Issuu

Omissio

DET SOM IKKE BLE SAGT

FORLAGSHUSET VEST AS Lundegeilen 10 4323 SANDNES

Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS.

www.publicabok.no

ISBN: 9788284162836

Omslag: CF media

Sats: CF media

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

ELIN MARGRETE ROGNLI

Omissio

DET SOM IKKE BLE SAGT

Jeg vet jeg utad virker sterk. Det har jeg merket på mennesker som har forsøkt å komme nær meg. Trolig er jeg ikke typen som noen ønsker å betro seg til. De andre har hverandre, og jeg blir nok sett på som nærmest utilnærmelig. Likevel fikk jeg lyst til å fortelle deg noe. Det handler om meg selv. Ikke fordi jeg fortjener en statue i en park, eller blir nevnt i et oppslagsverk, for den saks skyld. Nei, det skulle tatt seg ut. Jeg vil sannsynligvis passere gjennom historien som et vissent løv som faller mot jorden på en vindstille dag. Løvet hadde bestemt seg for akkurat det; falle mot jorden på en vindstille dag, bare for sikkerhets skyld. Ingen blafring eller tumulter, kun seile stille ned mot jorden, fordi det var høst. Men kan det kalles en plan eller et valg? Det kunne jo komme et uforutsett vindkast på akkurat denne dagen. Da ble det jo ingen mening i å ha bestemt seg på forhånd, mener jeg. Kanskje hadde det vært så kraftige vind-

kast allerede i flere dager før den muligens planlagte nedseilingen, at løvet hadde måttet slippe taket i greinen og nå lå og fløt i en bekk som førte det med seg til et helt annet sted, et sted det aldri før hadde vært. Slike tanker om valg og planer, og ikke minst ønsker, kan forvirre meg. Jeg heter forresten Ragnhild og blir fortsatt kvalm av ordet ‘anger’. *

Jeg stod ved vinduet på apoteket og så de to, nesten nyansatte, assistentene komme gående over torget for å ta fatt på arbeidsdagen sin. De kalles forresten ikke for assistenter mer. De var nyutdannede apotekteknikere fra yrkesskolen og ville selvfølgelig bli titulert som det. Unge jenter som fniste og lo irriterende, og som stakk hodene sammen og fjaset så fort den ene passerte den andre i løpet av dagen. Jeg ga dem arbeidsoppgaver så langt fra hverandre som det overhodet var mulig i de små lokalene. Nå trakk jeg meg bort fra vinduet og satte meg ved telefonen og lot som om jeg var midt i en samtale. Jeg tok fram Felleskatalogen 1984 som akkurat hadde blitt utgitt, og la den oppslått på en tilfeldig side foran meg. Så

sa jeg høyt inn i telefonrøret noe om at det kunne jeg undersøke og så ringe vedkommende tilbake. Joda, Ragnhild var allerede i full sving, og det måtte de nyansatte fnisejentene forstå, at på Apoteket Svalen, det eneste apoteket i byen, der var det full service fra åpningstid til stengetid.

Jentene skiftet ferdig nede i kjellergarderoben og kom opp igjen i hvite, rene frakker. De hilste pent på meg som de visste var provisorfarmasøyt med flere års utdannelse fra Universitetet i Oslo. Veldig mange år var det, hadde Anne Lise forklart dem. Mange flere år enn henne, som bare var reseptarfarmasøyt.

Men jentene syntes helt merkbart at Anne Lise var mye hyggeligere enn meg, og henvendte seg heller dit når de måtte ha hjelp og veiledning.

Denne uken hadde Anne Lise høstferie. Derfor måtte de finne seg i å ha meg på nakken hele dagen, om da ikke Jens Arvid hjalp til. Det var han som var den virkelige sjefen, selveste apotekeren, og som derfor kunne komme og gå som det passet ham. I dag passet det som det pleide. Jens Arvid dukket opp med hunden Pia nøyaktig en halv time etter åpningstid. Jeg har aldri likt hunder. Inne på apotekerens kontor stod det plassert ei korg som den fete,

gule buhunden kunne legge seg i. Ved siden av korga stod det ei skål med nytt vann, og matskåla var fylt opp med mat. Dette ordnet vaskedame Tordis hver morgen før hun gikk hjem, lenge før til og med jeg låste meg inn på Svalen.

De to nesten nyansatte apotekteknikerne, Hilde og Kristine, som apoteker Jens Arvid bare kalte for «småpikene», måtte lufte Pia hver sin gang i løpet av dagen. Om de ikke gjorde det, kunne hunden få forstoppelse. Dyret hadde problemer med fordøyelsen, hadde vi fått vite, og eimen av avgasser fra den sivet rett som det var ut i lokalet når kontordøren stod åpen, uten at noen våget å bemerke det. Ikke engang gamle laborant Svendsen. Kanskje det ikke var så rart? Neseborene hans var ganske skadet av alle slags stoffer og kjemikalier. Dessuten var han bare på laboratoriet et par ganger i uken, og da var han helt oppslukt med å lage både salver og miksturer i store kar og kolber som teknikerne etterpå måtte fylle over i egnet emballasje for salg. Ikke engang matpause unnet han seg, men stappet bare inn et par brødskiver innimellom urteblandinger og stikkpilleproduksjon. Det var vaskedame Tordis

