STORMFULLE HØYDER
Oversatt av Daisy Schjelderup
Pangolin forlag, 2026
Originalens tittel: Wuthering Heights
Isbn: 978-82-93080-60-2
Satt med Garamond Premier Pro 11/14
Printed in EU
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått av KOPINOR
Pangolin forlag
Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo pangolinforlag.no
11801 – Jeg er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos min vert – den eneste nabo jeg behøver bry meg med. Dette er sannelig et vakkert landskap! I hele England tror jeg det er umulig å finne en beliggenhet så fullstendig fjern fra samfunnets uro. Et fullkomment paradis for en misantrop, og Mr. Heathcliff og jeg egner oss ypperlig til å dele denne ensomhet mellom oss. En strålende fyr! Han ante nok ikke hvilke varme følelser som oppstod i meg da jeg så hvordan hans svarte øyne trakk seg mistenksomt inn under brynene da jeg kom ridende – og hvordan fingrene hans kjapt og vaktsomt gjemte seg enda lenger inn under vesten da jeg gav til kjenne hvem jeg var.
«Mr. Heathcliff?» spurte jeg.
Et nikk var svaret.
«Mr. Lockwood, Deres nye leieboer, sir. Jeg gjør meg den ære å oppsøke Dem så snart som mulig etter min ankomst for å uttrykke håp om at jeg ikke har skaffet Dem uleilighet ved mine iherdige anmodninger om å få leie Thrushcross Grange. Jeg hørte i går at De hadde tenkt –»
«Thrushcross Grange tilhører meg, sir», avbrøt han med et drag av ubehag. «Jeg ville ikke tillatt noen å uleilige meg, hvis jeg kunne hindre det – kom inn!»
«Kom inn» ble sagt med sammenbitte tenner og uttrykte nærmest «Dra djevelen i vold». Han støttet seg til porten, og selv den la ikke for dagen noen bevegelse som stemte overens med
ordene. Jeg tror det var den omstendighet som fikk meg til å ta imot innbydelsen, jeg ble interessert i en mann som virket enda mer overdrevent reservert enn jeg er selv.
Han strakte hånden frem for å løse lenken da han oppdaget at hesten min nesten skjøv barrieren ned med brystet, og så gikk han sur og muggen foran meg oppover den hellelagte stien. Da vi kom inn på gårdsplassen, ropte han: «Joseph, ta Mr. Lockwoods hest. Og hent opp litt vin.»
«Her har vi antagelig hele tjenerstaben», var den refleksjon jeg gjorde meg da jeg hørte denne sammensatte ordren. «Intet under at gresset gror opp mellom hellene og krøtterne er de eneste som klipper hekkene.»
Joseph var en eldre, nei, en gammel mann, muligens meget gammel, til tross for at han var frisk og rørig. «Gud hjelpe oss!» sa han til seg selv da han befridde meg for hesten – det kom som en sær, uvillig hvisking. Samtidig stirret han på meg så surt at jeg barmhjertig gjettet at han trengte guddommelig hjelp for å fordøye sin middag – og at hans fromme utbrudd følgelig ikke hentydet til min uventede ankomst.
Wuthering Heights er navnet på Mr. Heathcliffs bolig. «Wuthering» er et betegnende, provinsielt adjektiv som beskriver det atmosfæriske opprør stedet utsettes for i stormfullt vær. Ren, forfriskende ventilasjon må de såmenn ha der oppe til enhver tid. Man kan gjette seg til styrken i den nordenvind som blåser over åskammen når man ser hvordan de par forkrøplede furuer ved enden av huset står ytterlig på hell, og hvordan en rad skrinne tornebusker strekker grenene i én retning, som om de tigget almisser av solen. Heldigvis hadde arkitekten vært forsynlig nok til å bygge huset solid: de smale vinduene står dypt i veggen, og hjørnene vernes av store, fremspringende steiner.
Før jeg gikk over terskelen, stanset jeg opp for å beundre en
mengde groteske utskjæringer som rundhåndet var spredd utover fasaden – særlig over hoveddøren. Over den oppdaget jeg årstallet «1500» og navnet «Hareton Earnshaw» i et villnis av forvitrede griffer og skamløse små gutter. Jeg ville gjerne kommentert utskjæringene og bedt den gretne eier om en kort historikk over stedet, men hans holdning ved døren syntes å kreve at jeg fortet meg inn – eller forsvant totalt. Jeg ønsket ikke å tirre hans utålmodighet før jeg hadde inspisert husets indre.
Ett skritt brakte oss rett inn i familiens dagligstue uten noen forberedende hall eller gang, her i trakten kaller de som oftest dette rommet «huset». Det omfatter gjerne kjøkken og oppholdsrom, men jeg tror at kjøkkenet på Wuthering Heights er blitt tvunget til å trekke seg tilbake til et annet rom: jeg skjelnet i det minste prating og klirring av kopper og kar et sted langt der inne. Og jeg så intet tegn til steking, koking eller baking ved det store ildstedet. Det skinte heller ikke i kopperkjeler og tinndørslag på veggene. Den ene enden av rommet gjenspeilte imidlertid praktfullt både lys og bål i rader av veldige tinntallerkener stilt opp avvekslende med sølvkanner og seidler. De tårnet seg opp, rad etter rad, på et veldig framskap som nådde helt til taket. Under taket var det aldri lagt noen himling, hele dets anatomi lå åpen for et nysgjerrig blikk, bortsett fra der hvor det skjultes av en trehylle ladet med havrekjeks, knipper av okselår, fårelår og skinker. Over ildstedet hang forskjellige uhyggelige gamle børser og et par rytter-pistoler, og tre festlig malte kardeskdåser var plassert på peishyllen til pynt. Gulvet var av glatt, hvit stein, stolene var høyryggete, primitive byggverk – grønnmalte. Noen tunge, svarte krakker stod i mørke kroker. I en nisje under framskapet lå en veldig, leverfarget pointertispe omgitt av en sverm klynkende hvalper, og i de andre krokene hadde flere hunder søkt tilflukt.
Værelset og møblene ville ikke vært uvanlige om de hadde
tilhørt en tarvelig bonde oppe i nord, en mann med et egensindig oppsyn og kraftige lemmer som tok seg best ut i knebukser og gamasjer. I en omkrets av fem, seks miles kan man treffe på slike individer her oppe mellom åsene, hvis man oppsøker dem på det riktige tidspunkt etter middag. Da sitter de i armstoler med et krus skummende øl på det runde bordet foran seg.
Men Mr. Heathcliff utgjør en eiendommelig kontrast til sin egen bolig og livsstil. Av utseende er han en mørkhudet sigøyner, i antrekk og oppførsel er han en gentleman, i alle fall like meget av en gentleman som mang en landadelsmann, temmelig sjusket kanskje, men han er ikke ueffen i sin skjødesløshet, for han har en høyreist, vakker skikkelse – og nokså sær. Enkelte mennesker ville muligens mistenke ham for en viss underklassestolthet, men jeg har en beslektet streng i meg, og den sier meg at det absolutt ikke er tilfelle. Mitt instinkt forteller meg at hans forbeholdne vesen skyldes uvilje mot å vise sine følelser – uvilje mot å gi til kjenne gjensidig velvilje. Han vil både hate og elske under dekke, og betrakte det som en spesiell frekkhet hvis han blir hatet eller elsket igjen. Nei, nå går jeg for fort frem, jeg tillegger ham altfor frikostig mine egne egenskaper. Når Mr. Heathcliff trekker til seg hånden i det øyeblikk han møter et mulig nytt bekjentskap, da har han kanskje helt andre grunner for det enn dem som besjeler meg. La meg håpe at min natur er nærmest enestående, min kjære mor pleide å si at jeg aldri ville få et hyggelig hjem – og så sent som siste sommer beviste jeg at jeg absolutt ikke er verdig til det. Jeg hadde gleden av en måneds opphold i deilig vær ved kysten, og ved den anledning gjorde jeg bekjentskap med en høyst tiltrekkende skapning, en virkelig gudinne i mine øyne – så lenge hun ikke tok notis av meg. Jeg «erklærte aldri min kjærlighet» i ord, men hvis utseendet kan tale, da måtte enhver idiot ha gjettet at jeg var forelsket oppover ørene. Endelig forstod hun det, og sendte
meg til gjengjeld det mest fortryllende blikk man kunne tenke seg. Og hva gjorde så jeg? Jeg skammer meg over å tilstå det – jeg trakk meg kaldt inn i meg selv som en snegle, for hvert blikk trakk jeg meg lenger unna. Til slutt måtte den arme uskyldige tvile på sine egne sanser. Overveldet av forvirring over sin antatte feiltagelse fikk hun overtalt sin mor til å reise. Denne selvmotsigende tilbøyelighet har gitt meg ry for å være bevisst hjerteløs – og jeg er den eneste som vet hvor ufortjent dette er.
Min vert gikk bort til den ene enden av ildstedet, og jeg satte meg ved den andre. Jeg fylte en pause ved å forsøke å klappe hundemoren som nå hadde forlatt sitt avkom. Hun listet seg som en ulv bak bena mine – overleppen var trukket opp, og de hvite tennene løp i vann av lyst på en bit. Mitt kjærtegn fremkalte en lang snerring dypt nede i strupen.
«De bør la hunden være i fred», brummet Mr. Heathcliff og stanset eventuelle voldsommere demonstrasjoner med et lite dytt med foten. «Hun er ikke vant til å bli skjemt bort – er ikke noen kjæledegge.» Så gikk han med lange skritt til en sidedør og ropte igjen: «Joseph!»
Joseph mumlet utydelig nede fra kjellerdypet, men han gjorde ikke tegn til å komme opp. Hans herre dukket følgelig ned til ham og lot meg bli sittende vis-à-vis den brutale tispen og et par dystre, raggete fårehunder som sammen med henne voktet årvåkent på alle mine bevegelser. Jeg satt urørlig, for jeg hadde ikke særlig lyst til å komme i berøring med huggtennene deres. Jeg innbilte meg imidlertid at de neppe ville forstå stilltiende fornærmelser, og uheldigvis moret jeg meg med å blunke og skjære ansikter til trioen. En eller annen trekning i mitt fysiognomi irriterte madame i den grad at hun plutselig ble rasende og styrtet løs på knærne mine. Jeg slengte henne tilbake og fikk i en fart stilt bordet mellom oss. Denne fremferden jaget opp hele svermen. Et halvt dusin firbente
djevler av forskjellig størrelse og alder strømmet fra skjulte huler frem mot det felles midtpunkt. Jeg merket at hælene og jakkeslagene mine var særlig utsatt for angrep, jeg holdt de største slagskjempene tilbake så virksomt som mulig ved hjelp av ildraken, men jeg ble nødt til å rope høyt for at en eller annen i husholdningen skulle hjelpe meg med å opprette fred og orden igjen.
