Issuu

Innledning: Sun Tzus krigskunst

1. En kynisk tid?

Vi lever i en tid som er like fascinert av maktspill og manipulasjon som den er mistroisk til idealisme, nåde og solidaritet. Et slikt mørkt menneskebilde, der egeninteressen råder og vinneren får alt, kan vi ikke bare avlese i TV-serienes skildringer av intriger, bedrag og taktisk bruk av brutalitet, men også i interessen for klassiske maktanalyser, som kaster et forklarende lys over dagsnyhetenes påminnelser om politiske blendverk og bedrag. Vi ser stadige nyutgaver av renessansetenkeren

Niccolò Machiavellis Fyrsten, Baltasar Graciáns Håndbok i aktsomhetens livskunst, samt en langt eldre manual: Sun Tzus bok om krigskunsten (ca. 500 år f.Kr.). Denne nyutgaven danner kanskje en del av denne bølgen, som et tilsvar på en interesse som springer ut av tidsånden.

Tidens temaer leder oss mot gåter som er tidløse, og der fortiden har overraskende mye å lære oss.

Vi har også de siste årtiene sett en rekke bøker som populariserer maktstrategisk tenkning, og i en særstilling står Robert Greenes Makt –de 48 lovene (1998), siden den i en årrekke har vært på bestselgerlistene.

I denne boken og oppfølgerne, som The 30 Laws of War (2007), trekker Greene lærdommmer fra maktfilosofiske tenkere opp gjennom historien – og kommer stadig tilbake til Sun Tzus råd om krig. Sammen med fortellingene om kinesiske generaler danner krigsstrategien, til tross for den historiske avstanden, en rød tråd i hans livskunst for moderne mennesker. Krigens logikk blir hos Greene gjort gjort gjeldende for

andre mellommenneskelige forhold. Dette er en tilnærming som kan gi glimt av innsikt, men den kan åpenbart også virke villedende – og spre en strategisk og krigersk innstilling til livsområder der slike tilnærminger kan være farlige.

Ennhver leser som befatter seg med bøker som disse, balanserer dermed på en knivsegg mellom på den ene siden ren kynisme og makttenkning og på den andre siden en robust, realistisk livsvisdom, der idealismen er temperert og overprøvd gjennom lekser fra livets harde skole. Der tillit og æresbegreper står sterkt, blir mistroen noe giftig, et tegn på en usunn antagelse om onde hensikter hos medmennesker. Platon bemerker for eksempel at vulgære mennesker røper sin dårlige karakter ved å bestandig tro ondt om sine medmennesker. Der mistilliten og opportunismen råder, blir idealismen farlig: enhver naiv tillit vil bli misbrukt av andre, og i neste omgang vil misforholdet mellom forhåpninger og realitetenes råskap uunngåelig føre til feilgrep, bitre lærdommer og desillusjon. Når alt dette tas i betraktning, må derfor alle moralske prinsipper – både kyniske og idealistiske – helt i tråd med Sun Tzus strategiske tenkning, tillempes omstendighetene. En slik form for visdomssøken kan åpenbart også gjøres i selvforsvar – både privat og politisk. En idealisme som er herdet og avmålt gjennom realistiske innsikter, kan også åpenbart tas i bruk for bedre formål enn ren egennytte. Dette var et et betydelig element av det Sun Tzu betraktet som sitt kall som general og strategisk rådgiver.

2. Sun Tzu og hans tid

Generalen Sun Tzu kom fra det nordlige kinesiske riket Qi på 500-tallet f.Kr. og ble siden forflyttet til Wu-riket lenger sør. Han skrev Krigskunsten i 13 kapitler, en bok som skal ha vært dedikert til Ho Lu, kongen av Wu. Dette var i den såkalte Vår og høst-perioden (770–481 f.Kr.), oppkalt etter et historisk verk som blir tilskrevet Konfutse, som i sin filosofi etterstrebet prinsipper for en samfunnsorden som harmonerer med kosmiske prinsipper. Dette var også tiden for en annen tankestrømning, taoismen. Den store klassikeren innen taoismen, Tao-Te-Ching,

ble skrevet av Lao Tzŭ. Dette var et natur- og livsfilosofisk verk som fremhever prinsippet wu wei – å være smidig som vannet og følge livets strøm uten trass og motstand. Tilsynelatende er dette motsatt av krig og konfrontasjon, men også i tao finnes det som kjent et dynamisk spill av motsetninger, yin og yang. Selv om idealet er at kreftene, i likhet med strømninger i elven, må følge sine egne veier og finne sin plass i en større bevegelse, kan også voldsomme krefter komme til syne, som truer selve forestillingen balanse og harmoni. Hos Sun Tzu leser vi: «Militære strategier er som vann, for fra naturens side renner vannet bort fra de høyeste stedene og strømmer nedover». Om dette høres fredelig og harmonisk ut, trekker den neste paragrafen en iskald strategisk konklusjon: «Så i krigføringen er den rette vei å unngå det sterkeste og slå til mot det svakeste.»

