Fortidsvern 2-2019

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 2 2019 (44. årgang)

PÅ OPPDAGERTOKT I ØSTERDALEN

VAKKER DEKOR I HVER EN KROK

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

HEDMARK SPESIAL: SILJE MOREN FLYTTET TILBAKE TIL SLEKTSGÅRDEN REDNINGSAKSJON FOR EN DIGER LÅVE HAMARHUSENE: UTRYDNINGSTRUET SÆRPREG ET LØFT FOR DE HISTORISKE HAGEANLEGGENE FILOSOFI OG BYGNINGSVERN I KOPPANG ØSTERDALSSTUA: LEVENDE ARKITEKTURHISTORIE

FORTIDSMINNEFORENINGEN 1844–2019

VILJE TIL VERN I 175 ÅR

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70.

Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid.

ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn.

Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

2

FORTIDSVERN 2/2019

INNHOLD HEDMA RK SPESIA L

4 Et lokallag i Hedmark 6 Forfattergården Mora

42

14 Mekanismer bak en byutvikling 20 Konstruert konflikt: vekst mot vern 26 Vare penselstrøk i gamle hus 36 Kampen for en park 42 Bygningsvern og idealisme 48 Industriminne med lang ettersmak 56 Hageprakt i dype skoger 64 Kulturminner for alle – 39 nye prosjekter

48

66 Når en låve må reddes 72 Tradisjonshåndverkets ukjente riddere 76 Jordkjelleren – hellig rom under bakken 80 Østerdalsstua – vakker og variert 88 En skogfinneplass ført tilbake 92 Foreningens nyeste attraksjon!

94 Sommersesong med Fortimus 96 Velkommen til 150 nye medlemmer 97 Avdelinger og lokallag

56

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

RI KE

Forsidebilde Østerdalsstua i Nørdsti i Alvdal, Hedmark. Malt av Ole Andersen Bedokken. Foto: Amund Spangen

OPPLAGSKONTROLLERT

PR

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Grafisk design Storybold

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

07

Fagredaktør Årbok Bodil Ruud, bodil@fortidsminneforeningen.no

Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

79

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

IN

03

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

TM

4

1

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

MIL JØ

FORTIDSVERN

98 Fredningsgrensen fra 1905 spøker med oss

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

LOKALLAGET SOLØR-ODAL

FERSK SUPPE OG BYGNINGSVERN H

va mer kan en ønske seg, når en kommer rekende veilangs i skumringen en marsdag, enn et varmt kjøkken med hyggelige mennesker, fersk suppe og en lang prat om bygningsvern?

Rundt langbordet av svart-or, kalt Nordens mahogni, sitter medlemmer i lokallaget Solør-Odal i skjæret fra peisen på kjøkkenet til Odals Værk sør i Hedmark. Helge Opsahl, besitter av dette praktanlegget fra 1768, er styremedlem. Han serverer dampende fersk suppe. Biter av lokal elg svømmer mellom purre og gulrøtter. Flatbrød blir satt frem.

4

FORTIDSVERN

I peisen fyrer Helge med tyritopp og gir oss en vennlig innføring i botanikk. Tyritopp, som også kalles brannaks, flaretopp, skat eller spik, oppstår som en skade i toppen på furutrær.

Treet blir angrepet av en rustsopp, barken blir drept og skadestedet blir impregnert med kvae. På grunn av kvaen brenner det ekstra godt, med en hvit røyk som velter ut av pipetoppen. Med et utrent øye kan man tro det er pipebrann. Men pipene på Odals Værk, fredet og velholdt, får jevnlig besøk av feieren.

I dag er det medlemmene i lokallaget som er på besøk, til årsmøte. Lokallaget er bare

to år gammelt, og har ikke veldig mange medlemmer ennå. Men de skal bli flere. De forteller om stor interesse for bygningsvern i bygdelagene. De snakker om linolje, om å holde vindusrestaureringskurs og om å søke penger fra Kulturminnefondet og Kulturminner for alle. De utveksler navn på tradisjonshåndverkere. Har noen hørt om Sveinung Sletten på Stange? Han er visst veldig flink.

Paul Larsson kremter dypt, og går i gang med den formelle delen av møtet. Han tar fram arket med punktene som skal følges, og

ÅRSMØTENE I FORTIDSMINNEFORENINGENS avdelinger og lokallag er viktige begivenheter, her finner vi utgangspunktet for vår virksomhet.

Lokallaget Solør-Odal samlet seg på kjøkkenet til Odals Værk sør i Hedmark en dag i mars. Stående bak t.v. Hans Johnsson, leder for Hedmark avdeling, og Ole Edvard Gjerstadberget. Sittende f.v. Helge Opsahl, Anne Trolie, Paul Larsson, Ellen Gjerstadberget og Mona Holm.

Foto: Ivar Moe

tar deretter imot gjenvalg som leder. Hans Ø. Knapper, bare kalt «Knappern», kunne ikke komme i kveld, men tok gjenvalg som styremedlem på tekstmelding. Helge tar også gjenvalg og Mona Holm sier ja til å sitte nok et år som vara.

En viktig sak for dem er Byparken i Kongsvinger, der det er en dam hvor Larsson fanget salamandere på tomme brusflasker da han var liten. Parken fra 1925 er en grønn lunge i byrommet, men nå har tre utbyggere sjarmert de riktige kommunepolitikerne; parken kan bli tomten til et stort hotell.

Hva skal foreningen gjøre? Ett forslag er å få en arkitekt til å lage en tredimensjonal tegning som virkelig viser hva som går tapt.

Kjenner noen en arkitekt som kan jobbe gratis? Og hva med fortettingen i byen?

Mona og Paul har begge erfaringer fra aksjonen Vern Midtbyen i 2017. Aksjonen fikk kommunen til å lage nye planer. Kan vi bruke noe av det vi lærte der til å stanse hotellplanene?

Sakene er viktige og stemningen er god. Et av medlemmene denne kvelden, Anne Trolie, forteller om gården sin Roverud, et stort

anlegg som trenger mye stell og mye støtte.

Kveldens vert kan huske at da folk fra Odals Værk drev med tømmerfløting på Glomma i 1956 var de innom Roverud for å spise: «Der var dørstokkene så nedslitte at katta kunne gå under døra.»

Fortidsminneforeningen er også et sted å fortelle hverandre gode historier.

Ivar Moe Redaktør

FORTIDSVERN

5

GÅRDEN I STRANDBYGDA har vært bebodd siden 1600-tallet, og siden 1802 har Moren-slekta rådd grunnen her.

6

FORTIDSVERN

FOR FEM ÅR SIDEN OVERTOK Silje Moren slektsgården Mora i Trysil. Siden har hun og ektemannen restaurert hovedhuset: Moderne overflater er fjernet og originale paneler og farger hentet frem. Til høyre lyspeisen i biblioteket og til venstre portrett av Sven Moren, Siljes oldefar.

ET FORFATTERHJEM I TRYSIL

TILBAKE TIL MORA GÅRD Hun bodde her de ni første årene av sitt liv. Mer enn tretti år senere flyttet hun tilbake med familien for å ta over det som har vært slektsgården i seks generasjoner før henne.

– Restaureringen av Mora har vært en reise i tid, en reise i slektsforskning, sier Silje Moren om de fem årene som har gått siden hun «kom hjem».

Tekst og foto: Trond Rødsmoen – Mora er en gård med sjel, her er masse fine historier, mange fine bygninger, men også bygninger med behov for å bli ivaretatt.

Det er akkurat som om husene og veggene snakker til oss, at de har historier å fortelle om de som har bodd her tidligere, de som hadde sitt virke, sin hverdag, sitt utkomme her. Det er spennende å avdekke gradvis hva de omga seg med, hva de syntes var vakkert, sier Silje Moren.

Poesien i beskrivelsen til tross: Silje snakker om oppussing. Om restaurering og reparering. Om timer, dager og uker med riving, skraping og maling, om hvordan det er å gå fra en relativt enkel hverdag i en enebolig i Hamar til å ta ansvaret for et stort gårdstun med røtter tilbake til 1600-tallet, en ruvende hovedbygning fra 1857, en diger rødmalt låve, flere uthus, en kårbolig som har stått og forfalt i flere tiår. Alt dette bestemte

hun og mannen Asgeir Holt seg for å overta etter hennes far.

– Dette var ikke noe vi hadde planlagt, men da muligheten dukket opp, skjønte vi begge at dette var en sjanse vi måtte ta. Vi ville angre om vi ikke gjorde et forsøk. Da vi kom hit med flyttelasset for fem år siden, i 2014, tenkte vi først og fremst på våre barn, at skulle vi gi dem en mulighet til å ta over en gang i framtiden, bli åttende

FORTIDSVERN

7

MORA ER IKKE bare bygninger, men også seks generasjoner levd liv.

Lyrikeren og oversetteren Halldis Moren Vesaas vokste opp på gården.

generasjon på Mora, så måtte de kjenne at de har røtter her.

HALLDIS MOREN VESAAS’ BARNDOMSHJEM Mora gård ligger i Strandbygda fem kilometer nord for Innbygda, sentrum i Trysil kommune i Hedmark. Den forrige slekta døde ut i 1802, og siden har det vært Moren-slekta som har holdt til her. Flere av familiemedlemmene har satt dype kulturelle spor etter seg.

– Det er flere kunstnere i familien, blant dem tre forfattere. Den første var Sven Moren, min oldefar. Han skrev samtidsromaner og var veldig opptatt av bygda, lokalsamfunnet og skogkulturen, og tok også initiativ til etableringen av landets eldste bygdetun, Solbakken i Innbygda. Han bidro til å skape et kulturelt sentrum her på gården, han hadde mange bekjente som også var forfattere, blant dem Johan Falkberget og Oskar Braaten, forteller Silje.

Barna til Sven ble også preget av det som skjedde på gården her. De lærte å sitere dikt fra de var små, de lærte å synge og kvede, det var en rik kulturarv og en oppdragelse som satte spor. Sven Morens datter ble kjent som lyrikeren og oversetteren Halldis Moren Vesaas, og Sigmund, broren hennes, ble også forfatter. Enda en bror, Torleif, ble bildende kunstner.

8

FORTIDSVERN

FORFATTER­ VENNER møttes gjerne på Mora gård.

Fra venstre Sven Moren (Siljes oldefar), Johan Falkberget og Oskar Braaten.

Sistnevnte hadde hytte like ved.

Foto: Dagfinn Grønoset/ Anno Glåmdalsmuseet

– Det var en generasjon av slekta med mange evner, men de vokste også opp i et miljø som kunne gi dem de rette mulighetene til å utfolde seg, sier Silje.

BEGYNTE Å RIVE FØRSTE DAGEN Å utfolde seg kan også de nåværende beboerne. Å overta en kulturhistorisk perle som Mora gård er ingen liten oppgave, men Silje og Asgeir er begge praktiske mennesker med pågangsmot. Snekring var noe Silje begynte med tidlig, hun lærte at det bare er å prøve, så finner en ut om det lar seg gjøre.

Likevel, da de flyttet hit var planen slett ikke å gå i gang med restaureringen. Først skulle de bo seg til, og vente med å finne

tilbake til originale flater og gjenskape tidligere stiler. Sånn ble det ikke.

– Allerede første kvelden begynte vi å lirke i noen plater og fant fine paneler, perlestaff og tømmervegger under. Da klarte vi ikke å vente, vi begynte dagen etter. Den første sommeren var veldig spennende, vi rev alt av nyere bygningsoverflater, det meste fra 1980- og 1990-tallet. 12 til 15 tonn med materialer fra tak, gulv og vegger ble kjørt vekk, og fram i dagen kom de originale flatene. Og vi fant mer; gamle klær som var brukt som isolasjon mellom dørkarmer og vindus­karmer, forteller Silje.

Ett av plaggene som dukket opp, skittent og krøllete, skulle vise seg å være et lite funn: En ekspert på tekstiler ved Norsk

MORA GÅRD LIGGER i Strandbygda, fem kilometer fra Innbygda, sentrum i Trysil kommune.

LÅVEN ER SVÆRT autentisk, et sted man virkelig kan gå på oppdagelsesferd.

Inne er det fullt av landbruksutstyr, noe av det fra tilbake på 1800-tallet. ÅPEN LÅVE med bokkafé, det er én av ideene Silje Moren har hatt for den store driftsbygningen, men slike planer må vente.

Folkemuseum på Bygdøy kunne slå fast at dette var en rokokko-vest fra sent 1700-tall, og mest sannsynlig del av en fornem damedrakt. Hvordan havnet den her i en vegg på Mora? Var eieren noen gang her, eller kom plagget til gården på en annen måte?

– Veggene selv forteller også historier, bokstavelig talt, forteller Silje. – Farge­ trappene røper at her har det bodd noen som likte rosa, og en periode er det noen som har likt mørkeblått, fargene har skiftet med hvem som har bodd her, og sikkert også med hvordan moten har svingt. Hele denne prosessen var som en reise tilbake i tid, en reise i slektsforskning. Vi begynte å dypdykke i bygdebøkene, lese detaljene, prøve å finne ut hvem det var som hadde skrevet navnet sitt på akkurat den tømmerstokken der. Så oppdaget vi at det var navnet på broren til min tipptippoldefar som hadde vært med å reise huset her. En slik nærhet til historien gjorde restaureringen ekstra spennende. Det føltes ikke tungt, det var gøy, det ga så mye.

Men det var selvfølgelig en slitsom prosess.

Vi skrapte tjære av gulvene med barkespade – ingen firmaer i Trysil var villig til å påta seg jobben. Ytterveggene på våningshuset ble skrapt for hånd og malt med linoljemaling, og fortsatt gjenstår store veggflater. Det var tunge tak og lange dager, men helt annerledes enn tidligere oppussingsarbeid vi har vært igjennom, på hytta og i det forrige huset vårt.

Det ga en helt annet opplevelse, og det gjør det ennå.

FORTIDSVERN

9

EN LÅVE FULL AV HISTORISKE SKATTER Driftsbygningene på Mora er også fulle av historier. Å gå inn i den store låven gir nærmest en sakral følelse. Sollyset drysser inn over et interiør som nærmest er fritt for moderne spor. Treverket, himlingene, alt oppleves autentisk – noe det da faktisk er. Her har det vært få oppgraderingen.

Denne opplevelsen av noe varig forsterkes av innholdet. I det duse lyset står gammelt landbruksutstyr og vogner på rekke og rad, som i et museum.

– Før jeg flyttet hit tenkte jeg at dette kunne bli, om ikke et museum, så i hvert fall en bokkafé, en autentisk låve fra 1800-tallet åpen for publikum. Men det får vente, inntil

videre er dette mest et sted å gå på oppdagelsesferd, det er stadig noe nytt å finne bak noe annet, sier Silje.

Et steinkast unna låven ligger kårboligen, der det i motsetning til låven er satt i gang omfattende arbeider. Silje viser rundt, i rom med nakne bjelkelag med sagflis mellom. Et stort prosjekt, som krever mye innsats, tid og kunnskap.

– Hva er viktig for dere når dere tar valg underveis?

– Å lytte til bygningene. Hva var tanken bak? For å ta et enkelt eksempel: sagflis som isolasjon. Den gang hadde de ikke alternativer, men det vi har oppdaget når vi har restaurert her er at det har vært en veldig

riktig bruk av materialer. Sagflis tåler fukt, og har en egen evne til å absorbere og gi slipp på fuktighet. I husene der det har vært en del taklekkasjer, har husene i stor grad tålt vanninntrengingen takket være material­ valgene. For oss er det derfor viktig å tenke som da husene ble satt opp, i så stor grad som vi kan. Vi har for eksempel valgt ikke å etterisolere, forklarer Silje.

SØKER FAGHJELP DER DET ER NØDVENDIG Den dagen jeg besøker Mora gård er det kun Silje som tar imot. Asgeir er på jobbreise, men jeg får en prat med ham noen uker senere, på telefon. Prosjektet Mora gård er de to om.

SILJES SØNN Vegard Moren Sollien og Asgeir i ferd med å rive opp et nyere gulv for å avdekke det som måtte finnes under. Foto: Privat KÅRBOLIGEN HADDE STÅTT og forfalt i flere tiår, men viste seg å være i langt bedre stand enn fryktet.

Det kan de takke gode materialer for, som sagflis mellom etasjene. Her avdekker Asgeir (t.v.) og Siljes bror, Skjalg Eirik Grøndalen, tømmerveggene.

Foto: Privat

– VI KAN BEGGE bli opprørte over gamle hus som forfaller, sier Silje. Hun utelukker ikke at de en gang flytter inn her i kårboligen, om noen av barna velger å ta over.

10

FORTIDSVERN

Også Asgeir har røtter i Trysil, men kan fortelle at han ikke hadde planer om å flytte tilbake, dette stedet følte han seg ferdig med.

Men da muligheten dukket opp for Silje å ta over slektsgården, endret alt seg. Det var ikke umiddelbart «yes, dette gjør vi», men også han så det som noe de ikke kunne la bli uprøvd.

Likevel, dette var et stort prosjekt, større enn de innså på det stadiet. De la først planer for mulig næringsvirksomhet, men det ble planer de måtte legge på vent.

– Vi innså at vedlikeholdsbehovet var langt større enn vi trodde. Vi innså også at det var viktigere å virkelig oppdage dette stedet, grave oss tilbake i historien, enn å utvikle en næring, sier han.

Fortsatt er dette et sted de bor, mens de begge er i full jobb. Silje er lærer og Asgeir elektroingeniør, uten noen bakgrunn innen byggfag eller restaurering. Samtidig har han oppdaget det positive i å sette i stand gamle bygninger.

– Dette er en type arbeid der en ser resultater av egen innsats. Men det er tidkrevende, og med faste jobber er det ofte slik at tiden ikke strekker til og prosjekter stopper opp.

Foto: Privat

PLANEN VAR Å VENTE med endringer til Silje og Asgeir hadde blitt kjent med huset, men rivingen begynte allerede første dagen. Her spisestua, tidligere kjøkken med grue som nå er blitt peis.

Døra leder inn til biblioteket.

Kårboligen kan for øyeblikket delvis kunne plasseres i den kategorien. Siljes far hadde gitt opp den gamle bygningen, lukket døra og overlatt den til sin egen skjebne.

Det kunne ikke de nye beboerne på Mora leve med.

– Verken Silje eller jeg liker å se på et hus som står og forfaller. Hvis det er mulig å redde det, prøver vi. Vi føler at vi skylder både huset og forfedrene å gjøre et forsøk.

Vi fikk fagfolk til å vurdere bygningen, og de kom fram til at tømmerstammen ikke

var så ille. Dermed var det bare å brette opp ermene. Rivearbeidet tok vi hånd om selv, og så hentet vi inn fagfolk til å tette taket og reparere råteskadene, det arbeidet ville vært for omfattende for oss.

Mye gjenstår, og det vil ta tid, det er de begge klar over.

MODERNE DILEMMAER Som Silje lar også Asgeir seg fascinere og begeistre av de historiske sporene de er kommet over underveis. Spor som også kan

FORTIDSVERN

11

– HER ER DET ALLTID en vegg som skriker etter å bli skrapt og malt, konstaterer Silje Moren. Interessen for praktisk bygningsvern og kulturarv gjorde at hun også var med på å stifte Trysil og Engerdal lokallag av Fortidsminne­ foreningen i 2018.

by på dilemmaer. For restaurering og modernisering kan dekke over eller helt fjerne spor de ennå ikke har rukket å oppdage.

– Ta for eksempel loftet på hovedbygningen, som er veldig kaldt. Skal vi etterisolere, vil vi samtidig dekke til sagflislaget, og med det mister vi tilgang til det som måtte finnes der. Andre steder har vi funnet kladdebøker fra 1800-tallet, brev og førsteutkast til taler og dikt skrevet av Siljes oldefar. Inni en vegg fant jeg en amerikansk brukermanual for en landbruksmaskin, en form for riveanordning til å feste bak en hest. Manualen var fra 1879, og litt senere fant jeg selve riva inne på låven.

Vi kan jo anta at den kom til gården splitter ny for 140 år siden!

Arbeidsoppgavene på en gård tar aldri slutt, heller ikke på en gård der det ikke lenger er vanlig drift. Kårboligen venter, det gjør også de veggene på hovedbygningen som ennå ikke har fått et friskt lag eller to med linoljemaling.

Og så er det prosjekter knyttet til moderne utvikling, som energisparing. Silje og Asgeir undersøker nå mulighetene for å legge en ny type takstein med solceller på hele taket på hovedbygningen, en moderne løsning som likevel har en forbindelse tilbake i tid.

– Som elektroingeniør syns jeg det er spennende å kunne integrere miljøvennlige, moderne teknologi i en gammel bygning.

Helt tilbake på 1600-tallet var det mølle og sagbruk her, mens Sven Moren anla et eget kraftverk på gården. Med det ble Mora den første gården i Strandbygda som hadde innlagt strøm, og den var egenprodusert, forteller Asgeir.

Silje ser det også i en større sammenheng: – Det er drøyt ti år igjen til FNs klimamål om

12

FORTIDSVERN

å stagnere økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen på 1,5 grader, og med et stort, energikrevende hus vil en levende, energiskapende takflate være et bedre valg enn å legge død sementstein. Samtidig ser denne nye taksteinen ut som skifer, og er slik sett et riktig valg også estetisk.

VIKTIG Å IKKE BYGGE NED JORDA I løpet av de fem årene som har gått siden Silje og Asgeir tok over, har de også vært gjennom to rettssaker tilknyttet gården. Før overtakelsen hadde Siljes far inngått en skriftlig avtale om salg av skog til hyttebygging, hele 500 mål i åssiden på den andre siden av veien, en avtale Silje ikke visste om da hun signerte kjøpstilbudet. Etter at hun nå har vunnet i to rettsinstanser, er avtalen annullert. Hun er ikke imot hytter, Trysil er en hyttekommune og selv leier hun ut en leilighet i andre etasje i hovedbygningen til skiturister. Men Silje vil ikke bygge ned jorden og rasere skogen rundt gården.

– Dette er ikke bare noen hus på en gård, dette er en del av min kulturarv. Og jeg tenker at vi en gang i framtiden kan få bruk for jorda og skogen. Det er den vi vil trenge hvis vi selv skal produsere vår egen mat. Jeg tenker mye på miljøet, på selvberging, selv om vi i dag ikke dyrker selv. Vi kan ikke ta noe for gitt, sånn som verden utvikler seg.

Mest av alt setter hun pris på stillheten som følger med uberørt skog. Her kan hun gå tur og nærmest garantert ikke møte på en sjel, noe som oppleves som et privilegium.

– Jeg opplever at vi er ved et veiskille.

Flere gamle gårder i distriktet er blitt borte.

Jeg vil at det skal gå annerledes med Mora.

Det var barna vi tenke på, da vi tok valget for fem år siden. Og ikke måtte det være for alltid heller, tenkte jeg. Men det blir for alltid, det vet jeg nå. Det var som å komme hjem, sier Silje.

Til et hjem der det alltid er en vegg som skriker etter å bli skrapt og malt.

2019 SOMMARKURS PÅ MUSEA: 19.–22. juni 27.–29. juni

Leirmuring av eldstad Tekking med skifer

For påmelding og meir info, sjå Valdresmusea.no

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

ANNONSERE I FORTIDSVERN?

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

KONTAKT

Per Olav Leth telefon 918 16 012 per.olav@storybold.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

– dører vinduer nøkler lås glass og service

Vi produserer dører etter dine ønsker og behov - dører og vinduer etter ditt ønske - i heltre furu - på tradisjonelt vis!

www.paulsrud.as tr

g ra

fi sk o g

k

é

USDAL GA

yk

id

Tel 61 22 02 40 Gausdalsvegen 1548, 2651 Østre Gausdal

RÅDGIVNING INNEN B YG N I N G S V E R N O G K U LT U R M I N N E R

bygningsvernhuset.no

FORTIDSVERN

13

TRIANGELTOMTA-

KONSENTRAT AV HAMARS BYUTVIKLING Byer er levende organismer, som oppstår og utvikler seg. Planlegging, markedskrefter, personlige initiativ og tilfeldigheter kan ligge til grunn for byutviklingen. I mange tilfeller synes det tilfeldig hva som bevares og hva som rives. Men i byutviklingen skapes samtidig «nye» kulturminner.

Hvordan fortoner dette seg i Hamar?

Tekst: Kristian Reinfjord, styremedlem Fortidsminneforeningen Hedmarken lokallag

M

ed utgangspunkt i Kvartal 38 i byplanen, Triangeltomten, ønsker jeg å studere et utsnitt av Hamars byutvikling, for å undersøke hvilke mekanismer som lå bak utviklingen av byen. Veien til byggingen av Triangelgården, som i dag vurderes til å ha høy kulturminneverdi, krevde rivning av mange eldre hus og bidro til et mer variert bymiljø som vi setter pris på i dag.

Hamar ble grunnlagt 21. mars 1849 som et handelssenter fra grunnen. Byen kom ikke til som del av indre utvikling og vekst, men av interessegrupper som så behov for et tettsted på indre Østlandet. Undersøkelser gjort av Gregers Frogner Lundh i 1823 viste at: «En by paa Oplandene skal ikke grundes paa fabrikdrift, men skal bidrage til at lokke frem og heve de arter av varefor­ edling som distriktets egen produksjon, innbyggernes tilbøielighed og naturen selv have bestemt for den». Fra å være et kupert ubebygget innlandslandskap mot Mjøsa, etablerte ingeniør Røyem Hamar med sin byplan i 1848. Byplanen var nøye planlagt og skulle være styrende for utviklingen av Hamar sentrum.

Triangelen i planen utgjør sentrum i Hamar sentrum, og har vært del av

14

FORTIDSVERN

utviklingen av Hamar. Den er på sett og vis typisk for tomteutviklingen i byen, et konsentrat av Hamars byutvikling.

RØYEMS BYPLAN 1848 Østlandets nye handelssentrum Hamar ble etablert i hellende terreng mot Mjøsas bredd. På Holset og Storhamars grunn, blant enkelte husmannsplasser, tegnet Røyem sin byplan i 1848.

Utgangspunktet er tre langsgående gater, Strandgata, Torggata og Grønnegata, som følger Mjøsas innbuktning. Slik brytes gatene i et triangel som danner en naturlig plass/park i midten. I tillegg satte Røyem av tre kvartaler til torg, slik de ligger på rekke langs hovedgatenes akser: Vestre torg, Stortorget og Østre torg. Triangelen blir sentrum i sentrum.

For øvrig følger planen et kvadraturprinsipp med oppdeling av kvartaler i «sjakkmønster». Tomtene ble stukket ut 21. mars 1849 og totalt byareal utgjorde om lag 400 dekar. Når byplanens tomter skulle bebygges, trengtes et lovverk og forholde seg til. Tidligere var kun Christiania regulert gjennom bygningsloven av 1827. Men det var den «nye» Bygningsloven av 1845 de tidlige hamarborgerne forholdt seg til. Et bygningsråd og et reguleringsråd fulgte

TRIANGELGÅRDEN ERSTATTET FIRE murbygninger på Triangeltomten i 1962. Bygningen ble tegnet av arkitekt Finn Poppe (1908-1993) i 1960 og ble oppført som forretningsgård på tomten for Arne J. Opsahl. Poppe var en av Hamars mest sentrale arkitekter sammen med Rolf Prag.

FORTIDSVERN

15

TRIANGELGÅRDEN KOM SOM en kontrast til eldre bebyggelse i området, men betraktes som et vellykket byutviklingsgrep.

Foto: Mjosbyen.no

opp lovverket og påså at regulativene ble fulgt. Bygningslovens 51 paragrafer la føring for utformingen av husene i sentrum. Spesielt synlig i bybildet er § 11 som sa at hushjørner mot gatekryss skal brekkes av.

PEDERSENS SOMMERFUGL 1924 OG SENERE BYUTVIKLING Sverre Pedersens byplan «Sommerfugl» ble vedtatt av Hamar og Vang kommunestyrer og godkjent av departementet 20. august 1925. Pedersen mente Røyems plan var for tett og at den minnet om et sjakkbrett, og ønsket en bedre rytme mellom bebygget og ubebygget areal for å åpne bystrukturen opp. Han mente Hamar hadde et lukket preg med sammenflettede hovedgater, og at byen trengte pusterom. Et resultat av Pedersens plan var etablering av en park foran jernbane­ stasjonen. Skjønnheten i landskapet rundt skulle gjenspeiles i byen. Dette prinsippet fulgte han også i etablering av rådhus ved Triangelparken, hvor dette skulle tre tydelig fram fra Mjøssiden.

Det ble også anbefalt at Strandgate­hagene mellom Mjøsa og byen ble kjøpt opp og frilagt til park. I det store og hele ble ikke Pedersens plan fulgt i mellomkrigstiden, hverken i

16

FORTIDSVERN

bykjernen eller i byggebeltet rundt sentrum, grunnet anstrengt økonomi og politisk uenighet. Etter krigen ble Pedersen-planen kritisert. Sommerfuglplanen skisserte en delt by etter engelsk mønster med hovedsentrum, forretningsstrøk i midten med boliger rundt.

For å knytte dette sammen benyttet han hovedgater og ringgater, med åpne torg i hver ende. Pedersens plan åpnet ikke opp for tett bebyggelse slik kravet var til sosial boligbygging og vekst etter krigen. Det som preget utviklingen av Hamar i etterkrigsåra frem mot 1960-tallet var villabebyggelse i randsonene, etablering av drabantbyer som Disen hageby (1944) og Revolver (1967), og konsentrering av større forretningsgårder i sentrum, slik Triangelgården er et eksempel på. Endringene i sentrum ble gjort gjennom delreguleringer.