Mr. Heathcliff og tjeneren hans klatret irriterende flegmatisk opp kjellerstigen, jeg tror ikke de beveget seg et sekund kjappere enn de ellers ville gjort, til tross for at gruen nå var en veritabel storm av engstelse og bjeffing. Heldigvis reagerte en av kjøkkenets beboere kjappere, en frodig dame med oppheftet skjørt, nakne armer og kjøkkenroser i kinnene styrtet inn blant oss og svingte med en stekepanne. Hun brukte dette våpen og sin tunge så effektivt at stormen stilnet som ved et trylleslag. Da hennes herre kom inn på scenen, stod hun alene igjen og bølget som hav etter storm.
«Hva djevelen er det som foregår?» spurte han og betraktet meg på en måte som var vanskelig å tåle etter den ugjestfri behandlingen.
«Hva djevelen – ja, De kan så si!» mumlet jeg. «Hjorden av besatte svin kan ikke ha huset verre ånder enn de dyrene Deres, sir. De kunne like gjerne overlate en fremmed til et tiger-kull!»
«De bryr seg ikke med personer som ikke rører noe», bemerket han, satte flasken foran meg og stilte bordet tilbake på plass. «Riktig av hundene å være årvåkne. Et glass vin?»
«Nei takk.»
«Ble vel ikke bitt?»
«I så fall skulle jeg nok satt mitt eget segl på den som bet.»
Heathcliffs ansikt løste seg opp i et smil.
«Nå da, nå da», sa han. «De er oppskaket, Mr. Lockwood. Ta nå litt vin. Gjester er så sjeldne i dette hus at hverken jeg selv eller hundene mine riktig vet hvordan vi skal ta imot dem – jeg skal medgi det. På Deres sunnhet, sir!»
Jeg bukket og returnerte skålen. Det begynte å gå opp for meg at det ville være tåpelig å furte fordi noen kjøtere hadde oppført seg dårlig. Dessuten ønsket jeg absolutt ikke å skaffe fyren enda mer moro på min bekostning, siden den humoristiske sansen hans nå engang var av det slaget. Han slappet av litt, antagelig ledet av visse refleksjoner om at det var uklokt å fornærme en god leieboer. Han lempet litt på sitt lakoniske sprog, kuttet ikke lenger vekk alle pronomener og hjelpeverb, og han brakte på bane et emne som han antok ville interessere meg. Vi diskuterte fordeler og mangler ved mitt nåværende, ensomme oppholdssted. Han viste seg å være meget intelligent når det gjaldt de emner vi berørte, og før jeg gikk, var jeg så oppmuntret at jeg foreslo et nytt besøk i morgen. Han ønsket åpenbart ingen gjentagelse av min påtrengende visitt. Jeg går allikevel. Det er forbausende hvor selskapelig jeg føler meg, sammenlignet med ham.
2
Ettermiddagen i går var tåket og kald. Jeg var halvveis innstilt på å tilbringe den ved varmen i arbeidsværelset, fremfor å vasse gjennom lyng og søle til Wuthering Heights. Da jeg kom opp fra middagen (NB – Jeg spiser middag mellom tolv og ett. Husholdersken, en meget satt dame, fulgte med huset som fast tilbehør, og hun kunne ikke eller ville ikke oppfatte min anmodning om å bli servert klokken fem.) – altså, da jeg kom opp trappen i denne dovne hensikt, oppdaget jeg inne i arbeidsværelset en tjenestepike som lå på kne omgitt av børster og kullbokser. Hun hvirvlet opp et infernalsk støv idet hun slukket varmen med hauger av sinders. Dette syn drev meg øyeblikkelig tilbake. Jeg tok hatten min, og etter en tur på fire miles nådde jeg Heathcliffs hageport akkurat i tide til å unngå de første dunlette snøfnugg.
På den nakne åskammen var jorden hard av barfrost, jeg frøs så jeg skalv over hele kroppen. Jeg klarte ikke å løsne lenken, så jeg hoppet over og løp opp den hellelagte stien som var sparsomt kantet med stikkelsbærbusker. Så banket jeg forgjeves på døren til knokene verket og hundene hylte. «Fordømte folk!» ropte jeg inni meg, «dere fortjener evig isolasjon fra menneskearten, tølperaktig ugjestfrie som dere er. Jeg ville i det minste ikke holde dørene stengt om dagen. Jeg er like glad – jeg vil inn!» Dermed grep jeg klinken og ristet den voldsomt. Joseph med eddikfjeset stakk hodet ut gjennom et rundt vindu i låven.
«Hva skal De?» ropte han. «Herren er nede i sauekveen. De får gå rundt låven, hvis De vil snakke med ham.»
«Er det ingen inne som kan åpne døren?» ropte jeg til svar.
«Bare fruen, og hun lukker ikke opp om De så fortsetter med det forferdelige levenet til det blir mørkt.»
«Hvorfor det? Kan ikke du fortelle henne hvem jeg er, Joseph?»
«Ikke jeg, nei. Jeg vil ikke blandes opp i det», mumlet hodet og forsvant.
Snøen drev tettere nå. Jeg grep i klinken for å gjøre et nytt forsøk. En ung mann i skjorteermene med en høygaffel over skulderen dukket opp på gårdsplassen bak meg og ropte at jeg skulle følge ham. Vi marsjerte gjennom et bryggerhus og et hellelagt område med kullbinge, pumpe og dueslag og endte til syvende og sist i det veldige, varme og hyggelige værelset hvor jeg tidligere var blitt mottatt. Det glødet herlig i det veldige, lysende bålet av kull, torv og ved, og ved bordet som var dekket til et rikelig aftensmåltid, oppdaget jeg til min glede «fruen». Jeg hadde tidligere ikke hatt noen mistanke om dette vesens nærvær i huset. Jeg bukket og ventet, trodde hun ville be meg ta plass. Hun så på meg, lente seg bakover i stolen, fremdeles urørlig og stum.
«Hardt vær!» bemerket jeg. «Jeg er redd døren har fått lide for Deres tjeneres manglende oppmerksomhet, Mrs. Heathcliff: jeg måtte streve svært for å få dem til å høre!»
Hun åpnet ikke munnen. Jeg stirret – og hun stirret igjen. I alle fall holdt hun blikket festet på meg, kjølig og hensynsløst, ytterst forvirrende og ubehagelig.
«Sett Dem», sa den unge mannen bryskt. «Han kommer snart inn.»
Jeg adlød, kremtet og påkalte den mannvonde Juno. Ved dette annet møte nedlot hun seg til å bevege det ytterste av haletippen som tegn på at hun vedstod seg bekjentskapet.
«Et nydelig dyr», forsøkte jeg igjen. «Har De tenkt å skille Dem av med hvalpene, madame?»
«De er ikke mine», svarte den hjertelige vertinne mer avvisende enn Heathcliff selv.
«Å, så dette er Deres yndlinger!» fortsatte jeg og snudde meg mot en mørk pute full av noe som lignet katter.
«Underlige yndlinger!» bemerket hun foraktelig.
Det var dessverre en haug døde kaniner. Jeg kremtet på ny, trakk meg nærmere gruen og gjentok min bemerkning om den råkalde kvelden.
«De burde ikke gått ut», sa hun, reiste seg og tok to av de malte kardeskdåsene fra peishyllen.
Tidligere hadde hun sittet beskyttet mot lyset. Nå fikk jeg se både skikkelsen og ansiktet tydelig. Hun var slank, tilsynelatende knapt voksen: hun hadde en nydelig figur og det vakreste ansikt jeg noensinne hadde hatt den glede å se. Fine trekk, lyslett, lingule, nei, nærmere gyldne lokker som hang løst nedover den smekre halsen. Og øynene, de ville vært uimotståelige hvis uttrykket hadde vært vennlig. Det var heldig for mitt påvirkelige hjerte at den eneste følelsen de uttrykte, vekslet mellom forakt og en slags fortvilelse som det var spesielt unaturlig å finne hos henne.
Hun klarte nesten ikke å nå opp til dåsene, og jeg gjorde en bevegelse for å hjelpe henne. Hun snudde seg mot meg som en gjerrigknark ville gjort hvis noen forsøkte å hjelpe ham med å telle pengene hans.
«Jeg ønsker ingen hjelp fra Dem», glefset hun. «Jeg får tak i dem selv.»
«Jeg ber så meget om unnskyldning», svarte jeg fort.
«Er De buden til te?» spurte hun, knyttet et forkle over den nette, svarte kjolen og ble stående med en skje teblader løftet over kannen.
«Jeg tar med glede imot en kopp», svarte jeg.
«Er De buden?» gjentok hun.
«Nei», sa jeg og smilte litt. «De er akkurat den rette til å invitere meg.»
Hun slengte teen ned igjen, skjeen og det hele, og satte seg igjen, like furten. Hun rynket pannen, og den røde underleppen stakk frem som hos et gråteferdig barn.
I mellomtiden hadde den unge mannen slengt på seg en ubetinget loslitt jakke. Nå reiste han seg foran ilden og så ned på meg gjennom øyekroken, det virket faktisk som om det skulle eksistere en uoppgjort feide mellom oss. Jeg begynte å lure på om han var tjener eller ikke: Antrekket og sproget var grovt, manglet helt den klasse som gav seg til kjenne hos Mr. og Mrs. Heathcliff. De tette, brune krøllene var grove og ustelte, kinnskjegget krøp ufjelgt frem over kjakene, og hendene var værbitte som på en vanlig arbeidsmann. Men holdningen var likevel sikker, nesten overlegen, og han utviste ingen tjenestevillig iver etter å oppvarte husets herskerinne. Da jeg ikke fant noe avgjørende bevis på hans stilling i huset, fant jeg det best å unnlate å feste meg ved hans merkelige oppførsel, og fem minutter senere kom Heathcliff inn og befridde meg til en viss grad fra min ubehagelige situasjon.
«Der ser De, sir, jeg kom, som jeg lovet!» utbrøt jeg tilsynelatende i godt humør. «Og jeg er redd jeg blir værfast en halv times tid, hvis De har anledning til å gi meg husly så lenge.»
«En halv time?» sa han og ristet de hvite snøflakene fra klærne. «Jeg lurer på hvorfor De akkurat velger en snøstorm når De skal gå tur. Er De på det rene med at De risikerer å gå Dem bort på myrene? Folk som er kjent her i heiene, tar ofte feil av veien på slike kvelder. Og jeg kan fortelle Dem at foreløpig blir det ingen forandring i været.»
