LARS BORGEN
Abstrakt
Jeg forsøker å skrive som et barn og ble født på brønnens bunn (s. 8), den gang de små kildene stod åpne (s. 9).
Store hender holdt meg (s. 10), og ribbeinas strenger slo an nettopp min akkord (s. 11).
Med brystet støper jeg forgjengelige bronkialtrær (s. 12), og på kalde dager blir frostrøyken til tomme snakkebobler (s. 16). Hjertet midt mellom lungene har et hull (s. 14), der ømhet og angst bor (s. 17). Jeg pusler stadig omkring denne mangelen (s. 18), mens blodet skisser opp nye tegninger i kroppen (s. 20). Og innerst i denne tegningen er vi (s. 22).
Øynene kan flakke flyktig (s. 23). Men dypt i blikket blir sola et vannmerke (s. 24) når jeg kler av meg ved regnbuens ende (s. 25). I ørets sneglehus finnes følsomme former (s. 26), men øresusen albuer seg inn (s. 27). En dag skal mine sanser igjen omgis av et barneansikt (s. 28).
Trærne binder den lille og store tiden sammen, og de svaler mine febrile sekunder (s. 30). Som trærne holder og holdes jeg (s. 29), som dem griper jeg utover og innover (s. 32), som dem søker jeg mot jordas skjulte sol (s. 33).
Om våren setter trærne seil (s. 34), om høsten blir de røntgenbilder (s. 35), og vinteren kan gjøre dem til en snødekt skygge av seg selv (s. 38). En furu kan fortelle en
5 ―
hel kjærlighetshistorie (s. 36), mens åsenes klokkefabrikker og tallrike solur kan vise oss vår endelighet og tildelte tid (s. 39).
Språket binder også tidene sammen – som en vev mellom alle nå. Bokstavene er stamceller (s. 40) og diktet en biopsi (s. 42). Ordene pulserer inn og ut av tiden, og kanskje lengter de etter sin frie form (s. 44). Jeg ber med språk, så setningene kan sprekke av mening (s. 45).
Som et barn leter jeg etter et «du». I den andre enden av trærne, på baksiden av språket, kan jeg ane deg. Og jeg lengter etter å bli tatt imot (s. 46). Med deg tror jeg min andre barndom er mulig (s. 48), der jeg får være som et sandkorn mellom stjerner og morild (s. 49). For når hjertet faller i din åpenhet (s. 50), tør jeg se min faktiske størrelse (s. 51).
Hver kveld øver jeg meg på å gi slipp (s. 52). Og jeg forsøker å leve sakte nok (s. 53) og akseptere at jeg stadig mister like mange sekunder som jeg får (s. 54). Jeg øver meg på å legge fra meg språket (s. 55). Som i en våken søvn (s. 56) er du min respirator (s. 58), og du puster meg inn i rike bilder (s. 59). Da er vi som nærest (s. 60). Der finnes muligheten til å unnslippe forsvarstalen (s. 61), og der kan jeg få det jeg trenger (s. 62). Kanskje er det bare i deg jeg kan finne hvile (s. 63).
Om natten kan netthinnen gløde (s. 64) av noe som roper «Kom, kom!» (s. 65). Høsten åpner også for denne gløden (s. 66) og viser oss at det som ikke er, kanskje er allikevel (s. 67)? Midt i alt dette er jeg en løk av lys og mørke (s. 68), som prøver å skrelle seg selv.
Kanskje er du fordi veien hit har dine spor (s. 69)? Kanskje var det du som smeltet tankene mine til nye bilder (s. 70)?
Du som er en stubbe av sannhet (s. 71). Bare gjennom mine butte sanser (s. 72) og vevens varmetråder (s. 73) kan jeg kjenne deg. Du er flyktig som en sky fugl (s. 74).
Men selv om du kjennes langt borte, har du allikevel kanskje ditt hjem i meg (s. 75)?
Alt dette, og mye mer, undret jeg meg over en sen allehelgensdag. Jeg var på vei hjem fra jobb og vakt, og gikk gjennom kirkegården. Jeg kunne se at himmelen hadde falt ned, og hver grav hadde fått sin stjerne. Jeg gikk inn i natten og fant hjem (s. 76).
Fødsel
Jeg ble født på bunnen av en brønn
flytende i dypet
Hver dag gir påfyll
så himmelen vokser seg større
og til slutt folder seg ut i alle retninger
Da jeg var barn
stod kraniet fortsatt på gløtt
Man kunne kjenne varmen
og innsidens mykhet
pulsere mot fingertuppen
Men jeg skulle bli voksen og beinsømmene tråklet seg
ubønnhørlig frem over vinning og tanke
Før fontanellene – de små kilder – ble lukket og hjernen innelåst i sin beinkasse
Fontanell
Som store hender
Ribbeina er som fingre et par store, trygge hender krummet varsomt omkring min pust
Som et avstøp av hendene som tok imot og holdt meg for første gang viste meg verden
De holder fortsatt former åndedraget og verner om brysthinnens kyss
Harpe
Ribbene er strenger
mellom brystbein og ryggrad
strukket i mors liv
Et instrument stemt opp i barndommen til nettopp min akkord
Og anslaget
harmonien som er meg skal synge min tid være mitt klangrom gjennom dag og drøm
Øyeblikket som alltid forsvinner
Lungene omfavner luften
i den mest grunnleggende av alle varme bevegelser
Ribbeina løfter vingene og mellomgulvet synker mot jorden
I hver inspirasjon
vokser et varmt tre ned i brystet Fra pusterøret knoppskyter bronkier før bronkiolene skiller lag mot alveolene som tegner selve kronen
Og der – i øyeblikket mellom innpust og utpust formes en brøkdel av atmosfæren til et lunt avstøp av nettopp mitt bronkialtre
Trekronens fylde er trukket med en løvtynn brysthinne av silke
Så slår ribbene mot jorden og mellomgulvet får oppdrift idet avstøpet flyter ut og løses opp
Jeg trekker pusten til neste øyeblikk som også straks skal forsvinne