Til tross for en utpreget søken etter fred og harmoni, både i konfutsianismen og taoismen, gled Vår og høst-perioden, preget av uro og en skjør maktbalanse, over i De stridende staters tid (475–221 f.Kr.). Denne perioden varte i flere århundrer, peget av opprivende rivalisering og voldsomme kriger. Likevel er det kanskje særlig den taoistiske impulsen, omsatt til strategi og taktikk, som har gjort at Sun Tzus Krigskunsten har overlevd som militær manual i 2500 år: Boken følger et prinsipp der det gjelder å ta naturlige konstellasjoner, styrkeforhold og krefter i bruk, men der de avgjørende kreftene også er subtile, finstemte. I Sun Tzus omskiftelige verden står all vår viten og beregning hele tiden overfor det ukjente og uberegnelige, som ydmykt må aksepteres og som alle planer må tillempes.

Zun Tzus bok er forbløffende tilgjengelig for dagens lesere. Teksten er klar, konsis og rommer bare noen få historiske referanser. Den er praktisk og erfaringsnær, samtidig som den inneholder abstrakte, universelle elementer. Slik byr den på en forfriskende leseropplevelse, typisk for ekte klassikere: en følelse av umiddelbar og overraskende relevans. Leseren kan glede seg over allmennmenneskelige innsikter som lar seg formidle og forstå på tvers av og på tross av århundrenes gang. Samtidig rommer den, som alle store klassikere, også noe helt unikt,

noe merkverdig og fremmed som gjennom en klar form, plutselig blir tilgjengelig på tvers av tid og rom.

3. Alt er krig?

Når Krigskunsten kommer i stadig nye utgaver på en rekke språk, er det selvsagt ikke fordi folk flest er blitt besatt av militær strategi – som taktiske plasseringer av teltleirer eller troppeforflytninger i vekslende terreng – men heller fordi bokens innsikter kan overføres til mange andre livssammenhenger. Mest åpenbart har boken en appell innen økonomi og finans, der konkurranse og rivalisering på markedet krever strategisk tenkning. En lidenskapelig og engasjert innsats og en våken sans for øyeblikkets muligheter må forbindes med nøkterne overveielser – en forståelse av allmenne prinsipper og iskald kalkulering. Sun Tzu er gjennomgående opptatt av at iveren etter å vinne må kanaliseres inn i selvbeherskelse, årvåkenhet og ansvarlige avgjørelser, fremfor overivrige fremstøt, uoverveide beslutninger, ensidige metoder eller skjødesløs ønsketenkning.

Krigssituasjonen er et ekstremt tilfelle av livssituasjoner der mye eller alt står på spill. Slik begynner også boken: med en klar påminnelse om at for staten er krigskunsten et spørsmål om liv og død, ofte for tusener, noen ganger for millioner av mennesker – et helt land eller rike. Sun Tzu deltok i offensivene til prins Gueng (Helü) mot nabostaten Chu.

Sun Tzu sier: «Når et rike går under, kommer det aldri tilbake». Wu-riket han selv kjempet for som general, skulle ikke lenge etterpå lide nettopp en slik skjebne: Etter Sun Tzus tid tok Wus hersker kongen av nabostaten Yue til fange og holdt ham som personlig tjener i husholdningen. Da denne ydmykede kongen siden ble sluppet fri, i en gestus som var ment å symbolisere fred, trakk han seg tilbake til sitt hjemland, planla sin hevn og påførte Wu-riket et knusende nederlag som det aldri reiste seg etter. Slik ble til slutt Wu-riket inkorporert i fienden Yues område og styre.

Når andre menneskers liv og helse er innsatsen, og hele statens fremtid kan bli avgjort på én dag og i ett slag, gjelder det å være seg sitt ansvar

