En julefortelling

en julefortelling

CH

LES DICKE R A

NS

En julefortelling

Oversatt av Henrik Rytter

Charles Dickens: En julefortelling © Pangolin forlag, Oslo 2026 1. utgave, 1. opplag 2026 Oversatt av Henrik Rytter. Første gang utgitt med tittelen En julesang i prosa, Nasjonalforlaget, Oslo, 1934. Forlaget har korrigert og modernisert språket. Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Papir: 80 g Holmen Book Cream, 2,00 Trykk og innbinding: Scandbook ISBN: 9788293080794

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverklo­ ven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. Pangolin forlag Berhard Getz’ gate, 0165 Oslo pangolinforlag.no

Innhold • — 6 — Første del: Marleys gjenferd — 39 — Andre del: Det første av de tre åndene — 69 — Tredje del: Den andre av de tre åndene — 109 — Fjerde del: Den siste av åndene — 136 — Femte del: Slutten

FØRSTE DEL: MARLEYS GJENFERD

Marley var død; sånn begynner det. Det er ikke den minste tvil om det. Dødsattesten var underskrevet av presten, klokkeren, begravelses­ agenten og den viktigste sørgende. Scrooge undertegnet den. Og Scrooges navn var godt på børsen for alt han bare ville sette sitt harde navnetrekk under. Gamle Marley var død som spiker i vegg. Legg merke til at jeg ikke påstår at jeg vet, sånn av min egen kunnskap, hva som egentlig skal være spesielt dødt ved spikeren i veggen. Personlig kunne jeg heller hatt lyst til å regne spi­ keren i likkisten for å være den dødeste jernvaren som er å finne i handelen. Men våre forfedres visdom er å finne i det munnhellet, og min uver­ dige hånd skal ikke gjøre skade på den slags; for da ville det være ute med landet. Jeg tillater meg derfor å si enda en gang, og slik sett understreke, at Marley var død som spiker i vegg. 6

Visste Scrooge at han var død? Naturligvis gjorde han det. Noe annet ville vært umulig. Scrooge og han hadde vært kompanjonger i aldri så mange år. Scrooge var den eneste som var nevnt i testamentet hans, hans eneste fullmektig, hans eneste arving, hans eneste venn, hans eneste sørgende. Og enda var ikke Scrooge mer nedfor av dødsfallet enn at han var en fremragende forretningsmann på selve begravelsesdagen og feiret den ved å gjøre en opplagt god handel. Når jeg nå nevner Marleys begravelse, brin­ ger det meg tilbake til utgangspunktet igjen. Det er ikke den minste tvil om at Marley var død. Og dette må man slå helt utvilsomt fast, ellers vil det ikke være noe underlig ved den historien jeg nå vil fortelle. Hadde vi ikke vært helt overbevist om at Hamlets far døde før skuespillet begynner, ville det ikke vært noe mer merkelig i det at han tar seg en nattlig tur på sin egen borgvoll i østa­ vinden, enn i det at en hvilken som helst eldre herre er uforsiktig nok til å gå ut på et luftig sted etter mørkets frembrudd – la oss si på St. Pauls kirkegård for eksempel – for med vitende og vilje å sette støkk i sin sønns skrøpelige sinn. Scrooge malte aldri over gamle Marleys navn. Det stod der på skiltet over kontordøren i årevis etter dødsfallet: Scrooge & Marley. Firmaet var 7

kjent som Scrooge & Marley. Og det hendte at folk som var nye i forretningen, kalte Scrooge for Scrooge og andre ganger for Marley, men han svarte på begge navnene. Det var det samme for ham. Å, han var en hard negl, Scrooge! Flekket, flådde, grov, skrapte, klorte til seg, den glupske gamle synderen! Hard og kvass som flint, men aldri hadde noe stål noensinne slått en gavmild gnist av ham. Taus, ensom, lukket som en østers. Kulden inni ham frøs de gamle ansikts­ trekkene stive, bet i den spisse nesen, skrukket i hop kinnet, stivnet ganglaget, gjorde øynene røde og de tynne leppene blå, og talte hardt og skarpt ut av den raspende, skjærende stemmen hans. Frostrim på hodet og i øyenbrynene og på det stribustede kinnet. Hvor enn han gikk, brakte han med seg sin egen lave temperatur; han gjorde kontoret sitt iskaldt gjennom varme sommertider, og tødde det ikke opp en grad i julen. Varme og kulde omkring ham hadde liten virkning på Scrooge. Ingen varme kunne gjøre ham varm, ikke noe vintervær kunne få ham til å fryse. Ingen vind som blåste, var skarpere enn ham; ingen snø som falt, var mer nådeløs; ingen regn som høljet ned, var mer ubønnhør­ lig. Styggværet visste ikke hvordan det skulle ta 8

