Fortidsvern 3-2021

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 3 2021 (46. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

ÅRRINGSANALYSE VEKKER OPPSIKT

LØVEN VOKTER LOFT FRA 1170-TALLET

NYTT LIV FOR SILO FRA 1935 TRINE SKEI GRANDE FIKK STALL OG MELKEBUTIKK PÅ KJØPET

Norsk murforum er et norsk nasjonalt fagsenter på mur. Vi besitter kompetansen som er nødvendig for å gi deg kontroll over resultatet. Vårt mål er å gi deg full trygghet rundt murog pussløsninger. Vår kunnskap er tidløs. Vi gir råd om du vil istandsette, vedlikeholde, transformere eller bygge nytt.

VI BISTÅR: Prosjekterende Håndverkere | Arkitekter Offentlige byggherrer Entreprenører

MURFORUM – NORSK FAGSENTER FOR MUR Tlf.: 90 88 69 76 | buset@murforum.no | www.murforum.no

Illustrasjon: Jens Treider

TIDLØS KUNNSKAP OM MURVERK OG PUSS

FORTIDSVERN 3/2021

INNHOLD 4 6 12 24 30 38 46 54 60 62 66 74 80 88 92 98 104 106

38

46

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

PR

Forsidebilde Middelalderfigur på Steingardskroken i Rauland Foto: Ivar Moe

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

07

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

RI KE

Annonsesalg Storybold randi@storybold.no Telefon: 995 20 500

Trykk 07 Media

79

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

IN

03

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

TM

4

1

FORTIDSVERN

74

MIL JØ

54

I bygningsvernets viktige tjeneste Når restaureringen går på skinner Plutselig var loftet fra 1170-tallet Et tempel fra funksjonalismen Hvordan så en nordnorsk stavkirke ut?

Restaurerte familiegamme og tørrfesksjå Kulturlandskap i Trondheim under press Slik blei den nye madonnaen forma Ny kunnskap om stavkirkene Dugnaden er alltid viktig Byreparasjon styrker stedets karakter Den murte bue Nytt tårn på Akershus slott Fire søsken jobber med bygningsvern Trine Skei Grande er glad i gamle hus Skogfinneplassen Askosberget En forening i vekst Nabovandring er god folkeopplysning

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

Havråtunet på Osterøy: Bildet av Havråtunet på Osterøy s. 38–39 i Fortidsvern 2-2021 er tatt av Odd Roar Aalborg.

FORTIDSVERN

3

HER TAR DE GODE GREP FOR BYGNINGSVERN

LITT PÅ SIDEN AV VERDENSARVEN Barentshavet

Noen kulturminner trenger vi hjelp til å få øye på.

Pipolabuene i Bugøynes ved Varangerfjorden i Finnmark er et slikt minne. I all sin stusslighet stod de der som de eldste minner fra den første finske innvandringen på 1860-tallet som siden har dominert Bugøynes. Andersby barneskole rett sør for Vadsø er heller ikke verdensarv, men jeg liker den godt likevel.

D

a jeg begynte å skrive i Fortids­ vern ble jeg mange ganger oppfordret til å skildre unnselige bygninger på nedlagte husmanns­ plasser i Akershus og deres ulike skjebner. Dem var det jo noen hundre av og ikke vanskelig å finne. Jeg kom rett fra en jobb i en munter del av mediebransjen, så jeg holdt igjen og ville nok heller skrive om de flotte tunene rundt omkring, og stavkirkene naturligvis.

Dette skjedde i en tid hvor jeg ennå ikke var blitt vant til at ruinestetikk er mer enn rester av korintiske kapiteler på museer og hvor vakkert fargespillet kan være i eldgammelt, rustent bølgeblikk. Og det var før jeg hadde sett hvor­ dan medlemmene av Fortidsminneforeningen med iherdig innsats bidrar til å sette i stand de skjeve, rare og glemte bygningene slik at de igjen kan skinne og vitne om hvem som bodde i dem og hvordan de levde.

For at jeg ikke skal skrive meg bort, er det her på sin plass å slippe til dagens hoved­ personer. De er jo ikke tilfeldig valgt, og det er mange som dem i bygningsvernets tjeneste.

På denne ferden rundt Varangerfjorden er det lederen for Fortidsminne­foreningen i Finnmark, Sigrid Skarstein, som fører an med sin kollega i Fortidsminne­foreningen, Randi Sjøli. De har sammen med Bygdelaget i Bugøynes sørget for at Pipolabuene settes i

4

FORTIDSVERN

stand fra sin sørgelige forfatning, godt hjulpet økonomisk av Fortidsminne­foreningens støtteprosjekt «Kulturminner for alle».

Nå hadde de penger, men i Bugøynes var det ingen tømrer som kunne ta jobben inntil Oddvar Marjavara i fjor flyttet til hjembygda etter å ha drevet tømrerfirma i Hønefoss i 36 år. Han tok jobben, gikk i gang med den ene bua og ga den et nytt liv. Den er satt opp av reisverk, mens andre steder langs Varanger­fjorden, som i Vadsø, er det vanlig med lafteteknikk i buene. Bua var full av søppel. Bjelkene var råtne. Alt stående panel høyere enn 70 cm over bakken måtte skiftes ut. Den er laget av drivtømmer, som var en vanlig ressurs den gangen båtene med tømmerlaster fra Russland havarerte lenger ute i fjorden. Det har faren og bestefaren til Oddvar Marjavara fortalt ham. Nesten alle slike buer ble revet ned og bygget opp igjen.

Men Pipola­buene er blitt stående til Oddvar Marjavaras store glede. Den gleden deler han med resten av befolkningen i Bugøynes.

De vet at det er Bygdelaget som sammen med Fortidsminne­foreningen har tatt vare på kulturminnet deres. Først skjønte de ikke hvorfor dette skulle settes i stand. Men så ombestemte de seg. Se her! Ja, se her! Nu begynner det å ligne noe. Og det er kjempe­ koselig. Ka du trur når vi får litt farge og litt tak på; det blir jo fint.

Vadsø Varangerfjorden Bugøynes Kirkenes

TROMS OG FINNMARK

En annen bygningsvernhelt ved Varanger­ fjorden er bakeren Stig Arvola. Han syntes det var for galt at den gamle skolen i Andersby skulle forfalle. Den var eid av Vadsø kommune. Riktignok var den under oppsyn av Vadsø Museum som har brukt den til å vise skolebarn hvordan det var før, men forfallet var tydelig. Stig Arvola skjønte at det bare gikk en vei og kjøpe skolen og tomta. Han vil at den skal se ut slik den var i 1930, da den ble flyttet til Andersby fra Kiby like nord for Vadsø, ved flyplassen. Der var den blitt satt opp i 1860. I Andersby var skolen i drift frem til 1949. Stig Arvola har kjøpt tidsriktig skoleinteriør. Han har fått noe støtte fra Fylkeskommunen, men har selv måtte bruke noen hundre tusen kroner. Han skal leie det ut til møtelokale med servering, siden han driver catering. Men først må han bygge et hus med et moderne toalett. Han har beholdt den gamle toseteren som nå blir restaurert av tradisjonshåndverkeren Pål Allo. Utenfor skolen skal han sette opp en fiskehjell som sønnen hans kan bruke. Han er fisker.

Alt dette skjer litt på siden av verdens­ arven, men er også viktig.

Ivar Moe Redaktør

ANDERSBY GAMLE SKOLESTUE fra 1860 har fått et nytt liv ved hjelp av bygningsverneren Stig Arvola.

PIPOLABUENE I 2020 før istandsettingen kom i gang. Bua i midten er den såkalte Svend Foyn-bua som er tatt ut og settes i stand på en Kirkenes skole. Bua til høyre er den som Oddvar Marjavara nå har satt i stand.

SLIK SER DET UT når Sigrid Skarstein og Randi Sjøli undersøker gamle hus. De er begge aktive i Fortidsminneforeningen i Finnmark.

BAKEREN STIG ARVOLA har satt i stand en barne­skole fra 1860, nesten bare med egne penger. Her sitter han på en gammel skolebenk.

TØMRER ODDVAR MARJAVARA gleder seg over å ha satt i stand denne bua, et viktig kulturminne på hans hjemsted Bugøynes.

FORTIDSVERN

5

6

FORTIDSVERN

TROLIG LANDETS FØRSTE MODULBASERTE BYGNING VIKEN

Kløfta Oslo

GJENREISING AV KLØFTEN GODSHUS Norsk jernbanemuseum er landets eldste tekniske museum, grunnlagt i 1896 og er med det 125 år i år. I tillegg til å være et teknisk museum, er det et friluftsmuseum med flere stasjoner og en banevokterbolig langs en banestrekning der det om sommeren kjører et damplokomotiv med tre passasjervogner.

Tekst: Øystein Bøe og Bjørg Eva Aasen, Norsk jernbanemuseum

ARKITEKTENE bak alle Norsk Hoved-Jernbanes stasjonsanlegg, Heinrich Ernst Schirmer og Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno, var begge født og utdannet i Tyskland. De hadde sikkert nikket gjenkjennende til dagens versjon av Kløften stasjon. Vi ser godshuset til høyre for stasjonsbygningen.

Foto:Bjørg Eva Aasen

FORTIDSVERN

7

HER STÅR GODSHUSET og skinner etter antikvarisk istandsetting. Her står snekker John Dahl som har vært sentral i prosjektet.

Foto: Øystein Bøe

S

ammenlignet med andre frilufts­ museer er antall museale bygninger lavt, til gjengjeld er så godt som alle de kjente jernbane­arkitektene representert med bygninger i museumsparken. Den første Kløften stasjon lå langs landets første jernbane, Norsk Hoved-Jernbane som sto ferdig i 1854. Denne stasjonen fungerte som administrasjons­ kontor allerede i 1851, og er landets eldste.

Arkitektene bak alle Norsk Hoved-Jernbanes stasjonsanlegg, Heinrich Ernst Schirmer og Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno var begge født og utdannet i Tyskland.

Kløften stasjonsbygning og privétbygning ble flyttet til Norsk jernbanemuseum i 1930 da ny og moderne stasjon ble bygd. På alle stasjoner ble det bygd godshus for oppbevaring av varer av alle slag. Godshuset på Kløften ble tatt ned i 1995 i forbindelse med byggingen av Gardermobanen som også finansierte dette.

Ved demontering ble det godt fotodokumentert og alle bygningsdelene ble merket og lagret på museet. Tilstanden på bygningsdelene var allikevel ofte dårlig etter nesten 20 års lagring.

Det fantes også få tegninger og begrenset doku­ mentasjon i form av fotografier av godshuset. Øystein Bøe, museets snekkerformann, fikk i oppgave å lede restaurering og gjen­ reisingsprosjektet. Dette innebar å gjenskape

8

FORTIDSVERN

SISTE MALINGSSTRØK på vindskier/toppbord ble malt av snekker Tomas Nørstebø. Bare Linoljemaling ble brukt.

Fotograf: Øystein Bøe

stasjonsanlegget slik det så ut i 1890-årene.

Målet var å gjenskape det opprinnelige stasjonsanlegget på Kløften som var en typisk stasjon på Hovedbanen og samtidig fortette bebyggelsen i museumsparken.

Restaurerings­arbeidet ble utført av museets snekkere, John Dahl, Tomas Nørstebø og Øystein Bøe. Smedarbeidet ble utført av museets mekaniker Tore Mikkelsen og Patrik Anker sto for malerarbeidet.

TILBAKEFØRING TIL FORTIDEN Forberedelsene begynte med at det ble bygd en landskapsmodell og en modell av godshuset i 1:20.Plassering av godshuset og nivå på dette måtte forholde seg til eksister­ ende stasjonsbygning og perrong. Med

utgangspunkt i et fotografi fra 1890-tallet ble det forsøkt å gjenskape det miljøet som var mellom stasjonsbygningen og privétbygnin­ gen med syriner og gjerder. Den opprinnelige plasseringen av privétbygningen var på sydlig side av stasjonen og dit ble det igjen flyttet. Mellom stasjonsbygningen og privétbygningen ble det plantet syriner.

For å gjøre plassering av godshuset mulig måtte 300 m3 med masse fjernes. På grunn av grunnvannstand ble det besluttet å sette opp godshuset på en støpt såle. Ved flytting fra Kløften hadde deler av grunnmuren, til sammen 54 paller med stein, blitt med. Stor stein ble plassert direkte på sålen med en traktor med pallegaffel. Muren ble bygget etter kistemur-prinsippet, og til slutt fuget

som den opprinnelige muren med utenpå­ liggende pølsefuge. I tillegg til flytting av privétbygningen og restaurering og gjenreising av Kløften godshus ble det bygd en 75 meter lang perrong langs sporet. Vei og sporplan skal endres og godskontoret på godshuset bakside skal legges på riktig nivå som er 40 cm under perrongnivå.

Ved å gjøre seg kjent med bygnings­ delene og sammenligne med eksisterende godshus langs denne strekningen, kunne snekkerformannen tidlig se at dette var identiske deler og at mye var prefabrikkert.

Arkitektene Schirmer og von Hanno hadde tenkt rasjonelt og sannsynligvis fått bestilt takstoler, stendere, losholter, paneler og listverk på anbud. Konstruksjonen var

SNEKKERFORMANN ØYSTEIN BØE har laget tapphull for stendere i en ny bunnsvill. Alle bunnsvillene måtte lages på nytt. Fotograf: John Dahl EN MODELL i skala 1:20 ble laget av snekkerformannen før oppstart for å få en oversikt over delene og for å bli kjent med bygningskonstruksjonen.

Fotograf: Øystein Bøe

GODSHUSET hadde mye råteskader under vindusrekkene og mot bunnsvillene. Her ser vi nye deler til bindingsverk på godshusets kortsider. Kortsidene ble tilbakeført med porter for gjennomkjøring.

Fotograf: Øystein Bøe

MYE TID BLE brukt på reparasjon av bunnsvillene og stendere. Mange stendere måtte skjøtes på grunn av råteskader mot bunnsvill og tidligere iskjeller.

Fotograf: Øystein Bøe

FORTIDSVERN

9

EN TUR MED tog i gamle dager, var også en opplevelse av vakker arkitektur. Her er Kløften stasjon i en tid hvor de reisende hadde bedre tid enn i dag.

basert på moduler hvor det var en gitt lengde mellom hver takstol. Kløften, Dal og Frogner godshus består av seks seksjoner hver på fire alen, Jessheim har ni og Eidsvoll godshus har 18 seksjoner. Gavler, bindingsverkdeler og takstoler er identiske på de bygningene som ble befart av før oppstart.

Med dette i tankene ble det forsøkt å bevare så mye originalt materiale som mulig og kopiere de delene som måtte byttes ut så samvittighetsfullt som mulig. Godshuset hadde høy verneverdi i seg sjøl, men kanskje var det landets første modulbaserte bygning som skulle restaureres?

RESTAURERING På grunn av store råteskader ble nye bunn­ sviller og base for innvending stolpeverk produsert. Originale bygningsdeler ble utbedret og forsøkt bevart så hele som mulig.

Tidligere vanninntrengning ved vinduene i gavlene hadde påført bygningen store råte­ skader i bindingsverket, så gavlveggene måtte kompletteres med nye deler. Langveggene ble restaurert og montert i servicehallen på museet. Nye toppsviller måtte lages. Alle de fem takstolene ble demontert og utbedret, dvs. seks nye sperrer (9 m x 17.5 cm x 21 cm).

Alle delene ble komplettert eller skråskjøtet på hensiktsmessig steder i forhold til belastning. Til slutt ble de ferdig

10

FORTIDSVERN

restaurerte delene transport til byggetomten og heist på plass og siden montert sammen.

Langveggene ble heist ned på nedstøpte bolter og skrudd fast i grunnen. Det var spennende å se om det er målt riktig i forhold til bolter og vegg. Veggene ble midlertidig skråstivet og satt i loddrett og vannrett. Fordi takstolene var for høye til å bli fraktet ut gjennom porten i servicehallen, ble det laget en spesiell tralle hvor takstolene lå diagonalt.

Trallen ble tilpasset museets lastetraktor. Til dette ble det laget et spesialstag.

EGENVEKT 1250 KG Til sammen fem takstoler med egenvekt på 1250 kg hver ble transportert på denne måten. Noen takstoler ramlet fint på plass, mens andre måtte det arbeides mer med.

Takstolene ble loddet opp og skråsvertet i tur og orden. Deretter ble åsene løftet på plass og gavlene montert og panelt, og hele stasjonsanlegget fikk to strøk med linolje­ maling. Så ble det lagt sperrer og spikerslag, nesten 300 m2 undertak, membran og stein­ lekter. To nye porter, inngangsdør, fire nye vinduer, takrenner, forkantblikk og nedløp i sink og gammel tungeskifer tilsvarende som på stasjonsbygningen gjorde fasaden perfekt. De øvrige 20 originale vinduene ble restaurert. I byggeprosessen ble det også plassert telegrafstolper ved sporet slik som

det opprinnelig hadde vært på stasjonen og det ble også lagt snøsikring på begge sider.

I museets fotosamling finnes ingen fotografier av inngangspartiet med trapp og utvendig kjellerlem, så dette ble laget med utgangspunkt i andre godshus’ løsninger.

Dermed kunne trappa utformes slik at en løfteplattform for rullestol kunne integreres i trappeløsningen. Godshuset er museets første museale bygning med universell utforming.

ISKJELLER Innvendig ble det lagt nytt bjelkelag og 156 m2 gulv av 2 ½ toms gulvbord med smidd spiker. I gulvet er det en kjellerlem ned til en iskjeller der isblokker ble opp­ bevart før bruk i kjølevogner med meieri­ produkter. Isblokkene ble heist opp ved hjelp av en rekonstruert svingbom med talje og trinser. Et spor fører gjennom bygget og ender i en stoppbukk mot stasjonsbygningen.

Det ble lagt spor gjennom bygningen, der står landets eldste restaurerte åpne godsvogn.

Videre skal sporet forbi perrongen legges på nytt i et riktig nivå. Utstillingsvegger og -montre ble tegnet og produsert av snekkerne som også monterte alle skiltene og fotografi­ ene i utstillinga. På gulvet står utstillingen «Stykkgodstransporten i Norge» som i tekst og illustrasjoner forteller hvordan varetrans­ porten foregikk i tidligere tider.

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Møllergata 12, 0179 Oslo www.linjeark.no post@linjeark.no / 24 20 10 56

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 Epost fagansvarlig kulturminner: Astrid.Storoy@asplanviak.no Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

ANNONSERE I FORTIDSVERN? KONTAKT

Randi Huth Rogne Telefon: 995 20 500 randi@storybold.no

Markedsføringsstrategi Innholdsmarkedsføring Reklamefilm | Foto Design | Logo | Profil Webdesign Digital markedsføring Medierådgivning Annonsesalg

FORTIDSVERN

11

NY DENDROKRONOLOGISK UNDERSØKELSE BLE EN OVERRASKELSE

FERIESTED MED LOFT FRA 1170-TALLET

12

FORTIDSVERN

Et besøk på Steingardskroken i Rauland i Telemark er en reise gjennom 850 år. Her tar ekteparet Nina Heilmann og Anders Lien vare på en sjelden samling bygninger hentet fra gårder i nærheten. Dette er deres fristed. Hennes far Carl Alfred Heilmann, den gangen eier av Moss Bryggeri, begynte å samle husene på 1950-tallet, i en tid da bygninger fra middelalderen ennå var til salgs.

Tekst: Ivar Moe

Rauland

VESTFOLD OG TELEMARK Porsgrunn

INNTIL SIST VINTER trodde man at Loftgards­­ loftet her i Rauland i Telemark var fra ca. 1350.

Så viser dendrokrologiske prøver at øvre høgda i loftet er fra 1171–1172 og nedre høgda fra midt på 1200-tallet. Det gjør buret til en av de eldste kjente profane bygningene i Norge. Til venstre står Vesleburet som er datert til 1773.

Foto: Anders Lien

FORTIDSVERN

13

HER ER DEN eldste delen av Midgardstoga, som er Nina Heilmann og Anders Lien sin bolig i Steingardskroken. Til høyre ser vi en kopi av den opprinnelige skapet som Riksantikvaren i 1949 fikk plassert på Telemark Museum i Skien som en betingelse for at bygningen da skulle kunne tas ned. Skapet er snekret av Halvor Bakken i 1955. og dekorert av Øystein Vesaas og Olav Fossli. Kronsenga er original og laget og dekorert av Aslak Sondovsson.

Foto: Ivar Moe

I

nntil i vinter trodde de at tunets smykke, Loftgardsloftet, var fra ca. 1350. Men så tar tradisjonshåndverkeren Jørn Berget dendrokronologiske prøver, sender dem til Terje Thun, førsteamanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet, og det viser seg at tømmer i øvre høgda i loftet er fra 1171–1172 og nedre høgda fra midt på 1240-tallet.

Vel, så enkelt var det kanskje ikke. Jørn Berget tok over 40 prøver fra forskjellige steder i loftet. Det er helt avgjørende hvor prøvene tas for å kunne gjøre en troverdig analyse. Kunnskap om dette har Jørn Berget samlet gjennom en 10-års periode i Telemark.

-En slik bygning er en verdifull kilde ikke bare til gamle byggeteknikker, men også bygningens historie er et vakkert mysterium, som avsløres lag for lag etter hvert som en slik bygning restaureres, sier han.

I loftets andre etasje, eller andre høgda som det føles bedre å skrive her, er døren inn prydet med to beitskier, hver av dem har en kapitel med en utskåret løve som vokter inngangen. Takket være en beskyttende svalgang, er løvene like hele som da de ble skåret ut. Det er ikke tatt prøver av dem, men bunnsvillene i det øvre loftet som beitskiene står på, er datert til 1220–1230.

14

FORTIDSVERN

Riksantikvaren følger nøye med på hva som skjer med loftet. Dette er siste runden hvor Riksantikvarens egne folk er med på å restaurere en slik profan bygning. Med den nye regionreformen fra 1. januar i år er det heretter Statsforvalteren som skal ta seg av fredede profane bygninger i privat eie. Det er bare kirkebygg fra middelalderen som blir med Riksantikvaren videre.

RESTAURERINGEN AV LOFTET Loftgardsloftet er nettopp ferdig restaurert.

Tak­tekking, deler av taktroa, det meste av svalgangen, ei klauv og bunnsvill i under­ bunaden er byttet ut. I tillegg er det også skjø­ tet inn nye ender på museflakene. Utbedring av fundamentene måtte også utføres.

- Vi har stort sett byttet ut alle materialer som ble brukt etter flyttinga av loftet på 1950-tallet. Det dreier seg hovedsakelig om sviller og veggtiler i svalgangene, mønsåsen, alle sperrene i taket og noen få bord i taktroa. De nye taktrobordene ble kløyvd på gamle­måten med kiler og sprettelgjet til rett dimensjon. Takkonstruksjonen fra 1950-tallet var litt for dårlig, dette førte med seg press på svalgangene, noe som ikke er bra på loftsbygninger av dette slaget, forteller Jørn Berget.

- Vi prøver å bruke virke som varer lenge uten moderne impregneringsmetoder.

Museflaket - den brede halvkløyvingen som ligger opp på klauvene, er ofte en svært eksponert bygningsdel. Opprinnelig var det den som skulle hindre smågnagere adkomst til bygningen. Disse ble sist reparert i 2003, men virket som ble brukt da var furu med stor andel yteved og hadde begynt å råtne kun etter 17 år. Siden loftet nå måtte jekkes opp, ble det laget nye ender på museflakene, denne gang med materialer i rein kjerneved.

Holdbarheten til dette virket bør være 10–15 ganger så lang som om det er brukt dårlig furu, fortsetter Berget.

BEST TRÆR MOT MYE VÆR - Materialkvaliteten bestemmes blant annet etter hvor i huset bygningsdelen befinner seg.

Den nye svilla i underbunaden ligger tørt og luftig etter oppjekkingen og er ikke er særlig eksponert for været. Da trenger man ikke være like hard med krav til kjerneved. Vi må prioritere de beste trærne til de delene som er mest utsatt.

Nå er taket på loftet tilbake med tradisjo­ nell tekking, et rent nevertak. Neveren er fra Finland, og leveres i flak på 50 x 50 cm. Det har vært plast på taket siden 1970-tallet.

DET ER IKKE lett å si hva som er det gjeveste på et loft med en så utrolig alder. Vi kan vel like gjerne si at hele loftet er et smykke. Men de to løvene som vokter inngangen til loftet i andre høgda, er helt unike i Norge. De er fra tidlig 1200-tall, mens stokker i loftet de vokter er datert til 1171–72. Dette bildet er også unikt fordi det ble tatt mens svalgangen var nede, slik at de kunne fotograferes sammen uten at vinkelen ble skrå.

Foto: Anders Lien

-Det er nesten så man ikke tør å si at det er tradisjonelt håndverk, men materialet er jo for så vidt tradisjonelt. De gamle taka vi har vært og sett på for å lære, har jo all mulig krokete bjørk og never med ulike størrelser. Her ble det tatt hensyn til ved å

holde kostnadene nede. Det er seks–sju lag med never. Neveren og torva ble lagt på en dag med 11 mennesker i sving. Torva er håndspadd og hentet fra nærmiljøet.

Jørn Berget kaller Loftgardsloftet for et skattkammer for en tradisjonshåndverker.

Det er på steder som Steingardskroken at etablerte tanker og ideer om gamle bygge­ skikker kan bli utfordret. Her har det vært mange tradisjonshåndverkere, som sammen har jobbet med å ta ned deler av et loft, og sette inn ny deler slik det opprinnelig

DETTE ER LØVEN på den høyre siden ved inngangen til øvre høgda av loftet.

Foto: Ivar Moe

NOE AV DET originale tømmeret som fulgte med gamlestoga var intakt. De kraftige tømmerveggene er rosemalt, og skal ha blitt dekorert omkring 1740 av Talleiv Maalar fra Kviteseid.

Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

15

BJØRN OLAV LOFTHUS hadde ansvaret for oppjekkingen av Loftgardsloftet og Vesle-buret, gjennomført i 2020. Det var helt nødvendig å utbedre fundament for loftet, og lage en god drenering. Her ble det skiftet ut deler av musflak, en ny klau (stabben i et stabbur) og nye sviller kom på plass. Underbunad er en samlebetegnelse for disse bygningselementene.

Foto: Anders Lien EN KRAFTIG JEKK brukt for å løfte buret.

Foto: Anders Lien

ET HJØRNE SOM viser hvor elegant man kan flette sammen gammel og nytt. Her ser vi litt av en ny syllstokk.

Foto: Anders Lien

ble gjort for 800 år siden. Her har stokker blitt kløvet på gamlemåten med kile og egen øks er brukt til sprettelgjing. Samtalene har vært livlige og interessen har gått dypt.

DEN DENDROKRONOLOGISKE UNDERSØKELSEN Arbeidet med å datere bygningen viste seg

16

FORTIDSVERN

å bli en spennende affære. Det som er ekstra spennende her er at det er minst tre faser av middelaldersk byggevirksomhet, forteller Jørn Berget som sammen med Johan Friisoe jobbet på loftet den dagen vi besøkte stedet.

-Første høgda ser ut til å være fra midten av 1240-tallet, mens andre høgda er eldre.

Det magetelgde (ovale) veggtømmeret har

blitt bearbeidet mye etter at det sto som rund stokk i skogen. Det fører meg seg utfordring­ ­er med hensyn til å finne presis datering.

Av alle de prøvetatte laftestokkene, var det kun en stokk med såkalt barkkant, det vil si med ytterste årring bevart. Denne ble hugget vinterhalvåret 1161–62. Det som kompliserer bildet, er at vi har dateringer av gulvet i

TRADISJONSHÅNDVERKER JØRN BERGET på terskelen inn til loftet i andre høgda. Det er han som har tatt boreprøvene til de den dendrokronologiske undersøkelsene her på Steingardskroken.

Foto: Ivar Moe

I FJOR STOD loftet i flere måneder under stillas med tak, mens taket på loftet ble lagt med ny never og torv.

Foto: Anders Lien

første høgda og av taktro som er noe yngre.

Det er en del som taler for at gulvet i under­ buret opprinnelig har hørt til loftshøgda. Her er hogsttidspunktet i vinterhalvåret 1170–71 for gulvet, og 1172–73 for taktroa. Min mening er at den mest sannsynlige tolkning­ ­en er at bygningen har stått ferdig i 1172 eller 1173, men vi har ingen sikre bevis på at disse bygningsdelene har hørt til loftshøgda fra første stund. Det er relativt uvanlig at tømmer ble hogd så lenge som 11–12 år før det skulle brukes.

PIRRER NYSGJERRIGHETEN - Loftshøgda har flere ting som pirrer nysgjerrigheten: det har foregått en slags restaurering eller ombygging veldig tidlig, om lag 60 år etter at andre høgda var ny.

Denne ombyggingen har vi ikke helt skjønt hva som har vært bakgrunnen for. Mye taler for at loftets beitskier med kapitelløver, nye bunnsviller og noen innspunsinger, samt garleiene (de øverste veggstokkene på lang­ veggene) har kommet til da. Vi er usikre på hvorfor dette har blitt gjort. I tillegg kan det se ut som man på dette tidspunktet har fjernet et helt omfar tømmer høyt oppe i veggen.

Dette er mer forståelig fordi rommet da kanskje ble høyere med de nye bunnsvillene.

-Rikard Berge, lokalhistorikeren her på Rauland tidlig på 1900-tallet, omtaler

FORTIDSVERN

17

TRADISJONSHÅNDVERKERNE Jørn Berget og Johan Friisoe jobber med de siste detaljene i den store gluggen i øvre høgda som fører lyset inn mot døra bak dem.

Foto: Anders Lien

dette loftet, og at skriver de to delene som nå utgjør en bygning, antagelig ble satt sammen i 1771. Dette stemmer godt med inskripsjon­ ­en i svilla i underbunaden og underbygges av dendrokronologien. For øvrig er loftshøgda ca. 40 cm smalere enn underburet. Andre høgda kan ha vært et såkalt jarbur før den ble satt opp på det yngre underburet, men det er også ting som peker mot at dette har vært ei loftshøgde fra første stund. Slik jeg leser det er de to husene bygget sammen mange hundre år etter at de ble reist hver for seg, sier Jørn Berget. Han tror at det bare kan skje en gang i livet at han får lede et større arbeide med en bygning fra før kong Sverres regjeringstid og føler seg privilegert som kan jobbe med en slik bygning.

-Den tredje fasen skjedde nok mest sannsynlig i 1771, da de to burene ble satt sammen til en bygning og fikk ny svalgang.

Vi har bilder fra tidlig 1900-tallet. Den gangen var det ordinær kledning i svalgan­ gen. Da det ble flyttet til Steingardskroken på 50-tallet, kom de gamle hjørnestolpene fram igjen i lyset. Veggtilene, kledningen, ble helt ny på 1950-tallet. Alt det er byttet ut nå.

Til dels fordi det var råttent og til dels fordi det var uhøvla smale bord som passer heller dårlig til dette prektige loftet.

ARNE BERG Bygningshistoriker og arkitekt Arne Berg (1917–2012) er en av legendene innen sitt

18

FORTIDSVERN

fag, og ivrig studert av alle som er opptatt av gammel norsk byggeskikk. Han har skrevet om dette loftet i verket Norske tømmerhus frå mellomalderen. Før man fikk pålitelige dendrokronologiske målinger, var beskrivelse av lafteteknikker en av måtene man knyttet en bygning til en tidsperiode. Findalslaft (norrøn: fyrnadir = fortids) er en av de eldste kjente laftehuggene, og ble lenge knyttet til middelalderen før Svartedauden. Laftet kan beskrives ved at overhogget går helt inn til midten av stokken, slik at halsen blir liggende i nedre halvdel.

- Siden det her er findalslaft i begge høgda mente Arne Berg at dette loftet er fra før Svarte­dauden. Men det var vanskelig å mene noe nærmere om loftets alder før det ble testet med dendrokronologiske prøver. Vi har jo hus med findalslaft fra lenge etter Svarte­dauden.

I Haukeli (Telemark) har vi findalslaft fra tidlig 1800-tall. Men i det store forsvinner findalslaft på slutten av 1500-­­tallet; selv om knuten er god. Det skjer noe på midten av 1500-tallet, reformasjonen eller ikke, men jeg mener endringene er større enn den end­ ringen i byggeskikken vi ser før og rett etter Svartedauden. Arne Berg og likesinnede var enige om at da Svarte­dauden kom, ja da var det byggestopp i lengre tid, men i det seinere har det blitt datert det ene etter det andre 1400-tallsbygg og også et loft fra slutten av 1300-tallet. Det er sjølsagt vært en viss stagnasjon, men det er ikke snakke om stopp i

HER SER VI inn i den nybygde svalgangen. Det er 850 års aldersforskjell mellom veggen til venstre og veggen til høyre.

Foto: Ivar Moe

200 år. Det er ganske mye som skjer fra 1400 og framover, og som har alle kjennetegn på det som tidligere ble regnet som en før-1350bygning. Her er f.eks. er det sprettelgjing som var før Svartedauden, men det har vist seg også å være sprettelgjing av nyere dato, sier Jørn Berget.

(Fortsetter s. 20)

HER ER TRAPPEN som tar deg fra 1240-årene og opp til 1170-årene. Den ligger i svalgangen og er nok fra loftets tredje ombygging i 1770-årene da det ble satt sammen fra to til en bygning.

DETTE ER SPRETTELGJING i andre etasje, den eldste delen av loftet. Her er nok denne økseteknikken brukt for å lage en dekor i tømmeret. Det er et tydelig, velholdt og vakkert fiskebensmønster.

Foto: Ivar Moe

Foto: Ivar Moe

PRESIST ARKIV OVER GAMMEL BYGGETRADISJON Ved hjelp av dendrokronologien er det bekreftet at Norge har en lang og stolt bygningstradisjon, og mange tømmer­husene har etter hvert blitt presist datert.

Et nylig eksempel er loftet på Steingardskroken i Rauland hvor de eldste bygningsdelene er felt vinteren 1171–1172, neste byggefase er midt på 1200-tallet, en tredje rundt 1760.

Tekst: Terje Thun, førsteamanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet Det er kanskje ikke så mange stående hus i dag av en slik alder, de fleste prøvene som dateres til 1100-tallet er faktisk fra arkeologisk utgravninger. Det å kunne påvise at det står hus omkring av en slik alder er viktig kunnskap av flere grunner.

Det er helt avgjørende for vernestatusen til bygget og det gir forskere opplysninger om byggeteknikken på akkurat det tidspunktet; gamle hus fungerer som presise arkiv over gammel byggetradisjon. Det er ikke ofte det dateres så gamle hus, men desto viktigere at de blir oppdaget og registrert.

Grunnlaget for å kunne avsløre alderen på gamle hus ligger i god prøvetaking, i dendrokronologi ligger all informasjon

TØMMER ER GROVT og i meget god stand etter å ha blitt beskyttet av en svalgang de fleste av de 850 årene. Rester av never fra fjorårets taktekking er tatt vare på.

Foto: Ivar Moe

i prøvene som tas. Den som skal ana­ lysere prøvene er således helt avhengig av kvaliteten til handverkeren som tar prøvene. Prøvetageren må således kunne «lese» huset, vite hvor i prøvene skal tas, og beherske bore­teknikken som gjør det mulig å ta ut hele prøver uten brudd.

På dette området har vi kommet langt i Norge.

HER SITTER IGJEN en markering etter en dendrokronologisk prøve som er boret ut i 13 omfar i den øvre delen av loftet. Foto: Ivar Moe

Når prøvene er analysert og huset datert, så kan måleseriene benyttes også til å styrke de referansekurvene som er utarbeidet, i noen tilfeller også bidra til å utarbeide lokale referansekronologier.

FORTIDSVERN

19

Han mener det er fristende å tro at tekno­ logiutviklingen på 1500-tallet har endret byggeskikken, men at vi ikke kan utelukke at reformasjonen også har hatt påvirkning på den profane byggeskikken, ikke bare kirkebyggene. Jørn Berget oppfordrer til at dette blir undersøkt nøyere.

-Arne Berg har gjort et fantastisk arbeid som vi som kommer etter kan høste fruktene av. Her har vi vært en fem-seks mann som har gått flere måneder og fått komme tett på bygningen. Da er det ikke rart vi har oppdaget saker og ting som ikke kom med i dokumentasjonen til Berg.

-Vi har vært så heldige å få studere dette bygget nøye ved å jobbe med bygningen over lang tid. Dette tror jeg er en av de meste spennende profane trebygningene i Norges land, nettopp fordi det er flere faser med håndverk som spenner over snart 900 år, samtidig som veldig mye av det opphavelige er godt bevart. Nyere kunnskap om middel­ alderbygningene bør kunne gi ny giv til denne – i verdenssammenheng - særs sjeldne bygningsarv, sier Jørn Berget.

