Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter
Unnveig Aas
Å ikke vite heller to skjeer brunt sukker i kaffen når du ikke ser og tenker at det er som oss, at vi flyter rundt i den varme væska, så brytes vi ned, smelter sammen med den. jeg er redd for at du skal se meg, at du skal finne ut alt om meg, gjette når jeg løfter armen eller når jeg skal si noe.
Tid et halvt år etter at jeg forlot deg, strekker jeg meg etter kroppen din (en morgen.)
Igjen er vi fremmede på kafeen får jeg øyekontakt med en eldre mann, han har hvitt hår, briller foran tunge øyne, og jeg forstår virkelig hvor ung jeg er, at det er meninga at jeg skal være uvitende, famlende, at det finnes tid til å kunne klare å samle meg. (han ser ned på tallerkenen sin)
Far og du ringer for å forsikre deg om at det ikke er noe mer som har forandra seg,
men om nettene kler jeg meg naken i søvne.
Paal Maage Elstad Jeg beskriver det jeg mislykkes i å se jeg prøver å konsentrere meg å se inn i det jeg ser blir stadig konfrontert av en annen type konsentrasjon: å vurdere det jeg ser vurderingen hindrer Det Vakre Øyeblikket i å trenge igjennom Det ligger der ute ensomt, kan jeg tenke meg lengter det etter noen?
gjør jeg virkelig noe galt, eller bare annerledes? ved en tilfeldighet oppdager jeg Stillheten nå kan jeg finne deg forstå deg selv i Stillheten møter jeg problemer Stillheten. jeg får lyst til å vurdere den. prøver å snu blikket. se inn i meg selv. Den er borte
og disse spøkelsene man drar med seg Jeg ser stadig noen stoppe opp, plutselig, og nøle som om de venter på noen jeg lever med mine døde og disse spøkelsene man drar med seg skal de minne oss på det åndelige? Eller det jordnære? Kanskje har de ikke noe formål, men det er dette jeg tenker på jeg tenker også på; hvordan vi noen ganger er jord på jakt etter ånd, noen ganger er vi ånd på desperat jakt etter noe fast
noen ganger er vi begge deler noen ganger er vi ingen av delene det er dette jeg tenker på og jeg stopper opp og nøler, tenker at om mine døde kommer opp til meg nå, skal jeg spørre dem om noen tips jeg ruller lett på skuldrene, og går videre
Fredrik Hagen Selvportrett (første forsøk) jeg setter meg ved skrivebordet, jeg griper om en penn, jeg ser ut mot vinduet, jeg ser mitt eget ansikt, jeg griper om en penn, jeg prøver å skrive jeg skriver ingenting jeg blar i kunstleksikon og føler ingenting jeg leser diktsamlinger og skjønner ingenting jeg ser bilder av nakne kvinner uten å bli opphisset
,jeg kjøper to flasker rødvin når jeg legger fra meg pennen, holder glasset opp mot en lampe og ser en hinne av rødt lys ligge over den mørke vinen,
på kvelden jeg treffer en jeg kjenner (en maler) han sier han har sluttet å tro på farger, maler bare i svart/hvitt, maler bare i hvitt/svart, maler bare i svart, maler bare i hvitt, maler bare, halvliterglasset er for stort og det renner to små bekker med øl nedover halsen min fra hver side av munnen min,
Selvportrett (annet forsøk) (fra dagboken 9.11.12) jeg skriver: jeg jeg jeg skriver at det fortsatt er mandag
jeg fjerner håret fra ansiktet og legger dagboken tilbake i jakkelommen, jeg tenker på å slutte å skrive, jeg prøver å legge fra meg språket jeg prøver å skrive med hennes navn jeg prøver å leve med hennes navn jeg prøver å leve i hennes språk
Den eneste gaven jeg gav henne: en hvit kjole det hvite stoffet mot den bleke huden, det mørke håret som hviler mot den hvite kjolen, den hvite nakken mot det mørke håret hennes, hun sier jeg ser gammel ut, jeg sier ingenting i dag henger kjolen sammen med de andre klærne våres, med de mørke jakkene og de gamle skjortene jeg sitter ved skrivebordet uten å skrive,
Om selvportretter jeg er alene skyller en brusflaske, stenger kranen og lar vannet renne ut av flasken og ned i sluken, fyller den opp med vann og setter meg i sofaen, blar gjennom tv-kanalene, leter etter noe å bruke øynene på, historier om mødre, historier om barn, historier om fiskere, historier om krig, jeg klarer ikke bli fasinert, delvis fordi jeg er rastløs, delvis fordi jeg er grepet av min egen historie, grepet av en trang til å skrive om meg selv, fange livet mitt i tykke romaner, men jeg kan ikke skrive denne historien, for den handler ikke om noe,
jeg drikker vann, jeg drar tærne gjennom det lodne teppet, teksten som skal skrives nekter å sleppe taket og jeg lukker øynene
Sofia Marie Hamnes RV767 Hvor svart er ikke natta, hvor tett er ikke mørket mellom gatelyktene, hvor jævlig kald er ikke avstanden mellom oss, jeg kjenner den som frostrøyken jeg tilbyr lufta på utpust. Grusen sliter mot buksa der jeg sitter og venter på en buss, hvilken som helst buss, et jævla forurensende motorisert kjøretøy som kan ta meg med nærmere deg, viske ut noen av de lange kilometerne mellom oss, og idet to lykter jager småsteinskygger bortover landeveien, kjenner jeg kakao dryppe inn i hjertet – men det er snerk i den, den er kald, det er bare en bil.
