Muntre historier fra telebransjen
GODTFRED MYKLEBUST
Publica © 2026
FORLAGSHUSET VEST AS Lundegeilen 10 4323 SANDNES
Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS.
www.publicabok.no
ISBN: 9788284162843
Omslag: CF media
Sats: CF media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Muntre historier fra telebransjen
GODTFRED MYKLEBUST
STARTEN
Etter å ha blitt pensjonist i en alder av 66 år og en tjenestetid på 45 år i henholdsvis Televerket, Telenor, Relacom og til sist OneCo, er det naturlig å reflektere over yrkeslivet. Det har oppstått mange morsomme hendelser i løpet av disse årene. Så hvorfor ikke skrive dem ned?
Karrieren har selvsagt bestått av både oppturer og nedturer, og jeg har mange ganger blitt skuffet over både folk og hendelser. Men denne boken skal handle om små og ubetydelige opplevelser som har gitt meg positive øyeblikk i hverdagen. Alle historiene bygger på virkelige hendelser. De fleste er selvopplevde og gjengis slik jeg i dag husker dem. Følgelig er denne boken ment mer som underholdning enn som historiefortelling. Det er mitt håp at historiene vil gi leseren et aldri så lite smil om munnen.
Jeg begynte i Televerket i januar 1979. Både familie og venner anbefalte jobb i staten, for som de sa: «Det er en sikker jobb selv om lønnen ikke er så god.»
I ettertid kan jeg vel si at de fikk rett i en av to påstander. Lønnen var og forble lav, og på grunn av omstruktureringer ble også jobben etter hvert ganske usikker. Men jeg ble reddet av rådet jeg fikk av en kollega på begynnelsen av 80-tallet. Rådet var som følger: «Hva du enn gjør, hold fast i ‘skrujernet’.»
Jeg søkte og kom inn på Televerkets KEL-kurs (kontor- og ekspedisjonslinje). Dette kurset ble holdt på Damsgård i Bergen, og det var også her min livslange kjærlighet til Bergen og bergensere startet. Ved
KEL-kursets oppstart måtte alle underskrive et «tieløfte». Jeg tror nok at jeg tolket dette løftet mer seriøst enn Televerket, da jeg opp gjennom årene har måttet underskrive et titalls nye taushetserklæringer i forskjellige varianter. Jeg vil i de følgende historiene ikke bryte taushetsplikten og har i stor grad anonymisert personer som er involvert.
Jeg starter med en historie fra barneskolen og et par historier fra militæret, selv om dette er fra perioden før min karriere i Televerket startet.
VINTERFØRE
De første årene på barneskolen gikk jeg på Dueland skole, men i femte klasse flyttet vi opp på den helt nye Straumen skole i Skjoldastraumen. Opp til skolen var det en bratt bakke som vinterstid ble glatt. En av de unge lærerne kjørte en gammel boble, og rektor kjørte en ny Volvo 144 som på den tiden var en fin bil, men dessverre ikke spesielt god på glatta. Når isen hadde lagt seg på veien, var det alltid «same procedure as last time». Læreren kjørte ufortrødent opp til skolen med sin gamle boble, mens rektor alltid ble stående fast i siste kneiken. Rektor sendte bud etter de største og sterkeste elevene på skolen. Disse måtte skyve på Volvoen mens rektor selv satt inne i bilen og gav full gass. Skubbingen gav i starten gode resultater. Rektor øynet håp om at også han skulle komme opp til skolens parkeringsplass. Vi elever var imidlertid svikefulle. Dette var nemlig kjærkommen underholdning. Dessuten var vi alle interessert i at dytte-prosjektet skulle dra ut i tid. Da rektor nesten var over kneiken, begynte alle å holde igjen. Resultatet ble selvsagt at bilen stoppet opp og sakte, men sikkert, begynte å skli bakover igjen – samtidig som rektor febrilsk holdt «klampen i bånn». Etter en stund hjalp vi ham over likevel. Da det ringte til friminutt etter første time stod Volvoen endelig parkert ved siden av Bobla.
