Fortidsvern 2-2018

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 2 2018 (43. årgang)

HALMTAK I ØSTFOLD

KULTURVERN I HVERT STRÅ NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

EVENTYRLIGE HUS

HELTER I EMPIRE

NASJONAL HISTORIE

76 SIDER MED BYGNINGSVERN I ØSTFOLD

TIL NYE MEDLEMMER Her er Fortidsminneforeningens redaksjonelle medarbeidere.

Ragnhild Marthine Bø er redaktør for Årboken. Hun er kunsthistoriker og har sittet i styret i avdelingen Oslo og Akershus. Trond Rødsmoen er redaksjonssekretær, men har også en rolle som vernekonsulent. Ivar Moe er redaktør. Begge har bakgrunn fra media.

Du kan treffe oss her: ragnhild@fortidsminneforeningen.no, tlf. 980 32 920 ivar@fortidsminneforeningen.no, tlf. 901 35 046 trond@fortidsminneforeningen.no, tlf. 412 87 974

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70.

Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.

Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid.

ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn.

Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

2

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Redaksjonssekretær og fagkonsulent Trond Rødsmoen trond@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok Ragnhild Marthine Bø ragnhild@fortidsminneforeningen.no Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70 Annonsesalg 07 Media per.olav.leth@07.no Telefon: 918 16 012 Grafisk design 07 Media Trykk 07 Media Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645 Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651 Forsidebilde Joar Nilsson, svensk tradisjonshåndverker, syr rajene fast til stråtaket på Tyndelsrudlåven i Marker i Østfold.

Foto: Einar Engen, Kulturminnefondet

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

OPPLAGSKONTROLLERT

RKET TRY K ME

TM

4

1

PR

IN

03

07

79

RI KE

MIL JØ

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som opp­fyl­­ler Nordisk Miljø­merkingskrav.

FORTIDSMINNEFORENINGENS ÅRLIGE REPRESENTANTSKAPSMØTE arrangeres i mai på Hankø Fjordhotell i Østfold. Vi falt for dette bildet som viser gjester på 1800-tallets badeanstalt på Hankø, som lå der dagens fjordhotell ligger. Dessverre er nok også denne bygningen gått tapt.

Foto: Riksantikvaren

MENINGENE DINE HENGER PÅ VEGGEN «Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det, har jeg stetse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg nu ikke mere».

Det er fristende å hente frem begynnelsen på eventyret «Kvernsagn» når vi som er ansatt i Fortidsminneforeningen i Oslo kryper sammen i et par opplastede bruktbiler og håper at den første betongtriste trafikkmaskinen vi kjører inn i er riktig vei til Østfold.

E6 er neppe som Maridalen i eventyret, der fortellerens første mentale sorger legges igjen. Men likevel - vi er på vei til Østfold og foreningens representantskapsmøte på Hankø. Vi legger bak oss den daglige driften og gleder oss til dette høydepunktet i foreningens liv; og det skal være et høydepunkt.

Hver dag tikker det inn meldinger som gir mer enn en smule bekymring og uro for kulturminner. Vi er medlemmer av Fortidsminneforeningen fordi vi vil ta vare på en arv, og vi er også medlemmer fordi vi er bekymret for nye og gamle kulturminners fremtid; men aldri så bekymret at vi ikke står opp og organiserer oss og roper ut mot vettløs kulturminnepolitikk langs hele regnbuens fargeskala.

Når vi denne sene maidagen tar inn på det gamle konferansehotellet på Hankø, er

det alle våre medlemmers meninger som henger på veggene. Det er dette representant­ skapsmøtet skal brukes til. Alle kan være med å velge representanter og fremme saker de brenner for. Dette er foreningens synlige demokrati. Derfor har vi også brytninger. Det finnes ikke en universell forklaring på hvilke egenskaper vi må tillegge et kulturminne for at det skal beskyttes. Når valget skal tas koker det alltid ned til hvem som har mest makt, ikke hvem som har det klokeste svaret og de sterkeste følelsene. I heldige øyeblikk ser vi at makt og klokskap spiller på lag. Det kan vi glede oss over. Noen av våre medlemmer vil verne Y-blokka, andre igjen ønsker den jevnet med jorden med eller uten Picasso. Men tiden er forbi da Fortidsminneforeningen kunne kjøpe en kirke eller en Y-blokk for en krone, for å unngå at bygningen blir revet.

Det er et tydelig valg å være medlem av Fortidsminneforeningen. Ja, det kan nok være mer krevende enn å være medlem av en riksdekkende vandrerklubb eller å samle på porselensugler. Men på slutten av dagen kommer gevinsten, og vi kan telle alle de stående kulturminnene som bevis på at vi hadde rett allikevel.

Ivar Moe Redaktør

FORTIDSVERN

3

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

Postboks 244, 6852 Sogndal Telefon: 95 27 16 06 | E-post: post@arkitektkontoret4b.no

AS Arkitektkontoret 4B

AS Arkitektkontoret 4B

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

4

FORTIDSVERN

20 FORTIDSVERN 2/2018

38

INNHOLD 3 Meningene dine henger på veggen 6 Drivhus fra 1920 fullt av sjel 12 Bevaringsarbeid tar aldri slutt 14 Tilbyr gratis rådgivning 16 Norges eneste låve med halmtak 20 Halden – en by i endring 30 Fredet fyr lite tilgjengelig

46

38 Fire feriehus – fire epoker 46 Eventyrlig byggekunst 56 Orød gård – fra rønne til lysthus 62 Med tog i Indre Østfold 68 Omsorg for Huth fort 72 Nye medlemmer 73 Adresser til avdelinger og lokallag

56

74 Hva gjør vi med kirker til overs?

FORTIDSVERN

5

HANDELSGARTNER AXEL WIIG i Mysen foran sin stolthet, et drivhus fra 1920. Han har fått støtte av Fortidsminne­foreningen og Sparebank­stiftelsen DNB til å sette det i stand etter antikvariske metoder. - Dette veksthuset er jo så fint.

Det har så mye sjarm. Jeg har alltid hatt lyst til å pusse det opp på en god måte, for å ta vare på hyggen og atmosfæren, sier Axel Wiig og holder godt rundt kassen med pelargonier.

6

FORTIDSVERN

AXEL WIIGS HANDELSGARTNERI I MYSEN

BLOMSTRENDE KULTURMINNE FRA 1920 Axel Wiig blir stille noen sekunder. Han er en tenksom gartner. I et land hvor kjeder av aggressive hagesentre gror opp over alt, er det fristende å kalle ham en sjelden plante. Sjel? Ja, det er sjel i dette huset, sier han og holder godt rundt kassen med pelargonier. Nå har han satt veksthuset fra 1920 i perfekt stand, med de samme materialer, metoder og verktøy som da huset var nytt.

Tekst og foto: Ivar Moe

M

ysen er et vennlig sted i Indre Østfold. Her bor drøyt 6000 mennesker, med mye næringsmiddelindustri. Nord for sentrum skjærer E18 gjennom landskapet, fra Oslo til Ørje og videre til Stockholm. - Vi er et gammeldags handelsgartneri. Vi skal konkurrere med hygge og at vi er gode gartnere.

Skjønner du?

Ja, jeg skjønner hva han mener. Axels Wiigs handelsgartneri ligger innimellom bebyggelsen i Mysen. Han har blomster­ butikk i nærheten. Blomstene i butikken hans har ikke reist langt. De kommer ikke med fly fra Kenya eller Nederland. Gartneriet er en organisk del av nærmiljøet. Veksthuset fra 1920, fem ganger 30 meter, er det eldste og det eneste som står igjen av det opprinnelige anlegget. Han kaller det «Gammern». Her ble det produsert blomstrende potteplanter og

snittblomster som freesia, anemoner, nellik, roser og krysantemum; men også agurker og tomater.

EN GOD BEFARING Bestefaren til Axel Wiig anla gartneriet og bygget veksthuset. Siden har det vært i drift hver eneste sesong fra april til langt ut på høsten. For to år siden mente dagens Axel Wiig at det var på tide å sette i stand det gamle veksthuset. Lykkeligvis kom han i kontakt med søkolog Elisabeth Strengen, ansatt i Eidsberg kommune og Stefan Ädel, konservator i Østfold fylkeskommune. De kom på befaring på anlegget, og bidro med kunnskap og forslag til gode løsninger.

Søkolog er en tittel som brukes i Eidsberg kommune og beskriver en stilling som nettopp skal hjelpe folk med ulike søknader og andre papirer som må fylle ut.

Kulturminner for alle • Fortidsminneforeningens prosjekt for istandsetting av kulturminner, men midler fra Sparebankstiftelsen DNB. • Målet er å styrke våre gamle håndverk og sikre fellesskapets kulturminner.

• Anlegget i denne reportasjen er et av over 96 prosjekter som til nå har mottatt faglig og økonomisk støtte.

• www.fortidsminneforeningen.no/kulturminner-for-alle

FORTIDSVERN

7

-Dette veksthuset er jo så fint. Det har så mye sjarm. Jeg har alltid hatt lyst til å pusse det opp på en god måte. Jeg har lenge hatt en drøm om å sette huset i strøken tilstand, for å ta vare på hyggen og atmosfæren. Men hva skulle jeg velge? Hvordan skulle jeg gå fram.

Heldigvis fikk jeg tips om å ta kontakt med kommunen og fylkeskommunen.

Prosjektet var bra og søknaden god, for Axel Wiig fikk 200 000 kroner av «Kulturmidler for alle» og 50 000 av Østfold fylkeskommune. «Kulturminner for alle» er et samarbeidsprosjekt mellom Sparebankstiftelsen DNB og Fortidsminne­ foreningen. Han ble overrasket over tildelingen, men nå kunne han «bare gasse på», med blandingen av penger, arbeidslyst

8

FORTIDSVERN

og kulturminneinteresse. Han er medlem av Fortidsminne­foreningen.

-Selv legger jeg i drøye 200 000 kroner fra egen lomme. Jeg kunne fått mye annet for 200 000 kroner. Jeg kunne fått et dobbelt så stort drivhus med plast og profiler, men nå får jeg sjel for pengene, og det er bra.

Skjønner du?

ERFAREN HÅNDVERKER Til arbeidet med veksthuset leide han inn en erfaren håndverker. Men hverken håndverk­ eren eller han selv hadde kunnskap om hvordan man la glassvinduer på et drivhus.

Den kunnskapen var i ferd med å forsvinne.

-Vi lærte oss teknikken selv, forteller Axel Wiig med begeistring. Han legger ut

Det lukter så godt inne i et slikt drivhus, særlig etter vanning når det begynner å gro.

om listverk og skruer og spikre og forskjellige dimensjoner på glass. De opprinnelige glassrutene, og dem er det flest av, er 40 cm ganger 37 centimeter. I dag er dette et ukurant mål, så Wiig og håndverkeren skar til riktig størrelse. Det gamle glasset i tak og vegger er munnblåst, som gir en bedre utnyttelse av lys og varme enn annet glass.

GOD MATERIALER HOLDER lenge. Her er alt i god stand etter nesten hundre år, håndsveiven (t.v.) som åpner vinduene, og dørpartiet.

DRIVHUSET FRA 1920 er fem ganger 30 meter. Fortidsminneforeningen i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB ga 200 000 i støtte for å sette bygningen i stand med antikvariske metoder.

AXEL WIIG KALLER dette veksthuset for «Gammern». Her ble det produsert blomstrende potteplanter og snittblomster som freesia, anemoner, nellik, roser og krysantemum, alle gammeldagse sorter.

Temperatur­forskjellen mellom natt og dag er også større med slike glass og i slik konstruksjon. Det fører til at blomstene blir litt «stresset», noe som igjen gjør at de blir tettere og mer frodige enn i moderne drivhus med plast i tak og vegger.

I den første økta måtte de mure opp en del av grunnmuren på en side, og jekke opp i husets lengderetning. Det var blitt skjevt med årene, selv om selve husets ramme er av stål.

-Deretter skrapte vi det gamle listverket, renset og tørket det. Vi fjernet gammelt kitt og dro ut rustne spikre. Dette er malmfuru, og alderen på treverket er nok mellom 60 og 100 år. Av 150 takstoler var det bare nødvendig å bytte ut to av dem. Det sier noe om

hvor bra kvalitet det var på treverket dette huset ble bygget med, forteller Wiig.

Tresprosser og takstoler ble grunnet med et strøk linolje med 30-40 prosent White Spirit.

Det neste strøket var linolje med 10 prosent utblanding og det siste strøket var ren linolje.

Til vinduene brukte de linoljekitt.

-Jeg har sett litt på hvordan de tar vare på gamle drivhus i Sverige og Danmark. Det er jo flere av dem der, sier Axel Wiig og bøyer seg over en reklame for linolje.

-Dette er dyrt. Og – jeg kunne jo valgt en billigere løsning. Men Mathilde Sprovin i Fortidsminneforeningens prosjekt «Kulturminner for alle» var streng. Hvis jeg ikke brukte den gamle metoden fikk jeg heller ingen støtte.

GAMMELDAGSE SORTER Denne sommeren kan Axel Wiig ønske velkommen inn til et drivhus satt i stand med en antikvarisk metode. Her blir blomsterkundene tatt med inn i den ekte atmosfæren med vannbåren varme, glinsende treverk og gammeldags sorter som tulipaner, pellargonier, ranunkler og tomater.

-Det lukter så godt inne i et slikt drivhus, særlig etter vanning når det begynner å gro. Kundene kan gå omkring i denne atmosfæren og velge ut det de vil ha og ta en kopp kaffe, så slipper de unna Instagram og Facebook for en stund. Trenden nå er litt «back to basic». Folk kjøper med seg planter for å dyrke dem frem hjemme, sier Axel Wiig. Gartnerkollegene hans

FORTIDSVERN

9

ETTER HVERT SOM årene er gått, har det gamle arbeidshuset på Axel Wiigs handelsgartneri blitt nedslitt. Men her skal alt settes i stand, og gi plass til en kaffekrok for blomsterkjøpende kunder.

følger med på hva han gjør med det gamle drivhuset.

-De synes det er fint, men de tenker nok ikke så mye over det. Men så er det heller ikke så mange handelsgartnerier i virksomhet. Jeg skal arrangere treff for gartnerkolleger i sommer. De vil nok ha glede av å se hva vi har gjort her, sier Axel Wiig.

Neste prosjekt her er et arbeidshus i mur fra 1948, med et veksthus i annen etasje.

Det var herfra drivhusene opprinnelig fikk den vedfyrte varmen gjennom vannrør.

Planen er å sette i stand huset og fyringsanlegget slik at det blir mulig å formidle hvordan man varmet opp drivhus før olje og strøm ble tatt i bruk. Her planlegger han også kafévirksomhet. Han forteller om gode signaler om støtte fra fylkeskommunen og Kulturminnefondet.

KONSERVATOR Stefan Ädel, konservator i Østfold fylkeskommune, er tydelig på hvor viktig det er å bruke tid på befaringer.

-På en befaring kommer vi i god dialog med eier. Det var akkurat den gode dialog som oppstod da søkolog Elisabeth Strengen

10

FORTIDSVERN

AXEL WIIG TAR godt vare på de gamle pottene som bestefaren hans brukte for 80 år siden, og bruker dem ennå.

og jeg besøkte Axel Wiig på anlegget hans.

Det er jo slike som Axel Wiig vi sitter og venter på skal ta kontakt. Han hadde et ønske om å gjøre noe med det gamle drivhuset, men han visste ikke helt hvilke valg han skulle ta og hvilke muligheter han hadde, sier Stefan Ädel. Befaringen på det gamle handelsgartneriet ble en slags forundringspakke for konservatoren. Her møtte de en forretningsmann som hadde et ønske om å ta vare på noe gammelt og verdifullt.

-Vi gikk rundt der og Wiig fortalte om sine planer med en kafé for å formidle denne spesielle historien i et ekte miljø. Jeg så på det med øynene til en antikvar og en bygnings­ tekniker, og kom med noen forslag til materialer. Så fortalte Wiig at han har mange gamle munnblåste glassruter og mye annet autentisk materiale fra gamle revne veksthus som han har samlet på gjennom årene. Jeg ble glad og forundret. For en antikvar er det vidunderlig å høre noe slikt, sier Stefan Ädel.

Kulturminner for alle

KULTURMINNER SKAL REDDES Fortidsminneforeningen i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB vil i år dele ut 4 964 725 kroner til 36 ulike prosjekter over hele landet. Prosjektet «Kulturminner for alle» er blitt en suksess. En god plan for kompetanseoverføring til unge mennesker og realisme i prosjektet er det som skiller de gode søknadene fra de mindre gode.

Søkerne er fra hele landet, og spenner fra Alapmosetra i Troms til Frogner kino i Oslo. Målet med bevarings- og opplæringsprogrammet Kulturminner for alle er å støtte istandsetting av kulturminner i privat eie og bidra til kompetanseoverføring innen tradisjonshåndverkene.

Siden prosjektet startet i 2016 har 96 ulike prosjekt fått støtte. Noen søkere som fikk støtte i fjor får også i år, fordi de har et nytt prosjekt på samme anlegg.

Søkere som denne gangen fikk avslag, får en ny sjanse neste år med søknadsfrist 1. mars 2019. Nye søkere og andre interesserte finner informasjon på www.fortidsminneforeningen.no under fanen Kulturminner for alle.

Her kan se hvem som denne gangen har fått støtte fra Kulturminner for alle.

DETTE ARBEIDSHUSET ER Axel Wiigs neste prosjekt. Huset skal føres tilbake slik det opprinnelig var, med vedfyrt oppvarming av vann til å varme opp drivhusene. Også til dette har han fått penger av Fortidsminneforeningen i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB.

Teglsteinsfjøs

Akershus

Lise Kristensen

Istandsetting av uthus/fengsel Misjonshuset Årnes gård

Akershus

Stiftelsen Misjonshuset Årnes Gård v/Kari Haukeli

Grindbygg - Monsgarden

Møre og Romsdal

Lise Nymark-Engelstad

Istandsettelse av Rosekyrkja

Møre og Romsdal

Fortidsminneforeningen Sunnmøre Lokallag

Restaurering av dekkshus (kahytt) fra dampskipet Harald Haarfager

Oppland

Astri Aadnes

Størhus på Sveinhaugsetra i Ringsakerfjellet

Hedmark

Ingeborg Sørheim

Fagermoen

Nordland

Ivonne Teurlings

Istandsetting av tak på Harpefoss hotell

Oppland

Eivind Slettemeås

Auli mølle

Akershus

MiA - Museene i Akershus v/Berit Anderson

Uthuset - Gamle Lillestrøm - Vern og formidling

Akershus

MiA v/Akershus bygningsvernsenter

Aurlandsdalen – stien som gamal ferdselsåre – KURS

Sogn og Fjordane

Nærøyfjorden Verdsarvpark

Restaurering av vindauge – Munthehuset i Ytre Kroken

Sogn og Fjordane

Stiftinga Munthehuset v/ Arnt Hovland Munthe

Roverud gård

Hedmark

Anne Trolie

Komposisjonsmaling og naturpigmenter. Låven på Øvergaard gård, Leirskog.

Oppland

Vestoppland lokallag/Fortidsminneforeningen

Linoljeprosjektet - tilbakeføring Sæbø dampskipekspedisjon

Møre og Romsdal

Stiftinga Sæbø dampskipekspedisjon (ved leiar i styret, Erlend Walseth)

Århus Gård - Oppgradering fasade hovedhus - del 1

Telemark

Telemark Landbruksselskap

Refundamentering av Huitfeldtbrygga - Istandsetting av Hiutfeldtbrygga 2018 - 2020

Trøndelag

Huitfeldtbrygga AS

Restaurering av fjøset på Kaussetra - Nordseter

Oppland

Olav Sørbu

Kurs i handhøvling av ytterkledning. Hattebøl

Oppland

Vestoppland lokallag/ Fortidsminneforeningen

Restaurering av vinduer på Bekkhaugen, Å i Lofoten

Nordland

SHE Holding AS v/Vidar Ellingsen

Vindusrestaurering kurs Petra Henriksen-huset Røst

Nordland

Røst historielag v/ Einar Stamnes

Villa Wessel

Hedmark

Bianca Wessel

Vindus- og fasaderestaurering med formidling

Østfold

Foreningen Gamle Fredrikstad

Stabbur på Brubakken

Trøndelag

Are Kroken

Skifertak – Torvgata 8, Bjørnli haveby

Trøndelag

Terje Ree

Alapmosætra

Troms

Morten Tomter

Restaurering av fasadedører Frogner Kino

Oslo

Frogner Kino / Tove Kampestuen

Hov stasjon - den gamle togstasjonen skal bli kulturstasjon

Oppland

Markus Klyve & Gunnhild Hagberg-Karlsen

Losbåten L/S Nøtterøy

Oslo

Ung Norge

Villa Lofoten

Nordland

Villa Lofoten as v/Aslaug Vaa (daglig leder)

Dugnadscamp og istandsetting Foldalbruket

Finnmark

Stiftelsen Foldal

Sinjarheim

Sogn og Fjordane

Aksel Hugo - Sogn Jord og hagebruksskule

Revitalisering av Lillingstonheimen på Tysse

Sogn og Fjordane

Fortidsminneforeninga - Sogn og Fjordane avdeling

Kystløetak

Møre og Romsdal

Johan Vasstrand

Mysen gartneri, oppussing av arbeidsrom

Østfold

Axel Birger Wiig

Frøkengården

Østfold

Stiftelsen Korshavn

FORTIDSVERN

11

HER ER VI på Holmen i Fredrikstad. 130 personer var med foreningen på byvandring sommeren 2018. Seierstengata ble regulert til bevaring i 1979, men nå vurderer kommunen å grave en ny kanal på tvers av gata.

Foto: Jens Bakke

DEN SMAALENSKE AVDELING

BEVARINGSARBEID TAR ALDRI SLUTT I 1903 ble Fredrikstad festning nedlagt. Det førte med seg en debatt om hva som skulle skje med Gamlebyen. Skulle man gjøre som man tradisjonelt hadde gjort i Europa, skyfle festningsvollene ut i vollgravene og dermed skape vekstmuligheter for en inneklemt by?

Av Jens Bakke, leder i Fortidsminneforeningen Østfold

S

amme år ble Den smaalenske Avdeling stiftet, og avdelingen ble nært knyttet til arbeidet med å sikre Fredrikstads gamleby. Da Fortidsminneforeningens representantskapsmøte fant sted i Fredrikstad i 1914, ble det satt av penger til oppmåling av Gamlebyens hus. Nyoppnevnt riksantikvar Harry Fett frontet saken overfor kommunens autoriteter, og i 1934 ble arbeidet presentert i boka «Fredrikstad – Gamlebyen og festningen». Dette var den første utgivelse i serien «Norske Minnesmerker».

12

FORTIDSVERN

Initiativtager og formann i den nye østfold­ avdelingen het Peter Hofstad. I 1903 var han førsteassistent ved stadsingeniør­ens kontor, senere ble han byplansjef i Fredrikstad. Med seg i styret fikk Hofstad postmester Bloch, artillerikaptein Paasche, godseier Møller og konsul Antoniussen – titlene var viktige, for foreningen måtte vise pondus for å få gjennomslag.

Blant foreningens første oppgaver var etableringen av det som i dag er Fredrikstad Museum. Ambisjonene var

at dette skulle bli et «smaalensmuseum», men her kom bypatriotismen til å stikke kjepper i hjulene. Nabobyen Sarpsborg feiret sitt 900-årsjubileum i 1916, og i forkant av dette ble en egen avdeling av Fortidsminneforeningen etablert i Sarpsborg. Foreningen sto for utgravingen av byens middelalderske kirkeruin, og ved ruinen grunnla man Borgarsyssel Museum – også dette et museum med ambisjoner om å være et fylkesmuseum.

Først etter hundre år slo de seg sammen,

og siden 2010 hører begge hjemme i Østfoldmuseene.

JORDSKJELV OG ANDRE ULYKKER Blant bygningene som ble skadet under jordskjelvet i 1904, var den vesle middelalder­ kirken i Idd. Her revnet murene, og lokalt ville man rive og bygge nytt. Hofstad protest­ erte på vegne av foreningen, og han fikk god hjelp av stadig stigende byggepriser. I dag er alle lykkelige over resultatet, for fortsatt står middelalderkirken med sine skjeve murer.

Helleristninger, gravhauger, kirkeinteriører og bondestuer var tilbakevendende temaer, og Hofstad fortsatte som formann helt til 1945. Østfold­avdelingen forble først og fremst en fredrikstadforening også lenge etter Hofstads tid. Selv et lite fylke har sine konflikter, og Sarpsborg­avdelingen ble nedlagt, mens Østfold­avdelingen nedla seg selv i 1957 i protest mot hovedstyret.

Protesten varte bare noen år, så var man igjen i aktivitet.

«Fondet Gamle Svinesund» er østfold­ avdelingens kapitalreserve for bygningsvern.

Dette har sitt opphav i redningsaksjonen for å berge den gamle fergestedsgården ved Svinesund. Hovedhuset med den imponerende søylefasaden ble fredet i 1923, men på 1960-tallet sto det ubebodd og til nedfalls. Initiativrike folk med tilknytning til Fortidsminne­foreningen tok affære og dannet et eget aksjeselskap for å kjøpe og sette i stand bygningen. Taket ble lagt om, og en nødvendig restaurering ble påbegynt. I 1981 ble huset solgt til Mogens Skovborg, som fortsatte restaureringsarbeidet. Salgsinntekten ble overdratt til Fortidsminneforeningen, og fra dette har vi kunnet dele ut midler til gode prosjekter. Rentenivået gjør at bidragene de senere år har vært av symbolsk størrelse, selv

nskapelig neforeningen, var en lide stads, veteran i Fortidsmin Hof Østfold er av Pet . rt RV ise TO ital S dig EN DETTE ER GAMLEBY tet fra hans samling er 25 000 av dem! Dette kor hatt ha l ska Han ler. am postkorts fylkes billedarkiv.

om det fortsatt står trekvart million i «Fondet Gamle Svinesund».

AVDELINGEN I DAG Østfold avdeling har hatt solid medlemsvekst det siste tiåret. Årsaken er dannelsen av lokallag. Indre Østfold, Halden og Sarpsborg lokallag har overtatt vaktbikkjerollen i sine områder. De har styrer med dyktige folk, og dermed er det mange flere aktive i Fortidsminneforeningens arbeid i Østfold enn hva tilfellet var da det bare var avdelings­styret som uttalte seg på vegne av foreningen. Lokallagene har bygd opp en selvstendig økonomi, og de arrangerer

seminarer, kurs, foredrag og vandringer, i tillegg til arbeidet med kommunale planer og byggesaker.

Vi mangler lokallag i Fredrikstad og Moss.

Vi håper å få også dette på plass, for ser man på avdelingens fredrikstaddominerte historie, er det ikke tvil om at det er grunnlag for et eget lokallag ved Glommas utløp.

Det er nok å ta tak i. Østfold ligger i hovedstadens omland, og særlig Indre Østfold og Moss har blitt en del av boligmarkedet for Oslo­regionen. Også Fredrikstad og Sarpsborg har store vekstplaner.

Høyhastighets­bane med dobbeltspor vil om noen år pløye seg vei gjennom kulturlandskapet. Veier, jernbaneutbygging og ønsker om fortetting legger et stadig press på de historiske verdiene.

Hvordan kan vi gi plass til flere mennesker, utvikle pulserende tettsteder og samtidig ta vare på kvalitetene i Østfolds byer og landskaper? Har politikere og byråkrater tilstrekkelige kulturhistorisk kunnskap når utbyggere presenterer sine prosjekter? Stadig nye generasjoner må ha bevisstgjøres for å kunne ta riktige valg. Bevaringsarbeid er ikke noe som er avsluttet en gang for alle.

DETTE ER GAMLE SVINESUND. Bygningen er oppført i flere perioder på 1700- og 1800-tallet da dette var Norges største postkontor.

Her passerte utenlandsposten.

Huset ble reddet fra forfall på 1970-tallet.

Foto: Egil Sinding-Larsen

FORTIDSVERN

13

LOKALLAG TILBYR GRATIS RÅDGIVING Hjelp, eg har eit gamalt hus! Kvar kan eg søkje råd?

Fortidsminneforeningen Indre Østfold kan hjelpe!

Tekst: Silje Margrete Moe Nevland, Indre Østfold lokallag

FORTIDSMINNEFORENINGENS LOKALLAG Indre Østfold oppfordrer alle lokallag til gratis rådgivning.

Her ser vi representanter fra lokallaget, Silje Margrete Moe Nevland og Rune Strønes på befaring.

F

ortidsminneforeningen Indre Østfold Lokallag tok denne problemstillinga på alvor og oppretta eit prosjekt med gratis rådgiving til eigarar av eldre/ verneverdige bygningar som geografisk fell innunder lokallaget. Med dette oppfordrar lokallaget alle andre avdelingar av Fortidsminneforeningen til å gjere det same!