HER ER EN av de mange øksene som er blitt brukt for å sette i stand Loftgardsloftet etter antikvariske metoder.

Foto: Ivar Moe

Kilder: Hyttebøker Arkivmateriale med korrespondanse mellom Torgeir Midtgarden og Carl A. Heilmann Muntlig kilder, blant annet samtale med Halvor Midtgarden «Vinje og Rauland» I-IV, Rikard Berge, 1945–1975

FAKTA Tunet består i dag av syv bygninger.

1950–1954 Midgardstoga flyttet fra Sudigard Midtgarden (fredet).

1952 Loftgardsloftet og veslebur flyttet fra Loftsgarden i Vå (fredet).

1958 Badstue - ombygd sommerfjøs.

1964 Gjestehus med bad, vedbod og kjeller.

1976 Gjestehus - ombygd stall flyttet fra Djuve, Øyfjell 2016

20

Garasje.

FORTIDSVERN

TRADISJONSHÅNDVERKER JOHAN FRIISOE er i full sving med å sluttføre arbeidet på Loftgardsloftet.

Han har vokst opp i USA, men har flyttet til Norge for å jobbe med tradisjonshåndverk, sammen med blant andre Jørn Berget fra Bø som har vært en sentral skikkelse i arbeidet her på Steingardskroken.

Foto: Ivar Moe

PROSJEKT FOR LIVET OG FREMTIDEN For ekteparet Nina Heilmann og Anders Lien er Steingardskroken et livsprosjekt. De vil gjerne overlate tunet til neste generasjon i god stand, og er i ferd med å lykkes med det. De bruker mye av tiden på eiendommen som består av flere bygninger hvor to av dem er fredet.

Han er grafisk formgiver ved Universitetet i Oslo og hun er pensjonist etter å ha jobbet i administrasjonen i flere år samme sted.

-Siden 50-tallet har min familie vært her så godt som i alle ferier, sommer som vinter. Ved arveskiftet etter fars død, kjøpte vi bygningsmassen i 2013. Tomta var bygsla, og vi fikk utløst den, samtidig som vi fikk anlagt vei opp til eiendommen. Før måtte vi gå opp en bratt bakke fra hovedveien, og det var både tungvint og slitsom for både små og store. Men mine foreldre likte det sånn, sier Nina.

- Allerede fra barndommen fanget jeg spesiell interesse for samlingen av husene, beliggenheten, kulturen og folket. For å bedre kunnskap EKTEPARET NINA HEILMANN og Anders Lien eier Steingardskroken i Rauland. De er medlemmer av Fortidsminneforeningen og levende om dette, studerte jeg etnologi og sosialantropologi ved Universitetet opptatt av bygningsvern. Nina Heilmann arvet plassen etter sin far, og i Oslo. Jeg ble etter hvert opptatt av vedlikehold og bevaring av hus og kjøpte ut sine søsken. eiendom og tok flere initiativ til det mens foreldrene mine levde.

Etter Anders Lien og Nina Heilmann overtok, ble flere prosjekter satt i gang. Det var behov for restaurering og istandsetting så vel av bygningsmassen som terrenget.

- Det er begrenset hva vi kan gjøre selv på de fredete bygningene, så her må vi bruke fagfolk til å rådføre oss med. Blant annet er Loftgardsloftet en kjent bygning for Riksantikvaren. Vi har et godt samarbeid med støtte både fra dem og fylkeskommunen i Vestfold og Telemark og med kyndige håndverkere til å utføre restaureringen. Resten av bygningsmassen må vi holde vedlike for egne midler, sier Anders Lien.

Kulturminnefondets tilskuddsordninger Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar

Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no.

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

FORTIDSVERN

21

Slik skapte de Steingardskroken Med sin interesse for folkelivskultur og byggetradisjoner, har Nina Heilmann skrevet denne historiske gjennomgangen av hvordan Steingardskroken oppsto ved flytting av flere bygninger fra nærområdet.

Tekst: Nina Heilmann

I

høyden over Totak ligger en samling med fredete og verneverdige bygninger.

De eldste er flyttet fra bondegårder i Rauland og Øyfjell tidlig på 1950-tallet.

Nyere bygg er kommet til senere.

Foranledningen for geografisk plassering var at ekteparet Ellen Bruce fra Odda og bryggerieier Carl Alfred Heilmann fra Moss, ville skaffe seg en feriebolig mellom Øst- og Vestlandet. Sammen med Lizzi og direktør Frans W. Bruce ved Odda Smelteverk var de på gjennomreise i Telemark i 1947, for å snuse på alternativer.

Via arkitekt Esben Poulsson og skulptør og maler Dyre Vaa i Rauland, fikk de kontakt med Tarjei og Aasne Midtgarden på Sudigard Midtgarden i Rauland. De hadde

22

FORTIDSVERN

et nedrevet og fredet, lafta tømmerhus fra 1600-tallet til salgs, som var den opprinne­ lige stasbygningen på gården. De hadde også tomt tilgjengelig.

Sammen diskuterte de tomtas beliggen­ het, og pekte ut et vestvendt område oppe i den bratte bakken ved skoggrensa ovenfor Sudigard Midtgarden, med flott utsikt over Totak og Raulandsfjell. Etter en lengre diskusjon om kjøp, pris og beliggenhet av den gamle stoga på Midtgarden, ble tomta på tre mål bygslet av Carl Alfred Heilmann av Tarjei Midtgarden i 1951.

REHABILITERING OG RESTAURERING Midgardstoga ble vedtaksfredet i 1929 og har elementer fra 1600 til 1700-tallet.

Bygningen ble demontert i 1949, da Tarjei Midtgarden ville oppføre et nytt hovedhus på gården. Huset ble lagret sammen med noe av det originale inventaret.

Fordi huset var fredet, hadde Riksanti­ kvaren satt som betingelse til Tarjei Midt­ garden for å kunne ta det ned, at det måtte restaureres og settes opp igjen snarlig. En annen forutsetning for å ta ned bygningen, var at det gamle originale framskapet skulle doneres til Telemark museum i Skien. De kommende eierne måtte overta og aksep­ terte disse kravene, og kjøpte huset i 1950.

Materialene, som da lå i en haug nede på Sudigard Midtgarden, ble fraktet opp bakken i 1951. Byggmester Halvor Bakken fra Raulandsgrend påtok seg jobben og lafta opp bygningen i en periode mellom 1951 og 1954, etter tegninger av Esben Poulsson.

Det var en ansvarsfull og ingen enkel jobb!

Mye av tømmeret var i så dårlig befat­ ning at Tarjei Midtgarden skriver i en kom­ mentar i hytteboka vår fra 1950: I august var Heilmann og frue for første gang på Rauland for å se seg om etter hytte og tomt og kjøpte et hus som lå nedrevet – « …noko

DETTE ER MIDGARDSTOGA på Steingardskroken, med deler frå 1600 og 1700-tallet. Midgardstoga brukes som feriebolig av eierne Nina Heilmann og Anders Lien. Bygningen ble vedtaksfredet i 1929 og stod da på nabogården i to høyder. Den ble revet og lagret i 1949, før den to år senere ble satt opp her i en lengde. Før ca. 1850 stod den også i en lengde. Svalgangen er ny, mens svalstolpene er originale.

Foto:Ivar Moe

1990-tallet pålagt å legge kobber­beslag på baksiden og på gulvet rundt peisen.

vidare tiltalande såg ikkje det ut,….» som - ifølge Tarjei Midtgarden «med dei gamle rotne svillane uthugst». Huset ble satt opp etter utvelgelse av tomt, og snart ble det både loft og bur..

HISTORISK TILBAKEBLIKK Gårdene Sudigard Midtgarden og nabo­ gården Nordigard Midtgarden, ligger langsmed den gamle gjennomfartsvegen i Rauland mellom øst og vest. Opprinnelig var dette bare en gård, og Midgardstoga hang sammen med ei lik stoge på Nordigard Midtgarden i en lengde. I 1860 ble huset bygget om fra en til to etasjer, trolig med svalgang i begge etasjer. Gårdene ble etter hvert delt og dette huset ble stående på den delen som ble Sudigard Midtgarden, og som i 1951 skulle bli kjøpt av Carl Alfred Heilmann.

Den ene delen av huset - gamlestoga - har samme interiør som i de klassiske stuene i Telemark fra 16–1700-tallet. Den består av en kronseng, laga og dekorert av Aslak Sondovsson, et langbord og tykke, meter­ lange benker i heltre som er montert på moldbenkene langs veggen. Peisen ble murt opp på nytt etter flyttinga, mens det origi­ nale peisbandet i solid treverk ble beholdt.

På grunn av brannsikkerheten, ble det på

ROSEMALING FRA 1740-TALLET Noe av det originale tømmeret som fulgte med gamlestoga var intakt. De kraftige tømmerveggene er rosemalt, og skal ha blitt dekorert omkring 1740 av Talleiv Maalar fra Kviteseid. Han skal være en av de første i Telemark som begynte å dekorere hele vegger og tak, med ranker malt med for­ skjellige motiver, farger og valører. Spesielt må nevnes veggen mot nord, som er dekket med et variert mønster av blomster og akantusranker, og viser figurer av løver, fugler og drueklaser.

Etter en kopi av det originale framskapet i gamlestoga, som nå var kommet på museum, snekret Halvor Bakken et nytt skap i ca.

1955. Rosemalerne Øystein Vesaas og Olav Fossli tok sammen utgangspunkt i fargene fra det gamle skapet og malte det i friske farger. De fikk også løyve til å kopiere den gamle dekoren over på noen av stokkene som ikke var malt fra før.

Partiet omkring dørene ut mot gang og kjøkken, stammer fra 1600-tallet. Det var Hallvord Sondovsson (død 1665) som påkostet det. Over dørene ser man rester av dekoren, hvor det står med gotisk skrift: «Samson på vei til Thimnais, sønderref en ung løve.» Under skriften er det malt figur av en mann med hatt og frakk og en løve (motiv jfr. Bibelen, Dommereboken, kapitel 14–16).

THORBJØRN EGNER Noen av motivene herfra finnes i boka «Gamle hus i Rauland» fra 1945, hvor Thorbjørn Egner har tegnet og skrevet ned fortellinger fra de forskjellige gårdene i Rauland.

Den eldste delen av huset som vi kaller Yvistoga – (eller ivi: over), har trolig vært en årestue som en del av den opprinnelige bygningen da den sto i en lengde. Noen av tømmerveggene er intakt, mens andre er blitt skiftet ut på grunn av råte. Den rosemalte gamlestoga ble bygget på noe seinere i forlengelse av denne.

Langs hele husveggen mot sør, ble den gamle svalgangen kopiert og de originale og håndskjærte svalstolpene montert. Dette ble nylig restaurert og gulvet lagt med brede håndhøvlede bord i kjernefuru, som ligger «anføttes» tett i tett, slik det tradisjonelt ble gjort før. Arbeidet ble utført med håndverks­ messig kyndighet etter tradisjonelle metoder.

Gamlestoga ble på 1700-tallet benyttet som vertshus for kramkarer som kom forbi med kløv og hest mellom Øst- og Vestlandet. Skjenkebevilling ble gitt av kongen, og rettighetsbrevet finnes ennå.

STASBYGNINGENE Loftene var fra gammelt av stasbygningene på gårdene. I 2003 ble det foretatt et stort internasjonalt restaureringsprosjekt på Loftgardsloftet i regi av Riksantikvaren og Sør-Trøndelag distriktshøgskole med profe­ sjonelle tømrere og arkitekter fra Russland, Algerie, og Marokko.

Vesleburet fulgte med Loftgardsloftet.

De ble begge flyttet til Steingardskroken samtidig med Midgardstoga i 1952–54 fra Loftsgarden i bygda Vå snaut to mil frå Rauland.

Loftene var fra gammelt av stasbygning­ ene på gårdene. Loftsgardsloftet er nå datert til andre halvdel av 1100-tallet og første halvdel av 1200-tallet, og er en av de eldste middelalderbygningene i Rauland. Det er flere middelalderloft i distriktet, men dette sies å være et av de største, også på landsbasis. Carl Alfred Heilmann kjøpte loftet og Vesleburet av Knut Skeie på Lofts­garden i Vå i 1952.

Loftet er flyttet to ganger tidligere. Først sto det i Aksvik. Så ble det flyttet til Loftsgarden i Vå, deretter til Haddeland i Rauland, og så laftet opp igjen samme år som Midgardstoga ble gjenreist her på Steingardkroken.

Bygningen er satt sammen av to for­ skjellige loft. Den øverste delen er eldst og skal være fra Aksvik. På utsiden av døra inn til rommet i andre etasje, dannes det en portal av to pilastre med utskårne løver på toppen. Løvene skulle beskytte mot inntrengere. Inne i rommet sto det en kron­ seng som ble benyttet av gjester på gården.

Kronsenga er i dag en del av interiøret.

Her sto staselige rosemalte kister der kirkeklærne til gårdsfolket lå, samt lintøy, sengetøy, klær osv. Flasker med brenne­ vin, som for mange var tegn på rikdom, var også plassert her oppe. På nederste sville på utsiden mot øst, er det innrisset initialene A.S.S. som trolig er Aanund Steinarsson Loftsgarden (ca. 1740–1790).

Han giftet seg til Loftsgarden. På 1500 tal­ let sto loftet på grunnmur, og dette årstallet er antakelig fra da det ble hevet opp på bærebjelker (sviller) støttet på stabbestei­ ner for å beskytte mot skadedyr.

FORTIDSVERN

23

AASLAND OG KORSMOS SILO I KRISTIANSAND AGDER

Kristiansand

INDUSTRIELT OG TIDLØST TEMPEL I 1935 kom funksjonalismen til Kristiansand, i form av en kornsilo. Det kjente arkitektkontoret Aasland og Korsmo tegnet bygningen etter nyskapende ideer og utformingsprinsipper hentet fra store europeiske arkitekter. I dag omformes det viktige kulturminnet til et storslått kunstmuseum.

Tekst: Markus August Sannes, arkitekturhistoriestudent

O

ppføringen av en silo i Kristiansand i 1935 ble byens første revolusjonerende uttrykk for funksjonalismens arkitektur.

Bygningen var en tidsriktig manifestasjon av datidens fasinasjon for industri og ingeniørkunst. I front for denne fasinasjonen stod Le Corbusier. Med ham søkte funksjonalismens «maskin-estetikk» til et klassisistisk fundament. Noe som gjorde prinsipper som klarhet, harmoni og geo­ metriske primærformer til viktige arkitek­ toniske grunnpilarer. Kornsiloene som ble skapt i lys av dette, ble derfor symboler for den nye tids maskinsamfunn og arven etter antikkens arkitektur. Siloen i Kristiansand viser disse tendensene og idealene.

SILO SOM KULTURMINNE Ved flere norske byer og tettsteder finnes det kornsiloer som står tomme. De ikoniske bygningene er viktige kulturminner, og vitner om datidens praktiske nødvendigheter og estetiske idealer. Bygningstypen er imidlertid vanskelig å tilpasse nye funksjoner, men ved flere tilfeller har gode og kreative løsninger skapt nytt liv i dem.

I Kristiansand omformes kornsiloen fra 1930-tallet, til et kunstmuseum i verdens­

24

FORTIDSVERN

klasse. Flere har vært inne på tanken tidligere, ettersom kunstmuseum og silo har flere sammenfallende fellestrekk. Blant annet at de ikke trenger vinduer. Ved å anvende kornsiloen som kunstsilo, kan en derfor beholde bygningens autentiske formuttrykk og fremtidige eksistens og vedlikehold.

Samtidig, vil også bygningens modernistiske uttrykk, passe godt for museets samling av hovedsakelig modernistisk kunst, fra perioden 1920–1970. Kunstsiloen er planlagt ferdigstilt i 2023.

Som kulturminne er siloene viktige vitnesbyrd om en epoke i norsk historie.

Samfunnets tro på en ny tid, bygget på industriens premisser og goder, gjorde siloene til symboler for nasjonens fremskritt.

Arkitektene ble i denne konteksten viktige aktører for teoretiseringen og utformingen av disse byggverkene.

FUNKSJONALISMEN Med fremveksten av et mer industrialisert samfunn, ble verdier som rasjonalitet og sak­ lighet, viktige for arkitekter på 1930-tallet.

Ingeniørkunstens fremskritt var blitt forbil­ ledlig, og arkitektene ønsket et formspråk som både reflekterte denne progresjonen, og som samtidig brøt med tidligere stilarter.

Tanken om at samfunnet etter første verdens­ krig, var fundamentalt endret – en ny tid – ga grobunn for ønsket om et tidsmessig formspråk, som fulgte rasjonelle og industri­ elle prinsipper.

I Norge fikk man betegnelsen funksjonalisme, for det arkitektoniske vokabularet som fikk hegemoni på 1930-tallet. Stilarten anvendte gjerne rendyrkede kubiske former, vindusbånd, flatt tak og udekorerte fasader.

I tillegg, anvendte arkitektene gjerne industri­elle materialer, som armert betong, glass og stål. Hvitt eller lyse farger var også ofte brukt på bygningenes eksteriør. 1 SILOEN I KRISTIANSAND Det fremstår tydelig at siloen i Kristiansand tilegner seg funksjonalismens formspråk.

Da Arne Korsmo og Sverre Aasland tegnet bygningen mellom 1934–35, var funk­ sjonalismen den rådende stilarten. Etter deres utforming, ble bygningen oppført med femten siloceller, en seks etasjer høy lagerbygning, samt et trappetårn.

Oppføringen begynte i 1935. Ved hjelp av den revolusjonerende støpeteknikken glideforskaling, ble 3x3 siloceller oppført på bare tre uker. Metoden gikk ut på å flytte forskalingen gradvis oppover, før betongen

OMFORMINGEN AV KORNSILOEN til kunstsilo har kommet godt i gang. De originale cellene har fått et nytt lag betong. Lagerdelen og trappetårnet var imidlertid i for dårlig stand til at en kunne beholde disse opprinnelige bygningselementene. De blir derfor oppført på nytt. Kunstsiloen skal stå ferdig i 2023.

Arkitektene Mestreswåge har i sin utforming beholdt store deler av det originale formuttrykket.

Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

herdet.2 Fordelen var at betongkonstruksjo­ nen ikke fikk noen svake skjøter, men at den til gjengjeld måtte oppføres raskt.

Fra og med desember 1935 var siloen i bruk. Avisen Sørlandet meddelte at det første lasteskipet med korn, hadde ankommet på lille julaften.3 Noen siste ferdigstillelser på bygget, ble imidlertid gjort i 1936. Den oppførte siloen ble godt mottatt i samtiden.

Maleren og kristiansanderen Finn Nielssen uttalte i 1937 at: «Kornsiloen er praktfull. Den er noe av de fineste jeg har sett. Der er blitt et helt annet preg over pannekakebyen takket være siloen og den beliggenhet den har fått. Der er kommet en ganske annen akse på det hele. Monumental og vakker og dristig er kornsiloen, jeg tror ikke kristiansanderne selv er klar over hvilken herlig tilvekst den i grunnen er.» 4 Etter tegninger fra arkitektkontoret Aasland og Korsmo, ble siloen i 1939 fordoblet, til hele tretti siloceller. Det er usikkert hvorfor disse tegningene ble signert av arkitektkontoret som i 1935 ble oppløst.

Samme år som utvidelsen, mottok kontoret A. C. Houens Fonds pris for god arkitektur, og siloen ble med dette det første bygget i Agder til å motta denne prisen.

Under andre verdenskrig ble siloen malt i en mørkegrønn kamuflasjefarge. Flere nye påbygg preget deretter siloen frem til årtusenskiftet. I 2008 ble kornsiloen lagt ned og bygningen stod tom frem til 2015, hvor arbeidet med kunstsiloen begynte.

ARKITEKTENE AASLAND OG KORSMO I perioden 1928–35 eksisterte arkitektkon­ toret Aasland og Korsmo som et av Norges fremste representanter for funksjonalismen.

Arkitektene var imidlertid skolert på hver sin klassisk-konservative arkitekthøyskole.

Korsmo ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim, og Aasland ved Technische Hochschule i München.5 Tegninger og arbei­ der fra denne tiden, vitner om det klassiske fundamentet som arkitektene tilegnet seg under utdannelsen.

Etter uteksaminering i 1926, tok arkitekt­ ene ulikt arbeid. Korsmo arbeidet blant annet på arkitektkontoret Bryn & Ellefsen i Oslo.

Mens Aasland tok arbeid ved farens bedrift i Oslo, og opprettet senere egen praksis.

Aasland og Korsmo begynte samarbeidet i 1928, og ble raskt etter kjent for flere viktige verk innen den tidlige funksjonalismen. Blant annet ble kontoret kjent for bebyggelsen i området Lille Frøen i Oslo (1928–30). I dette

prosjektet synes arkitektene å forene klassisk form og rytme, med nye bygningselementer fra funksjonalismen.6 I den senere boligen, Villa Eriksen (1934) i Kristiansand, ser man den samme klassisk-modernistiske stilen.

En ser altså at arkitektene hadde sin klassi­ sistiske bakgrunn med seg, i tiden omkring tegningen av siloen.

På en annen side, tegnet også arkitektene mer avantgardistiske byggverk, som i større grad brøt med deres grunnleggende klassi­ sisme. I Villa Riise (1931–35) ser man en innovativ sammensetning av geometriske volumer, vindusbånd, flate tak, armert betong og industriell estetikk. Den norske arkitektur­ historikeren Christian Norberg-Schulz sammenlignet Villa Riise og Le Corbusiers hus i Weissenhof Siedlung, med siloen i Kristiansand.7 På 1930-tallet fremsto Le Corbusier som en viktig inspirasjonskilde for Aasland og Korsmo. I 1934 skrev Korsmo en svært sympatisk bokanmeldende av L’Architecture Vivante av Le Corbusier og Pierre Jeanneret.8 I tillegg, snakket Korsmo varmt om sitt opphold på arkitektkontoret Bryn & Ellefsen, hvor han «oplevet refleksen fra Weissenhofsiedlungen i Stuttgart».9 Aasland og Korsmo hadde altså god kjennskap til

FORTIDSVERN

25

VED HJELP AV den revolusjonerende støpeteknikken glideforskaling, ble først 3x3, og deretter 2x3 siloceller oppført på få uker.

Foto:Statsarkivet i Kristiansand, 1935.

HER SER EN forskalingene til glideforskalingen.

Disse forskalingene ble trukket gradvis oppover, før betongen herdet.

Foto: Statsarkivet i Kristiansand, 1935.

26

FORTIDSVERN

Le Corbusier; den innflytelsesrike arkitekten, som sterkt påvirket teoretiseringen av siloer.

L’ESPRIT NOUVEAU Tanken om «den nye tids ånd» – L’Esprit Nouveau – finner man i Le Corbusiers innflytelsesrike manifest Mot en arkitektur (1923). I manifestet beskrev han hvordan den nye tids industrisamfunn måtte bygges på klassiske verdier og prinsipper.10 I det første kapittelet illustrerte han kun med bilder av amerikanske kornsiloer i armert betong. I lys av disse definerte han arkitektur: «Arkitektur er det lærde, korrekte og stor­ slagne spill av volumer som er satt sammen under lys. Våre øyne er lagd for å se former under lys. Skyggespill avslører formene: kubene, kjeglene, kulene, sylindrene og pyra­ midene er de store primærformer som lyset åpenbarer så tydelig. For oss er inntrykket av dem enkelt og håndgripelig, uten tvetydighe­ ter. Det er derfor de er vakre former, de aller vakreste former.»11

Senere i manifestet, beskriver Le Corbusier hvordan sammensetningen av geometriske grunnformer, kunne sees i flere historiske byggverk. Blant annet var det klassiske greske tempelet Partenon på Akropolis i Athen, et viktig eksempel. For Le Corbusier var slike klassiske byggverk utført etter ingeniørers funksjonelle og teknisk-orienterte perspek­ tiv. Le Corbusier avslutter kapittelet med uttalelsen: «Se på disse amerikanske siloer og fabrikker, storslagne PREMISSER for den nye tid.»12 «HVAD ER TIDSMESSIG ARKITEKTUR?» I Norge ble Le Corbusiers ideer og teorier videreført av flere aktører. En av dem var Johan Ellefsen, fra arkitektkontoret Bryn & Ellefsen. I 1927 skrev Ellefsen artikkelen «Hvad er tidsmessig arkitektur?», som gjerne betraktes som «modernismens manifest i Norge»13. Artikkelen tok opp flere elemen­ ter fra Le Corbusiers Mot en arkitektur.

I perioden omkring artikkelens publisering,

ANDERS BEER WILSE tok flere fotografier av siloen. I dette bildet ser man siloens andre byggetrinn, hvor antall siloceller ble fordoblet.

Foto: Statsarkivet i Kristiansand.

arbeidet Arne Korsmo hos Ellefsen. Det er altså sannsynlig at Korsmo kan ha tatt til seg Le Corbusiers perspektiver på siloarkitektur og funksjonalismen, gjennom Johan Ellefsen.

I artikkelen skrev Ellefsen at «Den moderne teknikks tankegang er meget nær beslektet med den gamle greske klassisis­ mens tankegang».14 Med dette mente Ellefsen at den klassiske tids rasjonalitet og saklighet, hadde «gjenopstått i maskinteknikken».15 Fra Le Corbusiers manifest trekker Ellefsen frem konseptet om primærformer, og uttaler at Le Corbusier påviser «... skjønnheten i de rene geometriske former kuben, cylinderen, keglen, kulen o.s.v. og viser hvordan den gode arkitektur fra egypternes og grekernes tid har arbeidet med disse former».16 Av de mange illustrasjonene som Ellefsen anvendte i artikkelen, finner man både en kornsilo, et fly (med underteksten «klassisis­ men 1927»), en detalj av det greske tempelet Partenon og Le Corbusiers hus på bolig­ utstillingen Weissenhof Siedlung i Stuttgart.

Flere av disse illustrasjonene hentet Ellefsen direkte fra Le Corbusiers manifest.

SILOENS UTFORMING Gjennom Johan Ellefsen kjenner en altså til at Le Corbusiers teoretisering av arkitektur og kornsiloer eksisterte i Norge, og at Aasland og Korsmo trolig var bevist disse aspektene før de tegnet siloen i Kristiansand. Denne bevisstheten er også reflektert i arkitektenes utforming av siloen. I byggverket vektla nemlig Aasland og Korsmo den industrielle bygningstypens tydelige primærformer, harmoniske og avbalanserte helhet, samt industrielle og funksjonalistiske formspråk.

Fremhevelsen av tydelige primærformer, ser en blant annet i utformingen av distri­ busjonsetasjen, den øverste etasjen over silocellene. Typisk for samtidige anlegg, var å utforme denne etasjen som en egen boks på toppen av cellene. Denne utformingen ser en blant annet i siloen på Vippetangen i Oslo. Aasland og Korsmo ønsket imidlertid ikke denne løsningen. I siloen i Kristiansand ser en hvordan sylinderformen til cellene, fortsetter uavbrutt opp bygningen. I bygnings­ presentasjon i Byggekunst i 1937, skrev arkitektene at: «Ved lignende anlegg har man cellenes topp utformet som en avdekkende etasje.

Riktignok er den øverste topp av cellene utnyttet maskinelt for påfyllingen, men da der hverken fasademessig eller for pussens skyld trengtes avdekning eller gesims fant man det vakrest å la cellene beholde sitt klare uttrykk uten skjemmende og tung toppetasje».17 Et annet viktig element for byggets utforming, var anvendelsen av vertikale vindusbånd av glassbyggestein, mellom silo­ ens tre deler, av lager, celler og trappetårn.

Disse skillelinjene uttrykket oppdelingen av

FORTIDSVERN

27

KRISTIANSANDS FØRSTE FUNKSJONALISTISKE byggverk, var tegnet av arkitektene Aasland og Korsmo i 1935. I bygningen ser man hvordan møtet mellom funksjonalismens maskin-estetikk og klassisismens klarhet, gjorde siloen til et industrielt tempel for den nye tid.

Foto: Statsarkivet i Kristiansand, 1936

byggets funksjoner, både fysisk og billedlig.

Arkitektene skrev at: «For å vise denne tredeling utad førte man inn glassbetong-stripene i fasaden. Dette gav dessuten den mest effektive belysning i trappehus og sekkelager».18

TIDLØSE KATEDRALER Disse linjene bidro til å avbalansere bygnin­ gens tre deler, av svært ulike grunnformer.

Samtidig som linjene, sammen med sylinder­ cellene, bidro til å skape en vertikalitet, lignende en katedral. De modernistiske

AASLAND OG KORSMOS PERSPEKTIVMALERI av siloens endelige utforming. I maleriet av siloen, finner man både bil, fly og skip. Sammen var de uttrykk for tidens seirende ingeniørkunst.

Foto: Statsarkivet i Kristiansand, 1934

28

FORTIDSVERN

kornsiloene ble av arkitekturhistorikeren Aldo Rossi beskrevet som «tidløse katedraler».19 Gjennom teoriene og bygningene til Le Corbusier, kan en lese flere elementer av silo­ ens utforming. Sammensetningen av tydelige primærformer, som en ser i siloen, mente Le Corbusier hadde en dyp psykologisk og estetisk virkning på betrakteren. Prinsippene mente han var eviggyldige og klassiske. Det kan også synes at Aasland og Korsmo hentet motiver fra Le Corbusiers hus på Weissenhof Siedlung. Både bruken av hvitt, vindusbånd, udekorerte fasader og flatt tak finner man ved begge byggverkene. Bruken av glassbygge­ stein var også typisk for Le Corbusier.

Le Corbusiers fokus på primærformer videreførte, på mange måter, den klassiske tenkemåten til fransk revolusjonsarkitektur på 1700-tallet.20 Arkitekten Claude Nicolas Ledoux (1736–1806) anvendte i tollhuset Barriére de la Villette i Paris, en radikal sammensetning av sylinder og kvadrat. Et slikt fokus på tydeliggjorte geometriske grunnformer finner en også i Aasland og Korsmos silo.

Det skal imidlertid sies, at funksjonalistene på 1930-tallet, ikke ønsket at den nye tids industrielle klassisisme, skulle dekoreres med klassisismens ornamentikk. En måtte derfor bruke andre virkemidler for å oppnå klassisk storhet og logikk. Gjennom en behersket og

sofistikert balanse og proporsjonering, samt hvit fargebruk og monumentalitet, ble siloen tilknyttet til de «eviggyldige verdier fra antikken».21 På denne måten, ser en hvordan funk­ sjonalismens maskin-estetikk søkte å bryte med klassisismens stiluttrykk, samtidig som den videreførte dens utformingsprinsipper.22 Som en konsekvens av dette, fikk siloen stilmotiver fra funksjonalismen. Blant annet anvendelsen av vindusbånd, udekorerte fasader, flatt tak og armert betong.

I et perspektivmaleri av bygningen, finner man en tidstypisk fremstilling av

siloen sammen med seirende ingeniørkunst.

Bilen, flyet og skipet, samt et pneumatiske losseanlegg, omkranser siloen, og gir den et dynamisk og maskinelt uttrykk. I bildet ser en også den enkle fonten som skulle dekorere fasaden.

ET INDUSTRIELT TEMPEL På grunn av nasjonale og internasjonale arkitekter, som på 1920- og 1930-tallet teoretiserte kornsiloer som uttrykk for den nye tids industrisamfunn og den klassiske arv, påtok flere anerkjente norske arkitekter seg oppgaven om å tegne slike byggverk.

Kornsiloen Aasland og Korsmo utformet i Kristiansand, viser hvordan disse ideene for­ årsaket en kompleks og interessant bygning; med både funksjonalismens maskin-estetikk og klassisismens harmoni og primærformer.

Som et resultat av denne syntetiseringen, kom siloen til å fremstå som et industrielt tempel for den nye tid. Dette gjorde siloen både anerkjent og priset i samtiden. Korsmo og Aaslands øvrige produksjon utgjør en viktig del av Norges kulturarv, og siloen er et betydningsfullt kulturminne etter norsk industri og samfunn.

Noter 1 Brekke, Nordhagen og Lexau, Norsk Arkitekturhistorie (2008), 333.

12 Le Corbusier, Mot en arkitektur, [norsk oversettelse 2004], 34.

2 Ingrid Brandal Olsen, Tidløse Katedraler, Masteroppgave i kunsthistorie (2005), 17.

13 Wenche Findal, Norsk Modernistisk Arkitektur, (1996), 73.

3 Avisen Sørlandet, «Den første båt til siloen på Odderøya idag», 23.12.1935.

14 Johan Ellefsen, «Hvad er Tidsmessig Arkitektur?», i Byggekunst (1927), 162.

4 Christiansands Tidende, «Kornsiloen er Praktfull», 18.08.1937.

15 Johan Ellefsen, «Hvad er Tidsmessig Arkitektur?», i Byggekunst (1927), 163.

5 Brænne, Bøe og Skjerven, Arne Korsmo Arkitektur og Design (2004), 12.

16 Johan Ellefsen, «Hvad er Tidsmessig Arkitektur?», i Byggekunst (1927), 163.

6 Brænne, Bøe og Skjerven, Arne Korsmo Arkitektur og Design (2004), 46–50.

17 Aasland og Korsmo, «Silo for Christianssands Møller», i Byggekunst (1937), 20.

7 Christian Norberg-Schulz, Arne Korsmo (2000), 51.

18 Aasland og Korsmo, «Silo for Christianssands Møller», i Byggekunst (1937), 20.

8 Arne Korsmo, «Bokanmeldelse. L’architecture Vivante», i Byggekunst årg. 16. (1934), 39–40.

19 Ingrid Brandal Olsen, Tidløse Katedraler, Masteroppgave i kunsthistorie (2005), 96.

9 Norberg-Schulz, Arne Korsmo, 35.

20 William J. R. Curtis, Le Corbusier Ideas and Forms (2015), 97.

10 William J. R. Curtis, Le Corbusier Ideas and Forms (2015), 96.

21 William J. R. Curtis, Modern Architecture Since 1900 (1996), 102–103.

11 Le Corbusier, Mot en arkitektur, [norsk oversettelse 2004], 34.

22 Christer Bodén, «Det funktionalistiska arvet» i Modernismens genkomst (2001), 30.

Vi gjør historien synlig arkeoplan.no

20 års erfaring med skiltløsninger for museer og kulturminner.

post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70

FORTIDSVERN

29

NORDNORSK STAVKIRKE, UTFORMING OG KONSTRUKSJONER

EN DYPERE FORSTÅELSE AV IDENTITET Trondenes museum i Troms gjennomfører nu oppbygging av «Almenningr – Et levende middel­ aldertun på Trondenes». Steinkirken på Trondenes ble bygget i 1440. Det er svært sannsynlig at det var flere tidligere stavkirker på dette stedet. Som del av Almenningr oppføres det en stavkirke, og museet har valgt å bygge kopi av Haltdalen stavkirke; som nu står på Sverresborg i Trondheim.

Var den nordnorske stavkirken som Haltdalen stavkirke eller hadde vi en annen utforming?

Av Gisle Jakhelln, arkitekt

VIĐIMYRI KIRKE SKAGAFJØRDUR, Island, opprinnelig bygget omkring 1100, et godt eksempel på den typiske torvkirken på Island. Bygningen her er en rekonstruksjon.

Edda foto

30

FORTIDSVERN

HVORFOR BYGGE EN REKONSTRUKSJON – EN HYPOTESEBYGNING? Rekonstruksjoner bygges enten 1) av en kjent bygning, skadet eller ødelagt, eller 2) av en bygning hvor ikke hele strukturen er kjent, men bare fragmenter fra arkeologiske undersøkelser eller fra skriftlige kilder. Ved å bygge en rekonstruksjon kan man studere og bedre forstå den historiske arven og forstå utviklingen fra en tidligere kultur.

En bygning kan ikke forståes fullt ut gjennom tegninger og modeller i liten måle­ stokk. Det er bare ved å bygge en modell/ rekonstruksjon i full målestokk at det er mulig å forstå og oppfatte de arkitektoniske kvaliteter og strukturer. Og det er bare ved bygging i full målestokk at byggemetode og byggeteknikk kan studeres fullstendig.

STAVKIRKENE BLE BYGGET FRA 1000-TALLET TIL UTPÅ 1600-TALLET. I dag er det 28 stavkirker i Norge, som alle er i Syd-Norge. Urnes er den eldste som fortsatt står, bygget 1150. Urnes ble innskrevet på Verdensarvlisten i 1979. Den nuværende kirken er den fjerde på det samme stedet. (Krogh 2011:10, Christie 2009:13, Kollandsrud 2013.)

Fra forskningslitteraturen og fra arkeolo­ giske utgravninger kjenner vi til at det var stavkirker i Nord-Norge også.

