Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter Gratis
Yun Einar Andersen
Min opprinnelige formløshet min opprinnelige formløshet skynder meg forover, nei dytter meg i bakken sparker meg i gørra klatrer oppover sangene og slynger seg nedover lyktestolpene jakter ingen bestemt et åpent vindu frir til fantasien min river meg i filler og trollbinder fillene så de danser jeg gaper jeg raper se, virkelighetens kategorier i ekstatisk samkvem
Eva Rosa hun kommer fort hun borer seg gjennom veggene hun berger seg på fingerfølelsen hun rund trutmunn hun på hus hun klatrer hulen husker henne hun kunne kaste seg rundt deg som konfetti dansekongressen fra alle verdenshjørner med pepper i blodet totempæler i øynene en malingbøtte på hodet hun har hånden sin på avtrekkeren og rumpa i snøen dypper føttene i tangen en eplehage hvor enn hun går
alltid broer over under hav av spytt som nür hun kan føle steinenes humring treverkets hvisking pistolskuddene i det du sier hun stigende hjerte svingende stemme hun kyss i panna sovende stjerne holder rundt livets tre banker panna mot buret den knugende hünd den berøvende nisseskvadron er overalt grütkvalt hikstende hoppende sofagris flaksende etter hjertet sitt rullende knullende trillende lattermilde jente av diamant
Snømannen Ble du som meg skapt av andre Latter og moro på et mykt underlag førte til klumper som klumpet seg sammen Og menneskene ville lage en til av seg selv Vi ble formet av andres inntrengende hender Velmenende og insisterende klapp og klassing litt mer sånn og bort med dette og her har du en potet du kan bruke som hjerne Når så natten kommer og de går hjem og du blir i igjen i den ensomme kulda hardner du bare til og fortrekker ikke en mine Men når noen du ikke kjenner finner deg neste morgen og kommer bort og drar av seg vottene og tar deg dels i panna dels i øyet som er skikken blant unge barn så blir du varm, og for en rar følelse det kan være! Du blir myk og svak og du begynner å renne og du klarer ikke lenger å holde på maska kanskje du mister nesa di eller øynene dine triller ut foran barnet og så vil hun ikke være med deg mer for ingen liker en plaskende pudding og så blir det kaldere enn noensinne og du fryser fast i din forkvaklede forfatning Så står du der til evig tid, alene, uten nese, kanskje noen til og med sparker i deg Helt til en dag solen kommer og tar alle sine barn tilbake.
Paal Maage Elstad
Notater; lys og skygger Lyset skriver hvitt på sort (å skjerme seg mot lyset med sorte bokstaver) det elektriske lyset, strukket ut mot alle verdens mørke flater (den misunnelige menneskekroppen) en gutt som engang elsket alt elektrisk lys trekker hånden ut av lampen glødetråden etterlater noe som et lite svidd bitt i ene fingeren
du: la fyrstikkene ligge utente - en mørk natt, er bare en annen type natt. La trærne vokse i fred La meg krympe ved siden av deg uten at du ser det Jeg ble avbildet allerede for lenge siden Jeg lå utstrakt på basketballbanen (den som var skøytebane om vinteren) gatelysene rundt strøk meg ned i asfalten blandet seg med alkoholen og startet eksponeringsprosessen Jeg begynte å male allerede for lenge siden Plugget stikkontakten i veggen (En lampe kan være en pensel) (Jeg tror jeg eide den lampen) lampen som summer, en maskin som summer som en maskin Som stillheten i en telefon etter et rop om hjelp
en maskin som kun er pensel en maskin som kun er hånd (den overlegne bankende menneskekroppen) Trærne vokser frem overalt Blir sett og kaster skygger trær, i teaterparken og oppe ved Johanneskirken Det treet skylder meg en tjeneste jeg stoppet opp og beundret det en kveld En lyktestolpe i nærheten slår ut med lyset jeg går trappene ned fra kirken med hånden skjermende om pungen Sitter på biblioteket og forsøker å lese om seksualitet i poesi
Men blir distrahert av begjæret etter å stirre på fremmede hus Jeg ser deg gjennom et vindu med tynne treruter Jeg gir deg en sortmalt lyspære i bursdagspresang Skyggen din ligger på veggen og spriker med bena Jeg fantaserer om å holde pusten og plante trær
Sofia Marie Hamnes 700 Himmelen forvirrer meg den ligger åpen foran øya mine men forsvinner snurrer mellom bygningene når jeg prøver å fange den med blikket, hilse så å si.
