Issuu

Marianne Cedervall

En dødelig arv

Krim – pangolin

En dødelig arv

Marianne Cedervall

EN DØDELIG ARV

Oversatt av Lars Nygaard

En dødelig arv Originaltittel: När sista strofan klingat ut © Marianne Cedervall 2015, By Agreement with Grand Agency Norsk utgave © Pangolin forlag, 2026 Omslag: designstudioe.com Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: 60 gr Holmen Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN: 978-82-930-8076-3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått av KOPINOR .

Pangolin forlag Berhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo pangolinforlag.no

Til minne om min mor Sigrid, som etterlot seg mange fantastiske brev

Tangisa misjonsstasjon Kongo-Brazzaville 1951 Tangisa misjonsstasjon hviler taust i den afrikanske natten. Bare løvverket bak husene rasler i den varsomme vinden. Ingen fuglelyder, og de små dvergsjimpansene lenger inne i skogen sover fortsatt. Bortenfor regnskogen, der fjellene begynner, blir himmelen lysere, og snart skal solens ildrøde kule stige opp mellom to fjelltopper. Misjonsstasjonen vil våkne, og alle husene vil igjen fylles med liv. Men da er hun allerede på vei. Dagny Bodell sitter i kurvstolen på verandaen til huset med soveplassene. Den slitte skinnvesken står ved siden av henne, i likhet med en solid pappeske bundet sammen med grove snorer. Hun har brettet sammen poplinkåpen og lagt den over kofferten. Hun betrakter bygningene, som foreløpig bare er grå silhuetter i morgengryet. I kjøkkenhuset like ved hersker den samme stillheten og roen som over misjonsstasjonens skole. Klinikken er den eneste bygningen der et svakt lys blafrer inne bak et vindu. Noen høygravide har fått overnatte, og snart vil velsignede barneskrik høres derfra. Himmelen skifter farge, lyser rødt, og dagslyset kommer like raskt som mørket senker seg om kveldene. Et stykke fra de andre husene, men likevel innenfor området, ligger kirken. Da Dagny kom hit som ung misjonær i 1932, fikk hun være med på å bygge opp hele misjonsstasjonen, også kirken. Det har vært hardt arbeid, men samtidig et guddommelig storverk som de har utført sammen. Selv mener hun at den største gaven hun har fått, har vært å hjelpe barna i området på veien ut i livet. Hver gang et lite barn har sett dagens lys, har hun lagt en tørr ert i en flaske. Noen av barna fikk Dagny se vokse opp og begynne 7

på misjonsstasjonens skole før hun reiste hjem til Sverige for første gang. Da det brygget opp til storkrig i Europa, kalte forsamlingen henne hjem. Og hjem reiste de. Både Dagny og den lille. Dagny husket den spesielle morgenen helt tydelig. Hun hadde våknet tidlig og gått ut for å gjøre sine morgenoppgaver før frokosten ble servert. På kjøkkenet slamret Mzuzi og Ami allerede med grytene. I samme øyeblikk som hun tok det første skrittet ned trappen, på vei mot badet, hørte hun et svakt klynk. Hun stoppet opp og så seg rundt. Det var ingen andre å se. Ingen andre kunne ha hørt det. Det ble stille en kort stund. Så kom klynket igjen, litt sterkere, men ikke særlig høyt. En stille, svak og hjelpeløs gråt. Dagny snudde seg raskt og gikk inn for å hente lommelykten. Hun rettet lysstrålen i den retningen lyden kom fra. På bambussofaen lå den lille nyfødte, innpakket i et falmet tøystykke. Dagny holdt hånden over munnen. «Men, jeg forstår ikke», sa hun og betraktet barnet med skepsis. Hjelpeløse lyder kom ut av den tannløse lille munnen. «Jeg forstår virkelig ikke.» Hun bøyde seg ned og tok den lille opp i armene. «Kjære barn», sa hun og vugget babyen. «Kjære barn.» For en stund ble barnet stille, med hodet hvilende mot stoffet i Dagnys kjole. Med barnets kropp tett inntil seg skyndte hun seg over området til klinikken. Hun banket på døren og vekket nattsykepleieren Kamila, en kvinne fra området. Sammen brettet de ut stoffet og konstaterte at babyen var en liten jente. De vasket henne, tok på henne en ren stoffbleie og svøpte et mykt tøystykke rundt barnet. Dagny spurte om det var morsmelk i kjølerommet, og hun fikk en desiliter i en flaske for å mate det svake barnet. Hun betraktet jenta som sugde ivrig på flaskens gummiknapp. 8

