Lyrikkforlaget © 2026
Lyrikkforlaget
Postboks 112
4395 Hommersåk
www.lyrikkforlaget.no
ISBN: 9788283985443
Omslag: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Til mamma,
og til alle kvinnene som har løftet meg, som har holdt meg når jeg brast, som har delt sin styrke, sin varme, sin visdom.
Denne samlingen er for dere –mine røtter, mine søstre, venninner og mine formødre. Uten dere, ingen vinger.
Vinger
De tegnet en linje
satte inn koder markerte kultur
religion skam og ære
Her skal du holde deg Innenfor de linjene
Dine steg skal sirkulere
Her skal du spire men begrenset
Her skal du smile men anstendig
Her skal du gråte men lydløst
Lite visste de at hun ikke var født til å bli innesperret i linjer
Hun hadde vinger som ikke kunne klippes
Vinger hun arvet av sin mor sine formødre
Vinger som lærte henne å fly
høyere og høyere etter hvert fall til hun selv ble helt fri
Metamorfose
Jeg skrellet av meg lag på lag –skam og ære, smerte og sorg, lengsel og knuste drømmer
Der stod jeg igjen, en naken sjel
Forvandlet, slik larven blir til sommerfugl
Hvorfor valgte du
ensomhet, spør jeg fortvilt
Hun ser på meg med et bestemt
og stolt blikk
Jeg valgte mine barn, svarer hun
Da deres far ble drept i krig
var valget allerede tatt
Hvis jeg hadde valgt å møte en annen
ville barna bli meg fratatt
Jeg trodde lenge at jeg måtte være sterkere enn sterk modigere enn den modigste på lik linje med menn for å være verdig en solid stemme en solid plass
Til jeg begynte å omfavne min kvinnelige natur –at min styrke som kvinne ligger i varmen omsorgen og omtanken som er innvevd i hver celle
Dine ord var ikke bare ord
De var stille kyss mot skjulte sår plaster av håp på sprukne minner
De var en hånd, varm og urokkelig som førte meg varsomt gjennom livets laboratorium
De var glødende stjerner i en endeløs, svart tunnel et pust av lys jeg kunne følge
De var bandasjer rundt mitt blødende hjerte et løfte om at det en gang skulle slå fritt igjen
De la barnet i meg i en svevende, silkemyk sky av trygghet der frykten stilnet og drømmene våget å viskes frem
Skyggen jeg drar
Jeg forsøker å finne ordene
sortere følelser og tanker som kommer – som bølger
slår mot indre strender
Jeg søker stille vann men livet kaster storm
Tornadoer vrir sjelen til knuter av uro
Ordene glipper mister sin kraft, sin klang som om mørket har stengt den skrivende stemmen
Hvem er jeg, når poesien tier?
Når jeg ikke kan male smerte og glede i linjer?
Bare et vandrende menneske
på søk etter en destinasjon som ikke finnes
Jeg vil ikke ha dette ikke styrken ikke et navn
I dag skulle jeg ønske jeg bare var et helt vanlig menneske med et A4-liv små bekymringer og lette netter uten denne tunge, usynlige bagasjen som alltid dras etter meg som en skygge jeg ikke får av meg