Fortidsvern 3-2018

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 3 2018 (43. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

KONGSGÅRDEN TOFTE PÅ DOVRE

I DRIFT SIDEN HÅRFAGRES TID

UVDAL: FARGERIK FEIRING AV VAKKER STAVKIRKE

LILLEHAMMER: DRONNINGENS BARNDOMSHJEM RESTAURERT OG ÅPNET

76 SIDER MED KULTURARV OG BYGNINGSVERN

TIL NYE MEDLEMMER Her er Fortidsminneforeningens redaksjonelle medarbeidere.

Ragnhild Marthine Bø er redaktør for Årboken. Hun er kunsthistoriker og har sittet i styret i avdelingen Oslo og Akershus. Trond Rødsmoen er redaksjonssekretær, men har også en rolle som vernekonsulent. Ivar Moe er redaktør. Begge har bakgrunn fra media.

Du kan treffe oss her: ragnhild@fortidsminneforeningen.no, tlf. 980 32 920 ivar@fortidsminneforeningen.no, tlf. 901 35 046 trond@fortidsminneforeningen.no, tlf. 412 87 974

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70.

Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.

Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid.

ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn.

Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

2

FORTIDSVERN

HARDE TAK I 1912: «Den mest ekstraordinære av alle ekstraordinære generalforsamlinger.»

Slik beskrev Kristianiaavdelingens nye leder Harry Fett mange år senere det såkalte «spetakkelmøtet» den 13. april 1912. Opptakten var flere års konflikt innad i foreningen, som blant annet handlet om opprettelsen av en riksantikvarstilling. Det ble anklager og fornærmelser og møtet utviklet seg til en farse, behørig kommentert i pressen, både på lederplass i Morgenbladet og i vittighetsbladet Vikingen, der denne tegningen sto.

FORTIDSVERN Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Redaksjonssekretær og fagkonsulent Trond Rødsmoen trond@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok Ragnhild Marthine Bø ragnhild@fortidsminneforeningen.no Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70 Annonsesalg 07 Media per.olav.leth@07.no Telefon: 918 16 012 Grafisk design 07 Media Trykk 07 Media Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645 Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651 Forsidebilde Tofte gård på Dovre.

Foto: Ivar Moe

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

OPPLAGSKONTROLLERT

RKET TRY K ME

TM

4

1

PR

IN

03

07

79

RI KE

MIL JØ

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som opp­fyl­­ler Nordisk Miljø­merkingskrav.

VI SPARER IKKE PÅ KRUTTET I sommer har jeg lest boken om Peter Andreas Blix, «I strid for vern og vekst», skrevet av Gaute Losnegård og Rolf Losnegård. Peter Andreas Blix (1831-1901) var en sentral arkitekt og ingeniør i sin tid. For foreningen er hans største bragder redningene av Hove steinkirke og Hopperstad stavkirke i Vik i Sogn på 1870- og 1880-tallet. Hvilken rolle han spilte i disse dramatiske kulturvernprosessene er interessant lesning som jeg anbefaler.

Sikkert er at det ikke foregikk i stillhet.

Blix var en egenrådig solospiller som kun samarbeidet med noen få. En av de famøse feidene han deltok i handlet om planer for å flytte Hopperstad stavkirke fra Vik til Bergen. Daværende formann i foreningens Bergensavdeling, Bendix Edvard Reutz Bendixen, støttet denne planen. Blix, som i en periode også hadde vært formann i samme avdeling, var sterk motstander av å flytte kirken; et syn som vi i dag tar som en selvfølgelighet. Og Blix – som var en spiller – fikk med seg styret i hovedforeningen i Kristiania. Dermed ble stavkirken stående der den var.

Fortidsminneforeningen ble dannet av enkeltstående privatpersoner med sterke engasjement. Den drives også i dag av slike personer. De sterke meningene om hvilke kulturminner vi skal ta vare på, og hvordan vi skal gjøre det, er en del av foreningens personlighet, hvis jeg her skal våge meg på en besjeling. I foreningens nyere historie ble

diskusjonen om hvordan man skulle ta vare på domkirkeruinene på Hamar en splittende sak. Mange i Hedmark avdeling var imot vernebygget av glass som ble oppført i 1998 etter at ruinen hadde vært pakket i plast siden 1985 for å hindre frostskader og angrep av fuktighet. I hovedstyret var det røster som gikk inn for vernebygget.

Nå er det Y-blokken i Regjeringskvartalet som skaper engasjement, men på en annen måte. Foreningens offisielle syn er at den må bli stående, og kanskje til og med bli fredet slik planene var før angrepet 22. juli 2011.

I alle foreninger med en demokratisk oppbygning har vi en grunnleggende rett til å mene og si hva vi vil innenfor en sivilisert ramme.

Derfor hører jeg ikke sjelden at Y-blokkens skjebne ikke er noe vi bør engasjere oss i.

Ja, vi har medlemmer som mener at den ikke bare bør rives – den burde aldri vært bygget fordi den ikke passer inn i byrommet.

En av våre gode egenskaper er at vi har friske diskusjoner i alle ledd. Vi sparer ikke på kruttet. Vi har eksempler på at enkelt­ medlemmer har meldt seg ut av foreningen fordi uenighetene om sak eller person­ motsetninger har vært for store til å bære.

Det er selvfølgelig ikke ønskelig, men neppe til å unngå i en forening så mangfoldig som vår. På slutten av dagen er det våre diskusjoner som gir de beste konklusjonene for et styrket kulturvern.

Ivar Moe Redaktør

FORTIDSVERN

3

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

Elin Thorsnes Arkitektkontor AS Elin Thorsnes Sivilarkitekt MNAL E-post: post@elinthorsnes.no

Bøkkersmauet 2, 5032 Bergen Telefon: +47 55 31 57 86 Mobil: +47 48 14 66 22

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

4

FORTIDSVERN

6 FORTIDSVERN 3/2018

INNHOLD 44

3 Vi sparer ikke på kruttet 6 Åpner dørene til Dronningens barndomshjem 12 Uvdal stavkirke fyller 850 år 15 Bok: Kulturarvens kår til debatt 16 Ny bakst i gammelt dampbakeri 20 Bli med inn i kongsgården Tofte på Dovre 34 Schirmers progressive studieturer anno 1912 38 God rådgiving - nøkkelen til god bevaring 40 Lysthus i never og bark fra 1857

66

44 Arkitektpar bygget sitt eget antikvariske objekt 52 Jan Anderssen viet 33 år til Riksantikvaren 56 Tidlig krøkes: Foreningens nye satsing på barn 58 Benketrappen – en gang en levende del av bylivet 66 Sveitserhus på nye eventyr 70 Istandsetting: Det er lov å bruke sag 72 Nye medlemmer

38

73 Avdelinger og lokallag 74 Stilling ledig: Syv krav til den nye riksantikvaren

FORTIDSVERN

5

KONSERVATOR ELSE BRAUT inspiserer arbeidet i Tuengen allé 1b, nå plassert på Maihaugen.

I bakgrunnen Frank Larsen, ansvarlig for alle byggearbeidene. Bildet er tatt i juni, da det var litt over to måneder igjen til åpningen Foto: Trond Rødsmoen

6

FORTIDSVERN

VELKOMMEN INN I

DRONNINGENS BARNDOMSHJEM – Det er utrolig mange detaljer som skal på plass, sier konservator Else Braut. Hun har det faglige ansvaret for innredningen når Tuengen allé 1B, dronning Sonjas barndomshjem, nå gjenoppstår som del av Boligfeltet på Maihaugen. Med funkishuset fra 1935 trygt plassert på sin nye grunnmur er alle 1900-tallets tiår representert med hvert sitt hjem.

Tekst: Trond Rødsmoen

V

i møtes i det som denne dagen i juni er en eneste stor byggeplass. Det er vanskelig å se for seg hvordan alt dette skal være ferdig innredet ned til minste detalj om litt over to måneder, til offisiell åpning med kongefamilien til stede. Ute er det stillaser langs veggene, og portstolpene er i ferd med å bli støpt. Inne i den ene stua males vinduskarmer, mens det i hallen jobbes med å gjenskape de markante veggpanelene fra husets opprinnelige interiør. Oppussinger på 1980- og 1990-tallet hadde fjernet dette, men takket være et gammelt fotografi og oppdagelsen av en gjenglemt flik av de opprinnelige materialene vet man hvordan det var.

Huset er fra 1935, mens interiøret som gjenskapes i første etasje er slik det var på 1960-tallet, tiåret Sonja bodde her alene sammen med sin mor, Dagny Haraldsen, og Tuengen allé Ib var et fristed for Sonja og kronprins Harald gjennom deres ti år lange romanse før forholdet ble offisielt i 1968.

Selve huset representerer 1930-tallet på Maihaugen, der dronningens barndomshjem inngår i et naboskap bestående av et rødmalt 1920-tallshus, en gang bebodd av «en ugift kvinne i 40-årene», et krigshjem anno 1944 for en familie på sju, 1950-tallshuset med interiører i teak og «alt nytt og moderne», og 1970-­tallets ferdighus, for å nevne noen.

Bolig­feltet er igjen en av flere samlinger på Maihaugen, som Bygda, Byen og Hyttegrenda.

ET ENORMT PUSLESPILL – Det er ikke bare representativiteten i eksteriør og interiør som skal sikres i dette huset. Resultatet skal også være så tett opp til hvordan det faktisk var. En besøkende skal

nemlig også fornemme familien Haraldsens liv innenfor disse veggene, sier Braut.

– Dronningen har naturlig nok vært veldig involvert i arbeidet, forteller Benedikte Finnes Heyerdahl, koordinator for prosjektet «Dronning Sonjas barndomshjem» siden januar i år. Hun har ansvaret for framdriften, og beskriver prosjektet som et enormt puslespill.

– Vi har en viktig kilde i gamle fotografier, men ikke alt ble avbildet, særlig ikke de mindre offentlige rommene i huset, som ganger, soveværelser og bad. Derfor må vi også basere oss på hvordan familien som bodde der og andre som besøkte stedet husker det.

Og igjen må vi ty til tidstypiske eksempler der vi ikke har annet å gå etter.

En utfordring har vært kjøkkenet, der man kun har ett bilde som viser Dagny og en serveringshjelp ved en lav benk. Her har snekkerne måttet gjenskape noe som er så tidsriktig som mulig.

DET SAMME INNGANGSPARTIET for 50 år siden, 19. mars 1968, da for­ lovelsen mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen ble offentliggjort.

Foto: NTB Scanpix

FUNKIS-HUSET ER NÅ en del av Bolig­feltet på Maihaugen, et par steinkast fra Kirkestuen (til venstre), en tømmer­bygning og tidligere skysstasjon fra Dovre. Rundt 200 år skiller de to bygningene.

Foto: Trond Rødsmoen

FORTIDSVERN

7

Å kappe et hus i sju deler, frakte det 20 mil og så sette det sammen igjen på en ny grunnmur er presisjonsarbeid på høyt nivå. Frank Larsen har ledet dette arbeidet, og viser rundt. Bak plast skjuler det seg en vakkert dekorert peis, original fra da huset sto ferdig i 1935, og nå trygt på plass, uskadd. Grunnmuren med kjelleren er også gjenskapt som en nøyaktig kopi, med rominndeling og vindusløsninger. I andre etasje, i hjørneværelset som en gang var Sonjas soverom, råder mer «work in progress». Her er avdekkende tapetrester, fra ulike epoker, og målet er å gjenskape også dette rommet slik det var på 1960-tallet, i den siste fasen før Sonja flyttet ut.

Mye av interiøret, som spisestue­ møblementet, skrivebordet, flygelet, tepper og pyntegjenstander som etter hvert skal på plass, er originale, donert av Dronningen og andre familiemedlemmer.

Mye av interiøret, som spisestue­møblementet, skrivebordet, flygelet, tepper og pyntegjenstander som etter hvert skal på plass, er originale, donert av Dronningen og andre familiemedlemmer.

FRA SETERGREND TIL FUNKIS Maihaugens grunnlegger, tannlegen Anders Sandvig, begynte å samle på gamle gjenstander i 1887, og begrunnet dette med barndomsminner og følelser, i tillegg til en bekymring for at den lokale kulturarven skulle føres ut av Lillehammer-distriktet, særlig til Nordiska Museet i Stockholm.

I 1894 kjøpte han sin første bygning, som dannet grunnlaget for det senere friluftsmuseet på Maihaugen.

Maihaugen spenner i dag over et vidt felt innen norsk bygningshistorie, fra Fiskekapellet fra 1459, Norges eneste bevarte laftede kirkebygningen fra middelalderen, til Prestegarden fra 1690, til storgården Bjørnstad fra Vågå på 1700-tallet, fra setervoll til 1800-talls forretningsgårder i bygata, apotek og smie – og Garmo stavkirke. En vandring gjennom museet er som å hoppe mellom århundrer, næringer og samfunnsklasser.

Og nå, for deg som vil ta en snarvisitt tilbake til 1930-tallet – med en kongelig touch av 1960-tallet – er muligheten omsider her. «Dronninghuset» åpnet for publikum 29. august i år, på kongeparets gullbryllupsdag.

8

FORTIDSVERN

ET VIKTIG TIDSBILDE Dronningens barndomshjem representerer ikke bare en bygge­ stil og et levesett fra en annen tid. Huset forteller også en viktig del av norsk etterkrigshistorie.

Tekst: Else Braut og Kjell Marius Mathisen

I

oktober 2016 kom flere lastebiler med «bred last» fra Oslo til Maihaugen.

Transporten inneholdt til sammen sju seksjoner av en stor enebolig i Tuengen allé 1B, Dronning Sonjas barndomshjem.

Huset er nå omstendelig restaurert og åpnet som museets enebolig fra 1930-tallet.

Huset ble tegnet av arkitekt Ernst Motzfeldt i 1934. Tegningene fra byggemeldingene har Akers bygningskontrolls stempel fra september 1934, og har tittelen: «Enebolig for disponent Haraldsen, Vinderen». Huset har tydelig funkis-preg, med helvalmet tak, liggende vestlandspanel, vinduer trukket ut mot hushjørnene og terrasser og altaner med stålrekkverk som understreker den horisontale linjeføringen i fasadene.

Dette området på Vinderen utenfor Oslo ble bygget ut tidlig på 1930-tallet, og på denne tiden tegnet Ernst Motzfeldt (19031981) mange eneboliger og leiegårder i Oslo, enten alene eller i kompaniskap med

andre arkitekter. Bygningene han tegnet kjennetegnes av enkel, funksjonalistisk formgivning.

Motzfeldt fikk sin eksamen fra arkitekt­ avdelingen ved NTH i Trondheim i 1926.

Huset i Tuengen allé tegnet han åtte år etter han var ferdig utdannet. Takformen på huset og de horisontale linjene i fasadene kan minne om boligarkitekturen til Frank Lloyd Wright, en av de fremste amerikanske arkitektene tidlig på 1900-tallet. Kanskje det var en av Motzfeldts inspirasjonskilder?

EN HISTORIE OM DET MODERNE NORGE Omkring 1930 skjedde det en liten arkitektonisk revolusjon. Modernismen kom til Norge inspirert av internasjonale tendenser. Gjennom tidsskrifter og studiereiser hadde arkitektene god oversikt over hva som skjedde i andre land. På engelsk ble den nye stilen kalt «international style», og i Skandinavia fikk den navnet funksjonalisme. Den ble raskt populær og fikk

HUSET BLE DELT i sju deler og kjørt med lastebil fra Oslo til Lillehammer. Vel framme på Maihaugen ble delene heist på plass på den nye grunnmuren.

Foto: Audbjørn Rønning, Maihaugen

BENEDIKTE FINNES HEYERDAHL er prosjektkoordinator for arbeidet med Dronningens barndomshjem. Her arbeider Henning Svensrud med hallen, der de mørke panelene fra 1930-tallet gjenskapes.

Foto: Trond Rødsmoen

PEISEN BAK PLASTEN er like gammel som huset og har fortsatt sin originale dekor av Albert Jærn, forteller Frank Larsen. Foto: Trond Rødsmoen

kallenavnet «funkis». Restaurant Skansen ved Akershus festning fra 1927, tegnet av arkitekt Lars Thalian Backer (1892–1930), regnes som den første funksjonalistiske bygningen i Norge. De andre arkitektene i Oslo fulgte raskt etter, og allerede midt på 1930-tallet tegnet og bygget byggmestere over hele landet funkishus.

Funkisområdet på Vinderen er nå i endring. De store trevillaene fra 1930-tallet rives, og eplehagene fortettes med små blokker med leiligheter. Samme skjebne fikk Dronningens barndomshjem, men det er nå bevart på Maihaugen.

Sonja Haraldsen bodde i Tuengen allé fra hun ble født i 1937, gjennom hele oppveksten, og fram til hun giftet seg og ble Norges kronprinsesse, kun avbrutt av kortere utenlandsopphold. Hun møtte kronprins

VINDUENE TRUKKET UT mot hushjørnet er et typisk funkis-trekk. Dette var unge Sonjas soverom i andre etasje, nå med en ganske annen utsikt. Foto: Trond Rødsmoen

Harald allerede i 1959, men de måtte vente lenge på kong Olavs tillatelse til å gifte seg.

I denne tiden var Tuengen allé, hjemme hos Sonjas mor Dagny Haraldsen, et av få steder hvor paret kunne møtes.

Tillatelsen til ekteskapet kom omsider.

Forlovelsen ble kunngjort i mars 1968 med påfølgende bryllup i august. Kronprins Harald var den første europeiske tronarving som giftet seg borgerlig. Historien om forlovelsen er derfor også en historie om Norge og Europa i endring.

Denne historien ønsker vi å fortelle i huset som nå er kommet på plass i boligfeltet på Maihaugen. På et bilde fra 1968 ser vi kronprins Harald og den kommende kronprinsesse Sonja gå ned trappa fra inngangsdøra til Tuengen allé 1B. Fra 29. august 2018 ønsker museet gjester velkommen inn den

samme døra. I år er det første etasje med stuer og kjøkken som er ferdigstilt, mens andre etasje og kjeller vil bli satt i stand de påfølgende år.

RESTAURERING AV HUS OG INTERIØRER Tuengen allé 1B fikk to tilbygg sist på 1980-tallet, og innvendig ble det gjort en rekke oppgraderinger. På museet har huset blitt restaurert tilbake til 1960-tallssituasjonen. De to nye tilbyggene ble fjernet før transporten til Lillehammer. De fleste av vinduene og de finerte dørene fra 1930-tallet måtte rekonstrueres. En del flater, som gulv, himlinger og paneler var intakt, mens andre flater er rekonstruert ved hjelp av god fotodokumentasjon og bygningsarkeologi. Jon Brænne har gjort fargeundersøkelsene som restaureringen av interiørene bygger

FORTIDSVERN

9

på. Heldigvis var det mulig å finne rester av så godt som alle originale flater bevart under nyere lag med plater og tapeter.

Omkring 1960 ble det montert tapet fra Biri i dronning Sonjas barndomshjem. Det karakteristiske tapetet, som i år fyller 80 år, var svært populært på 1950- og 1960-tallet. Det er å finne i finstuer landet over, og i offentlige bygg, fra Oslo rådhus til FN-bygningen i New York. På Maihaugen er stuene restaurert med kopier av de gamle tapetene.

Biri-tapetet av halm ble svært populært, men firmaet produserte også rene tekstil­ tapeter som slo an. Ofte fikk én stue i huset halmtapet, mens en annen stue fikk tekstilvarianten. Dette ser vi også i Tuengen allé. Storstua fikk et gyllent tekstiltapet i lin og bomull, mens spisestua fikk det klassiske halmtapetet. Etter oppgraderingene av huset på 1980-tallet ble Biri-tapetene fjernet. De to typene tapet har blitt rekonstruert på Biri i regi av Ingeborg Semb, som driver produksjonen i dag.

REKONSTRUKSJON AV INVENTAR Vi har god fotodokumentasjon av stuene slik de var møblert på 1960-tallet, både private fotografier og offisielle fotografier tatt i hjemmet i forbindelse med forlovelsen mellom Sonja og kronprinsen. I tillegg til samtaler med familiemedlemmer som har bodd eller vært på besøk i huset, danner dette utgangspunktet for møbleringen slik den fremstår på museet.

I spisestua står et stort møblement i eik.

Det består av to skjenker, et uttrekkbart bord og 12 stoler med skinntrekk. Det er Sonjas far, Karl August Haraldsen, som skal ha kjøpt møblementet i Tyskland på slutten av 1920-tallet. Møblementet stod i spisestua så lenge det var i familien. Maihaugen har fått overta hele møblementet. Det er nå restaurert og tilbake på plass i huset. Det samme er et lite trillebord i glass som også stod i spisestua. Sølvpokaler vunnet i konkurranser og annet sølvtøy står fremme på skjenkene.

Sonjas eldre bror, Håkon, var opptatt av jazzmusikk. Han hadde eget band og Dronningen har fortalt at hun som liten ofte stod ved døren og lyttet da de spilte.

Flygelet Håkon spilte på er på plass i huset på Maihaugen sammen med notestativet og notehefter. Innimellom fylles også stuene på museet med jazzmusikk.

Innerst i dagligstuen er en stor peis. Den ble bygget samtidig med huset og er dekorert av grafiker, tegner og bokkunstner Albert Jærn (1893–1949). Han gikk flere år i malerlære før han begynte på Statens Håndverks og Kunstindustriskole. Dekormalingen har overlevd både oppussinger av stuene og flytteprosessen, og står intakt på peiskappa slik den gjorde da huset var nytt.

Den kraftige mørke bokhylla i eik som stod ved peisen er tilbake i huset, fylt med bøker som en gang ble lest i Tuengen allé.

10

FORTIDSVERN

SPISESTUEN GJENSKAPT MED Biri-tapet i halm, det originale spisestuemøblementet og en lampe tilsvarende den som hang i Tuengen allé. Portrettet av Dagny Haraldsen er en kopi.

Foto: Audbjørn Rønning, Maihaugen

STORSTUA HAR FÅTT tilbake sin gylne tekstiltapet i lin og bomull. Skrivebordet, flygelet og de fleste teppene er originale og donert av Dronningen og familien. Det gjelder også mange pyntegjenstander, samt Sonjas notehefter. Portrettet til venstre viser Sonja som liten, mens fotografiene på flygelet er av familiemedlemmer. Eikeparketten er den originale.

Foto: Audbjørn Rønning, Maihaugen

I dagligstua var det to salonger. En buet blå sofa og sennepsgule stoler dannet sammen med et rundt bord den innerste salongen ved peisen. Disse møblene er gått tapt, men tilsvarende er kjøpt inn til museet. En litt lettere salong, bestående av sofa, to stoler og et bord, alle i ny rokokkostil, var plasser ved hjørnevinduene. Hele salongen var tatt vare på og er nå på plass i huset.

Familien Haraldsen var interessert i kunst.

På veggene var det malerier og trykk av blant andre Kavli, Gude, Amaldus Nielsen, Thaulow, Holmboe, Danifer og Dørnberg.

Maleriene som er i huset i dag er kopier/ reproduksjoner av maleriene som hang der opprinnelig. Familien har velvilligst latt oss avfotografere alle bildene fra hjemmet og malerikonservator på Maihaugen har sørget for tidsriktig innramming.

Den opprinnelige eikeparketten i huset er slipt og lakket. På gulvene ligger persiske tepper, flere kommer fra hjemmet og er gitt til museet. På 1960-tallet var det lyse gardiner i stuene. Disse er ikke bevart, men ved å studere forskjellige fotografier har det vært mulig å sy nye tilsvarende. Stuevinduene

hadde flere lag gardiner, solgardiner som kunne trekkes for å skygge mot sola, stårs med volanger og sidegardiner som gikk til gulvet. Lamper, mindre møbler og pyntegjenstander er dels originaler fra huset og dels tilsvarende som er innkjøpt av museet.

KULTURMINNER PÅ FLYTTEFOT Oppland er et av fylkene i landet med flest freda hus, over 600 bygninger. I tillegg har fylket flere store friluftsmuseer med nesten like mange antikvariske bygninger.

Museumshusene utgjør en viktig del av den verna bygningsmassen. Innen kulturminnevernet har ikke husflytting hatt noen høy stjerne. Men, står friluftsmuseene i konkurranse med andre vernestrategier, eller representerer de et fruktbart alternativ til bevaring på stedet?

