Publikumsfunskjonene ligger sentralt rundt vestibylen

Plasseringen delvis under bakken er både ekstrovert og introvert

Utstillingen er skjermet i bakkant, publikumsarealene åpner mot utsikten og et grønt tak aktiviserer landskapet

lav høyde i landskapet

utstilling vestibyle svalgang

Et svakt skrånende tak gir god romhøyde til utstilling og lav høydevirkning mot omgivelsene

Solide bestandige materialer og en tredimensjonal fasade skjermer og skaper overgang mellom ute og inne

Arkitektonisk utrykk/materialitet Det arkitektoniske utrykket er inspirert av Urnes stavkirke, men fortolket og med sitt eget preg og karakter. Stavkirkens arkitektur er markant og unik, og det fremstår ikke som noen faglig god løsning å tolke dens arkitektur for direkte. Verdensarvsenteret har sin egen funksjon og skal bygges i sin tid. Like fullt er det enkelte trekk ved stavkirken som har inspirert utformingen. Stavkirken er mørk og skaper en egen mystisk verden som står i kontrast til åpenheten og lyset utenfor. Senteret er delvis under bakken, og en viss tyngde og omfavnelse i arkitekturen er hensiktsmessig. Bygningen skal både verne om utstillingene med sin verdifulle objekter og være inviterende og åpen mot omgivelsene. Hovedmotivet er det horisontale taket som bæres av store trekledte søyler. Disse henspiller på stavkirkens master, og vertikaliteten er ytterligere understreket ved at kledningen som omfavner søylene har et sikksakk mønster som gir et lys og skyggespill gjennom dagen. Utvendig kledning på søyler og fasader foreslås mørke og i brent tre. Dette er en hovedsakelig en Japansk teknikk, men det passer fint inn i det store historiske bildet hvor internasjonal påvirkning har kommet helt til Ornes opp igjennom tidene. Eksempelvis ved den mulig persisk inspirerte urnesløven, franske lysestakene og mulig innslag av keltiske mønstre i nordportalen. Søylene, støttemurene og forkanten på takflaten er slakt vinklet mot åssiden hvilket forsterker opplevelsen av at søylene ”holder igjen” vekten av taket og bakken i bakkant. Støttemurene består av store lokale stein inspirert av steinmurer og rydderøyser i nærområdet, og forankrer bygningen til bakken. Skifer, fortrinnsvis av tilsvarende eller lignende stein som murene, belegger uteområdene og fortsetter inn i publikumsarealene. Interiøret er primært kledt i brede bord inspirert av plankene i stavkonstruksjoner. Innvendig danner østveggen i vestibylen overgangen mellom de lyse arealene og de mørke, mellom det som er utenfor bakken og det som skjuler seg inni. Denne veggen er derfor kledt med stein. Et overlys understreker overgangen og bringer indirekte dagslys til vestibylen. Deler av kaféen, salgsareal, butikk og resepsjon er inntrukket i nisjer i østveggen, og får en mer avpasset høyde og en kontrast til vestibylens hovedrom. Vestibylen har en artikulert trehimling som skjuler tekniske installasjoner. Integrert belysning er inntrukket for å dempe fjernvirkningen fra sjøen. Vindusprofiler og rekkverk er i sort metall. Detaljer og skilt foreslåes i bronse eller med en bronselignende varm farge. Dette står godt til treverk, stein og øvrige materialer.

Eksteriørperspektiv av hovedinngangen, med gårdsplass, uteservering og Unesco skulptur

Under bakken / over bakken Åpenhet i publikumsarealene Vestibylens kontakt med omgivelsene