Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter
Paal Maage Elstad
Regnet under en gatelykt osv. vannet, regnet - det renner ned en rute, det renner ned huden hennes, det renner ned en dør i enkelt tre. Kort sagt- et mønster som møter et annet. Mønsteret i treet. Den menneskeskapte tredøren, og naturen som maler den med vann. Treet blir mørkere. Dråpen og treet under dråpen: en fantastisk kollasj, ikke avgrensende, men åpen, gapende. Verden som lokker på sinnet: kom inn og se deg rundt.
Jeg trykker hånden mot naturen. Naturen trykker hånden mot meg. Jeg kan kjenne fingrene kjæle med hjertet. De klyper kjælende, ertende. Holder hjertet i gang.
I bladene på et tre i natta, opplyst av en gatelykt. Jeg ser et kart over utallige assosiasjoner, opplyst av konturene, fargene. Kom inn og se deg rundt.
Den linjen som går gjennom midten av bladet der, la oss kaste lys over den. Denne huden, la oss male den våt. Jeg vil ikke bare være menneske. Jeg søker en rettferdiggjørelse av denne fremmedgjortheten; hender mot kjøtt, mot bark, de trenger aldri helt inn.
Løgnen er menneskeskapt. Det er det eneste jeg er sikker på.
Regnet er ærlig. Kjolen er ærlig. Treet er ærlig. Den elektriske lyspæren er ærlig.
Notater; navn Det jeg ser er navnet på alt det jeg ikke er. Og noen av de tingene jeg er.
Du kaller ikke meg noe. Sier ikke engang «du». Sier ikke engang «vi». Hvert argument -, hver hånd blir strukket ut som om vi var en naturlig del av verden, kroppens muskler som en forlengelse av noe gammelt.
Det er et nederlag. Å være alene. Å ta frem navnene. Å skrive om dem. Når jeg sitter stille er jeg ingenting.
Du går titt og ofte ut av rommet jeg er i. Du vil ikke bare være naturlig. Du vil også være alene. Det er dette jeg prøver å lære av deg jeg sitter stille og skriver.
Jeg er et gammelt navn, som prøver å nedtegne hva det drømmer om: å være i bevegelse, å skrive om navnene som ikke finnes.
Gode og onde navn. Vi velger stadig galt, og blir dårlige personer.
Jeg nullstilles, og du nullstilles, og naturen nullstilles.
Jeg legger navnet av meg, og ser på det. Det ser ut som «verden».
Tar navnet tilbake.
Jeg heter. Jeg er ingenting. Jeg er lykkelig. Jeg strever med å forsvinne
Fredrik Hagen
Om hukommelse (klærne du har lagt igjen her) Jeg samler dem sammen og legger alle vekk i en pose. Sitter på sengen, jeg sitter på sengen og leser, sitter på sengen og tenker på min mor, jeg sitter på sengen. Jeg henter et glass med vann som jeg ikke drikker, jeg tar frem klærne dine, jeg bretter dem sammen, jeg
jeg husker bøkene jeg leste på sengen din og jeg husker hvordan du beveget deg når du sov og det var alltid en av oss som ville vekk
I Tingene som opptok deg:
Hvordan en kropp burde ligge i en seng. Hvor lang avstand det burde være mellom kroppen din og kroppen min. Hvorvidt leiligheten din ville råtnet først fra utsiden eller fra innsiden. Du sa du ble overrasket over mennesker som ikke orket å tenke på døden. Du ble overrasket over mennesker som ikke pratet med hverandre på kunstutstillinger. Du ville skrive en roman om mennesker som du bare hadde kjent gjennom internett. Du ville skrive en diktsamling om å være våken om natten og ensom om dagen. Du ville elske med meg foran våre felles venner.
II Når du blar rastløst i en avis. Når du ikke leser en bok helt ut. Når du drikker varme drikker det damper av. Når du lar håret ligge løst og ubørstet. Når du snakker om byer du skal reise til. Når du sover på tog. Når du skriver navn i håndflaten din. Når du prøver å huske adresser. Når du skriver et komma, men du mener et punktum. Når røyklukten av meg ikke plager deg. Når røyklukten av meg plager deg. Når du sier livet er enklere alene. Når du sier dette er det eneste du noen gang har drømt om.
III Jeg har lest et sted at om hjertet dunket sjeldnere, kunne vi levd opp til tre ganger s책 lenge.
Jonas Rudjord
Lengsel Lengsel er distansen mellom en selv og det som fullender kosmos
Å lengte er å tvinge sine forhåpninger over dette kosmos, slik man tvinger en trang, stikkende, gammel ullgenser over naken overkropp
Si det med en klisjé: Å lengte er å kaste lasso inn i livets tornekratt (sic!), og håpe den fanger ens eget hjerte
Jeg lengter etter tiden som ikke er tidsriktig og ikke er tid Etter ü løsne fra himmelvelvingen andre limte meg opp til (jeg er lei deres form for tilbedelse)
Jeg lengter etter et rom hvor ingen kjenner meg og som lar meg vĂŚre Etter en kvinne som ikke kjenner meg og som lar meg vĂŚre med henne
En muse brenner! Jeg ser deg overalt og i ingen Du stiger mot meg som nøkken i tjernet blunker lurt og før du dykker Jeg ser deg ingensteds og i alle Og du tvinger nü som Sisyfos' rullesten som Nidhogg om Urdstammen
Det blir lysere Det blir lysere. De sier det blir lysere. Jeg sier det blir lysere. Jeg ser det blir lysere. Jeg vet det blir lysere Men jeg kan ikke kjenne det. Hva er ikke dagslyset annet enn en sigarettglo? Et lite streif av rus i mørket, kortvarig - trekker deg opp, og dreper deg samtidig og den slukker og du tenner en ny og slik går dagene og dagene går og det blir lysere og jeg kan ikke kjenne det. Også er det kanskje noen der - noen som lyser. Lyser på deg. Du tror det kan ha seg slik og du tror du kjenner det. Men hvem er du nå plutselig? Er det noe glemt, kanskje som har ligget i dvale i din formørkelse, som omsider kommer frem, eller er det et helt nytt menneske som ønskes frem og stiger opp mot lyset og som kan kjenne at det blir lysere? Men så: kanskje noen trekker seg tilbake fordi hun ikke visste hun var en engel, også står du der selv og tenner en ny sigarett, foran et speil, og ser meg i øynene. Sigaretten er nå i min hånd og jeg kan såvidt kjenne det. Finner frem et blankt ark og ser det er svart og jeg vet det er svart Samme hvilken farge det har er det svart Prøver å lyse det opp med noen ord Slik skaper jeg min stjernehimmel -
R. G.
Tenk på eit nummer Velg deg eit nummer Og vær happy då, kjære For det er det beste Som kan bli Heilt alvorleg Trekk deg ein kølapp For det blir ikkje betre enn dette Baby Og du står det Med hold-inen langt opp på magen Kva er det du prøver å bevisa? Heilt alvorleg Trekk deg ein kølapp Velg deg eit nummer Vær happy, baby Heilt alvorleg, kjære Det blir ikkje betre enn dette
Valentinshelsing Det er pĂĽ dagar som dette At eg ikkje vil vĂŚre meir Og eg fell saman Bit for bit Og ingen er der For ĂĽ bygge meg opp Ta tilbake livet ditt Seier dei Men eg veit ikkje Kva liv eg skal ta Tilbake
Fremside: Lena Mari Skjoldal Kol책s
www.facebook.com/forsvinningspunkt