Publica © 2026
Forlagshuset Vest AS
Langgata 30
4306 Sandnes
Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS.
www.forlagshusetpublica.no
ISBN: 9788284162782
Omslag: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
«It takes a village to raise a child.»
Afrikansk ordspråk
Vi bodde på Manhattan, og året var 2011. Folk strømmet inn på kaféen med våte paraplyer og små sko, mens jeg sto som nyinnflyttet småbarnsmor, litt shabby antrukket og med bremmen trukket godt ned. Trøtt og kaffetørst hadde jeg klart å manøvrere vognen til toåringen min inn mellom stoler og bord. Folk steamet rundt oss, og jeg smilte beklagende til den elegante kvinnen som sto bak oss der i køen. Vi tok allerede altfor mye plass, det kjente jeg, men verre skulle det bli.
Fra å bare være litt til bry, begynte gutten min plutselig å gråte, og jeg forsøkte å forstå hvorfor, lente meg frem over regntrekket, rugget og hysjet, hysjet og rugget, men han ble bare enda mer frustrert. Til slutt skrek han høylytt og uavbrutt.
Tjueåringen med nystrøket skjorte og «Employee of the Month»-button lente seg frem over skranken og forsøkte å sjarmere, men han også uten hell. Så kikket han overbærende opp på meg:
– How can I help you, ma’am?
– One doughnut and a double cappuccino, please! Skamfull som jeg var, smilte jeg nok en gang unnskyldende til den flotte kvinnen bak meg. Hun nikket og foldet
forsiktig sammen paraplyen, og han som nå sto klar med tusjen inn mot pappbegeret, forsøkte nok en gang:
– And what’s your name, ma’am?
– Sorry?
Jeg kunne knapt høre mine egne tanker. Alle i lokalet begynte å se på hverandre som om de plutselig hadde noe til felles: det høylytte barnet og moren hans.
Så lente den ansatte seg enda lengre frem og holdt opp et beundringsverdig smil:
– Your name, ma’am?
– Mother of the year!
Kvinnen med paraplyen flyttet blikket ned i gulvet. Melken ble sakte varmet opp av unggutten, mens en annen kollega i strøken skjorte gikk bortover mot bakervarene.
Sønnen min sto snart i bro.
Det jeg ikke hadde sett, var at han hadde mistet smukken sin, og den lå nå nede på gulvet, langt innunder vognen. Den fremmede kvinnen bøyde seg rolig ned da hun oppdaget det, og innen kaffen min var ferdig, rakte hun meg den blå og våte gjenstanden i en pent sammenbrettet serviett. Toåringen stilnet.
– It takes a village …
Det var da hun sa det.
Mye er forandret siden 2011, og ungene våre utfordres på langt større problemer enn tapet av en smukk, men det handler fortsatt om behovet for å bli sett og hørt for utfordringene de står i. Kanskje er det følelsen av at selve tryggheten deres er rokket ved i 2026 som gjør at denne episoden
fortsatt føles relevant. For nå trenger de at noen ser, mer enn noen gang! Tenåringer skriker ikke høyt når noe er feil; de tier. Rop er blitt erstattet av taushet og stolte svar om at alt er bra, at de klarer seg selv … Men det gjør ingen!
Denne romanen er bærer av et ikke uttalt ønske: At vi voksne gir hverandre den håndsrekningen det er å se ikke bare våre egne, men også andres barn. At vi snakker med hverandre, selv når det føles vanskelig – og kanskje nettopp da.
Mennesker som ser, folk som tør å spørre, voksne som setter av tid når de slett ikke har det. Alle samtaler, små eller store, dype eller mer tilfeldige, alle ord som deles, kan få vidtrekkende konsekvenser, og denne fremmede kvinnens replikk – den ble til en bok.
Jeg var ikke kriminell, nei! Med en gang gjelda var nedbetalt skulle jeg legge opp, og dette var aller siste levering. Som alltid hadde jeg også nå ordna meg skriftlig avtale med BUP i forkant, og om jeg gikk en halvtime før jeg skulle, var det ingen av lærerne som reagerte. De tenkte bare at jeg var en ansvarlig type som ikke ville komme for sent, og det stemte jo for så vidt godt.