Gjennom tiden, hele tiden I mellomtiden går jeg fra vegg til vegg til skog til kafé, venter på tiden som jeg har hørt skal komme, som kommer uansett, men det er som å stå i jernbanehallen 06:37 og vente på morgentoget fra Oslo og du vet det skal komme snart, men øyeblikket mellom blikket du kaster på den treningsbekledde mannen med hun som gikk av bussen samtidig som deg for
tolv minutter siden er så langvarig, det strekker seg fra Voss til Geilo og hun fra Sunnmøre som prater i telefonen ved siden av deg hele turen og du skjønner ikke et ord av det hun sier og tenker i stedet på traktorveien bak nabogården der du kunne gå i flere timer og hilse på fuglene der de plystrer over de tomme heiene og i tomheten kan du ikke være sikker på at du er der og opplever det, om du går hjem nå og aldri forteller noen om dette, om opplevelsen av våt myr surklende under støvlene, om fugleplystring og vindsus i furutrærne, om lukta av muld og vår og følelsen av et klamt skjerf om halsen, da blir dette øyeblikket kanskje det eneste i verden som er ditt alene, det er din essens du har fanget her, og du kan ikke fortelle noen om det, for da mister du deg selv og svever bort mellom refleksstangene i veikanten og det er derfor du ikke får til å nærme deg noen på ekte vis, fordi opplevelsen du hadde av deg selv skiller deg fra alle på en så grunnleggende måte, det er et juv som aldri kan krysses og du står alene og hører på fugleplystringen mens alle andre farer gjennom livene til de rundt seg og omdefinerer seg selv for hvert nye møte mens du forholder deg statisk, for du vet hvem du er, og når sunnmøringen endelig legger på, legger en stillhet seg i toget som snøen som legger seg over åkeren første november og du tar fram skiene og renner ned den bratteste bakken du kan finne, bare fordi du kan. Når sunnmøringen tar opp telefonen igjen, blir minnet kjedelig og du står i togstasjonen og venter fortsatt, nå har du ventet hele livet på dette toget og jeg er fortsatt i det ene øyeblikket mellom øyeblikk og tror hele livet mitt går gjennom meg på nytt hvert sekund, alt jeg har gjort gjør jeg i all tid og på utsiden av bobla kan jeg se endeligheten av det hele og når jeg trekker meg tilbake og går på bussen, er jeg mellom de grønne veggene i kafeen og har en bitter ettersmak av kaffe i munnen.
Jørn Måkestad Livet mitt er ferdig, det som gjenstår, forutbestemt. Mangelen på impulser svømmer i blodet mitt. Snart i hvert lem, snart i hjertet. Ser på meg selv som et hav, tømt for fisk og annet levende, meningsløst. Kun en ensom isoporbåt seiler over meg, uten å tenke på noe, den er jo bare isopor. Det må være deilig å ikke tenke. Å ikke lenger være et hav, men en ørken. Forventningsløs, forventningsfri, så ugjestmild, uten å kunne klandres. Jeg synker ned i min egen sandbunn, så bare mamelukene kan ferdes på mine strender.
Jonas Rudjord Som en aften på Karl Johan Går gjennom massen og føler meg masseløs. En lignelse som tar det skamløst for langt, ville være at Edvard Munch var min Higgs-partikkel. Han er død, og jeg kjenner en kvalme når felleskapsfølelsen rives fra opplevelsen, og jeg ser alle som spaserer i gaten som om de var korsfestede.
Uten tittel (til Kierkegaard) Faller gjennom et nettverk av glemte løgner og bortkastede netter. Det tar tid før øynene venner seg til mørket. Når bunnen, treffer bakken. Her nede finnes knuste byggematerialer, størknet maling og umulige blueprints. Støv som er eldre enn meg. Leter etter noe som kan gi en form for lykke, mening, trygghet;
om skyggelandskapet gjemmer Gud. En Far eller Mor med vinger på skuldrene og røtter i føttene. Kanskje Gud er for stor. Kanskje vi er for små. Kanskje avstanden som trengs umuliggjør enhver form for kommunikasjon.