«Kanskje en av folkene Deres kunne følge meg? Han kunne ligge over på Grange til i morgen – kan De avse en av dem?»
«Nei, det kan jeg ikke.»
«Ikke det! Vel, så får jeg stole på mitt eget vett.»
«Puh!»
«Har du tenkt å trekke te?» spurte han med den loslitte jakken og flyttet det rasende blikket fra meg til den unge damen.
«Skal han ha te?» spurte hun, henvendt til Heathcliff.
«Se å bli ferdig med den!» var svaret, og det kom så brutalt at jeg kvakk. Ordene ble uttalt i en tone som avslørte en virkelig ondsinnet natur. Jeg var ikke lenger tilbøyelig til å kalle Heathcliff en strålende fyr.
Da forberedelsene var gjort, innbød han meg: «Nå får De trekke frem stolen Deres, sir.» Vi samlet oss rundt bordet alle sammen, også den bondske ynglingen, og en dyster taushet hersket mens vi fortærte vårt måltid.
Hvis det var jeg som var årsak til dysterheten, så mente jeg det var min plikt å forsøke å fordrive den. De kunne ikke sitte så bistre og tause hver eneste dag! Og uansett hvor kranglevorne de var – det skulende blikket de alle sammen hadde, kunne umulig være deres vanlige uttrykk.
«Det er merkelig», begynte jeg i pausen etter at jeg hadde satt til livs én kopp te og før jeg fikk nummer to, «det er merkelig hvordan vanene kan forme vår smak og våre forestillinger. Mange ville ikke kunne tenke seg at det fantes lykke i et liv så fullstendig avsondret fra verden som Deres, Mr. Heathcliff. Likevel våger jeg å si at omgitt av Deres familie og med Deres elskverdige frue som herskende ånd over Deres hjem og Deres hjerte –»
«Min elskverdige frue!» avbrøt han med et nesten djevelsk hånflir. «Hvor ser De henne – min elskverdige frue?» «Jeg mener Mrs. Heathcliff, Deres kone.»
«Å ja –. Å! De antyder at hennes ånd opptrer som beskyttende engel og tar seg av lykken på Wuthering Heights også etter at hennes legeme er forsvunnet. Er det slik?»
Jeg forstod at jeg hadde gjort en lapsus og forsøkte å rette det opp. Jeg burde sett at aldersforskjellen mellom de to parter var så stor at det var lite sannsynlig de var mann og hustru. Den ene var i førtiårsalderen, en mentalt kraftig alder da menn sjelden nærer den illusjon at unge piker gifter seg med dem av kjærlighet, den drømmen er reservert for våre ensomme, eldre år. Og den andre så ikke ut til å være fylt sytten.
Da gikk det plutselig opp for meg. Den klovnen som stod ved siden av meg og drakk sin te av en bolle og spiste sitt brød med skitne hender, det var kanskje hennes mann. Heathcliff junior, selvfølgelig. Her ser man resultatet av å være levende begravet: hun har kastet seg vekk til denne tølperen, simpelthen fordi hun ikke vet at det finnes edlere mennesker! Virkelig sørgelig – jeg må være forsiktig, så jeg ikke får henne til å angre sitt valg.
Den siste refleksjonen virker muligens temmelig selvgod, men det var den ikke. Min nabo syntes meg å være på grensen av det motbydelige, mens jeg av erfaring vet at jeg selv er noenlunde tiltrekkende.
«Mrs. Heathcliff er min svigerdatter», sa Heathcliff og bekreftet min antagelse. Mens han snakket, snudde han seg mot henne med et eiendommelig uttrykk. Det uttrykte hat, hvis han da ikke har høyst forkjærte ansiktsmuskler som nekter å gi uttrykk for sjelens sprog – slik som hos andre mennesker.
«Ja visst – nå forstår jeg: De er den lykkelige eier av denne gode fe», bemerket jeg og snudde meg til mannen ved siden av meg.
Dette var verre enn verst. Fyren ble mørkerød, knyttet nevene og så granngivelig ut som om han ønsket å gå løs på meg. Men så sanset han seg og kvalte utbruddet under en brutal ed som var
myntet på meg. Hvilket jeg imidlertid omhyggelig unnlot å la meg merke med.
«Deres gjetninger er ikke vellykket, sir», bemerket min vert.
«Ingen av oss har det privilegium å eie Deres gode fe. Hennes ektemann er død. Jeg sa hun var min svigerdatter, altså må hun ha vært gift med min sønn.»
«Og denne unge mannen er –»
«Ikke min sønn, det kan jeg forsikre!»
Heathcliff smilte igjen, som om det var en grov spøk å tillegge ham farskapet til den tølperen.
«Mitt navn er Hareton Earnshaw», brummet den andre. «Og jeg råder Dem til å respektere det!»
«Jeg har ikke vist noen mangel på respekt», svarte jeg og lo innvendig av den verdighet han presenterte seg med.
Han stirret på meg lenger enn jeg ønsket å gjengjelde blikket – jeg var redd jeg kunne bli fristet til å gi ham en lusing eller røpe min munterhet. Jeg begynte å føle meg umiskjennelig malplassert i den koselige familiekretsen. Den bedrøvelige atmosfæren virket atskillig sterkere enn den varme, fysiske hyggen som omgav meg. Jeg besluttet å være varsom, hvis jeg for tredje gang skulle våge meg inn under dette tak.
Jeg nærmet meg vinduet for å se på været da vi var ferdige med å spise, og ingen ennå hadde ytret ett ord i selskapelig samtale. Det var et bedrøvelig syn som møtte meg: Nattemørket hadde senket seg over oss før tiden, himmel og åser gikk i ett i en eneste rå hvirvel av vind og kvelende snø.
«Jeg tror ikke det er mulig for meg å dra hjem nå, hvis jeg ikke får med meg en fører», utbrøt jeg mot min vilje. «Veiene er allerede nedsnødd, og selv om de var bare, kunne jeg knapt skjelne en fot fremfor meg.»
«Hareton, driv sauene inn i bislaget på låven. De snør ned
hvis vi lar dem bli i kveen hele natten. Steng dem inne med en planke», sa Heathcliff.
«Hva skal jeg gjøre?» fortsatte jeg med stigende irritasjon.
Det kom ikke noe svar på mitt spørsmål, og da jeg så meg rundt, oppdaget jeg bare Joseph som kom med et fat havregrøt til hundene, og Mrs. Heathcliff som bøyde seg frem mot varmen.
Hun moret seg med å brenne et knippe fyrstikker som hadde falt ned fra peishyllen da hun satte tedåsen tilbake på plass. Da Joseph hadde satt fra seg fatet, tok han et kritisk overblikk over værelset og sa med rusten stemme:
«Jeg lurer på hvordan De våger å sitte der ørkesløs og det som verre er, når alle sammen er gått ut! Men De er umulig, og det nytter ikke å si noe – De kommer aldri til å forbedre Dem. De går rett til helvete som Deres mor før Dem.»
Et øyeblikk trodde jeg at denne salven var rettet til meg. Nå tålte jeg ikke mer, og jeg gikk mot den gamle slyngelen for å sparke ham ut av døren. Mrs. Heathcliff stanset meg imidlertid med sitt svar.
«Din ynkelige gamle hykler!» svarte hun. «Er du ikke redd for å bli ført levende vekk hver gang du påkaller djevelen? Jeg advarer deg. Du bør ikke utfordre meg, for da ber jeg om den spesielle gunst at du skal bli bortført. Se her, Joseph», fortsatte hun og grep en stor, svart bok fra en hylle. «Jeg skal vise deg hvor langt jeg er kommet i Svartekunsten: Jeg skal nok snart klare å gjøre rent hus. Det var ingen tilfeldighet at den røde kua døde, og gikten din kan neppe regnes som en skjebnens hjemsøkelse!»
«Å, du er ond, ond», gispet den gamle. «Må Herren beskytte oss mot det onde!»
«Å nei, du fortapte, du er utstøtt – kom deg ut, ellers gjør jeg alvorlig skade på deg! Jeg skal modellere dere alle sammen i voks og leire, og den første som våger seg over de grensene jeg setter,
skal jeg – jeg vil ikke si hva jeg skal gjøre med ham – men du skal få se! Gå, ellers ser jeg på deg!»
Den lille heksen lot en tilgjort ondskap komme frem i de vakre øynene, og Joseph skalv, alvorlig redd. Han løp ut mens han bad og ropte «ond, ond». Jeg trodde hennes oppførsel skyldtes en eiendommelig, dyster sans for humor, og da vi nå var alene, forsøkte jeg å få henne interessert i min vanskelige situasjon.
«Mrs. Heathcliff», sa jeg inntrengende. «Unnskyld at jeg bryr Dem – antagelig gjør jeg det fordi et menneske med Deres ansikt nødvendigvis må være godhjertet. Gi meg noen landemerker som kan lede meg på veien hjem. Jeg vet ikke mer om veien enn De vet om veien til London!»
«Gå den veien De kom», svarte hun og forskanset seg i en stol med et lys og den store boken åpen foran seg. «Det er et kortfattet råd, men det beste jeg kan gi Dem.»
«Og hvis De så får høre at jeg er blitt funnet død i en hengemyr eller i et snøhull – vil ikke Deres samvittighet da hviske til Dem at det delvis er Deres skyld?»
«Hvorfor det? Jeg kan ikke ledsage Dem. De ville ikke slippe meg så langt som til hagemuren.»
« De! Jeg ville ikke be Dem gå over terskelen for min skyld en slik natt», utbrøt jeg. «Jeg vil bare at De skal fortelle meg hvor veien går, ikke vise meg den – eller overtale Mr. Heathcliff til å sende en fører med meg.»
«Hvem? Han selv, Earnshaw, Zillah, Joseph og jeg. Hvem av oss ønsker De?»
«Finnes det ingen drenger på gården?»
«Nei, vi er ikke flere.»
«Da er konsekvensen at jeg må bli her.»
«Det får De ordne med Deres vert. Jeg har ikke noe med det.»
«Jeg håper dette blir en lærepenge for Dem», ropte Heathcliffs
barske stemme fra kjøkkeninngangen. «Så De ikke foretar flere overilte turer rundt i åsene her. Og når det gjelder å bli her, ja, så har jeg ikke husrom for gjester. De må dele seng med Hareton eller Joseph, hvis De blir her.»
«Jeg kan sove i en stol her i dette værelset», svarte jeg.
«Nei, nei! En fremmed er en fremmed, enten han er rik eller fattig. Det passer meg ikke å gi noen fritt spillerom her når jeg selv ikke er til stede!» sa den ubehøvlede uslingen.
