Som om de hadde en hemmelighet
Som
om
de hadde en hemmelighet
Jeg likte best å henge med de gamle damene. Ikke de som likna på gretne gamle gubber, men de andre.
De som likna på gamle, kloke koner.
De som hadde det stille i seg.
Som ikke hadde det travelt, og som ikke hadde noe å klage over, selv om de var ganske aleine etter et langt, levd liv.
De som ikke brydde seg om tida, men som heller nesten stoppa den, fordi de holdt blikket mitt i mer enn et halvt sekund.
De med masse rynker og et usynlig smil i ansiktet sitt.
Som om de hadde en hemmelighet.
De som gjorde ting sakte.
Som ikke hadde bytta ut de gamle, velbrukte tinga sine med nye, og som brukte halve dagen på å lage middag – til seg selv.
Jeg husker ikke om de fortalte gamle historier, jeg tror ikke det.
Det var liksom ikke viktig.
De fortalte meg likevel noe med hele seg –uten ord.
De hadde saft til meg og en godstol i solveggen.
Og der satt de … dag ut og dag inn, nesten som et tre.
Kikka på småfuglene.
Stille … null stress, som høvdinger.
Mitt påskudd for å gå på besøk, var gjerne en liten bukett med markblomster.
Min favorittsang var tross alt «Blåveispiken», mamma sang den.
Jeg drømte om å få være den jenta.
Nå drømmer jeg om å få være den gamle kona, hun som hadde en dyp fred over seg.
Det er den freden menneskene trenger mer av.
Jeg tror det er den vi dypest sett hungrer etter, i all vår higen.
Og den freden er smittsom.
Vi har nesten ikke tid til å se hverandre skikkelig inn i øynene nå.
Eller lyst?
Ikke bare se hverandre, men føle hverandres nærvær.
Fellesskapet … vår felles rot i livet.
Det essensielle, som er usynlig for øyet.
Gammel visdom preller av oss travle sjeler.
Barn vokser opp i mas og jag, vi kriger fortsatt.
Vi lager oss stadig vekk en mer kaotisk verden.
De saktmodige skal arve jorden, sies det.
Tenk deg et øyeblikk hvor alle mennesker på jorda var som gamle, kloke koner. Hvor godt ville ikke det gjøre verden?
Vi kan jo begynne med å se hverandre skikkelig i øynene.
Og å sitte helt stille av og til, nesten som et tre … og grunne over de gamle damenes hemmeligheter.
OM NATUR
«Skogen er for meg et tempel, en katedral av trekroner og dansende lys.»
– Dr. Jane Goodall
Det
var en gang en h
østhelg
Lørdag morgen.
Sola kommer så vidt over grantoppene ved kollen, og sender lave, varmende stråler rett i det trøtte trynet mitt.
Jeg deler skinnfellen på trammen med bikkja. Han myser, jeg har øya lukka.
I koppen, rett under nesa, har jeg nytrekt kaffe med en skvett god melk.
Da kan kaffen bli kald i den friske høstlufta og fortsatt smake godt.
Det er frost i lyngen.
Det er helt stille, bare bekken renner friskt.
Jeg absorberer solstrålene som en soltilbeder, og er sikker på at solcella i panna lades opp.
Tenker ingen tanker …
Søndag morgen.
Det er gråvær, og en storfugl farer opp ved utedassen.
Jeg fyrer opp i peisen som er så stor at den fyller halve den lille hytta.
Bergkrystallene i steinene som peisen er laget av, gnistrer i takt med veden.
Det er ganske mørkt ute, og tåka ligger tynt mellom trærne, så det får være et mysterium om det er dyr på myra nedenfor.
Jeg trekker kaffen på taburetten foran peisen … en skvett melk.
Har godstolen med skinnfellen helt for meg selv, for bikkja og mannen er ute på tur.
Det er helt stille, bare bålet spraker friskt.
Jeg absorberer varmen og lagrer den i føttene som hviler på peiskanten. I morra er det mandag … tenker at jeg skulle vært pensjonist.
Jeg nyter lange, stille, late morgener, slapp i kroppen og med kaffe i koppen. Om det er sol ute eller ild inne, blir det sol i hjertet og fred i sinnet. Livet er en gave, når jeg for en hellig morgenstund glemmer at verden er full av vold og kaos. For veien til vold og kaos er kort.
Jeg har ikke mobildekning, men jeg har en radio. Lar den være av … unngår nyhetene for en dag.
Men merker etter vold er enda nærmere, jeg trenger bare å gå over myra.
Der er den vakreste skogbunn av mose og tuer av lyng erstatta av dype sår etter gedigne skogsmaskiner.
Elgtråkka på kryss og tvers er gjemt under store, svarte greiner og mengder av kvist og kvast. Ingen rester av liv etter massakren.
Det er helt uframkommelig, både for folk og andre store dyr. Ingen har hatt respekt nok til å rydde etter seg, så de kjente dyra har flytta.
Jeg velger derfor den vanlige strategien, ute av syne − ute av sinn, og går en annen vei i dag også.
Jeg ser snurten av en hvit hare som løper for livet, på den grønne, regnvåte skogbunnen.
Jeg går oppover lia som er for bratt for flatehogst og annen menneskelig aktivitet.
Følger ferske elgspor opp på nutene, hvor jeg aldri har møtt et annet menneske –ikke engang en jeger.
Elgens tråkk er beste vei opp, det slår aldri feil.
Tenker at det er utrolig at de store dyra klatrer så bratt.
Her er livet enkelt … her har det aldri vært krig, eller pandemi.
Jeg tar fram termosen og venter på solnedgangen i horisonten.
Tenker at jeg skulle vært en elg.
