Om demokratiet i Amerika
Alexis de Tocqueville
Om demokratiet i Amerika Utvalg ved Kåre D. Tønnesson Oversatt av Birgit Tønnesson
Om demokratiet i Amerika © Pangolin forlag, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Utvalg ved Kåre D. Tønnesson Oversatt av Birgit Tønnesson Pangolin forlag har korrigert og modernisert språket. Første gang utgitt på norsk av Gyldendal i 1969. Originaltittel: De la démocratie en Amérique Maleri, omslag: The Death of General Montgomery in the Attack on Quebec, oljemaleri fra 1786 av John Trumbull, som fremstiller den amerikanske generalen Richard Montgomerys død under slaget ved Québec under den amerikanske revolusjonskrigen. Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2,00 Trykk og innbinding: Balto print, UAB ISBN: 9788293080718 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Pangolin forlag Berhard Getz’ gate, 0165 Oslo pangolinforlag.no
Innhold FØRSTE BIND
8
INNLEDNING
9
FØRSTE DEL Den amerikanske samfunnsstrukturen Om folkesuverenitetsprinsippet i Amerika Om det kommunale selvstyre i Amerika Om de politiske virkninger av den desentraliserte administrasjon i Amerika
19 19 29 31
ANNEN DEL Om valgene i det demokratiske Amerika og om følelsene som kommer til uttrykk i folkets valg Om amerikansk patriotisme Om rettsoppfatningen i USA Om respekten for loven i USA Om aktiviteten i de amerikanske statsorganer og innflytelsen dette har på samfunnet Om majoritetens allmakt i USA Majoritetstyranniet Om majoritetens innflytelse på tanken Flertallstyranniets innflytelse på folkekarakteren Om det som modererer flertallstyranniet i USA: den desentraliserte administrasjon Om juristene i USA og hvordan de virker som motvekt mot demokratiet Om juryen i USA, betraktet som en politisk institusjon Konklusjon
42
33
42 45 50 52 54 58 62 64 68 69 71 80 85
ANNET BIND
92
FØRSTE DEL Om de viktigste kilder til tro og meninger hos de demokratiske folk Om amerikanernes håndverk De demokratiske århundrers litterære ansikt Om den litterære industri Hvordan det amerikanske demokratiet har forandret det engelske språk Om særlige tendenser hos historikerne i demokratiets tidsalder
92 93 97 100 105 106 112
ANNEN DEL 118 Hvorfor de demokratiske folks kjærlighet til likheten er mer glødende og varig enn deres kjærlighet til friheten 118 Om individualismen i de demokratiske land 123 Hvordan amerikanerne bekjemper individualismen ved frie institusjoner 125 Om amerikanernes bruk av organisasjoner i samfunnslivet 128 Om forholdet mellom organisasjoner og aviser 133 Forholdet mellom politiske og ikke-politiske organisasjoner 136 Hvordan amerikanerne bekjemper individualismen med læren om den opplyste egeninteresse 141 Hvordan amerikanerne anvender prinsippet om den opplyste egeninteresse på det religiøse området 145 Om amerikanernes sans for materiell velferd 147 Hvorfor amerikanerne er så rastløse midt i sin velstand 150
Hva som får de fleste amerikanere til å foretrekke handel og industri fremfor jordbruk Hvordan industrien kan skape et nytt aristokrati TREDJE DEL Hvorfor amerikanernes nasjonalfølelse er mer nærtagende og påtrengende enn engelskmennenes Hvordan det amerikanske samfunn gir inntrykk av både bevegelse og monotoni Om æresbegrepene i USA og i de demokratiske samfunn Hvorfor man i Amerika finner så mange strebere og så få store ambisjoner Hvorfor store revolusjoner blir sjeldne FJERDE DEL Likheten gir menneskene et naturlig ønske om frie institusjoner Hvordan de demokratiske folks forestillinger om den offentlige myndighet naturlig går i retning av maktkonsentrasjon Hvordan de demokratiske folks følelser virker sammen med deres ideer i retning av maktkonsentrasjon Den type despoti som truer det demokratiske samfunn Fortsettelse av de foregående kapitler Alminnelig oversikt over emnet
153 155 161 161 163 166 178 184 198 198
199
203 207 215 225
FØRSTE BIND
INNLEDNING
Av alt det nye som tiltrakk seg min oppmerksomhet under oppholdet i USA, var det intet som slo meg så sterkt som den likhet som rådet der. Jeg oppdaget snart den veldige innflytelse som dette grunnleggende vilkår har på samfunnets liv. Likheten blir bestemmende for meninger og holdninger i samfunnsspørsmål og gir lovene en særlig karakter; myndighetene får nye handlingsnormer, og folket får visse særpregede vaner. Snart ble jeg også klar over at likhetens innflytelse ikke begrenser seg til den politiske atferd og til lovene. Hele samfunnslivet blir preget av den. Likheten skaper meninger og følelser, disponerer for sedvaner, og virker forandrende inn på alt den ikke selv er opphav til. Etter hvert som jeg studerte det amerikanske samfunnet nærmere, kom jeg mer og mer til å se likheten som en skapende kraft alt annet syntes å utgå fra, og jeg så den stadig for meg som et kjernepunkt som alle mine iakttagelser pekte hen mot. Da jeg deretter vendte meg mot vår egen halvkule, forekom det meg at jeg der fant ting som svarte til det bilde den nye verden frembyr. Jeg så at likheten, selv om den ikke har 10