KVARTAL 38 1849 – 1960 I det tidlige Hamar var kun Strandgata gjort skikkelig i stand i full lengde. I Torggata ble sentrale deler mellom Vestre og Østre torg prioritert. Gaten strekker seg mellom Hamars tre torg og binder torgene sammen.

Mest sentral var Triangeltomten med torg hvor Sverre Pedersen planla byens rådhus.

Triangeltomten har vært et konstant trekk i

Hamars bybilde siden 1849. I alle byplanene ligger tomten uforandret, men bebyggelsen har utviklet seg fra enkelte murbygninger med tilbygg, til sanering og nybygg av Triangelgården i 1960. Mest interessant er hjørnegården mot Lierbakken som sist ble eid av Hamar kommune.

Gården på hjørnet Lierbakken Torggata 65, hvor Triangelgården nå står ble tidligere kalt Samlagsgården eller Mæhlumsgården.

Kjøpmann Mæhlum (f. 1827) drev tidligere forretning i Strandgaten sammen med Thorvald Thoresen, men kjøpte «Samlagsgården» i 1856 og begynte å bygge på tomten. Før Mæhlum døde i 1859 solgte

han gård, varer og løsøre til sin bror Halvor Mæhlum. Broren fortsatte og ferdigstilte murbygningen i to etasjer i 1861. Bygningen er oppført i 1,5 steins mur i ytterveggene og er et fint eksempel på tradisjonell bygging av sentrumsgårder i det tidlige Hamar. I tillegg til forretningsgården bygget Mæhlum pakkhus, stallbygning og vedskur. Ingen av disse bygningene er bevart i dag. Halvor Mæhlum drev kolonialforretning i Samlagsgården til ut i 1870-årene, da han solgte til skredder­mester Jens Pedersen og flyttet til Lillehammer.

Skreddermester Jens Pedersen drev ikke forretning i gården, men leide ut til

brennevinsutsalget som drev her fra starten i 1878 til opprettelsen av Vinmonopolet som følge av vinmonopolloven av 1­ 9. juni 1931. Det første samlaget ble etablert i 1871 som et kommunalt kontrollert brennevinsutsalg som skulle kontrollere privatøkonomiske interesser rundt brennevinsutsalget. Samlagsbestyrer på Hamar store deler av perioden var Peter Schwencke (1842-1909).

Bygningens andre etasje var innredet til leiligheter og Herman Anker bodde her, da folkehøgskolen tidligere lå i Torggaten, i Klugseths gård (Flaatrud). Anker og skolen flyttet etter et års tid til Sagatun. Etter at

Anker flyttet fra Samlagsgården ble andre etasjen bortleid til Lærerhøgskolen som startet opp i 1867, hvor den ble i ti år. At elevene trivdes synliggjøres i overlærer ved skolen Hans Jenssens sitat i Lillevolds Hamar-historie: «Når seminaristene leiret seg på gress­ bakken utenfor Mæhlumsgården og sang sine firstemmige sanger, Løtensokningens kvartett og farver Knutsen kom med sin fløyte og skomaker lier med sitt horn og skomaker Løken med sitt veldige skjegg og ennå veldigere bass, da inntok en for seminaret alle dem som eide musikalsk sans, og det var ikke få».

FORTIDSVERN

17

ØSTLANDETS NYE HANDELSSENTRUM Hamar ble etablert i hellende terreng mot Mjøsas bredd. På Holset og Storhamars grunn, blant enkelte husmannsplasser, tegnet Røyem sin byplan i 1848. Til høyre for midten i kartet ses Triangeltomten, det byplanleggeren anså for å være «sentrum i sentrum» Foto:Domkirkeoddens arkiv:

Samlagsgården skiftet eier flere ganger i løpet av 1800-tallet og tidlig 1900-tall.

Brennerimester John Berg kjøpte halvparten i 1879 og resten i 1882. Etter hans død i 1893 ble gården solgt til landhandler A. H. Jestnes og senere i 1898 til J. E. Bøe. Bøes enke solgte videre i 1919 til et interessentselskap representert ved A. Lützow, sakfører K. Hjelmstad og banksjef Ole Anderssen.

Disse solgte til kommunen i 1924.

Kommunen innredet første etasje som bibliotek og Folkebiblioteket flyttet inn her i 1925. Andre etasje rommet etter kommunens overtagelse kemnerkontor, mens sidebygningen ble bortleid til staten som politikammer.

Sidebygningen var tidligere benyttet som boliger og lager, men ble i anledning politistasjon ombygget med arrest, sindsyke­celler,

18

FORTIDSVERN

og husvillherberge, slik vi kan lese i byggemeldingen datert 1. november 1924.

Samtidig ble bebyggelsen fraskilt husene i bakgården. Mindre endringer ble gjort på lokalene tegnet av Rolf Prag. Bygningene brant imidlertid i 1943 og ble erstattet av midlertidige forretningsbrakker som senere ble revet til fordel for Triangelgården.

Tomten ble overdratt til Arne J. Opsahl 14. oktober 1959, med vilkår om bygging av fire etasjers blokk innen to år og at kommunen fikk leie fjerde etasje for kontorer.

TRIANGELGÅRDEN ANNO 1960 Triangelgården erstattet fire murbygninger på Triangeltomten i 1962. Bygningen ble tegnet av arkitekt Finn Poppe (1908-1993) i 1960 og ble oppført som forretningsgård på

tomten for Arne J. Opsahl. Poppe var en av Hamars mest sentrale arkitekter sammen med Rolf Prag. Disse var med på å prege Hamars utseende, spesielt etter storbrannen i 1935, og i årene etter andre verdenskrig. Av Poppes mest sentrale arbeider i Hamar er Oplandske Automobilforretning, M. Steen, Hamar postkontor, Hamar varemesse, Hotel Astoria, Victoria Hotel, Rutebilstasjonen, Folkets hus og Triangelgården.

Triangelgården er oppført med fasade mot Torggata og avgrenses av gatene Lierbakken og Seminargata. Opsahl kjøpte tomten i Torggaten 63, 65 og Grønnegata 82 (baksiden av Triangelgården) av Hamar kommune i 1959. Bygningene ble revet og nytt planlagt bygget i 1960. Finn Poppes skisser er datert 16. september 1960. Bygningene i

Grønnegata 82 som utgjorde byggetrinn 2 ble senere revet, da nybygget viste seg å ta større plass enn forventet. I Grønnegata 82 var det tidligere boliger. Triangelgården som var avmerket til rådhus i Sverre Pedersens byplan av 1924 ble nå regulert til forretning med kapasitet på i overkant av 2000 m2 grunnflate.

Gården fikk etter diskusjoner med Hamars bygningskommisjon fem etasjer.

Lokalpressen var noe skeptisk til byggets størrelse og form, men frydet seg over interessante betong- og prefabrikkerte «spesialkonstruksjoner». Bygningen har en karakteristisk buet fasade ut mot Torggata som poengterer gateløpets svingning, samtidig som Triangelparken fikk en markert vegg mot nord. Bygningens konstruksjon og arkitektoniske uttrykk er typisk for 1960-tallet, med bærene betongsøyler og gardinvegg (Curtain wall). Dette muliggjorde store åpne rom innvendig med masse vindusåpninger for lys: «kontorene der har en lysmengde som langt overstiger det vi har regnet for å være vanlig». Byggeformen muliggjorde bruk av lettvegger som skulle tilfredsstille de ulike leietageres behov, som også kunne skiftes ut. Første etasje mot Torggata er

inntrukket med søyler, såkalte pilotis, for baldakin som løper langs hele fasaden. I de tre neste etasjene finnes sammenhengende vindusbånd mellom flyblå konkave plater sammenbundet av betongribber. Overetasjen er tilbaketrukket med utstikkende flatt tak.

Dagspressen var begeistret og hevdet av «om bygget hersker bare en mening. Det er solid og det er pent».

FORRETNINGENE I TRIANGELGÅRDEN Triangelgården sto ferdigbygget og åpnet 4. april 1962 og det ble opprettet leiekontrakt for selskap som skulle drive forretning i bygget. Gården har rommet ulike forretninger og var fremleiet, blant annet til matvarehuset Enco as fra 1962. Forretningen i det nyopprettede varemagasinet hadde internasjonal appell og besto av Narvesen som flyttet sitt avisbyrå til Triangelgården, som skulle dekke behovet for utenlandske tidsskrifter.

Frogner A/S var innredet som varemagasin med europeisk snitt og førte dagligvarer og forbruksartikler. Magasinet disponerte to etasjer forbundet av rulletrapp (!) hvor andre etasje også rommet kafeteria. Arne Opsahl selv hadde sin forretning for

kontormøbler og maskiner der. Strømmen Bruk lå over Opsahls forretning. Fra 1972 kom klesbutikken Hennes & Mauritz, Ervold stormarked, Focus matsenter og Dressmann inn.

I fjerde etasje var kommunen installert med kontorer for kemnerkontoret, stads­ ingeniør, bygningssjef, sosialkontoret og kommunerevisjonen. Cementforeningen etablerte seg tidlig i Triangelgården. På toppen av bygget, over hele femte etasje, kom Hotel Triangelen med tretti rom.

Hotellet markedsførte seg som et «bed and breakfast»-hotell i toppklasse, med utsikt over Mjøsa og Hedmarksbygdene. Her fantes enkelt- og dobbeltværelser, alle med eget bad og radio.

Det er tidligere fremhevet at det ikke var positivt at dagligvarefortningene i Triangelgården vendte ut mot gågaten Torggata. Gata ble omregulert til gågate i 1980. Men Triangelgården gikk for å ha den beste og mest attraktive beliggenhet i Hamar sentrum. Imidlertid ble etableringen av gågate en ikke udelt positiv effekt for Triangelgården. Parkering og vare­ leveranse ble vanskeligere for kunder og leverandører.

RIKSANTIKVARENS KULTURMINNEPRIS Prisen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for: • bevaring og/eller restaurering av kulturminne • formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt • bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne

Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 25.000. Vi håpar mange nytter høve til å nominere gode kandidatar.

Nominasjonsskjema: www.ra.no/kulturminnepris. Nominasjonsfrist: 30. juni 2019

Spørsmål? Kontakt Riksantikvaren v/ Gunvor Haustveit, e-post: gha@ra.no eller tlf: 98 20 27 60

FORTIDSVERN

19

20

FORTIDSVERN

RIVINGSDISPENSASJONER OG FORTETTING TRUER HAMAR

VI MISTER VÅR HISTORISKE FORANKRING Hamar er i vekst. Kommunen og utbyggerne ønsker å fortette sentrum. De minste bygårdene, som også er de eldste, går en usikker framtid i møte. Så hva kjennetegner husene som har gitt byen dens særpreg og hva blir Hamar uten dem?

Tekst: Espen Olavsson Hårseth, konservator ved Anno Museum

ØSTRE GATE 1 bygget i 1900, er et typisk Hamarhus med frontispis i pusset halvsteinsfasade, trukne bånd ved etasjeskiller og gesims og med enkle vindusomramminger. Huset er satt opp som leiegård, og frontispisen gjorde denne delen av loftet beboelig.

Det er kun ti bygårder med den typiske frontispisen igjen i Hamar.

Foto: Trond Lillebo/HA

K

onflikten er typisk oppkonstruert; vekst settes opp mot vern, kulturarven står i veien for utviklingen, hevder kommune og utbyggere stadig oftere. Hamar har de siste årene vært av de norske kommunene med sterkest befolkningsvekst, tomter og kvadratmetere stiger i verdi. Folk ønsker igjen å bo sentrumsnært. Bygårdene som ble bygget i en av byens tidligere vekstperioder, på 1880- og 1890-tallet, er utsatte. Det er på deres tomter at potensialet for fortetting er størst. Det åpnes opp for at også gårdene som tidligere er gitt status som bevaringsverdig, eller til og med er regulert til bevaring i kommunens planverk, kan rives.

Dette senker terskelen for framtidig rivning av de øvrige smågårdene som opp mot vår tid har vært med å gi Hamar et bygningsmessig særpreg. Dette er bygårder som ble bygget før internasjonale arkitekturtrender ble enerådende, også i Hamar. De representerer således byens lokale byggeskikk. I deres plass planlegges moderne blokkbebyggelse som er helt lik enten du finner den på Lillestrøm, i Warszawa eller i mjøsbyene. De lange linjer må vike for kortsiktig vinning. Helheten i bybilde tapes av syne. Det pregløse blir det typiske for byen.

HAMARHUSET Fra 1880- åra utviklet det seg en hustype på Hamar som kom til å bli karakteristisk for

byen. Det vi i dag kaller Hamarhuset var et barn av de skjerpede bygningsforskriftene som kom i 1880 etter flere store branner i byen.

De fleste bygårdene i Hamar var bygget av tre. Med de nye forskriftene ble det nå innført murtvang, det vil si alt om man fortsatt valgte bærekonstruksjoner i tre, laft eller reisverk, måtte gården blendes mot gater og naboeiendommer med teglmur. Av evakueringshensyn kunne ikke trehus ha mer enn to etasjer.

Gårder med bærende murkonstruksjoner var for kostbare for de fleste. Bygningstypen som i denne perioden etter hvert kom til å dominere sentrums­kvadraturen ble derfor et to etasjes trehus i laftekonstruksjon eller reisverk, blendet med teglmur mot naboeiendommer og pussede mursteinsfasader ut mot gata.

Begrepet Hamarhus etablerte seg om lag 100 år senere, da Svein Holseth og Bjørn Bækkelund på 1980-tallet var engasjert for å SEFRAK-registrere sentrumsbebyggelsen.

Gjennom arbeidet ble det tydelig hva som var stedstypisk for området de tok for seg.

De oppdaget at det som hadde preget Hamar, og fortsatt gjorde det på 1980-tallet, var murforblendete tregårder i to etasjer med enkel fasadedekor. Denne byggemåten var et resultat av rammene som de kommunale byggeforskriftene satte, og den økonomiske evnen til gårdeierne på slutten av 1800-tallet.

Gårdeierne var også opptatt av maksimal utnyttelse av arealene som et toetasjes

FORTIDSVERN

21

Ny eier, Omtanke AS, ønsker å rive den historiske gården, for å sette opp en blokk i 7 etasjer

PARKGATA 31 BYGGET i 1890 er et Hamarhus med valmet tak mot gatehjørne. Gården er bygget som forsamlingshus for Hamar Håndverkerforening og er i dag rivingstruet.

Foto: Trond Lillebo/HA

22

FORTIDSVERN

trehus kunne gi. Det var knapphet på boliger i byen og leieprisene var høye.

Dette førte blant annet til at mange gårder fikk mesaninvinduer på loftet slik at også dette arealet kunne brukes til boligformål.

TÅRNFORMETE OPPBYGG I tillegg til brannsikkerhet tok også byggeforskriftene hensyn til trafikkoversikten i gatekryssene. Alle hjørnegårder skulle ha brukket hjørne for bedre siktlinjer. Dette åpnet for at en del gårder fikk tårnformete oppbygg, såkalte frontispiser. Disse hadde både en estetisk og en praktisk funksjon.

De markerte bygningene i gatebildet,

noe som ble forsterket ved at det ble lagt spesielt mye arbeid på utsmykning av denne bygningsdelen. Disse tårnformete markering­ene ga også plass for et vindu på loftets hjørne, slik at det ble rom for et kvistværelse i denne delen av bygget.

Utnyttelse av loftarealet på denne måten var på kanten av hva som var innenfor forskriftene, men ble allikevel godtatt av den kommunale bygningskommisjonen.

At denne bygningstypen i ettertid fikk navnet Hamarhus, skyldtes at det var mange av dem i denne byen. Holseth og Bækkelund lanserte altså ikke begrepet som en oppfatning av at Hamar var alene

om å ha slike bygninger. Parallelle eksempler fra andre halvdel av 1800-tallet finnes antakeligvis i mange norske småbyer og også i randsonene av de større byene.

Bygningstypen fikk spesiell stor utbredelse i Hamar fordi byen vokste sterkt og ble fornyet i tiden da de skjerpede forskriftene trådte i kraft.

Med sine pussede fasader, og enkle markering av etasjeskiller og vindus­­ omramming, er Hamarhusene mer nøkterne enn de få klassisistiske murgårdene som ble bygget i byen på samme tid. Hamarhusenes bevaringsverdi ligger da heller ikke i det påkostede eller

FORTIDSVERN

23

HAMAR 13. AUGUST 1905. Valglokalet i Parkgata 31, øverst til høyre. Tårnbygget på hjørnet er i dag borte. Husrekken er foreløpig intakt.

Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv

ekstraordinære, men i at de er representative for byen slik den så ut på slutten av 1800-tallet, da Hamar var en av Norges raskest voksende byer.

Hamar er igjen inne i en sterk vekstperiode. Det er et økende press fra kommune og utbyggere om å få revet flere av Hamarhusene til fordel for høyere blokkbebyggelse i sentrumskvadraturen.

Dagsaktuelle kandidater et tidligere forsamlingslokale fra 1890 og en leiegård fra 1900, begge representanter for den lokale byggeskikken.

HUSER BYENS HISTORIE Hamarhuset som i første omgang står i fare for å bli revet det gamle forsamlingshuset.

Det var Hamar håndverkerforening som i sin tid satte opp gården, men bygningen har opp igjennom årene huset en hel rekke av Hamars foreninger. «Håndverkeren» ble etter hvert kjøpt av Arbeiderpartiet og gården ble til Folkets hus. Senere kjøpte landbrukerforeningen huset og det fikk navnet Bøndenes hus.

Flere bedrifter har også holdt til her. I dag er det kontorbygg.

I gårdens annen etasje lå en av byens første store scener og veggene her har vært ramme for teateroppsetninger, konserter og boksekamper. Salen ble også gjennom flere tiår brukt som rettslokale. Da Norge stemte

24

FORTIDSVERN

for løsrivelse fra Sverige i 1905 var det her Hamars befolkning møtte mannsterkt opp. Da kvinnene hadde tilkjempet seg sine demokratiske rettigheter et snaut tiår senere, møtte byen opp i samme lokaler til landets første stortingsvalg med allmenn stemmerett i 1915.

«Bygningen som rommer halve Hamars historie fylles av møbler», kunne en lese i Hamar Stiftstidende da Astoria Møbel­forretning flyttet inn i gården i 1967. Senere er bygget blitt regulert til bevaring. Vedtaket gjelder fortsatt, på papiret. Sist sommer kom nyheten om at kommunen og ny eier, Omtanke AS, ønsker å rive den historiske gården, for å sette opp en blokk i 7 etasjer, som blant annet skal romme omsorgsboliger. Gården vil etter alle solemerker bli vedtatt revet i dagene etter at denne artikkelen er levert redaksjonen Omsorg for Hamars bygningsarv står det for tiden dårligere til med. Så dårlig at Hamar Arbeiderblad på nyåret begynte artikkelserien «Rivningstruede kulturminner». Det er flott at lokalpressen setter fokus på denne utviklingen gjennom en egen serie, men det sier noe om tidene byen står oppe i, og man blir utvilsomt urolig for hvilket bygg som blir det neste.

RIVENDE BYUTVIKLING Snart kom nyheten om at nok et Hamarhus var planlagt revet, denne gang en leiegård i Østregate. Bygården er bygget i 1900 og

er antakelig av de siste husene som ble satt opp etter den lokale byggeskikken. Det var Hamars største gårdeier, Borger, «Borgeren» Larsen (1828-1907) som i sin tid bygde gården. Borger Larsen fikk innvilget borgerskap som skreddermester allerede i 1851, men ble snart en gründer på flere områder. Allerede året etter at Larsen kom til byen satte han opp sin første bygård. Larsens liv ble historien om husmannssønnen som kom til byen med to tomme hender for så å bli en av byens rikeste menn. Han var også en mann med stort engasjement i byens samfunnsliv og var blant annet aktiv venstrepolitiker. Han kom til å drive stort som gårdeier gjennom en mannsalder og leiegården i Østregate må kanskje ha vært hans siste byggeprosjekt.

Like etter århundreskiftet skulle også en lang stagnasjonsperiode råke byen. Da tidene tok seg opp igjen var trehusenes tid over i Hamar.

I dag er det Hamar kommune som eier gården. Det er nå ønske om å fortette kvartalet. Slik eiendommen er i dag, er gårdsrommet ubebygd mot østsiden, hvor det tidligere sto en bygård i samme skala som den verneverdige gården. Utbygger, Philips eiendom Hamar AS og Hamar kommune, mener allikevel at det ikke vil være regningssvarende å fortette kvartalet hvis det bevaringsverdige huset blir stående. Også

FRA SALEN I Parkgata 31. Veggene her har vært ramme for teater, konserter, rettsaker, boksekamper og folkeavstemninger.

Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv.

Østregate 1 er i gjeldende bevaringsplan vedtatt bevaringsverdig, men ikke regulert til bevaring. Men denne gang la fylkesrådet ned innsigelse på grunn av manglende ivaretakelse av kulturminneverdier. Innsigelsen har betydd et foreløpig stopp i rivningsprosessen.

BYEN UTEN BYGNINGSARV? Fortettingspotensialet innenfor bykvadraturen i Hamar er størst på de tomtene hvor de eldste husene i dag står. Gjennomgående for nye prosjekter er at byen skal opp i høyden.

Med et gatenett tilpasset en middels stor by i 1849, med bredde på 12,5 meter, risikerer vi at gatene blir til mørke korridorer. Dagens høyhusprosjekter vil kaste skygger langt inn i framtida.

Verre er det at det stadig blir gitt dispensasjoner for utbyggere som ønsker å rive.

Slik mister byen sin forankring i historien, én gård om gangen. Hamar får et bybilde som ikke lenger lar seg lese. Kommune og utbyggere viser liten interesse for å balansere vekst og vern ved å se på alternativer til rivning. I Hamar sentrum ligger allerede flere tidligere rivningstomter brakk etter at nybyggene som var planlagt aldri ble realisert.

Husene som står i fare for å bli revet rommer historier som ikke lenger vil la seg fortelle til framtidige generasjoner. Fortiden fratas dem. Sett opp mot hva som planlegges,

står byen også ovenfor et stedstap. Det er et tankekors i en tid hvor nordmenn, hamars­ inger inkludert, flittig reiser ut for å oppleve særpregede byer med sjarm og sjel, samtidig som vi her hjemme i rasende tempo raderer ut de samme kvalitetene i våre egne byer.

Fortsetter Hamarmodellen for stedsutvikling på samme måte blir antakelig reiselysten enda større. Jammen bra at ikke alle holder på som oss, eller?

LITTERATUR Bjørn Bækkelund (1989): Hamars bygningshistorie. Hamar sentrum 1849-1930 Anne Hals (red.) (1999): Byutvikling i Hamar. Arkitektur gjennom 150 år Hamar kommune: Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer. Byens kulturlandskap (revidert 05.09. 2011)

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

FORTIDSVERN

25

PÅ HØGSETETAVLA i Nørdsti i Alvdal står det: Denne Stue Er Malet og Bekostet Av Jon Peder. Sen og Brynnyl Avles Datter. Aar 1827.

26

FORTIDSVERN

ROSEMALERE I NORD-ØSTERDALEN

FØLSOMME STRØK I FJELLTRAKTENE

Norge er et land med rike tradisjoner i å dekorere bygninger innvendig. Det er lett å tenke på storfolkets herregårder, men det finnes en langt mer utbredt dekortradisjon som preger stuer og mindre gårder med kunst, inspirert av Europas store stilarter.

Bli med til den nordre delen av Hedmark og opplev nærmest skjulte skjønnheter som kloke mennesker har tatt var på.

Tekst: Amund Spangen, bosatt på Røros og aktivt medlem av Fortidsminneforeningen i mange år. Cand.philol. med bl.a. fagene etnologi og kunsthistorie. Kommer i disse dager ut med bok om rosemaling i Nord-Østerdalen og Røros-bygdene.

FORTIDSVERN

27

F

or å presentere to av de viktigste rosemalerne i Nord-Østerdalen, har jeg valgt å vise to bygninger, den ene er Oddenbygningen i Os, ei ombygd østerdalsstue, og den andre er østerdalsstua i Nørdsti i Alvdal. Førstnevnte er malt av Sønvis Olsen Holemoen (1783-1841) og østerdalsstua i Nørdsti av Ole Andersen Bedokken (1774-1855) Hva vet vi om den tidligste dekoren malt av Ole Andersen Beitdokken? Johan Meyer skriver i Fortids Kunst i Norges Bygder (1934): Ole Andersen Beitdokken fra Fron i Gudbrandsdalen møter vi første gang i Østerdalen på søndre Joten i Sømådalen […] I folketellingene for Fronsbygdene er under 1801 nevnt maleren Ole Andersen […] Gutten med litt skral helse vokste opp i den avsides grend under knappe kår. […] Allerede ved 24-årsalderen utpeker han seg som en av de aller ømmeste blant norske bygdemalere. […] Sitt første nu kjente opdrag mottok han langt inne på Femundsvidden av prestens medhjelper i Os sogn Tore Nilsen på søndre Joten.

Meyer skriver videre: Hans blomsterkranser, båndsløifene og de fra festepunktene i følsomme kjedelinjer utgående festons (på Joten dannet av liljeblomster i blått

28

FORTIDSVERN

ØSTERDALSSTUA I NØRDSTI er av den helt vanlige typen. Huset har akershusisk grunnplan, med inngangsdør gjennom ei sval rett inn i stuerommet. Fra stua er det dør inn til ‘klåvån’ som har trapp opp på hemsen. Under: Artikkelforfatter Amund Spangen

og hvitt) så vel som selve modelleringen av blomster­ kroner og bladverk, er så særpreget, at dette lille bruddstykke synes å åpne døren for hele Bedokkens 38 år lange arbeidsperiode i Røros-traktene.

Rosemaleren Ole Andersen Beitdokken er godt kjent i bygdene i Nord-Østerdalen. I Nørdsti i Alvdal var han 30 år etter at han malte stueveggene i Jota i Sømådalen. Han malte interiører og møbler – klokkekasser, skap og kister. Det var her han var mest aktiv som maler. Ett av de beste interiørene han har malt er i østerdalsstua i Nørdsti i Alvdal. ØSTERDALSSTUA I NØRDSTI I ALVDAL Østerdalsstua i Nørdsti er av den helt vanlige typen. Huset har akershusisk grunnplan, med inngangsdør gjennom ei sval rett inn i stuerommet. Det er møblert etter tradisjonell skikk med bord og skap slik det var vanlig.

Stuerommet er åpent under røstet. Fra stua er det dør inn til ‘klåvån’ som har trapp opp på hemsen.

Ole Andersen Beitdokken malte interiøret i Nørdsti i Alvdal i 1827. Huset er nok eldre. Her er veggene malt gule med rød brystning. Dørene, skapdørene og høgsetetavla har landskapsmotiv, og på veggene er det malte rammer rundt felt med blomsterkurver med røde roser. I tillegg er det over dørene og høgsetetavla malt girlandere av røde roser, og over døra til kleven en stor laurbærgirlander. Girlanderne er ’hengt opp’ i sløyfer eller ringer. Listverket rundt dørene er marmorert i rødt, blått, kvitt og svart.

ODDENBYGNINGEN I NARJORDET I OS. Oddenbygningen i Narjordet sto ferdig helt på begynnelsen av 1800-tallet. Stilmessig er huset et utprega byhus, men det er plassert i et bygdesamfunn langt fra byen. Den klassisk

ODDENBYGNINGEN I NARJORDET sto ferdig i 1807. Huset fikk mange rom, og det representerte på flere måter noe nytt. Huset fikk ei ny funksjonsfordeling.

Det fikk både sommerstue, vinterstue, snekkerloft, klesloft og gjesterom - alt samla under ett tak. Sjøl om dette var noe nytt, brøt allikevel ikke bonden på Odden fullstendig med tidligere bo- og byggeskikk. Huset ser ut som ei trønderlån, men det er tydeligvis østerdølen som har innreda det.

inspirerte utforminga av fasaden kjenner vi igjen fra flere gårder på Røros, som i sin tur viser til Trondheim. Fasaden har klassi­ sistiske detaljer: Portal, speilmonogram, marmorerte vindusoverstykker.

Låna har satt sitt preg på det trønderske kulturlandskapet i godt over 200 år. Økt velstand gjorde at bøndene begynte å kopiere embetsmennenes og byborgerskapets bygninger. Ofte dreide det seg om ombygging av et eldre hus. Helt på slutten av 1700-tallet bygges den aller første låna i Nord-Østerdalen, men det tok noen år før de ble vanlige på bygdene. I Nord-Østerdalen var det ofte ei tradisjonell østerdalsstue i én etasje med akershusisk grunnplan som ble bygd om til en to-etasjes stuebygning. Oddenbygningen i Narjordet i Os er et eksempel på dette.

Oddenbygningen ble bygd like etter 1800 som en av de første toetasjes stuebygning­ ene i Nord-Østerdalen. Johan Meyer skriver i Fortids kunst i Norges bygder: Det samlede inntrykk av Nord-Østerdals gamle gårds­anlegg blir […] den av naturforhold, arbeidsskikk og husskikk utsprungne løsning i pakt med den ekte funksjonalisme hvori også skjønnhetslengselen får komme til orde.

At denne måtte ytre seg kraftigere, jo rummeligere bondens kår artet sig, er naturlig,

og så ser vi da i de for Rørostrakten rett gode tider omkring 1800 enkelte hovedbygninger reiser sig, ved hvilke det ytre utstyr overskrider det funksjonalistiske prinsipps grenser.