«Hun kan ikke være mer enn et par døgn gammel, kanskje bare ett», sa Kamila. Dagny svarte ikke. «Og hvem er moren?» fortsatte Kamila. «Hvordan skal jeg kunne vite det?» sa Dagny. «Jeg fant henne på sofaen på verandaen.» «Et eller annet sted der ute i bushen må det finnes en mor som har født barnet og i sin fortvilelse forlatt henne», sa nattsykepleieren. «Et eller annet sted i en av de mange landsbyene som ligger både nær og lenger unna misjonsstasjonen vår. Vet du hvem det kunne være?» Dagny ristet på hodet. Søster Kamila kom inn og stilte seg helt inntil henne. Barnet hadde sugd i seg hele rasjonen, og Dagny holdt henne opp mot skulderen og klappet henne forsiktig på ryggen for at hun skulle rape. Kamila så nøye på dem begge, og blikket hennes var mer alvorlig enn Dagny noensinne hadde sett. «Hvis barnet er fra en av landsbyene», sa hun, «vil hun aldri kunne dra hjem igjen.» «Hva mener du?» spurte Dagny. «Se på henne», sa Kamila. «Se på barnet. Du ser vel at faren, eller kanskje til og med moren, ikke kan være en av mitt folk.» Dagny hører bilmotoren brumme samtidig som solen stiger helt opp bak fjellene. Fuglene setter i gang sin morgenkonsert, og fra trærne bak dem begynner apenes skravling å øke i volum. I kjøkkenhuset er det liv og røre, og utenfor skolebygningen står en ung gutt, en av elevene, og feier foran inngangen med et palmeblad. Pastor Helge Svensson kommer ut fra badet og går mot kirken. Han skal lede morgenbønnen før frokosten inntas i fellesskap. I dag, for første gang på seks år, skal ikke Dagny være med. Sist hun reiste hjem, like før krigen, hadde 9

hun hatt jenta med seg. En snill og from familie oppe i Boden hadde med glede tatt imot henne, og hun hadde bare vært fire år gammel. Dagny husket fortsatt hvordan jentas tårer rant nedover de lysebrune kinnene da hun vinket farvel utenfor stasjonshuset langt oppe i Norrland. Sjåføren hopper ut av bilen, griper tak i Dagnys skinnkoffert og kaster den opp på lasteplanet til den lille pickupen. Da han strekker seg frem for å ta pappesken, løfter hun hånden. «Den tar jeg selv.» Han peker på lasteplanet og på henne. Dagny nikker og smiler. Der og ingen andre steder skal hun sitte. Han slår ut med hendene. «Madame Dagny, det tar to timer til jernbanestasjonen. Sett deg hos meg i stedet.» Sjåføren peker mot setet i bilen. Dagny rister på hodet, han trekker på skuldrene og strekker deretter ut en hånd for å hjelpe henne opp. Hun setter seg til rette på lasteplanet og holder den ene hånden fast over esken. I den ligger bildene hennes, som hun skal reise rundt med og vise i ulike forsamlinger, og de må ikke bli ødelagt. Bilen starter med et host, og så humper de av gårde. Alt i går tok hun farvel med alle, men fra kjøkkenhuset kommer likevel både Ami og Mzuzi ut og vinker. Gutten som feier utenfor skolen, løfter palmebladet sitt og ler. Dagny stryker pekefingeren under øyet. Livet hennes i jungelen er over. Vil hun noen gang få se Tangisa misjonsstasjon igjen? Så mange år, så mange minner. De har opplevd mange påkjenninger og vanskeligheter her ute. Men også nåden ved å få ta del i folks hverdag. Bygningene blir mindre og mindre, og når veien svinger, forsvinner husene bak det frodige grøntområdet.

Mullvalds sogn, Gotland Omtrent sytti år senere

1 13. desember «Påtår?» spurte Tryggve Fridman og strakte seg etter en kaffekopp med blå blomster. Anki Karlsson nikket og satte seg for å se ut gjennom vinduet i spisestuen, mens Tryggve gikk til buffeen og hentet kaffe. Ardrebo Bed & Breakfast ikke langt fra Mullvalds sogn lå rett ved riksveien. Om sommeren var det en jevn strøm av trafikk på veien, med badestranden i Ljugarn som mål. På denne tiden av året kjørte det bare noen få biler her, for det meste snekkere, gulvleggere eller elektrikere som bygde og pusset opp for sommergjestene før sesongen. Bussen kjørte forbi én gang om dagen i hver retning, tidlig om morgenen inn mot Visby og tilbake når skolene var ferdige for dagen. Anki kastet et blikk på klokken på mobilen. Snart skulle Visby-bussen passere. Ute var det allerede mørkt og dystert, men hvis det bare kom et tynt lag med snø, ville det bli lysere. Anki lurte på hva Annalena, som sto på kjøkkenet og bakte kafeens delikatesser, syntes om mørket. Hun hadde vekst opp i Tornedalen og var vant til hvite, kalde vintre, noe som var sjelden på Gotland. Annalena og mannen hennes, Johan, hadde gjort en enestående jobb da de startet den flotte kafeen med 12

