Omissio

ELIN

«Jeg vet jeg utad virker sterk. Det har jeg merket på mennesker som har forsøkt å komme nær meg.

Trolig er jeg ikke typen som noen ønsker å betro seg til. De andre har hverandre, og jeg blir nok sett på som nærmest litt utilnærmelig.»

ISBN: 9 7 8 8 2 8 4 1 6 2 8 3 6

Omissio

«Omissio» er historien om Ragnhild og hennes tilsynelatende selvpåførte ensomhet.

Hun finner kjærligheten, men spinner den inn i et nett med tråder av ærgjerrighet.

ROGNLI

Omissio

MARGRETE

Elin Margrete Rognli (f. 1960) er bosatt i Kristiansand.

Hun har tidligere utgitt fem skjønnlitterære romaner og en diktsamling.

ELIN MARGRETE ROGNLI

Omissio DET SOM IKKE BLE SAGT

Publica © 2026

FORLAGSHUSET VEST AS Lundegeilen 10 4323 SANDNES

Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no

ISBN: 9788284162836 Omslag: CF media Sats: CF media

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

omissio_sats_v4.indd 2

17.03.2026 14:13:49

ELIN MARGRETE ROGNLI

Omissio DET SOM IKKE BLE SAGT

2026

omissio_sats_v4.indd 3

17.03.2026 14:13:49

– 4–

omissio_sats_v4.indd 4

17.03.2026 14:13:49

1

Jeg vet jeg utad virker sterk. Det har jeg merket på

mennesker som har forsøkt å komme nær meg. Trolig er jeg ikke typen som noen ønsker å betro seg til.

De andre har hverandre, og jeg blir nok sett på som

nærmest utilnærmelig. Likevel fikk jeg lyst til å for-

telle deg noe. Det handler om meg selv. Ikke fordi jeg fortjener en statue i en park, eller blir nevnt i et oppslagsverk, for den saks skyld. Nei, det skulle tatt seg

ut. Jeg vil sannsynligvis passere gjennom historien

som et vissent løv som faller mot jorden på en vindstille dag. Løvet hadde bestemt seg for akkurat det;

falle mot jorden på en vindstille dag, bare for sikkerhets skyld. Ingen blafring eller tumulter, kun seile

stille ned mot jorden, fordi det var høst. Men kan det kalles en plan eller et valg? Det kunne jo komme et

uforutsett vindkast på akkurat denne dagen. Da ble

det jo ingen mening i å ha bestemt seg på forhånd, mener jeg. Kanskje hadde det vært så kraftige vind-

– 5–

omissio_sats_v4.indd 5

17.03.2026 14:13:49

kast allerede i flere dager før den muligens planlag-

te nedseilingen, at løvet hadde måttet slippe taket i greinen og nå lå og fløt i en bekk som førte det med seg til et helt annet sted, et sted det aldri før hadde vært. Slike tanker om valg og planer, og ikke minst

ønsker, kan forvirre meg. Jeg heter forresten Ragnhild og blir fortsatt kvalm av ordet ‘anger’. *

Jeg stod ved vinduet på apoteket og så de to, nesten nyansatte, assistentene komme gående over torget for å ta fatt på arbeidsdagen sin. De kalles forresten

ikke for assistenter mer. De var nyutdannede apotekteknikere fra yrkesskolen og ville selvfølgelig bli

titulert som det. Unge jenter som fniste og lo irri-

terende, og som stakk hodene sammen og fjaset så fort den ene passerte den andre i løpet av dagen. Jeg ga dem arbeidsoppgaver så langt fra hverandre som det overhodet var mulig i de små lokalene. Nå trakk

jeg meg bort fra vinduet og satte meg ved telefonen

og lot som om jeg var midt i en samtale. Jeg tok fram Felleskatalogen 1984 som akkurat hadde blitt utgitt,

og la den oppslått på en tilfeldig side foran meg. Så

– 6–

omissio_sats_v4.indd 6

17.03.2026 14:13:50

sa jeg høyt inn i telefonrøret noe om at det kunne jeg

undersøke og så ringe vedkommende tilbake. Joda, Ragnhild var allerede i full sving, og det måtte de

nyansatte fnisejentene forstå, at på Apoteket Svalen, det eneste apoteket i byen, der var det full service fra åpningstid til stengetid.