De mest fremtredende av disse herskapelige boliger finner vi på Odden i Narjord og Holm i Nøren, begge i Os sogn. […] Eieren søkte nu mot et passende uttrykk for sin sociale stilling, idet han ved nybygning gjennem bygdens beste håndverkere tok sikte på en fri tilslutning til byenes moderne anlegg. Begge ovennevnte hovedbygningers fasadebehandling viser hen til Røros og Trondheim. Men detaljbehandlingen er merkelig bent frem,

og i begge tilfeller ser vi hvorledes en viss trang til symmetri må lempe sig efter den rumordning, som husskikken krevet. Til den ene side av den rummelige forstue med den dobbelte gatedør ligger sommerstuen alene, til den annen vinterstuen med sine kamre og med sin lille ekstratrapp fra stuen op til overetasjens soverum.

Når det skulle bygges nytt, var det ofte ei gammal stue som ble ombygd og påbygd.

Innafor Røros Kobberverks cirkumferens – og også langt utenom den - hadde Røros Kobberverk forsynt seg grovt av skogen. En måtte pent ty til gjenbruk av materialer

VEGGDEKOR I STUEROMMET i østerdalsstua i Nørdsti.

DØROVERSTYKKE I VINTERSTUA i Oddenbygningen

FORTIDSVERN

29

«DETTE VEGGBORDET MED dekormaling fra 1795 hadde blitt gjenbrukt som ei hylle i snekkerverkstedet der vi hadde oljekanner og slikt stående. Ved en tilfeldighet oppdaga vi at hylla var rosemalt på undersida. Da Johan Meyer var her i Jota i 1933, var nok fortsatt panelbordet på plass på stueveggen», sier Svein Joten som i dag eier gården. ( Møt Svein Joten på s. 74 i dette nummeret av Fortidsvern )

når noe skulle gjøres med et hus. Følgelig er kjerna i mange 1800-talls to-etasjes våningshus ofte ei gammal, énetasjes stue, påbygd i høgda og lengda. Det skal vel godt gjøres å finne et gammalt hus som ikke har gjennomgått forandringer, og når en bygning ble ombygd, ble det gjort på en bestemt måte, etter en viss endringsskikk.

Det som skjedde på Odden under ombygginga var vel omtrent følgende: Først ble taket på østerdalsstua tatt ned. Så ble det tømra på en andreetasje. Så kom det gamle taket på plass. I neste omgang ble huset forlenga. Til slutt fikk det bordkledning på ytterveggene. Også på Odden var det nye huset satt sammen av eldre og yngre deler; ved hjelp av panel kunne fasaden bindes sammen til ei helhet. På Odden ble for eksempel den gamle inngangsdøra som førte rett inn i stuerommet i den gamle østerdalsstua, kabba igjen og skjult bak panelen.

Oddenbygningen er et godt eksempel på hvordan den folkelige bo- og byggeskikken er prega av både kontinuitet og endring.

Folk har vært mottakelige for nye idéer, men samtidig har de holdt fast ved skikker knytta til arbeid og dagligliv de oppfatta som hensiktsmessige. Impulser utafra ble tilpassa lokale forutsetninger. Økonomi, materialtilgang, klima, sosiale forhold, tekniske kunnskaper og ferdigheter resulterte i det en gjerne kunne kalle hjemliggjøring. Både den ’moteriktige’ fasaden på Oddenbygningen og interiøret med møbler og utstyr viser dette.

30

FORTIDSVERN

SØNVIS OLSEN HOLEMOEN I Kunsthåndverket ved Glåmas kilder skriver Johan Meyer: Ingen håndverker i disse strøk er høiere skattet enn Sønvis Olsen fra Høsen i Nøren (1783-1841). Skrædder Ole Sønvissen (1758-1827) overtok gården Høsen, som hans far hadde ryddet. Men opptatt av håndverket og dessuten noe ustadig av temperament forsømte han gårdsbruket.

Konen og de tilvoksende sønner måtte streve des hårdere. Hun het Sigrid Estensdatter

Os (Nysen) og hørte til sognets beste etter.

Under de givne forhold synes ikke Sønvis, den ældste av guttene, å ha nytt noen håndverksutdannelse. 26 år gammel har han dog malt […] det vakre lille hengeskap på Odden, hvor særlig listverkets monokrome ornamenter er delikat tegnet. […] I 1808 blev han gift med gårdjenten på Holemoen i Tynset og tok fra nu av bolig der. I 1920 levde hans sønnesønn Sønvis Olsen, 90 år gammel som føderådsmann på gården.

STUEROMMET I ØSTERDALSSTUA i Nørdsti. Fra venstre: hjørneskap, høgsetetavle, framskap og til venstre for døra står matskapet ved veggen mot ‘klåvån’. Ole Andersen Beitdokken malte interiøret i Nørdsti i Alvdal i 1827.

SOMMERSTUA I ODDENBYGNINGEN i Os, ligger i den søndre enden av stuebygningen.

Over vinduet, innramma av en klassisistisk girlander, står det skrevet: Denne Maling er bekostet af Rasmus KnudSen og Anne JonsDatter 1826. Da maleren malte klokkekassa, har han hatt kinesisk lakkarbeid i tankene. Også i sommerstua har Sønvis Olsen Holemoen skapt rom som preges av materialimitasjoner - silketapet, mahogni og ibenholt

FORTIDSVERN

31

RASMUS KNUTSEN på Odden engasjerte de dyktigste handverkerne i bygda. Høs-Lars er snekkeren som har stått for innredningen, Sønvis Olsen Holemoen har vært maler. Klokkekassa, som Høs-Lars snekra da han var 70 år gammal, er visstnok det siste arbeidet mestersnekkeren gjorde

32

FORTIDSVERN

BILDET VISER DELER av en vegg og ei ’blinddør’ i gjesterommet i andre etasje.Her er det flere eksempler på illusjons­maling: Panelen på veggen er helt glatt, uten profiler. Den er malt rosa og illuderer en (silke)tapet. Marmor var et dyrt og sjeldent materiale og dermed gjevt å imitere.

Legg merke til ’knutene’ i marmoreringa. De tolkes gjerne som ’signaturen’ til Sønvis Olsen Holemoen. ’Ramtreet’ i ’døra’ er malt som en finérimitasjon. ’Dørfyllinga’ er ei skiferplate som har tjent som brannmur bak ovnen på andre sida av veggen. Den har fått stenkmaling og illuderer en fremmed stensort. Dette er Odden-bygningen.

BRYSTNINGEN BAK DET vesle bordet er malt som en mahogniimitasjon og veggen over er malt så den illuderer en rosa (silke)tapet.

Fra Odden-bygningen.

Denne uttalte, at både han selv og hans far hadde malt mange stuer i hele Østerdalen – både slettmaling og rosemaling, men samholdt med hva farfar hadde utført, var ikke deres arbeider oppmerksom­heten verd.

LIVET I ODDENBYGNINGEN. Vinterstuedelen i den nordre enden av våningshuset på Odden har ett stort stue­rom og en todelt kleve. Nøyaktig slik var grunnplanen i den gamle østerdalsstua som nettopp var utgangspunktet for den nye Oddenbygningen.

Denne stuetypen var den vanlige over store deler av Østlandet og var dominerende i hele Østerdalen.

Møblerings­planen i stuerommet i Odden­bygningen er den som var vanlig i østerdalsstua: Høgsetet er for enden av langbordet og diagonalt overfor høgsetet finner vi peisen. Matskapet står ved veggen mot kleven, hjørneskapet henger ’riktig’ ved plassen til husbonden.

I minst 200 år var det skikken

som hadde bestemt hvor ’skapet skulle stå’.

Stuerommet i den nye bygningen på Odden fikk dessuten fortsatt alle de funksjonene som stuerommet alltid hadde hatt. Det var et allrom hvor de lagde mat, åt, sov, spant og vov, reparerte redskaper og utstyr, og rommet ble brukt av alle gårdens folk, husbondsfolk, tjenestefolk, unger og gamle.

Noen år etter at stuebygningen på Odden sto ferdig, var den klar for maleren. Det var Sønvis Olsen Holemoen (1782-1841) som fikk oppdraget. Han var en av de aller viktigste utøverne på dette feltet i fjellbygdene.

Malinga i vinterstua ble først ferdig; den er datert til 1822.

Sommerstua, i den andre enden av bygningen, er datert 1826.

På denne tida var de klassiske stilideala moderne, og de nye lånene fikk preg av klassisismen som har rot i den greske og romerske antikken. Her er marmor- og treimitasjoner, blomster

TSH Interiør Design

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS. Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890. torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

FORTIDSVERN

33

og blomsterurner, girlandere med dusker, overflødighetshorn og laurbær­kranser.

RETARDERING Dekoren i romma på Odden deler veggene opp i felter, og rammer inn vinduer og dører.

At veggflatene oftest går fri for dekor, er i tråd med klassisismens smaksidealer. Å dele opp veggene slik det er gjort i stuene på Odden, med en mørk brystning med ei lys veggflate over, ble svært vanlig i distriktet.

Den ‘tyngste’ fargen blir brukt nederst.

Overgangen mellom brystningspanelen og veggen over blir markert med ei list. Lista er ofte malt svart og illuderer ibenholt, og brystningen er ofte malt i en mahogniimitasjon.

Et kjennetegn ved folkekunsten er det en kaller retardering, og som betyr forsinkelse.

Den ’høgre’ kunsten, om vi kan kalle den det, inndeles i perioder etter visse kjennetegn.

En snakker om gotikk, renessanse, barokk, rokokko, Louis Seize osv. Stilkjennetegn og motiver fra disse epokene dukker gjerne opp i folkekunsten lenge etter at de ble avleggs i det miljøet de er henta fra, og elementer fra forskjellige stilepoker blandes og finnes side om side. Det er dette som gjør folkekunsten både tradisjonsbunden og lokalprega. Når en kan fastslå at Sønvis Olsen Holemoen var en av dem som utvikla det klassisistiske

34

FORTIDSVERN

SEIERSKRANS, OVERFLØDIGHETSHORN, GIRLANDERE. Vi ser flere eksempler på illusjonsmaling: Den svarte farga på takliste er en ibenholtimitasjon og veggfargen illuderer tapet. På veggen over senga står det: Denne Maling er bekostet af Rasmus KnudSen og Anne JonsDatter Narjord 1822.

På veggskapet star det Knud Rasmusen Narjord Aar 1807. Det er malt av Sønvis Olsen Holemoen (1783-1841). Interiørdetaljer i Nørdsti i Alvdal

rommaleriet i Nord-Østerdalen fra 1820-åra og framover, så skjer dette mange år etter at denne perioden regnes for å være over ute i Europa. Arbeidene deres viser imidlertid klart at de har som forutsetning forbindelser med omverdenen, med andre bygder, med byen, med den store verden.

Rasmus Knutsen på Odden engasjerte de dyktigste handverkerne i bygda. Høs-Lars er snekkeren som har stått for innredningen, Sønvis Olsen Holemoen har vært maler.

Klokkekassa, som Høs-Lars snekra da han var 70 år gammal, er visstnok det siste arbeidet mestersnekkeren gjorde.

SOMMERSTUA PÅ ODDEN er et eksempel på hvordan veggene ble delt opp i felter: En mørk brystning med ei lys veggflate over ble svært vanlig i distriktet. Overgangen mellom panelet og veggen over ble markert med ei list, ofte malt svart for å illudere ibenholt mens brystningen gjerne var malt for å illudrere mahogni.

Sommerstua ligger i den søndre enden av stuebygningen. Over vinduet, innramma av en klassisistisk girlander, står det skrevet Denne Maling er bekostet af Rasmus KnudSen og Anne JonsDatter 1826. Da maleren malte klokkekassa, har han hatt kinesisk lakkarbeid i tankene. Også i sommerstua har Sønvis Olsen Holemoen skapt rom som preges av materialimitasjoner - silketapet, mahogni og ibenholt.

FREMMEDARTA LANDSKAP Dørene på Odden viser fremmedarta landskap med hus og trær, motiver som har bakgrunn i 1700-tallets elitemaleri, i rokokkoen og romantikken. Folkekunstneren blander elementer fra forskjellige stilperioder. Han er ikke så nøye på det, men plukker opp og bruker det han synes om! Folkekunstneren er uten ‘akademisk’ opplæring. Han snapper opp knep og idéer der sjansen byr seg.

Bildemotiva har han sannsynligvis fra løse trykk som er i omløp, og mye har han sikkert lært gjennom personlig kontakt med andre malere. Ramtreet i dørene på Odden er malt

som en finérimitasjon. Finér og eksotiske treslag var høgste mote som ga status i byog overklassemiljøer. På bygdene mangla en både materialer, kunnskaper og teknisk ferdighet. Derfor var det maleren som måtte trå til. Både døra og sengeskapet på kammers­loftet er det Sønvis Olsen Holemoen som har malt. Stolen i kammerset har en engelsk rokokkostol som forbilde, og er snekra av Høs-Lars.

VAKKERT DEKORERT DØR i andre etasje på Odden.

Kilder: Borgos, Randi og Amund Spangen: På Sta’a og uti markom. Eget forlag Amund Spangen. 2001, 2002.

Dahle, Kolbein, Eir Grytli, Dag Nilsen: Trønderlåna. Det midtnorske våningshuset. Det Norske Samlaget Oslo 2005.

Meyer, Johan: Fortids kunst i norske bygder Østerdalen I, 1934.

Meyer, Johan: Kunsthåndverket ved Glåmas kilder.

Spangen, Amund: Bygge og bo i Nord-Østerdalen. Bonytt, 1993.

Spangen, Amund: Øst på dalom. Eget forlag. 1996.

Kilder: Hosar, Kåre: Ole Andersen Beitdokken. Hemgrenda 1996.

Spangen, Amund: Bygge og bo i Nord-Østerdalen. Bonytt. 1993.

Spangen, Amund: Øst på dalom. Eget forlag. 1996.

FORTIDSVERN

35

VERNEKAMP I KONGSVINGER

STORHOTELL MIDT I BYPARKEN? Byparken i Kongsvinger ble i 1925 gitt i gave til byens innbyggere. Siden har det engang så folkekjære forlystelsesområdet krympet bit for bit, mens bygningene har forfalt eller blitt revet. Nå har tre utbyggere inngått en avtale med kommunen om å få sikre seg restene – som tomt til et seks-sju etasjers hotellbygg.

Tekst: John Fulland, Bjørn Sverre Hol Haugen, Øystein Nordfjeld og Paul Larsson

IDÉSKISSE TIL NYTT hotell i Byparken.

Illustrasjon: Link arkitektur

36

FORTIDSVERN

DEN ENE DAMMEN i Byparken inneholdt tidligere skulpturen «Nøkken», laget av Ole Boger. Den ble satt ut hver sommer fra før 1935 til 1987, men nå er den sporløst forsvunnet. Nå kan også parken selv forsvinne.

Foto: Larsson, Nasjonalbiblioteket.

M

ange steder opplever et press på områder og bebyggelse av kultur­historisk verdi. Ofte er dette områder som ligger sentralt i våre byer og tettsteder. Det finnes et press om å øke tettheten, ofte med gode hensikter som å få ned bilbruken og redusere antall parkeringsplasser. Det skal bygges sentrumsnært.

Samtidig opplever mange steder en stagnasjon eller tilbakegang både innen handel og bosetning. Standardsvaret på dette fra kommunenes side er å tilrettelegge for at utviklere og entreprenører bygger. Da bygges det høyt og sjelden i tråd med eksisterende bebyggelse samtidig som kommunene strekker seg langt for å oppfylle utbyggernes

ønsker. Kongsvinger er et eksempel på dette med flere prosjekter på trappene. Her skal et av de mest omstridte beskrives, planene om å bygge storhotell i byens park.

EN GAVE TIL BYEN INNBYGGERE Byparkens historie strekker seg tilbake til 1920-tallet. På det tidspunkt besto Kongs­ vinger stort sett av bebyggelsen oppunder festningen på Tråstad­berget, noe spredt bebyggelse i hva som senere ble sentrum og bebyggelsen i forlengelse av jernbanestasjonen på sørsiden av Glomma.

Det opprinnelige arealet for Byparken, som nå ligger sentralt i byen ved siden av både skoler, kommunehus og teater, ble

BYPARKEN ENDTE OPP med store, ubenyttede områder.

Trolig var folkemuseet tiltenkt en plass der det på dette flyfotoet fra 1970 fortsatt var grønt. Da var allerede Glåmdal Husmorskole prosjektert der.

Foto: Widerøe, Nasjonalbiblioteket.

FORTIDSVERN

37

REGULERINGSPLANEN FOR MIDTBYEN ble aldri gjennomført helt som kartet viser.

Foto: Fra Olaf Brynn: Kongsvinger (1929)

kjøpt av «Selskabet for Kongsvinger Bys Vel» som var stiftet allerede i 1885.

Området ble kjøpt av familien Schøyen på Tråstad gård og gitt i gave til byen i 1925. Finansieringen kom fra overskuddet i «Kongsvinger Øl- og Vinsamlag», der alkoholsalget skaffet sikre inntekter.

Til å planlegge parken hentet Kongsvinger by den fremste landskapsarkitekten i landet.

Han het Olav L. Moen og var nettopp tilsatt som den første dosent (senere professor) i hagekunst ved Landbrukshøgskolen på Ås. ØNSKET FOLKEMUSEUM I PARKEN Da Kongsvinger bystyre i 1920-åra vedtok ny reguleringsplan for Midtbyen og gikk i gang med å knytte Øvrebyen og Stasjonssida sammen, hadde diskusjonene om et eget museum for Solør-Odal allerede pågått lenge. Nå så museumsforkjemperne fra så vel historielaget som ungdomslaget Varden en mulighet: museum i den planlagte natur­ parken i Kongsvinger.

38

FORTIDSVERN

ANNONSE FOR ÅPNINGSARRANGEMENTET i Byparken sommeren 1925.

Høsten 1922 sluttet et enstemmig bystyre seg til «tanken om oprettelse av et folkemuseum paa Kongsvinger» (Indlandsposten 7. november 1922). De bevilget også kr 11.600 til naturparken i Midtbyen.

Nærmere realitet enn i åra 1922–1925 var museet aldri. Etter hvert som bystyrets planer for naturparken skred fram, ble museet flyttet på, men aldri gitt opp. Bystyret engasjerte

dosent Olav L. Moen for å tegne en detalj­ plan for naturparken. Historielaget lånte penger fra Kongsvinger Bys Vel for å betale Moen det han måtte ha ekstra for å inkludere museet i de nye planene, og alt så lovende ut.

«Bystyret vedtar docent Moens vakre plan for anlægget og museumskomiteens forslag om museets beliggenhet.» Slik lød Indlandspostens gjengivelse av bystyremøtet i Kongsvinger 25. februar 1924. Moen gjorde selv rede for planen i møtet, og uttalte om museet: «Som plass for folkemuseet har jeg fæstet mig ved kvartal 62, der maatte by udmerkede muligheter. Der er flat engmark, kupert skogmark, hovedheldning mot syd og elven og en udmerket forbindelse med byen gjennem parkterrænget. Jeg skulde tro at man her meget let vilde kunne skaffe de gamle bygninger karakteristiske omgivelser.»

Mens det var gode utsikter til kommunal støtte og fri tomt i sentrum, samlet historielagets museumskomité inn flere hus og la på lager. Nå hersket det optimisme for det

TRAPPEANLEGGET, KALT TRIANGELEN på folkemunne, var et yndet sted for fotografering. Her holder Russen tale en gang på 1960-tallet.

Foto: Fra boka Selskapet for Kongsvinger Bys Vel gjennom 50 år (1935), Foto: Torbjørn Tjernsberg, Kongsvinger museums fotoarkiv.

Til å planlegge parken hentet Kongsvinger by den fremste landskapsarkitekten i landet etterlengtede museet, og i 25-årsberetningen for ungdomslaget ble det bramfritt slått fast: «Museet er trygda naa, og ingen makter aa slø de overende» (Mandt 1925:118). Slik skulle det slett ikke gå.

ARKITEKTTEGNET PARK AV HØYESTE MOTE Omkring 1920 kan vi si at det var en «nyklassisk» stil som var den rådende, for park så vel som for bygninger. Disse park­ idealene var et klart brudd med 1800-tallets stil. Nå var det mindre kunstferdig, færre prikkfrie singelganger og et uttrykk som var nærmere den såkalt uberørte naturen.

Likevel var ikke nyklassisistiske parker så radikale som det som skulle komme etter, funksjonalismen.

Idealene for parken på Kongsvinger var en «naturpark». Den skulle se ut som den ble liggende igjen som et urørt område inne i den nye bydelen. Selvsagt skulle den være tilrettelagt, og det uberørte og naturlige var bare tilsynelatende. Men selve terrenget fikk ligge urørt, med høydedraget, med berg i

dagen og kuperinger. Bygd på det naturlige terrenget skulle det etableres siktlinjer, stier, vannbasseng og utvalgte bygningselementer.

Olav L. Moen fikk et stort område til disposisjon, og han fikk temmelig frie tøyler.

Moens parker skulle ikke være for pertentlige, hevder Karsten Jørgensen, som har analysert Moens parksyn. Hans parker er på sitt vakreste like før frodigheten tar overhånd, skriver Jørgensen. Det er da kontrasten mellom det som er bygd og det som vokser er størst.

En slik park var det Moen tegnet for Kongsvinger. Den beholder terrenget og utnytter det for utsiktspunkter og akser.

Det lett rufsete naturpreget kombineres med strenge, formale parkelementer som trapper, port og oppmurt samlingsplass. Om funksjonalismens forklaring er «saklig», kan nyklassisismens være «verdig».

Naturparken åpnet med et stort ungdoms­ lagsstevne St. Hans 1925, men alle som ytret seg var enige om at det ville ta lang tid å ferdigstille både park og museum. Tidene var dårlige, bankene gikk inn i ei krise som

ledet mange til konkurs, og avisene var fulle av tvangsauksjoner. Mens museums­ forkjemperne ventet på bedre tider, lå husene de hadde kjøpt inn dårlig lagret. Noe gikk det sopp i, andre deler råtnet til slutt opp. Det tiltenkte museumsområdet bak dansegolvet lå lenge ubrukt, og noe friluftsmuseum i Byparken ble det aldri.

DE OPPRINNELIGE BYGNINGENE En park forandrer seg mye gjennom godt over 90 år. Parken ligger naturlig på en forhøyning, og før var det slik at når man kom opp bakken fra Stor­gata så kom man til Restaurant­bygget. Her ligger det nå en ny lekefestning. Bygget hadde innlagt strøm og vann, men det fantes ikke toaletter.

Det fungerte egentlig som et kjøkken, ettersom det ikke var sitteplasser innendørs.

Sitteplassene var opparbeidet langsmed kjøreveien og ut mot publikumsplassen, og bare adskilt med en murforhøyning og et stengsel. Etter noen år ble det bygget skråtak over sitteplassene.

Dansegulvet var ovalt, med noe som lignet en veranda i hver ende. Det lå på høye påler ut fra serveringen i retning mot Rådhuset. Man kunne komme inn på gulvet via en trapp fra serveringen, eller direkte fra publikumsplassen via den ene verandaen mot scenebygget.

INDLANDSPOSTEN brakte ei tegning av publikumsplassen, dagen etter åpningen sommeren 1925.

SVEIN TROSDAHL legger ned krans ved krigsminnesmerket i Byparken i 1988.

Foto: Torbjørn Tjernsberg, Kongsvinger museums fotoarkiv.

FORTIDSVERN

39

Scenebygget lå tvers over publikums­ plassen mot der som svømmehallen ligger i dag. Scenebygget lå 1,5 meter over selve publikumsplassen, noe som ga en god scenehøyde, slik at svært mange kunne se det som foregikk. Selve huset var bygget med gode akustiske egenskaper, slik at en person med god stemme, eller et enslig musikk­ instrument, kunne nå over tusen tilhørere uten mikrofon!

Huset var en arkitektonisk genistrek ved at skråtaket og takpappen fortsatte ned fra scenetaket, over garderobehuset og helt ned til bakkenivå i bakkant, noe som ga svært begrenset behov for vedlikehold. Huset hadde innlagt strøm, men ikke vann eller toaletter. Bekvemmelighetene for artistene var svært begrenset, og rommene fungerte egentlig som lagerrom.

Foran scenebygget ble det anlagt en platting som skulle fungere som dansegulv, men ettersom det lå under åpen himmel, var dette ikke vellykket. Ved store arrangementer ble det satt ut en mengde benker for de fremste tilskuerne på denne plattingen.

TRAKK NORDENS STORE ARTISTER Byparken var mye i bruk. To ganger i året var den arena for store Markensshow med landets og Nordens største artister.

Kongsvinger ligger tett ved svenskegrensa og mange kjente svenske artister har opptrådt i parken. For unger i bydelen var Byparken et eldorado! «Cowboy og indianere» og «pol’ti og røvere» ble lekt innenfor parkområdet.

Byens dammer var også eksotiske, unggutter har fanget salamandere der lenge før de ble rødlistet.

Det var dansetilstelninger i byparken både på onsdags- og søndagskvelder. Publikum strømmet til og betalte gjerne fem kroner for å få sin «standard kontrollseddel» med riktig farge. Både svenske og norske danseorkestre ble engasjert og spilte sine fire timer på den trange musikkverandaen. Publikum kom fra byen, kommunen, men også fra Odalen, Nes og Sverige. Det var i Byparken det skjedde!

Uteserveringen holdt åpent på dagtid i helgene, men beboernes oppslutning om dette var ubetydelig.

DE FØRSTE INNGREPENE Fra slutten av 1960-åra gjennomgikk parken store endringer. Den hadde ligget urørt i over 40 år, men spesielt den bratte kanten ned mot Storgata irriterte mange. Trappen opp i

UTESERVERINGEN før det ble bygd tak over den.

40

FORTIDSVERN

Publikum kom fra byen, kommunen, men også fra Odalen, Nes og Sverige. Det var i Byparken det skjedde! parken, som ble kalt Triangelen, ble revet i 1967. Fjellskrenten den lå på ble sprengt ned og jevnet ut, slik vi ser det i dag. Samtidig forsvant den staselige hovedporten for å lage bredere kjørevei opp til dammene. Ingen vet hvor smijernsportene ble av.

Parken lå brakk til det nye scenebygget nede ved folkeskolen sto ferdig i 1973.

Scenebygget med dansegulv var tegnet av arkitekt Jørgen Motzfeldt. Tanken var at publikum skulle kunne sitte i gresskråningen opp mot den gamle publikumsplassen og følge opptredener inne på den nye scenen, men solretningen var ikke gunstig. Dessuten var taket noe for lavt for å kunne utnytte hele skråningen, samt at avstanden til scenen ble for stor for intimitet. Etter hvert ble den gamle scenen revet, og det samme skjedde med trappeanlegget inne i parken.

DET SIES AT Benny Andersson komponerte slageren «Sunny Girl» på hotellrommet i Kongsvinger etter opptredenen i Byparken.

Serveringsbygget og dansegulvet oppe på toppen var forfalt, og i 1974 bygde kommunen ny uteservering, også den etter Motzfeldts tegninger. Det var uteservering i Byparken gjennom hele 1980-tallet, men til høstmarken i 1992 var det slutt, og i november samme år ble anlegget revet.

DET SPISES STADIG AV PARKEN Ingen har så langt maktet å dokumentere den opprinnelige størrelsen på parken, men det var i utgangspunktet et stort område. Etter hvert som byen vokste, kom deler av den under press. Det ble bygget yrkesskole 1962 og senere husmorskole på en del av tomta.

I 1988 ble Kongsbadet anlagt i en del av parken, og det er senere regulert et område ved siden av denne til utbygging. Deler av det nybygde biblioteket ligger dessuten med en del inn i parkområdet, hvor 1970-åras scene tidligere var.

I 2015 igangsatte Kongsvinger kommune arbeidet med å utvikle planen «Kongsvinger 2050», en bystrategi med overordnede rammer og føringer for byutvikling, arealbruk og transportsystem for de neste tre tiårene.

Prosessen var omfattende og med bred medvirkning fra politikere, innbyggere, næringsliv og offentlige etater. Organisasjonen Positiv byutvikling, der undertegnede er medlemmer, deltok også.

Strategiplanen med handlingsprogram ble vedtatt av kommunestyret i Kongsvinger, Fylkesrådet i Hedmark, Statens Vegvesen og Byen vår i mai 2017, og i august ble en samarbeidsplan mellom de sentrale aktørene signert. Planen la til grunn at Byparken skulle bevares slik den er i dag.

Samme høst igangsatte Kongsvinger kommune et parallelloppdrag for Sentrum syd, og i februar 2018 forelå de første utkastene. To

av de tre arkitektgruppene foreslo bygging av et fremtidig sentrumshotell på Stasjonstomta.

Drøyt to måneder senere, mens blekket knapt var tørt på «Kongsvinger 2050»-avtalen og parallelloppdraget for Sentrum syd fortsatt ikke var fullført, slapp lokalavisen Glåm­dalen nyheten om at tre lokale investorer har bedt kommunen om å få kjøpe en del av byparken for å bygge et 6–7 etasjers hotell. Planene hadde i stillhet blitt presentert for Formann­skapet to uker tidligere, og investorene gjorde det klart at dette var den eneste lokasjonen de ville bygge hotell på. De ønsket også politisk behandling av en opsjonsavtale på tomten i de førstkommende formannskap- og kommunestyre­møtene. Allerede den 13. juni 2018 vedtok formannskapet igangsettelse av planprosess, fremforhandling av opsjons­ avtale og samarbeidsavtale for planprosessen. Kommunestyret behandlet og vedtok det samme en drøy uke senere, dog ikke enstemmig.

PRIVATISERING AV DET OFFENTLIGE ROM De første reaksjonene, særlig i sosiale medier, syntes å være overveiende positive til planene om hotell i Byparken. Kongsvinger trenger nyetablering og utvikling i sentrum.

