Indre fiender

FIENDER

«Intens, velskrevet og engasjerende krim.

Mesterlig!»

Isa Berg, Den kriminelle bokverden

JAN-ERIK VIK

Etter en sommerfestival i Kristiansand er 21 år gamle Amalie sporløst forsvunnet. En dramatisk hendelse i domkirken kort tid etter får etterforsker Emil Ribe til å frykte en urovekkende sammenheng. En brokete fortid og flere tunge saker gjør at Ribe bærer på sine egne demoner. Han sliter med søvnløse netter, dårlig samvittighet og indre fiender som aldri gir ham fred. Fortidens spøkelser ligger som en tykk tåke over livet hans. Samtidig utvikler forsvinningssaken seg til å bli mer intrikat enn først antatt ...

Indre fiender er tredje bok i serien om Emil Ribe. En krimthriller der handling og vendinger skjer raskt og uventet. Romanen er frittstående, men karakterene er kjente for dem som har lest En grav å gå til og Døde øyne ser ikke.

INDRE FIENDER

INDRE

JAN-ERIK VIK

«Dette er ein krimroman med gjennomgående skyhøgt nivå. Jan-Erik Vik skriv med ein innlevelse som er få forunt.»

Kjell Magne Gjøsæter, bokblogger.com

ISBN 9788284163765

Commentum © 2026 Forlagshuset Vest AS Lundegeilen 10 4323 Sandnes Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.commentum.no ISBN: 9788284163765 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Commentum er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

INDRE FIENDER

INDRE FIENDER JA N -E R I K VI K

2026

JAN-ERIK VIK

−4−

INDRE FIENDER

Prøver desperat å komme unna. Rømmer, løper, flykter.

Sansene er i full beredskap. Værer hver minste lyd, lukt og bevegelse. Svette, skjelving og dunkende puls. Panikken inntreffer.

Kroppens signaler er massive. Jeg ber om nåde, skriker og gråter.

Kjenner på fortvilelse, sinne og frykt.

Faren lurer ikke bakfra. Heller ikke omkring meg. Kan verken angripe eller stikke av gårde. Dødsangsten stiger, verden omkring forsvinner.

Klarer ikke slippe unna. Er fanget. Tatt som gissel!

Ikke av ytre, farlige fiender, men av egen kropp.

Av eget hode ...

−5−

JAN-ERIK VIK

−6−

INDRE FIENDER

KAPITTEL 1

Torvet, Kristiansand sentrum.

Lørdag kveld.

Torvald Berg sto utenfor domkirken, tente seg en sigarett og kikket utover torvet. En mild solbris virvlet opp sand og småblader og sendte det i retning av det lille innhukket ved den massive kirkedøren. Det var flere folk i gatene enn vanlig, og Berg visste godt hvorfor. Sommerbris. Musikken fra den populære festivalen dunket i jevn takt innover Kvadraturen. Sommerbris var blitt en festival som kastet glans over byen og hadde opparbeidet seg en status som en av landets hyggeligste festivaler. Arrangøren overrasket stadig med nye, spennende trekkplastre. Artistene som ble presentert, hadde stor rekkevidde både blant yngre og de mer tilårskomne deltakerne. Det at sommeren hadde vist seg fra sin beste side de siste årene, samt at festivalen ble arrangert i fantastiske sørlandske omgivelser på Odderøya, gjorde at deltakerne fikk følelsen av å være i adskillig sydligere strøk enn Kristiansand. −7−

JAN-ERIK VIK

Torvald smilte for seg selv idet et ungt par hastet forbi ham.

De var tydelig sent ute, og representanten for hannkjønnet var irritert. − Du bruker alltid så forbanna lang tid.

Torvald trengte ikke høre mer enn akkurat den setningen for å forstå hva konflikten dreide seg om. Jenta var prikkfritt stylet opp. Sminken var så perfekt anrettet at den kunne vært utført av en kunstmaler. Det var liten tvil om at dette hadde vært tidkrevende for henne og særdeles irriterende for ham.