ham. Det verste styrtregnet, snø og hagl og sludd kunne ikke rose seg av å ta luven fra ham annet enn bare i en eneste ting; de falt fra tid til annen pent over folk; og det gjorde Scrooge aldri. Det hendte aldri at noen stoppet ham på gaten og sa med glade øyne: «Kjære Scrooge, hvordan står det til? Når kommer De og besøker oss?» Ingen tigger ba ham om en skilling; ikke noe barn spurte ham hva klokken var. I hele hans liv hadde aldri noen mann eller kvinne spurt Scrooge om veien til det eller det stedet. Det så ut som til og med de blindes hunder kjente ham; så de ham komme, dro de eierne sine inn i portrom og bakgårder, og der logret de med halen som om de sa: «Bedre intet øye enn et vondt øye, blinde husbond!» Men hva brydde Scrooge seg om det? Det var akkurat sånn han likte det. Å trenge seg frem på de folketette stiene i livet og skremme bort all menneskelig medfølelse, var for Scrooge det kloke folk kaller en «genistrek». Det var en gang – av alle årets gode dager på selveste julaften – at gamle Scrooge satt og arbeidet flittig på kontoret sitt. Været var kaldt, med bitende sno og tett tåke. Han kunne høre folk nede i gården gå frem og tilbake og puste og 9

pese og slå hendene mot brystet og stampe med føttene på brolegningen for å holde varmen. Byens klokker hadde nettopp slått tre, men det var allerede nesten mørkt – skikkelig lyst hadde det for øvrig ikke vært hele dagen – og stearinlys blafret i kontorvinduene i nærheten, som røde flekker i den brune luften, så tykk at man kunne ta på den. Tåken trakk inn gjennom hver sprekk og hvert nøkkelhull, og ute var den så tett og tung at selv om bakgården var av de aller trangeste, så husene overfor ut som spøkelser. Når man så den dunkle skodden komme sigende og legge alt i mørke, kunne man tro naturen befant seg i umiddelbar nærhet og brygget opp til noe stort. Døren inn til Scrooge sitt kontor stod åpen, så han kunne holde et øye med kontoristen sin, som kopierte brev i en trist liten celle, omtrent som en slags tønne. Scrooge hadde kun en svært liten ild i ovnen inne hos seg selv, men kontoris­ tens ild var så skrekkelig liten at den så ut som et eneste lite kullstykke. Men han kunne ikke få lagt på varmen igjen, for Scrooge hadde kullboksen inne på sitt rom, og det var sikkert og visst at hvis kontoristen hadde kommet inn der med kullspa­ den, så ville sjefen hans funnet det nødvendig å avskjedige ham. Derfor tok kontoristen på seg ullskjerfet sitt og forsøkte å varme seg ved stea­ 10

rinlyset, men det lyktes ham dårlig, for fantasien hans var ikke sterk nok. «Gledelig jul, onkel! Gud velsigne deg», ropte en munter røst. Det var stemmen til Scroo­ ges nevø. Den kom så brått på ham at lyden var første varsku han fikk om nevøens nærvær. «Sludder!» sa Scrooge. «Humbug!» Han hadde varmet seg såpass opp med å gå hurtig i tåke og frost, denne nevøen til Scrooge, at han glødet; ansiktet hans var rødt og vakkert; øynene hans tindret, og pusten stod som en røk av ham. «At julen er humbug, onkel!» sa nevøen til Scrooge. «Det kan jeg aldri tro at du mener?» «Jeg mener det», sa Scrooge. «Gledelig jul? Hva slags rett har du til å være glad? Hva slags grunn har du til å være glad? Du er da fattig nok.» «Hør nå!» svarte nevøen lystig. «Hva slags rett har du til å være uglad? Hva slags grunn har du til å være uglad? Du er da rik nok.» Scrooge fant ikke noe bedre svar på flekken og sa: «Sludder!» igjen og pyntet på det med: «Humbug!» «Vær ikke gretten, onkel!» sa nevøen. «Kan jeg være noe annet», svarte onkelen, «når jeg lever i en verden med tosker som denne? 11