Næringsutviklingen går tregt, og det ble også argumentert med at byparken hadde forfalt og ikke ble brukt. Prospektfremstillingene i media fikk bygget til å se både koselig og lite ut, noe som knapt ga et sannferdig bilde.

Blant de første som kom med kritiske innspill var gruppen Positiv byutvikling, som i begynnelsen av mai 2018 hadde et åpent brev til kommunen publisert i lokalavisen Glåmdalen. Argumentet var at parken var en gave, en felleseiendom for byens innbyggere; bygget som ble foreslått ville spise opp det meste av hva som var igjen av parken. Med hotellbygg på foreslåtte plass ville sollyset forsvinne, og det som ble igjen av park­området ville fremstå som hotellets grøntareal, ikke en offentlig plass. Og hva med andre alternativer? Det lå allerede flere

SELV OM BYPARKEN AMFI var omstridt og kanskje aldri helt vellykket, rommet anlegget mange store begivenheter. 21. juni 1985 samlet bortimot 3000 seg der for å se og høre Bobbysocks; de hadde vunnet den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix det året.

Foto: Anne Margrethe Sjønneng.

hotellplaner for byen på tegnebrettet, mens utbyggerne fremstilte det som om noe slikt ikke var tilfelle. Senere engasjerte en rekke seg, blant andre Fortidsminneforeningen, som sammen med Kongsvinger historielag påpekte de kulturhistoriske verdiene ved parken.

HVA NÅ, KONGSVINGER? 6. september 2018 ble opsjonsavtalen med noen mindre justeringer vedtatt av både formannskapet og kommunestyret. Utbyggerne ble gitt en opsjon på ti år. Etter dette er også samarbeidsavtalen mellom kommunen og investorene om planprosessen inngått.

Her ble det også klart at planprosessen må inkludere en konsekvensanalyse. Hvorvidt Byparken ofres til fordel for hotellutbygging, hviler således på resultatet av planprosessen og hva politikerne går inn for når resultatet foreligger.

Positiv byutvikling avholdt folkemøte på Kongsvinger den 16. januar 2019, hvor flere av de undertegnede holdt innlegg. Responsen var god.

Det er flere forhold som er verdt å understreke, som man har sett ved lignende prosesser på Kongsvinger og i andre kommuner.

Det inngås avtaler, og det snakkes sammen mellom politikere og næringsdrivende i lukkede rom. Kommunenes egne planprosesser og byråkrati holdes ofte utenfor.

Beslutninger presses gjennom raskt for at det ikke skal oppstå diskusjoner. Politikere tør sjelden stille spørsmål ved prosessene fordi de da raskt kan anklages for å strø sand i maskineriet og å være mot utvikling. Private investorer sitter med betydelig makt, de «eier» arkitekter og andre fagpersoner og kan raskt true med å avlyse prosjekter om de ikke får det som de vil. Kort sagt synes mange av de normale kjørereglene å brytes.

Det er også vanlig at prospekter utarbeides og fremstilles slik at det ikke gis en riktig forståelse av størrelser, areal- eller material­ bruk. Når byggene først står der kommer reaksjonen, det var ikke slik vi trodde det skulle bli.

I saken angående hotellplanene er det muligens to «utenforliggende» elementer i parken som vil kunne være avgjørende. Det ene er en bauta, et krigsminnesmerke som hedrer krigens falne som i tilfelle hotell må flyttes til en annen plass. Det andre er en dam med rødlistede salamandere.

I AUGUST 1981 innledet Arbeiderpartiet valgkampen i Byparken Amfi. Der samlet statsminister Gro Harlem Brundtland sammen med Oddvar Nordli og Olof Palme over 700 tilhørere.

Foto: Fra Jens Haugens fotoserie i Glåmdalen.

FORTIDSVERN

41

SATTE I STAND GAMMELT GÅRDSBRUK PÅ KOPPANG I ØSTERDALEN

GLOBAL INNSATS MED GLASSVERANDA Tre kilometer øst for Riksvei 3 i Stor-Elvdal kommune har Pål Seppelæ og familien hans bygget et liv med bygningsvern og egne grønnsaker for å slippe unna forbrukersamfunnet. For 12 år siden brøt de opp fra Tromsø, hans hjemby, vekk fra bylivet, på jakt etter en gård i ren luft hvor det var mulig å leve for mindre penger og mer tid til økt livskvalitet.

Tekst og foto: Ivar Moe

PÅL SEPPELÆ LEVER og ånder på gården Lillestu i Koppang. Her har han og kona Elisabeth Hovde brukt 12 gode år på å sette i stand gården, og leve i pakt med sine ideer om miljøvern, egenprodusert mat og bygningsvern. –Å bruke tid og krefter på å reparere og istandsette er i seg selv en handling som går mot forbrukskulturen, hvis vi ser det i et større bilde, sier han.

42

FORTIDSVERN

V

alget falt på Lillestu gård på Koppang, et ganske slitent gårds­anlegg med seks bygninger, hovedhus, kårbolig som er dagens bolig, stabbur, eldhus, fjøs og låve i en vinkelbygning. En seter med fire bygninger følger med. Hele anlegget er på 730 mål med en skogteig og jord til grasproduksjon.

Hoved­huset er bygget før 1777, mens de øvrige bygningene er noen år yngre. De så også på andre anlegg, i Gudbrands­dalen, der de syntes at riksveien lå for tett innpå.

Der ble det for mye støy for Pål Seppelæ og kona Elisabeth Hovde. Den gangen var barna Simen tre år og Nora ett år.

-Vi søkte på nettet etter en gård. Vi skulle allikevel på ferie til Gjøvik, der kona mi kommer fra, og besøke hennes familie. Da vi gikk av hurtigruta i Trondheim, kjørte vi Østerdalen sørover. Vi kom innom Koppang en fin juli formiddag for 12 år siden. Da var det ingen folk her, så da kunne vi sette oss på benken der borte ved stabburet, i det fine været. Ojojoj, det var den fine opplevelsen vi fikk av tunet. Det er jo for galt at sånne her plasser skal gå til grunne, tenkte vi.

Pål Seppelæ har bak seg en studietid med mye filosofi. Hans yrkesbakgrunn er 17 sesonger ved Fjellheisen i Tromsø. Elisabeth Hovde er lege. Men de kom ikke til Koppang uten noe erfaring fra bygningsvern.

- Vi hadde jo hatt et gammelt hus i Tromsø, fra 1921. Det huset var også et restaurerings­ prosjekt. Det var et veldig givende

HOVEDHUSET PÅ LILLESTU er en vakker bygning fra 1777. Syllstokkene måtte skiftes og svalgangen står på nytt virke av malmfuru.

FORTIDSVERN

43

DETTE ER KÅRBOLIGEN, der familien på Lillestu bor i dag. Glassverandaen på dette huset har de kopiert over på hovedhuset.

prosjekt. Jeg lånte kittlampe av Sveinulf Hegstad i Fortidsminneforeningens lokallag i Tromsø. Det var i 1990. Huset var urørt.

Det hadde bare forfalt. Det var god skifer på taket, ovnene inne var i orden. Vinduene var opprinnelige. Det ble det til at jeg skiftet ut minst mulig, for å ta vare på alt. Huset fikk Fortidsminneforeningens vernepris, og når huset fikk vernepris, så var baksiden av medaljen at de manglet folk i styret, forteller Pål Seppelæ med et smil.

STYREMEDLEM I FORTIDSMINNEFORENINGEN -Så dermed kom jeg inn som styremedlem i Fortidsminneforeningens lokallag i Tromsø i

1994. Der traff jeg jo flotte folk, selvfølgelig.

Fortidsminneforeningen er et overskuddsprosjekt med overskuddsmennesker som skjønner at nåtiden ikke bare er et øyeblikk, uten den fortiden som har skapt det.

Vi sitter på glassverandaen i hovedhuset.

Den er en nybygget kopi av glassverandaen til kårboligen. En slik veranda er et godt sted å la tankene flyte og lete etter nye kyster for sine refleksjoner. Etter noen timer er det lett å forstå at bygningsvern og filosofi henger sammen på Lillestu gård. Pål Seppelæ og Elisabeth Hovde har organisert et liv hvor han ikke er i lønnet arbeid og hun jobber som anestesilege på Tynset sykehus.

-Jeg skjønte tidlig at den hvite mann er på

VÅRT FØRSTE BESØK på «Lillestu» sommeren 2007. «Denne gården trenger hjelp», tenkte vi, og slo til, forteller Pål.

44

FORTIDSVERN

villspor. Og verre; når han skjønner at han er på villspor, dobler han innsatsen. Hvordan skal vi kunne leve et liv med hodet hevet når vi representerer en kultur som er i ferd med å ødelegge et tre og en halv milliard år gammelt mesterverk? Derfor har jeg ingen seriøs karriere å vise til, sier han.

Elisabeth er på jobb på Tynset da jeg besøker gården. Men Pål snakker fint på vegne av begge. De er felles om det meste, kanskje bortsett fra grønnsakene. Hun er landbruksministeren, som han sier og fornøyd forteller at de har fire frysere fulle av lokale godsaker i form av kjøtt, fisk, bær og grønnsaker.

-Hvorfor gjør vi dette? Vi tenker at miljøvern har noe med lavere forbruk og økt sjølbergingsgrad å gjøre. Gjerne kortreist og giftfritt. Globalisering og urbanisering produserer hjelpeløse konsumenter i mye større grad enn i tidligere tider, der hvert småsamfunn måtte være sjølberget på det meste. Den moderne urbanist er gjerne påført en disiplinerende gjeld som lett bringer tankene mot gullbur og hamsterhjul der personlig ansvar for egen livsutfoldelse og CO2-avtrykk er oppslukt av de ytre krav til økonomisk vekst i alle retninger. «Samfunnet blir alt, mennesket intet», som filosofen Henri Frédéric Amiel skrev i sin dagbok.

GLOBAL ØDELEGGELSE -Jo mer urbanisering, desto mer global ødeleggelse. Men hvis vi er flere som øker sjølbergingsgraden, og setter ned forbruket, kan vi lettere bli en større del av løsningen, og en mindre del av problemet. Nå har vi en gammel gård, som var veldig forfalt, men strengt tatt var det jo bare ti prosent av

SVALEGANGEN ISTANDSETTES. 90% var bra, bare de nederste 10% måtte det gjøres noe med.

DETTE ER LOFTET for overnatting og mat for gardsfolkene. Matklokken er et godt kjennetegn.

RØYKSTUA ER ENNÅ solid etter bruk i mer enn 100 år.

SVALGANGEN STÅR OPPREIST på nytt virke av malmfuru og et betongfundament som ikke vil vises når vi er ferdige. Mellom betong og svillstokk skal det stables en steinmur.

bygningene som var ødelagt. Stort sett den nederste delen; svillstokker, gulv, fundamentering og stigende jordband gjennom hundreårene. Her var alle tak tilnærmet tette, sier han.

Han har en tydelig oppskrift på god samvittighet og miljøgevinst. Han vil at vi skal sette i stand fornybare hus, hvor det ikke er brukt giftstoffer, og hvor det ikke er brukt plast, men hvor det er husmose i meddrag­ ene, mellom tømmerstokkene. Det skal være resirkulerbart og nedbrytbart.

-Å bruke tid og krefter på å reparere og istandsette er i seg selv en handling som går mot forbrukskulturen, hvis vi ser det i et større bilde.

-Her på gården var det så mye som skulle gjøres at jeg innså at – ok – jeg må være en idiot hvis jeg kjøper dette. Å kjøpe seg så mye arbeid! Men det hjelper å være en interessert idiot. Jeg hadde jo restaurert et hus i Tromsø. Jeg hadde opplevd gleden av å sette ting i stand og gått håndverkerne etter i sømmene og lært, sier han.

Familien Seppelæ-Hovde har og en hytte i fjellsiden i Tromsø, bygget i 1937, som de ønsker å istandsette. De har fått penger fra Kulturminnefondet for å sette i stand dekorerte dører og inventar, som er malt av maleren Sverre Mack (1887-1974). Hytta ble tegnet av arkitekt og stadskonduktør Peter Arnet Amundsen (1872-1958), som

har tegnet kinoen Verdensteatret i Tromsø, fra 1915. Og kinoen er innvendig dekorert av Sverre Mack. Arne Willghos Knudsen, som bygget hytta, var venn med Mack og Amundsen. Ting henger sammen og for Pål Seppelæ henger også denne hytta sammen med hans vilje til å klare mest mulig på egen hånd. Men når man når sitt eget inkompetansenivå er det viktig å søke hjelp hos fagfolk. Dekormaler Wenche Wedvik Hagen har allerede lagt sin hånd på Sverre Macks arbeider.

LUKSUSGODE -For oss er det å ende opp som hjelpeløs konsument skadelig for selvfølelsen.

FORTIDSVERN

45

SKIFTE AV BUNNSVILLER på låvebygningen. Fagmann Thom Stensrud ble innleid hver gang Pål nådde eget inkompetansenivå.

Selv­følelsen øker ved å lære seg praktiske ting, det å sette ting i stand, eller det å drive fram en grønnsakåker. «-Frugten av aandens og haandens formæling», som filosofen Peter Wessel Zapffe så som en del av meningen med det hele. Med hodet kan vi vurdere mulige løsninger, med hendene kan vi prøve å fullføre det. En helhetlig og mulig tilfreds­stillelse innenfor en moderne verden hvor alt er blitt ganske smalt og spesialisert. Det er jo et luksusgode i dag å prøve å

være en allsidig tusenkunstner. Det å kunne gjøre mange forskjellige ting, er en del av det gode liv.

Det er ikke et godt liv hvis man er tvunget av gjeld, og må bare gjøre det ene, sier han og vet han er fristilt økonomisk. Han kjøpte et hus i Tromsø for 400 000 i 1990, og solgte det for fire millioner 2006. Lillestu gård kjøpte de for 3,4 millioner i 2007. De har grasproduksjon som de selger til naboen, stor nok til at de kan hente ut de fordelene som kan følge med et gårdsregnskap.

ELISABETH HOVDE OG Pål Seppelæ ønsket seg bort fra konsumentlivet i byen. Løsningen var et fysisk aktivt liv på Lillestu gård, et valg de ikke angrer på.

SPUNSING AV ORIGINALT kledningsbord der nedløp fra takrenne hadde vært lekk.

46

FORTIDSVERN

-Jeg var heldig og traff tiden. Vi hadde ikke lyst til at barna våre skulle vokse opp i by. Vi ville at de skulle ha rein luft.

Vi har det miljøvernperspektivet at hvis ungene vokser opp på landsbygda blir de i mindre grad hjelpeløse konsumenter.

Vi tenkte at dersom vi skulle restaurere en gård, så blir det mye praktisk arbeid, og det kommer også ungene til å se på og delta i. Fruen hadde lyst på åker, og med det valget ville vi ut av by, og jeg ville gjerne ha noe å gjøre mens ungene vokste opp, kan du si. Så da passet det med å restaurere et gammelt gårdsbruk.

Ungene her har hatt en barndom med foreldre som stort sett har vært hjemme.

-Hvorfor får du en slik dragning mot et gammelt tømmerhus?

Da vi kjørte forbi her for 12 år siden, så vi et nydelig tun som ligger borte fra by, men samtidig sentralt i et kommunesenter, med nødvendig infrastruktur. Togstasjon, skole og butikk. Her er en plass hvor du har alt du trenger. Og så slipper du unna alt

OVER EN DEMONTERT skillevegg skjulte det seg en skatt, riktignok overmalt, men det er mulig å gjøre noe med!

ROMMENE I HOVEDBYGNINGEN er vakkert bragt tilbake til sin opprinnelige tilstand.

EN KJØKKENKROK MED en solid og velholdt gammel ovn, er alltid stemningsskapende.

STUA I HOVEDBYGNINGEN har en vakker klebersteinpeis. Men dette er en lyspeis, for å samles rundt med håndarbeid. Gulvet er lagt med bord fra egen skog.

det du ikke vil ha med på kjøpet. Trafikk, kjøpesenter, støy og sorte brøytekanter. Koppang er trukket tre kilometer vekk fra Riksveien.

Pål Seppelæ har sittet i styret i lokallaget Nord-Østerdalen. Han har hatt mange gode opplevelser med Fortidsminneforeningen.

-Det å bli eksponert for hyggelige folk med hjerte for bygningsvern, har farget min interesse. Jeg hadde jo holdt på med å restaurere hus. Jeg husker en tur med Fortidsminne­foreningen til Indre Troms, der vi traff Roald Renmælmo, som hadde omvisning på en gammel gård som han hadde skiftet syllstokkene på. Der fikk jeg inspirerende impulser som ble med videre.

Til istandsetting av Lillestu har de fått støtte fra Kulturminne­fondet, fylkeskommunen og SMIL-midler fra kommunen.

Pål Seppelæ har deltatt på et kurs i stikke­ legging som ble arrangert av Hedmark fylkes­kommune i 2012. Barfrøstua på Koppang­tunet ble da istandsatt av betydelige håndverkere som Henning Olstad, Steinar Moldal og Jon Bojer Godal.

-Med disse som kursledere samles Norgeseliten i håndverk. Ved slike anledninger er det mye kompetanse og inspirasjon i omløp.

Her kan du spørre og grave, og få tips og råd.

Wenche Wedvik Hagen har restaurert takdekoren i hovedhuset, etter at Elisabeth

Hovde hadde avdekket den med skalpell gjennom to vintre. Det du ikke kan gjøre selv, det må du få hjelp til, og da må du sørge for å være tett på dem som håndlanger og lærling. Det er en av de mange tankene på Lillestu. Elisabeth fikk mange gode tips og råd fra Wenche Wedvik Hagen i linolje­ malingens kunst.

-Når du kommer utenfra, som en fremmed, til et fremmed sted, når du legger arbeidet ditt i det, får du tilhørighet og eierforhold til stedet. Jeg føler meg hjemme nu. Etter 12 år.

Jeg vet hvordan det meste er. Jeg vet at alt er gjort ordentlig, sier Pål Seppelæ.

FORTIDSVERN

47

ATLUNGSTAD BRENNERI sett fra dambskipsbrygga.

Riksantikvaren gikk inn med midler til istandsetting fra 2011, og nå skal brenneriet fredes. Takket være venneforeninga er også bryggeanlegget restaurert, noe som gjør at Skibladner kan legge til med besøkende.

Foto: Tore Lahn

48

FORTIDSVERN

FRA DEN GANG en flaske akevitt kostet kr 1,90.

Foto: Hedmarksmuseet

ATLUNGSTAD: LEVENDE MINNE FRA BRENNERIENES STORHETSTID

«Sju kjørkjetårn og ti brenneripiper» Et etter et ble de lagt ned på 1900-tallet, de mange brenneriene på Hedmarken.

Men Atlungstad Brenneri fra 1855 er bevart, nærmest i sin helhet, og forteller i dag en viktig del av vår nasjonale, industrielle landbrukshistorie, om muligheter i nye produkter, om utnyttelse av biproduktene, om spritforbud og innføring av statlig spritmonopol. Og akevitt produseres fortsatt.

Tekst: Tore Lahn, antikvar i Hedmark fylkeskommune

FORTIDSVERN

49

H

vis en hedemarking skal beskrive et flott utsiktspunkt i sitt nærområde, kan det godt hende hun sier at «herifrå kan du sjå sju kjørkjetårn og ti brenneripiper». Midt på 1800-tallet var det faktisk ti brennerier i drift på Hedemarken, det vil si flatbygdene på østsida av Mjøsa.

I tillegg, hvis sikten var god nok, kunne du kanskje se et par på Gjøvik-sida; på det meste var det seks brennerier på Toten og Gjøvik.

De fruktbare områdene på begge sider av Mjøsa hadde minst tre viktige forutsetninger for å bli et tyngdepunkt i norsk brenneri­ virksomhet: god tilgang på råvarer og brensel, og gode transportmuligheter. Fram til ca. 1820 var det korn som var råvaren på gardsbrenneriene, men før industrialiseringa hadde poteten overtatt. Transportveien var i første rekke Mjøsa, men jernbanen som kom på 1880-tallet fikk også betydning.

Foruten råvarer, skulle det transporteres store mengder brensel, det vil si ved. En fjerde faktor som kunne bestemme lokaliseringa, var tilgang på reint og friskt vann.

En femte, og avgjørende faktor for etableringa – og seinere for avviklinga – av de mange brenneriene, er det vi i dag kaller rammevilkårene; politiske og økonomiske føringer. Sprit har vært produsert i området iallfall fra 1600-tallet, men brennevin har alltid vært et omdiskutert produkt: på den ene sida et populært nytelsesmiddel, som kunne gi god fortjeneste, på den andre sida en vare som hadde – og har – store sosiale omkostninger.

Gjennom tida har myndighetene prøvd forskjellige virkemidler for å løse dilemmaet, eller iallfall balansere fordeler og ulemper, med avgifter og kontroll, forbud og monopol.

I 1840-åra kom det nye avgifter på gardsbrenneriene, og trusler om forbud, som fikk bøndene til å slå seg sammen i interessefellesskap, for å bedre lønnsomhet og trygghet gjennom stordrift og rasjonell, industriell TO VIKTIGE PERSONER for oppbyggingen av Atlungstad Brenneri som et levende kulturminne: brennerimester Asbjørn Hoelstad (t.h.) og tidligere riksantikvar Jørn Holme, som her studerer den 15 meter høye spritkolonnen, der destillasjonen skjer.

Foto: Tore Lahn

ULIKE INDUSTRIEPOKER: Den gamle akevitt­ lager-bygningen, med frørenseriet fra 1960-tall bak til høyre. Ny skifertekking var del av istandsettingen.

Foto: Tore Lahn

50

FORTIDSVERN

AKEVITTLAGERET, brenneriets aller helligste, er sikret med gitter og alarm, men besøkes på omvisningene.

Foto: Tore Lahn

FORFALLET i deler av brenneriet var alt kommet langt da restaureringen kom i gang i 2011.

Foto: Tore Lahn

produksjon.

Disse interessefellesskapene skulle bli begynnelsen på noe som siden har preget norsk landbruk: produksjonssamvirket.

Norges første landbrukssamvirke var Strand Brenneri i Moelv, etablert 1843. Det var 13 år før det første meierisamvirket: Rausjødalen setermeieri i Tolga – også i Hedmark.

PRODUKSJON AV SPRIT OG OKSEKJØTT Brenneriet på Atlungstad ble etablert i 1855, som et samvirkeforetak eid av bønder i

Stange. Det var ikke av de aller første som ble etablert, men det er det eneste av de gamle brenneriene som fortsatt har produksjon. To nærliggende teglverk sørget for stein til murbygg og taktekking. Mjøsa er langgrunn her, så det måtte også bygges ei lang brygge for at båter med ved og råstoff kunne legge til. Friskt vann tok man fra Fjetrebekken, den kalles Brenneribekken litt lenger opp i Stange vestbygd.

En bigeskjeft på Atlungstad og flere andre brennerier var – overraskende for mange

– produksjon av oksekjøtt. Avfallsproduktet fra potetbrenninga, drank, egner seg godt til storfe-fôr sammen med halm, fordi dranken bryter ned ligninet i halmen. Et fjøs med plass til 124 dyr ble derfor tømret opp på sørsida av produksjonsbygget, der drank-­ kummen befinner seg i dag. Før kunstgjødselen kom i 1905, kunne også gjødselen fra fjøset være en handelsvare.

Et komplett brennerianlegg har mange funksjoner som krever sin bygningsmasse.

Sentralt i anlegget står den 15 meter

FORTIDSVERN

51

høye spritkolonnen. Et av kjennetegnene på at en gammel fabrikkbygning faktisk er et brenneri, er gjerne tårnet som er bygget for å gi plass til spritkolonnen. Fyrrom med høy pipe er også et typisk trekk. Det trengs store mengder damp til koking av potetene, for å gi rett temperatur til mesking og brenning, og til oppvarming av lokalene.

I anlegget på Atlungstad utnyttet de byggets høyde, sammen med terrengfallet mot Mjøsa, til å gjøre produksjonen rasjonell: Fra potetmottaket på øvre plan, der kjøre­ tøyer som hestekjerrer, dragkjerrer og laste­ biler leverer råstoff, sørger tyngdekraften for å sende potetene videre til veiing, sortering, vasking og knusing før massen pumpes opp til koking, derfra med damptrykk til mesketankene, og til slutt til brenning. Ferdig sprit og drank tas ut på nedre plan, som også er tilgjengelig for kjøretøyer. Spritlageret befinner seg også på nederste plan.

En annen måte å utnytte etasjene på, var å plassere malteriet over fyrrommet. Før man fant moderne måter å spalte potetstivelsen med enzymer, brukte man malt for å få i gang prosessen. I malteriet ble korn lagt til spiring og malting, med god hjelp av spillvarmen fra fyrrommet.

Bygningsmassen på Atlungstad er omfattende og sammensatt. Tilbygg og nybygg er kommet ved behov. Noen gamle bygninger, som oksefjøs og vedlager, ble revet da tida hadde løpt fra dem. Av de eldste bygningene som er bevart mest autentisk, er kontor­ bygget, med direksjonslokaler og møterom, kjøkken og kvilerom for arbeiderne i loftetasjen. Kontorbygget er forbundet med produksjonsdelen med ei gangbru. Lengst nord finner vi det gamle akevittlageret, som også er et fint eksempel på 1800-talls industriarkitektur. Mellom dette og produksjonsdelen finner vi, med eksplosjonssikre vegger, det imponerende spritlageret, med 12 tanker på opptil 500 000 liter.

Ved sida av industrianlegget står to bolighus. Det nederste og eldste, som riktignok ble modernisert på 1970-tallet, ble bygd som kontor og bolig for offentlig kontrollør, som var lovpålagt. Seinere ble det disponentbolig.

Ovenfor dette ble det på 1920-tallet bygd et bolighus for brennerimesteren.

FRA FORBUD TIL STATLIG MONOPOL Alkoholpolitikken har vært et hett tema for skiftende regjeringer og storting.

Avholdssaken sto sterkt utover i det 20. århundre, ikke minst innafor arbeiderbevegelsen, med krav om restriksjoner og tiltak for å begrense skadevirkningene. Etter en folkeavstemning i 1919 ble det innført fullt forbud mot produksjon og salg, og det samme skjedde i mange andre land.

Men etter kort tid måtte forbudet avvikles, etter bl.a. internasjonalt økonomisk press fra kapitalinteresser, og en eksplosjon i kriminalitet knyttet til smugling og til svart

52

FORTIDSVERN

POTETVASKERIET, det første trinnet i produksjonen av akevitt.

Foto: Riksantikvaren

GJÆRFORMERINGSANLEGGET ER INTAKT, men ikke lenger i bruk.

Foto: Riksantikvaren

DEN ANTIKVARISKE VERDIEN er særlig knyttet til autentisiteten, som igjen henger sammen med at bygninger, inventar og utstyr blir vedlikeholdt og brukt jevnlig. Ingenting er arrangert for å virke ekte, det er ekte.

Foto: Tore Lahn

SPOR AV EN svunnen tid: Utstyr og tabeller for måling av «Brændevinets sande Styrke», alkoholprosenten.

Foto: Tore Lahn

omsetning av ofte tvilsomme og farlige produkter. I stedet tok staten nå over styringa av hele bransjen, gjennom Vinmonopolet, som ble oppretta i 1926. Det ble gjennomført en kraftig sentralisering, og de fleste av brenneriene fra 1800-tallet ble nedlagt.

Et forslag om å samle all produksjon på Vinmonopolets sentralanlegg ble allikevel nedstemt, i stedet ble de gjenværende brenneriene tildelt produksjonskvoter.

Atlungstad ble etter hvert overtatt av Hoff Norske potetindustrier på Gjøvik, og brant

på deres kvote. Hoff, som er en videreføring av det gamle Holmen Brenneri, er nå et topp moderne anlegg som produserer det meste av råspriten her i landet.

Helt til 2008 har Hoff benyttet Atlungstadanlegget som reservebrenneri. Det har betydd at produksjonen har pågått bare en avgrensa periode hvert år, men det har vært tilstrekkelig til at bygninger og utstyr har vært holdt noenlunde i orden – uten å bli modernisert eller fornyet. Resultatet er et komplett og intakt produksjonsutstyr og en

antikvarisk bygningsmasse som har minst like stor historisk interesse, som praktisk og økonomisk. Et annet, og minst like viktig resultat av denne virksomheten er at også kunnskapen om spritbrenning på den gamle måten er blitt bevart.

19 MILLIONER FRA RIKSANTIKVAREN Etter 2008 sto anlegget et par år uten noen drift eller oppvarming. Forfallet begynte raskt å melde seg, med fukt- og frostskader på murer og begynnende råte på

FORTIDSVERN

53

VEGGMOTIVENE «STYREMEDLEMMER» i brennerikjelleren etter behandling og retusjering, malt av kunstneren Rudolf Vie fra Vie gård på Stange, datert 1950-55.

Foto: NIKU

PÅ MALTLAGERETS SYDVEGG er det malt en okse ved et fat, med påskriften DRANK. Drank er et biprodukt av spritproduksjon, som igjen kan brukes i produksjon av oksekjøtt. Bildet er malt på kalkvegg, med ublandede pigmenter i blått, grønt, brunt og rødt.

Kunstneren er sannsynligvis Rudolf Vie. Foto: NIKU

trekonstruksjoner, utsatt for både kondens og taklekkasjer. Samtidig hadde bevarings­ tanken begynt å modnes. Allerede på 1990-tallet hadde Hedmarksmuseet sett på muligheter for en museal bruk av anlegget.

Og i Fylkesdelplan for kulturminner i Hedmark fra 2005 er Atlungstad Brenneri framhevet som et viktig industriminne.

