Før var jeg som deg
INGRID EGGEN GUNDERSEN
Ditt humør var på bånn kunne vel si det sånn.
Du var frustrert og lei, av at alle bare gikk fra deg.
Jeg satte meg ned, lot deg prate i fred. Det som plaget deg, var nok reelt for deg.
Derfor var det så viktig for meg,
å skape tillit til deg.
Jeg måtte prøve å forstå, hva som plaget deg så.
Jeg spurte deg forsiktig, om jeg forstod deg riktig, at du bare ville ha noen å prate med?
Du så på meg og sa vil du prate med meg, da?
Klart jeg vil det, sa jeg mens jeg smilte til deg. Kom, bli med meg, så finner vi noe mat
Du tok min hånd og sa du aner ikke hvor glad jeg er for at du ikke forlot meg her.
Jeg ga deg litt mat og drikke, noe mere trengte du ikke.
Du så opp på meg, å takket meg for at jeg tok så godt vare på deg.
Jeg gikk ut fra ditt rom, å tenkte at det var godt at jeg kom.
For inne i hodet ditt, var det temmelig stritt.
Og det er viktig å se å og forstå, hva det var du tenkte så på.
Du er sliten nå
det er jo lett å forstå.
Den kampen du kjemper med må jo ta alle kreftene dine fra et sted
Du sier at i hodet ditt, er det ganske stritt.
Jeg kan bare tenke på, hvordan det ville vært i hodet mitt.
Alle tankene du har, som krever så mange svar.
At du blir sur og lei er lett å forstå for meg.
For når sykdommen strir og tar over hjernen din er det ikke rart at det er godt å få ut frustrasjonen sin.
Du gråter hver kveld, det er vanlig under et stell.
Men når du sier til meg, at det du er mest av alt lei er at du vet ikke hvorfor du er så trist og lei.
Hjernen min har blitt alzheimer sin
sier du med tårer på ditt kinn.
Du er ute i gangen
og går.
Akkurat som du ikke roen får.
Du «freser» til meg når jeg prøver å hjelpe deg.
Men du kommer med meg, når jeg skal følge deg inn på rommet ditt.
Det ligger noen annen der hvor du lå er det derfor du ikke får sove mer nå?
Jeg må nesten «le litt for det er ganske komisk.
«Jeg ber henne i senga stå opp hun syntes ikke det er noe «topp».
Men hun reiser seg og plukker skoene opp.
Jeg sier at dette er ikke hennes rom.
Ut av rommet hun går,» og når du igjen sengen din får.
Du nok litt oppgitt over besøket ditt.
Du følger med det kan jeg se.
Dine øyne smiler det er noe jeg ikke betviler.
Du sier noen ord, om et «spisebord».
Jeg må jo le kan ikke gjøre noe med det.
Du virker så fornøyd, der du sitter så storøyd, og følger med.
Langt der inne er du et sted.
Jeg ser at du vil være med.
Vi nynner og synger, du synger med.
Kanskje kroppen din får litt fred, fra å hvileløst vandre fra sted til sted.
Tenk hva litt sang kan gjøre for humøret.
Vi fortsetter inn til sengen din. Med hodet på puten, jeg gir deg en klem og visker stille, sov godt min venn. Stille jeg lukker døren igjen.
.