Det var en kort time igjen, så skulle jeg stikke fra skolen. Hadde avtalt med Foxy å treffes under rulletrappa på Oslo S, i et smutthull av tid, og siden ville jeg bane videre til avtale hos psykologen min. Takket være nøye planlegging og god logistikk hadde jeg derfor aldri noe mistenkelig fravær, samtidig som jeg fikk gjort unna alle greiene jeg trengte. Alt var planlagt ned til hver minste detalj: Majorstua, Nationaltheatret, Oslo S, salg etter salg. At inderen hadde stengt sjappa si for oppussing, som det sto på døra, der jeg kom for å gjemme unna stæsjet rett før halloween – det så jeg ikke komme.
Hvor skulle jeg gjøre av baggen mens vi hadde mat og helse, liksom? Hvem som helst kunne låne nøkkel og gå
inn på klasserommet og romstere, mens vi flippa torskeburgere og dekka bord, og lete gjennom sakene mine helt uforstyrret. Og altfor mange visste at greiene sto left alone. Kjøkkenet lå i tillegg i feil etasje i forhold til klasserommet nede i kjelleren, og jeg ville miste all oversikt. Smart som jeg var, og det må være lov å si, kjøpte jeg meg fri med en hvit løgn og loffa ned til biblioteket. Der kunne jeg slappe av med baggen på fanget om jeg ville, helt til klokka var slagen. For nei, jeg kunne ikke komme for tidlig heller, det var det som var stress. Gutter i min alder som hang rundt i sentrum midt i skoletida … de ble ikke gående alene særlig lenge. Beltespenner fra Louis Vuitton, Balenciaga-sneakers. Jeg lyste jo svenske tilstander!
Det begynte med at jeg lot meg friste av de gutta der. De med biler, klokker, damer som kom til dem! Skulle få ti tusen for å frakte en sekk fra a til b, det var det de skreiv. At sekken ble rappa halvveis til mål, gjorde at jeg etter femten korte minutter hadde en gjeld på 90.000. Jeg var jo ikke kriminell, som sagt, hadde bare jævlig uflaks. Skjønte ikke den dagen at de samme gutta som lovet meg flusa, var de som også chinga meg. En smule naiv? Mulig det, men man hører det man vil høre.
Fiskelukta hadde satt seg allerede, og jeg gikk fort ned trappene forbi alle kontorene og inn på biblioteket. Der var døra alltid åpen. Holdt tett rundt baggen samtidig som jeg prøvde å se chill ut, som om den var fylt opp av bøker og annen kunnskap. Møtte blikket til Bibsy, den lille ugla satt der og vippet bak skranken sin. Ellers var det folketomt. Hun varmet hendene mot kaffekoppen og lente seg frem,
ville som vanlig prate, men det jeg så etter, var et sted å slenge meg nedpå, uforstyrret. Jeg passerte lesesirkelen med stoler, studiepultene med fokuslys. Fant frem til sofaen innerst i kroken. Veltet ned og kikket inn mellom hylleradene. Jo da, hun kunne se meg der også, men ikke baggen. Der inne var det ingen som brydde seg, bare ti tusen hyller og en million med tause bøker. Store, små, tykke, tynne, engelske og norske, humor, drama, skrekk og gru. Tårn på tårn med fyringsved. Ble dårlig bare av tanken på alt jeg aldri ville komme meg gjennom. En skog! Ikke halvparten av de der, ikke i løpet av hele livet … Hadde andre ambisjoner.
Hvem var det som hadde ro nok i rumpa, liksom?
G–H–I–J–K–L.
K for kriminell lavalder. En genial plass for den som trengte et sted å gjemme seg, for jeg hadde krysset både lavalderen og andre grenser det siste året.
Bibsy satt på andre siden av tre reoler og halve alfabetet, pakka inn i en lang strikkejakke og et tykt skjerf, surra tre ganger rundt den tynne halsen, en rufsete topp midt oppå hodet og med to blyanter stukket gjennom knuten fra hver sin side. Kunne like gjerne jobbet i en garnbutikk, men ansiktet ville muligens ikke vært vennlig nok. Hun ville blitt dårlig butikk, helt enkelt. Ugla løfta blikket og kikka seg rundt i rommet som om hun merket at noen satt og så på henne, men uten å forstå hvorfor. Så smilte hun avmålt til den overdrevent høflige gutten og vendte nebbet tilbake, ned i en bok. Lettlurte voksne var blitt til en hobby.
– Skal bare være her litt mens de andre har mat og helse, hviskeropte jeg. – De lager torsk, og jeg er hyperallergisk.