Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter Gratis
Sofia Marie Hamnes
I Og du minnes hvordan alt her tross alt skal forsvinne og får panikk når du tenker at en dag er du et navn på en gravstein og en haug med eiendeler og kanskje noen gener i arvestoffet til dine etterfølgere. Og du vil stikke kniver dypt inn i verdensstoffet, rope ut ord som vil bli husket og tvinge livet til å gjøre plass for deg, huske deg og bevare deg for alltid, men det er gele, det er plasma, det fyller tomrommet etter deg når du går.
II Hva sa du? Jeg hørte ikke, for stillheten mellom stjernene finnes også i hodet mitt, og noen ganger trykker avstanden mellom oss og nærmeste galakse sånn innpå meg at jeg kun ser svart, ustrakt rom, og stemmen din drukner bak støyen alle veseners tanker samtidig.
III Det er når måkeskrika faller fra himmelen sammen med regndråper og tåkeskyene klynger seg til fjellsidene som sjenerte femåringer at jeg ser ut over lettkruset vann og merker at trærne har vokst siden jeg var der sist; en bjørkespire her, en overgrodd eikestamme der, og jeg piller av barken på en rustammet furu til det rødbrune, myke innerste laget er synlig, jeg risser inn formen til fjellene over fjorden og drømmer om noe evig.
Årstid/samvær Vi vokser utover, som bjørkene om våren ekspanderer vi, vi tyter ut i alle mulige retninger, som skyene vokser vi og former oss og andre gjetter på hva vi kan ligne, forestille, bli til, men vi vrir oss unna alle forventninger og til slutt er vi midt på sommeren, i full blomst, strukket ut til alt vi kan være, og vi lener oss tilbake, nyter sola og lufta og geitramsfrøa som blåses mot oss sammen med sommerfugler og toner fra et munnspill, eller kanskje en måltrost. Og kanskje sitter vi der helt til høsten kommer med bølgene som glir inn over svaberget og dekker det ved flo, svarttrostene plystrer i kveldsola med fargende løv og så sitter vi fortsatt der fordi du ville se nisene som hoppet i den stille sjøen før høststormene kommer og blåser oss av sted til hver vår kant av landet. Der kan vi krype inn i hver vår lune hybel og pakke oss inn i dyner og varmekabler og bålknitter, for all voksingen om sommeren gir lemmer som blir kalde uten kontakt og varme, og vi må beskytte oss fra kulda i de lange, mørke månedene (som ikke trenger å være tomme; kanskje vi vokser innover, vi fyller ut rommene som skapes om sommeren, fyller ut oss selv så vi passer inn i skinnet vårt når vårsola minner oss på livet og at vi kan vokse utover igjen) og slik lever vi og puster, hele kroppen og sinnet vårt puster, inn, inn, inn, sommer, ut, ut, ut, vinter.
Yun Einar Andersen
Tannpine Vondt i ribbeina Nappet ut av jorda Brekke av et barn Sü mannen blir ren og rett Og knekt Malingen størknet Ansiktet smuldret Og karusellen pisker oss langt forbi krem Hvem er du som tror du kan elske Alltid higende etter sprakende lys Alltid sü pyntet Du kan ikke dekke over din helt gjennomsnittlige sjel
Kreativ og ledig Jeg vil det skal slutte aldri Ta tak i håret mitt og dra hodet mitt bakover Jeg vil at det aldri skal ta slutt Ikke bare la det vare litt lenger, la det fortsette og fortsette Blodet mitt suser Liket mitt vandrer Halve tryner og halve tunger Så en kan fylle inn resten med noe eget Hva, hva Hva vil du Hva skjer, hva vil du Hold meg nede inni munnen din Hold meg for munnen, løft meg fra bakken Så jeg ikke får tak Så jeg ikke kan sparke det vekk Så livet blir uten linjer Kom an
Frykt for å sykle Spøkelser herjer gutten han flyr over asfalten med ingenting i hendene av verdi (han svømmer i hennes stivnede blikk) vi kommer oss aldri hjem aldri tilbake til vafler og kos vi snubler over hverandres hjerter vi kaster oss mot hverandres knyttnever vi drukner i hverandres spytt får ikke puste får ikke sitte får ikke si de små, uferdige tingene vi har inni oss han løper vekk med virkeligheten kollapsende bak ham han verker i beskjedenheten, han gisper etter luft han synker nedover i det plutselig så klissete gulvet vi kan bare stå og se på alle ordene hun hoster opp visner i storbylyset alle hendene hennes skrumper inn til tørre kvister alle tungene hennes, alle kroppene hennes blir knust under en bevissthet av stål en måte å tenke på som ikke rommer livet et åpenbart alfabet av forenklede følelser og psykologers snusfornuft en skrikende blank side av fortapte øyeblikk en liten, vakker ubeleilighet jevnet med jorden av en høflig avvisning.