Ikke alle så på slike festivaler med blide øyne. Fyll, rus, bråk og spetakkel var argumenter som i noen kretser ble hostet opp som sure oppstøt. Torvald hadde selv en sønn i tyveårsalderen og visste godt at det kunne bli bråk, men via ham mente han likevel å vite bedre. De fleste oppførte seg bra, og folk måtte da få lov å gi litt faen av og til. Kristiansand trengte arrangementer som samlet byens innbyggere og samtidig trakk til seg folk utenbys fra. Folk festet og hadde det da moro innenfor rimelighetens grenser? Sønnen hans hadde vært der kvelden før og sannsynligvis selv danset flørtende med lettkledde jenter i sanden. Torvald unte ham det av hele sitt hjerte. Det var andre tider enn da han vokste opp. Selv hadde han aldri deltatt på festivaler, det hadde ikke vært aktuelt.

Foreldrene hans hadde fordømt det som den verste synd. Hadde han bare vært litt mer frigjort, våget å gå egne veier ... Det han selv hadde mistet, skulle ikke hans eget barn gå glipp av.

Torvald kunne se tilbake på ti år i trofast tjeneste hos Hansens −8−

INDRE FIENDER

Vaktmesterservice. Den tidligere sosionomen hadde omskolert seg etter at han gikk på en smell da kona døde i en båtulykke.

Han var sykmeldt et helt år før han innså at yrket med å hjelpe andre mennesker ikke var det rette. Ettersom han var oppvokst på gård og selv også hadde anskaffet seg et lite gårdsbruk i utkanten av Kristiansand, hadde han alltid vært praktisk anlagt. Veien inn i vaktmesteryrket var derfor et vellykket valg, og nå hadde han ansvar for ettersyn og vedlikehold av flere næringsbygg i byen.

Domkirken var et av dem. Oppveksten i en liten, religiøs bygd gjorde at han hadde god kunnskap om slike byggverk. Likevel var hans forhold til kirken noe anstrengt. Den strenge oppveksten hadde gjort noe med ham, men han visste at det fantes flere sider.

Ikke alle var like ekstreme.

Torvald ristet smilende på hodet, gikk på innsiden av svillen og dro kirkedøren igjen bak seg. Det var tid for å stenge nå, en oppgave han hadde hatt ansvaret for i flere år. Det hadde vært mange besøkende denne dagen. Flesteparten var turister fra de mange cruisebåtene som lå som små byer nede i havnen. Men også en del lokale hadde vært innom for en rolig og andektig stund i det imponerende kirkerommet. Han var egentlig litt stolt av domkirken. Arkitekt Henrik Thrap-Meyer tegnet i sin tid en 70 meter lang, 39 meter bred og 70 meter høy kirke, som fremdeles var en av landets største. Selv om den var stor og prangende, hadde den likevel et personlig preg over seg, med en varme og aura som få andre steder kunne skilte med. Torvald gikk gjennom −9−

JAN-ERIK VIK

våpenhuset og inn i den mektige kirkesalen. Han ble stående og studere altertavlen langt der fremme. «Jesus og Emmausvandrerne» ble malt i Roma av kunstneren Eilif Peterssen i 1886 og var et vakkert kunstverk. Det var likevel rart hvordan synet av disse religiøse verkene kunne virvle opp så ulike og motstridende følelser. Først et stikk av kvalme og deretter den behagelige varmen.

Kirken hadde to sider i livet hans. Den vonde, påtrengende han hadde vokst opp med, og den gode roen han kunne føle, spesielt i denne kirkesalen.

Han ristet seg ut av tankene og gikk mot benkeradene. Selv på et hellig sted som dette klarte folk å legge igjen søppel etter seg, og det var hans jobb å sørge for at det var ryddig til neste dag.

Han kom ikke lenger enn til den tredje raden før han fikk en underlig reaksjon i kroppen. Det var som om blodet hans plutselig endret temperatur. Han ble kald og en anelse uvel. En følelse av å ikke være alene, snek seg inn i kroppen.