ALTERNATIV TIL RIVING Det er ofte ein terskel for å kome i gang med prosjekter med å bevare gamle bygningar.

Fortidsminneforeningen ynskjer å hjelpe folk med kompetanse og bidra til positivitet inn i prosjektet og oppmuntring til vidare redningsaksjonar. Det krev undersøking og planlegging for eit godt resultat, og ein framdriftsplan med budsjett. Blant anna er det altfor få søkjarar frå Indre Østfold til Kulturminnefondet, Kulturminner for alle og andre som gjev økonomisk støtte. Dette vil lokallaget gjere noko med!

Eigarar av eldre bygningar kan få ein time gratis synfaring med råd om tilstand og skade, kulturhistorisk dokumentasjon, utbedring, restaurering, energitilpassing og om tilrettelegging for søknad om støtte.

14

FORTIDSVERN

Men det er eit krav: ein må vere medlem i foreininga – og mange nye medlem har strøyma til. Lokallaget gjev rettleiing til eigarar av alle verneverdige bygningar, det kan være løe, stabbur, potetkjellar, våningshus eller ei stølsbu, frå gamle empiriske bygg og landbruksbygg til bygningar frå funksjonalismen og private industribygg.

Me ynskjer at eigaren skal få moglegheit til å undersøkje historia til huset, tilstanden og snakke med gode rådgjevarar før dei vurderer ein eventuell riving.

Interesserte kan sende ein søknad til Fortidsminneforeningen Indre Østfold lokallag, der ein legg ved en liten tekst og nokre bilder som me kan vurdere ut ifrå. Lokallaget har hatt eit ønske om å fordele forprosjektet til alle dei tilhøyrande kommunane, og vurderingar er gjort ut ifrå prosjektets omfang, autensitet, skade, type bygg etc. – men det er lagt vekt på at det skal være eit lågterskeltilbod.

Alle søknader får svar, for enkelte, enkle tilfelle har me gitt rådgjeving på telefon, for andre prosjekt har me innvilga ein times synfaring (og det har blitt nokre dugnads­ timar òg).

KOMPETANSE OM ELDRE BYGNINGAR Ideen til prosjektet kom opp på eit styremøte i Indre Østfold Lokallag, og prosjektet vart satt inn i faste rammer med eit budsjett. Me er så heldig å ha personar med kompetanse om eldre bygningar i det lokale styret, samtidig som me har fått med oss ein lokal rådgjevingsbedrift Norconsult AS i Askim, som har rehabilitering av bygningar som eit av sine kompetanseområde. Prosjektet er ein kombinasjon av kjøpte tenester og dugnad, samt at dei som får tenesta av oss må bidra litt sjølv.

I forprosjektet har lokallaget budsjettert med 15 timer synfaring, som altså åpner for støtte til 15 tiltak i 2018. like mange til fordeling i dette prosjektet, og dermed 15 tiltak å støtte. Derfor begrenset omfanget seg og derav har lokallaget vert litt forsiktige med profilering/reklamering. Vi har reklamert på arrangementer foreningen har hatt dette året, ellers har prosjektet spreidd seg via jungeltelegrafen.

Som eit ledd i prosjektet blir eigarar av gamle bygninger introdusert for kompetanse som finns i Fylkeskommunen og om aktive nettsted med artikler/fagstoff, lokale håndverkarar som foreningen har erfaringer med og oppfordra til å benytte alle hjelpemidla som dei har tilgang til! Eigarane blir ôg informert om spesialkompetansen for Rehabilitering i Norconsult i Askim, der dei har muligheit til å engasjere profesjonelle rådgivere vidare i sitt prosjekt som eit ledd av vår avtale.

Fortidsminneforeningen Indre Østfold Lokalag er glad for vi nå kan dekke eit behov med denne lavterskeltjenesten. Så kan me framover vurdere om det er muligheit for å skape eit varig tilbud. Det er i alle fall lov å sende oppfordring til fylkeslagene og Fortidsminneforeningen sentralt, eller til staten, så kanskje det er mulig å få bevilget penger til fleire utvida prosjekt rundt omkring i landet!

DETTE FÅR DU:

1 TIMES GRATIS FØRSTE GANGS SYNFARING OMFATTAR: • Vurdering av tilstand og skader • Råd om materialbruk og restaurering, t.d. vinduer, mur og tre/tømmer • Kulturhistoriske vurderingar • Råd om overflater og fargebruk • Tips om moglege instansar å søkje finansiell støtte frå • Tips til rådgjevare med riktig antikvarisk kompetanse • Tips til handverkar/leverandør med riktig antikvarisk kompetanse Interessert? Kontakt Indre Østfold lokallag på e-post: pespenes@online.no

KEIM SOLDALIT SOLSILIKAT

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN

SILIKATMALING TIL ALLE FASADETYPER • Kan anvendes på alle bæredyktige underlag, organiske og mineralske • Mineralske, lysekte pigmenter, ingen falming

UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

• Ekstremt diffusjonsåpen, ikke filmdannende, vannavvisende • Ikke brennbar • Motvirker dannelse av sopp og alger

STS OSLO T: 22 05 62 00 www.sts-surface.no

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

TSH Interiør Design

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS. Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890. torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

15

TYNDELSRUDLÅVEN I MARKER KOMMUNE

VAKKERT, TETT OG ENESTÅENDE Tekking av tak med halm ble i Norge tidligere brukt i grensetraktene mot Sverige og på sørkysten, men det var lite utbredt. I Marker kommune i Østfold står det fortsatt en låve med yttertekking av halm. Dette er den eneste registrerte bygningen i Norge som har denne tekkemåten bevart.

Av: Einar Engen

16

FORTIDSVERN

DETTE ER DEN eneste registrerte bygningen i Norge hvor den gamle tekkemåten med rughalm er bevart. Slik så låven ut før den ble satt i stand.

Foto: Einar Engen, Kulturminnefondet

DET FINNES IKKE lenger håndverkere i Norge som kan stråtekking, så eieren av låven måtte hente dem fra Sverige. Her ser vi Sten Nilsson, svensk halmtak-veteran, som har stukket sin Mora-kniv gjennom taket, uten at det blir lekkasje.

Foto: Einar Engen, Kulturminnefondet

DET GÅR MED mye halm til et stort tak. Riktig tykkelse er 25 centimeter.

Foto: Venneforeningen for Tyndelsrudtunet

K

ulturminnefondet ga i 2009 støtte til tekking på tradisjonell måte, men det bød på flere utfordringer, særlig med tanke på tilgangen av håndverkere som behersker dette håndverket. Egnet halm var også vanskelig å skaffe til veie.

I grensetraktene var det tidligere vanlig at svenske håndverkere arbeidet på norsk side, og de tok med seg til en viss grad, sine håndverksteknikker til Norge. Videre var grensetraktene i stor grad like når det gjelder eldre bygningstradisjoner og materialbruk.

Halm og strå som tekking var utbredt i sørvestre del av Sverige, og det fikk også sin utbredelse i Norge – særlig i Østfold. På grunn av den store brannfaren ble flere tak lagt om, men i bygningsregistreringer finner vi halm som tekking under for eksempel

tegltak. Tyndelsrudlåven er med sitt halmtak en sjelden representant for denne byggeskikken i Norge, særlig fordi den har en intakt takkonstruksjon.

Sjeldne byggeteknikker har gitt liten eller ingen overføring av kunnskap om håndverks­metode eller materialtype fra håndverker til håndverker. Slik var situasjonen da Tyndelsrud­låven skulle settes i stand. Det fantes ingen håndverkere på norsk side som hadde kunnskap om dette.

Venneforeningen for Tyndelsrudtunet fikk tilskudd fra Kulturminne­fondet, og de måtte til Sverige for å finne håndverkere som hadde god nok kunnskap og ferdigheter til å utføre arbeidet. Og som nevnt – i søndre del av Sverige er tekking av hus med halm og strå en del av en videreført tradisjon. Her

finnes det tradisjonsbærere som behersker tekke­metoden. I 2009 og 2010 ble takarbeidet gjennomført. Tre håndverkere med lang erfaring utførte arbeidet i tråd med sin tradisjon. ÅSENE LIGGER TETTERE Det spesielle med de halmtekkede takene er at åsene ligger tettere enn andre tak. Selve takvinkelen bør ikke være under 45 grader, men det finnes halmtak med vinkel ned mot 30 grader. Halmen hviler på takåsene, og det skal brukes halm av rug hvor stråene er lange nok. I dag brukes det stråforkortere i landbruket, og denne halmen er for kort for bruk på tak. Det ble derfor dyrket fram rug slik det tidligere ble gjort for å de beste materialegenskapene.

FORTIDSVERN

17

DET SPESIELLE MED de halmtekkede takene er at åsene ligger tettere enn andre tak. Selve takvinkelen bør ikke være under 45 grader.

Foto: Venneforeningen for Tyndelsrudtunet

Under selve tekkingen ble halmen spredd utover åsene i riktig tykkelse – cirka 25 cm.

Halmen ble så festet til åsene med rajer. Her var det vanlig å bruke rajer av rogn, hassel eller einer. Rajene ble i eldre tradisjon festet til åsene med vidjespenninger av pil eller bjørk. Slik ble halmlagene lagt og festet fra takfoten og opp til møne. Et trebrett ble brukt for å presse halmstråene oppover slik at det ble jevnt slik at man kun ser mellom 2 og 6 av hvert halmstrå fra oversida. I dette tilfellet ble det brukt hamp i stedet for vidjespenninger, men det ble også brukt ståltråd.

Halmen hviler på takåsene, og det skal brukes halm av rug hvor stråene er lange nok.

VED BRUK AV hamp eller ståltråd sys rajene til åsene med ei stor nål. Her blir det brukt ei stor rund nål og selve syingen utføres fra oversiden her av Joar Nilsson.

Foto: Einar Engen, Kulturminnefondet

DØMLINGER Ved bruk av hamp eller ståltråd sys rajene til åsene med ei stor nål. Her ble det brukt ei stor rund nål og selve syingen gjøres fra oversida. Det ble også brukt rette nåler som stikkes opp fra undersida – en metode som

18

FORTIDSVERN

krever to mann. Over mønet legges halmen i minimum 30 cm tykkelse, og her klemmes halmen med at kløyvde stokker, mellom en og to meter lange, som ligger nedover takflata. Stokkene festes sammen med

dømlinger, og de bør veie over 4 kg for å holde halmen nede.

Når det gjelder takenes levetid regnes denne å være cirka 20 år, avhengig av vedlikehold. Det er også viktig å ha et jevnlig

ETTER AT HALMEN er lagt skal den jevnes ut som her. Deretter festes halmen til åsene med rajer, i dette tilfellet er rajene laget av hamp. På bildet ser vi Joar Nilsson, svensk tradisjonshåndverker, som sammen med sin far Sten tar slike oppdrag.

Foto: Einar Engen, Kulturminnefondet

ettersyn. Over mønet bør taket etterses og vedlikeholdes hvert tredje år på grunn av større slitasje enn lengre ned på takflata.

VERNEPRIS Tyndelsrudlåven, som er fredet, inngår i et tun med to våningshus og stabbur. Flere av bygningene på tunet er fra 1700-tallet, og det vurderes å være et av de eldste gårdsanleggene i Østfold. På grunn av godt bevarings­ arbeid fikk Venneforeningen for Tyndelsrudtunet og eieren familien Ruud, Fortidsminneforeningen Østfold vernepris i 2018 for godt bevarings­ arbeid av hele gårdsanlegget.

I tillegg til tilskuddet fra Kulturminne­­ fondet for istandsetting av halmtaket har venneforeningen fått tilskudd av prosjektet «Kulturminner for alle» som er et samarbeid mellom Fortidsminne­ foreningen og Sparebankstiftelsen DNB. Teksten bygger på en artikkel skrevet av Einar Engen i boka: «Tekking og kledning med emne frå skog og mark» av Jon Godal, 2012

VALDRESMUSEA: BYGNINGSVERNKURS 2018

Muring av eldstad og trapp, 8–10 juni Tekking med valdresskifer, 24.–26. august Restaurering av vindauge, 7.–9. september Utskifting av tømmer i bygning som står oppe, 5.–7. oktober Påmelding: odd.arne.rudi@valdres.museum.no, tlf 976 89 065 Valdresmusea.no Kursa blir støtta av Oppland Fylkeskommune og Kulturminnefondet, Valdres Natur- og Kulturpark og Verne-Vøla

Fagmessig restaurering av vinduer, bygningsdeler, smiebelger og møbler.

Bekken Snekkerverksted | kjersti@bekkensnekker.no Tlf.: 61 23 13 60 | Kongsvegen 86, 2670 Otta | www.bekkensnekker.no

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

FORTIDSVERN

19

PÅ OPPDAGELSESFERD I EGEN BY: Hilde Gløckner og Truls Lie i Fortidsminne­foreningen på vei opp i tårnet på Immanuels kirke. Klokken er datert 1832, fire år etter at kirken sto ferdig etter bybrannen i 1826.

20

FORTIDSVERN

HALDEN OG FREDRIKSTEN FESTNING fotografert fra parken nedenfor Rød herregård. Immanuels kirke fra 1828 i empirestil ses til venstre i bildet.

HALDEN I STØPESKJEEN Norges første industribedrift. Norges eldste bakeri. Norges mest intakte fengsel fra 1800-tallet.

Norges eldste teaterscene. Legg så til en fortsatt aktiv herreklubb fra 1786, et knippe elegante lystgårder, begrepet «Empirebyen» og kron det hele med en praktfull 1600-tallsfestning!

Ja, så har du litt av Haldens skryteliste.

En kulturminneplan, derimot, det har den lille byen med den store historien ennå ikke.

Men den kommer. Det gjør også fremtiden – ubønnhørlig – og muligens i form av «åtte etasjer i glass og betong» langs Tistas bredd.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

D

et gjelder å holde liv i Karl den 12.!

Magne Rannestads kraftfulle stemme bærer godt utover sletta foran det ruvende monumentet som markerer stedet der den svenske krigerkongen falt for en kule 30. november 1718, for snart ganske nøyaktig tre hundre år siden. Eller skal ha falt. Det finnes seks andre kandidater til det berømte åstedet, men dette, ved en klynge trær noen hundre meter unna inngangen til hovedfestningen, er det mest sannsynlige, ifølge Rannestad.

Han er daglig leder for Fredriksten Festnings Venner og Mansbachs stiftelse, med kontor i den staselige Kommandant­ boligen. Stiftelsen ble opprettet som et legat i 1793 slik at den til enhver tid sittende kommandant ikke skulle settes i «økonomisk forlegenhet», men ha midler til driften

av forsvarsanlegget. I dag går pengene til forskjønnelse og vedlikehold.

Etter en historisk gjennomgang på kartet på veggen er vi nå ute for å sjekke terrenget.

Han forklarer festningens militære logikk, om at det flotte vi ser fra byen er baksiden – fienden kom fra øst, Sverige. Vi har snakket om de 140 millioner statlige kronene som har gått med til restaurering og vedlikehold, om rockekonserter, opera og Allsang på Grensen, om spisestedene. Mennesker passerer, med barnevogn, joggende.

Nå handler det om omstendighetene rundt den nevnte konges død. Rannestad peker og forklarer, legger inn faktorer som mørket, strategi, hvilke militære oppgaver de svenske og norske soldatene utførte på hvert sitt hold den natten, hva slags skyts man benyttet – og legg så inn avstandsberegninger og kulebane

– og vel, den erfarne militære lederen ble sannsynligvis truffet av en kardesk-kule, skutt ut i klaser fra en norsk kanon, litt som når man skyter med hagl. Den som skjøt var sannsynligvis en nordmann rundt 600 meter unna, som aldri kunne vite at en kule fra akkurat hans kanon traff kongen – og med det satte en stopper for Den store nordiske krig.

Uansett, sånt skal feires. Halden kommune har designet en egen jubileumslogo med kongekrone, romertallet XII og Halden 1718-2018. Det blir en rekke arrangementer gjennom året. Mannen som ved sin krigerskhet og sitt fall sørget for at Halden, eller Fredrikshald som byen het fra 1665 til 1928, er den eneste byen som er nevnt i Ja, vi elsker: «ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!

FORTIDSVERN

21

MAGNE RANNESTAD FORAN bautaen som markerer stedet Karl 12. kan ha falt.

STORE KRUTTÅRN PÅ festingen er i dag et yndet sted for vielser. Hoveddelen er fra 1666, mens påbygget kom i 1802. Saluttstedet kalles Dronningens bastion.

Det som hendte nede på Fredrikshald skjedde to og et halvt år tidligere: Natt til 4. juli 1716 angrep Karl 12.s soldater byen, det ble harde kamper, store svenske tap og til slutt, for å hindre at byen under festingen skulle bli beleiret, tente innbyggerne på sine egne hus. Nesten alle, rundt 330 bygninger, gikk opp i flammer. Fredriksten sto igjen, intakt.

dagen er Truls Lie og Hilde Gløckner, henholdsvis tidligere og nåværende styremedlem i Fortidsminneforeningen Halden lokallag.

Planen er å se også noe av alt det andre byen er berømt for, alt det som har en tendens til å komme i skyggen av festningen. Litt underlig da å begynne denne artikkel med nettopp den, men den er vanskelig å unngå.

Den er umulig ikke å se der jeg kommer kjørene inn i byen på Rv21, etter å ha tatt av fra E6 noen kilometer før Svinesund. Og siden ser jeg den fra store deler av byen, fra gatene, fra Rødberget, fra sjøsiden. Det er

MODERNE TRUSLER Jeg er invitert med på rundtur i denne byen ved svenskegrensen, og mine guider for

HALDEN BRENNER: «Fredrikshald 4. juli 1716», maleri av Mark Postlethwaite GAvA, 2006. Originalen henger i museet på Fredriksten festning. © Fredriksten Festnings Venner

22

FORTIDSVERN

et ruvende byggverk, og størrelsen alene gir den betydning. Den har spilt en avgjørende rolle i vår nasjonale historie, men er også helt sentral når det er snakk om hva Halden er.

– I en debatt om en utbygging nylig ble det litt foraktelig hevdet at «festningen er hellig». Og det er faktisk helt sant. Festingen er hellig, den definerer hele området. Ikke rart folk reagerer når noe truer den, sier Truls Lie. Festingen ble fredet i 2004, er godt vedlikeholdt og mye brukt. Sånn sett er den ikke truet. Det som «truer», i Halden som så mange steder, er utbygging og fortetting.

NYE TIDER: Truls Lie bor i en tidligere arbeiderbolig fra rundt 1830, som en gang huset flere titalls personer. I dag er stedet forvandlet til et fantastisk hjem med historie i hver vegg og krok.

Denne våren har debatten i Halden Arbeider­ blad blant annet handlet om moderne blokker på åtte etasjer ved elva Tista.

– Mange frykter at disse leilighetene vil danne en vegg av glass og betong mellom byen og festningen, forklarer Lie. – Det blir altfor høyt og mange er imot planene.

Vi står og ser mot den aktuelle tomten, noen steinkast fra Immanuels kirke fra 1828, tegnet av bysbarnet Christian H. Grosch og omtalt som intet mindre enn «empirens sakrale hovedverk i Norge». Nærmeste naboer er en ubemannet bensinstasjon, en verkstedhall og jernbanelinjen. Og snart kanskje også åtte etasjer i glass og betong.

«Empirebyen». «Lav trehusbebyggelse».

Slik beskrives gjerne Haldens særpreg, eller «sjel». De to eksisterende høyblokkene i byen som kan ses fra toppen av festningen framstår som fremmedelementer, ganske unødvendige inngrep i en historisk bebyggelse som etter å ha stått imot så lenge fortjener en større grad av tilpasning nå som presset øker.

– Haldenserne bryr seg om historien og ønsker å ta vare på den. Folk er flinke til å ta vare på husene sine, mens det offentlige svikter, mener Lie. Hilde Gløckner nikker: – Halden har en unik mulighet. Vi har fortsatt så mye som er bevart, og hvis vi bare tenker oss godt om og gjør noen kloke valg for byutviklingen, kan alt dette også bevares for ettertiden.

FRA ASKE TIL EMPIRE Empirebyen Halden ble til etter nok en katastrofal bybrann, i 1826. Denne gang skal det ha vært gnister fra saluttering fra festningen som antente hus nede i byen, og med sterk vind spredte ilden seg raskt og la store deler av Halden i aske. Selv trehusene på festingen gikk med.

Da byen atter skulle reises, var empirestilen á la mode. Stilretningen som også ble kalt keiserstil var rådende i Napoleons Frankrike rundt 1800, med røtter i renessansen og antikkens klassiske idealer. Disse impulsene nådde også Norge og Halden, der eliten visste å følge tidens ånd. At så mange bygninger på grunn av brannen ble gjenreist samtidig førte til en helhetlig by, og svært mange av disse empirehusene står i dag.

En av disse bygningen er nevnte Immanuels kirke. Kirketjener Bjørn Tore Andersen møter oss på kirketrappen. Inne råder kaos, her er bygging av scene til konfirmantkonsert. Men bygget i seg selv er rent, nærmest minimalistisk, i hvitt, krem og rosa. Alteret domineres av en kristusfigur fra 1833. Døpefont og prekestol er av arkitekten Grosch. Vi beveger oss langs galleriet, med den rene kuppelen over oss. Gløckner er godt kjent med denne kirken. Her har hun blitt døpt, konfirmert og viet. I dag skal hun likevel få oppleve en del av kirken som de færreste får se: Vi skal opp i klokketårnet.

Først en trapp opp til en lav dør, som igjen fører til en ny bratt trapp. Vi passerer et loft, der sollyset faller inn gjennom en glugge.

Vi beundrer et vakkert glassmaleri, og ser med interesse på den gamle rustne urskiven etter kirken som brant i 1826, den fra 1729.

Så en ny trapp, nærmest en stige. Vi er oppe i tårnet, klemmer oss én etter én forbi den tunge kirkeklokken, støpt i 1832. Helt øverst finner vi urverket, av langt nyere dato, men fascinerende er det å se alt som skjuler seg bak en enkel, opplyst urskive høyt der oppe i et kirkespir.

Immanuel er den fjerde kirken på akkurat denne plassen siden Kristi Krybbe ble reist i 1630, som den første kirken i Halden - 35 år før husklyngen under fjellsiden ble en by.

BAK DENNE EMPIREFASADEN i Borgergata 5 holder Haldens Klub til, Norges eldste herreforeningen fra i 1786.

EN KLASSEDELT BY Truls Lie bor i en lang, en-etasjes arbeider­ bolig i Sørhalden, antakelig bygget rundt 1830. Ifølge folketellingen i 1865 var det i Sølvgata 1 registrert 61 personer i 11 leiligheter, hver med kun ett rom og delt kjøkken.

I 1900 var antall beboere nede i 49. I dag er det kun Lie, samboeren og en katt i den ene halvdelen av den lange bygningen, mens de leier ut den andre halvdelen.

Inne er det originale takbjelker og ildsteder, men ellers lite som minner om fattigslige arbeiderkår. Overalt er det antikviteter og stilmøbler fra ulike epoker, samlet gjennom et langt liv. Truls Lie selv er av arbeiderbakgrunn, og har følt på klasseskillet i egen oppvekst.

– Det har vært stor rikdom i dette området. Noen av Norges mektigste

FORTIDSVERN

23

INGER OG THORKIL Aschehoug lever nærmest i et museum i sin sveitservilla fra 1896, med originale dekorer og interiører i flere av rommene. De har nå fått midler fra Kulturminne­ fondet til å restaurere himlingen i spisestuen.

LAV TREHUSBEBYGGELSE i rekke eller kjede er kjennetegn på deler av Halden sentrum.

Her fra Skippergata.

familier holdt til her, drev sagbruk og annen industri og handel og bygget sine lystgårder utenfor byen. Fredrikshald konkurrerte med Kristiania som landets viktigste by, og det var på et tidspunkt 133 seilskuter her, forteller han. – Denne rikdommen sto i sterk kontrast til livet til resten av befolkningen, til arbeiderne i fabrikkene.

Selv elsker Lie å vise fram hjemmet sitt og fortelle om byens historie. Ikke sjelden har han spontant invitert inn turister og andre på vandring gjennom trehusidyllen, og han har også hatt besøk av Fortidsminneforeningen og andre grupper.

Tankene går til et annet besøk denne dagen, da vi etter klatreturen i Immanuels kirke krysset veien til Haldens Klub, «Norges eldste herreklubb i sammenhengende drift». En losje, kan det vel kalles, opprettet 1. oktober 1786, med medlemskap kun mulig gjennom anbefaling fra eksisterende medlemmer. De flotte salene, med lysekroner og eget galleri for levende taffelmusikk, vitner om networking på høyt nivå. De avbildede medlemmene på veggene bærer da også titler som grosserer, sakfører, verkseier, industriherre, ordfører, statsråd. Mang en avtale er nok inngått her, over en Cognac og sigar.

24

FORTIDSVERN

DER TIDEN HAR STÅTT STILLE Fra arbeiderboligen i Sørhalden setter vi kursen over bybrua til nordsiden og videre opp Dyrendalsveien. I nummer 22, øverst i en stor eplehage, ligger Villa Bellevue, en ruvende og litt falmet sveitservilla fra 1896.

Her, i det vi må kunne kalle et eksempel på et Halden-hjem for den finere borgerstand, blir vi tatt imot av Inger og Thorkil Aschehoug.

De er glad for besøk, i dette de kaller sitt levende museum.

Og her har da også tiden på et vis stått stille. Ingen overivrige oppussingsprosjekter har klart å feie historien på dør med jevne mellomrom. Det gjør huset unikt, fra et kulturminnefaglig ståsted. Her er originale romløsninger og dekorer, en enorm kakkelovn, havestue, møbler som har fulgt huset i generasjoner eller blitt samlet av Inger og Thorkil. Fortellergleden er stor – og det er også stoltheten over huset de tok over etter Thorkils foreldre i 1994. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen og glødende opptatt av å formidle husets historie. De har hatt grupper på besøk, blant dem skoleklasser og barnehagebarn.

– Barn som kommer hit har aldri vært inne i noe lignende, med så mange gamle ting.

De blir helt stille. Et slikt hus, fullt av ting som setter fantasien i sving, er en fin måte å formidle historie på. Her kan barn se hvordan ting var før, jeg kan vise dem spisskammerset, gangen til det som var utedo, og hva slags leker barn hadde, sier Inger og holder fram et gammelt kosedyr hun fant på loftet.

Hvem har lekt med den, tro?

Overalt er det noe å titte på, og når jeg løfter blikket, får jeg se en vakker, malt himling, falmet og med sprekker og revner i duken.

Hjelpebehovet er akutt, og nå kommer den da også: en bevilgning fra Kulturminnefondet på 100 000 kroner til restaurering.

ALLER ØVERST PÅ RANGSTIGEN Mens ekteparet i Villa Bellevue kaller hjemmet sitt et levende museum, gjør formidler Kristin Søhoel et poeng ut av at Rød herregård ikke skal være et museum i vanlig forstand. Tvert imot ønsker man å vise fram stedet slik det var som bolig for noen av Norges viktigste og mest velstående familier gjennom tre hundre år, først for Tankfamilien og senere for Anker-familien.

Ballsalen, Rødstuen, Grønnstuen, Biblioteket, Rosenværelset, Havesalongen, så videre til hallen med alle jakttrofeene

RØD HERREGÅRD HAR røtter tilbake til 1600-tallet. Her har noen av landets rikeste og mektigste holdt til, blant dem Ankerfamilien. I dag er huset åpent for publikum.

MANGE CELEBRE PERSONER har besøkt Rød herregård, blant dem kong Haakon og dronning Maud. Hun overnattet i værelset til høyre, han til venstre.

og våpen- og fuglesamlingen, så Konge­ værelsene – flere kongelige, blant dem kong Karl Johan, kong Haakon og dronning Maud, har overnattet her – og videre utendørs til den store hagen, med alleer av ulike tresorter, lysthus og eget familiegravsted.

Historien om Rød herregård – og mang en overklasseresidens i Halden og omegn – er samtidig historien om Norge de siste århund­ rene, disse toneangivende familiene styrte industri, handel, kultur og politikk: Anker, Stang, Rasch, Wiel, Tank. Her er linjer til Bogstad gård, Eidsvold, Stortinget og Slottet.

Man kan jo bare tenke seg hvor fjern og opphøyd familiene på lystgården Rød der oppe på åskammen må ha fortonet seg for de som levde i trengsel i arbeiderboligene på Sørhalden en kilometer i luftlinje over Iddefjorden.

