakk og en trekantet hatt som er typisk for nettopp dette århundret.

68

FORTIDSVERN

KJELL LJOSLAND er dagens eier av garden Der Inne. På tomten hans, ned mot vannet, har arkeologer funnet et aktivitetsområde med stolpehull og kokegroper. De fant også en brønn, noe som kan tyde på at de første husene på Ljosland var samlet her før oppdelingen tok til.

Gode materialer var i det hele tatt en forutsetning når loftene skulle bygges, og man la ned mye omtanke i selve material­behandlingen.

Som følge av svartedauden og liten befolkningsvekst i nesten 200 år, hadde bygge­aktiviteten lenge vært lav i hele landet.

I skogen stod det nå trær som hadde vokst seg store og fine, og digre tømmerstokker ble derfor nærmest en mote på 1500-tallet.

Tømmerstokkene i burene på Ljosland er økset ovale (mageteljet) og de er hugget slik at laftehalsen ligger midt i stokkens høyde.

Dette kalles raulandslaft, og teknikken har navn etter Raulandstua fra Numedal som nå står på Norsk Folkemuseum, den eldste bygningen med denne type laftehogg.

Raulandslaft erstattet langt på vei findalslaft som ble brukt frem til 1350, og sjeldent etter dette. Kinningene er delvis skjult, og det er ikke kinninger i underhogget.

Stokkene, særlig i Torgeirstova i Ljosland, er så digre at man må undres.

Så store trær finnes det ikke på Ljosland i dag. Men sagnet sier at tømmeret som ble brukt til de eldste burene visst nok skal være hugget her. Amund Helland skrev følgende i «Norges land og folk», lister og Mandals Amt, som kom ut i 1903: «Skogen har i eldre tider gått lenger nord enn nå. Langs Monnnselva har det således

vært skog like til garden Pytten i Bygland herred hvor det nå ingen skog er. Husene såvel på Ljosland som på Pytten, er oppført av meget stort tømmer det sies i sin tid å være hugget i egen skog. Nå er det på disse gårdene ikke tømmer til de nødvendige repreationer».

Sagnet forteller også om storskog. Sagnet sier at skogen strøk med i en stor brann som raste helt til Sirdal. Både på heia og nede i dalen ved Ljosland har en funnet brente furustokker liggende i myrene.

HARDE KÅR Byggemåten, samt den enestående kvaliteten på tømmeret er en av grunnene til at såpass mange loft fremdeles eksisterer i indre fjell- og dalbygdene i Sør-Norge i dag, men sosiale forhold har nok også spilt inn.

I gamle dager var det harde kår og det krevde mye arbeid, slit og pågangsmot for å klare seg på fjellgårder på steder som Ljosland og Åseral.

Bygdefolket hadde ikke råd til å bytte loftene ut med nyere bygg, ei heller hadde de gode grunner for å rive dem, solide som de var. De loftene som har forsvunnet er nok borte fordi de til slutt falt sammen, og ikke fordi man har hatt et ønske om å modernisere.

- YDMYK OG STOLT I dag brukes ikke burene på Svensstova, Torgeirstova, Persstova og Jensstova lenger som matlager eller som sengekammer for gjester, men utvendig er bygningene fortsatt holdt like vakre.

Frank Flodquist oppbevarer alt mellom himmel og jord her, mens Ole Tommy Egenes for moro skyld har hengt opp litt tørket kjøtt i første etasje for å illustrere for alle nysgjerrige som stikker nesa si inn hva et forrådsrom i gamle dager ble brukt til.

Også han har restaurert det fredede buret sitt etter antikvariske prinsipper, og vil snart ta fatt på de øvrige byggene.

- Slekta mi har levd sammenhengende på Jensstova siden 1600- tallet. Det gjør meg både ydmyk og stolt. Jeg kjenner på en forpliktelse til å sette alt her i stand igjen og føre kulturarven videre. På sikt er ønsket mitt å benytte Jensstova til fritid og rekreasjon, meg jeg håper at jeg i fremtiden også kan kunne bruke garden i forbindelse med lokal kulturformidling.

Sånt må til skal vi holde liv i Ljoslands stolte tradisjoner, sier Ole Tommy Egenes.

Kilder: Torgeir Haraldstad, Agder restaurering Kulturminneplanen for Åseral 2020 - 2025 www.ljoslandinfo.no Arkeolog Frans-Arne Hedlund Stylegar

FORTIDSVERN

69

BOKTIPS

TIL DEG SOM

ER GLAD I

KULTUR­ MINNER

UTVENDIG ER STORDAL gamle kyrkje lågmælt i uttrykket. Innvendig blir ho forvandla til Rosekyrkja.

Foto: Odd Karsten Hanken

ROSEKYRKJA I ALL SI FARGERIKE PRAKT Ei vakker bok om ei vakker kyrkje – og ei skildring av samfunnet og livet kring kyrkja på den tida ho vart reist.

Tekst: Trond Rødsmoen

S

tordal gamle kyrkje – «Rosekyrkja» – har vore i Fortidsminneforeininga si eige sidan 1908. I år, 112 år seinere, kan vi glede oss over at historia om denne særeiga kyrkja no kjem i ei bok som yter det fantastiske interiøret rettferd. Til no har den einaste boka til sals til besøkande i kyrkja vore ei utgåve frå 1989, med bilete

70

FORTIDSVERN

i svart-kvitt. Det ynskte styret i Sunnmøre lokallag å gjera noko med.

STOR FRIVILLIG INNSATS – I utgangspunktet var planen å oppdatere den forrige utgåva, men vi oppdaga etter kvart at det var mykje kunnskap som har kome til sidan den gong. Dessutan var det viktig å få med nye artiklar om arbeidet med konsolideringa av måleria og konserveringa av det gamle kyrkjeskipet, sier Judith Musther, lokallagets leder.

Saman med historikar Aud Farstad, tilsynshavar Kristian Almås og den dyktige amatørfotografen Odd Karsten Hanken utgjer ho redaksjonskomiteen som har utført ein stor frivillig innsats på prosjektet som er blitt

til boka «Rosekyrkja. Eit ugløymande syn».

– Alle fire er godt kjende med kyrkja, men vi har og lært mykje nytt. Vi har blant anna funne til no ukjende arkivteikningar. I boka har vi og med ein artikkel om funn av små kister gøymde i kyrkjemuren, der man la fostre på vigsla grunn, fortel Judith.

KYRKJA OG DAGLEGLIVET Sjølv om dette er eit bokverk om ei kyrkje, er det og ei skildring av samfunnet og livet kring kyrkja.

I eit kapittel gjengis ei «augevitneskildring»: Kristian K. Almaas (1896–1935) skreiv i si tid ned korleis han hugsa ei kyrkjeferd som fire-fem-åring. I ei anna skildring vert vi med til preikesundagen, høgdepunktet

i tilværet, med båt eller til fots. Med i boka er og ei oversikt over dei ulike slektene si plassering i kyrkja etter rang for to hundre år sidan – noko som nok kan vekkje interessa hos bygdefolket også i dag.

– Heile vegen har vi ynskt å appellere til både lokale folk og til norske og utanlandske besøkande som kan hende ikkje har peiling på korleis livet arta seg her då kyrkja vart reist, på same tid som den franske revolusjon.

Gjennom historia om kyrkja vil vi skapa eit bilete av korleis det var på bygda i Noreg på den tida, fortel Judith.

MOTIVA FRÅ BIBELEN Kyrkjebygget og det «ugløymande» interiøret får naturleg nok mykje plass. Mange av motiva blir forklart med skildringane i Bibelen; Samson og Løva. David og Goliat.

Dei fem kloke og dei fem uforstandige brudejentene. Dette er eit grep Judith Musther er godt nøgd med.

– Det er mange besøkande som ikkje kjenner til Bibelen i dag, og difor valde vi å ta desse bibelversa med i boka. Det bidreg til meir djupleik i forståinga av det ein ser avbilda på veggane, sier Judith.

– Kva er det som gjer Rosekyrkja så spesiell?

– Det overveldende interiøret. Dekoren er så komplisert på mange måtar, men samstundes veldig enkel. Ein kan jo berre tenkje seg korleis det var å kome fra kvardagsstrevet som bonde, frå eit hardt liv med lite til overs,

og så kome inn i dette fargerike interiøret med forteljingar på veggane, seiar Judith.

– Jeg syns ordfører Eva Hove formulerer det fint i forordet: «Å vere i dette kyrkjerommet gir mange av oss ei sterk kjensle av å vere eit menneske i rekkja av slekter.»

ROSEKYRKJA EIT UGLØYMANDE SYN kan kjøpes i Stordal gamle kyrkje eller bestilles hos Fortidsminneforeininga Sunnmøre lokallag, sunnmore.lokallag@ gmail.com.

Pris: kr 300 + porto.

Boka er oversett til engelsk.

FORTIDSVERN

71

BOKTIPS TIL DEG SOM ER GLAD I KULTUR­MINNER SYMBOLFUNKSJON REDDET FORFALLEN NARVESENKIOSK

HVA BESTÅR SVEITSERSTILEN AV? Denne boken tar utgangspunkt i Jens Christian Eldals doktorgrad om sveitserstilen.

Han han har valgt å gi tittelen på boken et spørsmålstegn, Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur. Alle vet hva sveitserstil er, men hva består den egentlig av? «Sveitserstilen» vokste frem fra famlende forsøk til bred blomstring på 1800-tallet. Flere av Europas fremste arkitekter tok gamle trebygningstradisjoner og nye estetiske teorier til inspirasjon for storartet nyskapning. Og det var slett ikke bare tradisjonelle byggeskikker i Sveits og Alpene som inspirerte, men vel så ofte den rike arven av bindingsverk fra middelalderen i England, Tyskland og Frankrike.

SVEITSERSTIL? DEN INTERNASJONALE HISTORISMENS MANGFOLDIGE TREARKITEKTUR. Arkitekturhistorie Jens Christian Eldal Pax 2019 348 sider Kr. 499,- Prisen kan variere

TILBAKE TIL FORDUMS SKJØNNHET Norsk Jernbanemuseum på Hamar ble i høst ferdig med restaureringen av en av arkitekt Erik Waldemar Glosimodts kiosker. Den kom inn som et vrak, og er nå vakkert satt i stand med god dokumentasjon. Denne er senest tegnet i 1921. Typen ble kalt Centrum. Slike sto på stasjonene til Holmenkollbanen og i byparker, også på Hamar, i tillegg til jernbanestasjoner.

Tekst: Bjørg Eva Aasen, styreleder i Hedemarken lokallag og ansatt på Norsk Jernbanemuseum, Hamar.

Alle foto: Norsk Jernbanemuseum

ATTRAKTIVE BESØKSMÅL OG HISTORISKE VEIVISERE Fyrene er kystens veivisere. I boken, Fyr Sørlandets utposter, kan vi oppleve den sørlandske kystkulturen og kystnaturen. Jo van den Eynden, Øivind Berg og Øystein Paulsen har laget et verk som sikkert vil inspirere mange til å utforske Sørlandets FYR utposter. I dag er fyrdriften autoSØRLANDETS UTPOSTER matisert og fyrene er avbemannet, men de står der fortsatt som viktige Kulturhistorie kulturminner og symboler på vår Jo van den Eynden, Øivind Berg og Øystein Paulsen identitet som kystnasjon.

Cappelen Damm 2020 311 sider Kr. 490,- Prisen kan variere

BYGGESKIKK I SOGN I dette samarbeidet mellom sivilarkitekt Kolbjørn Nesje Nybø og forleggeren Torkjell Djupedal blir vi tatt med på en spennende reise i 26 kommuner i Sogn og Fjordane hvor bygningene til 150 arkitekter og byggmestere blir presentert. Boken setter byggeskikken og arkitekturen i Sogn og Fjordane inn i både en nasjonal og internasjonal sammenheng.

Spennet er stort fra Urnes HUSA VÅRE stavkirke fra 1130 til Tungstølen ARKITEKTURARVEN I SOGN OG FJORDANE Turisthytte tegnet av arkitektkontoret Snøhetta i 2019.

Arkitekturhistorie Kolbjørn Nesje Nybø og Torkjell Djupedal Selja Forlag 2019 664 sider Kr. 598,- Prisen kan variere PÅ NORSK JERNBANEMUEUM på Hamar er denne Narvesen-kiosken tegnet av Erik Waldemar Glosimodt, senest i 1921, satt tilbake til sin fordums skjønnhet.

72

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

73

SLIK SÅ KIOSKEN UT da den kom til Norsk Jernbanemuseum, etter å ha stått til nedfalls på Geilo.

Overflatebehandlingen ble fire strøk tjærebeis slik som arkitekten i sin tid beskrev det.

Kiosken fikk nye takrenner og nedløp samt frontkantblikk.

NORSK JERNBANE­ MUSEUMS MEKANIKER Tore Mikkelsen beslår basen av søylen med kopper.

D

a museet ble kontaktet av Tor Bjørn Høisæter i Annekset Eiendom A/S høsten 2017 sto kiosken på Geilo. Den skal også ha stått på Haugastøl stasjon på Bergensbanen. Tilstanden var ikke bra, men potensialet var stort. Her var fremdeles nok spor etter fordums skjønnhet som sammen med aviskioskens symbolske betydning gjorde at den fikk bli med til Hamar. Under restaureringen ble det funnet papirer som tilsier at denne typen ble laget i 11 eksemplarer ved Nymo bruk på Lillehammer. Stilen ble kalt «jugendbarokk» og den kom i flere varianter og tilsvarende kiosker ble satt opp mange steder.

