Innledning: Grønnårene
«… Beneath the glassy gulph
Fishes benumb’d, and lazy sea-calves freeze
In crystal coalition with the deep.»
(Dunkin: The Frosty Winter of Ireland)
På sydspissen av den japanske øy Hokkaido ligger den idylliske Shikotsu-sjøen. Rett ved siden av ligger fjellet Tarumaezan, over tusen meter høyt.
Det hele kan virke både fredelig og harmonisk ved første øyekast. Imidlertid kan geologene fortelle oss at selve sjøen er en rest av et gigantisk vulkanutbrudd for mange tusen år siden. Tarumaezan er også en vulkan, fremdeles aktiv og kan få et nytt utbrudd når som helst.
Den 16. august 1739 smalt det her. Det begynte med et stort jordskjelv, før vulkanen begynte å fyre løs for alvor den 18. august – den fortsatte uten opphold helt til den 30. august samme året. Det var et såkalt «plinisk» utbrudd − omtrent fem kubikkkilometer med materiale; lava, aske og pimpestein − ble slynget helt opp til stratosfæren og spredte seg derfra over resten av kloden.
Solen forsvant bak mørke skygger og temperaturene sank over hele den nordlige halvkule. Elver, fosser og innsjøer frøs til og fisk døde. I Storbritannia var dette «the great frost», en femtedel av befolkningen i Irland sultet i hjel. I Norge fikk uårene 1740−42 tilnavnet «grønnårene» − kornet ble ikke gult og modent, men forstatte å være grønt og uspiselig til det råtnet på åkeren.
I et bondesamfunn langt opp mot Arktis betød det at sulten nå ikke lenger banket på døren, men at den hadde kommet inn i stuen. Med seg hadde den sykdommer og død. Folketallet sank da dødsfallene oversteg fødselstallene. Den lille istid hadde tatt en ny og enda hardere vending.
I København satt vår eneveldige monark av Guds nåde, kong Christian VI, og var tilsynelatende ubekymret – det vil si han var i prinsippet kronisk bekymret, men ikke over sine undersåtters jordiske tilværelse. Hans oppmerksomhet var festet på det hinsidige. Denne hans påtrengende gudelighet forhindret ham dog ikke fra å periodisk skotte hen til det kommersielle – han var merkantilist. Dette var en økonomisk teori som betraktet all handel som et null-sum-spill, − det ett land vant, måtte nødvendigvis noen annen tape. Derfor var all import av det onde, og all eksport av det gode. Kongen bestemte derfor at nordmennene kun skulle få lov til å kjøpe korn fra Danmark.
Dermed ble matkrisen ytterligere intensivert – at denne kongelige beslutning også berøvet Hans majestet for undersåtter i en skala som burde ha alarmert ham, ser ikke ut til å ha streifet hverken ham eller hans parykk-kledde rådgivere. Poteten var riktignok såvidt det var kommet til Norge, men den ble ikke dyrket i noen særlig grad før senere på 1760-tallet, så det var kornet som var det essensielle i de distriktene hvor det ikke var muligheter for kommersielt fiskeri.
Harde tider skaper harde mennesker. I stedet for å stå sammen mot krisen er det alltid en del som velger å stå utenfor det menneskelige fellesskap. Stilt ovenfor en uinteressert, eneveldig konge og et tafatt og hjelpeløst embetsverk som prioriterte å inndrive skattene for enhver pris til siste skilling, var det kanskje ikke å undres over at noen individer foretok seg underlige ting.
Vi skal her møte de verste av dem.
Grunne sjøer og grunne sander
Agate Larsdatter Valla (1710−1740)
«Den eneste skam er å ikke ha noen.» (Blaise Pascal)
Tysnesøya i Sunnhordland – rett syd for Bjørnafjorden − var i sin tid eget prestegjeld. I dag er det egen kommune, så lenge det måtte vare.
Langs Bjørnafjorden kan man kjøre østover på øya inntil man kommer til Hegglandsvatnet, og her ligger fremdeles gårdsbruket Valla. I tidligere tider ble det skrevet «Valle» eller endatil «Walle», mens bygdeboken for Tysnes insisterer på den dialektale versjonen «Vadla».
Hit flyttet i begynnelsen av 1700-tallet Lars Nilsen Gjersvik. Han giftet seg med datteren på gården og fikk da også bygslet den. Etter hvert kom det også noen barn ut av ekteskapet – Nils, Torstein, Agate og Daniel er de som overlevde den første barndom og som vi dermed kjenner til. Tilsynelatende var dette en normal familie i det gamle Norge; fattige fiskere og bønder som slet seg frem i livet og underveis «bygde landet», som det heter så fint nå til dags.