overnattingsmuligheter. Huset var stort, hadde flere verandaer og massevis av vinduer å pusse. En gang for lenge siden hadde huset vært en butikk, og på veggen hang bilder som viste glade butikkmedarbeidere fra førtitallet. Etter en skånsom renovering var rommene nå smakfullt tapetsert med mønstre som sikkert var hundre år gamle. Møblene var sannsynligvis auksjonsfunn og passet godt inn. På hvert bord sto det en gammel sukkerskål med en liten blomst i. Akkurat nå en rød tulipan, sammen med en furukvist og litt mose. Tryggve kom tilbake med koppene. På bordet i buffeen kunne man velge mellom kaffekopper med ulike mønstre. Roser eller ikke, blått eller rosa, med gullkant eller bare en enkel blomst. Da Tryggve satte ned koppene, ble døren fra kjøkkenet slått opp, og Johan kom ut med en tallerken med safranpannekake, pisket krem og syltetøy av blåbringebær. Anki så spørrende på Tryggve. De hadde allerede spist både en lussekatt og en pepperkake hver. «Ja, nå som vi er her og feirer lucia», sa Tryggve og slo ut med hendene. «De har øyas beste safranpannekake, og vi kan dele.» Anki hadde ingen innvendinger, og de delte godbiten i to. «Hvordan blir det for dere?» sa Anki etter den første biten, henvendt til Johan. «Får dere juleferie eller skal dere ha åpent?» «Vi får litt fri», svarte Johan og strøk med hendene over det grønne serveringsforkleet sitt. «Vi skal ta en tur opp til Tornedalen, der blir julen i hvert fall garantert hvit.» «Man kunne selvfølgelig tenke seg litt snø her også», sa Anki lengselsfullt. «Da har dere stengt her alle helgene, forstår jeg?» Johan ristet på hodet. «Nja, ikke helt», sa han. «I dag kommer det to gjester, og da skal vi sørge for å ordne frokost, men ellers klarer de seg selv. Ja, og så har vi jo hundene.» 13

Anki tok enda en bit safranpannekake. Hun innså at Annalena og Johan hadde hendene fulle med både kafédriften og de flotte myndene sine. «Gjester i desember er det vel ikke så mange av?» spurte Tryggve. «Nei, de fleste kommer om sommeren, men det er hyggelig med vintergjester også. Når vi reiser bort, må Ronja steppe inn. Hun er flink. Håper det smaker, nå må jeg jobbe litt.» Alt smakte selvfølgelig godt, og det samme gjaldt kaffen. Lokalet var ikke akkurat overfylt denne luciadagen. Ved et bord et stykke unna satt to eldre par overfor hverandre og spiste husets deilige pærekake i taushet. De kunne i det minste ha sagt noe pent om smaken, tenkte Anki. Tryggve hadde nikket til dem da de kom inn, men de virket ikke som om de kjente hverandre særlig godt. Anki kjente dem ikke i det hele tatt, bortsett fra kanskje en av mennene som så litt kjent ut. Han bodde sannsynligvis i Mullvalds sogn. «Jaha ja», sa Tryggve og tørket seg rundt munnen med servietten. «La oss se hvordan denne julen blir. Jeg burde ha dratt på reise igjen og sluppet unna mørket og vinden.» En merkelig uttalelse når den kom fra Tryggve, tenkte Anki stille for seg selv. Så veldig reiselysten var han ikke, men han hadde kanskje fått blod på tann etter de to siste reisene han hadde vært på. «Jo, selvfølgelig», svarte Anki, «men jeg gleder meg til at barna og barnebarna skal komme. Heldigvis brukte jeg sommeren på å pusse opp det gamle gårdshuset, så det blir plass til alle. Til og med Majas mor kommer med sin nye dame.» Tryggve løftet litt på øyenbrynene. The extended family, forklarte Anki. «Å ja, jeg skjønner.» «Selvfølgelig var det fantastisk gøy da du og jeg var ute 14

på togloffing i vår, det må jeg si, men vi kan reise en annen gang», fortsatte Anki. «Og du skal jo få besøk av søsteren og svogeren din.» I april, da alt begynte å spire hjemme i Mullvalds, hadde Anki og Tryggve begitt seg ut på en nøye planlagt reise. De hadde tatt båten over til Oskarshamn og deretter reist med tog helt ned til Italia, der de bodde på klostre eller rimelige hoteller. Alltid hvert sitt rom – de var bare venner og ingenting annet, noe begge holdt fast ved. Anki tenkte på reisen. Togene var fine, og alt gikk som det skulle. Hun hadde vært bekymret for at de ikke skulle rekke togbyttene på fremmede stasjoner, eller at noe annet skulle skje, men det var aldri noe problem. De hadde reist våren i møte gjennom vakre landskap og pittoreske landsbyer. Cinque Terre var selvfølgelig helt uimotståelig med sine landsbyer på rad og rekke, men det mest spennende var klosteret i fjellene i La Verna. Der levde franciskanermunker i fullstendig fred og ro, og der ble Tryggve og Anki værende et par dager og falt inn i den stille rytmen. Hun kunne lengte tilbake dit av og til, selv om stedet lå svært avsides. «Ja visst», sa Tryggve og brakte henne tilbake til nåtiden, «det blir sikkert koselig med jul hjemme. Litt snø hadde selvfølgelig dekket gårder og åkre på en vakker måte, men slikt kan vi nok bare drømme om her på øya.» «Ikke si det», sa hun. «Se, nå kommer bussen, forresten. Håper Maja er med, slik hun lovet. Jeg vil gjerne by henne på luciakaffe også.» Bussholdeplassen lå rett ved siden av huset. I skumringen så hun barnebarnet sitt komme slentrende med ryggsekken over den ene skulderen, og snart hørtes Majas muntre stemme da hun kom inn gjennom døren og sa hei til Annalena og Johan. Maja hadde raskt tilpasset seg livet på øya og blitt kjent med 15