Ut fra disse kildene (bl.a. Vidar Trædals avhandling fra 2008: Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800, og Lorentz Dietrichsons gjennomgang fra 1888: Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden) har jeg kunnet registrere 10 kirker. Bare de to nordligste tuftene er blitt arkeologisk under­ søkt. (Dietrichson 1888, Ekroll 1994, Ekroll 2012, Hutchinson 1997, Jacobsen 1994, Lind 2003, Simonsen 1980)

Stavkirketyper og konstruksjoner Alle tegninger etter Håkon Christie Stavkirke uten indre reisning: Haltdalen 1. Skip 2. Kor 3. Hjørnestav 4. Plamkevegg (veggtile) bestående av planker 5. Korskille 6. Koråpning (kordør) 7. Plankegulv (gulvtile) bestående av gulvplanker 8. Veggsvill 9. Drenshull (vanndrypphull) 10. Glugge 11. Stavlegjens underligger 12. Stavlegjens overligger 13. Buekne 14. Sperre 15. Saksesperre (undersperre) 16. Hanebjelke 17. Ås (sideås) 18. Spontekking 19. Bordtak bestående av takbord 20. Mønsås 21. Mønekam (huv, bust, mønekjøl)

STAVKIRKE uten sentralt hevet midtrom. Haltdalen 1150–1200 e.Kr. Fra Storsletten 1997:159.

KVERNES PLANTEGNING 1900. Fra Storsletten 1997:43

FORTIDSVERN

31

KVERNES 1430–1630. Tegning 1900. Fra Storsletten 1997:48

KVERNES SNITTEGNING 1900. Styrebjelke og avstivning av gavlveggene. Fra Anker 2005:318

32

FORTIDSVERN

Stavkirkene deles ofte i grupper etter konstruktive kjennetegn. Vanligvis regnes det fire hovedtyper: enkle stavkirker, «Møre-typen», midtmastkirker og stavkirker med hevet midtrom.

DEN ENKLE STAVKIRKEN, UTEN HEVET MIDTROM Haltdalen er et eksempel på denne typen, uten sentralt hevet midtrom. Haltdalen stavkirke står, som nevnt, nu på friluftsmuseet Sverresborg i Trondheim, etter at den ble flyttet dit i 1937. En kopi ble bygget på Island i 2000 som Norges gave til 1000-årsjubileet. En kopi ble bygget i Haltdalen i 2003, med svalganger, som den opprinnelig hadde. Og en ny kopi bygges altså nu på Trondenes.

MIDTMASTKIRKER Av denne typen er det i dag to stavkirker: Nore og Uvdal. Nes ble revet i 1864. (Storsletten 1997:20) Her kan også nevnes Høyjord stavkirke i Sandefjord.

Den er rekonstruert som en midtmastkirke, men det er uklart om den var det opprinnelig. (Linn Willetts Borgen 2021) STAVKIRKER MED SENTRALT HEVET MIDTROM Borgund og Gol er eksempler på kirker med sentralt hevet midtrom og med en karakteristisk avtrappet form oppover.

RØDVEN TVERRSNITT. Fra Storsletten 1997 (b):44

MØRE-TYPEN Av Møre-typen er det bare tre stavkirker som står i dag, alle i Møre og Romsdal fylke. Jeg skal nu gå litt nærmere inn på denne typen stavkirke. Ola Storsletten beskriver særegenheter ved Mørestavkirkene, hva som skiller disse fra de øvrige stavkirkene (Storsletten 1997 (a):50–51): «Til de viktigste karakteristikaene hører bruken av mellomstaver, den manglende indre avstiving av konstruksjonen og de utvendige støtter.

Andre særegenheter ved Møre-stavkirkene er også slikt som kirkenes relativt store dimensjoner og bruken av korsformen – med en eller to armer.

RØDVEN 1200. PLAN. Fra Anker 2005:330

FORTIDSVERN

33

Om man ser på detaljer, kan det synes som om kombinasjonene av takbjelker og styrebjelke og avstivingen av gavlene er viktig. Til dette hører også bruken av en solid hanebjelke i gavltriangelet som deler veggplankene i en øvre og en nedre del.»

Møre-typens plan er basert på et enkelt rektangel med hjørnestaver og mellomsta­ ver. Takbjelker, samhald, går på tvers, fra yttervegg til yttervegg.

Ola Storsletten sier videre: «Selve takkonstruksjonen er det vanskelig å si noe om. Om man tar utgangspunkt i de eksisterende konstruksjoner i Rødven og Kvernes, er det imidlertid mulig at en relativt bratt takvinkel og sperrebind med sperrer, sakse- eller undersperrer og hanebjelke som er synlige fra kirkerommet er en gammel løs­ ning. Det noe slakere taket med sperrebind og enkel hanebjelke som finnes i Grip, virker atskillig yngre. Viktig for Møre-stavkirkene er også tekkingen med sulagte bord. Til de noe mindre sikre karakteristika hører svalgang og takrytter. Det kan dessuten synes som om man har fortsatt å bygge nye kirker av stavverk lenger på Møre enn i andre deler av landet.»

TRONDENES ALMENNINGR – rekonstruksjon for stavkirke Tverrsnitt. Tegning Gisle Jakhelln 2016

KVERNES er en langkirke med rektangulært skip. Koret har samme bredde som skipet, men kapellet mot vest er smalere. Kvernes har en langsgående styrebjelke i midten over takbjelkene. Styrebjelken tar opp skråstivere mot gavlene.

GRIP, fra andre halvdel av 1400-tallet, er den minste av Møre-kirkene. Den står på øya Grip, langt ute i havgapet. Grip er en énski­ pet hallkirke hvor koret har samme bredde som skipet. Inngangen er på sydveggen. Her er relativt lite takfall, muligens pga. de store vindstyrkene. Sakristiet ble bygget til senere.

Det er ikke utvendige skorder på Grip.

RØDVEN representerer den tredje varianten av de nu stående Møre-kirkene. Her var det innganger både på nord- og sydveggen.

Dagens inngang på vestveggen er et senere tillegg. Rødven har utvendige skorder på gavlveggen så vel som på langveggene. Øystein Ekroll (2012:156) viser en modell av Olavskirken på Myklebust, Syvde, Sunnmøre, slik den var før rivingen i 1835, med skorder på alle veggene.

Bruk av skorder for utvendig avstivning mot vind er brukt inntil nylig. Fjøset på Kjerringøy handelssted, Bodø kommune, bygget i 1892–94, har avstivning mot fallvinder fra syd.

REKONSTRUKSJON AV LANGHUSET, HØVDINGGÅRDEN PÅ BORG Høvdinggården på Borg i Lofoten er et «langhus» bygget 800 e.Kr. Dette er det

34

FORTIDSVERN

TRONDENES ALMENNINGR – rekonstruksjon for stavkirke. Langsnitt. Styrebjelke ligger over betene/ samhaldene og avstivning innvendig av gavlene i tillegg til utvendige skorder, som Kvernes. Tegning Gisle Jakhelln2016.

største av sitt slag som er funnet fra viking­ tiden. Min rekonstruksjon (hypotesebygg) er basert på de arkeologiske utgravningene 1986–89 og oppført 1995.

Langhuset er en rektangulær bygning med svakt buede langvegger og med buede endevegger, med staver og mellomstaver som bærer taket. Hvis man tar bort boligdelen og fjøsdelen på Høvdinggården gjenstår hallen, den viktigste profane og religiøse delen i bygningen.

Jeg ser denne bygningstypen, hallen, som en bygningstype som ble overtatt av Kirken, med tilpasninger.

Rekonstruksjonen er bygget med et takfall på 45°. Noe for sent ble jeg klar over at taket skulle vært brattere, rundt 53°.

(Landnámabok 1843:74) (Jakhelln 2003:303) Dette er den samme som på stavkirkene vi kjenner. Langhus ble bygget på Island og Færøyene etter samme hovedprinsipper.

(Stoklund 1996:58)

REKONSTRUKSJONER PÅ TRONDENES MUSEUM På Trondenes er nu bygget den første av flere bygninger som del av Almenningr, rekonstruksjoner av middelalderbygninger fra rundt 1200 e.Kr. En årestue var den første bygningen, et lite langhus. Her er hovedkonstruksjonen basert på gamle nordnorske konstruksjoner, stavlina.

Nu, under oppføring, er en stavkirke hvor det er valgt å bygge en kopi av Haltdalen.

REKONSTRUKSJON AV EN NORDNORSK STAVKIRKE, HYPOTESEBYGNING Mitt forslag til en nordnorsk stavkirke er basert på hva jeg har funnet i skriftlige kilder.

Disse indikerer sterkt at kirkene var av Møretypen, med utvendige skorder.

Grunnkonstruksjonen i Møre-typen er de frie hjørnestavene, mellomstavene og de tversgående samhaldene (betene). Dette er

som i langhuset referert til foran. Utvendige skråavstivere, skorder, brukes både på langveggene og på gavlveggene.

Utvendige skråavstivere har også vært brukt på Island. Sognekirken i Laufás i Eyjarfjörđur ble bygget like etter 1258.

Dette var en útbrota-kirke i stavverk.

(Treskipete kirker med basilikaform - høyt midtskip med lavere sideskip. Sideskipene kalles útbrot og midskipet høykirke.) Det var satt opp skråstøtter mot langveggene.

(Stefánsson 1997:31) Hjörleifur Stefánsson sier at «Der hvor man av en eller annen

grunn ikke ville kle en svak trekirke inne med torvvegger, for eksempel på bispesetene, ble det gjerne satt opp utvendige skråstøtter for å avstive kirken.» (Stefánsson 1997:34).

Han sier videre: «De største blant de islandske stavkirker har lignet mest på de norske stavkirkene av Møre-typen. […] Til kompensasjon [for andreaskors, tenger og bueknær] har de islandske útbrotaskirker ofte hatt utvendige skråstøtter, skorđur, mellom bakken og de øvre deler av bygningen.»

(Stefánsson 1997:33). Jeg viser også til Hördur Águstssons rekonstruksjonsstegning

TRONDENES ALMENNINGR – rekonstruksjon for stavkirke. Plan.

Gisle Jakhelln 2016

av Hólum domkirke på Island, bygget 1704 med utvendige skråavstivere. (Águstsson 1998:203) Mitt forslag til rekonstruksjon av stavkirke for Trondenes er basert på utgravningene i Mjølvik, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Kirkerommet er et lite rektangel, 6,7 x 4,8 m. Hovedbæringen er hjørnestavene og mellomstavene. Skorder avstiver gavlene og langveggene på samme måten som for Rødven og Kvernes. Inngangen er på sydveggen.

Vi vet at kirker både ble bygget uten kor eller med et smalt kor. For Trondenes ville jeg valgt alternativet med et tillagt smalt kor.

Koret, bygget inn mot hovedbæresystemet, avstiver østgavlen.

De to kirkestedene lengst mot nord av middelalderkirkene, Mjølvik og Loppa, er arkeologisk utgravd. Begge disse er små kirker, sannsynligvis med torvvegger og antagelig torvtak.

Utgravningen i 1951–53 i Mjølvik viser en liten rektangulær kirke med alter innen ett enkelt rom, 6,7 x 4,8 m og med en tillagt inngang/våpenhus på 1,9 x 2,2 m, målt inn­ vendig. Det var torvvegger mot nord og syd, med vegg av murt stein mot øst. Innvendig var det trevegger.

Mitt alternative forslag til en nordnorsk stavkirke, dersom den skulle bygges med torvvegger, har den samme grunnleggende planen som den frittstående Møre-typen, men uten skorder idet torvveggene tar av for vinden. I dette eksemplet har jeg lagt inngangen til vestgavlen, som i Mjølvik.

Trekonstruksjonen er den samme som forslaget til stavkirken uten torvvegger.

Takkonstruksjonen er den samme, men med en mindre takvinkel, for å tilpasses torvtaket.

TRONDENES ALMENNINGR – rekonstruksjon for stavkirke med tillagt kor. Gisle Jakhelln 2016.

FORTIDSVERN

35

TRONDENES ALMENNINGR – rekonstruksjon for stavkirke med tillagt kor. Fasader mot syd og øst. Gisle Jakhelln 2016.

TRONDENES ALMENNINGR – stavkirke med torvvegger.

Snitt. Gisle Jakhelln 2016

TRONDENES ALMENNINGR – stavkirke med torvvegger.

Gisle Jakhelln 2016

36

FORTIDSVERN

TRE ALTERNATIVE KIRKER Vi har nu tre alternativer for den nordnorske stavkirken. For Trondenes, som del av middelalder-presentasjonen, ville jeg anbefalt alternativ 2, altså trekirken uten torvvegger, med skorder og med tretak, spon eller sulagte bord. Dessuten med tillagt kor. Dette alternativet vil markere seg visuelt mot den torvdekkede årestuen.

KONKLUSJON Det synes som om de tre gjenværende stavkirkene av Møretypen representerer den sydligste delen av et mye større geografisk område for denne stavkirketypen: Nord-Norge ned til Møre – med Island og kanskje Færøyene.

En rekonstruksjon av denne type stavkirke, bygget i NordNorge, ville gitt oss en dypere forståelse av vår historiske identitet, den nordnorske identiteten, og ville gitt et tilskudd til den vitenskapelige diskusjonen og forståelse av stavkirkene i Danmark, Sverige, Norge, Island og kanskje på Færøyene.

Referanser litteratur Ágústsson, Hörđur 1998: Íslensk byggingararfleifđ I. Ágrip af húsagerđarsögu 1750–1940. Húsafriđunarnefnd ríkisins. Reykjavik. 2. prentun 2000.

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

Anker, Leif 2005: Kirker i Norge. Middelalder i tre – stavkirker. Arfo 2005 Christie, Håkon 2009: Urnes stavkirke. Riksantikvaren. Pax forlag.

Dietrichson, L. (1888): Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden. Kristiania: Malling.

Ekroll, Øystein 1994: Guds hus i stein og tre. I Berglund, Birgitta: Helgeland historie, bind 2. Fra middelalderens begynnelse ca. 1030 til reformasjonen 1537.

Helgeland Historielag 1994.

Ekroll, Øystein 2012: Sunmørskyrkjene. Historie, kunst og arkitektur.

Hutchinson, Alan Rose Maclean 1997: Disse tider, disse skikker: Træna, Lurøy, Rødøy, Meløy: I fellesprestegjeldets dager 1500–1800.

Jacobsen, Kjell 1994: Busettinga i innlandsbygdene. I Berglund, Birgitta: Helgeland historie, bind 2. Fra middelalderens begynnelse ca. 1030 til reforma­ sjonen 1537. Helgeland Historielag 1994.

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Jakhelln, Gisle 2003: Lófotr – the Viking Museum at Borg. Reconsruction of the Chieftains’s House. I Gerd Stamsø Munch, Olav Sverre Johansen, Else Roesdahl (eds.): Borg in Lofoten. A Chieftain’s Farm in North Norway. Tapir Academic Press, Trondheim Krogh, Knud J. 2011: Urnesstilens kirke. Pax Forlag, Oslo Kollandsrud, Mari 2013: Urnes stavkyrkje. Den eldste som er teken vare på.

Brosjyre utgitt av Fortidsminneforeningen.

Landnámabok 1843: Landnámabok i Ísl. København.

Lind, Keth 2003: «Yttervær på Loppa øy» i Karlsøy og verden utenfor.

Kulturhistoriske perspektiver på nordnorske steder. I Hauan, Marit Anne, E. Niemi, H.A. Wold og K. Zachariassen (red.): Festskrift til professor Håvard Dahl Bratrein på 70-årsdagen 13.02.2003. Tromsø Museums Skrifter Xxx. Tromsø Museum, Universitetsmuseet 2003.

Simonsen, Povl 1980: Fiskerbonden i Nord-Troms 1300–1700 belyst ved tuftegravinger. Publikasjon nr. 1 fra Helgøyprosjektet. Universitetet i Tromsø/ NAVF. Tromsø Stefansson, Hjörleifur 1997: Islandske middelalderkirker. I Árnadóttir, Lilja og Ketil Kiran (red.): Kirkja og kirkjuskruđ. Kirker og kirkekunst på Island og i Norge i middelalderen. Norsk Institutt for Kulturminneforskning, Ϸjóđminjasafn Íslands. S. 25–41.

Stoklund, Bjarne 1996: Det færøske hus i kulturhistorisk belysning. København.

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG

Storsletten, Ola 1997 (a): En arv i tre. De norske stavkirkene. Aschehoug, Oslo.

Storsletten, Ola 1997 (b): De norske stavkirkene av Møre-typen. I Árnadóttir, Lilja og Ketil Kiran (red.): Kirkja og kirkjuskruđ. Kirker og kirkekunst på Island og i Norge i middelalderen. Norsk Institutt for Kulturminneforskning, Ϸjóđminjasafn Íslands. S. 42–52.

Trædal, Vidar, 2008: Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800. Avhandling levert for graden philosophiae doctor. Universitetet i Tromsø, Det humanistiske fakultet, Institutt for kultur og litteratur.

Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

37

SPENNENDE PROSJEKT I EI EKSOTISK GREND VED STORHAVET

SISSEL RESTAURERTE FAMILIEGAMMEN Hamningberg er en koselig, fraflyttet fiskerbygd i Båtsfjord kommune noen mil nordvest for Vardø. Den ligger fredelig til i enden av en vei og et landskap så skremmende og ugjestmildt at nesten bare ørnen trives her. I storhavet rett utenfor boltrer hvalene seg i loddestimene.

Her eier ekteparet Sissel Holt og Torfinn Rasmussen tre bygninger, ett bolighus, ett utleiehus som opprinnelig var en gamme, og ett pakkhus som er under istandsetting.

Tekst og foto: Ivar Moe

D

e veksler mellom å bo her og i Vardø, hvor Sissel Holt er avde­ lingsleder på Vardø Videre­gående skole. Torfinn Rasmussen er pensjo­ nist etter å ha jobbet i Flyvåpenet på Vardø­hus Festning.

Barndomshjemmet til Sissel Holts mor var opprinnelig en gamme med torv som ble ombygget og påbygget fra begynnelsen av århundreskiftet 1900. Den er et av de eldste byggene i Hamningberg. Det var i utgangs­ punktet en hvelvet båt, en båt ble snudd oppned, så ble det bygget med torv rundt den.

- Dette er et veldig spesielt hus. Vi har laget luker i veggen så vi kan se de gamle båtbor­ dene, og ombruk til vegger. Moren min ble født i denne gammen med torvtak i 1929 og med gammedør. Her var det smått, en hvelvet båt og ett rom for syv mennesker. De lå på flatseng på gulvet. Oppholdsrom og kjøkken

38

FORTIDSVERN

var det samme. Det var jo gammer over alt.

Det var byggeteknikken, forteller Sissel Holt og viser oss inn i en bygning som i dag er veldig lik en vanlig norsk hytte på innsiden, men som utvendig ser mye mindre ut.

- Det var lavt under taket. Vi fikk ikke lov av vernemyndighetene til å endre selve konstruk­ sjonen, men vi grov oss ned. Deretter flyttet vi gulvene nedover slik at det ble normal høyde under taket. Opprinnelig var det flatt tak, men vi laget det om til spisst tak.

Vi måtte gjøre dette slik TROMS OG at det ble omsettelig FINNMARK og kunne leies ut. Vi fikk lov å bygge opp et utbygg, så nå er gulv­ flaten

Barentshavet Hamningberg Vardø

Kirkenes

HER ER BYGNINGSVERNEREN Sissel Holt på hjemmebane i Hamningberg, en nedlagt fiskerbygd nord for Vardø. Bygningen er den opprinnelige gammen som moren hennes ble født i 1929, og før det moren hennes igjen. Gammen er tatt vare på så langt som mulig med antikvariske metoder, men torva er borte. I dag leies det ut til turister. I havet rett utenfor, mindre enn 100 meter fra land, holder hvalene leven med sine lange ulinger når de er oppe for å få luft.

DETTE VAR OPPRINNELIG en gamme som huset en fiskerfamilie med mange barn. Gammel ble opprinnelig satt opp med en hvelvet båt som tak, deretter bygget de torv rundt. For å skape det om til en bolig som kan leies ut til turister har eierne grav seg ned i bakken for å få nok høyde under taket.

FORTIDSVERN

39

inne rundt 50 kvadratmeter. I fjor fikk vi laget kopi av de opprinnelige vinduene, sier Sissel Holt.

EGEN REGULERINGSPLAN Denne gamle familiegammen er ikke fredet.

Men det er egen reguleringsplan for hele Hamningberg som område i Båtsfjord kom­ mune. Daværende Finnmark fylkeskommune prøvde å få til et fredningsvedtak for hele Hamningberg, men måtte gå tilbake på det etter store protester og mye oppmerksomhet.

- Alt i Hamningberg er regulert og enkelte områder er regulert til mer bevaring enn andre. Kaiområdet er regulert til bevaring.

Her er det delt inn i røde, gule og grønne soner. Det var i forbindelse med en

konfliktsak om restaureringen av en vegg på et hus, som ikke var innafor, at fylkes­ kommunen forsøkte å frede hele bygda. Der mente de at det var mange i Hamningberg som gjorde ting med husene sine som de ikke burde gjøre.

- Jeg tenker at det er et ganske stort overgrep og frede ei hel bygd. Det er en måte å overstyre oss. Vi nordmenn er jo faktisk slik at vi ikke liker å bli styrt. Vi liker å få kunnskap og finne ut av det selv.

Det å overstyre folk kan gjøre vondt verre.

Tidligere, da man ikke hadde kunnskap, da rev man jo ned og kastet. Det er kjempetrist å tenke på og se hva man gjorde med byggene før. Men det kostet jo mindre med slette vegger enn å ta vare på de gamle husene slik

de var. De visste ikke bedre. Så det å opplyse folk har jeg større tru på enn å kneble dem.

Det viser seg jo i Hamningberg at nu er jo de aller fleste husene tatt vare på, sammenliknet med Vardø. Folk i Hamningberg fikk stor hjelp av utviklingsprosjektet Vardø Restored til å ta vare på husene. Det førte med seg en holdningsendring. Det vokste frem en stolthet for å ta vare på gamle bygninger og sjåer, sier Sissel Holt.

ANTIKVARISK KOMPETANSE Hun mener at nøkkelen til suksess for å bevare og gjøre de riktige tingene er å ha tilgang til riktig kompetanse som kan bidra.

- I Finnmark i dag er det vel bare en som har antikvarisk kompetanse og som

HER SER VI oldefaren til Sissel Holt, Albert Kristian Melhus, foran gammen som har gjennomgått en forvandling og blitt et feriehus til leie. Bildet er tatt tidlig på 1900-tallet.

Foto: Privat HER ER GAMMEN etter en modernisering på 1930-tallet. Vi kan tydelig se hvordan taket opprinnelig var en hvelvet båt som de bygget torv rundt.

Kvinnene på bildet er nær familie til dagens eier Sissel Holt.

40

FORTIDSVERN

HOVEDROMMET I GAMMEN er nå stue alene, fordi man bygget til et lite kjøkken og et liten sidebygning til soverom. Eierne Sissel Holt og Torfinn Rasmussen har laget historiske vinduer i veggene for å vise frem materialene fra båten som opprinnelig var taket på gammen. Utsikten mot havet til hval og ørn er en helt unik opplevelse.

HAMNINGBERG er et nedlagt fiskersamfunn et par mil nord for Vardø.

Etter mange konfliktfylte prosesser har eierne av husene i Hamningberg tatt bygningsvern på alvor, og stedet er et av de best restaurerte i NordNorge. Turistene strømmer hit i sommerhalvåret. Hundrevis av bobiler skaper kø på den trange veien ut. Her er det mengder med havørn, hval, lokal sjarme, midnattssol og mye annet som trekker turister.

FORTIDSVERN

41

DETTE PAKKHUSET har Sissel Holt og Torfinn Rasmussen restaurert helt til i sommer. Her serverer de fiskesuppe og vin til turister og andre gjester.

kan hjelpe dem som trenger det. Så hvor er det andre håndverkere får sin kompetanse fra? Det er helt avgjørende å ha en som kan være veileder. Slik kan kunnskapen blir tatt videre for å unngå at noen begår overgrep på byggene. Det er jo eieren som er prosjekt­ leder, og hvis du ikke vet, og håndverkerne ikke vet, hvem er det da som skal vite noe?

Det skulle vært slik at når du får midler til istandsetting, så skulle du også få veiledning.

Det holder ikke bare å få det på et papir hvor det står at bygningen skal restaureres etter antikvariske prinsipp. Hva sier det til vanlig folk som aldri har gjort dette før? Ingenting.

- Nå har de i den nye Troms og Finnmark fylkeskommune fått midler, så nå blir det arrangert et såkalt oppstartsmøte når man får pengestøtte. Et krav er at du skal ha en dialog med tildelingsmyndightene. Det er jo kjem­ pebra. Men det er først kommet i år. Det har vært en masse restaurering i Finnmark uten at noen har fått veiledning. Det er faktisk den ene fine tingen ved sammenslåing av fylkene; den andre er at vi i Finnmark nå kan føre opp 229 kroner i timen for eget arbeide samme som det er i Troms, mens vi før hadde 200 kroner, forteller Sissel Holt.

RESTAURERER PAKKHUS Nå restaurerer ekteparet Sissel Holt og Torfinn Rasmussen et gammelt pakkhus i Hamningberg fra begynnelsen av 1900-­tallet, et hus som han eide sammen med tre

42

FORTIDSVERN

PAKKHUSET er gjort koselig innvendig for å ta imot gjester til servering av mat. Dette bildet ble tatt tidlig i sommer da det fremdeles var under restaurering.

søskenbarn, men som nå er deres. Hans mor er også fra Hamningberg.

- Vi driver en sommerkafe i pakkhuset.

Der var det lagring av fisk og t­randamperi.

Pakkhuset ble bygget på slutten av 1800-­­tallet.

Hoved­bjelken i huset er masta på en seilbåt.

Den er 11 meter. Så huset lengde ble bestemt av lengden på masten. Det var seilbåter til fiske den gangen, nordlandsbåter.

Hamningberg ble fraflyttet i 1964,stort sett i løpet av ett år. I 1965 ble skolen lagt ned.

Den siste barnefamilien flyttet i 1965. All infrastruktur ble lagt ned.

- Det var fire gamlinger som bodde her til 1974. Men før det flyttet folk gradvis.

Hele saken handlet om å bygge en ny molo til havna eller ikke. Da det ble besluttet at det ikke skulle bygges en molo på

DETTE ER DE såkalte russerbuene i Hamningberg. De er fredet og forteller en historie om den gangen folk som bodde på Nordkalotten ikke trengte pass for å flytte på seg.

DETTE ER OGSÅ et kulturminne.

Sissel Holt tar vare på en tørrfiskhjell ved innkjøringen til Hamningberg.

Den hadde blåst ned, men er nå satt pent tilbake.

Foto: Sissel Holt

NABOHUSET TIL UTLEIEGAMMEN er en velholdt bygnings av typen Varanger-hus som også fantes her i Hamningberg. Det typiske for denne byggeskikken, er at fjøset og stua hadde samme vegg. Her ser vi fjøsdelen til venstre. Da Hamningberg ble fraflyttet, var det mange som tok med seg husene sine, fordi de ikke hadde råd til å sette dem dit de flyttet.

begynnelsen av 1960-tallet, begynte folk å flytte. Primærnæringen i Hamningberg var fiske og på det meste var det 17 ulike fiske­ bruk her. Det var små fiskebåter. Da kravene til større mengder fisk og lønnsomhet økte, så kom det krav til større båter. Da kunne de ikke lenger dras på land, og havna var for liten til store båter. Så dette var en dårlig havn. Mange båter ble skadet på vinteren. Eierne fikk ikke lenger forsikret båtene sine i vinterhalvåret, bare i sommerhalvåret. Dermed var det ikke lenger liv laga å bo her. Da var ikke mange som bodde der da det ble erklært som fraflyttingssted, og da stedet fikk en slik status, fikk folk bidrag for å flytte. De fikk penger for å bygge seg opp en annen plass.

- Veldig mange av dem som flyttet tok med husene sine. De stablet ned tømmerhus bygget med russertømmer, tok dem med seg og satt dem opp i Båtsfjord eller Vardø, for bidragene de fikk var ikke nok til å bygge seg et nytt hus.

Dette var jo godt voksne folk. Når vi ser på Hamningberg i dag så synes vi det er få hus, men det er fordi mange tok med seg husene da de flyttet, sier Sissel Holt.

FORTIDSVERN

43

ANSVARSFULLE MEDLEMMER I VARDØ

ORKET IKKE SE TØRRFESK­ SJÅEN FALLE SAMMEN I et fylke fattig på gamle hus, blir det enda viktigere å ta vare på dem som finnes. Sissel Holt, bosatt i Vardø, er et av vår forenings hardt arbeidende medlemmer. Hun syntes det var så smertefullt å se et gammelt tørrfisklager falle sammen at hun og ektemannen, Torfinn Rasmussen, satte i gang en redningsaksjon. Her bruker de sin erfaring fra antikvarisk istandsetting av familiens opprinnelige gamme i turistmagneten Hamningberg.

Tekst og foto: Ivar Moe

V

i flyttet i 2000 til huset i Østvågen i Vardø, der vi bor nu, så tørrfesk­sjåen er den nærmeste naboeiendommen. Jeg så snart at dette var en sjå som stod til nedfall. Det var egentlig ganske smertefullt å se på. Den var skakkjørt, skeiv og stod nede i jorda. Det var mye rot rundt den, og den så ut som om den kunne ramle sammen når som helt. Utgangspunktet var at vi hadde lyst til å ta vare på den. Vi så at dette var et fantastisk bygg, forteller Sissel Holt.

De hadde noe erfaring med restaurering, fordi de hadde restaurert hennes bestemor og mors barndomshjem fra slutten av 1800-tallet i Hamningberg.

FIKK MIDLER - Så vi forsto at vi kunne får det her til. Fra arbeidet med min mors barndomshjem visste jeg hvordan man eventuelt kunne få midler og hvordan vi gjennomføre en istandsetting, sier Sissel Holt.

I 2014 overtok de tørrfesksjåen, og startet å restaureringen året etter. De fikk midler av Kulturminnefondet og Finnmark Fylkeskommune før sammenslåingen med Troms.

- Vi har fått støtte i alle år til alle delene av prosjektet, fordi vi delte det inn i flere små prosjekt; slik at de tingene vi har planlagt fra år til år, de har vi gjennomført etter planen hvert eneste år. Så nu gjenstår å restaurere den vestre veggen av tørrfesksjåen, før vi kan starte og bruke den innvendig.

- Da vi startet å tømme den sjåen, var den jo full av bygningsmaterialer og skrot i alle etasjene. Jeg overdriver ikke. Det var

44

FORTIDSVERN

fullpakket, sånn at vi krøyp under taket. Det var en av årsakene til at bygget var skeivt.

Taket hadde vært lekk i 20–30 år, så alt inne i bygget måtte tørkes opp. Deretter måtte det jekkes opp.

Sissel Holt forteller at da de endelig hadde bygget stillas inne i bygningen, kunne de jekke den opp litt etter litt for å få den stabil. Å få den i vater var umulig. De fikk være fornøyde om det ble beint. Hovedstolpene var råtnet. Noen var knekket av, andre var

borte. Dette er et bygg på 100 kvadratmeter i tre etasjer med kjeller. De så fort at dette kunne de ikke ta over ett, to eller tre år.

Det ville handle om tid, ressurser og gode bygningstekniske løsninger.

HALV METER HØYDEFORSKJELL - Mye galt var gjort med det bygget, både på grunn av råteskader; men også fordi ombruket hadde gjort at man hadde bygget om hele fundamentet. For å få plass til en

HER ER DET neste prosjektet til Sissel Holt og mannen Torfinn Rasmussen. Sjøsiden til tørrfesksjåen skal males. Her suger fjellet vann, så sjåen må stå på mur for ikke å råtne fra bunnen.

DET VAR SMERTEFULLT å se tørrfesksjåen til nedfalls, skakkjørt, skeiv og den stod nede i jord, sier Sissel Holt. Her ser vi den delen som vender vekk fra havet, restaurert etter antikvariske prinsipp.

NYE STENDERE ble hugget med øks, slik de gjorde da bygningen var ny på 1890-tallet. Torfinn Rasmussen og Sissel Holt bestilte tømmeret fra Pasvik der det ble blinket, hugget, tørket og fraktet til Vardø.

ET LITE BLIKK inn i tørrfesksjåen slik den ser ut i dag. Her lå det skrot opp til taket da Sissel Holt og Torfinn Rasmussen kjøpte det for å redde bygningen.

guanofabrikk i kjelleren hadde de løftet opp bjelkelaget slik at det var en høydeforskjell på en halv meter på de ulike gulvene. Hele bygningen ble skjev av dette, sier Sissel Holt.

Til å begynne med fikk de god hjelp av byutviklingsprosjektet Vardø Restored som fikk offentlig støtte. En tømmermester fra dette prosjektet laget en statusrapport, som ble utgangspunktet for å søke om midler. De fikk en tilstandsvurdering, kostnadsberegning og hjelp til å skrive selve søknaden.

- Det var en uunnværlig hjelp. De hadde en veileder som hjalp snekkerne som vi hadde inne, om hva de skulle gjøre, men kanskje aller viktigst hva de ikke skulle gjøre. Dette er en vernet bygg fra 1890. Det

står på Sefrak-lista, men det jo ikke freda så det er ikke så store begrensninger på hva vi kan gjøre. Men allikevel så ønsket vi å at bygget skulle fremstå sånn som det var, også innvending. Vi ønsket ikke å gjøre de store endringene med fundamentene. Vi brukte en del tid og penger på å felle inn deler i tømmeret, sier Sissel Holt.

Tømmeret fikk de fra Pasvik, hvor det ble hugget, lagret og tørket på riktig måte på bestilling. Slik kunne de også bruke det umiddelbart. Tømmeret i kjelleren måtte skiftes ut. Der ble satt opp en ny mur, på restene av den gamle. Tømmeret her kunne ikke settes ned på fjellgrunnen, for da kunne det bli stående i vann. Her er det

«skotnefjell» som det kalles lokalt. Det er en fjellsort som vannet trekker inn i. Her slår havet rett inn.

Sissel Holt gleder seg over å kunne gjøre byen vakrere og mer attraktiv ved å sette i stand denne bygningen. I fjor søkte de og fikk midler fra et kommunalt byfornyings­ fond, fordi tørrfesksjåen er et signalbygg. Det er det første du ser når du kommer kjørende til Vardø gjennom tunnelen eller du kommer fra sjøsiden.

- Dette bygget fremstår som godt å se på.

Det betyr mye for Vardø. Vi har fått mye positive tilbakemeldinger fordi vi tar vare på dette bygget og faktisk gjør det, sier Sissel Holt.

FORTIDSVERN

45

EKTEPARET BERIT HØYEM OG IVAR SOGNLI PÅ LADE I TRONDHEIM

KJEMPER MOT FORTETTING AV VERNET KULTUR­ LANDSKAP 46

FORTIDSVERN

TRØNDELAG

Trondheim

EKTEPARET BERIT HØYEM og Ivar Sognli på Lade i Trondheim står på i kampen for å hindre ødeleggende fortetting og mistilpasset blokkbebyggelse i det gamle lystgårdlandskapet nord for Lade allé, et nasjonalt viktig område. De er medlemmer av Fortidsminneforeningen, og tar godt vare på sin eiendom Villa Rognli. De står her i den engelske landskapshagen hvor hagearkitekturen er restaurert etter en tegning fra 1915, mens plantesortimentet både er av gammel og ny dato.

FORTIDSVERN

47

Fortidsminneforeningen er med i arbeidet for å bevare det nasjonalt viktige kulturlandskapet på Lade i Trondheim. Midt i striden finner vi medlemmene og ekteparet Berit Høyem og Ivar Sognli, som deltar aktivt i debatten. For dem er det på toppen av all dårlig boligplanlegging i byen også en selvmotsigelse at deres egen eiendom Villa Rognli er strengt regulert til bevaring, mens på nabotomten får bolig­ aktøren Skanska gjøre nesten hva de vil med kommunal velsignelse.

Tekst og foto: Ivar Moe

P

aret underslår ikke at de eier og bor i en eventyrlig dragestilvilla fra 1881 med 13 mål historisk hage, når de inviterer til en spasertur i nærområdet for å se på hvilke skader den kommunale fortettingspolitikken vil gjøre med dette herregårdslandskapet. Det er den store historien de ønsker å fortelle, om hvordan dagens fortetting er i ferd med

å endre siktlinjene og opplevelsen av et landskap som har vært en av Trondheims grønne lunger i flere hundre år. Hun er pensjonist, tidligere senior datakonsulent og han er avdelingsleder på Charlottenlund videregående skole.