Når en bygning flyttes til museum, har bevaring på stedet sjelden vært et aktuelt alternativ. Husene er som regel allerede vedtatt revet, og flytting er eneste alternativ for bevaring. Dette var også tilfellet for Tuengen allé 1B. Den primære funksjonen til husene på et friluftsmuseum er å formidle historie. Det viktigste blir derfor at de er representative og har et godt formidlingspotensial. Det er likevel interessant å se på friluftsmuseene i et bevaringsperspektiv. I hvilken grad vil vi om 50 år finne eneboliger og gardsmiljøer fra 1900-tallet bevart i sin opprinnelige utforming? Trolig vil nesten alt være modernisert

TUENGEN ALLÉ 1B er nå en del av 1900-tallsveien på Maihaugen, som med helvalmet tak, liggende vestlandspanel og vinduer trukket ut mot hushjørnene representerer 1930-tallets funksjonalisme.

Foto: Audbjørn Rønning, Maihaugen

i flere omganger, revet eller ombygd til det ugjenkjennelige.

Et nytt bolighus blir i løpet av en generasjon umoderne og modent for standardheving. I raskt tempo pusser vi opp og bygger om for å tilpasse huset våre egne behov,

gjerne i tråd med nye moter på innredningsfronten. Lite av vår anonyme bygningskultur fra nær fortid kan prioriteres til formelt vern. De nyere husene her på Maihaugen vil derfor om noen få tiår representere sjeldne tidsbilder.

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

www.bygningsvernbutikken.no Profesjonell linoljemaling

og andre relevante produkter

Vi har også kokt og rå linolje, linoljesåpe, vinduskitt, komposisjonsmaling, pensler med svinebust, lasurolje, gamle lamper og bygningsdeler, gardinkuler, gamle ovner, originale vindusvridere og gamle dørhåndtak m.m.

TILBUD!

10 % rabatt på maling Bruk kode FMF18

Vi sender over hele landet!

FORTIDSVERN

11

KONSENTRERT BYGDEHISTORIE Uten bygdefolkets omtanke hadde neppe Fortidsminneforeningen hatt en stavkirke i Uvdal å ta vare på i dag. Lørdag 21. juli 2018 feiret vi at denne skatten har stått i 850 år.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

U

vdal stavkirke har helt unnsluppet rekonstruksjonsiver, her er det ikke foretatt noen tilbakeføringer. Det betyr at vi kan lese kirkens historie som en bok, med alle epoker representert, forteller Nils

12

FORTIDSVERN

Friis. Arkitekten og kulturminneeksperten står midt i kirkerommet og beretter om denne eldgamle, unike bygningens historie, som denne dagen offisielt markeres å ha strukket seg gjennom 850 år.

850. Kjenn på det tallet! En tidsreise på åtte og et halvt århundre fører oss tilbake til to hundre år før Svartedauden, til den tidlige fasen av kristningen av landet. Under kirkegulvet er det funnet mynter tilbake til da

UVDAL STAVKIRKE FIKK sin fantastiske dekor på 1600- og 1700-tallet.

Legg merke til dyrehodet på staven i skipets østvegg. Til venstre skimtes midtmasten, som er særpreget for Uvdal og Nore stavkirker.

STOR TAKK TIL jubileets arrangementskomité: Fra venstre Kirsti Otterholt, Nore og Uvdal kommune, Jorunn Wiik, leder av Buskerud avdeling, arkitekt Nils Friis, Merete Winness, museums- og eiendomssjef i Fortidsminneforeningen, sokneprest Stina Frøvoll Torgauten og Britt Halland, Nore og Uvdal kommune.

I VELKOMSTTALEN BERØMMET styreleder Margrethe C. Stang alle de gode kreftene som til sammen gjør det mulig å bevare en kulturskatt som Uvdal stavkirke: bygda selv, Fortidsminneforeningen, formidlerne og tilsynshaverne.

kong Sverre, Magnus Lagabøte og Håkon Håkonsson regjerte på 1100- og 1200-tallet.

UVDALS «SKYTSENGLER» Det er ikke ofte man får feire 850-årsdager – men i Nore og Uvdal kommune har foreningen gjort dette to år på rad! Nore stavkirke ble feiret i 2017, mens jubileet for søsterkirken Uvdal noen få mil lenger opp i Numedal gikk av stabelen 21. juli i år. Jeg fylles av ærefrykt når jeg tenker på at tømmeret som bærer oppe dette unike kirkebygget ble felt vinteren 1168. De visste å bruke godt materiale i middelalderen.

Men uten et samspill av gode krefter opp gjennom historien ville kirken neppe stått i dag, sa styreleder Margrethe C. Stang i sin velkomsttale. Hun innledet med historien om et vakkert lite funn under den arkeologiske utgravingen i kirken i 1978: en knøttliten musiserende engel, brodert på ull og lin, som ledet oss over på det hun omtalte som kirken egentlige «skytsengler» – fire i tallet – som har

EN LITEN STOFFENGEL ­spillende på et strengeinstrument, trolig fra 1200-tallet og gjenfunnet i 1978.

bidratt til at bygningen fortsatt kan oppleves: Bygdas befolkning som har brukt den opp gjennom tidene, Fortidsminneforeningen som har eid den det siste hundreåret, formidlerne som utrettelig levendegjør kirkens historie til besøkende og andre og til slutt tilsynshaverne som med enorm frivillig innsats sørger for vedlikeholdet og sikkerheten.

Alt dette feiret vi denne julidagen, med utdeling av heder og ære, spennende foredrag, utstilling om den store utgravingen, gudstjeneste, spekemat, hjemmelaget flatbrød og kake - og den magiske konserten «Livsens Klang», basert på Stavkirkeprekenen fra 1100-tallet, med ny tekst skrevet av Sverre Heimdal til Nore-jubileet i fjor.

GITT TIL FORENINGEN I 1898 Samfunnsutviklingen krevde nye kirkebygg utover på 1800-tallet, og mang en «gammelkirke» ble revet. I Uvdal gikk det annerledes: «Uvdal stavkirke blir derimot overlatt

FORTIDSVERN

13

TEGNINGEN FRA 1901 viser en portal i gjennombrutt rankeskurd kjent fra 1100-tallet. Den sto fra 1700-tallet og frem til 1976 som omramme for korets sydportal (bildet til høyre) for den ble plassert innendørs i kirkens våpenhus.

Tegning av Thorvald Borgersen/Riksarkivarens arkiv

OTTAR HUSEBY med Fortidsminne­foreningens hedersnål på brystet, overrakt av styreleder Margrethe C. Stang. Huseby har vært tilsynshaver for Uvdal stavkirke i en mannsalder, og allerede som tenåring var han med i den store utgravingen under kirken i 1978. En stor, varm takk fra foreningen til en virkelig ildsjel!

til Foreningen til norske Fortidsminnemerkers Bevaring i 1898, på det vilkår at den skulle bevares på stedet. Takket være denne bygdefolkets omtanke for sin gamle kirke, er dette klenodium blitt bevart for kommende slekter», skriver Håkon Christie, en av Norges fremste eksperter på stavkirker, i boken Uvdal stavkirke forteller (1992).

Videre skriver han: «Til tross for at Uvdal stavkirke er et beskjedent byggverk, inneholder den deler fra mange perioder, som gjør det lille byggverket meget innholdsrikt.

Dessuten har malere gjennom århundrene dekorert kirken slik at dens interiør danner

14

FORTIDSVERN

NILS GUNNAR HJALLAND demonstrerer tradisjonelle håndverksteknikker med redskap nær opp til de som kan ha blitt brukt da tømmeret ifølge dendrokronologisk analyse ble felt og tilvirket i 1168.

et farverikt akkompagnement til bygningens beretning. Uvdal stavkirke er konsentrert bygdehistorie i malerisk innfatning.»

Til denne bygdehistorien i konsentrat fikk han og resten av det arkeologiske teamet tilføyd nye kapitler og detaljer i 1978: Den store utgravingen kom i stand da kirkens fundament trengte omfattende arbeider. Kirkegulvet ble fjernet, og i jordmassene dukket det frem et bredt spekter av gjenstander som skulle kastet nytt lys over livet her i middelalderen.

MAGISKE REMEDIER OG SISTE MOTE Blant funnene: 545 mynter fra 1100-tallet

og fram til midten av 1900-tallet, to pilegrimsmerker, trolig brakt med fra Nidaros, to runeinskripsjoner, den ene nærmest umulig å tyde, men trolig med religiøst innhold da den er skrevet på latin; den andre på gammelnorsk og svært konkret: «Eirik, skriv runer for meg!»

Videre: To hundre små pinner, noen med kors inngravert, som ble stukket inn under kirkegulvet med en inderlig bønn.

Fragmenter av dokumenter, blant annet et fra biskopen i Stavanger. Og mer dagligdagse ting, som brilleglass, bokspenner, nåler, søljer, metallenker, perler. Og det ble funnet

pjoterposer, små sammensnørte poser av tekstil eller lær som inneholder gjenstander med «tryllekraft».

De mange myntene kan ha blitt mistet, eller de kan bevist ha blitt stukket under gulvet som en ekstra – og hemmelig – donasjon. Kolbjørn Skaare skriver i Uvdal stavkirke forteller: «De private ofringene der magi og overtro kan tenkes å være drivkraften, må ha skjedd på tvers av og i konkurranse med de vanlige kirkelige ofringene og må ha vært en vederstyggelighet for geistligheten, både av religiøse og økonomiske grunner. Slike private ofringer er ikke belagt i samtidige kilder, hverken i skriftlig eller muntlig tradisjon. På den annen side har utgravingene, både i Uvdal stavkirke og andre kirker, bragt for dagen andre gjenstander som mest sannsynlig er havnet eller anbragt under kirkegulvet i magisk hensikt.»

Under utgravingen avdekket arkeologene også levninger – menn, kvinner og barn – begravd under kirkegulvet. Ja, også spedbarn, kanskje dødfødt og lagt inn under kirken.

Etter gammel skikk her i landet hadde presten rett til gravplass i kirken, mens andre måtte kjøpe seg slik rett, inntil forbud mot slik gravskikk kom i 1805.

Blant levningene finnes deler av klær eller andre tøystykker, samt skotøy, enkelte objekter i så god stand at man har kunnet gjenkjenne både materialer og stil. Konklusjonen er at dette er hverdagsklær – og at man fulgte moten i Uvdal i middelalderen.

TIDER SKAL HENRULLE …

Alle disse funnene – og kirkebygningen selv – forteller noe om det som aldri ble nedskrevet. Det er i seg selv et mirakel at det fortsatt fins, tenker jeg mens blikket mitt faller på treverk mørkt av elde og slitasje, på den fargerike dekoren som fortsatt skinner vitalt i lyset fra vinduene: «kirkens historie som en bok, med alle epoker representert».

Det er når jeg står i en bygning som Uvdal stavkirke at det virkelig går opp for meg: Magien ligger i at noen, for kanskje tre hundre år siden – eller fem, eller åtte hundre år siden la hånden på dette tømmeret, tråkket over denne dørstokken, satt på denne benkeplaten, like hard mot baken på 1600-tallet som den føles i dag.

Som avslutning på gudstjenesten denne dagen synger vi «Deilig er jorden», og jeg tenker at sjelden har ordene «tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang» hatt en dypere klangbunn.

- ALTFOR MYE går galt innen norsk kulturminnevern, sier Else Sprossa Rønnevig, initativtaker og redaktør for en ny debattbok om kultur­ arvens kår.

Foto: Trond Rødsmoen

SPROSSA VIL HA DEBATT! 20. august lanserte Else Sprossa Rønnevig «HUS til BRY – Kulturarvens kår i Norge» . Boken tar for seg alt som går galt i kulturminnevernet – og hva vi kan lære av det.

D

ette er en viktig bok, som har som mål å sette i gang en helt nødvendig debatt om kulturarv og vern i Norge.

Boken er skrevet av noen av landets fremste aktører innen det frivillige og offentlige kulturminnevernet.

«Boka har sitt utspring i min og andres frustrasjon over dagens vernepolitikk. Hvor trykker skoen? Når skal kulturminnene tas på alvor? Vi ønsker å rette søkelyset på dagens situasjon for om mulig å sikre den bedre. Vi trenger denne debatten og vi trenger den NÅ», skriver Else Sprossa Rønnevig i innledningen.

I dag skjer ting raskt. Selvgrodde bygdemiljøer og vakre harmoniske bystrøk trues av rivning som følge av ønske om fortetning.

Hvordan skal denne utviklingen møtes og påvirkes? Kan den i det hele tatt styres? Hva må i så fall til? Disse er noen av spørsmålene som belyses i «HUS til BRY – kulturarvens kår i Norge.»

KUNSTEN Å LÆRE AV FEIL Else Sprossa Rønnevig, selv en av landets mest markante kulturminnevernere, har samlet 31 medforfattere fordelt på like mange kapitler. Mange av forfatterne har betydelige merittlister innen arbeidet med ta vare på kultur- og miljøverdier land og strand rundt.

Her får vi arkitektens, antikvarens, tradisjonshåndverkerens, bygningsvernerens, kulturhistorikerens, juristens og verneaktivistens syn og erfaringer, for å nevne noen.

Med sin omfattende, interessante og kunnskapsrike eksempelsamling viser forfatterne hvordan det offentlige Norge har forsømt seg med hensyn til å stå opp for kulturarven.

Bidragsyterne er alle sammen folk som er konstruktive, som har kloke og reflekterte oppfatninger, og som har tatt og fortsatt vil ta en fight for verdier de tror på. Gjennom bokverket ønsker de å snu nederlag til en påminnelse om hva og hvorfor noe gikk galt, og som man må ta lærdom av.

Boken er publisert i samarbeid med Fortidsminneforeningen og sikter mot et bredt publikum, fra arkitekter, ansatte i forvaltningen, politikere og journalister til eiere av fredede hus, historielag, studenter, håndverkere – ja, alle som syns vern av kulturarven er viktig.

HUS TIL BRY - KULTURARVENS KÅR I NORGE Else Sprossa Rønnevig, red.

Sprossa Forlag 317 rikt illustrerte sider Kr 399

FORTIDSVERN

15

SET I STAND EIT GAMALT DAMPBAKERI

HER SKAL DET SNART BLI GODE BRØD Torstein Hatlevik ser moglegheiter i alt rundt seg. Nærast åleine har han bygd og drive fram Haaheim Hotell på Tysnes, ein time med bil sør for Bergen, og gjort det kjend i heile landet. No er han i gang med å setje i stand ein handelsplass på kaien i Uggdal, ein liten stad ved sjøen like i nærleiken. Han seier han elskar gamle hus, og det er ikkje vanskeleg å tru han.

Tekst: Ivar Moe

E

. H. Vaage Landhandleri og Dambskibs­ ekspedisjon blei skipa i 1887. Anlegget som står i dag vart bygd i 1902.

Det var bakeri der frå 1902 til 1949. Alle handels­plassane hadde eigne bakeri, og berre på Tysnes hadde me 11 stykk. Butikken blei lagd ned i 1987, og kommunen overtok alt i 1995. Dei hadde kaien til kommunekai, og selde huset til ei stifting. Dei byrja restaureringa av bygningsmassen, men fullførte ikkje prosjektet. Eg gjekk lenge og såg og drøymte om denne gamle staselege handelsplassen nede ved sjøen, fortel Torstein Hatlevik. Han er utdanna operasongar i København, og gjev gjerne konsertar både ute og inne i det vakre hotellet.

Stiftinga bestemte seg etter kvart for å selje prosjektet til nokon som kunne vidareføre og fullføre det dei hadde byrja.

I 2015 kjøpte Torstein Hatlevik husa

av stiftinga og kaien med grunnen av kommunen.

– Eg byrja med å gjere som alle må; tette tak og sikre husa. No er handelshuset ferdig restaurert utvendes og bakeriet står for tur, seier han.

Ein vert lett rive med når ein går rundt på anlegget saman med denne karen. Han ler og snakkar og syner med stoltheit og glede alt han får til. Midt i alt rot, rust og gamalt skrot i bakeribygningen held han fram ei bakeplate for å syne korleis det skal bli liv i bakeriet att. Med ein vedomn fyrer ein opp damp­ kjelen. Dampen vert leia inn i eit lukka skap for heving av brød og kaker.

STENGDE DØRA I 1949 I 1949, etter ein krangel med handelsmannen på kaien som selde bakarvarene for han, la bakaren ned verksemda på timen

Kulturminner for alle • Fortidsminneforeningens prosjekt for istandsetting av kulturminner, men midler fra Sparebankstiftelsen DNB. • Målet er å styrke våre gamle håndverk og sikre fellesskapets kulturminner.

• Anlegget i denne reportasjen er et av over 96 prosjekter som til nå har mottatt faglig og økonomisk støtte.

• www.fortidsminneforeningen.no/kulturminner-for-alle

16

FORTIDSVERN

TORSTEIN HATLEVIK driv hotellet Haaheim Gard på Tysnes i Hordaland.

No skal han setja i stand eit dampbakeri i nærleiken. Pengane til restaureringa kjem frå Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DNB sitt prosjekt Kulturminner for alle.

Foto: Ivar Moe

Eg tenkjer at kulturminne ikkje er noko ein eig, men berre noko ein lånar og skal levere vidare til neste generasjon.

FORTIDSVERN

17

HER SER VI landhandleriet på brygga i Uggdal, under restaureringa. Felt inn: Handelsplassen Uggdal på eit postkort kring år 1900.

Foto: Ivar Moe

og låste døra bak seg. Frå den dagen har forfallet levd åleine i bakeribygningen fram til Torstein Hatlevik ein dag i 2015 opna døra att. Med støtte frå «Kulturminner for alle», Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DNB sitt felles prosjekt for bevaring av kulturarv, er det mogleg for han å setje istand ikkje berre bygningen, men òg utstyret ein treng for å bake med damp. Han planlegg å servere dette kulturminnebrødet til gjestane på hotellet sitt.

– Eg elskar historie og er utruleg fascinert over kunnskapen som ligg bak bygging av gamle hus. Eg likar svært godt å finne gamal kunnskap og bruke gamle handverk. Eg har bygd opp Haaheim Gaard på garden min, fem kilometer fra handelsstaden. Eg har også fått restaurert ei gamal kvern til garden frå kring 1750. Handelsplassen vil knytast til hotellet og få kommersiell drift, fortel Torstein og held fram:

18

FORTIDSVERN

– Det har ikkje vore andre involvert i denne prosessen enn meg sjølv. Men det var mange som jobba dugnad der i tida med stiftinga. Plassen betyr mykje for svært mange lokalt, så det er stort engasjement rundt prosjektet. Lokalbefolkninga viser stor interesse for prosjektet og lokal presse har dekka det fleire gonger.

– Kva legg du vekt på under istandsetting?

– Vi skal setje alt attende til original stand, med same val av materialar og metodar.

Vi planlegg å bruke bakeriet som et økomuseum, samen med resten av den gamle handelsplassen.

Haaheim Gaard er nå blitt eit hotell som er med i De historiske hotell og spisesteder.

Det sysselsett 15 årsverk og har ein drift som gjer det mogleg å investere vidare heile tida.

Heile handelsplassen vil saman med bakeriet bli ein del av hotelldrifta, med handverksbakeri, lokalmatbutikk, gjestebrygge, gastropub

og økomuseum. Det ser òg ut til at det blir faste anløp av veteranrutebåtar.

– Mitt personlege mål med Haaheim Gaard er å generere midlar til slike prosjekt som dette. Eg har også saman med søstrene mine kjøpt to gamle hus på øya Espevær frå 1800 og 1868. Etter rastaureringa har vi no opna ein liten restaurant og galleri på staden. For meg er målet med god drift å skape midlar til å utvikle. Eg har ikkje personlege behov for store utbytte og fine bilar, seier Torstein.

TILGJENGELEG FOR ALLMENTA Det er viktig for ham å gjere eigedomen tilgjengeleg for allmenta. Dette gjer han gjennom å sette han i drift att. Han tenkjer at drifta skal formidle historia og skape stemning og lukt frå tidlegare tider.

– Eg trur at berre gjennom aktiv bruk av slike stader kan ein ivareta den kulturhistoriske arven som ligg der. Nostalgi døyr ut

NÆRAST ÅLEINE HAR Torstein Hatlevik bygd opp og drive fram Haaheim Hotell på Tysnes i Hordaland.

Foto: Inger Elise Økland

BAKERIHUSET LIGG PÅ baksida av det gamle landhandleriet på brygga i Uggdal.

Før brødfabrikkane tok over, var dette vanleg. Alle handelsplassane hadde eigne bakeri, og berre på Tysnes hadde me 11 stykk, seier Torstein Hatlevik.

Foto:Ivar Moe

med generasjonane som hugsar drift. Seinare er det berre eit monument over svunnen tid. Eg har i mange år jobba som frilans på museum og har reist mykje rundt og halde føredrag om gamle handverk og tradisjonar.

Eg har heilt frå eg var liten elska å gå på museum og høyre historier frå eldre menneske. Kvar gong eg ser eit gamalt hus som treng litt omsorg, kjenner eg ein trong til å berge det. Eg er dårleg til å kaste ting, og har nok ein tendens til å samle litt mykje. Nye ting er det ikkje så farleg med, men gamle ting blir tekne vare på. Eg er heldig som har tilsette i bedrifta med same lidenskap for historie og bygningsvern, så vi brukar tid og ressursar på dette.

– Det å kjøpe eit kulturminne er noko ein må leve og brenne for. Eg er lidenskapleg oppteken av historie og tradisjonar. Eg har fleire kulturminne eg allereie har restaurert, så dette blir sett inn i samanheng med dei

andre, seier Torstein. - Eg tenkjer at kultur­ minne ikkje er noko ein eig, men berre noko ein låner og skal levere vidare til neste generasjon. Da eg kjøpte garden min, valte

eg å restaurere kvernhuset i staden for å legge inn innedo. Eg sa at eg ikkje ville at kvernhuset skulle gå tapt på mi vakt, og at eg heller kunne ha utedo nokre år til.

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

FORTIDSVERN

19

BYGNINGENE PÅ TOFTE ruver majestetisk når man kommer inn på tunet. Gården ligger i en svak helling i terrenget med vid utsikt over bygda Dovre og de mektige fjellene i denne delen av Gudbrandsdalen.

Klokketårnet, eller klukutårnet som landemerket kalles lokalt, og stabburet er blant gårdens eldste bygninger, tilbake til 1685.

20

FORTIDSVERN

TOFTE GÅRD PÅ DOVRE

FØRST KOM KONGENE «Ikke noe kan slå Tofte». Ordene kverner inne i hodet mitt der vi kjører langs en solstekt bygdevei. Hvem kan ha sagt det? Vi krysser jernbanesporet med hjertet i halsen, og klatrer videre i terrenget på laveste gir mellom dovne kyr og markblomster. Under oss, nede i dalen mot sørvest, ligger bygda Dovre i Gudbrandsdalen, innbydende, fredfull og fruktbar. Slik må kongene ha sett landskapet her da de dro forbi.

Tekst og foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

21

S

iden jeg begynte å jobbe i Fortidsminne­ foreningen for fem år siden har jeg hørt hviskende historier om Tofte kongsgård.

Navnet nådde av og til opp til overflaten i samtaler om fredede anlegg i Norge.

Det var ikke bare for meg at Tofte var en hemmelighet. Ingen i vårt nærmiljø med arkitekter, kunsthistorikere og andre fag­ kolleger hadde vært der, i hvert fall ikke inne

22

FORTIDSVERN

i husene. Så en dag i en samtale med pensjonist og arkitekt Jan Anderssen, ansatt hos Riksantikvaren fra 1967 til 2000, fortalte han at han var med på å restaurere det store og unike steinfjøset på Tofte, som da det sto nytt i 1822 rommet utrolige 100 kyr. Anderssen fortalte at de i det omfattende arbeidet også hadde brukt bygningsdeler som de tilfeldig fant på et like gammelt, men falleferdig fjøs

i nærheten. Med disse få ordene var kongs­ gården Tofte i et øyeblikk blitt mer synlig.

En viktig person i arbeidet med fjøset var også arkitekt Gunnar Bjerke. Han ble så interessert i gårdens historie at han skrev boken «Tofte-Dovre» (1974), som i det vesentlige er en materiell fortelling om skjøter, dokumenter og dommer gjennom 300 år.

Denne boken er det eneste skriftlige om Tofte

TOFTE KONGSGÅRD i Dovre kommune er en reise i tid: Den kan vise til skriftlige spor tilbake gjennom dansketiden til middelalderen og inn i slutten på vikingtiden - og er fortsatt i vanlig drift!

kongsgård som finnes i Riksantikvarens bibliotek. Her gjengis også sitatet fra Snorre i «Heimskringla», som knytter gården til Harald Hårfagre: «da han tok Veitsler på Oplandene og lot gjøre julegjestebud for seg på Thoffte.»

HAAKON HAAKONSSØNS KAPELL I Bjerkes bok leser vi også at «I midten av

1200-årene lot Haakon Haakonssøn bygge et kapell, hvor der før ikke var noe, og en Veitslehall (gjestebudhall red. anm.) og mange andre hus på Thoffte, fortelles det», med Ivar Kleiven (lokalhistoriker i Vågå 1854–1934) som kilde. Arkitekt Bjerke trekker denne slutningen: «Antagelig kan det være riktig å hevde at Tofte var kongsgård fra midten av 1250-årene til salget i 1666-67.»