Gledelig jul! Fri meg fra gledelig jul! Hva er julen for deg annet enn den tiden da du skal betale regninger uten å ha penger; den tiden da du er et år eldre og ikke er blitt en time rikere; tiden da du skal gjøre opp regnskapsbøkene dine og lempe hver eneste post i dem gjennom et helt dusin måneder som setter seg helt på tverke for deg? Fikk jeg det som jeg ville», sa Scrooge forar­ get, «så skulle hver eneste idiot som går omkring med ‘gledelig jul’ på leppene, bli kokt sammen med sin egen julepudding og lagt i graven med en påle av kristtorn tvers gjennom hjertet. Det skulle han, det!» «Onkel!» protesterte nevøen. «Nevø!» svarte onkelen strengt, «feir jul på ditt eget vis, og la meg feire den på mitt vis.» «Feire jul!» sa nevøen til Scrooge. «Men du feirer da slett ikke jul!» «La meg bare la det være, da», sa Scrooge. «Som om julen har gjort så mye godt for deg noen gang!» «Det er mange ting jeg har fått noe godt ut av, selv om jeg ikke har tjent noe på dem akku­ rat», svarte nevøen; «og julen er en av dem. Foruten den dype ærbødighet dens hellige navn og opphav krever, og man kan ikke tenke seg noe som hører julen til uten det, så har jeg alltid 12

syntes at julen var en god tid, en mild tilgivelsens og godhjertethetens glade tid. Den eneste tiden i løpet av et helt langt år at menn og kvinner synes å være enige om å åpne sine avstengte hjerter og tenke på mennesker som står under dem i rang og rikdom, som sine medreisende på livets vei til graven, og ikke som en annen art av skapninger på en helt annen ferd. Og derfor, onkel, om julen ikke har stukket hverken gull eller sølv i lommen på meg, så tror jeg den har gjort meg godt, og kommer til å fortsette å gjøre meg godt. Og jeg sier Gud velsigne den!» Kontoristen brøt ut i spontan applaus inne på det lille kontoret sitt. Men følte øyeblikkelig at han nå hadde gjort noe riktig galt, og førte ildtangen så voldsomt inn i ilden at han slukket den siste usle gnist for alltid. «La meg høre en eneste lyd til fra Dem», sa Scrooge, «og De skal få feire julen med å miste jobben! Du er rent en stortaler, mann», la han til og vendte seg til nevøen sin. «Det forundrer meg at du ikke er blitt politiker.» «Vær ikke sint, onkel. Kom og spis middag hos oss i morgen.» Scrooge sa at han heller ville se ham i … ja, han sa faktisk det – han sa rett ut at han heller ville se ham i den ytterste nød. 13

«Men hvorfor?» ropte nevøen til Scrooge. «Hvorfor?» «Hvorfor gikk du av sted og giftet deg?» sa Scrooge. «Fordi jeg ble forelsket.» «Fordi du ble forelsket», brummet Scrooge, som om dette var den eneste ting i verden som var enda mer latterlig enn en gledelig jul. «God kveld!» «Nei, men, onkel, du kom da aldri og besøkte meg før jeg giftet meg heller. Hvorfor bruke det som grunn til at du ikke kommer nå?» «God kveld!» sa Scrooge. «Jeg trenger ikke noen ting fra deg. Jeg ber deg ikke om noen ting. Hvorfor kan vi ikke være venner?» «God kveld!» sa Scrooge. «Det gjør meg inderlig vondt å se at du er så sta. Vi har da aldri hatt noen krangel med hverandre, som jeg har gått inn i. Men jeg har gjort dette forsøket i ærbødighet for julen, og jeg vil holde på julestemningen min til det siste. Så – gledelig jul, onkel!» «God kveld!» sa Scrooge. «Og godt nytt år!» «God kveld!» sa Scrooge. Nevøen hans gikk, uten et sint ord likevel. Han stanset ved ytterdøren for å gi kontoristen 14