En av de store naboeiendommene er gamle Ladesletta gartneri med hundre meters felles grense til Villa Rognli. Her har det vært

HER SER VI ØSTOVER i Lade allé. De store trærne er en del av det gamle lystgårdlandskapet. På venstre side er det planlagt blokker som sperrer siktlinjene mellom de gamle lystgårdene i landskapet. De påtrengende nye blokkene vil dominere landskapet totalt og forstyrre den fredelige, historiske bebyggelsen som i dag dominerer på nordsiden av Lade allé.

BILDET VISER UTSIKTEN VESTOVER og er tatt ved hjørnet av uthusdelen av den hesteskoformede Villa Rognli. Med fortettinga på nabotomta vil noen av de nye blokkene være like høye som taket på huset (kote 50) og trekronene i bakgrunnen.

Dermed vil det ikke lenger være mulig å se fjorden i bakgrunnen.

48

FORTIDSVERN

gartneri siden 1930-tallet. Nå skal det bli treog fireetasjers blokker her. Det høres kanskje ikke så høyt ut, men hele poenget er at blokk­ bebyggelsen vil sprenge seg som en kile inn i det gamle landskapet hvor historiske lystgårder med store parklignende hager og tradisjonell villabebyggelse inntil for få år siden var den dominerende bygge­stilen. De høyeste blokkene vil stenge for sikten til

DEN ALDRENDE og vernede bjørkealléen opp til Villa Rognli er i ferd med å tas ned. Intensjonen er at den skal fornyes. På venstre side av veien opp til hovedbygningen vil de nye blokkene på tre etasjer bli omtrent dobbelt så høye som det røde lagerskuret som skal rives. Inntrykket og verdien av slik allé blir selvsagt sterkt redusert om husene på gartneritomta vil tårne langt over de fullvoksne trærne.

FRA DAGLIGSTUA, husets hjerte, der alle de fire oslodørene åpnes utover, er det direkte adgang til de andre rommene i første etasje. Det spesielle med dette rommet er dekoren. Mye tyder på at stua er malt opp og utsmykket i tida rett etter unionsoppløsningen i 1905, siden det er blomsterinspirerte sjablongmalerier i jugendstil på veggfeltene og i taket.

Villa Rognli som ligger på en kolle øst for utbyggingsområdet. Her vil det stige opp blokkvegger som er like høye som villaens tak, og forstyrre landskapets harmoni og den vakre opplevelsen som dette gir i dag.

HISTORISK OG TRADISJONELL - Langs Lade allé er det i dag et sammen­ hengende fredelig belte med historisk og tradisjonell bebyggelse som går langs en strekning på to km, fra Leangen gård til Lade gård og Lade kirke. Om byggeplanene med en moderne festningslignende og påtrengende bygningsmasse gjennomføres, oppstår det et brudd i landskapet. Det vil endre hele opplevelsen langs alléen, hvor det i dag ligger tilbaketrukne og lave bygninger. Utbyggeren Skanska pøser på med kjempehøy, tett, monoton og sammenhengende bebyggelse mot Lade allé og Østmarkveien som ikke vil gi forbipasserende innsyn i broker av

DETTE ER HJØRNESTUA innenfor verandaen som fører ut til hagen i villaens første etasje. Mye tyder på at denne stuen har originaldekor fra den første utsmykkingen med veggfelter i malt papp. Husets andre eier, engelskmannen Lipscomb, satte inn en kamin i denne stua.

grønt­området på baksiden og som således ikke harmonerer med den eksisterende bebyggel­ sen og deres synlige hageanlegg. Riktignok har de fra de første forslagene kom og fram til nå, jenka seg noe på etasjehøydene. Men massiviteten og det kompakte inntrykket med lite luft mellom husene gjør at både sol og grønt forsvinner, sier Berit Høyem.

På vår vandring i området stopper vi ved utbyggingstomta. Her kan vi snu oss og se vestover mot Lade kirke. Mot nord ser vi den lave, tilbaketrukne og vernede fabrikk­ bygningen Foki som i dag kalles Ladetorget og som huser områdets nærbutikker, mens blikket glir videre til parken rundt Lade gård og de fredete bygningene, før vi i det

FORTIDSVERN

49

SPISESALEN er ei praktfull stue med brystning og tak i oljet furu og med malte veggfelter på et underlag av strie og maskinpapir. Både brannmuren og veggfeltene har i dag originalfargene. Dørbladene og dørkarmene er ådret i bjørkeimitasjoner.

Etasjeovnen og møblene er delvis originale fra 1881. Det er lett å forstå et det er stas å feire jul, holde familiesammenkomster og, ikke minst, invitere gjester i dette rommet.

fjerne mot sør får øye på spiret på middel­ alderkirka på Lade. Og om vi snur oss mot øst ser vi den ene vernede villaen etter den andre og bak dem, gjennom løvverket fra den vernede bjørkealleen og syv vernede bøketrær, får vi øye på Rognli. Videre ser vi randbeplantningen i Ringve Botaniske hage og parken rundt Ringve gård som huser Ringve musikk­museum, og lengst i det fjerne øyner vi parken rundt verneverdige Devle gård.

De forklarer at om vi nå snur oss nordover vil vi se rett inn i det området som kan bli en mur av store blokker.

-Nå står vi på kote 32. Foki-bygningens møne er på kote 39. Mønet på noen av de nye blokkene kommer på kote 50. Det vil gi et voldsomt sprang i høyde. Utbygger og politik­ ere kaller dette en vellykket stedstilpasning og viser til at det skal brukes tegl i fasaden som

50

FORTIDSVERN

det er på Foki-bygningen. Mens stedets øvrige byggeskikk er fullstendig oversett og fraværet av tilbaketrukne, frittstående og lavere byg­ ninger med synlige grøntområder og klassiske bygningsdetaljer er skrikende. Hvis du ser det fra en drone er det en slags balanse, men ikke her hvor vi står på bakken, hvor vi ser husene.

Det blir et brutalt brudd fra alle synsvinkler, sier Ivar Sognli.

SKJØNNER IKKE LOGIKKEN NÅ Han forteller at det opp gjennom årene har vært god kontakt med tidligere byantikvar Gunnar Houen. Den gangen skjønte de sammenhengen og logikken i saker de tok opp med han.

- Men det som foregår nå, det skjønner vi ikke. Det er problematisk. Vi forstår ikke hvordan dette kan kalles stedstil­ pasning og hvordan det kan gå an å si at

kulturlandskapet på Lade fortsatt vil henge sammen, slik kommunepolitikerne påstår, når vi nå får denne ugjennomtrengelige muren med høyhus mellom Lade kirke og Lade gård på den ene siden og Villa Rognli og Ringve gård på den andre. Dette er den store historien om et landskap av nasjonale interes­ ser som kuttes i to, sier Ivar Sognli.

Berit Høyem understreker hvor inter­ essant og viktig det er å se nærmere på bebyggelsen her.

- Med omtrent 20 års mellomrom er det bebygget med delvis små eneboliger, som i ei lita koselig grend. Disse husene representerer byggeskikken, inkludert Villa Rognli fra 1881, fram til det siste huset som ble bygget for femten år siden. Alle er lave og har underkastet seg landskapskvalitetene her.

I reguleringsplanen slås det fast at rand­ beplantningen i sør med bevarte bøketrær og

kulturminner) og kommunen (kulturminne­ plan) som et nasjonalt viktig kulturlandskap som skal tas hensyn til og sikres. Ifølge WikiStrinda skal det ha vært omtrent 70 lyst­ gårder i Trondheim i perioden 1750–1850.

ei eik skal sikres for ettertiden, sier hun.

Ekteparet på Rognli følger nøye med på hvilke utspill Fortidsminneforeningens avdeling Den Trønderske kommer med. Den etterlyser en helhetlig plan for hvordan kultur­ landskapet på Lade skal forvaltes i framtiden.

En slik plan er sårt tiltrengt, og den er helt nødvendig for å sikre at Trondheim bevarer en sentral del av sin identitet og historie.

Kulturlandskapet i byens rikeste lystgårds­ sone, strekningen Lade-Charlottenlund, er ofte betegnet som «Trondheims Arkadia» og er i dag blant de få områdene der man fremdeles kan få et inntrykk av det gamle herregårdslandskapet. På hver sin kolle i landskapet ligger gårdene, med vid utsikt både mot byen og utover Strindfjorden.

De trondheimske lystgårdmiljøene regnes både av Riksantikvaren (NB-registeret), fylkes­kommunen (regional plan for

SPESIALREGULERT I 1991 ble eiendommen Rognli spesial­ regulert til bevaring. Siden den gangen har Berit og Ivar brukt penger, tid og krefter på å oppfylle intensjonene i reguleringsplanen og for å ta vare på familieeiendommen Rognli.

Men nå viser det seg at hensynssonene rundt den regulerte eiendommen er altfor svake.

Det kan og bør selvsagt Trondheim kom­ mune gjøre noe med.

- Kommunen sier de tar vare på det de kaller hensynssonen, men planene for nabo­ eiendommen tar ikke vare på Villa Rognlis behov. Med spesialreguleringen fra 1991 ble eiendommen Rognli båndlagt, og utbygging her er derfor ikke en del av framtida for forvaltningen av Rognli. Dermed sitter vi med 13 mål tomt som ikke kan forrentes. Det kan aldri bygges rundt husene på Rognli, sier Berit Høyem, og skyter inn at i triste øye­ blikk tenker de at de kan foreslå å oppheve reguleringsplanen og dermed frigjøre kapital som kan brukes til å ta vare på bygningsmas­ sen på Rognli. Men det blir nok ikke alvor av dette, sier Berit Høyem og fortsetter: - Vi har forvaltet vernet med stor kjærlig­ het og glede og med stor respekt for arbeidet som er gjort av generasjonene før oss. Vi har også tidvis hatt godt samarbeid med kommunen og mange andre interessenter.

Når det nå legges planer for en bygging ved siden av oss som får lov til å «trykke» sine høye bygninger inn til vår grense, opplever vi at det argumenteres med at vi har så stor plass, og at det i alle fall ikke er nødvendig å ta hensyn til oss, og at ingen utbygger skal behøve å strekke seg for å gjøre livet for oss enda bedre. Det er mye grønt rundt Rognli, men det er jo nettopp fordi vi og eierne før oss har latt være å skille ut tomter som kunne omringet Rognli med lagerbygninger og industri, slik vi ser i hagene på mange andre gamle eiendommer. Her har vi valgt, uten noen form for kompensasjon, at vi skal ta vare på dette for ettertiden. Eiendommen er vår, men vi ser på oss selv som forvaltere, som sammen med våre barn tar vare på denne vakre eiendommen i det historiske landskapet på Lade, og at denne jobben gjør vi like mye til glede for felleskapet. I bunn og grunn er det jo derfor eiendommen er vernet gjennom spesialregulering også. Den er viktig for oss alle, sier Berit Høyem.

INGEN BITTERHET I det siste skrivet fra selskapet Skanska står det faktisk på trykk at eierne av Villa Rognli har nok rom i et landskap som er vernet med sin gamle engelskinspirerte landskapshage.

Derfor trenger ikke Skanska ta hensyn til

dem, slik at de får det enda bedre.

Berit Høyem og Ivar Sognli ønsker ikke å ha noen form for bitterhet i fokus. De vil ikke sutre. Ideen deres er at det ikke bare skal være enkelteiendommer som skal bevares her, men et landskap som inneholder historiske, vernede bygninger.

De mener at dette er sjansen Trondheim kommune har til å la ny bebyggelse sted­ stilpasse seg det eksisterende landskapet og den eksisterende bebyggelsen, slik at det fortsatt kan være en sammenhengende grønn promenade med lav bebyggelse og synlige hageanlegg hele veien østover fra Lade kirke til Devle gård.

- Det bygges voldsomt på Ladehalvøya.

Nye blokker spretter i været langs den gamle La’bekken fra Nyhavna til Leangen. Det blir kanskje 20 000 nye innbyggere innen kort tid. Alle kjøper seg hus og leilighet her fordi de skal gå på Ladestien, en tursti som går rundt Ladehalvøya. Vi går ikke på den stien på lørdag eller søndag, fordi det er fullt der, og det er bare ikke slik som i Bymarka hvor du kan stikke lenger inn i skogen. Fortetting, nullvekst, stedtilpasning, sier politikerne i Trondheim. Vi mener derimot at virkelig stedstilpasning skulle ha plukket opp det hovedinntrykket som gis av området nord for Lade allé per i dag, med småhusbebyggelsen og de større vernede anleggene og grønn­ sfæren, noe som ville ha understøttet inntryk­ ket som er her fra før. Steile og avvisende vegger med teglstein er ikke stedstilpasning, men fremmedartet og festningslignende, sier Berit Høyem.

De gir dette rådet: Politikerne i Trondheim kommune burde ha sagt: Beklager Skanska, dere har kjøpt ei tomt midt i kulturlandskapet på Lade, da må dere regne med at dere ikke får bygget mer enn i to etasjer.

- Men politikerne gjør ikke det. De sier at dette er et godt prosjekt, og så betyr det ingenting. De forklarer ikke hva de mener med et godt prosjekt, bortsett fra at det blir veldig mange boenheter og nærhet til buss.

Og så skal det liksom være stedstilpasset fordi de bruker tegl, som Foki-bygningen har.

Men politikerne bryr seg ikke om at de nye og delvis sammenhengende bygningene vil tårne 8–10 meter over eksisterende bebyg­ gelse, sier han, og mener at den nye fortet­ tingen vil dele kulturlandskapet på Lade i to, helt uten å ta hensyn til nasjonale registre.

- Vi har bedt om at området nord for Lade allé må være en hensynssone som virkelig betyr noe. De nasjonale registrene må tas på alvor, selv om de ikke er juridisk bindende.

Vi stusser veldig over at Riksantikvaren gjennom fylkeskommunen ikke har vært langt tøffere og sagt at «dette går ikke». Vi ønsker derfor at Riksantikvaren skal kople seg på sjøl. Hun skulle vært her og sett hva som skjer; for dette er som om noen skulle bygge blokker rundt Bygdøy kongsgård, sier Ivar Sognli.

FORTIDSVERN

51

VILLA ROGNLI fra 1881 er den aller yngste av de gjenværende bygningene i det gamle lystgårdlandskapet på Lade i Trondheim. Dragestilvillaen ble tegna av arkitekt Karl Norum. Takflatene har 60 graders fall på de seks gavlene og 45 grader på hovedhuset, og har muligens hentet ideen om effektiv fjerning av snø- og regnvann fra stavkirkenes bratte tak.

EN DRAGESTILVILLA MED ALLE KVALITETER I BEHOLD Eiendommen Villa Rognli er oppført på ei tomt som ble skilt ut fra Ringve gård og var tidligere husmannsplass med navnet Lille-Ringve. Hovedhuset er en dragestilvilla fra 1881 og muligens bygget som lystgård til bruk i sommerhalvåret. De andre bygningene på eiendommen er oppført i modifiserte utgaver av dragestil. Anlegget er tegnet av den betydelige arkitekten Karl Norum og oppført og levert av trelastfirmaet Jakob Digre.

D

en formuende Elise, født Finne, og konsul Vilhelm Schüren oppførte huset. Engelskmannen Edward Webber Lipscomb kjøpte huset i 1893, men allerede i 1896 overtok konsul Bernard Brekke og hans familie eiendommen og bodde på Rognli fram til 1914.

Den har etter 1914 tilhørt Berit Høyems familie i mer enn hundre år, da den ble kjøpt av hennes bestefar, den første herredsinge­ niøren i Strinda herred, Hallfred Høyem og kona Asbjørg Høyem, født Moxness. Lade

52

FORTIDSVERN

var den gangen en del av Strinda herred og ble først en bydel i Trondheim i 1952.

Siden har Berits far, Torbjørn Høyem, født på Rognli, og kona, Solveig Høyem, født Arnstad, tatt vare på eiendommen fram til Berit Høyem tok arven videre for 25 år siden.

I dag er det hun og hennes familie som har et aktivt tilhold her.

VIKTIG KULTURMINNE Opprinnelig var eiendommen på omtrent 19 mål, men fire hus er opp gjennom åra

kommet til og utgjør i dag en flott bygnings­ historisk fortelling rundt Rognli. Husene rammes i dag inn av 13 mål landskapshage i engelskinspirert hagearkitektur og rand­ plantingen rundt den opprinnelige hagen er intakt, slik at dette alene er et viktig kulturminne. Berit Høyems bestefar tegnet av den opprinnelige hagen i 1915, slik at det har vært mulig å føre den tilbake til sin opprinn­ else, ikke identisk i valg av plantesortiment, men gjennom å forsterke og understreke de hagerommene eiendommen består av. Hagen

ARKITEKT KARL NORUM har derfor vært gjennom en større oppgrade­ ring, der både nytte- og prydvekster har fått sin rette plass. Dette er en arbeidende hage, og den er aldri perfekt, men alltid fin og illustrerende gjennom fire årstider.

Selve hovedhuset har mange opprinnelige kvaliteter, som det ikke er rom å gjøre grundig rede for i denne presentasjonen.

Med sitt bratte tak og store takutstikk, viser imidlertid arkitekten at ideene om den nasjonale storhetstiden fra høymiddel­ alderen har vært med i idegrunnlaget når dragestilvillaen vokste fram på tegnebrettet.

Eksteriøret er originalt, nennsomt restaurert og malt med linolje­maling i originalfargene lesjagul og tjærebrun. Interiøret i første etasje er også interessant, fordi omtrent alle stuene er intakte og noen av dem forsiktig restaurert. Inngangspartiet i vest har en flott glassveranda. Annen etasje har en egen soveromveranda og en større veranda med noe glassinnramming for både første og andre etasje. De opprinnelige soverommene i andre etasje er gjort om til leilighet. Kjelleren er rammet inn av en kistemur med utvendig pusset gråstein og innvendig pusset tegl.

BRATTE TAK På taket var det opprinnelig lagt stjørdal­ skifer, en leirskifer som smuldret opp etter 50 år. Faren til Berit la derfor på skiferaktig eternitt. For tre år siden la dagens eiere om til Pillarguri ottaskifer. Det var første gangen de fikk offentlig støtte gjennom penger fra Kulturminnefondet, som dekket en tredjedel av de meget høye kostnadene. Den vakre drengestua er nå hjem for datteren Sigrid, mens sønnen Erlend bor med sin familie i andre etasje av hovedhuset.

Takflatene er bratte med 60 graders fall på seks gavler og 45 grader på hovedhuset.

Teglsteinpipene ble tatt ned til taktroa på slutten av 1980-tallet, ble restaurert, og satt opp igjen med gjenbruk av den gamle klinkerteglen.

Under andre verdenskrig holdt den tyske flyoverkommandoen for Lade flyplass til her.

Bortsett fra merker av jernhæler i noen av gulvene var huset meget skånsomt behandlet.

I en av stuene hadde de malt veggfeltene med gul strukturmaling, som den gangen var en nyhet. Dette er nå fjernet og veggene har igjen originalfargen dodenkopf, men et lite felt over spisesalbufféen er bevart, for å vise strukturen, men overmalt med originalfargen.

Villa Rognli står i dag fram i god skikk og har sine fremste kvaliteter intakt. En av de viktigste grunnene til at dette er et kjent kulturminne som har fått status i verneklasse A, er at husets eksteriør kommer tydelig fram gjennom at det er gode siktlinjer inn mot huset, siden det ennå ikke er bygd inn.

Han tegnet Villa Rognli Jacob Digre drev fra midten av 1830-tallet en viktig bygningsog trelastforretning i Trondheim. Firmaet var med på å utvikle byen i ei årrekke. Kontorene lå i Sandgata 15, mens sagbruket, høvleriet og snekkerfabrikken hadde tilhold i Mellomila. De hadde i tillegg et større lager i Nedre Ila og Sandgata 18 og 20. Digres trelastfirma var et av de største i sitt slag nord for Dovre. Det er i dette miljøet at arkitekten til Villa Rognli, Karl Norum, begynner sin karriere.

Tekst: Berit Høyem og Ivar Sognli Karl Norum (1852–1911) var i 1880–84 ansatt som tegner ved arkitekt Johan Petter Digres (Jacob Digres sønn) kontor i Trondheim, og fra 1886 var han sjefsarki­ tekten i trelastfirmaet Jacob Digre.

Som nyutdannet var Karl Norums første oppgaver å delta i landmåling og plan­ legging av jernbanen mellom Støren og Røros, samt å ha ansvaret for en general­ plan for kloakkvesenet i Bodø. Men det er som arkitekt han må minnes. Han tegna Villa Rognli (Villa Schüren) (1880–81) i det som kan kalles dragestil, oppført på toppen av en mindre kolle i kultur- og lystgårdlandskapet på Lade i Trondheim.

Kanskje er også dette huset hans svenne­ stykke som bygningsarkitekt?

TRE OG MUR Et av Norums fremste kjennetegn som arkitekt, er hans evne til ubesværet å veksle mellom bruk av tre- og mur­ arkitektur, det siste med utstrakt bruk av råkoppfasader. Han har en omfattende og imponerende liste å vise til, når vi ser de mange og betydelige arbeider han utførte.

I Trondheim er han mannen bak sentrale og viktige bygninger som Britannia hotell (1895) i nybarokk stil, Tilfredshet kapell og Trondhjem sykehus (1897–1902), Mathesongården i berlinerbarokk stil (1898), Hjorten i jugendinspirert dragestil (1898, revet 1962), Frimurerlosjen i en blanding av nyrenessanse og nybarokk stil (sammen med Johan Christensen, Lars Solberg og Axel Guldahl, 1900–03) og Nordre gate 9 i ren jugendstil (1903). Den

utsøkte Tollboden (1910) på Brattøra og Trondheim posthus i jugendstil og med granittfasader (1909–11) ble hans siste betydelige arbeider i Trondheim.

RIK ORNAMENTIKK Samtidig som han gjorde unna disse store oppgavene, tegna han også villaer og kirker med rik ornamentikk rundt om i landet. De hvitmalte villaene i Balestrand i Sogn, tegna for kunstmalerne Adelsteen Nordmann og Hans Dahl (1890–91) er verdt et besøk fortsatt i dag. Som kirke­arkitekt er han også en betydelig bidragsyter. Blant hans viktigste arbeider er langkirkene i Frei (1895–97) i gotikkpreget dragestil og i Stangvik (1897) i sammensatt sveitserstil, begge på Nordmøre. I tillegg til dette sto han for flere dragestilinspirerte kirker i Nord-Norge, slik som Neiden kapell (1902) i Sør-Varanger og Buksnes kirke (1903–05) i Gravdal i Lofoten.

Karl Norum har også satt sitt tydelige preg på jugendbyen Ålesund. Etter den store bybrannen i 1904 tegna Norum iallfall sju bygninger der. Flere av disse preger i dag byens sentrum, så som Løvenvoldgaten 2 (1904), Storgaten 11 (1904) og Kongens gate 10b (1905) som er Ålesunds smaleste hus. De siste bygningene han tegna i Ålesund var Rønnebergbua, Notenesgaten 9 (1906) og Tollboden (1907).

Det er lett å slå fast, etter å ha valgt ut noen av de bygningene han sto bak, at Karl Norum er en svært betydelig norsk arkitekt.

Kilder: https://nbl.snl.no/Karl_Norum https://nkl.snl.no/Karl_Norum http://www.artemisia.no/arc/arkitekter/norge/norum.karl.html

FORTIDSVERN

53

GJENSKAPING – HOVEMADONNAEN I NY FORM Vik i Sogn

Leikanger

Å FORMA EIN MELLOM­ALDER­ SKULPTUR PÅ NYTT VESTLAND

Bergen

Ved Universitetsmuseet i Bergen, tidlegare Bergens Museum, står no utstillinga «Gjenskaping» som presenterer ei ny utgåve av Maria med barnet frå Hove kyrkje, Vik i Sogn. Saman med den nye Hovemadonnaen blir forteljinga fortalt om skapingsprosessen av vår tids versjon av den over 750 år gamle originalen. I mai 2022 blir den nye Hovemadonnaen ført til Vik og få si permanente plassering ved høgaltaret i Hove kyrkje.

Tekst: Alf Tore Hommedal, Fyrsteamanusensis ved Universitetsmuseet i Bergen, medlem i Hovemadonnakomitéen i Vik. Sæl er den ætta der Kristus er blitt fødd.

Kor ærverdig møya er, ho som fødde Himmelkongen.1

Hovemadonnaen i Hove kyrkje, og det er slik me i vår tid snart kan sjå den gjenskapte Hovemadonnaen i same kyrkja.

et er slik både menneska i mellomalderen og me i vår tid møter Maria med Jesusbarnet i Hovemadonnaen frå Vik. Jule­evangeliets mor og barn, ungjenta Maria med den sprellande sonen på fanget, er framstilt i kombinasjon med Gudføderska – Guds Mor – ho som fødde Himmelkongen og gjennom det sjølv er blitt Himmeldronninga. Den tronande Maria kan synast å vera sentrum i framstillinga. Men det er ho ikkje. Maria er sjølv ein tronstol for den viktigaste figuren: Kristus Kongen.

Mellom desse to framstillingane som kan lesast inn i Hovemadonnaen, den jordiske og den himmelske, ligg der ei tredje forteljing som me ikkje ser, men som likevel er der: Maria med den pinte og døde Kristus lig­ gjande kvit og kald over dei same knea som sonen her sit på, i kunsten kanskje for mange i dag best kjent gjennom Michelangelos fleire hundre år yngre Pietà. Dén døden og dén mors­sorga er ein føresetnad for framstillinga av Himmeldronninga og Himmelkongen. For det var Kristi offerdød som batt juleevangeli­ ets mor og barn saman med dei majestetiske framstillingane av Maria med Kristus slik dei var framstilte i Vik. Det var slik menneska i mellomalderen kunne sjå den originale

EIT HELGENSKÅP MED HIMMELSK PRAKT Hovemadonnaen er mellom den fremste kyrkjekunsten me har bevart frå 1200-talet i Noreg. Med bakgrunn i den høge kvaliteten figuren har, er Hovemadonnaen i nyare internasjonal litteratur kalla Ei diva frå Sognefjorden. Som det går fram av litteratur­ lista til denne artikkelen er Maria frå Hove også stendig behandla i nyare internasjonal forskingslitteratur på fagfeltet, ikkje minst i dei aller siste åra.

Den originale Hovemadonnaen kan ha vorte skapt i området ved Den engelske kanalen (nordvest-Frankrike/Flandern eller i søraust-England) i tiåra fram mot 1250, og ho stod opphavleg som midtparti i eit helgenskåp. Det har vore ei stor investering dei på Hove gjorde ved dette kvalitetskjøpet om lag 50 år etter at steinkyrkja deira kan ha stått ferdigbygd, og truleg kom helgenskåpet via Bergen til Vik og Hove kyrkje. Der stod Maria med barnet i om lag 600 år. I tiåra før eller etter 1840 vart så sjølve madonna­ skulpturen sendt til Bergens Museum. Der er kunstverket no å sjå i Kyrkjekunstutstillinga.

D

54

FORTIDSVERN

BALDAKINEN GJEV SVAR Det er baldakinen Maria sit under2 som fortel at Hovemadonnaen er del av eit helgenskåp.

Ryggstykket har bevarte jarnhengsler etter flankerande, ledda fløydører som kunne lukkast rundt Maria med barnet. Fløydørene er no tapte, men skriftlege opplysningar frå 1823 og 1824 fortel at innsidene hadde framstillingar av dei 12 apostlane i relieff.

Desse var forgylte, slik midtpartiet med Maria og barnet framleis er det. På helgenskåp frå 1200-talet var utsidene av fløydørene ofte berre enkelt dekorerte og fargesette, kanskje i raudt og grønt. Når skåpet stod lukka, som i fastetida og adventstida, ville det såleis synast svært enkelt. Men når skåpdørene t.d. julenatt og påskenatt vart opna og skåpet stod i si fulle, gullbelagde breidde på nærare 2 m., då såg ein inn i all himmelsk prakt, ja inn i det himmelske Jerusalem, med Kristus Kongen og mora Maria som sentrum. Slik var skåpet i fleire hundre år med på å synleggjera kyrkjeliturgiens årssyklus for folk i Vik, vikjene, med årvisse overgangar frå faste og innadvent kontemplasjonstid til kyrkjefest og utadvent feiringstid. Truleg stod Mariaskåpet på hovudaltaret i Hove like til 1680-åra, då kyrkja i fylgje kyrkjerekneskapa fekk ny, barokk altartavle til erstatning for det gamle «Munkeverk», altså den katolske altar­ utsmykkinga. Skåpdørene med apostelfigu­ rane forsvann snart frå Hove, men Maria med barnet vart verande og stod i 1820-åra plassert under preikestolen. Venteleg var det frå denne plasseringa Hovemadonnaen i tiåra etterpå vart henta inn til Bergens Museum. Kanskje

var det for å tilpassast høgda under preike­ stolen at fotpartiet på skulpturen ein gong vart saga av? Dette må i alle fall ha skjedd før også baldakinen vart fjerna frå Hove, sidan baldakinryggen Maria sit inn mot har same kutthøgde som sjølve Maria-skulpturen.3 Å HENTA MARIA MED BARNET FRAM FRÅ EIN EIKESTOKK Vik i Sogn er, saman med Gran på Hadeland, dei einaste norske bygdene med to framleis bevarte mellomalderkyrkjer, og berre i Vik står ei stavkyrkje og ei steinkyrkje i same bygd og med ein innbyrdes avstand på berre vel ein kilometer. Mellomalderen kjem oss såleis nær i Vik. Til dette medvitet høyrer også Hovemadonnaen.

Det har i lang tid vore eit ynskje i Vik om å få Hovemadonnaen attende til bygda, men dei fleste vikjer innser at originalen no har det best på museum. Den meir realistiske tanken om å få ei nyutgåve av Maria frå Hove attende til bygda vart derimot til ei målsetting. Ein ideell, frittståande og lokalt forankra «Hovemadonnakomité» vart oppretta i Vik, ein komité som i dei siste tiåra har arbeidd med å skaffa og sikra økonomi, fagleg forankring og høg kunstnarleg handverkskvalitet for prosjektet.

Særleg i dei siste åra har komitéen også hatt eit nært samarbeid med Universitets­museet i Bergen og ikkje minst med Fortidsminne­­ foreningen, som komitéen etter 2018 har vore ein del av. I 2016 var økonomien såpass sikra at Hovemadonna­komitéen våga å setja pro­ sjektet i gang. Samtidig gjorde ny teknologi med 3D-skanning det råd å kopiera den ori­ ginale Hovemadonnaen utan å vera i direkte kontakt med originalen, og Universitets­museet kunne difor tillata eit kopieringsarbeid.

Tidlegare, når eit slikt arbeid føresette direkte kontakt med den måla overflata på originalen, hadde prosessen ikkje late seg gjennomføra på grunn av fare for skader på originalen.

TRE ÅR MED GJENSKAPING Mellom februar 2017 og oktober 2020 kunne gjenskapingsarbeidet gjennomførast, fyrst med skanning av originalen i Bergen med innleigd fagekspertise frå Vikingskipsmuseet, Kulturhistorisk Museum, Oslo, og deretter med treskjering og polykromering, altså HOVEMADONNAEN FRÅ 2020-TALET på plass i glasmonteren i utstillingslokalet, Universitetsmuseet i Bergen. Kjernen i kunstverket slik det her står er ein kopi av originalen, skoren med utgangspunkt eit 3D-skann og ei 3D-utskrift. På denne kjernen er så originalens skader utbetra. I tillegg er manglande delar lagde til som nyskapte ut frå kunnskapsbaserte vurderingar av korleis dei ein gong kan ha vore på originalen. Ved hjelp av forsking, skanning, treskjering og polykromering (fargesetting) er Hovemadonnaen forma på nytt – Gjenskapt.

Foto: Adnan Icagic ©️ Universitetsmuseet i Bergen.

FORTIDSVERN

55

BJARTE AARSETH, som arbeider med dokumentasjon ved Vikingskipsmuseet i Oslo, utførte 3D-skanninga av Hovemadonnaen i Bergen i februar 2017.

Foto: Marita Aarekol ©️ Bergens Tidende.

HOVEMADONNAEN FRÅ 1200-TALET utstilt ved Universitetsmuseet i Bergen. Fotpartiet er vekke, og det same er Marias høgre hand og sonen sin venstre underarm.

VERKSTADEN TIL TRESKJERARANE i februar 2018 med ei synleggjering av arbeidsprosessen. I bakgrunnen eikestokken der den nye Hovemadonnaen er byrja å koma fram. I framgrunnen mellomstadiet mellom den originale og den gjenskapte madonnafiguren: arbeidsmodellen, bygd på 3D-printet (grå plast) og eit nyskapt fotparti (lys leire).

Foto: Adnan Icagic ©️ Universitetsmuseet i Bergen.

Foto: Alf Tore Hommedal.

56

FORTIDSVERN

TRESKJERAREN BONI WIIK har vore meistaren ved forminga av trefigur og baldakin.

Foto: Treskjærerverkstedet AS.

KONSERVATOREN NADINE HUTH har vore meistaren ved polykromeringa av trefigur og baldakin.

Foto: Treskjærerverkstedet AS

fargesetting utført av Trekjærer­­verkstedet AS. Med utgangspunkt i ein eikestokk frå Vestfolds skogar kunne Maria med barnet varsamt hentast fram. Men den nye Hovemadonnaen har også fått nyskapte delar der den originale no har sår, manglar og falma fargar. Hovemadonna­komitén har heile tida hatt som målsetting at arbeidet med ein replika også skulle omfatta ei komplettering, bygd på kunsthistorisk kunnskap og faglege vurderingar, i høve til originalen slik han no står med sår og skader. Samarbeidet med Universitets­­museet i Bergen rundt denne fag­ kunnskapen har såleis vore vesentleg. Den nye Hovemadonnaen er vår tids kunnskapsbaserte freistnad på ei gjenskaping slik originalen kan ha stått på 1200-talet som ny i helgenskåpet i Hove kyrkje. Utforminga av fløydørene veit me derimot for lite om til at også dei kunne inngå i gjenskapingsprosessen.

Takk til alle som har gjort forsøket på ei gjenskaping av Hovemadonnaen mogeleg.

Takk til kvar enkelt som har bidrege med pengegåver, med forsking, med forming og med idealisme og dugnadsånd. Særleg bør kunsthandverkarane ved Treskjærer­ verkstedet AS framhevast. Dei som henta Maria og sonen hennar fram frå eikestokken var dels meisteren Boni Wiik sjølv,

FORTIDSVERN

57

MARIA MED BARNET skal fraktast og lyftast på plass i ei koronatid. Frå høgre Boni Wiik, Øystein Lønvik og Alf Tore Hommedal.

Foto: Adnan Icagic ©️ Universitetsmuseet i Bergen.

dels læresveinane hans Johan Tørris Fleischer (1994–2020), Øystein Lønvik og August Horn. Dei som ved polykromering og kontrollerte penselstrøk har gjeve skulpturen fargar og uttrykk er fyrst og fremst konservator Nadine Huth, men også medhjelparen hennar Lara Domeneghetti.

Den nye Hovemadonnaen er eit storverk frå kunsthandverkarane si side.

EIT MELLOMBELS OPPHALDSLØYVE PÅ VEGEN MOT VIK I SOGN På grunn av den usikre koronasituasjonen i oktober 2020 då den nye Hovemadonnaen vart overlevert, valde Hovemadonna­komitéen i samråd med Fortidsminne­foreningen å tilby Universitetsmuseet i Bergen å stilla ut vår tids Hovemadonna til ho våren 2022 skal overfør­ ast til Vik og Hove kyrkje. Difor kan du både no og den komande hausten og vinteren sjå den nyskapte Maria med barnet utstilt i den kulturhistoriske avdelinga ved Universitets­ museet i Bergen. Der får du også presentert gjenskapingsprosessen.

Kyrkjekunstutstillinga Forvandling, som i januar 2019 vart opna ved Kulturhistorisk museum i Oslo, set mellom anna fokus på endringa frå nye og strålande kyrkjekunst­ gjenstandar i mellomalderen til patinerte

58

FORTIDSVERN

HOVE KYRKJE, Vik i Sogn, sett frå sør. Etter nærare 200 års fråvær kjem Hovemadonnaen attende til kyrkja i 2022, no i ny, delvis kopiert og delvis nyskapt form. Foto: Stephan Kuhn.

og skada kyrkje- og museumsgjenstandar i dag. Den mindre utstillinga Gjenskaping ved Universitets­museet i Bergen fokuserer på den motsette prosessen: frå ein skada og ufullstendig bevart mellomalderskulptur, gråna gjennom hundrevis av år, til ei gjen­ skapt utgåve med alle sine sterke fargar og blenkjande «bling»-karakter. Ei utgåve slik me på fagleg grunnlag trur at den originale Hovemadonnaen kan ha stått som ny og strålande i Hovekyrkja på 1200-talet, om enn skåpdørene manglar i vår tids utgåve. Men

akkurat slik som vår tids madonnafigur no står har nok den originale Hovemadonnaen aldri stått, for i nokre detaljar har me utvilsamt teke feil i tolkinga vår. Likevel må hovudinntrykket vera heilt rett, og feiltolkin­ gane er forhåpent­legvis små og få.

