Vibeke H. Knagenhjelm
Jeg bøyer meg over arket. Jeg fylles av sinne, får lyst til å knekke blyanten, tygge istykker blekkpennen. Jeg blir kjempestor av raseriet over ordene som aldri kom. Sorgen gjør meg bitte liten. Jeg prøver å skrive. Skjelvende, stiv. Jeg kan ikke. Jeg er alene. Jeg gjør det likevel, enda jeg har et helt språk fra før. Jeg har bare ikke deg. Og bildene jeg skapte, har jeg mistet. Jeg må finne nye, i skrift.
Teksten blir en flik av frihet. Holder du din flik? Kan vi være litt mer frie da? Jeg mister den, jeg mister deg, jeg mister så mye. Tekstene mine er mine vitner, mine hender som strekker seg ut mot verden og tomheten, uten håp, men med ønsker som brenner, ønsker om å kunne gripe, et nytt dikt, din hånd. Sannheten er bare det som kan bevises. Friheten er å gi avkall på den, hvis det betyr at i hvert fall du kan være friere. Fri til å elske, begjære og kanskje akseptere det som gjør vondt.
Jeg retter meg opp, beveger meg langsomt, jeg er min egen rytme og skal videre og lese. Nå kan jeg kjenne strømmen jeg står i, en strøm av følelser, jeg vil gå inn i tiden. Det er det viktigste. Dette er mitt første skritt, og jeg har gitt deg beviset på at jeg kom i mål. Allerede. Slik er det å være voksen. Jeg forbanner skriften, men er avhengig av den. Uten den var jeg bare drøm og bilder, og på et blunk ville de kunne forsvinne, enda jeg bøyer meg og leter.
Moren
Hun våknet igjen og la seg inntil moren
Hun turte ikke legge seg så nær at moren våknet
Moren merket ikke at hun var like ved
Hun sov
Hun brast.
Taket over henne knaket
Stemmen hennes steg til en drøm
Hun drømte hele livet
Hun vekket henne
God morgen, min sønn
Har du sovet godt eller drømte du no’?
Du snakket i søvne og klukket og lo
Drømte du vakkert? Du trives så visst!
Hvis drømmen var vond, går det bra til sist!
Slik er det med drømmen og psykologien
Du vandrer om natten, på drømmestien
Du nærer din sjel her ved dagenes kilder der sinnet får se arketypiske bilder
Du drømmer om henne, den eldgamle kvinnen
den vise, modige, sterke løvinnen
Du drømmer om ham, den eldste av menn en vismann, druide og følgesvenn
Du drømmer om vennskap, om kjærtegn og smil
Du drømmer om noe du ønsker og vil
Du drømmer om slott og om speilsaler blanke der ser du i speilet hver ørlille tanke
Og alt det du kjenner, blir klart reflektert her blir hver følelse nøye sortert
Drømmen kan vise deg alt du må takle
å velge det beste, men uten å vakle
Du drømmer om havet og bølgenes brus
Du drømmer om store, forlatte hus
Du drømmer om kraftdyr som passer på deg om fugler som svever og viser vei
Du drømmer om kloder og verdensrom om stjerner som klodene kretser om Du drømmer om mennesker som holder hender om gode, snille og trofaste venner
Jeg tror at drømmene lærer oss dette: Hvis det du drømmer gir tungpust og svette og grusomme bilder av død og av drap så har du på lur et skjelett i et skap
Det er ikke farlig, du må bare prøve og se det i øynene, øve og øve
Og tørre å snakke til dét i deg selv som er gjemt bort og skjult, men vil frem likevel
Tro på din drøm, du min fineste gutt når du modnes og vokser til, stødig og trutt Er åpen om alt det som gleder og plager deler om gode og dårlige dager
Ja, hvis jeg beholder din tillit som mor og hvis vi kan utveksle tanker og ord om alt det som er mellom himmel og jord om den forunderlige drømmen som bor
inne i deg, du min elskede skatt ja, den drømmen som vekkes hver eneste natt da kan jeg hjelpe deg med å forstå hva du må tenke og huske på
Når livet iblant byr deg motgang og tvil
kan drømmen bli tegnet på hva du vil
Kanskje din dagbok kan være en venn?