Jentene skiftet ferdig nede i kjellergarderoben og

kom opp igjen i hvite, rene frakker. De hilste pent på meg som de visste var provisorfarmasøyt med flere års utdannelse fra Universitetet i Oslo. Veldig man-

ge år var det, hadde Anne Lise forklart dem. Mange flere år enn henne, som bare var reseptarfarmasøyt.

Men jentene syntes helt merkbart at Anne Lise var mye hyggeligere enn meg, og henvendte seg heller dit når de måtte ha hjelp og veiledning.

Denne uken hadde Anne Lise høstferie. Derfor

måtte de finne seg i å ha meg på nakken hele dagen,

om da ikke Jens Arvid hjalp til. Det var han som var den virkelige sjefen, selveste apotekeren, og som

derfor kunne komme og gå som det passet ham. I dag passet det som det pleide. Jens Arvid dukket

opp med hunden Pia nøyaktig en halv time etter åpningstid. Jeg har aldri likt hunder. Inne på apoteke-

rens kontor stod det plassert ei korg som den fete,

– 7–

omissio_sats_v4.indd 7

17.03.2026 14:13:50

gule buhunden kunne legge seg i. Ved siden av korga

stod det ei skål med nytt vann, og matskåla var fylt

opp med mat. Dette ordnet vaskedame Tordis hver morgen før hun gikk hjem, lenge før til og med jeg låste meg inn på Svalen.

De to nesten nyansatte apotekteknikerne, Hilde

og Kristine, som apoteker Jens Arvid bare kalte for «småpikene», måtte lufte Pia hver sin gang i løpet

av dagen. Om de ikke gjorde det, kunne hunden få forstoppelse. Dyret hadde problemer med fordøyel-

sen, hadde vi fått vite, og eimen av avgasser fra den sivet rett som det var ut i lokalet når kontordøren

stod åpen, uten at noen våget å bemerke det. Ikke engang gamle laborant Svendsen. Kanskje det ikke

var så rart? Neseborene hans var ganske skadet av

alle slags stoffer og kjemikalier. Dessuten var han bare på laboratoriet et par ganger i uken, og da var

han helt oppslukt med å lage både salver og miksturer i store kar og kolber som teknikerne etterpå måtte fylle over i egnet emballasje for salg. Ikke engang matpause unnet han seg, men stappet bare

inn et par brødskiver innimellom urteblandinger og stikkpilleproduksjon. Det var vaskedame Tordis

– 8–

omissio_sats_v4.indd 8

17.03.2026 14:13:50

som i grålysningen dagen etter måtte ta oppvasken, og sånn som det kunne se ut etter ham. Ingen turde

å bemerke det heller. Ikke engang jeg, som var den som skulle kontrollere og godkjenne produksjonen.

Men jeg visste at om ikke Svendsen fikk unna batchene, så var det jeg selv som måtte være den som

«rørte i grytene», og den jobben likte jeg ikke. Jeg ville heller være den som svarte i telefonen, dirigerte og administrerte, og i det hele tatt var til stede

og uunnværlig. Apoteker var det jeg ville være, og

den dagen Jens Arvid fikk jobben rett foran nesen på

meg, kommer jeg aldri til å glemme. Han var søkeren som plutselig dukket opp fra intet og som man

ikke kunne forbigå, fikk jeg beskjed om. Men jeg, som hadde vært på Svalen i en årrekke, som kunne

alt og visste alt, meg kunne de altså forbigå. Praksisen til Jens Arvid var mer allsidig, ble det sagt. Mer

allsidig? Han som for det meste hadde gått rundt i fabrikklokaler og avlest diverse måleapparater for temperatur og trykk.

Det hadde riktignok gått to år nå, men det satt i

meg fremdeles. Foreldrene mine hadde blitt så skuf-

fet om de hadde vært i live. Jeg ville ikke tenke på

– 9–

omissio_sats_v4.indd 9

17.03.2026 14:13:50

akkurat det, for det hadde liksom blitt drømmen til oss alle tre, at når Ragnhild ble apoteker ... Så ble det

altså ikke sånn, og Jens Arvid Lister hadde mange år

igjen i yrkeslivet. Kanskje så mange som fire og tjue, og tanken på det plaget meg. Jeg ville være langt

oppi femtiårene før stillingen igjen ble ledig, på mitt apotek.