Uten tittel (til Nietzsche) Det drypper og drypper. Tankene faller som regn og snø og sludd, og jeg ser ikke forskjell på dem, og når de treffer bakken er helheten fjern fra hva jeg først opplevde. Men noe har åpnet seg. Jeg prøver gripe etter det. Hånden min blir revet av. Slettet. Tenker "det som en gang var" som fremmed. Et lyn slår ned. Speilet knuser. Det er for sent. Aldri mer. Betrakter fragmentene av det jeg anså som meg. Noe begynner å renne, jeg vet ikke hva, men jeg kjenner det. Tomhet? Renhet? Frihet? Gammelt skinn faller av. Jeg er ny eller borte. Gammel ånd spyles ned. Jeg er ny eller borte. Gamle tanker grilles. Jeg er ny eller borte. Gammel mann visner. Jeg er ny eller borte.
Oktober Går gjennom Nygårdsparken, nysnøen faller, prøver å fange et snøflak på tungen, men det lander på brilleglasset slik at jeg må ta dem av og tørke det vekk. Dette er hva jeg ser når jeg tar dem på igjen: Søttiåringer og trettiåringer som ser ut som om de var søttiåringer. Søttiåringer som mater endene og trettiåringer som ser ut som om de var søttiåringer som skulle ønske de var endene med rumlende mager. Søttiåringer som kanskje har femten år igjen og trettiåringer som ser ut som om de var søttiåringer som kanskje har femten år igjen. Men blikkene de møter meg med er så forskjellige. Nostalgi hos den ene, uoppnåelighet hos den andre. Begge kunne forveksles med misunnelse. Det slutter å snø. høstsolen vender tilbake. Vinteren begynner alltid som en luremus, men snart kommer kulden, og da skal parken være tom, for disse menneskene kjenner vinterens mening. Jeg skammer meg over at jeg glir forbi dem like naturlig som det blodfargede løvet flyr i vinden.
Lene Storstad 1. Kroppen din hvit mot svart laken du sover lenge om morgenen jeg tegner konturene du grer fingrene gjennom hĂĽret nĂĽr jeg har sagt noe galt det er ingen her bare du pusten din lager damp ut i det kalde rommet
2. jeg drømmer hun holder meg fast kveler lukta mot meg jeg ser kroppen hennes i speilet bak henne transparent, hengende hud jeg vükner kald, utenfor dyna jeg er langt borte fra ryggen hans
3. Jeg drikker kald kaffe hører at du slår døren igjen etter deg drar genseren over hodet leter etter min mors parfyme
4. Lander hardt på stående madrass numme dunk fra langt vekke jeg ser henne ta en shot til smiler ikke tenker på henne her jeg ligger kanskje sitter hun alene ute på trappen og røyker.
5. Hun kan ikke tillate å elske seg selv men et speil en munn to øyne han sa han aldri hadde blitt så bergtatt bergtatt langt hår over dust tjern et bilde frosset fast i et speil
Elise Winterthun På bredden Jeg ser ham stå hutrende på den andre siden når lyset skrår riktig. Kappen hans er i grå filt, tynnslitt i kantene, en fattig manns klær –
han hviler den tunge kroppen på åren sin.
Med mysende øyne holder jeg opp en sprikende hånd og gjør tegn til ham,
hilser ham og blotter brystene hvor markene kravler over huden med de tynne blodårene. Jeg byr meg frem. Se – hvordan huden er rynket og oppløst, hvordan selve det rosa kjøttet trenger seg frem –
tar ikke vinden med seg duften av forråtnelse over? Jo; en duft med mange noter.
Det er en deilig forråtnelse i all sin sødme. Jeg er dekadent, virkelig.
Jeg kaller på ham med kroppen min. Han som ikke eier noenting. Bare en kappe og en robåt med årer.
Et hvitt ansikt med et hvitt øyeeple, innhyllet i grått. Hvitt, hvitt. Lik lys. Han lyser nesten gjennomsiktig når han ser på meg –
Han kjenner meg igjen. Han kjenner meg igjen. Han kan høre det lille ruglete hjertet som banker, gjenklangen av den oppskrapte ruglete neven som slår og slår og slår
snart i løse luften.
Han kan ikke motstå meg når jeg lokker. Jeg er klar, jeg er klar. Se! jeg har gaver. Klirrende mynter i en rød fløyelspose.
(Det er for mye, virkelig.)
Jeg blir uutholdelig oppspist. Jeg blir deilig kompostert. Jeg forfører ham på tvers av strømmene som river opp elvens bunn og drar med seg jord og gjørme i voldsomme kast. Kom over. Kom over,
kom over.
Bøker Jeg leser ikke bøker. De gjør meg trist. De er døde. Fåfengte. Selv ikke ordene oppfyller.
De kan ikke gi navn til det som ikke har noe navn. De snakker ikke.
Jeg samler bare på bøker. Jeg fyller sengen med dem og sover. Pannen mot en av de glatte permene.
Et teatralsk rituale.
Fremside: Torleif Bay
www.facebook.com/forsvinningspunkt