Publica © 2026 Forlagshuset Vest AS Lundegeilen 10 4323 Sandnes Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284162850 Maleri: Gunn Magdalena Helgesen Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav.
JEG MÅ BARE SI DET ...
Gunn Magdalena Helgesen
2026
Jeg letter på lageret av tenkte tanker og levd liv
—4
HUN SÅ HAN SATT DER Hun så på han. Turte nesten ikke, for det hun så, var så tydelig. Et bilde som fortalte om begynnelsen på slutten. Eller mer presist: begynnelsen på slutten av livet. Med døden ved siden av og nesten i fanget satt han sammensunket. Han har ingenting å stille opp med, tenkte hun. Jeg er meg, og han er faren min. Lenestolen, som for kort tid siden hadde vært i rett størrelse, var nå mange størrelser for stor. Det var så tydelig at forholdet dem imellom hadde endret seg. Stolen som passet perfekt for noen måneder siden, hadde fortsatt styrke og verdighet. De spilte på lag og var glade for hverandre. Nå understreket den bare at han skulle forsvinne, mens stolen skulle bli. Jeg kunne ikke nærme meg. Jeg turte ikke nærme meg. Å sette meg inntil han nå, å holde han i handa, ble for tydelig og føltes helt umulig for meg. Nærheten min ville vært så åpenbar, så tydelig, nesten egoistisk. Ga jeg den nå, ble det jeg som bekreftet det vi begge visste. Da ble jeg den som fortalte han at døden var i rommet. Døden hadde banket på. Jeg turte ikke ønske den velkommen. Vi to var ganske utrente på bekreftelser eller nærhet til hverandre. Hvis han nå, rett før hans liv ebbet ut, skulle oppleve meg som nær, ville vi ikke rukket å snakke om hvorfor det ble akkurat sånn. Den tiden hadde vi ikke. Det ble som om jeg sa: – Nå skal du få den vanskelige nærheten. Aldri før og aldri mer. Du må gå inn i døden og lure på hvorfor …
5—
Noe bandt oss likevel. En felles forståelse av noe som var umulig å forklare. En slags åndelighet og redsel vevd sammen uten ord. Akkurat derfor sa vi det samme, og sammen. Døden var i rommet. Den banket nok på, vi hørte det begge, men vi var stille og håpte den ville forsvinne. Slik vi hadde trent på tausheten sammen. Nå visste vi det begge, men vi turte ikke nærme oss hverandre. Vi var ikke trent på slikt. Tiden var inne for døden og ute for livet. Hans liv var i ferd med å ikke være liv, kun død. Så jeg kunne ikke nærme meg. Jeg turte ikke. Det var allerede for sent. Jeg holdt på avstanden og betraktet. Det gjorde vondt. Jeg slapp å møte blikket hans. Hodet var bikket framover mesteparten av tiden. Idet han rettet det opp, vikte jeg unna. Jeg kunne selv forandre det, men gjorde det ikke. Klarte det ikke. Jeg var ikke trent på det. Vi hadde ikke trent på det sammen. Min egen skam og utilstrekkelighet tok plassen for noe som skulle vært mer lindrende for oss begge. Jeg klarte ikke å gi han den siste lindring. Jeg turte ikke. Det fantes likevel en trøst. At dette stille og litt ufullkomne og usagte var akkurat oss. At bindingen lå her i et taust fellesskap med den vanskelige nærheten. Det var akkurat dette som var vårt. Det var akkurat dette som var oss. Det vi så, og det vi visste, men likevel ikke kunne snakke om. Det var det som ble forståelsen. Det var det som ble trøsten. Det var det som var oss.