Sjølv om det er flott å sjå den nyskapte Maria med barnet i utstillinga ved Universitets­­museet, så er det fyrst frå mai 2022 av at me kan oppleva den nye Hove­ madonnaen i si rette ramme i Vik. I Hove kyrkje vil også den sterke fargesettinga

som vår tids madonnaversjon har, og som originalen også hadde som ny, koma betre til sin rett. I eit lysmessig avdempa rom som ei mellomalderkyrkje vil sterke fargar ha gjeve karakter, og liturgisk lyssetting og kyrkjebygningens lysopningar vil ha påverka uttrykket Maria og son hennar får til ulik tid på dagen og året. Slik vil me venteleg også oppleva det i Vik. I 2019 var Hove steinkyrkje ei storvegs jubileumsgåve frå Den norske stat til Fortidsminneforeningen i samband med at foreninga vart 175 år. I 2022 kan det kanskje seiast at det blir Vik som gjev den nye Hovemadonnaen til Fortidsminneforeningen – og til bygda sjølv. Kjem du til Vik ved Mariafesten 20.–22. mai 2022, vil du saman med forventningsfulle vikjer og gode støttespelarar igjen kunna sjå Hovemadonnaen slik også menneska i mellomalderen venteleg kunne oppleva Himmeldronninga og Himmelkongen i Hove kyrkje.

Litteratur Andersen, Elisabeth 2020: “Closing the Tabernacle. European Madonna Tabernacles c. 1150–1350”. I: Fernando Gutierrez Banos, Justin Kroesen & Elisabeth Andersen (red.), The Saint Enshrined. European Tabernacle-altarpieces, c. 1150–1400.

(Medievalia 23.1/2020) Barcalona: Universitat Autònoma de Barcelona, s. 59–100.

Bjerregaard, Peter & Hager-Saltnes, Martin 2019: «Innledning: Forvandling».

I: Peter Bjerregaard (red.), Forvandling. Tro og hellige gjenstander i middelalderen.

Trondheim: Museumsforlaget, s. 4–5.

Kaland, Bjørn (1970) 1973: Baldakin fra Hopperstad, Madonna frå Hove.

Fortidsminner LIX. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.

Kloster, Robert 1951: «De gamle kirker i Viks prestegjeld. Hoprekstad, Hove og Tenold (Tenål) «. I: Olav Hoprekstad (red.), Bygdabok for Vik i Sogn I. Bergen: Boktrykk L/L, s. 139–220 Kollandsrud, Kaja 2014: “A perspective on medieval perception of Norwegian church art”. I: Noëlle L.W. Streeton & Kaja Kollandsrud (red.), Paint and Pietry, Collected Eassays on Medieval Painting and Polychrome Sculpture. London: Archetype Publications, s. 51–66.

Kroesen, Justin 2019: “The diva from the Sognefjord”. I: Justin Kroesen, Micha Leeflang & Marc Sureda i Jubany (red.), North & South. Medieval art from Norway and Catalonia 1100–1350. Zwolle: WBOOKS, s. 113–115.

Kroesen, Justin & Kuhn, Stephan 2021: Middelalderens kirkekunst: Universitetetsmuseet i Bergen. Regensburg: Schnell & Steiner.

Kroesen, Justin & Tångeberg, Peter 2020: “Tabernacle Shrines (1180–1400) as a European Phenomenon: Types, Spread, Survival”. I: Fernando Gutierrez Banos, Justin Kroesen & Elisabeth Andersen (red.), The Saint Enshrined. European Tabernacle-altarpieces, c. 1150–1400. (Medievalia 23.1/2020) Barcalona: Universitat Autònoma de Barcelona, s. 17–57.

Kroesen, Justin & Tångeberg, Peter 2021: Helgonskåp: Medieval Tabernacle Shrines in Sweden and Europe. Petersberg: Michael Imhof Verlag.

Kuhn, Stephan 2020: “Marian Tabernacles on Main Altars: Norwegian ThirteenthCentury Altar Decorations in their European Context”. I: Fernando Gutierrez Banos, Justin Kroesen & Elisabeth Andersen (red.), The Saint Enshrined. European Tabernacle-altarpieces, c. 1150–1400. (Medievalia 23.1/2020) Barcalona: Universitat Autònoma de Barcelona, s. 101–128.

Plather, Unn 2014: “Norwegian Art Technology in the Twelfth and Thirteenth Centuries: Materials and Techniques in a European Context”. I: Zeitschrift fûr Kunsttechnologie und Konservierung 28.1/2014, s. 298–332.

Noter 1. Beata progenies unde Christus natus est quam gloriosa est virgo quae caeli regem genuit. Liturgisk tekst ved festdagen for Marias fødsel (Nativita Mariae) 8. septem­ ber. 001572 | Cantus Index for Office and Mass Takk til Åslaug Ommundsen for hjelpa med å forankra testen til liturgisk dag.

2. Baldakinen Maria sit under kom fyrst inn til museet i 1966 og då frå Hopperstad stavkyrkje i Vik, men det synest ikkje å vera tvil om at skulptur og baldakin er del av same helgenskåp og at dette stod i Hove kyrkje (Kloster 1951; Kaland 1973; personlege opplysningar frå kunsthistorikaren Stephan Kuhn, Bergen).

3. Skåpdørene vart flytta til Bø kyrkje i ytre Sogn, der dei seinare gjekk tapt. For baldakinen, sjå fotnote 2.

Trygg rehabilitering med Mycoteam!

Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Mistanke om asbest?

Vi jobber etter antikvariske prinsipper for mest og best mulig bevaring av originale materialer og varige løsninger for utbedring.

Du får nøytrale råd fra uavhengige spesialister uten økonomisk interesse i sanering.

Bruk oss på befaring før du går i gang eller send prøver til oss.

Telefon: 469 75 500 Børrestuveien 3, Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no

Følg oss på:

www.mycoteam.no

Mycoteam_14160_Annonse Fortidsvern 89,5x256,5_v10.indd 1

59

FORTIDSVERN 08.08.2019 15:10

DIGITALE VERKTØY VISER SKJULTE DETALJER

NY KUNNSKAP OM STAVKIRKENE Ved hjelp av nyskapende teknologiske metoder har en gruppe forskere fra München utforsket stavkirkene. Nå inviterer de publikum til å se resultatene og oppleve konstruksjonenes detaljer på nært hold.

Av Andrij Kutnyi

G

jennom tre år har en gruppe forskere og studenter fra Det tekniske universitetet i München (TUM), ledet av Dr. Andrij Kutnyi, undersøkt stavkirkenes bygningshistorie. Prosjektet mottok støtte fra det tyske departementet for utdanning og forskning.

Undersøkelsene fokuserte på stavkirker med såkalt hevet midtrom – et forhøyet midtparti båret av frittstående stolper.

Fortidsminne­foreningens stavkirker på Borgund og Hopperstad var blant bygningene som ble gransket.

En sentral del av prosjektet var å få oversikt over byggefaser og reparasjoner og illustrere stavkirkenes utvikling ved hjelp av 3D-modeller.

DIGITALE METODER Som grunnlag for 3D-modellene ble det gjort detaljerte digitale målinger av konstruksjonen i hver kirke, fra svill til tak. Konstruksjonene ble skannet, og de dekorative utskjæringene i kirkene ble også dokumentert.

Forskergruppen hadde feltarbeid fra april 2018 til oktober 2019. Fire forskere fra Det tekniske universitetet i München gjennom­ førte i denne perioden grundige undersøkel­ ser av bygningene. For hver kirke gikk det med omtrent 20 arbeidsdager på stedet og fire måneder med etterarbeid.

Bygningene ble skannet med laserskanner både fra innsiden og utsiden, med opptil 150 målestasjoner og rundt 90 milliarder målepunkter per kirke. Resultatet er et «røntgenbilde» av konstruksjonen, der man kan observere sammenføyningene mellom ulike deler.

60

FORTIDSVERN

3D-MODELL av Borgund stavkirke med bueknær markert i rødt.

For å forstå arbeidstrinnene da kirkene ble bygget, ble det utført eksperimenter med bygge­prosessen gjennom digitale 3D-modeller.

For å få frem overflatene i kirkene ble det også brukt en metode kalt RTI (Reflectance Transformation Imaging). Hver overflate ble dokumentert gjennom 36 fotografier med skiftende vinkling og belysning, for å synliggjøre elementer som verktøyspor og runeinskripsjoner.

BYGGEPROSESS Et mål i prosjektet var å kartlegge de ulike fasene av byggeprosessen, gjennom å studere konstruksjonenes sammenføyninger.

Ved hjelp av 3D-modellene kunne det

© Andrij Kutnyi

eksperimenteres med ulike byggetrinn og prøves ut hvilken rekkefølge delene var satt sammen i. For eksempel viste analysene at innsettingen av veggplanker i gavlveggen må ha startet på midten ved inngangsportalen og beveget seg derfra ut mot hjørnene.

I Hopperstad stavkirke ble det gjort funn knyttet til buene mellom de frittstående stol­ pene. I Hopperstad var det tydelig at buene må ha blitt montert opp før de ble dekorert med utskjæringer. Treskjæreren må dermed ha vært til stede under byggeprosessen og arbeidet fra et stillas.

I Kaupanger stavkirke avdekket under­ søkelsene merker på bygningsdelene i tårnet som viste at konstruksjonen må ha

vært satt sammen på bakken på forhånd.

Håndverkerne har risset inn merker på hver del så de enkelt kunne monteres sammen igjen på rett sted.

I Borgund stavkirke ble det undersøkt om stolpene var blitt reist enkeltvis, eller om hver midtromsvegg var reist som en ferdig sammensatt enhet, slik det tidligere er blitt foreslått. Her viste de overlappende hjørnesammenføyningen av de såkalte tengene, horisontale avstivere som binder de frittstående stolpene sammen, at de må ha blitt montert etter at stolpene var reist. Denne observasjonen ble tolket som at stolpene var reist enkeltvis på rammen av grunnstokker og deretter festet sammen.

DOKUMENTASJON AV DETALJER I Borgund ble det også funnet andre inter­ essante detaljer. Det ble oppdaget en svakt risset runeinskripsjon, som var svært værbitt og vanskelig å se, og som nå er dokumentert for ettertiden.

Skanningen gjorde det også mulig å få oversikt over mindre bygningselementer, slik som trenaglene som holder delene sammen.

Ved stavkirken i Borgund ble det telt mer enn 10 000 trenagler bare for å feste taksponene, og over 1200 trenagler gikk med for å holde hovedkonstruksjonen sammen. Våre bereg­ ninger viser at det ville tatt en håndverker omtrent tjue virkedager bare å lage naglene som trengtes for å montere taksponene.

Førti prosent av naglene var laget med en ekstra kile for å gi et sikrere feste. Over tid krymper treverket, og konvensjonelle trenag­ ler kan falle ut. Kilen muliggjorde dermed en spesielt sterk og sikker forbindelse. Slike trenagler med kile har blitt funnet i stort antall i vikingskipene fra Skuldelev i Danmark.

I Borgund stavkirke ble det i tillegg undersøkt hvor mange bueknær som var brukt for å forsterke konstruksjonen, og det ble telt 154 stykker. Bueknær er bueformede

DIGITAL PUNKTSKY fra Hopperstad stavkirke.

braketter som gjerne ble laget av rotvirke med naturlig bøy. Slike ble også brukt som avstivningselement i skip.

UTSKJÆRINGER Blant bygningselementene som ble utforsket var også dyrene som er avbildet på stavkirke­ portalene. To dyr i Borgund og mange eksempler fra andre stavkirker ble dokumen­ tert og analysert gjennom en sammenligning av kroppsspråk og form. Det ble funnet stor likhet mellom dyrene i Borgund og dyrene i Lom stavkirke. Det kan også trekkes parallel­ ler til dyrene fra stavkirkene i Hegge og Nore.

Et spørsmål som ble stilt var hva betydnin­ gen av disse figurene kan ha vært. I Borgund, i likhet med i Lom, sitter begge dyrene ved døren som fører til en av de eldste delene av kirkegården. De ser på personen som kommer inn som om de vil si: vi tester hvem du er. Det finnes forskjellige tolkninger av

© Andrij Kutnyi

hva slags dyr som er avbildet. De blir ofte referert til som løver eller udyr. Våre under­ søkelser peker mot den sistnevnte tolkningen.

I dyrefiguren fra Nore, nå skjult under tykke lag med maling, flyter kroppen over i en hale kronet med et slangehode, noe som kan antyde at de er mytiske figurer, plassert i en forhøyet posisjon for å beskytte inngangen.

FORMIDLING Et viktig mål i prosjektet var å øke bevisst­ heten rundt stavkirkenes arkitektur og historie, for å bidra til deres fremtidige bevaring. Derfor ønsker vi å gjøre resultatene lett tilgjengelige for et allment interessert publikum, gjennom visualisering i filmer og detaljerte 3D-modeller.

Les mer på https://fortidsminneforeningen.no/ aktuelt/digitale-borgund/

UNDERSØKELSE av Hopperstad stavkirke med laserskanner. © Andrij Kutnyi DIGITAL GRUNNPLAN av Borgund stavkirke.

© Andrij Kutnyi

FORTIDSVERN

61

DUGNAD TIL INSPIRASJON

Valdres

HEIER PÅ DEI SOM GJER LIV I TOMME HUS

PÅ TROSS AV skikkelig ruskevær, var det ein god gjeng som dukka opp på dugnad på Øvre Kristianslund den 19. juni 2021.

62

FORTIDSVERN

INNLANDET Lillehammer

FORTIDSVERN

63

Mange av Verne-Vøla sine dugnadar er fyrstehjelp for kulturminne som få andre bryr seg om. Tidleg denne sommaren inviterte vi til dugnad på eit gardstun med nye og ivrige eigarar – til hjelp for dei, og kanskje til inspirasjon for andre.

Tekst: Nina Espeseth Grønnbrekk, lokallaget Verne-Vøla i Oppland avdeling

F

amilien Myhre Børsting har kasta seg uti det, og kjøpt ein gard der bygningane har stått tomme i femti år, der forfallet har fått skride fram. Gardstunet Kristianslund ligg eksponert til langs E16 i Aurdal i Valdres, og mange som brukar denne vegen har nok lagt merke til det idylliske tunet med det kvitmåla våningshuset og den raude vinkellåven.

I tida framover vil mange legge merke til forandring der oppe i lia. Forvandlinga starta for alvor med dugnaden 19. juni, ein av dei mest regntunge og gråe dagane i Valdres sommaren 2021.

lirka på det gjennom heile dagen. Odd Arne var tydeleg tilfreds med stabbur­ prosjektet: - Dette er kanskje det mest vellukka arbeidet vi har gjort på dugnad med Verne-Vøla. Det var ingen plunder, berre arbeid.

Barn på fem, sju og ni år var ivrige deltakarar. Dugnad som familieaktivitet er truleg undervurdert. Det finst få arenaer i dag der barn, unge, vaksne og eldre kan arbeide saman og lære av kvarandre. Å vera fem år, og få bli med dei vaksne og gjera «ordentlege» ting, det gjev enorm mestringskjensle, og samarbeidet er lære­ rikt og inspirerande både for små og store.

VÅT MEN EFFEKTIV DUGNAD Til saman 13 personar trossa vêret, og var med på å sparke i gang prosjektet Kristians­lund. Store tre vart hogge, busk og kratt fjerna, og stabburet reiste seg etter å ha knela meir og meir gjennom fleire tiår. Stabburet kan ein tru var gjenstand for magi, etter at Odd Arne Rudi, Arild Stensrud og Jon Bratrud hadde jekka og

NYTT LIV I TUNET Verne-Vøla, som er Fortidsminneforeningen sitt lokallag i Valdres, ynskjer med dugnaden å vise at vi heier på dei som vil gje tomme hus og tun nytt liv, og inspirere til at fleire gjer det same. Av ulike grunnar står mange hus og eldre gardstun i Valdres tomme. På same tid slit mange unge og småbarnsfamiliar

Å FÅ JEKKA opp det knelande stabburet såg ut som ei real utfordring, men i løpet av dagen reiste huset seg, nesten på magisk vis.

Foto: Odd Arne Rudi

64

FORTIDSVERN

ØVRE KRISTIANSLUND I Aurdal i Valdres, har stått tomt i femti år. No vil tunet og husa bli ylt med nytt liv.

Foto: Anne Marit Noraker.

med å få tak i bustad, kan vi lesa i lokalavisa. I tillegg til bygging av nye bustader, ligg det eit stort potensiale i husa som allereie står, og som ingen bor i. Veronica og Morten Myhre Børsting kom i kontakt med dei tidlegare eigarane, og valde å følgje draumen då dei fekk moglegheit til å kjøpe eigedomen.

For med ein draum i baklomma, litt kunnskap og nysgjerrigheit og ein god porsjon pågangsmot, er det mogleg å skrive nye kapittel. Husa som mange ser på som verdilause, kan vera skattar for andre. Dei som ser slike verdiar, bidrar til å gje oss livskraftige bygder. Kulturminne­vernet handlar om å ta med seg verdiane – og res­ sursane – inn i framtida. Veronica og Morten ynskjer å ta vare på så mykje som mogleg, men samstundes tilpasse hovudbygningen til ein funksjonell bustad. I fjøset vil det kanskje flytte inn nokre dyr etter kvart. Prosessen kan du følje på Instagram, gjennom kontoen kristianslund_anno1884.

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

65

TETTSTEDENE SÅRBARE I NÅTIDENS BYGGEBOOM

ALTERNATIV STEDSUTVIKLING I MOSS Byer og tettsteder består ikke av ubebygde tomter, de har historiske strukturer med bygninger fra ulike epoker. Kan kulturminnevernet påvirke planprosessene i byutviklingen tydeligere enn i dag?

Er det mulig å foreslå en byreparasjon som er større enn rekonstruksjon av enkeltbygninger?

Tekst: Kari Due Ulla

MANGE FORBINDER MOSS med industriens teglbygninger ved fossen, men byen er i sterk endring. Bebyggelsen domineres i økende grad av anonyme boligblokker.

FOTO: Espen Blom-Stenersen

66

FORTIDSVERN

DRONEFOTO: Rolf Holm for Moss avis

NYQUISTBYEN BLE FJERNET for å gi plass til anleggsområdet for jernbanens dobbeltspor og ny togstasjon. 120 bygninger ble revet vinteren 2019.

STRANDGATAS BYGNINGER HAR takform som er typisk for små trehus fra 1700-tallet. Halvparten av gatens bygninger ble revet vinteren 2019.

D

enne artikkelen er basert på min masteroppgave i arkitekturvern.

Jeg bruker begrepet «byrepara­ sjon» om hvordan ny bebyggelse kan gjenopprette historiske bystrukturer som har gått tapt. I oppgaven gir jeg et alternativt løsningsforslag for utviklingen av søndre bydel i Moss.

Riksantikvarens «Bystrategi 2017–2020» åpner for byreparasjon av steder der det er «gjennomført uheldige tiltak som har svekket verdien av viktige kulturmiljøer».

De fleste norske byer og tettsteder er små og har kort historie. De mangler kulturmiljøer av nasjonal verdi, slik at eventuelle uheldige tiltak ved stedsutviklingens ligger utenfor Riksantikvarens ansvarsfelt. Dette kan være

en av grunnene til at byene er spesielt sårbare for store inngrep fra nåtidens byggeboom.

Bygging av anonyme boligblokker har ført til at mange tettsteder er i ferd med å miste det mangfoldet som gav stedet karakter. Det er flere årsaker til stedsendringene, men en viktig faktor er statens planretningslinjer fra 2014 der kommunene anbefales å vektlegge utvikling av såkalte «fortettingsområder».

FORTETTING AV BEBYGGELSE I SENTRUMSKJERNER Statlige planretningslinjer ble utarbeidet i 2014. Hensikten var å tilrettelegge for velfungerende samarbeid i samferdsels­ prosjekter, slik at planprosessene i fylker og kommuner ble koordinert. Retningslinjene

oppfordret også til tettstedsutvikling med «høy arealutnyttelse utover det som er typisk».

Formuleringen kan lett oppfattes som en anbefaling om å bryte med stedets tradisjo­ nelle byggehøyder, og det ser ut til at denne oppfatningen dominerer i mange kommuner.

I stedet for de vanlige formulering­ene om hvor mye man maksimalt kan bygge i et område, inneholder planretningslinjene anbefaling om hvor mye man minimum bør bygge. Kommunene kan dermed støtte seg til en statlig oppfordring om å godkjenne store utbyggingsplaner, selv om bygningene bryter ned stedets karakter. Kulturminner er kun nevnt som en av flere hensyn, definert som en ressurs som «bør tas aktivt i bruk» i tettsteds­ utviklingen. Bygningsvern er ikke nevnt.

FORTIDSVERN

67

n rne gb ykj e

n

kklo

rne

kk o ver gat en

byk je

trafi

s. ek

gan g

vei m

ello

ms tas jo

nen

bilv ei m

e l lo

mT hor

barneskole

og

nel

økk ao

gaten senkes pga. trafikklokk

nje

eli

an

nb

jer

nye bygninger høyde 2 etasjer nye bygninger høyde 6-8 etasjer

l

e yd eb dr or

ln é ti

s tra tiv ek

oll rk

bli

barnehage

park

nye bygninger høyde 2 etasjer korttidsparkering

restaurant

Overbygg ny stasjon høyde max 22,5 meter

utstikker tilgjengelig for byens befolkning

nye bygninger høyde 2-3 etasjer

nye bygninger høyde 4-6 etasjer

SITUASJONSPLAN/KART som viser det alternative mulighetsstudiet. Brune bygninger er små trehus med ny arkitektur. Kartet viser forslag til barnehage, skole og trafikklokk over riksvei 19. Dermed oppstår muligheter for trygg gangforbindelse mellom sentrum og søndre bydel. Kartet viser også at eksisterende jernbanelinje gjenbrukes som kollektivlinje til bebyggelsen ved Sandbukta + nordre bydel. Ny bebyggelse er tilpasset høyder på eksisterende bebyggelse, slik at byens sjøfront ikke blir en høy barriere. Containerhavnen flyttes til et område uten boliger, og fergeleiet flyttes sørover.

68

FORTIDSVERN

STENGATA 17 og 15B på Værlesanden.

Byer og tettsteder består imidlertid ikke av ubebygde tomter, de har historiske strukturer med bygninger fra ulike epoker. For å opp­ føre større nybygg blir det derfor nødvendig å fjerne det gamle, og dermed oppstår det interessekonflikter. Enkeltpersoner og foreninger reagerer med et prisverdig engasjement som blir lagt merke til – men ikke alltid tatt hensyn til. Så hvordan kan vi nå fram? Er det mulig at kulturminnevernet kan påvirke planprosessene i større grad enn i dag? Er det mulig å foreslå en byrepa­ rasjon som er større enn rekonstruksjon av enkeltbygninger? Disse store spørsmålene var utgangspunktet for mitt valg av master­ oppgave i arkitekturvern.

KART AV SØNDRE BYDEL. Lys skravur viser nåværende anleggsområde, mørk skravur viser tog­ stasjonens plassering i KVU fra 1992. Rød skravur markerer bygninger som er revet.

MOSS, ET KOMMUNIKASJONSKNUTEPUNKT Knutepunkt eller ei, det finnes knapt et tett­ sted i Norge som er skjermet for konsekven­ sene av fortettingsstrategien. For å belyse problemstillingen var det nødvendig å velge et sentrumsnært område med eksisterende bebyggelse, der utbyggingsplanene foreløpig ikke var vedtatt. Den søndre delen av Moss sentrum oppfyller alle kriterier. Her er anleggsarbeidene for jernbanens dobbeltspor i full gang, og det store anleggsområdet skal videreutvikles med knutepunktsfortetting.

Mesteparten av gjenværende bebyggelse er vernet, og detaljerte utbyggingsplaner var ikke vedtatt da oppgaven ble innlevert i 2020.

Fergeleiet Moss-Horten er plassert i søndre bydel. Trafikken til og fra fergen passerer husveggene i en vernet bystruktur, og

FORTIDSVERN

69

I 2015 BESTILTE Bane NOR to mulighetsstudier for vurdering av utbyggingskapasitet i søndre bydel. Dette forslaget heter «Fjordtorvet», og landskapsplanen er utarbeidet av Dronninga landskap. Eksisterende bebyggelse har grå farge, og nye boligblokker er hvite med grønn omramming.

70

FORTIDSVERN

KARTET VISER NÅVÆRENDE situasjon, med grønn markering på områder med formelt vern. Bydelen domineres av vernet bystruktur og historiske bygninger. Rød farge markerer den trafikkerte veien fra fergeleiet til Riksvei 19. Blå linje følger tidligere strandlinje.

deretter ledes den inn på riksvei 19. Veien benyttes også av biltrafikken fra Jeløy, samt tungtrafikk til og fra Norges nest største containerhavn. Riksveien skaper en trafikkbarriere som skiller sentrum i to deler.

I oppgaven er Moss delt i tre med den nordre delen av byen nord for Mosseelven, og den søndre delen av byen syd for riksvei 19.

Søndre bydel er oppgavens stedsstudium, og i kommunale planer har bydelen fått navnet «Sjøsiden».

HVILKET BYGNINGSPREG HAR MOSS? Moss er en industriby som tidligere hadde flere sentrumsnære industribedrifter.

Nedleggelse av industrien førte til at tomtene gradvis ble omdannet til områder for eiendomsutvikling. Som eksempel kan nevnes at tomten til Moss glassverk ble kjøpt av Selvaag, og at cellulosefabrikken M. Peterson & Søn ble kjøpt av Höegh Eiendom. På førstnevnte tomt er alle

industribygninger fjernet, og på cellulo­ setomten står det kun noen få igjen. Det finnes også andre fabrikktomter i Moss som er bebygget med boligblokker, slik at store deler av sentrum preges av nyere tids fortettingsarkitektur.

I 1999 vedtok bystyret den første reguleringsplanen for ny jernbanestasjon i sentrum. Vedtaket var basert på en konsekvens­utredning der stasjonen fikk et beskjedent avtrykk i eksisterende bystruk­ tur. Etter flere års pause ble det igangsatt jernbaneteknisk planlegging som endret forutsetningene, slik at anleggsområdets areal ble mangedoblet. Konsekvensen var at flere kvartaler med trehusbebyggelse måtte rives. Den årelange kampen for bevaring av «Nyquistbyen» ble gjengitt i lokal og nasjonal presse, men bystyret lot seg ikke påvirke av protestene. Vinteren 2019 ble 120 bygninger fjernet, og anleggsområdet beslaglegger nå store deler av byen.

BYGNINGER I SØNDRE BYDEL Ettersom masteroppgaven skulle inneholde et mulighetsstudium med hovedvekt på his­ toriske særpreg, var det nødvendig å samle fakta om bydelens bygninger og gatestruktur.

I forkant foretok jeg derfor en arkivregis­ trering av de fleste historiske bygningene i bydelen, også de som ble revet. Eksisterende bebyggelse består av fire vernede områder: Værlesanden, Thorneløkka, Værlegata nord og eksisterende jernbanestasjon med sporområde.

Nyquistbyens kvartalsstruktur ble opp­ rinnelig utparsellert til oppføring av boliger, primært for jernbaneansatte. De fleste byg­ ningene ble oppført i perioden 1870–1890, og flere av dem var preget av sveitserstilen.

Bygningene nærmest byen hadde forretnin­ ger i første etasje.

Værlegata nord ble regulert til vern så tidlig som 1983. I nyere tid er vernebestem­ melsene utvidet til å inkludere Thorneløkkas villabebyggelse. Flere av Værlegatas bygninger er oppført mellom 1825 og 1850, og gaten har et helhetlig bypreg med empire­ karakter. I desember 2018 ble søndre del av Værlegata revet, mens den vernede delen ble stående utenfor anleggsområdet. Gaten var del av pilgrimsleden til Nidarosdomen, og hensikten med veiens trasé er å gi vandrerne spesielle kultur- og naturopplevelser.

Pilgrimsleden fikk status som en «Europeisk kulturveg» i 2010, men etablering av anleggsområdet førte til at gatens kontakt med kysten ble brutt. I tråd med gjeldende reguleringsplan inneholder masteroppgavens mulighetsstudium et løsningsforslag der gatens bygninger og kontakten med sjøen blir gjenopprettet.

Strandgata er ikke vernet. Bygningene i denne gaten er ujevnt plassert, noen av dem med gavlen mot den tidligere strandlinjen ved Værlebukta. Moss bys historie viser til dokumentasjon fra 1600-tallet om bygnin­ ger for «strandsittere». Gaten har dermed historiefortellende betydning fordi den beskriver strandlinjen og Værlebuktas første bebyggelse. Halvparten av bygningene ble revet vinteren 2019, og dette arealet inngår nå i anleggsområdet. Gateløp med bygninger er i gjeldende kommuneplan avsatt til byggog anleggsformål. Det vil si at gaten blir inkludert i det framtidige fortettingsområdet.

I oppgavens mulighetsstudium foreslår jeg at gaten beholdes, og at det bygges flere mindre bygninger med samme volum som eksisterende strandsitterhus. Jeg foreslår også at det etableres en kanal med promenade på sjøsiden av gaten, slik at kontakten med strandlinjen gjenopprettes.

Mulighetsstudier som er bestilt av Bane NOR Eiendom viser nye boligblokker i Strandgaten, og boligblokker på det utfylte arealet foran gaten. Blokkene vil prege byens sjøfront mot Værlebukta. Samtidig vil fortettingsarkiteturen omringe vernet

FORTIDSVERN

71

TILPASSINGSARKITEKTUR behøver ikke å være rekonstruksjoner. Fotoeksemplene viser nybygg som har samme volum som eksisterende bebyggelse.

Bygningen til venstre ligger i Bergen, tegnet av Opaform arkitekter. Bygningen til høyre ligger i Stavanger, tegnet av Austigard Arkitektur.

FOTO: Arkitektur N

bebyggelse, slik at bygningenes synlighet og betydning blir redusert. Det samme gjelder forslag til blokkbebyggelse foran Værlesandens vernede bystruktur.

Værlesanden har en selvstendig bystruktur som oppstod utenfor byens opprinnelige grenser, og det er mulig at gatene er eldre enn byens første bebyggelse ved Mossefossen.

Kulturmiljøet er regulert til vern, og områ­ dets lave trehusbebyggelse er registrert av Riksantikvaren og Direktoratet for brannsik­ kerhet som et trehusmiljø med kulturhistorisk betydning. Bebyggelsen har vært skånet for bybrannene, som alle startet i sentrum og spredde seg nordover mot fossen. Flere av bygningene er i henhold til Riksantikvarens database «Askeladden» oppført i perioden 1800–1825, og noen av dem har klassisis­ tisk symmetri med midtstilt inngangsdør.

Omgivelsene er et viktig vernevilkår for kultur­miljøer, og hvis Værlesanden skal beholde sin vernestatus, må bystrukturen skjermes for biltrafikk. Oppgavens mulig­ hetsstudium forutsetter derfor at fergeleiet blir flyttet lenger syd – utenfor sentrum.

KULTURMINNESEKTOREN SOM AKTØR Det er kommunale reguleringsplaner som definerer hvilke områder som skal vernes eller bebygges, og hvilken type bebyggelse nye områder skal inneholde. Alle kan i prinsippet levere forslag til regulering, men reguleringsforslag krever spesialkompetanse, og det er mange parter som skal uttale seg.

Prosessen kan strekke seg over flere år, og utgifter til spesialprosjektering kan bli store.

Det er derfor de færreste som har tid eller råd til å levere et reguleringsforslag. Forut for reguleringsprosessen er det imidlertid en fase hvor aktørene kan presentere uforpliktende løsningsforslag for presse og politikere.

72

FORTIDSVERN

Forslagene kalles for mulighetsstudier, og de inneholder forslag som ikke er underlagt de samme formelle kravene. Forslagene inneholder også illustrasjoner som noen ganger justerer utbyggingsforslaget slik at de negative konsekvensene blir mindre synlige. I denne fasen er hensikten å vurdere utbyggingskapasitet. Hensikten kan også være å bearbeide beslutningstakere, det vil si kommunale planleggere, politikere og foreninger.

I søndre bydel er det presentert flere analyser og mulighetsstudier. De er finan­ siert av Statens Vegvesen, Jernbaneverket, Moss havn KF, Mosseregionen og Bane NOR Eiendom. Sistnevnte er et eiendoms­ selskap som er heleid av anleggstomtens eier, tidligere NSB, et statsforetak underlagt Samferdselsdepartementet. Det er interessant at en statlig jernbaneaktør anser eiendomsutvikling som en naturlig tilleggsoppgave. Det bør tilsi at tilsvarende oppgaveblanding også kan benyttes av andre statlige aktører. Denne begrunnelsen betyr at det offentlige kulturminnevernet kan utvide sine oppgaver slik at de blir en planleggingsaktør. Frivillige organisasjoner kan også utarbeide mulighetsstudier. Det finnes sikkert mange innvendinger mot denne uvanlige måten å påvirke planleg­ gingsprosesser på, men masteroppgavens intensjon var ikke å undersøke hvem som kunne utføre mulighetsstudier. Min inten­ sjon var kun å undersøke om det ville være mulig for kulturminnesektoren å involvere seg i en planleggingsfase. I tillegg ønsket jeg å undersøke hvordan et konkret forslag kunne utarbeides på enklest mulig måte, og oppgavens siste del inneholder derfor et alternativt forslag til stedsutvikling i søndre bydel, Moss.

MULIGHETSSTUDIUM Oppgavens alternative løsningsforslag er et mulighetsstudium der formålet er å erstatte deler av det bygningstapet som ble påført Moss da Nyquistbyen ble utslettet, i tillegg ønsket jeg å forsterke den historiske bebyg­ gelsen. Jeg valgte å vektlegge en mest mulig realistisk løsning, hvilket innebar å ta stilling til eksisterende planer for vei, båt og bane.

I tillegg valgte jeg å følge de fleste bestem­ melsene i gjeldende reguleringsplan, samt viktige intensjoner i sentrumsplanen.

Mulighetsstudiets planforslag viser at Værlegata forlenges mot sjøen, og at den vestre delen av gaten bebygges med byg­ ningsvolumer som har tilsvarende størrelse og materialbruk som utvalgte bygninger i Nyquistbyen. Rekonstruksjon er en omdisku­ tert metode. Årsaken er at det er vanskelig å utføre et fullstendig duplikat av den opprin­ nelige bygningen. Byggtekniske løsninger, materialtilgang og arbeidsmetoder er endret siden oppføringsåret, og den rekonstruerte bygningen vil derfor avvike fra den opprin­ nelige. Nye boligblokker representerer imid­ lertid et brutalt arkitektonisk brudd. Etter min vurdering er det ikke oppførings­metodens autentisitet som har størst betydning i et bymessig gatebilde, det er bygningenes volum, materialer og takvinkler som skaper sammenhengen mellom den vernede og den nye delen av gaten.

Som nevnt har omgivelsene stor betydning for kulturmiljøenes verdi. Internasjonale vedtak i ICOMOS (International Council on Monuments and Sites) anbefaler at ny bebyggelse unngår sterk kontrast til eksis­ terende bebyggelse. De samme forutsetning­ ene er gjentatt i Riksantikvarens bystrategi.

I tillegg til å redusere trafikkbelastningen, bør det derfor etableres buffersoner rundt

den historiske bystrukturen på Værlesanden.

Mulighetsstudiet viser at buffersonene kan bebygges med bygningsvolumer som gjentar størrelser og materialbruk. På den måten vil Værlesandens bystruktur bli tydeligere, og lave byggehøyder i forkant vil gjøre bebyg­ gelsen synlig fra sjøen.

KONKLUSJON Det vil ha stor betydning for mangfoldig tettstedsutvikling om kulturminnevernet

KARI DUE ULLA er arkitekt, ansatt hos 4B Arkitekter.

Hun har jobbet med flere rehabiliterings­ prosjekter, blant annet Eidsvolls­ bygningen og Urbygningen på NMBU. I perioden 2017-2020 fullførte hun et treårig erfaringsbasert masterstudium i arkitekturvern. Artikkelen er et sammendrag av masteroppgaven «Byreparasjon som alternativ kulturminnestrategi.

Belyst gjennom et situasjonsstudium av søndre bydel i Moss».

kommer tidlig på banen, helst før detaljplan­ leggingen igangsettes. I stedet for protester i etterkant, kan tidlige mulighetsstudier rette oppmerksomheten mot historiske kvaliteter som styrker identitet, særpreg og stedstilhø­ righet. Visuelle mulighetsstudier kan føre til at kulturminnesektorens synspunkter får en styrket påvirkningskraft.