VERNEDEBATT PÅ DE SKRÅ BREDDER «Åtte etasjer i glass og betong» er ikke det eneste som truer i Halden i dag. I skrivende stund varsles omkamp for å rive Os skole fra 1914, regulert til bevaring så sent som i 2017 i den nye sentrumsplanen. Skjebnen til byens flotte gamle brannstasjon fra 1911 er også uviss, blant flere saker der utbyggere som

FORMIDLER KRISTIN SØHOEL viser frem en virkelig skatt fra boksamlingen: en utgave av den store encyclopedien utgitt i Paris i årene 1751-77.

definerer «modernisering» med riving står mot bevaringsforkjempere. Utbyggerkreftene er sterke, og får hjelp av Halden Arbeiderblad, byens eneste avis, som på lederplass nylig kalte Fortidsminneforeningen og dens støttespillere for «hylende ildsjeler» med «et fundamentalistisk syn». Riveiveren opprører mange, ikke minst fordi Halden faktisk har vist at det er mulig å transformere både gamle industribygg, utdaterte sykehjem og andre verneverdige bygninger til ny bruk, blant annet til leiligheter.

Og så er det den store jernbanedebatten, som i Sarpsborg, Tønsberg og Hamar.

Traseen til et fremtidig dobbeltspor gjennom Østfold legger premisser for byutviklingen, også i Halden. Skal den i tunnel? Eller legges utenfor bykjernen? Eller i en kulvert tvers igjennom sentrum?

Da Østfoldmuseene inviterte til foredrag med riksantikvar Jørn Holme og påfølgende paneldebatt om kulturminnevern i Fredriks­ hald Teater i mars i år, gikk den første halvtimen med til nettopp jernbanedebatt.

Før diskusjonen dreide over på hva Halden skal være, eller bli. Et nytt Moss, der planene innebærer blokker vannkanten så langt øyet rekker?

«Folk flytter ikke til Halden for å bo i blokk», spissformulerte Jens Bakke, styreleder i Østfold avdeling, i et innlegg fra salen.

Rundt 100 interesserte hadde møtt opp denne kvelden, i den fredede, praktfulle teaterbygningen fra 1838, med Norges eneste scene som svarer til begrepet «de skrå bredder»; huset inneholder en genuin barokkscene med skrånende gulv.

Spørsmålene fra salen ble mange til de fire paneldeltakerne Jørn Holme, ordfører Thor Edquist, eiendomsutvikler Ole Kristian Sørli og Andreas Lervik fra Østfold fylkes­ kommune. Det ble snakket om transformasjon av eksisterende bygninger, at det er et offentlig ansvar å legge til rette for dette.

Hva med rimelige lokaler som kan tiltrekke kunstnere? Og er det nå lurt å planlegge for et Halden der man først og fremst skal bo – og så pendle til jobb i Oslo og andre byer på det nye dobbeltsporet?

Riksantikvaren snakket om den nye bystrategien som kom i 2016, med vekt på arkitektonisk tilpasning fremfor kontrast, om betydningen av gode kulturminneplaner når kommunen skal møte utfordringen med økte nasjonale krav til fortetting. Holme kom også med en «gla’melding» denne kvelden:

FORTIDSVERN

25

ET STEINKAST UNNA nyrestaurerte Fredrikshald Teater ligger Konservativen fra 1765 og roper på lignende behandling.

MADS WIEL STARTET Norges første industribedrift, Halden Bomuldsspinderi og Væveri, i Tistedalen i 1813, før han bygget denne privatboligen i Halden sentrum. I dag heter det klassisistiske landemerket Kongegården og restaureres med støtte fra Riksantikvaren.

En bevilgning på 100 000 kroner til oppstart av arbeidet med en kulturminneplan for Halden kommune.

Og hva er så Haldens særpreg, ifølge ordføreren?

– Haldens styrke er en bykjerne som i store trekk er som den ble etter oppbyggingen i 1826, en by med sjel. Unnskyld, Sarpsborg og Lillestrøm, men vi har en historie å fortelle, sier han med glimt i øyet.

Og ikke bare en historie. Halden har mer enn Karl 12. å holde liv i. Halden Bomulds­ spinderi og Væveri, etablert i Tistedalen i 1813, regnes som landets første industribedrift. Erlandsen Conditori i Storgata fra 1865 skal være Norges eldste. Som alternativ til Empirebyen Halden har vi Fengselsbyen Halden: Verdens mest humane soningsanstalt åpnet i Halden i 2010 – mens fredede Halden politistasjon og fengsel på torget midt i sentrum nå er i ferd med å bli restaurert og fylt med nytt liv. Fengselet sto ferdig i 1863, seks år etter Fengselsloven av 1857, som satte strengere krav til soningsforholdene for fangene. Haldens gamle fengsel er landets mest intakte i sitt slag, med originale fangeceller. I kjelleren ligger i tillegg Norges eldste bakeri, i dag med det passende navnet Brød&Vann, med vedovner fra 1700-tallet.

Teaterbyen Halden kan være en annen merkelapp, med Fredrikshald Teater fra 1838 som juvelen i kronen. I samme område, kalt Kultur­kvartalet, ligger Halden Arbeidersamfunn, vakre Aladdin Kino fra 1920-tallet og Konservativen fra 1765, med praktfulle Rosenlundsalen og Norges eldste teaterscene.

I en annen norsk by ville en bygning som Konservativen vært unik – hele byens festsal. I Halden er den nærmest bare en av mange staselige bygninger. Kontrasten til nydelig restaurerte Fredrikshald Teater er skrikende. Fortidsminne­foreningen lokalt

ET SPØRSMÅL OM PRIORITERINGER – Jeg deler gjerne ting inn i need to have og nice to have. Med den vanskelige økonomien Halden har hatt de siste årene har kulturminneplan havnet i den siste kategorien.

Skole­materiell og eldreomsorg blir rett og slett viktigere enn kulturminner, sier Thor Edquist.

Jeg møter ordføreren hjemme i Sørhalden en drøy måned etter paneldebatten og vil vite hvorfor Halden, en by full av nasjonale og regionale klenodier, ikke for lengst har en kulturminneplan.

Noe av forklaringen er altså at det koster å lage en slik plan, og Halden er en såkalt Robek-kommune, en kommune i økonomisk ubalanse som blir satt delvis under administrasjon til økonomi og gjeld er under kontroll igjen.

– Vi har vært på Robek-lista i noen år, men det ser ut til at vi skal klare å komme oss ut av ordningen tidligere enn planlagt, kanskje allerede i 2019. Det vil gi oss en annen frihet, også til å jobbe med en kulturminneplan, sier Edquist.

For ordføreren er revitalisering av nordsiden av sentrum den viktigste måten å ta vare på alle de gamle bygningene på. Målet er mer liv i sentrum, økt utleie av lokaler, flere leiligheter, i tråd med den nye sentrums­ planen og nasjonale føringer for fortetting.

– Målet er å få skapt flest mulig leiligheter innen eksisterende bebyggelse, men det er neppe nok til å nå de nasjonale målene. Det vil bli diskusjon om høyder, men vi ønsker å bevare særpreget i Halden, sier Edquist.

26

FORTIDSVERN

HALDEN GAMLE FENGSEL fra 1863, med restaurerte fangeceller og med Norges eldste bakeri i kjelleren.

BAK DEN STRAMME empirefasaden skjuler det seg et helt fantastisk teater fra 1838, komplett med skrånende scenegulv, tauverk og originale kulisser, hvorav flere er enda eldre enn teateret.

har engasjert seg i et begynnende og helt nødvendig vedlikehold, blant annet med støtte fra prosjektet Kulturminner for alle, og det er ingen hemmelighet at lokallaget ønsker å overta den historiske bygningen: Allerede er lokaler i første etasje istandsatt og brukes som møteplass for foreningen og andre.

KJEMPER FOR Å FÅ EGEN BYANTIKVAR – Ikke alle haldensere ser sin egen bys verdi, sier Sverre Stang, styreleder i Halden lokallag.

Han ser nødvendigheten av å se helheten i kulturminnearbeidet, følge med på mange fronter, ikke bare «holde på med Konservativen», i lokallagets årsmelding omtalt som «forening­ ens glede og også hodepine».

I årsmeldingen heter det videre at «Sentrums­planen ble endelig vedtatt i 2017 – til glede og bekymring. Til glede fordi

den kan gi viktige signalbygg et videre liv.

Til bekymring fordi planen er lite presis i forhold til om verneverdige bygninger og bomiljøer går foran sentrumsplanen».

For å møte en slik usikkerhet er Stang spesielt opptatt av å få opprettet en stilling som byantikvar for Halden.

– Det var på trappene for noen år siden, men det var akkurat da kommunen måtte stramme inn kraftig, med kutt i alle budsjetter. Det sa seg selv at det ble politisk umulig å skulle prioritere dette. Nå er den økonomiske situasjonen bedre, og vi håper kommunen nå prioriterer dette. En byantikvar vil ikke løse alle problemer, men foreningen tror en slik rolle kan påvirke kommunens kultur og holdninger til dette feltet. Vi tror en slik person vil kunne føre både opplysning og ærlighet til debatten rundt vern og utbygging. Vi vil

TVERS OVER GATEN for Konservativen ligger Aladdin Kino fra 1920-tallet, fortsatt i drift.

HALDENS ORDFØRER Thor Edquist hjemme på Sørhalden, en gang byens arbeiderstrøk.

RIKSANTIKVARENS KULTURMINNEPRIS Prisen deles ut til personer, organisasjoner eller miljøer som har gjort en særlig innsats for: • bevaring og/eller restaurering av kulturminner • formidling av kulturminner, nasjonalt eller regionalt • bruk/gjenbruk og vedlikehold av kulturminner Prisen består av et kunstverk, diplom og kr. 25.000. Dersom vinneren er en offentlig institusjon, vil pengepremien bli gitt til en frivillig organisasjon eller eier valgt av vinneren. Forslagsretten er åpen for alle. Vi håper mange benytter anledningen til å nominere gode kandidater.

Nominasjonsfrist: 30. juni 2018. Nominasjonsskjema: www.ra.no/kulturminnepris Spørsmål om prisen eller nominasjoner? Kontakt Riksantikvaren v/Turid Årsheim, på e-post: tar@ra.no eller per post: Pb. 8196 Dep, 0034 Oslo

FORTIDSVERN

27

KJØR DEBATT: Erik Vitanza fra Snøhetta leder paneldebatt med Andreas Lervik, Ole Kristian Sørli, Thor Edquist og Jørn Holme i mars 2018. Tema er kulturminnevern og byutvikling, og stedet er praktfullt restaurerte Fredrikshald Teater fra 1838. Like praktfulle, men forfalne Konservativen fra 1765 roper etter nødhjelp fra lerretet. Til høyre: Åtte etasjer i glass og betong foran festningen? Nei takk, mener Jens Bakke og mange med ham. Fra Halden Arbeiderblad.

få fortetting, men hva betyr større volumer, hva med utformingen? Hvor går tålegrensen?

Halden er en gammel by og mange ønsker å ta vare på byens særpreg. I styret i lokallaget har vi diskutert ønsket om å få laget en plan der vi ser hva dette særpreget er.

SISTE KVINNE PÅ SKAFOTTET Rundturen min i Halden denne dagen ender i fengsel, med eggerøre og laks på fersk brød fra en 1700-tallsovn. Under måltidet snakker vi om svenske Sofie Johannesdotter, hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang. Fra 1869 til 1875 begikk hun tre drap og et drapsforsøk: først forgiftet hun en annen tjener i huset, så fru Stang og tilslutt herr Stang. 16 år gamle Mathilde Wiel, en slektning av husfruen, ble også forsøkt drept med gift, men overlevde.

Politiet fattet til slutt mistanke, mye takket være rykter, likene ble gravd opp og obduksjonen viste store mengder arsenikk. Sofie tilsto. Sin siste tid på jorden tilbrakte hun i

dette fengselet, i en celle med utsikt til torget.

18. februar 1876 ble hun, som siste kvinne i Norge, henrettet ved halshugging, foran tre tusen skuelystne haldensere og tilreisende.

Vi tar turen opp gjennom etasjene, fra rom til rom, der restaureringsarbeidene pågår og videre til de ferdig restaurerte cellene. Satt hun i en av disse?

Nå er det fargetrapper på veggene, og flere lag med murpuss eksponert. Den nåværende eieren, Ole Kristian Sørli, har høstet mange lovord for prosjektet. Selv uttalte han til Halden Arbeiderblad at han har som mål at «sluttresultatet skal bli så likt originalen fra 1863 som mulig. Vi har funnet fram til de gamle originalfargene samtidig som vi har beholdt det jeg kaller tidsvinduer som viser noe av det vi har funnet underveis i restaureringen.»

HALDENS GYLNE MULIGHET Kan Halden bli et tidsvindu for fremtiden,

FORFALLSESTETIKK: «Byens mest fotograferte hus» er denne forretningen blitt kalt, i samme gate som Konservativen.

28

FORTIDSVERN

der alle byens epoker og stilarter blir med videre?

Det hevdes at nedgangstider kan være det beste vern; man må bruke det man har, og det bygges lite nytt. Sannheten i dette kan diskuteres – dårlige tider innebærer også økt forfall – men dagens Halden, med sine mange gamle bygninger i empire, nyklassisisme og andre stilarter, har utvilsomt hatt sine nedgangstider.

En som ikke kjøper en slik nedgangsforklaring er ordføreren. Under debatten i Fredrikshald Teater uttalte han at «det er ikke sant at vi bevarer fordi vi har hatt dårlig råd. Nei, vi bevarer fordi vi har vært politisk opptatt av å bevare.» Det gir håp.

Samtidig er han opptatt av at Halden skal ha moderne leiligheter å tilby dem som ønsker det.

Spørsmålet er da om disse moderne leilighetene kommer i «åtte etasjer i glass og betong» eller om de blir mer som de moderne leilighetene ordføreren selv har utsikt til fra bryggekanten på Sørhalden: De ble bygget på 1990-tallet, med tre etasjer og saltak, i tre og tegl. På avstand minner de om sjøboder, litt som de rivningstruede gamle sjøbodene tidligere miljøvernminister Gro Harlem Brundtland på 1970-tallet rykket ut til Halden for å redde. En redningsaksjon ordføreren og mange med ham mener fungerte som «en vekker for hele landet» når det kom til vern av gamle bygninger.

Med kulturminneplan under arbeid, ny sentrumsplan og snart et friere liv etter Robek: Det er som om Halden er i en ny støpeskje, med alle muligheter. Da er det viktig å ta med seg Riksantikvarens avsluttende budskap den marskvelden på de skrå bredder, og det kan gjelde hver by og hvert tettsted i hele landet: «Still krav til arkitekturen i det som bygges nytt. Det offentlige rom eies ikke av utbygger eller tomteeier, det offentlige rom eies av de som bor her.»

Ny bok fra Else Sprossa Rønnevig m. fl. kommer i august!

bok

debatt

sprossa.no

Sprossa Sprossa Sprossa Else

Else

Else

Rønnevig AS

Rønnevig AS

Rønnevig AS

med

med

med

for gamle hus

for gamle hus

Sprossa Sprossa Sprossa Else

Else

Rønnevig AS

Rønnevig AS

Rønnevig AS

med

med

for gamle hus

VINDUET med

Else

Rønnevig AS

med

for gamle hus

Else

• Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens Rønnevig AS momentliste i OsloRønnevig AS med

for gamle hus

med

4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

Else

www.bygningsvernbutikken.no Rønnevig AS Rønnevig AS med

for gamle hus

Profesjonell linoljemaling

og andre relevante produkter

med

for gamle hus Vi har også kokt og rå linolje, linoljesåpe, vinduskitt, komposisjonsmaling, pensler med svinebust, lasurolje, gamle lamper og bygningsdeler, gardinkuler, gamle ovner, originale vindusvridere og gamle dørhåndtak m.m.

Else

Rønnevig AS

med

Spr

Els

Røn

med

Spr

Els

Røn

for gamle hus

Sprossa Sprossa Sprossa TILBUD! Else

med

for gamle hus

Sprossa Sprossa Sprossa Else

Røn

for gamle hus

Else

for gamle hus

Spr

Els

med

Spr

Els

Røn

for gamle hus

med

NÅ 15 % rabatt på maling!

Kun til Fortidsminneforeningens medlemmer tom. 30. juni!

Bruk kode FMF18

Vi sender over hele landet!

FORTIDSVERN

29

TORBJØRNSKJÆR FYR I YTRE HVALER NASJONALPARK

I NATURKREFTENES Torbjørnskjær, eller «Skjæret» som det heter lokalt, ligger utenfor Vesterøy i Hvaler kommune i Østfold og markerer innseilinga til Oslofjorden. Fyrstasjonen sto ferdig i 1872, ble vedtaksfredet i 1997 og er eksempel på hva samtiden finner viktig ved en fredning. Men fyrets utilgjengelighet skaper samtidig utfordringer for «vern gjennom bruk».

Tekst: Trine Mathea Skjeltorp, arkitekt MNAL, forfatter av masteroppgaven «Torbjørnskjær fyrstasjon» Foto: Trine Mathea Skjeltorp. Historiske foto og tegninger: Digitalarkivet

F

lere familier har bodd på den lille holmen som var bemannet sammenhengende fra 1872 til 1990.

I dag er stasjonen både automatisert og avbemannet, lykta er selvgående, og stasjonen er folketom. Stasjonen ligger svært værhardt og utsatt til, noe både landskapet og bygningsmassen bærer preg av. Siden 1990 har naturkreftene

30

FORTIDSVERN

fått råde fritt, og manglende bruk og vedlikehold har ført til store skader.

På Torbjørnskjær står i dag en stor, toetasjes fyrbygning med taktårn, et maskinhus, en assistentbolig og et naust. Til tross for en sentral beliggenhet er det få som besøker Torbjørnskjær – det er for vanskelig å komme seg i land.

VOLD FYRBYGNING EN CA. 1900. De n røde granitten skjærgården og er et fremmed ble hugget av fa element i Hval nger på Akersh erus festning.

TORBJØRNSKJÆR FYR BLE vedtaksfredet i 1997 og har siden i stor grad blitt overlatt til vær og vind.

Kystverket har hatt flere runder med vedlikehold, men uten jevnlig tilsyn og bruk, og med store påkjenninger fra naturkreftene er oppgaven svært utfordrende både praktisk og økonomisk, skriver arkitekt Trine Mathea Skjeltorp i denne artikkelen.

FORTIDSVERN

31

ORIGINALTEGNINGER FRA 1869. Arkitektonisk sett er Torbjørnskjær fyrstasjon unik, og fortjener å bli opplevd på nært hold.

Ankommer man med båt i dag, må man klatre opp glatte svaberg, for landingene er ikke lenger i brukbar stand. Ilandstigning foregår på den østlige delen av holmen. Fra et naust som ligger der landingene møtes kan man følge en støpt gangvei med et rødmalt og skrøpelig rekkverk opp mot midten av

holmen, der assistentboligen, fyrbygningen og maskinhuset ligger. På vei oppover passerer man en liten gressflekk, den tidligere fyrhagen. Et lite tun skjuler seg mellom den eternittkledte assistentboligen og den høye, dominerende fyrbygningen på toppen av «Skjæret».

HER LIGGER TORBJØRNSKJÆR markert med sort som et grensefyr mot Sverige.

32

FORTIDSVERN

Det er mange meter til sjøen på alle kanter, men likevel kan bølgespruten slå helt opp til trappa på fyrbygningen, den eldste konstruksjonen på stedet. Fasadens røde granitt på en høy sokkel av mørk naturstein utgjør en skarp kontrast til det lyse, gråbrune svaberget. Bak fyrbygningen ligger maskinhuset, beskyttet bak et høyt nettinggjerde. Innenfor gjerdet er to store dieseltanker i glassfiber det første man møter på. Det er fortsatt litt diesel igjen, til tross for at det er flere år siden dieselgeneratoren ble fjernet.

HJELPEMIDLER TIL SIKKER NAVIGERING Norges første fyr var et tretårn satt opp på Lindesnes i 1655. I 1828 var det satt opp 12 fyr i Norge. Da glasslinsen ble tatt i bruk på 1920-tallet begynte man å bygge fyrlyktene inn i bygningskroppen. De gamle kullblussfyrene utviklet svært høy varme og var derfor nødt til å stå for seg selv. Lykta ble nå plassert inntil gavlen eller på taket, ofte på trebygninger. Det første støpejernfyret ble støpt i London og flyttet til Jamaica i 1842. Elleve år senere fikk Norge sitt første prefabrikkerte støpejernfyr. I 1932 var det bygget 209 fyranlegg i Norge. Fyrvesenet bygget også i betong fra 1870-tallet.

En fyrstasjon var mer enn ei fyrlykt.

Fyrstasjonene inneholdt både tekniske bygninger og installasjoner knyttet til selve fyrdriften, men også boliger for fyrvokter med familie og ofte en fyrassistent. Ikke alle fyr var familiefyr, enkelte steder var forholdene vurdert til å være uegnede for kvinner og barn. På 1960-tallet ble stasjonene omgjort til tørnstasjoner, der betjeningen arbeidet i perioder. I Norge startet prosessene med å automatisere og avbemanne fyrene i 1973. Lindesnes har i dag, som eneste fyr i Norge, fyrvoktere som tar seg av den daglige driften, som hovedsakelig har en museal funksjon.

KJØKKENET PÅ TORBJØRNSKJÆR fyrstasjon med møbeldesign fra noen tiår tilbake.

FORTIDSVERN

33

Med forfall i 20 år kan man jo spørre seg hvor nyttig fredningen har vært, lovmessig sett.

I 1867 FORESLO fyrdirektøren at fyrhusene enten bygges i støpejern eller i murstein kledd med granitt, men mange advarte mot fuktskader og ville heller bygge i tre. De fikk rett.

Den siste stasjonen ble automatisert i 1992, og i dag drives fyrlyktene hovedsakelig av solceller. Automatiseringen og avbemanningen førte til et hurtig forfall på fyrstasjonene.

Stasjoner ble erstattet med fyrlykter, og det daglige vedlikeholdet utført av de ansatte på fyrene stoppet tvert.

I dag eies de fleste fyrstasjonene fortsatt av staten. Kystverket står for drift av fyret som navigasjonshjelpemiddel, mens lokalt forankrede organisasjoner gir nytt liv til de enkelte fyrene i nært samarbeid med Kystverket – ofte på frivillighetsbasis. Hovedregelen i dag er at fyrene ikke privatiseres, de er kulturminner tilhørende fellesskapet.

HER ER KLEDNINGEN fjernet på grunn av en fuktskade som følge av granittkledningen.

«FUGTIGE OG USUNDE» BYGNINGER Det var svært store kostnader knyttet til vedlikehold av de tidlige fyrstasjonene, og to nye alternativer ble foreslått av fyrdirektøren i 1867. For det første at alle funksjonene burde samles under ett tak, med uthus i kjeller­ etasjen, og for det andre at fyrene enten skulle bygges i støpejern eller i murstein kledd med granitt.

I Marinedepartementets budsjettinnstilling i 1868 påpekes det et problem, nemlig at en slik konstruksjon vil medføre et svært dårlig

inneklima: «saadane huse, med smaa Rum og udsatte for et raat og veirhaardt Klima, ville blive fugtige og usunde». Det anbefales heller å bygge av tre, kostnadene skal bli de samme totalt sett. Likevel foreslås det at et fyr kan tillates å bli bygd på denne måten, som et prøveprosjekt. Flere fyr ble bygget i granitt, men komiteen skulle likevel få rett: Fuktskadene man i dag ser på Torbjørnskjær og de andre fyrene med tilsvarende konstruksjon, som Obrestad i Rogaland, taler for seg selv.

34

FORTIDSVERN

Under 20 av de over 200 bemannede fyrstasjonene i Norge ble bygget i naturstein.

Av disse er 13 frittstående tårn. De øvrige stasjonene er fyrvokterboliger med innebygd/ påbygd fyrtårn. Torbjørnskjær er den eneste granittbygningen (med innermur av tegl) som aldri har vært tenkt pusset.

STADIG UTBYGGING OG MODERNISERING Torbjørnskjær ble bygget i perioden 1869-72, etter tegninger av byggmester m.m. le Maire.

Den røde granitten er et fremmedelement i Hvaler-skjærgården. Steinen er hugget av fanger på Akershus festning, til tross for at det var mange lokale steinbrudd som også kunne ha levert stein. Et annet fremmed­ element på Torbjørnskjær er taktekkingen på fyrstasjonen. Store skiferplater lagt butt i butt er ikke vanlig på Østlandet. Fyrene har sjelden stedstypiske trekk, og representerer en annerledes del av norsk byggeskikk. De har trekk fra samtidig industriarkitektur, med støpejern, betong og tegl som byggematerialer og kombinerer dette med datidens idealer for våningshus.

I budsjettinnstillingen for perioden 1868-72 står det skrevet at kostnadene til å bygge en assistentbolig skal unngås – det

bør da være nok å holde en «karl» eller to.

Behovet for assistent var likevel der, til tross for at også kvinner og barn bidro, og i 1895 oppføres en assistentbolig nordøst for fyrbygningen. Denne bygges i reisverk med stående trekledning. Som mange andre fyrstasjoner i tre ble også denne oppført med sveitserstildetaljering.

I 1895 oppføres også et splitter nytt maskinhus tett inntil fyrbygningen. Dette skal huse en ny og kraftigere tåkelur, et foghorn. Bygget vinkles rundt fyrbygningen. Maskinhuset har et tydelig industrielt preg, med støpt betong og smårutete støpejernsvinduer.

På slutten av 50-tallet skjedde store endringer på fyrstasjonen. Maskinhuset ble

DEN OPPRINNELIGE STØPEJERNTRAPPEN som går opp til selve fyrhuset.

påbygget i to retninger og skulle nå huse både en supertyfon med trykktank og en dieseldrevet generator som skulle gi elektrisitet til fyrbygningen, assistentboligen og maskinhuset, fyrlykta og supertyfonen.

FYRENE SOM KULTURMINNER Fyrene har lenge blitt ansett som viktige kulturminner i Norge. 24 fyr ble administrativt fredet i 1934 ved at de ble skrevet opp på en liste over Statens verneverdige bygninger.

Norske Fyr: Nasjonal Verneplan for fyr­ stasjoner ble publisert av Riksantikvaren i 1997. Denne velger ut et antall fyrstasjoner med nasjonal verdi som skal sikres gjennom fredning. Automatiseringen og avbemanningen av fyrstasjonene kunne på sikt sees som en trussel mot fyrene som kulturminner.

Kystverket arbeider i dag kontinuerlig med å lage verneplaner for sine fredete fyr, med en generell del og en spesiell del. Så langt foreligger kun den generelle delen for Torbjørnskjær.

Torbjørnskjær fyrstasjon ble i 1997 vedtaksfredet etter Kulturminneloven paragraf 15 og 19. Fredningsvedtaket omfatter bygningenes eksteriør og fyrlyktens eksteriør og interiør, samt anlegget som helhet. Et representativt utvalg fyrstasjoner skulle bevares for ettertiden for å sette fokus på norsk kysthistorie. Samtidig finnes det ingen andre fyr i Norge med et tilsvarende arkitektonisk uttrykk. Fredningen skulle derfor også sikre fyrets egenart og områdets karakter. Det understrekes også at fyrstasjonens kontinuerlige utvikling er viktig for kulturminnet som helhet.

Betydningen av et objekt som et kultur­ minne varierer fra person til person.

Torbjørnskjær, er et kulturminne som forteller om en stedstilpasset og forseggjort materialbruk. Lokalt er «Skjæret» et sted det knytter seg sterke følelser til. Alle fyrene i Norge er kulturminner sett i en fyrhistorisk sammenheng, og her føyer Torbjørnskjær seg inn i rekka som et av over 200 bygde fyrstasjoner. Når et kulturminne fredes tillegges det som oftest et bestemt sett verdier. Fredningen må rettferdiggjøres, og verdiene vektes og presenteres. Fredningen blir derfor også et eksempel på hva samtiden finner viktig.

ER FREDNING ET HINDER? Med forfall i 20 år kan man jo spørre seg hvor nyttig fredningen har vært, lovmessig sett. Kystverket har hatt flere runder med vedlikehold, men uten jevnlig tilsyn og bruk og med store påkjenninger fra naturkreftene er oppgaven både praktisk og økonomisk sett tilnærmet umulig. Det er nok likevel lite sannsynlig at fyret hadde blitt vedlikeholdt og brukt mer dersom det ikke hadde vært fredet: Landingsforholdene er like vanskelige, uavhengig av hvem som skal i land.

FORTIDSVERN

35

FYRETS UTEDO OG en liten, grønn hageflekk. Selv om Torbjørnskjær ligger i et mildt klima til Norge å være, kan det her blåse fra alle kanter og sjøen gå så høy at den slår opp til fyrets vegger.

At hele 69 av 84 fredede fyrstasjoner er tatt i bruk etter at de ble avbemannet kan tyde på at en fredning ikke vil være til hinder for ny bruk på en fyrstasjon, men det er også viktig å huske at et av kriteriene for valg av fyr til fredning var at de måtte være tilgjengelige. Torbjørnskjær fyrstasjon ligger i luftlinje svært nært tett befolkede områder med mye småbåttrafikk og turisme, men farvannet er vanskelig.

