Undringsmil Jarle Holien
Forord
Er det noe jeg har lært av bevisst å bruke diktskriving i norskundervisningen på ungdomsskolen, er det dette:
Om du får et menneske til frivillig å skrive dikt, vil det på ett eller annet tidspunkt begynne å skrive om seg selv. Dette vil kunne føre til glede over å skape, mestring, og trolig også innsikt i seg selv. Slik kan diktskriving bli terapi, personlig utvikling og en vei til å finne fram til irrganger i seg selv.
I årene mellom 1983 og 2012 fikk jeg ni norsk-klasser jeg hadde på Høknes ungdomsskole i Namsos, til å skrive dikt. Disse ble samlet inn og dannet grunnlag for en klassens diktsamling som ble delt ut til elevene på tampen av ungdomsskoletiden. Alle elevene var representert med minst tre dikt. Disse små samlingene er fortsatt for meg en kilde til glede og gode minner om elever jeg har hatt.
Namsos, 27. mars 2026
Jarle Holien
Lønna
Det står ei spisslønn borti Kleppaveien, og det synes som den har det bra.
Jeg ser den ofte når jeg passerer på veien min når jeg går til og fra.
I hele sommer kledd i samme farge, som bjørk og mispel og rogn og hyll. Slik er det fatt med trær i skog og hage, de kler seg grønne, fylt med klorofyll.
Når høsten melder det er blitt oktober, skjønner lønna den må skifte drakt. Den leter rundt i sine garderober og framstår ny i rødoransje prakt.
Vi tenker ofte skogens trær er grønne, den egenskapen kan vi enes om.
Vi synger gjerne om at de er skjønne, men glemmer glatt at vi har felt en dom.
En høstlig tanke om trærs forvandling fra grønne blader til rødt og gult, kan gi oss mennesker en forestilling: Vi skal ei glemme det som er skjult. Av lønna kan vi viktig lærdom høste, at vi er mer enn hva vi synes som.
Bak min fasade vil jeg nå få vise en fargeprakt som ingen visste om.
Hansarfjellet
mens jeg snur meg rundt kan jeg fra toppen skue over fjell og heier strødd lik en endeløs gave til landet små vann glitrer som biter av naturens egen form for pyntesølv dandert med ødsel hånd
der i vannet svømmende har sprellende fisk sitt tilhold til glede for fjellfolk og vandrere med fiskestang fra uminnelige tider helt til våre dager
fjella jeg ser er formet av isen framstår som nesten uberørte områder fra den gang landet steg ut av isens grep
karrig vegetasjon
men her har rein streifet
voktet av urgamle slekter i hundrevis av år
jeg kan betrakte disse halvtamme
skye dyrene der de med hodene stolt hevet som firfotede ballettkompanier danser seg fram gjennom landskapet beitende på gress, lyng og lav
jeg sitter i ly av en sirlig, steinsatt varde møysommelig bygd opp av navnløse fjellvandrere som har gått før oss
steiner som noen kanskje har båret lange strekninger for at jeg skulle finne veien
Høsten trør berrføtt
dagen dreg seg unna vinden stilnar
røyken frå bålet er berre ei lita strime kveldsskyer speglar seg i stille vatn varm seinsommardag strålar ut i rommet løysest alle tankar
høsten trør berrføtt
han skal vaske seg i fossen treng ullsokkar snart
Høstdans
vinden vimser hastig hen den vil danse hele dagen helt forstyrret virker den friske pust igjennom hagen over lyng og trær og mose med ekstasediagnose flørter den med tusen blad dekorert av høstpalett
byr opp med å bøye kne for røde mispel, gule osp og hagens rødoransje hjertetre vinden følger som i transe ør av mange piruetter der den slavisk tar regi på septembers siste dag naturen selv iscenesetter vinden danser høstballett
La dem ligge
grå høstmorgen blad faller de dekorerer en kort stund fuktig bunnvegetasjon før de krymper i form og falmer i farge men
la dem ligge la dem ligge der de er
du skal ikke rake eller blåse dem sammen i hauger eller putte dem i sekker for å bli fraktet bort
de hører til der de falt de er årets døde høstkrigens kanonføde som skal ligge på slagstedet og lindre sårene etter vår hardhendte bruk av jorda
bladene blir stedt til hvile av naturens egen prest som holder himmelens mørke blåhet over dalende blad de skal bli til næring og jord høstvinden du kjenner spiller et rekviem regnet som stille risler kan bli en dåp