bevisst. Dette betyr å dyrke klokskapen og holde både frykt og overmot i tømme. En god general har driv og lidenskap, men fremfor alt kontroll. Slik blir denne boken en studie i karakter, realisme og omhyggelighet. Blandingen av praktisk kløkt og karakterbygging har fått dagens lesere til å tillempe Sun Tzu innsikter til mer allmennmenneskelige livsområder som kjærlighet og dating, eksempelvis i den heller suspekte boken The Art of War and Dating: Master Sun Tzu’s Tactics to Win Over Women (2010). I markedsføringen av boken lyder det slik: «En kvinne er kanskje ikke en fiende som skal beseires – men hun er en dyrebar gevinst å høste». Visst står mye på spill i kjærligheten, men felttoget er kanskje en betenkelig analogi for et stevnemøte. En løsere og mer sympatisk anvendelse finner vi i den tidligere infanterisoldaten og fiksjonsforfatteren Steven Pressfields beskrivelse av kreativiteten som en indre kamp mot latskap, utsettelser og negativitet, i en liten og velopplagt bok med tittelen The War of Art: Break Through the Blocks and Win Your Inner Creative Battles (2002). Sun Tzus mange råd mot korttenkthet, ettergivenhet og ønsketenkning gjør teksten egnet som grunnlag for råd om karakterbygging og «teambuilding», og lite overraskende har boken også blitt brukt som en manual for å vinne på sportens område, med titler som The Way of the Champion: Lessons from Sun Tzu’s the Art of War and Other Tao Wisdom for Sports & Life (2015). Et problem med alle disse overføringene til andre livsområder, er at feltene den anvendes på, først må beskrives som en form for krig. En slik utvidet krigsforståelse ligger snublende nær på økonomiens område, og forretningslivet har også vært det viktigste markedet for nyutgaver og kommentarer til Sun Tzus bok. Derfor er det kanskje verdt å understreke at i en tid der geopolitiske spenninger blir stadig mer intense, og der internasjonale relasjoner er mer usikre enn på lenge, er det også mye å lære av å lese Krigskunsten nettopp med et militærstrategisk eller geopolitisk blikk. Selv her skjer de avgjørende trekkene forut for og istedenfor militær konfrontasjon. Krigen er kanskje politikk ført med andre midler, som Carl von Clausewitz sa, men den er også stedet der politikken utarter og truer med å kollapse. Uansett hvor overført

og utvidet bokens råd blir tatt i bruk, handler Sun Tzus bok like mye om å unngå unødvendige konflikter som den handler om å seire når kampen er uunngåelig.

4. Krigens visdom i øst og vest

På Sun Tzus tid, 500-tallet f.Kr., var Kina var hjemsøkt av stadige og storstilte kriger i et spill av hyppig skiftende allianser. Som leser trer vi inn i en verden der det å mønstre hærer på 100 000 mann, med stridsvogner og hester, bueskyttere og rustninger, er en kostbar, men like fullt nesten rutinemessig foreteelse. Til tross for at målet er å vinne kamper uten unødvendig mannefall, er det også en verden med store slag, plyndringstokter, krigsskatter og herjinger. De enorme menneskelige lidelsene alt dette innebærer, er noe som Sun Tzu på ingen måte er blind for eller tar lett på.

Sammenligner vi Sun Tzu med en av hans samtidige i Europa, den greske strategen og historikeren Thukydid, forfatteren av Peloponneserkrigen, ser vi at de begge søkte å forstå forholdet mellom moral og egeninteresse, karakter og suksess. Men der Thukydid betrakter krigen fra en tragisk synsvinkel, er det hos Sun Tzu fullt mulig å virkelig lykkes, å virkelig sikre staten og triumfere, slik at krigen blir stående som et nødvendig og midlertidig onde. Som den franske sinologen og filosofen François Jullien har påpekt, finnes det ikke noe begrep om det tragiske i kinesisk tenkning. Et heroisk overmot, som vi i Vesten ofte forbinder med det tragiske, det å dø for sine idealer – kan i et kinesisk perspektiv beskrives med langt mindre patos. En tragisk helts undergang vil i kinesisk sammenheng snarere bli tolket og beskrevet som et feilgrep, som en manglende evne til å omstille seg og skifte strategi, som en manglende forståelse av kreftene protagonisten pleier omgang med og er omgitt av. Nettopp her merker vi også innflytelsen fra taoismens tankeverden, der omgangen med det ukjente og det uutsigelige ikke blir til en streben etter å erobre det ordløse med kunnskap og ord, men heller blir en permanent en kilde til årvåkenhet, ydmyk aksept og oppmerksomhet.

Om det finnes et element av mystikk i prinsippene om evig foranderlighet, et taoistisk prinsipp, går Sun Tzu også inn for en radikal avmystifisering av krigen, til og med hellet. Sun Tzu går for eksempel så langt som å si: «Forby enhver tro på tegn og varsler, og kvitt deg med all overtroisk tvil.» Overfladisk og pragmatisk sett handler det her om å ikke la bange anelser og overtro svekke soldatenes moral. Men prinsippet stikker dypere: En god general vil ikke la ambisjonene sine bli påvirket av varsler og dulgte skjebnekrefter, slik for eksempel Alexander den store tilsynelatende gjorde når han tok oraklene på alvor. En virkelig dyktig general vil i stedet benytte det ukjente og uberegnelige – alt fra menneskelige tilfeldigheter til vær og uventede hendelser – som sine allierte. Den som mestrer krigskunsten, vil inkludere det uforutstette i sin egen smidige og uforutsigbare strategi. Likevel dreier det seg om mer enn improvisasjon: Den som kjenner fienden og seg selv før slaget, vil også vinne. I kinesisk tenkning er effektivitet, og dermed strategi –forstått som kunsten å lykkes. Seieren er ikke basert på innbitt, heroisk tross, det å sette hardt mot hardt. Triumf i krig beror på forståelse, fleksibilitet og en listig tilpasning av strategien – så man unngår å angripe der motmakten er for sterk, og selv kan sette hardt mot mykt, og bli «som en slipestein som treffer et egg».