mange. Anki spratt opp og gikk ut for å ønske barnebarnet sitt velkommen. «Hei, Maja! Bestill hva du vil, så betaler jeg», sa hun. «Vi sitter der inne.» «Så snilt, farmor! Jeg er sulten. Elendig mat på skolen i dag. Risgrøt. Ikke akkurat min favoritt.» Anki var på nippet til å si at hun burde være takknemlig. Men jenta var sytten, så det fikk være måte på oppdragelse. I stedet kastet hun et stjålent blikk på to menn som kom inn like etter Maja. Det var sikkert gjestene som Johan hadde snakket om. De så faktisk litt kjente ut, tenkte hun, men det var nok bare innbilning. «Kan vi parkere her ute?» spurte den ene gjesten og tok av seg en mørkeblå lue. «Absolutt», svarte Johan. «Parker hvor som helst ute på grusplassen.» «Vi har kjørt bak bussen nesten hele veien», sa den andre mannen, som hadde en lignende lue, men med en liten dusk. «Deilig å endelig være fremme.» Han fikk øye på Anki og så granskende på henne før ansiktet sprakk opp i et stort smil. «Men er det ikke Anki?» sa han. «Her går man bare inn gjennom døra, og så støter man på deg! Kjenner du meg ikke igjen?»

2 Anki betraktet mannens vennlige ansikt, som var omgitt av hvitt, bølgete hår. Han hadde smilerynker rundt øynene. Høy var han også. Bak ham sto en annen smilende mann, mørk og brunøyd med hvitt hår ved tinningene. Jo, Anki hadde sett begge to før, men hvor? «Men hei», sa Tryggve, som kom frem og håndhilste. «Jaha, har dere funnet veien til Gotland på denne tiden av året? Det er ikke alle som gjør det.» «Men …», sa Anki. «Hvor har vi møtt hverandre før?» «I de italienske fjellene», lo mannen med det hvite håret. «For ikke så lenge siden.» Endelig gikk det opp for henne. Da hun og Tryggve hadde vært på togtur, hadde de fått selskap av dette hyggelige paret på en del av reisen. I klosteret i La Verna, høyt oppe i fjellene, hadde de tilbrakt tre døgn sammen og delt alle måltider. «Det er ikke så lett når man møtes i nye sammenhenger», sa Tomas, som hun nå husket at han het. «Jeg forstår godt. Ikke sant, Nils?» Nils, det stemmer, det var det den andre het. At Tryggve snakket gotlandsk, hadde umiddelbart vekket interesse fra Tomas da de først møttes. Han holdt på med slektsforskning, og en viktig ledetråd lå tydeligvis på Gotland, hadde han fortalt 17

en dag da de spiste en enkel, men velsmakende lunsj i klosterets spisesal. «Så nå skal dere overnatte her på øya?» spurte Tryggve. «Det kunne vært verre, dere har valgt et utmerket sted. Hvor lenge blir dere?» Tomas så på sin livspartner Nils. «Vi har ikke bestemt oss helt ennå», svarte han. «Nei, jeg skriver jo, så jeg kan sitte hvor som helst», sa Nils, som hittil mest hadde stått og lyttet til samtalen. «Tomas skal lete etter spor fra fortiden sin, så jeg antar at vi må bli her til han har funnet dem.» Han smilte til Tomas. «Slike ting kan ta lang tid», sa Tryggve, «men her kan dere sikkert bli så lenge dere vil, ikke sant, Johan?» «Jo, selvfølgelig», svarte Johan, som sto klar med nøklene til et av gjesterommene. «Dere må komme på besøk», sa Anki entusiastisk. «Jeg har islandshester. En ridetur gjennom vinterlandskapet, ville ikke det vært gøy? Hvis vi får en skikkelig vinter, altså.» «Vi kommer gjerne, vi», sa Tomas. «Og jeg trenger nok hjelp med arbeidet.» Anki holdt opp håndflatene. «Da er jeg dessverre ikke den rette personen. Jeg kom hit for bare et par år siden og vet ingenting. Tryggve er en mye bedre veiviser, så da vet dere hvem dere skal satse på.» «Jeg er ikke født her, jeg heller», sa han, «men noe har jeg jo plukket opp».