Da kiosken kom til museet, var tilstanden forfallen og den var ombygget og hadde store råteskader. Bygningen bar preg av mang­ lende vedlikehold over mange tiår.

Til tross for dette så kunne man se spor etter fordums skjønnhet i dens symmetri og flotte proporsjoner. Det var også mulig å se noen snekkerdetaljer på husets originale tak, vinduer, gesimslist, skodder og pynt rundt

74

FORTIDSVERN

kioskluken. Innvendig var den tom, men med opprinnelige paneler og listverk.

I Narvesen kioskkompanis arkiver på Riksarkivet fantes arkitektens tegninger og detaljerte beskrivelser av denne spesifikke kiosktypen (Slemdal/Holmenkolltype III) samt flere fotografier av denne kiosktypen.

Sist, men ikke minst, hadde Maihaugen denne kiosktypen i utendørsanlegget. Denne hadde utvendig panel og hjørnekasser med greskjoniske kapitéler intakt. Med de opplysningene lå mye til rette for å kunne rekonstruere kiosken til sitt opprinnelige utseende.

SKADER I FRONT Det råteskadde taket ble demontert sammen med noe av undertak og deler av selve takkonstruksjonen, særlig i front hvor skadene var størst. Sperrer og gesims ble reparert og undertaket erstattet der det var nødvendig.

Takstikkene ble kopiert og impregnert i sin helhet (750 stk.) og montert etter foto av det opprinnelige taket. Overflatebehandlingen ble fire strøk tjærebeis slik som arkitekten i

sin tid beskrev det. Kiosken fikk nye takrenner og nedløp samt frontkantblikk.

Den store gesimslisten over veggene ble demontert og den var betydelig råteskadet.

Et stykke av den ble sendt til et lokalt høvleri hvor den ble kopiert. Kiosken hadde opprinnelig hatt vekselpanel med kvartstaffprofil på overliggere, så kledningen som var på, måtte være sekundær. Kiosken på Maihaugen ble nå modell for å kopiere panelet. De gamle fotografiene viste også samme paneltype og inndeling av panelet. Så etter råteskader i gulv og frontvegg var utbedret, ble kiosken kledd med den opprinnelige paneltypen.

Siden kiosken med tida hadde fått et enklere uttrykk, så var søyler og vannbrett fjernet, og veggene var kledd med tidsmessig lektepanel.

For å gi bygningen sitt opprinnelige særpreg, ble vannbrett erstattet og kobberbeslått.

Kiosken på Maihaugen ble igjen modell, og det ble gjort oppmålinger og avstøpninger for å få detaljene så riktige som mulig.

DØRENE VAR BORTE Vinduene var råtne, men viste likevel

hvordan de hadde vært bygd. Man kunne også se detaljert pynt rundt kioskluka og den tilhørende betjeningshylla med stor hulkillist under. Vinduene ble produsert på museets snekkerverksted. Dørene var borte, og det var ikke mulig å finne fotografier som viste hvordan de hadde sett ut. Maihaugens kiosk var ombygget og opprinnelig dør manglet også der. Det ble gjettet på hvordan de kunne ha sett ut, og nye dører med de samme profiler som var benyttet på vinduer og slåer ble produsert på museets verksted. Siden den originale vinduskitten var innfarget med rødt fargepigment og det var rødfarge i bunnen av fargetrappa, ble fargen på vinduene rød.

Den spesielle ventiltoppen og lampa var for lengst forsvunnet, så det ble besluttet å prøve å kopiere disse. Derfor ble det ut fra fotografier som kilde laget modeller for å komme fram til riktig størrelse før de ble produsert på museets verksted. Det ble også laget et avtrykk av skiltet på Maihaugens kiosk, og disse opplysningene ble digitalisert.

Siden ble bokstavene skåret ut og klinket på bakplaten med kobbernagler.

KOPPERARBEIDET med vannbrettet er ferdig.

FORTIDSVERN

75

Innredningen var så detaljert beskrevet av arkitekten, at sammen med tegninger kunne man med stor sannsynlighet komme til et troverdig resultat. Innredningen ble produsert i tettvokst furu som beskrevet, og skapene beslått i sink innvendig. Knotter, hengsler mm. skulle være i massiv messing. Interiøret er utført i lasur i engelskrød linoljemaling som videre fikk en blank ferniss som overflate slik det er beskrevet i Erik Waldemar Glosimodts leveringsbeskrivelser.

LANDETS ELDSTE Norsk jernbanemuseum er landets eldste tekniske museum. Museet har ikke bare rullende materiell i fokus, men også stasjonsbygninger og tekniske installasjoner. Her står landets første jernbanestasjon, Kløften stasjon fra 1854 og gjennom museumsparken kjører et damplokomotiv fra 1896.

Den eldste kiosken i museets eie er fra Kongsvinger stasjon i 1884, den står for tida på magasinet. Museet har også Narvesen første kiosk fra åpningen av HamarTrettenbanen i 1894, den står ved Bestum stasjon i museumsparken.

Hvorfor dette søkelyset på kiosker på et jernbanemuseum?

For det første sto det etter hvert en kiosk på alle jernbanestasjoner fra 1894, så sånn sett skulle museet faktisk hatt flere. For det andre er det viktig for museet at alle de kjente jernbanearkitektene er representert

i stasjonsparken og her slås to fluer i en smekk. Denne er tegnet av en betydelig arkitekt, Erik Waldemar Glosimodt. Under restaureringa ble det funnet papirer som tilsier at den ble bygd av Nymo bruk på Lillehammer.

For det tredje er det viktig å sette søkelys på jernbanens samfunnsrolle der avisdistribusjonen i samarbeid med Narvesens kioskkompani A/S utgjorde ryggraden i forsyningen av dagsaviser og ukeblader over store deler av landet.

Narvesenkiosken var, og er, en lett gjenkjennelig bygning full av fristelser både for ganen og intellektet. Den var og er også en samfunnsinstitusjon som fremmet og fremmer dialog og deltakelse gjennom et stort avisutvalg og stor geografisk spredning. En opplyst offentlighet har vært sett på som en investering i demokrati og avisene har gitt oss næring til å være delaktige medmennesker.

Stasjonene fungerte ofte som stedets møte­plass for lokalbefolkningen. Unge avis­ selgere ble utstyrt med ei veske på magen for å selge sin avis på de første bystasjonene og andre knutepunkter. Hovedstads­avisene sendte dagens aviser med togene og lokale avisbud hentet disse på stasjonene og leverte til abonnenter.

POSTEKSPEDITØR I 1880-åra var Johan Bertrand Narve Louis Narvesen postekspeditør i Larvik og hadde

tillatelse til å selge hovedstadsaviser på perrongen. I 1891-93 arbeidet han som reisende postekspeditør på Grevskapsbanen, i dag Vestfoldbanen. Togene gikk ikke fort, så turene tok ofte lang tid. Her så han med egne øyne at lesestoff var populært om bord og at avisene ofte gikk fra hånd til hånd. Han ga seg som postekspeditør og satte i gang oppbygging av Kioskkompaniet med en startkapital på 3 000 kr.

1. januar 1894 fikk han enerett på salg av aviser på det statlige jernbanenettet og allerede dagen etter var han på plass på Oslo Østbane- og Vestbanestasjon med avisbord med Aftenposten, Verdens gang, Morgenbladet og Ørebladet. Året etter sto det en aviskiosk på begge disse og sju andre stasjoner; Fredrikshald, Kongsvinger, Eidsvoll, Skien, Drammen, Lillestrøm og Hamar. Nøyaktig når den første aviskiosken i landet kom vet vi ikke sikkert. På 1870-tallet sto det aviskiosker flere steder i hovedstaden og på noen av bystasjonene ellers. Narvesens første aviskiosk fra 1894 sto på Tretten stasjon. Den står nå i museumsparken på Norsk jernbanemuseum.

Dette tette forholdet mellom jernbanen og Narvesenkioskene er over hundre år gammelt og aviskjøpende passasjerer har like lenge bidratt til at Narvesens kioskkompani har gått bra. I 1897 fikk kioskkompaniet tillatelse til å sette opp flere kiosker i hovedstaden og den første av flere arkitektkonkurranser ble utlyst.

PÅ SPORET MED DET FRIE ORDET Ytringsfriheten har vært et gjennomgående tema i norsk politikk siden grunnloven ble nedtegnet på Eidsvoll i 1814 og poenget har vært å skape en raus og inkluderende ytringskultur. Samfunnsansvaret for å verne og opprettholde ytringsfriheten ble tydeliggjort på 1970-tallet da daværende ledelse i kioskkompaniet og eierne ønsket å sikre en permanent åpen distribusjon. Styret gikk inn for at det ble omdannet til en allmennyttig stiftelse, Fritt ord, som så dagens lys 7. juni 1974. Gjennom det norske folks kjøp av

aviser har landet fått en ideell stiftelse som med generøse økonomiske bidrag legger til rette for vanskelige debatter, fremmer gode ideer og prosjekter og gir priser til folk som tør å stå for modige valg. Stiftelsen Fritt ord har bidratt med 100 000 kr. til utstilling i denne Narvesenkiosken. Narvesenkonsernet er i dag eid av Reitangruppen som har bidratt med 50 000 kr. til restaurering av kiosken.

Norsk jernbanemuseums venneforening har bidratt med 100 000 kr. samt aktivt gravearbeid i Narvesen kioskkompanis arkiver på Riksarkivet.

Samfunnsoppdraget landets museer er pålagt gjør det riktig og viktig å sette søkelys på jernbanens samfunnsrolle der avisdistribusjonen i samarbeid med Narvesens kioskkompani A/S utgjorde ryggraden i forsyningen av dagsaviser og ukeblader over store deler av landet. I tillegg var det et avlukke for offentlig telefon på baksiden av kiosken, et viktig tilbud i ei tid da innlagt telefon var uoppnåelig for folk flest og Televerkets røde telefonkiosker ennå ikke fantes.

Ferdig dør og interiør

NY TOPP på dekor­ listen ved luken.

KAPITELENE på søyl­ene under produksjon.

76

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

77

GAMMELSTUA FERDIG RESTAURERT. Eierne Torhild Morgestad og Halvor Hansson er opprinnelig fra Oslo. Etter et par år som jordbruksavløsere på Lesja, kom de til Åsli i 1979.

BUREISERBYGD Engerdal kommune, som ble etablert 1911, med deler fra Røros, Tolga, Rendalen og Trysil, ble en stor kommune med grisgrendt bebyggelse og god plass. Med Staten som stor grunneier ble Engerdal en av kommunene med mest omfattende bureising. Over 100 nye boplasser ble tatt i bruk fra 20-åra og framover. Åsli er en av disse boplassene, tatt i bruk siste krigsåret. Åsli som har fått navn etter Tørråsen, har en svært idyllisk beliggenhet ned mot» Stillelva» i Sømåa, ikke langt unna utløpet til Isteren som også får vatn fra Femunden. Elva og isen var en viktig framkomstmulighet; inne på moen var det en sti og etter hvert en bygdeveg mellom garda.

Nå er det bare en liten avstikker fra fylkesvegen gjennom Sømådalen. Fra en liten jordlapp rundt husa har Åsli vokst til å bli det enkeltbruket i Engerdal med

Sømådalen i Engerdal

INGEN TVIL PÅ ÅSLI I SØMÅDALEN

E

n hyllest til kuene Sølvi, Litago og Svartsi, som beitet like ved.

Deretter fikk stifte nærmere bekjentskap med dagens jubilanter: Garden Åsli og det første bolighuset på garden, tatt i bruk høsten 1945. Som andre jubilanter var også denne jubilanten pyntet opp, ikke bare for anledningen, men for framtida. Det første huset er gjennomrestaurert, i stor respekt for utgangspunktet av dyktige handverkere fra grendas egen bedrift, Sømåen Tradisjonshandverk.

Takket være stor innsats fra dagens eiere, Torhild Morgestad og Halvor Hansson, og til ære for de første bureiserne, Sigrid og Martin Langsjøen. Martin var innfødt sømådøl, mens Sigrid stammet fra Sem i Vestfold.

En svær kontrast til bureiserlivet ute i den store, veiløse allmenningen. Det er lett å se likheter mellom Åsli og Sellanraa i Hamsuns «Markens grøde».

INNLANDET Lillehammer

GAMMELSTUA SKULLE RESTAURERES Første helga i august 2020 var og er en merkedag på garden Åsli i Sømådalen i Engerdal kommune.

Med flagget til topps, kuer i avslappet posisjon på jordet, gjester fordelt utover tunet i henhold til koronainstruksjoner, startet feiringa av gardens 75-års jubileum naturlig med en kulokk.

Tekst: Per Hvamstad, Nord-Østerdalen Lokallag, Fortidsminneforeningen Foto: Halvor Hansson og Per Hvamstad GAMMELSTUA PÅ ÅSLI, 2017

78

FORTIDSVERN

PÅL ÅGE JOTEN i sving med å sette i stand vinduer på Gammelstua.

FORTIDSVERN

79

Konstruksjonen i grovt bindingsverk med stenderne hadde klart seg bra. Underpanelet, som i slike hus utgjør «kassa» som holder flisa på plass, var i dette tilfellet skråstilte ett-toms bord utvendig. Dette medførte at huset var ekstremt stivt, nesten mer enn et tømmerhus. Dette var til meget stor hjelp når huset skulle jekkes opp og sviller skiftes ut.

