Publica © 2026 Forlagshuset Vest AS Lundegeilen 10 4323 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284162874 Omslag: Hana Costelloe Forfatterbilde: Kristine Hellemo Illustrasjoner: Christina Winther Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Siri Stray
UNIK En del av mitt hjerte
2026
— 4 —
Innhold
Kapittel 1: En ganske alminnelig familie ............................... 6 Kapittel 2: Koseregle.............................................................. 9 Kapittel 3: Kroppen er et lite hus......................................... 14 Kapittel 4: De tørkede gummistrikkers hemmelighet .......... 18 Kapittel 5: Superhest med turbohover og kaffedrivstoff........ 20 Kapittel 6: Et virvar av følelser ............................................. 25 Kapittel 7: Skogen ............................................................... 27 Kapittel 8: Dvaletid ............................................................. 34 Kapittel 9: Din båt har seilt ................................................. 40 Kapittel 10: Et glimt av Tante Tull ....................................... 46 Kapittel 11: Inger-med-ringer.............................................. 50 Kapittel 12: Malefest............................................................ 52 Kapittel 13: Koda har en plan.............................................. 55 Kapittel 14: Titt-titt............................................................. 57 Kapittel 15: Mamma har en plan ........................................ 63 Kapittel 16: Våte sokker og varme hjerter............................. 65 Kapittel 17: Hytta................................................................ 70 Kapittel 18: Alltid, for all tid................................................ 72 Kapittel 19: Så kom solen .................................................... 77
— 5 —
KAP I TTE L 1
En ganske alminnelig familie «Kose-mose!» Koda rekker nesten ikke å snu seg før han blir klemt så hardt at det knirker i ribbeina. «Jeg får ikke puste!» ler han, og prøver å vri seg løs. Men Kose slipper ikke med det første. Slik er det å være i familien til Koda. Koda bor i et helt alminnelig hus, i en helt alminnelig gate. Utenfra ser alt ganske likt ut som hos alle andre. Inne i huset er det også mye som er vanlig: En mamma og en pappa som passer på, en lillebror som maser litt og middager som må spises selv om man ikke alltid har lyst. Men hvis du blir litt bedre kjent med familien til Koda, oppdager du ganske raskt at den ikke er helt som alle andre likevel. Koda har nemlig en storesøster som heter Kose. Egentlig
— 6 —
heter hun Kornelia Celine, men det er det nesten ingen som sier, for alle kaller henne bare Kose. Det passer egentlig ganske bra. Når Kose er glad, gir hun de varmeste og beste kosene som finnes. Hun kan holde rundt deg lenge, lenge, som om hun aldri vil slippe taket. Noen ganger kan kosene bli litt for mye av det gode. Kose er to år eldre enn Koda og mye høyere enn ham. Likevel er det noe ved henne som gjør at hun ikke er helt som andre på samme alder. Kose har nemlig både autisme og en utviklingshemming. Det betyr at hun tenker, føler og opplever verden litt annerledes enn mange andre barn. Og det merkes i hverdagen. Av og til blir Koda irritert. Som når Kose klemmer for hardt, eller ikke forstår at han vil være i fred. Da prøver han å si ifra. Noen ganger hjelper det, andre ganger ikke. Mamma prøver å sørge for at alle har det bra. Hun tøyser ofte, og det pleier å hjelpe. Men ikke alltid. Ikke når Koda egentlig er lei seg. Da kan det føles som at mamma tøyser det bort – at det han sier, ikke er så viktig. Mamma synger også mye, både på kjøkkenet, i bilen og midt i alt som skjer.
Noen ganger begynner hun å synge når det blir litt for mye. Da kan stemmen hennes fylle hele rommet, og det føles nesten som om alt roer seg litt av seg selv. Andre ganger lager hun sanger om det som skjer akkurat der og da: om å kle på seg, om å vente, eller om å puste rolig. Ikke alle i familien legger merke til det, men det gjør noe med stemningen likevel. Pappa sier ikke så mye, men han er flink til å merke ting. Noen ganger trenger ikke Koda å si noe i det hele tatt før pappa skjønner at noe er galt. Da kan de bare sitte litt sammen, uten å si så mye, og det gjør det litt bedre. I tillegg til Kose har Koda en lillebror som heter Totto. Eller Tor Otto, egentlig. Totto er to år yngre og full av energi, spørsmål og rare påfunn. Og Koda selv? Han heter egentlig Karl Oskar. Sammen er de fem: Koda, Kose, Totto, mamma og pappa. En familie som på mange måter er helt vanlig og på noen måter ganske uvanlig.