Katrine Heiberg
jeg forsøker å være opptatt av det skjønne men svingninger eksisterer og vil alltid komme en kveld fylles du av flere ord enn du kan bære men alle blir værende inne i deg; det er en fantasi jeg ser opp mot de øverste etasjene av de høyeste bygningene, og der treffer sollyset rett på, uten å være refleksjon eller det vi tenker på som refleksjon; tidligere fortalte kroppsspråket mitt alt, men nå kontrolleres det av grime og skylapper jeg kan si hva som helst uten å miste balansen
Lisa Petrine Cranner
Jeg spiser vannmeloner, papaya og lurer på om det er sort der inne i meg Helt til det skjæres opp
her inne holdes adskilt inne av KROPPENS STØRSTE ORGAN det er en jobb som gjøres
Når det blir åpnet opp kommer fysikk og øyets fysiologi inn i bildet kjøttet får ikke være i fred
Allikevel tror jeg at der; være helt sort
Paal Maage Elstad Notater; Stillhet Radiosignalene kan bli til stemmer igjen av maskiner eller maskinlignende organismer på andre planeter.
Du, som forsøker å være så menneskelig, du lager masse lyd
Kun en liten brøkdel av universet hjemsøker meg
Du holder bena tett sammen. Diktene mine blir vide og åpne
Kan vi ikke bare skrive en datakode som tar strålesignaturer fra rommet og gjør dem om til dikt?
Jeg ligger ved siden av deg og hører kroppen din bryte sammen. (All den tiden du bruker på å mate og vaske den utakknemlige kroppen)
Av hele universet føler jeg en syk empati for en stor brøkdel. Sand og stein lysår fra mine atomer. (Jeg har aldri møtt et atom. Har du?)
Jeg får lyst til å krype inn i deg og være stille.
Ser du han filosofen der. Han som står oppe ved Johanneskirken og synger. Jeg kan gå gjennom gatelys for en slik stemme. Gå gjennom gatelys, og føle meg trygg.
Du sier: Alle gode mennesker kan bli skikkelig dårlige musikere. Det er en trøst i det.
Han som står der, og leser dårlige dikt, se så stor og flott skyggen han kaster på veggen er.
(Jeg har fremdeles tilgode å se en skygge av ei ulekker jente, som ikke har perfekt form)
Og om jeg må dø, så ønsker jeg å dø i søvne. Og noen kan gjerne ligge igjen i mørket og lytte en stund til denne forunderlige stillheten.
Når kroppen min blir stille. Kan ikke du krype inn i meg og skrive?
Benedicte Gui de Thurah Huang Californien i sofaen, jeg banker en mørk mand i maven grå hår mod en mørk mave, den mørke mand har han bluse på er den grøn han ler, det er fornemmelsen i mellemgulvet, i maven en drøm jeg har haft det grå skæg i hans ansigt og mine varme kinder den halvtredsåriges krop og hans tænder af guld jeg drømmer også om min mors bryster en drøm jeg har haft om min mors bryster i sort stof mon ikke den drøm handler lidt om din far, spørger min far min far drømmer han beskytter et egernbarn det er som en hyæne men barnet er et menneske han arbejder på at beskytte det han holder det inden døre det er et barn, det skal ingen æde * i sofaen liggende, jeg vil begynde med vejret der er en grøn bambus bag vinduet hver nat skal jeg tisse jeg drømmer om mit drivvåde hår om at gå gennem skoven
er den mørkegrøn jeg arbejder på at holde mig varm at ymte noget stille det er at mumle oldnordisk, ømt der er en fugl udenfor, kan jeg høre nu vi gik en tur i går at der kan findes så mange automekanikere i én by bilerne kører lagdelt i ensartet hurtigt tempo lyset skinner i lakeringen denne duft af bil overalt * på den brune terrasse omgivet af lavendler og citroner af tidsler som vandes med en slange ikke for tit, hver tredje dag måske eventuelt er et ord du godt kan lide du har sagt det ikke findes på engelsk for enden af Skt. Jørgens sø i København dit yndlingsord er et vagt ord kun ”hvis omstændighederne kræver det” vil du noget med mig vi gik ned mod tanken, jeg fortalte dig om ungdommen på Lolland der er også tankstationer i København i Amerika kommer en pige op ad trappen med tung vejrtrækning