Johan tok seg av gjestene, sjekket dem inn og viste dem veien ut og til baksiden av det store huset, der man gikk opp til rommene. Anki hadde sett de sjarmerende rommene, oppkalt 18

etter fargene de var innredet i. Det rosa rommet, Det blå rommet, Det turkise rommet og Det hvite rommet. Alle var innredet med nydelige tapeter og vakre, gamle møbler. Hun betalte for Majas fruktkake og en pepperkake, og så gikk hun inn i spisesalen og spurte hvordan skoledagen hadde vært. Maja så veldig glad og fornøyd ut. I går hadde hun overnattet hos en venninne, og de hadde stått opp tidlig og feiret lucia med klassen. «Gikk det bra?» «Hva mener du med bra? Luciasangene kan man jo, liksom.» «I går kveld, da? Hadde dere fest?» Maja la fruktkaken tilbake på tallerkenen og stirret misfornøyd på Anki. «Farmor! Slutt. Jeg har ikke vært ute og drukket eller brukt dop. For det er vel det du tenker, ikke sant?» Anki kjente at hun rødmet. Selvfølgelig hadde fantasien hennes i en brøkdel av et sekund tatt overhånd. Hun hadde forestilt seg fyll og alt mulig annet forferdelig. Som gammel lærer hadde hun opplevd det meste rundt luciafeiringen. Alt fra veloppdragne, fine luciatog til ungdommer med bakrus som satt og hang eller lå på en benk og sov rusen av seg under feiringen. Hvis de i det hele tatt kom. «Bra, Maja», sa hun og la hånden på armen hennes. «Ikke vær sint på meg. Du er en flott jente. Jeg ville bare spørre.» Tryggve hadde hjulpet gjestene med å bære opp bagasjen, men kom nå tilbake til Maja og Anki med rottweileren Putte, som tidligere hadde måttet vente i bilen. Johan og Annalena hadde ikke noe imot at hunder ble med inn. Det ble satt frem en vannskål, og Putte slurpet ivrig før han gikk og la seg ved føttene til sin eier. De to eldre parene som satt et stykke unna, reiste seg og 19

flyttet seg inn i det innerste rommet, salongen, og det ble bråk og skraping da de skjøv ut stolene og gikk av gårde med kaffekoppene sine. «De surpompene liker ikke hunder», hvisket Maja. «Han høye der kjenner jeg igjen, jeg har diskutert politikk med ham en gang. Hvem er de?» spurte Anki. «Du sa jo hei til dem, Tryggve, kjenner du dem?» «Det er …», begynte Tryggve, men ble avbrutt. De nyankomne gjestene, som tydeligvis bare hadde satt fra seg bagasjen på rommet, kom ut fra kafeen med hver sin brikke. «Kan vi sette oss ned?», spurte Tomas, og Anki ga tegn til at de kunne det. Bordet hadde plass til fem, og Putte måtte flytte seg litt. Nils satte seg på huk og klødde Putte bak ørene. «Fin!» sa han til Tryggve før han reiste seg. «Jeg hadde en sånn da jeg var liten.» Pendeldøren til kjøkkenet gikk opp, og Annalena kom ut med herrenes bestilling, som duftet herlig. Det var pai med fyll av brokkoli og gorgonzola. Anki angret nesten på at hun hadde spist så mye, men det var jo tross alt ikke lucia hver dag. «Hva handler egentlig familiehistorien om? Den du skal forske på», sa hun og vendte seg mot Tomas. «Det må vel være noe spesielt siden du har reist helt hit?» Tomas tok en bit av den varme paien og en slurk mineralvann før han tørket seg rundt munnen med servietten og begynte å fortelle. «Jeg hadde en gang en gammel tante som jeg egentlig aldri møtte», begynte han. «I alle fall ikke så vidt jeg kan huske. Hun var en tøff dame ved navn Dagny Bodell, og egentlig var hun min mors tante. Dagny var misjonær i Kongo på tretti- og førtitallet og jobbet som jordmor der.» 20

Han tok en pause og en ny bit av paien. Nils spiste uanfektet videre og virket opptatt av andre tanker. Han hadde sikkert hørt historien mange ganger før. «Da jeg var ett år gammel, forsvant tante Dagny og ble aldri funnet igjen.» «Hva?» sa Maja. «Forsvant hun bare? I Afrika? Herregud, så skummelt.» «Nei, nei, ikke i Afrika», forklarte Tomas. «Tante Dagny forsvant under en reise her på Gotland.» «Her? Man kan jo ikke akkurat forsvinne på en øy», sa Anki. «Den har sine begrensninger.» «Jo da», innskjøt Tryggve. «Det er fullt mulig, og det har faktisk skjedd en og annen gang.» Hans lange erfaring som etterforsker hadde lært ham at ingenting var umulig, ikke engang på et så geografisk avgrenset sted som en øy. «Dagny var på turné her og reiste rundt i små frikirkekapeller og misjonshus for å fortelle om arbeidet sitt», fortsatte Tomas, «helt til en dag da hun ikke dukket opp på et sted der hun var ventet.» Det hørtes mer skraping av stoler inne fra salongen. Anki kastet et blikk inn i rommet, der det var gammeldags brun tapet og svart-hvitt-bilder på veggen. Den alt annet enn muntre gruppen var i ferd med å forlate lokalet. «At tante Dagny forsvant, ble et stort traume for moren min, Brita, og mormoren min, Inez. Jeg har levd med sorgfulle sukk, minner og fortellinger hele livet.» «En cold case», konstaterte Tryggve. «I alle fall hvis hun ble bortført og i verste fall myrdet. Trodde man aldri at hun dro av egen vilje, tilbake til Afrika igjen?» Tomas ristet på hodet. «Ikke sannsynlig. Politirapporter og brev fra andre 21