Betegnelsen «kongsgård» ble brukt i kilder frem til gården ble solgt i 1666-67, men betegnelsen lever godt blant dem av oss i Fortidsminneforeningen som kjenner dragningen mot tiden da vi hadde våre første konger.

Siden har gården vært eid av samme familie, med ulike slektsforbindelser og kryssende eierskap med de andre

FORTIDSVERN

23

storgårdene i Nord-Gudbrandsdalen, som Bjølstad og Slette i Heidal, Håkenstad, Blessom, Øy og Sandbu i Vågå, Harildstad, Isum og Steig i Fron.

En sannhet om dagens solide eier Olav Tofte er at han ikke vil ha unødig renn på gården. Dette har beskyttet anlegget mot slitasje, men også mot innsyn. Arkitektklassen fra Trondheim som hvert år får lov til å sitte på tunet og tegne har beholdt ærefrykten og tegningene for seg selv. Andre som har tegnet på denne gården er arkitektelever fra Tegneskolen i Christiania. Under ledelse av Fortidsminneforeningens Herman Major Schirmer (1845–1913), en viktig lærer på Tegneskolen, reiste han rundt med elevene i det indre Østlandet i årene 1895 til 1912 og tegnet opp storgårder (se egen sak side 28). I foreningens tegningsarkiv, som i 1912 ble flyttet inn til den da nyopprettede Riksantikvaren, finner vi i dag lekre tegninger fra Tofte signert blant annet den gang arkitektstudent Lars Backer, vår første funksjonalist. Olav Tofte har også tillatt kursdeltakere fra håndverksenteret Hjerleid i Dovre-bygda å gå rundt på tunet. Alle tok hensyn til at de ikke fikk ta bilder. Tofte lever anonymt i beste velgående utenfor den digitale bildestrømmen.

RØTTER TILBAKE TIL VIKINGTID Det er med ærefrykt vi nærmer oss gården.

Vi ser så vidt klokketårnet skimrende mellom

DET ER EN rik tradisjon for trearbeider i Gudbrandsdalen. Her er vi tett innpå et fascinerende dekor utvendig.

trærne lenger oppe i lia. Vi kjenner det igjen fra gamle bilder. Jo, der må det være!

Kollega Mathilde Sprovin lurer på å stoppe et øyeblikk for å kose seg med en siste sigg før vi skal parkere i et univers av utskåret tre, hvor en sigarettglo på avveie kan radere ut mange stående monument over Norges historie om konger og deres ferd gjennom landet. For sikkerhets skyld ligger det gamle

kornlageret på Tofte i god avstand til resten av bygningene, nettopp fordi kornet var det viktigste å beskytte ved brann.

Hva er det med denne ikoniske og mystiske gården Tofte som knapt noen utenfor en liten krets har fått besøke, som Norge har æret ikke bare med ett, men med to frimerker? For oss som kommer gående inn på tunet en strålende sommerdag er dette

INNGANGSPARTIET TIL DAGENS våningshus trekker tankene mot norske folkeeventyr. Dekoren på svalgangen lå i noen generasjoner på et loft, før den igjen ble funnet verdig til å delta i anleggets utsmykning. Smaken har skiftet gjennom tidene.

24

FORTIDSVERN

STEINFJØSET PÅ TOFTE er 20 x 40 meter, en kolossal bygning til å være satt opp i 1820-1840.

Den rommet opprinnelig 100 kyr. Da Olav Tofte la ned kudriften hadde han 40 melkekyr, men på innsiden var det lagt opp til moderne drift.

NÅR MAN HADDE råd til å bygge et 800 kvadratmeter stort fjøs og legge 1000 kvadratmeter med skifertak, ja, da var det på sin plass å signere verket.

først og fremst en ufattelig vakker plass med et drømmeaktig anlegg i størrelse og utforming. Prospektkortet blir gjort levende og sort-hvitt-bildet av Tofte fra 1940 på Riksantikvarens hjemmeside skifter ham.

Det blir fargesatt med alle de nyansene vi finner på treverk som har stått siden 1685 og nådeløst er slitt av vær og vind og tatt vare på av mer eller mindre tilfeldig menneskelig

omsorg. Tofte kongsgård er en reise i tid. Vi flytter oss hundrevis av år tilbake. Vi ser inn i middelalderen og fornemmer at vikingtiden ikke er så lenge siden allikevel. Vi kjenner på lengselen bakover og gleden over tidligere tiders byggeskikk og håndverk.

FREDET AV HARRY FETT I 1923 Anlegget ble fredet i 1923, men som på alle

fredede storgårder har fredningen måtte tilpasse seg eierens praktiske behov. Denne gården er en arbeidsplass, ikke et museum.

Anlegget er ikke åpent for publikum, kan vi lese på en nettside som omtaler storgårder i Gudbrandsdalen.

Her er det 11 bygninger, hvorav ti av dem er fredet. Kort tid før fredningen var det en bygning som var så forfallen at den like før fredningen ble satt opp med så mye nytt materiale at riksantikvar Harry Fett ikke tok den med.

Harald Hårfagre skal i følge Snorre ha overnattet her i løpet av sin tid som konge fra ca. 865 til 933. Tofte nevnes som en kongsgård i sagaen om ham. Haakon Haakonssøn var her på 1200-tallet. Trolig i hele middelalderen ble gården eiet av

FORTIDSVERN

25

MATHILDE SPROVIN FRA Fortidsminne­ foreningen i samtale med Olav Tofte på tunet foran det tidligere våningshuset. Hele anlegget har gjennom århundrene blitt oppført med de beste materialer og av de flinkeste håndverkerne.

Derfor har restaureringene på gården vært små i forhold til de på mange andre anlegg fra 1600- og 1700-tallet.

norske konger, som brukte den som overnattingssted på sin ferd mellom datidens Trondheim og Oslo. Vi kjenner igjen det kongelige kravet om gode steder å overnatte på reiser over Dovrefjell fra historiene om Kongsvoll og Drivstua. Instruksjonene om antall kyr, småfe og kokekar var nøyaktige.

Etter reformasjonen kom Tofte på den danske kongens hender. I en lang periode på

26

FORTIDSVERN

1600-tallet tilhørte gården den dansk-norske adelsmannen og stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve.

– Ja, først kom kongene. Så kom Gyldenløve og i 1688 overtok slekta mi. Det er ei historie som er lang, sier Olav Tofte litt senere, da vi inntar kaffe og søsteren Ragnhilds eplekake i den rikt dekorerte stolpestugu fra 1783.

TRE HUNDRE ÅRS DRIFT Her på Tofte har slekten styrt etter sine skikker og regler uten for mange ønsker om endringer, bortsett fra moderne oppfinnelser som gjorde gårdslivet lettere. I 1918 fikk de elektrisk strøm. Da var det Olav Toftes bestemor Tora som satt med odelsretten på gården, og broren hennes satt på Bjølstad, en annen storgård, i Heidal, en dagstur med

Når jeg nå er blitt eldre tenker jeg på hvordan dette skal bli i fremtiden. Hva skal dette stedet brukes til? Hvordan skal det drives?

Olav Tofte, gårdbruker

for ti år siden hadde 40 melkekyr på båsen.

Da han overtok driften for 43 år siden var det fremdeles steinheller i fjøset som skille mellom båsene.

– Ja, skiferhellene er borte. Vi måtte inngå noen kompromisser. Det skulle ikke ha vært gjort, sier Olav Tofte. Bak hans vennlige og av og til lakoniske svar skimter vi en gårdbruker som nå i voksen alder ser forbi melkeproduksjon, korndyrking og inntekter fra skog, fiske og jakt – og setter pris på sine gamle bygninger uansett hvor masete det er å bo i noe som er fredet.

– Men resten av fjøsbygningen er nærmest opprinnelig slik den var da fredningen kom i 1923. Her er takåsene ti meter lange og 60 x 60 cm og like tykke i begge ender. Dem telte årringene og kom veldig langt tilbake i tid, forteller han. Det er ikke lenge siden det ble lagt nytt skifertak på fjøset, et arbeid som kostet mange millioner.

hest den gangen. Sammen fikk de bygget det første kraftverket i dalen. I stolpestugu brukes ennå ledningene fra den tiden.

I et øyeblikk tenker jeg at Olav Tofte kan invitere oss til å bli her noen uker, til veien over Dovrefjell og ned Drivdalen blir mer farbar. Kollega Mathilde, som nettopp har fått seg en Instagram-konto, kjenner på hvor tøft det er ikke å poste et bilde fra Tofte.

Det er ikke bare et spørsmål om at eieren ikke vil ha spredt bilder over hele verden.

Like mye er det et spørsmål om å beholde noe av magien ved noe isolert, fjernt og lite tilgjengelig.

På gården er det ingen dyr. Bare en grønn robotgressklipper surrer trivelig mellom de fredede bygningene. Vi ser med undring på det digre steinfjøset hvor Olav Tofte inntil

300 ÅR GAMVÅTE DRØMMER På den motsatte side av dalen, på skygge­ siden av Dovre, står gårdens beste skog med furustammer som kan gi tradisjonshånd­ verkere våte drømmer. Det er som om eierne på Tofte har holdt unna noen trær til neste gang de skal sette opp et steinfjøs.

– Tømmeret i fjøset er jo veldig tjukt.

Kjem nok fra skogen på vestsiden. Skogen på denne siden, solsiden, er ikke så bra. Det er mye gammel skog ennå på vestsiden med gedigne dimensjoner. Dem står der i påvente av spesielle behov. Det er nesten stygt å ta dem. I hvert fall vil vi vente til vi virkelig har behov for å ta dem. De er 300 år gamle. Ja, mye mer enn det også.

I dag har Olav Tofte 600 dekar med gras og bygg og en stor eiendom med setre

FORTIDSVERN

27

STOLPESTUGU, OPPKALT ETTER den marmorerte søylen, har ikke vært endret siden 1783. Dekorasjonene er gjort av kunstneren Per Veggum, untatt sjablongene langs taklistene som er malt av Ole Langdalen ca. 1870. Interiøret består av bruksgjenstander fra 1783 og bakover.

Legg merke til ovnen, en av svært få med trekrakk som er bevart.

på Dovrefjell. Han driver selv gården. På de beste plassene er det mulig å dyrke litt rug, slik man gjorde her under siste verdenskrig.

Dovre ligger så høyt, 590 meter over havet, at frosten er et problem for korndyrking.

Eieren av Tofte som satte opp fjøset i 1822 var oppfinnsom og rik nok til også å eie gården Skinstad ved Mjøsa – for å sikre seg tilgang til korn. De kunne ta med seg skifer fra Ottadalen nedover og korn tilbake.

Denne trafikken førte til at Tofte ble et sted hvor man drev med hesteavl, lettere hester for transport og tyngre hester for arbeid på gården. Her var det og et naturlig stopp for hestebytte til ferden over Dovrefjell. Mange gode kaldblodstravere i Norge stammer fra denne gården. På veggene henger bilder av mange av dem.

Gården hadde for noen generasjoner siden 1200 dekar jord, men i et arveskifte gikk

28

FORTIDSVERN

600 dekar til den i slekten som fikk Toftemo, en gang et underbruk av Tofte. Gården hadde opp til nyere tid 15 husmannsplasser med 60-80 dekar jord, som er mye for en husmannsplass.

KONGELIG BESØK I STOLPESTUGU I 1814 Rett foran oss står det opprinnelige våningshuset med den rikt dekorerte stolpestugu fra 1783. Vindfanget er mørkt og velduftende av elde. Fra stolpestugu, opprinnelig et kjøkken i bygningen som går tilbake til sent 1600-tall, lyser gammel velstand mot oss.

Nesten hele rommet er dekorert av den kjente rosemaleren Per Veggum (1768–1836) fra Gudbrandsdalen. I midten av rommet står er stolpe, marmorert i lyse farger. Alt er slik det var da rommet var nytt – og med det slik det var da kongekandidaten Christian Fredrik satt i denne stua i 1814.

Olav Tofte bor i dag det som opprinnelig var kårboligen, huset den eldre generasjonen flytter inn i når odelsloven gjør plass for neste generasjon. På Dovre heter dette «føråe». Her oppfyller rommene de mer moderne krav til komfort, selv om huset er fredet. Her møter Olav Tofte på det samme problemet som alle gårdbrukere som har bolig i et fredet hus: En eier kan ikke utgiftsføre de ekstra kostnadene en antikvarisk restaurering innebærer. Han vet ikke hvor gammel dette huset er.

– Det ble aldri tidfesta, men den søndre delen er nok eldst.

Tofte er et firkanttun. Mot nordøst rager det dominerende klokketårnet i fire etasjer, vegg i vegg med stabburet rikt utstyrt med dekorerte svalganger i to etasjer. Mange jobbet her, og mye plass til mat var viktig.

Bygningen er fra 1685, ikonisk og sikkert

DENNE STOLEN i inngangspartiet til det gamle våningshuset illustrerer dimensjonene på tømmeret. Fremdeles finnes det mer enn 300 år gamle gigantfuruer i skogen til Tofte kongsgård.

med magnetisk tiltrekningskraft på den som er opptatt av bygningsvern, historie og arkitektur, og som vet om dette stedet. Den opprinnelige middelaldergården brant på 1600-tallet. På tuftene har arkeologer funnet rester etter tidligere bygninger og liv. Dagens gård ble bygget opp igjen litt lenger ned – på en slak landskapshylle.

– Tenker du at folk her hadde en sterk bevissthet om hva de hadde av bygninger og gjenstander?

– Nei, de var praktiske og hadde gårdsarbeidet i fokus. Etter 1923 hadde de ikke lov til å gjøre endringer. Før den tiden hadde bygningsendringer å gjøre med økonomi. Da økonomien var dårlig gjorde de ingen ting, og da det gikk bra kunne de gjøre endringer, rive noe gammelt og bygge noe nytt.

ET GLIMT INN i svalgangens andre etasje i stabburet fra 1685.

ORIGINALT INTERIØR FRA 1700-TALLET Olav Tofte peker opp på sporene av en gammel vannskade i taket i stolpestugu, en del av det gamle våningshuset fra 1600-tallet, 12 meter bredt og 25 meter langt.

– Denne bygningen hadde stått med dårlig tak lenge. På 1980-tallet fikk vi orden på det. Nå er det et helt annet system for istandsettingen.

– Hvordan er det å eie et slikt anlegg?

-Jeg synes jo ikke det er så fantastisk her.

Jeg er vant til dette, og tenker ikke så mye på det. Men nå som jeg er blitt eldre er jeg blitt glad i de gamle husene, sier Olav Tofte og ser seg rundt i rommet.

I hundrevis av år har gårdens vertskap holdt sine mottakelser her. Bortsett fra strømledningene fra 1918, er alt uberørt av tiden.

Veggene er dekorert. Skapene er naturlig dekorert med Gudbrandsdals-akantus og vakre farger. Ovnen er vakker og fra en tid da dette rommet var nytt, kanskje enda

FORTIDSVERN

29

eldre. Alt ser forbausende nymalt ut. Per Veggum var en kunstner som valgte de beste fargene og materialene. Det uvanlige her er at Veggum både har skåret skapene og malt dem, mens veggene trolig er malt senere.

Sjablongdekoren oppunder taket er ikke av Veggum, men gjort av Ole Langdalen (18361919), trolig omkring 1870. Termokannen med kaffe på bordet ser litt fremmed ut i dette originale 1700-tallsmiljøet.

Olav Tofte fortsetter: – Jeg synes det er mye bedre nå enn før. Vi får de beste håndverkerne når noe skal gjøres.

Akkurat nå er det Svein Bakken og Geir Sletten som jobber her. Riksantikvaren har en forlenget arm hos Fylkeskommunen – og enda bedre er det at vi har bygningsrådgiver Håvard Syse som den ekstra forlengende armen. Han er også veldig god å prate med. Han hjelper meg med papirarbeidet, som en vanlig mann

30

FORTIDSVERN

ikke er så flink til. Det vi ikke mestrer så godt, det liker vi ikke så godt, sier han.

Han viser oss ovnen med ovnskrakk i treverk. Etter at jernstøperiene konkurrerte ut de gamle jernverkene på ovnsmarkedet på 1830-tallet, ble det vanlig med jernføtter på ovnene. Ovner med trekrakk er sjeldne.

– Jeg er sikker på at denne er original.

Her har absolutt ingenting vært gjort siden denne krakken ble satt på plass. Ovnen er minst fra 1783 da rommet ble bygget om til stue. Jeg har og en slik ovn i «neristuen», der jeg bor.

GRUNNER OVER FRAMTIDEN – Du var 24 år da du overtok dette anlegget.

Det var vel et stort ansvar for en relativt ung mann, sier Mathilde.

– Ja, men jeg var gammel da au, sier Olav Tofte. Mathilde og jeg aner en forskjell i

oppfatning av alder. Ansvaret tynger med en så krevende husmasse. Olav Tofte har en sønn på 11 år, som etter hvert skal overta gården. Når vi kommer på besøk er det like før en skoleavslutning.

– Før jeg fikk ham var jeg kommet så langt at jeg tenkte: «Hva skal jeg gjøre med dette herre? Selge?» Det er best å ta slike avgjørelser når man fortsatt er klar i toppen. Det kunne nok gå bra at andre tok en avgjørelse i fremtiden, men jeg synes det er å best å ha styringa selv.

Han forteller om de andre storgårdene og om slektskap mellom dem. Det var viktig å finne seg en livsledsager som kom fra passelig byrd. Bjølstad var en slik gård. Olav Tofte legger fra seg kakegaffelen. Vi snakker om Maihaugen i Lillehammer og de gamle gudbrandsdalshusene tannlegen Anders Sandvig samlet der.

DETALJ AV SKAPET i stolpestugu: acantus fra Gudbrandsdalen skåret og malt av Per Veggum.

DETTE ER DEN mest oppsiktsvekkende dekorasjonen i stolpestugu. Det rikt dekorterte skapet som omslutter vinduet er skåret ut av Per Veggum.

Trolig er skapet laget i seksjoner, og deretter festet rundt vindet.

I speilene er det malt kineserier.

- Jeg har mine her på gården, sier han.

Aner vi et lurt glimt i øynene hans? Eieren er opptatt av anleggets indre harmoni.

Bygningene og tunet må passe sammen.

– Når jeg nå er blitt eldre tenker jeg på hvordan dette skal bli i fremtiden.

Hva skal dette stedet brukes til? Hvordan skal det drives? Klart det er begrensninger.

Jorda vil være der, men på hvilken måte vil jorda bli drevet? Går det an å inkorporere et moderne fjøs på tunet her eller i nærheten?

Olav Tofte ser på oss og vi aner hva han mener.

– Det vil dra balansen ut av anlegget slik som det er nå. På Bjølstad er det digre fjøset borte, til og med låve og stall er borte. Bare inntunet er igjen. Derfor er også balansen borte. Nå er jeg 67 år og pensjonist. Jeg kutta ut ku og tok ut pensjon, og driver kornproduksjon. Jeg skjønner ikke hvordan jeg en gang

HUSHOLDNING PÅ TOFTE I 1865 Konservator Kåre Hosar på Maihaugen, en del av Stiftelsen Lillehammer Museum, har for Fortidsverns lesere hentet frem et historisk øyeblikksbilde fra Tofte i 1865. Han skriver: «Det er interessant å se på folketellingen fra denne tiden, i 1865.

Det forteller litt om husholdningen på Tofte. Familien var bare far og to halvvoksne barn i hovedbygningen og en gammel mor med datter og dattersønn i føderådsboligen. Med i husholdningen var også fire tjenestekarer pluss en leiesvenn og 11 tjenestepiker. Men med så mange husdyr som 34 hester, 150 kyr, 150 sauer, 25 geiter og 12 griser var det mye husdyrstell. Lægdslemmer var noe de fikk betalt for å ha fra fattigkassa, men de måtte også hjelpe til om de kunne, den 11 år gamle jenta og 86-åringen. Føderådshusholdningen hadde bare en tjenestepike. 34 hester vitner om at det er langt flere enn det som trengs i gardsarbeidet, så hesteavl er nettopp løsningen på dette.

Kåre Hosar er leder for Fortidsminneforeningen Oppland avdeling.

hadde tid til å drive med ku, men det er klart at hvis en setter ned farten så blir en tregere til å få unna arbeidet. Det viktigste er at en er frisk og røkje og trivst i arbeidet, sier han.

– Veit dere hva som er typisk for oss på Tofte?

Mathilde og jeg veksler blikk og tenker oss om. Langsiktig, tradisjonstro, arbeidsom, standhaftig. Det er mye vi kan komme på som passer på folket her.

-Dobbelthuku*, sier Olav Tofte og spanderer et stort smil.

EPILOG Uken etter besøket på Tofte deltok jeg i et privat middagsselskap på Lillehammer.

Rundt bordet satt prosjektkoordinator Benedikte Finnes Heyerdal og konservator Kåre Hosar som begge jobber på Maihaugen.

Den fjerde var kollega Trond Rødsmoen

i redaksjonen. Vi spiste nordspansk villgris og delte forsiktig en flaske Barbaresco.

Før måltidet hadde Kåre Hosar tatt oss med rundt på Maihaugen, og blant mye vist oss husene fra storgården Bjørnstad. De ble flyttet fra Lalm i Vågå i 1908-13 hvor de nå står vakkert plassert på dette frilufts­museet.

Her som på Tofte er det dekora­sjonsmaling av Per Veggum. Vi hadde studert husene i noen fredelige minutter da et selskap med franske bussturister flommet inn på tunet. I vårt lille middagsselskap senere på kvelden var Bjørnstad et naturlig tema inntil Kåre Hosar rundet det av med denne refleksjonen: – Men det er ikke noe som kan slå Tofte. * Det er mange gode og levedyktige dialekt­ uttrykk i Gudbrandsdalen. For deg som ikke tok dette: Det er dobbelthaken sin som Olav Tofte her snakker om.

FORTIDSVERN

31

«DER KJEMIEN MELLOM EIGAR OG HANDVERKAR STEMMER, GÅR PROSJEKTA GODT»

Det er heilt spesielt å koma inn på tunet på Tofte, dimensjonane og volumet er nesten overveldande, skriv bygningsvernrådgjevar Håvard Syse ved Gudbrandsdalsmusea. Han har ansvar for å følgje opp vedlikehaldsarbeidet på det freda anlegget.

Tekst: Håvard Syse, bygningsvernrådgjevar

D

et har vore endringar opp i gjennom tidene, tunet vart flytta etter 1765, nye bygningar har kome til og er med å komplettere tunet. Driftsbygningen, ferdig i 1822 og bygd for 100 kyr, er i dag uendra å sjå til. Kjellar og husdyrrom er mura, overbygning er lafta. Utvendige mål er ca. 20 x 40 meter. Dette er bra stort sjølv i dag.

Det er til dels dristige byggeprosjekt, plassering på kanten av eit elvegjel, fire

32

FORTIDSVERN

etasjes klokketårn, driftsbygningen med store dimensjonar og lange spenn. Truleg viktig, da som nå, å tøye grensene, utfordre materialet, og ikkje minst vise at ein kunne klare det.

Det er berre nokre få gardar i NordGudbrandsdalen som var i tilsvarande posisjon til å klare slike prosjekt, det var storbøndene med makt rundt 1814, Bjølstad og Slette i Heidal, Håkenstad, Blessom, Øy

og Sandbu i Vågå, Harildstad og Steig i Fron.

Det vart bygd stort og med best mogleg kvalitet på material og handverk, dette har truleg medverka til at det er mindre behov for endringar med tilbygg og utviding.

MYKJE KUNNSKAP OG HALDNINGAR Tunet på Tofte ser ut som det har gjort. Det er også ei oppleving å ta del i korleis eigarane har vakse seg inn i rolla som forvaltar av

DETTE ER KARER som vet hvordan de skal bruke øksa. Til venstre står gårdbruker Olav Tofte, i midten Geir Sletten fra Heidal og til høyre Svein Bakken fra Nedre Heidal. Tradisjonshåndverkerne var på gården for å gjøre utskiftinger da vi kom på besøk.

Foto: Einar Engen

garden, ikkje berre husa, men skog, utmark, setre og dyrka mark, beiterettar og almenningsrettar. Mykje kunnskap og haldningar går i arv og pregar måten dei forvaltar bygningane på.

Unikt mellom anna på Tofte er at det framleis er drift av jord og skog. Husdyrdrifta er avvikla.

Heilskapen er viktig på alle gardar.