– 10 –

omissio_sats_v4.indd 10

17.03.2026 14:13:50

2

Arbeidsdagen, denne regndryppende mandagen, var så å si over. Apoteklokalet var tømt for både ansatte og kunder, og jeg låste meg ut. Jeg slo opp

paraplyen som jeg selv hadde gitt til min mor en

julaften for lenge siden. Den var av god kvalitet og

derfor nesten like fin. Jeg foldet den pent sammen igjen utenfor døren til fiskebutikken. Der inne ville

jeg kjøpe to fiskekaker, fordi det var mandag og fordi det var tilstrekkelig til middag for meg.

Bilen var parkert på den samme plassen som den

alltid var parkert, og jeg minnet meg selv på at jeg

snarlig måtte få bestilt time hos det vanlige bilverkstedet. Snart kunne det bli glatt på veiene, og da ville jeg være forberedt med pigger i dekkene. De ville spørre meg om det fortsatt var den samme hvite bilen, Opel Kadett 1970? Svaret ville bli at det var

det, og inni meg ville jeg tenke at det kunne da umulig være så viktig å måtte oppgi det. Det var far som

– 11 –

omissio_sats_v4.indd 11

17.03.2026 14:13:50

hadde kjøpt den, og da var den ny, men ettersom far var død, var den overført til den eneste datteren hans, som stelte pent med den. Hun kjørte ikke på

alle slags humpete veier og parkerte den møysommelig i garasjen ved siden av huset hver natt. Den lille puta som mor hadde brodert, lå fortsatt i bakvinduet til pynt. Jeg hadde ikke hjerte til å ta den bort

og hadde vel egentlig aldri tenkt over om jeg likte motivet eller ei. Det var av en bibel, pyntet med en blomsterkrans, og ved siden av stod det et tent lys.

Fiskekakene ble stekt og spist, og så var det bare å

komme seg videre til korøvelse i kirken. Men hadde jeg egentlig lyst? Plutselig kjente jeg en merkelig fø-

lelse jeg ikke hadde tillatt meg å kjenne før. Jeg tok meg sammen. Selvfølgelig skulle jeg på øvelsen. Ko-

ret betydde jo så mye for meg. Jeg hadde vært der sammen med moren min i mange, mange år inntil hun ble syk. Hvordan skulle det gå med koret om

sangerne sluttet en etter en uten annen grunn enn

døden, sånn som for min mor? Dessuten var det jo

både sosialt og trivelig. Medlemmene hadde med

seg termoser med kaffe, og noen hadde bakt ett eller

annet som de delte med de andre. Men jeg var lei av

– 12 –

omissio_sats_v4.indd 12

17.03.2026 14:13:50

å låne bort bøker jeg aldri fikk tilbake. Jeg kviet meg alltid for å spørre etter dem.

Vi sang oss gjennom noteheftene som var slitte i

kantene, for det var sjelden at nye toner ble innført.

Det ble pause, og så ble det nye gjennomsynginger igjen. Alt var som vanlig, bortsett fra at jeg ikke følte

meg helt i slag. Jeg så på de andre kormedlemmene, som alle var mye eldre enn meg. De snakket om barn

og barnebarn og om nye skavanker som hadde duk-

ket opp hos dem selv siden sist. Jeg hadde overlevert et par poser med medisiner som noen hadde ringt

til apoteket og bedt meg ta med. Jeg hadde en viten om de fleste kormedlemmene som de kanskje ikke tenkte på. Jeg visste hvem av dem som hadde hjer-

teproblemer, hvem som hadde for mye magesyre og hvem som ikke fikk sove om nettene. Apoteket Sva-

len var som sagt det eneste apoteket i byen, så jeg visste stort sett hvem av dem som hadde fotsopp el-

ler forstoppelse, og jeg visste hvem som hadde kløe nedentil.

Men alt dette var jeg vant til å tie stille om. Taus-

hetsplikten hadde innhyllet meg, blitt en selvfølge,

en regel som slettes ikke var vanskelig å overholde.

– 13 –

omissio_sats_v4.indd 13

17.03.2026 14:13:50