Hele fløyer kunne jekkes fra et punkt innerst, og hele «snuten» fulgte med opp!

HANDVERKERNE tar en pust i bakken, f v Trond Håvard Joten og Henning Sønmør

FRA ARBEIDET med gammelstua.

størst jordveg, ca. 300 mål dyrket jord og med omfattende aktivitet. Den siste parsellen ble ferdig i 2019. Grønn og frodig grasbakke, med enorme steinhauger i utkantene, vitner om omfattende arbeid som nå gir fôr til over 20 mjølkekuer, noe som krever innsats også fra barn og barnebarn.

i behov og mulig tilgang på materialer? I alle fall var bureiser Martin stolt av huset, og bevisst på at resultatet var et kaffekvernhus.

«Gammelstua skulle vært satt i stand igjen», uttrykte Martin som et ydmykt ønske da Torhild og Halvor overtok garden i 1979.

JUBILANTENE Det er altså to jubilanter, garden Åsli og det gamle bolighuset, begge fra fredsåret 1945.

Tidlig i 1960-åra fikk garden nytt bolighus.

Jubilanten omtales derfor som gammelstua, men også sommerstua, som viser at også nybruk fra 1945 førte videre tradisjonen med skifte av bolig vinter- og sommerstid.

Etter å få tildelt dyrkingsjord, måtte en sikre seg husvære for folk og dyr, ku, sau og geit. Fem krigsår hadde ført til mangel på det meste, så en måtte finne lokale løsninger.

En viktig del av løsningen ble deler av en nedlagt pelsdyrfarm, som ga verdifulle materialer, i tillegg til det som var mulig å hente i skogen. Dette ga materialer til første byggetrinn, to små rom inntil hverandre, dagens midtparti og kammerset mot nord.

Isolasjonen var husmåsså og sagflis, den tids trefiber, under restaureringa ble den erstattet med vår tids trefiberisolasjon fra Hunton.

Romma ble panelt, malt og innredet med nødvendig utstyr, i stor grad heimelaga. Med enkle vinduer, kunne det nok være hustrig.

Likevel et godt krypinn for å berge livet på en av Norges kaldeste plasser, med kulderekord på minus 53 grader 10. januar 1987.

TO SMÅ BARN Her flyttet bureiserfamilien inn med to små barn. Seinere ble det bygd på et loft over kjøkkenet. Bror til bureiseren bygde dette, mot å få bo der en tid. Også på bygda var det husmangel etter krigen. Til slutt ble

80

FORTIDSVERN

PIPA måtte gjennom en grundig istandsetting.

rommet mot sør, finstua, bygd. Stua ble kledd innvendig med papp og malt. Finstua hadde kvolv, det vil si det var ikke flat himling, men åpent under røstet, dette ga det vesle rommet en spesiell løfting og inntrykk av å være større enn det egentlig var. Etter hvert ble det 7 familiemedlemmer i det lille bureiserhuset.

Til tross for det beskjedne arealet familien hadde, ble ikke finstua mye brukt, som tradisjonen tilsa var det til jul og ved større anledninger.

I løpet av tre hektiske år var «jubilanten» bygd, samtidig med uthus og oppdyrking av jord. Huset ble altså etter hvert ei tradisjonell kaffekvernstue, med tre rom etter hverandre.

Inngangen til huset er på midten, over midtpartiet et loft med møneretning på tvers av husets lengderetning. Det midtre rommet er kjøkken og på Åsli stikker det litt ut på bakveggen.

Det såkalte kaffekvernhuset er i mange tilfeller en videreutvikling av den tradisjonelle østerdalsstua. For å få mer plass ble det bygd på et rom i lengda og over midtpartiet påsatt et loft som ga mere soveplass. Så er spørsmålet: Var dette målet, ideen, også på Åsli eller ble det bare slik med utgangspunkt

HUSET SANK Dagens brukere har vært på Åsli i 41 år, og like lenge har de drøftet og fundert på hva som skulle skje med gammelstua. Den gikk jo helt ut av bruk, ble bare oppsamlings­ rom for det en trudde en kunne få bruk for. Alderen og byggemåten hadde sine kvaliteter, men sviktende grunnmur og grunnforhold gjorde at huset sank mer og mer ned i bakken. Konstruksjonen viste seg utrulig stabil og nok en gang er det bølgeblikktaket som har reddet et interessant hus. Gradvis vokste tanken om bevaring fram. Med spesiell tilgang på kvalifiserte handverk­ere, Sømåen Tradisjonshandverk er nesten som nabo å regne og muligheten for støtte fra Norsk Kulturminnefond og Engerdal kommune, ble beslutningen etter hvert soleklar: Gamlestua skulle restaureres.

Sømåen tradisjonshandverk er en handverksbedrift med sjelden god kompetanse som har store deler av Østerdalen som arbeidsfelt.

I 2017 var bedriften en naturlig mottaker av heder fra Fortidsminneforeningen i Hedmark.

Et omfattende, men vel begrunnet arbeid, er utført og interessante tekniske detaljer er avdekket. De største utfordringene låg i grunnen. Huset ble jekket opp, sto bare på noen «sparesteiner» som låg på bakken, 90 % av grunnmuren var smuldret bort, mye sand og lite sement. Ny armert bankett ble støpt rundt hele huset, med pusset mur fra bankett og opp til svillene, en del av disse måtte skiftes ut. Golva i første etasje var av god kvalitet, så de ble demontert og gjenbrukt.

ET BLIKKFANG Vindusrammene ble restaurert og gjenbrukt, og utvendig panel ble supplert. Huset ble til slutt malt utvendig og innvendig og innredet, mest mulig slik det var opprinnelig.

De opprinnelige møblene, som bureiseren Martin laget på snekkerskolen i Elgåa i 1937, åtte år før bureisinga, er donert tilbake til gammelstua fra bureisernes etterkommere.

Det gjelder blant annet det fine skapet, som Sigrid fra Vestfold konsekvent kalte buffet, og som hun fikk plassert som blikkfang når du åpner døra til finstua. Donasjonen utgjør en stor forskjell for restaureringa, og var en uventet og verdifull bonus!

Samlede kostnader inkl. egeninnsats er ca.

1 million kroner, inkl. malerarbeider.

Gammelstua på Åsli representerer et svært viktig og interessant hus, i ei bygd og en region med mye spennende bureisingshistorie og bygningsmiljøer. Både Rendalen og

VINDUSRAMMENE UNDER RESTAURERING på verkstedet.

Tolga har hvert sitt fredede bureisingsbruk med bolighus, låve med fjøs og stabbur. Det spesielle med Åsli er at gammelstua står midt på gardsplassen på et bureisingsbruk som er i aktiv bruk og har blitt det største i kommunene og er i fulldrift. Et minne om slit og innsats og et signal til kommende generasjoner.

Kilder: Opplysninger fra Torhild Morgestad og Halvor Hansson Intervju med Sigrid og Martin Langsjøen 1992-1995, utført av Marit H. Morgestad

TORHILD MORGESTAD, en av dagens eiere, og barnebarnet Ingrid i det nyrestaurerte kjøkkenet

FORTIDSVERN

81

BYGNINGSVERN OG FORRETNINGSVIRKSOMHET Rundt om i Norge finnes det mange forretningsdrivende som eier vernede eller fredede bygninger, og som driver virksomhet i dem. De bygger alle på den velprøvde tanken om at bruk er det beste vern. Her kan du lese hvordan Tore Kværner på Jessheim og Ole Kristian Sørlie i Halden kombinerer bygningsvern og forretningsvirksomhet.

Tekst og foto: Øyvind Mo Larsen

Tore Kværner vokste opp i Storgata på Jessheim i Akershus. Det er årsaken til mye av hans engasjement for å formidle og bevare historier og bygninger på hjemstedet sitt.

DET KLØR I FINGRENE NÅR JEG SER ET GAMMELT BYGG Forretningsmannen Ole Kristian Sørlie har et glødende engasjement for å bevare viktige bygninger i Halden. De siste 10 årene har han jobbet målbevisst for å bidra til liv i sentrum og liv i byggene han eier der.

V

i møter den engasjerte gründeren i ett av lokalene han har satt i stand slik det en gang var.

Bakeriet Brød og Vann ligger i ett av byggene Sørlie eier på torget i Halden. Der lages det bakevarer bare av naturlige ingredienser, og det er viktig for ham. Det motiverer ham.

– Jeg tror det har med skapertrang å gjøre, sier mannen som kommer fra snekker­slekt og som hadde en far som hjalp folk med prosjekter da Ole Kristian var guttunge. – Og da hang jeg etter ham og fikk interesse for snekring og gamle hus. Det klør i fingrene når jeg ser et gammelt bygg som trenger oppussing, selv om jeg de siste årene har møtt en del motstand i byråkratiet lokalt og på fylkesnivå. Men de sakene har jeg prøvd i retten og vunnet, så dette er i all hovedsak tilbakelagte kapitler for meg.

Det er spesielt prosjektet Rødnabbene – et ærverdig gammelt badeanlegg et lite stykke ut i Iddefjorden – som har gått noen runder i rettsapparatet, og som har fått en del oppmerksomhet i mediene i Halden.

Det handlet om veirett og hvorvidt Sørlie hadde lov til å kjøre motorisert kjøretøy ut til Rødnabbene. Nei, sa lokale myndigheter. Rettsapparatet sa ja.

82

FORTIDSVERN

TAR VARE PÅ BARNDOMMENS TETTSTED

– Og så er jeg møtt med argumentet at jeg kun er ute etter å tjene penger på de prosjektene jeg ønsker å restaurere. Men jeg kan forsikre deg om at det ikke er motivasjonen i det hele tatt.

– Jeg liker å få i gang virksomheter, så det kan ha noe med det å gjøre. Vi har ikke brukt regneark i noen av disse prosjektene. Jeg kjenner alltid etter om jeg har lyst til å gå i gang. Hvis svaret er ja, så går vi i gang. Hvis svaret er nei, så dropper vi det, sier mannen som om Halden har uttalt “fyll sentrum til det sprekker” Et levende sentrum må fylles med noe folk ønsker å besøke eller benytte seg av, mener han.

- Jeg må ikke gjøre dette her, men det gir meg mye å få det til; vi jobber litt sånn at vi tar den biten når vi har penger til det.

For drøyt 20 år siden flyttet Sørlie IT-firmaet Communicate til Torget i Halden.

Noen år senere åpnet han bakeriet Brød og Vann. Inspirasjonen kom da han fant en gammel bakerovn. Så da var det å sette i gang med restaureringen av lokalene. Han har selv har bygget disken slik den framsto på bilder fra 1970-tallet.

Ole Kristian Sørlie disponerer det gamle rådhuset i Halden, og der har han satt i stand det gamle fredede fengselet. Like ved er det et nytt og moderne kontorbygg som rammer

V OLE KRISTIAN SØRLIE disponerer det gamle rådhuset i Halden, og der har han satt i stand det gamle fredede fengselet.

inn bygården. Men her er det mer enn det blotte øyet kan se. Under oss er det gravd ut 300 kvadratmeter med kjeller, forteller han.

Han har selv stått for utgravingen av kjellerrommene der borgerskapet oppbevarte matforsyninger, smykker, sølvtøy og andre verdisaker tilbake så langt tilbake som på 1600-tallet. Det er mulig å koble både mikrobryggeriet hans og bakeriet sammen med kjellerrommene, og det er en del av planene hans..

– Det er ikke viktig for meg å være synlig eller bli gjort stas på fordi jeg gjør dette. For meg holder det å kjenne på en glede ved å få det til.. Vi har planer om et fengselsmuseum her også. Tenk deg skoleklasser – som står i ly for regnet fordi det er tak i bakgården – og blir fortalt historien til det gamle fengselet.

Det hadde vært morsomt å realisere, så får vi se om det lar seg gjøre.

– Vi sysler alltid med noe her i gården, men jeg må innrømme at jeg er litt sliten av å stange mot byråkratiet. Kanskje jeg skal begynne å lafte enda mer enn det jeg gjør i dag? Det er en kjær hobby jeg bedriver når vi er i Valdres.

– Nå skal jeg sette i stand Rødnabbene. Og det er planer vi ikke har fullført her på torget.

Vi må vel komme i mål før jeg gir meg, sier Ole Kristian Sørlie.

illa Sole fra 1912 er en av unge Jessheim bys best bevarte eldre villaer. Tegnet av Kristian Biong til sin bror. Biong tegnet også Kongsseteren ved Voksenkollen.

Fram til 2016 var villaen i arkitektens familie.

Da ble den kjøpt av byutvikler og investor Tore Kværner.

Lokalt knytter det seg stor forventning til at villaen åpnes opp for både utleie og arrangementer. Det er snakket om et mini-kulturhus som skal bidra til å formidle noe av Jessheims historie i forskjellige rom i huset. Det har vært arrangert flere byvandringer der folk nærmest har vært litt andektige i det de kommer inn på tunet til Villa Sole.

- Vi har veldig få gamle hus og bygninger i Jessheim by. Det er lokalpatriotiske hensyn som gjorde at jeg kjøpte huset. Det har ligget tilbaketrukket i bybildet. De fleste som bor på Jessheim, har aldri vært på tunet tidligere.