* på terrassen, jeg banker på et spirende fuglebryst summende lyde fra små fugle på terrassen de tikker hvorfor lyder små spirende bryster så idiotisk du har sagt at jeg kun er en lille teenager jeg trækker skuldrene så langt frem at hulningen mellem hals og bryst bliver endnu tydeligere i dag er det så varmt at mine øjne løber i vand under hatten min far lader skægget gro ud og han barberer det af for at lade det gro ud på ny strækker halsen af led for at undgå mig med sine kradsende kinder alle siger, jeg kradser, siger han * indenfor, måltiderne er få men tunge det føles som om, min krop bliver blødere det værker i min arme under lagenet er sengen brun som fløjlsbukser jeg drømmer på værelset foran spejlskabet om natten er persiennerne lukket til jeg vil undgå den sol, der kommer en af morgnerne vågnede jeg klokken fire, så to film om unge førstegangsfødende du sagde, at der var gået meget fuldskæg i min retning jeg tager bogen med ind fra terrassen, så den ikke skal blive bleget af solen som om, som om der er gået meget vand gennem åen
Karoline Sørum Bjørklund mine salte sjeler i urvann tanketomme jeg er ingen i strømmene
jeg kunne svømme inn i hendene dine vakle i millionknust stein og fukt du er naken friksjon og jeg forvitrer
frostsprengte øyne rundt meg slitt inn i daler under isen menneskene fordamper jeg er sü alt for varm
jeg er fordypt i meg selv
utenfor er jeg grønnere
de henger sammen i smeltevannet en seig masse knokler blod muskler du følger dem til bunnen
i organenes stive omdreining fant du det myke punktet og jeg slipper
Aleksander Gulla Heltne Enkel er ensomheten Noe så enkelt som ensomhet. Det var det han sa, før han dro. Ja for hva kan vel være enklere enn ensomhet? Ensomheten tar intet hensyn. Det er ingen som protesterer i ensomheten, ingen som klager eller påkrever forandring. I ensomheten slipper man å spise mat man ikke liker, slipper å slå av tv-en, slipper å vente, slipper å snakke om det som er vanskelig. I ensomheten er det stille, kaldt og rolig. I ensomheten fryser selv den sterkeste flamme og isen legger seg over de varmeste ørkener. Jeg hatet ham de siste månedene, hatet alt han gjorde, alt han sa, alt han ville og alt han var. Jeg hatet at det han hadde vært var så mye bedre enn den mannen som lå ved siden av meg, hatet at jeg hadde blitt mindre i hans nærvær, hatet den plassen han opptok og det han tok fra meg som jeg ikke ønsket å gi. Når han sov pleide jeg å ligge våken og se på ham, ikke slik jeg gjorde når vi var nye i huset, ikke på den romantiske måten som av en eller annen grunn avvæpnes sin ekle besettelse, men på den måten som faktisk er ekkel. Jeg hatet det brune håret hans, som jeg kunne se spor av når ha, uten lov selvfølgelig, hadde lånt min hårbørste, og jeg hatet foldene i lakenet på hans side av senga. Jeg hatet ham så inderlig i stillhet. Hvordan kunne jeg vite at han hatet meg enda sterkere og enda stillere? På sin egen måte.
Noe så enkelt som ensomhet? Din forbanna jævel! Jeg skal vise deg noe så enkelt som ensomhet jeg! Noe så enkelt som å være alene med seg selv, noe så enkelt som å høre seg selv skrike andres ord, noe så enkelt som å plages om natten av Ibsens gjengangere, noe så enkelt som å vandre alene i et hus fylt av virkelige spøkelser som alle snakker med din stemme og som alle har din fulle oppmerksomhet til en hver tid. Noe så enkelt som å, i stillheten, for en gangs skyld høre på seg selv. Og hvor forbanna idiotisk alle dine dypeste tanker egentlig er. Et godt argument mister all kraft og en rasjonell begrunnelse faller død foran deg, drept av ensomhetens likegyldighet. Noe så enkelt som ensomhet? Noe så enkelt som helvete! Der er det i hvert fall flust med folk! Jeg hater ham fortsatt. Hater ham for å ha etterlatt meg med dette monsteret! Dette monsteret som er min ensomhet, dette monsteret som er meg, og den ekle følelsen av at jeg er del av et uendelig felleskap av tårevåte øyne, klisjépregete tanker og kvalmende repetisjoner av alle verdens forferdelige bøker. Ensomheten er ikke enkel, den gjør meg enkel, som en hjernedød papegøye som ikke kan noe annet enn å gjenta seg selv. Helvete!