Da det ble planlagt golfbane på åkrene sør og øst for brenneriet, laget Stange kommune i 2006 en reguleringsplan som også omfattet brenneriet, som ble avsatt til formål industri, men med skravur i kartet for bevaring av kulturmiljøet, og bestemmelser knyttet til dette.

Under trusselen om et akselererende forfall, ble det i 2011 tatt grep. Kommune og fylkeskommune allierte seg med sparebanken og lokale energiselskap, samt Hoff og Arcus, og dannet et nytt aksjeselskap som kjøpte virksomheten fra Hoff. I 2012 ble

54

FORTIDSVERN

Atlungstad tatt inn på Riksantikvarens liste over nasjonalt viktige teknisk-industrielle kulturminner. Med den statusen fulgte årlige tilskudd til istandsetting av bygningsmassen i fem år. I samråd med kulturminne­ avdelinga i Hedmark fylkeskommune laget Atlungstad Brenneri årlige planer for prioriterte restaureringstiltak, og etter til sammen vel 19 millioner kroner fra Riksantikvaren, kombinert med både dugnadsinnsats og andre midler, er murer og trekonstruksjoner – herunder vinduer – restaurert, tak tekket, pussa og panelte interiører malt, og tilstanden på bygningsmassen er nå jevnt over god.

POPULÆR PUBLIKUMSATTRAKSJON Samtidig er Atlungstad gradvis bygd opp som en attraksjon, et besøksmål og formidlingssted for brennerihistorien. Dette har også vært et verdiskapingsprosjekt, der

Riksantikvaren og Hedmark fylkeskommune har bidratt til å bygge opp en virksomhet med en økonomi som nå lønner flere ansatte, som tar imot besøk hele året for omvisninger, servering og kulturarrangementer, og samtidig gjennomfører en brenning hver høst, som er åpen for publikum med omviser.

I samarbeid med Arcus er anlegget supplert med utstyr for produksjon av ferdigvare og for tapping, slik at de besøkende nå kan følge hele prosessen fra potet til ferdig tappet og etikettert akevittflaske.

En viktig ressurs for virksomheten er venneforeninga, som gjennom dugnads­ arbeid og ved å selge andelsbrev har bidratt sterkt til suksessen. Et enkelttiltak som neppe hadde vært mulig uten venneforeninga, er gjenoppbygginga av den gamle brygga. Det er et imponerende byggverk, den gjør det mulig for Skibladner å legge til ved brenneriet, og har også rikelig plass for

«SJU KJØRKJETÅRN OG TI BRENNERIPIPER»: Atlungstad sett fra øst, med Nes kirke i bakgrunnen, mellom pipe og tårn.

Foto: Tore Lahn

besøkende småbåter.

Et stadig økende publikumsbesøk har også gitt noen utfordringer. Besøkende trenger toaletter, servering, vrimleareal, framkommelighet og sikkerhet. Atlungstad Brenneri har hele tida forholdt seg til at bygg og anlegg skal bevares mest mulig uendret, og har godtatt at det fra fylkeskommunens side har vært forvaltet som om det var fredet. Det vil det for øvrig bli i år, Riksantikvaren arbeider nå med fredning av hele anlegget, inkludert bolighusene og utendørsarealer.

I samarbeid med arkitektkontoret AS er det funnet gode løsninger der det har vært nødvendig å tilrettelegge for publikumsbesøk. De har funnet fram til et formspråk som tar vare på det industrielle preget, samtidig som det er synlig hva som er tilføyd. Det er bl.a. etablert en ny publikumsinngang ved potetmottaket, her var det tilstrekkelige uutnytta arealer til å få inn bl.a. toaletter, heis og et kjøkken som

betjener serveringa i malteriet.

Samtidig som Atlungstad ble etablert som et formidlingssted, flyttet Arcus ut av det gamle Vinmonopol-bygget på Hasle, og i den forbindelse overlot de hele sin vin- og brennevinshistoriske samling til Atlungstad.

Gjenstander fra tre fullastede semitrailere er nå lagret og registrert, men det er meningen å ta dem i bruk i formidlingssammenheng, sammen med brenneriets egen samling. Etter bygningsmessig istandsetting, og oppbygging av et attraktivt publikumstilbud, gjenstår nå fullføringa av et moderne, nasjonalt museum for brennevin og brennevinsproduksjon.

DEL AV HISTORIEN OM LANDBRUKSINDUSTRIEN For Stange-bøndene som startet det hele i 1855, handlet det om å videreforedle landbruksprodukter, spesielt i år med overproduksjon. Slik sett kan brennevinsproduksjonen

sidestilles med tørrmelkfabrikkene på Hamar og Kapp, eller konservesfabrikken i Brumunddal. Råvarer med begrenset holdbarhet kan videreforedles til holdbare og etterspurte produkter, istedenfor å måtte gå til dyrefôr eller bare kasseres. Brenneriene er en del av fortellingen om den industrien som utviklet seg ut fra landbruket rundt Mjøsa.

Det er grunn til å tro at produktene fra Atlungstad vekker større interesse blant publikum enn tørrmelk og hermetiske erter.

Likevel kan en se for seg at det kunne utvikles et interessant samarbeid mellom produsentene av både råvarer og industri­ varer innen mat og drikke, om å formidle både lokale tradisjoner innen næring og nytelse, og en særdeles interessant industrihistorie. Atlungstad Brenneri har fortsatt potensial til å utvikle seg videre som et attraktivt og meningsfylt sted for opplevelse og kunnskapsformidling.

FORTIDSVERN

55

Vi må ikke glemme hagene Hedmark fylkeskommune, avdeling for samferdsel, miljø og plan startet i 2002 registrering av private og offentlige hageanlegg i Hedmark fylke anlagt før 1960, som et ledd i den regionale verneplanen Kulturminner for Hedmarks fremtid. Både Norsk kulturråd, Riksantikvaren og Fylkesmannen i Hedmark bidro med finansieringen i prosjektet «Nytt Liv i Gamle Hager!».

Tekst: Ingeborg Mellgren Mathiesen, landskapsarkitekt og hagehistoriker, Arkadia Landskap.

U

tgangspunktet for registrerings­ arbeidet var Hedmark Fylkes­ kommunes ønske om å rette søkelyset på historiske hageanlegg i Hedmark som levende kulturminner, som genbank for historisk plantemateriale og som kilder til en hagekultur som er i ferd med å forsvinne.

Man ønsket å formidle at hus og hage hører sammen og at historiske hager utgjør en viktig del av kulturmiljøet som omgir oss alle.

Fylkes­kommunen ville også kartlegge omfanget av historiske anlegg og søke kunnskap

56

FORTIDSVERN

om hvor eierne hentet sin inspirasjon fra ved anleggelse av disse eldste hagene.

Som det første fylket i Norge, ønsket man å utføre registreringer i samtlige kommuner.

Nærmere 150 historiske hageanlegg ble registrert i Hedmark fylke gjennom dette prosjektet, som var et viktig løft for forståelsen av hager som kulturminner både regionalt og nasjonalt. Arkadia Landskap i Stor-Elvdal, ved landskapsarkitekt og hagehistoriker Ingeborg Mellgren Mathisen, utviklet metode for registrering og rapportering.

HVILKE ANLEGG BLE REGISTRERT? For å få et godt sammenlikningsgrunnlag valgte man først å fokusere på historiske hager tilknyttet store og små gårdsanlegg.

På mange av gårdene finnes bygninger og hageanlegg som ble anlagt da situasjonen i skog- og landbruk var en helt annen enn den vi har nå. Arkitektur og hagekunst vitner om at det var optimisme og storhetstid som rådet. Stolthet for tradisjoner og slekters slit ble materialisert gjennom vakre bygninger og storslåtte hageanlegg! Eiernes ønske om

DEN HISTORISKE HAGEN på Hovelsrud, opprinnelig anlagt av Nils Hoel i 1840-årene, slik den fremstår etter restaureringen. Et meget godt eksempel på at eier Marianne Olssøns entusiasme,, innsatsvilje og ikke minst kunnskap er av vesentlig betydning for det anlegget hun og familien forvalter og har ansvar for. Her ser man den terrasserte prydhagen til venstre, samt den rikholdige kjøkkenhagen som forsyner Skafferiet på nabogården Hovinsholm med friske grønnsaker og salater.

Foto: Marianne Olssøn

DEN HISTORISKE HAGEPLANEN fra 1840årene dannet inspirasjon og dokumentasjon til rekonstruksjon av hagens opprinnelige uttrykk og plantemateriale. Hagen var anlagt for gårdens behov av frukt og bær, med epler, pærer, plommer, druer, rød og hvit rips, solbær, bringebær, stikkelsbær og en rikholdig kjøkkenhage. Hagen er restaurert med gamle plantesorter og dyrkes etter økologiske prinsipper.

Foto: Marianne Olssøn

å vedlikeholde og videreføre kulturarv og tradisjoner er i aller høyeste grad til stede også i dag, men den økonomiske utviklingen i landbruket gjør at mange må prioritere annerledes. Dette fører til at mange av våre vakre hageanlegg er i ferd med å forfalle eller forenkles. De fleste eiere er likevel sitt ansvar bevisst som kulturminneforvaltere, men mange ser seg nødt til å nedprioritere hagestell til fordel for inntektsgivende arbeid på gården.

For Hedmark Fylkeskommune som kultur- og tradisjonsforvalter, var det viktig å formidle det mangfold som en gang preget vårt fylke. At Mjøsbygdene, både i Hedmark og Oppland, har hatt lange hagetradisjoner, er ikke så uventet tatt i betraktning den særstilling Hamar og Domkirkeodden hadde i tidligere tider og det gode jordsmonn og klima dette området har. Derimot var det en fantastisk opplevelse å finne vakre hageanlegg

i kommuner man i dag ser på som totale utposter, men som en gang var hovedsentra hva tømmer- og bergverksdrift angår!

I Kulturminneåret 2009 ble Hedmark plukket ut som et av 3 fylker til å være «pilotfylke» fra Riksantikvaren når det gjelder grøntanlegg. Dette resulterte i at man kunne få registrert et bredere utvalg hageanlegg og satt dokumentasjonsmaterialet inn i en større sammenheng. Hovedinnsatsen i Kulturminne­året, som hadde dagliglivets kulturminner som satsingsområde, ble derfor lagt på å undersøke hager i tilknytning til husmannsplasser, finnetorp, småbruk, institusjoner, direksjonsboliger på verksområder, m.m.

I forbindelse med avslutningen av prosjektet i 2012 ble det utarbeidet en samlerapport der et bredt utvalg av representantene for Hedmarks hagetradisjoner ble presentert. Takket være fylkeskommunens vilje til å gjennomføre

dette viktige registrerings­arbeidet, ble hagekunsten og hagegleden slik den utviklet seg i Hedmark gjennom flere århundrer synliggjort og dokumentert for ettertiden. Arbeidet viser med stor tydelighet at hager er en del av vår kulturarv som ikke må glemmes. Å sette fokus på de gamle hagene er viktig med tanke på bygdesamfunnenes stolthet og betydningen hver enkelts innsats har for forvaltningen av vår felles kulturarv og det kulturlandskapet som omgir oss.

HEDMARKS HAGER Er det noe som kjennetegner historiske hageanlegg i Hedmark og har de noe som er unikt? Eller føyer de seg inn i rekken av den hagekunst som betegnes som særnorsk?

Hedmark er et spennende fylke med henblikk på hagehistorie. De store avstand­ ene og de ulike klimatiske sonene Hedmark ligger innenfor, gir opphav til hager

FORTIDSVERN

57

med forskjellig geografisk egenart og lokal tilhørighet. Hager anlagt innenfor samme stilepoke kan fremstå med svært forskjellig uttrykk og ha ulikt plantemateriale bare fordi den ene er anlagt i Folldal og den andre befinner seg ved Mjøsa. Økonomi og sosial tilhørighet har også gitt hagene ulik karakter. På samme måte som byggeskikken gir lokale variasjoner over et tema, vil man finne ulikheter også innen hagekunst og hagetradisjoner.

Tar man utgangspunkt i middelalderens klosterhage på Domkirkeodden i Hamar, ser vi at den har hatt en betydelig innflytelse og spredt kunnskap om bruk av ulike vekster til pryd og nytte for folk i Mjøsområdet. Og nettopp kombinasjonen av plantekunnskap og gunstig klima satte Mjøsbygdene i en særstilling i Hedmark og la grunnlaget for flere vakre storgårder. Etter hvert kom resultatet av gode avlinger til uttrykk i vakre hageanlegg og forseggjorte bygninger.

Ikke bare klostervesenet, men også opplysningstidens prester gjorde en stor innsats når det gjaldt spredning av hagekulturen i Hedmark. På prestegårdene ble det utført omfattende prøvedyrking av hagevekster og de utviklet seg derfor til de reneste mønsterbruk der småkårsfolk og arbeidere kunne skaffe seg både plante- og dyrkingskunnskaper.

Storgårdshagene, der eierne hentet inspirasjon fra det store utland, fra aristokratiets villahager og landsteder, fikk mye å si for spredningen av hageinteressen lokalt. Avleggere og frø fant ofte veien fra storbondens prydanlegg til småbruk og husmannsplasser, der hagene var enklere og mer beskjedne, men kanskje gleden over de blomstrende skatter desto større.

Slik kan man fortsette å lete seg frem til kilden som engang ga utspring til en liten hageperle eller et mer påkostet og ekstravagant anlegg. Overalt hvor mennesker har ferdes har de brakt med seg sin kultur og latt sine drømmer sette spor. Tenk bare på hvordan man engang anla hageanlegg etter barokke planer i så marginale strøk som Os og Røros! De færreste av oss vil tenke på annet enn fjellbjerk, rogn og vier i denne regionen, men ved hjelp av siktlinjer og akser hugget ut i stedegen vegetasjon, fikk anlegg og vegetasjon et strengt uttrykk som vitnet om inspirasjon fra det store Europa. Slik ser man at tyske bergmenn satte sine spor også gjennom hagekunsten i fjellbygdene.

NYE MULIGHETER I GAMLE HAGER! Som et resultat av registreringsarbeidet og fokuset på de historiske hagene, er flere anlegg i Hedmark blitt restaurert de siste årene. Det første og største arbeidet som ble igangsatt var restaureringen av hageanlegget på Hovelsrud gård på Helgøya. Hagen ble tildelt den nasjonale kulturlandskapsprisen for 2012 og Europa Nostra Award/EUs

58

FORTIDSVERN

SIRLIG FORMKLIPPEDE HEKKER, sommerblomstbed og springvannsfontene på prydterrassen badet i sollys på Hovelsrud ved Mjøsa.

Foto: Marianne Olssøn

LANGE HEKKER av ripsbusker danner sentralaksen i anlegget på Hovelsrud. Aksen understrekes ytterligere av alléen av hestekastanje som fortsetter ned mot Mjøsa og gir en følelse av denne hagens uendelighet.

Foto: Marianne Olssøn

SPRINGVANNET MED BLOMSTERENG omkring.

Fra den flotte Melgården i Østerdalen.

BAK HØYE, FORMKLIPPEDE granhekker befinner det seg en hage helt uten sidestykke på Melgården i Østerdalen. Prydbed, grønnsakshage, singelganger og naturenger er utformet, delvis etter historiske planer og fotografier, delvis etter fri fornyelse og historiske idealer.

kulturvernpris 2014 og representerer det ypperste av kulturminneforvaltning gjennom dokumentasjon, skjøtsel og bruk. Senere er også damanleggene på Nordstumoen i Stor-Elvdal og hagen på Melgården på Deset restaurert og tilbakeført til fordums prakt. Parallelt ble det fra andre sentrale aktører bl.a. arbeidet med jernbaneparken på Koppang, bispegården i Hamar, Hamar park, m.fl. Det er en glede å se at prosjektet «Nytt Liv i Gamle Hager» har motivert, økt og beriket kompetansen om hager og grønt­ anlegg og ikke minst stimulert til å ta vare på og videreutvikle denne viktige og spennende delen av kulturarven.

En hage er bygget opp av levende materiale og den vil forandre seg: – former,

GLASSKULE OG SLYNGENDE singelganger i hageanlegget ved det flotte gårdsanlegget Melgården i Østerdalen.

farger og størrelsesforhold er i kontinuerlig utvikling. Det er dette levende aspektet som gjør de gamle hagene til kulturhistoriske perler. I en gammel hage finnes som regel flere lag med informasjon om hva nettopp denne hagen har gjennomgått. Større endringer som forenkling, restaurering eller plassering av nybygg vil fjerne spor etter hagens historie.

Den som har kunnskap, gis mulighet til å ta avgjørelser tuftet på forståelse og respekt for det kulturminnet hagen representerer.

En gammel hage er et kulturminne som er viktig å ta vare på!

«Nytt liv i gamle hager» var ikke bare et rent registreringsprosjekt, men også en måte for å formidle kunnskap om de gamle hagenes egenverdi og deres plass

i kulturhistorien. Vi håper at prosjektet kan være til inspirasjon, slik at også andre fylkeskommuner ønsker å ta fatt på et så viktig kulturarbeid! Prosjektet har synliggjort det mangfold av historiske hager som finnes i Hedmark fylke og at det finnes en hagekultur vi kan være mer enn stolte av! Og nettopp dette – å synliggjøre de gamle hagene som verdifulle og forgjengelige kulturminner, var dette prosjektets hovedoppgave! Mange vil se på sin «gamle» hage med nye øyne og med økt forståelse og stolthet! På denne måten kan hagene få fortsette med å fortelle sin forunderlige historie.

FORTIDSVERN

59

NORDSTUMOEN. Damer i pram før 1900. Fotografiet viser hageanlegget foran hovedbygningen med hekker av bærbusker som kanter singelgangene.

NEDTAPPING AV DAMMEN og restaurering av damanlegget 2010.

Åpenbaring i Stor-Elvdal Nok en gang lar en seg forbause over den kulturarv som finnes på de steder mange i dag anser som de totale utposter. Også i Stor-Elvdal var skogeiendommene store, noe som igjen medførte rikdom og eiere som hadde råd til å reise og hente impulser utenfra. Ved å anlegge en hage kunne de imponere sin nabo og vise at de var kulturelt bevisste mennesker.

Tekst: Ingeborg Mellgren Mathiesen

60

FORTIDSVERN

D

e fleste hagene som er registrert i Stor-Elvdal, er anlagt i siste halvdel av 1800-tallet. Alle gårdene er eldre og for flere av dem er det beskrevet at det fantes humlehager på 1700-tallet.

En hage som skiller seg ut i denne kommunen, er Hedmark Fylkeskommunes eget anlegg på Nordstumoen videregående skole. Her var det en gang et vakkert romantisk anlegg med klippede hekker, basseng og støpejernsfont­ ene, sirlige grusganger og ulike lysthus. I tilknytning til prydanlegget gikk en liten bekk der man anla en romantisk park i landskapet omkring og opparbeidet romantiske dammer.

Hvite buede broer, benker og lysthus smykket parken til glede for de spaserende. Fylkeskommunen igangsatte sommeren 2009 restaurering av demninger, broer og damanlegg. Anlegget er åpent for allmennheten og vil i fremtiden gjenoppstå som den viktige kulturhistoriske perlen det representerer i Stor-Elvdal.

Nordstumoen ligger tilbaketrukket fra Riksvei 3 gjennom Stor-Elvdal og anes som en oase på den ellers tørre furumoen. Tunet er stort og rommelig med en blanding av eldre og nyere bygninger. Hovedbygningen troner hvit og majestetisk blant de andre bygningene og skiller seg ut med hensyn på størrelse og arkitektur.

ROMANTISK DAMMER Sør for hovedbygningen åpnet hagen seg opprinnelig som en åpenbaring! Den ble sterkt forenklet etter at hagearkitekt Karen Reistad laget et forslag til ny utforming av parken i 1947. Den gamle glassverandaen ble endret og en stor, hellelagt terrasse i betong ble anlagt mot sør. Som et resultat av Reistads forenkling i 1947 og en tilsvarende modernisering i 1972, var store deler av hagen frem til 2007 tilplantet med 70-årenes juvel - buskfuru! Likevel blir dette sekundært

NORDSTUMOENS HAGE OG DAMANLEGG. Damanlegg og broer ferdig restaurert i 2014.

Foto Arkadia Landskap.

når man kan nyte synet av de nyrestaurerte romantiske dammene og med tiden de slyng­ ende stiene og stillheten her inne i hagen.

Hagen har hatt to ulike utforminger før den ble forenklet av Reistad. Den eldste hagen sør for hovedbygningen hadde ingen streng aksial oppbygging, men myke slyngende stier ned mot dammen. Senere fikk hagen en aksial singelgang kantet med hekker.

Singelgangen gikk fra flaten ved glassverandaen med basseng og støpejernsfontene og videre ned mot vannet. Bassenget ble senere fylt igjen og brukt som blomsterbed.

På singelplassen nærmest hovedhuset ser man på de eldste fotografiene store blomsterbed på hver side av bassenget.

Støpejernsfontenen ble fjernet ved Reistads forenklingsarbeid og ansett som tapt, men i forbindelse med oppstarten av restaureringsarbeidet ble den gjenfunnet og tilbakeført til Nordstumoen!

Et hvitmalt stakitt rammet inn prydhagen på slutten av 1800-tallet. Senere dannet en klippet granhekk avgrensningen mellom den romantiske parken og jordbruksarealene.

I den romantiske parken var det plassert vakre, hvitmalte broer i tilknytning til bekkeløp og demninger. Det kan se ut som om stiene i den romantiske parken hadde gressdekke, mens de som lå nærmest hovedbygningen hadde lys singel. Et lysthus/ badehus var satt opp på «neset». Vest for hovedhuset var det et granlysthus. Dette morsomme hagehistoriske elementet finnes den dag i dag og oppleves som en tett ring av storvokste grantrær. Et bilde fra slutten av forrige århundre viser at landskapet i den romantiske parken enten var beitet eller slått. Hvite slanke bjerkestammer fremsto som lysende fakler mot den ryddige, mørke gressbunnen.

FORTIDSVERN

61

En lærings­arena for sin tid «Havebruket er et fag som i særegen grad er skikket til at vække kvindernes interesse.

Rundt om i de tusinder av hjem med sine større eller mindre haver, hvor der dyrkes frukt, bær og grønnsaker til egen hus­ holdning, er det husmoren som må forestå havens drift. Hun har betingelserne for at kunne forstaa hvilken stor økonomisk rolle havebruksproduktene spiller i den daglige husholdning. Hun ser også mer end kanske nogen anden, hvilken betydning en velstelt liten have har for hjemmets trivsel og hygge.

Intet under at hun da ønsker at tilegne seg de nødvendige kundskaper for at kunde stelle sin egen have på en tilfredsstillende maate.»

Og med denne argumentasjonen var Statens havebruksskole på Vea et faktum i 1923, «… en fuldstændig fagskole spesielt for kvinder, efter samme plan som de mandlige havebruksskoler».

62

FORTIDSVERN

Skolen nærmer seg altså et 100-årsjubileum, og med dette i mente, begynte studentene på fagskoleutdanningen Historiske Grønt­anlegg å undersøke skolens gamle prydanlegg. Kunne det muligens være en passende 100-årsgave med en skinnende restaurert prydhage? Studiet er en høyere utdanning for gartnere og anleggsgartnere, og gir antikvarisk kompetanse til både å restaurere og skjøtte historiske anlegg.

Gjennom dokumentasjonsarbeidet kom det fram at denne hagen, som de fleste hundre år gamle hager, har hatt både store planer og noe mer påholdne gjennomføringer. Den mest storslagne kom fra selveste Olav L. Moen, stifteren av landskaps­ arkitekturfaget ved det som den gang var Landbrukshøgskolen på Ås. Studiet var Europas første i sitt slag, og feirer 100 år nettopp i disse dager.

Båndene mellom Vea og Ås var alltid tette. Alle skolens lærere og rektorer hadde sin hagebruksutdannelse derfra, og det var naturlig å henvende seg der for en ambisiøs hageplan. Olav L. Moen var, sammen med Oslos bygartner Marius Røhne, tidens toneangivende hagearkitekt. Til Vea planla Moen et nyformalt anlegg, stramt og symmetrisk omkring en hovedakse og et korsformet blomsterparterre, fylt med hjemlig og naturlig utseende stauder.

Kildene viser at Moens hage aldri ble bygget fullt ut, men terrassen ble anlagt, sammen med det sentrale hageelementet med grusganger og bed. Ikke lenge etter brant skolebygningen ned til grunnen og hagen ble også ødelagt. Med krigen kom enda en storbrann, prydparterret ble dyrket opp, og etter krigen hadde tiden løpt fra Moens hage. Nå rår funksjonalismen, og den store

UNDER SNØ OG JORD. Studenter og lærere på jakt etter spor i anlegget. Fra venstre, Berit Swensen, Hildur Hauksdóttir, Bjørn Anders Fredriksen, Frida Persson, Ingeborg Sørheim.

Norges grønne fagskole – Vea er sikret vern gjennom Kunnskaps­ departementets landsverneplan, der det heter at Veas fremste verdi ligger i det typiske skoleanlegget for sin tid; både hus, hage og park.

grønne plenen får dominere, men fremdeles med brede bed av stauder og sommerblomster på alle kanter.

Norges grønne fagskole – Vea er sikret vern gjennom Kunnskapsdepartementets landsverneplan, der det heter at Veas fremste verdi ligger i det typiske skoleanlegget for sin tid; både hus, hage og park. Studentene konkluderte med det samme. Mer enn noe annet viser den historiske gjennomgangen hvor omskiftelig hagen har vært, - mye mer enn hva vi normalt finner i privathager, der den kan gjennomleve generasjoner og allikevel beholder sin hovedkarakter. Nettopp det at hagen så tydelig har vært en læringsarena og skifter uttrykk nesten fra år til år, og definitivt fra lærer til lærer og rektor til rektor, er verdt å ta vare på. En restaureringsstrategi må ta hensyn til dette.

Da blir det neppe noe storslagent Moen-anlegg til Veas 100-årsjubileum, men kanskje heller en forsiktig restaurering og nøktern tilbakeføring som ivaretar den nøysomme hagebruksånd som stadig vekk rår over fagskolen.

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Av Ingeborg Sørheim

Fagskolestudiet Gartner med antikvarisk kompetanse (GAK) er en høyere yrkesfaglig og fleksibel utdanning for gartnere og anleggsgartnere.

Du lærer hvordan hager skal behandles som kulturminner, både i den daglig drift og skjøtsel og ved restaureringsarbeider.

Du lærer å utarbeide drift- og skjøtselsplaner, samt restaureringsplaner for historiske anlegg. Studiet er satt sammen av to moduler: Historiske grøntanlegg og Antikvarisk drift og skjøtsel.

Les mer på www.vea-fs.no

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

63

39 NYE PROSJEKTER I 2019 Nå er det klart: 39 prosjekter deler årets Kulturminner for alle-pott på drøyt fem millioner kroner. Spennet er stort, både i prosjektenes form, innhold og geografiske tilhørighet. Felles for alle er at istandsettingen blir en arena for kunnskapsoverføring innen tradisjonelt håndverk; enten i form av opplæring av skoleelever, studenter, lokale håndverkere og dugnadsgjenger, eller det arrangeres åpne kurs. Blant temaene for kursene i årets tilskuddsrunde er vindusrestaurering, muring av bakerovn, lafting, tørrmuring, tilstandsvurdering og håndhøvling.

Siden starten i 2016 har Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DnBs istandsettingsprogram støttet godt over 100 prosjekter, med midler, rådgiving og bidrag fra dyktige tradisjonshåndverkere.

Landet rundt bidrar vi til at kulturminner i privat eie sikres for framtiden – til glede for mange flere enn eierne. Når fjellsætra, gammelbutikken og steinlåven settes i stand, bevares også deler av den lokale historien og identiteten. Og de fleste bygningene vi gir støtte til er i en eller annen grad tilgjengelige for allmennheten. Les mer om alle prosjektene på foreningens hjemmeside – og om hvordan du kan søke midler i neste runde!

www.fortidsminneforeningen.no/kulturminner-for-alle

ANNE TROLIE MÅTTE TA DET VANSKELIGE VALGET

ETTER EN SØVN­LØS NATT

BLE LÅVEN REDDET Så vakker en låve kan være. Så viktig den er for helheten, for balansen i gårds­ anlegget. Rundt i landet står det tusenvis av våningshus omgitt av vemod og tomrom etter låver som en gang hørte gården til. Anne Trolie på Roverud gård ved Glommas østbredde like ved Kongsvinger var alene om valget da forfallet holdt på å knekke den digre låven. Hva skulle hun gjøre? Selge gården?

-Etter en søvnløs natt var beslutningen tatt, sier hun.

Tekst og foto: Ivar Moe

LÅVEN PÅ ROVERUD gård like øst for Kongsvinger i Hedmark, holdt på å falle sammen. Eieren Anne Trolie fikk støtte av Fortidsminne­ foreningens prosjekt «Kulturminner for alle» og Kulturminnefondet. Her er låven sett fra sydvest. På det ene innfelte bildet har vi fjernet låven for å vise forskjellen.

Foto innfelte bilder: Ingrid Trolie

66

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

67

F

amilieforhold gjorde at Anne Trolie ble sittende som eier og aleneboende på dette en gang så levende gårdsbruket sør-øst i Hedmark. Hun eier det sammen med barna sine Einar (20) og Ingrid (22).

De studerer utenbys. Det var av hensyn til dem at hun ikke solgte gården, som hadde vært i barnas familie på farssiden i fire generasjoner.

Roverud gård var et krongods på tidlig på 1600-tallet. Dagens gårdsanlegg ble anlagt fra 1798, året da hovedbygningen ble satt opp. Andre bygninger kom til utover på tidlig 1800 tall. Låven, i sin nåværende form er

68

FORTIDSVERN

fra tidlig 1900 tall. Lokalbefolkning bruker privat vei over gårdstunet for å benytte turvei og tilgang til badeplass ved Glomma, der gården har 3-400 meter strandlinje.