For å sikre en god bydelsutvikling i søndre bydel av Moss, bør krav til kulturmiljøenes omgivelser inkluderes i

reguleringsbestemmelsene. Hensikten er ikke å forhindre fortetting, men å sørge for at løse intensjoner om bygningsarv omfor­ muleres til forpliktende planbestemmelser.

Undersøkelser viser at historiske bygnings­ miljøer har høy tilflyttingsattraktivitet, og på lengre sikt kan en bevisst kulturminne­ satsing føre til at søndre bydel i Moss blir en lokal turistattraksjon.

STATLIGE PLANRETNINGSLINJER FOR SAMORDNET BOLIG-, AREAL- OG TRANSPORTPLANLEGGING Fastsatt ved kgl.res. av 26.09.2014, jf. Plan- og bygningsloven § 6-2 4.3 I by- og tettstedsområder og rundt kollektivknutepunkter bør det legges særlig vekt på høye arealutnyttelse, fortetting og tranformasjon. I områder med stort utbyggingspress bør det legges til rette for arealutnyttelse utover det som er typisk. Samtidig bør hensynet til gode uteområder, lysforhold og miljøkvaliteter tillegges vekt, i tråd med statlige normer og retningslinjer.

6.4 Kommunene skal legge retningslinjene og vedtatte regionale planer til grunn for arbeidet med egne planer og for behandling av private planforslag. Kommunene bør i overordnede planer fastsette minimumskrav til utnytting i fortettingsområder.

INTERIØRBUTIKK · INTERIØRARKITEKT KULTURHISTORISKE TAPETER BELYSNING · MØBLER TEKSTIL · GARDINOPPHENG MØBELSTOFF M.M. ken Tapetbo rv ka til Nors e. tapeten

torill@tsh-interior.no | M: 905 96 405 | Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

FORTIDSVERN

73

DEN MURTE BUE

BYGNINGSELEMENT MED HISTORISK STYRKE Murverk er et bærende materiale. Lastene som legges på murverket er med på å gjøre det stabilt.

Murverket står under trykk. Det er vekten av muren og forbandet det er murt med som «låser» dette sammen. Krefter som strekk, bøying og skjær tåler det lite av. Mørtelen dette blir murt med har begrenset styrke og ligger der som en «pute» mellom steinene. Den svake kalkmørtelen er til en viss grad elastisk og kan ta opp noe bevegelse i murverket Av Murmester Øyvind Buset – Illustrasjoner av Arkitekt Jens Treider

N

år man vil ha en åpning i en vegg blir det naturlig å lage en bue.

Lastene over buen blir overført til buens form og ledes ut mot sidene til pilarer og vegger. Inne i buen kan vi se for oss en trykklinje som fører kreftene videre nedover murverket og helt ned til murens fundament. Trykket fra buen fører ikke bare laster rett nedover, men gir også et skyv horisontalt.

Figur 1

tidlig som i Babylonia og det gamle Egypt.

Etter tradisjonen skal den greske filosofen og matematikeren Arkimedes ha uttalt «Ikke rør mine sirkler» like før han ble drept av en romersk soldat.

En sirkel er en lukket kurve der alle kur­ vepunktene ligger like langt fra et fast punkt, sentrum. Alle teglsteinene og fugene rettes inn

mot senteret. Komplekse buer og hvelv består av flere sammensatte deler tatt fra sirkelen.

Andre bueformer - parabelformede, elliptiske, kjedelinjer – finnes sjelden historisk; ikke fordi slike kurver er praktisk vanskelige å gjenskape, men mest fordi buer med konstant tykkelse har en indre og ytre overflate som vanskelig lar seg uttrykke

De tidligste bueformer var i form av en halvsirkel bygget opp av kilesteiner. Når steinen er kileformet, kan buen stå uten mør­ telfuger. Slik ser vi det blant annet i de eldste romerske byggverk. Hvis selve steinene ikke er kileformede, oppnås krumningen ved at mørtelfugene gjøres kileformet.

De klassiske murte buene er basert på sirkelen. Sirkelen har vært betraktet som en perfekt matematisk figur helt fra oldtiden.

Matematiske arbeid med sirkelen finner vi så

Denne artikkelen tar for seg noen grunnleggende sider ved historiske murte buer. Hvelv som er basert på de samme buene blir bare nevnt. Det som skrives om statikk er overfladisk og med for å lage en forståelse av kreftene i murverket. På en workshop i Murbyen Oslo denne høsten er det buene i figurene 3,4,5 og 6 som blir satt opp. Artikkelforfatteren Øyvind Buset er Daglig leder av Norsk Murforum, og for tiden styreleder i Murbyen Oslo.

74

FORTIDSVERN

matematisk. Et unntak er sirkelbuen; avstanden mellom to sirkler med samme origo er alltid lik langs radien. Sirkelbuen tilfredsstiller dermed en uskreven regel for tradisjonelt murverk: Fugene skal være vinkelrette på den indre overflaten og bueaksen samtidig.

FIRE GRUNNLEGGENDE BUEFORMER Figur 2 Bredden på de fire buene i eksemplet figur 2 er like, men pilhøyden er forskjellig. Buene varierer i bueform og pilfor­ hold. Pilforholdet er forholdet mellom murbuens grunnlinje (den rette linje mellom opplagspunktene) og til buens høyeste punkt. Rundbuen er en halv sirkel med ett senter. Spissbuen er sammensatt av to segmentbuer med senter på opplags­ punktene. Segmentbuen, også kalt stikkbuen, er mindre enn en halv rundbue. Senter er under buens grunnlinje. Kurvbuen består av tre eller flere sammensatte buer. På høyre og venstre side er det to like deler av en sirkel. Den flate delen imellom er en segmentbue med større radius som tangerer de to mindre buene.

Figur 3 Rundbue har en form som en halvsirkel. Den runde buen er den vanligste bueformen på romerske monumentale bygninger (amfiteater, broer, akvedukter) og dominerte også arkitekturen i tidlig og høy middelalder (romansk). Etter mel­ lomspillet mellom gotisk stil, som favoriserte den spisse buen (12.–15.århundre), ble den runde buen også ofte brukt igjen i tidlig moderne arkitektur (15.–19.århundre). Med en rund bue er spennet og pilhøyden strengt knyttet til hverandre, pilforholdet er 1:2. Jo større spennvidde, jo høyere bue.

Figur 4 SPISSBUE ELLER GOTISK BUE Den spisse buen er en bue konstruert fra to sirkler med et toppunkt. I arkitektur regnes det som et sentralt element i gotikk. De ble brukt i gotisk sakral arkitektur fra første halv­ del av 1100-tallet. Denne bueformen spredte seg fra Frankrike til Tyskland rundt 1200, ble brukt til tidlig på 1500-tallet og ble tatt opp igjen århundrer senere i den nygotiske tiden. Den gotiske buen utføres også som en lansettbue eller en fortrykt spissbue. Ved å plassere senter for buen utenfor opplagspunk­ tet får man en lansettbue. Ved å plassere senteret innenfor opplagspunktet får man en fortrykt spissbue.

Figur 5 KURVBUE En symmetrisk kurvbue består av minst tre buesegmenter med forskjellige radier. De enkelte buesegmentene i kurvbuen er tangentielt delt sammen. Som regel starter en kurvbue med sterk krumning i begynnelsen av buen, mens krumningen er mindre i toppunktområdet. Dette skaper en nedtrykt bue som ser ut som en liggende ellipse, men er mye enklere å konstru­ ere enn en ellipse. Kurvbuen har vanligvis et pilforhold under 1:2. Kurvbuen er stort sett ukjent i antikken og middelalderen, men dukket oftere opp i den tidlige moderne perioden.

Figur 6 SEGMENTBUE/STIKKBUE En segmentbue består av bare ett enkelt segment av en sirkel.

Segmentbuen er derfor egnet for flate spenn. Pilforholdet er mindre enn 1:2. Segmentbuer var vanlige i middelalderen og er brukt helt frem til vår tid. Rette buer er ekstreme tilfeller av en segmentbue med et pilforhold nær null. Den teknikken bruker vi også i dag når vi lager en murt rett bjelke over et vindu. Bjelken mures i en svak nesten ikke synlig bue.

FORTIDSVERN

75

Stikkbuen var også egnet som gulv over kjellere. Da brukt som kappehvelv mellom stålbjelker.

MURVERKETS MATERIALER Teglmurverk er murstein av brent leire, mørtel og forbandet det er murt sammen med. For å forstå den bærende buen, er det også nødvendig med litt materialkunnskap om de tre enkelte delene: teglstein, mørtel og forbandet. Det ble tidligere nesten utelukkende murt med kalkmørtel, som er lett gjenkjennelig på den lyse mørtelfargen. Bindemidlet til kalkmørtelen er brent og lesket kalk. Ved å brenne kalkstein, CaCO3 (f.eks. Marmor) spaltes karbondioksid fra kalk og vi får kalsiumoksid CaO. Ved å tilføre vann (lesking) dannes kalsiumhydroksid Ca(OH)2. I denne prosessen frigjøres en stor mengde termisk energi. I noen tilfeller ble den varme nyleskede kalken brukt direkte uten lagring (hot mix), men som regel ble den lagret i kalkkuler over lengre tid før bruk. Ved å tilsette sand til den leskede kalken får man kalkmørtelen.

Med kalkmørtel er ikke blandevannet involvert i herde­ prosessen. Den nødvendige mengden blandevann bestemmes derfor utelukkende av mørtelens bearbeidbarhet. Når vannet tørker ut, etterlater det seg porer. Porøsiteten letter tilgangen til atmosfærisk luft, som er nødvendig for herding. CO2 i luften reagerer med kalsiumhydroksid og det dannes på nytt CaCO3 under frigjøring av vann, «karbonatisering». Med de store veggtykkelsene som er vanlige i historiske bygninger, kan det ta veldig lang tid for denne prosessen å komme helt inn i konstruksjonen. Hvis porevanninnholdet er for høyt hindrer det tilgangen på CO2.

Noe fuktighet trengs allikevel. For at karbonatiseringsre­ aksjonen skal fungere trengs relativ fuktighet, 50–70 prosent.

Det er årsaken til ettervanning av mørtelen der uttørringen er for kraftig. Gjelder spesielt ved pussarbeider.

Så hvis uttørringen er for kraftig får vi avbrudd av karbo­ natiseringsreaksjonen og herdingsprosessen forstyrres. Totalt sett er herdingsprosessen uansett treg. Full styrke kan oppnås under perfekte laboratorieforhold med uhindret lufttilgang etter ca. 8 uker. I praksis forhindrer vannet som fremdeles er i mørtelfugene tilgang til luft. Karbondioksidet i luften når ikke kalken og herdingen går tregt. Bruk av porøst steinma­ teriale kan gjøre at fugene tørker raskere og mørtel kan herde raskere, men full styrke får man ikke før lenge etter 8 uker.

I historiske kalkmørtler kunne det også brukes tilslag som gir mørtelen hydrauliske egenskaper. Tilsetning av finmalt teglsteinsmel eller naturlige pozzolaner før eller etter at kalken ble brent, vil gi mørtelen svakt hydrauliske egenskaper (herding med vann på grunn av dannelsen av silikater). Ved muring av buer var det gunstig med noe hydrauliske egenska­ per for å få raskere og høyere fasthet Portland-sement slik vi kjenner den i dag ble ikke brukt før i andre halvdel av 1800-tallet og i Norge noe senere. Med innføringen av sementmørtel fikk man en høyere og raskere fasthet på murverket. Dette var gunstig for å minimere deformasjonen av buen under byggeperioden.

Dette gjorde også at trykkfastheten til murstein av tegl og spesielt naturstein kunne utnyttes mye mer. Som et bilde på det var grensen på spennvidden for steinbroer rundt 40 meter, men etter at sementen kom rundt 1900, var grensen nesten 100 meter.

Steinene som er bygd inn i historiske murverk kan ha svært forskjellige egenskaper. De spenner fra forholdsvis lav styrke i håndbanket teglstein til ekstremt motstandsdyktige naturstein. I denne artikkelen forholder vi oss til teglsteinen og kalkmørtelen, eventuelt kalkmørtel med svakt hydrauliske egenskaper.

76

FORTIDSVERN

murkonstruksjon tar man ikke hensyn til dette fordi man har en mørtel med en høyere fasthet og heft til teglen.

TEGLSTEIN Teglstein er en kunstig fremstilt murstein.

Det som ble produsert fra middelalderen og tidlig moderne tid regnes som et grovkera­ misk produkt. De har mangfoldige utseende.

Kvaliteten og holdbarheten til materialet kan variere sterkt. Teglstein er forskjellige i sine materialegenskaper avhengig av hvor råstoffet er hentet. Hvert prosesstrinn i produksjonen, råstoffutvinning, prosessering, forming, tørking og brenning påvirker utseende og kvalitet. Teglsteinens kvalitet, som lett brent eller hardbrent ble identifisert og sortert. Allerede i senmiddelalderen ble teglen sortert og differensiert på fabrikken i opptil tolv kvalitetsnivåer. Sortering i fire kvaliteter var vanlig rundt 1900.

Teglsteinprodusenter fra den tidlige industriperioden fikk i starten ikke alltid til en høy kvalitet med de nye produksjonsme­ todene. En tysk ingeniør W. Olschewsky, skrev i 1885 etter undersøkelser av mange teglsteinsbygninger i Berlin: Når du ser den omfattende skaden som ofte oppstår i nyere teglfasader kort tid etter at de er fullført og det faktum at mange gamle murbygg har eksistert i århundrer uten noen skade, kan man mene at det ble laget mye bedre teglstein i tidligere tider. Ting var altså bedre før, før i tiden også.

Det kom en kraftig industrialisering i teglindustrien. Den moderne ringovnen ble oppfunnet i 1839 og patentert i 1859.

Produksjonsvolumet økte kraftig. Kvalitet og utseende er bestemt av det lokale råstoffet og brennprosessen. Teglsteinens mangfold tidligere lå i det store antallet produksjonsste­ der. Nå er det færre tilbake, men muligheten for miksing av råvarene er mye større og kvaliteten er slik man ønsker den skal være.

De fire utsorteringene var, Klinker (tegl brent over sintringspunktet), hardbrent, mellom­ brent og lysbrent. Til muring av buer ble ofte mellombrent valgt.

Gule teglsten har et høyere innhold av kalk som gir den gule fargen. Når tegl med mye kalk brennes drives CO2 ut og gjør teglen mer porøs enn en rødbrennende leire. Eldre gult tegl er importert, ofte fra Nederland.

Rosa teglstein er en blanding av rød og gulbrennende leire.

Med lang erfaring kan man kjenne igjen kvaliteter ved å studere farge og porøsitet.

Allikevel skal vi være forsiktige med å bedømme egenskapene kun ut ifra dette.

Resultatene fra testing i et laboratorium kan overraske oss.

FORBAND Fugen er altså det svakeste punkt i det klassiske murverket. Trykket murverket belastes med må overføres til neste tegl­ stein uten at kalkmørtelen trenger å ta opp nevneverdig skjærkrefter. Dette gjøres ved at ingen vertikale fuger (stussfuger) ligger over hverandre. Hver tegl har en overlapp, binding, med minimum ¼ steinlengde over den underliggende teglen. Ved å variere forskyvningen av de enkelte teglene vil man få et sterkt bindende mønster i murverket.

Det murte forbandet har derfor en betydning utover det estetiske.

Figur 7 Illustrasjonene viser hvilket forband som egner seg best avhengig av hvilken retning kreftene kommer. Kommer stussfugene tett på hverandre i den retningen kraften kom­ mer, revner murverket lettere. I en moderne

Figur 1 Kreftene fra buen går altså ikke bare loddrett, men gir også skyvekrefter horisontalt. Dette er krefter vegger og søyler må ta opp. Svikter dette forflytter anlegget for buen seg og vi får en oppsprekking av buen. Oppsprekking av buen er gjerne et tegn på setninger i grunnen.

Mange murgårder er satt på leirgrunn eller annen grunnforhold som setter seg under belastning. Man murte derfor opp veggene feltvis rund bygget, slik at belastningen fordelte seg noenlunde jevnt over. Setninger i grunnen og også kryp/svinn i selve fugene tok man hensyn til. Noen skjevheter vi ser i dag kan ha sin opprinnelse fra selve byggetiden.

Når man skal undersøke eldre murgårder må man bruke god tid på å bli kjent med hele bygget. Et riss eller oppsprekking kan ha årsak i noe som ikke er helt innlysende.

Istandsettingen trenger heller ikke bety at det skal rettes opp til det originale. En bue med jevnt fordelte laster over seg vil tåle store krefter. Får bygget setninger blir det synlig i buen. Murverk murt med kalkmørtel synes å være elastisk og tåle noe bevegelse. Så lenge trykklinjen er og forblir innenfor tverrsnittet i buen blir den stående. Men formen til en sirkel stemmer ikke overens med trykklinjen.

Trykklinjen er også forskjellig i forhold til belastningen av buen. Det er nyttig for oss å få en generell oppfatning av hvor trykklinjen går.

KJEDEBUEN For å få en viss forståelse av hvordan trykklinjen går kan vi se til kjedebuen. Rober Hook 1635–1703 skrev dette: Den ideelle formen på en bue er nøyaktig den på et fritt hengende kjede, bare opp ned.

Figur 8 De klassiske buene er ikke murt etter dette prinsippet, men vi kan lære av kjedeformen for å få et visuelt inntrykk av hvordan bue står. Ser vi på hele formen i eksemplet, er tykklinjen i den, ganske nære formen til en gotisk bue.

RØD TEGL Norsk leire gir røde teglstein har et stort fargemessig omfang. Rødfarge kommer fra høyt innhold av jern i leira.

FORTIDSVERN

77

Går vi tettere mot kjedebuens topp blir den mer lik er en sirkelbue. Kan vi forestille oss kjedebuen innenfor tverrsnittet av den murte buen vil den stå godt. Dette er en forenkling, men praktisk nyttig når vi jobber med gamle buer.

Figur 9 Sirkelen vi murer etter stemmer ikke helt med trykklinjen, men så lenge trykklinjen er innenfor den murte buen vil den ikke sprekke opp.

Figur 10 Forskyves trykklinjen utenfor buelinjen vil vi få oppsprekking.

En murt sirkelbue har som regel murverk over seg som gir et jevnt fordelt trykk over buespennet. Dette stabiliserer buen og hindrer den i oppsprekking. Den tåler store laster.

Et tønnehvelv er en sirkelbue uten overfylling. Her var det vanlig å fylle opp masse på siden av hvelvet for å motvirke oppsprekkingen Figur 11 Å SLÅ EN BUE Passer og vinkel er viktige måleverktøy i murerfaget. Dette ser vi igjen i flere av laugsskjoldene.

Figur 12 Rundbuen slås ved først å finne sentret som er halve av spennvidden M. Slå den halve sirkelen med utgangspunkt i senteret M. Radiusen er lik halve spennvidden R. Figur 13 SPISSBUE Med spennet mellom punkt A og punkt B, slå en bue med radien R = AB, som resulterer i toppunktet S. linjen mellom punktene A, B, S resulterer i en likesidet trekant.

78

FORTIDSVERN

vinkelrett linje på AS og BS. De krysser ved punkt M. Punkt M er utgangspunktet for å slå buen.

Ved å legge senter for buene utenfor anleggslinjen til A og B vil man kunne slå en lansettbue. Tar man utgangspunkt i punkter innenfor A og B kan man slå en fortrykt Gotisk bue.

Figur 14 KURVBUE MED TRE SENTER For spennet S = AB tegner man først den vertikale midtlinjen og tegner pilhøyde H = MC på denne. Deretter trekker du punktene A og C, trekk pilhøyden MC fra M på avstan­ den AM og få punkt D og dermed avstanden AD = L. Fra C trekker du ifra L på avstanden AC. Midt mellom A og skjæringspunktet E av L med AC settes en vinkelrett linje opp på AC, og i skjæringspunktet for denne linjen med AB oppnås sentrum av buen M1. I skjæ­ ringspunktet mellom denne loddrette linjen og den vertikale midtlinjen fra første trinn, oppnår man M2. Deretter bruker man punktet M som midtpunkt og måler opp avstanden til punktet M1. Deretter slår man om linjen MB og oppnår punket M3. Buene rundt midten av buene M1, M2 og M3 resulterer i kurvbuen.

Figur 15 SEGMENTBUE Sett opp den vertikale midtlinjen på anlegg­ slinjen AB. Deretter trekker du pilhøyden, så får du toppunktet S. Trekk opp punktene A og B med S. Finn senter og trekk opp en

FORMBUE For å mure en bue trenger vi en forskaling, formbue. På et gulv eller plant bord streker man opp buen i full størrelse. Over stre­ kene legges de plank man skal bruke til bueformen. På disse streker man på ny opp bueformen. Ved hjelp av øks og høvel formes buen etter blyantrisset. (litt mer moderne verktøy er tillatt i dag) Er buen en til to steins dyp lages to bueskiver og ovenpå dette legges en kledning.

Figur 3 1. Sett opp bueskiven nøyaktig i lodd og vater. Bruk kiler til justering. Når bueski­ ven senere skal fjernes gjør fjerning av kilene at bueskiven senkes og blir enklere å ta ut.

2. Mål og tegn inn aksen og senter av toppsteinen på bueskiven 3. Plasser toppsteinen og merk av kantene på steinen.

4. Mål avstanden fra toppsteinens kanter til anlegget. Fordel antall stein og regn ut skiftegangen. En tegltykkelse pluss en fuge. Innerste del av fugen bør ikke være smalere en 0,5cm 5. Merk av fugene på bueskiven.

6. Sett en spiker i det geometriske sentrum av buen og fest en snor 7. Strekk snoren ut forbi muringen for å finne retningen teglen skal ligge. Bemerk at snoren viser aksen / senterlinjen av tegl eller fugen, ikke sidene på teglen.

MURING Teglstein har variasjoner i mål. Sorter derfor ut tegl til buen for å få likest mulige størrel­ ser. Før muring dyppes steinene i vann for at de ikke skal trekke vannet ut av mørtelen for raskt. For å unngå å belaste bueskiven skjevt mures det fra begge opplagspunktene

samtidig. Siste stein som legges i er toppsteinen. Komprimer fugene godt. Når mørtelen har «satt seg» kan forskalingen fjernes. Ved mindre åpninger kan bueskiven fjernes etter ca. et døgn. Dette gjøres ved at kilene løsnes og bueskiven senkes før den tas ut. Bueskiven skal ikke stå for lenge.

Når kalkmørtelen tørker vil fugene krype.

Det kan føre til at muringen legger mer vekt på bueskiven og fugene sprekker opp. Når bueskiven så fjernes kan man få setninger.

Skal du istandsette en bue bør mur­ mørtelen ha mest mulig like egenskaper som det opprinnelige. Murverk murt med mørtel basert på kalk som bindemiddel har en viss elastisitet. Mindre bevegelser kan tas opp i fugen uten at det dannes synlig riss. Lager man en reparasjon i murverket med materialer med større stivhet og styrke vil det bli som et fremmedelement og ødelegge for denne elastisiteten.

Portlandsementen ble tatt godt imot da den kom. Noe sement ble blandet i kalkmørtelen.

På den måten fikk man en mørtel lignende egenskaper som en hydraulisk kalkmørtel.

Teglmurverk som skulle stå blank, upusset, ble spekket med sementmørtel for å gjøre veggen tettere mot slagregn. Under opp­ muring ble fugene krasset ut ca. 2 cm. ren­ gjort og så spekket med en fet sementmørtel.

Dette ble veldig tette og harde fuger. Ved reparasjoner av denne type spekking velger vi i dag den svakere hydraulisk kalkmørtel.

Denne kan pigmenteres for å tilpasses den opprinnelige fargen.

Litteraturliste Josef Maier: Historisches Mauerwek Tanja Dettering, Helmut Kollmann: Putze in Bausanierung und Denkmalpflege Stefan M. Holzer: Statische Beurteilung historischer Tragwerke Andr. Bugge: Husbygningslære

FORTIDSVERN

79

ENDELIG HEIS TIL SLOTTETS SALER I NYTT TÅRN

HER SKAL INGEN LENGER MÅTTE BÆRES INN Sist gang det ble reist et tårn på Akershus slott, var på 1600-tallet da kong Christian IV regjerte. Nå gir et nytt tårn i borggården besøkende et alternativ til trapp så flere kan besøke slottets saler.

Tekst: Christian Ebbesen, daglig leder/arkitekt MNAL i Arkitektskap AS Marianne K. Brenna, seniorarkitekt i Forsvarsbygg, avdeling kulturminne Foto: Gitte Paulsbo

V

i må flere år tilbake for å finne ut hva som utløste prosjektet med å gjøre Akershus slott mer tilgjengelig. En gjest i rullestol under en regjeringsmiddag måtte bæres inn, og det ble tydelig at dette ikke var en verdig løsning.

Det ble etablert et handikaptoalett på slottet, men det stoppet der. Det gikk så flere år før Forsvarsbygg i 2012 fikk i oppdrag av Forsvarsdepartementet å utrede hvordan slottet kunne gjøres tilgjengelig for besø­ kende i rullestol, og i 2013 ble Arkitektskap AS engasjert som arkitekter.

Flere muligheter ble sett på, fra ordinær heis til trappeheiser og løftebord. Konklu­ sjonen ble at heis var den beste og mest fremtidsrettete løsningen, og at heisen skulle plasseres i det ene tårnet, Blåtårnet fra 1623. Løsningen innebar å erstatte tårnets betongtrapp, som er fra første halvdel av 1900-tallet, med en heis og ny trapp. Heisen ville tatt gjester og turister til etasjen med de store salene, til garderobe og toaletter og til de kongelige gravene.

være sikker på at byggearbeidene kunne gjennomføres uten å påføre slottet skader.

Samtidig ble det reist kritiske spørsmål fra flere hold. Spørsmålene dreide seg blant annet om at tiltaket medførte for omfattende inngrep i det fredete kulturminnet, og at involveringen av interessegrupper ikke hadde vært god nok. Særlig fikk innspill fra handikaporganisasjonene avgjørende betydning. De påpekte at den foreslåtte løsningen ikke ville være likeverdig, siden hovedinngangen ved regjeringsmiddager kun ville være for gående, mens personer som er avhengig av heis, ville måtte benytte inngangen i Blåtårnet. Løsningen ville bryte med intensjonen om at alle skal kunne ankomme en bygning på en likeverdig måte, noe som særlig er viktig når slottet danner rammer for demokratiske seremonier. Dette hadde Forsvarsbygg undervurdert da heis i Blåtårnet ble besluttet. Konklusjonen ble at departementet ba Forsvarsbygg om å se på flere løsninger, denne gangen med bredere involvering av interessegruppene. Høsten 2018 startet så prosessen som ledet frem til løsningene som står ferdig nå i 2021.

KRITIKK FØRTE TIL NY PROSESS Alt var klart for bygging i 2017, og Riks­ antikvaren hadde gitt tillatelse. Det var gjennomført grundige undersøkelser for å

SKAL KUNNE BRUKES AV ALLE I 2005 vedtok Regjeringen en handlingsplan om universell utforming, i tråd med inter­ nasjonale konvensjoner, med klart mål

80

FORTIDSVERN

DET NYE HEISTÅRNET er murt opp i forlengelsen av Arnebergs trapp i hovedinngangen.

Tegl og kalkstein ble valgt for at tårnet skal gli inn i borggårdens rike murhistorie, men det er lagt inn små detaljer som gjør at man kan se at det er fra vår tid.

LÆRKLEDTE VEGGER i cognacfarget lær preger interiøret i den innvendige heisen.

LED-lys i himling gir heiskabinen en jevn belysning. Heisgulvet har pigmentert eikeparkett, og heisdørenes kobberkledning er tatt igjen i kabinens sokkel.

FLETTET KOBBER­ KLEDNING. Kobberet gjør at heisdøren til venstre skiller seg ut fra andre dører.

Døren til høyre er inn til kirkens kongelosje.

Den nye losjedøren er en kopi av Arnebergs rikt utsmykkete tredører.

HEIS SETT FRA TRAPPEREPOSET. Heisdører og -kabin er kledt med forhåndspatinerte messingplater.

FORTIDSVERN

81

om å skape et samfunn der alle kan delta på lik linje. Ofte er man mest opptatt av å løse atkomsten for rullestolbrukere, men det handler om å gjøre det enklere for alle uav­ hengig av funksjonsnivå, fra personer med varig eller midlertidig nedsatt funksjonsevne til personer som triller barnevogn. I begrepet universell utforming ligger det en målsetting om at hovedløsningen skal kunne brukes av alle, og at det ikke skal benyttes spesialløs­ ninger, som rullestolramper og trappeheiser.

På et sted som Akershus slott, der begrens­ ningene er mange, kommer man imidlertid ikke utenom spesialløsninger. Prosjektet på slottet fikk derfor arbeidstittelen bedret tilgjengelighet. Siden tilpasning for personer med nedsatt bevegelighet tross alt innebærer de største bygningsmessige inngrepene, har dette vært det sentrale i prosjektet. For Forsvarsbygg og Arkitektskap har det vært et

82

FORTIDSVERN

viktig mål at flest mulig skal kunne benytte de tilrettelagte løsningene på en verdig måte og ved egen hjelp og føle seg likestilt med andre som besøker slottet.

28 FORSLAG TIL LØSNINGER Og løsningene som nå står ferdig, mener vi det er grunn til å være fornøyd med. Da prosessen startet opp på nytt i 2018, ble det laget en liste med kriterier det var viktig å oppfylle.

Vernemyndighetene, handikaporganisasjo­ nene, organisasjoner innenfor kulturminne­ vernet og brukerne av slottet ble invitert til å medvirke i form av dialog- og informasjons­ møter. Alle ble gitt anledning til å komme med innspill i flere omganger. Innspillene var avgjørende for å finne de beste løsningene. I søken etter gode forbilder ble det også sett til våre naboland, hvor det er gjennomført flere prosjekter med overføringsverdi.

Det ble drøftet hvilke deler av slottet som det var viktigst å gjøre trinnfrie. Den omfattende prosessen startet med hele 28 forslag til løsninger, som omfattet trappeheiser, løfteplattformer, ramper og heiser. Den ledet frem til fem konkrete steder på slottet hvor det skulle etableres til sammen to heiser, to løfteplattformer og en rampe. Disse løsningene gir i dag trinnfri atkomst til fire saler, Akershus slottskirke, publikumsbutikk med billettutsalg og til garderobe og toaletter.

Mens den tidligere løsningen hadde én heis, må det i dag benyttes to heiser for å nå slottets saler. For å besøke de kongelige gravene må man fortsatt gå i trapper.

Denne avveiningen ble gjort i samråd med handikap­organisasjonene, som mente at felles inngang var viktigere enn å kunne besøke større deler av slottet.

LØFTEPLATTFORM MELLOM SALENE. I Søndre Skriverstue er det installert en løfteplattform. Et nytt repos gir god plass for rullestolbrukere som skal svinge inn på plattformen.

INNGANGSHALL TIL SLOTTSKIRKEN. Teglsteinen ble gjenbrukt, da forhallens frontvegg ble flyttet ut. Arnebergs metallbeslåtte ytterdør ble på ny behandlet med grafittmønje, mens dekoren fikk et nytt lag med bladgull.

FRA FORSVARSBORG TIL SAMLINGSSTED Omkring år 1300 lot kong Håkon V Magnusson oppføre en forsvarsborg på Akersneset. Sentralt var et 20–30 meter høyt forsvarstårn, som fikk navnet Vågehalsen.

I 1527 ble borgen rammet av brann, og store deler av tårnet og borgen ble lagt i ruin.

På 1580-tallet ble Akershus bygget om til en bastionfestning, og selve middelalderbor­ gen til renessanseslott med bolig for kong Christian IV. Men allerede rundt midten av 1600-tallet begynte slottet å forfalle, og det ble etter hvert blant annet tatt i bruk til militært magasin. På 1890-tallet var slottet i elendig forfatning.

Da Norge ble et selvstendig rike i 1905, oppsto tanken om at Akershus slott kunne bli et samlingssted for nasjonen. Arkitekt Holger Sinding-Larsen ble engasjert for å gjennom­ føre bygningsarkeologiske undersøkelser

LØFTEPLATTFORMEN i Søndre Skriverstue er skjult i bordgulvet.

Håndløperen er av bronse. Det er nytt repos og trinn av furubord har nedfelte dotter av valnøtt som kontrastmarkering.

og sette slottet i stand. Undersøkelsene ga grunnleggende kunnskap om Akershus’ historie og nok til å kunne tilbakeføre slottet til slik det var i middelalderen, mente han.

Imidlertid mente opposisjonen at bare det som var helt nødvendig å gjøre for å ta slottet i bruk skulle gjennomføres, og at man skulle unngå det som kunne oppfattes som stilhistorisk forfalskning. Bygningsdeler som var gått tapt, som vågehalstårnet, skulle bare markeres. Med dette som program ble arkitekt Arnstein Arneberg i 1929 ansatt for å lede restaureringsarbeidene som skulle gjøre slottet til representasjonslokaler for staten.

ARNEBERGS ARBEID PÅ SLOTTET Tilgjengelighetstiltakene på slottet berører nesten bare de delene av slottet som ble byg­ get av Arneberg. Slottets østfløy var nærmest en ruin da Arneberg startet arbeidene med

å etablere en representativ hovedinngang og et sammenhengende romforløp mellom nord- og sydfløy. Østre del av middelalder­ borgen besto av tre bygninger, en tredeling som Arneberg videreførte. Inngangspartiet i borggården fikk en symmetrisk toløpstrapp med kalksteinsfront lagt i et intrikat mønster.

Selve fløyen, som har et tydelig svalgangs­ motiv, ble kledt med samme type stein.

I vågehalsfløyen spente Arneberg nærmest opp en teglvegg mellom restene av forsvar­ stårnets vegger i nord og sør. Snittet av de tre meter tykke tårnveggene er markert som små fremspring i fasaden mot borggården, hvorav sørveggens bruddflate i naturstein trolig er opprinnelig, mens nordveggen er markert med ny stein. Fløyen har ikke synlig tak, men en steingesims lagt som en ujevn brutt linje for å markere at byggverket ikke er avsluttet.

Borggården ble senket til opprinnelig

FORTIDSVERN

83

nivå, og vågehalstårnets tykke vegger ble markert i borggårdens gulv.

Arneberg fjernet også puss på eldre vegger, både utvendig og innvendig, slik at man i dag kan lese slottets bygningshistorie i murverket. Den store middelalderteglen er lett å finne i bygningenes nedre deler, mens tårnene og fløyenes andre etasjer er bygget med renessansetegl, som har et mindre format. Arnebergs egne tilføyelser er bygget av stor tegl som i middelalderen, den samme teglsteinen som han benyttet til Oslo rådhus, som han arbeidet med parallelt.

KJENT FOR SIN RIKE DEKOR Arnebergs arkitektur er preget av det tradisjonelle, og han hentet inspirasjon i eldre stilarter, blant annet i norsk trearkitektur på storgårdene og nordisk renessanse. Han utviklet en egen ornamentikk av forenklete geometriske former, som han brukte til smijernsarbeider som lykter, rekkverk og dørdekor. Solid håndverk preger hans arbei­ der, selv om han på 1930-tallet begynte å ta i bruk moderne byggematerialer og teknikker, som sement. Noen typiske kjennetegn ved hans arkitektur, som man også finner igjen på slottet, er smårutete vinduer, metallbeslåtte dører med dekor og dører med panel lagt i fiskebensmønster. I tillegg til tegl brukte han ofte naturstein til grunnmur, som omramming rundt dører og vinduer eller til å kle fasaden.

Steinornamentikk i form av segl, emblem eller våpenskjold går også igjen, som på trappefronten i slottets borggård, som prydes av riksvåpenet.

MÅTTE TA HENSYN TIL SLOTTETS HISTORIE For å ivareta Akershus slott som kulturminne var det helt sentralt at de nye løsningene ikke skulle forringe slottet på noen måte, verken visuelt eller ved store inngrep i bygnings­ massen. Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo har fulgt prosessen hele veien til mål.

Alle løsninger er blitt grundig analysert og drøftet helt ned til de minste detaljer.

Hensynet til slottets lange og rike historie har vært viktig, og særlig er det blitt vist stor varsomhet for de eldste delene, men også de delene av slottet som Arneberg restaurerte i første halvdel av 1900-tallet, er blitt behand­ let med stor respekt.

Hvert av de fem stedene på slottet hvor det er gjort endringer, har sitt særpreg og sin historie. Det har vært et mål at de nye elementene skal innordne seg slottets egenart og kvaliteter. Samtidig er de nye elementene gitt en tydelig signatur fra vår tid.