Det er litt som å ta steget inn i byhistorien når vi går inn på tunet. Det tror jeg folk fornemmer, forteller Tore Kværner. Den offisielle åpningen av huset er våren 2021.

SEKS-SJU LAG MED MALING Kjøkkenet og soverommene i andre etasje er strippet for å få fram opprinnelig panel.

Disse er skrapet og pusset ned. Deretter er de er malt med linolje tilsvarende det aller første strøket veggene hadde de første årene da huset var nytt. Gjennom seks-sju lag med maling, og malingstrapper vises de ulike fargene i de ulike tidsperiodene, før veggene ble kledd med plater og tapetsert.

På loftet fant de en del gamle tapetrester som skal danne grunnlaget for ny tapet i den ene hovedstuen. Det er viktig for Tore Kværner at tapetet blir produsert på den gamle måten.

- Det handler om å ta vare på og løfte fram den historien vi har på Jessheim, og Villa Sole er viktig i så måte. Patriotisme til et sted handler om å kjenne til stedets historie. Og vi trenger enda mer patriotisme her i byen, ikke minst fordi det er mange som har flyttet hit fra andre steder. Dessuten er det en arkitekttegnet praktvilla som jeg håper mange vil oppdage når vi åpner opp for besøk og arrangementer her.

Kværner trekker fram at de gamle bygningene i Jessheim sentrum står som en kontrast til den store veksten og rivende utviklingen stedet har hatt og har, etter at flyplassen på Gardermoen åpnet i 1998.

HVA ER VERDIEN? - I ditt daglige virke som butikkmann og deleier av Jessheim storsenter, så måler man ofte suksess i kroner og øre på bunnlinjen.

Hvordan måler du verdien i et prosjekt som dette?

- Det er vanskelig å svare på, men motivasjonen er interesse for historie og interessen for å sette noe tilbake til opprinnelig stand.

På samme måte som en konsert gir energi og overskudd, så er prosjekter som dette noe av det samme. For meg er dette en måte å bidra til det kulturelle Jessheim. Og den historien vi har er vi nødt til å løfte fram og gjøre synlig.

- Storgata var bokstavelig talt lekeplassen min. Trehusbebyggelsen i denne gata er visuelt viktig for historien til stedet vårt.

Storgata viser handelshistorien vår, og de husene vi har satt i stand har huset apotek, kjøttforretninger, godtebutikken Frukten, urmaker og kafédrift.

Og så er det element av nostalgi i det hele.

Dette var Jessheim for meg og mange andre i oppveksten, sier Tore Kværner.

Det handler om å ta vare på og løfte fram den historien vi har på Jessheim, og Villa Sole er viktig i så måte.

VILLA SOLE FRA 1912 på Jessheim i Akershus blir nå satt tilbake i sin opprinnelige stand av forretningsmannen og lokalpatriot Tore Kværner.

FORTIDSVERN

83

SLIK BLE BLAAFARVEVÆRKETS GLASSHYTTE REDDET VIKEN Oslo Modum

EN FORTELLING OM BYGNINGSVERN I 1938 «Sjefsantikvar, arkitekt Ola Øgar Svendsen, som har gjennomlest manuskriptet, vil gjerne på vegne av Riksantikvaren få takke Tone Sinding Steinsvik og Kjell Rasmus Steinsvik for hva de har gjort for Blåfarveverket, og særlig fordi de har funnet så mye å bruke bygningene til.»

Tekst: Håvard Altern, medlem i Fortidsminneforeningen

D

enne setningen avslutter Arne Alterns artikkel i Fortidsminne­ foreningens årbok 1980, som jeg i 2020 har publisert påny i boka «Arne Altern tok affære».

Setningen framheves her på grunn av siste ledd som jeg oppfatter som Riksantikvarens hovedpoeng. Det er gjennom å ta alle deler i bruk, at vår tids Blaafarveværk er utviklet fra en løs samling forfalne minner om tidlig norsk storindustri, til en godt vedlikeholdt og mye besøkt turistattraksjon.

Arne Altern hentet tittelen til sin artikkel fra en beretning avgitt i 1781 av en dansk embetsmann: Det Kongelige Modumske Blaafarveverk i Buskeruds Amt. På 18 sider gir artikkelen en konsentrert framstilling av denne bedriftens historie, fra det første funnet av koboltmalm i 1772, via den kongelige bedriftsetableringen i 1776, gjennom mer og mindre lønnsom drift og flere eierskifter, fram til koboltproduksjonen endelig ble avsluttet i 1894.

INDUSTRIENS BYGDEMUSEUM? Våren 1938 skulle Glasshytten rives. En bonde i nærheten hadde kjøpt det forfalne huset for å bruke mursteinen til å bygge fjøs av; treverket til låve. Gjennom et innlegg i Buskeruds arbeideravis Fremtiden 7. april 1938, som var første steg i redningsaksjonen, lanserte Arne Altern den nedlagte bedriften som en viktig mulighet: «Det er her vi

84

FORTIDSVERN

har plassen til industriens bygdemuseum.

(Undskyld navnet, dette er hastverksarbeide) Jeg tenker mig et museum som kan stå i samme forhold til det tekniske i Oslo, som Maihaugen til Universitetets samlinger.»

«Den gamle kirken er vi alle enige om å bevare og den gamle gården sender vi på museum, men hvordan er det med den gamle fabrikken? Som oftest ligger den slik til at det ikke kan bli tale om å ta vare på den. Bedriften lever videre, og den må leve nettopp på den flekken hvor den engang blev grunnlagt. Den må følge med tiden og derfor må de gamle bygningene vekk så de nye kan få plass. Og de nye har store vinduer og luftige arbeidsrum, så alle gleder vi oss med dem som skal arbeide der når det foregår et slikt skifte.

Men i gleden bør vi ikke glemme at den gamle fabrikken representerer et trin på den stigen vi går i….Det vil være synd om dette trinnet i stigen skulde bli borte. Det er et minne som vi alle skulde ha interesse av å bevare, men særlig skulde industriens folk ha det, og derfor retter jeg appellen til dem. Men der må handles fort!»

BEDRE ENN DET SER UT TIL Manuskriptet han sendte inn var h­ andskrevet.

Redaksjonen i Fremtiden misforsto etternavnet og kalte appellanten Arne Altom.

Redaksjonen ba Modums ordfører Ole A. Braathen uttale seg om forslagene. Han var

industriarbeider før han ble kinosjef og heltidspolitiker. «Han sier at han i sin tid hadde vært inne på samme tanke, men fant at der intet kunne gjøres fordi bygningene allerede var så forfalne.» Om Glasshytten sa han: «Det er et under at den i det hele tatt har stått i vinter og ikke er blitt knust av snøtyngden:» Arne Altern kommenterte dette i et brev til vennen Sigurd Winsnes: «Jeg tror også på undere, men ikke når det gjelder gamle hus.

Hvis det tross skrøpelig utseende ikke faller sammen, betyr det bare at det må være bedre enn det ser ut til.» Å engasjere denne vennen i redningsaksjonen, var redningsaksjonens steg 2 – og framstår 82 år senere som det viktigste tiltaket. Reklamedirektøren Sigurd Winsnes (1896-1969) disponerte store ressurser både materielt og mentalt. Anders Heger siteres i Wikipedia med denne beskrivelsen av Sigurd Winsnes: «en allestedsnærværende kulturpersonlighet – et renessansemenneske i en direktørstol».

SIGURD WINSNES – REDNINGSDRAMAETS HOVEDPERSON Winsnes’ innsats for Blaafarveværkets bevaring våren og sommeren 1938 var tredelt: For det første kjente han Eindride Slaatto og fikk ham med på laget. Slaatto var arkitekt og billedkunstner, og hadde talegaver. Han vekket Riksantikvarens interesse og reiste med en klar uttalelse derfra til Vikersund

BLAAFARVEVÆRKET PÅ MODUM er blitt en betydelig destinasjon for alle som liker kultur og vakre omgivelser. Dette er glasshytten som ble reddet i 1938.

Foto:Sindre Skrede,Wikipedia

Om Glasshytten sa han: «Det er et under at den i det hele tatt har stått i vinter og ikke er blitt knust av snøtyngden:»

GLASSHYTTEN PÅ BLAAFARVEVÆRKET på Modum ble reddet i 1938. Her ser vi et bilde tatt av Riksantikvaren under restaureringen.

Foto: Riksantikvaren

for å delta i Modum herredsstyres møte 19. mai. Resultatet var en virkelig snuoperasjon: Modum kommune bestemte seg enstemmig for å kjøpe tilbake Glasshytten, til tross for at kommunen manglet de nødvendige midlene.

Men for det annet stilte Winsnes med 2.000 kroner som var det beløpet bonden krevde, for å innstille riving av huset han

hadde betalt 225 kroner for. Winsnes ble dermed eier av Glasshytten, men fikk senere overta en fritidseiendom nedenfor Haugfossen som godtgjørelse for utlegget.

For det tredje hadde Winsnes frimodighet til å gå helt til topps for å skaffe penger til det store reparasjonsarbeidet. Sosialminister Oscar Torp forsto behovet og skaffet midlene

som måtte til, for å gjøre rehabilitering av Glasshytten til en oppgave for opptil 18 arbeidsledige unggutter, som ikke bare fikk arbeid men også opplæring av kyndige bygningsfolk. Et avisintervju fra 1980 med en av de 18 er også med i boka. Denne mannen avsluttet sitt yrkesliv som vaktmester på museet Blaafarveværket.

FORTIDSVERN

85

DET FØRSTE FUNNET av koboltmalm på Modum ble gjort i 1772.

Her var det produksjon fra til 1894.

BOK OM REDNINGSAKSJONEN

Foto: Riksantikvaren.

Denne artikkelen er skrevet med bakgrunn i en liten bok, «Arne Altern tok affære», som forfatteren Håvard Altern ga ut i mai 2020. Boka forteller om Modums Blaafarveværk. Dels byr den på opptrykk av en artikkel om bedriftens historie som Arne Altern skrev til Fortidsminne­ foreningens årbok 1980. Mest handler boka om redningsaksjonen for værkets store produksjonshall Glasshytten, som samme mann tok initiativ til gjennom en avisartikkel. Det var på den måten Arne Altern tok affære.

I 1938 hadde den koboltbaserte blåfargeproduksjonen på Modum vært nedlagt i 44 år. Modum kommune hadde overtatt og var godt i gang med salg av fast eiendom. Forfalne bygninger ble solgt til nedriving. Arbeidet med gjenbruk av materialene i Glasshytten var godt i gang, da kommunen vedtok å kjøpe bygningen tilbake. Glasshytten ble reparert i 1939 og godt bevart gjennom krigsårene. Etter krigen ble huset igjen brukt som industribygg, men ikke forsvarlig vedlikeholdt.

RE ARNE ALTERN TOK AFFÆ

SAMARBEID OGSÅ OM TEGNESERIE Winsnes og Altern møttes antakelig første gang noen år tidligere, da de begge arbeidet med reklame for Lilleborg fabrikker.

Vennskap ble det i 1937, da Winsnes som tekstforfatter til tegneserien «Nils og Blåmann» trengte en landbrukskyndig konsulent. Guttungen og geitebukken levde dels i ukebladet «Illustrert», dels i populære julehefter.

Winsnes tenkte våren 1937 at Nils og Blåmann skulle engasjere seg i landbruket gjennom å gi seg i kast med nybrott. Altern takket begeistret ja til konsulemtoppdraget og kom straks med sitt første faglige råd: «Jeg tror vi har større muligheter for variasjon i driften hvis Nils starter på en gammel forfallen gård istedenfor på nybrott. Der kan vi la ham finne frem gamle merkelige redskaper som han må klare seg med i begynnelsen, og vi kan få vist hele vekstfølgen i løpet av en sommer fordi der har været både vold,

86

FORTIDSVERN

Modum kommune bestemte seg enstemmig for å kjøpe tilbake Glasshytten, til tross for at kommunen manglet de nødvendige midlene.

HER ER VI inne i glasshytten like før den skulle restaureres. Vi ser fundamentene..

Foto: Riksantikvaren

potet- og kornaker året i forveien. Men naturligvis bryter de op svære nye vidder og graver grøfter i massevis.»

Tekstforfatter Winsnes og tegner Ivar Mauritz-Hansen fulgte rådet, og grunnlag for et solid samarbeid var lagt.

HÅVARD ALTERN

høyre her Bildet på forsida og til Glasshytte viser Blaafarveværkets det og er tatt i 1938. Da hadde k gått 44 år siden det foregik glass i lått skulle koboltb av sjon produk nedriving. Materialene nen solgte bygningen til Kommu verket. smelte dette på en gård. brukes til ny driftsbygning av våronna på gården. stanset ble den før , kom rivinga nen Så langt som bildet viser . 19. mai hadde kommu initiativ til en redningsaksjon Arne Altern tok 7. april rasert. Glasshytten ble inne som holdt på å bli forstått hvilket viktig kulturm n 1938-39. tømrerlærlinger vintere gjenreist av et lag unge tatt er her her. Bildet øverst imets arbeidstjeneste til ten Under krigen holdt nazireg høyre hadde industribedrif trehuset i bakgrunnen til høsten 1944. I det store og der ble det reist et Dette huset brant i 1948, et har sine Blaafarveværket kontor. nstitusjonen Blaafarveværk kulturi der er Det . industribygg i betong ets årlige kunstutstillinger. historien om Blaafarveværk Arne Altern konsentrert gelsen, I denne boka gjenforteller r om forfallet etter nedleg og nedgang. Han fortelle Altern supplerer farens opprinnelse, storhetstid i 1938 og etter 1968. Håvard og om redningsaksjonene 1938.

