Publica © 2026 Forlagshuset Vest AS Lundegeilen 10 4323 Sandnes Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284162799 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Illustrasjoner: Shirin Yusupova Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Kristine Ådnanes Skogland Shirin Yusupova (ill.)
2026
Bestefar
I
nne på sykehjemmet luktet det gammelt. Bestefar satt for det meste i godstolen sin, leste i avisen eller så på gamle bilder. I det ene øyeblikket snakket vi som før, i det neste husket han knapt hvem jeg var. Slik hadde det vært helt siden den julen han plutselig forsvant og vi senere fant ham igjen, forandret. Jeg ble aldri vant til det. – Hva er planene for sommerferien, da? spurte bestefar. – Jeg har en del arbeid, så vi blir nok hjemme, svarte pappa. Bestefar tryllet frem smilehullene sine og så på meg med et lurt blikk. – Dere kan jo dra til sommerhuset i Mys, la han til. Mys var et lite sted som lå like ved sjøen. Bestemor og bestefar bygget et lite sommerhus der da pappa og tante Julie var små. Det var så lenge siden vi hadde vært der at jeg nesten hadde glemt at det fremdeles eksisterte. – Ja, pappa, kan vi dra dit? Bestefar kan jo være med oss? sa jeg spørrende. – Jeg har så mye jobb jeg må gjøre, men vi kan spør om tante Julie vil bli med oss noen dager og så kan bestefar komme sammen med henne, hvis han vil? – Ja, vi vil! svarte jeg og bestefar gledelig i kor. Jeg ga bestefar en god klem og vinket til Ella, en av pleierne på sykehjemmet. – Vi sees snart! ropte jeg, og bestefar smilte og holdt hånden over øynene som en solskjerm mens han fulgte oss med blikket.
— 5 —
Hjemme på gården på Skår pakket jeg det jeg trengte: sommerklær, fiskestang, boka som jeg aldri ble ferdig med, og den lille dagboka som jeg pleide å skrive de gode minnene våre i. Pappa fant frem kjølebag, sengetøy og badetøy, og sammen bar vi tingene ut i bilen. På vei mot sommerhuset stakk vi innom den lille landhandelen. Duft av jordbær og nystekte rundstykker møtte oss i døra, og jeg fikk velge ut grillmat og brus. Det ble hamburgere, pølser og appelsinbrus. Det vanskeligste var å velge meg is. Jeg sto lenge foran fryseboksen og myste på alle de fristende fargene. Til slutt valgte jeg en fløteis, men lur som jeg var, hadde jeg allerede lagt en annen jeg hadde lyst på, i handlekurven. – Vi kan jo dele, pappa, sa jeg med et uskyldig smil ved kassen. Pappa ristet bare på hodet og lo. Så bar det videre langs svingete veier og grønne åser. Fra bilvinduet så jeg gresset duppe i vinden, fugler som sang og et rådyr med kalv som sto stille mellom trærne før de forsvant inn i skogen. Et lite ekorn pilte over veien med noe i munnen, kanskje en nøtt eller en hemmelighet? Så kunne jeg endelig se det mellom trærne: Det gule sommerhuset ventet på oss, akkurat som før. Litt slitt i kantene, men fremdeles sommerens fineste sted. Nedenfor lå den lille brygga, og båten duppet rolig i sjøen. Pappa la armen rundt meg og sa: – Nå skal vi re opp sengene og spise litt kveldsmat, og i morgen skal vi ut og sette garn. De melder sol og skyfri himmel! Jeg nikket og kunne nesten kjenne solen i kinnene allerede.