nådd så langt som i USA, rykker nærmere dag for dag. Det samme demokrati som hersker i det amerikanske samfunn, synes å være på rask vei til makten også i vår del av verden. Fra det øyeblikk tok ideen til denne boken form i min bevissthet. En stor demokratisk revolusjon er i gang iblant oss. Alle ser den, men alle ser den ikke på samme måte. Noen betrakter den som et nytt fenomen, som en tilfeldighet som de fremdeles håper å kunne stoppe. Andre mener den demokratiske omveltning er uimotståelig, fordi den synes å være den mest ubrutte, den eldste og den mest permanente utvikling som historien kjenner. Jeg går et øyeblikk tilbake til Frankrike slik det var for 700 år siden. Jeg finner landet delt mellom noen få familier som eier jorden og hersker over dem som bor på den. Retten til å herske går i arv fra slekt til slekt sammen med jorden. Bare et eneste middel har menneskene til å øve innflytelse over hverandre: makt. Og det finnes bare en eneste kilde til makt: jordeiendom. Men siden grunnlegges geistlighetens politiske makt, som snart utvides. Presteskapet er åpent for alle, for den fattige som for den rike, for den ikke-adelige som for adelsmannen. Gjennom kirken begynner likheten å trenge seg frem blant dem som utøver myndighet. Mange av de som ellers ville levd kummerlig som livegne treller, kan som prester ta plass blant de adelige og ofte ta sete over kongene. Etter hvert som samfunnet blir mer sivilisert og stabilt, blir forholdet mellom samfunnsmedlemmene innbyrdes mer differensiert og mangfoldig. Behovet for en ordnet privatrett oppstår. Det baner vei for de romerrettslærde, 11
juristene. De kommer frem fra domstolenes dunkle saler og fra skrivestuenes støv for å ta sete i fyrstens råd, ved siden av føydaladelens stormenn, kledd i hermelin og rustning. Mens kongene ruinerer seg ved store felttog, og adelen utmattes ved private feider, skaffer borgerne seg rikdom gjennom handel. Pengene begynner å gjøre seg gjeldende i statslivet. Handel blir en ny vei til makt, og pengemennene blir en politisk makt som man ser ned på – og som man beiler til. Litt etter litt sprer kunnskap og opplysning seg. Sansen for litteratur og kunst våkner til liv. Kunnskap og ånd blir midler til fremgang i livet. Vitenskapen tas i statsstyrets tjeneste, intelligens blir en samfunnsmakt, og de boklærde kommer med i statsstyret. Etter hvert som nye veier til makt åpnes, blir det av mindre betydning å være av adelig byrd. På 1000-tallet var adelskap så verdifullt at det ikke hadde noen pris. På 1200-tallet kjøper man det for penger. Fra 1270 utdeler kongen adelsbrev, og likheten trenger altså inn blant de herskende også gjennom aristokratiet selv. I de siste 700 år har det iblant hendt at adelen har gitt folket politisk makt, enten for å kjempe mot kongemakten eller for å knekke sine rivaler. Enda oftere har man sett at kongen har latt de lavere klasser delta i statsstyret for å kue aristokratiet. I Frankrike er det kongene som har virket mest aktivt og mest utholdende for utjevning i samfunnet. De ærgjerrige og sterke blant dem har forsøkt å heve folket til de adeliges nivå. De svake og mindre ærgjerrige har funnet seg i at folket stilte seg over dem selv. Noen har hjulpet demokratiet frem ved sine evner, andre ved sine laster. 12
Ludvig XI og Ludvig XIV sørget for å utjevne alt under tronen, og Ludvig XV og hans hoff trådte til slutt selv ned i støvet. Da man begynte å eie jord i andre former enn ved len, da rikdom ikke lenger bare ble målt i jord, men også andre eiendeler kunne gi innflytelse og makt, kom enhver utvikling i kunst og litteratur og hvert eneste fremskritt i handel og industri til å bety et nytt likhetselement i samfunnet. Fra da av blir alle nye driftsformer, alle nye behov som fødes og alle nye krav som må tilfredsstilles, nye skritt på veien mot allmenn utjevning. Trangen til luksus, kjærlighet til krig, forfengelig selvopptatthet – de mest overfladiske så vel som de dypeste lidenskaper hos menneskene – synes å virke sammen for å gjøre de rike fattige og de fattige rike. Da først intellektuell aktivitet var blitt et middel til å oppnå makt og rikdom, måtte ethvert fremskritt innen vitenskapen, hver nyvunnen kunnskap, hver ny tanke, bli en spire til makt for folket. Poesi, veltalenhet, hukommelse, åndens skjønnhet, fantasiens flukt, tankens dybde, alle disse gaver som himmelen utdeler så vilkårlig, tjente demokratiet. Selv når de ble gitt til dets motstandere, var det likevel demokratiet som dro nytte av dem fordi de viste menneskets naturlige storhet. I takt med kulturens og opplysningens landevinninger skred også demokratiet frem, og litteraturen ble et våpenlager som var åpent for alle, et sted de fattige og de svake hver dag kom for å hente våpen. Blar man gjennom de siste 700 år av vår historie, finner man knapt noen stor begivenhet som ikke har tjent likheten. Korstogene og hundreårskrigen gjør dype innhugg i adelsmennenes rekker og stykker opp deres jord. Med de 13