Sunniva Storebø
Tannkost Det er kveld og jeg prøver å legge fra meg forelskelsen. Kler den av meg, skreller meg selv, plagg for plagg, bretter den sammen, legger den ned på stolen ved siden av sengen. Hud mot madrass. Mennesket og møbelet. Men hodet treffer puten og jeg kommer på at tannkosten hans fortsatt ligger i skapet på badet. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med tannkosten. Jeg tenker på huden i hendene hans, formene i ansiktet, pupillene, kneskålene, håret på armene og hvordan vi snakket om at det alltid ville være en som er mer forelsket enn den andre. Alle følelsene man finner i en seng. Følelsene har blitt en del av sengetøyet. Alle gangene jeg har vasket lakenet, dynetrekket, putevaret. Jeg innbiller meg at det er han som lukter som puten min og ikke puten som lukter som ham. Men det er en pute for mye, en dyne for mye, en kropp for lite.
Det du gjør Vask håret mitt, la det tørke, stryk hendene dine gjennom det, la det hvile nedover skuldrene mine, nedover ryggen. Dropp undertøyet, dra den svarte kjolen over hodet mitt. Se hvordan kroppen min beveger seg over gulvet, se hvordan jeg forlater et rom for å gå inn i et nytt. Dekk bordet, slukk taklampen, tenn stearinlys, spill jazz, skjenk meg alkohol, tenn en sigarett, kyss meg på halsen, forlat meg ikke før i morgen tidlig.
Gangsperr i hjertemuskulaturen Skjær et smalt snitt og dra hjertet mitt omhyggelig ut fra brystet, legg det deretter til utstilling for offentligheten på Karl Johan eller Torgallmenningen, la VG fotografere det, la de trykke det på førstesiden ved siden av flat mage på seks uker og slik var bruddet mellom Aksel og Tone, la verden se hvordan det blodrøde hjertet ligger der og pumper vilt og hemningsløst, et hjerte med sine brutale sammentrekninger, ukontrollert, alt på grunn av et annet menneske.
Gjenstand Notatbøkene, nakenheten, navnet hans, nettene, Neil Young, niende mai Håper det er greit at jeg glemmer sjalet mitt hos deg og øredobbene mine og buksen og undertøyet og følelsene mine og blikket mitt som møter ditt og alt som er på meg, i meg og rundt meg, med meg og over meg og under meg. Kan jeg glemme kroppen min hos deg uten at du ser meg som en gjenglemt gjenstand?
Erik Asplund
Jakc jakc jakc jak cjak cja kcj akc hak cjak cajak cjak cajak cajk ajk caj ak caj kacjakc ak jcak ak cjak caj cka jackc jak caj c lka ca k ack aj ck ajc ak c jka jkcajkacjk ack acj ka jakc aj ckaj ckak cj ajck a jcak cj jack aj ckaj ck jak cj ka jcka kac cj ak cjja k jack jac ka jca jac ka jakaka akaj akaj akaj a ajka ajkjka aka kj ajak cj akj ak ajck a jak cj ak jck ajc ja ckajka kaj k ajc ka jc kaj c ak ca jakc ja ck aj cka jc jak c ja cak jac kac j kacj ak ckjac k ajc kac j jac ka jack j ack j ack j ac jac k jack j ack jac kac jack acjac kac jca kac jac ka jack aj cak acj ak jac k ca jka jack acj ack jcak acj ack jack acj kac jk ac jakc k jack jac k jac k jacjkacj kacjkacjackj ackj ac kack ak ack ack ack ack ackj acj acj ack ack ackack ackk ac k acj acj aj acjacj ack ackk ack ack jack j ajc kma cj k acj kmac kmac kaj ack ak cak kuac kak cjak cj ac k ack kakk ack kkakkakk kakkm ka kkak kaja kc jak caj kaj cak k acmdda ka maddak jack aj ak cjak aj kac jka jak acj kack c
Jeg plukket opp navnet ditt fra gulvet og der fant jeg en del andre ting en kanskje to plater selvfølgelig var det de to platene så teit jeg trodde jeg var ferdig med sånt en mynt og en hybelkanin men det er ikke lov med kjæledyr i leiligheten så den må vi gjøre noe med *
Hüsker Dü (SOM I BANDET DA!) hva som kan ligge i to ord alle dråpene de kan inneholde * det var en type som var skikkelig syk og sånt og så døde moren hans er ikke verden trist? * Kjære gud takk for gaven men her har du den tilbake
Nils N. Haukås stryk tenn pust ro ned ert. inviter, sakte. start, start, start, pust svett start sjå smil lukt ta tak, smil lurt møt. smil, møt. møt. møt.