Om mye føles kjent og gjenkjennelig i Sun Tzus tenkning, er det kanskje særlig i visjonen om det effektive som en nøktern, pragmatisk erkjennelse av tingenes vesen, snarere enn en lidenskapelig og intens innsats, at vestlige lesere møter noe fremmed og nytt i Krigskunsten. Den krigerske tenkningen er noe mer og noe annet enn en opprørsk eller trassig tilnærming til verden og livet. I motsetning til Vestens tendens til å patriotisk feire knusende seire, tilintetgjørelsen av fienden, ødeleggelsen av byer og utraderingen av fiendtlige hærstyrker, skriver Sun Tzu: «I krigskunstens praksis er det beste av alt å ta fiendens land helt og intakt. Å knuse og tilintetgjøre det er mindre godt. Slik er det bedre å fange en hel hær enn å ødelegge den, å fange et regiment, en patrulje eller et kompani i sin helhet, enn å tilintetgjøre dem.» Det samme gjelder for byer, fort og sivilbefolkningen. Som Jullien påpeker,

er det simpelthen mer effektivt å unngå ødeleggelser. Jullien går så langt som å oppsummere den kinesiske holdningen i en maksime som har en merkverdig klang for vestlige ører: «Å erobre verden er alltid å bevare den».1 Jullien understreker også at kontrasten ikke kunne vært større til det moderne Vestens mest berømte krigstenker, Clausewitz, som sier: «Det blir dermed apenbart at det å tilintetgjøre fiendens væpnede styrker, alltid er det overlegne, det mest effektive, middelet, som ingen andre kan konkurrere med.»2

5. Krig og moral

Der strategisk tenkning og krigshistorie i Vesten har vært et emne for de spesielt interesserte, har krigsstrategien i Kina vært investert med en filosofisk visdomssøken, og åndelige prinsipper, fra de tidligste tider. Både taoistiske prinsipper om kraft, chi eller qi, og kraftutfoldelse, så vel som mer tradisjonelle etiske overveielser, har fått speile seg i krigens drama, både hos Sun Tzu og andre strategi-forfattere. Det siste er selvsagt langt fra ukjent tankegods i Vestens egen tradisjon. At krigen er en prøve på karakter og kollektivt samhold, kjenner vi fra deviser som «måtte den beste vinne» og tradisjoner der man arrangerte tvekamper for å se hvilken av to parter som er begunstiget av gudene – eller av lykkens skjulte krefter. Ridderlighetens æresbegreper fortsetter å ha en plass i dagens militære retorikk og talemåter, selv om troen på dem fikk en brutal knekk i løpet av første verdenskrig. Denne katastrofale konflikten begynte som en gentlemannskrig, men ble raskt til en meningsløs maskinmessig massakre, inkludert grusomme gassangrep. Gasskrig, utviklingen av biologiske våpen og senere atomtrusselen har bidratt til opprettelsen av et internasjonalt rammeverk for krigsforbrytelser, som også skiller mellom nødvendig og unødvendig bruk av vold. Selv i krigen – og kanskje nettopp der – trenger vi regler, og en viss moral. Også anekdoter fra antikkens Kina beretter om generalenes høviske respekt for hverandre, men også om listige finter og hensynsløse bakholdsangrep. Etikken det er snakk om, er ofte begrenset til en form for etos – en rakrygget karakter og disiplinert holdning innad i hæren.

Når vi i en mer praktisk forstand, både i militær og sivil sammenheng, snakker om kampmoral, mener vi ikke så mye en moralsk ferd i kampen, som en høy grad av samhold, målrettethet og disiplin – der selvdisiplin og kollektiv kampevne er to sider av samme sak.

Sun Tzu levner ingen tvil om at den «beste» generalen vil vinne, og at kombinasjonen av kunnskap og karakter er avgjørende for det å være god, i den forstand som er relevant i felten og på slagmarken. Slik sett ligger moralbegrepene hans nært dydsetikken og den greske antikkens tenkemåte, der moral nettopp handler om å være dyktig, å duge, det vil si å yte sitt beste ved å følge en gyllen middelvei – uten å la seg hindre av svakheter, mangler og overdrivelser. Skulle vi lære fra den greske dygdsetikken, blir det også åpenbart at hvis vi vil forstå hva en general virkelig er, må vi studere de beste generalene, de kløktigste hærførerne, som selv Sun Tzu plasserer i en mytisk fortid. «De man i gamle dager anså som kløktige krigere, var de som ikke bare vant, men som utmerket seg ved å vinne med letthet.» Idealet om den kløktige kriger finner vi også i den tidlige europeiske historien, der Odyssevs og hans list (gr. metis) var et ideal for generasjoner av grekere, samt i den norrøne tradisjonen, der kløkt, krigslist og sluhet også sto høyt i kurs.