—6
SMART ELLER KLOK Jeg står åpent fram og sier det. Jeg liker ikke smartinger. Folk som oppfatter seg selv som smarte, mener jeg. Mener ikke de kloke, de er jo ikke smartinger; de er kloke, de. Det er fint, de kan brukes til noe, men er forholdsvis lite brukte. De kloke vet ikke alltid selv at de er kloke, og det er ganske smart, slik at de kan holde på klokskapen sin, slik at klokskapen kan vokse eller bare holdes ved like. Dessuten er de så smarte at de ikke ser på seg selv som kloke. Og der ligger alt. Klokinger som ikke er smartinger, har hue og hjerte i behold. De er fortsatt menneskelige. Smartinger, derimot, lytter ikke. Bortkastet tid, de vet best selv. Deres forstørra selvbilde skygger for humoristisk sans. Å lytte ser de på som bortkastet, siden de mener sjøl å sitte på fasiten. Hvordan kan vi gi makt til så mange smartinger som er nærmere dumminger og slett ikke kloke? Vi er vel ikke klokere da? Eller kanskje vi er kloke nok til å holde oss unna? La smartingene holde på og være dumme, så vi får kjent på at vi er ganske kloke og forstår hvem som er smarte dumme eller i beste fall kloke.
7—
UNG HJERNE
—8
9—
ER DU MAMMA ELLER OLDEMOR – En forspør seg itte. En lytt spørra ska’n få grei på no’. Det var det bestemora mi som sa. Hu’ fra Romedal. De tenkte nok likt, bestemor og han på rundt fire. Han hang på barnehagegjerdet og var klar for en samtale med ei ute i det fri. Lua dekket kun det ene øret, og de små henda var røde og litt skitne. Han så spørrende på meg. – Er du mamma eller oldemor? Jeg var i fullt driv, eller sånn passe driv sammenlignet med treningen jeg bedriver. Gutten forventet nok et klart og tydelig svar på spørsmålet. Jeg, derimot, var klar på å gi han en liten leksjon: – Det ene avhenger av det andre, og synes du virkelig jeg ser ut som ei olde … Han hadde nok hverken tid eller ork til slike avhandlinger og avbrøt meg: – Jeg skal bli storebror. Jeg var glad fokuset var snudd og at samtalen tok en litt mer normal vending. – Når blir du storebror, da? – Ikke så lenge til, tror jeg. Vet ikke akkurat når. Når jeg spør pappa, så sier han, «det får tiden vise», og det vet jeg ikke akkurat når er. – Da blir pappa bestefar. Det hagler med nye titler uten rot i virkeligheten. Jeg gir han et smil og sier at han sikkert blir en fin storebror.
— 10
Oldemor, er det mulig? Har slike små gutter så lite forstand? Jeg tilgir han, han vet ikke bedre. Bestemmer meg raskt for at det blir joggings den siste biten hjem. Tenker og håper han fortsatt henger på gjerdet og ser meg jogge videre. Vet det er barnslig, men … Rett før jeg plugger verden ute, hører jeg det: – Ha det, oldemor! Makan til unge!
11 —
BESTEMORPAKKA Bestemora mi, hu’ fra Romedal, tenkte langt og varmt. Hun døde da jeg var 16, men på gavebordet da jeg giftet meg åtte år senere, lå bryllupspakka fra henne. «Til Gunn på bryllupsdagen», litt ruglete nedskrevet i det ene hjørnet. Totalt fri for glitter og stas lå ei gråpapirpakke med hyssing rundt, mellom de andre mer velkledde gavene. Bestemor levde nærmest gjennom den pakken for meg. Jeg hadde sett den og visste godt om den. I mange år lå den, høyt og innerst, sammen med andre saker og ting som kanskje hadde gått ut på dato. Bestemorpakka var derimot forut for sin tid. Bestemor var nøktern, forankret og realistisk. Hun forholdt seg til det nære og kjære. Lokalt nytt gikk fra hode til hode, slik det gjorde på den tiden. Noen ganger kanskje litt sånn alt etter som. Det kom an på hvilke hoder historien hadde vært innom. Det skjønte hun og sorterte deretter. Nyheter fra sjølveste statskanalen ble fakta en var forplikta til både å tru og høre på. På linje med prekenen i kirka. Utenriks forholdt hun seg ikke til i det hele tatt. – Dæ er så langt unna, så det er sikkert itte sænt. Det var hennes ord om den saken. Nå er ingenting langt unna, og sorteringen er vanskeligere enn noen gang. Hadde selfien eksistert da Bestemor levde, ville hun kanskje sagt noe sånt som:
— 12
– Å, ska detta vara tell, ‘a? Bilder er minner! Je’ minn’s da godt meg sjøl! For henne var hele meningen med livet å vende utover. Nå andre og se andre. Så langt det var mulig og litt lenger. Åtte år etter at hun døde leste jeg «Til Gunn på bryllupsdagen». Jeg lirka opp hyssingen og bretta til side det slitte gråpapiret. Der åpenbarte det seg noe for det praktiske og litt for pyntens skyld. Som et speilbilde av hennes tankemåte og tilnærming til livet. To handklær og en brodert duk. Nærmest en gave fra oven, fra ei som fortsatt var med på sitt vis.