den hilsen som hørte dagen til, og enda så kald kontoristen var, så var han da varmere enn Scrooge, for han svarte hjertelig på julehilsenen. «Ja, der har vi en sånn fyr til», murret Scrooge; han hadde hørt det; «kontoristen min, med femten skilling i uken, og kone og barn, han taler også om en gledelig jul! Jeg vil ta inn på galehuset!» Da denne galningen lukket nevøen til Scrooge ut, lukket han samtidig to andre mennesker inn. Det var to røslige herrer, flotte å se på; nå stod de med hatt i hånd inne på Scrooges kontor. De hadde protokoller og papirer i hendene, og bukket for ham. «Scrooge & Marley, antar jeg?» sa den ene av herrene; han så på listen sin. «Har jeg den glede å snakke med herr Scrooge eller med herr Marley?» «Herr Marley har vært død i syv år nå», svarte Scrooge. «Han døde for syv år siden, akkurat på denne kvelden.» «Vi tviler ikke på at gavmildheten hans vil bli holdt godt i hevd av den gjenlevende kompan­ jongen hans», sa herren og rakte ham attestene sine. Uten tvil ble den det, for de to hadde vært beslektede sjeler. Ved det illevarslende ordet 15

«gavmildheten» rynket Scrooge brynene og ristet hardt på hodet, og leverte attestene tilbake. «I denne årets festtid, herr Scrooge», sa herren og tok en penn, «er det enda ønskeligere enn vanlig at vi gir en liten hjelp til de fattige og nødstedte, som lider svært i denne tiden. Mange tusen mangler det nødvendigste, mange hundre tusen mangler det enkleste velvære, sir.» «Finnes det ikke fengsler?» spurte Scrooge. «Det er fullt opp av fengsler», sa herren, og la pennen fra seg igjen. «Og fattighusene?» spurte Scrooge. «Funge­ rer de fremdeles?» «De fungerer. Fremdeles.» svarte herren. «Jeg skulle ønske jeg kunne sagt at de ikke gjorde det.» «Straffeanstaltene og fattiglovgivningen er i full vigør, altså?» sa Scrooge. «Har fullt opp å gjøre, sir.» «Ja vel! Av det De først sa, så ble jeg nesten redd det hadde hendt noe som stanset disse systemene i deres nyttige virksomhet», sa Scrooge. «Det gleder meg svært å høre at alt er i orden.» «Noen av oss er under det inntrykk at disse institusjonene neppe styrker hverken massenes kropp eller sjel på kristelig vis», svarte herren, 16

«derfor forsøker noen få av oss å samle inn pen­ ger til litt mat og drikke til de fattige, og litt å varme seg ved også. Vi velger denne tiden, for den er tiden fremfor noen annen, da nøden føles sterkest, og overfloden riktig gjør seg til gode for de få. Hvor mye skal jeg skrive at De bidrar med?» «Ingenting», svarte Scrooge. «De ønsker å være anonym?» «Jeg ønsker å få være i fred», sa Scrooge. «Siden De spør meg hva jeg ønsker, så er det svaret mitt. Jeg slår meg ikke løs til jul selv, og jeg vil ikke hjelpe dovne mennesker å slå seg løs heller. Min hjelp går til å støtte de institusjonene jeg har nevnt– de koster nok; og de som er ille ute, får gå dit.» «Det er mange som ikke kan gå dit; det er mange som heller vil dø også.» «Vil de heller dø», sa Scrooge, «så er det best at de gjør nettopp det, og minker overbefolknin­ gen. Dessuten må dere ha meg unnskyldt, for jeg har ikke noe kjennskap til disse tingene.» «Men De kunne få kjennskap til det», sa herren. «Det er ikke min sak», svarte Scrooge. «En mann har nok med å ha greie på sine egne affæ­ rer og ikke blande seg borti andres affærer. Min 17