Vi finner lignende verdier hos andre krigerfolk, ikke minst vikingene her i Norden i et senere årtusen

I en verden der Konfutses idealer om harmoni og ordnede rangforhold stadig var toneaangivende, er ansvarsbevissthet åpenbart en av de moralske egenskapene Sun Tzu setter høyest. Det innebærer også å ikke sløse med skattepenger, proviant eller menneskeliv. Denne samme økonomiseringen innebærer, som teksten gir mange eksempler på, at generalen også må være grusom til tider: Han må slå hardt ned på manglende disiplin internt og slå skånselløst til når muligheten byr seg. Noen ganger må han også ofre uskyldige for å berge flertallet.

Det finnes altså en viss motsetning mellom den på den ene siden genuint karakterbyggende kampmoralen, som kan opparbeides både hos generalen og hos de menige, og på den andre siden en amoralsk maktstrategi, som ikke viker tilbake for å brenne fiendens leir mens

soldatene sover eller lure fiendens hær inn i et overfallsangrep. Vi må ikke se oss blinde på Sun Tzus idealisering av å vinne uten å spille blod. Når kampen er uunngåelig, er han tilsvarende skånselløs. Men også her ligger det en etisk motivasjon bak, om enn aldri så kalkulert: Det å slippe fra seg en mulighet for en lett seier, ville være å forspille egne soldaters liv, sivilbefolkningens trygghet og statens fremtid. Det samme gjelder bruken av spioner, som er så nyttige at det å ikke ta spioner i bruk, selv om de koster en del penger, er et svik mot folket man forsvarer og «er den ytterste umenneskelighet.» Som spillebrikker i en informasjonskrig – en krigsform som blir stadig viktigere i vår egen tid – kan agenter også ofres for hærens allmenne vel. Prinsippet, som nok var godt kjent på hans tid, viser også Sun Tzu på sitt mest kyniske, særlig der han snakker om det han kaller «offer-spioner». Disse er gitt feilaktig informasjon som de tror er sann, og sendes ut med planer som fører til at de blir tatt til fange, og under tortur eller press sprer løgn og feilinformasjon. Bedraget spiller en viktig rolle i krigskunsten, siden strategier bestandig utarbeides i en løpende vurdering av fiendens forventede trekk. Men som Hans Bøckman skriver i innledningen til en tidligere utgave av denne boken, Kunsten å krige (1999) som han også oversatte, er riktignok list positivt betont i kinesisk tenkning, som et nødvendig praktisk tillegg til klokskapen. Svik og avtalebrudd blir like fullt dårlig ansett og betraktet som en form for helligbrøde.

Vi ser dette idealet om lojalitet først og fremst i generalens lojalitet overfor staten, som paradoksalt nok strekker seg så langt at den kan innebære avtalebrudd. Hvis det å følge herskerens ordre er fatalt for ham selv, hæren og landet, innebærer lojaliteten ordrenekt. Den naturlige autoriteten til en god general er uten forfengelighet, og han søker ikke berømmelse, skriver Sun Tzu. Det å søke ære kan åpenbart føre til feilgrep, overmot og feilvurderinger. Generalen vinner snarere sin autoritet ved å være konsekvent, ved å konsekvent lykkes, og ved å konsekvent fordele belønning og straff innad i egne rekker. I vår egen erfaringsverden kan dette få oss til å tenke på lederens fordeling av insentiver, bonuser, forfremmelser og avskjedigelser i et firma. Lar

dette uselviske elementet hos generalen seg overføre til andre områder, til næringslivet?

6. Krig og økonomi

I en lederskapsfaglig undersøkelse av Krigskunsten, «Insights of Sun Tzu and Quality Management»,3 ble en gruppe ansatte i et firma bedt om å sammenstille teser fra Sun Tzu og råd fra en lederskapslærer. Analogiene byr seg frem direkte, og ganske umiddelbart blir det etablert en enkel tolkning av militær terminologi anvendt på forretningsmiljøet: «slagmark» blir «markedsplass», «general» blir «leder eller ledelse», «militær krigføring» er «konkurranse», «hær/tropper» blir «de ansatte i virksomheten», og «fiende» blir «konkurrent». Den tilsynelatende fredelige omskrivningen fra militær tenkning til økonomisk språk, som vi også kunne gjennomført for lagsporten, for eksempel fotball, føles som en rimelig tillemping. Samtidig dekker tanken om økonomisk krigslist over problematiske gråsoner mellom økonomisk og militært maktspill gjennom historien, som ikke minst har gjort seg gjeldende i forholdet mellom Østen og Vesten i et globalisert verdensmarked av varer og råstoffer.