Det var ingen selvsagt oppgave for en økonom fra Mo i Rana, med lang erfaring fra internasjonalt salg og markedsføring i bilbransjen, og som nå jobber på heltid med organisasjonsutvikling i Statistisk Sentral­byrå i Kongsvinger, at hun alene og med en vanlig lønn, skulle sette i gang kostbar operasjon for å redde en falleferdig kjempelåve som ikke er i bruk. Heldigvis står de fleste av de andre bygningene hennes

støtt. Men da beslutningen om å beholde gården ble tatt, var det låven som skulle reddes. Som medlem av Fortidsminne­ foreningen i mange år hadde Anne Trolie noen kontakter, men opplevde at det ikke var så lett å vite hvor man kunne få støtte og hvordan man skal lage søknader.

FIKK STØTTE I fjor fikk hun 200 000 i støtte av Fortids­ minneforeningens prosjekt «Kulturminne for alle», et samarbeidsprosjekt med Sparebankstiftelsen DNB. Det var nærmest krisepenger for at taket skulle tettes. Men som alltid er

-MIN HOVEDOPPGAVE VAR å sørge for at forfallet ikke ble verre. Jeg har ikke så hårete mål. Hvis jeg klarer å levere fra meg gården i bedre stand enn da jeg overtok den, er det nok for meg, sier Anne Trolie.

DETALJ AV FORFALL i taket på låven.

Foto: Mathilde Sprovin

ANNE TROLIE INSPIRERER arbeidene som er gjort i taket på låven.

FORTIDSVERN

69

-DU MÅ LEGGE FRA DEG TANKER om moderne komfort alle steder, og bruke litt mer tøfler sier Anne Trolie om å bo alene på 600 kvadratmeter.

Her er en av de mange stuene hennes.

HOVEDHUSET PÅ ROVERUD GÅRD fra 1798. Det er 300 kvadratmeter i to etasjer.

det krav til egenkapital og dugnadstimer.

Samtidig som hun fikk støtte fra Fortids­ minneforeningen, fikk hun også positivt svar på søknader om økonomisk støtte fra Kulturminnefondet, UNI-stiftelsen og Kongsvinger kommunes SMIL-midler. ANNO museum har vært behjelpelig med faglig ekspertise. Så her er det også en økonomisk dugnadsinnsats for å berge helheten idet gamle gårdstunet for ettertiden.

-Min hovedoppgave var å sørge for at forfallet ikke ble verre. Jeg har ikke så hårete

70

FORTIDSVERN

mål. Hvis jeg klarer å levere fra meg gården i bedre stand enn da jeg overtok den, er det nok for meg. Da jeg mottok tilstandsrapporten, var det ikke akkurat «jippy». Låvebygningen hadde neppe stått en vinter til. Hun hadde en tanke om at hvis hun skulle beholde låven, så måtte hun bruke den til noe.

-Den er så stor at jeg kan leie den ut til parkering av landbruksmaskiner og redskap.

Men med en normal, fast inntekt som jeg trenger, kan jeg ikke ta sjansen på å drive med utleie på heltid.

Anne Trolie kjøpte tilbake Roverud gård i 2012. All hennes og mye av fritiden til barna gikk med til å male hus. Familien hennes fra Mo i Rana bodde der en uke og svingte penslene. Naboene hjalp til, og klasse­ kameratene til hennes sønn Einar hjalp til med stallåven nord i tunet.

-Jeg hadde en genuin glede av å finne fram til den den riktige malingen. Kan jeg bruke Tjæralin? Slik spørsmål stilte jeg meg selv.

Jeg prøvde fire-fem farger; så på dem i sol og skygge. Så en dag fikk jeg kontakt med

SLIK SÅ GÅRDEN og folket ut på rundt det forrige århundreskiftet.

malermester og antikvar Anne Lise Gjør på Hamar. Hun foreslo komposittmalingen Falu-rød. Det ble vellykket.

MESTRINGSFØLELSE Hun trenger ikke vite at hun har gjort alt riktig fra bunnen av.

-Med så mange bygg som jeg må holde ved like. Jeg må heller gå på jobb. Men – jeg synes det er en fantastisk morsom mestringsfølelse når jeg får til noe. Jeg blir begrenset ved at jeg er alene her. Jeg gjør mye for å bli mer selvhjulpen. Jeg gikk på motorsagkurs for å kunne kappe trær til ved

på gården. Det var bare damer på kurset. Nå går jeg på traktor­kjøringskurs på Hvam i Nes i Akershus sammen med fem andre damer.

Der kan vi spørre hverandre om alt. Det gir en god følelse å kunne starte traktoren helt alene.

Om å bo alene i hovedhuset på nesten 300 kvadratmeter i to fulle etasjer, pluss kjeller og loft sier Anne Trolie: -Du må legge fra deg tanker om moderne komfort alle steder, og bruke litt mer tøfler.

Jeg har laget en komfortabel stue. I huset har jeg blandet mye gammelt og nytt. På noen av soverommene er de 200 år gamle

gulvene slipt. Nå har jeg mer tid til å være hjemme og gjøre ting. Slik var det ikke da jeg ble alene med to barn og stort sett enten var på jobb eller i bilen for å kjøre dem rundt på forskjellige aktiviteter. I dag vil jeg aldri stille krav til barna mine om at de begge eller en av dem skal ta over her. De er fjerde generasjon, men de må bestemme selv. Men det er ikke lett å skrive en slik gård fra seg, sier Anne Trolie.

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

FORTIDSVERN

71

STÅR PÅ FOR TRADISJONSHANDVERKET

HELTER I HEDMARK Sømåen Tradisjonshandverk holder til i Sømådalen helt nord i Hedmark fylke, et grisgrendt jordbrukssamfunn. Her er en rik håndverkstradisjon. Men tradisjonen er truet. Med heltemot jobber Sømåen Tradisjonshandverk AS med fem ansatte mot denne utviklingen og viser at det går an å leve godt med gamle håndverksmetoder.

Tekst og foto: Ivar Moe

T

revirke er det nok av. På hver av de 52 selveide gårdene kan eierne ennå ta ut gratis virke på statsallmenningen til egne bygninger. Det er en gammel rett fra tiden da alle gårdene her lå på statens grunn. Men i dag bygges det nesten ikke nye driftsbygninger og masseprodusert trelast er mye billigere enn å hente ut virke like ved gården.

I 2003 var Henning Søndmør ferdig utdannet på Bygghantverkskolan Dacapo i Mariestad i Sverige. Da han kom tilbake til Sømådalen hadde faren hans, Karl Ove Søndmør og Svein Joten drevet med lafting og restaurering i tillegg til gardsarbeidet med melkeproduksjon. De tre jobbet videre sammen til 2008 da far og sønn Søndmør startet firmaet Sømåen Tradisjonshandverk.

Svein Joten som fremdeles i dag driver gard, leide seg inn i firmaet. Dermed ble det skapt et permanent arbeidsmiljø som har satt mange vakre spor etter seg i Østerdalen fra Trysil og nordover med Rendalen og Engerdalen.

Oddgeir Riseth, Semming Øverby Lund, Pål Åge Joten og Trond Håvard Joten er de andre som jobber i firmaet -Den som skal jobbe med restaurering må være grunnleggende interessert i gamle hus.

Ja, jeg har forkjærlighet for gamle hus. Det er derfor jeg driver med dette, sier Henning Søndmør. Verkstedet deres ligger langs veien mellom Drevsjø og Røros, med innsjøen Femunden og Femundsmarka like i nærheten. Han forteller at jo – de bruker elektrisk verktøy når de bygger helt nytt.

RASJONELT MED HÅNDVERKTØY -Men det er utrolig rasjonelt å jobbe med håndverktøy. Det har mye med vane og

72

FORTIDSVERN

Ja, jeg har forkjærlighet for gamle hus. Det er derfor jeg driver med dette, sier Henning Søndmør.

Henning Søndmør (t.v.) og Svein Joten bor i Sømådalen helt nord i Hedmark fylke hvor de har en solid virksomhet med i istandsetting av gamle hus i området Engerdal, Rendalen, Tolga og nesten hele Østerdalen. Håndverkstradisjonene går langt tilbake i denne dalen, og Søndmør og Joten er to av de som fører denne tradisjonen videre.

FORTIDSVERN

73

MED NY VERKSTEDHALL kan Tradisjonsbåten Femund AS v/båtbygger Trond Håvard Joten , Henning Søndmør og Svein Joten bygge og reparere Femundbåter, en virksomhet de er alene om.

innstilling å gjøre. Har du ei god øks kommer du langt. Det er mye glemt kunnskap om verktøybruk. Har du kun brukt kjedesag og elektrisk utstyr så ser du ut som et spørsmålstegn hvis du bare skal bruke handhøvel og øks. Det er annen måte å jobbe på. Det har med kunnskap og erfaring å gjøre, sier han.

De opplever begge at det er mye bra aktiviteter i deres arbeidsområde, og at det fokus på bygningsvern og restaurering.

-Takåser og rundtømmer, det hugger vi sjøl. Mest, og etter hvert så tror jeg at vi kommer til å skjære mer materialer sjøl.

Det blir vanskelige og vanskeligere å få tak godt tømmer. Vi kan bruke en lokal sag i Engerdalen, for dem, kjenner vi så godt at dem kan vi kjefte på, forteller Henning Søndmør.

Verkstedet i Sømådalen leide de i noen år før de kjøpte det i 2015. Bygningen var blitt satt opp som en såkalt allmenningssag.

Svein Joten som ennå driver aktivt gardsbruk, forteller om denne gamle måten å dele ressursene.

-Alle gårdene her ligger på statens grunn.

De er såkalte allmennbruk. Alle har bruksrett hos staten når det gjelder uttak av tømmer og virkesrett og beitebruk på statsallmenningen.

De kan bruke materialene på egen gård, men

74

FORTIDSVERN

som tida har utviklet seg er det færre som bygger egne driftsbygninger og fjøs, og det er billigere å kjøpe materialer enn det er å hugge det, kjøre det og skjære det sjøl. Så det var ikke liv lage for denne allmenningssaga, som alle eide. Av de 52 med uttaksrett er det ikke mange gårder som tar det ut. De aller fleste drev med ku. Alle er blitt selveiere i dag, men bruksretten er blitt med. sier Joten.

Han har 33 bygninger på gården sin, og har fått støtte av kulturminnefondet til et nytt tak.

Søndmør og Joten jobber mest med bygninger. Nå er det kundene som kommer til dem. De ønsker seg helst jobber i nærheten, så de kommer seg hjem til familien.

-Folk tar kontakt med oss. Vi har et godt rykte. Vi har ennå ikke måttet reklamere for å ha nok jobb. Vi har nok jobb. En jobb i seg sjøl er den beste markedsføringen. Det er så konkret, sier Henning Søndmør og fortsetter: -Det enkleste og beste for oss er når kunden sier at dette huset skal restaureres.

Punktum. For det vil si at da skal du gjøre det akkurat som det var. Det er bra når kunden er villig til å betale for en fin skjøt i stedet for at jeg bare setter inn en lang skrue. Vi spunser mye, og det blir mye hælvsuling – vi skjærer vekk bunnen på stokken. I hvert eneste prosjekt kan vi stå tre mann og se på

en stokk. Vi diskuterer hvor mye vi egentlig skal skifte ut her. Det synes seg fortsatt er kjempevanskelig.

BOLIGHUS ELLER KULISSE Han får støtte av kollega Joten: -Det er et dilemma hvor mye penger som skal det legges inn. Er det et hus som en skal bo i, eller er det bare et hus som er en kulisse for ettertiden. Når du får på et tett tak, så har du jo reddet mye fra råte. Det er vanskelig å gi en pris, særlig hvis det er noe som skal rives. Vi har aldri opplevd at folk ikke er blitt kjempefornøyde, for de klarer ikke å se hvor bra det kan blir før det blir satt i stand. Og ofte er det folk som vil ta vare på gamle bygg.

Det er følelser i dette. Jeg har jo mange bygg på min egen gard, og ofte har jeg vært i tvil om hvordan jeg skal sette i stand byggene.

Selv om det er mye jobb, så blir du fornøyd når det er ferdig og har tatt vare på det. Det er jo gleden ved å ta vare på gamle hus. Du blir fornøyd, sier han og skuer ut i vinterdagen.

Mange av prosjektene de jobber med får støtte av Kulturminnefondet, og da må kunden ha et kostnadsoverslag i forkant. For selv om de jobber på timer, blir det en slags fastprisjobb. Utfordringen er å komme nær nok en pris. En kunde må ha et overslag.

Mange av jobbene flytter de til verkstedet i Sømådalen. Da tar ned tømmerkasser og jobber inne i hallen med kran og sag uten å være avhengig av været.

-Nå er det den beste tiden å hogge tømmer på. Vi blinker og kjøper på rot av staten. Det står igjen noen fine stokker, men det blir lengre og lengre mellom dem.

Forrige vinter bestilte vi tømmer, men det var rått. Vi kunne like gjerne ha gått ut skauen og høgd det selv. Det var helt ubrukbart, og det var frustrerende. Så står du der da. Og har betalt frakta. Men…det er og kostbart med eget lager. Det er jo utfordringer når du driver med lafting. Du bør jo ha tømmer som har ligget et par somre. Her er det mange stokker som vokser sakte. Med god kjerneved. Mye bra tømmer her, men du skal gå og lete. Vi sliter med at det er my krokete virke. Det vokser sakte her hvor det er mer enn 700 meter over havet, sier Svein Joten.

Hvilke utfordringer møter dere?

-Tiden og materialene. I perioder kunne vi hatt plass til flere håndverkere på jobbene våre; som har kunnskap om restaurering.

Og så skulle vi gjerne tørre å ta oss bedre betalt. Men det å få tak i gode folk med kunnskap er den aller største utfordringen.

Ny utstilling i 2019: BØKENE SOM FORANDRET VERDEN

-Ja, sier Søndmør. -Vi har hatt med noen snekkere en gang som hverken ville eller hadde lyst til å bruke husmose til isolasjon – men mineralull. Ja, da blir det tungt. Hvis du ikke klarer å se forskjell på om det er mose eller gul Glava som skinner mellom stokkene, ja da er det i utgangspunktet håpløst. Sånne kan du ikke ha med deg.

Materialkunnskap og bruk av håndverktøy er viktig.

BÅTPRODUKSJON Verkstedet er tett på Femundsjøen og Femundsmarka, et nasjonalt favorittområde for turgåere og hytteeiere. Herfra henter de også en del av oppdragene sine. Det er knapt en menneskealder siden båt var det den vanligste måten å komme seg rundt i Femunden på. Femundbåten er et begrep, og båtproduksjon en del av levebrødet til Sømåen Tradisjonshåndverk/ Tradisjonsbåten Femund AS. Å lage Femunds-båter er en del av virksomheten.

Kunnskapen har Tradisjonsbåten Femund v/Trond Håvard og Svein Joten Henning Søndmør og Svein Joten fått på kurs av en tidligere bygger, Egil Røsten.

-Tidene har forandret seg og prisene har steget siden den gang. Han hadde ikke fulgt

utviklingen og solgte båtene for billig. Det sliter vi med i dag. Det er mange som er skeptiske til trebåter, de tror at det er mye vedlikehold. Og vedlikehold blir det hvis du bruker klarlakk. Da kan du få flassing og en fryktelig jobb. Men hvis du satser på olje og tjære, så får du aldri skraping. Vi tar 80 000 for en båt. Materialkostnader er gått opp, båtspiker begynner det å bli vanskelig å få tak. Og alt gjøres for hand med luftklinke og maskinhøvler, sier Joten.

Søndmør legger vekt på at en trebåt er et individuelt bygg.

-Det går ikke an å bygge to båter samtidig. Mange tror at man skal ha kvistfrie materialer, men god kvist er med på å låse en sprekk i et bord. Men du kan ikke ha kvister der du skal bøye dem som mest. Da kan det knekke. Vi fant ut på en båt at kunstig tørket materiale er ubrukbart. Du kan ikke lenger kjøpe deg godt nok materiale.

Vi prøvde å bygge en fløterbåt av den typen som var bygd til fløting i Trysilelva og den er laget av tynne furubord som bøyes. Da fikk vi materialer som var kunstig tørket.

Cellene i treet ble endret på en måte som gjør at det ikke var brukbart. Det er derfor en må begynne å skaffe seg kunnskap om gode materialer, sier Henning Søndmør.

Velkommen til

Eidsvollsbygningen Norges viktigste, historiske bygning og det moderne Norges vugge

Hvor fikk de sine idéer fra, grunnlovsfedrene i 1814?

Kom og se Bøkene som forandret verden!

Bøkene som inspirerte de store, revolusjonære omveltningene som la grunnlaget for vårt moderne samfunn. Utstillingen er vårt bidrag til Bokåret 2019 og står ut året.

Opplev historien og det vakre herskapshjemmet der Grunnloven ble skrevet og signert

17. mai 1814

Bli med på Vandreteater i praktrom og tjenerganger – moro for hele familien.

Prøv naturstien og vårt aktivitetsverksted for barn og lær om dyr og miljøvett.

Få en utvidet omvisning også i de rommene vi ikke viser til vanlig, eller gjør et kort besøk bare i Rikssalen.

Sommer juli tilbud i tlf: 63 92 22 10, e-post: booking@eidsvoll1814.no

www.eidsvoll1814.no

FORTIDSVERN

75

JORDKJELLERE ER OGSÅ KULTURMINNER

HELLIGE ROM I BAKKEN

DET VAR VANLIG at gårdene hadde flere jordkjellere. Denne tilhører Nerivollen på Bustad i Søndre Trysil.

76

FORTIDSVERN

Jordkjellerne ligger som trassige forhøyninger i terrenget. Det ser nesten ut som naturen skyter rygg for å beskytte et lite steinsatt rom, et nesten hellig rom for eieren: Der inne lå potetene beskyttet mot vinterkulden utenfor. Et område på opptil 50 m² dekket med isolerende stein og jord som for mange kunne ha avgjørende betydning for livet vinterstid.

Tekst: Agnete Kjellin Foto: Simen Kjellin

F

or meg begynte det med en barne­fascinasjon over disse kulene i terrenget. Den store kontrasten mellom det frodige, grønne eksteriøret og det katedrallignende interiøret av gråsjatteringer.

Inne i kjelleren var det stille og kaldt, og litt skummelt.

Som voksen økte forståelsen for at dette er sårbare kulturminner som naturen en dag vil ta tilbake, og at de fortjener et ettermæle.

Historien om jordkjellerne i Norge begynte midt på 1700-tallet, og det dreide seg om poteten. En rotfrukt vi tror alltid har vært her.

Norge og poteten hører liksom sammen. Uttrykk som «Jeg er som poteten, kan brukes til alt», «Pottet (om hvite etniske nordmenn)», «Saken er en varm potet» og «Potttitland» vitner om dyp forankring i folkesjelen. Men poteten er relativt ny i Norge.

Den er i utgangspunktet en langreist rotfrukt som kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor den har vært dyrket i ca. 3000 år.

Den første registrerte potetdyrkingen i Norge fant sted på Tromøya ved Arendal i 1757. Ikke så underlig, da Arendal var en stor sjøfartsby med tette bånd til resten av verden.

Poteten kom til et land preget av klasse­skille, fattigdom og sult. Men selv om poteten kunne redde liv, ble den mottatt med samme skepsis som alle andre nye og ukjente «påfunn».

Poteten var ikke omtalt i Bibelen, og den vokste under jorda hvor mørke makter holdt til. Det var ikke godt å si hva den kunne føre med seg.

Så fikk den da også kallenavnet «Djevelens frukt».

FRAMSNAKKET POTETENE Skepsisen gjorde at utbredelsen av poteten eller potatoen tok lang tid,

PÅ VÅGESTAD er det brukt store steinblokker for å bygge opp jordkjelleren.

Lindesnes kommune.

FORTIDSVERN

77

for lang mente øvrigheten. Befolkningen trengte næringsrik mat og den trengte å lære nye måter og forbedre kostholdet på.

For å få fortgang i utbredelsen av dette verdifulle kosttilskuddet, ble prestene pålagt å fremsnakke poteten fra prekestolen. Disse prestene ble i ettertid kalt potetprester.

Engasjementet deres i landbruksutvikling reddet liv.

Langsomt vant poteten terreng. Noe raskere gikk det da potetdyrkingen viste seg å ha en utilsiktet bivirkning. Den var godt egnet til spritbrenning. Da det i 1816 ble tillatt å brenne sprit hjemme for salg, ble aksepten stor, spesielt i Hedmark.

Men poteten var en lunefull rotfrukt. Den trengte et spesialtilpasset oppbevaringssted. Et sted hvor temperaturen ikke måtte bli lavere enn 3 °C, og med en luftfuktighet på 80–90 %.

Så begynte byggingen av jord­kjellere. Det ble bygget kjellere på alle de stedene i Norge hvor det var mulig å dyrke poteter, fra Vest-Agder til Finnmark. Utformingen ble tilpasset regionale klima­forhold og bygge­tradisjoner, men alle utgjorde et puslespill i stein, store mengder stein. De var store, små, smale og kileformede, blokker og heller, lette og uhorvelig tunge.

Potetene krevde gode vekstforhold, og samtidig med at det ble bygd kjeller, måtte ny åker, ryddes ofte i steinrik jord. Kanskje ble denne steinen brukt som byggematerialer.

Dette arbeidet foregikk parallelt med annet arbeid på gården. Men sånn var livet. Hardt arbeid måtte til for å berge hjem og familie, og for å sikre mat gjennom en kald og hard vinter.

En del avklaringer var nødvendig før byggingen startet. Og hvor stor skulle kjelleren være, hvor skulle den plasseres?

Nær potet­åkeren eller nær hjemmet? Jeg lurer på om kvinnene fikk mene noe om dette, de som skulle ha den daglige gangen sin mellom kjeller og kjøkken.

KLIMATILPASNING Kjellerne måtte ligge i tørt terreng. Mange steder er de bygget i hellinger, noe som ga god, naturlig drenering. På Sørlandet har jeg sett kjellere som ligger på flat mark, gjerne bygget inn mot et fjell. Flere av disse er i dag preget av fukt. Eva Røyrane skriver i boken sin «Av stein» at i Nordhordland ble kjellerne bygget delvis inn i bakken eller lå fritt på flatmark som igloer. Jeg er usikker på om det ble drenert rundt disse.

Jordkjellerne er gode eksempler på klimatilpassing. I de kalde delene av Norge ble de bygget for å tåle ekstrem kulde, noe som krevde omfattende mengder isolasjons­ materiale av jord og stein. I kystklima med mildere vintre er ikke isolasjonen like omfattende.

En kjeller ligger som en grønn forhøyning i terrenget og avslører lite av hva den inneholder. Mange har frontdører som leder rett

78

FORTIDSVERN

inn i kjellerrommet. Det er gjerne der klimaet er mildt og vinteren kort. Var vinteren lang og kald, var det viktig å ikke ta den kalde lufta med seg inn til potetene. Bak frontdøren ble det bygget et vindfang eller kuldefang.

Det er en smal gang som fører frem til en ny dør inn til selve kjellerrommet.

Kjellerne ble bygget av tilgjengelig materiale og fulgte lokale byggetradisjoner. Ettersom dette var en ny type bygning på gården, ble ofte byggeteknikker som var brukt på andre hus, videreutviklet og overført til nybygget.

Felles for alle er at de er tørrmurte, det vil si at de er bygget opp av naturstein og uten bindemiddel. I dag kan vi se at en del kjellere har blitt forsterket med sement. Det kan bety at kjellerne har vært bruk opp mot vår tid.

På Sørlandet blir det hevdet at kjellerne fikk sin renessanse under krigen. Da ble de satt i stand og tatt i bruk for å gjemme unna poteter.

Også i Finnmark fikk jordkjellere ny bruk under krigen. De ble brukt som tilfluktsrom og gjemmesteder for lokalbefolkningen.

Kjellerne består av langsgående støttemurer og bak- og frontmurer som er bygget JORDKJELLERE ER GODE eksempler på klimatilpassing, som denne på plassen Rødberg i Lindesnes kommune.

HER PÅ SYRDAL er det bygget ut en gammel kjeller i mer moderne materialer. Lindesnes kommune.

opp av store steinblokker. Noen er bygget opp med kistemurer, andre med enkeltmurer.

Enkelte kjellere er svært forseggjorte hvor stenblokkene er godt tilpasset hverandre.

Andre har en grovere utforming med bruk av mye kilestein for å oppnå stabilitet.

Overskudds­stein og jord ble brukt som isolasjon, og som ekstra mottrykk for presset støttemurene ble utsatt for der kjellertakene var steinsatte hvelv.

KJELLERTAK Når det gjelder kjellertak, er det store variasjoner. Noen har tretak med større eller mindre salryggede uthus bygget på toppen, andre har store, rektangulære steinheller som hviler på støttemurene. På Sørlandet og Vestlandet er utkraging mye brukt. Utkraging er en konstruksjonsmåte hvor utstikkende steinblokker er festet til bygningen i den ene enden og den andre enden stikker rett ut i luften uten understøttelse. I Trysil er det vanlig med steinsatte takhvelv, noe som gir kjellerne et sakralt preg. Steintakene ble isolert med hardpakket jord.

DENNE JORDKJELLEREN PÅ IMSA har en trolsk inngang.

Inne i kjelleren er det stille, kaldt og skummelt.

Lindesnes kommune.

Fascinasjonen over det møysommelige arbeidet som er nedlagt, tålmodigheten i steininnsamlingen og alle de tunge løftene, er stor.

Gustav Vigeland, en av Norges største kunstnere, hadde sommerhus på Breime i Lindesnes kommune. Han var også fascinert av jordkjellerne i området og løftet dem frem som motiver i fem av tresnittene sine. De fikk en kunstnerisk verdi og ble til varige minner.

I dag er svært få kjellere i bruk. De bare ligger der som glemte kulturminner. Men kan de gis et nytt liv?

De kan brukes i formidlingen av lokale mattradisjoner. Være eksempler på hvordan man uten boklig kunnskap kunne tilpasse livet til klima og klimautfordringer. De kan brukes som eksempler på eldgammel

byggetradisjon og håndbåren kunnskap.

Bruken av jordkjellerne var en del av kvinnearbeidet på gården, og det er lite omtalt.

Formidlingen kan sette fokus på dagliglivet på gården, kvinnenes vandring mellom vannkilden, vedskjulet, fjøset, kjelleren og kjøkkenet. I en raskt skiftende verden full av lys og lyd, er det behov for stille stunder til ettertanke. Det behovet kan dekkes i skinnet av levende lys i en jordkjeller. For mange vil det være en unik og ekte opplevelse.

I Sverige er enkelte av kjellerne gjort om til små kapell.

La fantasien få fritt spillerom og gi de små unnselige kulturminnene muligheten til å fortelle sin historie til kommende generasjoner.

Det Det usynlige usynlige innervinduet innervinduet for for nye nye ogog gamle gamle vinduer vinduer · Energioptimalisert · Energioptimalisert og lydreduserende og lydreduserende · Passer · Passer også også for for termovinduer termovinduer · Sidehengslet · Sidehengslet eller eller topphengslet topphengslet på innsiden på innsiden av av eksisterende eksisterende vindusramme vindusramme

«JE SKAR ÅT GROPA, SA A BESSMOR. Jordkjellere i Bustad – Søre Trysils glemte kulturminner» Agnete Kjelling og Tore Kjellin (foto) Kan kjøpes hos Nordli i Trysil og ved å kontakte agkjelli@gmail.com

® ®

OPTOGLAS OPTOGLAS

info@optoglas.dk info@optoglas.dk Tlf. 59 Tlf.32 5910 3232 10 32 www.optoglas.dk www.optoglas.dk

FORTIDSVERN

79

ØSTERDALSSTUA – NORSK BYGGESKIKK PÅ SITT BESTE

STÅR TIL DOVRE FALLER På 1800-tallet vekket «oppdagelsen» av en særpreget stuetype i Østerdalen begeistring og interesse. Slottsarkitekt Linstow mente til og med at denne såkalte «østerdalsstua» kunne bli en modell for en moderne, nasjonal arkitektur. Bygningstypen har vist seg utrolig holdbar; også i dag finner vi gamle og nyere østerdalsstuer i mange ulike varianter i kulturlandskapet.

Tekst og foto: Per Hvamstad, etnolog, tidligere museumsbestyrer og konservator ved Nordøsterdalsmuseet, tidligere styreleder i Fortidsminneforeningen Hedmark avdeling.

80

FORTIDSVERN

ILLUSTRATØR AUGUST SCHNEIDER (1842-1873) skrev følgende til denne tegningen av en barfrø: «En Særegenhed ved Østerdalens Vaaningshuse saa jeg ikke første Gang her; det saakaldte Barfrø. Det er en særskilt toetages liden Bygning, der staar foran og lige indtil den egentlige Bygning. Nederste Etage danner Svalgang; øverste er Klædesloft.»

BYGNINGEN ned t.v. er Dalen på Fåset i Tynset, en kaffekvernbygning med inngangsparti i sveitserstil.

Ø

sterdalsstua er betegnelsen på det gamle bolighuset i Østerdalen, en hustype som nærmest var enerådende fra midten av 1600-tallet til langt ut på 1900-tallet. Etter hvert fikk den hard konkurranse av nye hustyper, som midtkammers­bygningen og trønderlåna, men også byinspirerte hustyper. Østerdalsstua var likevel utrolig holdbar. Den gikk gjennom mange forandringer, men holdt på viktige kjennetegn. Derfor finner vi både gamle og nyere østerdalsstuer også i dag, som viktige innslag i kulturlandskapet Østerdalsstua er et en-etasjes tømmerhus, litt lenger enn det er bredt, og med nokså slakk takvinkel. Fra en enkel bordgang er det inngang direkte til hovedrommet – stue­ rommet. Inne i stuerommet oppdages flere kjennetegn: Rommet er åpent under røstet.