kos lukt smak vÌr varm le skap augekontakt bli seriøs bli brydd i ansiktet til det er over kos kos kos slapp av snakk * Kvifor er du sü trist? Det er fordi eg er glad i deg. * han snakker i metaforer og er alltid ute pü viddene min onkel. det einaste eg kan gjere
er å vere med ut på viddene med han me sitter i stova ein høstkveld og er heilt ute på viddene han raver om at me er i eit kunstverk og eg raver med for meg er det blitt ein leik kan eg klare å dra lengre ut på viddene enn han. Lengre og lengre enn langt. Viss han seier "nei, dette blir for voldsomt" då har eg vunnet. Det er håpet. Men det blir aldri for voldsomt. I malstrømmen som er sinnet hans har eg ikkje sjans. Lengre og lengre ut ber det. Til eg ikkje kan hengje med lengre. Og eg må nøste meg inn igjen. Kunstverket har fått symboler for symboler for symboler. Underskogen er for tett. Understrømmen for sterk. Kompleksiteten eksploderer og eg må til hamn, vekk frå dei rullande bakkane. Der heilt ute på viddene. Eg lunter ut på kjøkkenet og tar eit glass vatn. I bakgrunnen er onkelen min igjen i sofaen i halvmørket frå ein dag som snart er forbi fortapt på vidder vis konturer unnslipper meg. Kanskje ein dag henter eg ham
Maiken Horn Bolset
Ingen dikt er like Værmelderen bør svelge ordene sine: gradene ny snø faller på nysnø som faller mens han holder fast ved at været forblir det samme eller: Værmelderen bør svelge sine grader Han holder fast ved at været forblir det samme og jeg sier at denne snøen kjennes ikke brukt ut dette diktet kjennes ikke brukt ut
Jørgen Krogset Dalene Hjem Jeg fryser. Utenfor ligger slapset på bakken som en usammenhengende, trist masse som terroriserer og destruerer enhver barnlig drøm om hvit jul. Jeg titter ned fra vinduet og ser over gaten mot porten der jeg lå foroverbøyd og elget ut virkningene av Jägermeister, øl og White Russians. Jeg kjenner hofta verker, den er dekorert med et saftig blåmerke. Jeg sklei sikkert i går, forbanna møkkavær. Klokken er halv fire på ettermiddagen, på tide å komme seg opp nå, burde kanskje ikke vært på nachspiel til klokken halv syv. Det var moro da, tror jeg, selv om det er tegnet en penis fra siden av ansiktet mot munnen min. Aldri sovne først på nachspiel, regel nummer én. Jeg ser meg selv i speilet og rister på hodet. På tide å skjerpe seg. Kaster iskaldt vann i ansiktet og ser meg selv dypt i øya. Nå er nok mor stolt, takk og pris for at hun ikke ser meg nå. Hun gleder seg alltid til jeg kommer hjem, de to ubesvarte anropene på telefonen understreker det. Jeg har generelt veldig tålmodige foreldre, og de tenker nok at i min alder er jeg ferdig med tenåringstendensene mine. Det er ikke første gang heller, det skjer litt for ofte. Dagen derpå – et virrvarr av følelser, skam, sult, depresjon, av og til sniker det seg inn et skjevt smil mens jeg mimrer over noen av de morsomme hendelsene fra dagen før. En annen tanke sniker seg inn, det er et veivalg som har gått feil. Jeg gikk fra å være en lovende, ung spire med platinablondt hår og store, blå øyne til å være en skjeggete, halvfordrukken, utrent, uflidd, men velkledd og trivelig, ung voksen. Jeg må ha sjokomelk.