Å forvandle den stimulerende, men potensielt destruktive kraften i konkurransen mellom mennesker til noe konstruktivt, har vært et av den moderne økonomiens – og egentlig hele det moderne samfunnets – fremste ambisjoner. På visse måter har denne ambisjonen lyktes, på andre måter har den slått feil. Som Hong-Kong-filosofen Yuk Hui påpeker, var Immanuel Kant blant de første til å foreslå handel som et middel til verdensfred, mens en av hans etterfølgere, Johann Gottlieb Fichte, påpekte at handel like godt kan føre til krig, utbytting og manipulasjon.4 De store ulikhetene i dagens samfunn mellom vinnere og tapere, fattige og rike og ikke minst mellom det globale nord og sør, har medført at konkurransen på ingen måte utspiller seg mellom likestilte parter. På det verste er vi vitne til en aktiv «krig» mot de svakeste eller taperne. Dessuten har sidestillingen av makroøkonomi og krig gjort seg gjeldende på ofte ødeleggende måter, for eksempel i

handelskrig mellom dagens Vesten, særlig mellom USA og Kina. Slike konflikter har også dype historiske røtter, og den som ønsker, kan også lese Sun Tzu på leting etter nøkler til å forstå Kinas storpolitiske spill – eller opp mot nyere historie. Den nære sammenhengen mellom militær konflikt og økonomisk kiving var selve kjernen i opiumskrigene mellom Kina og England, en konflikt på terskelen av moderniteten som fortsatt hjemsøker dagens Kina. Opiumskrigene (1839–1942) var en historisk ydmykelse som Kinas ledende politikere fortsatt refererer til i taler – og arbeider for å få oppreisning for. I denne revansjen blir økonomien – om ikke et direkte våpen – så et virkningsfullt geopolitisk maktmiddel, som også anvendes med list i rivaliseringen med Vesten. Geopolitisk posisjonering fører også til at stadig flere felter blir gjort til en del av en generell slagmark eller strategisk manøvrering, konkurranse og konfrontasjon. Ønsket om å skaffe seg militære fortrinn fører til en militarisering av teknologiutviklingen og vitenskapen, ikke bare innen våpenteknologi, men også på områder som kunstig intelligens, kommunikasjonsteknologi og romteknologi. Innen informasjonsteknologien blir strategisk misinformasjon og desinformasjon et stadig viktigere våpen, samtidig som ønsket om kontroll over informasjonssystemene fører verden i retning av totalitarisme. Siden forholdet mellom makt og informasjon, og seier ved indirekte pressmidler, er det avgjørende og bærende elementet i Sun Tzus bok, er den også en nyttig tekst for å forstå vår egen tid.

7. Krigens kunnskap, fredens visdom

Et avgjørende og aktuelt kapittel i Sun Tzus bok er det siste kapittelet om bruk av spioner. «Forkunnskap er ikke noe som kan manes frem fra åndenes verden, og den kan ikke oppnås gjennom induktive slutninger fra erfaringen, like lite som gjennom deduktive utledninger fra prinsipper. Kunnskapen om fiendens strategier kan bare oppnås fra andre mennesker», skriver han, og fortsetter: «Det er umulig å dra nytte av spioner uten en viss kløkt og subtil skarpsindighet.» Det subtile, skjulte og finstemte i krigskunsten kommer til uttrykk også her,

og viser at det bare er i de store slagene at antall og rå kraft er avgjørende. Men forspillet, fintene og opptakten er langt viktigere. Like fullt er indirekte krigføring, av den typen Russland har blitt beryktet for, ikke nødvendigvis en trygging av freden – og spørsmålet er hvordan man skiller mellom potensielle venner og potensielle fiender, når det ligger fordeler i det første trekket, så angrep – som man sier – blir det beste forsvar.

En slik analyse finner vi for eksempel i en analyse av verdenssituasjonen sakset fra et tidsskrift, der den kinesiske arkitekten Hui Huang skriver: «I en slående historisk parallell, i Vår- og høst-perioden i det gamle Kina, ble hertug Xiang av Song berømt for å ha nektet å angripe en fiende før de hadde fått stilt opp troppene sine på skikkelig vis, i tråd med den rituelle krigføringens kodeks. Forutsigbart nok tapte han. I dag rettes en lignende beskyldning mot USA: at landet har holdt tilbake med foreldede moralske forventninger, mens rivaler som Kina og Russland manøvrerer fritt, uhemmet av idealisme.»5 Siden denne artikkelen ble skrevet i 2025, har den realpolitiske leksen blitt innhentet av begivenhetene – og unilaterale overraskelsesangrep har (igjen) blitt en modus operandi også for USA. Lærdommen fra Kinas historie fremstår som urovekkende, og parallellene er talende for tiden vi lever i, på mer enn én måte. Nettopp fordi vi lever i fremveksten av en multipolar verdensorden, har vi spesielt mye å lære av denne boken. Den ble nettopp til i en overgangstid som vår, der hver stat posisjonerer seg overfor de andre i et spill der formelle regler spiller stadig mindre rolle. Det gjelder å lese Sun Tzu riktig, og ingen har en klar fasit på hva den rette lesningen er.