selvstyrte byer kom demokratisk frihet midt i det føydale monarki. Skytevåpen gjør bonde og adelsmann jevnbyrdige på slagmarken. Boktrykkerkunsten gir dem like muligheter for å utfolde sine intellektuelle evner. Posten bringer frem opplysning til den rikes slott så vel som til fattigmannens hytte. Protestantismen hevder at alle mennesker har like muligheter for frelse. Da Amerika blir oppdaget, åpnes tusen nye veier til fremgang; den ukjente eventyrer vinner rikdom og makt. Når man ser på det som har skjedd i Frankrike hvert femtiende år siden det 11. århundre, vil man ved slutten av hver periode ikke kunne unngå å legge merke til at en dobbelt omveltning har funnet sted i samfunnet. Adelsmannen har gått ned den sosiale stige, mens den jevne mann har gått opp. For hvert femtiår nærmer de seg hverandre, og snart kommer de til å stå på samme trinn. Og dette er ikke noe som er spesielt for Frankrike. Hvor vi enn vender blikket, oppdager vi den samme revolusjon. Den går sin gang gjennom hele den kristne verden. Overalt ser man at de mest forskjellige begivenheter i folkenes liv har tjent demokratiet. Alle har bidratt til denne utvikling, både de som bevisst har arbeidet for den, og de som slett ikke har hatt til hensikt å tjene demokratiets sak; de som har kjempet for, og de som har kjempet imot. Alle om hverandre er blitt skjøvet inn på samme vei, og alle har arbeidet sammen, noen mot sin vilje, andre uten å vite om det, som blinde redskaper i Guds hånd. Den gradvise utvikling mot likhet er altså et skjebnebestemt fenomen, for den har et slikt fenomens viktigste kjennetegn: den er universell, den er varig, den er uavhengig av menneskets makt og vilje. Alle begivenheter og alle 14
mennesker er med på å bringe den videre. Er det rimelig å tro at en bevegelse som har så dype røtter, kan bli brutt av en generasjons anstrengelser? Mener man virkelig at demokratiet, etter å ha ødelagt føydalismen og seiret over konger, vil la seg drive tilbake av borgere og rikfolk? Skulle det stoppe opp nå når det er blitt så sterkt og motstanderne så svake? Hvor går vi da hen? Det kan ingen vite, for vi mangler allerede sammenligningsgrunnlag. Likheten mellom menneskene i vår tids kristne samfunn er større enn den har vært noensinne og i noe land. Det at så mye allerede er skjedd, gjør at vi har vanskelig for å forestille oss hva som ennå kan komme til å skje. Hele denne boken er skrevet under innflytelse av en slags religiøs redsel fremkalt i forfatterens sinn ved synet av denne ustoppelige revolusjon som i så mange århundrer har gått sin gang, tvers gjennom alle hindringer, og som man den dag i dag ser skride frem mellom ruinene den har etterlatt seg på sin vei. Gud behøver ikke selv å tale for at vi skal se sikre tegn på hans vilje. Betrakt kun naturens orden og historiens jevne utvikling. Uten at Skaperen selv hever sin røst, vet jeg at himmellegemene følger de baner hans finger har tegnet. Dersom vår tids mennesker ved iakttagelser gjennom lang tid og etter moden overveielse, kom til å innse at likhetens gradvise utvikling er noe som preger både fortiden og fremtiden i deres historie, da ville denne likhetens fremmarsj få et hellig preg av å være Guds vilje. Å stanse demokratiet ville da fremstå som en kamp mot Gud, og jordens folk ville ikke ha annet å gjøre enn å tilpasse seg den samfunnsorden som den høyere makt hadde pålagt dem. 15
