Innholdsfortegnelse
7/ Tyvende novelle: De sultne og de blodtørstige
25/ Andre novelle: Et lands suverenitet er en manns integritet
95/ Tjueførste novelle: Soldaten og systemet
121/ Syvende novelle: Rødmaling
136/ Niende novelle: Først og fremst et menneske
177/ Dikt: Skyttergraven
Tyvende novelle:
De sultne og de blodtørstige
Jeg er en mann i 30-årene, med ett barn, som bor i en by i et land som alle vil eie, men som ingen kan, for ingen vil ha fred, eller kanskje de vil, men ingen får det til, på dette sted som kunne vært et paradis, et liv som kunne vært trygt og fint, men vi må rømme nå for å sikre hennes fremtid. Den er ikke lenger her, på et sted der gresset ikke lenger er grønt, men rødt.
Det går en rød tråd i alt som skjer, den er synlig for dem som åpner øynene og ser, for du finner den i oss, finner den i gatene, den renner begge steder, men det er ikke sikkert du ser, det er ikke sikkert du prøver eller klarer, for rødt kan se sort ut i mørket, lyset er borte, og De opererer i skumringen, og jeg tror det er sånn det renner i årene Deres: svart og kaldt, og for hver svarte dråpe i årene Deres, mister vi årene våre, de krymper inn helt til vi ligger kalde og livløse på bakken der den røde tråden er synlig, men ingen trygg havn er synlig fra vår synkende båt, synlighet krever at noen ser, at du ser, at du kaster lys på skyggene, for De lever i mørket, og ingen nordstjerne leder oss.
De skaper mørket. De er mørket, og ingen lys skinner på oss. Det er stjernenatt uten stjerner. Det er ingen lys som belyser Dem. Lyset trengs for å se den røde tråden. Før gikk vi i gatene våre. Nå renner vi i gatene Deres.
Første gang jeg så noen dø, hadde jeg tårer i ansiktet. Andre gang blod. Tredje gang svette. Fjerde gang hadde all væske blitt til stein. Det er det vi er for Dem. Stein i skoen. Møkk under sålen til Mannen bak mikrofonen, og han taler tomme ord, mens omverden er publikum på scenen han har skapt. Publikum lytter. De hører ikke. Du hører ikke.
Stein på stein bygger De sitt land på vårt land, De bygger seg opp, bygger oppå det vi har bygget, river ned det vi er, visker det ut og maler over med rød korrekturlakk. De bygger sin egen historie stein for stein, men De bygger med gravsteiner som tilhører oss.
Min datters øyne er gylne kastanjer, krøllene er muldens dybde, fargen til den rikeste jorden vi ikke lenger kan ha, som vi må rømme ifra for å ikke bli, som vi ikke får eie. Så jeg leier den tynne, vesle hånden hennes, tårer vasker sotete kinn i ansiktet hun arvet av sin mor. Jeg må løfte henne selv om hun er tapper, hun er tappet for energi, solen brenner bakken. Vi må gå langt når vi leter etter trygghet, og hun har ingen sko.
Det regner ikke lenger. Himmelen kan ikke være blå eller grå når den alltid er rød. Ikke alt som faller fra himmelen, er regn. Ikke alt som bader i gatene, har vært i himmelen først. Noe skal til himmelen etterpå.
Elver med vann renner ikke lenger, for vann er byttet ut med blod, blod er tykkere enn vann, det er derfor vi er her og De er der, en elv skiller oss, den forteller hvem som
tilhører hvilken side, skillet er enkelt å få øye på, for noen har blod på hendene, mens andre vasser i eget blod og andres blod og blod som er størknet før det fylles på nytt, for det males på, alltid et nytt strøk, der elver av vann kun renner når den ene siden tillater den andre vann, men De dypper blodige hender i elven, som renner til siste dråpe er tømt fra seksliterstankene.
Vann drypper fra takrenner, men nå har vi ikke tak lenger, får ikke tak i vann som renner. Halsen er tørr som grus, vi bruker steiner som tak, vi tar til takke med det vi finner som gir ly, lever som rotter i kloakk, takrenner er byttet ut med avløp. Vi er i enden av rennesteinen. Det er ikke lenger vann som renner.
Verden består av to grupper. De sultne. De blodtørstige. Oss. De. I hvert fall denne verden. Vår verden. Den krymper for hver dag. For den oppspises av død. Av lidelse. Av brennende barn og voldtatte kvinner. Vann utvider seg når det blir kaldt, men ikke mennesker. Ikke verden. Verden er kald, og kulde gjør den mindre. Kulde gjør oss mindre. Til slutt er ingenting igjen. I hvert fall ikke av vår verden. Vi forsvinner.