23 kan vi sitte under et plommetre spise nedfallsfrukt og leve på luft og kjærlighet? det er det vi skal, er det ikke? spør du med promille i øynene og gresset kiler meg under haken så jeg skjønner at det kunne aldri bli oss to.
5020 Enda et brev livet er ikke mer kronologisk enn det du husker det som.
Fredrik Hagen I Gatene har navn som; Kirkegaten, Øvregaten, Vaskerelven, og folkene går hele tiden hjemover, det er alltid folk som går og folkene går hele tiden på jobb. De skriver bøker, de bygger hus, de river hus, de prater om å være ensomme, de prater om gatene
Gatene har navn som; Nøstegaten og Vestre Torggate og noen av husene har vinduer som renner nedover husveggen og noen har små hermetikkbokser fulle av sneiper stående ved inngangsdøren
Bygningene er hvite eller hvite i dette lyset, og de er fulle av mennesker; familier, mødre, katter, gutter, jenter, og jentene har navn som: Maria, Marianne, Elisabeth eller Sara og de ligger i hver sin seng og leser forskjellige bøker i lyset fra forskjellige lamper.
II Legg boken tilbake i hyllen, brett klærne forsiktig sammen, legg skjortene og buksene hver for seg, heng opp bildene av dine venner godt synlig over sengen, vask både klær og sengetøy som din mor ville gjort det, støvsug og legg støvsugeren tilbake under skrivepulten, vask vinduene og la dem stå åpne.
III Du vet det finnes steder under disse hvite husene der du kan sitte å lese, sitte å skrive, og du vet det finnes ord i språket mitt du aldri kunne brukt selv, du vet at solen går ned i helt andre farger på andre planeter, og du vet at de fleste husene her i Sandviken har brent en gang og at de fleste folka her har brent en gang og du vet at kuken min dunker i takt med hjertet mitt.
IV Ansiktet ditt har forandret seg så mye siden du begynte og jeg har sett deg klippe håret til din søster og jeg har sett deg røyke.
V Jeg legger askebegeret til sides og sier: nå er jeg her.
VI Jeg tenker på steder jeg har sagt farvel til deg: utenfor leiligheten din, ved jernbanen, ved busstoppet over broen, utenfor leiligheten min, i åpne gater, utenfor utesteder og noen ganger rasende med hendene løftet ut i luften og noen ganger med fingrene flettet inn i håret ditt.
VII Om du gråter sittende på sengen vil noen av tårene renne av hendene dine og ned på dongeribuksen din.
VIII Bergen vil med tiden renne ut i havet og forsvinne.
IX Og om noen skal skyte meg vil jeg at de skal treffe på et av disse stedene: i skulderen, i venstre fot, i hjertet eller bare akkurat noen millimeter ved siden av hjertet.
Jon Ivar Kolbotn
SIGNALFARGER Havnen fylles opp med hjelmer. Malmen skal lesses. Havnen fylles opp med arbeidsklÌr. Malmen skal opp i vogner. Havnen fylles opp med øreklokker. Malmen brüker. Havnen fylles opp med refleksvester. Malmen er kaotisk. Havnen fylles opp med trucker. Malmen skal frem. Malm! Malm! Malm! Her er det kun maskiner. Maskiner med og uten puls. Grimme signalfarger og blinkende lys.
Produksjon, produksjon, produksjon!
Med en kullsvart spade skal jeg spa malmen inn i henne,
Spa malmen inn i henne.