13 —
JEG LURER PÅ HVA KATTA PØNSKER PÅ Den er blitt sky, jeg vil nesten si sjenert. Det er liksom litt nytt fra den kanten. Han lusker rundt seg sjøl og ellers litt rundt omkring. Han er ti ganger sju år og en smule pjuskete i pelsen. Jeg vet jo ikke hvor mange liv katta allerede har svidd av, men vil tro at en kastrert, arrogant herremann som han, kan ha råkt utpå en del ganger. Den tendensen han har til å breie seg i nabolaget, kan nok til tider virke usjarmerende. Vi har alle sett dem, disse herrene som gaper mer enn de skaper. Slike hankjønn med kaktus i armhulen for å gi et fryktsomt uttrykk. Men nå var det altså katta det dreide seg om. Jeg tenker at skinnet kan være litt miljøskadd. At han år ut og år inn har trampet med potene i et litt for snevert kattemiljø. At han rett og slett bare har vært mitt forbilde og slett ikke hatt noe slikt sjøl. Han kan ha overhørt noen ord om slapt skinn, at sommerkropp sikkert er topp og slike vederstyggeligheter. Det er ikke bra. Jeg tror rett og slett at katta ikke lenger er fornøyd med egen look. Riktignok er det så sant som det er sagt. Om katta, altså: Han har hengevom. Likevel har’n hatt mot og guts til å spankulere med hevet hode. Alle damer vet jo at menn nesten kan være vel gode på slike saker. Katta har i alle fall vært mitt ideal på den fronten. Jeg må forandre taktikk. Rett og slett slutte å snakke kropp. Eller skinn, da. Slapt skinn, hengevom og sommerkropp er topp, må bli fyord. Katta trenger løft, ikke av vom, men at’n er bra nok som en er.
— 14
Sjøl trenger jeg kattas mot og guts på veien videre i livet. Litt hjelp er det vel likevel lov å gi skinnet. Kanskje en liten makeover ville muntre’n opp? Beauty for cats med litt spa og glans i værhåra. Ville det hjelpe’n, tru? Jeg har lite tru på total renovering, men en enkel fasadepussing skader vel ingen.
15 —
PARTNERS IN CRIME En storsjarmør var på besøk. En som begynte å nærme seg seks år. Den skadde armen hadde fått en heldekkende gips. Jeg synes fort litt synd på slike små, fine fyrer. Det tror jeg han tefta ganske fort. Smartingen brukte skaden for alt den var verdt. Jeg applauderte klokskapen, riktignok bare inni meg, tenkte samtidig at gutten er – både om seg og før seg. Da får en heller finne seg i å føle seg en smule utnytta. Han fikk middag og så vel fornøyd ut. En bitte liten stund. Siden han hadde hodet på rett plass, tenkte han nok at her får en smi mens armen er varm. Armen var jo særdeles vond å vende, så sovestilling var en utfordring. Med sørgmodig og trøtt mine får han lyst på godteri. Det var gått over sengetid, men angående «mammas regler», det hun ikke vet og slik … Vi lista oss så stille på tå, for vi skal ut og røve. Med hansker på henda og sokker på bena håpet vi på raskt utbytte fra et rotete tenåringsrom. 19-åringen, tanta hans, var i dusjen, så tiden var null problem. Hanskene og sokkene var for å unngå spor og avtrykk. Lykken var til å ta og føle på da vi fant den store melkesjokoladen i rotet mellom sminke og klær. Et trearmet team som fikk maks utbytte. Vi to – partners in crime, holder sammen i tykt og tynt.
— 16
Grådighet er usjarmerende Vennlighet er sjarmerende En blanding er farlig og forvirrende
17 —