Siste åra har fleire tak vorte tekte om, alle har skifer, berre driftsbygningen leine har over 1000 kvm. Takka vere positiv eigar, offentleg støtte og håndverkere til å lite på, kan ein gå laus på eit slikt arbeid. Noko arbeid vart gjort som sysselsetting på 1980-talet, noko er gjort seinare.

Noko av dette må vi eller ønskjer vi å gjere opp att i dag, kvaliteten og bevisstgjering har kome eit langt steg vidare.

Taklekkasje i bustadhuset gjorde at dette taket måtte prioriterast eit år, da må andre prosjekt vente. Setningar i ein mura hvelvopning i driftsbygningen måtte løysast eit år. Ei stor helle var knekt, vi kunne ikkje godt plukke ned for å skifte den ut, men resultatet vart bra med kreative løysingar frå lokale handverkarar.

SAMARBEID ER ALFA OG OMEGA Olav Tofte trekker ofte fram at samarbeidet via Gudbrandsdalsmusea er ei sterk forbedring mot kva det var tidlegare. Han blir forstått og ikkje minst hørt i det vi formidlar vidare til offentleg forvaltning. Vi ser også at der kjemien mellom eigar og handverkar stemmer, går prosjekta godt.

God kommunikasjon har alt å seie for ein god prosess, og blir naturleg ein stor del av arbeidet til bygningsvernrådgjevaren.

På Tofte bidreg eigar årleg med det han finn forsvarleg av gardens inntekter, slik situasjonen er med jordbruksinntekter i dag, er vi heilt avhengige av offentleg støtte for å ta vare på bygningane. Med slike mengder av store vedlikehaldsprosjekt må ein arbeide jamt og trutt, som bonden.

Samanlikna med andre freda anlegg, er det varierande grad av allmenn tilgang, eigar sit med største del av ansvaret. Der det er privat eigar må vi andre innrette oss etter det, anten det er freda eller verneverdig.

Bygningsvernrådgjevar Håvard Syse

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

Foto: Gudbrandsdalsmusea

FORTIDSVERN

33

34

FORTIDSVERN

TOFTE-BESØK I 1912

SCHIRMERS PROGRESSIVE STUDIETURER I gruppen elever frå Tegneskolen i Christiania som besøkte Tofte i 1912, var det svært mange kvinner. Den høye andelen kunne man takke arkitekt og lærer Herman Major Schirmer for – han var en forkjemper for kvinners rett til utdannelse. Tegningene fra studieturen inngår i Fortidsminne­ foreningens tegningssamling, i dag del av Riksantikvarens arkiv.

Tekst: Mathilde Sprovin

K

ulturminner for alle hadde Workshop på Dovre i april 2017. Som ansvarlig for arrangementet var det ikke mye egentid. Men så, midtveis i uka fikk jeg to timer fri, og jeg la ut på joggetur. Morken snø og tyttebærlyng kledde åssidene, og oppover bar det. Etter 20 minutter med bratt stigning tok jeg en pust i bakken, snudde meg og skuet utover landskapet. Og der lå den – Tofte gård – som et funklende Soria Moria.

Tankene gikk raskt tilbake til et gammelt fotografi fra Tofte: Motivet er arkitekt Herman Major Schirmer omgitt av sine elever fra Tegneskolen i Christiania – tatt under den siste av en rekke studieturer han arrangerte.

FORTIDSMINNEFORENINGENS LEDER ( FRA 1899-1911) Herman Major Schirmer var arkitekt og lærer ved Tegneskolen i Christiania. Her står han omgitt av elever på studietur til Tofte gård i 1912. Sittende t.v. ser vi Lars Backer, som senere ble kjent for en rekke funkisbygg. Backers tegning fra Tofte på neste side.

Riksarkivet, fotograf ukjent/Avfotografering: Mathilde Sprovin

NORGES FØRSTE RIKSANTIKVAR Herman Major Schirmer er en dominerende skikkelse i Fortidsminneforeningens historie. Ved en palassrevolusjon i 1899 ble han valgt til foreningens leder, og i 1912 ble han Norges første riksantikvar. Schirmer var også en markant lærer, og hans elever, både mannlige og kvinnelige, ble toneangivende formgivere inn i det nye århundret.

Schirmer ble ansatt ved Tegneskolen i 1873, da som lærer i Bygningsklassen, men det var som overlærer i Ornamentklassen fra 1884 at han virkelig skulle markere seg. Som lærer var han høyt verdsatt av sine elever, og hans undervisning fikk stor innflytelse. Det var tid for nye idealer i arkitekturen, men også i samfunnet – kvinner begynte å markere seg innen høyere utdanning, og Schirmer var deres fremste eksponent og tilrettelegger.

Schirmer arrangerte studieturer for sine elever i perioden 1895-1912. Turene gikk til Østlandets

FORTIDSVERN

35

dalstrøk, og elevene studerte norske kirker og gårdsanlegg fra middel­alderen.

Oppmålings­tegningene som ble utarbeidet av Schirmers elever er gjerne omtalt som Schirmersamlingen. Studiene fikk stor innflytelse på utviklingen av norsk arkitektur, og de la sterke føringer for de første bygningsfredningene. Mer ukjent er kanskje i hvilken grad de også fikk konsekvenser for tekstilkunsten som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet.

STUDERTE NASJONAL BYGNINGSARV Schirmers studieturer revolusjonerte undervisningen ved Tegneskolen, men oppmålingstudier var ikke nytt. Også tidligere lærere ved skolen hadde oppmåling som del av undervisningen, og selve undervisningsformen kan føres tilbake til den italienske renessansen, da arkitektene studerte antikkens monumenter i Roma.

Fram til Schirmers studieturer var oppmålingsundervisningen ved Tegneskolen konsentrert om samtidsarkitektur i historiserende stil. Blant annet lot arkitekt Henrik Nissen, overlærer i Bygningsklassen, elevene studere Oslo Handelsgymnasium, oppført 1883-85, og Bolteløkka skole, oppført i 1898.

Schirmer endret på dette da han satte den norske bygningsarven på agendaen. Med det inngikk han i det romantiske tankegodset

36

FORTIDSVERN

som preget det europeiske åndsliv på 1800-tallet. At arkitekturelevene studerte den nasjonale arkitekturtradisjonen var også på linje med arkitekturutdannelsen i Europa for øvrig. Kunstakademiet i København er den nærmeste referansen for Tegneskolens arkitekturundervisning på 1800-tallet, både i nærhet, struktur og organisering. Også i København var oppmålingsarbeid en viktig del av undervisningen, og omkring 1840 skiftet studieobjektene fra den mer internasjonale klassisismen til dansk arkitektur og fortidige monumenter.

Schirmers studieturer var altså ikke så særegent nasjonale som de ofte blir oppfattet som. Men han var den første i Norge som brakte egen bygningsarv inn i utdannelsen av landets arkitekter. Blant hans elever finner vi arkitektnavn som Arnstein Arneberg, Andreas Bjercke, Erik Glosimodt, Magnus Poulsson og Lilla Hansen, for å nevne noen, men også tekstilformgivere som Ingrid Klingenberg, Marie Karsten, Annette Wiese, Ingeborg Arbo og Ingrid Aas. Disse kvinnene ruver ikke i historien på samme måte som sine mannlig medelever, men ble like fult sentrale for utviklingen av norsk estetikk på begynnelsen av 1900-tallet.

DE KVINNELIGE ELEVENE På fotografiet fra Tofte er Schirmer omgitt av 15 elever. Syv av disse er kvinner. Fotografiet

er ikke helt representativt for andelen kvinner i klassen. De utgjorde ikke fullt 50 prosent av elevene, men i de siste årene av Schirmers lærertid nærmere en tredjedel. Dette var en betraktelig høyere andel enn ved andre samtidige utdanningsinstitusjoner. Historien skal ha det til at Schirmer gjorde dette i strid med føringer fra Tegneskolens bestyrelse. Da kvinnelige elever ble nektet innskrivning skal han ha uttalt: «Bare kom, jeg tar dere opp, det er hovedsaken.»

Enkelte av kvinnene gikk på Tegneskolen med ønske om å bli arkitekt. Den største andelen står imidlertid oppført som «Textil» i klasseprotokollene. En gjennomgang av oppmålingstegningene viser også at en overvekt av kvinnene studerte interiørdetaljer og tekstiler på studieturene. Tradisjonelle tekstil- og vevteknikker var i vinden, og det kan være grunn til å tro at kvinnene var seg bevist dette i valg av studieobjekter.

Den Norske Husflidsforening var stiftet i 1891. Husflidsforeningen tok sikte på å dekke et bredt spekter av norsk husflid, blant annet vev, søm og farving. I 1897 ble Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri opprettet med Frida Hansen som direktør. Hun skulle bli den ubestridte foregangskvinnen innen tekstilkunst. På mange områder var hun mer visjonær enn Husflidsforeningen, og med utgangspunkt i norsk tradisjonsveveri skapte hun helt moderne kunst. Hennes

kunstnerskap ble premiert med gull­ medalje på jubileumsutstillingen i Paris i 1900.

Uavhengig av hvilken form det tok – hvorvidt de dyrket tradisjonelle vevteknikker eller var del av samtidskunsten – var både Hansens virksomhet og Husflidsforeningen arbeidsplasser med kvinner i føringen. Mange av disse kvinnene var tidligere Schirmer-elever.

I likhet med sine mannlige medelever hadde de blikket rettet mot den nasjonale arven.

MER LESNING: Nylig er det kommet to PhDavhandlinger som omhandler Herman Major Schirmer og hans undervisning ved Tegneskolen: • Tegneskolen i Christiania. En nasjonal arkitekturutdannelse tar form av Mathilde Sprovin (AHO/2017) • Konstruert kontinuitet. Hermann Schirmer og gjenreisningen av en nasjonal arkitektur av Bente Aas Solbakkens (UiO/2018).

FORTIDSMINNEFORENINGENS TEGNINGSARKIV BESTÅR av hundrevis av fantastiske oppmålingsskisser, utsøkte i detaljrikdom og utførelse. Blant disse finner vi også tegninger utført av elever ved Tegneskolen i Christiania, som disse tre fra studieturen til Tofte i 1912: Fra venstre detalj i et åkle (som fortsatt henger på veggen på Tofte), av Ingrid Aas; stabburet på Tofte, av Lars Backer; og fjøset fra 1822, også det av Ingrid Aas. Riksantikvarens arkiv/Fortidsminneforeningen

Fagmessig restaurering av vinduer, bygningsdeler, smiebelger og møbler.

Bekken Snekkerverksted | kjersti@bekkensnekker.no Tlf.: 61 23 13 60 | Kongsvegen 86, 2670 Otta | www.bekkensnekker.no

Jacob Kjødesvei 15 5232 Paradis Telefon 55 60 40 50

Betong Consult har mer enn 30 års erfaring med antikvariske bygg.

Vi bistår blant annet eiere av fredete eller verneverdige bygninger med alle aktuelle søknader om økonomisk tilskudd eller dispensasjon fra kulturminneloven. Se nærmere info på www.betong-consult.no Vi bevarer fortiden langt inn i fremtiden!

FORTIDSVERN

37

EIERE TRENGER GODE RÅD

Det er gode verne­ prosjekter der ute for minst det dobbelte av dagens årlige tildeling gjennom Kulturminne­ fondet, og prosjektene vil bli enda bedre og enda flere dersom huseierne enkelt kan få noen gode – og nøytrale – råd innledningsvis. Hvert fylke trenger et uavhengig ­bygningsvernsenter.

Av Ola H. Fjeldheim, generalsekretær

K

ulturminnefondet har nå eksistert i 15 år. Kulturminne­ politikken har ligget fast hele denne perioden, med kulturminne­ meldinger som har fulgt sporene fra en NOU fra 2002. Når det nå både skal skrives en ny melding og delegeres oppgaver til regionene er det viktig å smi verktøy som fungerer fremover.

Problemstillingen er kjent: fellesskapet ønsker at et hus, en bro eller noe annet skal bevares. Ofte går dette fint, fordi eiere av verdifulle kulturminner forstår hva de har og hvorfor det bør få være med videre til neste generasjon. Men ikke alltid er bevaring i eierens interesse. Ofte vil eieren «rive driten», eller hun bryr seg rett og slett ikke. Rundt i landet står mange verdifulle hus og forfaller. Årsakene til dette er alltid sammensatte, men i de fleste tilfeller er det håp.

Dragkampen mellom individets interesser og fellesskapets ønsker og behov forekommer i alle samfunn.

For å takle den har vi ordnet oss med spilleregler i form av lover og sosiale regler, og med noen til å forvalte de felles interessene – politikere og det offentlige apparatet. At samfunnet kan overstyre individet når det trengs er allment akseptert. I hvor stor grad det kan skje er først og fremst et politisk spørsmål og et spørsmål om hva som fungerer.

KULTURMINNER BERGES BEST av motiverte eiere. Dette huset på Røst kan fortsatt gis nytt liv, bare den rette kommer innom med råd og motivasjon.

Foto: Einar Stamnes

38

FORTIDSVERN

LANGSIKTIG FORVALTNING Kulturminners overlevelse sikres ofte gjennom lovverket. Disse sakene har tradisjonelt fått mest oppmerksomhet, og har på mange vis dannet bilde av kulturminnevernet for folk flest. Imidlertid er det sånn at de fleste kulturminnene er bevart på grunn av villige eiere og ivrige ildsjeler.

Bygningsfredningsloven kom i 1912.

Fredning reduserer sannsynligheten for at et hus eller et annet spor etter mennesker forsvinner. Imidlertid har fredning sine begrensninger. En av dem er at myndighetsutøvelse i praksis overfører en stor del av ansvaret til det offentlige – om ikke juridisk så psykologisk. NIKU har gjort en studie hvor de så på teknisk tilstand og grad av autentisitet på freda hus og på hus regulert til bevaring. Den viste at freda hus er mer autentiske, men i langt dårligere teknisk tilstand. Dette styrker påstanden – økende grad av myndighetsutøvelse svekker eiernes motivasjon for å ta vare på det de har. I tillegg er det klart at fredning ikke er egnet til å ta vare på bredden i den bygde kultur­arven. Det nasjonale målet om representativitet har rukket å nå konfirmasjonsalderen, uten at vi er synlig nærmere nå enn da det ble født.

JEG VIL, JEG VIL …

Svært mange eiere av kulturminner ønsker å bevare, men uten å kunne omsette dette i praksis. Like ofte er det lite som skal til for at de faktisk kommer i gang. Med Kulturminne­ fondet har vi et kraftfullt økonomisk virkemiddel. Brukerundersøkelser viser at støtten fra fondet – altså fra fellesskapet – er avgjørende for at eierne velger å sette i stand. Midlene er effektive, en krone fra fondet utløser nesten tre andre i tillegg. Samfunnsøkonomien er meget god – dette betaler seg for fellesskapet, pengene er kjapt tilbake i statskassa. Jeg våger påstanden at disse midlene skaper økonomiske ringvirkninger mer effektivt enn mange av såkornordningene rettet mot gründere og innovasjon i næringslivet. Erfaringen har også vist at midlene er mest effektive når det ikke følger offentlig styring med. Kulturminnefondet må forbli en uavhengig aktør, hvor midlene kun deles ut etter prosjektenes kvalitet.

Kulturminnefondet er den største suksessen i kulturminnevernet på minst en mannsalder. Og den kan bli enda større. Det er gode prosjekter der ute for minst det dobbelte av dagens årlige tildeling, og prosjektene vil bli bedre og flere dersom huseierne enkelt kan få noen gode råd innledningsvis.

BLI MED Å GÅ, SÅ SKAL DU FÅ GODE RÅD Vi har nå mye erfaring med rådgiving.

Bygningsvernkonsulentene i Oppland er et godt eksempel, prosjektet Ressurssenter for eldre landbruksbygg et annet og Murbyen Oslo et tredje. De har lært oss noe helt vesentlig: «Kaffekoppens metode» er ekstremt effektiv. Den innebærer at huseieren selv tar

LÅVEN PÅ GÅRDSØY i Vågå ble av de fleste avskrevet som et umulig prosjekt, men er satt i stand og tatt i bruk at eiere med pågangsmot og kunnskap.

Foto: Fortidsminneforeningen

HANNE M. KEMPTON leder Murbyen Oslo, en ny gratis rådgivningstjeneste innen bygningsvern for eiere av byens murgårder. Foto: Trond Rødsmoen

initiativ for å få råd, og at rådgivingen skjer på eierens premisser. Helst hjemme hos eieren, ved et kjøkkenbord med kaffe og prat. Rådene må ta utgangspunkt i eierens situasjon, og i kulturminnet. Rådgiverne må ha kunnskap om både hus og folk, og minst like viktig: rådgiverne må ikke representere noen myndighet.

Dette gjør at huseierne tar kontakt uten frykt for at noen overtar kontrollen. En rådgiver er nøytral, en tjenestemann ansatt av det offentlige er aldri det. En nøytral rådgiver sikrer at eieren beholder de viktigste forutsetningene for god bevaring: initiativ og motivasjon.

VEGEN FRAMOVER Det nasjonale delmålet om å begrense tapet av verdifulle kulturminner til 0,5 prosent årlig har også passert konfirmasjonsalderen.

Fredning, regulering eller andre former for offentlig styring vil aldri bringe oss dit.

Kulturminnefondet i kombinasjon med en rådgivingsordning vil. Rådgivingen bør, som i eksemplene over, baseres på prinsippet om gratis førsteråd. Det skal ikke være en konkurrent til kommersielle aktører, men en

første kontakt som får eierne i gang i riktig retning. For dette bør det opprettes bygningsvernsentere i hvert av dagens fylker. De skal ha to oppgaver: gi råd og bidra til at huseiere og tradisjonshåndverkere kommer i kontakt med hverandre. Sentrene kan ikke drives av fylkekommunene eller regionene, men for eksempel av museene (som i Akershus) eller av frivillige organisasjoner (som Murbyen Oslo).

Slik sikrer vi flest mulige prosjekter, best mulig bruk av offentlige midler og flest kulturminner bevart best mulig.

Kulturminneforvaltningens og kommunenes bruk av lovene er viktig og bør styrkes noe.

Men disse kan bare sørge for bevaring av en liten del av det vi ønsker skal være en levende kulturarv. Morgendagens kulturminnevern må holde seg med forskjellige virkemidler. Det umistelige bevares gjennom myndighetsutøvelse, med lover i hånd og kulturminneforvaltningen som samfunnets forlengede arm. Bredden bevares gjennom et system hvor fellesskapet hjelper eiere med gode råd og et bidrag til jobben.

Imidlertid er det sånn at de fleste kulturminnene er bevart på grunn av villige eiere og ivrige ildsjeler.

FORTIDSVERN

39

BARKLYSTHUSET VED EIDSVOLL VERK

EN SKATT I NEVER OG BARK

BARKLYSTHUSET SLIK VI finner det i dag, i en lysning i hageanlegget på Eidsvoll Verk. Ferdig istandsatt utgjør det igjen «den største Pryd for Haven …» som fru Wilhelmine uttrykker det i sine erindringer.

Foto: Ellen Jacobsen

40

FORTIDSVERN

Vi er i siste halvdel av 1800-tallet. Fru Wilhelmine på Eidsvoll Verk skriver i sine erindringer: «Paa Herregaarden Fossum ved Skien havde jeg seet et Lysthus beklædt med Gran og Birkebark og der faaet Ideen.» Dette er starten på historien om lysthuset Barkhytten, en historie som praktisk talt sitter i veggene den dag i dag.

Tekst: Gunhild Ryen, Kulturminnefondet

T

rolig er dette lysthuset det eneste av sitt slag i landet. Vi i Kulturminne­ fondet har fulgt den møysommelige istandsettingen som munnet ut i åpningen av lysthuset 24. mai i år.

Wilhelmine Knudsen var gift med verkseier Nils Knutsen og frue på Eidsvoll Verk på midten av 1800-tallet. Gjennom hennes nedskrevne erindringer får vi et innblikk i livet ved verket på den tiden.

Hovedhuset ved verket, Eidsvolls­ bygningen, ble kjøpt for private innsamlede midler i 1837 og gitt til staten i 1851. Det ble bygget opp en ny hovedgård på Eidsvoll Verk, og som den driftige fruen hun var ønsket nok Wilhelmine å igjen anlegge et flott hageanlegg. Arbeidet munnet blant annet ut i et unikt lysthus fra 1857 som vi fortsatt kan beundre. Tross sine 160 år har lysthuset stadig en høy grad av opprinnelighet ved seg.

Lysthuset er et samtidsdokument på linje med Wilhelmines nedskrevne erindringer: en kilde til kunnskap både om samfunnet rundt Eidsvoll Verk og livet i de høyere samfunnslag på 1800-tallet.

ET LYSTHUS FRA NATUREN Fru Wilhelmine var selv arkitekten bak arbeidet, men hadde flere hjelpere med seg på laget. Ideen hadde hun fått fra et lysthus i Skien, men Wilhelmine satte også sitt personlige preg på det. Hun skriver i sine erindringer: «Dette smagfulde Lysthus overgik langt hint ved Fossum i Skjønhed.»

Kanskje var hun også inspirert av datidens nasjonalromantiske strømninger hvor den norske naturen var gitt en sentral plass og gjerne tillagt en del mystikk.

Selv bruker hun begrepet «Naturlysthus» om bygget, noe som den dag i dag er beskrivende.

Lysthuset har form som en sekskant med pyramidetak. Hjørnestolpene er ubehandlede bjørkestammer gravd rett ned i bakken.

Fem av veggfeltene har en tynn bordvegg kledd med granbark i store flak utvendig, og

bjørke­never innvendig. Det siste veggfeltet har en tofløyet dør. Ubehandlede granstammer holder taket oppe. Himlingen er i likhet med veggene kledd med bjørkenever. Alt dette er originalt fra byggeåret. Det antas at taket opprinnelig har vært tekket med granbark, men at denne ble erstattet med shingel på 1960-tallet. Granbarken beskytter godt mot vær og vind, og årsaken til utskiftingen er ikke kjent. Det en kan si med sikkerhet er at selv den minste taklekkasje ville gjort uopprettelig skade.

«DET STÅR SKREVET PÅ VEGGENE …»

Naturtemaet videreføres i dekoren.

Neverveggene er inndelt i rutenett ved hjelp av kvister, og midt i hver rute er det en rosett av furukongler. I taket henger en lysekrone av pinner, dekorert med kongler. Midt i rommet står et rundt bord kledt med never, også dekorert med kongler. Langs veggene er det sittebenker og to krakker som er laget av grener eller slanke bjørketrær. Disse har fortsatt neveren i behold.

«Da det var færdigt, var det ikke alene til den største Pryd for Haven, men ogsaa det luneste Opholdssted ved Kaffetraktermenter og lignende», skriver Wilhelmine i sine eridringer.

At lysthuset oppfylte sitt tiltenkte formål kan leses ut av de flere hundre navnetrekk og inskripsjoner på neverveggene. Besøk av mer eller mindre kjente personer fra flere land har satt sitt preg på lysthuset. 2. september 1862 tok til og med kong Karl XV og hans dronning turen innom.

Om dette skriver Wilhelmine: «… Kongen spadserede senere mellom Træerne ned til det sjeldne Lysthus, hvor han paa Væggen skrev nogle Rim; derpå kom han farende op igjen; Dronningen maatte følge ham derned, og jeg skulde å ledsage hende …»

Byggingen av nasjonen Norge formet datidens samfunnsdebatt, men inskripsjonene avslører at storpolitikk ikke var det eneste som opptok de øverste samfunnslag.

Strofer som «Kan … … … stille fredag her at bygge, her at bo det var (lykken?) vel for to», «Ich liebe Dich, wil ich Dich lieben, Ich liebe Dich» og «Stjernene vet mitt hjertes hemlighet» viser at de (nasjonal) romantiske strømningene tok veien inn i selv de minste lysthus. Inskripsjonene gir på en unik måte enkeltmenneskene et ansikt i historien, der bøkene domineres av nasjonalt viktige hendelser, og betydningen av fellesskapet.

Naboen, Eidsvollsbygningen, er kanskje et av våre beste eksempler på hvordan

BARKLYSTHUSET HAR VÆRT et samlingssted på Eidsvoll Verk siden 1857.

Bildet er nok fra nærmere byggeåret, og den doble døren har ikke kommet på ennå.

Foto: Privat

LYSTHUSET VAR I dårlig forfatning da istandsettingsarbeidet startet opp i 2015. Heldigvis har eierne latt det stå låst i mange år, noe som nok har bidratt til å begrense skadene.

Foto: Ellen Jacobsen

FORTIDSVERN

41

noen bygg er blitt løftet frem som nasjonale symboler, og gitt sentrale roller i nasjonens historie.