— 6 —
Sommerdag og fiskelykke
A
llerede før jeg åpnet øynene, kjente jeg morgenlyset som silte inn gjennom gardinene. Duften av varme rundstykker danset inn i rommet. Pappa hadde dekket på bordet med alt som hørte til en hyttefrokost: kokte egg, sjokolademelk til meg og rykende varm kaffe til seg selv. Han smilte da jeg kom inn. – God morgen, sommerfugl. Spis godt nå, så drar vi ut i båten etterpå. Med magen full av deilig frokost gikk jeg ut. Vinden var lun, og gresset var fortsatt litt vått av dugg. Jeg tittet ut mot sjøen. På den andre siden, inne i viken, sto det en brun hytte jeg ikke hadde sett før. Den så ny ut. Hvem var det som holdt til der? Pappa fant frem redningsvester, fiskestang, tau og garn. Båten lå og vugget stille ved brygga. Det var lenge siden noen hadde brukt den, så vi dyppet hvert vårt håndkle i sjøen og vasket båten med kaldt saltvann. Jeg lo godt da pappa fikk tang på klærne. Han sa bare «Skip ohoi!» og viftet med en åre. Så la vi fra land og rodde oss utover fjorden. Et stykke borte fant vi en passe stor vik med et berg. Der bandt vi enden av tauet som var festet til garnet, til en stein, strakte det langt utover sjøen og slapp det sakte, slik at det sank ned til bunnen. – Kanskje vi får krabbe til lunsj i morgen, sa pappa. – Eller fisk? svarte jeg ivrig. – Ja, kanskje det, blunket pappa. Vi fisket med fiskestangen en liten stund, men uten å få et eneste napp. Da vi kom tilbake til brygga, så vi ei jente i rullestol sammen med ei eldre jente og en liten hund. Hun kastet pinner ut i sjøen, og hunden hoppet uti og
— 7 —
hentet dem, våt og glad. Jeg hadde ikke sett dem før. Det måtte være de som holdt til i den brune hytta. Da vi gikk inn igjen, jobbet pappa videre på pc-en sin. Jeg satte meg til med fargeblyantene mine. Jeg tegnet sommerhuset vårt, pappa, meg selv, tante Julie og bestefar. Theo fikk også være med i tegningen. Jeg savnet nissevennen min veldig og ønsket han kunne være her, på ordentlig. Men han var fortsatt i Åkre. Plutselig banket det på kjøkkenvinduet. Jeg skvatt. Der sto bestefar med nesen klemt mot glasset og lo. Ved siden av ham vinket tante Julie. Vi tente opp i bålpanna, grillet pølser og lo og koste oss. Solen gikk ned bak trærne og farget himmelen gul og rosa. Etter at jeg hadde pusset tennene og tatt på meg pysjamas, utbrøt bestefar at han ville dra hjem. Tante Julie spurte om han var sulten igjen. Bestefar svarte at, ja, visst var han det, for han hadde ikke spist noe hele dagen. Tante Julie prøvde rolig og tålmodig å forklare at vi nettopp hadde spist grillmat sammen ute på terrassen. Bestefars skuldre senket seg. Han smilte og svarte vagt at det hørtes koselig ut. Han fikk så øye på meg i døråpningen og smilte bredt. – Hvem er så den lille damen der, da? sa han og blunket. – God natt, min skatt. Tante Julie hjalp ham inn for å legge seg. Pappa ble med meg. Da jeg hadde lagt meg, satte han seg på sengekanten. – Hvordan synes du det er når bestefar glemmer? spurte han. – Jeg synes det er leit, svarte jeg stille. Pappa nikket. – Det skjønner jeg. Noen ganger blir han usikker og forvirret. Men han er akkurat like glad i deg. Vi må passe ekstra godt på ham nå, for selv om bestefar har ferie, har ikke sykdommen hans det. Pappa strøk meg over håret og ga meg en god klem. Og da jeg lukket øynene, kjente jeg meg lettere. Hjertet mitt var fremdeles fylt med varme etter båttur, grillmat, tegninger og latter, som jeg tok med meg inn i drømmene.