Vår tids kristne nasjoner er for meg et skremmende syn. De blir ført av sted av en strøm, en strøm som er så sterk at det ikke nytter å stanse den; men ennå er den ikke blitt så stri at man har gitt opp håpet om å kunne lede den; ennå har de hånd om sin skjebne, men snart glipper taket. Oppgaven for dem som i dag styrer samfunnet, må i første rekke være å gjøre demokratiet opplyst, å tilføre dets religiøse tro ny kraft, å foredle dets skikker og lære det beherskelsens kunst. Litt etter litt må dets mangel på erfaring erstattes med kunnskap, det må lære å søke sine sanne interesser istedenfor å la seg lede av sine blinde instinkter. Den demokratiske regjeringsform må tilpasses til tid og sted, etter folk og omstendigheter. For en helt ny verden kreves en ny statsvitenskap. Men dette tenker vi nesten ikke på. Mens vi driver midt i den strie strøm, retter vi i vår stahet blikket mot noen istykkerslåtte rester av det gamle som vi ennå ser på bredden, og imens fører strømmen oss baklengs mot avgrunnen. Det finnes ikke noe land i Europa der den store sosiale omveltning jeg nettopp har beskrevet, har gått raskere enn hos oss. Men alltid har den hatt tilfeldighetens karakter. Aldri har myndighetene gjort noen forberedelser for å ta imot den; den er kommet mot deres vilje eller uten deres viten. De mest innflytelsesrike, de klokeste og moralsk mest høyverdige sjikt av vårt folk, har intet gjort for å lære å forstå demokratiet med tanke på å kunne beherske det. Derfor har demokratiet vært overlatt til sine ville instinkter. Det har vokst opp som barna vi finner på gatene i våre byer, uten foreldreomsorg, overlatt til seg selv. Det eneste de kjenner av samfunnet, er dets laster og dets elendighet. Det var som 16
om man ennå ikke var blitt klar over demokratiets eksistens, da det plutselig tok makten. Men da bøyde plutselig alle seg for dets minste vink, og man begynte å tilbe det som et bilde på styrke og kraft. Da det siden ble svekket ved sine egne utskeielser, fattet imidlertid våre lovgivere den lite kloke plan at det skulle tilintetgjøres istedenfor å forsøke å opplyse det og oppdra demokratiet. Istedenfor å lære det å styre, tenkte de bare på å omstyrte det. Følgen av alt dette er at den demokratiske revolusjon har funnet sted i samfunnsmassen uten å ha medført en endring i lover, tanker og skikker som kunne gjøre den verdifull. […] Ettersom demokratiet i Frankrike enten har måttet kjempe seg frem mot hard motstand eller er blitt overlatt til sine tøylesløse lidenskaper, har det veltet over ende alt som sto i veien for det og revet grunnen bort under det som ikke kunne utslettes. Aldri har det kunnet erobre samfunnet litt etter litt for å kunne grunnlegge sitt herredømme ved fredelige midler. […] Det finnes et land i verden hvor den store sosiale omveltningen jeg snakker om, synes å ha nådd sin naturlige utbredelse etter å ha blitt gjennomført enkelt og likefrem. Riktigere er det kanskje å si at i dette landet høster man fruktene av den samme demokratiske revolusjon som finner sted hos oss, men uten å ha måttet gjennomgå selve revolusjonen. Emigrantene som slo seg ned i Amerika på begynnelsen av 1600-tallet, løsrev på et vis det demokratiske prinsipp fra alle de prinsippene det måtte kjempe mot i de gamle europeiske samfunn. Det demokratiske prinsipp alene ble plantet om i den nye verdens jord. Der kunne det vokse i frihet, og ved at det utviklet seg i harmoni med amerikanernes 17
skikker og politiske praksis, kunne det, uten kamp, sette sitt preg på lovgivningen. Det forekommer meg å være hevet over tvil at vi før eller siden, som amerikanerne, vil nå frem til noe nær fullstendig likhet. Men jeg mener ikke dermed at vi nødvendigvis vil bli tvunget til å trekke de samme politiske konklusjoner som amerikanerne av den samme sosiale struktur. Jeg tror slett ikke at amerikanerne har funnet den eneste mulige regjeringsform i et demokratiske samfunn. Men når vi vet at de grunnleggende vilkår for atferd og lover er de samme i begge land, er det grunn nok til at det er av den største interesse for oss å kjenne til hva dette har frembrakt i Amerika. Det er derfor ikke bare for å stille min nysgjerrighet – som for øvrig må være berettiget – at jeg har studert Amerika. Jeg ville skaffe opplysninger som vi kunne dra nytte av. Man tar fullstendig feil hvis man tror jeg har villet skrive en panegyrisk tekst; alle som leser denne boken vil bli overbevist om at det ikke er tilfellet. Heller ikke har jeg hatt til hensikt å anbefale en bestemt regjeringsform som et eksempel til allmenn etterfølgelse, for jeg hører til dem som tror at lover så godt som aldri kan være absolutt gode. Jeg har ikke engang gjort noe forsøk på å bedømme om den sosiale revolusjon, i all sin ustoppelige fremmarsj, er et gode eller et onde for menneskeheten. Jeg har rett og slett betraktet denne revolusjonen som et fullbyrdet faktum, eller som noe som snart vil være det. Blant de nasjoner som har gjennomgått denne sosiale revolusjonen, har jeg så valgt ut den der omveltningen har vært mest fullstendig og har foregått i de fredeligste former, slik at jeg tydelig skulle kunne se dens naturlige følger og om mulig finne ut hvordan den kan bli 18