ISBN 978-82-996769-1-5 fortelling om dramaet i

I 1968 begynte den vern-gjennom-bruk-prosessen som fortsatt pågår, skriver Håvard Altern.

- Den prosessen har gjort Blaafarveværket til en levende kulturinstitusjon, og Glasshytten til et særpreget forsamlingslokale.

Håvard Altern

Arne Altern tok affære

dig om ærket 1776-1894, grun Konsentrert om Blaafarvev etter 1968 og litt om gjenreisningen redningsaksjonen i 1938

bygningskunst og som Både ved sitt særpreg som full industri er anlegget minne om en betydnings og fremst for bygden, men av stor interesse – først også for landet i det hele.

Riksantikvaren i brev til

Eindride Slaatto 18. mai

1938

DEBATT I NATIONEN I avisa Nationen sto 2. juni 1945 en oversikt over tap av kulturminner under krigen. Den var skrevet av arkitekten Halvor Vreim som arbeidet hos Riksantikvaren. Bare et lite avsnitt av den lange artikkelen handler om Blaafarveværket, som ifølge Vreim var «det eneste vi har av bygningsminner fra vår gamle industri». Likevel er hele Vreims oversikt tatt med i den lille boken «Arne Altern tok affære» og det er det to grunner til: Dels utløste det vesle avsnittet en debatt i Nationen mellom Altern og Vreim. Dels er Vreims oversikt fra 1945 interessant lesestoff for alle som i 2020 er opptatt av fortidsminnevern.

Boka «Arne Altern tok affære» inneholder også en oversikt over andre bøker der spesielt interesserte kan sette seg inn i Blaafarve­værkets mangfoldige historie, og en gjennomgang av dokumentasjon som forfatteren av denne artikkelen er blitt kjent med gjennom arbeidet med boka.

Sivilagronomen Arne Altern (1903–95) var Håvard Alterns far. I 1938 var han ganske nyetablert som bonde på Modum.

1946–1973 var han NRKs landbruksmedarbeider, med fast sendetid søndag morgen («Landbrukshalvtimen»). Han arbeidet også med andre temaer, som geologi og historie.

Kulturminnevern fortsatte å engasjere ham livet ut.

HÅVARD ALTERN BOK «Arne Altern tok affære», kan kjøpes ved å kontakte havard@altern.no

Arne Altern skrev i 1945 dette om Riks­ antikvarens engasjement: «Flere (bygninger) var allerede fjernet og arbeidet på å rive den store glasshytta var begynt da jeg gjorde Sigurd Winsnes opmerksom på forholdet og som da kjøpte det tilbake. Da var det riksantikvariatet blev gjort opmerksom på Blåfargeverket og begynte å interessere seg for «denne interessante verksbebyggelse, enestående i vårt land».

Hvis denne interessen hadde gitt seg synlige utslag 10-15 år tidligere vilde vi hatt ikke bare bebyggelsen, men også meget av inventaret intakt, og vilde hatt et interessant minde fra storindustriens barndom her i landet.»

Heldigvis har vi likevel fått et interessant minne fra storindustriens barndom her i landet, i kulturinstitusjonen Blaafarveværket.

FORTIDSVERN

87

I LARS MYTTINGS ROMAN «SØSTERKLOKKENE»

SÅ NÆR ER BUTANGEN STAVKIRKE VIRKELIGHETEN Det er ikke ofte at en stavkirke nærmest har hovedrollen i norske romaner, men på en måte er det slik i Søsterklokkene av Lars Mytting fra 2018. I boka er den fiktive stavkirken plassert omtrent midtvegs i Gudbrandsdalen, på det ikke mindre oppdiktete stedet Butangen, som igjen er lagt ved den virkelige elva Losna, «i en sidedal mellom Fåvang og Tretten».

TEGNING AV STAVKIRKEN i Vang i Valdres fra 1841 av Franz Wilhelm Schiertz, og slik den ser ut i dagens Polen. Mot slutten av boka "Søsterklokkene" skal stavkirken flyttes til Tyskland, tilsynelatende etter mønster av det som skjedde i 1841 med Vang stavkirke. Denne står i Karpacz i sør-vestre Polen, og er et populært turistmål. Franz Wilhelm Schiertz var elev av J. C. Dahl i Dresden. Dahl regnes som grunnleggeren av Fortidsminneforeningen. Da han utgav sitt bokverk om norske stavkirker, ble Franz Wilhelm Schiertz sendt til Norge i 1836 for å tegne og måle opp stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes. I forbindelse med Dahls planer om å redde stavkirken i Vang, var Franz Wilhelm Schiertz igjen i Norge 1841–42 for å gjøre opptegninger av kirken og dens malerier før den ble tatt ned og sendt til Schlesien (i dagens Polen). Franz Schiertz ble født i Tyskland i 1813. Han ble gift med Karen Sophie Reusch Koren fra Bergen.

Schiertz flytte til Norge og slo seg ned i Balestrand.

Tekst: Ola Storsletten, arkitekt

M

ot slutten av boka skal stavkirken flyttes til Tyskland, tilsynelatende etter mønster av det som skjedde i 1841 med Vang stavkirke fra Valdres.

Men først må Butangen stavkirke måles opp, slik den tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz målte opp Vang stavkirke før den ble flyttet. Han hadde tidligere målt opp enkelte andre stavkirker for maleren I.C. Dahl til hans plansjeverk om de norske stavkirkene fra 1837.

I boka til Mytting blir en tilsvarende oppgave gitt til en nesten ferdig utdannet arkitekt, tyskeren Gerhard Schönauer: «Det viktigste De skal bringe oss, er tegninger av stavkirken. Mange tegninger! Gode tegninger! Fra hver en krok og hvert et hjørne, i tydelig målestokk, slik at snekkerne har eksakte forelegg når byggverket skal gjenreises.» En annen mulighet kunne ha vært fotografier, men det blir nærmest oppfattet som noe uetisk: «Fotografier? utbrøt professoren så kulemagen skvulpet for hver stavelse. Disse såkalte kameraene kan bare se hva øyet ser. Du skal finne bygningens innerste.»

I likhet med stavkirken i Vang synes den på Butangen å være relativt godt

88

FORTIDSVERN

bevart: «Ved kristningen av landet reiste butangenfolket en forseggjort stavkirke, et mesterstykke i malmfuru, med snirklete utskjæringer, dragehoder og høyreiste spir. […] I århundrene som fulgte ble kirken hverken ombygd eller plyndret. Slik lynnet til bygdefolket unnslapp utblanding av fremmedfolk, gikk også det bortgjemte middelalderslottet fri for nymotens fikt.»

Selv om dragehodene på taket hadde falt av, synes stavkirken i hovedsak å være i relativt godt bevart når handlingen i boka starter opp «første nyttårsdag i 1880».

FLYTTINGEN Også planen for flyttingen av stavkirken blir gitt en kortfattet, men samtidig relativt detaljert beskrivelse: «Ansvaret var greit, planen enkel. Omkring tre hundre lass. Åtte sleder, fire turer om dagen. Ti dager. Først ned til Fåvangkirken, deretter omlasting til større sleder. Nedover Losna, gratispassasjerer på en sovende elv, på en is så tykk at man ingensteds hørte pusten og hjerteslagene fra strømmen. Opp på fastmark ved Tretten, nedover til Lillehammer, ut på isen igjen, over Mjøsa til Eidsvoll, hvor lasten skulle over på godsvogner og kjøres via Sverige videre til Tyskland. Det var bare heft å laste om

på Hamar, for jernbanestrekningene hadde forskjellige eiere og forskjellig sporvidde, og lasskjørerne sådde tvil om hvorvidt de håndsbremsede godstogene var trygge for en så dyrbar last.»

Forfatteren har gode grunner for å gjøre beskrivelsen såpass omfattende. I likhet med de personer som inngår i en roman, må også de ytre omstendighetene presenteres på en troverdig måte. I den sammenheng er det et ikke uvesentlig poeng at materialene fra Butangen stavkirke er tenkt lastet på et visst antall sleder, og at jernbanesystemet er bedre utbygget i Sverige enn i Norge. Tilsynelatende har forfatteren gjort et grundig forarbeid.

I hvert fall sitter leseren igjen med en viktig følelse av at det faktisk stemmer. (Når den tyske professoren tiltaler sin student med «Du», er det trolig bare en trykkfeil.)

En tilsvarende troverdighet er det grunn til å forvente for det som blir skrevet om den tenkte stavkirken. Det er dessuten en type kunnskap som er relativt lett tilgjengelig. I et etterord blir det vist til Håkon Christies omfattende artikkel «Stavkirkene - Arkitektur» i Norges kunsthistorie fra 1981, boka Stavkirker med tekst av Gunnar Bygge fra 1994 og Stavkirkene; deres egenart og historie av Peter Anker fra 1997.

Kilder og foto: Store Norske Leksikon, Wikipedia og Fortidsminneforeningen

ULIKE TYPER OG STØRRELSER Slik det går fram av alle de tre tekstene, er stavkirkene i Norge av ulike typer og størrelser. De spenner fra små og ganske enkle stavkirker som den godt bevarte Haltdalen stavkirke på Sverresborg utenfor Trondheim, til relativt store stavkirker med et hevet midtrom, med en karakteristisk avtrappet form oppover. Den største av dem er Heddal stavkirke ved Notodden. Av hensyn til noe som blir skrevet litt lengre fram i artikkelen, kan det det dessuten legges til at det hevete midtrommet i skipet er omgitt av en markant omgang på utsiden av stavene som reiser seg i kirkerommet. I boka heter det at Butangen stavkirke er «ganske lik Borgund». Stavkirken i Lærdal er best bevart av stavkirkene med hevet midtrom, men samtidig er den relativt liten. Det er ikke mer enn drøyt 12 m fra vestinngangen i skipet til østveggen i koret. I Heddal stavkirke er avstanden omtrent 20 m.

I likhet med de øvrige stavkirkene synes veggene i Butangen stavkirke å være av stavverk, med en svill nederst, staver i hjørnene, en stavlegje på toppen og innfelte stående veggplanker i den firkantete konstruksjonen.

I boka er stavkirken dessuten datert med et innskåret årstall: «Kirken ble ferdig under kong Magnus den femte og fikk årstallet 1170 innskåret på en bunnsville. Stavene og reisverket ble lagd av kjempefuruene som vokste i Gudbrandsdalen den gang, […]». Tilsynelatende står innskriften på en av veggenes sviller i den tenkte stavkirken; entallsformen er svill. Når forfatteren skriver «reisverket», synes han å mene stavverket som er kjennetegnet av den spesielle veggkonstruksjonen.

Med fare for å virke håpløst pirkete er det grunn til å påpeke at de etablerte betegnelsene med hell kunne ha blitt fulgt i boka. Også dét ville på en måte ha bidratt til troverdigheten. Selv om tidligere forskere

kunne ha en noe varierende praksis, har alle de nevnte forfatterne vært nokså samstemte om navnet på de enkelte deler. I artikkelen av Christie inngår de med alt på den første illustrasjonen som viser en vegg av stavverk. I boka til Bugge er navnene vist på en annen illustrasjon fra Christies artikkel som viser plan og et perspektivisk snitt av Haltdalen stavkirke. Hos Anker er det med et perspektivisk snitt av Christie som viser skipet i Borgund stavkirke, der det også går klart fram hva som er en svill i veggene av stavverk.

VINTERFELLING I dag er bruken av furumaterialer i den fiktive Butangen stavkirke et annet viktig poeng.

En dendrokronologisk analyse av årringenes varierende bredder kan i mange tilfeller si når treet som et materialstykke kommer fra, har blitt felt. Et eksempel er fellingen av materialene i Borgund stavkirke

FORTIDSVERN

89

som skjedde «vinterhalvåret 1180-1181».

Vinterfelling er kjent fra flere av stavkirkene og har trolig sammenheng med at arbeidet ble utført av vanlige bønder. For dem var vinteren en relativt rolig tid, og materialene kunne kjøres på slede eller trekkes på snøen.

Siden det sannsynligvis var på samme måte da materialene til stavkirken på Butangen ble felt, er det på ingen måte umulig at også resultater fra den delen av forskningen med hell kunne ha blitt brukt i boka.

Ingen av de kjente stavkirkene er imidlertid datert med et innskåret årstall. Her synes det dessuten å være brukt et vanlig tall, som i seg selv virker utenkelig i 1170.

Det nærmeste man kommer en skriftlig tidfesting av de norske stavkirker er tolkningen av en runeinnskrift fra Høre stavkirke i Valdres som i boka til Anker blir knyttet til hendinger året 1179: «[…] det året da jarlen Erling Skakke falt i slaget på Kalvskinnet i Trondheim». Som et slags bevis for både tolkningen og dendrokronologiens brukbarhet, kan det legges til at fellingen av opprinnelige materialer fra Høre stavkirke senere er blitt datert til «vinteren 1178-79».

Det ville ikke ha vært til hinder for handlingen om Butangen stavkirke hadde blitt datert med en tilsvarende innskrift.