— 8 —
KAP I TTE L 2
Koseregle Koda, Kose og Totto har en fetter. Han er et og et halvt år og heter Kasper. Koda syns Kasper er morsom. Når han går, vifter han med armene, og han har tykke, myke hender. Når Koda klapper i hendene, klapper Kasper i hendene også. Når Koda gjør grimaser og stikker tunga ut, triller latteren ut av den lille gutten. Kose syns Kasper bråker. Hver gang han kommer på besøk, piler hun ut i gangen og henter hørselvernet
— 9 —
sitt. For når noe lager mer lyd enn Kose liker, da bruker hun hørselvern for å stenge lyden ute. Men så lenge hun har hørselvernet på, liker hun å sitte sammen med Kasper og klappe med ham. I dag er tante, onkel og Kasper på besøk. Koda syns tante er morsom. Hun er varm og myk, og tuller masse. Koda kaller henne for Tante Tull. Hun gir klemmer som varer litt ekstra lenge og lukter av blomster-te og vafler. Tante Tull og mamma er søstre. De ler på helt samme måte, og de har de samme varme øynene. Tante Tull er gift med Onkel Krøll. Onkel Krøll er en snill sjel med bukseseler som aldri sitter riktig der de skal. Han har stort, mørkt, krøllete hår som danser rundt hodet hans når han ler. Koda lurer noen ganger på om håret hans har glemt hvilken vei det skal vokse, for det vokser liksom litt til alle kanter. Onkel Krøll elsker å fikse ting som egentlig ikke er ødelagt, mumler gamle, rare ordtak som ikke gir mening – som at det er bedre med en skje i hånden enn en stige på taket – og han samler på gamle, tørre gummistrikker. Tante Tull og Onkel Krøll er sånne voksne som får Koda til å smile litt ekstra, som tør å leke – leke skikkelig! «Få se på de lubne, gode hendene dine! Er du klar for Koseregle?» Mamma løfter Kasper høyt opp i luften så han hviner av glede. Det fargerike skjørtet snurrer som en regnbue rundt henne. Koseregle er en regle hun lagde til Kose da hun var baby, og den handler om å kose. Hun sang den også til Koda og Totto da de var små. De to har vokst fra den, syns den er barnslig, men Kose har ikke vokst fra den, selv om hun er eldre enn de andre. Hun elsker når mamma gjør bevegelsene til sangen. Mamma legger Kasper på gulvet,
klar til å gjøre reglen på magen hans. Kose setter seg helt inntil mamma, tar hendene hennes bort fra magen til Kasper. «Nei, Kose. Nå er det Kasper sin tur.» Mamma synger, og Kasper hyl-ler når fingrene hennes fyker oppover magen hans. Kose legger seg på ryggen ved siden av Kasper. Skubber ham litt bortover og fører hendene til mamma mot sin egen mage. «Min», sier hun og ser forventningsfullt opp på mamma. «Okey, da», ler mamma. «Vi får prøve oss på en dobbel en.» Hun tar en hånd på magen til Kose og en på magen til Kasper. Så synger hun. Rommet fylles av trillende latter fra både Kasper, Kose og mamma.
Koseregle (sang) Du, du har gode, runde bollekinn som jeg stryker med hånden min. Du har tykke, gode hender og mange nye tenner inni fine munnen din. Du, du har mage man kan tromme på. Og ben som snart skal lære å gå. Og en bitte liten nese i midten av fjeset, som man kan tute på, tut-tut! Jeg titter ned i ditt spente blikk og vet hva du venter på. Å se din begeistring gir meg et kick. Når jeg tuller, så ler du så.
— 11 —
Du, du har gode, runde bollekinn som jeg stryker med hånden min. Du har tykke, gode hender og mange nye tenner inni fine munnen din. Du, du har mage man kan tromme på. Og ben som snart skal lære å gå. Og en bitte liten nese i midten av fjeset, som man kan tute på, tut-tut! Din latter er smittsom, jeg blir aldri lei, her du sitter så fint på mitt fang. Jeg elsker å kose og klemme på deg og sammen synge en sang. Du, du har gode, runde bollekinn som jeg stryker med hånden min. Du har tykke, gode hender og mange nye tenner inni fine munnen din. Du, du har mage man kan tromme på. Og ben som snart skal lære å gå. Og en bitte liten nese i midten av fjeset, som man kan tute på, tut-tut!
— 12 —
— 13 —
KAP I TTEL 3
Kroppen er et lite hus «Hun ødela den. Igjen. Jeg brukte tre dager på å bygge den, pappa. Tre hele dager!» Koda ser frustrert bort på pappa. Mellom dem ligger en ødelagt bilbane, plastskinner i alle retninger og en bil som mangler et hjul. «Jeg vet det, Koda. Det er lov å være skikkelig frustrert.» Pappa skrur sammen to bilbanedeler. I går kveld, mens Koda så på TV, gikk Kose inn på rommet hans uten lov. Hun tok fra hverandre alle delene til bilbanen hans, til og med de delene som det egentlig ikke går an å ta fra hverandre. Den blanke racerbilen som kan kjøre ekstra fort i svinger, har mistet et hjul. «Det er ikke rettferdig! Hun bare river alt ned og bruker det helt feil! Hun skjønner det jo ikke engang! Selv om hun er større enn meg!» Koda kjenner det svir bak øynene. Han vet at Kose ikke er som alle andre
på samme alder. Hun er storesøster, men hun er på en måte som en lillesøster. Pappa puster dypt og skrur forsiktig sammen en del til. «Nei … Kose forstår ikke ting på samme måte som deg. Hun føler mye, men hun vet ikke alltid hvordan hun skal vise det. Vet du, kroppen er som et lite hus! Med et vindu!» Koda skjønner ikke helt. Et hus? Er kroppen hans et hus med vindu? Han titter ned på magen sin. Pappa ler. «Nei, ikke et ordentlig hus med ordentlige vinduer, gardiner og fuglebæsj. Kroppen ligner et lite hus, og inne i Koda-huset har du et slags usynlig følelsesvindu. Når du er inni det, klarer du å tenke, leke, snakke og velge hva du skal gjøre, selv om du er litt irritert eller stressa.» Koda ser for seg magen med et vindu og en liten Koda som titter ut. «Så … når jeg er sint, detter jeg ut, da, eller?» Han ser forvirret på pappa. «Jepp. Som da Kose ødela bilbanen din. Da – puff ! – fløy du rett ut av vinduet! Følelsene dine ble for store, og da hopper kroppen ut som en rakett. Da er du i høygir, eller oppe i taket, som vi sier.»
— 15 —