— 8 —
En hemmelig beskjed
J
eg fikk ikke sove. Hele natta hadde jeg hørt lyden av bestefars subbende tøfler over det gamle tregulvet mens han tuslet frem og tilbake i gangen. Da jeg sto opp og kikket inn i stua, satt han i den gode gamle stolen sin med øynene lukket. Det så ut som om han nå hadde sovnet. Tante Julie dukket opp i døråpningen, smilte og hvisket: – God morgen, Madelen. Gå og si til pappa at det er på tide å stå opp. Jeg listet meg bort til pappas rom og banket forsiktig to ganger på døren. Så gjemte jeg meg bak de mange ytterklærne som hang på knaggene i gangen. Døra gikk langsomt opp, og pappa kom trøtt ut i gangen. Akkurat idet han passerte meg, hoppet jeg frem. – Bø! Pappa skvatt så han nesten snublet baklengs inn på rommet igjen. – Du, din luring! ropte han og begynte å kile meg. Jeg lo høyt, men prøvde å hysje på ham. – Ikke vekk bestefar, da! Vi fniste oss inn på kjøkkenet, der tante Julie allerede var i full sving. Lukten av kaffe og noe varmt fylte rommet, men jeg brydde meg mest om latteren vår og lyden av bestefars stemme som våknet til liv. Han smilte søvnig mot oss. Vi ble sittende en stund i stua. Bestefar hadde funnet fram et gammelt fotoalbum fra tidligere somre i sommerhuset. Han bladde langsomt og stoppet ved et bilde av mamma og bestemor. – Jeg savner dem, sa jeg stille og satte meg ved siden av ham. Bestefar sukket, men et lite smil krøllet seg fra munnviken. Vi kikket på flere bilder sammen.
— 9 —
— 10 —
Ute skinte sola like fint som i går. Etter hvert sa pappa at det var på tide å dra ut med båten igjen for å se om det hadde kommet noe i garnet. Han fortalte at hvis fisken lå for lenge i garnet og etter hvert døde, kunne vi ikke spise den. Fjorden lå helt stille da vi kom utpå, og sola glitret som gull i sjøen. Garnet lå der vi hadde lagt det dagen før, og jeg kjente at magen kilte av spenning da vi begynte å dra det opp. – Kjenner du at det er tungt? spurte pappa. Jeg nikket. Garnet nappet og rykket, og det var så tungt at vi måtte dra det opp sammen. Båten ble dratt mot garnet, og vannet skvulpet rundt oss. Plutselig så vi fire store krabber og to sprellende fisk! Den ene var en torsk, en ekte en, med skjegg og alt. Jeg var så stolt, det var sommerens første fisk! Den andre fisken var altfor liten, så pappa kastet den ut igjen og sa at den kunne få vokse seg større til neste sommer. Vi bar krabbene og torsken opp til sommerhuset, og pappa viste meg hvordan man fileterer fisk. Jeg syntes det var ekkelt, men da han var ferdig, så det nesten ut som den fisken vi kjøper i butikken. Pappa kunne alt, han! Da alt var ryddet bort og fisken lagt i fryseren til en annen dag, var sola kommet høyt på himmelen, og det begynte å rumle i magen min. Lukten av salt sjø og sommer fra de ferdigkokte krabbene spredte seg over uteplassen. Vi spiste dem med loff, sitron og majones mens vi nøt å være ute i solen. Det ble litt søl, men det gjorde ingenting. Bestefar satt med solhatt og nippet til saft. Han lo godt da jeg fikk majones på nesa. Etter lunsjen lente pappa seg bakover i solstolen og trakk en caps over øynene. Han mumlet noe om at livet ikke kunne bli bedre enn dette. Bestefar reiste seg brått og begynte igjen å rusle fram og tilbake. Han så tankefull ut, som om han denne gangen lette etter noe. Jeg reiste meg og ville gå bort til ham, men pappa stoppet meg. – La ham gå i fred, Madelen. Det gjør ham godt. Men plutselig stoppet bestefar opp. Han bøyde seg ned mot meg og hvisket: – Nissene trenger hjelp! – Hva sa du? hvisket jeg tilbake. Han rettet seg opp og sa det litt høyere: – Nissene trenger hjelp!