Det å være innforlivet med bedrag, manipulasjon og opportunisme, om de så tas i bruk for overlevelsens skyld, kan gjøre en desillusjonert, og i verste fall undergrave troen på en fellesmenneskelig moral. Sun Tzus bok fremstår likevel ikke som spesielt kynisk. Noe av grunnen ligger kanskje i en viss distanse – noe vi kunne beskrive som en amoralsk letthet, der krigen får fremstå som et spill. Dette er kanskje kritikkverdig, gitt at det er levende mennesker, menige som sivile, som nettopp «står

på spill». Like fullt vil alle som for fornøyelsens skyld har drevet med strategispill – fra sjakk til de mest avanserte krigssimulasjoner – kjenne seg igjen i Sun Tzus betraktninger. Og den som leser boken fra et slikt distansert perspektiv, og leser den godt, vil utvilsomt bli en bedre spiller ved å lese den.

Viktigere er det kanskje at Sun Tzus verden nettopp ikke er et brutalt og grovt spill av materielle krefter, der et rent kvantitativt overtak er det avgjørende. Kanskje råder den sterkestes rett – for han har respekt for antall og tallmessige overtak – men selv den sterkeste kan gjøre fatale feil. Og viktigere: En svakere part kan utnytte, til og med fremprovosere, slike feiltrinn. Dermed er det snarere en verden der den kløktigste vinner – den som opererer på subtile måter, som vet å improvisere, som vet å bruke finter og overraskelsesmomenter, som drar nytte av list og utnytter tilfeldigheter.

Kort sagt lærer Krigskunsten oss en helt egen strategisk holdning –en levemåte og handlemåte – som nettopp er kunstferdig. Det er ikke nok å følge regler eller å være måteholden og tålmodig, streng eller disiplinert: Oppfinnsomhet, improvisasjon og dristighet må til – i tanke som i handling. For det hører med til historien at et slikt raffinement, en slik presis eleganse, også kjennetegner naturen i taoismens naturforståelse. Og her kommer vi tilbake til det filosofiske eller mystiske elementet fra taoismen. Den som vil mestre krigens kunst – som i bunn og grunn er kunsten å lykkes der mye står på spill, og der det finnes motstandere – må være årvåken, like kvikk og smidig som livet selv. Og velge sine kamper med omhu. Konflikter eskalerer. Erfaringen fra peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta ga opphav til begrepet om «Thykidid-fellen», som oppstår når en ny politisk makt, som Athen, truer den som er mer etablert, som Sparta. Begrepet har blitt popularisert av Graham T. Allison, som mener å gjenfinne denne situasjonen i Kinas vekst som truer USAs hegemoni. Nylig har også den norske historikeren Odd Arne Westad analysert slike mekanismer i boken Når stormen kommer (2026), som sammenligner det moderne Kinas fremgang med Tysklands i tiden før første verdenskrig – en vekst som

virket farlig destabiliserende. Men slike analyser er også basert på en utpreget vestlig forståelse av konflikter og makt.

Før De stridende staters tid i Kinas historie, før Vår og høst-perioden som var Sun Tzu’s egen, eksisterte Zhou-dynastiet. Det politiske prinsippet for Zhou-perioden var Tianxia «alt under himmelen», et prinsipp om universell fred, der målet var å forvandle fiendskap til vennskap, fiender til venner. Et spill av vinnere og tapere – det vi i dag kaller et null-sum-spill – har en tendens til å bringe ulykke til alle parter, siden den ulmende krigstilstanden som stadig kan bryte ut i åpen konflikt, er et onde i seg selv. Tianxia var et forsøk på å innstifte en rasjonell og evig fred gjennom det en av samtidens filosofer, Zhao Tingyang, kaller «relasjonell rasjonalitet».6 I motsetning til sin kollega, Hui Huang, som ser for seg at vi er på vei inn i en ny æra dominert av unilateral politikk, «oss mot dem»-tankegang og der den ene vinner fordi den andre taper, ser Tingyang for seg en ny verdensfred etter et Konfutses mønster. Her kan man bare kan etablere seg hvis andre får lov til å etablere seg, og bare oppnå forbedring hvis også andre oppnår forbedring. Bare slik kan vi unngå en verden i stadig krigstilstand.