EN MØYSOMMELIG ISTANDSETTING I 1893 kom Eidsvoll Verk i familien Mathiesens eie. Lysthuset inngår nå i de Mathiesenske samlinger, som forvalter mange kulturminner. På 1960-tallet ble det gjort en detaljert opptegning og registrering av både konstruksjon, dekorasjon og inskripsjoner, og allerede da ble skadene omtalt som omfattende.

Arbeidet var et godt grunnlag for istandsettingen som startet opp i 2015. Råte­skadene i konstruksjon viste seg å være store, og hele bygget måtte løftes for å få laget et godt fundament. Detaljene i bygget er mange, og det ble ansett som for risikabelt å demontere det.

I dag ser vi at dette var en riktig vurdering.

Tross skadene er mange av navnetrekk­ene, også de eldste, fullt leselig tross at de ble skrevet med blyant. Andre er bare fragmenter, men kunne tydes da blyanten har etterlatt «avtrykk» i neveren. Med kyndige hender er de fleste frisket opp med blyant, mens én veggflate er bevart slik den har stått siden 1857. Løs never er festet med nøye utvalgte spiker.

MIDT I ROMMET står et rundt bord dekket av never og dekorert med kongler. Detaljene er unike og svært godt bevart tross sin høye alder.

Foto Ellen Jacobsen

FORTELLER MANGE HISTORIER Kulturminner er alle representanter for sin tid, og tillegges ulik verdi. Lysthusets umiddelbare nærhet til nasjonalmonumentet Eidsvollsbygningen synliggjør dette på en god måte. Det store og grandiose – mot det lille og, ved første øyekast, enkle. Men Barkelysthuset forteller flere historier enn som så, noe som viser at forståelsen av et kulturminne kan ha mange dimensjoner.

Lysthuset forteller om et klassedelt samfunn, og om livet i de øverste samfunnslag kontra livet til bønder, arbeidere og fattigfolk. Det forteller også om elitens ønske om å vise sin rikdom. Ut av historien om lysthuset kan en lese påvirkninger fra internasjonale og nasjonale filosofiske strømninger. Og sammen med Wilhelmines erindringer kan lysthuset også sees i et kjønnsperspektiv og gi kunnskap om hvordan kjønnsrollemønstre har endret seg gjennom historien.

Lysthuset er enestående i sitt slag og sjeldent godt bevart. Istandsettingsprosessen har vært krevende, og et godt øye for detaljer har vært avgjørende. Gjennom kulturminnene kan vi formidle vår mangfoldige historie til kommende generasjoner.

Det er svært positivt at eierne av Barklyst­ huset ønsker å formidle dets spennende historie. At dette skal skje gjennom guidede omvisninger hindrer at slitasjen blir for stor og at kulturminneverdien forringes.

DEN 160 ÅR gamle konstruksjonen står nå trygt på et nytt fundament. Lysthuset kan besøkes, men kun i guidede grupper.

Foto: Einar Engen/Kulturminnefondet

42

FORTIDSVERN

OPPFRISKINGEN AV SIGNATURENE krevde tålmodighet og en stødig hånd, her utført av dekormaler Stine Aamot. Ett av veggfeltene ble bevart slik det sto etter 160 år.

Foto: Ellen Jacobsen

Trygg rehabilitering med Mycoteam!

Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Mistanke om asbest?

Vi jobber etter antikvariske prinsipper for mest og best mulig bevaring av originale materialer og varige løsninger for utbedring.

Du får nøytrale råd fra uavhengige spesialister uten økonomisk interesse i sanering.

Hos M olo h ar vi over 20 år s erf aring med bygningsvern ; kunsten å gjenskape personligheten til gamle hus. Vi har samlet alle tenkelige reservedeler til både møbler og bygninger helt fra 1700 til 1960.

Og det vi ikke har, kan vi hjelpe deg å få laget tro kopi av! Besøk oss på m o l o a s . c o m , eller kom innom vår gode, gammeldagse jernvareforretning i Erling Skjalgssonsgt. 19 i Oslo. Så skal vi vise deg alt som var bedre i gamle dager!

MOLO A/S www.moloas.com

Bruk oss på befaring før du går i gang eller send prøver til oss.

Telefon: 469 75 500 Forskningsvn. 3b, Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no

Følg oss på:

www.mycoteam.no

FORTIDSVERN

43

Den faglige skepsisen rundt oss var til å føle på.

44

FORTIDSVERN

ARKITEKTPARET KARI BJERKE ANDERSSEN OG JAN ANDERSSEN GIKK MOT STRØMMEN

BYGGET SITT EGET ANTIKVARISKE OBJEKT Bli med inn til ekteparet Kari Bjerke Anderssen og Jan Anderssen på Hvalstad i Asker. De bor i et særpreget hus bygget på 1960- og 1970-tallet med datidens ideer. Huset er bygget som en forlengelse av et hus fra ca. 1800, som i dag nærmest er intakt i helheten. Her forteller de sin egen historie.

Tekst: Kari Bjerke Anderssen og Jan Andersen Foto: Jiri Havran

KARI BJERKE ANDERSSEN og Jan Anderssen ved langbordet, husets sentrum.

Bak gardinen i bakgrunnen er inngangsdøra. Pipa står fritt fra veggen. Den gamle ovnen er fra 1830 og er laget på Bærums verk. Veggen bak er en boks som står fritt i rommet, 230 x 180 cm. Den har samme høyde som dørene i huset, 2 meter.

Her er det skap og en garderobehylle som er vendt mot fire kanter; mot kjøkkenet, vaskerommet, garderoben og spiseplassen. Her er skapdørene panelt og alle oppslagene forteller om familiens interesser og sosiale liv.

FORTIDSVERN

45

ADKOMSTVEIEN INN FRA Solstadveien, med oversikt over hovedfløyen og noe av det gamle huset. Veien ender i trappa opp til svalgangen mot øst.

Inngangsdøra ligger like foran skjermveggen som skjuler kjøkken-verandaen, en viktig plass for kildesortering, m.m. Soveromsvinduene er trukket ned på veggen for å hindre innsyn. Det er knappe detaljer rundt vinduene. Sperrene er kraget ut og dekket med gjennomskinnelige takplater.

HER ER DET tydelig illustrert at høyden under utkragingen på det gamle huset stemmer med overkanten av de store vinduene, og med høyden på de høytsittende vinduene i soveromsgangen, fløyen til høyre. Under utkragingen henger den gamle villvinen som opprinnelig dekket en del av den gamle glassverandaen.

Glasshuset har omtrent samme gulvareal som glassverandaen hadde.

46

FORTIDSVERN

V

i var studiekamerater fra arkitektlinjen ved NTH i Trondheim. Høsten 1958 tok vi diplomen. Jan hadde fått tilbud om jobb ved arkitektkontoret Brochmann og Rognlien og vi flyttet til Oslo. Kari ventet vårt første barn i mars, og det var ikke aktuelt for henne å søke jobb. Det var fortsatt husnød etter krigen og den første tiden hadde vi flere midlertidige leieforhold. Kari hadde formue, og vi var opptatt av å finne tomt til egen bolig. Professor Odd Brochmann hadde vært en inspirerende foreleser og vi skulle selvfølgelig bygge et moderne hus.

Ved en tilfeldighet leste vi i Asker og Bærum Budstikke en annonse om en husmannsplass som var til salgs i Asker. Vi

dro ut på befaring og 700 meter fra Hvalstad stasjon fant vi stedet som vi falt fullstendig for. Tomten var på 6,3 mål og huset var tiltalende. Det lå i en blomstereng på en kolle omkranset av frodig edelløvskog. Det var også to uthus på tomten; det eldste var bod og utedo, det andre var bygget under krigen for villagrisen.

Tannlege Dora Egers hadde kjøpt husmannsplassen i 1914 for å bygge den om til sommerbolig. På den tiden var det få kvinner i akademiske mannsyrker. De møtte mye motgang, og de støttet hverandre. Vi antar at den etter hvert anerkjente arkitekten Lilla Hansen, som bodde i Asker, har tegnet utvidelsen. Huset var blitt forlenget 2,5 meter

LIBAKKENS FIRE BYGGESTADIER STADIUM 1 (CA. 1800) Husmannsplassen Libakken: Tømmerstue i en etasje med Akershusisk treromsplan. Lokal variant med innebygget svalgang og tradisjonelt stilpreg.

STADIUM 2 (1914) Sommerhuset Libakken i 1 ½ etasje. Den intakte husmannsstua er innebygget som en kjerne i husets første etasje, forlenget med tilbygg inklusive trapp opp på vestsiden og glassveranda på østsiden (i dag revet). Huset har fått tids­typisk preg av nyklassisisme.

hvor det ble bygget en trapp opp til andre etasje. Her var det kjøkken, lite soverom og en spesielt vakker stue. Dessuten ble det bygget en stor glassveranda mot øst i første etasje.

I første etasje var interiøret i husmanns­ plassen intakt. Her bodde slektninger av eierne. De hadde ansvar for vedlikehold av huset og tomten. Planløsningen er en variant av den velkjente akershusiske treromsplanen; stue og to små rom. I Asker er det en variant, på langsiden er ytterveggen trukket en meter inn. Utenfor er det en innkledd uisolert svalgang. Dette var inngangen. I dag er dette baksiden av huset. Husmannsplassen hadde opprinnelig kun en sti som tok av fra gårdsveien opp til tunet på Øvre Solstad.

Vi skjønte at målestokken i det gamle var vesentlig.

Den måtte bli bestemmende for tilbygget, selv om dette skulle være helt moderne etter oppfatningen i 1960årene.

STADIUM 3 OG 4: 1962 og 1973 Boligen Libakken. Sommerhusets eksteriør er intakt og restaurert tilbake til 1800-tallet. Leiligheten i andre etasje er også intakt.

1962: Nytt tilbygg mot øst. Det består av mellombygg med glassvegger og boligfløy i en etasje.

Tilbygget er oppført i et stilpreg typisk for 1960-tallet. Legg merke til målestokken og romstørrelsen i forhold til stadium 1 og 2.

1973: Tilbygg mot vest i en etasje med underetasje. Soverom for barn og gjester. Tilbygget er en «minipendant» til hovedfløyen mot øst. Stilpreget og målestokken fra 1962 er ført lojalt videre. Nytt sanitæranlegg ved trappen i første etasje. Leiligheten i andre etasje fikk nytt kjøkken.

FORTIDSVERN

47

På dette tidspunktet, ca. 1914, ble dagens boligvei, Solstadveien, opparbeidet.

Libakken fikk ny adkomst fra den nye veien.

Den ble ført inn på sydsiden av bebyggelsen hvor trappen opp til andre etasje gikk opp.

FÅR «BESTEFORELDRE» PÅ KJØPET Straks vi hadde funnet eiendommen kontaktet vi lensmannen i Asker, som formidlet salget.

Taksten på eiendommen var 65 000 kroner.

Det var ikke offentlige vann- og kloakk­ ledninger i området og ifølge lensmannen ville en stor utbygging ikke bli godkjent i kommunen. Vi fortalte at vi var interessert i å restaurere husmannsplassen. Lensmannen lo overbærende over oss unge uerfarne arkitektspirer. Huset var forfallet, takhøyden var lav og tilfredsstilte ikke dagens byggeforskrifter.

Det måtte rives, dette ville bli en tilleggsutgift. Han forslo han at vi skulle legge inn et bud på 55 000 kroner.

Vi slo til og senhøstes 1959 fikk vi beskjed om at tilbudet var antatt. Familien som bodde i første etasje var skuffet over at deres bud på 30 000 kroner ikke var blitt antatt. Nå var de innstilt på å flytte. I andre etasje bodde familien Pedersen med to døtre. De ble boende i over 30 år og ble reserve-besteforeldre og våre venner for livet.

DET NYE TILBYGGET PLANLEGGES Vi hadde ingen erfaring med tilbygg på hus

med historisk stilpreg, men vi syntes det var veldig interessant og vi ble sikre på at vi skulle satse på dette. Vi skjønte at målestokken i det gamle var vesentlig. Den måtte bli bestemmende for tilbygget, selv om dette skulle være helt moderne etter oppfatningen i 1960-årene. Vi bestemte da at den nye fløyen burde være ca. 12x5,5 meter over ett gulv for å matche husmannsplassens beskjedne mål.

Vi bestemte oss også for å forbinde den nye fløyen med et «transparent» mellombygg med store glassflater på begge sider. Vi mente at dette på et vis unndro seg oppmerksomheten med sine store ensartete flater og at dette hverken ville konkurrere med det nye eller det gamle. Konseptet ble da at inngangspartiet, åpent kjøkken og spiseplass samt to små soverom og et lite bad ville få plass i den nye fløyen. Denne ble utformet med små vindusflater og skulle virke lukket, som pendant til det gamle huset som jo var av lukket karakter. Mellombygget som var tenkt som det nye husets sentrum var derimot maksimalt åpent med glassflater mot nord og sør, og svært lyst Vi satset på at den nye fløyen skulle ha pulttak. Mellombygget med flatt tak, trykket ned i høyden, viste seg å være ukomplisert som bindeledd mellom fløyene.

Begrepet akser, kjent fra historisk bebyggelse, har erfaringsmessig en ordnende effekt på en bygning. Ved bevisst å arbeide

konsekvent med akser gjennom alle bygningsledd fikk vi en sterk følelse av oversikt og rommelighet og orientering i hele planen.

Den faglige skepsisen rundt oss var til å føle på. Men gudskjelov hadde vi vett nok til å innkalle venn og kollega Per Hauge.

Han var svært positiv og oppmuntret oss til å fortsette, og takk for det.

FÅR AVSLAG PÅ BYGGESØKNADEN Søknaden for tilbygget ble sendt til Asker kommune i desember 1962. Det var dristig modernistisk arkitektur, tilbygget sto på søyler. Dette ble ikke godtatt av bygnings­ rådet, og bra var det. Vi omarbeidet tegningene og denne gangen var vi sikre på at dette var huset vi ville bo i. Igjen ble det avslag. Bygningsrådet likte ikke moderne arkitektur: Tilbygget måtte ha saltak. Men reguleringssjefen hadde anbefalt de nye planene, og da vi klaget på vedtaket ble klagen tatt til følge.

For å få god kontakt med byggeprosessen hadde vi flyttet inn med to barn på ett og tre år allerede i desember 1961. I det smale rommet på 10 meter med gjennomlys fikk vi et relativt brukbart kjøkken. Det ble plass til kjøleskap, vaskemaskin, komfyr og en liten spiseplass. Kopper og kar sto på fremtidige bokhyller i sponplater. Svalgangen var blitt isolert. Her sov de to barna. Vi foreldre sov på en sengebenk i «Gamlestua».

I TIDEN LIKE ETTER 1914 ble det opprinnelige husmannshuset bygget om, blant annnet med en trapp som fører opp til annen etasje og dette soverommet som da ble bygget.På den tiden ble huset brukt som sommerbolig.

48

FORTIDSVERN

«GAMLESTUA» FIKK PANELTE innvendig vegger og de små to-rams vinduene ble skiftet ut. Mot hagen ble det satt inn et større tre-rams vindu, mot glassverandaen et noe mindre. Det var en del råte i veggen mot syd. Der beholdt vi panelet og dyttet inn steinull mellom tømmeret og veggkledningen så godt vi kunne.

KONSEPTET BLE AT inngangspartiet, åpent kjøkken og spiseplass samt to små soverom og et lite bad ville få plass i den nye fløyen. Her ser vi inn i soveromsgangen.

BEGREPET AKSER, kjent fra historisk bebyggelse, har erfaringsmessig en ordnende effekt på en bygning. Ved bevisst å arbeide konsekvent med akser gjennom alle bygningsledd fikk vi en sterk følelse av oversikt og rommelighet og orientering i hele planen.

FORTIDSVERN

49

LANGBORDET som familien Anderssen gjerne samler seg rundt, står i glasshuset mellom gammel og ny bygning, men får også lys inn fra kjøkkenløsningen.

KJØKKENET er et elegant designkjøkken som er tegnet av kjøkken «5-15», som igjen er tegnet av interiørarkitekt Edvin Helset.

Det ble lansert omkring 1960. Kjøkkenet har et fleksibelt system som er lett å tilpasse.

Vi kan ikke tenke oss å skifte ut dette.

De sanitære forholdene var primitive; kun utedo som vi delte med leieboerne i andre etasje.

MØYSOMMELIG BYGGEPROSESS Så ble det bygging. Vår gode venn og nabo Arve Linnes grov, og et firma fra Bærum støpte grunnmuren. Det ble ikke innredet kjeller i pakt med den da herskende minimalistiske idé (dessverre). Så Kom snekker Nils Bjerklund fra Furnes og flyttet inn i en arbeidsbrakke nede i bakken.

Nils var meget solid og intelligent, og også en lojal mann som bygde huset alene etter alle de merkelige ideer som moderne unge arkitekter måtte ha. Bindingsverkets modul ble redusert fra 60 til 50 cm fordi dette passet best med dører og vinduer i husmannsplassen. Alle høyder ble presset

50

FORTIDSVERN

ned for å tilpasses høydene i det gamle.

Linjen fra utkragingen av annen etasje i det eksisterende huset ble helt retningsgivende ført gjennom i vindushøyder etc., ute som inne. Det meste ble bestemt på stedet etter konferanse med Nils, av og til med lett press. Jan tegnet detaljer på plankebiter.

Verst for Nils var de 6 meter lange bordene alle steder som skulle passes til på millimeteren fordi alt listverk skulle sløyfes.

Nils klødde seg staidig i hodet, men huset ble ferdig etter avtale med førsteklasses håndverksmessig kvalitet. Vi minnes Nils med glede og takknemmelighet.

Ungene ble store og vi hadde bare to soveværelser. I 1973 ble Jans mor syk, og vi trengte mere plass. Vi bestemte oss for å bygge et nytt tilbygg med pulttak på østgavlen på «Gamlehuset». Terrenget faller av her og det ble naturlig med en underetasje. Vi førte det moderne arkitektturuttrykket lojalt videre fra tilbygget mot øst. Aksene gjennom hele anlegget ble ført videre gjennom nybygget. Byggesøknaden ble godkjent med det forbehold at det ikke kunne installeres nytt wc, huset lå nær bekken. Eksisterende anlegg var septiktank med spredning i terrenget. Vi klaget på avslaget og hevdet at dagens situasjon med utedo noen få meter fra bekken utgjorde en større fare. Til tross for avslaget installerte vi et felles toalett for oss og leieboerne. Ti år senere kom offentlig vann og avløp, og vi knyttet oss til ledningsnettet.

EN BEVARINGSVERDIG HELHET Når vi ser tilbake har huset fungert helt etter forventningene gjennom skiftende faser. Vi har alltid satt særlig pris på opplevelsen av ute/inne følelsen i det åpne mellombygget.

De tre inngangspartiene har gitt maksimal fleksibilitet i disponeringen av huset. Da leieboerne flyttet i aldersleilighet i 1989 og andre etasje ble ledig, fikk vi kontor og gjesteavdeling der. I over tjue år har vi leid ut en hybelleilighet i det siste tilbygget. Vi er fortsatt såre fornøyd med huset og har basert vår alderdom på det.

Vi konstaterer nå at Libakken som helhet er blitt et antikvarisk objekt.

Husmannsplassen er selvsagt særlig verdifull for Asker som den står så å si intakt. Det gamle huset har også en intakt leilighet fra 1941, og våre egne utvidelser er snart 60 år gamle. Siden de ikke er ombygget og fortsatt har helhetspreg fra 60- og 70-tallet, er de per definisjon antikvarisk interessante.

I tillegg er tomten en enestående urørt, naturskjønn tomt, med reminisenser av oldtidsvei, gamle askekaller og variert edelløvskog med blåveis og hvitveis. Vi vil nå søke om å få hele eiendommen regulert til spesialområde for bevaring av variert blomstereng som aldri har vært gjødslet. Vi overveier også å søke om å få regulert hele eiendommen til bevaring.

«VI VAR HELT UERFARNE I ANTIKVARISK UBEDRING» Høsten 1961 var første etasje ledig og vi kunne begynne å restaurere huset. Vi var helt uerfarne i antikvarisk utbedring, men lærte etter hvert. Arbeidet startet i stua. Den har et areal på 32.5 kvm.

Takhøyden var 194 cm. Under var det en jordkjeller på 2.5 x 2.5 meter, høyde 1 meter.

Først fjernet vi den nye himlingen.

Den var fastpanelt. Under lå det brede gamle takbord hvor den opprinnelige malingen var intakt. Den beholdt vi.

Bjelkene var synlige, de var sparklet og malt med hvit oljemaling. Det neste var å undersøke hva som skjulte seg under nye gulvplanker. Der fant vi brede, slitte gulvbord uten not og fjær. Resultatet etter disse operasjonene ble noe større takhøyde, den varierer mellom 203 og 206 cm. Bjelkene under himlingen har en høyde på 13 til 15 cm.

Til slutt fjernet vi veggpanelet. Der fant vi malte tømmervegger. Ytterst var det gul maling, innenfor mørk blå vannbasert maling. Tømmeret er ujevnt.

Dette var en husmannsplass. Det var ikke så nøye med sortering av tømmerstokkene. Den lave, brede inngangsdøra mellom stua og den lange smale gangen var intakt. Over tid skrapte Jan bort åtte lag oljemaling med barberblad. Fram kom årstallet 1832 samt en dekorasjon, en passerrose i rødt, hvitt og blått. Vi antar at huset kan være noe eldre.

I forbindelse med bygging av leiligheten i etasjen over ble det i 1914 satt opp ny pipe, 50 x 50 cm. Den står i det tidligere kjøkkenet. I «Gamlestua» var det satt opp en halv stens brannmur utenpå tømmerveggen.

Her sto det en høy vedovn. Ovnsrøret var ført gjennom veggen og noe av tømmeret var svidd. Ved restaureringen fikk dette partiet en ny løsning ved å føye muren inn i flukt med veggen mellom dørkarmene hvor tømmeret var fjernet.

Kammerset hadde en størrelse på 2 x 2 meter. Vinduet i rommet mot syd er smalt.

Døråpningen inn til stua er 142 x 67 cm.

Til alt hell fant vi en hylle i kjelleren som viste seg å være døra inn til kammerset.

Den har samme dekorasjon som inngangsdøra, men i mindre målestokk. Kjøkkenet, 2 x 3 meter, har et to rams vindu mot nord. Døråpningen inn til stua hadde i utgangspunktet samme dimensjon som døra inn til kammerset. Senere beboere hadde forhøyet åpningen med 20 cm.

Nå var åpningen panelt igjen. Vi tilbakeførte døråpningen til original størrelse.

Skilleveggen av kraftig stående panel mellom de to små rommene ble revet.

Himling og gulv har samme standard som i «Gamlestua». Pipa, som sto i hjørnet på kjøkkenet, står nå midt i rommet inntil veggen mot «Gamlestua». Det finnes spor i himlingen som tyder på at her har det opprinnelig stått en peis.

ARBEIDET STARTET HER i stua i det gamle huset. Den har et areal på 32.5 kvm. Takhøyden var 194 cm. Under var det en jordkjeller på 2.5 x 2.5 meter, høyde 1 meter.

FORTIDSVERN

51

JOBBET HOS RIKSANTIKVAREN I 33 ÅR

– DET VAR VANVITTIG MYE IDEALISME Allerede som femåring visste Jan Anderssen at han skulle tegne hus når han ble stor. Da han en dag som fjerdeklassing fikk 30 uåpnede årbøker fra Fortidsminneforeningen av faren som lektyre i syke­ sengen, ble også hans interesse for gamle hus vekket. Møt arkitekten som har vært med på det meste innen norsk bygningsvern.

Tekst: Ivar Moe

D

a Jan Anderssen begynte på sine arkitektstudier på Norges Tekniske Høyskole i Trondheim i 1952 meldte han seg inn i Fortidsminneforeningen, og siden har han vært medlem. Fra 1967 til 1971 var han sekretær i Oslo og Akershus avdeling. Fra 1967 til 2000 jobbet han hos Riksantikvaren. Arkitekt Anderssen har vært med på det meste innenfor bygningsvern.

52

FORTIDSVERN

Sammen med kona, Kari Bjerke Anderssen, arkitekt og kullkamerat, er de ennå i full vigør hjemme på Hvalstad i Asker.

– Faren min var medlem i Hedmarks­ avdelingen. Han hadde 30 årganger med usprettede årbøker. Han var som banksjef i Vangs Sparebank på Hamar veldig opptatt av hus- og eiendomsforvaltning på Hedmarken.

En gang, da jeg gikk i fjerde klasse på

folkeskolen og var hjemme med bronkitt, kom far inn på rommet mitt. Han slapp alle årbøkene opp i sengen min og sa: «Les dette».

Det jeg den gangen leste hadde jeg stor glede av da jeg senere gikk i 3. klasse på NTH hos legenden professor Erling Gjone.