Behovet for å bedre tilgjengeligheten på slottet er ikke forbigående. Derfor er hver løsning utformet med ambisjon om at de skal være permanente og tilføre slottet et nytt lag som representerer vår tid i slottets lange historie. Det har vært et mål å bruke gode materialer som tåler tidens tann.

Forsvarsbygg, Arkitektskap med rådgivere og

84

FORTIDSVERN

REKKVERK OG HÅNDLØPER. Rekkverket skal sikre mot fall når løfteplattformen er i bruk og fungere som tosidig håndløper når det er trapp.

Stripene av hvit carraramarmor gir god kontrast som trinnmarkering.

BETJENINGSSØYLER SOM RØD TRÅD. All automatikk er plassert i like betjeningssøyler spesialtegnet for slottet. Den nye inngangshallen har fått et lite vindu, der en helle av gjellebekkmarmor er gjenbrukt i vindusposten.

ikke minst alle de dyktige håndverkerne har lagt ned en stor innsats for å nå disse målene.

DET NYE HEISTÅRNET Til hovedinngangen i borggården er det bygget et nytt heistårn i forlengelsen av Arnebergs monumentale trapp. Heistårnet fikk sin naturlige plassering innenfor Arnebergs markeringer i borggårdsgulvet og på vågehalsfløyens vestvegg. Det gir tårnet en skrå plassering i forhold til østfløyen og trappen, noe som gjør at heisdørene på nedre

nivå henvender seg mot inngangen i nord­ fløyen der gjestene kommer inn.

Heistårnet er murt med bærende vegger for å videreføre en tradisjon på slottet.

Det er brukt hollandsk teglstein, og fargen på tegl og fuger er valgt for at tårnet skal gli godt inn i borggårdens rike historie av teglsteinsmurer.

For å tilpasses heisen og gi plass til snusirkel for rullestol måtte trappen gjøres noe bredere. Hele trappen ble skånsomt demontert og bygget opp igjen av samme stein, men med ny horisontal forbindelse til heisen. Det gjør at to gjester nå kan gå side om side i trappen. En ny smijernshåndløper på toppen av brystnin­ gen gjør også trappen tryggere å gå i.

Tårnets sokkel, døromramminger og gesims er laget i gradhugget kalkstein fra Öland i Sverige. Ortocerkalksteinen som Arneberg brukte til trappefronten og østfløyen, og som finnes en rekke steder på slottet, er ikke lenger å oppdrive.

Heisdørene er beskyttet med porter som vil være lukket når heisen ikke er i bruk. De er laget av eik, beslått på begge sider med flettet, sortbehandlet, rustfritt stål, festet med messingbolter. Innvendig er heisen kledt med oksidert messing, mens det på gulvet er skiferheller som på trappereposet.

TIL DE STORE SALENE For å komme videre fra inngangsplan og opp til salene, måtte det etableres en innvendig heis. Plass til heis ble funnet i slottskirkens kongelosje, som ikke er i bruk, og i en anretning i etasjen over. Heisen måtte spesiallages for å passe inn. Heisdører og -sjakt henter inspirasjon fra Arnebergs dører til viktige rom, som er kledd med metall og har en rik dekor. De nye heisdørene i begge etasjer er kledd med flettet, oksidert kobber og har et strammere uttrykk som representerer vår tid. Utformingen har et tydelig slektskap med heisdørene i borggården og gir samtidig heisen god synlighet. På øvre plan er heissjakt og gang til anretning kledd med samme type kobberplater, med enkel inndeling i horison­ tale felt. Innvendig er heisveggene kledd med lær, og gulvet har pigmentert eikeparkett.

Heisstolen er relativt smal, og interiøret har fått et vakkert og tidløst utseende, som skal gi en lun og trygg opplevelse.

LØFTEPLATTFORM SKJULT I TREGULVET Mellom to av salene er det en høydeforskjell på ca. 30 cm. For å avta for denne er det installert en løfteplattform som ligger nedsenket i tregulvet. Det måtte også bygges et nytt repos, slik at rullestoler kan svinge inn på løfteplattformen. Plattformen er kledd med de opprinnelige gulvbordene for å bli så lite synlig som mulig når den ikke er i bruk.

Betjeningsknappene er montert i spesiallagde betjeningssøyler. En håndløper av bronse og smijern har samme formspråk som et nytt rekkverk i kirkeinngangen.

SKJULT LØFTEPLATTFORM. Inngangshallen til slottskirken sett fra kirken. Løfteplattformen er skjult i trappen. Den doble døren kan åpnes med en bryter plassert på en betjeningssøyle i kirken.

FORTIDSVERN

85

SLOTTSKIRKEN FIKK ELEGANT LØSNING Det har vært kirke i slottets sydfløy siden 1500-tallet, men først på 1850-tallet fikk kirken inngangshall mot borggården. På 1930-tallet gjorde Arneberg inngangshallen mindre. Takform ble endret, og inngangen fikk en flott stålbeslått ytterdør. Gulvet i kirken ligger omtrent en meter lavere enn gårdsrommet, og en trapp fylte nesten hele hallen.

Løfteplattform var eneste mulighet for å oppnå en god trinnfri inngang. Det er valgt en elegant løsning med plattform integrert i trapp og repos, som er nesten helt skjult når den ikke er i bruk. For å få plass måtte hallen utvides til sin opprinnelige størrelse.

Siden inngangens funksjon ellers ikke skulle endres, ble det besluttet at frontveggen skulle demonteres og rekonstrueres ca. en meter lenger ut, mens taket ble forlenget og ytterdøren remontert.

Tidligere hadde gulvet og trappen heller av gjellebekkmarmor. Hellene lot seg ikke redde, og steinen var ikke lenger å oppdrive.

Valget falt på kolmårdsmarmor fra Sverige, som er en av steinsortene Arneberg har benyttet i kirkerommet. I trinnene er det felt inn striper med hvit carraramarmor som kontrastmarkeringer. Det er laget et rekkverk til trappen, med håndløper av bronse som bæres av smijernsstolper med korsformet snitt. Dørene er blitt oppgradert og utstyrt med dørautomatikk.

DEMONTERING AV TRAPP. Steinblokkene i Arnebergs trappefront ble lagt i et stort telt etter hvert som de ble demontert. Nærmest i bildet sees midtpartiet av trappefronten. (Foto: Forsvarsbygg)

RØD TRÅD GJENNOM SLOTTET Akershus slott kan fremstå som en labyrint som er krevende å orientere seg i. For å gi best mulig brukervennlighet er alle betjeningsknapper for heiser, plattformer og dørautomatikk plassert i gjenkjennelige betjeningssøyler. Disse søylene er spesial­ tegnet og produsert for slottet, utformet i smijern og messing, og danner en rød tråd som gjøre det lettere for de besøkende å bevege seg rundt i slottet.

STEINHUGGER INGAR JOHANSEN hos Johansen Monumenthuggeri bearbeider steinblokkene som skal brukes til sokkelen på tårnet. (Foto: Alba Lasanta Ebbesen)

Kilder Arneberg, Arnstein (1957). Akershus slott. Byggekunst nr. 4. 1957 s. 85-87 Mørch, Morten Ole (2006). Arnstein Arneberg – mennesket og arkitekten, byggverkene og byggherrene. Ad Notam Sinding-Larsen, Holger (1909). Akershus slots gjenreisning – utkast til istandsættelse (av 1908), med erklæringer og uttalelser. Kristiania: Steen’ske Bogtrykkeri.

Sinding-Larsen, Holger. (1924). Akershus. Oslo: Eberh. B. Oppi’s Forlag.

Gerhard Fischers dagbøker 1-4, med fotodokumentasjon. Riksantikvarens arkiv Berg, A. (1950). Akershus slott i 1600-1700-årene. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Madsen, S. T. (1964). Akershus slotts restaurering. Historikk 1895–1963. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.

Forsvarsbygg (2015, endret 2017). Akershus festning. Verneplaner. Akershus festning (forsvarsbygg.no) Barne- og likestillingsdepartementet (2009). Norge universelt utformet 2025. Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009–2013 https://www.bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00002753 NIKU (2020). Fant ukjent mur på Akershus festning. Publisert på NIKUs hjemmeside: https://www.niku.no/2020/02/fant-ukjent-mur-pa-akershus-festning/

86

FORTIDSVERN

FORTIDSMINNEFORENINGENS ROLLE I SLOTTETS NYE TÅRN

–VI FÅR VÆRE FORNØYDE MED DET VI FIKK TIL Fortidsminneforeningens avdeling Oslo og Akershus fikk en bekymringsmelding om planene for å erstatte vindeltrappen med heis i det gamle Blåtårn fra 1623. Ideen kom fra selveste Riksantikvaren og hadde vært under forberedelse i flere år da vi begynte å nøste opp i saken.

S

Tekst: Svein Solhjell, styreleder i Fortidsminneforeningens Oslo og Akershus avdeling

ammen med Akershus Slotts Venner engasjerte vi oss grun­ dig ved å lese de tilgjengelige dokumenter i elektronisk saksinnsyn samt snakke med bl.a. leverandører av trappeheiser osv.

Snart ble vi involvert via befaring og i møter med Forsvarsbygg som hadde prosjektansvaret.

Det var særlig planene om å skjære seg ned i fjellet under Blåtårn for å lage en heissjakt ned i kjelleren, som rystet oss. Dette ville sette hele tårnet i fare fordi det er bygget på løsmasse over fjell. Ved siden av å skjære ut en heissjakt under tårnet var planen å lage åpning gjennom en middelaldermur samt bryte seg gjennom kjellerhvelv fra 1700-tallet. Man skulle også lage en skrånende adkomst i borggården og endre inngangen til Blåtårn.

Universell tilgjengelighet via Blåtårn fikk vi stoppet. Det var nok flere som så at dette kunne bli både risikabelt og kostbart. Man ville ha gjort et stort inngrep i det gamle slottet for bedret tilgjengelighet til kjelleren hvilket ikke hadde høy prioritet. God adkomst fra borggården til garderoben og videre opp i Christian IVs sal, var hovedsak for prosjektet. Så det opprinnelige konseptet ble droppet.

tilgjengelighet for bevegelseshemmede fra borggården og opp til garderobens nivå.

Vi prøvde å argumentere for trappeheis i den såkalte «Arneberg-trappen» eller for løfteplattform i dens søndre trappeløp.

Begge deler mente eksterne leverandører var fullt mulig. Men Forsvarsbygg og deres arkitekt ønsket heis og vurderte flere alternativer. Det endte med at trappen ble bygget om samtidig som det ble reist et heisbygg inntil. Dette er et betydelig inn­ grep i Akershus slott, men tiltaket berører fysisk bare den østfløyen som Arnstein Arneberg utformet, ikke eldre deler av slottet. Byggearbeidene er gjort med god kvalitet selv om valg av tegl og muring kan diskuteres. Men først og fremst har Arnebergs dobbelttrapp fått lide.

Forsvarsbygg har vært vennlig og åpen for dialog, mens Riksantikvaren ikke var veldig glad for vårt engasjement. Sett i ettertid er det klart at man brukte for lang tid med å diskutere Blåtårn og mulighet­ ene for trappeheis i vindeltrappen osv.

INTEGRERT LØFTEPLATTFORM i kirkens Samtidig brukte vi for kort tid etterpå til inngangshall. Når løfteplattformen ikke er i bruk, er å diskutere alternativer for dem som ikke den en del av trappen og knapt synlig. kan gå opp Arneberg-trappen. Alt ble ikke helt slik vi ønsket, men vi i Oslo og Akershus avdeling føler at vår innsats har Forsvarsbyggs arkitekt fant en tilgjen­ spart slottets gamle murer for store og dels gelig heissjakt fra garderobenivå og opp risikable inngrep. Vi får være fornøyde til Christian IVs sal over slottskirken. med det vi fikk til.

Det var veldig bra. Men verre var det å få

FREDNING OG ARKEOLOGI Akershus slott er automatisk fredet og har dermed kulturminnelovens strengeste form for vern i, fordi slottets eldste deler er fra middelalderen. Men også de nyere delene fra 1900-tallet er fredet. Fredningen gjelder både slottets eksteriør, interiør og borggård og en sikringssone på fem meter rundt hele slottet. Alle arbeider i grunnen skal overvåkes av arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

FORTIDSVERN

87

FAMILIEPROSJEKT I FREDRIKSTAD

VIKEN

Oslo

Fredrikstad

TAR VARE PÅ FARSARVEN Et håndverkssenter tar form i gamle Vaterland i Fredrikstad.

Takket være fire veldig entusiastiske søsken som ønsker å ta vare på farsarven sin.

Tekst og foto: Terje Hansteen

D

e har ikke tall på hvor mange timer de så langt har lagt ned i oppussingen av det gamle ELGO-bygget, like utenfor Gamlebyen i Fredrikstad. Men de har aldri angret på at de satte i gang med prosjektet for tre år siden, selv om det legger beslag på nesten all fritiden deres. Vaterland Bevarings­senter er allerede en realitet.

MANGE PLANER - Dette handler egentlig om flere ting. Blant annet å gjøre noe sammen som en familie, og ivareta arven for neste generasjon, sier Sarah Christianslund og viser rundt i lokalene sammen med sin søster, Susan Christianslund. De er i alt fire søsken som har like stor andel i Christianslund Holding AS, selskapet som står bak restaureringen av de to flotte teglsteinsbygningene. - Dette

88

FORTIDSVERN

handler også om at vi ønsker å løfte fram dette området i byen og vi ønsker å løfte fram Fredrikstad. Vi ønsker dessuten å bidra til sirkulær økonomi og på det området seiler nå Fredrikstad opp som en viktig by. Vi ønsker også å styrke håndverksfagene, for vi ser at vi her har en unik mulighet til å få til små verksteder her. Og vi vil bidra til å bevare kulturarven her i Vaterland. Dette er et viktig historisk område, og har etter hvert blitt en turfavoritt blant lokalbefolkningen.

LANG HISTORIE Vaterlands historie går tilbake til 1500-tallet, da var området en forstad til Fredrikstad festning, det som i dag er kjent som Gamle­byen. Fabrikk­lokalene ble bygget på slutten av 1800-tallet, og det ble etablert en eddiksyre­fabrikk på området. Like før første verdenskrig brøt ut, ble Sam Eyde interessert

i eiendommen. Hans selskap Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri, som var forløperen til Elkem, etablerte Fredriksstad Elektro­kemiske Fabrikker for å produsere ingredienser til sprengstoff.

Fra 1934 til 1975 drev så A/S Norsk Læder­ industri produksjon på området. I 1975 ble denne produksjonen lagt ned og bygningene ble overtatt av Ragnar Christianslund, faren til de fire søsknene. Han ville ha eiendom­ men til boligformål.

- Siden 80-tallet har bygningene vært uoffisielt kulturhus, utleid til diverse kunstnere og musikere. Blant andre brukte CC Cowboys bygningene som øvingslokale i mange år. Det har også være flere andre virk­ somheter her, deriblant et bilverksted. Men pappa lot ofte leietakerne være her leiefritt, så penger til vedlikehold ble det dårlig med, forteller Susan Christianslund.

- DET ER EGENTLIG helt utrolig hva dette bygget har overlevd, sier søstrene Susan (t.v.) og Sarah Christianslund. Vaterland Bevaringssenter går seg til, skritt for skritt.

VIL SAMARBEIDE MED SKOLER Søsknene har masse planer for bygningene.

I dag er en smed på plass, det samme er en tidligere VG-fotograf og en glassblåser. Snart kommer det også en gullsmed og et murer­ firma. De er i dialog med en møbelsnekker og finsnekker. Totalarealet på ca. 2000 kvadratmeter gir plass til mange.

- Vårt ønske er jo å skape et håndverks­ miljø her. Både smedyrket og glasshåndverk regnes som immateriell kulturarv, noe Norge som nasjon ser verdien av, og overfor Unesco har forpliktet seg til å verne om. Vi ønsker at håndverkerne skal kunne kan ha work­shop’er, både rettet mot skoler og private for å gjøre sitt yrke mer kjent blant folk flest, og bidra til rekrutteringen. Og vi er i dialog med Viken fylkeskommune som har en egen avdeling som jobber med håndverksfag. Målet er dessuten å få til et samarbeid med skoler som

tilbyr yrkesfag, samt grunnskolen. Foreløpig har vi hatt flere henvendelser fra folk som ønsker å være del av håndverkssenteret. Vi åpner også for fremleie for de som ønsker å dele sine lokaler med andre, sier Sarah Christianslund og legger til at de ser for seg kreative leietakere som kan utfylle hverandre.

- For å kunne bygge et levedyktig senter prioriterer vi de som enten allerede har hånd­ verk som levevei, eller som ønsker å etablere seg, fremfor de som gjør dette på hobbybasis.

INVESTERINGSPAUSE Kaifronten er nå ordnet, slik at bygget ikke raser ut i Glomma som renner forbi. Det alene kostet 1, 6 millioner kroner. Nå skal det jobbes med å få sikret tak og vegger og gjøre bygningsmassen tett. Det kommer til å koste rundt fem millioner og de har allerede fått inn et tilbud på jobben.

- Hva har dette kostet så langt?

- Vi har brukt fem – seks millioner og nå begynner kassa å bli tom. Nå er vi mer avhengige av støtte enn før og det er klart økonomien som styrer framdriften. Vi ser at vi nå må ta en investeringspause slik at vi ikke gaper over for mye, og risikerer å stå igjen med et tomt lokale og et stort lån.

Derfor er vi avhengige av å koordinere det videre arbeidet med det å få inn nye leieta­ kere. Vi ser på dette som et langtidsprosjekt.

Hvor lenge, det veit vi ikke. Vi føler at vi har fått til mye allerede og at vi så langt er halvveis, fastslår Sarah Christianslund som er daglig leder i familiefirmaet. Hun kan fortelle om mye økonomisk velvilje fra ulike hold.

- Det startet med at vi fikk støtte fra Fredrikstad kommune til å lage en antikvarisk tilstandsrapport, og bidrag fra fylkeskom­ munen og aksjonen ‘Ta et tak’ i regi av

FORTIDSVERN

89

Norsk Kulturarv for å utbedre et av takene.

Den antikvariske tilstandsrapporten, utarbeidet av Ingebjørg Øveraasen ved Bygnings­ vernhuset, ga oss et godt utgangspunkt for å utarbeide søknader om støtte til sikringen av kaifronten. Kulturminne­fondet ga oss 800 000 kroner, Viken fylkeskommune bidro med 250 000, Stiftelsen Uni 100 000 og Fredrikstad kommune har vi fått 60 000 fra.

Det er tydelig at de liker prosjektet vårt og vi ønsker å vise at det er attraktivt å hjelpe oss, og at vi får til ting. Fredrikstad kommune har et budsjett på 110 000 kroner til kulturvern, og av dem fikk vi altså 60 000, selv om de får mange søknader. Vi tror dette handler om at de synes prosjektet er spennende, de ser at vi innfrir, de ser resultater og at vi holder tidsfristen. Men hadde ikke kommunen og fylkeskommunen vært så velvillige, så hadde det vært vanskelig å få til noe.

SPENNENDE PROSJEKT - Vaterland Bevaringssenter søkte om støtte fra tilskuddsordningen Tekniske og industri­ elle kulturminner som har til hensikt å støtte bevaring av Norges tekniske og industrielle historie. Et av målene med tilskuddsordnin­ gen er å øke kunnskapen om mangfoldet av tekniske og industrielle anlegg, som grunnlag for forskning, formidling, opplevelse, bruk og mulig ny bruk. Fylkeskommunen vurderte Vaterland Bevaringssenter som et spennende prosjekt som vi ønsker å se realisert, forteller Hege-Beate Solås Lindemark, Rådgiver, museum og kulturhistorisk formidling i Viken fylkeskommune. - Det viser et flott eksempel på bevaring gjennom ny bruk.

Vår støtte gikk konkret til istandsetting av kaifronten. Selv om istandsettingen av hele bygningsmassen vil kreve betydelig større ressurser, kan vår støtte til deler av prosjektet være et viktig bidrag på veien videre.

Solås Lindemark sier at på generelt grunnlag er fylkeskommunen positiv til alle gode ideer som fremmer både håndverkstra­ disjoner og vern gjennom bruk.

- Det å styrke kunnskap og status om prak­ tiske fag er bra både for kulturarven og for sysselsetting. Viken fylkeskommunes legger FNs bærekraftsmål til grunn for sitt arbeid, og prosjektplanene for Vaterland Bevaringssenter med fokus på bærekraft og sirkulær økonomi, er gode tanker i denne sammenhengen.

MANGE HENSYN Marianne Magnussen i Kulturminnefondet for­ teller at det var mange hensyn som ble vektlagt i vurderingen av Vaterland Bevaringssenter.

- Både verdien av kulturminnet isolert sett, men også det fokus senteret har på bevaring av håndverksfag. Det var også av betydning at stedet vil bli tilgjengelig for et større publikum, samt at stedet ligger i et rekreasjonsområde. Bygningen på beva­ ringssenteret inngår dessuten i Fredrikstad kommunes kulturminneplan som et

90

FORTIDSVERN

SMEDEN som er på plass, skal restaurere trappa. Fra v. Susan og Sarah Christianslund.

DET ER MANGE flotte detaljer på det gamle bygget på Vaterland utenfor Gamlebyen i Fredrikstad.

VINDUENE i teglsteinsbygningene er rene blikkfang.

PIPA står der fortsatt, men er nå langt lavere enn det den var før.

SVENSKE PAUL LINDAHL bidrar i smia.

verdifullt industriminne, sier Magnussen.

Kulturminnefondet skrev blant annet føl­ gende angående yrkesopplæring: «Senteret skal ha som målsetning å stimulere unge til å velge yrkesfaglig opplæring, og senteret skal være en samarbeidspartner for yrkesfag på videregående skoler, barne- og ungdoms­ skoler, hvor senteret blant annet vil tilby workshops. Senteret vil også fungere som et senter for håndverksspesialister innen ulike

fagfelt, og målet er blant annet å øke kunn­ skap og interesse for håndverksfagene.»

Kulturminnefondet legger dessuten vekt på at det her er tale om et industrielt kultur­ minne med høy verneverdi, hvor tiltakene vil sikre videre bruk av kulturminnet. Det legges også vekt på det formidlingspotensial som bevaringssenteret representerer. Formidling av håndverksfag med utgangspunkt i gjenb­ ruk og sirkulær økonomi er et viktig bidrag

både til en bærekraftig forvaltning av felles­ skapets ressurser, skriver Kulturminnefondet.

Det legges også vekt på at eiendommen inngår i Fredrikstad kommunes kulturminne­ plan, hvor blant annet betydningen av å sikre industriminner fra tiden etter 1860 vektleg­ ges. Kulturminneplanen signaliserer også et ønske om å ta i bruk, og utvikle kulturminner til formidlingsaktiviteter, næringsutvikling og som reisemål.

FORTIDSVERN

91

Foto: Oslo Museum

TRINE SKEI GRANDE RESTAURERER ET HUS PÅ KAMPEN FRA 1850

«JEG LIKER Å SE SPOR ETTER DE SOM HAR LEVD HER» Hun gir seg i rikspolitikken denne høsten og vet for første gang på mange år ikke hva hun skal jobbe med fremover. Men privat har Trine Skei Grande mer enn nok: I februar kjøpte hun Hølandsgata 7, med en verneverdig bygningsmasse som ikke er for den late: Et romslig to etasjers hus fra 1850, loft, en lang og innholdsrik rekke med uthus, egen stall – og potetåker – midt i byen.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

J

eg er sånn at jeg tar eierskap til ett og ett rom, sier Trine Skei Grande.

Eller ett og ett hus, i dette tilfellet.

– Først nå i helgen følte jeg at jeg fikk eierskap til stallen, den følelsen kom først etter at jeg endelig fikk ryddet skikkelig.

Nå vet jeg hva som fins der inne, nå kan jeg komme til og oppdage detaljer i treverket, finne fram gamle gjenstander folk før meg har holdt i og brukt.

Trine Skei Grande – tidligere minister og partileder og nå nyutnevnt medlem av styringsgruppen i Fortidsminne­foreningens nye satsing «Husbruk» – står i døråpningen til den lille bygningen hun ble eier av da hun i februar i år overtok sitt nye hjem: Hølands­ gata 7 på Kampen, et idyllisk område øst i Oslo med en stor mur- og trehusbebyggelse fra 1800-tallet.

92

FORTIDSVERN

Forrige gang jeg var her på besøk, i april, var det knapt mulig å komme inn i den lille stallen i bindingsverk og rød murpuss. I dag, to måneder senere, er de kommet frem i dagen, de to spilltauene med gamle høykryb­ ber og spor etter hover som har skrapt mot gulvet i hundre, kanskje to hundre år.

VOGNMANNEN OG HANS BARN En av dem som har holdt hester i denne stal­ len var vognmann Steen, som kom flyttende hit med familien i 1940. En av sønnene hans var Knut Steen (1924–2011) som noen år etter flyttet til Italia og ble billedhugger.

Knuts bror, Hans Erik Steen, ga i 2013 ut boken Huset på Kampen, en slektsbok og et portrett av Kampen som samfunn, med Hølandsgata 7 som bokens midtpunkt. Knut og Hans Eriks søster, Inger, ble den som

«MELKEDØRA» er avdekket og hentet frem fra glemselen, takket være midler fra Kulturminnefondet.

TRINE SKEI GRANDE har alltid vært interessert i gamle hus og trives med å ha stadig nye istandsettingsprosjekter. I Hølandsgata 7 på Kampen i Oslo har han i tillegg til det store huset også flere uthus og en stall som skal settes i stand.

Arkivbildet: Hølandsgata 7 til høyre i bildet ca. 1910.

REKKEN MED UTHUS har inneholdt utedo og fjøs, blant annet. Stallen i bindingsverk ligger i forlengelsen av uthusene til høyre i bildet. Den gule porten til venstre for huset leder ut til gaten.

etter hvert tok over huset og bodde der i mange år.

– Jeg har aldri møtt Inger, bare hørt om henne, men jeg føler at jeg likevel kjenner henne. Huset her er fullt av spor etter henne.

Hun likte pene ting, og særlig blomstrete tapet, forteller Trine.

I Huset på Kampen er det gjengitt en artikkel fra 2013, da en ny byggeskikkpris ble delt ut for første gang. I komiteen var blant annet Kampen Historielag og Fortidsminne­foreningen: Den første vinneren var ingen ring­ere enn Inger Marie Nilssen i Hølandsgata 7.

FORTIDSVERN

93

Fra komiteens vurdering: «Her har man opprettholdt og videreført et spennende bygningsmiljø, kanskje ikke alltid etter nåtidens vurdering av hva som er antikvarisk korrekt, men på en måte som sikrer mot for­ fall og ødeleggelse. Bygningene er historisk dokumentasjon som forteller viktige deler av Kampen historie, og som forteller om de mennesker som har bodd der gjennom alle år ... Med sin mangeårige og mangfoldige bevaringshistorie, framstår huset som et meget spennende hele.»

PÅ BYANTIKVARENS GULE LISTE Og det er dette «meget spennende hele» som nå er blitt Trine Skei Grandes ansvar å videreføre. Et stort trehus fra ca. 1850 med den ene gavlen litt underlig plassert ut «midt i gata». En gul plankeport mellom huset og nabobygningen fører inn i den store hagen og til hovedinngangen, mens en liten gul og hvitmalt dør fungerer som ny inngang rett inn fra gaten. Mer om den døra om litt, men først: Trine bodde i en 1800-tallsleilighet i Munkegata 11, et par trikkeholdeplasser unna. Der hadde hun satt alt i stand, rom for rom, fra gulv til tak, og da det ikke var noe mer å gjøre annet å ta fatt på gulvene enda en gang, dukket Hølandsgata 7 opp i salgsannonsene.

HØLANDSGATA 7, med den tilbakeførte døren inn fra gaten, til det som tidligere var melkebutikk.

Verneverdig, på Byantikvarens gule liste, et to etasjers hus med en grunnflate på rundt 60 kvadratmeter, loft, et langt og innholdsrikt uthus, stall – og i andre etasje en egen leilighet til utleie. Og alt dette i en stor, innholdsrik hage midt i byen.

– Her kan jeg bli resten av livet – og jeg kommer nok aldri til å bli helt ferdig med

alt som må, kan og bør settes i stand her, sier hun.

EN SAMMENSATT BYGNING For Trine har tiden siden hun overtok huset vært en oppdagelsesferd. Overalt har hun funnet, avdekket og undret seg. En damesko nedi kjøkkengulvet fra 1850, hvem trippet

DET FØRSTE PROSJEKTET Trine ga seg i kast med var å restaurere leiligheten i andre etasje. Kjøkkenet ble bevart som det var, med velholdt original kjøkkeninnredning og fliser fra 1950-60-tallet. Bare gulvet fikk nye fliser. Det elektriske anlegget i leiligheten ble oppgradert.

94

FORTIDSVERN

I STUEN i leiligheten ble tregulvet slipt og veggene malt med linoljemaling. Nå er leiligheten utleid, en kjærkommen inntekt for en som har mange kostbare prosjekter på lista. Rokken kom til Trine ad omveier og viste seg å være laget av hennes egen oldefar.

rundt på Kampen i den? Bak et panel dukket det opp nummererte bjelker, noe som forteller at den delen av huset kan ha blitt flyttet hit.

I så fall, fra hvor? Og hva er den rare boksen ved skapdørene i rommet ut mot gaten?

Hun og håndverkerne har fjernet dører, tatt bort karmer, avdekket laftekasser, sett rare sammenføyninger, studert farger avdekket under andre lag. Alt dette har fortalt henne brokker og biter av husets historie.

– Etter hvert som vi har jobbet oss gjen­ nom rommene har jeg innsett at dette huset er satt sammen av «litt fra hvert prestegjeld», sier Trine.

En slik gjenbruk fra tidligere tider inspi­ rerer og forplikter. Hun plukker gjerne ned paneler og fjerner dører og vegger, men sam­ tidig vil hun unngå å kaste gamle materialer.

Et eksempel er en av veggene i salongen: Den består nå av paneler tatt fra ulike steder i huset, kanskje ikke så «pent» som et nytt panel, men når det får sin rosa farge vil det gi både sjel og historie, mener Trine.

Samtidig er hun ikke redd for å endre. Hun vil ha et komfortabelt hus, med moderne bad og et funksjonelt kjøkken. Tilnærmingen hennes er å bo seg til, bli kjent med rom etter rom, forstå hvorfor de er blitt som de er.

EN TIDLIGERE MELKEBUTIKK Det betyr også at hun i flere måneder har bodd midt i en byggeplass. Det gamle gulvet på kjøkkenet ble gravd opp og nytt ble lagt.

Husets vegger er blitt isolert. Den store grua er blitt satt i stand med støtte fra Kultur­

SLIK BLE ROMMENE i første endret til en åpen løsning, der kjøkkenet er innerst, fotografert fra der det tidligere var melkebutikk. Soverommet er inn til høyre, der det skal bli satt inn dør. Gulvet i kjøkkenet ble lagt på nytt, veggene er isolert og det gamle panelet er brukt om igjen.

minne­­fondet. Midler derfra har også bidratt til tilbakeføringen av den nevnte inngangs­ døren inn fra gaten, en dør som hadde vært avstengt i flere tiår.

– Byantikvaren mente at rommet vi i dag trer inn i fra gaten har vært butikk. Det første tegnet på at det kunne stemme fant jeg da jeg rev veggpanelene og så at vinduene hadde vært større tidligere. Senere, da den gule døren igjen var tilbakeført, møtte søsteren min, som bor 200 meter unna, på en gammel kall borti gata her som sa: «Du, jeg ser at hun søstra di

har åpna melkedøra.» Og da falt jo alt på plass.

Da skjønte jeg også hvorfor den rare boksen på veggen i stua var der, skapene hadde vært kjøleskap i en melkebutikk, forteller Trine.

DYKTIGE HÅNDVERKERE Å leve i en byggeplass ser ikke ut til å bry Trine. Tvert imot setter hun pris på å følge arbeidet så tett.

– Noe av det fineste med hele denne proses­ sen er å se hvordan dyktige håndverkere holder gamle teknikker i hevd, sier Trine. – Jeg

FORTIDSVERN

95

har stor respekt for fagkunnskap, jeg overlater helst jobbene til de som kan det best.

Samtidig er hun opptatt av å ha tett kontakt med håndverkerne underveis. I et hus som dette, der alt er skjevt og et resultat av utallige ombygginger og endringer opp gjennom årene, er det ingenting som er standard. Stadig kommer det overraskelser, og stadig må det gjøres justeringer og nye valg.

TRE ROM I EN ÅPEN LØSNING Soverommet skal få dør, ellers er hele første etasje en åpen løsning. Men bygningselemen­ ter viser fortsatt hvor det har vært vegger mellom det som nå er stue/spiseplass/kontor og kjøkkenet og salongen. En slik løsning er krevende, ikke minst når en skal velge farger.

– Jeg velger interiører og farger som passer best, historisk sett, til tiden da huset ble bygget. Men samtidig er jeg opptatt av ulike deler av husets historie er med videre. – Det er jo hele poenget med et gammelt hus, at det bærer på historiene til de som har bodd her, sier Trine.

på er å hente inn noe som hun åpenbart satte stor pris på. Hadde hun kommet inn døren nå håper jeg at hun ville tenkt at jeg hadde gjort det fint.

KJØKKEN I 1850-STIL Også den nye kjøkkeninnredningen er på plass, laget etter mål av den svenske produ­ senten Rönnersborg som spesialiserer seg på kjøkken i historisk stil.

– Det tok meg veldig mange timer på Pinterest for å finne fram til det jeg ville ha, og dette er et kjøkken i en stil fra tiden da huset ble bygget rundt 1850. Forhandler av kjøkk­ enet i Norge er Valdres-bedriften Alle gode ting er tre, og de har vært utrolig behjelpelige.

Samtidig måtte jeg krangle meg til moderne løsninger som skinner til skuffene. Men dørene er tunge og massive, og like pene på baksiden som foran, sier Trine fornøyd.

jeg å komme ned på nivå for småluking.

Rosebusken er det bare en tredel igjen av, og epletrærne og pæretreet brukte niesen min og mannen hennes to hele dager på å beskjære.

Jeg har regnet ut at jeg har brukt 40 timer ved kvistkverna.

MÅ SIKRE STALLVEGGEN SOM SIGER I rommet ved siden av stallen står en gammel ovn. Ifølge håndverkeren som reparerte grua i hovedhuset er steikeovn helt intakt og fullt mulig å få til å fungere igjen. Her ønsker Trine å lage et bakstehus, mens stallen kan bli et fint gjestehus.

Men alt dette er et godt stykke fram i tid.

Det første hun må gjøre her er å sikre stall­ bygningen; taket må legges nytt og den ene veggen er i ferd med å skli ut. Hun har søkt råd hos Murbyen Oslo, foreningen som tilbyr veiledning til eiere av byens mange murgårder.

– Jeg håper Murbyen kan bruke restaure­ ringen av stallen som en kursarena. Det er ikke mange bindingsverkshus igjen i Oslo å øve på, sier Trine.

Vi går oppover mot huset igjen. Tar inn synes av de gule veggene, vinduene, taket høyt der oppe.

– Taket tror jeg er ganske bra. Vinduene i andre etasje er relativt nyrenoverte, mens de mot gaten i første er varierende og de inn mot hagen er svært dårlige. De står høyt på den lange lista mi, sier Trine.

– Jeg har forresten funnet ut en ting til med huset; jeg tror ikke en eneste dør står der den opprinnelig sto. Det er ingen av dem som passer der de er, hvis en ser på historien.

Ytterdøra som nå er tilbakeført tror jeg er en innerdør, en fløydør som har stått et helt annet sted en gang.

BLOMSTERTAPET TIL INGERS MINNE I dag er det tapetsering på gang. Noen svin­ dyre kvadratmetre av tapetmønsteret «Ruskin Floral» skal pryde veggen over kjøkken­ benken rundt vinduet, mens resten av de panelte veggene er malt i grønn linolje­maling.

Et tynt lag med lakk skal pensles over tapetet for å beskytte mot fett og damp.

Tre ulike tapeter har hun valgt ut, sendt fra England: Alle har blomstermotiver, som en rød tråd fra rom til rom – og samtidig et nikk til Inger.

– Jeg liker å se spor etter de som har levd her, og jeg tenkte at en fin måte å hedre Inger

ROSEBUSKER OG POTETÅKER Også hagen har bydd på en oppdagelsesferd denne våren og sommeren. Trine har med spenning fulgt med på alt som kommer opp av jorda.

– Sist du var her hadde jeg massakrert rosene, de hadde jo vokst vilt i flere år, sier Trine og kan stolt vise frem hvordan den praktfulle Flammentanz-rosen nå slynger seg over en metallbue og samler så mange humler at hele busken nærmest dirrer.

