« itte no ’ knussel »
«Itte no’ knussel» og andre gode, gamle julehistorier
«Itte no’ knussel» – og andre gode, gamle julehistorier © Pangolin forlag, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 ISBN 9788293080787 Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Papir: 80 g Holmen Book Cream, 2,00 Trykk og innbinding: Scandbook «‘Itte no’ knussel’» av Barbra Ring. Hentet fra Fnugg, H. Aschehoug & co (W. Nygaard), 1909. «Karens jul» av Amalie Skram. Hentet fra Samlede verker, Gyldendalske Boghandel nordisk forlag, 1905. Første gang utgitt i 1885. «Jul» av Per Sivle. Hentet fra En Fyrstikke og andre Viser, Det norske Aktieforlag, 1898. «Julebesøk» av Oskar Braaten. Hentet fra Brikt Jensen (red.) Forfatternes julehelg, Adventura forlag, 1993. Første gang utgitt i Den norske Forfatterforenings Julehelg-hefte, 1926. «Arbeidsløs jul» av Rudolf Nilsen. Hentet fra På Stengrunn, Andelsforlaget Ny Tid, 1925. «Fra himmelen» av Lagertha Broch. Hentet fra Juleminner – verdens fineste julefortellinger, Font forlag, 2018. Første gang utgitt i Barnets Herold, julenummer 1919. «Juleneket» av Sigrid Undset. Hentet fra Artikler og taler fra krigstiden, H. Aschehoug & co (W. Nygaard), 1952. Første gang utgitt i Kart og Kompass – julenummer 1944. Forlaget har forkortet teksten. Forlaget har korrigert og modernisert språket. .
Innhold • — 7 — Barbra Ring: «Itte no’ knussel» — 15 — Amalie Skram: Karens jul — 31 — Per Sivle: Jul — 35 — Oskar Braaten: Julebesøk — 55 — Rudolf Nilsen: Arbeidsløs jul — 59 — Lagertha Broch: Fra himmelen — 67 — Sigrid Undset: Juleneket
«Itte no’ knussel» • Barbra Ring (1909)
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlerenken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no’ knussel», sa Marte Svennerud. Så hendte det like før jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte en liste rundt for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med denne påskriften: Je bitaler itte no knussel Marte Svenneru.
8
Hvor mye Marte Svennerud enn holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d-en i Svennerud. «Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud», sa presten – han satte et komma etter «bitaler». Så lot Marte Svennerud spenne for – anbrakte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan jomfru Maria så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – slik som Marte Svennerud. Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter. Presten hentet alle syv til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdas beste menn – og blant dem regnet man først og fremst Marte Svennerud – for å høre om
9
noen var villig til å ta til seg et av lærer Hansens barn. Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbrakt. Bygdas hjertelag var stort. Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. «Det er best de får noe annet å tenke på, krypene – og gnav er et uskyldig spill», sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne på prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugg med gløgge øyne og minst mulig til nese: «Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok én av oss.» Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt inn i paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte å gråte: «Mei osså vil til Matte Fenneru!» Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret.
10
Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små, lyse øynene vandre rundt på alle sammen. Én gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils. «Namne ditt?» spurte hun. «Nils Ezekiel Hansen», svarte gutten – ildrød av forventning. «Å gammal?» «Jeg fyller ti år den attende januar», kom det kjapt. «Vil du følje med til Svennerud og komme på butikken?» «Ja takk», brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelget og svelget. «Takk – men», sa Nils. «Nå? Har du kanskje itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt ut. «Jo – men –» Nils skottet på ny bort på Mikkel. «Nå? Å er’e me dei?» spurte Marte Svennerud – litt hvast.
11
«Jeg vil nok gjerne – men – det var Mikkel som vant deg», sa Nils fort. «Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående. «Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.» Marte Svennerud dro på smilet. «Så du spelte bort meg, du da, Nils?» «Ja. Jeg gjorde nok det.» Nils hvisket og så skamfullt ned. «Åkken vann du da?» «Ingen.» Nils så mer og mer ulykkelig ut. «Stakkarn», sa Marte Svennerud. «Åkken vann du da?» Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød. Vred seg hit og dit og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen. «Var det berre han Mikkel som vann, da?» spurte Marte Svennerud. «Ja. For vi spilte ikke om andre enn deg», hvisket Nils. «Så. Åffer spelte di itte om andre?» Marte
12
Svenneruds lyseblå øyne tittet nysgjerrig ut av det runde, lyserøde ansiktet. «For vi ville helst være hos deg alle sammen», svarte Nils. «Jaså», sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. «Jaså», sa hun én gang til – hun knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause – i angst for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ned ved siden av presten. «Je tar alle sju. Itte no’ knussel», sa hun myndig og klasket den store hånden sin i bordet. Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffen stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sledene sine og ventet – for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først – trådte presten ned fra trappen. «Nå et hurra for Marte Svennerud», ropte han og svingte begeistret med kalotten. Og da
13
det hurraet var slutt, svingte han den én gang til. «Én gang til. Itte no’ knussel», smilte presten. Og hurra ble det ropt, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.