til fordel for menneskene. Jeg tilstår at jeg i Amerika har sett noe annet enn bare Amerika. Jeg har søkt etter et bilde av demokratiet selv, av dets tilbøyeligheter, dets egenskaper, dets fordommer og dets lidenskaper. Jeg har villet lære demokratiet å kjenne, om ikke for annet, så for å vite hva vi har å håpe eller frykte fra det. […]
19
FØRSTE DEL
Den amerikanske samfunnsstrukturen Det er mange vesentlige ting å si om det amerikanske samfunn, men en ting må fremheves fremfor noe annet. Den amerikanske samfunnsstruktur er i utpreget grad demokratisk. Dette har kjennetegnet den helt siden koloniene ble skapt, og det gjelder i enda større grad i dag. Det rådet stor likhet blant emigrantene som bosatte seg langs New Englands kyster. Det aristokratiske frø ble aldri sådd i denne delen av unionen. Bare på tankens område hevet noen menn seg opp og fikk stor innflytelse over sine medborgere. Folket kom til å hedre visse navn som forbilder innen kunnskap og karakter. Enkelte borgeres ord fikk en makt over folket som man kanskje med rette kunne kalt aristokratisk, dersom den i flere generasjoner hadde kunnet gå i arv fra far til sønn. Dette gjaldt området øst for Hudson. Sørvest for denne elven og nedover mot Florida var det annerledes. I de fleste av statene sørvest for Hudson hadde engelske godseiere slått seg ned. De hadde brakt med seg aristokratiske prinsipper og dermed også de engelske arvelover til det nye landet. I sørstatene kunne en enkelt 20
mann dyrke et stort landområde ved hjelp av slaver. Her fant man derfor rike jordeiere. Men deres posisjon var ikke egentlig aristokratisk, slik som man forstår ordet i Europa, for de hadde ingen leilendinger, og derfor hadde de heller ikke en stilling som sosiale ledere for underordnede menn. Allikevel dannet storgodseierne sør for Hudson en overklasse, en overklasse med egne oppfatninger og med sin egen livsstil. Og det var i alminnelighet innenfor denne klassen at det politiske liv foregikk. Det var imidlertid en form for aristokrati som ikke skilte seg så klart fra resten av befolkningen at det ikke kunne dele dens interesser og følelser. Det var hverken gjenstand for folkets kjærlighet eller for dets hat. Som aristokrati var det derfor svakt og lite livskraftig. Det var denne klassen som i Sørstatene stilte seg i spissen for opprøret, og den amerikanske revolusjon skylder den sine største menn. Uavhengighetskrigen rystet hele samfunnet. Kampen var blitt utkjempet i folkets navn, og folket, som nå var blitt en maktfaktor, begynte å få lyst til å handle på egen hånd. De demokratiske instinkter våknet. Da man først hadde brutt moderlandets åk, fikk man sans for uavhengighet på alle områder. Den innflytelse som enkeltpersoner utøvde, gjorde seg mindre og mindre gjeldende. Fra nå av pekte både praksis og lovgivningen mot det samme mål. Men det ble loven om arveretten som ble det avgjørende skritt på veien til likhet. Det er forbausende at man på det statsrettslige område hverken tidligere eller i dag har lagt større vekt på arvelovenes betydning for samfunnenes historie. Disse lovene hører riktignok til det privatrettslige område; men de burde ikke desto mindre plasseres i første 21
rekke blant de politiske institusjoner, for de har en utrolig innflytelse på samfunnsstrukturen, som de politiske lover bare er et uttrykk for. De har dessuten en bestemt og ensartet virkning på hele samfunnet, og griper på en måte inn i de nye slekters liv allerede før de er født. Gjennom arvelovene får mennesket en nesten guddommelig myndighet over sine medmennesker. Når den lovgivende myndighet først har ordnet borgernes arverett, kan den hvile seg i århundrer. Når maskinen først er satt i gang, går den av seg selv og styrer mot et mål som er fastsatt på forhånd. Hvis arveloven er formet etter ett prinsipp, vil den konsentrere storparten av et samfunns rikdom omkring noen enkelte individer, og snart vil makten følge med. Slik kan den få et aristokrati til å springe frem av jorden. Når arveretten er bygget på andre prinsipper, virker den enda raskere; den deler opp, fordeler og sprer både eiendom og makt. […] Når arveloven tillater – og fremfor alt når den påbyr – at arven skal deles likt mellom barna, virker det på to måter som selv om de fører mot samme mål, bør holdes fra hverandre. Så snart innehaveren av en eiendom dør, blir det en omveltning i eiendomsforholdene. Ikke bare skifter eiendommen eier, den skifter faktisk også karakter, for den blir stadig oppdelt i mindre og mindre deler. Dette er den direkte, og man kan si den materielle virkning av loven. I land der loven fastslår at arv skal deles likt, har all eiendom, og spesielt jordeiendom, en tendens til stadig å bli mindre. Imidlertid ville virkningene av loven først i det lange løp bli merkbare hvis man kun lot den virke ved sin egen kraft. For hvis en familie kun består av to barn (det sies at gjennomsnittet i et land med en befolkning som Frankrikes ikke 22