Ellers er det hagehortensia, epletrær og et pæretre. Her er liljer, urter, pelargonia, kløver og mange andre vekster Trine ennå ikke har helt oversikt over. Og aller nederst i hagen har hun allerede dyrket poteter, mais og jordskokk.

– Når folk sier at jeg ikke har luka så sier jeg at nei, men jeg har storluka. Nå begynner

STUEN/KONTORET har også fått tapetdekor i samme stil som kjøkkentapetet, men i en annen farge.

Foto: Trine Skei Grande

TRINES FORELDRES gamle møbler fra 1950-tallet er på plass i salongen. Panelet på veggen er gjenbruk fra andre steder i huset, her malt med en rosafarge Trine har valgt som del av paletten. I etterkant oppdaget hun at originalfargen her inne faktisk har vært rosa.

Foto: Trine Skei Grande

96

FORTIDSVERN

Foto: Trine Skei Grande

KJØKKENET I 1850-STIL er ferdig, med vegger malt med linoljemaling og blomstrete tapet «Ruskin Floral» som blikkfang. Innredningen er laget etter mål av svenske Rönnersborg og levert av firmaet Alle gode ting er tre i Valdres.

SKAPDØRENE foran butikkhyllene der melkeflaskene en gang sto har Trine fjernet for å skape mer liv og variasjon. Slik kommer også rommets fortid som melkebutikk tydeligere fram. Boksen på veggen til høyre er det av kjøleteknikken.

EN UTEDOVEGG FULL AV SIGNATURER Får hun noen gang følelsen av at det vokser henne over hodet? Klarer hun å koble helt av og sette seg ned med et glass vin, midt i alt ugresset og et restaureringsprosjekt som vil strekke seg mange år fram i tid?

– Å ja, jeg koser meg veldig med dette.

Når jeg holder på kan jeg glemme å spise til langt på kveld, sier Trine. Så ber hun meg ta en titt inn en av uthusdørene, der hun nylig gjorde en oppdagelse: – Jeg begynte å rive av et stykke stygt panel på det som har vært den gamle

utedoen, og så åpenbarte det seg dette; en hel vegg full av årstall og initialer: KP 1904.

BH, AF, VR … Her har folk sittet og risset inn, de som har bodd her, det er kjempegøy å bevare og gruble over. Det var jo vanlig å skrive initialene sine på do, det husker jeg fra setrene oppover i Trøndelag.

Trine har det utvilsomt som plommen i egget i Hølandsgata 7. Førnøyd er hun også med sitt nye verv i Fortidsminne­ foreningen, som medlem av styringsgruppen i «Husbruk», der hun skal være med og avgjøre hvilke hus vi skal erverve, istandsette

DEN GAMLE GRUA er restaurert med støtte fra Kulturminnefondet, og nå med en rentbrennende ovn installert.

Foto: Trine Skei Grande.

og avhende til ny eier. En helt ny måte å drive kulturminnevern på i Norge, finansiert av UNI-stiftelsen.

– En fin plass, sier hun etter litt, der vi har satt oss i solveggen og ser utover den frodige hagen, uthusene og stallen, med byens lyder i det fjerne. Og jeg må korrigere henne litt.

Dette er en fantastisk plass.

– Og så er det så mye å jobbe med her, fortsetter hun med et smil. – Hvor hen du setter deg ned for en liten hvil så får du øye på noe å gjøre, noe å luke.

FORTIDSVERN

97

DEN SKOGFINSKE RØYKSTUA PÅ ASKOSBERGET ØVRE

INNLANDET Lillehammer Grue i Finnskog

VIKTIG DEL AV VÅR NASJONALE HISTORIE Det er fortsatt bevart mange skogfinske kulturminner og kulturmiljøer i Norge, men få av hver bygnings­type, og ingen helhetlige gårdsanlegg med alle bygninger som var typisk for skogfinsk bygningstradisjon intakt. I Riksantikvarens minoritetsprosjekt har det vært et mål å få fredet et representativt utvalg bygninger som samlet kan vise bygningstyper som tradisjonelt har utgjort en skogfinsk gård. Røykstua på Askosberget Øvre, i Grue Finnskog, er én av bygningene som har blitt fredet. Den er også istandsatt gjennom omfattende restaurering.

Tekst: Marit Vestvik, seniorrådgiver i kulturminneavdelingen, Riksantikvaren

R

iksantikvaren har siden 2016 hatt en egen satsing på de nasjonale minoritetenes kultur­ minner. Satsingen handler om kunnskapsutvikling, fredning av et utvalg kulturminner knyttet til hver minoritetsgruppe, samt bidra til å øke bevissthet og løfte oppmerksomheten rundt minoritetenes historie i Norge. Den skog­ finske satsingen ble avsluttet høsten 2020, selv om noen av fredningssakene ikke er sluttført og endelig vedtatt. Satsingen har, i nært samarbeid med representanter fra det skogfinske miljøet, særlig Norsk Skogfinsk Museum og Skogfinske Interesser, pekt ut

98

FORTIDSVERN

elleve geografisk spredte kulturminner og kulturmiljøer for fredning som samlet viser den skogfinske byggetradisjonen slik den er bevart i Norge. Det omfatter bygningstyper og karaktertrekk som var typisk for en tradisjonell skogfinsk gård slik den kunne framstå rundt 1900.

En av bygningene som er tatt med er låven på Peistorpet, Åsnes Finnskog, på grunn av de mange magiske symbolene med beskytt­ende funksjon som er risset inn på sval­gangen, ved inngangsdører og vinduer. Bruken av magiske symboler har vært en viktig del av skogfinsk tradisjon.1 Låven på Peistorpet var i dårlig tilstand og er i ferd med å bli istandsatt i regi

av minoritetsprosjektet. I fredningsomfanget inngår også hovedbygningen på Askosberget Øvre, Grue Finnskog, som er én av to gjenværende røykstuer med original røykovn i Norge som fortsatt står på sin opprinnelige plass. På grunn av røykstuas dårlige tilstand, var det også nødvendig med istandsetting av denne bygningen dersom den skulle fredes.

Det gjaldt flere av de skogfinske bygningene som inngår i prosjektet.

SKOGFINSK BYGGESKIKK Den skogfinske innvandringen til Norge fra midten av 1500-, og særlig utover 1600-­tallet, fikk stor utbredelse på Østlandet.

Foto: Ingebret Aas, 1937

DET EKSISTERER flere hist oriske foto fra siste halvdel av 1930-årene. Dette fotomaterialet har vært utgangspunkt for restau rering og tilbakeføring.

RØYKSTUA på Askosberget i 2016.

Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren

Det er likevel i grensetraktene sør i det tidligere Hedmark fylke, Finnskogen, mange først og fremst forbinder med den skog­ finske bosetningshistorien i dag. Det er også der den skogfinske bosettingen holdt seg lengst, og hvor det finnes flest kulturminner bevart.2 Imidlertid eksisterer det få helhetlige skogfinske kulturmiljøer igjen, som kan vise en finneplass slik den tradisjonelt har sett ut.

Minoritetsprosjektet har vært viktig for å gi noen av de beste eksemplene på skogfinnenes tradisjonelle og særegne byggeskikk et formelt vern.

Finneplassene kan være lett gjenkjenne­ lige med sin karakteristiske beliggenhet på høyder, eller åsrygger, med mye skog rundt, og mange bygninger plassert i en organisk tunstruktur der terrengformasjon og landskap tillot det. I tillegg til få bevarte skogfinske bygninger og anlegg, er det bevart få eksempler på det typiske kulturlandskapet på finneplassene, med sine mange små driftsflater som dannet en slags mosaikk av åpne flater i skogen. De aller fleste er gjengrodd og ikke lenger lesbare i terrenget.

Den skogfinske gården Abborhøgda (eies av Fortidsminneforeningen), på Varaldskogen

i Kongsvinger, er et unntak, og er tatt med blant fredningene, hvor man fortsatt kan få et inntrykk av dette gamle tradisjonelle driftslandskapet.

Avfolkningen som skjedde på Finnskogen i løpet av 1900-tallet, har ført til at de fleste gårdene ble forlatt. Mange er helt forsvunnet, mens andre enten er i dårlig tilstand, har bygninger som er flyttet eller revet, eller er omgjort til fritidsboliger. I Riksantikvarens satsing er det derfor gjort et utvalg av i alt elleve kulturminner og kulturmiljøer for fredning som samlet representerer en så godt beskrevet helhet som det er mulig, for å kunne formidle den skogfinske bygge- og driftstradisjonen. I prinsippet er det gjort et helhetlig grep gjennom fredningsarbeidet, som om det gjaldt ett sammenhengende kulturmiljø, men som er spredt på flere loka­ liteter. Hvert kulturminne/kulturmiljø som er valgt ut for fredning, synliggjør på denne måten en liten, men viktig, del av skogfinnens kultur og historie for å utfylle et større bilde.

DEN SÆREGNE RØYKSTUA Den skogfinske byggeskikken er særegen.

Et av de mest karakteristiske særtrekkene

er røykstua. Det var hovedbygningen på en tradisjonell skogfinsk gård. Den kunne likne på bygninger som fantes ellers i landet, men hadde den typiske, skogfinske røykovnen til oppvarming, som er store ovner laget av naturstein uten skorstein.3 Andre karakteris­ tiske, skogfinske bygninger var ria (tørke- og treskehus for rug) og badstua, som også var bygninger som hadde røykovner. Røykstua er uten skorstein, men har et undertak og røykkanal i tre. Røykovnen slipper røyken ut i rommet, hvor den tidvis ble liggende tykk oppunder taket.

Røykovnen definerte utformingen av røykstuerommet, som blant annet har en relativ stor takhøyde, ofte med et brekt innertak over to eller flere bæreåser, med størst høyde i midten for å lede røyken mot røykkanalen.4 Rommet hadde glugger/små åpninger i veggene for å regulere trekk og forbrenningen i ovnen. Røykovnen var en stor og steinmurt ovn. Den var alltid plassert i hjørnet av røykstua og utgjorde ofte så mye som en fjerdedel av rommet. Den var murt oppå en såkalt ovnsbank av laftede stokker som danner en plattform, og som også fungerte som en arbeidsbenk.

FORTIDSVERN

99

Ovnsbanken hadde en fordypning i midten (grua), som ble benyttet til oppbevaring av glør under et askelag til neste dags fyring.

De store mengdene stein som måtte til for å bygge røykovnen, magasinerte varme som holdt stua varm i lang tid.

PRIMÆRFUNKSJONEN VAR OPPVARMING Røykovnen kunne benyttes til matlaging som baking og steking, som ble gjort på magasin­ varmen inne i selve ovnene etter at glørne var raket ut og ovnen renset. Koking foregikk i gropa foran ovnens ilegg, hvor glørne ble samlet. Røykovnen var imidlertid ikke først og fremst egnet til matlaging, utenom baking. Primærfunksjonen var oppvarming.

Skogfinnene hadde gjerne et eget hus til matlaging – kokkhuset, som var utstyrt med en peisovn bedre tilpasset matlagingen.

I Riksantikvarens fredning av skogfinske bygninger representerer kulturminnet Askosberget Øvre, i Grue Finnskog, denne skogfinske byggetradisjonen med røykstue og røykovn. Formålet med denne fredningen var å få bevart en original røykovn i en original røykstue på sin opprinnelige plass. Den andre originale røykstua med røykovn som står på sin opprinnelige plass, finnes også i Grue Finnskog, på gården Tvengsberget ved innsjøen Røgden. Røykstua og røykovnen på Askosberget Øvre er en god del mindre enn på Tvengsberget. I tillegg til disse to bygningene, er det noen få røykstuer bevart på museer.

ASKOSBERGET ØVRE Askosberget Øvre ble ryddet på midten av 1700-tallet, og røykstua ble bygget i 1863.5 Askosberget ligger sørøst i Grue Finnskog ved elva Rotna, ikke langt fra Svullrya, og nær riksgrensen til Sverige. Navnet Askosberget kan gi hentydninger til ordet «aske», som igjen gir assosiasjoner til den skogfinske driftsformen med svedjebruk.

Men det er like sannsynlig at navnet kommer av det tidligere vanlig brukte mannsnavnet i Solørtraktene, Asgaut, eller et gammelt stedsnavn som ble benyttet om det store skogområdet «Åskogsberget», og som strakk seg både på norsk og svensk side.6 Askosbergets plassering var typisk for en tradisjonell skogfinsk gård, midt i et øde og

FYRING I RØYKOVNEN etter restaurering.

Restaureringen av røykovnen innebar i hovedsak at løs puss ble fjernet fra ovnens utside, og det ble påført to nye lag med leirpuss, det samme inne i ildrommet i ovnen. Leirpussen bestod av leire, sand, hår og vann. Til slutt ble ovnen malt med limfarge, en type maling som ofte ble brukt på røykovner på Finnskogen. Limfargen består av kritt, vann og en limløsning. Arbeidet ble utført av bygningsantikvar Hans Johnsson basert på kunnskapsgrunnlag og tilstandsvurdering til den svenske røykovnsspesialisten Jo Husmo.

100

FORTIDSVERN

stort sammenhengende skogområde, som var ideelt for skogfinnenes svedjebruk. Før skog­ finnene kom til Norge på 15- og 1600-tallet ble svedjeteknikken først og fremst benyttet for rydding av nye plasser eller beiter. Med skogfinnene ble svedjeteknikken del av en kompleks, flerårig produksjonsprosess for dyrking av svedjerug, men også neper hadde gode vekstvilkår i svedjene. Det første året ble trærne felt, før de ble brent det neste året, og høstrugen sådd i askelaget. Det tredje året kunne rugen høstes. Av og til foregikk felling og brenning innenfor samme sesong, ved at trærne ble felt om våren og brenningen foregikk om høsten.7 Askosberget Øvre ligger langt inne i skog­ området, og er høyt plassert i landskapet på en skogkledt høyde i terrenget, som var typisk for finneplassene. Røykstua på Askosberget Øvre er en laftet tømmerbygning på én etasje, og oppført på en pusset grunnmur. Det har vært moldbenk rundt grunnmuren. Bygningen har akershusisk stueplan med inngang direkte inn i stuerommet/røykstua. Bygningen har bestått av tre rom, men veggen mellom rommene ved siden av selve røykstua ble revet, antakeligvis i 1970-årene, slik at bygningen i dag består av to like stor rom.8 Røykstuerommet har den tradisjonelle himlingen bevart, og er fortsatt uten veggpanel, slik den var opprinnelig, og slik at de sotete tømmerstokkene etter røyken fra ovnen er godt synlig. Den andre halvdelen av bygningen er i dag panelt. I ett av de tidligere, mindre rommene har det vært peis.

Både røykstua og røykovnen på Askosberget har blitt restaurert i regi av Riksantikvarens minoritetsprosjekt.

RESTAURERING AV RØYKSTUA Det ble vurdert som nødvendig å istandsette røykstua på Askosberget Øvre i forbindelse med fredningen. Eier hadde allerede før fredningssak ble satt i verk engasjert bygningsantikvar Hans Johnsson, og via ham søkt midler fra Kulturminne­­fondet for istandsetting. Ved varslingen om fredning, ga imidlertid Riksantikvaren tilsagn om tilskudd til istandsettingen. Det ble bestilt tilstandsvur­ dering med anbefalte tiltak fra den svenske håndverkeren og røykovneksperten Jo Husmo9 og inngått avtale med bygningsantikvar Hans Johnsson som antikvarisk ansvarlig for oppfølging av istandsettingen av røykstua.

Røykstua var fra før blitt registrert og opp­ målt både i 1937 og 1963, og en del endringer ble gjort på bygningen i 1970-årene.10 Det er dokumentasjonen fra 1937 som har vært utgangspunkt for restaureringen som er foretatt i regi av minoritets­prosjektet. Den gangen ble oppmålingen gjort av Ingebret Aas hos Riksantikvaren, som i 1930-årene drev registrering av røykstuer på Finnskogen. På grunnlag av foto fra bygningens eksteriør, har det også blitt gjennomført en viss tilbake­ føring. Hovedhensikten med istandsettingen var likevel å bevare den originale røykovnen, som er den viktigste begrunnelsen for fredningen.

Røykstua på Askosberget Øvre var i svært dårlig tilstand med omfattende råteskader.

Prøver som ble sendt til Mycoteam påviste også hussopp11. Restaureringen av Røykstua ble totalt sett et omfattende arbeid. Hoved­ formålet var å sikre god bevaring av røykstuerommet og røykovnen, men det

Foto: Henning Holt.

ASKOSBERGET ØVRE etter restaureringen.

Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren.

måtte også bety at bygningen eksteriørt ble satt i stand. Noen laftestokker ble skiftet eller fikk spunset inn nytt materiale på grunn av råte. Den gamle kledningen måtte erstattes, og vinduer byttes ut. Taket ble tatt ned og nytt undertak og bordtak er etablert.

Verandaen som ble oppført i 1970-årene ble fjernt og nytt inngangsparti slik det tilnærmet sto i 1930-årene er tilbake­ført. Det er montert nye takrenner, og den gamle røykkanalen og luftehatten til røykstua er utbedret. I tillegg var det nødvendig å forsterke grunnmuren med ny stein. Den gamle moldbenken er fjernet, og det er gjort tiltak for å lede vannet bort fra bygningen. Innvendig ble det etablert nye takåser, og røykovnen satt i stand. Det er også gjort brannsikringstiltak knyttet til innertaket.12 EN VIKTIG DEL AV NASJONAL HISTORIE Kulturminner knyttet til nasjonale minoriteter har tidligere ikke vært prioritert i frednings­ arbeidet. Riksantikvaren fikk gjennom Stortings­melding nr. 16 (2004–2005), Leve

med kulturminner, i oppdrag å rette opp skjevheter som fantes på fredningslisten, hvor nasjonale minoriteters kulturminner nærmest var fraværende. Varig vernede kul­ turminner i Norge skal representere landets historie og samfunnsutvikling, og vise både geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde. Mangel på kulturminner etter de fem nasjonale minoritetene i Norge var et tydelig tegn på at de var oversett.

Derfor har de nasjonale minoritetenes kulturminner vært prioritert i Riksantikvarens Fredningsstrategi mot 2020.

Minoritetsprosjektet skulle i utgangspunk­ tet ikke omfatte restaurering og istandsetting av kulturminner, men det ble en viktig del av den skogfinske satsingen, fordi mange av bygningene var i så dårlig stand. Satsingen på skogfinske kulturminner i minoritets­ prosjektet viser at man må forvente å finne kulturminner i dårlig tilstand, når noe som ikke har hatt særlig høy status, skal gis formelt vern. Et fredningsarbeid, slik som i minoritetsprosjektet, kan derfor bety en

god del i kostand å få gjennomført. Det er røykstua på Askosberget Øvre et godt eksempel på. Den er også et godt eksempel på kulturminner som har vært lite påaktet, men som med tiden får høyeste verneverdi, og hvordan verditilskrivelser av kulturminner henger nøye sammen med de til enhver tid rådende kunnskap, verdisyn og samfunns­ messige prioriteringer.

Den skogfinske satsingen har vært viktig for å gi formelt vern til skogfinske kultur­ minner. Avslutningen av satsingen betyr ikke at Riksantikvaren ser seg ferdig med skogfinske kulturminner. Utvalget kulturmin­ ner kan utvides ved senere fredninger. Det er samtidig et ønske at satsningen kan bidra til andre former for vern og ivaretakelse av skogfinske kulturminner enn ved fredning.

Arbeidet er en plattform å bygge videre på for utvikling av kunnskap, formidling og bevisstgjøring knyttet til skogfinsk byggeskikk og historie. Forvaltning av den skogfinske kulturarven, er også en viktig del av vår nasjonale historie.

4. Avsnittet om røykovn og røykstuer er basert på B. Nesholens artikkel fra 2011 (som referer ovenfor) og muntlig informasjon fra Birger Nesholen gjennom prosjektperioden.

5. Grueboka. Finnskogen. Gards- og slektshistorie. 1990.

Utgitt av Grue kommune bygdebokkomité. Fagernes; Ingebret Aas oppmåling 1937, Riksantikvaren.

6. Ibid.

7. Fossen, A. 1994. Historien om de norske skogfinnene; Tvengsberg, P. M. 2010. Svedjebruk, Norsk Skogfinsk Museum.

8. Johnsson, H. 2019. Rapport for restaureringsarbeidene, trinn 2 på røykstua på gården Askogsberg, Øvre, Grue kommune.

9. Husmo, Jo. 2018. Tilstandsbefaring av eldverk/ildsted.

10. Dokumentasjon med foto og tegninger fra registrerin­ gen og oppmålingene finnes i Riksantikvarens arkiv.

11. Det ble tatt prøver i regi av Minoritetsprosjektet som påviste ekte hussopp 29. august 2018 12. Johnsson, H. 2019. Rapport for restaureringsarbeidene, trinn 1 på røykstua på gården Askogsberg, Øvre, Grue kommune; Johnsson, H. 2019. Rapport for restaureringsarbeidene, trinn 2 på røykstua på gården Askogsberg, Øvre, Grue kommune; Johnsson, H. 2019.

Rapport for restaureringsarbeidene på røykstua på gården, røykovnen, Askogsberg, Øvre, Grue kommune.

Noter 1. Nesholen, B. 2011. Magiske symboler i skogfinsk kultur. Del 1; Bredvold, T. A. 2011. Magiske symboler i skogfinsk kultur. Del 2. Begge i: En levende Finnskog – vårt felles ansvar. Sluttrapport. Norsk-svensk interregprosjekt. Hedmark fylkeskommune og Torsby Finnkulturcentrum.

2. Oppenheim, F. og D. Svensson. 2011. Möte med Finnskogar. Skogfinska besöksmål i mellersta Skandinavien. Norsk – svensk interreg-prosjekt. Hedmark fylkeskommune og Torsby Finnkulturcentrum.

3. Nesholen, B. 2011. Skogfinsk byggeskikk.

I: En levende Finnskog – vårt felles ansvar. Sluttrapport.

Norsk-svensk interregprosjekt. Hedmark fylkeskommune og Torsby Finnkulturcentrum.

FORTIDSVERN

101

Artikkelforslag søkes til Fortidsminneforeningens årbok 2022 Årbokredaksjonen ønsker artikkelforslag som tar for seg forholdet mellom håndverk og kulturminner.

Disse og lignende temaer kan være aktuelle: • Håndverkets betydning i arkitekturhistorien

FORTIDSMINNEFORENINGEN

Tema: Håndverk

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2020

RELIGIØSITETENS KULTURMINN ER

•

• Verktøyspor som historiske kilder • Håndverkets rolle i kulturminnevernet før og nå

ÅRBOK 2020

• Særegne håndverksløsninger i stående kulturminner

orslagpåef vditkSnm intl1A4-sidetl orenig.tdsmfl@ Frist: 1. november 2021

Årboken er Fortidsminneforeningen

s vitenskapelige publikasjon.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

102

FORTIDSVERN

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Anne Marit Noraker Telefon: 91103969 oppland@fortidsminneforeningen.no

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Bianca Wessel Telefon: 936 58 859 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

AGDER Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: agder@fortidsminneforeningen.no Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn Aust-Agder

ROGALAND Leder: Stina Ekelund Erlandsen Telefon: 91905106 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND Styreleder: Lars-Jørgen Dahl E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Bjørnafjorden Lysøens Venner

SOGN OG FJORDANE Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

MØRE OG ROMSDAL Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

NORDLAND Leder: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

TROMS Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

103

NYE MEDLEMMER

Velkommen til en

forening i vekst

Velkommen til Fortidsminneforeningen. Vi er en landsdekkende forening i vekst. Mange som hører om Fortidsminneforeningen tror vi er en del av staten, men det er vi ikke. Vi ble stiftet i 1844 som en reaksjon på at den norske staten da med sitt lovverk stimulerte til riving av stavkirker. Vi er en privat forening med rundt 7400 medlemmer, som eier mer enn 40 historiske bygninger. Noen ble reddet midt i rivingsøkta, for eksempel Torpo stavkirke i Hallingdal. Ingen er til salgs fordi vi forvalter dem på vegne av hele det norske felleskapet. Bygningsvern er kjernen i vår kulturminnevirksomhet, med alt som følger med, sirkulærøkonomi, stedsutvikling, miljøvern og Norges arv.

AGDER May Brit Johnsen Cecilie Reinertsen Carl Erik Upsahl Andreas Haugland Ausland Astrid Stuestøl Sandkjær

BUSKERUD Bente Hervig Hovland Bernt Gran Bjørn Aage Seem Holmen Bjørn Ole Hovda Lars Anders Vada Robert Sundby Rita Winness Olav Moen Jan Sørensen Gunvor Thorsrud Caroline Haavelmoen Marita M. Johansen Kamilla Vattekar Eilev Dekko Mathias Øvreengen Moen Dagrun Opheimsjorde Emilia Assimakis Magnus Hagen Alan Hussain Brim Pål Andre Nås Haugan Bertine H. Simonsen Shabnam Jamder Mats Undebakke Ina Kristin Sevle Gunn Sissel Storedal

DEN TRØNDERSKE AVDELING Astrid Johanne Eggen Hege Terese Myhren

104

FORTIDSVERN

Marion Fust Sæternes Magnus Troøyen Bård Hindrum Hans Kristian Hammer Karl Eirik Ødegaard Birger Brandtzæg Thomas Skinnemoen Charles Alexander Booker Odin Fauskevåg Aleksander Rønningen Berit Skillingsaas Nygård Johanne Fjesme Nakrem Margareth S. Askjemshalten Elisabeth Voss Sinnerud Heidi Carine Brimi Inger Fjellvik Per Arne Myhr Rebecca Dillner Eva Hammervik

Otto Overgaard Erik Neby Ingeborg Aandstad Edvardsen Ole Jørgen Ljøner Kari Strandvik Åsmund Gautrik Teppen

FINNMARK

Lars Stornes Synnøve Stornes Bjørn Rasmussen Kristin Høyem Amundsen Reidun Vinje Anja Overå Elise Brandsvik Skeide Maren Lovise Øby

Bodil K. Dago Sissel Irene Holt Gunnar Grønvold Martin Fricke

HEDMARK Anders Nordbakken Ole kristian Kvisberg Hennie Skare Ståle Vestad Anita Lilleåsen Sagerud Inger Qvale Elfrid Skjæraasen Per Øvergård Nils Hjelte Stina Neuenkirchen

HORDALAND Linda Terese Balevik Hommedal Juergen Ladrick Einar Lien Kjell Erik Hopland Øystein Bratten Johnny Amundsrud Mari Allenda Bolstad Marie Kogstad John Magnus Dahl Erik von Lengern Næsgaard

MØRE OG ROMSDAL

NORDLAND Tone Skotnes Mona Velten Kristin Johannesen Ellen Oppem Kalteborn Aase Marie Rød Stian Strand Molstadkroken Ivar A. Lillebostad

Vegar Nohr Jorunn Elida Myhre Paul Vesteraas

OSLO-AKERSHUS Stig Lyngved Cathrine Rasmussen Christine Kirkeby Trine Fogh Yvonne Roualet Anne Lisbeth Løvaas Marit Fabritius Christian Eide Lodgaard Berit Elisabeth Ask Karen Eleonore Vogt Frederik Nygård Stokvik Ragnvald Halset Knut Knutsen Vidar Vikhagen Emse Selma Stendal Lote Marit Knutsen Gyri S. Susrud Eirinn Glattre Rolf Suphammer Bockelie Tone EB Johannessen Johan Bernvald Bjarte Vollebæk Paul Bellini Eilif Salemonsen Niels Marius Askim Egil Vrålstad Brodshaug Beate Reed Alfheim Berit Benjaminsen Magne Nesheim Edvard Os Anders Lien Ninian Millar

Nina Heilmann Maia Katinka Bongard Nils Peter Gilleberg Jonas Lunde Erik Bekeng Magnus Lunde Helge Skirbekk Gro Bente Bøgh Vaksdal Stine Okkelmo Thorp Just Høy Liv Astrid Sverdrup Ingeborg Lunde Erik Nergaard Hilde Mortvedt Arne Røseth Leif Helland Ingrid Sølna Kwilecka Kjersti Milvartsen Joakim Aarseth Karlsen Kristian Vasquez Bøysen Bjørn Reinhardt Søgnen Tove Mogstad Slinde Kristin Henriksen Hege Arnesen Sunniva Meyer Per Ljøgodt

Kjersti Elisabeth Bakkejord Berit Ørjasæter Lindis Christie Inger Elisabeth Langfeldt Helga Berit Urdahl Anne-Grethe Borge Marit Fougner Heidi Dimmen Jonah Rosasen Dag Hol Lise Ferner Eva Lyngbakken Emma Stenseth Gyri Tveitt Bækkevang Ole Abildsnes André Støylen Anders Åman Tone Hansen Einar Michelsen Arild Frantzen Line Janicke Musæus Nick Walkley

ROGALAND Kine Haugmåne Johan Urheim

Beate Tveit Knut Sommerseth Jacobsen Dagny M. Aa. Johannessen Torgils Øvrebø Ragnhild Midbøe Leif Sørensen Jostein Førland Jan Willy Fjetland

VESTFOLD Tone Ringen Eskild Aakervik Kjerstin Landmark Eidi Hole

ØSTFOLD

Nils Joachim Knagenhjelm Olaug Høyheim Torkel Reed Herstad Liv Østrem Marta Kvikne Vilde Dambakk Astrid Hoffart

Lars-Erik Sørlie Bente Kristine Straume Helge Lindheim Ulf Hjardar Janet Andrea Goulden Dreyer Magne Svandal Jan Petter Bastøe Hallvard Blok Karin Fuglesang Anne Grøndahl

TELEMARK

UTLAND

SOGN OG FJORDANE

Einar Gurholt Ole Haakon Jonsås Ketil A. Stene Jon Bjørn Sollid Olav K. Mogen Markus Krøger Mette Auglend

Josef Thingnes

KUN KR 200 F MEDLEM OR SKA UT ÅRET P !

KR 200 FOR MEDLEMSKAP UT ÅRET! Vi tilbyr kampanjepris for innmelding etter 1. september Kjenner du noen som kunne tenkte seg å være medlem av Fortidsminne­foreningen?

Tips dem om medlemskap til under halv pris av ordinær kontingent *) ved innmelding frem til 31. desember 2021.

De to siste utgavene av medlemsbladet Fortidsvern og Årboken 2021 er inkludert i denne prisen.

Som medlem i Fortidsminneforeningen støtter du arbeidet for å sikre Norges kulturarv.

Innmeldingen kan du enkelt ordne selv på www.fortidsminneforeningen.no.

Verver du noen kan du velge blant våre flotte vervepremier. * Ordinær pris for et års medlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr. 550 FORTIDSVERN

105

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Til vanlig holder mange av Fortidsminneforeningens lokallag og avdelinger kurs og foredrag. Under koronapandemien har mye av denne virksomheten naturligvis stoppet opp.

Når verden nå sakte blir mer normal igjen, vil jeg slå et slag for by- eller nabolagsvandringen som en ganske enkel, billig, smittevernvennlig og sosial måte å drive folkeopplysning på.

PÅ FOTTUR I FORTIDEN

S

like vandringer kan selvsagt ha et rent arkitekturhistorisk innhold, med vekt på bygnings­ historiske detaljer; mitt lokallag i Trondheim hadde for eksempel en jugendstilvandring på forsommeren.

Men slike vandrende arrangementer kan ha andre innfallsvinkler, som minner fra okkupasjonstiden eller middelalderen, der det rent arkitekturhistoriske kanskje er mindre viktig. Litterære vandringer basert på roman­ skikkelser som Varg Veum eller folk som har levd, som Henrik Ibsen, finnes nok også.

Under de årlige Olavsfestdagene pleier Den trønderske avdeling å arrangere en veldig populær vandring «Vi drikker på hellig grunn», en pub-til-pub-runde der løypen er basert på steder der det i middelalderen sto en kirke eller et kloster. Kirkene lå tett i gamle Nidaros, og stemningen er alltid god.

Likevel - en byvandring bør ikke være for lang, og det bør heller ikke være for langt mellom postene. Det siste man vil er at folk skal miste interessen og falle fra underveis.

Da jeg bodde i Tyskland for noen år siden,

106

FORTIDSVERN

oppdaget jeg to byvandringstrender som så vidt jeg vet ennå ikke har dukket opp her i Norge. Det ene var Segway-vandringer, altså vandringer der fotarbeidet blir erstattet av ståhjulinger. Meningene er nok delte om ståhjulinger og ikke minst elsparkesykler, men om jeg legger godviljen til kan jeg se at det ligger muligheter for å ha vandringer som dekker over et større område med slike farkoster.

HISTORISKE JOGGETURER Den andre byvandringstrenden jeg plukket opp i utlandet er historiske joggeturer. Disse gikk tidlig på morgenen, med en byguide med headset og tilhørere med øreplugger eller hodetelefoner. Jeg må innrømme at dette ikke er noe jeg har vært med på selv, jogging er slett ikke min greie. Men jeg gir ideen videre til alle Fortidsminneforeningens sprekinger - her kan man kombinere en frisk løpetur med høykvalitets historieformidling.

Jeg antar at morgenfugler på forretningsreise i storbyer er en aktuell målgruppe for denne typen turbo-vandringer.

Mange har sikkert allerede hørt om Oslo og Akershus avdelings suksess-serie «Ditt verdifulle nabolag», et todelt arrangement der nabolagsvandringer kombineres med en foredragskveld. Mens de ovennevnte trim-vandringene nok først og fremst er for tilreisende, er «Ditt verdifulle nabolag» mest for beboerne. Her er det hverdagslivets kulturarv som løftes frem, plutselig legger man merke til at den gamle melkebutikken har originale vinduer eller at sveitserhusene ved jernbanestasjonen var tegnet av samme arkitekt. «Ditt verdifulle nabolag» er utformet som et samarbeid med historielag og kanskje også

FORTIDSMINNEFORENINGEN Oslo og Akershus avdeling har i en rekke år arrangert fotturen «Ditt verdifulle nabolag». Bildet er fra en vandring i Maridalsveien i 2016 hvor trehus fra før byutvidelsen i 1858 og murhus etter innføringen av murtvang var byvandringens tema. Foto: Siri Hoem

velforeninger eller kommunen. Dette er lokalt kulturminnevern på sitt beste. Om man treffer, åpner det øynene til folk og hjelper dem å legge merke til det verdifulle i omgivelsene sine, som i sin tur motiverer dem til å ta godt vare på dem. De får kan­ skje også møte eksperter som de kan spørre om råd ved senere anledninger. Dessuten bygger man allianser med historielag og velforeninger som kan være nyttige å ha i fremtidige vernekamper. «Ditt verdifulle nabolag» krever litt mer ressurser og planlegging enn vanlige vandringer, men den langsiktige avkastningen kan bli desto større.

ÅPEN FOR ALLE OG GRATIS Siden ressurser er nevnt: hva koster det å holde en byvandring? Hva koster det å delta?

Bør de være åpne for alle, eller bare for medlemmer? Det varierer nok veldig. Gode guider skal man ta godt vare på. Noen har historieformidling som levevei og tar seg betalt for innsatsen. Andre er entusiaster som gjerne opptrer gratis, men de bør i det minste få en konfekteske eller vinflaske for bryet.

Da er det lettere å spørre dem en annen gang.

Det kan være lurt å investere i en bærbar høyttaler med headset slik at alle får med seg det som blir sagt hvis gruppen er stor og trafikken travel.

Hvis det er mulig, synes jeg det er fint om vandringen er åpen for alle og gratis.

Da kommer det gjerne flere som bare er litt nysgjerrige, og det er flere som tar med seg en venn. Det er også mye hyggeligere hvis man kan plukke opp tilfeldige tilhørere underveis, i stedet for at man skuler bort på «gratispassasjerene» som har hengt seg på.

Byvandringer er en kjempefin anledning til å fortelle om hva Fortidsminneforeningen dri­ ver med og å verve nye medlemmer. Og det er aldri feil å avslutte en vellykket vandring med et besøk på kafé for de som har lyst til å fortsette praten om lokale kulturminner.

God vandring!

FORTIDSVERN

107

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

Besøk vår nettbutikk www.historiskmaling.no Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker.

Vi gjør også fargetrapper og finner husets første farger!

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Telegrafen, Drøbak. Her er det i himling brukt Engwall o.Claesson Emulsjonsmaling i fargen S1002 Y og på veggen Engwall o. Claesson blank linoljemaling i fargen S 2502-B. Emulsjonsmaling er en miljøvennlig, helmatt linoljeforsterket limfarge som egner seg meget godt til vegger, himlinger, gruver, brannmurer og dekorarbeider. Den er pustende og blandes etter ønsket farge/ncs kode. Prøv også vår rene limfarge som består kun av kritt og lim. Vi har også høykvalitetskritt, Sjøhestens krita, hvis du ønsker å lage den helt selv.