Den fornærmelsen gjorde slutt på min tålmodighet. Jeg kom med et forarget utbrudd, presset meg forbi ham ut på gårdsplassen og støtte rett på Earnshaw i farten. Det var så mørkt at jeg ikke kunne se utgangen, og mens jeg vandret omkring, fikk jeg høre enda en prøve på deres høflige omgangstone seg imellom. Først lot det til at den unge mannen ville vise meg vennlighet.
«Jeg kan følge ham så langt som til parken», sa han.
«Du kan følge ham til helvete!» ropte hans herre, eller hva han nå måtte kalles. «Og hvem skal ta seg av hestene, om jeg tør spørre?»
«Et menneskeliv betyr mer enn å vanskjøtte hestene en enkelt kveld», mumlet Mrs. Heathcliff, vennligere enn jeg hadde ventet.
«Ikke på din kommando!» svarte Hareton. «Hvis du setter pris på ham, bør du helst holde munn.»
«Da håper jeg hans gjenferd vil hjemsøke deg, og jeg håper at Mr. Heathcliff aldri får noen ny leieboer – ikke før Grange ligger i ruiner!» svarte hun skarpt.
«Hør, hør, hun forbanner dem!» mumlet Joseph. Jeg hadde nærmet meg ham.
Han satt innenfor hørevidde og melket kuene i skjæret fra en lykt som jeg nå grep uten videre seremonier. Jeg ropte at jeg skulle sende den tilbake dagen etter, og så løp jeg mot nærmeste dør.
«Master, master, han stjeler lykten!» ropte oldingen og ville
sperre retretten for meg. «Hei, Gnasher! Hei, din kjøter! Hei, Ulv, ta ham, ta ham!»
Da jeg åpnet den lille døren, fløy to lodne uhyrer i strupen på meg, rev meg over ende og slukket lykten. En gapskratt fra Heathcliff og Hareton satte kronen på verket – jeg var ydmyket og rasende. Heldigvis lot det til at udyrene var mer interessert i å strekke potene og gjespe og vifte med halen enn i å ete meg levende, men de ville ikke finne seg i at jeg kom meg på bena igjen. Jeg ble tvunget til å ligge der helt til deres ondskapsfulle herrer fant for godt å befri meg. Uten hatt og skjelvende av raseri befalte jeg misdederne å slippe meg ut – de måtte selv ta ansvaret hvis de holdt på meg et eneste minutt til – og jeg kom med flere usammenhengende trusler om hevn som i sin dype bitterhet ledet tanken hen på Kong Lear.
Min voldsomme opphisselse førte til kraftig neseblødning. Heathcliff lo fremdeles, og jeg kjeftet fremdeles. Jeg vet ikke hvordan denne scenen ville endt, hvis det ikke hadde vært et menneske til stede som var atskillig mer fornuftig enn jeg og atskillig mer vennligsinnet enn min vert. Det var Zillah, den tykke husholdersken. Nå kom hun endelig for å undersøke hva oppstyret gjaldt. Hun trodde at en av dem måtte ha lagt hånd på meg, hun våget ikke å angripe sin herre, og rettet i stedet sitt verbale artilleri mot den yngste av slynglene.
«Vel, Mr. Earnshaw», ropte hun. «Jeg lurer på hva De finner på neste gang! Skal vi myrde folk på vår egen dørstokk? Jeg skjønner at jeg ikke har mer å gjøre her i huset – se på den arme stakkaren, han er nesten kvalt! Hysj, hysj, De må ikke ta sånn på vei! Bli med inn, så skal jeg kurere det. Sånn ja, ti nå stille.»
Med disse ordene slo hun plutselig en mugge iskaldt vann nedover halsen min og halte meg inn i kjøkkenet. Mr. Heathcliff fulgte etter, hans tilfeldige lystighet gled snart over i vanlig surhet.
Jeg var svært dårlig, svimmel og matt, og slik ble jeg tvunget til å ta imot husly under hans tak. Han bad Zillah gi meg et glass konjakk, og så gikk han inn i værelset innenfor. Hun hadde vondt av meg på grunn av min bedrøvelige tilstand. Hun utførte ordren. Dermed kviknet jeg noe til igjen, og hun sendte meg i seng.
Da hun gikk foran meg opp trappen, bad hun meg skjule lyset og bevege meg lydløst, for hennes herre hadde en fiks idé når det gjaldt det rommet hvor hun ville plassere meg. Ingen fikk noensinne ligge der med hans gode vilje. Jeg spurte om grunnen. Hun svarte at den kjente hun ikke, hun hadde bare bodd her et par år, og de hadde så meget underlig for seg, det nyttet ikke å være nysgjerrig.
Jeg var selv for lamslått til å være nysgjerrig, jeg lukket døren og så etter sengen. Hele møblementet bestod av en stol, et klesskap og en stor kasse av eiketre med firkantede åpninger skåret ut øverst –de lignet vinduene i en postvogn. Jeg nærmet meg dette byggverket, kikket inn og oppdaget at det var en eiendommelig, gammeldags skapseng, meget bekvemt beregnet på å imøtekomme kravet om at hvert familiemedlem bør ha et rom for seg selv. Den utgjorde faktisk et lite avlukke, den inneholdt et vindu, og vinduskarmen tjente som bord. Jeg skjøv den panelte veggen til side, gikk inn med lyset mitt, lukket paneldørene etter meg og følte meg beskyttet mot Heathcliffs og alle andres årvåkenhet.
I vinduskarmen hvor jeg plasserte lyset mitt, lå et par mugne bøker stablet i det ene hjørnet, og hele karmen var dekket av ord, risset inn i malingen. Ordene var imidlertid bare ett navn, gjentatt med forskjellige slags bokstaver, store og små – Catherine Earnshaw her og der variert med Catherine Heathcliff og så igjen med Catherine Linton.
I tanketom sløvhet støtte jeg hodet mot vinduet og fortsatte
å stave Catherine Earnshaw – Heathcliff – Linton, helt til øynene mine gled igjen. Men de hadde ikke hvilt i fem minutter før blendende hvite bokstaver dukket frem fra mørket, livaktige som spøkelser – luften myldret av Catherine’r. Jeg sanset meg for å fordrive det påtrengende navnet, og da oppdaget jeg at veken i lyset mitt lå nedpå en av de gamle bøkene og parfymerte rommet med lukten av stekt kalveskinn. Jeg snøt det.
Jeg var svært ille til mote på grunn av kulden og kvalmen som ikke ville gi seg, og følgelig reiste jeg meg og åpnet den skadde boken i fanget. Det var en Bibel i gotisk skrift, den luktet forferdelig muggent. På forsatsbladet stod skrevet – «Catherine Earnshaw eier denne bok» og en dato omtrent et kvart århundre tilbake i tiden. Jeg lukket boken og tok opp en annen og enda én, helt til jeg hadde undersøkt alle sammen. Catherines bibliotek var utsøkt, og den elendige forfatningen beviste at det var velbrukt. Dog ikke i helt legitimt øyemed: det var så å si ikke et eneste kapittel som hadde unngått en kommentar med penn og blekk – i alle fall var det tilsynelatende kommentarer. De dekket hvert eneste grann blankt papir som boktrykkeren hadde levnet. Enkelte av dem var løsrevne setninger, andre var formet som en regulær dagbok, rablet ned med formløs, barnslig skrift. Øverst på en blank side (antagelig litt av en skatt, da den ble oppdaget) moret jeg meg stort over å finne en ypperlig karikatur av min venn Joseph – grovt, men karakteristisk skissert. Det vekket umiddelbart min interesse for den ukjente Catherine, og jeg begynte straks å dechiffrere hennes falmede hieroglyfer.
’En reddsom søndag!’ begynte avsnittet under tegningen. ’Jeg skulle ønske far var her igjen. Hindley er en avskyelig stedfortreder – hans oppførsel overfor Heathcliff er motbydelig – H. og jeg vil gjøre opprør – vi tok de innledende skritt i kveld.
Hele dagen har regnet strømmet ned, vi kunne ikke gå i kirken, så Joseph måtte tromme sammen en menighet på kvistværelset.
Hindley og hans kone hygget seg nedenunder foran et deilig bål – og jeg er sikker på at de gjorde alt annet enn å lese Bibelen. Men Heathcliff og jeg og den ulykksalige drengen ble kommandert til å ta med oss bønnebøkene våre og bli med opp: Vi ble plassert på rad på en kornsekk, og der satt vi og stønnet og skalv og håpet at Joseph også skulle skjelve, så han for sin egen skyld ville gi oss en kort preken. Forfengelig håp! Gudstjenesten varte nøyaktig tre timer, og allikevel fordristet min bror seg til å utbryte: «Hva, er dere ferdige allerede?» da han så oss komme ned igjen. Søndag aften pleide vi få lov til å leke, hvis vi ikke laget for meget bråk, men nå er litt knising nok til å sende oss i skammekroken!
«Dere glemmer hvem som er herre her», sier tyrannen. «Jeg skal knuse den første av dere som forarger meg! Jeg insisterer på fullkomment alvor og stillhet. Var det deg, gutt? Kjære Frances, lugg ham i håret når du går forbi ham, jeg hørte at han knipset med fingrene.» Frances lugget ham inderlig, og så gikk hun bort og satte seg på sin manns fang. Der satt de som to småunger, kysset hverandre og snakket tøv i timevis – en tåpelig skravling som vi burde skamme oss over. Vi gjorde det så koselig vi kunne i nisjen under framskapet. Jeg hadde akkurat festet sammen forklærne våre og hengt dem opp som forheng, da Joseph kom inn et ærend fra stallen. Han river ned kunstverket mitt, gir meg en kilevink og kvekker – «Herren er så vidt kommet i jorden og Sabbaten er ikke over og lyden av Evangeliet sitter fremdeles igjen i ørene deres, og dere våger å holde leven! Skam dere! Sett dere pent, uskikkelige unger! Det finnes nok av gode bøker, hvis dere bare vil lese dem. Sett dere pent og betenk deres syndige sjeler!»
Mens han sa dette, tvang han oss til å sette oss slik at et svakt lysskjær fra den fjerne ilden belyste teksten i det skrotet han gav oss. Jeg orket ikke den beskjeftigelsen. Jeg grep den skitne boken etter ryggen, slengte den til hundene og svor på at jeg hatet gode
bøker. Heathcliff sparket sin bok i samme retning. Og så ble det et lurveleven!
«Master Hindley!» ropte hoffpresten vår. «Master, kom hit! Miss Cathy har revet permen av ’Frelsens stormvær’, og Heathcliff sparket til første del av ’Den brede vei til fortapelse’! Det er forferdelig at De lar dem ture frem slik. Fy! Deres far ville ha gitt dem en grundig omgang – men han er ikke mer!»