Det er behov for ny bruk på Torbjørnskjær, men det er kostbart å sette i stand landinger og bygninger. I tillegg mangler både strømforsyning og rent vann. Fyrstasjonens bygningsmasse er stor og variert, både i type, funksjon og tilstand. Verst står det til med selve fyrbygningen, som vil kreve en omfattende istandsetting dersom den skal kunne brukes igjen. Assistentboligen, eternittkledt på utsiden og panelkledt på innsiden, er stasjonens minst endrede konstruksjon og har klart seg godt. Maskinhuset har rustskader utvendig, men er i god stand innvendig. Disse tre bygningene har alle stort brukspotensiale.

AVHENGIG AV FRIVILLIGHETEN Best resultat for kontinuerlig drift og vedlikehold på avbemannede fyrstasjoner i Norge har det blitt ved å følge modellen der Kystverket står som eier og leier ut til en

36

FORTIDSVERN

frivillig organisasjon, en venneforening eller stiftelse som står for vedlikehold, sikring, formidling og drift gjennom organiserte dugnader. 70 av 114 statlig eide stasjoner er utleid til en venneforening eller tilsvarende, som arbeider med det mål å gjøre fyrstasjonene tilgjengelige for allmenheten som en del av en felles kystkulturarv. Foreningene er alltid lokalt forankret. På steder med vanskelige værforhold har de dermed mulighet til å reise ut på kort varsel og med minimale forberedelser.

Framtiden til Torbjørnskjær fyrstasjon er usikker, men heldigvis er det flere som jobber for å få til noe på «Skjæret» i dag. Utfordringen er likevel den samme som tidligere: For å komme seg i land er man nødt til å bygge et nytt (og kostbart) bryggeanlegg.

For å få til ny bruk av bygningsmassen på Torbjørnskjær må man tenke nytt. I fredningsvedtaket står det også at en alternativ bruk er nødvendig for å sikre fredningen av fyrstasjonen i sin helhet. Funksjoner og behov endrer seg over tid, og like mye som vi tilpasser oss bygningen må bygningen tilpasse seg oss. Arkitektonisk sett er Torbjørnskjær fyrstasjon unik, og den særpregede fyrstasjonen fortjener å bli opplevd på nært hold.

Forhåpentligvis ender Torbjørnskjær ikke opp som en ruin helt ennå.

FAKTA OM FYRET • Torbjørnskjær fyrstasjon • Hvaler kommune, Østfold, GNR./BNR. 54/1 • Ferdigstilt 1872 • Kystfyr, grensefyr • Automatisert og bemannet 1990 • Eid av Kystverket, Staten • Bygget etter tegninger av byggmester m.m. le Maire 1869 • Vedtaksfredet etter Kulturminneloven 1997 • Ingen nåværende bruk • Lysets høyde over høyvann: 25,7 m • Tårnets høyde: 17,9 m • Lysvidde: 18,7 km (15 nautiske mil) • Lyskarakter: Hvitt lys, ett blink hvert 10. sekund • Tåkesignal: Klokke fra 1872, horn fra 1885, tyfon fra 1956 og fram til tåkesignaler ble avviklet som hjelpemiddel som navigasjon • Lysstyrke: Fast 58 300 cd, blink 108 000 cd • 3. orden. Nå LED-linse.

Bibliografi: Bjørkhaug, Birger og Sven Poulsson. (1986). Norges fyr, bind 1: Fra svenskegrensen til Stad. Oslo: Grøndahl og Søn Forlag EN FUGL HAR slått seg til i det åttekantede loftsvinduet i fyrbygningen.

Hjardar, Ulf. (1991). Torbjørnskjær. Kråkerøy: Elva forlag Lauritzen, Per Roger og André Schau. (2010). Fyrene i Oslofjorden: levende kulturminner. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Lindanger, Birger (red.). (1995). Fyr: Fyrhistorisk årbok, 1995.

Randaberg: Tungenes fyr Olderkjær, Ove Arne. (2004). Norske fyr: ei reise langs kysten. Oslo: Det Norske Samlaget Fredningsvedtak, Torbjørnskjær fyrstasjon. (1997). Torbjørnskjær fyrstasjon (ikke matrikulert), Hvaler kommune. Vedtak om fredning med hjemmel i lov om kulturminner §§ 15 og 19, jfr. § 22. 03.02.1997.

Riksantikvaren Kulturminneloven. (1979). Lov om kulturminner av 15. februar 1979 nr. 50 Stortingsforhandlinger. S. No. 9. Regjerings-Indstillinger MarineAfdelingen under Marine- og Post-Departementet hørende til den Kongelige Proposition til Statsbudget for Terminen 1ste April 1869 til 1ste April 1872.

NORDRE LANDING: Man kan tenke seg hvor krevende det er å legge til her når det blåser sterkt.

Stortingsforhandlinger. Innstilling fra budsjettkomiteen. (1868).

Indstilling fra Budgetkommitteen angaaende 9de Hovedpost paa Stadsbudgettet, forsaavidt vedkommer denne Komittee. (St. No. 9 Side 1-50). (Indst. S. No. 33) Riksantikvarens rapporter nr. 24-1997. (1997). Norske fyr: Nasjonal verneplan for fyrstasjoner.

Framtiden til Torbjørnskjær fyrstasjon er usikker, men heldigvis er det flere som jobber for å få til noe på ‘Skjæret’ i dag.

NAUSTET PÅ TORBJØRNSKJÆR er dekort med en havfrue. T.v. ser vi utedoen.

FORTIDSVERN

37

DOVRE ER EN to etasjes, smal trebygning med bratt saltak.

Husets hovedfasade domineres av store, åpne verandaer i begge etasjer.

Foto: Ivar Moe

SOMMERHUS PÅ HANKØ

LEDD I EN HISTORISK KJEDE Bli med til fire sommerhus på Hankø i Østfold som avspeiler utviklingen av norsk trehusarkitektur fra 1877 til 1970. Hver for seg er de uttrykk for sin tids oppfatning av hva som er god arkitektur. Men selv om alle husene er preget av den epoken de tegnet inn i, har de i seg element fra den foregående tid og kimen i seg til det som skal komme. De er ledd i en historisk kjede.

Artikkelen er skrevet av Ellen S. Klingenberg og basert på en oppgave hun skrev som student i det erfaringsbaserte masterstudiet i arkitekturvern ved Arkitekthøgskolen i Oslo i 2008.

H

ankø er en øy på Østfoldkysten, omtrent fire kvadratkilometer stor. På dette avgrensede området finnes den norske arkitekturhistorien representert ved

38

FORTIDSVERN

sommerhus som er tegnet av anerkjente norske arkitekter gjennom en periode på omtrent hundre år. Jeg har lenge undret meg over hvor ulike og varierte de arkitektoniske rammene

rundt fritid og rekreasjon er på denne ene øya.

Fra fastlandet ved Hankøsundet ser øya ikke ut som en øy - den er så stor at du ser ikke hvor den slutter. Mot sundet er øya kledd

HUSET DOVRE HAR i liten grad vært endret siden opprinnelsen. Gammel og ny plan 1. etasje fra 2003 Tegn. Riseng & Kiehl Arkitekter AS.

med tett gran- og furuskog. Husebukten med fergeleiet skjærer seg inn i øylandskapet.

Bukten markerer et eid som løper fra nordøst til sydvest og deler øya i to markerte deler, Nordre og Søndre Hankø. Eidet løper ut i Vabukten i sydvest. På de høyere fjellpartiene på hver side av eidet ligger gravrøyser fra flere tusen år tilbake. Jeger og fiskerfolket valgte seg gravplasser med det videste utsynet mot havet. På syd- og vestsiden ligger gyldne svaberg, blankskurt av is og sjø, og i bergsprekkene vokser vindskjeve furuer. På denne siden av øya er det værhardt og forblåst – med vidt utsyn mot øyer og fyr ytterst i Oslofjorden og mot Skagerak i det fjerne.

Fergemann legger til ved brygga mot sundet, innunder berghammeren, og jeg går i land som eneste passasjer en tidlig høstsøndag. Her er stille. Øyas eneste bil, som frakter varer og gjester til hotellet, hadde ikke ærend til brygga denne gangen. Det gamle Varmbadet i vannkanten er i dag en kro med gjestebrygge. Tårnet i jugendstil er et minne om Hankøs storhetstid som ærverdig badeanstalt ved forrige århundreskiftet.

Hankø var del av Elingaard-godset helt fra 1400-tallet da øya ble solgt til en gruppe skog­ eiere fra Solør i 1874, og øya ble skilt ut som egen eiendom. På øya fantes da tre husmanns­ plasser. Folketellingen i 1865 registrerte 18 fastboende1. Ellers var øya ubebodd.

APPELLERTE TIL BORGERSKAPET De driftige skogeierne hadde planer for øya. Det fantes en rekke badeanstalter rundt Kristiania­fjorden på den tiden. Det første ble etablert i Moss i 1836. Sandefjord Kurbad kom året etter. Flere kom senere – Larvik, Modum, Grefsen m.fl.2 Legevitenskapen hadde oppdaget at ulike former for bad og behandlinger i forbindelse med bad hadde helsebringende effekt. Til og med sjøbad! skulle være så sunt.

Dette appellerte til borgerskapet, som på den

tiden opplevde økende velstand og fritid, og la grunnlaget for badeanstaltenes popularitet.

Borgerlige familier fulgte moten og «lå ved bad» om sommeren.

Hankø kunne tilby noe de andre badene ikke hadde, nemlig både skogsklima og kystklima. I tillegg kunne man velge å bo med egen husholdning i villaene omkring anstalten. Det var nytt.

På forbausende kort tid ble badets bygninger reist. Arkitekturen var i sin tids moderne stil – sveitserstil.

Morgenbladet skrev i anledning åpningen av Hankø Kystsanatorium i 1877: «Fra denne bukt (Husebukten, forf. anm) kommer man straks opp i den egentlige baderegion – vi får kalle det så – ti istedenfor de ved flere av våre badesteder alminnelige større losjihus, har man her valgt et mer individuelt system og oppført i alt 16 småhus rundt omkring i den tette gran- og furuskog. Husene er bygget efter tegning av herr arkitekt ThrapMeyer av gran og furu, og geråder visselig herr arkitekten både hva bekvemhet og hva skjønnhet angår til stor ære, likesom også herr byggmester Olsen i Fredrikstad synes å ha vært heldig med sitt verk, hva arbeidets utførelse angår.»

PREFABRIKKERTE Bygningene var prefabrikkerte, - «de ble gjort ferdige med dører og vinduer og kappede materialer inne på hans (Olsens, forf. anm) tomt i Ridehusgaten, Vestre Fredrikstad, og så ble fraktet ut til Hankø i svære prammer og satt opp i løpet av vårmånedene i 1877. Erik Olsen og et par av Bjørnebyene (eierne, forf.anm.) vasset rundt i sneen da de stakk ut tomtene, og 200 mann ble satt i sving med byggingen av hus, brygge, veier og alt som ellers trengtes.»3 Dette var antagelig et av de første større anlegg i Norge i sveitserstil.4

Jeg går fra fergeleiet med utsikt til de gamle villaene på den andre siden av bukten, oppover eidet forbi hotellet, hvor bare deler av det gamle «restaurationsbygget» er igjen, sterkt ombygget og påbygget. Alle badets villaer har navn, gjerne nasjonale, som det passet seg i en tid med nasjonsbygging.

Syd for hotellet – i den tett skogbevokste bergskråningen ligger Villa Dovre. Det ligger vendt mot nordøst; her er skyggefullt og svalt. Skogen er holdt så vidt på avstand, og gressbakken går helt inntil huset. Huset ruver i høyden der jeg nærmer meg fra den smale gangveien nedenfor skråningen.

Dovre er en to etasjes, smal trebygning med bratt saltak. Husets hovedfasade domineres av store, åpne verandaer i begge etasjer. I første etasje går en bred, bratt trapp ned på terrenget.

I annen etasje er verandaen overdekket av den bratte gavlen, som understøttes av et rammeverk av fire slanke stolper med en tverrligger i overkant av de to midterste. Taket ligger som to tynne, beskyttende skiver og dekker godt ut over veggene på alle sider. Det er trukket et stykke ned over annen etasje, gir lavere takhøyde der enn i første etasje og øker inntrykket av beskyttelse. Bygningskroppen er kledd i smalt, stående panel og rammes inn av markeringer av bærende konstruksjoner som hjørner, utstikkende takbjelker og i etasjeskillet. Fyllinger mellom de bærende rammene i verandaene og overfelt over vinduene er dekorert med blondeaktige «snekkergleder» som er typiske for sveitserhus. Store vinduer i stående format, med glass oppdelt i mindre ruter, er plassert i symmetrisk orden i fasadene.

Fundamentene av gråsteinspillarer tar opp skråningen i terrenget, slik at gulvet er lagt i ett horisontalt plan som er løftet over bakken.

Som helhet gir huset et inntrykk av høyreist letthet og streng orden.

REHABILITERING Dovre den minste av flere villatyper som tilhørte Hankø Bad. Huset har i liten grad vært endret siden opprinnelsen. Utvendig fargesetting er trolig den samme, hvitt panel med artikuleringer i dyp grønt. I 2003 gjennomgikk huset en større rehabilitering og tilbakeføring til opprinnelig plan, og med tillegg av et lite tilbygg for sanitær-rom og bod.

Sveitserstilen var helt i sanatoriets sunnhetsfremmende ånd. Den representerte et brudd med eldre byggetradisjoner med sine høyloftede rom med store vinduer, lys og luft. Den var et arkitektonisk svar på «Sundhetskommisjonens» arbeid for å bedre usunne boforhold i trange rom med mangel på lys og luft, et arbeid som førte til en ny boligstandard5 Sveitserstilens vertikalitet, synlige konstruksjoner og de høye, smale vindusformatene hadde mye til felles med nygotikken.

Arkitekten Henrik Thrap-Meyer (18331910) var utdannet i Hannover og Zürich i perioden 1855-60. Han tegnet hus,

FORTIDSVERN

39

særlig i nygotisk stil; bl.a. Onsøy kirke, oppført samme år som Hankø Bad, og senere Victoria Terrasse/Ruseløkkbasarene (188190) og St. Olavs gt.23 i Oslo.6 Før Thrap-Meyer ble engasjert som arkitekt for Hankø Bad og Kystsanatorium hadde han bl.a. tegnet et prøvehus i såkalt Nordisk stil. Huset ble produsert i Kristiania og eksportert til England – etter at denne stilen var blitt populær gjennom de engelske «lakselordenes» reiser til Norge.

Thrap-Meyer tegnet også flere ferdighus og paviljonger til oppsetting på ulike utstillinger i Europa for grosserer J.N. Jacobsen på Gressvig Brug, som var i familie med del-eiere av Hankø. Her er trolig bakgrunnen for at han ble engasjert til å tegne bygningene ved Hankø Bad. De første sentrale hotellbygningene han tegnet er i dag borte, mens omtrent alle de opprinnelige villaene fremdeles fins, selv om noen av dem er ominnredet og påbygget.7 Rehabiliteringen av Dovre i 2003 er utført av Riseng & Kiehl Arkitekter A/S ved Hans-Jürgen Kiehl.

PLAN OG BRUK Planløsningen av Villa Dovre følger et tradisjonelt skjema – en treromsplan med midtstilt pipe. Første etasje rommer kjøkken, stue og et soverom. Fra kjøkkenet går en bratt trapp til annen etasje som også har en treromsplan, med to soverom og trappegang.

Stuen ligger mot den viktigste fasaden, den nordøstvendte verandaen som sammen med stuen var et oppholdsareal for familien. Her

DET GAMLE VARMBADET i vannkanten er i dag en kro med gjestebrygge. Tårnet i jugendstil er et minne om Hankøs storhetstid som ærverdig badeanstalt ved forrige århundreskiftet.

Foto: Ellen S. Klingenberg

kunne man nyte den friske luften uten å bli utsatt for den sjenerende solen. Kjøkkenet ligger mot sydvest, som ble ansett for den mindre heldige retningen mot solen og den fremherskende vindretningen. Her huserte kanskje hushjelpen; i så fall var soverommet i første etasje et pikeværelse, mens familien sov i annen etasje. Kurlegen ved badet, Dr. A. Magelssen skal fremhevet det positive ved Hankø på denne måten:8

«For sådanne pasienter der ønsker å unngå vinden, er der på Hankø lett anledning til å unndra seg samme, idet den aller største del av villaene ligger således beskyttet av den tette skog på den østlige side av øen, at man selv under storm neppe merker synderlig til at det blæser……»

Familiene som «lå ved badet» var gjerne tallrike, med mange barn og ofte en enslig tante eller besteforeldre i tillegg, samt både

DEN KJENTE FUNKISARKITEKTEN Lars Thalian Backer (1892-1930) sønn av arkitekt Herman Backer har tegnet Varden (1923), som ligger på Hankøs høyeste punkt. Her var det lagt opp til et behagelig liv med tjenestefolk for familien Ole Mustad. Arkitekten var giftet inn i familien.

Foto: Ivar Moe

40

FORTIDSVERN

hushjelp og barnepike. Det finnes en liste over leieboere Villa Skovhytten som forteller om dette. Storfamiliene leide gjerne villaene som var større enn Dovre, men her var nok også ganske tett befolket. For eksempel sov nok flere barn i samme rom, og kanskje delte både voksne og barn samme soverom.

Som de øvrige villaene dannet Villa Dovre en formell ramme rundt familielivet til sommergjestene ved badet, selv om den beskjedne størrelsen på denne minste hus­ typen ikke tillot en like formalisert husholdning som hjemme i byen. De større villaene var innredet med både spisestue, bibliotek, pikeværelse og anretning. Her kunne de faste ritualer foregå omtrent som hjemme. Likevel ble sommerlivet på Hankø av sin samtid oppfattet som fritt, sportslig og i sunt, pakt med naturen, slik som beskrevet i flere av kildene om livet på Hankø i denne tiden.

De gamle sveitservillaene gjenspeiler en livsform som var bundet av konvensjoner og

regler for god takt og tone, sett med nåtidens øyne. Men sett på bakgrunn av sin tids fortid representerte sommerlivet ved Hankø Bad en frihet til sport og fritidssysler og nærhet til naturen som tidligere var ukjent.

Borgerskapet hadde oppdaget begrepet sommerferie.

VARDEN Jeg følger fjellveien videre oppover fra Dovre mot toppen av Søndre Hankø. På det høyeste punktet er himmelen stor og fjernutsikten mot øyer og hav formidabel: Horisonten er lavt nede, og forbi Onsøyskjærgården i syd ser jeg Hvalerøyene og skipsleden mot Sverige, de vulkanske Søsterøyene, jeg ser forbi Struten fyr og Færder fyr lenger ute, og videre over mot skipsleden mot Danmark, Fuglehuk fyr og Tønsbergskjærgården i nordvest.

Snur jeg meg tilbake, ser jeg nord- og østover, over Hankøs knauser og skog inn

HER SER VI loggian på Varden, bygget inn for å slippe unna vinden.

«Loggiaen ligger skutt frem fra huset for at fange morgensolen uten at den gir skygge i stuen, samtidig som den skal lune mot nordvesten, som tar godt her oppe paa øen».

Foto: Ivar Moe

PLANEN FORTELLER OM et avslappet og velstående familieliv, som var basert på leiet hjelp til husholdningen.Ifølge arkitektens beskrivelse var det plass for «piger» i flertall. Kjøkkenet og pikeværelset er adskilt fra familiens oppholdsrom, og har egen inngang via kjøkkeninngangen

mot den bratte, grå fjellsiden Onsøyknipa på fastlandet - et trygt landemerke for den som seiler inn mot havn sydfra.

Her på toppen, på det flate, bare fjellplatået mellom vindskjeve furuer ligger sommerhuset Varden. Navnet gir seg selv – det er bestemt av beliggenheten. (Stedet er også benevnt Mustad-toppen, etter den første eieren av huset) Her oppe er det vindfullt og solen steker. Hustaket stikker opp over de lave tretoppene.

På dette værutsatte stedet ville ingen ha bygget sommerhus i 1877. Men i 1923 var innstillingen en annen. Arkitekten, Lars T. Backer, skrev i Byggekunst i 1925 om plasseringen av huset som han tegnet for Ole Mustad og fikk oppført dette året: Tomten «…er bare svaberg og sten med nogen avblaaste krokete furuer bortefter i revnene.

Paa tre sider har man havet like ut, med Færder og Fuglehuk som blinker i kveldingen. Veien gaar gjennem et lite furuholdt frem til indgangen paa nordsiden av huset.

Placeringen paa tomten og rummenes beliggenhet i forhold til hinanden er bestemt av sol og utsigt; det er vakrest og mest avveksling mot sydøst, der bryter det saa hvitt om Hvaløerne selv i laber bris …»9 Her er det tatt helt andre hensyn ved plassering av huset enn det som gjaldt for plassering av sveitservillaene. Lys, sol og utsikt er de viktigste parametrene. På et så vind- og værutsatt sted har det også vært viktig at huset føles trygt plassert, at det hviler godt mot bakken. Her er sveitserhusets vertikalitet forlatt, til fordel for de horisontale linjene.

ARKITEKTONISK UTTRYKK Huset er bygget i tre og hviler trygt på en massiv, lav grunnmur av sten fra tomten, lagt direkte på fjellet. Det har en kompakt bygningskropp i halvannen etasje, med et skifertekket saltak som knapt stikker utenfor veggene, men har en liten vipp nederst, i nyklassisistisk stil. Fasadenes horisontale preg understrekes av liggende vestlandspanel, som harmonerer godt med det flate fjellplatået og de forblåste, liggende furutrærne omkring.

Nyklassisismen er tydelig også i andre deler av bygget. Fasadene er strengt symmetriske, med unntak av loggiaen mot sydvest. De fleste vinduene er tofags med midtpost og rammer oppdelt i åtte små, tilnærmet kvadratiske ruter. Hjørnekasser avslutter det liggende panelet. Inngangsdøren mot nordøst – en fyllingsdør med fire felt – er overdekket med en utskåret gesims. Og et smekkert, lite «solnedgangsvindu» pryder takflaten mot syd, nøyaktig midt på huset.

Begge gavlfasadene har to vinduer og symmetrisk plassert i første etasje og et vindu midt under gavlen i annen etasje. Huset er etter arkitektens anvisning malt i en lys oker farge med lys grå gesims og hjørnekasser.

Vinduene var hvitmalte. Loggiaen bryter

FORTIDSVERN

41

den strenge symmetrien. Den skrår ut fra huset og tilpasser seg tomten mer enn huset.

Arkitekten skriver om dette: «Loggiaen ligger skutt frem fra huset for at fange morgensolen uten at skygge i stuen, samtidig som den skal lune mot nordvesten, som tar godt her oppe paa øen.»10 Loggiaen ligger noen trinn lavere enn resten av huset og bidrar til at huset gir inntrykk av å ligge godt nede på terrenget. På arkitektens plantegning er loggiaen åpen mot sydøst, mens i sydvest er den skjermet mot vind med vegg og glass. Senere har loggiaen fått store glassdører mot sydøst.

Med sin unike strategiske beliggenhet ble huset okkupert av okkupasjonsstyrkene under annen verdenskrig. De laget en befestning her med utsiktstårn. Størstedelen av sporene etter dette ble fjernet et par år etter krigen; de siste rester av piggtråd forsvant først i 1980-årene. Utvendig ble huset i liten grad påvirket av okkupantene, og det står i dag slik som fotos fra før krigen viser.

ARKITEKTEN Lars Thalian Backer (1892-1930) var sønn av arkitekt Herman Backer (som bl.a. tegnet Villa Fridheim ved Krøderen – en stor villa med tårn i en blanding av sveitserstil og kraftig nasjonalromantikk). Lars Thalian Backer var utdannet først ved SHKS i Kristiania, og fullførte arkitektutdannelsen i Stockholm i 1915. Han arbeidet som assistent hos både Harald Hals og Arnstein Arneberg. I 1921 startet han egen praksis.

Lars Backer er mest kjent som arkitekt for tidlige funksjonalistiske bygg i Oslo, først og fremst Skansen (1927) – kalt det første funksjonalistiske bygg i Norge (revet i 1970), Ekebergrestauranten (1929), Horn-gården (1930). Men hans bakgrunn var klassisk arkitektutdannelse, og han tegnet også mange bygg i nyklassisistisk stil, særlig villaer (bl.a. Drammensveien 88E (1925) og diverse villaer i Ris/Slemdalområdet). Hans kontor ble videreført av hans medarbeider, Frithjof Stoud Platou, da Backer døde i 1930.11 Selve huskroppen er 102 kvm stort og har rektangulær form med en klar og symmetrisk plan, med hovedinngang, inngang stue og utgang terrasse i midtaksen. Man aner den flotte utsikten helt fra inngangsdøren, gjennom døren til stuen og videre ut gjennom de tre vinduene i stuen, hvor været, utsikten og lyset flommer inn gjennom de små glassrutene. På begge sider av stuen ligger mindre rom symmetrisk plassert, to soverom mot sydøst og morgensolen, et lite kjøkken og pikeværelse mot nordvest.

Arkitekten skriver: ... «Det var et ønske at der skulde kunne serveres like let fra kjøkk­ enet til loggia som til stuen, saa loggiaen i godvær blev opholds- og spiserummet; samtidig gjaldt det at faa flest soverum til den noget talrige familie.»12 Loggiaen fungerer som et allrom i overgangen mellom ute og

42

FORTIDSVERN

inne, og kjøkkenet er funksjonelt plassert mellom spiseplass ute og spiseplass inne.

Sammen med den store terrassen blir loggiaen et sted for familieliv utendørs. Rommets bruk kan sammenlignes med verandaen på Dovre, men gir rom for et mer uformelt liv og større nærhet til terreng og vær.

AVSLAPPET OG VELSTÅENDE Planen forteller om et avslappet og velstående familieliv, som var basert på leiet hjelp til husholdningen. (Ifølge arkitektens beskrivelse var det plass for «piger» i flertall.) Kjøkkenet og pikeværelset er adskilt fra familiens oppholdsrom, og har egen inngang via kjøkkeninngangen.

I planløsning og form følger Varden klassiske prinsipper. Likevel er huset formet med stor omtanke for funksjonalitet og med innlevelse i og tilpasning til stedet. Det har en ren og kompakt form og nøkternhet i materialer, uten mye dekor.

Ifølge arkitekten ble det produsert møbler til huset etter tidligere modeller. Hans planskisse antyder en tradisjonell møblering med frittstående møbler. Kanskje er sengene veggfaste?

Den innvendige rombehandlingen for øvrig har det ikke vært anledning til å vurdere.

Varden er oppført i en brytningstid i arkitekturhistorien. Det er interessant å legge merke til at arkitekten presenterer dette klassiske huset i Byggekunst samme år som han – også i Byggekunst – skriver artikkelen om «Vor holdningsløse arkitektur» – som fremmet funksjonalismens idealer: … Vi vil skape en arkitektur i kontakt med tiden vi lever i, naturlig for det materiale vi bygger av. Vi vil bort fra maskeringen og alt det utenpaahængte, det formaalstjenlige skal bestemme formen, Plan og facade skal være ett. De enkelte bygninger skal underordne sig helheten, kort og godt. Arkitektonisk logikk er vaart maal……. «13 I utformingen av Varden har han disse ord i behold, selv om bygget fremstår klassisk og nokså fjernt fra den funksjonalismen vi ser i byggene han tegnet ganske få år etterpå.

Kanskje viser disse tilsynelatende motstridende forhold at skillet ikke var så stort mellom funksjonalismens og klassisismens arkitektur som det tidligere har vært hevdet.

Og at det funksjonalistiske program er uttrykk for en politisk oppvåkning og ny sosial bevissthet, mer enn det er et brudd med formidealer.

FLABERGET Jeg går videre over fjellplatået og ned mot sjøen. Horisontlinjen stiger mens jeg går nedover. De nærmeste øyene trer tydeligere frem. Færder fyr forsvinner i havet og blir fjernt. Et stykke nede i hellingen ser jeg det flate taket på Flaberget. Det er ingen tydelig sti hit, bare det grå fjellet. Du må kunne veien for å finne frem. Her er forblåst og værutsatt og det er langt å gå hit fra de gamle

sanatoriebygningene. Som navnet sier, ligger huset på det flate svaberget et lite stykke opp fra sjøen. På østsiden vokser krokete furuer i et lite søkk i fjellet. Huset er én etasje høyt, har et valmet, nesten flatt tak og ligger lavt mellom einerbusker og furuer. Det forsvinner nesten i landskapet.

Her bygges sommerhus i pakt med den nye tid og en friere livsform og et «friere syn på kroppen.»14 Huset utført i tre og er tegnet av Torp og Torp Arkitekter v/Ernst Torp for B.A. Butenschön; plantegningen er datert 14.3.1930. Senere er det bygget til en ny fløy mot øst (tegning datert 19.3.1939).

Det opprinnelige huset er asymmetrisk i form, sammensatt av to fløyer i åpen vinkel mot hverandre. Den sydlige hovedfløyen som vender mot utsikten, er litt høyere enn sidefløyen mot vest. Sydfasaden domineres av fire doble tresøyler som bærer det flate valmtaket som strekker seg ut over terrassen.