Karens jul • Amalie Skram (1885)
På en av dampskipskaiene i Kristiania lå det for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak, uten skorstein, omtrent fire alen langt og litt kortere på den andre kanten. I begge tverrveggene var det et lite vindu, det ene rett overfor det andre. Døren vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker som ble hektet fast i kramper av samme metall. Hytten var opprinnelig blitt oppført til fergemennene, slik at de skulle ha tak over hodet i regnvær og i vinterkulden når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange båt. Senere, da smådamperne mer og mer slukte trafikken, hadde fergemennene trukket annet steds hen. Så ble huset bare benyttet leilighetsvis av hvem det kunne falle seg. De siste som hadde gjort bruk av det, var noen steinarbeidere, når de holdt sine måltider 16
to om gangen, da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten. Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønnen. Den ble stående hvor den sto, fordi havnevesenet ikke fikk innfallet å ta den bort, og fordi ingen klaget over at den sto i veien for noen eller noe. Så var det en vinternatt i desember måned, henimot jul. Det drev så smått med snø, men den smeltet mens den falt og gjorde den klebrige møljen på kaiens brosteiner stadig våtere og fetere. På gasslyktene og dampkranene lå snøen som et grålighvitt, fintfrynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen som girlander mellom mastene. I den mørkegrå, disige luften fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. Av og til skar den knallende lyden fra skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosfæren, når vakten om bord slo glass til avløsning. Politikonstabelen som patruljerte på kaien, 17
stanset ved gasslykten utenfor det forhen værende fergemannshuset. Han trakk frem uret sitt for å se hvor langt natten var lidd, men idet han holdt det opp mot lyset, hørte han noe som lignet barnegråt. Han lot hånden synke, så seg om og lyttet. Nei, det var ikke så. Opp igjen med uret. Lyden var der atter, denne gangen blandet med en sakte tyssen. Igjen lot han hånden synke, og igjen ble det stille. Hva djevelen var dette for narreri? Han ga seg til å snuse om i nærheten, men kunne ikke oppdage noenting. For tredje gang kom uret opp mot gasskinnet, og denne gangen fikk han fred til å se at klokken straks var fire. Han drev oppover, forbi huset, undret seg litt, men tenkte til slutt at det vel måtte ha vært innbilning, eller hvordan det nå kunne henge sammen. Da han en stund etter kom samme vei tilbake og nærmet seg huset, skottet han bort på det. Hva var det? Så han ikke noe røre seg der inne? Gasslyktene utenfor kastet fra begge sider skinnet inn gjennom vinduene, så det så ut som om det var tent lys der inne. 18
Han gikk bort og kikket inn. Ganske riktig. Der satt et vesen på benken tett under vinduet, en liten sammenkrøket skikkelse som bøyde seg fremover og puslet med noe han ikke kunne se. Ett skritt omkring hjørnet, og han sto ved døren og ville inn. Den var stengt. «Lukk opp», ropte han og banket på med knoken. Han hørte det fare opp med et rykk, det kom som et svakt, forskrekket utrop, og så ble det ganske stille. Han banket igjen med sin knyttede neve og gjentok: «Lukk opp, dere der inne! Lukk opp på øyeblikket.» «Hva er det? Herregud, her er ingen her», kom det forskremt fra tett ved døren. «Lukk opp. Det er politiet!» «Jøsses, er det polleti! Å kjære, vene, det er bare meg, jæ gjør ingenting, bare blottenes sitter her, skjønner dere.» «Kan Dem se å få opp døren med Dem, ellers skal dem få annet å vite. Vil Dem …» Han kom ikke lenger, for i det samme gikk 19
døren opp, og i neste øyeblikk lente han seg gjennom åpningen og inn i det lave rommet, hvor han akkurat kunne stå oppreist. «Er Dem galen! Itte lukke opp for politiet! Hva tenker Dem på?» «Om forlatelse, hr. polleti – jæ lukker jo opp, ser Dere.» «Det var nok også det beste rådet», brummet han. «Hva er du for en, og hvem har gitt deg lov til å ta lossement her?» «Det er bare meg, Karen», hvisket hun. «Jæ sitter her med ungen min.» Politikonstabelen tok den talende nærmere i øyesyn. Det var et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på det ene kinnet, rett opp og ned som en stake, og øyensynlig neppe ganske voksen. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke, hvis snitt røpet at den hadde kjent bedre dager, og et mørkere kjoleskjørt som hang i laser nederst og nådde henne til anklene. Føttene var stukket inn i et par hullete soldatstøvler uten snørebånd i åpningene foran. I den ene 20