— 11 —
– Theo? hvisket jeg spent. Men før bestefar rakk å svare, ropte tante Julie inne fra sommerhuset: – Madelen! Kom, så går vi ned på stranda og tar et bad! Pappa og bestefar ble med oss, men badet ikke. Sjøvannet var kaldt og krystallklart. Etterpå satt vi på håndklærne våre og tørket i sola. Jeg lente meg tilbake og så opp på himmelen. Den var så blå at det nesten gjorde vondt i øynene. Alt var stille, bortsett fra summingen av insekter og et og annet måkeskrik. Plutselig fikk jeg øye på dem, jenta i rullestol, den eldre jenta og hunden deres. De kom gående langs stien ned mot stranda. Den lille hunden løp foran dem og bjeffet ivrig. Pappa reiste seg, og vi hilste høflig. – Jeg heter Mari, sa jenta i rullestolen. Dette er BPA-en min, Maiken, og hunden heter Oliver. De spurte om jeg ville bli med dem og leke, og jeg nikket ivrig. – Så lenge du holder deg i nærheten og har på redningsvesten! ropte pappa etter meg da vi løp av gårde. Mari fortalte at hun satt i rullestol fordi hun var lam i beina og hadde vært det siden hun ble født, men at kroppen hennes ellers fungerte som alle andres. Hun var veldig sterk i armene fordi hun hadde rullet så mye på hjulene til rullestolen. Maiken var hennes brukerstyrte personlige assistent og hjalp henne med det hun trengte, slik at Mari så mye som mulig, kunne leve livet uten store begrensinger. Jeg hadde ikke tenkt å spørre henne om hvorfor hun satt i rullestol, men jeg var glad for at hun delte det med meg. Både Mari og Maiken virket som veldig hyggelige jenter, og det var tydelig at Mari satte stor pris på Maiken.
— 12 —
Vi lo og lekte, og plutselig fikk jeg øye på noe som duppet i vannkanten. Det var en flaske. Den glinset i sollyset, og inni flasken ... lå det noe. – Se! ropte jeg. Det er noe inni her! Vi samlet oss rundt flasken. Jeg løftet den litt glatte og kalde flasken opp med begge hendene. Det var en sammenrullet lapp som lå inni den. – Tror du det er flaskepost? hvisket Mari. Jeg nikket til Mari. Hjertet mitt slo fortere. – Det er bare én måte å finne ut av det på, sa jeg og begynte å skru av korken. Mari fisket ut den sammenrullede lappen fra flasken. Den var surret med hyssing. Det knirket i papiret da hun brettet det ut. Hun rakte det til meg. Hjertet mitt hamret enda raskere da jeg så den lille, snirklete skriften. Denne flaskeposten var ikke bare et tilfeldig brev, den var fra Theo.
Kjære Madelen, Vi trenger hjelp. Et virus har spredt seg i Åkre, og alle nissene er forkjølet og utslitt. Vi pleier å bruke sommeren til å samle frukt, grønnsaker og bær, rydde etter fjorårets jul og lage leker til den kommende. Nå klarer vi ingenting. Julen står i fare! Hvis vi ikke har leker å gi til barna, slutter de å tro på julenissen, og da kan hele julen forsvinne. Det finnes en medisin i deres verden som kan kurere sykdommen. Du må finne den og deretter finne en måte å komme deg til Åkre. Det skal også finnes et kart som viser veien til hulen der medisinen ligger. Og husk at dører ofte åpnes til det uforutsette når man hjelper andre mennesker. Masse lykke til. Jeg savner deg. – Theo
— 13 —
— 14 —
Jeg så opp fra lappen. Mari og Maiken stirret på meg med store øyne. – Nisser? spurte Mari forvirret. – Finnes de virkelig? Kjenner du dem? – Jeg har ikke sett ham siden sist jul, da vi sammen reddet julehjertet fra den onde nissen som ville stoppe all julegleden i verden, svarte jeg fortumlet og tankefull. – Hæ!? ropte Mari og Maiken i kor. Nå var øynene deres store som tinntallerkener. Jeg rykket brått ut av tankene mine som føk til alle kanter. Det var ikke tid til å forklare mer nå. Hele nisselandsbyen var blitt syk. Hvis ikke vi hjalp dem, kunne det bli den første julen uten besøk av julenissen. – Vil dere hjelpe meg? spurte jeg. Begge nikket stumt. Oliver bjeffet kort og viftet med halen, som om han også ville være med. Men akkurat da ropte pappa fra terrassen om at middagen var klar. Hjertet sank i meg som en stein. Det hastet jo å finne medisinen, men nå begynte kvelden å sige på. – Vi møtes her igjen i morgen, sa jeg besluttsomt. – Da må vi begynne letingen etter kartet. Kanskje bestefar kunne hjelpe.
— 15 —