tid er fullt opptatt med mine egne. God kveld, mine herrer!» Det ble klart for herrene at det var nytteløst å forfølge saken videre; så de gikk sin vei. Scrooge tok fatt på arbeidet sitt igjen og var enda mer fornøyd med seg selv enn før og var i langt bedre humør enn han pleide. Tåken og mørket hadde tyknet til sånn nå at folk løp omkring med flakkende fakler og tilbød seg å gå fremfor hestene og vise veien for dem som kjørte. Det eldgamle kirketårnet med den grovmælte gamle klokken som alltid pleide å kikke gåtefullt ned på Scrooge gjennom et gotisk vindu i muren; nå ble det usynlig, og slo time- og kvarterslagene langt der inne i tåken, med en skjelvende ljoming etterpå, som tenner klaprende i et forfrossent hode høyt der oppe. Kulden ble intens. I hovedgaten, ved hjørnet av gårdsplassen, holdt noen arbeidere på å repa­ rere gassrørene. De hadde tent en stor ild i et fyrfat; en flokk fillete menn og smågutter samlet seg omkring ilden og varmet hendene sine og blunket henrykt med øynene fremfor flam­ mene. Vannkranen var det ingen som enset, og vannet som strømmet ut, frøs øyeblikkelig og ble til menneskefiendtlig is. I butikkvinduene knakte grenene og bærene på kristtornene i 18

lampevarmen, og lyset la en rødglans over de bleke ansiktene som passerte forbi. Fjærfe- og kolonialforretningene ble til strålende lystspill, storartede festtablåer; man kunne nesten ikke få seg til å tro at sånne kjedelige prinsipper som kjøp og salg hadde noe med dem å gjøre. Overborgermesteren, som satt trygt og godt i sitt mektige borgermesterpalass, ga ordre til de femti kokkene og kjellermestrene sine om å feire julen som det sømmet seg for en borgermesters husholdning. Og til og med den vesle skred­ deren, han som borgermesteren sist mandag hadde gitt en fem skillings bot for drukkenskap og slagsmål, til og med han fikk sving på mor­ gendagens julepudding, mens den magre konen hans med ungen løp ut for å kjøpe kjøtt. Enda tykkere tåke, enda kaldere! Gjennom­ trengende, bitende kaldt. Hadde den gode St. Dunstan bare kløpet djevelen i nesen med en snert av sånt vær som dette, istedenfor å bruke sine vante våpen, så hadde han nok fått ham til å skrike av hjertens lyst. Den vesle eieren av en stakkars liten nesetipp, gnagd og værbitt av den sultne kulden, slik ben blir gnagd av hunder, bøyde seg ned til Scrooges nøkkelhull for å oppvarte ham med en julesang. Men ikke før hadde han sunget sin første strofe; 19

«Gud signe deg, du gjeve mann! Og ingen sorg deg nå!»; så grep Scrooge linjalen sin med slik truende energi at den vesle sangeren flyktet i redsel og overlot nøkkelhullet til tåken og den mer passende og hyggelige frosten. Endelig ble det stengetid for kontorene. Mot­ villig steg Scrooge ned fra stolen sin og måtte stilltiende innrømme dette faktum for kontoris­ ten, som hadde lengtet etter stengetid der inne på det trange kontoret sitt, og som straks blåste ut lyset sitt og tok hatten på. «De vil vel ha hele morgendagen fri, antar jeg? sa Scrooge. «Dersom det passer, sir.» «Det passer slett ikke», sa Scrooge, «og det er ikke rett mot meg. Dersom jeg holdt tilbake en femmer av lønnen Deres for det, tør jeg vedde på at De ville synes det var urett mot Dem. Kontoristen smilte usikkert. «Og likevel», sa Scrooge, «synes De slett ikke det er urett mot meg når jeg må betale en dagslønn for ikke noe arbeid.» Kontoristen svarte at det var bare denne ene gangen hele året. «Det var en dårlig unnskyldning for lomme­ tyveri hver eneste femogtyvende desember!» sa Scrooge. Han knappet overfrakken sin helt opp 20

