Når lyset holder pusten
Kjell-Ola Kleiven
Lyrikkforlaget © 2026
Inkognito publisering
Postboks 112
4395 Hommersåk
www.lyrikkforlaget.no
Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering
ISBN: 9788283985382
Omslag: CF media
Sats: CF media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Når lyset holder pusten
Kjell-Ola Kleiven
Forord
Dette er en bok skrevet til Bianca.
Da hun ble syk skiftet våre liv takt.
Ingen vil kunne lære oss så mye som hun har gjort.
Boken er delt i seks deler.
Fra frykt til håp.
Fra de første nettene da alt raknet, til de stille øyeblikke-
ne der takknemligheten endelig fikk puste igjen.
Jeg har lært at vi aldri kan styre hvor mye tid vi får.
Men vi kan velge hva vi fyller den med.
Jeg velger kjærligheten.
Jeg velger latteren.
Jeg velger livet, så lenge jeg får beholde det.
Vi kan ikke velge stormene, men vi kan velge hvem vi er i dem.
Dedikasjon
Til min morfar, Kjell Haakerud, som ga meg kjærligheten til ord, poesi og dikt.
Til mine jenter, Bianca og Benedicte, som har lært meg at mørket kan overvinnes.
Til mine sønner, Bentley og Maximilian, som minner meg om at håpet alltid finnes.
Til min mamma, Anne, som alltid er der stødig, varm og utrettelig.
1. Når mørket banker
Det skjedde på en vanlig dag.
Solen skinte. Verden gikk sin vante gang.
Sol, is, barnelatter.
Men så ble hun blek. Vondt i beina. Feber.
En dag kom setningen jeg aldri kommer til å glemme: «Vi mistenker kreft.»
Alt falt.
Gulvet. Hjertet. Meg.
Ikke henne. Ikke min skatt.
Jeg lette etter kontroll.
Et håndtak. Et kart. Et svar.
Men det var bare stillhet og et rom fullt av fremmede blikk. Til og med min kjæres blikk var fremmed. Sjokkert, redd, ukjent.
Jeg famlet mens jeg falt. Pulsen raskere enn noen gang.
Den du kan kjenne øverst i halsen som en gigantisk byll som dunker så hele kroppen beveger seg sammen med den.
Den natten var den første av mange jeg lå våken.
En pappa uten krefter.
En mann uten våpen.
Svak.
Bare meg og han på ryggen som hvisket: «Du kan miste henne.»