misjonærer viser at man lette grundig på misjonsstasjonen der hun jobbet, men uten resultat. Anki så på Maja, som hele tiden hadde lyttet oppmerksomt til Tomas. Fruktkaken ble liggende urørt på tallerkenen. «Men hvordan skal du kunne finne noen spor?» spurte Maja. «Det høres vanvittig vanskelig ut når det er så lenge siden.» Den sure gruppen passerte dem på vei ut. «Jeg har brev», forklarte Tomas. «Brev som Dagny Bodell skrev i ukene hun var her, de aller siste ukene. Så sluttet de bare å komme.» En av kvinnene i gruppen som var på vei ut, kastet et raskt blikk på dem og stoppet opp et øyeblikk. Det var knapt merkbart, men Anki så det. Kvinnen snudde hodet, og blikket hennes var mørkt da hun stirret på Tomas. «Ved hjelp av brevene kan jeg følge tante Dagnys reise på øya», fortsatte Tomas, som ikke la merke til kvinnens reaksjon. Kvinnen åpnet munnen som for å si noe, men lukket den igjen og trakk kåpen tett rundt seg før hun med raske skritt gikk ut i mørket og lot døren smelle igjen bak seg.

3 14. desember Ragnhild Jakobsson tok frem håndarbeidet og satte seg ved kjøkkenbordet. Broderiet var en vakker duk med julemotiv, og hun hadde regnet ut at hvis hun sydde hundre sting hver dag, ville hun så vidt rekke å bli ferdig til julaften. Det eldste barnebarnet hadde fått sin egen lille leilighet i Visby, og hun ønsket seg en brodert duk fra mormor. Ragnhild tredde tråden på nålen, rettet på brillene og satte i gang. Under et kjøkkenhåndkle hevet årets julekake. Som vanlig var det mye som måtte gjøres før den store høytiden. Vanligvis likte hun forberedelsene, men utflukten til kafeen i går hadde lagt en demper på humøret. Sammen med Gunnar hadde hun avtalt å møte Ragnhilds bror Torsten og svigerinnen Anni til luciakaffe. Først hadde de tatt en tur på Östergarnslandet, som lå i desembergrått vær, men likevel var vakkert. Ved hver gård de passerte var det minner å snakke om. Minner til å le av eller gråte over. I Katthammarsvik hadde de spist Salteriets utmerkede fiskesuppe og handlet røkte delikatesser fra fiskedisken. Deretter bar det videre til Ardrebo og ettermiddagskaffe. Både Torsten og Ragnhild husket bygningen fra den gang den var butikk. Der hadde de 23

gjort ærender for mamma. Å sykle fra Mullvalds til Ardre med en fullpakket eggkasse på bagasjebrettet og bytte eggene mot kaffe og risgryn, eller i all hemmelighet dra dit i desember og kjøpe små julegaver fra det rike utvalget. Utover det fikk de alt de trengte fra gården eller gjennom leveranser fra meieriet. Noen ganger hadde Ragnhild en liten slant selv og kunne kjøpe godteri fra fristelsene i glassbeholderne. Lukten der inne var merkelig og annerledes: tobakk, lær og sild om hverandre. Ute ved trappen sto det alltid folk og snakket, og man fikk høre det siste sladderet i sognet. At Johan og Annalena hadde tatt vare på det vakre huset og pusset opp rommene og butikken, var en virkelig god gjerning. Selv om Ragnhild og Gunnar bodde i Visby, dro de gjerne ut til barndomstraktene av og til. Ragnhild likte det, men i går hadde ikke stemningen vært den samme. To fremmede menn i syttiårene hadde bare stormet inn gjennom døren med all bagasjen sin. De kjente tydeligvis også den pensjonerte etterforskeren fra Mullvalds. Hva var det han het igjen? Hun kom ikke på det, men han hadde jo vokst opp der, men flyttet hit da han ble eldre. Han hadde drukket kaffe med en kvinne som Ragnhild ikke kjente. De to mennene var snakkesalige, spesielt den ene. Og da hun hørte ham snakke i det vide og brede om at han skulle rote i fortiden, mistet Ragnhild humøret. Hun hadde prøvd å gjøre Torsten oppmerksom på dem, men han snakket politikk med Gunnar og hørte ingenting. Anni hadde ikke øre for fastlandsfolk som trampet inn, hun stirret mest på mobilen, den gamle damen. Men det spilte forresten ingen rolle, for hun var ikke kjent med alle familiesaker, selv om hun hadde vært gift med Torsten i mange herrens år. Ragnhild hadde snudd stolen sin for å høre bedre og hadde tatt en ekstra omvei for å hente påfyll på kaffen, selv om hun egentlig ikke trengte det. Det var slik hun hadde forstått hva som var på gang. Den høye med det hvite 24