Han underviste i arkitekturhistorie. Jeg var oppe til eksamen og mente at sensor, førsteantikvar Vreim, tok feil i et spørsmål om Alstadhaug prestegård i Nordland. Han stod på sitt. Men jeg henviste til en av årbøkene jeg leste da jeg hadde bronkitt. Boken ble hentet inn, og jeg hadde rett. Da fikk jeg blank 1.0, forteller Jan Anderssen.

FIKK JOBBE MED LEGENDER Fra han var fem år gammel var han klar over at han ville tegne hus når han ble stor og forteller at han ikke torde si det til noen

JAN ANDERSSEN HAR et livslangt forhold til vern av kulturminner. Han ser på sitt eget hus som et kulturminne, med autentiske bygningspartier som representerer den opprinnelige husmannsplassen, ombyggingen til sommerhus i 1914 og utbyggingene på 1960- og 1970-tallet. Hans aktive periode som arkitekt ligger i vår nære fortid, hvor det ble bygget hus som vi i dag dessverre har begynt å rive. De er for nære i tid til at vi ennå forstår verdien. Her sitter han i mellombygget, en del av husets sentrum, med glassflater mot nord og sør som slipper inn mye lys.

Foto: Jiri Havran

Foto: Ivar Moe

om denne drømmen. Besøk på museer var det morsomste lille Jan visste om. Med slike minner fra barndom og ungdom ble veien inn i Fortidsminneforeningen et enkelt valg i livet.

– Gjennomsnittsalderen i styret i Osloavdelingen var 80 år, sier Jan Anderssen. Han kan tillate seg et lite smil på bekostning av gamle styremedlemmer, siden han selv i dag er 85 år gammel. I siste året på NTH ble han tilbudt jobb hos professor Odd Brochmann og arkitekt Dag Rognlien i Oslo. Han var assistent for dem i fire år før han ble frilanser ett års tid.

– Det var en skjellsettende tid å jobbe med slike legender, sier Anderssen. Han åpner gjestfritt huset sitt som er rikt preget av et liv i arkitektur og kulturminnevern. Kona Kari er minst halvparten av det som har skjedd og

skjer i deres liv og er tydelig til stede. Etter å ha stått i spissen for å få etablert Askers første barnehage, ble hun i 1967 valgt inn i Asker kommunestyre og satt blant annet i formannskap og bygningsråd. I 1975 ble hun valgt inn i Akershus fylkesting. I 2001 gikk hun av med pensjon fra stillingen som overarkitekt for plansaker i kulturvernavdelingen i fylkeskommunen, og beklager stadig at arkitekter ikke engasjerer seg politisk.

I 1963 tegnet og bygget ekteparet sitt særegne hus på Hvalstad i Asker (se egen sak). Arkitekt Kjell Lund som da var etablert sammen med Nils Slaatto, fikk se huset, og tilbød Jan Anderssen jobb hos dem.

Firmaet Lund og Slaatto som er internasjonalt anerkjent, fikk et gjennombrudd i 1958 med å tegne bygninger inn i den eldre landbruksskolen på Hvam i Nes. De tegnet også rådhuset i Asker og vernebygget på Domkirkeodden på Hamar.

– Der lærte jeg å tegne hus fra grunnen av. Den kunnskapen har jeg levd på hele livet. Vi tegnet en rekke hus som i dag er ikoner. Jeg jobbet hos dem i fire år. Den faglige disiplinen og kvalitetskravet var absolutt. Diskusjonene og argumentasjonen og analysene lå på et høyt plan, og særlig var vurderingen av forskjellige alternativer til løsninger spennende. Alt dette har jeg hatt bruk for i jobben hos Riksantikvaren hver dag. Arkitekturens grunnprinsipper for vurdering er de samme for 1790 og 1970, sier Anderssen

Så en dag i 1965 var det stemning i Oslo kommune for å rive Botsfengselet, og noe skjedde med den unge arkitekten på Hvalstad. En trussel hang over denne særegne bygningen på Grønland i Oslo med et tårnaktig inngangsparti kjent i hele landet fra åpningsscenen og sluttscenen i alle filmene med Olsen-banden med Arve Opsahl.

Bygningen ble tegnet av Heinrich Ernst Schirmer. Jan Anderssen beskriver ham som kanskje den viktigste arkitekten i Norge på 1800-tallet. I dag er bygningene fredet.

RA OG FORTIDSMINNEFORENINGEN – Grunnen til at jeg begynte hos Riks­ antikvaren var at de ville rive Botsfengslet.

Riksantikvar Roar Hauglid (1958-1977) engasjerte seg og holdt offentlige foredrag mot å rive Botsfengselet, sier Anderssen.

Det ble denne bygningens videre liv som fikk ham til å søke jobb hos Riksantikvaren i 1967. Den gangen var det i alt tre ansatte på Bygningsavdelingen, alle arkitekter, og han ble den fjerde.

– Vi hadde ansvaret for hele den norske antikvariske bygningsarven, følte vi. I alt var vi femten ansatte hos Riksantikvaren.

Dette var i en tid da Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen fremdeles hadde meget tette bånd. Da Riksantikvaren ble et embete i 1912, var det Herman Major Schirmer som ble den første i stillingen. Han døde etter bare tre måneder og Harry Fett overtok. Begge var menn med sterke

FORTIDSVERN

53

røtter i Fortidsminneforeningen. Det var ingen grunn til å avslutte det gode samarbeidet i redningen av kulturminner. Fett satt i embetet til 1946 da Arne Nygård-Nilssen tok over og ble sittende til 1958 da Jan Anderssens sjef, Roar Hauglid, ble ansatt.

– For oss var de tette båndene helt naturlig. Vi hadde jo kontorfellesskap, og vårt felles bibliotek var jo eid av Fortidsminne­ foreningen. Riksantikvar Hauglid henvendte seg ustoppelig til Fortidsminneforeningens styre for å få støtte for sitt arkitektursyn, på samme måte som han brukte Den antikvariske bygningsnemd. Fra foreningen var det også flere av de gamle arkitekturkoryfeene som restaurerte kirkene på 1920-tallet og opp til krigen som hadde sete i Den antikvariske bygningsnemd. Det var nok en kulturell knapphullsblomst, kan jeg tenke meg.

– Nemda var nedsatt som et faglig råd for Riksantikvaren Her var det mange hederskronede arkitekter gjennom tidene. Det var fint å få fagfolk fra utsiden. Den antikvariske bygningsnemd ble meget flittig brukt som rådgiver, forteller Jan Anderssen.

Den antikvariske bygningsnemd ble opprettet av Kirke- og Undervisnings­ departementet i 1921 og hadde innstillende myndighet om fredning overfor departementet. Nemda bestod av en jurist, en arkitekt, to bygningskyndige og riksantikvaren som var leder. Nemda ble nedlagt da Lov om kulturminner trådte i kraft i 1978, og nemdas mandat lagt under Riksantikvaren.

SKANSEN-SKANDALEN I 1970 – I dag er det enighet om at det var en feil i 1970 å rive det ikoniske funkisbygget restau­ rant Skansen på Kontraskjæret ved Akershus festning, tegnet av Lars Backer i 1927. Både Roar Hauglid og Fortidsminneforeningen ønsket å rive restauranten for å gi festnin­ gen mer rom. Hvordan var det å se denne beslutningen på nært hold?

– Jeg var på utsiden av den saken, men vi så jo hva som pågikk. Det var slik med Hauglid at hvis du var lojal mot hans beslutninger i noen spesielle vanskelige saker, så var han en veldig god sjef. Vi jobbet nok i et mer autorativt system enn det vi har i dag. I dag er han en underkjent mann etter min mening, sier Anderssen. Han forteller at de ellers hadde en kollegial flat struktur, og at samarbeidet i institusjonen var svært godt på alle hold og arbeidsmoralen var høy.

– Vi hadde mange faglige diskusjoner utover på 1970-tallet. Vi satt mye sammen og formulerte vårt syn på vanskelige saker i felleskap. I kampen for å styrke bygning­ enes vern var formuleringene i brev og uttalelser viktige. Det ble også forventet at vi skulle holde foredrag. Jeg holdt vel bortimot 600 foredrag i de årene jeg jobbet hos Riksantikvaren. Jeg var på besøk i alt fra husmorlag til fylkesting. I 1967 holdt jeg foredrag på representantskapsmøtet til

54

FORTIDSVERN

OSLO KOMMUNE ØNSKET på 1960-tallet å rive Botsfengslet på Grønland i Oslo, eller «Botsen» som den kjente bygningen fra Olsenbanden-filmene kalles på folkemunne. Saken opprørte Jan Anderssen, og ble den direkte årsaken til at arkitekten søkte jobb hos Riksantikvaren i 1967. Bygningen er tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og ble oppført i årene 1844–51. I dag er bygningen fredet og under rehabilitering av Statsbygg. De siste fangene flyttet ut i 2017.

Foto: Kjersti Marie Ellewsen, Riksantikvaren

Fortidsminneforeningen på Kongsten fort i Fredrikstad, fire måneder etter at jeg ble ansatt. Ellers sto vi på natt og dag. Det var en kamp for livet, sett fra privaten. Spør Kari.

Vi som da jobbet hos Riksantikvaren kom aldri hjem før tolv-ett om natten, da vi var på farten. Det var vanvittig mye idealisme.

– Hauglid baserte seg på at alle hadde bil, og det hadde ikke alle den gangen. Vi arkitektene konkurrerte i å ha den billigste bilen, Renault 4 eller en «rullende jernseng».

Hauglid syntes det var viktig at vi hadde representative biler. Han mente at Volvo Amazon var et spesielt bra kjøretøy for antikvarer.

Jan Anderssen beskriver seg selv om generalist i sin jobb hos Riksantikvaren, og med det mener han at han hadde alle slags oppgaver, ikke minst tegneoppgaver for å løse saker. Han hørte til på Bygningsavdelingen, men fungerte også på andre avdelinger, for eksempel på Teknisk avdeling som den gangen bestod av en ingeniør.

– Det var en viss økning av vår samlede kapasitet. Vi begynte derfor å interessere oss for landbrukskandidater, da mange saker angikk landbruksforhold. Jeg var vel en som gikk inn for å ansette folk fra andre fag­ kategorier og ikke bare tenkte på arkitekter og kunsthistorikere, som til da hadde regjert hos Riksantikvaren. Staben på B-avdelingen ble så utvidet, først med en landbrukskandidat

fra bygglinjen på landbrukshøyskolen i Ås og så med en etnolog. Vi fikk et mer samlet grep om bygningsmassen og det var viktig for, siden mye av den var jo knyttet til modernæringen. Og den profane bygningsarven ble jo styrket siden staben ble utvidet.

Riksantikvarens primære oppgave var den gangen som nå å ta seg av de fredede husene, men andre samfunnsoppgaver kom etter hvert på agendaen.

VERNEOBJEKTENES OMGIVELSER – Etter hvert som utbyggingstakten økte i 1960-årene ble det behov for å beskytte de fredede objektenes omgivelser. Disse ble stadig forstyrret eller ødelagt i det lokale reguleringsarbeidet. Det var ingen alminnelig interesse enda for dette problemet, ikke en gang i Kirkedepartementet som Riksantikvaren var underlagt den gangen.

Jan Anderssen forteller med viss ironi at det på slutten av 1920-tallet og i 1930-årene var gode tider for fredede bygninger. I Norge var dårlige tider med svak økonomi noe som hindret endringer av gamle hus.

– Etter krigen ble det behov for forandringer og det var jo klart at da begynte folk å gjøre noe med disse husene. En av de store kattepinene den gangen var at det var lov å rive fredede hus. Den gamle fredningsloven hadde en prosedyre for riving av fredede hus.

Hvis man ikke kunne innløse huset, det vil si at Riksantikvaren eller annen offentlighet kunne kjøpe huset, fikk eieren lov til å rive.

Det gikk med en del fredede hus på den måten. Men det var nok ingen veldig sentrale hus. I enhver sak lå denne trusselen der om at hvis Riksantikvaren ikke kom til enighet med eierne, så ble huset revet. Derfor var det en stor grad av diplomatisk arbeid som trengtes.

I Riksantikvarens arbeid blant publikum var det om å gjøre å forhandle seg frem til gode løsninger for å berge den fredede bygningsmassen.

EN EVIG STRØM AV VERNESAKER – Hvis vi skulle løse inn et hus, så oversteg beløpet til de grader det vi hadde av penger.

Vi hadde vel et par hundre tusen kroner årlig som vi delte ut som bidrag til vedlikehold av fredede hus. I min første tid hos Riksantikvaren kunne en bevilge fra 250 kroner til 1500 kroner i bidrag til et hus. Selv da var dette uhyre beskjedent. Det er jo ingen i dag som tenker seg hvor stressende dette var. Alt lå på oss, en håndfull fagfolk.

Andersen forteller at det var vanskelig å jobbe planmessig. Det ble mye ad hoc.

Sakene kom som ut av en sekk, er et uttrykk han bruker. Postkassen styrte.

– Vi ante ikke hvilke saker som ville komme, og behovene var mangelfullt

HOVEDPERSPEKTIV FRA NORD som viser sammenbindingen av alle bygningsdelene. Til venstre den nye fløyen på østsiden med overdekket svalgang (inngangen til huset). I midten mellombygget, her er det glassvegger både mot nord og syd. Det gir gjennomlys. Til høyre barnefløyen som ble bygget i 1973.

Huset favner en bakke som fortsetter ned mot bekken som renner langs nordsiden av tomten. Til høyre den eldste delen, opprinnelig en husmannsstue fra 1800-tallet som ble bygget om i 1914.

Foto: Jiri Havran

registret. Den fredede bygningsmassen besto i stor grad av mindre hus, så forandringene ble ofte vesentlige i forhold til huset karakter.

Det var for det meste sårbare hus i liten skala og derfor ekstra vanskelige ta vare på verdifulle antikvariske elementer. Vi hadde ofte ingen eller svært dårlige arkivalia. Vi jobbet med fredede hus som vi nesten ikke hadde bilder av. Reisebudsjettet var trangt.

Stort sett var det tillatt å ta to fargelysbilder av hvert hus og vi kunne besøke opptil 15 steder om dagen på befaringer som ofte varte fem-seks dager. Å revidere fredningslistene var en jævla jobb. Vi hadde mye å gjøre i Gudbrandsdalen, for der var det kolossalt mange fredede hus. Da vi skulle oppdatere Sinclair-låven på Kvam, viste det seg at den var skutt i brann i krigshandlingene i 1940.

Kronen på Verket Carl Johan - Eidsvoll &Norge 1818 - 2018

Carl Johan bidro sterkt til å skape varig fred i Norden i 1814, etter århundrer med krigstilstand. Fire år senere ble Napoleons gamle general kronet til konge av Norge, og på kroningsreisen besøkte han Eidsvollsbygningen. Denne høsten kan du gjøre det samme og oppleve den spennende historien om den franske revolusjonsoffiseren som ble stamfar til et av verdens lengstlevende kongehus. Du får høre mer om kongens mange møter med nordmenn, og om den spente situasjonen i Norge i årene rett etter 1814.

Alt formidlet i Norges viktigste bygning – historisk sett.

Utstillingen åpner 6. september og varer til og med 31. oktober.

Les mer på: www.eidsvoll1814.no.

Telefon: (+47) 63 92 22 10 E-post: booking@eidsvoll 1814.no Nettside: www.eidsvoll1814.no En del av stiftelsen Norsk Folkemuseum

FORTIDSVERN

55

Kulturminnevernets «Batman» er på vei!

En flaggermus med supervernkrefter kommer snart susende.

Den nye maskoten er del av Fortidsminneforeningens satsing på barn og unge og skal lanseres under foreningens 175-årsjubileum i 2019.

Tekst: Astrid Galstad, rådgiver i Fortidsminneforeningens museums – og eiendomsavdeling Illustrasjoner: Miksmaster Creative

D

en lille flaggermusa av arten brunlang­ øre blir den gamle Urnesløvens nye medhjelper i opplegget som har fått navnet «Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter». Og det blir ikke bare én enslig flaggermus, men en hel flaggermusfamilie av små flyvende vernevenner som viser vei til foreningens eiendommer.

Brunlangøreflaggermusa har svært store ører og er godt egnet for en karakter som får med seg «alt» som skjer der den suser av sted i nattemørket.

FLYTTET INN I VERDENSARVEN Ideen til barnekonseptet har sitt opphav i at Urnes stavkirke faktisk har hatt besøk av flaggermus av arten brunlangøre. Flagger­ musa var nok kun på kortvarig besøk, men besøket avstedkom etterlatenskaper som ikke var av det gode i et bevaringsperspektiv. Det

56

FORTIDSVERN

ble funnet ekskrementer ved en av stavene og man mistenker at dette påvirket konstruksjonen negativt. Flaggermus er på linje med Fortidsminneforeningens medlemmer svært glad i kulturminner, og søker gjerne til kulturmiljøer og bygg av gammel årgang.

Samtidig er alle norske flaggermus fredet gjennom Bonnkonvensjonen, den såkalte EUROBATS-avtalen, og Norge har gjennom

denne forpliktet seg til å ta vare på flaggermusas interesser. Dette skaper dilemmaer der den som skal beskyttes har gjort noe «ulovlige» ved en periode å ha «flyttet inn» i selveste Urnes stavkirke – og attpåtil vært så uheldig å ha gjort fra seg der! Hva kan gjøres? Finne ny bolig til flaggermusa? Dette er spørsmål som barn kan engasjere seg i, og som har relevans i forhold til vern og bruk av kulturminner.

URNESLØVEN LEVENDEGJØRES Foreningens klassiske logo, preget med den såkalte Urnesløven, er hentet fra utskjæring­ ene på et av stolpehodene i Urnes stavkirke.

Urnesløven representerer foreningens identitet og den verdifulle universelle kulturarven ved at Urnes stavkirke har verdensarvstatus som et mesterverk innen menneskelig skaperevne.

FORTIDSMINNEFORENINGENS LOGO (t.v.), et fabeldyr fra middel­ alderen, får hjelp av en flaggermus­ familie til å levendegjøre vår kulturarv for barn.

Ved å ta utgangspunkt i historien om flaggermusa som «besøkte» Urnesløven, knytter man Fortidsminne­foreningens logo og symbol inn i historien, som en synliggjøring av foreningens formål. Fra å være et fabeldyr i en kirkelig sammenheng, levendegjøres Urnesløven for barna som den mytiske gamle historiefortelleren som trenger nye vernevenner.

NAVNEKONKURRANSE:

HVA SKAL FLAGGERMUSA HETE? Den skal naturlig nok ha en F på brystet – for Fortidsminneforeningen. Men den trenger også et navn som starter med F. Har du et forslag? Send det til astrid@fortidsminneforeningen.no innen 1. oktober 2018. Premie til vinneren!

VIL VEKKE BARNAS ENGASJEMENT Flaggermusa har en lett kobling mot Batman med superkrefter, og vår flaggermus er utstyrt med supervernkrefter i kulturminnevernet.

Den kan da symbolisere hvilke eiendommer som foreningen eier, hvilke vi har reddet og hvilke som trenger folks engasjement for å bli tatt vare på for framtida. Tanken er at barn får utdelt materiell som aktiviserer og engasjerer dem når de kommer på besøk til Fortidsminneforeningens eiendommer. Målet er at barna skal føle seg velkomne og bli nysgjerrige på kulturminner og kulturminnevern.

Fortidsminneforeningens formidlingsstrategi 2018-23 er nylig vedtatt. Den nye barnemaskotten er en del av arbeidet med å gjøre foreningens eiendommer og historier interessante og attraktive for barn, barnefamilier og unge, og bidra til å vekke og engasjere neste generasjons kulturminnevernere gjennom en bredde av formidlings- og kommunikasjonstiltak.

Urnesløven og flaggermusa med super­ vernkrefter utvikles i samarbeid med Miksmaster Creative, og blir en del av foreningens formidlingssatsning i jubileumsåret 2019.

FORTIDSVERN

57

DER HUSET MØTER FORTAUET

MER ENN BARE EN TRAPP I takt med at våre byer omformes på de gående og syklendes premisser, er rommet mellom husveggen og fortauskanten på ny i spill. Spørsmålet om eierskap til og status for dette arealet er igjen blitt et diskusjonstema. Kanskje kan erfaringer fra den gang da benketrappen var en integrert del av bylivet i Kristiansand og andre sørlandsbyer gi inspirasjon og retning?

Tekst: Frans Arne Stylegar, by- og arealplanlegger

58

FORTIDSVERN

FIG. 2: Tidlig foto (ca. 1880?) fra Strandgata i Vardø, sannsynligvis rundt 1880.

Foto: Vardø museum/J. Wickstrøm

Støvfrakke og Mamaen med en koket liden Blondekappe over Haaret. Papaen læser Morgenbladet, Mamaen pusler med et fint lidet Haandarbeide. Hvis Papaen er af de lidt mere gemytlige, røger han paa en Merskumspibe, som har så langt Rør at det sølvslagne Hode magelig kan ligge ned paa Trappetrinet…»

Krags bysbarn og samtidige, Wladimir Moe, mintes også de karakteristiske benketrappene i de «finere» gatene i stiftsstaden: «Om Dagen kunde der være noget øde dernede, men naar Aftenen kom med lange Bølgeskvulp mod Stranden, og naar Maanen indbød til Vederkvægelse efter Dagens Prosa, da aabnedes de brede Gadedøre, og i maleriske Grupper samledes Venner og Naboer paa de store Trapper. Da vekslede Sang og Musik med munter Samtale, mens de yngste Generationer fyldte Gaden med Lystighed og Liv…»

FIG. 4: Benketrapp i Posebyen i Kristiansand.

Foto: Frans-Arne Stylegar

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god gå ud i Rendestenen med Dig,’ siger Gadetrappene».

Ordene er Vilhelm Krags, og det var sin barndoms gate i Kristiansand, Østre Strand­ gate, han mintes på denne måten (fig. 1).

Han skildret det han kalte «Gadetrappens anmassende Hensynsløshed», og livet på trappene – og på de faste benkene som var integrert i rekkverket oppe på reposet: «Paa det øverste Trin, der er bredt som et lidet Gulv, er der Bænker på hver Side, men det er ikke ofte, der sidder nogen paa disse Bænkene. Det er nesten bare på varme Sommeraftener de tillukkede Portaler aabner sig og bliver staaende aabne ind til de ukjendte Helligdomme indenfor og Husets fjerne Beboere virkelig viser sig spillevende for Folket. Der sidder Papaen i sin hvide

DEN KARAKTERISTISKE DETALJEN Byhusene i tre på høy grunnmur og med murt trapp fra gaten til inngangsdøren i hovedetasjen var vanlig i de fleste norske byer i første halvdel av 1800-tallet, fra svenskegrensen i sør til Vardø i nord (fig. 2). Trappen forbinder hus og gate, og mange steder har den rekkverk av smijern. Enkelte steder lengst sør er imidlertid trappene utstyrt med den karakteristiske detaljen som dikteren Krag la spesielt merke til, nemlig benker som består av en enkel, liggende treplanke som er innbygd i rekkverket. Benkene er alltid plassert vinkelrett på husveggen, og noen trapper har benk på én side av døren, andre på begge.

Posebyen i Kristiansand har flere benketrapper, og det samme har Mandal, og de forekommer også i uthavnene på Sørlandet og her og der ellers, men mest utbredt ser de ut til å være i Flekkefjord og Egersund. I bykjernen i Flekkefjord er det et tyvetalls, og flere har det vært, før behovet for større gatebredde meldte seg med den økte biltrafikken (fig. 3).

I Egersund sentrum er antallet like høyt.

De bedre strøkene av Kristiansand som Krag og Moe hørte hjemme i og skildret, er borte i dag; de gikk med i bybrannen i 1892, og husene som ble oppført etter brannen ble ikke utstyrt med monumentale gatetrapper av den gamle typen. Det var heller ikke lenger tillatt etter loven, slik vi om litt skal gå nærmere innpå. Og av samme årsak er fritrappene senere fjernet fra paléene som overlevde bybrannen i Kristiansands andre gamle hovedgate, Vestre Strandgate.

NYTT FENOMEN I POSEBYEN I dag er det bare i trehusmiljøet i Posebyen, de gamle arbeider- og håndverkerkvartalene i Kristiansand, at benketrappene utgjør et særegent innslag i bybildet (fig. 4). Men

FORTIDSVERN

59

FIG. 3: Gatebilde fra Allégaten i Flekkefjord.

Statsarkivet i KristiansandGerhard Gjerdings samlinger

det er grunn til å anta at benketrapper er et relativt nytt fenomen i denne delen av byen.