TILSYNELATENDE ER DET lagt inn likheter i konstruksjonen til stavkirken i «Søsterklokkene» og Borgund stavkirke. I Borgund stavkirke er skipets hevete midtrom holdt oppe av fjorten staver. I tillegg er de avstivet med et dobbelt sett planker som griper om stavene – tenger – og med en konstruksjon av korslagte planker – andreaskors.

Foto: Fortidsminneforeningen.

90

FORTIDSVERN

ANKEPUNKT Et viktigere ankepunkt er at virksomheten til Schönauer – slik den blir framstilt i boka – vanskelig kan ha resultert i det nødvendige tegningsmaterialet for å kunne flytte den tenkte stavkirken. Et absolutt minimum må jo ha vært tegninger i målestokk av kirkens plan, et lengdesnitt og et tverrsnitt gjennom bygningen, pluss en god del konstruktive detaljer. Til et slikt arbeid er det behov for både tommestokk og lodd, gjerne kombinert med en enkel nivelleringskikkert som også var tilgjengelig i 1880. I boka synes selv hans tommestokk bare å bli nevnt en enkelt gang. Tilsynelatende tegner ikke Schönauer annet enn skisser i Butangen stavkirke: «Han grep blyanten og lagde et riss. For første gang på lenge nikket han til sitt eget arbeid. Tegningen var presis i proporsjonene, entydig i det tekniske, og fortsatt bar den i seg den riktige dunkelheten fra kirkerommet. […] de var ikke kalde tekniske illustrasjoner, gjennom skraveringer og skyggespill videreførte han en susete, flimrende bygningsarv.»

Ved en vanlig oppmåling vil det ellers være et mål å gjøre tegningene så tydelige som mulig; ikke helt ulikt tekniske illustrasjoner.

I boka tar likevel arbeidet i stavkirken relativt lang tid. Schönauer kommer noen uker tidligere enn planlagt våren 1880, men det er først i løpet av sommeren at han synes å være ferdig med tegningene og den nødvendige transportjournalen for de enkelte deler av konstruksjonen. I seg selv er imidlertid ikke tidsforbruket så ulikt slik det var i Vang stavkirke. Ifølge bygningshistorikeren Arne Berg

kom Schiertz til stavkirken 25. mai 1841: «Presten skreiv at det var på den høvelegaste tida, plogonna var nettopp unnagjord, «Saa Arbeidere til Kirchens Nedtagelse og det Widere Fornødne lei kunne erholdes.» Dette tyder på at det ikkje kunne verta mykje tid til oppmåling og dokumentasjon før dei tok kyrkja ned.» Med et brev datert Bergen 29. oktober 1841 sendte Schiertz likevel hele 20 ark med tegninger. I tillegg kom en omfattende liste over flyttete materialer.

Også flyttingen av materialer fra Vang stavkirke bød på utfordringer: «Vegen frå Vang var lang og vanskeleg. Vang ligg aust for vass-skiljet, men slik at kortaste vegen til sjøen likevel er til Lærdal i Sogn, ca.

100 km med smal og umåteleg bakkete veg over fjellet og ned til fjorden. Presten rekna, medan det endå var på planleggingsstadiet, at det skulle køyrast med slede på vinterføre.

Likevel vart det til at dei køyrde med kjerre eller kløvja på sommarføre, kanskje alt medan nedtakinga gjekk på.» I boka blir alle materialene fra Butangen stavkirke fraktet med slede på snøen, men av hensyn til handlingens dramatikk fører selv dét til atskillige problemer.

En annen student med omtrent samme oppgave som Schönauer, var den senere så kjente arkitekten Georg Andreas Bull. Tidlig på 1850-tallet ble han hyret av Fortidsminne­ foreningen for å dokumentere enkelte norske stavkirker som skulle rives eller kunne komme til å bli det. Det hele er beskrevet i boka Stadskonduktøren av arkitekturhistorikeren Odd Brochmann: «Valget må skyldes hans tegnebegavelse, hans noenlunde akseptable kjennskap til det bygningstekniske, hans ungdommelige villighet til å underkaste seg alle reisebesværligheter og saktens også til å akseptere den sikkert beskjedne lønnen foreningen kan tilby ham.»

IMPONERENDE Trolig ble heller ikke Fortidsminneforeningen på noen måte skuffet over tegningsmaterialet som Bull produserte. I 1853 laget han oppmålinger av Heidal stavkirke, Reinli stavkirke, Høre stavkirke, Lomen stavkirke og den tidligere Grinaker stavkirke, «[…] alle gjengitt i plan, nødvendige snitt samt visse detaljer i større målestokk, […]».Innsatsen i 1854 var ikke mindre imponerende: «Denne gangen legger han igjen i vei i begynnelsen av juni, opp gjennom Hallingdal til stavkirkene i Nes, Flå, Torpo, Gol og Hemsedal, for derfra å ta over fjellet til den i Borgund foruten 15 – sier og skriver femten – av Sogns og det nærmeste Vestlands, deriblant Urnes, […].»

Etter at flyttingen av materialene fra stavkirken på Butangen er sluttført, lar forfatteren også Schönauer ta en tur for å måle opp flere stavkirker: «Rundreisen var gjennomført, han hadde fullført I.C. Dahls

verk, han hadde tegnet hele åtte stavkirker, det siste bind i Denkmale einer sehr aus­ gebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den inneren Landschaften Norwegens. Kirken det hastet mest med å tegne, var Garmo, […] I Ål tegnet han kirken mens den ble revet […].» I tid er dette forenelig med det som ellers skjer i boka, men igjen savner leseren en slags beskrivelse av arbeidet som ble utført; noe mer enn bare «blyantskissering på fuktig papir, […].» Det fuktige papiret vil dessuten nærmest være umulig å tegne på.

I likhet med slik det var da Vang stavkirke ble revet, blir hovedkonstruksjonen til det hevete midtrommet i Butangen stavkirke synlig i forbindelse med riveprosessen: «Snart sto bare stavene igjen, de som hele kirken var bygd omkring, tolv grove og høye søyler i jevn innbyrdes avstand. De strakte seg mot himmelen, og synet måtte være likt synet den gang kirken ble påbegynt under kong Magnus. Rolig ble disse tolv stavene løsnet fra hverandre, rugget løs fra bunnsvillene og lagt over ende.» Her mener forfatteren tilsynelatende de grunnstokker som ligger under svillene i Borgund stavkirke og bærer stavene i det hevete midtrommet.

ANDREASKORS I Borgund stavkirke er skipets hevete midtrom holdt oppe av fjorten staver. I tillegg er de avstivet med et dobbelt sett planker som griper om stavene – tenger – og med en konstruksjon av korslagte planker – andreaskors – mellom tengene. I stavkirken er avstanden mellom stavene omtrent den samme på alle sider, men den midterste staven i midtrommets langvegger er avsluttet ved nedre tang.

Slik blir det et markant mellomrom på hver side av midtrommet og bare tolv hele staver.

På undersiden av tangen er det dessuten satt inn selvokste «knær» fra overgangen mellom rot og stamme i furutreet som ytterligere stiver av konstruksjonen.

Tilsynelatende blir det vist til en tilsvarende konstruksjon i boka, der det heter at Schönauer «[…] så på de hesteskoformede bueknærne som forbandt stavene. Forsto hvordan kirkerommet fikk den fine lengdevirkningen fordi avstanden mellom stavene var dobbelt så stor på langsiden som på smalsidene er på langsidene, [selv om det i Borgund stavkirke bare gjelder to staver på hver langside] hvordan triforiekorsene ikke holdt, men løftet.» Siden de to stavkirkene i prinsippet er ment å være like, kunne forfatteren ganske enkelt ha beskrevet konstruksjonen i Borgund stavkirke. Det synes heller ikke å være noen særlig god idé å gi andreas-korsene en ny betegnelse. Dessuten blir betegnelsen «andreaskors» brukt noe lengre fram i boka.

Forfatterens beskrivelse av de høye stavene i det hevete midtrommet er likevel av atskillig interesse; som der han lar Schönauer

FORTIDSVERN

91

I BOKA «SØSTERKLOKKENE» heter det at Butangen stavkirke er «ganske lik Borgund».

Stavkirken i Borgund i Lærdal kommune er den best bevart av stavkirkene med hevet midtrom, men samtidig er den relativt liten. Kirken eies av Fortidsminneforeningen. Et annet likhetstrekk med Borgund stavkirke er en svalgang på utsiden av bygningen: «Langsomt gikk han langs svalgangen, fram mot steintrappa, mot den åpne ytterdøren, […].»

Nå har forfatteren Lars Mytting kommet med oppfølgeren til «Søsterklokkene».

Den heter «Hekneveven».

reflektere over selve ordet stav: «Forstanden hans om konstruksjonene, den som hadde tilflytt ham i kirken på Butangen, ble dypere.

Stav var egentlig et altfor spinkelt ord, forsto han nå, de burde ha hett søylekirker.» Heller ikke den tanken er egentlig helt ny. Et annet eksempel er boka til Bugge der midtrommets staver blir kalt «master»; tilsynelatende for ikke å forveksle dem med de lavere stavene i omgangens vegger. Mange som arbeider med stavkirkene, har nok opplevet det som en utfordring å gi den spesielle konstruksjonen en passende beskrivelse. Her blir øvelsen i tillegg utført av en skjønnlitterær forfatter som har høstet atskillig ros!

EGET ROM FOR PRESTEN I Butangen stavkirke er det også et eget rom for presten. I boka heter det at Schönauer «gikk inn i sakristiet og bort til et vindu.

Karmene var smuldret opp, og det var skjolder på dekormalingen der vannet hadde sildret». I Borgund stavkirke var det før en restaurering omkring år 1900 bygget til et laftet sakristi på sørsiden av bygningen. Et annet likhetstrekk med Borgund stavkirke er en svalgang på utsiden av bygningen: «Langsomt gikk han langs svalgangen, fram mot steintrappa, mot den åpne ytterdøren, […].»

Slik det var i før Borgund stavkirke før restaureringen, synes lyset i Butangen stavkirke i hovedsak å være begrenset til enkelte mindre vinduer i veggene til skipets og korets omgang: «De små glassrutene, som fortsatt kastet et vakkert skimmer innover kirkebenkene, løsnet i festet og slapp nordavinden rett inn i liturgien.» I tillegg kommer de opprinnelige lysåpningene på toppen av veggplankene i skipets hevete midtrom: «De knøttsmå gluggene øverst på veggen antok litt farge av morgensola, men lyset var altfor svakt til å tegne [i?]. Sikten rakk ikke mer enn halvveis i kirkerommet.»

Nok et trolig sekundært trekk ved stavkirken i Butangen er en himling i kirkerommet: «Så begynte det å snø inne i kirken.

Kritthvite korn dalte over forsamlingen, på krusifikset og på altertavlen, […] Folk stirret opp mot himlingen der snøen kom fra, og innså snart at det ikke var snø som falt, det var rim. Vindkula måtte ha skaket kirkeloftet slik at frostlaget der oppe ble feid utover i et stort dryss.» I likhet med slik det synes å ha vært i alle de kjente stavkirkene med hevet midtrom, er det grunn til å tro at Butangen stavkirke opprinnelig hadde en synlig takkonstruksjon i både skip og kor.

Tilsynelatende er det fra oversiden av den sekundære himlingen at Schönauer forsøker å dokumentere stavkirkens takverk: «Jeg har forsøkt å tegne de innvendige takkonstruksjonene. Men det er så mørkt der inne, […].»

KLOKKENE ER SENTRALE Alt tittelen på boka røper at stavkirkens klokker har en sentral rolle i handlingen.

92

FORTIDSVERN

OGSÅ PLANEN FOR flyttingen av stavkirken på Butangen blir gitt en kortfattet, men samtidig relativt detaljert beskrivelse: «Ansvaret var greit, planen enkel. Omkring tre hundre lass. Åtte sleder, fire turer om dagen. Ti dager. Først ned til Fåvangkirken (bildet), deretter omlasting til større sleder.

Plasseringen av klokketårnet gir seg når den kvinnelige hovedpersonen vil se på klokkene: «Snart låste hun sakristidøren bak seg, […] Hun gikk gjennom midtgangen, opp en trapp som endte i et tomt loftsrom, […] På en avsats som var svakt opplyst av et gluggvindu, så hun to grove rep som dinglet i lufta, blankslitte av håndsvette. […]

Oppe i klokketårnet ble hun stående på kne.

Støvfallet strøk henne over ansiktet. Rommet var svakt opplyst av glipene rundt noen glugger i veggen. […] Klokkene var synlige som svarte, tunge fasonger i det disige strølyset.»

Selv tårnet i Butangen stavkirke synes altså å være av stavverk. På toppen er det dessuten spir, et slik det også går fram av riveprosessen: «Oppover taket krabbet yngstegutten på snekkerlaget, han fortsatte framover til det stupbratte spiret, […].»

Kirkeklokkene i Butangen stavkirke er av en stor type som henvender seg til hele menigheten: «Når det lå blankis på Løsnes­ vatnet, innsjøen nedenfor kirken, kunne klokkene høres i tre nabobygder, […] og hvis vinden sto riktig, var det tilmed noen som

påsto at de hørte dem på setrene.» Klokkenes størrelse blir også understreket av en mer detaljert beskrivelse i boka: «Kolven hang fra det indre av klokken, fra en jernstang med snodd krok i enden, […] Hun senket kolven.

Jernstanga vinglet, det var som å holde en slegge opp ned.»