er mer enn tre), vil disse barna når de deler både farens og morens formue ikke bli fattigere enn noen av foreldrene enkeltvis. Men loven om den likelige fordeling virker ikke bare på selve eiendommen; den virker også inn på eiernes mentalitet. Dette er den indirekte virkning som snart får bukt med de store formuer, spesielt dem som består av jordeiendom. I de land hvor arveloven bygger på førstefødselsretten, går jorden oftest videre fra slekt til slekt uten å bli oppdelt. Slektsfølelsen blir på en måte legemliggjort av jorden. Familien representerer jorden, og jorden representerer familien. Det er jorden som bevarer familiens navn, dens opprinnelse, dens ære, dens makt og dens dyder. Den er et uforgjengelig vitne om fortiden og et kostelig pant på fremtiden. Når arveloven bestemmer likelig fordeling, ødelegges den intime forbindelsen mellom slektsfølelsen og jorden. Jorden representerer ikke lenger familien, for når den ikke kan unngå å bli delt opp etter et par generasjoner, er det klart at den stadig vil bli redusert og til slutt kommer til å forsvinne helt. Hvis en stor jordeier ikke har for mange sønner, og hvis skjebnen er dem gunstig, kan de gjøre seg håp om å bli like rike som deres far var, men de kan ikke komme til å eie den samme eiendom som han. Deres rikdom vil nødvendigvis bestå av andre elementer enn hans. Men når følelser, minner, stolthet og ærgjerrighet ikke lenger stimulerer jordeierne til å bevare jorden for etterslekten, kan man være sikker på at de før eller siden kommer til å selge den, for de vil ha stor økonomisk interesse av å selge, fordi frigjort kapital gir høyere rente enn jord, og fordi frie midler lettere kan brukes til å tilfredsstille øyeblikkets lyster. 23
Når de store jordeiendommer først er delt, kan de ikke bli samlet igjen, for bonden får et forholdsmessig større utbytte av sin jord enn godseieren av sin. Altså kan bonden også selge den til en mye høyere pris enn godseieren. De økonomiske beregninger som får den rike til å selge sin store jordeiendom, blir også stående i veien for at man kan bygge opp igjen et jordegods ved å kjøpe mange små bruk. Det man kaller slektsfølelse, er ofte en utvidelse av individets egenkjærlighet. Man søker på en måte å bli foreviget og udødeliggjort ved sine etterkommere. Når det ikke lenger er noen slektsfølelse, utfolder individets egoisme seg igjen direkte. Når familien bare føles som noe vagt, noe ubestemt og usikkert, vil alle konsentrere seg om å få det så godt som mulig i øyeblikket. Man tenker på den generasjon som følger umiddelbart etter, men ikke lenger frem. Man søker altså ikke å sikre slektens fremtid, eller i hvert fall søker man å sikre den ved andre midler enn ved jordeiendom. Arverettsloven gjør det altså ikke bare vanskelig for familiene å bevare jorden udelt; den tar også fra dem lysten til å forsøke, og den får dem på en måte med på et samarbeid om deres egen undergang. Loven om lik arverett virker altså langs to linjer: ved å virke på tingene, virker den på menneskene, og ved å virke på menneskene, virker den tilbake på tingene. Gjennom begge disse mekanismene lykkes det den å komme jordeiendommen til livs. I løpet av kort tid får den både familier og formuer til å forsvinne. Vi franskmenn i det 19. århundre burde ikke tvile på arverettslovens betydning. Hver eneste dag er vi vitne til de store politiske og sosiale forandringer som den fremkaller. På sin stadige vandring på kryss og tvers gjennom vårt land river den ned murene 24
rundt våre hus og gjerdene rundt våre åkrer. Men selv om arverettsloven allerede har hatt store virkninger i Frankrike, er det fremdeles mye den har ugjort. Våre tradisjoner, våre meninger og våre sedvaner yter kraftig motstand mot den. I USA er dens destruktive arbeid nesten fullbrakt, og det er der man kan studere dens viktigste følger. De engelske arverettslover ble opphevet i nesten alle statene under revolusjonen. Substitusjonsloven ble modifisert slik at den bare i beskjeden grad hindret fri omsetning av eiendom. Da den første generasjonen gikk bort, begynte Amerikas jord å deles opp. Oppdelingen fortsatte i økende tempo. Og i dag, snaue 60 år etter, er samfunnet allerede forandret til det ugjenkjennelige. De store godseierfamiliene er nesten alle blitt oppslukt av folkets store masse. I staten New York, hvor det før var mange slike familier, er det nå bare to igjen som så vidt holder hodet