Bakenfor er fasaden delt i tre symmetrisk plasserte åpninger; tegningen viser at den midtre er en dobbel skyvedør med glass – de to på hver side er vinduer. (På fotoet er åpningene dekket av lemmer for vinteren).

Den lavere sidefløyen mot vest er trukket litt tilbake og har vinduer plassert i vinkel ytterst på hjørnet. Vestfasaden er inndelt i vekselvis vinduer og dører med glass. Vinduer har alle stående format.

Den senere østfløyen forlenger hovedfløyen og er trukket noe lenger tilbake enn vestfløyen og har samme høyde som den.

På nordsiden dannes et halv-atrium, som er skjermet mot sydvestvinden og danner en uteplass. Huset er kledd med stående tømmermannspanel og er i dag malt gult med hvite søyler, dører og vinduer. Om dette er den opprinnelige fargesettingen er usikkert.

Taket er tekket med rødbrun takpapp.

Huset åpner seg mot landskapet og tilpasser seg det. Atriet mot nord skjermer for vær, mens terrassen mot syd innbyr til godværsopphold. Alle soverom har utgang direkte til terreng og stuen har flere utganger til terrassen. Ferielivet kan utfolde seg på alle sider av huset, alt etter været. Her glir ute og inne over i hverandre.

Selv om huset fremstår funksjonalistisk med sitt flate tak og uregelmessige form, har likevel hovedfasadens høyreiste symmetri noe klassisk over seg.

ARKITEKTEN Ernst Torp (1900-1988) drev arkitektpraksis i Oslo sammen med sin bror Leif Torp, Torp og Torp Arkitekter.

Rommene funksjoner avtegner seg i de tre ulike bygningsvolumene; sovefløy, oppholdsfløy i midten og barnefløy i tilbygget. Planen er noe friere enn sommerhuset Varden, men planløsningen har ellers en del til felles med Varden; her er lukkede rom med avgrensete funksjoner. Fremdeles holdes det en viss

SOM NAVNET SIER, ligger Flaberget på det flate svaberget et lite stykke opp fra sjøen. På østsiden vokser krokete furuer i et lite søkk i fjellet. Huset er én etasje høyt, har et valmet, nesten flatt tak og ligger lavt mellom einerbusker og furuer. Det forsvinner nesten i landskapet.

Foto: Ellen S. Klingenberg

sosial standard; fra kjøkkenet serveres maten ut i stuen via en luke i veggen. Kjøkken­ funksjoner og «pigen» holdes adskilt fra familielivet ellers.

FLABERGETS SIDE MOT nordøst danner en trekant som skjermer mot vinden og skaper et stille rom. Stedet er værutsatt.

Foto: Ivar Moe

HUSET FLABERGET ER utført i tre og er tegnet av Torp og Torp Arkitekter v/Ernst Torp for B.A. Butenschön; plantegningen er datert 14.3.1930. Senere er det bygget til en ny fløy mot øst.

Tegningen datert 19.3.1939.

HUS KARI Enda lenger syd på øya går vandringen forbi bukter som skjærer seg inn mellom svabergene – og ender i den sydligste bukten på øya, der hvor svabergene er skurt varmt rødlig og glatte av sjøen. Selv nøysomme furuer gir tapt for været her. Ute på odden, like opp for bukten, der hvor en av Hankøs mange fjellrygger faller ned mot vannet, ligger sommerhuset jeg kaller Hus Kari, bygget i 1970. Her er sjø, holmer og bare svaberg fra øst til vest.

Huset synes å reise seg opp fra knausen og se utover sjøen. Huset tar det barske landskapet på alvor og blir en selvstendig del av det. Både plasseringen og formen ville vært utenkelig i sveitserhusenes tid.

Ideen om å bygge et hus her ga arkitekten assosiasjoner til Sea Ranch-konseptet fra 1965 med feriehusene som ligger på klippe­ kanten ut mot Stillehavet nord for San Francisco. (Arkitekter for de opprinnelige husene var MLTW (Moore, Lyndon, Turnbull & Whittaker)). Sea Ranch var et konsept bygget på tanken om naturlig, enkel materialbruk i tre og minst mulig fysisk inngrep i naturen.

Arkitekt Hans-Jürgen Kiehl skriver selv om huset på sin firma-nettside: «… Det varierte kystlandskapet, med langsgående fjellrygger, fikk i stor grad bestemme utformingen av hytta.

FORTIDSVERN

43

DETTE ER SOMMERHUSET til Kari Holm og hennes mann arkitekten Jürgen Kiehl, som tegnet huset i 1970. Ideen om å bygge et hus her ga arkitekten assosiasjoner til Sea Ranch-konseptet fra 1965 med feriehusene som ligger på klippekanten ut mot Stillehavet nord for San Francisco.

Foto: Ivar Moe

Hovedhytta fra 1970 er bygd opp av separate kuber som henger sammen, men er forskjøvet i forhold til hverandre. Tomtens topografi gjenspeiles inne i bygningen.

Kjøkkenet, den midterste av de tre kuber, ligger på en liten fjellrabbe, mens de to andre ligger lavere i terrenget. På denne måten dannes skjermete uteplasser. Også taket ble benyttet til utearealer ved å etablere et «terrasselandskap» med fantastisk utsikt mot Færder og Hvaler.»15 Det opprinnelige huset er sammensatt av tre bygningsvolumer som griper inn i hverandre, slik som også Flaberget er. Men i dette huset er volumene distinkt forskjellige i form, selv om alle tre er kvadratiske i plan. Det midterste romvolumet er plassert høyest, med flatt tak. De to ytre kubene, med bratte, knappe pulttak, rager høyere enn midtrommet. Her er lite referanser til klassisk stiluttrykk. Massefordeling og proporsjonering av fasader er balansert, men fri i form.

Vindusplassering er bestemt ut fra hvordan lys og utsikt oppleves innenfra. Det stående panel på fasadene er sortbeiset for å gli inn som en del av de mørke trærne som danner landskapssilhuetten. «…tilbygget ligger også lavt i terrenget, på samme nivå som hovedhytta. Tilbygget som er skjermet mot vær og vind, har en

44

FORTIDSVERN

HER SER VI sommerhuset Kari fra nordsiden med inngangspartiet. Huset er tenkt i rom, kuber, med forskjellige funksjoner som så er satt sammen i en spennende kombinasjon.

Foto: Ivar Moe

DET OPPRINNELIGE HUS Kari er sammensatt av tre bygningsvolumer som griper inn i hverandre, slik som også Flaberget er.

Men i dette huset er volumene distinkt forskjellige i form, selv om alle tre er kvadratiske i plan.

Tegn. Riseng & Kiehl Arkitekter AS.

overdekket terrasse, nytt soverom, bad og vaskerom. Et glasstak og en trapp opp mot en takterrasse danner overgangen mellom» gammelt og nytt. «Nedenfor hytta ligger badstuen som et anneks, skjult i furuskogen.»16 Tilbygget fra 2000 er lagt nesten usynlig inn i terrenget mot vest, med en skjermet og lun kveldsterrasse skåret inn mellom de to kubene. Overgangen mellom hovedhuset og tilbygget er markert med en glassoverdekket mellomsone.

ARKITEKTEN Hans-Jürgen Kiehl (1941 - ) er opprinnelig tysk, utdannet arkitekt i Braunschweig i 1969, og kom kort tid etter til Norge. Han var medeier i RiK Arkitektur AS (tidligere Riseng & Kiehl AS). Kiehl har tegnet flere sommerhus på Hankø. Han har spesiell kompetanse på transformering av eksisterende bygningsmasse og har vært ansvarlig for flere viktige rehabiliteringsprosjekter for Statsbygg, blant annet for rehabilitering og nybygg av regjeringens representasjonslokaler i Parkveien 45 og ny statsministerbolig.

De tre opprinnelige romvolumene griper inn i hverandre også i planen. Den er åpen og oppholdsrommene flyter over i hverandre uten dører. I motsetning til i de tidligere eksemplene er kjøkkenet her blitt et sentralt rom i huset. Herfra er utgang til terrasse både på nord- og sydsiden. Fra kjøkkenet er det åpen forbindelse til oppholdsrom og soverom. Rommene innunder de bratte pulttakene er utnyttet til sovehemser. Innvendig er rommene kledd med naturlig, ubehandlet panel. Planløsningen innbyr til å leve uformelt og åpent, og til å bevege seg fritt mellom rommene og mellom ute og inne.

Hus Kari har – foruten inspirasjonen fra Sea Ranch - slektskap til for eksempel Sverre Fehns poetiske modernisme; her oppleves også materialenes og konstruksjonens ærlighet, planens enkelthet og várhet for landskapet omkring.

HISTORIENS LENKE Sveitserhuset Dovre forteller om byggetekniske fremskritt i tiden, med effektiv produksjon og rask montering. Dette var nye ideer som kom som følge av ideen om industriell fremstilling av produkter. Et hus kunne være et produkt som kunne plasseres i prinsipp hvor som helst.

Med sin høyloftede rom, store vinduer og verandaløsning som innbyr til å flytte noe av hjemmets aktiviteter utendørs viser huset oss hvordan samtiden var blitt oppmerksom på betydningen av frisk luft, natur og en helsefremmende levemåte. I forhold til de dunkle, overfylte stuene folk bodde i sine hus og leiligheter i byen var de lyse, enkle rommene i sommerhuset en stor forandring.

Sommerhusene Varden og Flaberget er bygget med få års mellomrom. Det umiddelbare inntrykket av dem er at de representerer to ulike arkitektoniske uttrykk – Varden som nyklassisisme og Flaberget som norsk funksjonalisme. Men ved nærmere ettersyn kan det hevdes at Varden har funksjonalistiske trekk; planen er utformet etter funksjonelle behov og hensynet til lys og utsikt, selv om den er formet innenfor en klassisk ramme. Tilsvarende kan det sies at Flaberget gjenspeiler en levemåte fra klassisismen, men at planen har fått en friere utforming i mer funksjonalistisk ånd.

I Hus Kari er planen åpen og fri; rommene griper inn i hverandre og er formet innenfra og ut, og volumene ut fra landskapsform og materialitet. Hus Kari bygger på arven fra funksjonalismen. Samtidig er det i slekt med den norske poetiske modernismen, representert ved Knut Knutsen og Sverre Fehn.

I historikernes iver etter å finne særtrekk og klassifisere arkitekturen har funksjonalismen blitt fremstilt som om den var et større brudd med formtradisjoner enn hva som var tilfelle. Funksjonalismens arkitekter var alle klassisk skolerte og brakte med seg sansen for proporsjoner og klassiske formidealer inn i det nye arkitektoniske program.

De fire sommerhusene på Hankø forteller om utviklingen av norsk trehusarkitektur gjennom hundre år, fra 1877 til 1970. De er hver for seg uttrykk for sin tids oppfatning av hva som er god arkitektur. I sin organisering på tomten, planløsning og stiluttrykk danner de synlige, fysiske rammer omkring tidens levemåte og kultur. Men selv om hvert hus er preget av sin tid, er hvert av dem en følge av tiden som gikk forut. Og alle har trekk som har kimen i seg til den arkitekturen som følger etter. Arkitektur og byggestil er lenket sammen i en historisk kjede, slik som all historisk utvikling er resultat av sin fortid og er forankret i den.

LITTERATURLISTE - Apenes, Georg: Hankø Bad – et Mindernes Herbarium, Oslo 1991, H. Aschehoug & Co. - Askim, Niels Marius: Hytte – 19 arkitekttegnede hytter, Oslo 2003, Gyldendal Norsk Forlag AS. - Brekke, Nils Georg, Per Johan Nordhagen og Siri Skjold Lexau: Norsk Arkitekturhistorie – frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret, Oslo 2003, Det norske Samlaget.

- Brochmann, Odd: Bygget i Norge 2, Oslo 1981, Gyldendal Norsk Forlag.

- Christensen, Arne Lie: Den norske byggeskikken, Oslo1995, Pax Forlag A/S. Christensen, Arne Lie: Om funksjonalisme, modernisme og modernitet. Fremtid for Fortiden nr. ¾-2007 - Eldal, Jens Christian: Historisme i tre- «Sveitserstil». Oslo 1998, Universitetsforlaget.

- Findal, Wenche: Mellom tradisjon og modernitet: Arkitekt Ove Bang og den funksjonelle syntese. Oslo 1995, doktoravhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo.

- Findal, Wenche: Funksjonalismens boliger. Oslo 2007. Pax forlag.

- Eskeland, Øystein Orre, red.: Hankø, Oslo, 1 udatert, Alb. Cammermeyers Forlag.

- Lars Backer. Arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter. Oslo,1930, Kølbelske Bok- og kunsttrykkeri.

- Simensen, Jens O, og Nils E. Øy: Hankø – fra husmannsplass til paradis, Fredrikstad 2005, utgiver Hankø Invest AS. - Thiis- Evensen, Thomas og Kolbjørn Nesje Nybø: Europas Arkiekturhistorie – fra idé til form, Oslo 1995, Gyldendal Norsk Forlag - no.wikipedia.org 18.09.08: Henrik Thrap-Meyer

Fotnoter: 1) Simensen m.fl. 2005 s. 13 2) Apenes 1991 3) Eldal 1998 s. 247.

4) Simensen m.fl. 2005 s.79 5) Brekke m.fl. 2003 6) Wikipedia 18.09.08.

7) Simensen m.fl. 2005 s.79 8) Eskeland m.fl. udatert 9) Ukjent redaktør, Lars Backer. Arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter. 1930.

10) ibid.

11) www.artemisia.no/arc/arkitekter/norge/backer.lars. html 12.09.2008 12) Ukjent redaktør, Lars Backer. Arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter. 1930 13) ibid.

14) Lie-Christensen (2007) s.7 15) www.rikarkitektur.no/ okt.2008 16) ibid.

- www.artemisia.no/no/arc/arakitekter/ norge/backer.lars.html. 12.09.2008 - www.rikarkitektur.no/ okt.2008 - http://www.artificeimages.com/architects/Charles_Moore.html 18.09.08

FORTIDSVERN

45

DA DRAGESTILEN KOM TIL ØSTFOLD

EVENTYRLIG BYGGEKUNST Med sine dragehoder, utskjæringer, tårn og assosiasjoner tilbake til middelalderens tømmerloft og stavkirker er dragestilen et ektefødt barn av nasjonalromantikken. Byggestilen hadde sin korte storhetstid noen få tiår før og etter 1900, og særlig i Østfold. Det siste kan vi takke plankeadelen og borgerskapets hang til det ekstravagante for.

Tekst: Lars Ole Klavestad

46

FORTIDSVERN

EKHEIM PÅ KRÅKERØY hadde opprinnelig røde omramminger og detaljer, men ble helt hvitmalt i 1913, like før arkivbildet ble tatt.

Arkitekt Ole Sverre skapte et herskapelig dragestilanlegg med stor detaljrikdom.

Foran huset ligger en stor romantiske park.

Bygningen er i dag restaurert av nåværende eier, Europrisgründer Terje Høili.

Foto: Kine Jensen

POSTKORTMOTIV I STANGEBYSAMLINGEN, Fredrikstad Museum.

D

EKHEIMS ÅTTEKANTEDE TAKRYTTER med sine fire dragehoder. De bratte takene er dekket med skifer, og i toppen sitter et rikt utsmykket spir med både kompassrose og drage.

Foto: Lars Ole Klavestad

et var en gang … Slik starter folkeeventyrene, og denne introen passer vel så godt til historien om dragestilen i norsk arkitekturhistorie. En fri nasjon, et fritt folk og en nasjonal kulturoppblomstring gjorde også sitt utslag i byggekunsten. I ytre Østfold finnes en rekke flotte innslag av bygninger med en arkitektur som markerte vår nasjonale bakgrunn i lys av at Norge i lange tider hadde vært i union med både Danmark og Sverige.

På slutten av 1800-tallet og på starten av 1900-tallet blomstret de nasjonale verdiene.

Men det varte ikke så lenge – og det var forholdsvis få bygninger, både nasjonalt og lokalt, som fikk et preg som uttrykte nettopp dette. Bygningene knyttet seg til borgerskapet og uttrykte en viss ekstravaganse. Langs østfoldkysten, der plankeadel og kjøpmenn bygde sine landsteder, finner vi gode eksempler. Det var nettopp i friluftskulturen uttrykket blomstret. Foruten landstedene kom dragestilen til uttrykk i sportshytter og paviljonger, samt kirker.

I en kort periode, som på mange måter knyttet seg opp mot unionsoppløsningen med Sverige i 1905, fikk vi en oppblomstring av gamle norske kunstuttrykk. I arkitekturhistorien kaller vi den for dragestilen etter dragehodene som ofte prydet gavlspissene på disse bygningene. Laftede tømmerbygninger med utskjæringer, gluggeformede vinduer, utkragninger og tårn fører lett tanken til bygninger vi kjenner fra folkemuseer eller til stabburene i de indre dalførene. Dragestil­ husene kan kanskje virke som fremmed­ fugler, men dette er bygninger som gjør at vi stopper opp og fabulerer litt. Vi undrer om de har en historie å fortelle. Kanskje aller helst et eventyr.

EN YNDET STIL FOR PLANKEADELEN I 1879 utkom den første illustrerte samlingen med norske folkeeventyr, og det var

nettopp på denne tiden dragestilen begynte å blomstre. Kunstneren Erik Werenskiold hadde lengre opphold på gårder i Heidal og Vågå da han illustrerte kongsgården vi kjenner fra eventyrene, mens Otto Sinding blant annet skildret «Slottet østenfor Sol og vestenfor Måne» på en måte som i stor grad kan minne om den bygningen vi kjenner som Ekheim på Kråkerøy sør for Fredrikstad sentrum.

Ekheim ble bygget av den mektige sagbrukseieren Hans C. Kiær på 1890-tallet. Og det er nettopp til plankeadelen vi kan knytte mange av dragestilbygningene som reiste seg i området rundt «plankebyen» Fredrikstad.

I stor grad var det landstedene ute ved kysten som fikk dette preget. Langs Onsøykysten, åtte-ni kilometer sørvest for Fredrikstad, finner vi nærmere tyve anlegg. De fleste av dem var sommervillaer for sagbrukseierne eller andre prominente byborgere. Gode eksempler finner vi også i Larkollen i Rygge, der sommergjester fra Kristiania og Moss regjerte.

Da Slottet, Stortinget, Universitetet og mange kirker ble tegnet og delvis oppført på første halvdel av 1800-tallet, var den internasjonale påvirkningen åpenbar.

Arkitektene som ble benyttet var utlendinger eller utdannet i Tyskland, og arkitekturen ga i større grad uttrykk for bygningenes funksjoner enn for de nasjonale tradisjonene.

På siste halvdel av 1800-tallet endret dette seg. Vyene om selvstendighet var store, og fram mot unionsoppløsningen var Norge gjennomsyret av nasjonal begeistring.

Vikingskipene ble gravd ut, og vi søkte tilbake til arkitekturen fra stavkirkene og bondens tunge tømmerloft. Dessuten ville vi ut. Begrepet «fritid» kom på banen, og vi ville være sunne og friske. Bare se hvordan idrettslivet i Fredrikstad organiserte seg: Fredrikstad roklubb ble stiftet i 1877, Fredrikstad Turnforening i 1881,

FORTIDSVERN

47

Fredrikstad Seilforening i 1882, Fredrikstad Velocipedklub i 1885, Fredrikstad Lawntennisklub i 1889 og Fredrikstad Skiklubb i 1896. Nettopp det å gå på ski var vel det mest helnorske man kunne gjøre. Og nettopp mange av skihyttene rundt omkring i landet fikk en utforming som minnet om dragestilens bygninger.

I SLEKT MED SVEITSERSTILEN Vi kan med rette si at dragestilen er en avart av sveitserstilen. Da sveitserstilen spredte seg utover landet fra midten av 1800-tallet, endret den i stor grad landskaps- og bybildet.

Aldri har en byggestil hatt større gjennomslagskraft – uansett samfunnslag. Hvorfor?

Jo, den var beregnet til å bygges i tre, og er det noe vi har nok av her i landet så er det nettopp tilgang på trevirke.

Dessuten skjedde det en rekke samfunns­ messige endringer på denne tiden. Sagbruks­ privilegiene ble opphevet i 1860, og veksten av dampsagbruk og høvlerier langs vassdragene skjøt fart. Byggingen av jernbanen betydde også at motene kunne spres lettere, og det samme gjorde også mediene. I tillegg begynte man etter hvert å serieprodusere bygningsdetaljer og dekor – til og med hele hus. Sveitserstilen var så å si den første ekte panelarkitektur, og den hadde ikke sine motiver fra murbygninger. Stilarten utnyttet trevirkets og den nyutviklede sag- og høvleriteknikkens dekorative muligheter.

Husene kjennetegnes også av store takarker som står på tvers av møneretningen, store takutstikk, etasjeskillebånd, korsvinduer og utskjæringer. Kjernen i husene kunne både være laft, reisverk eller knubb (trestokker

stablet sammen og fylt opp med jord og leire). Husene ble ofte malt hvite, og på de aller fleste gårdstunene i Østfold i dag finner vi et våningshus i nettopp sveitserstil.

Til tross for alle de nasjonale symbolene, komponerer dragestilen bygningsvolumene mye på samme måte som sveitserstilen.

Store takutstikk og dekorative gavlmotiver er fellestrekk. Mens sveitserstilen var populær helt fram mot andre verdenskrig, fikk dragestilen en forholdsvis kortvarig og begrenset utbredelse. Den første bygningen som ble bygget i dragestil i Norge var Ole Bulls hus i Valestrand utenfor Bergen. Det ble reist så tidlig som i 1864, men det var først rundt 1890 at byggestilen fikk en viss utbredelse.

Her i landet startet fabrikkmessig produksjon av ferdighus opp i 1870-årene. Det

FREDRIKSTAD TURNHALL fra 1899 utstråler nasjonal stolthet.

Foto: Lars Ole Klavestad

48

FORTIDSVERN

DET ORIGINALE INTERIØRET i turnhallen er intakt. Legg merke til detaljeringen av bærekonstruk­ sjonene og ribbeveggene.

DRAGESTILBYGNINGENE ER OFTE rikt utsmykket med ansikter av dyr og mennesker. Detaljen er fra et av inngangspartiene til Fredrikstad turnhall.

Foto: Lars Ole Klavestad

Foto: Lars Ole Klavestad

DRAGESTILEN HAR NAVN etter dragene som ofte pryder gavlene på disse bygningene.

Motivene er i stor grad hentet fra de særnorske stavkirkene. Hodet er utskåret i tre, mens tungen eller ildspruten ofte er utformet i metall.

Dragehodene under er hentet fra fire ulike bygninger i Fredrikstad: Ekheim (øverst), den katolske prestegården, Skogløkken 4 og «Solhaug» i Øyenkilen.

Tegninger: Lars Ole Klavestad

ØSTFASADEN til den katolske kirken i Ridehusgata i Fredrikstad, tegnet av arkitekt Ole Sverre i 1898.

Tegning i Fredrikstad kommunes arkiv.

var flere fabrikker som begynte å produsere laftehus. På Østlandet ble Strømmen Trævarefabrik den største aktøren, men også da byggmester Erik Olsen (1831–1918) bygde Hankø Bad og Kystsanatorium i 1877 var det snakk om en storstilt ferdighus­ produksjon. Så vel hotellbygningene som de rundt tyve sveitservillaene ble gjort ferdige med dører, vinduer og ferdigkappede materialer på hans eiendom på Cicignon i Fredrikstad. Derfra ble de fraktet de to milene til Hankø på store prammer.

Visuelt skilte ikke ferdighusene seg nevneverdig fra andre hus tegnet av datidens arkitekter. Systemet fulgte i prinsippet den gamle lafteteknikken, men i maskinlaft var stokkene smalere, og helhetsinntrykket kunne virke litt «flatere» enn ved tradisjonell bygging. Hus i dragestil egnet seg godt som ferdighus. De ble vanligvis bygd med synlig plankelaft eller hadde liggende panel som illuderte tømmervegger.

DRAGESTIL-ARKITEKTENE Arkitekt Holm Hansen Munthe (1848-98) blir betraktet som den fremste skaperen av dragestilen. Han tegnet blant annet Holmenkollen turistanlegg (1889–90) og Frognerseteren (1891). I åsen over hovedstaden ble virkelig begrepene byborgere, utsikt og friluftsliv knyttet sammen i norsk nasjonaldrakt. Ole Sverre (1865–1952) fra Fredrikstad var en tid assistent for Munthe.

Han sto ikke tilbake for sin overordnede, og da Holmenkollen turisthotell brant i 1895, like etter at det var bygget, var det Sverre som fikk jobben med å tegne et nytt. Resultatet ble en gedigen bygning i dragestil. Denne brant på ny i 1914 og ble aldri gjenreist. Det skal nevnes at Munthe og Sverre i sin tid også blant mye annet tegnet en jaktvilla og en stavkirkeinspirert kirke

for keiser Wilhelm 2. i Øst-Preussen, etter at keiseren hadde vært på besøk i Holmenkollen og på Norsk Folkemuseum i 1890.

Også i fødebyen Fredrikstad knyttes Sverre til de mest markante dragestilbygningene: Ekheim, Fredrikstad turnhall, den tidligere katolske kirken og prestegården – alle tegnet på slutten av 1800-tallet. I tillegg er Sverre-familiens egen hytte på Hankø et meget godt eksempel på stilepoken. Ole Sverre var arvelig belastet i byggekunsten, da han var sønn av den før nevnte byggmester Erik Olsen. Etter utdannelse ved den tekniske skolen i Trondheim og høyskolen i Berlin, vendte han en periode hjem til Fredrikstad og tegnet en del hus for farens firma og for flere av byens borgere.

«GAMMELNORDISK STIL» Den mest særpregede dragestilbygningen i Fredrikstad sentrum er uten tvil turnhallen.

Sverre var i likhet med sine brødre også en begavet idrettsmann, aktiv innen roing, skøyter, langrenn og turn. I den forbindelse tegnet han som arkitekt turnhallen i Fredrikstad og i Haugesund, Bislett-anlegget og klubbhuset «Kongen» i hovedstaden, samt flere hytter i Nordmarka – både for Medicinerforeningen, Skiforeningen og Turnforeningen. Siden arbeidet ble utført for idrettslag, stilte Sverre i de fleste tilfellene opp gratis.

Tegningene til Fredrikstad turnhall forelå fra Sverre i 1895, med en bygning i såkalt «gammelnordisk stil». Huset ble innviet 17. september 1899, og en rekke av byens borgere hadde heist flagget til ære for høytid­ eligheten. Bygningen var med sine laftede tømmervegger og rike utsmykninger blitt et symbol på det norske, og Sverre uttrykte det selv på åpningsdagen: «Måtte dette turnhjem alltid bli en fredens valplass for det gamle, gode, ærlige norske kameratskap».

Turnhallen er et komplekst bygg i laftet rundtømmer, med en rekke framskutte partier, utkragninger, samt detaljerte partier i tilknytning til inngangspartiene mot nord, vinduene og verandaen mot øst. Bygningen ble påbygd i 1926 og igjen i 1956, men med sine rødmalte vegger framstår bygningen i dag i god stand. De siste par årene har bygningen vært gjennom en god istandsetting, og den har fremdeles sin opprinnelige bruk.

KATOLIKKENES TILHOLDSSTED Samme år som turnhallen i Fredrikstad ble innviet, sto også St. Birgitta-kirken ved

FORTIDSVERN

49

BRUKSEIERBOLIGEN I ØYENKILEN. På gårdsplassen blir man møtt av dette fantastiske vindusmotivet som spenner seg over en hel vegg. Den nærmeste delen av bygningen skjuler en svalgang, mens resten av fløyen er en peisestue bygget av laftede rundstokker. Fløyen er den eldste delen av bygningen, og den ble opprinnelig bygget som sommervilla i 1898.

Foto: Lars Ole Klavestad

St. Josephs Hospital ferdig et par hundre meter unna – også denne i dragestil og med Sverre som arkitekt. Flere katolske kirker rundt om i landet ble innviet like før århundreskiftet. Arkitekt H. Børve tegnet en kirke i Porsgrunn i stavkirkestil, mens Fredrikstad, Stavanger og Drammen fikk hver sin laftekirke etter nesten identiske tegninger fra arkitekt Sverre.

Den katolske menighet i Fredrikstad ble opprettet i 1879, og noe senere kom St. Joseph-søstrene for å drive sykepleie og sykehus. Samtidig med at kirken ble reist, ble prestegården oppført vegg i vegg mot øst i samme stil. Sammen med sykehuset på nabotomten i Ridehusgaten, utgjorde disse bygningene en interessant helhet. Søstrene bodde i St. Joseph, mens det var skole i første etasje i prestegården. Det gamle sykehuset til St. Joseph-søstrene er riktignok for lengst borte.