til haken. «Men jeg antar De får hele dagen fri i morgen. Vær desto tidligere ute dagen etter, da.» Kontoristen lovet at han skulle det, og Scrooge gikk sin vei med gretne grynt. Konto­ ret ble stengt på et blunk, og kontoristen gikk hjemover, med endene av det hvite skjerfet sitt dinglende nedenfor vesten, for han hadde ingen frakk å briske seg med. Til ære for julen skled han for moro skyld tyve ganger ned en isrenne på Cornhill sammen med en lang rad av gutter. Deretter løp han hjem til Camden Town så fort han bare kunne for å leke blindebukk med barna. Scrooge spiste den triste middagen sin på sitt vanlige triste spisested. Han leste alle avisene, og drøyde så tiden resten av kvelden med bank­ boken sin; og gikk deretter hjem for å legge seg. Han bodde i en leilighet som en gang hadde tilhørt hans avdøde kompanjong. Den besto av en skummel rekke rom i en mørk, uhyggelig bygning inni et gårdsrom, som lå så bortgjemt til at man lett kunne forestille seg at huset som barn hadde forvillet seg inn der når det lekte gjemsel med de andre husene, for så aldri å finne veien ut igjen. Huset var gammelt nok nå, og ødslig nok også, for ingen bortsett fra Scrooge bodde i det. De andre rommene var leid ut til kontorer. Gårdsrommet var så mørkt at selv om Scrooge 21

kjente hver eneste sten i brolegningen, var han nødt til å famle seg frem med hendene. Tåken og frostrøken klenget seg inntil husets gamle svarte døråpning, slik at det så ut som selveste uværs­ guden satt i sørgeklær på dørstokken og grublet. Nå er det både sant og visst at det ikke var noe særegent med dørhammeren på døren, bortsett fra det at den var svært stor. Det er også både sant og visst at Scrooge hadde sett den, morgen og kveld, så lenge han hadde bodd der. Dessuten hadde Scrooge så lite fantasi som noen mann i London by, til og med mindre enn handelsforening, råd og gilde. Man skal også huske på at Scrooge ikke hadde skjenket Marley en tanke siden han i stad nevnte de syv årene siden hans død. Og så kan hvem som vil forklare meg, om han kan, hvordan det gikk til, at Scrooge da han stod med nøkkelen i nøkkelhullet og alt virket normalt, ikke lenger så en dørhammer foran seg, men Marleys ansikt. Marleys ansikt. Det lå ikke i ugjennomtrenge­ lig skygge som alle andre ting i det mørke gårds­ rommet; nei, det hadde et ødslig lys omkring seg, som en skjemt hummer i en mørk kjeller. Det var ikke sint, og ikke var det vilt; det så på Scrooge som Marley pleide å se på ham; med spøkelses­ 22

briller skubbet opp på spøkelsespannen. Håret strittet så underlig, som om det ble rusket opp av pust eller varm luft; og enda øynene stod vidåpne, var de helt ubevegelige. Dette og den blygrå fargen gjorde dem rent skremmende; men det skremmende syntes å være på tross av ansiktet, utenfor dets kontroll, og på et vis ikke med i dets eget uttrykk heller. Mens Scrooge stod og stirret stivt på dette fenomenet, var det med ett en dørhammer igjen. Det ville ikke vært sant å si at han ikke skvatt, eller at redselen ikke pumpet gjennom årene hans på en måte han ikke hadde kjent siden han var barn. Men han la hånden på nøkkelen som han hadde sluppet, dreide den stødig, og gikk inn og tente på lyset sitt. Det er sant at han liksom drøyde et øyeblikk, som om han ikke helt visste hva han ville, før han lukket døren. Det er også sant at han kikket bakom døren først, som om han halvveis ventet seg en støkk og se Marleys stramme hestehale stikke frem på entrésiden. Men det var ikke annet å se på innsiden av døren enn skruene og mutterene som holdt dørhammeren fast. Så sa han: «Sludder!» og lukket døren så det smalt. Lyden ljomet gjennom bygningen som tor­ den. Hvert rom i de øverste etasjer, og hvert fat i 23

vinhandlerens kjeller nedenunder, syntes å ha sitt eget ekkoskrall. Scrooge var ikke en mann som tok skrekken av noen ekko. Han stengte døren og gikk gjennom entreen, før han begynte å gå langsomt opp trappen mens han pusset lyset sitt. Man kan skøye med at i slike store og brede trapper av det gode gamle slaget, kan man kjøre hestevogn og seks hester oppover; slik man også kan finne store nok smutthull i dårlig vedtatte lovbestemmelser. Men jeg mener det når jeg sier man med letthet kunne fått en likvogn opp denne trappen, og det på tvers med tverrbom­ men mot veggen og døren mot rekkverket. Det var bredde nok til det, og plass til overs. Kanskje var det grunnen til at Scrooge syntes han så en likvogn kjøre av seg selv fremfor ham i skygge­ mørket. Gasslyktene utenfor ga ikke særlig lys inn i hallen, så man kan godt tenke seg den var nokså mørk med det spinkle talglyset til Scrooge. Opp gikk Scrooge, og brydde seg ikke det minste om mørket. Mørke er billig, og det likte Scrooge. Men før han låste den tunge døren sin, gikk han gjennom alle rommene sine og så etter at alt var i orden. Han husket akkurat nok av dette ansiktet til at han ville være på den sikre siden. Dagligstue, soveværelse, kott. Alle var som de skulle være. Ingen under bordet, ingen under 24