armen holdt hun en bylt filler som lå på tvers over livet hennes. Ut av byltens øverste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode som diet hennes magre bryst. Om hodet hadde hun en tjafs av et tørkle som var knyttet under haken; bak i nakken stakk hårflisene frem. Hun ristet av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene, som om hun sto og stampet i en grøtaktig substans. «Jæ trudde itte det ku sjenera noen», ble hun ved i en pipende tone. «Det står jo her, dette kottet.» Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I det første øyeblikk hadde han tenkt å drive henne ut med myndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han så på dette elendige barnet, som sto der med det lille krypet i armen og trykket seg opp mot benken og ikke våget å sette seg av frykt og ydmykhet, gikk det en slags rørelse gjennom ham. «Men i Jesu navn da – hva bestiller du her, pika mi?» Hun oppfanget den mildere klangen i 21
stemmen hans. Angsten fortok seg, og hun begynte å gråte. Konstabelen trakk døren til og lukket den. «Sett deg ned litt», sa han. «Ungen er saktens tung å stå og holde på.» Hun gled stille ned på benken. «Nå da», sa konstabelen oppmuntrende og satte seg på den motsatte tverrbenken. «Å herregud, hr. polleti – la meg få være her», lespet hun gjennom gråten. «Jæ ska itte gjøre ugagn, itte det minste grann – holde rent etter meg – dere ser selv – her er ingen urenslighet – det der er brødskorper.» Hun pekte på et filleknytte nede på gulvet. «Je går og ber om dagene. I flasken er det en skvett vann. La meg få være her om nettene, tedess jæ får plassen min tilbake – bare madammen kommer.» Hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun tørket av på skjørtet. «Madammen, hvem er nå det da?» spurte konstabelen. «Det var henne jæ tjente hos. Jæ hadde slik pen kondisjon med fire kroner måneden og frokost, men så kom jæ i uløkka, og så måtte jæ 22
jo vekk, forstås. Madam Olsen gikk sjøl og fikk meg på Stiftelsen, hu er så snill, madam Olsen, og jæ var i tjenesten like til jæ gikk på Stiftelsen og la meg, for hu er alene, madam Olsen, og hu sa hu sku beholde meg tedess jæ itte ku orke mer. Men så kom dette på, at madam Olsen sku reise, for hu er jordmor, madam Olsen, og så ble hu syk og liggende der oppe på landet, og nå sier dem hu kommer itte før til jula.» «Men Gud bevare meg vel, å gå slik og slepe omkring med ungen mens du venter på madammen. Kan det være noen mening i slikt noe?» Konstabelen ristet på hodet. «Jæ har ingenstans å være», sutret hun. «Nå siden far min døde, er det ingen til å ta meg i forsvar når min stemor kaster meg ut.» «Men barnefaren da?» «Han da», sa hun og gjorde et lite kast med nakken. «Det er nok itte noen skikk å få på ham, lell.» «Men du vet da vel det, at du kan få ham dømt til å betale for barnet?» «Ja, dem sier så», svarte hun. «Men hosdan ska en bære seg ad når han itte finns?» 23
«Oppgi bare navnet hans til meg, du», mente konstabelen, «så skal han nok bli fremskaffet» «Ja, den som visste det», sa hun stillferdig. «Hå for noe! Kjenner du itte navnet på ditt eget barns far?» Karen stakk fingeren i munnen og sugde på den. Hodet gled forover. Det kom et hjelpeløst, fjollete smil på ansiktet. «N–e–i», hvisket hun med en langtrukken betoning på hver bokstav og uten å ta fingeren bort. «Nå har jeg aldri i mine dager hørt så galt», satte konstabelen i. «I Jesu navn da, hosdan gikk det til at du kom isammens med ham?» «Jæ traff ham på gata om kveldene, når det var mørkt», sa hun, «men det varte itte lenge før han ble borte, og siden har jæ aldri sett ham.» «Har du itte spurt deg for da?» «Det har jæ nok alltids, men det er ingen som vet hvor han er blitt av. Han har tatt seg en plass på landet, ventelig, for han hadde enten med hester eller kyr å gjøre; det ku jæ kjenne på lukta som fulgte ham.» 24