Med rundtømmer og malt i rødt og hvitt, minner på mange måter St. Birgitta-kirken om turnhallen i sitt uttrykk. Kirkebygget tjente til sitt bruk i 90 år inntil det ble for lite, og et nytt kirkebygg ikke langt unna ble innviet. Det var på denne tiden snakk om å rive den gamle kirken for å gi plass til nye parkeringsplasser for Østfold sentralsykehus. Takket være Fortidsminneforeningen og en rekke andre bevaringsentusiaster ble bygget tatt vare på. Den særpregede bygningen ble kjøpt av Fredrikstad Sjømannsforening, som nå fikk eget hus etter 132 år som leietakere.

50

FORTIDSVERN

MAJESTETISK PÅ KRÅKERØY Majestetiske Ekheim på Kråkerøy er den mest kjente av dragestilvillaene i Fredrikstaddistriktet. Trelastgrosserer Hans C. Kiær engasjerte arkitekt Sverre, og bygningen fikk i stor grad de samme trekkene som turisthotellet han hadde tegnet i Holmenkollen, riktignok med en større grad av variasjon i formspråket. I motsetning til de fleste av de andre dragestilbygningene, ble Ekheim malt med kremhvite veggflater og rødbrunt på de konstruktive elementene. Både dette, samt at lafteplanken i veggene var panelt, gjorde at Ekheim fremsto med et nytt og noe annerledes uttrykk enn andre bygninger i denne stilen.

Ekheim-villaen er meget rikt utsmykket både i eksteriør og interiør, og den bar stort preg av rikdom og status. I 1984 ble villaen solgt til industrilederen, redaktøren og politikeren Hroar Hansen (1947–2015), og 21 år senere var det Europris-gründer Terje Høili som overtok. Han har restaurert den enorme villaen på forbilledlig vis og oppført sin egen, moderne residens i hagen.

DRAGESTILANLEGGET PÅ ONSØY Ved Øyenkilen sju kilometer sørvest for Fredrikstad anla grosserer Jacob Wessmann Fjeldkilens Bruk i 1903. Det var det siste av mange store sagbruk i distriktet. Bruket ble bygget på øya Store Marnet, og det sysselsatte i sine glansdager hele 70 mann.

Den første fritidsboligen her ute ble bygget

ORIGINAL DØR fra 1905 i peisestua på «Solhaug» i Øyenkilen.

Foto: Lars Ole Klavestad

på vestsiden av Øyenkilen av verkseier L. Wetlesen i 1896, og et par år senere satte Jacob og Thora Wessmann opp en laftet sommervilla på en høyde på den andre siden av kilen. Fjeldkilens Bruk gikk godt, og i

1905 flyttet Wessmann fra byen til Øyenkilen og tok sommervillaen i bruk som helårs­ bolig. Med årene som fulgte skulle dette bli et av distriktets flotteste dragestilanlegg.

Eiendommen fikk navnet «Solhaug», og den store tomten rommer i dag hele ni bygninger i tilnærmet samme stil.

Den gamle sommervillaen utgjør selve fondmotivet med sin monumentale dør og smårutede vinduer – alt innesluttet i en stor hvitmalt bue som strekker seg over hele gavlveggen. Bak vinduene finnes en svalgang hvor det kunne være fint å nyte sommerkveldene, og bak denne en flott peisestue i tømmer. Over den rosemalte døra finnes følgende inskripsjon på innsiden: «Velkommen til Solhaug vort hjem her på jora – det ønskes jer alle av Jacob og Thora. 1905». På toppen av gavlen gaper et dragehode med sin fryktinngytende røde tunge og vokter det hele.

Bygningen ble påbygd mot vest i 1916, og med kjøkkenfløy mot nord i 1925. Den midtre delen består av to etasjer og er utkraget mot sør. Bygningen har svært mange fine detaljer både utvendig og innvendig, spesielt kan nevnes ytter- og innerdørene, vinduene, trappepartiet til andre etasje, ovnene og kongene på takgavlene. Arkitekten skal ha vært en venn av familien fra Oslo, og snekkere ble hentet fra bruket.

På eiendommen ble det satt opp bryggerhus hvor det ble vasket klær og bakt brød, det

fantes strykebod og vognbod, og det finnes fremdeles en egen låve. Wessmann hadde både kuer og ridehest. Stallen ble senere ombygd til bilgarasje, og Wessmann var den første i Onsøy som hadde bil. Skulle han til byen måtte han kontakte lensmannen på forhånd og gjøre oppmerksom på at «i morgen skal jeg kjøre landeveien fra eiendommen min til byen med min automobil».

Ved gårdsplassen står også et staselig stabbur som ble reist i 1918, og ved siden av den en gammel lekestue. Stabburet er i klassisk telemarkstil med svalgang og rike utsmykninger, og det er ikke veldig ulikt det arkitekt Waldemar Hansteen tegnet som norsk bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893.

TILBAKETRUKKET VELSTAND Hankøsundet i Onsøy ble på slutten av 1800-tallet stedet hvor plankeadelen oppholdt seg om sommeren. Det ble bygd villaer både på Hankø, på holmene i sundet og på landsiden. Bygningsuttrykkene var både sveitserstil og en mer nasjonalromantisk stil.

På den nærmere en mil lange kyststrekningen mellom Øyenkilen og Hankøsundet finnes flere gamle landsteder i en enklere dragestil­ arkitektur, blant annet sommervillaen til Jacob Wessmanns bror, gullsmed Otto Wessmann.

Andre er seilmaker Thorvald Andresens landsted «Sorgenfri» ved Hubukta fra 1912, og villaen på Slevik batteri fra 1905.

SOMMERVILLA PÅ SLEVIK i Onsøy, oppført inne på Slevik batteri i 1905. Den ble bygd av familien Sønnichsen like etter at forsvaret hadde trukket seg bort fra stedet. Nylig ble stedet kjøpt av familien Stolt-Nielsen.

Foto: Lars Ole Klavestad

UTSKÅRET DRAGEHODE i trappeoppgang i en av sommervillaene på Hankø.

Foto: Lars Ole Klavestad

På to av holmene ute i selve Hankøsundet regjerte to av plankeadelsens høye herrer og deres familier om sommeren. På Furuøy, den nå landfaste holmen der ferja over mot Hankø går fra, bygde Ernst Pay sitt sommersted i 1895 – i typisk nasjonalromantisk stil.

En spesiell detalj her er at den opprinnelige bygningen hadde gress på taket, og ikke skifer som var vanlig. Ettersom Pays kone Blanche var en ivrig rytter, ble det foruten eget badehus, dukkestue og stall også laget en egen ridebane på holmen.

Hovedbygningen består av en lav og en høyreist del som er koblet sammen i vinkel.

Noen år etter andre verdenskrig kjøpte Onsøy kommune bygningen og leide ut til kafeteriadrift i en lengre periode. Det skal for øvrig nevnes at Blanche og Ernst Pay ligger begravet på toppen av Onsøyknipen noen hundre meter unna. Stedet har praktfull utsikt over Hankøsundet og Furuøy – eller Payholmen som den har blitt hetende.

På en holme lenger nord i sundet, Eriks­ holmen, ligger sagbrukseier Hans Theodor Kiærs gamle sommerbolig «Solefald» – også den i samme stil. Den ble oppført i 1895 og påbygd i 1949. Opprinnelig var det kaptein C. Falsen som bygde landstedet, og av den grunn har holmen også gått under navnet Falsholmen. Huset ligger, i likhet med mange av de øvrige villaene som blir beskrevet her, inne mellom de forvridde furutrærne, og det er knapt synlig fra landsiden. Den lave bygningen er rikt dekorert og den har blant annet et klokketårn på taket. Den innebygde verandaen mot vest omfavnes av en stor bue som danner fasademotivet mot vest.

«HANKØ FOR SOCITETEN» Når det gjelder arkitekturhistorie er Hankø mest kjent for sitt gamle bad og kystsanatorium, samt de mange sveitservillaene som ble bygget i tilknytning til dette. Etter at driften startet opp på øya i 1877 ble stedet åsted for ekstravaganse. Hit valfartet mennesker fra inn- og utland for å få «gjenvundet eller styrket sin helbred og forynget sit sind». I 1900 hadde hele ti tusen mennesker vært innom Hankø bad og kystsanatorium for behandling eller rekonvalesering.

Samtidig med at badevirksomheten utviklet seg, ble også Hankø feriestedet for de høye herrer og deres familier. Noen bygde egne villaer, andre overtok villaer som opprinnelig var bygget i forbindelse med badet. Her ute hadde man de flotteste omgivelser man kunne tenke seg: «Farvernes Skjønhed, Øens muntert vekslende Formation, det urolige Hav paa Vestsiden, det stille, blanke, Stranden speilende Sund paa den modsatte Side – og saa Duften fra det hele, Hankø-Aromaen», slik det heter seg i en beretning fra 1902.

At man befant seg i en tid hvor de nasjonale følelsene spilte en stor rolle hører vi også på navnene til flere av villaene: «Heimdal», «Fjeldstuen», «Dovre» og «Breidablik».

FORTIDSVERN

51

Hankø er også det stedet hvor vi finner den største samlingen av dragestillignende bygninger i Fredrikstad-distriktet. Ni av feriestedene rundt om på øya har trekk fra denne stilepoken. I tillegg kommer stabburet som fremdeles har sin plassering på baksiden av hotellet. Det ble oppført i 1887 og ble tegnet av arkitekt Holm Hansen Munthe.

Opprinnelig var det utsmykket med takrytter, dragehoder, mønekam og en solid klokke som kalte pasienter og gjester inn til måltider.

Den ble også benyttet for å varsle brann, slik som skogbrannen som brøt ut nord på øya 4. juli 1914.

Landstedene som representerer dragestilen fordeler seg nordover på øya, og i området mellom hotellet og det gamle badestedet «Trouville». På toppen av en bakke før man kommer til badehuset med det franskkling­ ende navnet ligger villaen «Sjøglimt», som nok må karakteriseres som den mest særpregede dragestilsvillaen på øya. Det brunmalte laftehuset troner som et stabbur på høyreiste granittstolper, og på toppen av to av gavlene er det hvitmalte prydelementer som skaper et eget særpreg. Villaen ble bygget i 1918 og er tegnet av arkitekt Sverre.

På en markant fjelltopp i nærheten kneiser også villaen hvor trelastgrosserer Søren Thorvald Capjon ferierte fra 1916 til 1925.

Fra villaen er det praktfull utsikt utover havet, og det er kanskje ikke så merkelig at den bærer navnet «Fjeldheim».

Opprinnelig ble villaen bygget av Augusta Gran som var slektning av både badets eier dr. Christian Gran og atlanterhavsflygeren

SOMMERVILLAEN «SJØGLIMT» PÅ Hankø ble tegnet av arkitekt Ole Sverre og bygget i 1918. Den er rikt utsmykket og minner på mange måter om et stort stabbur.

Foto: Lars Ole Klavestad

Trygve Gran. Eiendommen ble skilt ut i 1912, men hun solgte både den og den tilliggende «Casa Mia» til Capjon fire år senere. Det særpregede ved denne villaen er at den har svært spisse og høyreiste gavler.

På det flatere partiet på nedsiden av stien ligger «Lisbethsæther», en stabburslignende villa på toppen av en høyreist granittmur.

Ved Herviksundet lenger øst på øya ligger landstedet «Vindstille» som ble bygget i 1910 av Johan H. Wiese, som var sønn av

trelastgrosserer Søren J. S. Wiese. Morsomt er det at den også gikk under navnet «As you like it». Med sine mørkebrune vegger og smårutede vinduer ligger den vakkert til og speiler seg i sundet, som forøvrig bærer navn etter vika hvor herrebadet lå. Et bedre sted kunne man neppe feriere.

INSPIRERT AV STRØMMENS FERDIGHUS Etter at Smaalensbanens vestre linje åpnet i 1879, fikk hovedstadens befolkning mulighet

«VILLA SJØHOLT» sør for Botner i Larkollen ble oppført av høyesterettsadvokat Ingar Nilsen, som var bror til den kjente industrimannen og forfatteren Anthon B. Nielsen. Brorens «Pusterom» lå 100 meter lenger til høyre.

Foto: Lars Ole Klavestad

52

FORTIDSVERN

Foto: Lars Ole Klavestad

«LISBETHSÆTHER» LIGGER INNERST i Vadbukta sørvest for hotellbebyggelsen på Hankø. Med sitt nasjonalromantiske uttrykk skiller den seg fra de typiske Hankøvillaene med høye gavler i sveitserstil.

Foto: Lars Ole Klavestad

til å bevege seg sørover til Østfoldkysten.

Larkollen sør for det kontinentale kulturlandskapet ved Værne kloster vokste fram som sommersted. En av de første sommergjestene som oppdaget stedet var trelastgrosserer Anthon B. Nilsen fra Fredrikstad, som senere ble en anerkjent forfatter under pseudonymet Elias Kræmmer.

I Larkollen ble det reist to sommerhoteller, Røds og Støtvigs. I tillegg vokste det fram en rekke sommervillaer, både i sveisterstil og dragestil. Den svenske arkitekten Carl A. Aaman (1866–1946), tegnet blant annet to av villaene. Det var Anthon B. Nilsens «Pusterom» og hans bror advokat Ingar Nilsens «Sjøholt» like ved. Det er hevdet at arkitekten fikk inspirasjon til bygningene fra de prisbelønnede ferdighusene til Strømmen Trævarefabrik, men han ga dem også sin personlige utforming. Han kalte typen «Villa Larkollen», og tok 125 kroner i honorar for et sett tegninger.

«Pusterom» ble oppført tidlig på 1890-tallet og hadde en stor sidefløy med svalgang. Den huset både stall, vognskjul og drengestue/kuskebolig. Sistnevnte ble etter hvert Elias Kræmmers skrivestue. I 1967 ble anlegget totalskadet av brann. En ny bygning ble reist på tomten, men nabohuset «Sjøholt» er fremdeles bevart med både eksteriør og interiør som et eksempel på et landsted fra de første årene Larkollen var et badested for de kondisjonerte.

Ved Lersbauen lenger sør i Larkollen ligger enda en praktfull dragestilvilla. Den bærer navnet «Villa Haga» og ble oppført av en svenske ved navn Andrén i 1899. I 1918 ble den kjøpt av stenreder Nicolai Sivert Beer fra hovedstaden. Det er et høyreist laftehus med utkraget andre etasje og balkong og trapp til hagen mot sjøen på hver side av en midtstilt gavl.

N.S. Beer & Co ble stiftet i Kristiania i 1879 og samme år startet de opp stendriften

TYSK TYPETEGNING på skogsvilla. Arkitekt Gustav Gulbrandsen brukte denne som grunnlag da han tegnet «Villa Nyseter» nord på Hankø i 1911.

Tegning i Fylkeskonservatorens arkiv

DRAGESTILEN KOM OGSÅ til uttrykk i møbelkunsten. Dette skrivebordsmøblementet er fra en av sommervillaene på Hankø.

i Torsnes utenfor Fredrikstad. Firmaet ble ledende på eksport av stenprodukter og i toppåret 1913 var to tusen mann ansatt i Norge og Sverige. Utvendig ble huset restaurert til sitt opprinnelige uttrykk for noen få år tilbake.

Fire kilometer nord for Larkollen ligger den gamle herregården Evje. På gården finnes et enormt stabbur i klassisk dragestil, som mangler sidestykke blant tilsvarende bygninger i fylket. Gården ble i 1895 kjøpt av statsråd Johan Thorne på auksjon. Han oppførte et nytt slottslignende våningshus i tysk renessansestil, et kjempemessig fjøs, stall og dette stabburet, med dimensjoner på 8x13 meter.

SPORTSHYTTER FOR NASJONALIDRETTEN Som nevnt innledningsvis gjorde dragestilen seg også gjeldende i sportshyttene. I Halden tegnet arkitekt Wilhelm Christian Suhrke Høiåshytta for Halden Skiklubb. Den ble anlagt på Høiås langt inne i marka, 6,5 kilometer nordøst for byen. Dette var den første sportshytta i det som fra 1918 kom til å bli hetende Østfold. Den var laftet og hadde opprinnelig torv på taket. Den eldste delen, innviet like over nyttår i 1903, besto av en stor og en liten peisestue i første etasje og et stort og et lite rom i andre etasje, samt vertinnens rom. Åtte år senere reiste Fredrikstad Skiklubb en tilsvarende hytte på Bjørnerødfjellet i Fredrikstadmarka.

Den fikk navnet «Breidablikk» – et navn hentet fra den norrøne mytologien. Den ble tegnet av en av byens arkitekter, Martin Andreassen. Ikke noen idrett var så særnorsk som skiidretten og kanskje var det ikke så rart at mange sportshytter

FORTIDSVERN

53

HØIÅSHYTTA I HALDEN ligger 236 meter over havet langt inne i skogen. Den er et godt bevart eksempel på kulturhistorien som knyttet seg til friluftslivet tidlig på 1900-tallet.

Foto: Lars Ole Klavestad

FREDRIKSTAD SKIKLUBBS HYTTE «Breidablikk» er et klassisk eksempel på en skihytte fra perioden like etter 1900. Bildet er fra 1912, året etter at hytta ble innviet. Bygningen har bevart mye av sitt opprinnelige preg, men tømmer­ kjernen er i dag kledd med panel utvendig.

Foto: Fredrikstad Skiklubb

fra begynnelsen av 1900-tallet fikk et arkitektonisk uttrykk som spilte på det nasjonalromantiske. På toppen av vestgavlen til Skihytta i Fredrikstad var det flaggstang hvor det norske flagget vaiet til ære for friluftslivet og fedrelandet.

Fredrikstad Skiklubb ble stiftet av Fredriksstad Blads redaktør Laurentius Urdahl i 1896, og allerede året etterpå skrev han følgende i årbok for Foreningen til SkiIdrættens Fremme: «Tiltrods for de uheldige forholde (sne og terræng) viser det sig altsaa, at interessen for skiløbningen her står meget høit og naar man tager hensyn til den ringe øvelse, skiløberne har anledning til, tror jeg at kunne sige, at ungdommen er ganske flink i skiernes brug».

54

FORTIDSVERN

SUHRKEVILLAEN RAGER HØYT over Haldens sentrumsgater, med utsikt både til Fredriksten festning og Iddefjorden. Det var arkitekt Suhrkes eget hjem.

Foto: Lars Ole Klavestad

Begge de to hyttene har senere blitt utvidet, men de er fremdeles godt bevarte og har vært viktige både som turmål og som utgangspunkt for elitesatsingen blant orienteringsløperne i de to Østfold-byene.

SUHRKEVILLAEN I HALDEN Som i Fredrikstad finnes det en håndfull dragestilvillaer i Halden. Den mest karakteristiske er den såkalte Suhrkevillaen som rager på toppen av en bratt fjellskrent på nordsiden av Rødsberget i Halden sentrum.

Som navnet forteller var den bosted for arkitekt Wilhelm Christian Suhrke (1863–1950), som også var den som tegnet den. Han var født i Fredrikshald som sønn av den innvandrede tyske byggmesteren og arkitekten

Ernst Suhrke (1829–92). Suhrke jr. hadde sin arkitektutdannelse fra Trondhjems tekniske skole og den tekniske høyskolen i Hannover.

Den store laftevillaen ble oppført i 1901 og har svært varierte former, blant annet svalganger med buemotiv inn mot gårds­plassen.

Denne omkranses også av en lang fløy.

I Dyrendalsveien 20, 800 meter lenger nord, ligger en annen av arkitektens dragestilhus, «Villa Solbraa». Den ble oppført av auditør H. P. E. Johannessen i 1895. I 1898 tegnet han kanaldirektør Ragnvald Bødtkers sommerhus på Sauøya i Iddefjorden, også det i en nasjonalromantisk tømmerstil. Det ble flyttet til Aspedammen omkring 1940.

Suhrke var en svært innflytelsesrik mann i Halden. Foruten å være arkitekt var han

også skipsreder, medlem av bystyret, tysk visekonsul og stortingsrepresentant i to perioder. Han tegnet en rekke bygninger i Fredrikshald, preget av ulike arkitektoniske stilretninger.

Et særdeles vakkert dragestilanlegg utenfor Halden var også «Villa Knivsø», et par kilometer vest for Halden sentrum. Den mektige Anker-familien på Rød herregård bygde opp industri, skog og eiendom. God arkitektur hørte også med i dette overklassesamfunnet. Nils Anker (1836–93), broren til den kjente kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller, hadde «Sorgenfri» utenfor Halden som sin lystgård om sommeren. På slutten av 1880-tallet bygde han «Villa Knivsø» på en tomt ned mot Ringdalsfjorden ved innløpet til Iddefjorden, ikke langt fra «Sorgenfri».

I dag ligger stedet like ved det høye kabeltårnet til Nexans. Knivsø skulle være

bolig for sønnen Peter Martin (1863–1939), og i 1892 flyttet han som nygift med forfatterinnen Nini Roll (1873–1942) inn i den staselige villaen. Den storslåtte bygningen hadde både tårn, verandaer, mønekammer og drager. Omkring ble det anlagt en vakker hage i landskapsstil. Paret bodde her i ti år. I 1939 kjøpte Berg kommune stedet og gjorde det om til barnehjem. Huset står fremdeles, men mye av den originale dekoren er borte.

«DET NYE NORGE» Vi kan i hovedsak dele de omtalte bygning­ ene inn i tre grupper: forsamlingslokaler og villaer i byene, landsteder for borgerskapet og sports- og jakthytter i skogen. Nærmere Oslo finner vi mange gode eksempler langs fjorden på Bekkelaget og Lysaker, samt langs Holmenkollbanen. Som et lite apropos bør det også nevnes at landets kanskje

flotteste dragestilmiljø ligger i Balestrand ved Sognefjorden. Dette var nærmest en kunstner­koloni og et viktig turiststed på starten av 1900-tallet.

Rundt unionsoppløsningen i 1905 var det langt fra bare dragestilen som regjerte; den preget kun en brøkdel av bygningene som ble bygget. Sveitserstilen var den rådende byggestilen, men jugendstilen med sine organiske former hadde stor gjennomslagskraft i perioden 1890-1920.

Selv om jugend- og dragestil er vidt forskjellige i sitt uttrykk, finner vi også fellestrekk blant annet i bruk av bueformer.

Da det nye Norge skulle finne sin identitet etter 1905 ble det altså ikke én stil som ble svaret, men flere. I tillegg til nasjonalromantikken fikk vi også bygninger i nybarokk og nyklassisisme. Utprøvingen av de ulike stiluttrykkene som skulle vise Norges identitet i arkitekturen ebbet ut i siste halvdel av 1920-tallet.

Da slo funksjonalismen til for fullt både i tre- og murarkitekturen. Funkis er vel med rette hva man kan kalle det totalt motsatte av historisme og dragestil.

«VILLA KNIVSØ» i sin opprinnelige drakt. I forkant ligger hageanlegget med utsyn mot fjorden.

Foto: Halden Historiske Samlinger

PORTRETT AV EN SVUNNEN TID «En fornemmelse av Ekheim slik det engang var». Det er hva forfatter Bente Bjar ønsker å formidle i boken om det hun kaller «Norges kanskje største og best bevarte villa i dragestil».

Bygningen er fra 1870-tallet, men det var ekteparet Hans og Pauline Kiær som på 1890-tallet med arkitekt Ole Sverres hjelp sørget for om- og utbyggingen til det huset vi kjenner i dag.

Begge kom fra svært velstående familier – den såkalte plankeadelen. Boken tar oss fra rom til rom: Hallen, Biblioteket, Blomsterværelset, Flygelværelset, Tårnværelset – for å nevne noen.

Boken forteller selvfølgelig om dragestilen som arkitektonisk retning, men gir også et innblikk i tidens trender og overklasselivet i Norge i tiårene før og ette første verdenskrig.

Middagsservisene, selskapsmenyer, hverdagsmaten, tjenerskapets kår.

Hageanlegget vies egne kapitler: Gartner Ottos notater fra den daglige driften forteller i detalj om plantene som fantes rundt 1912. Her er eget Ferskenhus, Vinhus, Rosenhus og Palmehus.

Hans og Paulines sønn Anders ønsket at allmennheten skulle få tilgang til eiendommen, gjennom en avtale med kommunen. Det gikk aldri, i stedet ble det arvestrid og salg. Nåværende eier, Terje Høili, kjøpte eiendommen i 2005 og har sørget for at huset i dag er nydelig restaurert.

Eventyrlige Ekheim. Historisk vandring gjennom hus og hage av Bente Bjar, Interiør med historie 2016, 200 sider, Kr 399.

FORTIDSVERN

55

DETTE BILDET ER fra første besøk på Orød i 2012. Tor Øvrebø stor foran en trist og forfallen bygning. Men det ble kjærlighet ved første blikk for ham og kona Anne Håbu.

Foto: Privat

SLIK HAR EKTE hussopp herjet fritt med gulvet i dagens bibliotek.

Foto: Privat

EKTEPARET ANNE HÅBU og Tor Øvrebø fra Oslo kjøpte i 2012 lystgården Orød med 45 mål tomt i Tistedalen ved Halden. Da var huset en rønne, hjemsøkt av narkomane og andre løse elementer. Etter en beundringsverdig innsats kan ekteparet nå glede seg og andre ved at de tok vare på dette flotte empire-anlegget fra 1850.

Foto: Ivar Moe ANNE HÅBU HAR tapetsert åtte rom, skrapte og malte alle dører og vinduer.

Foto: Privat

– I MAI INVITERTE vi til flaggheising og dugnad. Vi satt i ballsalen med gjenspikrede vinduer og spiste pølser og hygget oss, forteller Anne Håbu.

Foto: Privat

56

FORTIDSVERN

REDDET ORØD LYSTGÅRD I TISTEDALEN VED HALDEN

FRA RØNNE TIL SKINNENDE ANLEGG Lystgården Orøds forfall hadde pågått i mer enn et halvt århundre. Allerede på 1960-tallet var to av sidebygningene i så dårlig forfatning at de ble revet. I nesten 10 år stod hovedhuset uten glass i vinduene. Taket var lekk. Om vinteren lå det snø på gulvene.

Så kom ekteparet Anne Håbu og Tor Øvrebø i februar 2012. Med en beundringsverdig innsats har de fått anlegget til igjen å skinne.

Tekst: Ivar Moe

D

et fordums vakre empirehuset ble ­bygget i 1850 som lystgård og fest­ lokale for Haldens rikeste trelasthandler og stortingsmann Rasmus Leganger.

150 år senere var huset blitt en rønne og et festlokale for narkomane og andre løse elementer. Barn i nærheten hadde knust alle rutene. Hussoppen herjet.

Etter å ha brukt mange millioner kroner, alle helger og alle ferier i seks år har Anne Håbu og Tor Øvrebø fått drømmestedet de ønsket seg. Huset var opprinnelig satt opp med det beste håndverk og de aller beste materialer.

– Utover det var det ikke gjort stort med huset. Det var knapt malt et ekstra malingsstrøk. Ingen rom var endret. Derfor var huset så lett å lese. De opprinnelige profilene var på plass, ja til og med det opprinnelige tapetet i ballsalen, sterkt skadet, men mulig å redde. Det hadde bare gått jevnt og trutt nedover i generasjonene frem til slutten av 1990-tallet da det ikke lenger bodde noen her, forteller Anne.

– Men materialene var gode nok til at vi kunne redde huset. Vinduene og dørene er laget av beste kjerneved og holder i hundrevis av år hvis de blir tatt vare på, mens nye vinduer holder kanskje i 40 år, sier hun.

KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK Istandsettingen er gjort med respekt for

historien og etter husets egne spor og anvisninger. Mest mulig av det opprinnelige er bevart. Kun der råte og hussopp gjorde det nødvendig er bygningsdeler byttet ut, f.eks. ble nye gulv- og takbjelker anskaffet fra Materialbanken på Røros. Alle vinduer er restaurert (Vindoga.se). Inngangsdørene var helt ødelagt, så de fikk laget nye kopier av furu kjerneved.

– Vi fikk også laget varevinduer og innpasset to bad for å få en bolig som er tilpasset dagens behov for levestandard, forteller Tor. For innsatsen fikk de Halden kommunes Byggeskikkpris i 2014.

De bor i Oslo. Hun er gjenstandskonservator på Kulturhistorisk museum. Han er selvstendig konsulent innen økonomi og jobber for tiden med oppdrag i NRK. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen.

En dag satt de hjemme på Nordstrand og snakket om hvordan de skulle leve resten av livet.

– Barna var blitt store. Skulle vi for eksempel kjøpe et gammelt hus på Sicilia og bo der om vinteren? Jeg har alltid vært interessert i hage. For moro skyld søkte jeg på Finn.no etter tomter i Østfold. Der lå Orød. Prisen var ikke så høy. Tomten var stor, 45 mål og huset var stort, 270 kvadratmeter i grunnflate i to etasjer pluss kjeller. Vi kjørte dit nærmest med det samme, en mørk januardag. Huset så helt forferdelig ut. Dørene var brutt i stykker

og det var snø i ballsalen. Det var et trist syn – men det ble kjærlighet ved første blikk for oss begge. Vi gikk rundt med lommelykt for å se hva slags hus dette var. Neste helg dro vi tilbake og hadde med Tors sønn som er tømrer, for å undersøke tilstanden nærmere.