Gavlveggen, røstet, og takkonstruksjonen, med mønsås og sperrer eller takåser, er synlige. Den åpne løsningen gir rommet en spesiell løfting og det virker større enn det er.

Også etter at rommet ble panelt, ble den åpne løsningen beholdt. Rommet fikk hvelving, lokalt kalt kvolv. Rett mot inngangsdøra skimter vi på motsatt langvegg peisen, og bak peisen skimtes en vegg. Bak veggen ligger et rom, klåvån. Østerdalsstua består altså av to rom, stuerommet og klåvån. Sistnevnte kan igjen være delt i to rom, og har dessuten

himling, med et lite loft, kalt ramn. Mellom røstveggen og klåvåveggen legger vi merke til to langsgående tømmerbjelker, slinner TRADISJONELL INNREDNING På langveggen, like innafor inngangsdøra, har framskåpet sin plass. Langbordet er plassert langs gavlveggen. Ved enden av bordet, i hjørnet mellom langvegg og tverrvegg, har husbonden sin plass i høgsetet. Høgsetet hadde ofte et panelt veggfelt med dekorativ maling og initialer, og et hjørneskåp. På gavlveggen var det langbenker, midt på gavlveggen var det plass for golvklokka, med urverk fra Mora og lokalt snekret og malt klokkekasse. Peisen ga lys og varme og var en viktig arbeidsplass. Det var enkle peiser, murt i gråstein eller kleber, særlig i bygdene nordover, med rette kinner og buet peiskåpe.

Veggen mot klåvån var en enkel plankevegg med tømret røste. På på denne veggen, like innafor døra, sto det et kjøkkenskåp med en liten benk mot peisen. Østerdalsstua har en planløsning som ikke er unik for Østerdalen. Samme planløsningen var utbredt over hele Østlandet, eller Akershus stift, slik sosiologen Eilert Sundt påpeker. Stuetypen fikk derfor betegnelsen Akershusisk stuetype. Det spesielle er at mens de andre bygdene på Østlandet gikk over til helt andre hustyper, holdt

FORTIDSVERN

81

DETTE ER PLANLØSNINGEN til hovedbygningen på Odden, Narjordet i Os, ( se også s. 85).

østerdølene fast ved den gamle og vante grunnformen. Men som vi skal se, oppsto det mange spennende variasjoner innafor visse rammer.

DE VIKTIGSTE VARIANTENE Sjøl om det var stor lokal og sosial variasjon i størrelsen på østerdalsstua, ga den begrenset med areal. Kravet om mer areal ble løst på ulike måter. Den vanligste måten var å tømre på ei bakstue, som oftest i husets lengderetning. Det kunne også settes opp bakstue på langveggen. Uansett løsning ga bakstua ekstra plass som ble brukt til soverom, gjesterom eller kårstue. Én påbygging har fått en spesiell posisjon, nemlig barfrøstua. Dette er ei tradisjonell østerdalsstue som har fått et to-etasjes loft, barfrøloft, som inngangsparti. Det er tvilsomt om dette kan kalles påbygging, for barfrø­ loftet ga ikke mer bruksareal. Barfrøloftet fikk aldri pipe, ble aldri innredet til vinterbruk, men forble et loft til oppbevaring av klær, og kunne tjene som soverom om sommeren.

Barfrøstua og barfrøloftet har gitt Østerdalen en spesiell posisjon i norsk bygningshistorie. Det skyldes ikke minst ideen om hvordan barfrøstua oppsto. Det er en gammel og sterk oppfatning at det har bredt seg fra Sentral-Europa til Norge, men fins bare i Østerdalen, fra Stor-Elvdalen til Os. Betegnelsen og fenomenet er dokumentert og omtalt som tårnlignende byggverk, utkikkstårn på borger, bergfried og liknende. Det kan vel også tenkes at barfrøstue-­konstruksjonen har oppstått i Østerdalen, kanskje nettopp i kjerneområdet Stor-Elvdalen.

Barfrøstua ga ikke mer bruksareal og var dessuten en svært dårlig teknisk løsning.

Muligheten for råteproblem i overgangen mellom taket på østerdalsstua og veggen på loftet var stor. Storhetsperioden for barfrøstua var 1700-tallet. Eter hvert skilte stue og loft lag. Barfrøloftet ble plassert sammen med gardens øvrige loft og stabbur, mens østerdalsstua utviklet seg videre.

KAFFEKVERNSTUA GA MER PLASS En annen lokal variant som kan sies å være en videreføring av barfrøloftet er kaffe­ kvernstua, også kalt kaffekvernbygningen.

Utgangspunktet er ei østerdalsstue med bakstue, altså et en-etasjes hus med tre rom etter hverandre: stuerommet, klåvån og bakstua. For å få mer plass tømres det på et loft over midtpartiet. I noen tilfeller blir nok midtpartiet forlenget før loftet tømres på.

Møneretningen på loftet legges på tvers av

82

FORTIDSVERN

DETTE ER LOFTET på Odden­ bygningen med mønsås og taksperrer. Trekonstruksjonen i forgrunnen er en rennebom.

ÉN TYPE PÅBYGGING har fått en spesiell posisjon, nemlig barfrøstua. Dette er en tradisjonell østerdalsstue som har fått et to-etasjes loft, barfrøloft, som inngangsparti. Dette er Krokhaug i Folldal, fra ca. 1900. Se tegningen s. 81.

husets lengderetning. En kan si at barfrøloftet er trukket inn over huset og får på den måten tilgang til pipe og fyring.

Loftsrommet kan brukes vinterstid og deles etter hvert opp i flere rom. I første etasje blir det et romslig kjøkken i midtpartiet, bakstua blir kammers som kan brukes som dagligstue eller ekstra soverom, mens det gamle stuerommet blir finstue og får etter hvert betegnelsen østerdalsstua. Dette er en mye brukt ombygging av østerdalsstuer, men snart blir det også vanlig å bygge kaffekvernbygninger fra grunnen av, med et romslig midtparti. Dette er en hustype som fremdeles bygges, som bolighus og ikke minst som hytte og fritidsbolig.

Kaffekvernbygningen utvikler seg også videre og bygges om med loft – annen etasje – over hele huset. Dette ga enda flere rom og huset begynte å likne en midtkammersbygning. Etter at huset er bygd opp i to etasjer, finner vi fremdeles at det gamle stuerommet – østerdalsstua - med mønsås og sperrer, ofte panelt med kvolv, beholdes. Noen steder blir loftsrommet over østerdalsstua blindloft.

Andre steder der bygningen blir ekstra høg, blir det soverom over østerdalsstua.

UTISTUEN VINGELSÅSEN TOLGA, østerdalsstue bygd sammen med trønderlåna, fra ca 1850.

Dette viser at den gamle østerdalsstua har fått en spesiell posisjon og verdi, som en ønsker å bringe med inn i nye hustyper.

KONKURRANSE FRA NORD OG SØR På slutten av 1800-tallet er østerdalsstua utsatt for sterkt press fra midtkammers­ bygningen fra sør og trønderlåna fra nord.

Men begge disse hustypene kan også bygges med bruk av den gamle østerdalsstua. I flere

midtkammersbygninger finner vi den gamlen østerdalsstua i første etasje. Røstet og taket er tatt av og det er tømret på en ny etasje, og det gamle taket med mønsås er lagt på att på loftet. Østerdalsstua og trønderlåna kunne vokse sammen på en annen måte. Østerdalsstua ble trukket inn i låna slik at klåvå og bakstue ble en del av grunnplanet og påbygd en etasje til. Mens resten av østerdalsstua, det

FORTIDSVERN

83

ET GODT EKSEMPEL på en østerdalsstue med bakstue og kaffekvernloft finner vi på Åshaugen, Vingelsåsen i Tolga, ca. 1854.

opprinnelige stuerommet, stakk ut på lånas langside eller i gavlen. Østerdalsstua kunne også bygges om til to-etasjes hus. Røstet og taket tas av, så tømres det på en ny etasje og det gamle røstet med mønsås og gammel takkonstruk­ sjon legges på igjen. En variant med loftspreg forekommer i grensebygdene mot Gudbrands­dalen. Påbygginga skjer som nevnt over, men i tillegg til ei enkel innvendig trapp, bygges det svalgang i begge etasjer. Romma i andre etasje har inngang fra svalgangen, men sjelden innvendig forbindelse. ØSTERDALSSTUA OPPDAGES Når og av hvem østerdalsstua oppdages utafor Østerdalen er en fascinerende sporjakt.

Det skjer samtidig med at den nye norske staten skal etablere seg med nye samfunns­ institusjoner og næringsvirksomhet og ikke minst byggverk til de nye institusjonene.

Det er artig å konstatere at østerdalsstuas første beundrer var ingen ringere enn slottsarkitekt H.D.F. Linstow (1787-1851).

84

FORTIDSVERN

Han er sentral i etableringa av Kristiania tegneskole (seinere Arkitekthøgskolen), og i et foredrag på skolens ettårsdag i 1820 viser han til «Østerdalens lune Aarestue» som nettopp er det som vi seinere omtaler som østerdalsstua. Linstow er aktiv i den tids debatt om hvorvidt forbildet for arkitektur og byggevirksomhet i den unge nasjonen skal være en fortsettelse av klassisk europeisk tradisjon eller om en kan hente inspirasjon lokalt. Nettopp i det Linstow omtaler som «Aarestue» finner han det perfekte eksemplaret på en nordisk hustype «som ikke korrumperet av noen form for klassisk påvirkning. Den er ren, edel, primitiv og uberørt (…) og en saadan Spire bevare den skandinaviske fornemmelig i Noriges Dale hjemmehørende Bygningsmaade som blot venter paa den dannede Tid for at udvikle sig til Fuldkommenhed».

Med visse mellomrom utover 1800-tallet kommer dette spørsmålet opp igjen og gjentar seg jo også i vår tid: Hvordan kan kvaliteter fra lokal byggeskikk, i vårt tilfelle østerdalsstua, føres videre i dagens

byggeskikk, for å opprettholde i alle fall en mulighet for regionale forskjeller i byggevirksomheten? ØSTERDALSSTUA BLIR ET BEGREP Linstow opplevde antakelig østerdalsstua på sine mange turer mellom Kristiania og Trondheim. Det samme gjorde overlærer Knud Knudsen (1812-95) fra Kristiania.

I 1855 reiser han gjennom Østerdalen langs Renavass­draget og over Storsjøen med stopp på Sjøli: «Ola Sjøli hadde en stor stue, åpen op til mønet og med to slinder tvært over fra væg til væg, langt bord og bænker langs vægg­ene (…) Stuen var da en riktig østerdalsstue (…) Dens årstal var 1794». Knut Knudsen er altså den som, så langt dokumentert, først bruker begrepet østerdalsstue.

Nok en reisende må nevnes: August Schneider (1842-73) livnærte seg som illustratør. I 1860 foretar han ei reise langs den samme leia som nevnt over, opp til Bergset (Øvre Rendalen) over til Glåmadal­ føret og Hanestad og videre vestover til Gudbrandsdalen. Han overnatter på

DEN MEST VANLIGE måten å sikre seg mer areal på, var å tømre på ei bakstue, som oftest i husets lengderetning. Det kunne også settes opp bakstue på langveggen. Et eksempel på det første finner vi på Støen i Tynset (under), en tradisjonell østerdalsstue. Bortistuen Neby i Tynset (over) er ei østerdalsstue med barfrøloft fra ca. 1800 med bakstue med loftsrom på langveggen fra slutten av 1800.

KAFFEKVERNBYGNINGEN UTVIKLET SEG også videre og ble bygget om med loft som en annen etasje over hele huset, Hovedhuset på Semings i Engerdal rommer en intakt østerdalsstue med soverom over. Se husets førsteetasje øverst på s. 87.

ØSTERDALSSTUA ER ET en-etasjes tømmerhus, litt lenger enn bredt, og med nokså slakk takvinkel som her på Vestgard i Stor-Elvdal.

HOVEDBYGNINGEN PÅ ODDEN, Narjordet i Os er inspirert fra Røros. Første etasje til høyre for inngangen er ei østerdalsstue, der mønsås med taksperrer er flyttet på loftet. Interiørmalingen er datert 1822 og 1826.

FORTIDSVERN

85

KAFFEKVERNSTUA er en videreføring av barfrøloftet, som denne på Kverntrøen, Tylldalen i Tynset, ca. 1850.

Vestre Hanestad. «Vi opholdt os i Vinterstuen, en uhyre stor Slindestue, meget pent Udstyret.

Det Eiendommelige ved disse Stuer, der findes hele Østerdalen igjennem, er at Loftet skraaner opad og følger Tagdannelsen.

I den Høide, hvor Loftet ligger i vores Værelser, ligge her 2 store Bjelker, der nævnes Slinder, og efter hvilke Stuen har sit Navn (…) Denne Bygningsmaade medfører den store Fordeel, at der i en saadan Stue næsten altid er frisk Luft. (…) Jeg kan ikke noksom berømme disse Slindestuer for deres Hygge; Østerdølenes elskværdige Sands for Reenlighed faar her Anledning til at vise sig».

Så kommer en spennende oppfølging, når Schneider tar seg en tur ut på tunet: «… en Særegenhed ved Østerdalens Vaaningshuse saa jeg ikke første Gang her; det saakaldte Barfrø. Det er en særskilt toetages liden Bygning, der staar foran og lige indtil den egentlige Bygning. Nederste Etage danner Svalgang; øverste er Klædesloft. Den seer ofte ret godt ud; men Ordets Etymologi har forvoldt mig store og forgjæves Studeringer.»

Schneider gir oss den første illustrasjon av ei barfrøstue, nemlig «Et Barfrø ved en Huusmandsstue i Rendalen».

86

FORTIDSVERN

MODELL FOR GROSSERERENS LANDSTED Linstow lot seg begeistre av tanken på «Aarestuen» som mulig utgangspunkt for utvikling av et nasjonalt innslag i moderne byggeskikk. Grosserer Thomas Heftye (1822-86) tenkte i de samme baner: derfor passer det til slutt å avlegge landstedet hans på Sarabråten ved Blankvatn i Østmarka utenfor Christiania et besøk. Sarabråten ble bygd i perioden 1856-61.

Cicerone for besøket er Eilert Sundt og boka «Om bygnings-skikken på landet i Norge» (1861/62): «Her er et ensomt fjeldvand og her er mørk skov rundtom, og man kan tro sig langt borte fra hovedstadens tummel, høit op i en avsides dal; naturligt derfor, at eierens norske sind valgte som model for huset en østerdalsk bjelkestue.

Udførelsen overdroges til kunstnerne v. Hanno og Schirmer …»

Det er altså arkitektene Andreas F.W. von Hanno (1826-82) og Heinrich E. Schirmer (1814-87), begge født i Tyskland og toneangivende i det unge arkitektmiljøet i Kristiania, som med utgangspunkt i ei «bjelkestue» – altså ei østerdalsstue – lager et moderne sommersted for grosserer Heftye.

Sundts sluttkommentar harmonerer helt med Linstows ideer 40 år tidligere: «… som dermed måske kom til at give den første prøve på en kunstnerisk fulendelse af den norske bondes gode gammeldagse bygnings-skik.»

PIONEREN EILERT SUNDT I forsøket på å finne fram til hvem som oppdaget Østerdalsstua, er det antydet ei viss utvikling og trukket inn viktige personer, men her kan det gjerne komme endringer.

Men den som betød mest når det gjelder studiet av norsk byggeskikk og dermed østerdalsstua, er likevel Eilert Sundt. Boka om byggeskikken kom ut i 1862, men de fleste artiklene ble først trykt i Folkevennen, som han redigerte.

Men når oppdager så Sundt ei østerdalsstue for første gang, og gjør sine notater? Det er ikke så lett å bringe det på det reine. Han hadde gode kontakter i Østerdalen og gjorde flere befaringer. Høsten 1851 er han på innsamlingsferd i Gudbrandsdalen. På denne turen oppdager han ramloftstua på Løkre og interessen for lokal byggeskikk tennes. Han skal for øvrig videre til Røros og inviterer leserne med over fjellet til Østerdalen og

TIL HØYRE ser vi første etasje på Semings i Engerdal, en østerdalsstue fra 1857, se også s. 85.

LONÅSSTUA med høgsetet på langveggen, like innafor inngangsdøra, har framskåpet sin plass. langbordet er plassert langs gavlveggen. ved enden av bordet, i hjørnet mellom langvegg og tverrvegg, hadde husbonden sin plass i høgsetet.

Høgsetet hadde ofte et panelt veggfelt med dekorativ maling og initialer, og et hjørneskåp. Dette er Lonåstua på Tynset bygdemuseum.

gir grundige utredninger om «Barfrø» og «Sperrestue», sammen med en beskrivelse av «Dalsbygden» der han gir en generell beskrivelse av byggeskikk og utvikling. Han er spesielt opptatt av nybygde gardsanlegg og trekker fram gode eksempler på at det gamle tunet må vike for moderne, hensiktsmessig gardsbebyggelse. Tunet reduseres fra mange små hus til få og større, organisert i nokså tett firkant. Sundt applauderer at bøndene satser mer på jordbruket og blir mindre avhengige av Røros verk, og lar trønderlåna ta over østerdalsstuas hegemoni. ØSTERDALSSTUA I DAG I regi av Norsk Kulturminnefond og Hedmark fylkeskommune er det gjennomført en bestandsregistrering av østerdalsstuer (Østerdalsstuer. Lokal bygningstype med stor symbolverdi, Rapport 2013:1). 450 hus ble observert, av dette var ca. 40 prosent enkeltstuer, 30 prosent forlengede, mens resten inngikk i ulike om- og påbygginger.

Tilstanden er svært varierende. 50 østerdalsstuer av ulike typer er i bruk som bolighus, i tillegg er det flere som brukes som sommerhus og tjener som gardens og

familiens samlingslokale. Mange er sikret på museum eller fredet. Sida østerdalsstua ble oppdaget har barfrøstua stått i spesielt fokus og det har vært en viss frykt for at den skal forsvinne. Registreringa omfatter ca. 20 barfrøstuer, noen originale fra slutten av 1700-tallet, men også flere nye. Mange eldre, små østerdalsstuer har fått nytt liv med påbygging av barfrø som kunne gi plass for bad og ekstra soverom. Kaffekvernstua

er også en hustype som holder seg. Flere en-etasjes boliger har blitt påbygd loft på midtpartiet for å skaffe mer rom.

I bestandsregistreringa er ikke seter og fritidsbebyggelse tatt med. Mange gamle østerdalsstuer ble, når de gikk ut av bruk, flyttet til seters eller kjøpt opp og brukt som hytte. Moderne varianter av østerdalsstua setter spor etter seg i hytte- og fritidsboligmarkedet.

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

87

SLIK SÅ RØYKSTUA på Askogsberg ut på slutten 1930-tallet. Den venstre «pipa» er kanalen som slipper ut røyk fra røykstua, oppført i 1863.

PÅ 1970-TALLET BLE denne verandaen bygget, og røykstua ga et helt annet inntrykk.

Under restaureringen ble verandaen fjernet for å få tilbake den autentiske byggestilen.

88

FORTIDSVERN

Røykstua på Askogsberg er ei av få gjenværende røykstuer på den norske sida av Finnskogen.

SKOGFINNEPLASSEN ASKOGSBERG

EI RØYKSTUE VENDER TILBAKE Jeg kommer kjørende til Askogsberg på Grue Finnskog i Hedmark. Gården ligger der veien slutter. Det er ikke lange veien til grensa og Sverige. Jeg reiser dit for å se på hvordan restaureringsarbeidene på den gamle røykstua går.

Tekst: H ans Johnsson, skogfinne, bygningsverner i firmaet Tympanon og leder for Fortidsminneforeningen Hedmark avdeling

A

DETTE ER RØYKOVNEN på Askogsberg.

Den kan brukes som bakerovn, men å lage annen mat er vanskelig.

Oppvarminga av maten ble gjort ved at man rakte glør ut av ovnen ned i en forsenkning foran åpningen., der hvor kjevlet ligger.

rbeidene startet høsten 2018 og pågikk fram til nå i januar. På dette tidspunktet ble det for vanskelig å drive på. Det siste blir derfor utført i vår/ sommer. Det var mye som måtte gjøres på den gamle røykstua. Bygningen hadde på 1970-tallet gjennomgått ei renovering og det ble brukt dårlige tekniske løsninger, løsninger som med tida førte til at deler av bygningen fikk råteskader.

Utgangspunktet for restaureringsarbeidene av den gamle røykstua har vært hvordan bygningen så ut på slutten av 1930-tallet.

Fra dette tidspunktet finnes det flere bilder av både våningshuset, uthuset og landskapet rundt. Disse registreringene var utført av Ingebret Aas som var på Finnskogen i 1937 for å dokumentere skogfinske gårder. Han var ikke den første. Allerede på 1910-tallet var Ludwig Mattson, ansatt av Nordiska museet, på rundreise på Finnskogen. Begge disse har etterlatt et stort kildemateriale med både bilder og skisser fra forskjellige gårder og bygningsmiljøer, til glede for oss som er interessert i Finnskogen. Å velge dette tidspunktet ga oss muligheter til å gjennomføre et prosjekt med god sikkerhet. Eieren av Askogsberg, Henning Holt, hadde også et ønske om å fjerne verandaen mot sør som ble oppført på 1970-tallet, noe som var positivt

for å kunne tilbakeføre bygningen. Arbeidene utføres av Kjell Ove Karlstad og Kim Schulstad, begge fra Magnor. Riksantikvaren har bevilget penger til antikvarisk restaurering i forbindelse med at bygningen er under fredning.

EI AV FÅ Røykstua på Askogsberg er ei av få gjenværende røykstuer på den norske sida av Finnskogen. Bygningen har akershusisk plan, dvs. en bygning med tre rom, med inngang direkte inn i stuerommet der røykovnen står (røykstua). I denne bygningen fins også en sekundær inngang til det gamle kjøkkenet.

Bygningen er oppført i 1863, etter at den gamle røykstua hadde brent ned. Selve bosetningen på Askogsberg skriver seg fra slutten av 1700-tallet.

I eldre tider hadde røykstuene bare en røykovn. Tillaging av mat skjedde i kokk­ huset der man hadde ei grue. Røykovnene kan brukes som bakerovn, men å lage annen mat var vanskelig. Oppvarminga av maten ble gjort ved at man rakte glør ut av ovnen ned i en forsenkning foran åpningen. Etterhvert flytter man ildstedet fra kokkhuset inn i våningshuset, og et kjøkken oppstod. Dette forenklet matlaginga samtidig som forandringa kom til å påvirke

FORTIDSVERN

89

Arbeidet med å løfte fram de skogfinske kulturminnene er svært viktig og etterlengtet. Det har lenge blitt etterspurt å få flere eiendommer sikret for framtida.

bygningsstrukturen på de skogfinske gårdene. Kokkhuset fikk med tida funksjon som bryggerhus. De nye ildstedene i våningshuset representerer en moderniseringsfase, der peisene fikk litt forskjellig plassering, alt fra yttervegg til inn mot selve røykstuerommet.

Dette skjer uten særlig endring av selve røykstuerommet.

RIKSANTIKVARENS MINORITETSPROSJEKT Det er flere eiendommer foruten Askogsberg som er under fredning på Finnskogen i Hedmark. På Abborhøgda/Yöperinmäki i Kongsvinger kommune foreslås uthusarealet med det helhetlige tunet, de o­ mkringligg­ende driftsarealene og adkomstveiene freda.

Bygningsmassen er forskriftsfreda fra før.

Ikke langt fra Abborhøgda i samme kommune ligger Orala/Åranstorp/Øvre Aronstorp. Her inngår hele bygningsmiljøet i fredningsforslaget. Låven på Tomta/Østgården i Peistorpet/ Piesala i Åsnes kommune er også foreslått

90

FORTIDSVERN

freda. Det samme gjelder ria fra Revholtet, Svullrya, Grue kommune, som i dag står på Glomdalsmuseet i Elverum. I tillegg er Sollien østre og Hyjanstorpet foreslått freda, også disse i Grue kommune.

I Norge er kulturminner eldre enn 1537 automatisk freda. Stående byggverk som er oppført i perioden 1537-1649 blir etter erklæring automatisk freda. Lista over kulturminner som er freda gjennom egne vedtak er dominert av storgårdsmiljøer og overklassens bygninger.

Det er et mål i Norge å få fredningslista mer representativ. Etter ei omfattende kartlegging av freda kulturminner i Norge, kom det tydelig fram at kulturminner knyttet til de nasjonale minoritetene er sterkt underrepresentert på fredningslista. Gjennom stortingsmelding nr. 16, Leve med kultur­ minner fra 2005, har Riksantikvaren fått i oppdrag å rette opp skjevhetene i fredningslista innen 2020. Målet er at et representativt utvalg kulturminner med geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde,

skal bli bevart for framtida. For å nå dette målet, har Riksantikvaren laget en egen fredningsstrategi, som løper til 2020. Som et ledd i fredningsstrategien mot 2020 er Riksantikvaren i gang med å gjennomføre et prosjekt for å løfte fram og få økt kunnskap om våre nasjonale minoriteters kulturminner, og om mulig frede et utvalg av disse kulturminnene. Dette er organisert som et eget prosjekt. Arbeidet med fredningene har skjedd i dialog med Skogfinske interesser i Norge og Norsk skogfinsk museum.

Arbeidet med å løfte fram de skogfinske kulturminnene er svært viktig og etterlengtet.

Det har lenge blitt etterspurt å få flere eiendommer sikret for framtida. På den svenske sida av grensa i Värmland er det flere eiendommer som er freda. De fleste av disse ble freda allerede på 1960-tallet. I forbindelse med fredningsprosessene mener jeg at man i større grad bør samarbeide mere over grensa for å kunne sikre og gi et så helhetlig bilde av den skogfinske kulturen som mulig.

HER ER RØYKSTUA etter at den ble ferdig restaurert i vinter.

Riksantikvaren har bevilget penger til antikvarisk restaurering i forbindelse med at bygningen er under fredning.

Nå som fredningsforslagene er lagt fram, er det valgt ut objekter som viser den skogfinske kulturen der røykovnen var sentral, dvs. fram til begynnelsen av 1900-tallet. Det samme gjelder også de freda eiendommene på svensk side. Den skogfinske kulturen, som så mange andre kulturer, gjennomgikk en assimilering, noe som også bebyggelses­utviklinga viser.

For å få økt forståelse for dette, bør også fredningene vise dette. Jeg håper at satsinga på de nasjonale minoritet­ene, og da særlig de skogfinske, ikke stopper med Riksantikvarens satsing uten at man fortsetter å arbeide videre med å gi folk flest et så korrekt bilde som mulig av kulturen og prosessene.

Jeg setter meg i bilen for å kjøre tilbake.

Det er lange avstander her på Finnskogen, men vi som bor her er vant til det. Hand­ verkerne har gjort en god jobb, og vi vil komme i mål med prosjektet. Jeg er fornøyd og det håper jeg også at eieren er.

FORTIDSVERN

91

VÅNINGSHUSET ER FRA 1932, men skogfinnegården Abborhøgda har vært bebodd siden slutten av 1700-tallet. Både bygningen og tuntreet er fredet, rogn var regnet som et hellig tre i skogfinnekulturen.

BÅDE JORDKJELLEREN OG RØYKSTUA er i svært dårlig stand, men byr samtidig på spennende restaureringsprosjekter.

FORENINGENS NYESTE ATTRAKSJON Statskog forærer Fortidsminne­ foreningen et fredet skogfinnetorp. Med det får vi ikke bare vår første eiendom i Hedmark – vi får også et av landets ti mest verdifulle kulturlandskap!

Tekst: Trond Rødsmoen

F

ortidsminneforeningen har i dag ingen eiendommer i Hedmark fylke. Vi eier heller ingen eiendommer som representerer våre nasjonale minoriteter. Dobbelt gledelig var det derfor at foreningen i januar inngikk en intensjonsavtale med Statskog om overtakelse av skogfinnetorpet Abborhøgda i Varaldskogen i Kongsvinger kommune.

Håpet er å kunne sluttføre overtakelses­ prosessen denne sommeren.

Abborhøgdas ti bygninger ble fredet i 2017, og Riksantikvarens formål med fredningen var å bevare anlegget som et bygnings- og kulturhistorisk viktig eksempel på en komplett skogfinsk gård. Fredningen omfatter bygningenes eksteriør, samt en

92

FORTIDSVERN

nyttehage og et tuntre, en rogn som har status som et hellig tre i skogfinsk kultur.

KULTURLANDSKAP AV NASJONAL VERDI I en nasjonal sammenheng er spor etter skogfinnekulturen lite synlig. Det er få skogfinnetorp og bygninger som er ivaretatt, spesielt hele tun på sin opprinnelige plass.

Det er dette som gjør Abborhøgda sjeldent og spesielt verdifullt som kulturminne.

Abborhøgda ligger i et kulturlandskap som er typisk for finnekulturen, et mosaikklandskap av jordlapper som har blitt brukt som dyrkings­flater. Dette landskapet er en vesentlig del av verdien til stedet.