Hindley for opp fra sitt paradis ved peisen, grep den ene av oss i kragen og den andre i armen og slengte oss begge to ut i kjøkkenet.
Joseph forsikret at der ville Gammel-Erik komme og hente oss så sant som vi levet, og med den trøsten fant vi hver vår krok hvor vi kunne avvente hans komme. Jeg fikk tak i denne boken og en blekkflaske på hyllen, og jeg skjøv døren til huset på gløtt for å få lys. Jeg har nok å gjøre med å skrive i tyve minutter, men min kamerat er utålmodig og foreslår at vi skal låne budeiens kappe og løpe ut i heiene. Et hyggelig forslag. Hvis den gretne gamle fyren kommer inn, vil han kanskje tro at hans spådom er gått i oppfyllelse – og vi kan ikke bli våtere eller kaldere i regnet enn vi er her.’
Jeg antar Catherine gjennomførte sitt forehavende, for neste setning tok opp et nytt emne. Hun ble mer og mer begredelig:
’Jeg ville aldri drømt om at Hindley kunne fått meg til å gråte slik!’ skrev hun. ’Jeg har så vondt i hodet at jeg ikke klarer å legge det ned på puten, men allikevel kan jeg umulig gi etter. Stakkars Heathcliff! Hindley kaller ham en vagabond og vil ikke la ham sitte inne hos oss eller spise sammen med oss mer. Og han sier at han og jeg ikke får lov å leke med hverandre – han truer med å jage ham fra huset, hvis vi handler mot hans befalinger. Han bebreider far (hvordan våger han?) for å ha gitt Heathcliff for frie tøyler, og han sverger på at han skal få ham ned på den plassen hvor han hører hjemme –’
Jeg duppet nå søvnig over den matte siden. Øyet gled fra håndskriften til det trykte ord. Jeg oppdaget en tittel i rødt med ornamenter: «Sytti ganger syv, og den første av den enogsyttiende. En gudfryktig preken holdt av pastor Jabes Branderham i Gimmerden Sough-kapellet.» Mens jeg i halvsøvne plaget tankene mine for å forsøke å gjette hva Jabes Branderham gjorde ut av dette emne, sank jeg bakover i sengen og sovnet. Å, for noen virkninger av dårlig te og dårlig humør! Ja, for hva annet kunne det være som gav meg en slik redselsfull natt? Jeg husker ikke en eneste natt som kan sammenlignes med den i hele den tid jeg har hatt evnen til å lide. Jeg begynte å drømme nesten før jeg mistet bevisstheten om hvor jeg befant meg. Jeg trodde det var morgen og at jeg var på hjemvei med Joseph som fører. Snøen lå meterdyp på veien, og mens vi bakset oss frem, trettet min følgesvenn meg med ustanselige bebreidelser fordi jeg ikke hadde noen pilegrimsstav, sa at jeg aldri ville komme inn i huset uten den. Han svingte brautende med en diger påk som jeg forstod han benevnte slik. Et øyeblikk anså jeg det absurd at jeg skulle behøve et slikt våpen for å få adgang til min egen bolig. Men så ble jeg slått av en ny tanke. Jeg var ikke på vei hjem, vi var dradd av gårde for å høre den berømte Jabes Branderham preke over teksten «Sytti ganger syv», og enten Joseph eller predikanten eller jeg hadde begått «Den første av den enogsyttiende», en av oss skulle derfor ekskommuniseres og stilles offentlig til skamme.
Vi kom til kapellet. Jeg har to eller tre ganger passert det på mine turer i virkeligheten, det ligger i en senkning mellom to åser, en høytliggende senkning like ved en myr – det sies at torven og fuktigheten oppfyller alle krav til balsamering når det gjelder de par likene som er plassert her. Hittil er taket blitt holdt ved like, men da prestens lønn bare er tyve pund i året, pluss et hus med to rom, som truer med ganske snart å være bare ett – så har ingen
geistlig villet påta seg de prestelige plikter. Særlig ettersom det i den senere tid blir sagt at menigheten heller vil la ham sulte, enn å bidra til hans livsopphold med en eneste penny fra sine egne lommer. I min drøm hadde Jabes imidlertid en stor og lydhør menighet: og han preket – store Gud, for en preken! Den var delt i … avsnitt, og hvert av dem var likeverdig med en vanlig preken fra prekestolen – og hvert av dem behandlet en spesiell synd! Jeg vet ikke hvor han hadde funnet dem alle sammen. Han tolket uttrykket på sin egen måte, og det var tilsynelatende uunngåelig for hans menighetslemmer å begå en eller annen synd ved enhver anledning. Det var høyst merkelige, underlige forsyndelser som jeg aldri tidligere kunne forestillet meg.
Å, så trett jeg ble! Jeg vred meg og gjespet og duppet og våknet igjen! Jeg kløp meg og stakk meg og gned meg i øynene, jeg reiste meg og satte meg igjen og dultet borti Joseph for å få vite om presten noensinne ville bli ferdig. Jeg var dømt til å høre det hele. Endelig nådde han frem til «Den første av den enogsyttiende».
På det kritiske tidspunkt fikk jeg plutselig en inspirasjon. Jeg var kallet til å reise meg og fordømme Jabes Branderham, han hadde begått den synd som intet kristent menneske behøver tilgi.
«Sir», ropte jeg. «Innenfor disse fire veggene har jeg nå i ett strekk tålt og tilgitt de fire hundre og nitti emner for Deres preken. Sytti ganger syv ganger har jeg tatt hatten min og villet gå – sytti ganger syv ganger har De frekt tvunget meg til å ta plass igjen. Den fire hundre og enognittiende gangen er én for meget. Gå løs på ham, med-martyrer! Hal ham ned, knus ham til atomer, at det sted som kjennes ved ham, ikke skal kjennes ved ham lenger!»
«Du er Mannen!» ropte Jabes etter en skjebnetung pause –han bøyde seg frem over kanten på prekestolen. «Sytti ganger syv ganger har ditt åsyn forvridd seg gjespende – sytti ganger syv ganger har jeg rådført meg med min sjel: – Se, dette er menneskelig
skrøpelighet, også denne synd kan tilgis! Den første av den enogsyttiende er nå begått. Brødre, eksekver den dom som er skrevet over ham! Ære være alle Hans helgener!»
Ved det siste ordet styrtet hele forsamlingen mot meg med løftede pilegrimsstaver. Jeg hadde intet våpen å løfte i selvforsvar, jeg begynte å slåss med Joseph, min nærmeste og villeste angriper, for å bemektige meg hans. I den forvirrede mengden slo flere køller feil, slag som var beregnet på meg, traff andre skolter. Snart gjenlød hele kapellet av slag og motslag, hver manns hånd var løftet mot naboen. Branderham ville ikke være passiv, hans tjenstiver gav seg utløp i en skur av kraftige slag på prekestolens treverk. De gav så kraftig gjenlyd at de til min usigelige lettelse endelig vekket meg. Men hva var det som hadde satt i gang denne forferdelige tumult? Hva var det som hadde spilt Jabes’ rolle i opptøyene? Bare grenen på et furutre som slo borti det blyinnfattede vinduet mitt. Under de ville stormkastene slo den sine tørre kongler mot rutene! Et øyeblikk lyttet jeg tvilrådig, så oppdaget jeg fredsforstyrreren, snudde meg, døset og drømte på ny, om mulig enda ubehageligere enn før.
Denne gangen visste jeg at jeg lå i eikeskapet, jeg hørte tydelig vindkastene og den føykende snøen. Jeg hørte også furugrenen som gjentok sin irriterende støy, og jeg henførte lyden til den virkelige årsak. Men den plaget meg så sterkt at jeg bestemte meg for å stanse den, om det var mulig. Jeg trodde jeg reiste meg og forsøkte å åpne vindushaspene. Haspen var loddet sammen med krampen, en omstendighet jeg hadde festet meg ved da jeg var våken, men hadde glemt. «Jeg må allikevel få stanset det», mumlet jeg, kjørte knokene gjennom ruten og strakte armen ut for å gripe den ulykksalige grenen. I stedet lukket mine fingre seg rundt fingrene på en liten, iskald hånd! Marerittets intense skrekk overveldet meg, jeg forsøkte å trekke armen til meg, men hånden klynget seg til den, og en inderlig trist stemme klynket: «Slipp meg inn – slipp meg
inn!» «Hvem er du?» spurte jeg mens jeg samtidig forsøkte å fri meg. «Catherine Linton», svarte stemmen skjelvende. (Hvorfor kom jeg på Linton? Jeg hadde lest Earnshaw tyve ganger for hver Linton.) «Jeg vil hjem. Jeg gikk meg vill i heiene!» Mens stemmen talte, skjelnet jeg utydelig et barneansikt som kikket inn gjennom vinduet. Redselen gjorde meg grusom. Det var umulig å få ristet av seg denne skapningen, jeg trakk derfor håndleddet tilbake til den knuste ruten og gned det frem og tilbake til blodet rant og vætet sengklærne. Fremdeles klaget stemmen: «Slipp meg inn!» og nektet hardnakket å slippe taket. Jeg var nesten gal av redsel. «Hvordan skal jeg klare det?» sa jeg endelig. «Slipp meg, hvis du vil at jeg skal lukke deg inn!» Fingrene løsnet, jeg rykket hånden min inn gjennom hullet, stablet i en fart bøkene opp i en pyramide foran det og holdt meg for ørene for å stenge den ynkelige bønnen ute. Jeg måtte ha holdt meg for ørene i over et kvarter, men i det øyeblikk jeg på ny lyttet, hørte jeg den sørgelige gråten som klynket videre! «Kom deg vekk!» ropte jeg. «Jeg slipper deg ikke inn, ikke om du tigger og ber i tyve år.» «Det er gått tyve år», jamret stemmen. «Tyve år. Jeg har vært hjemløs i tyve år!» Deretter hørtes en svak krafsing utenfor, og haugen med bøker beveget seg, som om den ble skjøvet fremover. Jeg forsøkte å komme meg opp, men jeg kunne ikke røre et lem, og dermed skrek jeg høyt, helt gal av skrekk. Jeg ble forfjamset da jeg oppdaget at skriket ikke hadde vært en drøm. Hastige fottrinn nærmet seg døren til mitt værelse, en eller annen skjøv den opp med kraftig hånd, og et lysskjær kunne skimtes gjennom gluggene øverst i sengen. Jeg skalv, og samtidig måtte jeg tørke svetten av pannen. Inntrengeren lot til å betenke seg, mumlet noe for seg selv. Endelig sa han halvt hviskende, og det var tydelig at han ikke ventet noe svar: «Er det noen her?» Jeg fant det tryggest å tilstå mitt nærvær, for jeg kjente Heathcliffs stemme og var redd han ville lete videre, hvis jeg tiet.