FØRSTEGANGSTJENESTE
Min militære karriere ble innledet på Odderøya i Kristiansand. Jeg kunne ikke forstå at det var nødvendig for befalet å skrike beskjeder så fråden stod, selv om de bare var en halvmeter unna. Jeg har aldri vært tunghørt. Dessverre så jeg mer komikken enn alvoret i dette, noe jeg fikk svi for mange ganger. Jeg kom heller aldri lenger i militærkarrieren enn til «kanonmann 1». Det var han som bar granaten fra ammunisjonsrommet og frem til kanonen.
På Odderøya var oppstillingsplassen plassert mellom kasernen og kantinen. Hver morgen var det oppstilling for alle, og presis klokken åtte kom fortsjefen for å gi sine instruksjoner. Han stilte seg alltid på nøyaktig samme punkt på plassen. En kald og snørik kveld gikk vi fra kantinen til kasernen. Ved oppstillingsplassen fikk en av oss en strålende ide som umiddelbart ble satt ut i livet. Vi stilte oss opp og farget kommandantens punkt gult med våre kroppsvæsker. Neste morgen var vi selvsagt spente på hvordan han ville reagere. Han kom som vanlig, og uten å fortrekke en mine marsjerte han rett til oppstillingsplassen og stilte seg fire meter til høyre. Ingenting ble kommentert, men jeg syntes jeg kunne se en slags tilfredshet i blikket hans. På en noe bisarr måte hadde han lykkes med det viktigste for en rekruttskole, nemlig å skape relasjoner mellom mennesker som i utgangspunktet er totalt fremmede for hverandre.
Etter endt rekruttskole ble jeg sendt til Grøtsund fort utenfor Tromsø. Halvparten av soldatene i leiren var
nordlendinger, og det var et sjokk å treffe så mange av dem på en plass som selvsagt også var deres hjemmebane. Vi kom heldigvis godt overens. Det er likevel påfallende at når folk i Sør-Norge snakker om nordlendinger, er det med en viss beundring og respekt, men når nordlendinger snakker om søringer, er det svært ofte et «jævla» foran. Faktisk er det mer inkluderende å bli kalt «hestkuk» enn å bli kalt for søring. På Grøtsund var det meget gode kokker, og vi ble bortskjemt med god mat. Men så ble kjøkkenet i en periode stengt for renovering. Det ble opprettet feltkjøkken, og alle fikk utlevert hver sin tallerken som hver enkelt måtte holde ren. Renholdet ble foretatt i håndvasken på rommet, noe som resulterte i at avløpet gikk tett. Det gikk så langt at problemet ble tatt opp når alle soldatene stod samlet på oppstillingsplassen. Budskapet var at ingen hadde lov å vaske tallerkenen i håndvasken. Fenriken var formanende og streng, og han forventet nok en viss ydmykhet blant soldatene. Det var da en bergenser (selvsagt) rakte opp hånden og spurte: «E’ det lov å vaske middagstallerkenen i vannklo-settet?»
BOBLE
Min første bil var en VW Boble 67-modell. Kjennere av denne bilen vet at det i tillegg til speedometeret er to brytere på dashbordet, en for vindusvisker og en for lys. Lysbryteren fungerer slik at når den er inntrykt, er lyset av. Ett hakk ut er parkeringslys, og to hakk ut er hovedlys. På vei hjem fra dans, som på den tiden foregikk på diverse ungdomshus i distriktet, ble det forviklinger. Den kvinnelige passasjeren som hadde fått æren av å sitte i forsetet, var dessverre langt mer interessert i de tre i baksetet enn hun var i meg. Hun hadde snudd seg, satt på kne i forsetet med ryggen mot kjøreretningen og hadde all sin oppmerksomhet rettet bakover. Så oppstod det plutselig en situasjon som gjorde at jeg måtte bråbremse. Piken i forsetet ble kastet fremover og trykket med ryggen inn lysbryteren. Lyset i billyktene slukket umiddelbart. Det var ingen gatelys, og situasjonen var kritisk. Jeg kastet armen ut til høyre og famlet med hånden på leit etter den nevnte lysbryteren. Jeg fant to, men det var verken lysbryter eller vindusvisker. Dette var lenge før #metoo, men en eventuell karriere som statsråd var nok ødelagt allerede da.