sofaen, en liten ild i kaminen, skje og fat klart, og den vesle kasserollen med kjøttkraft – Scrooge var forkjølet, nemlig – stod på kaminplaten. Ingen under sengen, ingen i skapet, ingen i slåbroken hans, som hang i en mistenkelig stilling på veg­ gen. Kottet var som vanlig. Gammel kaminrist, gamle sko, to fiskekurver, vaskevannsstol på tre ben, og en ildrake. Helt beroliget lukket han døren og låste seg inne; tvilåste seg inne; og det var nå ellers ikke skikken hans. Trygt beskyttet mot ubehagelige overraskelser tok han av seg halstørkleet, tok på seg slåbrok og tøfler, og nattluen sin; og så satte han seg fremfor ilden for å nyte kjøttkraften sin. Det var sannelig en riktig skral ild, altfor liten til å varme på sånn en bister kveld. Han var nødt til å sette seg kloss inntil ilden og bøye seg over den for å få det minste varme fra sånn en håndfull med brensel. Kaminen var gammel, bygd av en eller annen hollandsk kjøpmann for lenge siden. Den var murt opp av underlige og gammeldagse fliser, med tegninger som skulle illustrere bibelfortellinger. Der var Kain-er og Abel-er og Faraos døtre, dronningen av Saba, engler som dalte ned gjennom luften på skyer lik fjærdyner. Abraham-er, Belsasar-er, apostler som tok ut på sjøen i sauseskåler, hundrevis av 25

figurer som kunne fange oppmerksomheten hans. Likevel kom dette ansiktet til Marley, død i syv år, akkurat som profetens stav, og slukte alle andre inntrykk. Hvis alle flisene hadde vært glatte og tomme, men med evne til å lage bilder av tankerekkene til Scrooge på overflaten sin, så ville det ha vært et bilde av gamle Marleys hode på hver eneste en av dem. «Humbug!» sa Scrooge og tok til å gå om­kring i værelset. Flere ganger gikk han frem og tilbake; for så å sette seg igjen. Da han kastet hodet bakover i stolen, falt blikket hans tilfeldigvis på en bjelle, en gammeldags bjelle som hang i værelset og av en eller annen glemt grunn var forbundet med et kammers i øverste etasje i bygningen. Det var med stor forbauselse, og med en underlig uforklarlig redsel, at han ble sittende og se på at denne bjellen tok til å svinge. Til å begynne med svingte den så stille at den knapt ga en lyd fra seg; men snart ringte den høyt, og det samme gjorde hver eneste bjelle i huset. Det kunne vel ha vart et halvt minutt, eller et helt minutt, men det føltes som en time. Bjellene sluttet som de hadde begynt, alle samtidig. Og etter dem kom en skranglende lyd, dypt neden­ fra, som en eller annen som dro en tung lenke 26

langs fatene i kjelleren til vinhandleren. Scrooge kom da på at han hadde hørt hvordan gjengan­ gere i hjemsøkte hus gjerne ble skildret som om de dro på lenker. Kjellerdøren fløy opp med en lyd som ga gjenklang, og da hørte han lyden langt tydeli­ gere, på gulvet nedenunder. Så kom den oppover trappen. Så kom den bort mot døren hans. «Det er humbug like fullt!» sa Scrooge. «Jeg nekter å tro på det.» Men likevel bleknet han da det kom, uten stans, gjennom den tunge døren, og gikk inn i rommet rett foran øynene hans. Og da det kom inn, flammet den døende ilden brått opp, som om den ropte: «Jeg kjenner ham! Marleys ånd!», før den sank ned igjen. Det samme ansiktet; nøyaktig det samme. Marley med den stramme hestehalen sin, den vanlige vesten, trange benklær, og støvler; dus­ kene på støvlene strittet i været, det samme gjorde hestehalen, og frakkeskjøtene også, og håret på hodet hans. Lenken han dro på, var spent rundt livet på ham. Den var lang og snodde seg rundt ham som en hale; og den var laget – for Scrooge la godt merke til det – av pengeskrin, nøkler, hengelås, regnskapsbøker, dokumenter, og tunge pengepunger innlagt med stål. Kroppen hans 27