I den hensikt snudde jeg meg og åpnet paneldørene. Jeg skal aldri glemme virkningen av min handling.
Heathcliff stod i nærheten av døren i skjorte og bukser. Han holdt et rennende lys i hånden, og ansiktet var hvitt som veggen bak ham. Den første knirkingen i eikepanelet skremte ham som et elektrisk støt, lyset hoppet flere fot ut av hånden hans, og han var så oppskaket at han knapt klarte å ta det opp.
«Det er bare Deres gjest, sir», ropte jeg – ville gjerne spare ham for den ydmykelse å røpe enda tydeligere hvor feig han var. «Jeg var så uheldig å skrike i søvne, på grunn av et forferdelig mareritt. Jeg er lei for at jeg forstyrret Dem.»
«Å, Gud fordømme Dem, Mr. Lockwood! Gid De var –» begynte min vert. Han satte lyset på en stol, for det var umulig for ham å holde det rolig. «Hvem var det som viste Dem opp til dette værelset?» fortsatte han, presset neglene inn i håndflatene og skar tenner for å betvinge skjelvingen i kjaken. «Hvem var det?
Jeg skulle gjerne kaste dem på dør på røde rappen!»
«Det var Deres tjenestepike Zillah», svarte jeg, slengte meg ut på gulvet og fikk klærne mine på meg i en fart. «For meg må De gjerne kaste henne på dør, Mr. Heathcliff. Hun fortjener det i høyeste grad. Jeg antar at hun på min bekostning ville skaffe seg et nytt bevis på at det spøker her. Vel, det gjør det altså – det myldrer av ånder og spøkelser! De har god grunn til å holde værelset stengt, det kan jeg forsikre Dem. Ingen vil være takknemlig over å få ligge i en slik hule!»
«Hva er det De mener?» spurte Heathcliff. «Og hva er det De gjør? Legg Dem igjen og sov resten av natten, siden De allerede er her. Men for himmelens skyld: De må ikke gjenta den forferdelige lyden: den er helt utilgivelig, så sant De ikke fikk strupen skåret over!»
«Hvis den lille djevelen var kommet inn gjennom vinduet, da
ville hun antagelig kvalt meg!» svarte jeg. «Jeg vil ikke finne meg i Deres gjestfri forfedres forfølgelser enda en gang. Pastor Jabes Branderham var antagelig i slekt med Dem på Deres mors side?
Og den villkatten, Catherine Linton eller Earnshaw eller hva hun nå het – hun må ha vært en bytting – et ondskapsfullt lite vesen! Hun fortalte at hun hadde gått ute i tyve år. En rettferdig straff for hennes dødssynder, det er jeg temmelig sikker på!»
Ikke før hadde jeg sagt det, så husket jeg forbindelsen mellom Catherines og Heathcliffs navn i boken. Jeg hadde fullstendig glemt det, inntil jeg nå brått kom på det. Jeg rødmet over min hensynsløshet, men jeg gjorde for øvrig ikke noe for å vise at jeg var på det rene med min forseelse. Jeg tilføyde fort: «Sannheten er, sir, at jeg tilbrakte den første delen av natten» – her stanset jeg på ny, for jeg skulle til å si «med å lese i de gamle bøkene». Det ville røpet at jeg hadde kjennskap både til det skrevne og det trykte innhold i dem. Jeg sanset meg og fortsatte: «– med å lese det navnet som er risset inn i vinduskarmen. En monoton beskjeftigelse i den hensikt å bli søvnig, som å telle eller –»
«Hva er det De mener med å snakke på denne måten til meg? tordnet Heathcliff i voldsomt opprør. «Hvordan – hvordan våger De, her under mitt tak? – Herregud! Han må være gal, slik som han snakker!» Og han slo seg for pannen i raseri. Jeg visste ikke om jeg skulle bli fornærmet over ordene hans eller forklare meg nærmere, men han virket så voldsomt oppskaket at jeg fikk medlidenhet med ham. Jeg fortalte om drømmene og forsikret at jeg aldri hadde hørt navnet «Catherine Linton» før, men fordi jeg hadde lest det så mange ganger, hadde det skapt et inntrykk som personifiserte seg da jeg ikke lenger hadde kontroll over min fantasi. Mens jeg snakket, trakk Heathcliff seg gradvis tilbake til sengens ly, og til slutt satt han nesten skjult bak den. På grunn av hans ujevne, brutte åndedrag gjettet jeg imidlertid at
han kjempet for å beherske en overveldende voldsom følelse. Jeg ville ikke røpe at jeg hørte hans kamp, så jeg fortsatte temmelig støyende å fullføre mitt toalett. Jeg så på klokken og snakket til meg selv om den lange natten: «Ikke tre ennå! Jeg kunne sverget på at den var seks. Tiden står stille her, vi må utvilsomt ha gått til sengs klokken åtte!»
«Om vinteren alltid klokken ni. Og vi står alltid opp klokken fire», sa min vert og undertrykte et stønn. Skyggen av armen hans beveget seg, og jeg forestilte meg at han også strøk vekk en tåre. «Mr. Lockwood», sa han. «De kan gå inn på mitt værelse. De går bare i veien, hvis De kommer ned så tidlig, og Deres barnslige utbrudd har sendt søvnen pokker i vold for meg.»
«For meg også», svarte jeg. «Jeg vil gå omkring på gårdsplassen til det blir lyst, og da forsvinner jeg. De behøver ikke frykte for at jeg skal gjenta mitt påtrengende besøk. Jeg er nå helt kurert for å søke glede i selskap med andre, det være seg på landet eller i byen. Et fornuftig menneske burde ha tilstrekkelig selskap i seg selv.»
«Nydelig selskap!» mumlet Heathcliff. «Ta med Dem lyset og gå hvor De vil. Jeg kommer straks ned til Dem. Men hold Dem unna gårdsplassen, for hundene er løse – og i huset er Juno på vakt, og – nei, De får nøye Dem med å traske rundt i trappene og gangene. Men kom Dem nå ut! Jeg kommer om to minutter.» Jeg adlød for så vidt som jeg gikk ut av værelset, men jeg visste ikke hvor de smale gangene førte hen, så jeg ble stående der. Ufrivillig ble jeg derved vitne til en overtroisk reaksjon hos min vert – den var merkelig i strid med hans tilsynelatende sunne fornuft. Han krøp opp i sengen, rev opp vindusrammen og brøt ut i ubehersket, lidenskapelig gråt mens han slet i den. «Kom inn! Kom inn!» hulket han. «Kom, Cathy. Å, du må komme –en eneste gang til! Å, min kjæreste kjære, du må bønnhøre meg denne gangen, Catherine – endelig!» Spøkelset var lunefullt som
spøkelser gjerne er, det viste intet tegn til å eksistere. Men snøen og vinden hvirvlet voldsomt inn gjennom vinduet, nådde helt frem der hvor jeg stod og blåste ut lyset.
Det var en overveldende fortvilelse i den sorg som ledsaget de ville ordene. Min medfølelse fikk meg til å bære over med galskapen, og jeg trakk meg unna. Jeg var halvveis forarget fordi jeg i det hele tatt hadde lyttet, og det plaget meg at jeg hadde gjenfortalt det latterlige marerittet, ettersom det hadde fremkalt en slik sorg. Men hvorfor det hadde virket slik, det var jeg ikke i stand til å begripe. Jeg gikk forsiktig ned i de lavere regioner og landet i kjøkkenet, hvor en glo fra den tett sammenrakte varmen satte meg i stand til å tenne lyset mitt. Intet rørte seg, bortsett fra en brandet, rød katt som krøp frem fra asken og hilste meg med et grettent mjau.
To benker, formet som sirkelbuer, omsluttet nesten gruen. Jeg strakte meg på den ene, og Grimalkin hoppet opp på den andre. Vi duppet av begge to, og ingen forstyrret oss før Joseph kom subbende nedover en stige. Den førte opp til en luke i taket, og jeg antok at det måtte være adkomsten til hans kvistværelse. Han kastet et dystert blikk på den lille flammen som jeg hadde lokket til å leke seg mellom stekebukkene, feide katten ned fra dens høye stade, satte seg selv på den tomme plassen og begynte å stappe en tre-toms pipe med tobakk. Mitt nærvær i hans allerhelligste ble åpenbart betraktet som en så skammelig frekkhet at den gjorde ham målløs. I taushet stakk han pipen mellom leppene, la armene i kors og dampet i vei. Jeg lot ham glede seg over denne luksus uforstyrret, og da han hadde suget ut siste røykhvirvel og utstøtt et dypt sukk, reiste han seg og gikk, like gravalvorlig som han kom.
De neste fottrinnene var spenstigere, og jeg åpnet munnen for å si «god morgen», men jeg lukket den igjen uten å ha frembrakt min hilsen. Hareton Earnshaw fremsa nemlig sine bønner sotto
voce en serie av forbannelser rettet mot alt han kom borti. Han romsterte i en krok for å finne en spade eller måke å grave seg gjennom snøfonnene med. Han kikket over benkeryggen, neseborene hans utvidet seg, men han tenkte ikke mer på å utveksle høfligheter med meg enn med min kamerat katten. Hans forberedelser lot meg anta at det nå var tillatt å gå ut. Jeg forlot mitt harde leie og gjorde tegn til å følge etter ham. Han la merke til det, skubbet med enden av spaden borti en indre dør og antydet med noen uartikulerte lyder at der var stedet jeg måtte fortrekke til, hvis jeg ville skifte oppholdssted.
Døren førte inn i huset, hvor kvinnene allerede var i sving. Zillah sendte blafrende flammer opp gjennom pipen med en diger belg, og Mrs. Heathcliff lå på kne foran varmen og leste i en bok ved lyset fra bålet. Hun holdt hånden skjermende mellom øynene og varmen fra ildstedet og virket helt oppslukt av sin beskjeftigelse.
Hun stanset bare opp for å skjenne på tjenestepiken som dusjet henne med gnister eller for å skyve unna en hund iblant – når den stakk snuten altfor langt opp i ansiktet hennes. Det forbauset meg at Heathcliff også var der. Han stod ved varmen med ryggen til meg og avsluttet akkurat en stormende scene med den arme
Zillah som nå og da avbrøt arbeidet for å gripe fatt i et hjørne av forkleet og utstøte et forarget grynt.