Det er betegnende at Sun Tzus Krigskunsten etter andre verdenskrig fikk sin moderne oppfølger og sitt motstykke i en bok med tittelen Fredens kunst. 7 Boken ble skrevet av Morihei Ueshiba, også kjent som Aikido – som nettopp betyr «fredens kunst». Ushiba regnes som tidenes ypperste ekspert i kampsport, som selv som 80-åring med letthet kunne avvæpne et titalls angripere. Virkelig seier, skriver Aikido – er egen seier, en indre seier. Dette innebærer å triumfere ved å vise mot. Og motets mål er fred – det å etablere harmoni. Som i krigens kunst, er fredens kunst å vinne allerede før slaget har funnet sted. Dette oppnås ved å posisjonere seg klokt, ved å dyrke indre ro, ved å ikke undervurdere motstanderen og ved å omhyggelig bevare sitt manøvreringsrom.

Merknad om oversettelsen

Bokens klassiske form, allmennmenneskelige innhold og relative tilgjengelighet i oversettelse, betyr selvsagt ikke at det er overflødig for tolkningen å sette seg inn i Sun Tzus tid eller nyansene i bokens språk. Interesserte lesere kan lett finne pålitelig informasjon andre steder, og denne oversettelsen følger Lionel Giles’ klassiske engelske gjengivelse fra 1910, som er utstyrt med et enormt noteapparat til hjelp for tolkningen. I sitt eget forord beklager Giles den «svært dårlige» franske oversettelsen av som kom ut på Napoleons tid, og som hærføreren godt kan ha lest. Det meste av den europeiske resepsjonen til Sun Tzus tekst skriver seg fra det 20. århundret, men Giles’ egne kommentarer har det fortrinn at de refererer til kjente bidrag fra den kinesiske og japanske kommentarlitteraturen. Der det dukker opp iøyenfallende uklarheter for norske lesere, er noen av disse kommentarene lagt inn i denne oversettelsen som fotnoter i en forenklet og forkortet versjon.

Anders Dunker

Kapittel 1 Planlegging

1. Sun Tzu sa: Krigskunsten fullstendig avgjørende for staten.

2. Den er et spørsmål om liv og død, veien til overlevelse eller undergang – og derfor finnes det ingen unnskyldning for ikke å studere den omhyggelig.

3. Sett deg inn i krigskunstens fem aspekter, bruk dem når du vurderer situasjoner ute i felten.

4. For det første: moralloven;8 for det andre: himmelen; for det tredje: jorden; for det fjerde: generalen; for det femte: reglene.

5/6. Moralloven sikrer at folket er samstemt med sin hersker, så de vil følge ham uten tanke for egen sikkerhet, uten frykt for farer av noe slag.

7. Himmelen står for natt og dag, kulde og varme, perioder og årstider.

8. Jorden omfatter fjernt og nært, stort og lite, fare og sikkerhet, åpen grunn og trange passasjer, det som kan drepe, og det som kan gi liv.

9. Generalen står for visdom, oppriktighet, godhet, mot og strenghet.

10. Reglene betegner mønstringen av hæren i sine rette underavdelinger, rangordenen mellom offiserene, vedlikeholdet av veier, så forsyninger når frem til hæren, og militære utgifter.

11. Disse fem kategoriene bør være velkjente for enhver general: Den som forstår dem, vil seire, og den som ikke forstår dem, vil lide nederlag.

12. Derfor må du i dine overlegninger av de militære forholdene foreta en sammenligning, som følger:

13. For det første: Hvem av de to herskerne bærer i seg moralloven? For det andre: Hvem av de to generalene er den dyktigste? For det tredje: Hvem drar mest nytte av fordeler gitt av himmel og jord? For det fjerde: På hvilken side råder disiplin og respekt for reglene? For det femte: Hvilken hær er sterkest? For det sjette: På hvilken side er offiserene og mennene best trent? For det syvende: Hvilken av hærene er mest konsekvent i fordelingen av belønning og straff.

14. Ut fra disse sju overveielsene kan man forutse seier eller nederlag.

15. Generalen som lytter til mine råd og setter dem ut i livet, vil vinne: sørg for at denne beholder sin stilling. Generalen som ikke lytter til mine råd eller setter dem ut i livet, vil tape: sørg for at denne bli avskjediget.

16. Mens du drar nytte av mine råd, dra samtidig nytte av alle omstendigheter utenfor og hinsides de vanlige reglene.

17. Se til at du endre planer i henhold omstendighetenes spill, med henblikk på balanse og fordeler.

18. All krigføring er basert på bedrag og illusjoner.

19. Når vi kan angripe, må vi dermed fremstå som svake; og når vi kan gå til aksjon, må vi fremstå som passive; når vi er nær, må fienden tro at vi er langt borte; når vi er langt borte, må fienden tro at vi er like i nærheten.

Krigskunsten

KRIGSKUNSTEN SUN TZU

KRIGSKUNSTEN