håret var tydeligvis slektsforsker og hadde nevnt navnet Dagny Bodell. Ragnhild hadde umiddelbart gjenkjent navnet. Hun husket henne godt. Selv hadde hun vært sju år gammel da det skjedde. Både på skolen og ved butikken ble det snakket mye om det. Ragnhild hadde lært å lese allerede da hun var fem år gammel, og hun stavet seg gjennom artiklene i avisen. En gang da hun leste om saken, kom mamma Henny og rev avisen ut av hendene hennes. «Du skal ikke lese en masse tull», hadde hun mumlet. «Gjør noe nyttig i stedet. Gå ut og gi mat til hønsene!» Pappa hadde ikke sagt noe, det gjorde han aldri. Uten å lage noe oppstyr forsvant han om morgenen på motorsykkelen sin til skolen i Norrlanda, der han jobbet. Han hadde ikke noe særlig interesse for gården, men mamma var driftig og tok seg av den selv, og Ragnhild og hennes tre søsken måtte tidlig lære seg å hjelpe til. Hun la fra seg håndarbeidet, reiste seg og kikket under kjøkkenhåndkleet. Julekaken måtte heve litt til. Hun vendte tilbake til broderiet sitt. Hundre sting om dagen. Om de fastlandsfolkene fant spor etter misjonærkvinnen, spilte egentlig ingen rolle, men hvis han gravde dypere, kunne det bli ubehagelig. Ragnhild innså at hun måtte snakke med Torsten. Han hadde bare vært fem år gammel den gangen, men husket nok likevel en god del. I alle fall burde han ha hørt snakket opp gjennom årene. Kent og Birgit, som var mye yngre, kunne neppe huske eller engang vite noe. Ragnhild brettet sammen håndarbeidet og la det i en plastpose. Hun tok på seg et forkle og helte deigen ut på bakebordet, som var dekket av mel, eltet og knadde. Tok i av alle krefter. Hun måtte ta kontroll over situasjonen. Slektsforskeren måtte stanses.

4 Tryggve låste ytterdøren og gikk ned trappen. Putte, hans trofaste venn, logret optimistisk. «Lang tur i dag, matfar?» virket det som han sa. «På stranden?» Tryggve stoppet opp litt på grusveien og betraktet fasaden. Huset var herregårdsgult, og den hvite verandaen hadde sjarmerende utskjæringer. En dyktig snekker hadde laget de fine dekorasjonene for omtrent hundre år siden. I vinkel mot huset sto et bryggerhus som han hadde god nytte av, ikke minst når han skulle brygge gotlandsdrikk. Siden han var interessert i jakt, hendte det av og til at han kunne henge et par nyskutte fasaner eller harer der inne. Når det gjaldt jakt, var han mest interessert i småvilt og fugler. Det var rikelig med rådyr på Gotland, og egentlig kunne man skyte halvparten av bestanden – det var tross alt nok av dem. Nesten hver gang han kjørte gjennom skogen, hoppet et dyr eller to frem. Tryggve forlot gårdsplassen, gikk rundt hjørnet og undersøkte fasaden som vendte mot sør og vest. Til sommeren måtte han ta fatt på det kjedelige arbeidet med å skrape og male der. Han kunne prøve å få hjelp av noen som var yngre. Kanskje Maja var interessert? Det var faktisk tenkelig at hun ville ha en sommerjobb. Ungdommer trengte jo penger. Tryggve hadde sett henne 26

i Visby for et par dager siden. Han var på vei opp Hästgatan da hun kom ut fra Sankt Hans café, eller «Hasses», som hans egen generasjon hadde kalt det siden tenårene på sekstitallet. Maja hadde ikke vært alene. Hun var sammen med en gjeng ungdommer, en jente og to gutter. Var hun sammen med noen av dem? Det var selvfølgelig mulig. Han lurte på om Anki visste om det i så fall, men hun hadde ikke nevnt et ord om at Maja hadde kjæreste. Men det var ikke sikkert hun hadde det. Det kan jo ha vært en venn. Tryggve var ikke typen til å sladre. «Nei, hør her, Putte, nå drar vi av gårde på den turen jeg har lovet», sa han og tok et fastere grep om båndet. «Jeg har masse å gjøre etterpå. Julen står for døren, som du vet, det er bare ti dager igjen. Det blir rolig, men vi skal i alle fall få besøk av søsteren min og svogeren min.» De tok sin favorittstrekning ned mot stranden. Tryggve trakk den friske luften dypt inn i lungene. Desember var ikke noe høydepunkt her på øya, tenkte han for seg selv, men hadde likevel sin sjarm med alle gråtonene og bølgene som rullet inn mot stranden. Likevel hadde det jo vært hyggelig med en hvit jul. Putte, som hadde travet av gårde med nesen mot bakken, stoppet opp nede ved strandkanten. Han snuste og spisset ørene. Lenger borte kom en annen hundeeier. «Rolig, Putte», sa Tryggve lavt. «Den der er ikke verdt å bråke med. Sitt!» Putte satte seg lydig ned, og sammen ventet de på den fremmede hunden og eieren hans. Da de kom nærmere, kjente Tryggve igjen mannen som en av de store gårdeierne i Mullvalds, Torsten Björkander. Gården hans lå i utkanten av sognet, og Tryggve kjente ham ikke særlig godt, men de pleide å hilse i kirken. Storbonden og hans kone kom gjerne dit for å vise seg frem. I går hadde han vært på Ardrebo og drukket kaffe, husket han. 27