«Og du, din udugelige –» utbrøt han akkurat da jeg kom inn. Han henvendte seg til sin svigerdatter og benyttet et skjellsord like harmløst som gås eller sau, men som gjerne gjengis med en tankestrek –: «Er du nå ute med de late påfunnene dine igjen?
De andre tjener for sitt brød, men du lever på min nåde! Legg vekk det tøvet og finn deg noe å gjøre. Du skal få gjøre opp for den plagen det er å ha deg for øynene i all evighet hører du, din fordømte tøs?»
«Jeg skal legge fra meg tøvet mitt, for du kan tvinge meg hvis
jeg nekter», svarte den unge dame, lukket boken og slengte den på en stol. «Men jeg gjør ikke annet enn det jeg selv ønsker, ikke om du så banner tungen av deg!»
Heathcliff løftet hånden, og hun fortrakk til tryggere avstand, åpenbart fortrolig med dens tyngde. Jeg hadde ingen trang til å bli underholdt av et slagsmål mellom hund og katt, jeg gikk fort frem, som om jeg var ivrig etter å få del i varmen fra ildstedet –tilsynelatende helt uvitende om den avbrutte tretten. Begge var sømmelige nok til å utsette videre fiendtligheter, Heathcliff stakk hendene i lommene for ikke å falle i fristelse. Mrs. Heathcliff satte trutmunn og gikk bort til en stol langt unna. Der holdt hun sitt ord ved å spille rollen som statue under hele resten av mitt opphold. Det ble ikke langt. Jeg avslo å delta i frokosten, og ved første gry av dag grep jeg anledningen til å flykte ut i frisk luft. Nå var det klart og stille og kaldt som stoffløs is.
Før jeg nådde hagemuren, ropte min vert at jeg skulle stanse og tilbød å følge meg over heien. Det var bra at han det gjorde, for hele åsryggen var et eneste bølgende, hvitt hav. Kammene og fordypningene antydet ikke tilsvarende stigninger og senkninger i terrenget. I det minste var mange dype groper fullstendig planet ut, og hele kjeder av slagghauger var visket vekk fra det kartet som gårsdagens tur hadde tegnet i min hukommelse. Langs den ene siden av veien hadde jeg lagt merke til en rad steiner som var reist opp med seks, syv meters mellomrom og kalket hvite for å kunne tjene som veimerker i mørket – eller når et snøfall, slik som i dag, lot de dype søkkemyrene på begge sider gå i ett med den fastere stien. Men bortsett fra en mørkere flekk som stakk frem her og der, var alle spor etter steinene forsvunnet, og min ledsager fant det ofte nødvendig å advare meg om at jeg måtte holde til høyre eller venstre mens jeg innbilte meg at jeg fulgte veiens svingninger. Vi utvekslet ikke mange ord, og hans stanset ved inngangen
til Thrushcross-parken. Der kunne jeg ikke gå feil, sa han. Vår avskjedshilsen begrenset seg til et hastig bukk, og jeg gikk videre. Jeg hadde nå bare meg selv å stole på, for portnerboligen er foreløpig ubebodd. Avstanden fra porten til huset er to miles, jeg tror nok jeg klarte å gjøre den til fire, slik som jeg forvillet meg mellom trærne og sank ned i snøen helt opp til halsen: det er en situasjon som bare kan vurderes av den som selv har opplevet den. Nok om det – uansett hvor langt jeg hadde gått – klokken slo i alle fall tolv da jeg nådde huset, og det ble nøyaktig en time pr. mile av den vanlige veien fra Wuthering Heights.
Min menneskelige fiksstjerne og hennes satellitt kom styrtende for å ønske meg velkommen. De ropte oppskaket at de helt hadde oppgitt meg! Alle regnet med at jeg var omkommet om natten, og de studerte på hvordan letingen etter mine jordiske levninger burde organiseres. Jeg befalte dem å tie stille, nå når de så at jeg var kommet tilbake, og så slepte jeg meg opp i annen etasje – nummen helt inn i margen. Jeg fikk på meg tørre klær, vandret fort frem og tilbake på gulvet i tyve, tredve minutter for å få opp kroppsvarmen, og så begav jeg meg inn i mitt arbeidsværelse, svak som en kattunge. Ja, nesten for matt til å glede meg over det hyggelige peisbålet og den dampende kaffen som tjeneren hadde tilberedt for å kvikke meg opp.
4
For noen oppblåste værhaner vi er! Jeg hadde besluttet at jeg ville være uavhengig av alt selskapelig samkvem, jeg hadde takket min lykkestjerne da jeg endelig fant et sted hvor slikt samvær var nærmest umulig å gjennomføre. Men jeg mitt ynkelige krek – etter å ha kjempet mot dårlig humør og ensomhet til det mørknet, måtte jeg til slutt erklære meg slått. Under påskudd av at jeg ville ha opplysninger om hva hun trengte til husholdningen, bad jeg Mrs. Dean bli sittende inne hos meg mens jeg spiste den kveldsmaten hun kom inn med. Jeg håpet inderlig at hun skulle vise seg å være en riktig sladretaske som enten kunne få liv i meg igjen, eller lulle meg i søvn med sitt prat.
«De har bodd her lenge», begynte jeg. «Var det ikke seksten år De sa?»
«Atten, sir. Jeg kom hit med fruens kammerpike da hun giftet seg. Og da hun døde, beholdt herren meg som husholderske.»
«Ja visst.»
Det ble en pause. Hun hadde det visst ikke med å sladre dessverre, unntagen når det gjaldt hennes egne affærer, og de ville neppe interessere meg. Etter å ha sittet en stund og tenkt seg om – med en hånd på hvert kne og en dypsindig sky over det rødmussede ansiktet – utbrøt hun imidlertid:
«Å, tidene har forandret seg siden den gang!»
«Ja», bemerket jeg. «De har vel opplevet mange forandringer, antar jeg.»
«Det har jeg. Og vanskeligheter også», sa hun.
«Jeg vil føre samtalen over på min verts familie!» tenkte jeg ved meg selv. «Et bra emne å sette i gang med – og den vakre småpikeenken – hennes historie skulle jeg gjerne høre: om hun var her fra stedet, eller – og det er vel mer sannsynlig – om hun var en fremmed som de tverre innfødte ikke ville anerkjenne.»
I denne hensikt spurte jeg Mrs. Dean hvorfor Heathcliff leiet ut Thrushcross Grange og foretrakk å bo på et sted og i en bolig som var så meget ringere. «Er han ikke rik nok til å holde stedet i god stand?» spurte jeg.
«Rik, sir!» svarte hun. «Han har mer penger enn noen aner, og for hvert år øker formuen. Jo, han er rik nok til å bo i et finere hus enn dette, men han er svært påholden – gjerrig. Og selv om han hadde tenkt å flytte til Thrushcross Grange – så snart han fikk nyss om en god leieboer, ville han ikke orket å gi fra seg muligheten til å få noen hundre til. Det er rart at folk kan bli så grådige når de er alene i verden.»
«Jeg forstår at han hadde en sønn?»
«Ja, han hadde en – han er død.»
«Og den unge damen, Mrs. Heathcliff, er hans enke?»
«Ja.»
«Hvor kom hun opprinnelig fra?»
«Hun er min avdøde herres datter, sir, Catherine Linton var pikenavnet hennes. Jeg var den vesle stakkarens barnepike, og jeg håpet at Mr. Heathcliff skulle flytte hit, så kunne vi vært sammen igjen.»
«Hva! Catherine Linton!» utbrøt jeg forbauset. Men et øyeblikks ettertanke overbeviste meg om at det ikke kunne være min spøkelses-Catherine. «Min forgjengers navn var altså Linton?» fortsatte jeg.
«Det var det.»
«Og hvem er den Earnshaw, Hareton Earnshaw, som bor hos Mr. Heathcliff? Er de i slekt med hverandre?»
«Nei, han er avdøde Mrs. Lintons nevø.»
«Fetter av den unge dame, altså?»
«Ja. Og hennes mann var også fetter av henne – den ene var beslektet med henne på morens, den andre på farens side: Heathcliff giftet seg med Mr. Lintons søster.»
«Jeg ser det står «Earnshaw» skåret inn over døren på Wuthering Heights. Er det en gammel familie?»
«Meget gammel, sir. Og Hareton er den siste av dem, akkurat som Miss Cathy er den siste av oss – av Lintons, mener jeg. Har De vært på Wuthering Heights? Unnskyld at jeg spør, men jeg ville høre hvordan hun har det.»
«Mrs. Heathcliff? Hun så riktig frisk ut, og meget pen. Men ikke særlig lykkelig, tror jeg.»
«Å nei, å nei, men det forundrer meg ikke! Og hvordan likte De herren?»
«En temmelig ubehøvlet kar, Mrs. Dean. Stemmer ikke det?»
«Grov som et sagblad og hard som flint! Jo mindre De har med ham å gjøre, jo bedre.»
«Det må ha gått opp og ned med ham i livet, ettersom han er blitt så gjerrig. Kjenner De hans historie?»
«Det er historien om en gjøkunge, sir – jeg vet alt om det, bortsett fra hvor han ble født, hvem som er hans foreldre, og hvordan han fikk tak i penger i første omgang. Og Hareton er blitt kastet ut som en pjusket spurveunge! Den arme fyren er den eneste i hele prestegjeldet som ikke aner hvordan han er blitt lurt.»
«Vel, vel, Mrs. Dean, det vil være en barmhjertig gjerning om De forteller meg litt om mine naboer. Jeg merker at jeg ikke vil få sove om jeg går til sengs, så vær så vennlig å bli sittende en times tid.»
«Ja, så gjerne, sir! Jeg skal bare hente et sytøy, så skal jeg bli
sittende så lenge De ønsker. Men De er blitt forkjølet, jeg så at De skalv. De skal få litt varm velling å fordrive det med.»
Den utmerkede dame vimset ut, og jeg krøp nærmere varmen.
Jeg var het i hodet, men ellers frøs jeg: dessuten var nervene mine og hjernen min opphisset så jeg nesten fantaserte. Det var ikke ubehagelig, men det gjorde meg litt bekymret (som jeg fremdeles er) for alvorligere ettervirkninger av dagens og gårsdagens hendelser. Hun kom snart tilbake med en dampende bolle og en arbeidskurv, og da hun hadde satt bollen på peishellen, trakk hun sin egen stol nærmere. Hun var åpenbart glad over å finne meg så selskapelig.
