Forsvinningspunkt nr. 2 Dikt fra lokale poeter
Paal Maage Elstad Vann renner fra håndflaten og ned til albuen på venstre hånd, Vann renner fra håndflaten og ned til albuen på venstre hånd. Dråper drypper ned på badegulvet. Den menneskelige posituren. Mannen med armene i været. Mannen ser på fienden han skal gjøre til sin venn. Den naturlige stillingen. Fingrene som strekker seg opp, så langt vekk fra kroppen som de klarer. Vis meg håndflatene, så vet jeg at du ikke er bevæpnet, sier jeg til mitt eget speilbilde. Vannet renner. Jeg ser mine egne øyne, blir overrasket over at de fremdeles er blå. En gang trodde jeg at man ikke fikk gå uskadd fra ulykken.
Her står de samme fargene og konturene som, flere ganger, har utøvet vold mot verden utenfor, Jeg ser mine egne øyne. Gir opp. Lar hendene falle. Du får bare stole på meg, hvisker jeg til meg selv. Slår av springen, og ler. Det er viktig, latter.
Stoler og bord; hun det er en avstand som dominerer henne avstanden fra boken til pennen hun legger boken fra seg og griper etter pennen legger pennen fra seg og griper boken vandrer søvnløs frem og tilbake setter seg ned et sted imellom ser ut vinduet og tenker hvordan være et godt menneske? hun har sett mennesker være gode i avstanden fra boken treffer bordflaten til en på ny trekker pusten, løfter hodet og får øye på verden så- en forutsigbar fordampning
mens luften presses ut av lungene man blir normal man reiser seg og gĂĽr hun setter seg ned og plukker opp pennen et ondt og grĂĽdig menneske et forutsigbart arbeide
Fredrik Hagen Dagbok 27.08.12 Jeg sitter på biblioteket blar meg gjennom bøkene bilder av Carravaggio og Rembrandt Cummings på norsk, Cohen på norsk
ender opp med å lese en bok av Charlotte Riise drikker vann med smak av markjordbær det smaker ikke så mye men det passer sammen med teksten
I kjelleren er det kino hver mandag, jeg setter meg ned der, ingen andre kommer, Jeg leser til filmen begynner
Dette er det jeg ser: En mørkkledd mann fører en hvitskjortet jøde ut av bilen og innover i skogen. De går dypere og dypere, fortsetter etter stiene har forsvunnet, stadig lenger vekk fra hovedveien. Den mørkkledde gangsteren går litt saktere i det han kjenner igjen lukten av grantrær fra barndommen. I barndommen er barskogen forskrekkende, i barndommen betyr barskogen at du har gått for langt, den er tømt for liv, den hever seg høyt over alle mennesker, den lar alle gå seg vil. Og det er dette han tenker på når han plukker opp den velkjente duften, at han allerede i barndommen forstod at barskogen er perfekt til å gjemme et lik. Hele veien gråter jøden, han trygler om sitt liv, han trygler til han ikke orker mer, trygler til han faller på kne foran gangsteren og klarer ikke gjøre annet enn å gråte. Den mørkkledde løfter våpenet. I en liten stund nyter han synet av det hylende mennesket foran seg, han kjenner på hvilken makt han har, som å stikke pinner inn i maurtuer (bare bedre), som å helle salt på snegler (bare bedre), som å stenge løskattene i nabolaget inne i søppelspann (bare bedre). Brått minnes han barndommens anger og et sekund tar tvilen overhånd, han fyrer av to skudd, ingen av dem treffer. Han sier «nå er du død», så går han tilbake gjennom skogen, tilbake over stiene, tilbake til bilen, inn til byen, tilbake til ei dame, inn til det kjente. resten av filmen husker jeg ikke
jeg treffer en venn av meg utenfor vi går sammen en stund jeg sier jeg må komme meg hjemover
han sier det går fint (han skal uansett sove) leiligheten er tom det ligger ingen kvinne her jeg blir sittende ved skrivebordet
leser intervjuer med Tomas Espedal og Nils-Øivind Haagensen
(legger meg) Om dannelse Det første slaget gjør ikke så vondt som han hadde forventet, kanskje er han sterkere enn han tror? Heller ikke på knoklene, eller på fingrene, gjør det så vondt som han hadde fryktet. Tidligere hadde han slått knyttneven mot veggen på rommet sitt, forsiktig, forsiktig og alltid når det ikke var noen andre hjemme. Da hadde han kjent det i hele hånden, noen ganger hadde han til og med kjent slaget på knoklene i flere dager etterpå. Men nå kjenner han det ikke, og det er nå det gjelder.