Etter en uke tok vi vår beslutning, forteller Anne.

OVERVELDENDE OPPGAVE Inntrykket av anlegget beskriver hun som «ganske overveldende». Ødeleggelsene var omfattende. Svertesopp og tagging preget overflatene, noen av gulvene var rast sammen og det var mørkt og dystert på grunn av lemmene foran de knuste vinduene. På folkemunne var bygningen blitt døpt «spøkelseshuset». På brannstasjonen hadde de hatt veddemål om når Orød ville brenne ned.

Hvor skulle de nye eiernes så begynne?

– Det aller første vi gjorde var å sikre huset mot videre hærverk ved å sette på en midlertidig dør med hengelås, forteller Tor. – Vi ryddet rundt huset og satte opp en flaggstang.

Videre satte vi opp stillas og vasket ned huset utvendig for svertesopp og grønske. På den måten ville vi markere at det var kommet nye eiere som brydde seg om stedet.

- I mai inviterte vi til flaggheising og dugnad, forteller Anne. – Da kom det folk, og vi ble kjent med flere. Vi satt i ballsalen

FORTIDSVERN

57

med gjenspikrede vinduer og spiste pølser og hygget oss.

Det neste ekteparet gjorde var å sette i stand stall og fjøs i låven til lokaler som kunne leies ut. De to sidebygningene, Skolestua og Vognremissen, fikk prioritet foran hovedhuset. Disse kunne leies ut, den ene som selvstendig familieleilighet og den andre som forsamlingslokale. Dermed fikk de litt inntekter og folk kunne se at det var lys i vinduene når de gikk forbi.

Først nå kunne den møysomme prosessen med å sette hovedhuset i stand for alvor begynne. Restaureringen av vinduene hadde allerede kommet godt i gang. Nå kunne andre store arbeider som skifte av tak og restaurering av gulv begynne.

– Vi har langt fra hatt råd til å sette ut alt, og har gjort utrolig mye selv. På den måten går man heller ikke for fort frem. Man ser huset gjennom årstidene, ser hvordan lyset faller, blir kjent med husets egenart. Man får også et mer personlig forhold til stedet hvis man jobber med det selv, og føler på stoltheten. I lange perioder hadde vi også en håndverker som bodde i huset mens han jobbet full tid med istandsetting, ellers hadde vi aldri blitt ferdig.

ALT ER GJORT klart for å legge om taket.

OPPTATT AV HELHETEN Anne har tapetsert åtte rom, skrapt og malt alle dører og vinduer, og sammen med to

FRA EN MELLOMGANG ser vi inn i ballsalen, forvandlet og fornyet til en vakker opplevelse.

58

FORTIDSVERN

Foto: Privat

I STUEN ER det laget et tidsvindu for å formidle hvordan det opprinnelige tapetet så ut.

Foto: Ivar Moe HÅNDVERKER ROGER STUDSRUD har her begynt på istandsettingen av tapet i ballsalen, en tilsynelatende nesten umulig jobb. Deler av tapetet lå på gulvet etter forfall og hærverk.

Foto: Privat

Foto: Ivar Moe

andre konservatorer restaurert det originale tapetet i ballsalen. Tor har tatt større arbeider, blant annet satt i stand peiser, restaurert vinduer i kjeller og låve og reparert tak. Han har også dreid 45 nye balustre til rekkverkene i andre etasje. Men dette er bare en liten del av programmet de to har vært igjennom med fulle jobber ved siden.

Anne Håbu forteller at de er opptatt av helheten. Huset er bare en del av et større anlegg. Trelasthandler Leganger som bygget huset var meget velstående, og hadde det største huset midt Halden som den gangen var en av Norges travleste og rikeste byer med mye industri. Lystgårder av denne typen ble bygget som sommersted til representasjon og festligheter. De lå i kort avstand til byen, slik at eieren kunne skjøtte sin forretning i byen mens han bodde på landet med familien om sommeren. Samtidig var lystgårdene gårdsbruk, og ble drevet som dette av en forvalter gjennom året. Det står mange lystgårder igjen i Norge i dag, men de færreste har fått beholde hage, park, dammer og andre elementer. Orød er et unntak, og kan i tillegg smykke seg med Norges kanskje lengste espaliermur for oppstamming av varmekjære planter – Leganger hadde kontakter på kontinentet og ble inspirert derfra. Den gangen skulle man samle på og drive frem sjeldne trær og dyrke frukt. Man satte sin ære i det. Vi skal etter hvert restaurere hagen og parken med steingjerder og dammer, sier Anne.

DAGLIGSTUEN ER BLITT et smykke av et rom, vegg i vegg med ballsalen.

Foto: Ivar Moe

HER ER STUEN slik den så ut da Tor Øvrebø og Anne Håbu gikk i gang med istandsettingen.

Foto: Privat

LOFTET INNEHOLDER MANGE små rom og hyggelige alkover med smakfull farger.

Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

59

Det er mange som heier på Anne og Tor. De får mye oppmuntring fra mange kanter for sin harde jobbing og bruk av egne ressurser til et så viktig kulturhistorisk anlegg. I heiagjengen finner vi Idd og Enningdalen Historielag, Halden kommune, Fortidsminneforeningen Østfold avdeling og folk i området. De har mottatt prosjektstøtte fra Kulturminnefondet og Østfold Fylkeskommune flere år på rad samt SMILmidler, og er svært takknemlige for det. For i tillegg til den økonomiske drahjelpen, er dette en oppmuntring og et signal om at det de gjør er riktig og viktig.

– Ved å restaurere husene, hagen og parken gjenskaper vi noe av varig verdi, og noe som kommer til å gi oss mye glede og beskjeftigelse resten av livet, sier Tor. – Vi kunne fortsatt å bo i et komfortabelt hus på Nordstrand i Oslo og sånn sett gjort «mer av det samme» i årene fremover. Ved å flytte til Orød får vi imidlertid muligheten til å gjøre noe helt annet – en mulighet som var så god at vi turte å ta sjansen den gangen for seks år siden.

DET FORDUMS VAKRE empirehuset ble bygget i 1850 som lystgård og festlokale for Haldens rikeste trelasthandler og stortingsmann Rasmus Leganger. 150 år senere var huset blitt en rønne. Ekteparet Anne Håbu og Tor Øvrebø fra Oslo reddet bygningen og stedet.

Foto: Trond Harelund

La oss gå ni år tilbake i tid I 2009 skrev Jens Bakke, leder for Fortidsminneforeningen Østfold avdeling, om gården Orød i medlemsbladet «Bevare oss vel». Siden den gangen har Orød gått gjennom en utrolig forandring. I foreningens daglige streben for å redde verdifulle bygninger, er Orød en solskinnshistorie.

TOR ØVREBØ HAR dreid 45 nye balustre til rekkverkene i 2. etasje.

Foto: Privat

SOM LYSTGÅRD ER Orød enestående fordi uteanlegget er bevart. Man kan smykke seg med Norges kanskje lengste espaliermur for oppstamming av varmekjære planter.

Foto: Privat

60

FORTIDSVERN

La oss gå ni år tilbake og lese hvordan situasjonen var den gangen. Her kan du lese hele fortellingen som Jens Bakke skrev: På et høydedrag noen kilometer øst for Halden by ligger gården Orød. Her er det vidt utsyn over Femsjøen, og i dalføret nedenfor ligger det gamle industristedet Tistedalen.

Høydedraget er selve Østfoldraet – den enorme moreneryggen som ble etterlatt av istiden. Dette har gitt gode inntekter til eiere av grustak gjennom 1900-tallet. Som nabo i øst ligger Store Bjørnstad, oppført på 1760-tallet av trelasthandler Wiel. Midt imot, på den andre siden av elva, ligger Veden, en herregård med 1800-tallseksteriør, men med bygningsmessige aner fra 1700-tallet.

LEGANGERS LYSTGÅRD Orød ligger vakkert i det historiske landskapet. Her finner man rester av en storslagen hage med terrasser, dammer, et nedlagt familiegravsted og utallige meter med sirlig opprankede murer og steingjerder.

Dagens anlegg skriver seg fra familien Leganger. I første halvdel av 1800-­tallet var Rasmus Leganger en av de ledende trelasthandlerne i distriktet. Da Fredrikshald brant ned til grunnen i 1826, reiste han en stor bygård som fremdeles ligger på hjørnet ved Storgata og Bybrua.

Orød ble brukt som lystgård. Her hadde familien tilhold sommerstid, og dagens hovedbygning bærer preg av å være bygget for fest. Mot Femsjøen ligger stuene på rad. I midten ligger «danse­salen» med ekstra takhøyde og utgang til hagen. Selveste kong Oscar II skal ha gjestet gården rundt 1880 – men da var storhetstiden på Orød snart til ende.

GÅRDEN HAMSUN IKKE KJØPTE Gjennom første del av 1900-tallet var det stadige eierskifter. Forfatteren Knut Hamsun skal ha vært interessert, men vegret seg da han fant at det ville koste for mye å sette bygningene i stand. En eier endret i 1940 navnet fra Orød til Oreid – før han solgte gården og ble nazi-lensmann i Oppdal. Oreid grustak ble deretter en viktig inntektskilde for neste eierfamilie, som etter hvert hadde gården i et sameie.

Sameiet var ingen lykkelig eierform for den gamle lystgården. Mens alle var enige om å ta ut penger fra grustaket, var det åpenbart verre å skape enighet om bruk av penger på hus med tvilsom nytteverdi. Dermed gikk det som det gikk: Husene forfalt. Etter hvert ble hovedbygningen stående ubebodd, og spøkelseshistoriene begynte å florere.

EIENDOMSUTVIKLING Grustaket ble nedlagt i 1995, og i 2006 ble gården lagt ut for salg. 750 mål noen kilometer utenfor bysentrum utgjorde et interessant objekt for eiendomsutviklere. Prisen ble 20 millioner, og kjøper ble eiendomsselskapet Lerah AS. Bak selskapet står to kapitalsterke menn med ambisjoner om å legge ut deler av skogen til boligtomter. I og for seg et hederlig utgangspunkt, hadde det ikke vært for at de kulturhistoriske verdiene gården representerer igjen ser ut til å komme i annen rekke.

Det siste eierskiftet trakk ut i tid på grunn av landbruksmyndighetenes konsesjonsbehandling. I mellomtiden satte hærverket inn. Dører ble brutt opp og vinduer knust. Det var ikke bare guttestreker, her må det ha deltatt voksne menn med bilhengere og sterke never. Huset ble tømt for etasjeovner og verdifulle bygningsdetaljer. Slik har det blitt stående, åpent for vær og vind, som tilholdssted for samfunnets løse fugler. Den gamle hovedbygningen er blitt liggende som et ribbet vrak.

Etter å ha fulgt utviklingen i flere år, tok Fortidsminne­ foreningen i Østfold i fjor (2008) kontakt med av eierne og bad om et møte. Tilbakemelding kom imidlertid ikke før lokalavisa skrev om vår bekymring i begynnelsen av juni i år (2009). Da skjedde det raskt. Eierne inviterte Fortidsminne­ foreningen til en befaring sammen med deres arkitekt. Også Fylkeskonservatoren og kommunen hadde befaring, og eierne uttrykte ønske om å sette anlegget i stand – ikke bare hovedbygningen, men også forsvunne sidebygninger skulle gjenoppføres, og hageanlegget skulle restaureres.

SPEKULATIVT FORFALL? Som midlertidig tiltak skulle det slås plater utenpå dører og vinduer, så drivregn og unger ble holdt ute. I skrivende stund er intet skjedd. Fortsatt er huset en spennende lekeplass for store og små, og jevnlig blir dører og vindusrammer smadret til pinneved.

Er dette et eksempel på spekulativt forfall? Er de økonomiske interessene av å fjerne bygningen større enn interessen for å sette den i stand? Eierne hevder det motsatte, og visere til at skadene har sitt opphav i tiden før de kjøpte gården.

Likevel er det ikke tatt grep for å stoppe forfallet. Vi får derfor inderlig håpe at de nye eierne er oppriktige i sine uttalte ambisjoner.

Orød gård er ikke fredet og er ikke kommet med inn i noen reguleringsplan som har gitt den bevaringsstatus. Dermed er Fylkeskonservatorens maktmidler begrensede. Bruken av midlertidig fredning som tvangs­tiltak er ikke noe man tar i bruk i utid.

Kommunen har også mulighet til å kreve sikring av eiendommen med hjemmel i Plan- og bygningsloven. Dessverre har man ikke tradisjon for å bruke slike midler til forsvar av kulturhistorisk verdifulle bygninger.

KAN BYGNINGEN REDDES? Å utsette nødvendige reparasjoner er sjelden god økonomi hvis målet er å sette en bygning i stand. Vil man hindre hærverk, er det som regel bedre å bruke penger på snekker og glassmester enn å bruke midlene på et vaktselskap.

Kanskje er det nettopp i forfallet at kvalitetene i bygningen avtegner seg klarest: Her er det brukt førsteklasses materialer!

Grunnmuren står like rett, og panelet er fortsatt hardt i veden selv om malingen flasser. Også i interiørene viser bygningen en gjennomført eksklusiv standard. Takrosettene har fortsatt sylskarpe profiler, kanskje er de ikke blitt malt siden 1800-tallet. De elegante balusterne i rekkverket på loftet framstår som laserte – de har bare fått ett strøk på 150 år! Heldigvis er taket tett, og bygningen vil kunne la seg sette i stand til igjen å framstå som et praktbygg.

Skulle det motsatte skje, vil det være en tragedie. Hoved­ bygningen på Orød er verdifull som enkeltobjekt. I tillegg er den av stor verdi som del av et kulturmiljø og som en visuell hjørnestein i landskapet. Derfor er det verdt å kjempe for at Orød ikke går tapt som følge av påsatt brann eller «langt fremskredent forfall».

Vi i Kulturhåndverkerne er levende opptatt av gamle bygninger.

Vi har et godt utstyrt snekkerverksted og god kompetanse innen vindusrestaurering, restaurering av laft, tilstandsvurderinger og i det hele tatt tradisjonshåndverk.

Følg oss på facebook og instagram, og ta en titt på nettsidene våre: kulturhandverkerne.no info@kulturhandverkerne.no Frode 412 18 679 • Kristian 411 01 231

Jacob Kjødesvei 15 5232 Paradis Telefon 55 60 40 50

Betong Consult har mer enn 30 års erfaring med antikvariske bygg.

Vi bistår blant annet eiere av fredete eller verneverdige bygninger med alle aktuelle søknader om økonomisk tilskudd eller dispensasjon fra kulturminneloven. Se nærmere info på www.betong-consult.no Vi bevarer fortiden langt inn i fremtiden!

FORTIDSVERN

61

Oslo

Eg fer med toget frå Oslo, toget krek seg – som Solstad skreiv – framom Askim, men her er det straks meir folk enn det var då på Solstads tid.

Spydeberg

62

FORTIDSVERN

EI REISE I ØSTFOLD

«De mest bortkomne milene i Norges land» Askim

Slitu Mysen

Slik omtalar Dag Solstad jarnbanetrassen i indre Østfold. Ein må sanna orda når ein kjem til Mysen stasjon. Stasjonen vitnar om det største griseriet i moderne norsk arkitektur­historie. Dei som i dag ser frelse i fortetting kring trafikknute­punkt, kan lære av Mysen.

Men Solstad hadde likevel ikkje rett: I indre Østfold ligg nokre av dei vakraste stasjonsbygga i Noreg.

Tekst og foto: Ronny Spaans

Eidsberg

Rakkestad

«Det er de mest eiendommelige og bortkomne milene i hele Norges land», heiter det i Dag Solstads Roman 1987 om den indre lina av Østfoldbanen. Roman 1987 handlar om ein idealist som gjev opp sjølvproletarisering og stig inn i ein grå middelklasse.

Solstad har valt Østfold som kulisse for denne nedturen – eller klasseoppturen, om ein vil. I alle fall: i sitatet viser Solstad til jarnbanesporet frå Oslo til Askim, «der toget kreker seg langsomt avgårde» – i motsetnad til den ytre lina langs kysten, der utlandstoga til Sverige fer forbi. «I det samme jeg uttalte ordet Askim blei mitt ekteskap oppløst», heiter det i same passasje.

Eg har kreke meg av garde i same retning – men med god tru på at ekteskapet vil halde. Mellom Oslo og Askim er det mange pendlarar, men så blir det brått mindre liv på toget. På reisa vidare til Mysen minkar det i tog-seta, for å ikkje tala om Rakkestad, der toga berre køyrer fire gonger om dagen, i rushtida.

ASKIM STASJON ER som dei fleste stasjonane på Indre lina på Østlandsbanen bygd i 1882 og teikna av Baltazar Lange.

Stasjonen har vorte ombygd og utvida sidan den gongen.

Indre line i Østfold er neppe er fyrstevalet for arkitekturturistar. Det er heller ikkje vegen for turistar på jakt etter fortidsminne. Når Østfold blir nemnd i samband med fortids­ minne, melder Fredriksten festning seg fort, og vegen dit er den ytre lina på Østfoldbanen.

- Fortidsminneforeningen brydde seg i eldre tider ikkje om småstadene våre.

Stasjonsbyane våre var liksom ikkje fortidsminne. Det er fyrst i moderne tid at det er aktivitet og at det blir oppretta lokallag, fortel Tor Idland i Askim historielag.

Likevel andar unelege, små stasjonsbygningar i vårlufta langs indre line på Østfoldbanen. Små løyndomar langs skjenespora, som ventar på å bli oppdaga.

Fortidsminne er synonymt med fornminne.

Stasjonsbygningane er ikkje meir enn hundre år gamle, dei er verdifulle kulturminne.

Kanskje burde organisasjonen endre namn?

Kulturminne­foreninga? Men før vi kjem så langt, vi må innom Mysen stasjon – og der ligg Noregs kanskje styggaste stasjonsområde. Eg har teke turen dit. Eg besøkjer Askim, Mysen og Rakkestad – men tek òg ein tur innom mindre bortgøymde stader på ruta.

«FORRETNINGSBYGGERI» Eg fer med toget frå Oslo, toget krek seg – som Solstad skreiv – framom Askim,

FORTIDSVERN

63

men her er det straks meir folk enn det var då på Solstads tid. I motsetning til situasjonen i 1987, då Askim Gummivarefabrik var den lokale hjørnesteinsbedrifta, er Askim i dag ein by med mange pendlarar inn til Oslo. Eg reiser vidare med toget og går av på Mysen, stasjonsbyen i Eidsberg kommune. Men den totale forvirringa oppstår i det eg går av: Kvar er utgangen? Kor er stasjonsbygget?

Eg går over ei gangbru, spaserer til den andre sida igjen. Det endar med at eg går ut på gateplanet i ein avsides utgang på eit uformeleg bygg, før eg augnar eit skilt lenger ned i gata på same bygget: Mysen stasjon.

Der møter eg, som planlagt, Halvor Hartvig, min lokale guide til stasjonsbyane i indre Østfold. Halvor Hartvig er landskapsgeograf og er busett i Rakkestad. Få kjenner Østfolds historie og arkitektur betre enn han.

Han fortel om historia bak stasjonsbygget: Den gamle stasjonen var frå 1882, og var eit trehus i sveitserstil, med eit langt karakteristisk takutspring, og ikkje minst, stasjonen var utstyrt med ein vakkert stasjonshage.

Men på tampen av jappetida, med nytalens luftslott-terminologi, vart området sanert, stasjonsbygningen riven, og erstatta av «fasilitetar av eit forretningsbyggeri», som det heiter på wikipedia. Det skjedde to år etter utgjevinga av Solstads Roman 1987.

- Det tok ikkje lang tid før forretnings­ lokala vart omgjorde til sosialbustader. Men dei forsvann òg fort igjen, fortel Hartvig.

Det står «lokal til leie» på vindaugo på stasjonsbygningen. Ein kan forklåre det med bilens prioritet over toget. Sentrum har flytta seg ein kilometer austetter, til eit kjøpesenter­ område ved Smedgaten, altså riksveg 22 imellom Fetsund og Halden. Men dette argumentet held berre delvis, for dette nye

kjøpesenter-sentrum ligg ikkje lenger enn ein kort spasertur unna, det er difor enno liv i det gamle sentrum. Nye kafear og butikkar har etablert seg kring vakre bygningar, som Festiviteten, eit kulturhus i seinfunkisstil frå 1958.

Hadde den gamle stasjonsbyen enno eksistert – saman med stasjonsparken – så ville han ha hatt ei tiltrekking på lokale kafegründarar.

«Klar-ferdig-for seint» er byaktivist Erling Okkenhaugs analyse av samtidig, norsk stadutvikling. Mottoet gjeld òg på Mysen for tretti år sidan. «Jeg har ikke så mye tro på det firmaet», skal designsjef i NSB den gong, Iacob Heiberg, ha sagt om byggherren for den nye jarnbanestasjonen. Men som vanleg ved slike prosjekt, der nytale som «utvikling» og «vekst» står i sentrum, var det ingen som sette foten ned. Til orsaking til Mysen skal det seiast at stasjonsbygningen der er ikkje åleine om å vera grueleg stygg. Sjå på Ski stasjon, som elles er bygd i same periode, ja, i tillegg Oslo S frå 1980, med sentralhallen frå 1987. Når vi fyrst er litt vondkyndte, kan vi referere kva Hans Magnus Enzenberger skriv om sistnemnde i Norsk uttakt frå 1984: «Bulldozerfantasiene» har skapt «en diger mørkerød kasse hvis indre er ustyrt med rulletrapper, og som minner om flyplassen i en latinamerikansk hovedstad».

Kva kan vi lære av fadesen i dag? Eg seier: Sjå hit, de knutepunktekspertar! Lær av Mysen! Fortetting og transformasjon er slagord i stadutvikling i dag, og det gjeld ikkje minst stasjonsbyane med pendlar­ avstand til Oslo. NSBs Rom Eiendom trur på «grøn vekst» ved å byggje høgt og tett inntil jarnbanestasjonen. Resultatet er ofte uattraktive forretningsbyggeri utan sjarm, identitet

LANDSKAPSGEOGRAF HALVOR HARTVIG meiner Mysen stasjon (det gule bygget i bakgrunnen) aldri skulle vore bygd. Her viser han fram den stasjonsbygningen og stasjonsparken på eit postkort.

64

FORTIDSVERN

og eigenart. Denne «strypepunkt»-politikken er alt i gang på stader som Stabekk, Moss og Hamar.

Eg spør Hartvig om Mysen stasjon blir bruka som eksempel på dårleg byplanlegging.

- Nei, det er ein flause som det er tabu å nemne.

Vel, har det noko å seia? Enzenberger skriv i same boka: «byplanleggere mangler evnen til å lære av erfaringer».

- DEN VAKRASTE TETTSTADEN VI HAR Smaalensbanen er det gamle namnet på Østfoldbanen. Den indre lina gjeld strekninga Ski-Mysen-Sarpsborg. Han er på 81 kilometer og vart opna i 1882. Askim, Mysen, Rakkestad og dei andre haldeplassane på ruta er kroppsleggjering av omgrepet stasjonsby.

Stasjonen vart lagd til i nærleiken av eit par gardar. Denne enkle miksturen gav grobotn til urbanitet: Snart kom det næring og butikkar til – det oppstod ein tettstad, og seinare ein by, kring stasjonsbygningen.

Få kjenner soga om indre Smaalensbanen betre enn Halvor Hartvig. Fire slektningar av han har arbeidd i jarnbanen: morfar var stasjonsmeister, ein onkel var lokførar, begge i Østfold, i tillegg jobba ein oldefar på stasjonsområdet i Kongsberg, og så har ein annan onkel, politikar Kåre Kristiansen, vore jarnbanedirektør. Det har i familien til og med oppstått kjærleik omkransa av lokomotivdamp: Mormor og morfar hans møttest på Heia stasjon på linja ned til Rakkestad – ein i dag står det eit skur der det for tretti år sidan stod eit lite, søtt stasjonsbygg.

Eg planla å reise med tog til Rakkestad frå Mysen, men toget har berre eit par avgangar i rushtida, så tenkte eg på å ta buss, men Hartvig åtvara meg: bussruta er upåliteleg.

Hartvig forsøkte sjølv å bu i Østfold utan bil, men det nytta ikkje. Han måtte ta sertifikatet i 2014, som godt vaksen mann. Vel, vi er i riket til rallykøyrarar og rånarar. Men feinschmeckerar som Halvor Hartvig er òg tilpassingsdyktige. Han kjende presset, men løyste det ved å investere i to smekre jaguarar og ein rover.

Vi køyrer ned Smedgaten i retning Rakkestad. Undervegs kjem Hartvig med ein liten byutviklingsanalyse av mange av stasjonsbyane: Ved Tomter stasjon er det berre bustadhus i dag; ved Spydberg er det aude ved jarnbanen, for det har utvikla seg to sentrum med kjøpesenter ved vegkryss lenger unna; haldeplassen ved Slitu er halden ved like, men det finst ingen hus kring stasjonen.

Hartvig stoggar ved Eidsberg stasjon.

- Den vakraste tettstaden vi har, seier landskapsgeografen.

Eg må sanne orda hans; den nyoppussa stasjonen ligg vakkert til mellom bonde­ gardar og einebustader. Som dei fleste stasjonsbygga langs indre lina i Østfoldbanen er det teikna av arkitekt Balthazar Lange og

Spydeberg

Askim

Slitu Mysen

Eidsberg

Rakkestad

INDRE LINE AV Østfoldbanen gøymer skattar som få nordmenn kjenner til, ein av dei er Eidsberg Stasjon. Den er nyoppussa, og som dei fleste stasjonsbygga langs indre lina i Østfoldbanen er den teikna av arkitekt Balthazar Lange og oppførd i 1882.

oppførd i 1882. Men kikar du inn vindaugo, blir du overraska. Her har restaurasjonsarbeidet stoppa opp. Det botnar i dårleg handverk – arbeidet braut med alle rettleiingane frå Riksantikvaren. Vi får vone dei kjem i gang att, så bygget kan stråle både innvendig og utvendig.

DEI GAMLE SMAALENENE Vi fer vidare i retning Rakkestad.

Smaalenene er den gamle nemninga på fylket. Det kan bli smått i Dag Solstads tolking av ordet. Men det gjeld å lyfte blikket – Hartvig peikar mot flatlandet ikring oss. Rakkestad er ein av dei største jordbrukskommunane i landet. Byen har med urette kome i skuggen av dei store gardane i Hedmark: her breier grøderike jordbruksvidder seg ut, før dei i synsranda møter Rakkestad-skogen.

Politikarane i Rakkestad har òg eit synde­register. Sist gong dei synda, var under rivinga av Villa Sundby, det skjedde i fjor: eit sveitserhus frå 1904. Fortidsminne­foreningen kjempa imot rivingsvedtaket med oppslag i media og underskriftskampanjar. Komisk nok var ei grunngjeving for å rive at staden skulle bli meir attraktiv – ved å fjerne det attraktive skaper ein attraksjon, forstå det det som kan.

Villa Sundby er eit minne om ein byggjeboom i dei to fyrste tiåra av førre hundreåret.

Vakre hus i jugend, nordisk nybarokk og nyklassisme vart reiste. Og dei vart samtidig plasserte i ein ordna bystruktur, der ein passa på å ikkje byggje på dyrka mark. Hartvig bur sjølv i grannelaget, han fortel at ei freding skulle gjennomførast – det ville berge Villa Sundby – men i tolvte time dukka det opp det ein svikvoren lokalpolitikar som stogga tiltaket.

Ei vandring gjennom Rakkestad byd likevel på positiv opplevingar. Sant nok ligg eit nybygg som rommar Bunnpris der og skjemmer ut byen med dei sterile betong­ elementa sine, og skjemmer samtidig ut med ei plassering på tvers av kvartalstrukturen på staden, men Rakkestad har intakt ein vakker arkitektur med bygningar som Triangelgården, Baker Dahl og ikkje minst bankbygningen, den gamle stasjonsbygningen – som dei andre stasjonsbygga reist av Balthazar Lange i 1882 – og den fagre Liensgården. I det eg steller meg opp for å fotografere, kjem ein traktor rullande og markerer reviret sitt i jordbrukskommunen.

Eg knipsar.

Eg vitja Rakkestad i 2011 i samband med ein serie eg hadde i Dag og Tid om norsk byutvikling. Serien kom ut i fjor i bokform og har tittelen Kjøpesenterlandet. Den gong var Pizza Viva Napoli det einaste restaurant­ tilbodet i sentrum. No har det skjedd ein liten urban eksplosjon av restaurantar, kafear og småbutikkar! Vi vandrar langs Solsiden Cafe og Isbar, Fru Blom Studio og Perrongen Cafe. Det er i samsvar med positive trendar innan byutvikling, som nyurbanismen. I tillegg finst her ulike museum, som Hjemmefrontmuseet, Kaaen Sag og Mølle, bygdetunet og Sandbekk Mølle. Her er det vel å merkje tale private initiativ.