BERGEN
Rundt 95 prosent av elevene på kontor- og ekspedisjonskurset på Damsgård var kvinnelige, og for oss gutter hadde dette sine fordeler. I alle de praktiske ekspedisjonsfagene var det bare kvinnelige lærere, og jeg er sikker på at de altfor få guttene fikk ufortjent gode karakterer i de praktiske fagene. Lærerne var nok langt forut for sin tid, for jeg tror at dette var deres metode for å drive en slags «omvendt kvotering».
En dag etter kursslutt skulle jeg kjøre til Bergen sentrum. Jeg ble liggende bak en lærer som kjørte VW-buss. Jeg hadde med en passasjer, så her gjaldt det å tøffe seg. På toppen av Puddefjordsbroen bestemte jeg meg for å kjøre forbi den gamle bussen. Det kom tross alt ingen biler imot. Dessverre kjente jeg ikke nok til kjøremønsteret i Bergen, for plutselig fikk alle bilene på vei ut av sentrum grønt lys. Nå var det biler imot, mange biler, og i begge felt. Kritisk unnamanøver måtte foretas med en 180 graders firehjulsskrens som resultat. Dermed var også jeg på vei ut av byen. Jeg gruet meg til neste dag, men læreren sa ingenting før omtrent midt i andre time. Da stilte han seg ved siden av pulten min og sa med høy stemme: «Du har gullhår i ræven.»
Etter endt KEL-kurs fikk jeg plass som teleekspeditør UFA (uten fast arbeidssted) på Bergen telegrafstasjon. Dette var en hyggelig og travel arbeidsplass med et godt arbeidsmiljø. Sjefen var en korrekt dame med en utpreget regelstyrt ledelse. Det oppstod selvsagt episo-
der som ikke lot seg løse ved hjelp av regelboken, men også dette håndterte hun på en elegant måte. Hun så på oss med en unnskyldende og overbærende mine og sa: «Det må da være lov å bruke konduite.»
En episode fra denne tiden som jeg aldri glemmer, er da alle ble samlet i kantinen for å ha avskjedsfest for sjefen på Rikstelefonen. Han hadde signatur REX, noe som selvsagt var utfordrende for en landsens gutt som brukte tiltaleformen «du». REX var meget avholdt og godt likt både som person og som sjef. Jeg mener å huske at han hadde vært ansatt i Televerket i 57 år da han gikk av. Det som gjorde inntrykk på meg, var da han reiste seg med tårene trillende nedover kinnene og sa: «Skål for Televerket!»
En gang jeg var på vei til jobb fra min bopel i Hordagaten til Telegrafen i Bergen, passerte jeg en bygning med et fasadeskilt med påskriften: «Spesialist – Øre – Nese – Hals». Jeg fikk en innskytelse om å svinge innom for å få hjelp med min plagsomt tette nese. Som tenkt, så gjort. Jeg gikk frimodig inn på venteværelset og henvendte meg i luken.
«Har De henvisning fra lege?» spurte damen litt bryskt.
Det hadde jeg selvsagt ikke og kapitulerte straks og begynte å gå mot døren. Da ombestemte damen seg og ropte etter meg:
«Et lite øyeblikk, så skal eg høre med legen.» Hun forsvant inn til legen og kom etter kort tid tilbake.
«Legen har mulighet til å se på deg med det samme.»
Kort tid etterpå satt jeg i stolen og ble undersøkt. Legen brukte ti sekunder og så var diagnosen klar: «Han har septumdeviasjon. Bestill tid til ham på Florida.»
Noe forskrekket gikk jeg videre til jobb med en henvisning til Florida katolske sykehus. En tid senere ble det operasjon − en blodig affære. Spesielt første kvelden så jeg fryktinngytende syk ut med min blodige og bandasjerte nese. Da min kommende kone besøkte meg den kvelden, ble hun så dårlig av synet at hun holdt på å besvime. Oppholdet på sykehuset var bra. Det ble lest tidebønner og vesper over høyttaleranlegget flere ganger om dagen. Dessverre var operasjonen mislykket, så jeg har måttet leve videre med min tette nese.