Hav con Amore
Lyrikkforlaget © 2026
Inkognito publisering
Postboks 112
4395 Hommersåk
www.lyrikkforlaget.no
Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering
ISBN: 9788283985481
Sats: CF media
Omslag: CF media
Forsidefoto: Sigurd Lorentzen.
Bildet viser Landegode Fyr (Eggeløysa Fyr) sett fra nord. Fyret er innseilingsfyr til Bodø fra Vestfjorden.
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
SIGURD LORENTZEN
Hav con Amore
DEL 1: HAVN
Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det som en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; thi havet har aldrig lovet noget: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden.
Alexander Kielland, «Garman & Worse»
Landkjenning
Jeg kom opp under land ved tretiden om natten etter et langt, kjedelig strekk med lite vind. «Port of entry» lå fire− fem mil lenger vest, og det var motvind dit. Alene som jeg var, og temmelig sliten og lei, fant jeg veien inn i en bukt godt skjermet for det lille som var av sjø og vind. Ekkoloddet fortalte om jevn sandbunn og passende ankringsdybde, så jeg lot ankeret falle, gav ut rikelig med kjetting og bakket det fast. Vinden hadde stilnet helt imens, og bare en svak dønning fikk båten til å bevege seg. Bukten var vid og gav god plass til å svaie. Værmeldingen fra BBC på langbølgen spådde stille vær de nærmeste dagene. Etter å ha spist et par kjeks og drukket opp en halvkald kaffeskvett som var igjen på termosen, gikk jeg til køys uten vekkeklokke og våknet først ved titiden om morgenen. Det var samme fine været og fremdeles ingen vind. Selv den slake dønningen var borte. Jeg visste at jeg egentlig brøt immigrasjonsreglene ved å ligge til ankers uten å ha sjekket inn og klarert, men sjansen for å bli inspisert av kystvakten var ikke stor. Jeg bestemte meg derfor til å bli liggende der jeg var og vente på vind i stedet for å bruke «the iron main». Tid hadde jeg som alltid nok av. Bukten var omgitt av steile bergknauser og ikke et hus var å se. Innerst var det en steinet strand, og jeg kunne se en sti krongle seg oppover til der det gikk en vei. En og annen bil kunne så vidt skimtes bak krattskogen når den kjørte forbi. Etter frokost og et morgenbad satte jeg ut gummibåten og rodde i land. Så klatret jeg opp stien til veien og gikk videre opp i åsen ovenfor. Derfra så jeg byen jeg skulle til for å sjekke inn, og jeg så at det var en ganske
stor båthavn der innenfor en lang molo som vendte sin krumme rygg mot havet. Det så ut til å være godt med ledig plass i havna. Mens jeg satt og nøt solskinnet og mitt eget velvære gikk en liten flokk mennesker forbi på veien. Jeg kunne høre glad latter, men språket som ble brukt fikk jeg ikke tak på. Antagelig var det turister på utflukt. Jeg lot tiden gå før jeg ruslet tilbake til gummibåten for å ro om bord og finne på noe enkelt vedlikeholdsarbeid eller ta en øl og lese litt. Jeg var kommet ned stien til stranda der gummibåten lå da jeg oppdaget at jeg ikke var alene lenger. Det satt en kvinne på en stein i sjøkanten med føttene opp under seg. En havfrue måtte det være, for hun satt akkurat slik som Den Lille Havfrue i København gjør, helt stille med føttene oppunder seg og litt foroverbøyd med det lange, lyse håret hengende ned foran ansiktet. Jeg kremtet på god avstand og sparket på en løs stein for å gjøre kjent at jeg kom, og hun så opp. Hun kunne vel være tidlig i tredveårene, men det var vanskelig å bedømme fordi ansiktet nesten var dekket av et par enorme solbriller som kom til syne da hun strøk håret bort. Vi hilste på engelsk, men jeg hørte straks at hennes eget språk var et annet. Det viste seg å være tysk. Hun kom fra Østerrike og hadde vært med i den gruppen som hadde passert på veien. Ettersom hun ikke hadde følt seg helt til rette i flokken og gjerne ville ha litt tid for seg selv, hadde hun funnet stien ned til sjøen og tatt seg ned den for å nyte ensomheten en stund. Hun poengterte at det ikke var «loneliness», men «solitude» hun ville finne. Jeg forsøkte meg med min nokså tvilsomme tysk, som jeg alltid prøver å praktisere når jeg har en sjanse, men det ble for vanskelig i lengden, så vi gikk over til engelsk igjen. Hun var lett å snakke med og så ikke ut til
å ønske meg bort sånn med det samme, selv om jeg hadde forstyrret hennes solitude. Jeg satte meg derfor ned på nabosteinen mens vi gjorde oss kjent med hverandre. Hun spurte om det var min båt som lå der, og fortalte at hun hadde svekket syn, så hun kunne bare så vidt se den ute på bukta. Da hun tok av seg solbrillene så jeg at øynene hennes var uvanlig lyse og virket uten glans, en sterk kontrast til resten av ansiktet hennes som var solbrunt og ganske vakkert, selv om hun sjelden smilte. Jeg kunne nå se at hun måtte være godt over tredve. På seg hadde hun en blomstret bluse og trange, hvite bukser som rakk litt under knærne. En skulderveske lå ved siden av henne. Skoene hadde hun tatt av seg. Hun virket ledig og grasiøs der hun satt.
