Lyrikkforlaget © 2026
Inkognito publisering
Postboks 112
4395 Hommersåk
www.lyrikkforlaget.no
Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering
ISBN: 9788283985634
Omslag: CF media
Sats: CF media
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
«Fromme skråblikk» inneholder dikt med brodd mot det utvendige ved religionene – menneskeskapte «regler» som skal føre til den endelige frelse, uhyrligheter utført i religionenes navn, trusler om helvete. Det er også viet plass til kommentarer til noen av bibelhistoriene.
Samlingen inneholder dikt både i bunden form med enderim og dikt i friere stil. Noen få dikt er tidligere utgitt i samlingen «HILSEN OLDEFAR», men hører også naturlig hjemme her.
Rjukan, mai 2026 Arne Hagen
«Jeg disputerer om viktige og lærde Sager, for Exempel, om Englene ere skabte før Menneskene og annet dislige.»
Ludvig Holberg: Erasmus Montanus
Familien Abrahamsen
Abraham – utpekt som klodens patriark, en stamfar for folk og religioner, kom snart i skvis mellom tre og bark da han valgte Sara blant koner. Men da Sara ikke var født fertil, kom Abraham i største tvil om slekters gang og barn i fang i fremtidige generasjoner.
Men i det patriarkalske hjem var mange fruktbare kvinner, om Abraham satset på en av dem så ble han likevel en vinner.
Dermed ble trellkvinnen Hagar svanger og helt uten patriarkens anger ble Ismail født et barn så søtt, en stamfaders æra opprinner.
Men bi nå litt – det er ikke stopp på familiens forunderlige liv.
Da Sara ble nitti og hadde gitt opp å føde som Abrahams viv, kom endelig sønnen Isak til verden og ville ta del i familieferden som prisgitt slekt en plan perfekt, på Saras initiativ.
Men Skaperen ville familien teste med krav om at Abraham ofret sin sønn, og stamfaren ville gi Gud det beste
selv om han tvilte i lønn.
Så han tok sin Isak til Moria fjell og ville gjøre sin Herre vel ved å tenne et bål, løfte kniven av stål uten håp og bønn.
Gud sendte en engel i siste sekund og skånet den stakkars unge, så kan man jo spørre om mening og grunn å tale med splittet tunge.
Hvor finner man så de rette svar fra kjærlighetens gode far? om handling ond så tanketom, – vi hører protestene runge!
Da synden var ny og ung var den lett gjenkjennelig på eplesmaken, og da bluferdighetsbøren ble for tung måtte Eva kle på seg og ikke vandre naken blant Edens trær, men med syndens klær som straff for seg og maken.
Siden gikk det meste galt etter eplefadesen og syndefallet for alt ble synd, bokstav’lig talt og mang en mørkemann fikk kallet om å advare andre med djevelen å vandre − et truende omen til alle.
Synden tar så mang en retning, synd er også god forretning, synderen har ingen nåde der en mørkemann kan råde.
Det putrer og koker i syndens pøl, et heksebrygg av ukrist’lig søl, en djevelsk eliksir, en syndig blanding, en frelse fordrer en engels handling.
Nei
«Nei, nei gutt, dette må bli slutt», ikke ligg med dine venner da i helvete du brenner, det har nemlig Herren sagt, forsak din lyst i Adams drakt!
Frøken Tupp og Lillemor må ei heller drive hor.
Pass så på å kjøle driften slik som Paulus sa i skriften.
Apost’len hadde mer på hjertet: Tenn da heller kyskhets kjerte.
Så det er altså skriftens dom om kjærlighetens stier som ikke alltid bryr seg om det skriftefaren sier.
Men størst av alt er kjærlighet, det var jo Faderens dekret, så la da dette gylne ord bli sunget av et blanda kor.
Hos Lucas vi leser familiesoga, gjengitt av folk i skinn eller toga, appellerer til undring så vel som til harmen om sønnen som gikk fra familiefarmen. For arbeid han viste null interesse å gå der på garden og knoge og stresse.
Han ville ha farsarv som startkapital mens slekta mente at gutten var gal.
Han elsket litt moro, tok gjerne en fest, og reiste til byen der gleden var gjest.
Der brøt han heftig forsiktighetssansen, svingte sitt krus og var ivrig i dansen, ranglet og ringlet med de siste dukater så pengepungen lignet et krater.
En farsarv forsvant som en fjert i brisen, til slutt han endte som gjest hos grisen.
Så la han i vei så ydmyk til faren, en via dolorosa til ættegarden.
Nå ville han bøte for gjerninger gale, for sviket og troløsheten betale.
Men faren beordret til gjensynsglede, han takket sin Gud og var uten vrede, en gjøkalv ble slaktet til ære for sønnen, og synderen ble tilgitt i aftenbønnen.
Men slampen hadde også en storebror
som ikke var vant til halleluja-ord, men jobbet og slet og ble bitter og lei på han som sviktet, men fikk ros på sin vei.
Kan dette være den rette moralen at svikeren tilgis i frikjenningstalen?
Han bør ikke fredes, men kunne nok trenge å få seg en skikkelig lærepenge!