Produksjon baby, produksjon!
Jørn Måkestad Forestillinger Han tenker ofte på henne De søte øynene Det barnslige smilet Alltid når han tenker kommer han på at hun kanskje tenker på ham Han blir redd Frykten for å skuffe henne overskygger lykken han har funnet Etterhvert er han ikke lenger i sine egne tanker Han bytter seg selv ut med noen som kan gjøre henne glad alltid være god nok Han tror det er best sånn Forteller seg selv at det er best sånn
Lurer på hvordan de gjorde det slutt Var det ham eller henne? Han husker at hun ikke gråt for han likte det aldri når hun var lei seg Hun fullfører studiene gifter seg og får barn Hun er lykkelig, mens han blir gammel Han blir syk etter å ha mislykkes Han kan ikke lenger leve, men visste at han hadde gjort riktig? Tankene forsvinner igjen, han vet. Han må ikke tro på dem, bestemmer seg for å skrive dem ned Han håper at ordene kan fange frykten Så han kan gjemme bort diktet Aldri være redd mer
Utopia Behovspyramiden er fylt opp og himmelen er blitt vårt neste mål. Etter jeg-et kommer noe enda mindre og mer betydningsløst. Hvis vi en gang hadde sjel, er den tømt for sjelefred. Det finnes ikke lengre noen tilfredsstillelse, bare lyst og grådighet. Selv disse altruister som vi så opp til er blitt hyener som klorer til se hver eneste lille bit av verden de sier er sin egen. Aldri mer vil fremskrittet finne en plass i vårt samfunn av vandrende lik, hvor hvermann er sin egen gud og de få som vet om sykdommen omfavner den.
Adrian Roberts
Kommunen Grå sement; bygg! sa slipset planlegging i kulda Et hint av frodighet, omringet av grunnmur hermetisert systematikk, feiret av kråkesang noe for gubber og krek
Tilbake En mosebefengt stubbe, uten stolthet skogen bruser, i en tidløs, melodiløs sang om intet snøen faller, som vektløse feer på fylla tystheten dominerer; skru opp stillheten, sier primusen, med maten full av drit
Fjellet Majestet og trone én omtrentligheter har her ingen adgang fra dypets fuktige mørke, tårer finner ingen kilde til himmelhvelvets ruv trygg og evig
Vedhogst En hederlig affære, som ikke smerter ut av stein og støv har vi grodd hvem vil tilbake? Hugg, nå
Jonas S. Rudjord Kollasj 1. bilde Jeg ser et tegn Jeg ser en maske Vi står her, mellom forhåpninger, beskyldninger og bortforklarelser Noen kaller meg en perspektivist, så hvem er du til å fortelle meg hvem du er? 2. bilde Etter regnet
en spire
Etter reisen
et liv
Etter løgnen
en kunstpause
Dirigenten begår selvmord etter musikken 3. bilde fuck forbrytelsen fuck loven fuck straffen
fuck nåden fuck nøden fuck apatien fuck viljen fuck kjedsomheten fuck drømmene fuck deg fuck den slappe ereksjonen som er din selvtillit fuck meg 4. bilde Det var første gangen hun lå med en jente. Hun klarte ikke sove etter, visste ikke hvordan, visste ikke om hun hadde likt det eller elsket det eller ikke. Visste ikke om det var det mørkeblonde håret, fregnene, de lette åndedragene, eller bare det at det lille underet lå ved siden av henne som gjorde at hun ikke fikk sove. Men så klarte hun ikke å gjøre seg opp med en mening om hun ville sove heller. Kanskje det var derfor. Det gikk tre timer før hun reiste seg fra sengen, kledde på seg og gikk på badet. Skulle hun legge igjen nummeret sitt? Tanken surret og knuget og klarte ikke bestemme seg. Fortsatt ikke edru. Hun fant frem leppestiften fra vesken, skrev en seksordsnovelle på speilet og gikk.
