Publica © 2026
Forlagshuset Vest AS
Lundegeilen 10
4323 Sandnes
Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS.
www.publicabok.no
ISBN: 9788284162751
Omslag: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Omslagsbilde: Arve Henriksen
Forfatterfoto: Ingvald R. Ingebretsen
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Tanker fra e n hundremeterskog
ERINDRINGER FRA EN SKOGGANGSMANN
Jeg føler meg jo som både Helge Ingstad, Mikjel Fønhus og Lars Monsens tvillingsjel. Om enn i en litt mer beskjeden utgave. Jeg vandrer i skogen nesten hver dag. Ja, også om det bare er vår egen hundremeterskog. Skog er skog. Noen ganger våger jeg meg til og med utenfor steinmuren.
Her om dagen, da jeg skulle hilse på enkefru Bever, krysset jeg plenen over til sydsiden av låven. Måtte ta en sving utenom noen etterlatenskaper fra nabohunden. Krysset steinmuren, tok en liten sving utenom en stor tue med hvitveis. Kunne jo ikke tråkke på blomstene. Gikk ned til beverdammen der noen frosker skyndte seg bort fra meg i en av kanalene beveren har laget seg. Prøvde noen kast etter småauren. Et lite napp var alt. Få dager tidligere vaket de så tett at man skulle tro det regnet.
Der kom beveren. Den hadde seg noen runder i vannet foran meg, for å ta meg i øyesyn. Nei … Han der er ikke farlig; har sett ham før. Han hentet etter hvert en einergrein, av alle ting, og satte seg like ved hytta og tygde på den. Imens satt småfuglene og sendte hilsninger til hverandre fra tretopper rundt om. Av og til byttet de tretopp.
Da jeg skulle trekke meg tilbake, skjedde det på en særdeles diskret og avledende måte. Jeg ville ikke skremme enkefrua der hun satt. Hun kunne ennå være traumatisert etter at mannen endte livet mot fronten på det som kunne ha vært en Scania Vabis eller en kvikk Opel Ascona. Jeg beveget meg i ulendt terreng uten lyd, som en blanding av Hjortefot og Davy Crockett. Og kanskje Sølvpilen. Begynte å tenke litt på Sølvpilen under min taktiske tilbaketrekning. Da kom selvfølgelig tankene inn på Månestråle også. Bildet som står så klart for meg, er fra Sølvpilens julehefte fra 2014. Bildet der hun står bundet naken til en totempel. Dette tok nok noe av konsentrasjonen fra meg, for plutselig tråkket jeg på en tørr kvist. Smellet var høyt og avslørende, men heldigvis ikke etterfulgt av noe plask fra beverhalen. Det er ok å tenke på kvinnfolk, men i noen sammenhenger får man pinadø holde konsentrasjonen på det man holder på med. Nei, nå skal jeg inn og finne juleheftet. Ikke lese, bare se på bildene.
EN SKJEBNESVANGER FEILTAKELSE
Jo, nå skal du høre. Jeg stod på trappa til gamlehuset og trakk litt frisk luft sammen med min datter og svigerungen. Lyttet litt til smeltevannet fra bekken. Det renner friskt og sprettent over et stadig smeltende islag under. Fra tak og takrenner drypper og renner det smeltevann fra den gjenværende snøen på taket. Nesten litt vårstemning, men der kan vi bli lurt. Det var fremdeles januar og ny kuldeperiode i anmarsj.
Det var da jeg fikk se den. Stakkars liten. Hva var det? Er ikke sikker. Kanskje en mygg. Et eller annet insekt, i hvert fall, som svevde rundt oss. Jeg kunne lese tankene dens der den fløy fortvilet rundt og så på snøen og elendigheten den var våknet opp til.
– Søren au … Nå slider æ. Hvorfor skulle æ være en A-mygg og vågne så tidli’? Nå har æ skikkelig dritt på draget. Kan de ikke åbne den forbaska døra! Æ kjente jo nettopp at det strømma varm luft derfra. Vil heller inn der og kjempe mot henner, fluesmekker og kattepoter. Bedre det enn å lide hypotermidøden her ude i snø-ødet. Noen ganger, spesielt i januar, er det absolutt ikke ålreit … å være mygg.
Å HYLE MOT MÅNEN
Det går an å ha en stor opplevelse av å leve selv når det tilsynelatende ikke skjer noen verdens ting. Å kjenne på den roen som vinteren gir oss – når vi ikke er opptatt med å flytte på snø, da. Oppleve den totale stillheten – i hvert fall om natten, når folk har gått til ro og sluttet å farte frem og tilbake på veien. Når stillheten senker seg og snøen demper alle lyder. Når man står ute og skuer utover egne marker og skogen bakom. Alt er stille.
Etter å ha stått slik en stund og lyttet til absolutt ingenting, lurer man på om verden har stanset opp. Om alt er frosset i tid. Har man havnet i en tornerosesøvn? Vil vi noen gang våkne igjen? Er alt slutt?