Du kan skrive ned drømmen du drømte i den!
Hvis mareritt kommer og gjør deg forskremt
husk, det var bare et skrømt som lå gjemt
Et beinrangel inne i skapet bak døren
å gjemme det, legger kun steiner til børen
Løp ikke fra det, men snu deg og se se det i øynene, tving det i kne
Skjelettet kan ikke skade deg no’ kjenn du er trygg, la deg falle til ro
Om dagen får drømmene vinger, tar svevet
nå leker du fremtiden slik du vil leve
Du dagdrømmer, det er din måte å gro på da definerer du hva du vil tro på
Hvem du vil være, og alt du vil gjøre
Hvem du vil låne ditt finstemte øre
Hvem du vil følge, ja hvem som får bli
Alt du vil tenke, og hva du vil si
Så husk dine drømmer og bruk dem så gjerne fly med dem opp mot den klareste stjerne
Riss opp ditt helt eget himmeldraft du seiler så langt med din drømmekraft!
Reven i Gävle by
Jeg så en rev i Gävle by den lette febrilsk etter mat og ly
Så fikk den ferten av en mann en spennende pose hadde han
Og reven fulgte hakk i hæl men ble ikke oppdaget likevel
Den lot som den var en hund med logrehale og siklemunn og fikk det til å se ut sånn at den gikk i bånd
Og mannen trasket gatelangs og følte seg kanskje litt annenrangs
Han hadde nettopp fått lønnen sin og ringt og snakket med sønnen sin som han tilnærmet nesten aldri så men stort sett bestandig tenkte på med glede og bekymring stor
Gutten bodde hos mor
Og mannen planla å skrive et brev mens revens pelskledde nesegrev snuste og været mot posen hans i den lå den ferske ansjosen hans Vel, i den grad ansjosen var frisk i hvert fall luktet det sterkt av fisk
Og reven tok til å glefse (den elsket lefse)
For posen var stappfull av julemat (det ovennevnte pluss sildesalat og knekk, marsipan og risengrynsgrøt og julebrus så god og søt)
Og månen lyste fra himmelen ned en stjerne slo gnister like ved i toppen av et juletre
Hva mer fikk jeg se?
Jo, reven tok posen og la på sprang og fra kirken i Gävle lød julesang
Mens mannen skrek og hyttet med neven den helvetes, jævla, fordømte reven!
Og enden på visa om Gävles rev var at mannen gikk hjem for å kjevle et brev
Et brev av klissete kakedeig
som han sendte i vei
Han skrev om vissen julepynt
at julen var slutt før den var begynt
Og sønnen hans kom ikke hjem på besøk og han manglet potet, og han manglet løk
Janssons fristelse fristet ei
i stedet spiste han oppstekt sei
Og tynnbrød og smør ifra julen i fjor han sendte en tanke til Jesu mor som helt sikkert også savnet sin sønn og så ba han en bønn
Og bønnen fikk bli mellom Gud og ham
og reven ble både mett og tam
den valgte å bli i Gävle by
Og når månen igjen ble smal og ny
fikk mannen svar på sitt kakebrev
En belønning som kronet hans evige strev et brev fra moren til omtalte gutt
Hun skrev at alt vil bli bra til slutt
Hun ønsket ham hjem på julevisitt
til henne og gutten, som stor var blitt
Og alle tre spiste julemat sammen på peisen varmet den gylne flammen
Og mannen følte det litt som sitt hjem av gutten fikk han en juleklem
Og månen vokste seg rund og stor
og utenfor huset løp revespor mot nord …