Husene i bevaringsområdet i Posebyen mangler de høye grunnmurene som opprinnelig forårsaket de utvendige trappene, og i eldre fotomateriale er det vanskelig å finne spor etter benker så vel som gelendre i Posebyen.

I ett tilfelle (Henrik Wergelands gate 109) viser kildene at dagens trapp med rekkverk og benk først ble bygd i 1920, da magistraten påla huseieren ombygging av den gamle, enkle trappen fordi den stakk for langt ut på fortauet.

Det er nærliggende å oppfatte denne og andre trapper i bydelen som påvirket av gatetrappene i de finere gatene i Kristiansand, altså som en form for «gesunkenes Kultur­ gut». Andre benketrapper i Posebyen er oppført så sent som på 1980- og 1990-tallet, helst fordi man har oppfattet dem som typiske for Sørlandet, og kanskje fordi de er vanlige i uthavnene, selve prototypen på «det sørlandske».

Det er i det hele tatt ikke så enkelt å avgjøre hvor langt tilbake i tid benketrappene kan føres. I Egersund er denne typen trapper konsentrert i de kvartalene som ble gjenoppbygd etter bybrannen i 1843. Der stilte nye

60

FORTIDSVERN

lokale byggeforskrifter riktignok krav om at trapper og kjellernedganger ikke skulle gå lenger ut enn byggelinjen, men det ble åpnet for å gi dispensasjon mot at huseier betalte en viss sum i forhold til gatearealet som ble brukt. Mange har tydeligvis benyttet seg av denne muligheten, og det kan tyde på at både trapper og benker var en vel etablert praksis i Egersund før brannen (fig. 5).

For Kristiansands del, er det tenkelig at det nettopp var benketrapper Pehr Kalm beskrev etter sitt opphold i byen i 1747: «Utom den ordinaira porten for hvar gård, är gemenligen en annen dör på byggningen ut åt gatan, med trappor dervid, högre eller lägre, på åskilligt och artigt sätt byggde.» I så fall skal vi kanskje se for oss at de murte benketrappene har hatt forløpere i tre, slik det finnes eksempler på i uthavner som Ny-Hellesund (fig. 6).

HOLLANDSK PÅVIRKNING Inspirasjonen til de høye, monumentale fritrappene av stein må delvis ha kommet fra panelarkitekturen, og for Sørlandets del fra lystgårdene og tilsvarende anlegg. Men de faste benkene mangler på lystgårdene – og er overveiende knyttet til gater og havner.

Akkurat dette poenget får vi komme tilbake

til. Modellen for benketrappene er det likevel ikke vanskelig å finne: Den finnes utvilsomt i Amsterdam og andre byer i den nordvestlige delen av Kontinentet, og var i utgangspunktet uten direkte sammenheng med høye grunnmurer og monumentale trapper (fig. 7).

Benketrapper (stoepbankjes) var tidligere et karakteristisk trekk ved husfasader i nederlandske byer, og i Amsterdam er de fremdeles vanlig, mens de i en by som Utrecht var borte og ble omtalt som kuriositeter fra en forgangen tid så tidlig som i 1875. Bakgrunnen for dem finnes i middelalderens byforordninger, som påla huseierne vedlikeholdet av området mellom husveggen og rennesteinen. Til gjengjeld fikk huseierne rett til å benytte dette offentlige arealet.

I praksis resulterte ofte denne kombinasjonen av forpliktelse og rettighet i at man etablerte et opphøyd dekke av tre eller stein (stoep). Videre ble det gjerne montert benker langs husveggen eller i rett vinkel på denne.

I de tilfeller der en trapp førte fra en stoep og opp til inngangsdøren, kunne rekkverket gi ryggstøtte til en benk plassert i rett vinkel på døråpningen. I Nederlandene på 1600-tallet var en slik opphøyd stoep assosiert med bygårder som tilhørte rike kjøpmenn.

BEGYNTE I SENMIDDELALDEREN En parallell til stoeps fantes i de hanseatiske østersjøbyene i form av «Beischläge». Slike fantes som opphøyde trekonstruksjoner foran gatedøren allerede i senmiddelalderen, og var ment å skulle beskytte mot flom, men også lette ilandsetting av varer. I løpet av renessansen ble de videreutviklet til forseggjorte og påkostede sandsteins­konstruksjoner som var forsynt med gelender, og som gjerne kunne ta opp hele fasadens bredde. Av og til er slike Beischläge utstyrt med kunstnerisk utformede vanger, slik som i Frauengasse i Danzig/Gdansk eller ved Lübecks rådhus, sistnevnte støpt i bronse i 1452.

Et interessant eksemplar med familievåpen og benk er bevart ved Am Sande i Lüneburg. Chr. Molbech observerte benker av tre eller stein på mange Beischläge i Kiel og Hamburg omkring 1820, men det er tydelig at han alt den gang oppfattet dem som et gammeldags innslag. I sin enklere utforming står hansabyenes Beischläge nær stoeps, slik de kjennes fra Amsterdam og andre hollandske byer, og de er nærliggende å oppfatte dem som varianter over samme tema. Selv om de bevarte, som i Gdansk, gir et mer lukket og privat inntrykk enn så vel stoeps som våre hjemlige benketrapper, er det samme ikke tilfelle med for eksempel den nevnte i Lüneburg – som i så måte har mye til felles ikke bare med benketrappen på Jan Steens kjente maleri fra Delft (fig. 10), men også med den som pryder Langfeldts hus i Ny-Hellesund (fig. 6).

DA SØRLENDINGENE DRO UT Det var gamle og nære forbindelser mellom Norge på den ene siden, og østersjøbyene og de hollandske byene på den andre.

Særlig tette bånd var det imidlertid mellom Nederlandene og Sørlandet, og det er rimelig å tenke seg at trappene med faste benker skyldes denne kontakten. Befolkningsveksten i det daværende Christianssands stift var bare en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og årsaken var masseutvandringen til Holland. 40 prosent av de 12 000 nordmennene som giftet seg i Amsterdam på 1600- og 1700-tallet kom fra det nåværende Vest-Agder. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland», som sjøfolk, dagarbeidere eller hushjelper.

Søren Bugge, som var prest på Lista i en årrekke, fortalte at det fremdeles i 1770-årene var vanlig praksis at sønner og døtre reiste til Holland straks de var konfirmerte, og at de gjerne ble der i flere år for å tjene penger til å skaffe seg sin egen gård der hjemme. Det berettes på slutten av 1700-tallet om kystbygder i Vest-Agder der hjemvendte «hollændsker» med sine særpregede drakter var

FIG 1: Familien Henriksen samlet på benketrappen i Østre Strandgate 11 i Kristiansand ca. 1865.

Fra Illustreret Nyhedsblad, 1866/(Universitetsbiblioteket i Bergen

FIG. 6: Det fredede Langfeldthuset (St. Olavs strand) i Ny-Hellesund i Søgne ble oppført i 1720-årene.

Foto: Frans-Arne Stylegar

FORTIDSVERN

61

FIG. 5: Det fredede Thorsenhuset i Strandgaten 43 iEgersund ble oppført av farver og handelsborger Lars Thorsen i 1846, etter bybrannen tre år tidligere.

Foto: Frans-Arne Stylegar

et karakteristisk innslag, og i Mandal skulle de kondisjonertes stuepiker helst ha erfaring fra Amsterdam. At denne kulturkontakten også brakte de særpregede benketrappene til sørlandske byer og uthavner, er som forventet.

DEKKET ET SOSIALT BEHOV «Så hørte jeg også fra en viss mann som jeg ikke kjente, men som var utenfor min dør sammen med en annen, mens jeg satt på benketrappen min...». Sitatet er hentet fra «Het vrouwen almanakje van Diewertje en Grietje, 1783», en av datidens almanakker rettet mot et kvinnelig publikum i Nederland.

Nicolaas Beets skildrer i «Camera Obscura» (1839) «en brennhet fredags ettermiddag i en viss hollandsk by», der stillheten råder, «med unntak av enkelte gamlinger i sine blå nattluer og svarte tresko, som med bena utstrakt på benketrappen patter på sine tobakkspiper, bare omgitt av fioler og flittig-liser, mens de gleder seg over det gode været».

Benketrappene var ikke bare et utemøbel, men inngikk i en bestemt sosial omgangsform som for de velhavendes del egentlig tilhørte en tid forut for «oppdagelsen» av naturen; den nye naturfølelsen kom til å bety

62

FORTIDSVERN

at man om sommeren foretrakk å oppholde seg i sine private hager, og ikke sittende på gatetrappen. For øvrige deler av borgerskapet og småborgerskapet levde denne omgangsformen imidlertid videre til ut på 1800-tallet.

Den spesielle «trappe-kulturen» som Krag skildrer fra oppveksten i Kristiansand, er slående lik den som beskrives fra blant annet Amsterdam, og fra nederlandske oversjøiske besittelser som Nieuw Nederland, dagens New York State.

EN OFFENTLIG DEL AV HUSET Vår gamle kjenning, Pehr Kalm, var egentlig på vei til Nord-Amerika da han var innom Kristiansand i 1747. I de delene av Hudson­ dalen som med hensyn til språk og kultur fremdeles var for nederlandske å regne, observerte han hvilken rolle stoeps spilte.

Om New Brunswick skrev han: «Vid ingången af husen emot gatan var gemenligen en bro med trappor giord, som en liten Altan med bänkar å ömse sidor, der de om aftnarna satta sig, at taga frisk luft, och hafva det nöje at se de forbigående.»

Kalm kom nærmere inn på bruken av benketrappene når han besøkte Albany, der befolkningen i godvær gjerne kunne «sitta

mäst hela dagen utanför sina dörar» (fig. 8).

Særlig var benketrappene «fulle med folk af bägge könen om aftnarna. Dette var besvärligt för en, som skulle passera förbi alle dessa Altaner; ty för en Mans-person måste hatten vara i ständig oro; emedan folket här ej voro Qväkare, hvilkas hattar äro likasom fastspikade på hufvudet, utan här hölts för en stor ohöflighet, om en ej tog hatten af sig, och hälsade på alla.»

På denne måten fungerte benketrappene som den mest offentlige delen av huset, et sted der beboernes og de forbipasserendes livsverdener møttes og kontakten med det offentlige rom var på det mest direkte. Ikke helt en del av huset og ikke helt del av det offentlige rom var benketrappene innrettet mot en regelbundet og intens utendørs omgangsform. Mens Kalm oppfattet benketrappene som en bygningsmessig tilpasning til klimaet, dog med visse sosiale fordeler, var det i realiteten motsatt: Benketrappene var først og fremst en materialisering av en bestemt sosial omgangsform.

På samme måte er det med benketrappene i det sørlandske. De er i stor utstrekning knyttet til gater og havner, og ikke til lystgårdene eller de aller mest fornemme byhusene.

Det tyder på at det ikke var behovet for oppholdsareal utendørs som var hovedmotivet bak benkene, men heller ønsket om et areal i overgangen mellom det private rom og det offentlige, et sted for å se og bli sett, slik Krag skildret det i «Vår Barndoms Have». Det var med andre ord ikke bare benketrappene som kom fra Holland, men kulturen som hørte til.

LANGVARIG KAMP OM FORTAUSRETTEN Også her hjemme inneholdt lovverket fra middelalderen av bestemmelser som forpliktet huseierne i byene når det gjaldt renhold, vedlikehold og istandsetting av gaten nærmest huset. Dette vedvarte middelalderen igjennom, og i Oslos vedtekter fra 1595 ble det truet med bøter for dem «som findes modvillige og ikke vil renholde og færdiggjøre deres broer og gader, hver for sin fortaa og gaardstomt». For Kristiansands del bekrefter flere politiplakater fra 1780-årene at forholdet var det samme der. I 1781 heter det: «Iligemaade advares alle Huus-Ejere, at de stedse holde Fortogene for deres Huse rene og i behørig Orden, særdeles at de som have steenlagte Gader, lade de løse Steene bortkaste saalænge, indtil de behørigen kan blive nedlagte.»

Fra et tidlig tidspunkt ble det også satt begrensninger for hva en huseier kunne tillate seg på fortauet, uten at dette i lengden forhindret at «Byens megtige Folk i Fortiden bemegtiget sig Fortougsretten», som det heter fra Kristiansand i 1860-årene, med hensyn til byens brede og høye trapper. I 1707 heter det fra Bergen at nødvendige trapper heretter skal være av stein, ikke tre, og at «Bislag uden for Dørrene, deslige de saakaldede Stubber, Stakitter, Pothuse og Tralværk» skal avskaffes.

Begrunnelsen var dels at trapper, bislag og mindre tilbygg på fortauene hindret ferdselen, og dels at de økte brannfaren.

FIG. 8: «A view of houses in the city of Albany», 1789.

FIG. 7: Oudezijds Achterburgerwal i Amsterdam, ca. 1790.

Stadsarchief, Amsterdam/H.P. Schouten

Library of Congress

FORTIDSVERN

63

FIG. 9: Benketrapper i Norge var ikke utelukkende et sørlandsfenomen. Her fra tettstedet Veblungsnes i Møre og Romsdal (nedbrent 1940).

Romsdalsmuseets fotoarkiv/KIkhorn

Regulering av trapper og fortau var et viktig anliggende da det fra slutten av 1820-tallet ble vedtatt lover om «Bygningsvæsenet» i de største byene. For Christianias del (1827) ble det fastslått at «ingen Trappe og ingen Kjeldernedgang maa indrettes saaledes, at den gaaer udenfor Husets Gadelinie ud paa Fortouget». Man aksepterte dog ett trappetrinn, som ikke måtte være bredere enn 18 tommer (tilsv. 47 cm). Når eksisterende trapper skulle utbedres, ble de tillatt å legges maksimalt 1,5 alen (94 cm) inn på fortauet.

UENIGHET OM TRAPPEBREDDE Loven møtte motstand på dette punktet, og i 1833 vedtok Stortinget å øke tillatt trappebredde fra 18 til 36 tommer (94 cm), med den begrunnelse at dette ville «være til Gavn for vedkommende Bygningseiere». Da en ny lov for Christiania ble behandlet i Stortinget i 1842, konkluderte innstillingen igjen med at 18 tommers bredde var tilrådelig, men nasjonalforsamlingen vedtok at tillatt trappebredde skulle være 1,5 alen. At forslaget om å begrense trappenes bredde engasjerte, understrekes at det også fantes et forslag om å øke bredden til 24 tommer. Det er interessant at begge forslagene ble fremmet av

64

FORTIDSVERN

representanter for sørlandsbyene – henholdsvis biskop von der Lippe fra Kristiansand og tollkasserer Lange fra Arendal/Grimstad.

Men det kunne saktens være grunn til å «ta tilbake» fortauet, også i hovedstaden. En innsender i Morgenbladet beskrev høsten 1839 forholdene for de gående i Christiania, under overskriften «Fodgjængernes Besværligheder». Vedkommende peker på at fortau i byen knapt kan kalles noen gangvei, «men kun en Grændse for Rendestenen, som man etsteds maatte have», og at det «fordrer omtrent ligesaa megen Kunst at gaae paa dem i Mørket uden at brække Arm eller Been, som for den, der ikke er Linedandser, at gaae paa et virkeligt Toug med Hovedet i en Sæk.»: «Den som i Mørket, det er naar Lygterne ere tændte eller skulle være tændte, vilde gaae der, maatte hvert Øieblik med det ene Been ned i Rendestenene for at undgaae et Karnap, en Trap, en Kjælderlem eller en Dynge Steen, som en christen Sjæl har lagt udenfor sit Huus til noget Slags Bygning, men som tillige ere en Art Menneskefælder, da Eierne hverken have kostet paa at sætte et Plankeværk omkring dem eller en Lygte.»

Innsenderen viste til lovendringen i 1833, og skrev at resultatet av den var

blitt «at det saakaldte Fortoug er ganske upassabelt i Mørke, da det heelt afskjæres af Trapperne, og altsaa egentlig kun bestaaer i Mellemrummene mellem disse.»

FREMSPRINGET BLE REDUSERT Den reviderte bestemmelsen om trappebredde på 36 tommer/1,5 alen ble videreført da den første landsomfattende bygningsloven kom i 1845, riktignok begrenset til gater med bredde på 12 alen eller mer. I smalere gater skulle den nyopprettede reguleringskommisjonen avgjøre spørsmålet i hvert enkelt tilfelle.

Kristiansand skilte seg ut igjen; ifølge byens kronikør, Karl Leewy, bestemte man der at trappene kunne springe 2,5 alen (1,57 m) frem foran vegglinjen.

De senere bygningslovene reduserte fremspringet ytterligere. I 1896 ble fremspringet fastslått til maksimalt 1 m, under forutsetning av at det var minst 1 m mellom nederste trinn og fortauskanten. Samtidig kom kravet om at gatetrappene ikke fikk ha skarpe hjørner. I 1899 kom så en ny lov som gjaldt Kristiania, der fremspringet ble redusert til 40 cm. Den landsomfattende bygningsloven fra 1924 tillot 60 cm bredde, men bare for gater bredere enn 12 m; i

smalere gater kunne ikke trapper ha større fremspring enn 30 cm.

Med dette var gatetrappenes epoke i praksis forbi, sammen med det ikke helt offentlige og ikke helt private rommet foran husene. I den ene byen etter den andre forsvant trappene. «De høie Opgange fra Gaden til Butikerne, er nu helt forsvundne,» kunne Gudbrandsdølen melde i 1906. Da var den siste gatetrappen i Storgata i Lillehammer nettopp fjernet.

Hensynet til fotgjengerne og fremkommeligheten ble avgjørende. Da så bilene kom, ble fortauene gjort smalere og de eksisterende trappene måtte fjernes for ikke å stenge dem helt.

Slik var den generelle utviklingen. Men det fantes unntak, i form av steder som enten ikke var omfattet av lovverket (dvs. som ikke lå i bykommuner eller var egne bygningskommuner, eksemplifisert med de sørlandske uthavnene), eller der gatetrappene ble beholdt, og eventuelt transformert for å være i tråd med lovverket og lokale forskrifter (fig. 9). Det siste forholdet ser særlig ut til å ha gjort seg gjeldende i sørlandsbyene.

Trolig er noe av forklaringen at trappene her hadde fått en særlig sosial funksjon – og benkene med dem.

Det siste understrekes vel av debatten i formannskapet i Kristiansand i 1886, da nye politivedtekter stod på dagsordenen. Den gangen gikk både forslaget og den politiske diskusjonen langt i å sette grenser for innbyggernes bevegelsesfrihet; man ville få bukt med unge mennesker som hang på gatehjørnene, bybud og sjauere som slo seg ned på andres gatetrapper, fattigfolk i Posebyen som ikke passet godt nok på smårollingene sine og personer som gikk på fortauene med vedbører.

Men gatetrappene som i realiteten hindret fremkommeligheten på fortauene? Nei, et sted måtte grensen gå: «Skal man tage alt væk fra Gaden, som En kan slaa sig imod, saa blir det nok mangt og meget, som maa væk,» som en av representantene uttrykte det.

KEIM SOLDALIT SOLSILIKAT SILIKATMALING TIL ALLE FASADETYPER • Kan anvendes på alle bæredyktige underlag, organiske og mineralske • Mineralske, lysekte pigmenter, ingen falming • Ekstremt diffusjonsåpen, ikke filmdannende, vannavvisende • Ikke brennbar • Motvirker dannelse av sopp og alger

STS OSLO T: 22 05 62 00 www.sts-surface.no

Til denne artikkelen er det laget en omfattende litteraturliste. Du får den sendt på epost ved å kontakte post@fortidsminneforeningen.no

TSH Interiør Design

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS. Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890.

FIG. 10: «Adolf en Catharina Croeser aan de Oude Delft» av Jan Steen, 1655.

Rijksmuseum

torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

FORTIDSVERN

65

FAMILIEN SLETTEN PÅ STANGE TOK GREP

SVEITSERHUS PÅ NYE EVENTYR

66

FORTIDSVERN

DETTE SVEITSERHUSET STO ubebodd til nedfalls (t.h.) da Anneliese og Sveinung Sletten kjøpte det for en symbolsk sum og flyttet det til småbruket sitt på Stange. Dette er gjenbruk på høyt nivå: Syv av rammene i glassverandaen kommer fra Moelv og to kommer fra Arneberg. Her er det brukt munnblåst glass som er tatt ut av rammene fra et hus nord for Elverum. Fra Tyskland har de hentet farget og etset glass.

Døra kommer fra urmaker Sønes i Brumunddal og halvmånevinduet kommer fra Follo folkehøyskole.

SVEITSERHUSET DA DET sto på Kirkenær. Her er arbeidet med demonteringen i gang.

Foto: Sveinung Sletten

På Kirkenær i Hedmark fylke sto et ubebodd sveitserhus og forfalt. I 2007 kom Anneliese og Sveinung Sletten og plukket huset ned og satte det opp igjen på småbruket sitt, Østskjervstuen på Stange i samme fylke. Nå bor de der glade og fornøyde sammen med døtrene Inga Marie, Hedvig og Minda Amalie. Men stopp et øyeblikk! Så enkelt var det vel ikke?

Tekst og foto: Ivar Moe

Ø

stskjervstuen ligger helt i enden av Brynsveien med postnummer 2344 Ilseng. Veien strekker seg ut mellom rike korngårder før den blir til en trang grusvei og til slutt butter i skogbrynet. Her fant familien Sletten sitt paradis i 2003. Da de kjøpte plassen året etter, hadde den stått ubebodd siden 1970.

Det var et trangbodd paradis. Gamlestua som var deres første bolighus, var bare 50 kvadratmeter, og det skulle gå fire år før den var klar til innflytning. Det eneste som var gjort med stua siden den ble satt opp rundt 1810, var innlegging av strøm i 1947-48.

– Vi falt for plassen, syntes det var stille og fredelig her. Dette var inngangsportalen for å kunne få seg et urørt stelle, forteller Sveinung Sletten. – I Gamlestua er det peis på kjøkkenet med bakerovn inne i peisen.

Da jeg tok av panelet kom det fram gammelt topprotpanel, helt urørt. Da vi kom hit første gangen sto lyset nedbrent og boka lå på nattbordet, stua hadde stått urørt i 30-40 år.

Det var ikke innlagt vann, men en brønn like ved.

Sveinung Sletten er antikvarisk tømrer og nettopp kommet hjem fra jobb. Anneliese varter opp med varmrøkt laks, selleri, fennikel, pasta og aioli.

NOSTALGI SOM DRIVKRAFT Sveinung er fra Koppang i Østerdalen.

Foreldrene hans kom begge fra småbruk.

I oppveksten lært han å ta vare på ting og føre dem videre. Han er ikke redd for å bruke ordet nostalgi som drivkraften i mye av det han gjør.

– Jeg er fascinert av ting som er laget for å bli tatt vare på, ikke bare gamle hus. Jeg har en gammel sykkel og en gammel motor­ sykkel, sier Sveinung. Han har i en periode sittet i styret i Fortidsminneforeningens avdeling i Hedmark. Anneliese er fra Nesodden i Akershus, og flyttet fra Tyskland til Norge som barn. Hun jobber som baker og servitør på den fredede Løten nærstasjon og landhandleri på Rørosbanen.

De møttes på den økologiske landbruksskolen i Aurland i Sogn. De skulle egentlig bli gårdbrukere. Deretter gikk de begge

FORTIDSVERN

67

Noe som fascinerer meg med gamle hus er at de er lagd for å vare. Ikke bare for en generasjon, men for generasjon etter generasjon etter generasjon.

ANNELIESE OG SVEINUNG og hunden Rosa på trappen til et hus som ser gammelt ut, men bygd av Sveinung. Stokkene på hver side har han hentet i skog som er brannherjet.

på Akademiet i Rauland i Telemark. Hun gikk på tekstil og han på trelinjen.

– Men jeg lærte for lite om hus. Derfor gikk jeg videre på Da Capo bygghåndverks­ skole i Sverige, for å bli antikvarisk tømrer, og det lever jeg av i dag. Vi fikk unger underveis. Jeg måtte ha penger for å kunne forsørge familien. Derfor ble jeg ikke gårdbruker, men tømrer, sier Sveinung. – Nå som vi hadde unger hadde vi lyst til å flytte til et sted hvor de kunne gå på Steinerskolen, og skolen på Hedmarken har et godt rykte. Vi så også på småbruk på Nesodden, men hadde ikke penger nok, så da ble det et råttent småbruk her. Vi fikk det for en billig penge og begynte å sette det i stand.

Med på kjøpet fikk 55 mål, hvorav 16 mål er dyrket og forpaktet bort til noen som holder geiter og gamle kuraser.

DUGNAD I BRYLLUPSPRESANG Med god hjelp av Anneliese plukket Sveinung fra hverandre delene av Gamlestua.