var gjennomsiktig, så Scrooge, som satt og stirret på ham. Han så rett gjennom vesten hans og kunne se de to knappene bak på frakken hans. Scrooge hadde ofte hørt det bli sagt at Mar­ ley ikke hadde noe hjerte, men han hadde aldri trodd på det før nå. Nei, ikke trodde han det nå heller. Enda han så tvers gjennom gjenferdet, og så det stå der fremfor seg, Selv om han gyste ved synet av de dødkalde øynene, og nå tok inn alle detaljer, som mønsteret i det sammenfoldede tørkleet som var bundet over hodet og under haken på gjenferdet – han hadde ikke lagt merke til dette plagget før – likevel ville han ikke tro det, men kjempet mot det sansene fortalte ham. «Hva nå?» sa Scrooge, hardt og kaldt som alltid. «Hva vil du her hos meg?» «Meget!» Marleys røst, ikke noen tvil om det. «Hvem er De?» «Spør meg hvem jeg var.» «Hvem var De, da?» sa Scrooge, han hevet stemmen. «Til å fremstå som en skygge er De jammen nøye på det.» Han holdt på å si «til å være en skygge», men la til «å fremstå», for det virket mer sømmelig. 28

«Da jeg levde, var jeg kompanjongen din, Jacob Marley.» «Kan du … kan du sette deg?» spurte Scrooge og så tvilende på ham. «Det kan jeg.» «Gjør det, da.» Scrooge kom med dette spørsmålet fordi han ikke visste om et skrømt, som var så gjennom­ siktig, var sånn laget at det kunne bruke en stol. Han følte at om det ikke var mulig, så kunne det komme til å kreve en forvirrende forklaring. Men skrømtet satte seg på den andre siden av kaminen som den selvfølgeligste sak i verden. «Du tror ikke jeg finnes», sa skrømtet. «Jeg gjør ikke det», sa Scrooge. «Hva slags bevis for min eksistens vil du ha, foruten det sansene dine gir deg?» «Det vet jeg ikke», sa Scrooge. «Hvorfor tviler du på sansene dine?» «Fordi», sa Scrooge, «småting angriper dem. Bare maven er litt i ulage, blir de til bedragere. Du kan godt være en ufordøyd kjøttbit, et senneps­ korn, en osteskorpe, et halvkokt potetstykke. Du kommer heller fra maven enn fra graven, hva du enn er!» Scrooge hadde ikke for vane å slå vitser akku­ rat, og ikke følte han seg i det spøkefulle hjørnet 29

heller, akkurat nå. Sannheten er at han forsøkte seg på sine skarpskodde ordspill for å avlede seg selv og holde redselen i sjakk, for stemmen til gjenferdet rystet ham til langt inn i benmargen. Å sitte der og glo på disse stive isøynene i taushet, om enn bare et øyeblikk, det følte Scrooge ville kunne bringe ham helt ut av fat­ ning. Det var også noe fryktelig skremmende ved at gjenferdet syntes omgitt av en helvetesaktig atmosfære. Scrooge kunne ikke akkurat føle det på kroppen, men det var tydelig tilfellet likevel; for enda spøkelset satt der helt urørlig, så flagret håret, skjøtene og duskene likevel som i den dir­ rende luften fra en varm ovn. «Du ser denne tannstikkeren her?» sa Scrooge, han gikk hurtig over til angrep igjen av nevnte grunner. Han ønsket, om så bare for et sekund, å vende gjenferdets forstenede blikk bort fra seg. «Det gjør jeg», svarte spøkelset. «Du ser ikke på den», sa Scrooge. «Men jeg ser den», sa spøkelset, «likevel.» «Nå vel», svarte Scrooge, «jeg behøver bare svelge denne her, og for resten av livet vil jeg være forfulgt av en legion med tusser, alle sammen skapte av meg selv. Humbug, sier jeg deg, humbug!» 30