I boken Lokaliteter i norsk geoturisme (Hedmark/Oppland med Øvre Glomma) skriver Kjell Nordseth på Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo at Abborhøgda er «rangert blant de 10 mest verdifulle kulturlandskap i Norge». Ikke så rart da, at Riksantikvaren er i ferd med å frede også landskapet, en prosess som kan bli fullført i løpet av 2019.

røykstue, sommerfjøs, vedskjul og våningshus. Disse er alle fra 1800- og 1900-tallet, våningshuset ble reist i 1932. At Abborhøgda langt på vei er et komplett tun omgitt av et godt bevart kulturlandskap, gjør formidlingsverdien til stedet svært stor.

Og det er da også formidlingen av denne bygningsarven og kulturen som er Fortidsminne­foreningens formål med overtakelsen. Bygningsmassen byr på spennende restaureringsprosjekter, ypperlige som læringsarena. Byggeskikken på Finnskogen er preget av finske byggetradisjoner, noe som er veldig tydelig på Abborhøgda, i både tunstruktur og bygningstyper.

– En viktig forutsetning for foreningen å lykkes med Abborhøgda er at vi skaper aktivitet på eiendommen. Gården er satt i stand flere ganger gjennom de siste tiårene, men hver gang kommer forfallet krypende.

Istandsetting som ikke følges opp med bruk av plassen vil bli en del av den samme syklusen. Vi ser at bruk må til for å lykkes med bevaring, sier Ola H. Fjeldheim.

EN LÆRINGSARENA Plassen har vært bosatt fra 1790 til 1980-­tallet, og anlegget består i dag av bu, grishus, høyløe, jordkjeller, kokkhus, låve,

BEVARING GJENNOM BRUK Generalsekretæren ønsker seg kursvirksomhet med utgangspunkt i det som er på stedet: skogfinsk byggeskikk, kulturlandskap og natur.

INTERIØRET er ikke fredet. Her kan det tilrettelegges for ny bruk, som overnattingsmuligheter og kursvirksomhet.

DETTE SKJER I JUBILEUMSÅRET 2019 Sjekk om det planlegges et jubileumsarrangement der du bor eller i et område du skal besøke det kommende halvåret: www.fortidsminneforeningen.no/jubileumsaret-2019

ABBORHØGDA fotografert i 1956. Tunstrukturen fra den gang er stort sett inntakt.

– Rent konkret ønsker vi å sette bygg i stand slik at de kan romme overnatting og tilhørende fasiliteter for ca. 15 personer. Vi vil da måtte reetablere strøm inn til plassen, og etablere en fungerende avløpsløsning med et minirenseanlegg. Vegen rustes opp som skogsbilveg, med midler fra Statskog.

Slik Abborhøgda står i dag er det revet en liten smie, og to dyrehus koblet til låven. Det kan bli aktuelt å gjenreise disse i tradisjonell byggeteknikk, så nært de opprinnelige som mulig i utseende. Moderne konstruksjoner, som toalett, bad og kjøkken, vil da etableres inne i disse.

– Disse grepene er diskutert med Riksantikvaren, og vil være mulig innenfor fredningen, sier Fjeldheim.

Han har vært på flere befaringer for å skaffe seg kunnskap om bygningenes tilstand, som varierer stort. Mens våningshuset jevnt over er i god stand og kan få ny bruk gjennom relativt enkel restaurering, er for eksempel røykstua og jordkjelleren i så dårlig stand at disse antakeligvis må rekonstrueres, men forhåpenligvis med delvis gjenbruk av materialer.

– Med eierskapet ønsker foreningens å sikre bevaring samt å aktivisere og formidle eiendommen slik at allmennheten får del i opplevelsene og historiene som er knyttet til denne plassen, sier Fjeldheim.

Skogfinnene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge: De øvrige er kvener/norsk­finner, jøder, rom og romanifolk/tatere.

16. desember 2019 er det 175 år siden Fortidsminneforeningen ble stiftet, og dette markerer vi gjennom hele året. I et jubileumsår er det medlemmene våre vi feirer, og aktivitetene vil først og fremst foregå ute i fylkesavdelinger og lokallag. I disse dager planlegges det for fullt landet rundt: På programmet er en rekke torgmøter, jubileumsarrangementer ved mange av eiendommene våre og arrangementer under samlebegrepet «åpen post».

TORGMØTER I Jubileumsåret ønsker vi å sette fokus på bygningsvern og tradisjonshåndverk. Gjennom direkte møter, veiledning og hyggelige aktiviteter ønsker vi å motivere huseiere og andre interesserte til å restaurere og ta vare på bygninger. lnnholdet i torgmøtene vil variere fra sted til sted, men arrangeres gjerne i tilknytning til allerede eksisterende markedsdager og lignende.

PÅ EIENDOMMENE VÅRE Våre over 40 unike eiendommer er både en viktig del av foreningens historie og nasjonale attraksjoner. Jubileumsdagene kommer i tillegg til allerede eksisterende arrangementer ved eiendommene eller i forbindelse med disse. Arrangementer planlegges også for eiendommer som normalt ikke er åpne for publikum. Gled deg til familiedager, konserter, olsokmesse, hagefest og foredrag og enda mer. ÅPEN POST Dette er arrangementene som ikke faller inn under de to andre kategoriene: Debattmøte, byvandring, «åpen dag», utflukter, hagefest, innvielse, prisutdeling og avduking.

Arrangementene knyttet til jubileet skjer i perioden mai-desember.

Markedsføringen av det enkelte arrangement skjer først og fremst lokalt. Ta gjerne kontakt med lokallaget ditt. En samlet oversikt finner du på www.fortidsminneforeningen.no/jubileumsaret-2019

FORTIDSVERN

93

Runealfabetet (fuþark) frå mellomalderen Runene som dei brukte

i tillegg til dei som var i

Opp stav

runealfabetet:

med Fo

Skriv namnet ditt med runer!

---------

-------------------------

-------------------------

Runealfabetet hadde n, ei eiga rune for th-lyde for den gongen hadde vi n. mange ord med th-lyde

og z?

Finn du ikkje j, q, v, w, x ntleg Desse lydane hadde eige vi kan bruke men er, run e eign e ikkj u-runa for i-runa for j, k-runa for q, x kan v og w, c-runa for z, og na. vi skrive med k- og s-ru

Kor mange dyr og e? drakehovud kan du finn

(portalen) inn til På den fine dørkarmen kar som buktar seg. dra ut kyrkja er det skore ijernsbeslaget.

Det er også drakar på sm ne dyrehovud. kor uts det Inne i kyrkja er

-----------------

ingen.no

www.fortidsminneforen

Arkiva til Riksantikvaren gar Borgund stavkyrkje: minneforeningen. Teiknin mellomaldergraffiti: Foto: Håkon Li og Fortids dokumentarv. Runer og gen – ein del av Noregs og Fortidsminneforenin e.

Creativ aster Miksm : . Design runolog Kjell Jonas Nordby

MED FORTIMUS PÅ OPPDAGERFERD Når dørene åpner for sesongen vil Fortimus sørge for at barn ved flere av våre besøkseiendommer blir ønsket velkommen til opplevelser som vekker nysgjerrighet og utforskertrang. Her blir det dragehodejakt, runetyding og andre morsomme oppgaver!

Tekst: Astrid Galstad

I

disse dager er Fortimus og familien hans på vei ut i landet i form av et flott aktivitetshefte og fingerdukker av hele flaggemusfamilien. Dette er Fortidsminneforeningens gave til våre yngste besøkende i jubileumsåret.

«BASERT PÅ EN SANN HISTORIE» Det hele startet med at vi i 2017 oppdaget at flaggermus av arten brunlangøre hadde vært på besøk i Urnes stavkirke. Det ble avdekket skader på en av stavene i kirka, og dette ble knyttet til flaggermusurinens nedbrytende

94

FORTIDSVERN

egenskaper på treverk. Denne saken skapte store overskrifter i medier og mye oppmerksomhet hos fagfolk. Hva gjør man med ei freda flaggermus som gjør skade på et freda kulturminne? Perfekt materiale for en barnefortelling, tenkte vi.

Og slik ble Fortimus, flaggermusa med supervernkrefter, skapt – godt hjulpet av et stort engasjement hos foreningens medlemmer som ga navn til den nye maskoten og familien hans. Vi har diktet videre på historien om uhellet i Urnes stavkirke og har vekket den gamle Urnesløven til live. Det har

blitt til historien Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter.

OM Å TA VARE PÅ KULTUR- OG NATURARV Dette er ikke bare en historie om Urnes stavkirke. Den er universell. Den skal tenne barns interesse for kulturminner og kulturminnevern, men også sette kultur- og naturverdier i sammenheng. Barn blir tatt med inn i en sårbar verden av fredede og truede bygninger og arter. Her møter de Urnesløven som den kunnskapsrike og strenge vokteren av foreningens eiendommer. Her er en hel

pdag Borgund vkyrkje

ortimus

Bli med på drakehovudjakt!

Eg er Urnesløva. bygningane Eg passar på dei gamle en. Mange til Fortidsminneforening fabeldyr seier at eg er eit farleg frå den persiske oldtida – ein mantikora.

BORGUND STAVKIRKE ER pilotprosjekt i 2019, med et eget hefte skreddersydd eiendommen, i tillegg til et stort aktivitetshefte som deles ut på alle besøkseiendommene. Her får barna historien om Fortimus og Urnesløven, med oppgaver og aktiviteter.

Illustrasjoner: Miksmaster Creative

familie av flaggermus, en gøyal gjeng som har tilhold ved foreningens historiske eiendommer rundt om i landet. Her er også en truet liten «vikingbie» som viser seg å bli den gode medhjelperen. Dette er en historie om å ta godt vare på kulturminner og naturen de er en del av, og Fortidsminneforeningen ønsker å bidra til FNs bærekraftmål om å styrke innsatsen for å verne og sikre verdens natur- og kulturarv.

SESONGEN '2019

DRAGEHODEJAKT PÅ BORGUND Barn vil få i hånda en Fortimus fingerdukke og et aktivitetshefte med fortellingen om Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter, oppgaver og aktiviteter. Ved Borgund stavkirke, som den mest besøkte av foreningens eiendommer, har vi også utviklet formidlingsopplegget Oppdag Borgund med Fortimus, der han inviterer til dragehodejakt og setter lupen på runer.

Den lille fingerdukken er tenkt som oppdagerskikkelse som finner alt det spennende, som ser det voksne overser.

På denne måten ønsker vi at barnet skal bli aktiv og deltagende i omvisninger, og gjerne bruke lommelykt på sin oppdagerferd gjennom kirker, stabbur og ruiner fra middelalder.

Fortidsminneforeningen er opptatt av at barn skal bli ønsket velkommen på barns premisser, og legge til rette for felles aktiviteter på tvers av generasjoner.

Vi ønsker at de fineste sommeropplevelsene skal deles. Vi ønsker at de fineste opplevelsene skal være spiren til engasjement hos neste generasjon kulturminnevernere.

URNES STAVKIRKE, LUSTER 2. mai – 30. september

Fortimus blir en del av omvisninger og arrangementer på mange av våre eiendommer, men ikke alle.

Sjekk www.fortidsminneforeningen.no for priser og åpningstider.

BORGUND STAVKIRKE, LÆRDAL 15. april til 30. september LOGTUN KIRKE, FROSTA 1. mai til 15. september

FINNESLOFTET, VOSS 2. mai til 31. august HOPPERSTAD STAVKIRKE, VIK 18. mai til 30. september LYSØEN, OS 18. mai til 30. august MOSTER GAMLE KIRKE, BØMLO 27. mai til 26. august TORPO STAVKIRKE, ÅL 1. juni til 31. august UVDAL STAVKIRKE, NORE OG UVDAL 1. juni til 31. august HOLDHUS GAMLE KIRKE, FUSA 10. juni til 5. august KAUPANGER STAVKIRKE, SOGNDAL 15. juni til 31. august ROSEKYRKJA, STORDAL 15. juni til 18. august NORE STAVKIRKE, NORE OG UVDAL 15. juni til 11. august KVERNES STAVKIRKE, AVERØY 20. juni til 17. august HOVE STEINKIRKE, VIK 21. juni til 15. august RØDVEN KIRKE, RAUMA 22. juni til 14. august HUSTAD KIRKE, INDERØY Åpent søn. i juni, juli og august SAKSHAUG KIRKE, INDERØY Åpent søndager i juni, juli og august STEINVIKHOLM SLOTT, STJØRDAL 1. juli til 15. august HESTAD KAPELL, GAULAR 2. juli til 29. juli MUNKEBY KLOSTERRUIN, LEVANGER Åpent hele året OLAVSSTØTTEN PÅ STIKLESTAD, VERDAL Åpent hele året REINS KLOSTER, INDRE FOSEN Åpent hele året TAUTRA KLOSTERRUIN, FROSTA Åpent hele året

HISTORIEN OM FORTIMUS og resten av gjengen, her representert ved fetter Flagrus og tante Fabula, er skapt av Astrid Galstad, rådgiver for formidling og publikumsutvikling i Fortidsminneforeningen.

Foto: Trond Rødsmoen

GAUPNE GAMLE KIRKE, LUSTER Gruppebesøk etter avtale

FORTIDSVERN

95

NYE MEDLEMMER

Allerede nå gjør du en forskjell Fortidsminneforeningen er ingenting uten våre medlemmer. Slik kan essensen i en organisasjon som vår fanges i én spissformulering. For bare tenkt på det: Hvem skulle skrive høringsinnspillene til lokale plan- og byggesaker på vegne av foreningen – om ikke våre engasjerte medlemmer lokalt? Hvordan skulle vi klare å ta vare på alle våre 42 historiske eiendommer – om ikke med dugnadsbidrag fra våre medlemmer? Og uten den økonomiske støtten fra hvert enkelt medlem – som igjen utløser støtte over statsbudsjettet – ville vi hatt fint lite å rutte med. Derfor: En stor takk til hver enkelt av dere – og velkommen til dere 150 nye! Sammen gjør vi en forskjell i kampen for kulturarven.

AUST-AGDER

HEDMARK

NORDLAND

Sigmund Ekhougen Nina Varnum de Linde Tormod Barmen Strand Benjamin Kjellman-Chapin

Liv Ljosland Karlsen Bjørn Karlsen Willy Ove Berger Yngvild Holt Prikasky Kristin Sanaker Tomas Prikasky Karin Sanaker Kari Grasmo Evensmoen Sømåen Tradisjons­ handverk AS Bård Sødal Grasbekk Ole Magnus Bakke Brit Angell Johnson

Tina Westhelle Strand Ragnhild Bugten Asbjørn Oddvar Moen Jan Richard Nøstvik Signar Slåttøy Åslaug Wikran

BUSKERUD Trond Gossmann Elisabeth Wold Grete Bergersen AK brukt og antikk Svein Wold Fride Kramer Riseng Kristin Barkost Tore Lunde Ragnhild Gudrun Vikesland

DEN TRØNDERSKE Hallvar Skogmo Odd Magne Løset Carl Erik Skjølberg Nielsen Ola I. Solem Joar Lyngen Sølve Christiansen Rune Frøhaug Vigdis Solberg Asplan Viak AS Trondheim Ragna Olsen Stefan Kaliski

FINNMARK Hjørdis Pedersen Tom Antonsen Stein Tage Domaas Helge Stormo Ingrid Nordseth Leinan Arnfinn Kaaby Kai Gamvik Brox Åshild Foslund

HORDALAND Tone Merete Takvam Trygve Øvstebø Sølve Nicolay Thobro Lauvås Åse Holst Gro Andersen Brodtkorb Randi Gill Brudvik Kristian Hoff-Andersen Vidar Wennevik Paul Christian Rieber Kulturverntenesta i Nordhordaland Petra Engelsen Alv Odin Ørbeck Mathias Johan Ulveseth Lilletvedt Torbjørn Melle Christian Fr. Stabell Lars Sonnenrein Agnar Lunde Silje Haugland Rangset Edle Svendsen Lunde Hans Parnefält Jarl Arne Aspaker

MØRE OG ROMSDAL Linda Alnes Optun Per Steinar Hellevik Anne Brit Ulvestad Torstein Skeide Olsen

96

FORTIDSVERN

OPPLAND Kristian Strøm Birgit Toft Ragnhild Wadahl Anne Holbø Wendelbo Randi Sira Oddvar Hjørdison Olsen Ida Trudvang Knut Ola Bjørklund Torbjørn Opheim Karin Jansen Janne Nylander One Enerud

OSLO OG AKERSHUS Silje Bryhni Maja Arnestad Fredrik Schulstad Ulf Eriksen Hannah Vickers/ Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design Ellen Barrault Grundt Liv Aker Kristoffer Stang Bjørn-Hansen

Jorunn Fencl Pedersen Ragna Weider Kaja Hagen Maja Langeland Morten PR Russell Weden Victoria S. Sveinsson Ole-Thore Hasseldal Clara Fedida Claussen Terje Galtung Marit Hellum Peder Even Nerli Magne Feragen Per Arne Bjørnstad Anne Mette Mustad Ingjerd Hansen Arnt-Stian Andersen Helge Njaa Frode Sekse Hilleren Elisabeth Bøe Kaare Stang David Bjørn Blix Morten Christian Vanberg Pål Sveinsson Lars Hafnor

ROGALAND Roar Lund Odd Gunnar Hauge Toril Salvesen Aslaug Tangeraas

SOGN OG FJORDANE Birger Hauge Vandvik Hilde Brotangen Helleland Kurt Arne

TELEMARK Einar Eikemo

TROMS Kjell Giæver Silje Gulstad Steve Nilsen

VEST-AGDER Hans A. Slengesol Nancy Borøy Lohna Kjell Byremo Hans Atle Zeiffert

VESTFOLD Vidar Hildre Schevik Siri Thoner Lier Håvard Torger Bakke Karin Maria Vethe Amo Nerdrum Oda Broch Petter A. Christoffersen Tore Svenning Bjørn Vidar Hansen Erling Odden Karen Fabritius Jarl Johnsen Inger Bjar-Kessler Sunniva Odden

ØSTFOLD Steinar Weel Grethe Walle

FORTIDSVERN 1-2019 Til artikkelen «Snarvei til vår forenings historie» i Fortidsvern nr. 2-2019 s. 73 er det flere av våre medlemmer som har savnet Mari Kollandsrud i avsnittet om sterke kvinnelige tillitsvalgte og ledere. Hun var den første kvinnelige generalsekretæren, selv om hennes tittel var hovedsekretær. Elisabeth Seip ble senere daglig leder av foreningen og den første kvinne med tittelen generalsekretær. Hild Sørby, Vibeke Mohr og Marianne Roald Ytterdal var styreledere, mens Margrethe C. Stang er foreningens nåværende styreleder.

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: dyvekeb@hotmail.com Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: else.skau@gmail.com

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland (nykommer)

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Gøril Eline Nordtvedt Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD (nykommer) Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

97

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Av og til er det som om fredningsgrensen fra 1905, med sitt skille mellom ’norsk’ og ’dansk’ eller ’fint’ og ’mindre fint’, ubevisst spøker i hodene våre.

OM VERDIER I KULTURMINNE­VERNET A

v alle Fortidsminneforeningens eiendommer, er Steinvikholm borgruin den eneste som kan sies å ha spilt en hovedrolle i Norgeshistorien. Borgen ble bygget av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1524-32, og var bokstavelig talt katolisismens siste skanse i Norge.

I norsk historieskriving regner vi vanligvis med at middelalderen slutter her, med erkebiskopen som seilte ut Trondheimsfjorden en vårdag i 1537. Han kom aldri tilbake.

De siste restene av norsk selvstendighet opphørte, og perioden man senere har kalt Dansketiden startet.

Norge fikk sin første kulturminnelov i 1905, samme år som unionen med Sverige ble oppløst og Norge igjen var et selvstendig rike. Da var det den naturligste ting for stortingspolitikerne å se tilbake til nettopp Reformasjonen for å trekke en grense mellom det som loven automatisk skulle beskytte, og det som bare unntaksvis kunne fredes. Det var ikke fordi de beundret Den katolske kirken, og heller ikke fordi de syntes bygninger og gjenstander fra 1400-tallet var vakrere enn de fra 1600-tallet og 1700-­tallet.

Grunnen var at kulturarv fra Norges selvstendighetsperiode i deres øyne var mer verdt enn kulturarv fra Dansketiden. I dag er

98

FORTIDSVERN

grensen for automatisk fredete kulturminner over bakkenivå, altså bygninger, dyttet frem til 1650, men forestillingen om at ting og hus fra middelalderen er mer interessante og verdifulle enn de fra årene etter 1536 lever også i beste velgående i deler av kulturminnevernet.

Jeg jobber som kunsthistoriker og er spesialist på middelalderens bildekunst.

Selvfølgelig synes jeg at denne perioden er veldig interessant, men jeg blir overrasket når jeg møter folk som synes middelalderen per definisjon er bedre enn andre perioder.

Det er som om de mener at årene før 1537 er vakrere, mer fargerike og sanselige enn tiden etterpå, som om det var en fortryllet tid. Det er kanskje som en slags forelskelse, middelalderromantikk. Og la meg ile til og presisere: det er ikke galt å elske en stilart eller epoke, enten det er middelalder, 1700-tall eller art deco. Men det kan bli feil når begeistringen gjør oss blinde for andre epokers byggeri. Av og til er det som om fredningsgrensen fra 1905, med sitt skille mellom «norsk» og «dansk» eller «fint» og «mindre fint», ubevisst spøker i hodene våre.

TRUFFET AV LYN I mars besøkte jeg Edøy gamle kirke på Nordmøre. Kirken er fra 1100-tallet og

ligger strategisk plassert ved et sund, med vidt utsyn over det værharde kystlandskapet.

På 1880-­tallet ble kirken truffet av lyn og brant opp. Da bestemte man seg for å flytte kirke­stedet slik at det lå mer sentralt i sognet.

Slikt var ikke uvanlig på denne tiden. Logtun kirke på Frosta og Gamle Sakshaug kirke på Inderøy, begge nå i Fortidsminne­foreningens eie, ble utsatt for lignende behandling.

Søsterkirkene på Hadeland er et annet eksempel på middelalderkirker som sto som ruiner på 1800-tallet. Middelalderbegeistring på 1900-tallet førte til at de fikk nye tak og nytt liv.

Edøy gamle sto slik, med murte steinvegger men uten tak, helt til andre verdenskrig.

Da grep den tyske okkupasjonsmakten sjansen til å bruke kirken som ammunisjonslager, og det ble bygget en liten bunkers i og under kirkeruinen. Denne kreative, men brutale gjenbruken vekket harme i lokalbefolkningen. Kanskje hadde de allerede i mellomkrigstiden syslet med tanker om restaurering. Uansett var motivasjonen åpenbart på topp så snart krigen var over.

Allerede i Fortidsminneforeningens og Riksantikvarens felles årsberetning for 1947 kan vi lese at «Arkitekt John Tverdahl har gitt forslag til fortsatt restaurering av Edøy kirke, taket er nu lagt på». I 1950 var jobben

EDØY GAMLE KIRKE fra middelalderen sto lenge med murte steinvegger men uten tak, helt til andre verdenskrig. Da brukte den tyske okkupasjonsmakten kirken som ammunisjonslager, og det ble bygget en liten bunkers i og under kirkeruinen.

Foto: Morten Stige

ARTIKKELFORFATTEREN MENER det er både rart og rørende at man prioriterte restaurering av Edøy gamle kirke i tiden rett etter krigen, da nærmeste by, Kristiansund, fortsatt hadde dype krigssår og gjenoppbyggingen av boliger pågikk for full maskin.

Foto: Morten Stige

ferdig. Det er både rart og rørende at man prioriterte middel­alderkirken i denne perioden, da nærmeste by Kristiansund fortsatt hadde dype krigssår og gjenoppbyggingen av boliger pågikk for full maskin.

KONTRAST Men selve bunkersen under Edøy gamle kirke var det ikke mulig å få has på. Den stikker sine værbitte, men kraftfulle grå betongskuldre opp utenfor middelalder­ murene. Inni kirken er gulvnivået i koret betydelig høyrere enn skipet, fordi gulvet i koret er bunkersens tak. Det ser litt rart ut, og lokale folk beklager at de aldri fikk fjernet betongen. Men jeg synes det er

veldig interessant. Kontrasten mellom kirken og militæranlegget, mellom 1100-­tallet og 1900-tallet, er sterk. Det blir stadig færre som husker andre verdenskrig, og desto viktigere å ta vare på noen av de fysiske sporene krigen satte i landskapet.

Kanskje kan de tyske murene også minne oss om at middelalderen var en tid med krig og overgrep. Da Edøy gamle ble bygget var det borgerkrig i Norge, med frykt, brutalitet og tap, ikke bare vakker korsang mellom hvitkalkede kirkevegger. Selv om vi alle sikkert er enige i at bunkersen aldri skulle være bygget, tilfører den en litt kjedelig, rekonstruert middelalderkirke (unnskyld, Tverdahl!) et skikkelig C-moment.

Fortidsminneforeningen har kommet med mange innspill til den nye kulturminnemeldingen. Ett av dem er å endre fredningsgrensene i Norge. I første omgang bør grensen for arkeologiske kultur­minner flyttes fra 1537 til 1650.

1650-­grensen for byggverk bør også flyttes, men vi mener at konsekvensene av en slik endring bør utredes før vi bestemmer hvor den nye grensen skal gå. Kanskje kunne vi hatt en flytende grense?

Tenk om for eksempel alle bygg som var mer enn 300 år gamle var automatisk fredet. Det hadde kanskje blitt dyrt for de som deler ut tilskudd, men det hadde bidratt til å bryte ned fasttømrede forestillinger om at det finnes epoker i historien vår som er finere enn andre.

FORTIDSVERN

99

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

snekkerverksted snekkerverksted snekkerverksted

snekkerverksted snekkerverksted

www.tre-glede.no www.tre-glede.no www.tre-glede.no

GODE RÅD-HEFTER snekkerverksted snekkerverksted

B-Economique

www.tre-glede.no www.tre-glede.no www.tre-glede.no www.tre-glede.no

Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene.

Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse!

Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt fram, gjøre det som er nødvendig, men heller ikke mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som vil bevare dem best mulig og lengst mulig, til glede for seg selv og alle andre. ■

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Støtt om tre tre og og Støtt deg deg på på våre våre kunnskaper kunnskaper om Støtt deg på våre kunnskaper omstilarter. tre og restaurering av gamle møbler ii ulike stilarter. restaurering av gamle møbler ulike Støtt deg på våre kunnskaper om tre og Vi erstatter ødelagte deler og skifter stoff og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping.

Støtt deg på våre kunnskaper om tre og Støtt deg på våre kunnskaper om tre og restaurering gamle møbler i ulike stilarter.

Vi erstatter ødelagte delerpå ogav skifter stoff og sørger for oppbygging av sammenklemt Støtt deg våre kunnskaper om tre ogstopping. restaurering gamle møbler ulike stilarter.

Send deler ossav bilde av gamle ditt stoff møbel en beskrivelse aviulike problemet, Vi erstatter ødelagte og skifter ogog sørger for oppbygging av sammenklemt stopping. restaurering av i stilarter.

Send ossgamle bilde avgamle ditt møbel ogmøbler en beskrivelse avulike problemet, restaurering av møbler i ulike stilarter. restaurering av møbler i stilarter. så kan vår snekker Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben. så kan vår snekker Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben.

Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

Gode råd om gammelt listverk

Gode råd om farger og stil

Vi erstatter deler og til skifter stoff og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping.

Vi erstatter ødelagte deler ogåskifter stoff og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping.

Du ødelagte er også velkommen besøke oss i snekkerverkstedet påavFunderud gård i Eidsberg Send oss bilde avog ditt møbel og en beskrivelse problemet, Vi erstatter ødelagte deler ogstoff stoff og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping.

Du er også velkommen til åskifter besøke oss i snekkerverkstedet påavFunderud gård i Eidsberg i erstatter ødelagte deler og skifter sørger for oppbygging sammenklemt stopping.

Gode om tapeter i Norge så kan vår snekker Edwin gi en vurderingGode avrådkostnader og tidsbruk pårådjobben. om tak på eldre hus Gode råd om gardiner Send oss bilde av ditt møbel og en beskrivelse av problemet, Send oss oss bilde ditt en beskrivelse av problemet, Du er også velkommen tilavå 69 besøke oss snekkerverkstedet Funderud gård i Eidsberg Telefon 89møbel 89 89 i og Send bilde av ditt møbel og treglede@gmail.com en beskrivelse avpå problemet, Telefon 69gi89en89 89 treglede@gmail.com Send oss bilde av ditt møbel og en beskrivelse av problemet, så kan vår snekker Edwin vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben. så kansåvår Edwin gi gi enenvurdering av kostnader kostnaderogog tidsbruk på jobben. kansnekker vår TreGlede snekker Edwin vurdering 335 av tidsbruk på jobben.

Stasjonsveien 1880 Eidsberg Du ersnekker også velkommen til å besøke oss i snekkerverkstedet på Funderud gård i Eidsberg så kan vår Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben.

TreGlede 335 1880påEidsberg også velkommen å besøke oss isnekkerverkstedet snekkerverkstedet Funderud gårdgård i Eidsberg Du er Du ogsåervelkommen tilTelefon åtilbesøke oss på Funderud i Eidsberg 69 Stasjonsveien 89 89i 89 treglede@gmail.com Gode råd om gamle hager

Du er også velkommen til å besøke oss i snekkerverkstedet på Funderud gård i Eidsberg TREGLEDE.indd 1 TREGLEDE.indd 1

TreGlede 335 1880 Eidsberg Telefon 69 89Stasjonsveien 89 89 treglede@gmail.com Telefon 69 89 89 89 treglede@gmail.com Telefon 69 89 89 89 treglede@gmail.com TreGlede 335 1880 Eidsberg Telefon 69 89 89 89Stasjonsveien treglede@gmail.com TreGlede Stasjonsveien 335 1880 Eidsberg

09.11.2017 00.29 09.11.2017 00.29