Jeg har bursdag kommer jeg på. Flyet mitt går om to timer, det er julerush og jeg har ikke pakket. Faen, roper jeg spontant ut. Jeg kaster dressen nonchalant ned i baggen, åtte par boxershorts, to skjorter, en uspesifisert mengde t-skjorter, sokker og gensere. Tar mac´en i manneveska, en god bok, ørepropper, telefon, ladere, lommebok, snus, jeg har alt. Jeg tar en kjapp tur inn på badet igjen, vasker tusjen vekk fra ansiktet så godt det lar seg gjøre. Jeg rufser meg litt i skjegget før jeg retter det ut med en våt kam. Aldri shot jäger på nach. Jeg kjenner smaken i munnen og brekker meg, så fortsetter jeg å pusse tennene. Dårlig tid, få på deg skoa, gutt, sier jeg til meg selv. Bagasjen er pakket, klærne er på, bussen går om ti minutter. Forbanna møkkavær, jeg balanserer kroppen i et hektisk tempo for å ikke falle i den våte sørpa. Jul i Bergen, ikke like idyllisk som jula på barne-tv og i pepperkakeutstillinga på Matbørsen for å si det mildt. I ørene har jeg plantet to ørepropper med lyden av Stayin´ Alive, humøret stiger. Den er perfekt for dager som dette, en rytme som automatisk får deg til å se kul ut når du går. Jeg fryser. Selv om jeg hadde dårlig tid kommer jeg selvsagt altfor tidlig. Jeg hopper på bussen, hilser høflig til sjåføren og setter meg i et sete for meg selv. Det kommer selvfølgelig en dust og setter seg ved siden av meg når jeg minst vil det. Jeg lukker øynene og forøsker å vaske vekk minnene fra i går, men lar noen bli igjen. Vel fremme på Flesland, fortsatt god tid til flyet går. Jeg sjekker inn bagasjen, sjekker klokka, sjekker gaten, god tid. Heldigvis er jeg en ganske rutinert person når det kommer til flyplassrutiner. Vandrende inn mot sikkerhetskontrollen, med døsige fylleøyne og en ikke helt bortvasket fallos i ansiktet, innser jeg at flyet ikke går før om to timer. Det var
tilbaketuren som gikk klokken seks. Det er kø. Jeg svetter og klør, sikkerhetskontrollen er alltid utenfor min komfortsone. Alle har ekstra dårlig tid, og det hele blir en konkurranse i både tempo og koordinering. Laptop i egen kassett, lommebok, snus, mobil, belte, hatt, sko, jakke, skjerf, veske i en annen, araberflikk-flakk gjennom den pipende Berlinmuren som skiller meg og flyet hjem, stående applaus. Jeg må ha en øl. Jeg sitter på et sete dekket av smuler og gamle kaffeflekker mens jeg hører på Tom Waits. Klokken går sakte fremover mens jeg titter utover de fordradde, triste ansiktene som stresser seg frem i julerushet. Ungene stråler av barnlig glede. Jeg observerer foreldrene til de lekende barna, de prøver å opprettholde en oppmuntrende maske mens de holder seg til hoftene og prøver å holde følelsene i sjakk. Alle skal hjem til sine kjære, noe de nok gleder seg til, men en jul i ro og fred vil de ikke få før barna blir voksen. Aldri i verden om jeg skal sette meg selv i en slik situasjon, sier jeg til meg selv mens jeg prøver å komme meg videre i boka. Dette er mye bedre. Kunne jo ikke vært på nachspiel til morgengry om en snørrete krabat kravlet entusiastisk opp i senga mi samtidig som jeg prøver å kurere mitt eget overstadige alkoholinntak. Den monotone stemmen fra callinganlegget roper opp navnet mitt, jeg har sovnet i setet mitt mens jeg ventet utenfor gaten. Slipper kø iallefall. Endelig er det ferie. Enda noen minutter nærmere lukten av pinnekjøtt og kriblingen i magen når vi alle sitter rundt juletreet og skal åpne pakker. Det kribler litt i magen nå og. Jeg setter meg bakerst i det trange Widerøeflyet som jeg alltid gjør. Elsker å sitte bakerst, ingen andre vil sitte der, bortsett fra i dag selvfølgelig, når jeg minst vil det. Jeg sovner igjen.