I Borgund stavkirke var de store kirkeklokkene fra starten plassert i støpulen av stavverk som står nær stavkirken, mens det bare har vært relativt små messelokker i den lille takrytteren på taket av skipet. Slik kunne stavkirkens konstruksjon tåle rystelsene som oppsto i forbindelse med ringingen. Dersom det hadde vært store klokker i takrytteren, ville den trolig ha falt ned eller blitt ødelagt på annen måte.

MULIG PARALLELL I ÅRDAL STAVKIRKE Også de store kirkeklokkene i Butangen stavkirke kunne med hell ha vært plassert i en separat støpul. Lokaliseringen på Østlandet gjør det imidlertid vanskelig å finne en stavkirke med et tårn i direkte tilknytning til bygningen som forbilde. På Vestlandet

FORTIDSVERN

93

ville det ha vært lettere. En mulig parallell er tårnet til Årdal stavkirke ved Sognefjorden.

Den ble revet i 1867 og er vist med en oppmåling i boka til Bugge. Ved vestenden av skipet var det en støpul av stavverk der selv store kirkeklokker kunne henge.

Når Butangen stavkirke rives, blir det dessuten funnet enkelte saker som blir tatt vare på av den lokale presten: «I et skrin på kontoret hadde han samlet alle myntene og raritetene som lå under kirkegulvet. Klokkeren hadde, på innfall, gravd med fingrene i stolpehullene og funnet små plater av gyllent metall. De børstet jorda bort og oppdaget at hedenske figurer var hamret inn i dem. Én viste en hjelmkledd mann med hevet arm, en annen et giftermål mellom en jotne og et menneske. […] De hadde lagt disse platene under stavene, slik at søylene til den nye kristentroen hvilte på den norrøne. Eller var det meningen at kirken skulle holde den gamle troen nede?»

Etter alt å dømme er metallplatene såkalte gullgubber. Plasseringen «i stolpehullene» gjør imidlertid at de ikke kan ha sammenheng med oppføringen av Butangen stavkirke. Der synes alle deler i stavverket på vanlig måte å være hevet opp fra bakken, slik de er det i Borgund stavkirke.

Tilsvarende stolpehull med gullgubber ble også funnet ved en arkeologisk undersøkelse av steinkirken på Mære i Trøndelag. Slik det går fram av en beskrivelse derfra, kan stolpe­ hullene både være fra en tidligere trekirke på stedet og fra en annen type bygning: «Vi må konkludere med at i bygningen som sto på sørbrinken umiddelbart før trekirken ble bygget, fantes det stolpehull med gullgubber i fyllmassen rundt stolpen. […] Enten må denne kirken ha forsvunnet sporløst, eller så står vi overfor det forhold at en opprinnelig profan bygning har vært omgjort til kirke.»

I boka synes heller ikke Butangen stavkirke å være det første kirkebygget på stedet, slik det går fram av en refleksjon som presten gjør seg i forbindelse med planen om å bygge en ny kirke: «For sju hundre år siden måtte en prest ha sagt det samme som ham. Vi kan ikke bygge den nye kirken på en dårligere plass enn den gamle. Riv den!»

STOLPEKIRKER Også de mystiske gullgubbene er et poeng som sikkert med hell kunne ha vært brukt mer aktivt i romanen. Når det gjelder den tidligere kirken i Butangen, sikter forfatteren trolig til de stolpekirker som var en slags første generasjon av trekirker i Norge. Det er grunn til å tro at de hadde en liknende veggkonstruksjon som en regulær stavkirke, men stavene var gravet ned i bakken og har på den måten etterlatt tydelige spor. Først omkring år 1100 kom de fullt utviklete stavkirker der hele konstruksjonen er løftet opp over bakken. De kjente norske stolpekirkene er beskrevet av bygningshistorikeren Jørgen H. Jensenius i en avhandling fra 2001.

94

FORTIDSVERN

SLIK SÅ INSPIRASJONEN til romanfiguren i «Søsterklokkene» Gerhard Schönauer ut, Franz Wilhelm Schiertz, som ble sendt til Norge i 1836 for å tegne og måle opp stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes.

En opplysning som vanskeligere lar seg knytte til det kjente historisk materialet, er et måleredskap fra Butangen stavkirke: «En taukveil ble funnet igjen i sakristiet, og da snekkerne strakte det ut, oppdaget de at det var slått sju blodknuter på det, og avstanden mellom hver var én kvartstaur, et lokalt lengdemål som gikk ut av bruk før dansketiden, men som var gjenkjennelig i de indre målene i stavkirken.» Det som gjør leseren litt forvirret er at taukveilen med knuter blir presentert som et virkelig objekt, på samme måte som mange andre historiske detaljer i teksten; både stolpekirker og gullgubber er jo virkelige nok. Korrektheten blir dessuten understreket med bruken av kursiv i teksten.

I dette tilfellet er det imidlertid grunn til å tro at det hele bare er i forfatterens fantasi.

JAKTEN PÅ ET MÅLESYSTEM En annen viktig del av arbeidet til Jensenius var jakten på et mulig målesystem i gamle norske kirker: «På 1100-tallet ble både stolpe, stav- og stenkirker reist samtidig i Norge. […] Noen grunnprinsipper må ha vært felles for alle typer bygninger.

Geometriske grunnfigurer, tall som var enkle å arbeide med, én eller noen få lengdeenheter og enkle forhold og kan hende også proporsjoner er blant de teoretiske hjelpemidlene alle byggere arvet.» Etter det denne leseren vet, støtte Jensenius verken på opplysninger om «blodknuter» eller «kvartstaur» i sitt arbeid. (Han ville i så fall ha elsket det!) Det siste begrepet kan være en sammenblanding med «staurlag» som er avstanden mellom to staurpar i en skigard.

Boka fungerer langt bedre der forfatteren lar Schönauer reflektere over sin opplevelse

av den høye alderen til Butangen stavkirke: «Aldri før hadde han tatt på noe så gammelt av tre. Laftestokkene var forvridde og sprukne og etterlot et gulaktig pulver på huden. […] Alder satte ikke spor i stein, til det var steinen selv allerede for gammel, men den festet seg i tre slik den gjorde i et menneskeansikt. Bunnsvillene var sunket ned over grunnmursteinene og hadde fått deres fasong innklemt.»

Når det er grunn til å la seg imponere – trass i at «laftestokkene» ikke har noe i en stavkirke å gjøre, og «bunnsvillene» trolig er stavkirkens sviller – skyldes det at forfatteren, både i det siterte avsnittet og mange andre steder i teksten, gir seg i kast med noe så vanskelig som å beskrive Schönauers opplevelse av stavkirkens høye alder. Som en del av arbeidet med antikvarisk verdifulle bygninger er det også gjort forsøk på å definere den siden ved materialet: «Alder er en målbar størrelse. Aldersverdien oppstår derimot av en vanskelig målbar følelsesmessig opplevelse, knyttet til forestillingen om tiden som har forløpt siden objektet ble til.» I Søsterklokkene blir det faktisk gjort et hederlig forsøk på å beskrive dette.

Utvilsomt er nettopp aldersverdien til den fiktive stavkirken en viktig del av det som den tyske professoren i boka kaller «bygnin­ gens innerste».

Litteratur: P. Anker, Stavkirkene; deres egenart og historie, 1997 L. Anker, Kirker i Norge; Middelalder – Stavkirker, 2005 A. Berg, «Stavkyrkje frå Vang og hennar lange ferd», Fortidsminneforeningens årbok, 1980 O. Brochmann, Stadskonduktøren; Om Georg Bull og Christiania i historismens år, 1989 G. Bugge og B. Mezzanotte, Stavkirker, 1994 H. Christie, «Stavkirkene – Arkitektur», Norges kunsthis­ torie, bd. 1, 1981 R. Fladby m.fl. (red.), Norsk historisk leksikon, 1981 J.H. Jensenius, Lomen stavkirke; En matematisk analyse, Riksantikvarens skrifter, 5, 1988 J.H. Jensenius, Trekirkene før stavkirkene; En undersø­ kelse av planlegging og design av kirker før ca. 1100, AHO, 2001 H.-E. Lidén, «Undersøkelsene i Mære kirke», A.M. Hoff og A.T. Hommedal (red.), En gullgubbe; Festskrift til Hans-Emil Lidén, 1999 D. Myklebust, «Verditenkning – En arbeidsmåte i bygningsvern», Fortidsminneforeningens årbok, 1981

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

L. Mytting, Søsterklokkene, 2018 O. Storsletten, ««2 Smaa Tintinabula i Thornit paa Kirchen»; Jovisst var det klokker i takrytteren på Borgund stavkirke», Fortidsminneforeningens årbok, 1995 T. Thun, m.fl., «Dendrokronologi gir kirkene nytt liv», K. Bakken (red.), Bevaring av stavkirkene; Håndverk og forskning, 2016

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

95

NYE MEDLEMMER

KRISTEN GRIEG BJERKE ER DØD

Velkommen til

262 nye vernere Takk til deg som denne høsten har valgt å bli medlem av av «Foreningen til norske Fortids­ minnes­merkers Bevaring» – også kjent som Fortidsminneforeningen. Og takk til deg som fornyer medlemskapet – år etter år! Det er støtten fra våre nå mer enn 7200 medlemmer og innsatsen fra engasjerte frivillige i avdelinger og lokallag som gir oss kraft i arbeidet for landets mangfoldige kulturarv.

AUST-AGDER Ingard Kana Aurora Nilsen Håkon Haugland Ingvill Thune Marcus Kverneland Andersen Egil Ursin Iversen Harald Dåvøy Else Haugland

BUSKERUD Herleik Baklid Michael Bo Kristensen Vegard Fusche Hansen Kai Ove Skarpås Bjørg Lunde Harald Stavestrand Thor Warberg Martin Fredriksen Marianne Dalgard Susan Bolstad

DEN TRØNDERSKE Trude Mæhle Ivar Forbord Tor Arne Krogh Trine Schmidt Stian Øie Mads Løkeland-Stai Tone Ø Esps Peder Christopher Braastad Torgeir Rønning Ilona Hongisto Ruth Våpenstad Erling Moe Emil Hagen Ragnhild Haugdal Zandra Schumacher Signe Karmhus Helge Halse Kjersti Utne Jonas Grenvik

96

FORTIDSVERN

Aslak Draveng Røkke Øyvind Jensen

FINNMARK Gry Andreassen Elisabeth Hastad Mildrid Eriksen Olsen Anne-Mette Bjøru

HEDMARK Roy Heine Olsen Britt Søgaard Line Kay Bjørnar Tangen Solvang Martin Johnsen Bjorn Odden Marit Nerhagen Jo Raabe Nina Castberg Bråthen Erik Paulsen Einar Strumse Gunhild Grønvold Iver Harald Breisjøberg Dagfinn Hokstad Jan Erik Myrsveen Nina Aas Werner Hafsal Hilde Steff-Pedersen Mette Goul Thomsen Georgiana Keable Jerstad Solveig Nordal Thomas Strandby

HORDALAND Marianne Lamberg Frank Erik Henriksen Berit Bruvik Tørrmuring Ivar Sandgren Birthe Zeitz Jersin Walde Anita Maria Jensen Øistein Fotland Mona Nordvik

Hilde Elin Brigtsen Karen Bærheim Bjørn Loe Nyhuus Carl A. Harbitz-Rasmussen Anne Bente Totland Gry Vivian Kolås Caroline Furnes Marit Andersen Morten Davanger Sigrun Grayston Isachsen Maria Kristine Monsen Alexandros Tsakos Ståle Skarsten Siren Moland Jon Øyvind Hoem Gunn Elisabeth Jakobsen Heggestad Liv Alis Lingjerde Britt Arildsen

MØRE OG ROMSDAL Odd Karsten Hanken Arnt Ove Tenfjord Tore Anda Odd Arne Halaas Arnt Ove Kleive Greta Tornes

NORDLAND Amanda Karijord Arild Paulsen

OPPLAND Margrete Bjone Engelien Anna-Maija Isachsen Ingrid Haugen Lise Klem Ingerid Skabo Nils Rømoen Jens Martin Holme Marit Evensen Nils Bratberg

Elin Oddrunn Evensen Moen Knut Brostrup Müller Madli Børsheim Gudrun Mikkelsen John Kraabøl Olaug Aaberge Ragnhild Bakken Anne Rydjord John Anders Røislien Marit Roland Jørn Kleiven Mia Regine Granhaug Johannessen Sindre Nygård Endre Skjåk Terje Djupdalen Kristine Flittie Romslo Monika Øyen Ernst Olav Nilsen Anne Lise Koller Knut Erling Moksnes Torstein Holen Turid Lindseth Kari Lindstrand Mack

OSLO OG AKERSHUS Maren Ingeborg Hvamstad Ellen Rafn Dorthe Volden Skara Veslemøy Andersen Joakim Gitlestad Victoria Bergundhaugen Vidar Johnsen Jens Fremming Anderssen Ailin Bønå Anne Wiborg Thom Victoria Brænne Inger-Lise Sogstad Harald Frederik Askvig John Ivar Hurum Anne Knudsen Petter Mørck

Eirik Haarseth Erik Kristian Wasshaug Sonja Heyerdahl Kathrine Borge Erik Goth Småland Grete Krogvig Elin Dahl Hjort Anne Helene Nygaard Brand Ashra Malik Ingrid Langeland Julie Kongsgaarden Hovi Mona Kristin Mathisen Helena Haugli Sidsel Moum Alf Trygve Åsen Finn Waaler Bente Kathrine Winsnes Einar Olav Haugen Liv Cecilie Hauge Hanna Antonie Wigen Marianne Kaperdal Karin Anton Hans Peter Reiss Åsne Midtgarden Anniken Astrup Kari Kleivan og Børre A. Børretzen Mary Scotty Stumoen Erik Christian Askvig Darya Rekdal Hans Erik Heier Berit Tolleshaug Tove Hauge Håkon Jensen-Tveit Sissel Lillo-Stenberg Andrea Fink Guro Barstad Corneliussen Tor Hjukse Eva Thomsen Sigurd Bølling Martinus Løvik Lars Christian Haaland

Tidligere generalsekretær i Fortidsminneforeningen, arkitekt Kristen Grieg Bjerke, døde torsdag 5.november. Kristen Grieg Bjerke satt mange år i foreningens hovedstyre.