som i grålysningen dagen etter måtte ta oppvasken, og sånn som det kunne se ut etter ham. Ingen turde å bemerke det heller. Ikke engang jeg, som var den som skulle kontrollere og godkjenne produksjonen. Men jeg visste at om ikke Svendsen fikk unna batchene, så var det jeg selv som måtte være den som «rørte i grytene», og den jobben likte jeg ikke. Jeg ville heller være den som svarte i telefonen, dirigerte og administrerte, og i det hele tatt var til stede og uunnværlig. Apoteker var det jeg ville være, og den dagen Jens Arvid fikk jobben rett foran nesen på meg, kommer jeg aldri til å glemme. Han var søkeren som plutselig dukket opp fra intet og som man ikke kunne forbigå, fikk jeg beskjed om. Men jeg, som hadde vært på Svalen i en årrekke, som kunne alt og visste alt, meg kunne de altså forbigå. Praksisen til Jens Arvid var mer allsidig, ble det sagt. Mer allsidig? Han som for det meste hadde gått rundt i fabrikklokaler og avlest diverse måleapparater for temperatur og trykk.

Det hadde riktignok gått to år nå, men det satt i meg fremdeles. Foreldrene mine hadde blitt så skuffet om de hadde vært i live. Jeg ville ikke tenke på

akkurat det, for det hadde liksom blitt drømmen til oss alle tre, at når Ragnhild ble apoteker ... Så ble det altså ikke sånn, og Jens Arvid Lister hadde mange år

igjen i yrkeslivet. Kanskje så mange som fire og tjue, og tanken på det plaget meg. Jeg ville være langt

oppi femtiårene før stillingen igjen ble ledig, på mitt apotek.

Arbeidsdagen, denne regndryppende mandagen, var så å si over. Apoteklokalet var tømt for både ansatte og kunder, og jeg låste meg ut. Jeg slo opp paraplyen som jeg selv hadde gitt til min mor en julaften for lenge siden. Den var av god kvalitet og derfor nesten like fin. Jeg foldet den pent sammen igjen utenfor døren til fiskebutikken. Der inne ville jeg kjøpe to fiskekaker, fordi det var mandag og fordi det var tilstrekkelig til middag for meg.

Bilen var parkert på den samme plassen som den alltid var parkert, og jeg minnet meg selv på at jeg snarlig måtte få bestilt time hos det vanlige bilverkstedet. Snart kunne det bli glatt på veiene, og da ville jeg være forberedt med pigger i dekkene. De ville spørre meg om det fortsatt var den samme hvite bilen, Opel Kadett 1970? Svaret ville bli at det var det, og inni meg ville jeg tenke at det kunne da umulig være så viktig å måtte oppgi det. Det var far som

hadde kjøpt den, og da var den ny, men ettersom far var død, var den overført til den eneste datteren hans, som stelte pent med den. Hun kjørte ikke på alle slags humpete veier og parkerte den møysommelig i garasjen ved siden av huset hver natt. Den lille puta som mor hadde brodert, lå fortsatt i bakvinduet til pynt. Jeg hadde ikke hjerte til å ta den bort og hadde vel egentlig aldri tenkt over om jeg likte motivet eller ei. Det var av en bibel, pyntet med en blomsterkrans, og ved siden av stod det et tent lys.

Fiskekakene ble stekt og spist, og så var det bare å komme seg videre til korøvelse i kirken. Men hadde jeg egentlig lyst? Plutselig kjente jeg en merkelig følelse jeg ikke hadde tillatt meg å kjenne før. Jeg tok meg sammen. Selvfølgelig skulle jeg på øvelsen. Koret betydde jo så mye for meg. Jeg hadde vært der sammen med moren min i mange, mange år inntil hun ble syk. Hvordan skulle det gå med koret om sangerne sluttet en etter en uten annen grunn enn døden, sånn som for min mor? Dessuten var det jo både sosialt og trivelig. Medlemmene hadde med seg termoser med kaffe, og noen hadde bakt ett eller annet som de delte med de andre. Men jeg var lei av

å låne bort bøker jeg aldri fikk tilbake. Jeg kviet meg alltid for å spørre etter dem.

Vi sang oss gjennom noteheftene som var slitte i kantene, for det var sjelden at nye toner ble innført. Det ble pause, og så ble det nye gjennomsynginger igjen. Alt var som vanlig, bortsett fra at jeg ikke følte meg helt i slag. Jeg så på de andre kormedlemmene, som alle var mye eldre enn meg. De snakket om barn og barnebarn og om nye skavanker som hadde dukket opp hos dem selv siden sist. Jeg hadde overlevert et par poser med medisiner som noen hadde ringt til apoteket og bedt meg ta med. Jeg hadde en viten om de fleste kormedlemmene som de kanskje ikke tenkte på. Jeg visste hvem av dem som hadde hjerteproblemer, hvem som hadde for mye magesyre og hvem som ikke fikk sove om nettene. Apoteket Svalen var som sagt det eneste apoteket i byen, så jeg visste stort sett hvem av dem som hadde fotsopp eller forstoppelse, og jeg visste hvem som hadde kløe nedentil.

Men alt dette var jeg vant til å tie stille om. Taushetsplikten hadde innhyllet meg, blitt en selvfølge, en regel som slettes ikke var vanskelig å overholde.