Vår verden får ingen ny vår når kulden trekker seg tilbake, for kulde trekker seg alltid tilbake til slutt, det er en syklus, men for at vår verden skal ta del i syklusen må den overleve, og den overlever ikke når alle i den dør, for selv om jeg ser en og annen blomst spire og det gir håp om vår, er jeg redd
dens vann er blod, og da vil den vokse frem blodtørstig, om den ikke tråkkes ned i jorden først.
Vår verden får ingen vår. Da er det bare verden igjen. En verden som ser, er en verden som gjør. En verden som ber, er en verden som dør, og å høre om død er ikke som å høre død, og ikke bare hører vi død. Vi ser. Vi føler. Vi opplever.
Vi dør. Mens dere ser på. Mens dere hører om. Mens dere ber for. Vi dør.
De har en fiende, men det er ikke oss. Vi ønsker ikke konflikt og krig, vil ikke slåss. Vi er bare vanlige mennesker som møter vår ende fordi De har en fiende.
Det hender min datter får sår, hun har fått brannskader på hendene. Jeg frykter det ikke er noe sammenlignet med sår hun får av hendelser som brenner inn på netthinnen, traumer hun enda ikke forstår.
Jeg håper alle disse sår ikke hindrer oss en vår, men lidelse er sådd, og jeg frykter hvordan den vil høstes.
Det eksisterte en rød linje, men ingen ser den når bakken er dekket av blod.
Den røde linjen blir krysset av missiler dere ikke ser fordi dere siler ut informasjon om smerte som iler og misdanner nattesøvnen. Kryssermissiler lager røyk, et sceneteppe dere tillater å dekke scenen der vi mister liv og lem, for ikke å belemre egne liv med tapet av våre.
Dere ser mellom fingre, mens De avkapper våre.
Dere er handlingslammet, vi blir lam, De er ulver i en verden av sauer.
Hvis du føler du trenger å kalle meg noe, kall meg noe. Kall meg noen. For deg er jeg kanskje ikke det engang, kall meg det jeg er for deg. Kall meg Ubetydelig. For min datter og jeg betyr tydeligvis ingenting, for du hører om det som skjer, men ser en annen vei, du forholder deg ikke til verden sånn den er. For deg er jeg bare et nummer, et tall i en lang rekke. Ikke det engang, for du ser ikke mitt tall i rekken, du ser bare på nyhetene dine at et stort antall er døde og drepes, og jeg er bare en del av dette ene store tallet. Ikke engang mitt eget tall, og du vet ikke engang hvem jeg er og at jeg er en del av det som for deg er statistikk. Kall meg det. Kall meg Statistikk. Dødsstatistikk. Kall meg Brøkdel av Dødsstatistikk.
Bryr du deg?
Gjør du noe?
Kan du svare ja på det første uten å svare ja på det andre, har du også et navn, men ingen kaller deg det, for dem du snakker med og hører på, er deg.
For du der hjemme i din trygge seng, du kan si hva du vil og gjøre det du må, men sannheten er at ingen sier det som må til for å redde alle uskyldige små, og ingen gjør noen
ting, selv om noen ting heller ikke ville vært nok, når vi ikke er noen, men mange.
Jeg ville gjort hva som helst for å være i dine sko. For å få mitt barn til å gå i dine barns sko. For å få henne til tryggheten som finnes der du spiser, sover og bor. Du ville gjort det samme. Du bare forstår det ikke enda. Kanskje tenker du at du forstår. Du tar feil.
Jeg skal gi deg et eksempel. Eksempelet er meg. Jeg er et spøkelse. Spøkelser finnes, vi er usynlige. Usynlige, synlige med en u foran. U står for utenfor, for uten betydning. Foruten betydning er vi utenfor synlighet. Vi er usynlige fordi De prøver å skjule slakting av u-skyldige mennesker. Vi er usynlige fordi dere velger å se en annen vei mens vi drepes i tusentalls, forsvarsløse sivile mennesker. Vi drepes. Vi blir spøkelser.
Jeg er en far og en sønn, var en ektemann og en bror, en arbeider og en nabo. Men for deg er jeg usynlig. For deg er jeg et spøkelse. For deg er jeg bare et eksempel.
Du tar for god fisk det du leser i din avis og avviser vår lidelse der vi ikke engang får tak i fisk. Den trenger ikke være god, vi er forbi troen på det gode. Selv et halvråttent fiskehode med synlige skader tar vi imot om vi kan, vi er vant til å se hoder med synlige skader. Vi holder oss for nesen og ser en annen vei mens vi spiser, slik dere holder dere for nesen og ser en annen vei mens vi spises. Dere leser om det i avisen, dere tenker det er ubekvemt å høre om det vi utsettes
for. Kanskje dere tenker vi bare kan legge ned våpnene, som om vi har våpen, at vi kan vende det andre kinnet til, som om vi ikke får en kule i nakken om vi vender hodet. Dere tenker vi bare kan dra fra våre hjem hvis vi ikke vil dø, men hjemmet vårt er så ødelagt at det ikke finnes noen dør, bare død. Jeg ville dødd for en vei ut. Jeg dør på veien.