I mars 1724 døde Lars’ første kone. Han satt tilbake med småbarna og måtte derfor gifte seg om igjen så snart som overhodet mulig. Valget hans falt på den førti år gamle Marta Klemetsdatter, hennes jobb skulle bli å hjelpe til både med gårdsdriften og ikke minst med oppdragelsen av de små. Imidlertid fikk ikke Marta bidratt med så mye på noen av
disse frontene, hun døde allerede året etterpå og ble lagt på kirkegården rett før jul 1725.
Dermed måtte Lars ut på frierføtter atter en gang. Det ble en ny Marta, denne gangen Marta Hansdatter. Hun dukket opp i huset allerede i august 1726 og ble begravet ved siden av sin navnesøster og forgjengerske etter påske 1727. I dette tilfellet hadde Lars vært enda raskere enn vanlig; bruden hadde vært gravid allerede ved vielsen og det ble en liten bot å betale for den fornøyelsen.
Så, den 23. juni 1730, ble Lars viet til sin fjerde og siste hustru, vekselsvis omtalt som Ragna og Rakel Olsdatter Gjøvåg. Hun hadde med seg inn i ekteskapet sin egen sønn Hans på åtte år.
I 1734 ble både Daniel og Torstein Larsen Valla innrullert i de væpnede styrker – begge i det 2. bergenhusiske nasjonale infanteriregiment, kaptein Möllers1 kompani. Denne tjenesten medførte ingen direkte fysisk fare, den store nordiske krig hadde vært overstått allerede i 1721, og kong Christian hadde ikke appetitt på noen ny krig med det første. Soldatene måtte oppbevare uniform og våpen hjemme, holde utstyret ved like og delta på noen spredte mønstringer eller repetisjonsøvelser ved anledning. I mellomtiden fikk de klare seg så godt de kunne, mye som den moderne tids hjemmevern.
Guttene oppholdt seg fremdeles hjemme på Valla, hvor det nå begynte å bli trangt om plassen. Såpass trangt faktisk, at Rakel måtte beordre sine stebarn Agate og Daniel å sove i samme seng om nettene – mot deres protester, vel å merke.
Dette var ikke bare tankeløst, men også direkte forbudt. Allerede den 14. november 1711 hadde kong Frederik IV kommet med et formelt reskript «at ingen Forældre under høieste Straf tilstæder deres Sønner og Døtre, efter visse Aars Alder, som Slotsloven kan determinere, Leie tilsammen i een Seng». Dette var en av de reskriptene det kanskje hadde vært fornuftig å følge, men det ser ut som om den norske bonde stort sett ga blanke i så måte. Det fulgte nemlig ikke noen økonomiske
midler med befalingen, midler som kunne ha fristet bøndene til å snekre en ekstra seng i huset.
Det gikk da heller ikke så veldig bra. Allerede fra 1736 av begynte bror og søster å ha regelmessig sex med hverandre, og i 1738 ble Agate gravid.
Dette var «blodskam» i annen grad og var belagt med dødsstraff etter § 6-13-14:
«De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enten i Blod, eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, og derforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baade med Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, eller af Fader med Daatter, eller af Søn med Moder, da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis.»
Begrepet «forbudne Leed» henviser til Moseloven, 3. Mosebok, 18. kapittel, 6.−18. vers, hvor det ramses opp vers etter vers med hvem som ikke får lov til å ha seg med hvem, i dette kasus var det vers 9 som forbød bror-søster-incest:
«Din Søsters Blusel, din Faders Datter eller din Moders Datter, enten hun er født hjemme eller født ude, hendes Blusel skal du ikke blotte.»
Uansett hva Moses måtte ha advart jødene mot, på Tysnes hadde biologien tatt overtaket over troen og på våren 1739 fikk Agate rier hjemme i stuen på Valla. Hennes forskrekkede stemor Rakel skal ha utbrutt «Du har Barsel Rier» før hun rømte ut av huset, under påskudd av at hun måtte stelle med kyrne. At hun således prioriterte husdyrene fremfor sin stedatter er noe hun selv får svare for på den ytterste dommens dag. Det kaster imidlertid et interessant lys over familieforholdene på Valla.
Så ble Agate alene i stuen – hun fødte barnet, som var «frisk og sund i alle Maader, og skreeg», uten at Rakel fant det for godt å vende tilbake fra fjøset. Agate skar av navlesnoren med en kniv først, før hun fortsatte med å skjære hodet av sitt nyfødte barn med den samme kniven.