Vi pratet lenge og etter hvert ganske utvungent mens solen sakte begynte å dale, fortalte litt om oss selv. Jeg om gleden ved å seile, det frie livet på havet og lediggang i havn. Jeg fortalte også om et samlivsbrudd og flukt fra ruinene av et ekteskap og kanskje også fra meg selv. Ting jeg aldri nevner for andre mennesker, og jeg undret meg over hvorfor jeg gjorde det i et tilfeldig møte med en totalt fremmed person. Til min egen forbauselse føltes det likevel helt naturlig og kanskje også på en måte nødvendig. Man kan lette sitt hjerte litt og vite at de små hemmeligheter man røper fremdeles vil være hemmeligheter. De vil forsvinne sammen med tilhøreren og bli borte for godt, aldri havne på avveie. Hun fortalte om et stille liv bremset av hennes synshemning, om sosialt arbeid blant forsømte barn, hun hadde en stilling innenfor sosial omsorg. Ellers drev hun med litt idrett. Hun var flink til å svømme og var med i en svømmeklubb, deltok i konkurranser og vant en premie av og til. Alt hun for-
talte var ganske banale ting og ingen betroelser i likhet med dem jeg hadde kommet med. Det merket jeg meg og angret litt på min løsmunnethet. Hun ønsket altså å holde meg på avstand, og det kunne jeg forstå og akseptere.
Samtidig virket det som hun satte pris på mitt selskap, så da hun til slutt reiste seg og skulle gå, spurte jeg om hun kanskje ville komme om bord og være med på den korte turen til byen, ettersom jeg uansett skulle dit og like godt kunne gjøre det nå. Det avslo hun, så jeg tilbød i stedet å følge henne opp den vanskelige stien til veien. Det hadde hun ikke noe imot. Stien var både kronglete og bratt og full av løs stein. Det forundret meg litt at hun hadde klart å ta seg ned på egenhånd. Jeg tok hånden hennes og hjalp henne litt på de vanskeligste stedene. Vel oppe skiltes vi. Men først tok jeg mot til meg og spurte om hun kanskje ville komme om bord når jeg var på plass i havna neste dag slik at vi kunne snakke sammen og bli mer kjent med hverandre. Dessuten kunne hun få se hvordan en båt så ut. Hun smilte og sa at hun ikke hadde noen spesielle planer for morgendagen, og vi avtalte et klokkeslett når jeg skulle stå ved «gaten» og ta imot henne. Så gikk hun. Jeg følte meg litt forvirret da jeg rodde om bord. Jeg har vanligvis ikke så lett for å søke kontakt med fremmede mennesker. Egentlig er jeg mye av en einstøing uten spesielt gode sosiale evner. Men her hadde jeg uten å være forberedt på det opplevd en slags samhørighet med et vilt fremmed menneske, og jeg hadde åpnet en dør som alltid hadde vært lukket, selv for mine nærmeste – uten å skamme meg over det eller finne det unaturlig. Det hadde vært noe spesielt ved denne kvinnen som hadde rørt ved et bløtt punkt i meg som jeg nok hadde visst var der, men som jeg hadde låst inne, fornektet og nesten glemt.