Du lærer hva sult betyr når du sulter, det er først da du lærer hva mat er, hva makt er. Den som kontrollerer maten, har makten, og den som sulter, makter ikke å kjempe, makter ikke annet enn å tenke, på mat til sine barn, mette små mager, små mager magrere for hver dag som går, for du ser dem tynnes ut som suppen du spiser, den blir tynnere for hver dag, det er ikke nok til å mette én kropp, men skal mette mange, og når det ikke går lenger, går det ikke lenger, men snart må vi gå lenger, for de spiser landet, og vi må unngå å bli spist for å kunne gå og spise igjen.
Det er sand i luften, vi puster den. Men vi puster. Vi puster. Vi puster, for jeg kjenner vår pust. For vi står tett i tett.
Mange av oss, lite av område. Og mindre blir det. Og færre blir vi. Men det blir mindre før vi blir få nok til at luften vi puster inn ikke er luften vi puster ut. Til slutt, undrer jeg, om det er plass til å puste. Jeg undrer, om lunger vil treffe hverandre når magre brystkasser blåser opp og møtes. Jeg undrer, om luften jeg puster er våre siste åndedrag. Om mine åndedrag blir dine siste. Om det siste jeg skal puste, er et siste pust. For mens dere holder pusten, puster vi. Vi puster. Men holder dere pusten lenge nok, er det kanskje dere som må puste våre siste åndedrag.
De tørster, men De har aldri gått tørste. Det har vi, for det regner ikke lenger, bakken er sprukken som leppene våre, leppene våre er blå, for det er kaldt om nettene, granater som skaper ild, skaper ikke varme, men det holder oss våkne, så vi fryser med blå lepper, mens De tørster, men aldri har måttet tørste, mens De har lepper røde som roser fordi De ikke fryser, og fordi leppene er fylt av vårt blod som De tørster etter.
Dette er ingen sted for barn. Ingen plass å være barn, ingen plass å være. Barna lærer om sult, men ikke på skolen. Lærer hva det betyr, men kan ikke stave ordet. Lærer hvordan det føles før de lærer hvordan det sies. Barna lider dobbelt fordi de er små og uskyldige og skjønner ikke hvorfor de må gå sulten. Hvorfor de må rømme. Hvorfor mamma er død, hvorfor alle er redde. Jeg skjønner heller ikke, men barna lider dobbelt. For jeg lider på vegne av dem. På vegne av henne. Jeg vil gi henne en bedre verden. Men alt vi har er denne. Og om dette fortsetter, har vi ikke denne heller. Kan vi ikke bare slutte å drepe? Kan vi ikke bare slutte å være mennesker?
Før var det elever i gatene. Nå er gatene elver av elevene.
Tell høyt mens du lukker øynene og holder deg for ørene, kjære datteren min, snart er det over, bare fortsett å telle, tell høyere, knip igjen øynene, ikke åpne dem før pappa sier det er trygt, hold deg for ørene så du slipper å høre skrik, så du slipper å høre raketter, så du slipper å høre maskingevær, så du slipper for alltid å huske denne verden for det den er,
et mareritt, så du kan drømme, bare hold deg for ørene litt til, snart skal du få sove, snart er det over, over for denne gang, kanskje pappa vekker deg på natten når det smeller på nytt, kanskje du våkner av deg selv av ditt eget skrik, tell videre, kjære barnet mitt, tell høyere, tell til det er over, for det må snart gå over, og jeg skulle ønske du var større, for du er flink til å telle, men pappa har ikke lært deg å telle langt nok.
Før kunne jeg levere trygghet til familien min. Men kan ikke levere uten å leve.
Jeg drømmer, jeg også. Ikke store drømmer. Men de er betydningsfulle for meg. Jeg drømmer ikke om rikdom, drømmer ikke om gull, drømmer ikke om slott og dyre biler. Mine drømmer er for min datter. Mine drømmer er at hun skal få drømme. At hun skal få fred. Få fred om nettene til å drømme søtt og sammenhengende uten frykt. Få fred om dagene til å drømme om å få det livet hun ønsker. Drømmer at hun skal få utdanning. Drømmer om at hun en dag skal ha mulighet til å stifte familie, ha tak over hodet og mat i magen. Det er ikke store drømmer, men de virker mer umulige for hver dag. Det er viktige drømmer for meg, og for deg virker det så selvfølgelig at du har sluttet å drømme slike drømmer. Bare dem som går søvnløs, vet. Bare dem som hindres fra å drømme, vet hva disse drømmene betyr, og de betyr alt. Drømmen om at hun skal få drømme. Drømmen om fred og frihet.