Kadunk! Flyet lander på Årø Flyplass hjemme i Molde. Her er sneen ihvertfall hvit, ingen sørpe, du gode, gamle Molde, god dag. Jeg håper foreldrene mine er forsinket slik at jeg får tatt en tur inn på toalettet før de kommer. Kan tross alt ikke møte de når jeg ser ut som jeg gjør. Men, nei, der står de og vinker entusiastisk ved inngangen, jeg trekker hatten så langt ned som mulig og skjerfet så langt opp det går. Skam. Unnskyld, mor og far, ikke skyld på dere selv, dette er miljø, ikke arv. Tusen tanker spiller sjakk i hodet mitt, det må være en eller annen måte å komme seg vekk herfra. Kantene på propellene ser fristende ut. Kanskje flyet flyr tilbake til Bergen. Kanskje jeg kan gro et par baller. Jeg nærmer meg mor og far, jeg svetter. Vel, det er da ikke så ille. Jeg har da gjort verre ting, og sett verre ut enn dette her, problemet er at det er jul, og alt skal være så utrolig sterilt og tradisjonelt. De har da vært på fylla før de óg. Mor har sett meg, jeg ser øynene hennes. Hun ser bort. Far ser på meg. Jeg lukker øynene. Mammas gullgutt er kommet hjem. Bilturen er rammet av stillhet. Jeg tar en slurk whiskey av lommelerka, og skuer utover det vakre vinterlandskapet.
Fredrik Hagen Det som vokser ut av meg nå kunne aldri vokst ut av noen andre Jeg griper om noe rødglødene. I ansiktet og under føttene vokser det frem en uhelbredelig kløe. Jeg knytter nevene sammen. Noe bobler under huden og jeg tror den kommer til å sprekke. Om du hadde vært her nå ville du spred beina og bedt meg om å komme nærmere. * Jeg vet det plaget deg at jeg måtte ha hendene mine for meg selv når vi skulle sove. Det plaget deg og du dro alltid genseren opp mot ansiktet når vi snakket om noe viktig. Du ba meg legge en finger inn i munnen din. Du ville vi skulle være ulykkelige sammen. Du tok bilder av meg i sort/hvitt som om det skulle gjøre oss virkeligere. Du innbilte deg at du en gang kom til å holde noe viktig i hendene. Du trodde du kunne finne noe helt annet om du lukket øynene. * Kan du forestille deg hvordan jeg snur meg i sengen og legger en pute mellom beina?
Jonas S. Rudjord Det går et ekko gjennom korridorene av gnissende tenner Meningen må være at det skal skje noe her. I gangen, i rommet, i kroppen, men jeg klarer ikke å rive meg vekk fra den latente stemningen, det som stritter imot. Dette er ikke huset jeg har bygget. Det er disse tankene som går gjennom hodet når jeg våkner. Etterhvert som øynene venner seg til lyset, og jeg masserer kinnene mine, kollapser tankerekkene sammen, og forsvinner sakte tilbake til den jeg var da jeg først våknet, til fortiden. Det henger fortsatt litt igjen. Når jeg reiser meg fra sengen, er det som om legemet beveger seg fortere enn tankene, de ligger fortsatt igjen og vil sove. Avisen er full av historier om mennesker som har dødd overalt i verden. Om mennesker som krangler om en lov eller en bygning eller om abstrakte objekter. Det står en kronikk hvor noen klager seg over at de er tykke. (i går sto det samme, bare skrevet av noen som klager over å være tynne, dagen før det; noen som er for normale, dagen før det; noen som er for annerledes) Summen meningene deres må være at eksistensen stigmatiserer, og jeg kan ikke tenke meg en mer triviell tragedie. Jeg strekker hendene ut, som for å gripe etter en annen som ikke er der. Etter et "vi" som ikke er der. Slik blir jeg sittende en stund. Stille, rolig, og med hånden som beveger seg sakte i luften, og det kommer tilbake: meningen. Meningen må være at det skal skje noe her. Jeg får et glimt inn i en verden som enda ikke er født, eller som har blitt tapt og enda ikke er funnet igjen, eller som har hjertestans og trenger førstehjelp. Men det er der, glimtet, som et konsept i fosterstadiet, som et ønske uten retning, som en idé uten utstrekning.