«Gud bevare meg vel for et slags stell», mumlet konstabelen. «Du må gå og melde deg til fattigvesenet», sa han høyere, «så det kan bli en greie på detteherre.» «Nei, det gjør jæ itte», svarte hun plutselig sta. «Det er da vel bedre å komme på Mangelsgården og få mat og husly fremfor det du går på nå», sa konstabelen. «Ja, men når bare madam Olsen kommer – hu er så snill, madam Olsen – hu tar meg til månedspike, jæ vet det så visst, for hu lovte det – så kjenner jæ en kone som vil ta oss i lossji for tre kroner måneden. Hu vil passe ungen mens jæ er hos madam Olsen, og så ska jæ gjøre hennes arbeid når jæ kommer fra madammen. Det blir så vel alt sammen når bare madam Olsen kommer, og hu kommer til jula, sier dem.» «Ja, ja, jenta mi, den som er voksen, rår seg sjøl, men her har du ingen rett til å oppholde deg.» «Om jæ sitter her om natten – kan nå det gjøre noe? Å herregud, la meg få lov til det, 25
ungen ska ikke få skrike. Bare til madammen kommer – å gode hr. polleti, bare til madammen kommer.» «Men du fryser jo fordervet, både du og barnet.» Han så på hennes usle klær. «Her er da alltids likere her enn ute på åpne gata, ser Dere. Å, hr. polleti – bare til madammen kommer.» «Egentlig så sku du nå på stasjonen, ser du», sa konstabelen i en overveiende tone og klødde seg bak øret. Hun for opp og flyttet seg bort til ham. «Itte gjør det, itte gjør det», klynket hun, idet hun grep fatt i ermet hans med de frosne fingrene. «Jæ ber så vakkert – i Guds navn – bare til madammen kommer.» Konstabelen betenkte seg. Tre dager til julen, regnet han ut. «Ja ja, la gå», sa han høyt, idet han reiste seg. «Du kan være her til julen, men ikke en dag lenger. Og legg merke til det: Det er ingen som må vite det.» «Gud signe Dere, Gud signe Dere, og takk skal Dere ha», brøt hun ut. 26
«Men pass på å være vekk klokken seks presis om morgenen, før trafikken begynner her ute», la han til da han var halvveis ute av døren. Neste natt, da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent mot vinduskarmen. Hennes profil med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt mot rutene. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove. Utpå morgenen slo det om til frost. I løpet av neste dag gikk termometeret ned til tolv grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille fergemanns huset kom det et tykt lag av hvitt rim som gjorde rutene helt ugjennomsiktige. Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allesteds fra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enda det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene igjen blitt isfrie, og føret var verre enn noensinne. Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen dit ned. Han hadde hatt fri fra tjenesten de siste par nettene på grunn av en 27
forkjølelsesfeber som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene. Hans vei falt forbi huset. Enda det allerede var begynt å skumre, så han det dog på flere skritts avstand det som fikk ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykket profil på ruten. Han tenkte egentlig ikke nærmere over det, men følte seg grepet av gru over dette forstenede selvsamme. Det gikk et uvilkårlig gys gjennom ham. Skulle det ha hendt noe? Han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt i en jernstang som han strakte inn gjennom åpningen, og hektet med den kroken av krampen. Så trådte han inn, stille og forsiktig. De var stendøde begge to. Barnet lå inntil moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover kinnet var det fra brystvorten rent noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var fryktelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil. 28
«Stakkars jente, for en jul hun fikk», mumlet konstabelen mens han tørket seg i øyet. «Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre har nå vel en mening med det.» Han gikk ut igjen, trakk døren til og festet kroken. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen. Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle fergemannshuset rive og transportere bort. Det skulle ikke stå der som tilholdssted for all slags løsgjengere.
29