«God dag», sa Tryggve og løftet på sixpensen, siden han var av den gammeldagse typen. Torsten Björkanders vorstehhund sto helt stille med det ene forbeinet løftet og stirret på Putte. Torsten nikket til Tryggve, men tok seg ikke bryet med å ta av seg capsen. «Jaha, du har tid til en forfriskende spasertur», sa Tryggve. «Det er vel færre gjøremål på gården om vinteren, antar jeg.» Han visste hvordan gården så ut, men hadde aldri vært innenfor dørene. Våningshuset fra 1700-tallet var i fire etasjer, bygd i kalkstein. Et typisk gotlandshus der taket på gavlene ikke stakk ut, men gikk i flukt med veggene. En lang lindeallé strakte seg fra hovedveien og ned til huset, som hadde to fløyer. I tillegg kom fjøs og flere uthus med ulike funksjoner. Det var uten tvil en av de vakreste gårdene på hele øya. Torsten smilte svakt til Tryggves kommentar, som antydet at han ikke ville ha noe å gjøre. «Jo, det er selvfølgelig litt roligere på denne tiden av året», sa han, «men dyrene må jo ha mat, både kalver, griser og lam. Men jeg har jo mer tid til politikk om vinteren enn om sommeren, og det trengs siden det går nedoverbakke med landet vårt.» «Ja vel», sa Tryggve og hevet øyenbrynene. «Jeg visste ikke at du drev med politikk.» Torsten nikket alvorlig. «Noen må ta tak i de viktige spørsmålene for Sverige. Det har gått helt over styr med alle innvandrerne som strømmer inn.» Tryggve svarte ikke, og det trengte han heller ikke. Han ante hva som ville komme. Den samme tiraden som han hadde hørt fra flere andre hold de siste årene. «Ikke at jeg er rasist, men vi vanlige, ærlige borgere får knapt plass lenger med alle flyktningene som kommer hit», fortsatte Torsten. «Nei, dette må det bli slutt på.» 28

Mens Torsten fortsatte, kom Tryggve på at han faktisk hadde sett Torstens navn på en liste ved det forrige valget. Sverigedemokraterna var partiet hans, og da valget var over, hadde nettopp dette partiet fått en del tilhengere rundt om på øya. «Jeg har nok en litt annen oppfatning», sa Tryggve rolig og pekte mot strandskogen bak dem. «Jeg synes vi har god plass her. Og Mullvalds har ikke akkurat vært overfylt av innvandrere, så vidt jeg har merket. Den eneste som har kommet ut til våre trakter, er en stakkars rumener som har sittet og frosset utenfor Tempo hele november.» «Som vi heldigvis har blitt kvitt», avbrøt Torsten. «Tiggingen er organisert, de får ikke pengene selv. Det er bevist.» Torsten Björkander ga ikke akkurat rom for den gode samtalen. Han var tydeligvis ikke interessert i andres meninger. Det var ingen vits i å prøve å diskutere, innså Tryggve. De sto en stund og så ut over havet uten å si noe. Den svake vinden kjølte kinnene, og det var ganske behagelig. Hundene satt stille ved siden av eierne sine, men Tryggve merket at Putte gjerne ville løpt rundt med vorstehhunden. «En annen ting, forresten», sa Torsten etter en stund, mens han så ut mot havet. «I går kom det et par karer til Ardrebo, så jeg. Du virket som du kjente dem. Hva slags folk er det?» Torsten vendte ansiktet mot Tryggve, som betraktet ham med et smil. Han var visst engstelig for alt som var nytt i sin trangsynte verden, som for det meste dreide seg om den storslåtte gården hans, tenkte Tryggve. «Jo da», svarte Tryggve og dro på det, «jeg skal ikke si at jeg kjenner dem godt. Anki Karlsson og jeg møtte dem på en reise vi var på i vår. I Italia. Hyggelige folk. Den ene er forfatter, og den andre skal …» «… drive slektsforskning», avbrøt Torsten ham. «Ja takk, 29

det vet jeg. Hva nå det skal være godt for. Er de liksom … ja, sammen de to der?» Tryggve begynte å bli lei av denne surpompen og tok et fastere grep om Puttes bånd. Innvandrere dugde ikke, og heller ikke homofile – ingen passet visst inn i Torsten Björkanders verden der innerst i den lange lindealleen. «Jeg må gå», sa Tryggve. «Mye å gjøre nå før jul.» «Hyggelig å treffes», sa Torsten. Det kan han jo synes, tenkte Tryggve og svarte ham bare med et ytterst kort nikk.