Det svartner. Det som om jeg holder noe i hendene. Fornemmelsen av et fotografi av et minne. Øynene lukket, jeg prøver å kjenne formen med fingertuppene. Det er mykt, fleece-aktig, men med pigger under. Det er fuktig på undersiden. Når jeg forsiktig klemmer, presses noe av fukten ut. Det drypper. Væske mellom fingrene. Blod? Olje? Jeg åpner øynene og hendene mine er tomme, tørre og rene. Nettopp. Jeg roter i gamle kladdebøker, blar vilkårlig gjennom. Finner en side hvor én setning står for seg selv. Jeg leser "er ikke kroppene våre vakre?" og jeg erkjenner at det er jeg som har skrevet det. Kan ikke huske når, og kan ikke huske hvorfor. Det knyter seg i mellomgulvet. Så husker jeg hvem det er som gjemmer seg bak disse bokstavene. Det er deg. Jeg har gitt deg enda en verden å eksistere i. Allerede fantes du i kjøtt og blod, i ditt eget hode, i speilbildet. Sub specie aetearnis, i blomstene, i vannpartiklene, i vinden, og nå i disse ordene, frosset i tiden. Inneholder et helt livsforløp av muligheter. Fra frø til frukt, fra du ble unnfanget til du selv unnfanger. Jeg har sett deg. Hele deg, i en setning. Men jeg kan ikke huske hvem den var tiltenkt, for du rommer alle. Alle jeg har elsket. Alle jeg skal elske. Alle jeg har forlatt. Alle jeg skal forlate. Alle som har forlatt meg. Du er konstanten. Du er variabelen. Akkurat som jeg er for meg selv en konstant, og i dine øyne: en variabel. På en side i en nedstøvet og bortgjemt kladdebok står en setning som skaper en hel virkelighet som er vår, og der finnes
et "vi". Kaffen på kjøkkenbenken har blitt kald, og mens jeg skal til å sette på en ny kanne, kjenner jeg for første gang denne morgenen en ren situasjonsbevissthet. Jeg er i nået, og ute blåser på en slik måte at vinden stimulerer vannkanalene i øynene, slik at jeg må smile, som for å forsikre de andre (en million varianter av "du") om at jeg ikke gråter. Fortauet pleier å være fullt av løv og nedtråkkede sigarettsneiper, og kanskje jeg går forbi ei jente med samme hårfarge som løv, og som snart er ferdig med å røyke en mentolsigarett, og som hiver den. Jeg ser for meg at hun stiger opp og ut fra bakken og løvet, slik som nøkken stiger opp i Theodor Kittelsens maleri. Hun stiger opp fra bakken, tenner en ny sigarett, og jeg smiler til henne når jeg går forbi, for å forsikre henne om at jeg ikke gråter. Kaffeposen viste seg å være tom, og neste gang jeg er i nået er jeg på vei til butikken, og fortauet er fullt av løv og sigarettsneiper. (jeg vet ikke om jeg har gått forbi en variant av deg som har samme hårfarge som løv og som røyker) Gaten er befolket av små hunder, barnevogner og eierne deres, himmelen har skyer i forskjellig former og forskjellige nyanser av grå som alle liksom slåss om oppmerksomheten. Refleksjonen av dem på de parkerte bilene inviterer himmelen ned på jorden og jeg ville aldri sammenlignet deg med nøkken, selv om du skulle finne på å stige opp fra bakken eller fra et tjern akkurat slik som Kittelsen malte det. Damen som ekspederer meg på butikken har store poser under øynene, slitt hår, en mage som begynner et sted bak på ryggen og som slutter altfor nærme knærne, og hun er heldigvis ikke en variant av deg. Selv om du kunne hatt (eller har hatt, eller skal ha) flisete hår, eller hår som krøller seg og blir uregjerlig når det regner og du skjemmes litt av det, eller hår som har
samme farge som løvet på forauet, så er ikke hun en variant av deg. Det blir ikke kveld før om mange timer, men jeg skynder meg likevel hjemover, fort gjennom gatene, fort gjennom forskjellige dører, ytterdører, inngangsdører, leilighetsdører, til et rom hvor jeg kan drikke kaffe og jeg kan være alene og hvor det finnes en setning på et ark i en kladdebok. Det går et ekko av gnissende tenner gjennom gangene og korridorene.
Det har det gjort siden imorges.
Det skal det gjøre når jeg kommer hjem ikveld,
det skal det gjøre helt til du stiger opp fra løvet,
eller til jeg brenner alle diktene mine og alle diktsamlingene jeg eier så du kan stige opp fra asken,
eller til jeg jeg våkner en morgen uten å føle meg utslitt i kjevemuskulaturen.
www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Trine Dale Trykket med støtte fra Trafo.no