REKKEFØLGER ved HAVET
Dag André Kaspersen
Forord
Dette er min første samling av frie dikt. De er skrevet i etterkant av min sønns død. Han slet med psykoser i mange år, og orket til slutt ikke mer, selv om han fikk svært god hjelp og oppfølging den siste tiden. De indre sårene og skadene var for store. Vi som levde rundt ham i familien, savner ham sårt og kan fremdeles ikke forstå at han er borte. Samtidig er vi forferdelig slitne etter intense år i sorg og sykdom.
Gjennom sorgen har jeg skrevet meg inn i mitt eget liv og mine egne minner og fornemmelser, og slik bearbeidet følelser og erfaringer som i etterkant har steget fram fra skyggene. Denne samlingen dikt er derfor tilegnet Andreas. Mange av diktene er formet som en samtale med ham, meg selv eller andre som var i mine tanker da jeg skrev.
Jeg bor og arbeider i Drammen, der jeg de siste 25 år har vært prest i Åssiden menighet. Jeg har også lang erfaring fra internasjonalt arbeid, helt fra begynnelsen av 1990-tallet, i Indonesia. Noen av mine dikt har fått farge også av dette, men hovedsakelig er det tapsopplevelsen i nær familie som har drevet meg inn i nye lyriske landskap. Tidligere har jeg stort sett skrevet salmer.
Jeg har i dette prosjektet samarbeidet med kunstneren Line Larsen, som holder til i København. Hun har tegnet alle bildene i boken.
Hva mine dikt kan bety for leseren, vet jeg slett ikke. Rekkefølger ser vi bare i ettertid.
Drammen, april 2025
Dag Kaspersen
Hør, havet buldrer svart og tomt med bølger som anklager
Med ugjengjeldte slag vi slo og ubetalte dager
Vi synker i et bunnløst dyp som døde dyr og glemte kryp kun synkende kropper som falmer uten salmer
Iben Krogsdal, 2016
Til Andreas
Barndomsvenner
Vant til å vente
på varmen
som gikk seg vill i vinterfjellet
på lyset
som dro nordover på fisketur for flere år siden
på freden
som låste seg inne i en møkkete kjeller og hamret nøkkelen om til spiker som kalenderen henger på
på smilet som fikk gallestein
og ikke har kommet seg på beina ennå
Stillheten er ingen barndomsvenn
å regne med
når en venter
på resten av gjengen
Undergrunn
Dette som ligger under mellom ordene dekker demonene som ingen vil se eller later som ikke er der
Det lever allikevel selv om de døde for lengst er lagt i jorda Spor og skygger viskes aldri helt ut
Den stille stemmen hvisker fremdeles i rommene
Drømmen om en annen vei svever ennå forbi og får nye til å lete
Den sanneste sangen om håpet som brast synger lenge før den er skrevet siver inn i minnet setter seg i avkom
Daggryet som aldri kom vokser sakte i sinn og blir større natt for natt
Skyggespill
Du var ingen venn av Platon men så ryggen hans forsvinne i dine ensomme dager utenfor republikken
Vi krangler ikke om skygger sa du
Platons velfødde medløpere lever i beste velgående ennå slavedriverne som ser rart på de som blør i offentlige rom og snakker ærlig om det
Folk som bruker sine dype ideer til å jage bort marerittene tragediene vet neppe mer om virkeligheten enn oss som nesten ikke får puste
Tragedier og slavedriveri har bitt seg fast utsletter byer, slekter, selv jorda vi kommer fra
Det må ikke forties av hensyn til ro og orden og positiv tenking
Platon var på jordet Han ville stenge
tragiske diktere ute fra byen
La dem bare komme
så folk kan se
hva de er involvert i
De sover
Wayang kulit i Østen
De klassiske tragedier
Det moderne drama
Kall det gjerne skyggespill
Men hva er større enn dette lille og irriterende?
Livet og døden midt mellom oss?
Og vår egen rolle i dramaet?
Mer enn skygger, sorry!
Kaos sitter og drikker kaffe i vår egen nyvaska stue
Men hvem bandt himlen så fast i helvete?