Han deltok aktivt da Fortidsminneforeningen bidro til opprettelsen av Kulturminnefondet.

Blant de mange kulturminnene han bidro til å redde er Fetsund Lenser i Akershus og Sinjarheim i Aurlandsdalen. Kristen Grieg Bjerke hadde sin virksomhet i Oslo, men de siste årene bodde han i Sandefjord der han var leder for Fortidsminneforeningens lokallag.

Andreas Buøen Guro Sanne Erichsen Helge Krafft Svein Stensletten Hanne Storm Ofteland Mak Cemalovic Frank Grimstad Bjørn Gunnar Skogstad Jomar Bjørge Heidi Skansberg Johansen Åsgeir Seland Lasse Sæther Birgitta Birkeland Leif Riise Kari Kvisle Brian Jeffrey West Lene Richter Strand ASAP Rør Michael David Ann Karin Kvamme Gunnar Hartvig Bente Lysaker Andreas Kerr-Wang Bente Grønvold Else Berit og Arne Egner Wilhelm Mohn

ROGALAND Hans Gustav Andersen Ole-Andreas Båsund-Ljøen Kim Kendel Eli Undheim Angela Ebbesen Torild Forus

SOGN OG FJORDANE Lisbeth Myklebust Hans Ivar Holmøy Hilde Ramstad Haugsbø Esther Rennestraum Alisøy

ARK Eli Marianne Huseby Olaug Salthe Gunn Marit Aspheim Hagen

TROMS Helga Nordgård Tom Villeng Strøm Hugo Jørgensen Anna Bakke Pål Hansen Heidi Bjøru Paul Lund Stein Wold

VEST-AGDER Kjell Berge Elin Tveit Veliz Jorunn Monrad

VESTFOLD Henrik Sand Else Døvle Odd Hjorth-Sørensen Vibeken Wendelbo Holm-Johnsen Sara Huseby Ringdal Toril Helene Pedersen Tone Moseid Monica Kristiansen Magne Støvern Per Werner Kristiansen Rolf Rune Hansen Anne Lise Høydahl

ØSTFOLD Hanne Åmli Ulla E. Asbjørnsen Øivind Kylstad Jon Pettersen Jan Gjestang Per Filip Sommerstedt Ingeniørfirma Knobel AS Kari-Anne Lyberg Monica Svarød Aasen Tormod Heiaas

UTLAND Therese Mæhle Ola Nyhuus Chris Kumaradjaja

BOKTIPS TIL DEG SOM ER GLAD I KULTUR­MINNER

GAMMEL BYGGESKIKK MØTER NY ARKITEKTUR Mangeav våre medlemmer kjenner forfatter Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth fra andre vellykkede bøker som «Norges låver», «Av stein» og «Klyngetunet».

Denne gangen har de tatt for seg «Vestlandshus: våningshus frå Jæren til Sunnmøre». Her får vi historien om det avlange, hvitmalte våningshuset som sammen med den vanligvis røde løa, ble et kjennetegn for et vestlandsk gårdstun i løpet av 1800-tallet. I boken får vi også varianter av de gjenstående vestlandske våningshusene hvor gammel bygeskikk møter ny arkitektur.

VESTLANDSHUS VÅNINGSHUS FRÅ JÆREN TIL SUNNMØRE Historie og arkitektur Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth Ark forlag 2020 254 sider Kr. 499,- Prisen kan variere

TRE BRØDRE I NORSK AKADEMIA Brødrene Rygh. Fra bygdeliv til nasjonsbygging er en trippelbiografi om disse tre brødrene fra Verdal i Trøndelag. Alle spilte en vesentlig rolle i norsk akademia, politikk og samfunnsliv i siste del av 1800-tallet. Som pionerer på dels beslektede, dels ulike områder bidro de på flere måter til nasjonsbyggingen og fremveksten av norsk identitet og Norge som egen nasjon.

Oluf Rygh (1833–1899) – professoren som ble grunnleggeren av norsk arkeologisk forskning, bestyrer av Universitetets oldsaksamling samt landets fremste navnegransker med storverket Norske Gaardnavne, som en arv til det nye, selvstendige Norge.

Oluf Rygh var en periode styremedlem i Fortidsminneforeningen.

Karl Rygh (1839–1915) – arkeologen som gikk i brorens fotspor og brøytet nye veier som museumsmann og stedsnavngransker, også kjent som overlærer, folketaler, rikspolitiker og markant pressemann i Trondhjems Adresseavis.

BRØDRENE RYGH Evald Rygh (1842–1913) – juristen som ble borgermester FRA BYGDELIV TIL NASJONSBYGGING og ordfører i Kristiania, Historie stortingsmann og finansminister, Per R. Christiansen telefondirektør og banksjef, Nationaltheatrets første styreforMuseumsforlaget 2020 mann og Holmenkollens «far», 576 sider og som virket med tyngde i Kr. 520,Morgenbladets redaksjon.

FORTIDSVERN

97

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

I dag er det flaut å innrømme det, men jeg tenkte faktisk at slaget var tapt, at det var opp og avgjort for lenge siden. Jeg er så glad for at jeg tok feil!

Det må ha vært vinteren 1981. Jeg var ti år og hadde fått lov til å reise til byen alene med en venninne etter skoletid. Vi hadde kjøpt godteri og morsdagsgaver, og satt tilfreds på bussen hjemover i skumringen. Jeg pekte ut av vinduet på en leiegård med hjørnetårn og sa til venninnen min, Grethe, at det nesten så ut som et slott. Hun svarte at onkelen hennes hadde sagt at det skulle rives for å utvide gaten, at alle husene på denne siden av gaten faktisk måtte bort. De nye husene skulle bygges langt innenfor fortauet, slik at bilene fikk plass.

BEVARINGSSIDEN REDDET TIL SLUTT TRE JUGENDGÅRDER I TRONDHEIM

JOVISST NYTTER DET Å KJEMPE!

H

uset var Elgeseter gate 30b i Trondheim, og rivingsvedtaket var allerede flere tiår gammelt da jeg var barn. På 1950-tallet satset Trondheim på å bli en topp moderne by der privatbilen var det viktigste fremkomstmiddelet. «Bilan ska fræm» sang Otto Nielsen, med klar referanse til utvikling­en i fødebyen. En etter en forsvant gårdene på vestsiden av Elgeseter gate. Noen av dem brant, noen sto bare tomme år etter år før de til slutt ble revet. Hullene etter gårdene ble fylt av nitriste bygg, pent tilbaketrukket for å gjøre plass til fremtidsbilene.

Til slutt sto det tre gamle gårder igjen, «Jugenddronninga» 30b med sitt flotte tårn, blyglassvinduer og smijernsverandaer og de litt mer nøkterne gårdene 4 og 6. De fleste som var engasjert i arkitektur og byutvikling i Trondheim visste at de hadde en dødsdom

98

FORTIDSVERN

over seg, at de bare ventet på milliardene som skulle gi byen en bredere innfartsåre.

Men samtidig hadde de tre gårdene rukket å bli hundre år gamle, og jugendstilen hadde gått fra å være ‘gammel og stygg’ til å være ‘gammel og fin’ i de fleste folks øyne. Nå var det først og fremst det manglende vedlikeholdet folk irriterte seg over.

GLAD JEG TOK FEIL Da jeg ble med i styret i Den trønderske avdeling av Fortidsminneforeningen for ti-tolv år siden var de fleste av oss innforstått med at gårdene skulle rives. I dag er det flaut å innrømme det, men jeg tenkte faktisk at slaget var tapt, at det var opp og avgjort for lenge siden. Jeg er så glad for at jeg tok feil! For tiden jobbet for disse husene. Ikke bare hadde jugendstilen blitt stueren, men privatbilismen hadde blitt mer problematisk.

Etter hvert begynte folk å lure på om en enda bredere bilvei inn og ut av en historisk bykjerne var så lurt.

For meg kom vendepunktet i 2013, overraskende nok i form av samtidskunst.

Prosjektet «Constant. Decay» tok over hele tårnbygningen 30b og fylte den med liv – utstillinger, performancer, pop-up-kafé, foredrag og konserter. I en av leilighetene ble det invitert til middagsselskap, og i den øverste hjørneleiligheten ble det skapt en vidunderlig hage, med ferdigplen på gulvet og et vell av planter. Ikke spesielt bra for huset, men en enestående opplevelse! En av utstillingene i huset het forøvrig «Her kommer ingenting», en underfundig henvisning til byggets skjebne.

Kunstprosjektet åpnet opp bygget for publikum og skapte engasjement. Plutselig fikk jeg håp, og jeg var ikke alene. Den trønderske avdeling bestemte seg for å kjempe for bevaring, og jeg ble Fortidsminne­ foreningens representant i en bredt sammensatt ad hoc-gruppe. Vi jobbet ikke bare med den kulturminnevernfaglige siden av saken, men minst like mye med ulike trafikkløsning­ ­er og kontakt med politikere. Det har vært utrolig lærerikt.

Fortidsminneforeningen brukte «Lys i gamle hus»-dagen i 2014 til å låse oss inn

i 30b med en hel IKEA-pose batteridrevne kubbelys som vi plasserte i vinduene i gården – vi hadde fått låne nøkkelen av politiet. Det ble et nydelig oppslag i lokale medier. Et annet år brukte Studentutvalget vårt natt til 17. mai til å pynte inngangsdøren til gården med flagg, bjørkeris og en «tilbakeført jugenddør» malt på papp.

Aksjons-kreativiteten blomstret. I tillegg ble jugendgårdene ført opp på foreningens «Rødliste» over truede bygninger, og det ble skrevet mange leserinnlegg og hørings­ uttalelser frem til i dag.

HÅND I HÅND 11. mars i år sto jeg og 30-40 andre demonstranter hånd i hånd rundt Elgeseter gate 4 og 6. Saken skulle igjen opp i bystyret. Vi hadde plakater med slagordene «Jugendstil, ikke bussfil», «Nok vei nå, la bygget stå», «Breiere vei? Tror ikke det nei» og «Riv dem ikke, vi kommer til å klikke!». En sjelden bilist tutet og ristet på hodet, men et overveldende antall sjåfører og busspassasjerer vinket og smilte og ga tommelen opp mens de hastet forbi. Det var en utrolig fin måte å bruke siste dag før samfunnet stengte ned på.

Aksjonene har bidratt til å holde oppmerksomheten oppe, men det politiske påvirkningsarbeidet har vært det tyngste og

viktigste. For de fleste politikerne handlet saken nå om å bedre fremkommelighet for busstrafikken. Selv små og bevaringsvennlige partier kan la seg overbevise om å ofre jugendarkitektur når målet er bedre miljø.

Venstrepolitikeren Trond Åm skal ha mye av æren for å ha frontet denne saken gjennom mange år. Han har vært krumtappen i arbeidet for å bevare gårdene. I vinter snudde Høyre, og nå på senhøsten snudde til slutt Arbeiderpartiet; bare Frp og Sp sto igjen på rivesiden. Bevaringssiden vant!

De tre gårdene har knapt vært vedlikeholdt i min levetid. Nå håper jeg de raskt blir solgt til eiendomsutviklere som vil investere i historie og kultur. Sannsynligvis blir det studentboliger der, og forhåpentlig en kafé eller to i førsteetasjene. Bakgården til Elgeseter gate 6 egner seg utmerket til utepils-servering, og jeg drømmer om bokhandel i 30b.

7 Eleven er kanskje mer realistisk – i det store bildet gjør det ikke så mye.

Den aller viktigste lærdommen jeg tar med meg fra saken om de tre jugendgårdene er at det var dumt å tenke at slaget var tapt, bare fordi «alle» visste at Elgeseter gate skulle utvides og at byggene var dødsdømt alt på 50-tallet. Fra nå av er jeg bekjennende optimist. Det nytter å kjempe!

ELGESETER GATE 30B og to andre jugendgårder i Trondheim skulle rives. Rivingsvedtaket var allerede flere tiår gammelt da artikkelforfatteren var barn. På 1950-tallet satset Trondheim på å bli en topp moderne by der privatbilen var det viktigste fremkomstmiddelet. Mer enn 50 år senere har vernesiden seiret.

Foto: Mona Sprenger

FORTIDSVERN

99

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

En av landets største leverandører av skiltløsninger for kultur- og naturinformasjon.

SKILT – vi har det du trenger!

• Prosjektering, grafisk utforming, produksjon og montering • Skiltserier av høy kvalitet – til utendørs og innendørs bruk • Piler, retnings- og henvisningsskilt • Kart i alle formater

arkeoplan.no

post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70