Taket, grunnmuren, tømmerveggene – alt ble demontert og satt sammen igjen. Nye materialer ble brukt der de gamle var råtne, og det var mye. Da Anneliese og Sveinung giftet seg midt oppi all istandsettingen ønsket

68

FORTIDSVERN

DETTE ER KJØKKENET i sveitserhuset. Løsningen er åpen og vi kan se hvordan gammelt og nytt er brukt om hverandre i rekonstruksjonen av huset.

de seg dugnad i bryllupspresang: I ti dager etter bryllupet hadde de teltleir på småbruket med 41 dugnadsdeltakere!

Etter hvert kom ideen om at familien måtte ha mer plass. I Gamlestua ville de nå være fem mennesker på 50 kvadratmeter. Sveinung jobbet den gangen på Glomdalsmuseet i Elverum, og en dag spurte han en kollega om hun visste om et hus de kunne kjøpe for å flytte til småbruket.

Joda, hun hadde i noen år pendlet mellom Kongsvinger og Elverum og hver dag sett et sveitserhus på Kirkenær som sto tomt.

– Vi kjøpte det for en symbolsk sum og plukket det ned i 2007. Det var kledt på innsiden og egentlig pill råttent. Taket var dårlig. Men jeg var ung og optimistisk, det ordner seg! Å bytte tømmer, det går fint. Slik tenkte jeg, sier Sveinung. I ettertid er det lett å se at jobben ble større enn de hadde tenkt.

HER SER VI hvordan sveitserhuset (t.v.) er blitt en del av tunet på det gamle småbruket. Mot venstre ser vi låven, deretter en gammel do og et skjul, og til høyre skimtes Gamlestua.

Foto: Sveinung Sletten

BLE LIGGENDE I FLERE ÅR De fraktet huset stykkevis og delt til småbruket, og her ble det liggende i flere år. De gikk mange runder med seg selv før de fant en vei gjennom utfordringene. I mellomtiden hadde de i 2008 flyttet inn i Gamlestua hvor de bodde til i fjor, da de endelig kunne flytte inn i sveitserhuset. Grunnflaten er 95 kvadratmeter. I andre etasje er det fire soverom med bad og en stor gang.

– Jeg har brukt cellulosefiber og trefiber i vegger og tak. Det skal være miljøvennlig isolasjon. Jeg har brukt gode materialer.

Skifer på taket, malmfuru og høvlet panel.

Vi måtte bytte tretti prosent av laftingen.

I dag er det nytt og originalt om hverandre.

Gulvene er nye, og vi tok ikke vare på panelet. Men tømmerkassa er beholdt. Vi vasket all skiferen på taket og skrubbet den for hånd med stålbørste. Dette skal vare lenge, Sier Sveinung. Etter en pause legger han til: – Noe som fascinerer meg med gamle hus er at de er lagd for å vare. Ikke bare for én generasjon, men for generasjon etter generasjon etter generasjon. Det er som å drive en skog eller drifte et gardsbruk.

DETTE ER GAMLESTUA på småbruket. Huset er fra ca. 1810 og ble fullstendig tatt plukket ned og satt opp med mye nye deler slik at familien Sletten på fem medlemmer kunne flytte inn på de 50 trange kvadratmeterne. I dag leier de ut dette huset.

TRAPPEOPPGANGEN I SVEITSERHUSET er den delen Sveinung Sletten er mest fornøyd med. Her kan vi tydelig se hva som er gammelt og hva som er nytt.

FORTIDSVERN

69

FJØSET FØR OG ETTER istandsetting: Eieren har valgt å bevare mest mulig av det opprinnelige tømmeret og skiftet ut med hele stokker der det har vært nødvendig. T.h.: Slik huset så ut før arbeidet begynte.

DET ER LOV Å BRUKE SAG Det årlige tapet av kulturminner i Norge er fortsatt altfor høyt.

I et slikt perspektiv er «bondens metode» – å ty til saga når laftehus skal repareres – ofte godt nok! Ved istandsetting må det ideelle ikke bli det godes fiende.

Tekst og foto: Einar Engen, Kulturminnefondet

I

de siste tiårene har håndverksutførelsen blitt stadig bedre ved istandsetting og restaurering av eldre bygninger. Det er gledelig å se at utdanningsinstitusjonene på flere nivåer gir tilbud til de som ønsker å lære mer

70

FORTIDSVERN

om tradisjonshåndverket. Det er imidlertid et tankekors at tapet av kultur­minner fortsatt er på et for høyt nivå med et for stort etterslep.

Ved istandsetting må det ideelle ikke bli det godes fiende – og jeg spør om «bondens

metode» kan være godt nok? I Skjåk kommune i Oppland setter bonden Svein Hjeltar i stand et helt gårdsanlegg fra 1850-tallet, som høyst sannsynlig hadde gått tapt om ikke hadde vært for hans innsats.

«MATERIALFETISJISME» Flere store istandsettingsprosjekter på midten av 1990-tallet i regi av Riksantikvaren har banet veien for det vi i dag kaller istandsetting med vekt på gode materialer og i tråd med opprinnelig håndverksutførelse. Parallelt med dette har antikvariske myndigheter og det brede lag av fagfolket samtidig vektlagt

viktigheten av å bevare mest mulig av de opprinnelige byggematerialene. Samlet sett har dette ført til at vi nå ser en rekke restaureringsprosjekter i hele Norge hvor det er skiftet ut så lite som overhode mulig. Har man klart å bevare et trestykke så stort som et vaffelhjerte i en laftet stokk, synes både håndverkere og flere fagfolk å juble, bare man har brukt riktig verktøy i det som legges inn som nye materialer.

Denne «materialfetisjismen» har Ola H. Fjeldheim drøftet i artikler i Fortidsminne­ foreningens årbok fra 2008 og 2010. Her tar han opp flere problemstillinger vedrørende det håndverkfaglige og valg av løsninger.

Han skriver blant annet: «Alle byggherrer har nok til enhver tid gjort en like kalkulert beregning, men vurderingen vil i de fleste tilfeller ligge der: Hvor lenge ønsker en egentlig at dette skal holde, kanskje er det enkle godt nok.»

Kanskje var det nettopp det Svein Hjeltar tenkte da han gikk i gang med istandsettingen av alle husa på småbruket Kolstad?

SMÅBRUKET KOLSTAD I den sydvendte lia ned mot Ottaelva ligger småbruket Kolstad. Gårdsanlegget består av våningshus, stabbur, stall, fjøs, sammenbygd saue- og grisefjøs og låve. Våningshuset er oppført på begynnelsen av 1800-tallet og det antas at de andre husa på gården er fra omtrent samme periode. Gården kom ut av bruk på 1980-tallet og manglende vedlikehold førte til et omfattende forfall. Flere av husa var takløse og terrenget hadde bygd seg opp langs ytterveggene med påfølgende råteskader. For mange ville nok rivning av flere av bygningene for å ta vare på stuebygningen og stabburet vært det eneste alternativet.

Svein Hjeltar tenkte annerledes. Han tok over gården i 2008, og med sin erfaring som håndverker og sitt ønske om å ta vare på bygninger og kulturlandskap tok han fatt på den møysommelige jobben å reparere alle husa. Med tilskudd fra Skjåk kommune og Kulturminnefondet er han nå snart i mål.

EN PRAGMATISK TILNÆRMING Hva gjør man når man har seks hus med store råteskader? Hjeltar valgte å stoppe forfallet ved å legge midlertidig taktekke på de takløse husa, for så å sette i gang med reparasjoner, hus for hus. Hans holdning var å ta vare på mest mulig, men skadede laftestokker ble i stor grad skiftet ut i sin helhet. Materialer og dimensjoner ble valgt ut fra det han fant i de forskjellige husa.

Fra gammelt av var laftestokkene økse­ teljet, men i noen av husa valgte han å legge inn stokker som var kantet med sag. En mindre endring fra opprinnelig uttrykk, men en rimeligere løsning. Han valgte også å gjøre relativt store utskiftinger eller tilføyelser der det var den enkleste og billigste løsningen. Alt arbeid ble gjort for å bevare

KOLSTAD ER EN AV FÅ gårdsanlegg i Skjåk hvor alle bygningene er bevart. Kulturminnefondet ga støtte i 2018 for istandsetting av våningshuset, til venstre i bildet. Svein Hjeltar vil reparere på en forsiktig måte for å ivareta mest mulig av huset verdier, men samtidig sette huset i en bruksmessig stand.

helheten i tunet og mest mulig av materialene i husa. Noen ville nok mene at hans løsning i for liten grad bevarte historikken som ligger i gamle laftestokker, men for han var valget enkelt: Heller sette i stand alle husa på en noe mer pragmatisk måte for å ivareta helheten, enn å bruke store ressurser på kun noen få bygninger.

Det er vel her vi i større grad bør drøfte det antikvariske arbeidet i dag. Det er fint at unge håndverkere tas med til skogs for å plukke ut og hugge ned trær med øks for å få inntrykk av hvordan det var tidligere. Det er veldig bra at det tekkes tak med mange lag

never og at det brukes riktig torv oppå neverlagene. Men det må være aksept for at det også velges andre metoder som ikke er fullt så kostnadskrevende. Tapet av kulturminner må reduseres, også når bondens metode er et av virkemidlene for å lykkes. Det er viktig at helhetlige bygningsmiljøer bevares for framtida, og i Skjåk er gården Kolstad et av de siste gårdsanleggene fra 1850-tallet med alle bygninger intakt.

Det positive i dette er at man ikke trenger å være bonde for å anvende bondens metode.

Man kan også være en «akademiker fra Bærum».

ET EKSEMPEL PÅ «RØROSMETODEN», der det spunses inn trevirke i et laftet hus. Det er viktig at håndverkere behersker denne kirurgiske metoden, men kostnadene kan bli svært høye, noe ikke alle har råd til.

FORTIDSVERN

71

112 NYE MEDLEMMER

blir med på jubileet Neste år er Fortidsminneforeningen 175 år. I dette nummeret av Fortidsvern kan vi ønske 112 nye medlemmer velkommen inn i et jubileums­år.

I fjor fylte Nore stavkirke i Buskerud 850 år . I år har naboen Uvdal stavkirke fylt 850 år. Årene går og markeringene er mange i Fortidsminne­ foreningen. Vi ser allikevel alltid fremover for å redde nye kulturminner. Det gode blikket bakover har vi når vi tenker på all den storslagne norske arven som foreningen har reddet siden 1844. Uten våre medlemmer hadde Norge vært fattigere på kultur og viktige minnesmerker.

AUST-AGDER

NORDLAND

Maria Mirell K. Høyer-Berntsen Georg Karvel Ane Nordby Falkenhaug

Skipperhuset Borettslag v/Bjørn Willumsen Eva Kathrine Holst

BUSKERUD

Christian A. Smedshaug Mona Vestli Tina Jensen Carina Aasvang Eva Margrethe Winge Kjemhus Høgskulen på Vestlandet Torild Larsen Anne Helen Kongtorp Claudia Behrens Jøril Finstad Anne-Stine Meltzer Eli Vinje Astrid Løvaas Grete Maus Ronald Borkamo Ruth Karin Øysang Anne Marie Müller Gunnvald Grønvik Joakim Stai Per Oscar og Kari Bremer Rasmus Lossius Anne Grasbakken Louise Skjøndal Eirik Janssen Hanne Anderssen Aase Hogfeldt-Eskevik Ella Eliassen Victoria Bomann-Larsen Linn Magnhild Valderaune Kjersti Hembre Eirik Mellevold Jan Høvo

Kaare Rune Røysi

DEN TRØNDERSKE AVDELING Anders Benberg Gimse Yngvar Olsen Olaug Denstadli Asbjørn Skjervold Kristian Hindbjørgen Knut Hågensen Silje Grande Paulsen Ivar Askelund Sigrid Solheim Siv Gøril Brandtzæg Astrid Morkemo Østigård

FINNMARK Liv Jorunn Nygård

HEDMARK Ellen Fauske Jon Inge Poppe Anita Teige Andreas Mølstad

HORDALAND Hedvig Idås Jan-Egil Mandelid

MØRE OG ROMSDAL Trygve Jan Haagensen Elling M. Sperre

OSLO OG AKERSHUS

MARI VANNES er ansatt som koordinator for Fortidsminne­ foreningens store jubileum i 2019.

Foto: Trond Rødsmoen

72

FORTIDSVERN

Magnus Ullnæss Susanne Lie Fredrik Sneve Ane Ohrvik Freddy Christoffersen Bente Hole Anno Museum, Glomdalsmuseet biblioteket Tore Gulbrandsen Marit F. Sundet Tina Kristin Hansen Djupvik Britt Tolderlund Jørgen Reiss-Jacobsen Mie Fuglseth Eva Finstad Kjersti Bergum Aage Andersen Tanja Vardund Cecilie Bjørnsdatter Hamm Signe Karmhus Svein Åge Mjøsund Tom Lorentzen Odd-Erik Fallet

OPPLAND

ØSTFOLD

Eskild Narum Bakken Anne Knutsdotter Haugen

Helene Sæterdal Cecilie Strøm Synne Ylva Andersen Nils Øy Mesterbygg AS Rolf Wilfred Olsen Bård R. Hoveid Berit Svendsen Alice Snorradottir Frøydis Blok Jarle Hugstmyr Hanne Peebles-Christensen Olivier Andrè Cardot Liv Strøm Johnny Lunde

ROGALAND Thomas Simonsen Anne Karin Hoftun Therese Ueland Meling Jan Ivar Aase Bodil Sund Liv Sundfør Ståle Oftedal

SOGN OG FJORDANE Steinar Sørli

TELEMARK Birgit Tveito

UTLAND

VESTFOLD

Johan Alexander Lindman (Sverige)

Kjell og Elisabet Berntsen Thore Helge Larsen Marius Rud Nina Thuve Per Wold

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Hans Johnsson E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

Leder: Peter Widmer Telefon: 905 09 955 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Grete Holmboe Telefon: 480 01 359 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen

HORDALAND

TROMS

Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: dyvekeb@hotmail.com Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Gøril Eline Nordtvedt Telefon: 55 90 21 54 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

Kontaktperson: Rolf Thorsen E-post: troms@fortidsminneforeningen.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

TELEMARK

SOGN OG FJORDANE

Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: else.skau@gmail.com

Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

VESTFOLD

FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no Nye lag under opprettelse som lokallag i Fortidsminneforeningen: Svalbard, Sør-Helgeland (Nordland)

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

73

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Byantikvarene i de fire største byene våre er alle kvinner, så hvorfor ikke en kvinnelig riksantikvar?

I vår kom nyheten om at Jørn Holme går av som riksantikvar, og departementet er nå på jakt etter en ny leder for direktoratet som styrer det norske kulturminne­ vernet. Jeg er neppe den eneste som er spent på hvem hans etterfølger blir: Her er min «kravspesifikasjon» til den som får jobben – i sju punkter.

«STILLING LEDIG» F

orholdet mellom Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen er et kapittel i seg selv – faktisk tror jeg man kunne skrive en hel bok om det. Det var foreningen som kjempet for at embetet skulle opprettes, og lenge var det et tett, nærmest symbiotisk, forhold mellom foreningen og Riksantikvaren.

Antikvaren hadde fast plass i foreningens styre, og foreningens frivillige fungerte som utredningsinstans for antikvaren, både i hovedstaden og ikke minst i distriktene.

Det tette samlivet fortsatte helt frem til omkring 1970. Omtrent samtidig som skilsmissestatistikken i Norge steg dramatisk, gikk også Riksantikvaren og Fortidsminne­ foreningen hver sin vei. De hadde nok vokst fra hverandre. Og mens Riksantikvaren senere har blitt et stort, statlig direktorat, har Fortidsminneforeningens vekst og endring vært langt mer beskjeden. Men rollen vår som frivillig organisasjon med en selvstendig, kritisk stemme er blitt tydeligere.

Lederen av direktoratet Riksantikvaren er den viktigste personen i norsk kultur­ minnevern. Personen som innehar stillingen er landets fremste talsperson for kultur­ minner, han eller hun gir ansikt og stemme til feltet vårt. Jeg har gjort meg noen tanker om hva slags person jeg helst ønsker at fyller

74

FORTIDSVERN

Holmes sko i de neste seks årene, formulert i sju punkter:

1

NOEN SOM KJENNER OG FORSTÅR FELTET. På 1970-tallet hadde riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen doktorgrad i kunsthistorie og helsedirektør Torbjørn Mork hadde doktorgrad i samfunnsmedisin. Den tiden da toppbyråkratene var spesialister i det feltet de var satt til å lede, er nok forbi. Men det er nesten alltid en styrke å ha med seg fagkunnskap inn i en slik lederjobb. Gjennom store deler av 1900-tallet rekrutterte Riksantikvaren innenfra. Jeg tror det kan være klokt med en leder som kjenner etaten både innenfra og utenfra, som kan kulturminnebyråkratiet, men som ikke nødvendigvis har all sin arbeidserfaring fra feltet.

2

NOEN SOM SPRER BEGEISTRING FOR KULTURMINNER, OG SOM LEGGER VEKT PÅ DIREKTORATET SOM HOLDNINGSSKAPER. Jeg synes Riksantikvaren burde bli mye mer som Helsedirektoratet, i den forstand at den tar oppdragerrollen på alvor. Ikke først og fremst som oppdrager av den enkelte huseier – der har jeg av og til inntrykk av at Margrethe

Munthe-modellen med «Nei, nei gutt!» kan ta overhånd – men som folkeopplyser!

130 millioner kroner ble brukt på å sette i stand de 28 norske stavkirkene, men ikke én krone var satt av til formidling. Kirkene var dekket av stillas og presenninger – men hvorfor sto det ikke trykt på presenningen at «Riksantikvaren tar vare på de umistelige verdiene» eller «Vi pakker inn Hopperstad kirke fordi den også skal stå her om 200 år»?

Hvorfor ble det ikke laget en eneste liten Youtube-film om istandsettingsprogrammet?

Hvis skattebetalerne også i fremtiden skal være villige til å betale for kulturminnevern, da må de lære å bry seg. Det burde være en selvsagt rolle for Riksantikvaren å bygge holdninger.

3

NOEN SOM KAN LEDE RIKS­ ANTIKVAREN GJENNOM EN VANSKELIG TID. Kulturminnevernet står foran en omfattende omstilling, der mange av oppgavene som tidligere ble utført av de ansatte hos Riksantikvaren, nå skal overføres til fylkeskommunen. Tanken er at både fagkompetansen og beslutningene skal tas på et nivå som er nærmere både folk og kulturminner. Dette tror jeg kan bli veldig bra

HVEM BLIR DEN NESTE? Norges første riksantikvar, Herman Major Schirmer (1912-13), døde etter kun noen få måneder i stillingen, og det var Harry Fett ( ned t.h.) som kom til å prege riksantikvarrollen de neste 33 årene, fra 1913 til 1946. Begge kom fra Fortidsminneforeningen og understreker det tette båndet som en gang var mellom foreningen og riksantikvar­ embetet. Nåværende riksantikvar, Jørn Holme, tiltrådte i 2009, som åttende mann i rekken. Nå søker Klima- og miljø­ departementet hans etterfølger i Dronningens gate 13 i Oslo.

for kulturminnevernet på lang sikt – vi har utdannet kompetente fagfolk i hele Norge i mer enn en generasjon, men det har vært altfor få fagstillinger til dem i regionene. Hvis fylkeskommunene får bygget opp sterkere fagmiljøer og tilført friske midler, kan feltet få et skikkelig løft.

Samtidig må det være tungt for Riksantikvarens ansatte i Oslo å oppleve at en tradisjonsrik arbeidsplass nedskaleres.

Både den faglige integriteten og de ansatte må ivaretas. Da kreves det mer enn bare gjennomføringsevne og tykk hud hos etatssjefen – det må store porsjoner klokhet, raushet og medmenneskelighet til. Nettopp på grunn av omstillingen er det en reell fare for at man ansetter en ryddegutt fremfor en fagperson. Omstruktureringen av arkivverket viser at det er vanskelig å få til gode endringer i kunnskapsorganisasjoner hvis ledelsen ikke har høy faglig legitimitet.

4

NOEN SOM KAN VÆRE SINT PÅ RIKTIG MÅTE. Kulturminnevern handler ikke bare om de gode følelsene, lukten av linolje og milebrent tjære. Alt for ofte handler det om vanskjøtsel, grådige eiendomsutviklere, offentlig unnfallenhet og sendrektighet. Av og til må

riksantikvaren bli sinna på ordentlig og si fra.

I dagens statsbyråkrati kan det nok være vanskeligere å være sint enn i Tschudi Madsens tid, enn si i Harry Fetts tid. Tenk om vi kunne få en riksantikvar som er musikalsk nok til å skjønne når det skal smelle på ordentlig?

Og har ryggrad nok til å tale statsråden midt imot, når det trengs?

5

NOEN SOM KAN GJENREISE FREDNINGSINSTITUTTET SOM ET SKARPT VÅPEN, IKKE BARE EN PARADESABEL. I de siste årene har det vært en tiltakende frustrasjon over at det kun er objekter med «nasjonal verdi» som skal fredes. I praksis har dette betydd at mange svært verdifulle kulturminner med stor betydning lokalt og regionalt har gått tapt. Selvsagt er det viktig at politikere lokalt og regionalt oppdras (se punkt 1!) til å ta gode beslutninger i kulturminnevernsaker. Men jeg håper også at et styrket regionalt forvaltningsledd får overta den blanke fredningssabelen, med den nye riksantikvarens velsignelse.

6

NOEN SOM HEIER PÅ KULTURMINNEFONDET. Kulturminnefondet fyller 15 år i år, og kan sies å være barnebarnet til Fortidsminne­­

foreningen og Riksantikvaren. Fondet er det mest effektive virkemidlet i norsk kultur­ minnevern. Det støtter de gode eierne og de gode initiativene – ingen tiltak gir mer bygningsvern per offentlig krone. Holmes støtte har vært avgjørende, og jeg håper inderlig at etterfølgeren hans vil være en like god beskytter av fondet. Det er uhyre viktig at det fortsetter som en nasjonal ordning.

Region­leddet må styrkes, men ikke på bekostning av Kulturminnefondet!

7

NOEN SOM IKKE NØDVENDIGVIS ER MANN. Vi har hatt åtte riksantikvarer i Norge, og alle har vært menn. Men selve fagfeltet er langt på vei likestilt, fagstabene i kulturminnevernet i norske fylker og kommuner har god kjønnsbalanse. Byantikvarene i de fire største byene våre er alle kvinner, så hvorfor ikke en kvinnelig riksantikvar?

Disse punktene har jeg kommet frem til alene, dette er slett ikke Fortidsminne­ foreningens offisielle kravspesifikasjon.

Du som leser dette har kanskje andre tanker?

Da hadde det vært fint med en debatt, nå mens hodejegerne er ute og jakter etter den beste lederen for norsk kulturminnevern.

FORTIDSVERN

75

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE Søk omRÅD-HEFTER midler til istandsetting Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» Gulsvik sag høvleri er etprak avtiske overog90 prosjekter som og gir, somog navnet antyder, nyttige råd for den somtil har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv.

I tillegg gis det i alle sam men henger en stilog kul nå har mottatt midler fra Kulturminner for alle. Midlene turhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene. er søkbare somerønsker å sette i stand og ta Siste for heftealle i serien en ny redigert utgave av Gode rådvare om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker Lars Roede å gi deg, som første gang på kulturminner og forfatteren er øremerket prosjekter somforbidrar til skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er kompetanse­ overføring innen tradisjonshåndverk. varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse!

Har duHeftet et gammelt hus eller anlegg ta særlig vare på? tar for seg yttervegger i eldre verdt trehus, å med vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt Neste er 1. mars 2019 men heller ikke mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som fram,søknadsfrist gjøre det som er nødvendig, vil bevare dem best mulig og lengst mulig, til glede for seg selv og alle andre. ■

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

BLI MED PÅ KURS!

SØK OM STIPEND!

MELD DEG PÅ WORKSHOP!

Flere bør mestre tradisjonelle håndverksteknikker, det er både gøy og viktig.

I 2018 mottok fire håndverkere kr 25 000 hver, til deltakelse på TREseminaret på Dovre og Handverksdagene på Røros.

Årlig arrangerer vi samling for unge håndverkere fra hele landet.

Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

Gode råd om gammelt listverk

Gode råd om farger og stil

TA KONTAKT MED OSS! Vi arrangerer inspirasjonsdager for barn, der de får prøve seg på tradisjonshåndverk. Ønsker du et skolebesøk?

Sjekk ut våre nettsider for mer informasjon om prosjekter, søknadsskjema, kurs og arrangementer www.fortidsminneforeningen.no/kulturminne-for-alle Gode råd om gamle hager

Gode råd om gardiner

Gode råd om tak på eldre hus

Gode råd om tapeter i Norge