Kommunen trur tydelegvis at vegen å gå er enno gjennom sanering av identitetskapande bygningar.

Den sistnemnde kafeen ligg sjølvsagt i stasjonsbygningen; Perrongen Cafe syrgjer for trivsel og folkemylder trass i at det berre fire avgangar frå Rakkestad stasjon i døgeret. Dermed formar Rakkestad stasjon ein direkte kontrast til Mysen stasjon, der det er togavgang kvar time, og to gonger i timen i rushtrafikken, men der forretningsbyggeriet skræmer folk bort frå vidare opphald i stasjonsområdet.

LUFT OG SIKTLINER På returreisa stoggar eg ved Askim. Der ventar lokale eldsjeler meg: Ulf Kolstad og historikar Tor Idland. Den sistnemnde gjev meg ein lang og grundig historisk innføring i soga til stasjonsbyen, frå etablering av ein chaussé til Sverige på midten av 1800-talet, gjennom opprettinga av Askim stasjon og den store veksten som kom i mellomkrigstida i tre store kraftstasjonar, til etterkrigstid med Gummivarefabrikken og til bydanning i moderne tid. Askim var fyrste stad i Noreg med arbeidsinnvandring – frå Jugoslavia frå slutten av 1960 talet.

Idland fortel òg om saneringstabbar utførte av historielause politikarar. I slutten av 1970-åra, i samband med utbygging av gamle E18, dagens riksveg 180, vart mange flotte villaer sanerte i kring stasjonsområdet.

Askims fyrste mursteinshus frå 1908 måtte òg bite i graset.

FORTIDSVERN

65

Slitu Mysen

Eidsberg

Rakkestad

CENTRUMSGÅRDEN FRÅ 1932 i Rakkestad.

Ein traktor viser kva dei lever av i ein av Noregs største jordbrukskommunar.

Ulf Kolstad gjev meg deretter ei omvising i sentrum. Om Askim ikkje har vide åkrar å vise til som Rakkestad og i areal er mindre, er sentrum mykje større, om lag som Ski. Det er ein by med mange pendlarar til hovudstaden. Vi fer framom historiske bygningar som ei rekkje med tre store trebygningar med tilhøyrande uthus i Skjoldenbyen, Garvergården oppførd i 1909, og som har vorte utvida i 1918 og 1926, og sjølvsagt stasjonsbygningen. Dette huset er liksom dei andre på indre line i Østfold ifrå 1882, men bygget har vorte utvida og ombygd fleire gonger.

Når det gjeld byutvikling har Askim kvalitetar som både Rakkestad, og særleg Mysen manglar. Den beste form for bevaring skjer gjennom bruk, og ved fylle fabrikklokala til

Gummivarefabrikken med kjøpesenter lever institusjonen vidare. Den gamle stasjons­ bygningen har ei meir sentral plassering i byen ved at det er utbygging på begge sidene av stasjonen. Jernbaneparken er eit minne om den stasjonshagen som «fru stasjonsmeister» i si tid stelte med. Han kan bli utvida til ein stor kvadratisk park i sentrum. Vonleg blir dette tiltaket gjennomført. Og eg er slett ikkje imot sanering av bygningar, så lenge det er styrt av meir langsiktige og miljøvenlege omsyn. Det er planar om å rive mindreverdige bygningar frå 70-talet, som den gamle Meieribygningen som i dag ligg med langside til jarnbanen. Dersom det blir noko av planane, skal tre bustadkompleks bli reiste på Meieritomta, dei får kortsidene mot jarnbanen, samtidig som jarnbaneparken blir

utvida. Her er det altså ikkje tale om rigid knefall for fortettingsidealet, men ein fin balanse, og der ein passar på halde på luft og siktliner ved viktige historiske bygningar.

På mi reise gjennom «de mest eiendommelige og bortkomne milene i hele Norges land» sit eg att med eit anna inntrykk enn Dag Solstad. Mysen, Rakkestad og Askim er stader som byd på vidt ulike opplevingar når det gjeld arkitektur og stadutvikling. Askim og delvis Rakkestad har mykje å lære oss når det gjeld bevaring – Mysen bør brukast som skrekkdøme for endringskåte politikarar.

Men berre eit steinkast unna stasjonsbygget finst eit hyggjeleg sentrum intakt. Eg seier som Dag Solstad: «Hvorfor ikke dra til Mysen og ta en brus på hotellet der».

RONNY SPAANS (F. 1976)

EG BESØKTE RAKKESTAD i 2011. Då var det daudt i gatene.

No har det dukka opp den eine kafeen etter den andre, som kafe og landhandel Fru Blom i Storgata 2

66

FORTIDSVERN

er journalist i Dag og Tid. Ved sida av litteratur har Spaans som journalist særleg hatt fokus på arkitektur og stadutvikling i Noreg. Han har ein doktorgrad frå Universitetet i Oslo på ei avhandling om litteratur og handel i den nederlandske gullalderen på 1600-talet, avhandlinga kjem ut i Nederland i år og har tittelen Dangerous Drugs. The Self-Presentation of the Merchant Poet Six van Chandelier.

Han har tidlegare gjeve ut ei diktsamling, Svalene i Lisboa (2008) og ei essaysamling om forfattarskapen til Olav H. Hauge, Tid å hausta inn (2008). Ronny Spaans er medlem av Fortidsminneforeningen.

#fortidsminneforeningen Er du en av de mange som deler bilder på Instagram? Ta bilder av et kulturminne og del med oss.

Det kan være domkirken i Trondheim, men det kan like gjerne være en detalj på nedlagt seter. Det er du som bestemmer hva et kulturminne er. Bildene her er fra vår Instagram-side og viser fra to workshops som Fortidsminneforeningen arrangerte i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB.

1 1. Bergen workshop: Det var full fart da Fortidsminne­foreningen arrangerte workshop for unge håndverkere i Bergen i april.

2. Bergen workshop: Tradisjonshåndverkere er glade i økser.

3. Bergen workshop: Grindbygg nr 2 er i ferd med å oppføres.

2

3

4. Lillehammer Workshop: Fortidsminneforeningen arrangert workshop for videregående elever i Lillehammer i april. Her reises stolpeverket av den harde kjernen.

5. Lillehammer Workshop: Sparebankstiftelsen DNB og Fortidsminneforeningen samarbeider om å formidle tradisjonshåndverk til unge mennesker. Her fra workshop i Lillehammer.

4

5

FORTIDSVERN

67

HUTH FORT VED FREDRIKSTAD

MED ÆREN I BEHOLD Huth fort ligger på Kjerringholmen, også kalt Hutholmen i Vesterelva, Glommas vestre løp, ved Fredrikstad. Anlegget er fra sent 1700-tall. I dag står anlegget som ruin, men har likevel noe av æren i behold ved at den har klart å bevare selve grunnformen og skyteåpningene. Beliggenheten på den ubebodde og forholdsvis nakne holmen bidrar også til at man aner anleggets opprinnelige formål – å beskytte Fredrikstad mot angrep fra sørvest.

Tekst: I nger-Marie Aicher Olsrud, arkeolog, seniorådgiver og leder for Riksantikvarens ruinprosjekt.

Styremedlem i Fortidsminneforeningen avdeling Østfold.

68

FORTIDSVERN

MEDLEM AV FORTIDSMINNE­ FORENINGEN og Fredrikstad-innbygger Thor Haugsten viser gjerne frem foreningens eneste eiendom i Østfold.

Selv på en solskinnsdag er adkomsten til Huth-holmen vanskelig, med glatte svaberg og villniss. Han og mange andre i foreningen gleder seg til å komme i gang med å sikre dette flotte monumentet, og gjøre det tilgjengelig for formidling.

PÅ HUTH-HOLMENS SØRSIDE ses Huth fort med den tilhørende batterimuren. På Kråkerøysiden, i øst, ser vi Fastings skanse.

Illustrasjon fra Krigsarkivet.

Foto: Ivar Moe

GENERAL HUTHS FORSLAG fra 1788.

BLOKKHUS MED GJENNOMGÅENDE takkonstruksjon.

Illustrasjon: Norske Minnesmerker, Fredrikstad.

Riksantikvaren 1934. Blokkhus illustrasjon Forsvarsbygg og Fredrikstad 2.

S

ammenlignet med det vi kjenner til av Fredrikstads øvrige festningsverk, så kan nok den lille festningen på Kjerringholmen virke beskjeden og ubetydelig. Men den er vår – faktisk Fortidsminne­ foreningens eneste eiendom i Østfold.

Og da er det vår plikt, og med tiden også sikkert en glede, å ta vare på den. Akkurat nå, i oppstartfasen av istandsettingen, er det kanskje flere bekymringer enn fornøyelser.

Men vi gleder oss til å komme i gang med å sikre dette flotte kulturminnet, og vi ser fram til å kunne presentere det i god stand for besøkende. Nå hadde det passet å skrive ‘i sin fordums glans’, men det kan vi faktisk ikke når det gjelder Huth. Fortet ble nemlig

Illustrasjon: Forsvarsbygg

aldri helt ferdig. Steinkonstruksjonen vi ser i dag er tilnærmet slik det så ut da byggearbeidene ble avsluttet i 1791, men den opprinnelige planen var å bygge en etasje til.

Denne manglende overdekningen er, sammen med vind og vær, manglende vedlikehold og tiden selv, årsaken til at tilstanden er slik den er i dag.

Et blokkhus består i hovedsak at to bygnings­deler – en underetasje og en over­ etasje. Underetasjen kan være bygget i stein, tre eller ‘støp’, mens overetasjen vanligvis er i tre. Denne er alltid noe større enn under­ etasjen slik at den danner et beskyttende tak samtidig som den gjør bygget mer fleksibelt i forsvarsøyemed. Det sier seg selv at en

murbygning som er planlagt overdekket ikke har den samme robuste murkronen som den ville hatt dersom den var ment å stå uten tak.

Byggingen av Huth fort ble påbegynt i 1788 og fullført – eller snarere avsluttet - i 1796. Da var nederste delen av det planlagte blokkhuset ferdig. Det ble tatt i bruk slik det sto, uten det planlagte overbygget, men med en noe enklere overdekning. Denne konstruksjonen var ment å være midlertidig, men økonomi og nye tider medførte at dette ble mer eller mindre permanent. Vi vet ikke hvordan det ville gått dersom man hadde bygget den planlagte overetasjen. Kanskje ville den også ‘forgått’ i den nye tid og dermed forårsaket langt større problemer enn de vi har i

FORTIDSVERN

69

dag? Dette kan vi bare gjette oss til, men helt sikkert er at murverket som har stått tilnærmet utildekket siden 1870-årene, ikke har det godt.

BEGYNNELSEN – ETABLERING OG BRUK Huth fort ligger strategisk plassert i Vester­ elva, og sammen med Fastings skanse på Kråkerøy skulle anlegget gi god beskyttelse av Fredrikstad fra vest. Som vi kan ane av navnet, var det General Heinrich Wilhelm von Huth som tok initiativet til etablering av en festning på Kjerring­holmen. Dette var i 1780-årene, og general Huth var da danskekongens utsendte kommanderende general i Norge. Tidlig på 1800-tallet kom det til en batterimur øst for festningen. Det var, både i byggeperioden og senere, også flere andre bygninger på holmen. Disse var stort sett bygget i tre og av disse finnes det i dag kun fundamentrester. Det var også anlagt en tømmerlense i sundet mot vest – vi aner en parallell til jetéen ved Oscarsborg.

Tidlig på 1800-tallet ble det anlagt et kanonbatteri på Kråkerøys vestside, rett overfor Huthholmen. Navnet har den fått etter kapteinløytnant Thomas Fasting, som på den tiden hadde kommandoen over Huth.

Forsvarsanlegget var i bruk til militære formål fra det var ferdig på slutten av 1700-tallet og fram mot 1814. Etter at fortet mistet sin militære betydning har det kun sporadisk vært i bruk, og vedlikeholdet ble naturligvis ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad.

Festningen er, som nevnt, ikke stor sammenlignet med andre nærliggende forsvars­ verk. Men dimensjonene på murverket er imponerende. De ytre målene er ca. 15 x 24 meter og høyden er mellom tre og ni meter. Høydeforskjellen har sammenheng med at festningen ligger i en skråning fra nord og ned mot sør. Murtykkelsen er ca. to meter, målt ved murfoten. Festningen har til sammen seks skyteåpninger eller kanonporter, hvorav tre peker mot sør, to mot øst og Fastings skanse, og én mot vest. Batterimuren som går mot øst er ca.

50 meter lang.

Fastings skanse var i sin tid 18 meter lang, murt i granitt. I likhet med batterimuren på Huth var den fylt med jord i bakkant.

HUTH FORT I DAG – TILSTAND OG VEDLIKEHOLD Både selve konstruksjonen, vind og vær samt noe usystematisk vedlikehold har medført at tilstanden på murverket i dag ikke er god. Men den er langt fra håpløs.

Selve murskallet står bra, men vi ser tydelige tegn på at de fuktige massene inne i murene presser på. Mest synlig er skadene i skyteåpningene, der teglsteinen viser urovekkende tegn på oppløsning.

Anlegget er opprinnelig murt i granitt og kalkmørtel. Granitten er solid nok, mens

70

FORTIDSVERN

TILSTANDEN PÅ MURVERKET er i dag ikke god, men langt fra håpløs. Anlegget er opprinnelig murt i granitt og kalkmørtel. Her ble det på 1900-tallet utført sementoperasjoner, en hard konservering som har gått ut over de opprinnelige mykere materialene.

Foto: Ivar Moe

kalkmørtelen lett går i oppløsning under fuktige forhold. Oppsprukken toppavdekning er nok hovedårsaken til denne tilstanden. Så kan man selvsagt også klandre 1900-tallets sementreparasjoner for noen av konsekvens­ ene av dette. Hard konservering av myke materialer medfører som regel slike problemer. Men samtidig må vi spørre oss om hva som ville skjedd dersom det ikke hadde blitt gjort noe siden 1814 – ville vi da hatt noe Huth fort å bevare?

Huth har vært i Fortidsminneforeningens eie siden 1937. Foreningen eier selve festingen med tilhørende batterimur, mens resten av holmen er i privat eie. Viktig i denne sammenhengen er også det å bevare.

Vi er i gang med tilstandsundersøkelser og med å legge planer for istandsetting. I dette ligger en stor utfordring i å skulle sikre og bevare en konstruksjon som opprinnelig er bygget for tak eller utstikk, men som nå skal bevares ‘som funnet’. Videre er det ønskelig å gjøre noe med vegetasjonen på holmen. Det gror villig og er vakkert, men kanskje litt lite ‘festningsaktig’. Det er ikke aktuelt å bygge den opprinnelig påtenkte overetasjen, og utfordringen er å finne løsninger som sikrer murverket samtidig som det ikke endrer festningens karakter som ufullført ruin. Det er jo slik den er kjent, helt siden 1814.

HER SER VI fortets nord-østre side, og hvor kort vei det er til moderne bebyggelse.

En naboaksjon i samarbeid med Fredrikstad kommune samlet inn penger for å lyssette fortet, uten at Fortidsminneforeningen som eier eller Riksantikvaren ble orientert. Det ble boret hull i det gamle fortets vegger for å feste lysarrangementet.

Foto: Ivar Moe

HUTH FORT VED Fredrikstad i Glommas vestre løp er Fortidsminneforeningens eiendom. Det er slik fortet oppleves når man kommer med båt fra sørvest.

Foto: Ivar Moe

Huth har vært i Fortidsminneforeningens eie siden 1937. Foreningen eier selve festingen med tilhørende batterimur, mens resten av holmen er i privat eie.

FORTIDSVERN

71

NYE MEDLEMMER

Velkommen TIL 123 NYE MEDLEMMER

Siden forrige utgave av Fortidsvern ble trykket, kan vi ønske 123 nye medlemmer velkomne. Interessen for å ta vare på vår stående bygningsarv er stor i hele landet. Medlemmene i våre lokale lag jobber med mange og forskjellige saker ofte rettet mot enkeltstående bygninger som er truet, men også hele gårdsanlegg. Stedsutvikling er viktig nå, og vil bli viktigere etter hvert som fortetting ser ut til å ramme mange gode og velfungerende boligområder. Foreningens 40 vakre eiendommer tar vi godt vare på, og jobber hele tiden for at vedlikeholdskostnadene skal bli en fast post på statsbudsjettet.

AUST-AGDER

HEDMARK

OSLO OG AKERSHUS

OPPLAND

VEST-AGDER

Espen Dalen Tor Andersen Ulltveit Moe Gjerstad kommune Espen Aasbø Berit Rickhard Johan Fredrick Høyer-Berntsen Frode Gimnes Oliversen

Siv og Anne-Helene Hagen-Fagerhaug Bjørn Ivar Olsberg

Hanna Margrete Lie Anne Stensvold Ragnhild Sprovin Tom Andre Sveen Linda Berg Hole Tuva Benum Olaf Steen Cecilie Broch Knudsen Ida Thue Synne Bang-Hansen Marianne Vangsøy Åse Vold Anne Holmen Caroline Olsson Nora Nerdrum Ronny Spaans Forsvarsbygg, Kulturminneseksjonen Eirik Iversen Gunn Farkvam Trine Buer Bane Nor v/Viten Paul Pedersen Idunn Myklebust Tove Storsveen Fride Johnsen Mariann Andersen Hege Bondal

Irene Agnete Hyllene Skrebergene Gudny Berge Håvard Døvre

Hege Aasen Victor Immanuel Backe

BUSKERUD Geir Tvedt Truls Oppen Dominic Griffiths Edmond Berisha Terje Grindheim

DEN TRØNDERSKE AVDELING Sylvi Torvund Martin Fuglaas Bjørn Lykke Lars Holstad Håkon Grimm Torstensen Rita Steinvik Ørjan Eide Ylva Cecilie Vestrheim Arnt Stavset Rolf Åge Brevik Kristin Staven Renate Brønstad Turid Saksvik Asbjørn Saksvik

HORDALAND Peter Helland Hansen Geir Madsen Mads Dragsund Yngve Mannsåker Hereide Alv Terje Fotland Eirik Brynjelsen Vigleik Mathisen Jørgen Horntvedt Hege Hafsaas Wanda Aarseth Siri Janne Llanos Liv Gunhild Qvale

MØRE OG ROMSDAL John Harry Kvalshaug Liv Krumsvik Eva Rønning Terje Holm Marit Rangøy Fladset Ragnhild Hesseberg Johan Vasstrand

NORDLAND Tone Kristin Rørtveit Jonas Bjørklund

FAMILIEDAG PÅ STEINVIKHOLM 19. AUGUST Den trønderske avdeling har nok en gang gleden av å invitere til Familiedag på Steinvikholm i Trondheimsfjorden.

Sett av søndag 19. august til en dag i erkebiskopens slott. Det blir ridderskole, skjoldverksted, sverdkamp, foredrag, konsert, ponniridning, arkeologisk sandkasse, håndverksmarked og mye mer. Kle deg gjerne i tidsriktig antrekk og kom og opplev en dag i senmiddelalderen!

72

FORTIDSVERN

DEN TRØNDERSKE AVDELING arrangerer hvert år et av Fortidsminneforeningens viktigste familieaktiviteter. Her kan barn få utfolde seg trygt i et middelaldermiljø.

VESTFOLD

Ingfrid Reme Jens Magne Hauge Anne Marit Rønning Asbjørn Eikerol Øystein Menes

Jorunn Larsen Hallstein Bast Kari Bjarnholt Kåre Seim Vigdis Augusta Yran Dale Ernst Gesoon Knut Nordhagen Vigdis E. Syvertsen Inger Lise Fevang Jensen Erik Bryn Tvedt Sigrid Paulsen Ingrid Bergithe Lund Sven Erik Lund Heidi Haraldsen Martin Haraldsen Astrid Standal Frednes

TELEMARK

ØSTFOLD

Asbjørn Sletholt Kittil Hørte Marit Rukke Ingvaldsen

Hjalte Rognså Mette Boger Ole Kristian Sørlie Elise Jarem Harald Thomassen Halvor H. Hartvig C. W. Adalsheim

ROGALAND Ted Johnny Taraldsen HøieUeland Arnfinn Bleka Knut Østerhus Solveig Holen Astrid Foldøy Jarle Ravnås

SOGN OG FJORDANE

TROMS Turid Bye Sindre Nyeng

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkanger Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Hans Johnsson E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: dyvekeb@hotmail.com Sandefjord

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 35 52 32 55 E-post: else.skau@gmail.com

Leder: Peter Widmer Telefon: 905 09 955 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn

ROGALAND Leder: Grete Holmboe Telefon: 480 01 359 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Gøril Eline Nordtvedt Telefon: 55 90 21 54 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

SOGN OG FJORDANE Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen

TROMS Kontaktperson: Rolf Thorsen E-post: troms@fortidsminneforeningen.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no Nye lag under opprettelse som lokallag i Fortidsminneforeningen: Svalbard, Nevlunghavn Vel bevart (Vestfold), Trysil og Engerdal (Hedmark), Flekkefjord og omegn (Vest-Agder, gjenoppretting)

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

73

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Så å si hver eneste bygd har en kirke, og kirken er nesten alltid det mest interessante byggverket i sitt nærmiljø.

Vi kan frede bygg, men det er vanskelig å frede en funksjon eller aktivitet. Mangt et kirkebygg her til lands vil få ny bruk i fremtiden.

KIRKER TIL OVERS

H

vilke kirker fortjener en plass på listen over Norges fem fineste?

Tingvoll kirke på Nordmøre. SørFron kirke i Gudbrandsdalen. Kongsberg kirke, Stavanger domkirke. Urnes, selvsagt – eller Borgund? Hva med ti på topp? Hva med de 100 fineste?

Jeg har en velbrukt bok i hyllen som heter England’s Thousand Best Churches og mener at det fineste med filmen Fire bryllup og en gravferd er de fem veldig forskjellige kirkerommene vi får glimt av. Såpass nerd er jeg, altså.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011 postet NRK en bildeserie med ett foto fra nesten hver av begravelsene. Grusomt, men også fint. Alle kistene så like, men kirkerommene (for det var stort sett kirker) så forskjellige.

74

FORTIDSVERN

Det var middelalderkirker og etterkrigskirker, fargerike eller hvitkalkede, minimalisme og overdådighet. Et slags tverrsnitt av Norge, på sin måte, og fint å meditere over i en tung tid.

GRENSER FOR GJENBRUK? For oss som er interessert i arkitektur er landets kirker en skattkiste med en enorm variasjon i materiale, utforming, alder og beliggenhet. Så å si hver eneste bygd har en kirke, og kirken er nesten alltid det mest interessante byggverket i sitt nærmiljø.

I disse dager vet vi at kirkebyggene er under press. I Oslo har kirkelig fellesråd offentliggjort en liste over åtte overflødige kirkebygg som man foreslår at man på et eller annet vis lar andre overta ansvaret for. Både utleie og salg skal være aktuelt.

Overflødige kirkebygg er et utbredt fenomen i Vest-Europa. Det finnes mange eksempler på mer eller mindre kreativ gjenbruk av kirkebygg; de er blitt bolig, butikk, restaurant, kontorfellesskap. Det er ofte bygg fra 1800-tallet som transformeres på denne måten. De ble bygget i en tid da store religiøse vekkelser og befolkningsvekst skapte behov for mange nye kirker.

De har kanskje sånn middels antikvarisk verdi, men er likevel forseggjorte bygg med vakre detaljer.

Et av de pussigste eksemplene jeg har sett er en kirke i England (Claybury i London) som har blitt en eksklusiv helseklubb, med svømmebasseng i skipet og boblebad og dampsauna i koret. Jeg må innrømme at øyenbrynene hevet seg noen centimeter da

CLAYBURY CHURCH I LONDON fikk for rundt tjue år siden nytt liv som spa og treningssenter. Blasfemi for noen, vellykket transformasjon og «vern gjennom (ny) bruk» for andre.

Innfelt: Claybury ca. 1893, bygget som kirke for mentalsykehuset Claybury Hospital.

Foto: Welcome Images/Wikimedia Commons.

jeg først så det. Det føltes lett blasfemisk, og ledet tankene til Sovjetunionen, der staten tvangsmessig bygget om kirker til svømmehaller for å sekularisere befolkningen.

På den annen side kan man sammenligne med den fantastiske romerske kirken Santa Pudenziana, der deler av et gammelt romersk badeanlegg er integrert i strukturen. Man skal være rimelig puritansk for å synes at det er blasfemisk.

EN NØDVENDIG UTVIKLING Sannheten er at vi kan frede bygg, men det er vanskelig å frede en funksjon eller aktivitet.

I hjembyen min la en tradisjonsrik kafé ned for en 10-15 år siden. Folk var bedrøvet og opprørte, og en politiker tok til orde for å frede kafédriften. Det ble det heldigvis ikke noe av. Nå er det klesbutikk der, og folk drikker øl og kaffe andre steder, i bygninger der det opprinnelig var mekanisk verksted, telegrafstasjon eller bispebolig.

Jakob kirke i Oslo ble overflødig allerede på 1980-tallet, og daværende biskop ønsket

å sanere den. Det gikk til og med rykter om bevisst vanskjøtsel av bygget for å fremskynde riving. Heldigvis grep antikvariske myndigheter inn og fredet Jakob. I dag fungerer den tidligere kirken som kulturhus eller «kulturkirke» og driftes av Kirkelig kultur­ verksted. Denne bruken er ikke så veldig annerledes enn et tradisjonelt kirkebygg, selv om det ikke foregår kirkelige handlinger der.

Jeg tror vi i Norge vil måtte vende oss til langt mer radikal gjenbruk av kirker. Mye er usikkert i dagens kirkelandskap, men noe kan vi gjette oss til. De offentlige tilskuddene vil nok minke. Mange kirker vil bli tunge og dyre å drive og vedlikeholde. Og vi kan ikke regne med at Riksantikvaren uten videre griper inn og freder sognekirker fra 1880-­tallet, enten de ligger i Oslo eller i Ofoten.

ENDRET BRUK FORTELLER OGSÅ HISTORIER En av kirkene på Oslos «dødsliste» er Lilleborg, en ganske enkel mursteinkirke fra 1966. Der har jeg vært i begravelsen til en tre

år gammel jente. Jeg må innrømme at det er litt voldsomt å tenke på at den kirken kanskje kan bli noe helt annet – bydelskafé, hybelhus, helsestudio? Og Lilleborg er ikke unik; alle kirker bærer på slike sterke fortellinger, har vært bolig for stor glede og dyp sorg. De er jo skapt nettopp for å romme de aller sterkeste følelser og symbolhandlinger. Jeg sier til meg selv at jeg må stole på at de er sterke nok til å tåle også slike transformasjoner. En barnehage eller ungdomsklubb i Lilleborg kirke kan bli riktig fint.

Det jeg frykter, er at noen vil rive de overflødige kirkene. Det sier jeg ikke bare som kulturminneverner, kunsthistoriker og kirkenerd. Som klosterruiner, gravhauger og steinsetninger er også transformerte kirkebygg sterke påminnelser om at de som levde her før oss tenkte annerledes og trodde på andre måter enn vi gjør i dag. Slike påminnelser kan vi trenge flere av.

FORTIDSVERN

75

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene.

Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse!

Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt fram, gjøre det som er nødvendig, men heller ikke mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som vil bevare dem best mulig og lengst mulig, til glede for seg selv og alle andre. ■

God maling har tre viktige funksjoner

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer A. Gi olje-inntrenging i underlaget for å beskytte mot råte bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller og Heftene oppsprekking. via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no

B. Være offerskikt for nedbryting av UV-stråler og værslitasje.

Gode råd yttervegger Åsskard Kirke: Hovedfarge Hvit,om staffasje Gammelrosa.

C. Forskjønne og framheve bygninger med gode farger som er tilpasset omgivelsene.

Granåsen Gård 2014. Tilbakeført til originale rokokkofarger fra da gården ble ferdigstilt i 1770.

Hovedfarge NCS 2005-R20B, staffasje NCS 5020-Y30R. Gode råd om gamle vinduer

Hov kirke, Sunndal.

Gode råd om mur og puss

Gode råd om gammelt listverk

Gode råd om farger og stil

Gode råd om tak på eldre hus

Gode råd om tapeter i Norge

Ygre stasjon restaurert 2016.

Hovedfarge NCS 2030-Y10R, dørene i Furugrønn og omramming NCS 8006-Y63R.

Linomal

Spesialblandede farger.

Linoljemaling fåes i 16 standardfarger.

I tillegg blander vi alle farger etter eget ønske.

Gode råd om gamle hager Gode råd om gardiner

Linomal

®

® Linoljemaling fra Møretyri kan også brukes på tak av stein, stål og aluminium.

Møretyri AS, Glåmsmyrveien 163, 6683 Vågland • 71 55 60 99 • post@moretyri.no • www.moretyri.no