For å prøve å finne et svar får jeg en merkelig lyst til å lete frem urmennesket i meg, blandet med litt villskap. Får lyst til å hyle mot månen. Bare for å gjøre det, liksom. Det er da jeg oppdager det: Jeg finner ingen måne å hyle mot. Den klare og kalde vinternatta er borte, avløst av plussgrader og yr i lufta.
Skal man først gå til det steget å hyle, må man i det minste ha noe å hyle mot. Jeg får vente til en annen, mer dertil egnet, kveld. Får ta en alvorsprat med katten og stryke henne litt bak øret. Er kvalitetstid, det også.
Å STAGNERE
Tok meg en tur langs bekken her om dagen og hadde med meg fiskestanga. Begynte nede ved den nå tomme beverhytta. Kastet sluken oppover, mellom hytta og gressøya; ikke et napp! Beveget meg nedover til der kulpen smalner inn og stoppet på den lille gresstunga som stikker ut der kulpen vider seg ut nedover mot beverdemningen. Noen kast til med sluken, den som vanligvis er «bankers». Lillauren i rødt og kobber. Fikk til et perfekt kast; sluken landet en halvmeter ovenfor demningen. Jeg førte den perfekt langs vestbredden, slik at sluken kunne svinge seg oppover der hvor auren stikker seg bort i skyggene. Da hogg det til. Det ble liv og røre. Auren var oppe i løse lufta flere ganger. Når det ikke nyttet, føyk den sidelengs slik at sena skar seg gjennom vannflaten, men intet nyttet. Det så ut som om jeg og Lillauren skulle trekke det lengste strået. Jeg fikk den helt inntil meg, en nydelig aure på omtrent halvkiloen. Perfekt bygd: En eneste stor muskel fra hode til hale, og strømlinjeformet. Akkurat idet jeg skulle vippe auren opp, gjorde den et siste forsøk. Nå klarte den det. To sprell så var den løs, og forsvant bort, ut og inn i tryggheten av kulpens dypeste og mørkeste del. Det rare var at jeg var hverken overgitt, sint, ergerlig eller sur. Alt var i grunnen bare slik det skulle være. Han hadde gitt meg spenningen og opplevelsen. Nå skulle han få fred til å la slekt følge slekters gang. Jeg fortsatte nedover, forbi beverdemningen med sine to åpninger, der vannet strømmer gjennom og de tøffeste aurene kommer seg opp for å gjenoppleve kjærlighetseventyret. Nedenfor dammen danser vannet nedover i kåte kast. Inn under de gamle ospetrærne, der de lange greinene henger over vannflaten og bladene danser helt nede i vannmassene når bekken flommer over. Jeg gikk videre ned til den naturlige dammen, der vannet roer seg et øyeblikk – «laugeplassen» under de store grantrærne. Greiene på granene henger utover og lager et naturlig slør som skjuler laugeplassen for forbipasserende på skogsveien. Der kan vi bade uten tanke på hva vi har på oss eller om vi har noe på oss i det hele tatt.
Jeg satt litt der i skyggen under granene. Hørte på lydene fra bekken. Så gikk jeg litt lenger nedover, der bekken igjen går i kåte kast mellom steinene, og oppdaget plutselig to skumdotter som var fanget mellom et par steiner i bekken. Den ene var ganske stor og noe ujevn i formen. To topper stakk opp på den. Så ut som ører. Den andre var under halvparten så stor og helt rund. Begge snurret rundt sin egen akse i stor fart. Den store med klokka og den mindre mot. Jeg ble helt fascinert av synet, nesten hypnotisert. De hadde sin egen runddans der midt i bekken. Helt snøhvite, var de.
Jeg ble sittende i flere minutter og se på. Ingen forandring. Begynte å tenke litt på hva dette kunne være en metafor for. Var det en mor og hennes barn? Mor prøvde å påvirke barnet til å gjøre som hun ville. Barnet, kanskje en tenåring full av hormoner, kjempet imot ved å gjøre stikk motsatt av moren. Eller var det et tegn på stagnasjon, at vi står og spinner rundt vår egen akse? Intet skjer, fordi vi ikke tør å ta et eneste skritt ut av komfortsonen. Så kommer vi altså ikke videre, og vår adferd smitter over på våre barn, som blir holdt tilbake og havner i samme smørja fordi de ikke blir oppfordret, utfordret eller dyttet i retning av å ta nye skritt. Eller
kanskje det var et symbol på situasjoner i arbeidslivet, der en sjef kjører på med sitt løp uten å tenke på, lytte til eller bry seg om innspill fra de han skal lede? Hva skjer da? I stedet for å spille med, bevege seg med klokka, begynner de ansatte å bevege seg mot klokka, lik barn i trassalderen eller ungdommer fulle av hormoner. Stritter med piggene, gir opp å komme med konstruktive innspill og begynner sakte å bevege seg i motsatt retning.
Nei, jeg vet ikke, jeg. Kanskje det ikke betydde noen ting. Kanskje det ikke var noe tegn, hverken fra oven eller unden(fra). Kanskje det bare var et par skumdotter fanget i livsløpet (les: bekken) mellom to strømninger. Men man kan jo undres, og det gjør jeg jo stadig vekk.