oven vannet. Sønnene til disse rike menn er i dag forretningsmenn, advokater eller leger. De fleste etterkommere av store familier er ikke lenger kjent i det hele tatt. Den siste rest av rang og arvelige distinksjoner er forsvunnet. Arverettsloven har jevnet allting ut. Nå må man ikke tro at det ikke i Amerika som andre steder finnes rike mennesker. Jeg kjenner faktisk ikke noe land hvor menneskenes pengeglede er større, og hvor man viser en dypere forakt for teorien om fullstendig og varig økonomisk likhet. Men rikdommen sirkulerer utrolig fort, og erfaring viser at det sjelden forekommer at to generasjoner etter hverandre er i besittelse av den. Dette bilde, som mange kanskje vil tro er overdrevet, gir imidlertid bare en ufullstendig forestilling om det som foregår i de nye stater i vest og sørvest. I slutten av forrige århundre begynte dristige 25
eventyrere å trenge inn i Mississippidalen. Det var som om man oppdaget Amerika på nytt. Snart kom flesteparten av emigrantene til å sette kursen mot disse områdene. Plutselig så man nye samfunn stige frem av ødemarken. Stater med navn som ikke eksisterte få år tidligere, kom og krevde sin plass i unionen. Det er i vesten man kan se demokratiet i full utfoldelse. I disse stater, som på en måte er oppstått ved en tilfeldighet, er alle borgere nykommere. De kjenner knapt nok hverandre, og ingen kjenner sin nærmeste nabos fortid. I denne delen av det amerikanske fastland unngår menneskene altså ikke bare den innflytelse som i andre samfunn utgår fra dem som bærer et stort navn eller har stor rikdom, de kjenner heller ikke det naturlige aristokrati som oppstår av seg selv i samfunn med et rikt kulturliv. Der finnes det heller ingen som bærer den prestisje man gjerne tildeler den som hele sitt liv har arbeidet for landets beste. De nye stater i vest har innbyggere, men de har ennå ikke skapt samfunn. Det er imidlertid ikke bare rikdommen som er jevnt fordelt i Amerika. Også på det intellektuelle område råder likheten til en viss grad. Jeg tror ikke det finnes noe land i verden hvor det i forhold til befolkningens størrelse er så få helt uvitende personer som i Amerika, og samtidig så få lærde. Grunnleggende undervisning kan alle få, men det er nesten ingen som får en høyere utdannelse. Dette er ikke overraskende, for det er på en måte den nødvendige følge av det jeg allerede har sagt ovenfor. De fleste amerikanere lever under gode økonomiske kår og kan derfor lett skaffe seg elementære kunnskaper. Men i Amerika er det få rike, og derfor må nesten alle amerikanere utøve et yrke. Men et yrke krever en læretid, og derfor kan amerikanerne bare ofre 26
de første årene av sitt liv på sin allmenndannelse. I femtenårsalderen slår de inn på en yrkesmessig løpebane, og derfor slutter deres utdannelse som oftest på det tidspunkt den begynner hos oss. Hvis den fortsetter ut over dette nivået, vil den bare bli konsentrert om en spesialitet som kan gi større inntekter. Man studerer en vitenskap på samme måte som man går i gang med et håndverk. Man tilegner seg bare det som har umiddelbar, praktisk anvendelse. De fleste rike i Amerika har begynt som fattige. Nesten alle som lever av sine penger, har arbeidet i ungdommen. Resultatet er at på det tidspunkt man kunne ha lyst til å studere, har man ikke tid, og når man siden får tid, har man mistet lysten. Det finnes altså ikke i Amerika en klasse hvor sansen for intellektuelle gleder går i arv fra generasjon til generasjon sammen med det nødvendige materielle overskudd, og hvor åndens arbeid blir holdt i ære. Derfor mangler amerikanerne både lyst og evne til å gå dedikert inn for den slags arbeid. I Amerika har man nådd et visst jevnt kunnskapsnivå. På dette nivået møtes alle, noen ved å heve seg opp, andre ved å bøye seg ned. Man finner altså en utrolig masse mennesker som har omtrent de samme kunnskaper i religion, historie, naturvitenskap, økonomi, jus og statskunnskap. Menneskenes ulikhet i evner er bestemt av Gud og vil alltid komme til å bestå. Men av det jeg har sagt følger det i hvert fall at selv om evnene etter Skaperens vilje er forskjellige, får amerikanerne like muligheter til å utnytte dem. Det aristokratiske element, som aldri har vært sterkt i Amerika, er kanskje ikke helt utryddet, men det er i hvert fall så svekket at man neppe kan tillegge det noen som helst innflytelse 27