Samvittighetens fluer Noen ganger skal det ikke mere til enn en rytme til å binde mennesker En tråd, eller håndjern, i form av øyeblunk og dans og puls og stønn og dunk dunk dunk dunk og alt det andre Vi liker å tro at vi forlenger det gitte intervallet mellom fødsel og bortgang, ved å skape nye intervaller: Meg og deg Meg og de Meg og Gud Meg og kunsten Meg og arbeidet Meg og alt Meg og alt det andre mest av alt: Meg og meg meg
meg meg
Så kommer en beatpoet og sier «så skriv et føkkings beatpoetdikt, da!» Jeg spør om hva som er forskjellen mellom beatpoesi og et føkkings beatpoetdikt Beatpoeten svarer med en knyttneve av fløyel, før dansegulvet kaller oss tilbake og vi kan ikke lenger huske hvem av oss som er beatpoet Dette hender noen ganger, og repetisjonen gir oss en Idé om Evigheten Mellom denne Idéen ligger i går og i morgen og disse er i tiden De har tilfelles at i begge skal man våkne og man har våknet til vissheten om at nok en dag har kommet og nok en dag har gått Det smerter og Idéen om Evigheten gir et løfte om en kortvarig flukt og en synsvinkel som gir morgenrødens innsikt en fremmedspråklig tone Vi er stykker av kjøtt som ligger og steker i sola Er det meg, deg eller alt? Vi gjøres oppmerksom på lukten av råtne jordbær Er det meg, deg eller alt? Uansett lokkes fluene
R. G.
Oksehunger På ein måte så speler du russisk rulett med deg sjølv Men det er ikkje skotet, hjartestoppet som er det du fryktar mest. Det finst berre ein kur mot denne typen rus. Andres mørke tankar, kunne vore dine lyse For du veit betre trur du.
#613 Rommet er tomt. Jeg hadde reist her i fra om jeg kunne. Og jeg er ikke interessert i din medlidenhet, om det er det du trur. Og når du går, lukk døra etter deg. Tida står stille her. Jeg skal brenne ned dette rommet. Ok. Jeg skal ikke sløse bort tiden din lengre. Du kan bare la meg være. For du veit, jeg vil egentlig ikke bli noe bedre.
Unnveig Aas
jeg tok meg selv i å tenke over (la meg beskrive situasjonen; på terrassen hans en sommer, og sola varm mot huden, men allikevel ba han meg hente et ullteppe og en genser til han og han tok genseren på og han la ullteppet over seg) hva jeg skal gjøre med klærne hans om han ikke er her i morgen.
*
en kveld hører jeg sirener fra brannstasjonen forsvinne inn i byen, og forstår at det ikke bare er jeg som finnes.
*
konstruksjonen kan hele tida svikte, på samme måte som kroppen. vi er svake fordi vi henger sammen.
*
og vi elska og elska og elska og elska og elska og elska og hele tida skulle jeg ønske jeg var vakker.
*
bussene går ikke lengre dit de skal, de stopper på halvveien, sjåføren sier; nå går vi ikke lenger, neivel, så går det kanskje ikke lenger.
*
dagene, over i hverandre, jeg våkner i samme tilstand som jeg sovna i, en slags nedstemthet.
*
og stadig minner jeg meg selv på det jeg ikke vil minnes på som; hei, og heisen, og hei, hvor går jeg? du må ta heisen, og hendene hans som jeg ikke turte å holde fordi jeg trodde de kom til å gå oppløsning tenk om de gjorde det, tenk om han hadde gått i oppløsning, i hendene mine, og hvorfor skammer vi oss ikke mer over hendene når vi griper etter ting, eller onanerer, eller bare lar dem henge slapt ned og minne oss på at vi egentlig er maktesløse ovenfor vår egen kropp.
*
nok en vinter. jeg vil ikke tenke p책 hendene dine.
Fremside: Ola Olsen Lysgaard Trykket med støtte fra Trafo
www.facebook.com/forsvinningspunkt