Var det en lyd? En bevegelse? En lukt? Han visste ikke.

Han ble mer på vakt og lot øynene vandre rundt i lokalet. De store lysekronene beveget seg fremdeles ørlite etter at det siste vindpustet hadde feid gjennom salen. Han ble stående helt stille og lytte. I flere sekunder sto han slik, men hørte ingenting. Til gjengjeld merket han en bevegelse i sidesynet, på høyre side, over seg. Han så raskt opp og kjente at frykten grep tak i ham.

Det sto en mann der oppe.

På galleriet. − 10 −

INDRE FIENDER

Barbeint, på toppen av rekkverket.

Han virket gedigen der han svaiet forsiktig, som en vimpel i vinden. Han holdt hendene over seg som Messias selv, og skuet med tomme øyne utover kirkesalen. Leppene beveget seg som om han snakket, men det kom ingen lyd.

Torvald skulle til å rope til ham, men våget ikke i frykt for at han skulle falle ned. I stedet hvisket han de første ordene som falt ham naturlig å si. − Ikke gjør det!

De velmente ordene så nesten ut til å trekke mannen ut av en transe. Han beveget blikket mot Torvald og fikk et uttrykk i ansiktet som hadde et øyeblikk av normalitet i seg. Kroppen hans svaiet ytterligere, tærne justerte seg automatisk for å opprettholde balansen, men Torvald forsto at det som ville komme, ikke hadde et positivt utfall. − TILGI MEG FOR DET JEG HAR GJORT. HERRE MIN GUD. TILGI MEG! Mannen brølte setningene ut så det gjallet i kirkesalen. Han lukket deretter øynene og lot seg falle fremover med armene ut til siden. Det var som om alt skjedde i sakte film. Torvald rakk verken å si eller gjøre noe. Han sto med åpen munn og holdt seg til hodet idet mannen nærmest lydløst seilte mot gulvet. Det bleke, glatte ansiktet var helt mimikkløst. Det eneste som beveget seg, var den blafrende hvite skjorten han bar mot naken hud.

Han traff benkeradene med et smell, men Torvald la likevel − 11 −

JAN-ERIK VIK

merke til den lille, smertefulle lyden rett før. Lyden av noe som gikk i stykker, som knakk og ble knust. Om det var treverket i benkene eller skallebeinet, var umulig å si. Stønnet da luften ble slått ut av lungene, var derimot tydelig. Det ble hans siste åndedrag.

Torvald sto skrekkslagen og stirret mot en skikkelse liggende forvrengt, i en stilling som var alt annet enn naturlig for en menneskekropp ...

− 12 −

INDRE FIENDER

KAPITTEL 2 − Du sover ikke, Emil?

Rita satt foran meg i sofaen og lente hodet mot en pute jeg hadde på magen. Etter at Ylva, datteren til Rita, hadde begynt på folkehøyskole pleide vi ofte å sitte slik når vi så på tv sammen. Det var bare oss to i huset nå, og vi slang oss ofte i sofaen etter jobb. Vi hadde funnet en krimserie vi likte.

Hun avslørte meg ofte når jeg duppet av etter lange vakter på politihuset, men denne kvelden var det absolutt ikke tilfellet. Jeg sov overhodet ikke. Jeg hadde egentlig slitt med å sove hele den siste måneden. Men Rita visste det ikke, jeg skjulte det slik jeg alltid gjorde når jeg forandret sinnsstemning. Rita kjente meg godt, men hun visste ikke alt om meg. Jeg tillot henne aldri å slippe inn i det aller mørkeste. Hun fikk ikke treffe den Emil Ribe jeg fryktet og hatet mest av alt i verden. Han som ingen måtte vite om eller avsløre. − Nei, jeg sover ikke. Selvfølgelig ikke.

Jeg rufset henne lett i håret og kjente samtidig at halsen ble sår.

− 13 −