på utviklingen. Tiden og lovene og alle de begivenheter som har funnet sted, har derimot styrket demokratiet og ikke bare gitt det overmakten, men enemakten. Man ser ingen mektig familie og ingen mektig korporasjon; som oftest kan man ikke engang peke på en enkeltperson med varig innflytelse. Den amerikanske samfunnsorden er derfor et meget merkelig fenomen. Både velstand og kunnskapsnivå er jevnere fordelt enn noe annet sted; styrken er med andre ord jevnere fordelt enn i noe annet land i verden, og jevnere fordelt enn den noen gang tidligere i historien har vært. * Det er lett å trekke politiske slutninger av en slik samfunnsorden. Det er umulig å tro at likheten ikke til slutt vil trenge inn på det politiske område akkurat som på alle andre områder. Man kan ikke forestille seg at menneskene til evig tid skulle være ulike på ett punkt, når de er likestilt på alle andre. Derfor vil de med tiden ganske sikkert også bli like på dem alle. Det er imidlertid bare to metoder man kan anvende hvis man vil etablere likhet i den politiske verden: enten må man gi alle borgerne rettigheter, eller også må man ikke gi rettigheter til noen. For de nasjoner som er nådd frem til en samfunnsorden som den amerikanske, er det derfor svært vanskelig å forestille seg en mellomting mellom den fullstendige folkesuverenitet og en enkelt manns enevelde. Det er viktig å se i øynene at den samfunnsorden jeg har beskrevet, nesten like gjerne kan få den ene politiske konsekvens som den annen. Det finnes i menneskene en stolt og verdifull trang til 28
likhet, som driver oss til ikke å ville stå tilbake for andre i styrke og heder. Denne trangen får de små i samfunnet til å ville heve seg opp til de stores nivå. Men det finnes også i menneskets hjerte en fordervelig lyst til likhet, som får de svake til å ville trekke de sterke ned på sitt nivå, og som til og med får menneskene til å synke så lavt at de foretrekker likhet i trelldom fremfor ulikhet i frihet. Ikke slik å forstå at nasjoner med demokratisk samfunnsorden forakter friheten de har. Tvert om har de en nesten instinktiv sans for frihet. Men frihet er ikke det viktigste og allestedsnærværende mål for deres ønsker. Gjenstanden for deres evige kjærlighet er likheten. Det hender iblant at de plutselig gjør en innsats for å vinne frihet, men hvis de mislykkes, slår de seg til ro med det. Derimot kan de ikke finne tilfredsstillelse ved noen ting hvis de ikke har likhet; de ville heller dø enn miste den. Når alle borgere er så godt som like, blir det på den annen side vanskelig for dem å forsvare sin frihet mot myndighetenes inngrep. Når ingen enkelt er sterk nok til å kjempe alene, kan friheten bare sikres ved at alle står sammen. Men å oppnå et slikt samvirke er ikke alltid mulig. Av de samme sosiale betingelser kan nasjonene altså dra to forskjellige politiske slutninger. Disse slutninger er meget forskjellige, men begge har samme årsak. Amerikanerne er de første som er blitt stilt overfor det uhyggelige alternativ jeg nettopp har omtalt, og de har vært heldige nok til å unngå eneveldet. Amerikanernes opprinnelse, deres folkeopplysningsnivå, deres praksiser og skikker, har sammen med spesielle omstendigheter gjort det mulig for dem å innføre og bevare folkesuvereniteten.
29
Om folkesuverenitetsprinsippet i Amerika Når man skal behandle de politiske institusjoner i Amerika, må man begynne med folkesuverenitetslæren. Folkesuverenitetsprinsippet ligger i større eller mindre grad til grunn for alle menneskelige institusjoner, men det ligger i alminnelighet godt begravet. Man følger det uten å anerkjenne det, og skjer det en gang at det plutselig dukker frem i dagens lys, skynder man seg å få det tilbake til gravens mørke. Folkeviljen er et av de ord som despoter og listige politikere til alle tider har misbrukt. Noen har funnet uttrykk for folkeviljen i stemmegivningen til representanter som er kjøpt av regjeringen, andre i stemmene til et avhengig eller et skremt mindretall. Det er til og med noen som har ment at folkeviljen ble uttrykt ved folkets taushet. De mente at fordi folket adlød, hadde de rett til å gi ordrene. I Amerika lever ikke folkesuverenitetsprinsippet i det skjulte, og heller ikke er det goldt og tomt som hos visse andre folk. Det forkynnes gjennom lovene og er anerkjent i den daglige politiske atferd. Det sprer seg i frihet og gjennomføres uten å møte hindringer i sine ytterste konsekvenser. Hvis det finnes et land i verden hvor man kan gjøre seg håp om å kunne bedømme folkesuverenitetsideen realistisk og rettferdig, må det være Amerika. Der kan man studere hvordan prinsippet gjør seg gjeldende på de forskjellige områder av samfunnet og se hvilke fordeler og farer det innebærer. Helt siden de engelske kolonier i Amerika ble grunnlagt, var folkesuverenitetstanken det ledende prinsipp i de fleste av dem, men likevel uten å dominere staten og samfunnet på samme måte som i dag. Dens gradvise utvikling 30