Står på kne over henne Puster dypt og ofte
Han må slå en gang til, litt hardere, han må vite hvor langt han kan strekke seg selv.
Jørn Måkestad Å bli voksen Det er for mye som tenkes på: barndommen. ungdommen. bli voksen eller gammel? (glasset på bordet fylles med glede. skiller leppene tvinger gleden ned) Tenker på en gang det ble sagt: jeg elsker. (glasset fylles med sinne. lukkede øyne, kaster sort væske i gapet) Husker en fortid som gjemmes blir glemt, bak sort tåke
(glasset er tomt. magen vrenges, huden føles som olje. ansiktet er sykdom.) Ser en fremtid på bunnen av et vann. Lærte aldri å svømme.
Låste dører Bare fem minutter til bare en pils til bare en siste dose før livet begynner på nytt.
Skrive en siste linje, spise en siste bit før carpe diem og vi begraver våre uvaner, fornyer våre liv.
Stiger ut av døren, som for første gang og lærer på nytt å trekke pusten.
Jonas Rudjord Jeg skal lytte Fortell meg alt om alt du rørte ved. om den første slurken, om det første kysset. Om da du rømte hjemmefra og tilbrakte sommeren under Berlin. Om fiolinstrengene du spente mellom alle du kjente, og den Beethovenske geometrien som fulgte når du danset Om sidene i dagboken du rev vekk, og som ble papirfly som forsvant i natten. Jeg skal lytte.
Frigjøring Snubler baklengs, faller baklengs; i en fetisj for sentimentalitet: Hvor ingen toner er nye, og ingen tanker er nye, og alle idéer er bokført. Reiser meg og ser snøengelen i sølepytten. Nå som jeg har kastet vingene kan jeg dra videre. Råtten snø / Å kysse et speil Første akt er over. Scenen: byen som sukker i stillhet når en elsker reiser. Hvisker et raskt «amen» til publikum før jeg avdekker flerkoneriet. Jakt / Refleksjon / Flukt Fort! Kjapt! Ut på byen, ut i kulden, inn i varmen, inn til byen: Tusen trekkspill raser ned trappene. En sur gitar klenger seg desperat
til en slapp rytme. Vekk herfra! Fort! Kjapt! Vekk fra kulden, vekk fra byen, vekk fra varmen, vekk fra byen: Før jeg selv må spy ut en unnskyldning for å bli værende. Undergangserotikk Den største stillheten i hvit støy; Spent mellom to ekstremer, dirringen pirrer sinnet som et myggstikk. Jeg forlater stuen, (uten å sette andre spor enn minnene vi tar med oss) når det går opp for meg, at sentimentaliteten ikke er noe annet enn ambivalensens feedback. Det går fint, for trøster meg med at skulle jeg kjøre tankefartøyet i grøften, er det bare å gå bak, og dytte. De små tingene: − Ølglassets kaldsvette − Den evige siste sigaretten − Ubetalte regninger og Lou Reeds Metal Machine Music Treenighet En fortelling er et liv er en oppdikting En skjebne er en plan er en tanke Et dikt er en løgn er et ord
Lene Storstad mannen med ljåen det var mange ting jeg lærte av ham. å skjære bort alle klisjeer for å se skremmende ting klarere og uten frykt var allerede tre. Døden hang over senga som noe surrealistisk vakkert, men jeg lo. -vet enda ikke hvorfor. Knutene strammer seg i halsen korsryggen i hodet bak ørene. (jeg er) muslim. ilinger over hele knyter knutene hardere. muslim. Tidløst ytterst på en klippe eller simpelthen hjemme på rommet med skjevt gulv Damien Rice på repeat I et bilde med lavmælt kjærlighet Da kan Gud og menneske være det samme.
.... Å fortelle historien om hvem du er med hele ditt hjerte. Å gå på bar alene uten bok, eller snakke med folk på bussen. Å se mennesker i øynene når de virkelig ser deg. la deg bli sett. virkelig sett. Folk er rare når du er fremmed, skumle om du er alene. en stær kan ikke leve uten familien sin. under en murmurasjon bytter de på å bestemme retningen, enhver stær må ha en telepatisk kontakt med nabofuglen, og bare slik lager de en enhetlig, vakker dans. Jeg lukker boka, setter musikken på pause, og går ut i regnet. med gule støvler og rød regnjakke får jeg en følelse av tilhørighet. alle mennesker er tilsynelatende på vei et sted, men jeg tenker at det viktigste er å få det til å virke slik. jeg øver meg på å ikke prøve å finne ut hva andre mennesker tenker. de er nok redde de også. jeg gjør en ting som skremmer meg hver dag, det er mitt mantra.
Foto: Renate Espe Aase
www.facebook.com/forsvinningspunkt