Jeg var nesten alltid på Wuthering Heights før jeg kom hit, begynte hun sin historie uten å vente på nærmere invitasjon. For min mor hadde ammet Mr. Hindley Earnshaw, Haretons far, og jeg ble vant til å leke med barna der. Jeg løp ærender også, og var med i høyonna, og hang ellers omkring på gården, rede til å gjøre alt jeg ble bedt om. En deilig sommermorgen – det var i begynnelsen av skuronna, husker jeg – kom Mr. Earnshaw, den gamle herren, ned i reiseklær. Han gav gamle Joseph beskjed om hva som skulle gjøres i løpet av dagen, og så snudde han seg til Hindley, Cathy og meg – for jeg satt sammen med dem og spiste havregrøten min. Han sa til sønnen: «Nå, gutten min, jeg skal til Liverpool i dag, hva skal jeg ha med hjem til deg? Du kan velge hva du vil, men det må være en liten ting, for jeg skal gå både frem og tilbake. Seksti miles hver vei, det er temmelig langt!» Hindley bad om en fele, og så spurte han Miss Cathy. Hun var så vidt seks, men hun kunne ride alle hestene på stallen, og hun valgte en pisk. Han glemte ikke meg, for han var en snill mann, selv om han var temmelig
streng iblant. Han lovet å ta med en lomme full av epler og pærer til meg, og så kysset han barna til farvel og gikk.
Vi syntes alle at han ble lenge borte – tre dager – og lille Cathy spurte ofte når han skulle komme. Mrs. Earnshaw ventet ham til aftens den tredje dagen, og hun utsatte måltidet time etter time. Det var imidlertid intet tegn til hans komme, og til slutt ble barna trette av å løpe ned til porten for å se etter ham. Så ble det mørkt. Hun ville fått dem i seng, men de tigget så sårt om å få lov å være oppe, og ved ellevetiden ble dørklinken forsiktig løftet. Herren kom hjem. Han kastet seg i en stol, lo og stønnet og bad dem alle sammen holde seg unna, for han var halvdød – han ville ikke gå den turen om igjen, om han så fikk halve kongeriket.
«Og så bli fullstendig overrent som slutten på det hele!» sa han og åpnet frakken som han bar sammentullet i armene. «Se her, kone! Jeg har aldri vært så sliten i mitt liv, men du får ta det som en gave fra Gud, selv om han er så svart som om han kom fra djevelen.»
Vi flokket oss rundt ham, og over Miss Cathys hode fikk jeg et skimt av et skittent, lasete, svarthåret barn. Han var stor nok til å kunne gå og snakke, ja, ansiktet virket eldre enn Catherines. Men da han ble satt på bena, stirret han bare rundt seg og gjentok ustanselig noe uforståelig vås. Jeg var redd, og Mrs. Earnshaw kunne ha kastet ham ut. Hun for opp og spurte hvordan han kunne finne på å ta med seg den sigøynerungen hjem, når de hadde sine egne barn å sørge for? Hva hadde han tenkt å gjøre med den, og var han blitt gal? Herren forsøkte å forklare saken, men han var virkelig halvdød av utmattelse, og det eneste jeg klarte å oppfatte midt oppe i hennes skjelling, var at han hadde funnet ungen sulten og hjemløs og nærmest stum på gaten i Liverpool. Han hadde samlet ham opp og spurt etter eieren.
Det var ikke en sjel som visste hvor ungen hørte hjemme, sa han,
og da han hadde begrenset både med tid og penger, syntes han det var best å ta den med seg hjem, fremfor å påføre seg unødvendige utgifter der. Han var nemlig besluttet på at han ikke ville etterlate den der han fant den. Vel, enden på det hele ble at fruen knurret seg rolig, og Mr. Earnshaw gav meg beskjed om å vaske ungen, gi ham rene klær og legge ham sammen med barna.
Hindley og Cathy nøyde seg med å se og lytte til freden var gjenopprettet. Da begynte begge to å lete i farens lommer etter de gavene han hadde lovet dem. Hindley var fjorten år, men da han trakk frem noe som engang hadde vært en fele, men som nå var knust i småbiter i frakken, da gråt han høyt. Og da Cathy fikk høre at herren hadde mistet pisken mens han tok seg av den fremmede ungen, da viste hun hva hun mente ved å flire og spytte på den tåpelige lille tingesten. Dermed oppnådde hun at faren gav henne en solid lusing for å lære henne skikkelige manerer. De nektet absolutt å ha ungen i sengen hos seg – ja, ikke engang på værelset sitt, og jeg var like ufornuftig. Jeg plasserte den i trappegangen og håpet at den skulle være forsvunnet om morgenen. Helt tilfeldig, eller tiltrukket av stemmen hans, krøp ungen bort til Mr. Earnshaws dør, og der fant han den da han gikk ut av rommet. Det ble satt i gang undersøkelser for å finne ut hvordan den var kommet dit, og jeg måtte tilstå. Som lønn for min feighet og umenneskelighet ble jeg sendt ut av huset.
Dette var Heathcliffs første møte med familien. Da jeg kom tilbake noen dager etter (for jeg regnet ikke med at jeg var forvist for alltid), oppdaget jeg at de hadde døpt ham «Heathcliff». Det var navnet på en sønn som døde da han var liten, og det navnet har han båret siden, både som døpenavn og etternavn. Miss Cathy og han var nå uatskillelige, men Hindley hatet ham. Og om sant skal sies, så gjorde jeg det samme. Vi plaget ham og drev skamløst med ham, for jeg var ikke fornuftig nok til å føle hvor urettferdig
jeg var, og fruen forsvarte ham aldri med et ord når hun så at han ble dårlig behandlet.
Han virket som et trist, tålmodig barn, antagelig herdet mot mishandling. Han tålte Hindleys slag uten å blunke eller felle en tåre, og når jeg kløp ham, trakk han bare pusten dypt og åpnet øynene, som om han var utsatt for et uhell, noe ingen kunne klandres for. Denne tålmodigheten gjorde gamle Earnshaw rasende da han oppdaget at sønnen plaget det stakkars, farløse barn, som han kalte gutten. Han ble forunderlig glad i Heathcliff og trodde alt han sa, (og hva det angår, så sa han svært lite, og som oftest sannheten), og han kjælte mer for ham enn for Cathy. Hun var for uskikkelig og lunete til å kunne bli farens yndling.
Helt fra første stund vekket han altså uvilje i huset. Mrs. Earnshaw døde mindre enn to år etter denne hendelsen, og da hadde den unge herren lært å se på sin far som en tyrann, mer enn som en venn. Han mente også at Heathcliff hadde ranet til seg farens kjærlighet og hans egne privilegier. Han ble bitter av å gruble over disse krenkelsene. For en tid følte jeg med ham, men da barna fikk meslinger og jeg måtte pleie dem – jeg måtte plutselig påta meg en voksen kvinnes plikter – da kom jeg til å se annerledes på det. Heathcliff var farlig syk, og jeg satt ved sengen hans hele tiden mens han var på det verste. Jeg antar han syntes jeg gjorde meget for ham, og han oppfattet ikke at jeg gjorde det av plikt. Jeg må imidlertid si at han var det roligste barn jeg noensinne har våket over. Forskjellen mellom ham og de andre tvang meg til å bli mindre partisk. Cathy og broren maste forferdelig på meg. Han var tålmodig som et lam, selv om det var hardhet, ikke godhet, som fikk ham til å være så lite brysom. Han klarte seg, og doktoren bekreftet at det for en stor del var min fortjeneste. Han roste meg for min omsorg. Hans ros smigret meg, og jeg ble mer velvillig overfor ham som var årsak til at jeg
fortjente den. Slik mistet Hindley sin siste forbundsfelle, men jeg kunne tross alt ikke bli glad i Heathcliff, og jeg lurte ofte på hva det var min herre beundret så høyt hos den sære gutten. Så vidt jeg kunne huske, hadde Heathcliff aldri gjengjeldt pleiefarens overbærenhet med noe tegn på takknemlighet. Han var ikke uforskammet overfor sin velgjører, han var simpelthen likesæl, enda han utmerket godt visste hvor sterkt tak han hadde på herrens følelser – han var på det rene med at han bare behøvde å si et ord, så ville hele huset bli nødt til å bøye seg for hans ønsker. Jeg husker for eksempel at Mr. Earnshaw en gang kjøpte to unghester på sognemarkedet og gav guttene én hver. Heathcliff valgte den peneste, men den ble ganske snart halt. Han oppdaget det, og sa til Hindley –
«Du må bytte hest med meg. Jeg liker ikke min. Og hvis du ikke gjør det, da forteller jeg din far at du har gitt meg juling tre ganger i denne uken. Jeg viser ham armen min, den er svart helt opp til skulderen.» Hindley rakte tunge og gav ham en ørefik. «Det er best du gjør det med det samme.» Heathcliff holdt på sitt og flyktet ut på trammen (de var i stallen). «Du er nødt til å gjøre det, og hvis jeg forteller at du har slått meg, da får du igjen med renter.» «Kom deg ut, din hund!» ropte Hindley og truet ham med en jernvekt som ble brukt til å veie poteter og høy. «Sleng den etter meg», svarte Heathcliff og stanset, «så skal jeg fortelle hvordan du skryter av at du skal sende meg vekk så snart din far dør. Så får vi se om han ikke kaster deg ut med det samme.» Hindley kastet vekten og traff ham i brystet. Heathcliff gikk over ende, men han sjanglet seg på bena igjen øyeblikkelig, andpusten og hvit. Hadde ikke jeg hindret det, ville han gått rett til herren og fått rikelig hevn bare ved å la sin tilstand tale for seg selv og antyde hvem som hadde forårsaket den. «Ta hesten min da, sigøyner!» sa unge Earnshaw. «Og gid den måtte brekke nakken på deg. Ta
den, og vær forbannet, din armodslige bytting! Lur ut av far alt han eier, men etterpå får du vise ham hvem du virkelig er, din Satans yngel. – Ta hesten, jeg håper den sparker hjernen ut på deg!»
Heathcliff var gått for å løse dyret og flytte det over i sitt eget spiltau. Han gikk rett bak den, og Hindley avsluttet sin tale med å slå ham over ende under hesten og løpe sin vei så fort han kunne.
Han stanset ikke for å se om håpet hans gikk i oppfyllelse. Jeg ble forbauset da jeg så hvor kjølig guttungen kom seg opp igjen og fortsatte med sitt forehavende. Han byttet om sadler og alt, og så satte han seg på en høyballe for å komme seg etter det voldsomme slaget som hadde gjort ham kvalm. Så gikk han inn i huset. Det var ikke vanskelig for meg å overtale ham til å gi hesten skylden for alle skrammene, han brydde seg lite om hva som ble sagt, nå når han hadde fått det han ville ha. Han klaget faktisk sjelden over den slags opptøyer, og jeg trodde at han ikke var hevngjerrig. Han lurte meg fullstendig der, som De vil få høre.