Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller

Unni Rustad (f. 1948) har vært medlem av Kvinnefronten siden starten.

Hun har gitt ut boka På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen.

Stemmer og historier fra Afghanistan (2005).

kvinneaktivister fra 70-tallet forteller

Berit Morland (f. 1945) er utdannet journalist og har jobbet i Klassekampen og LO Media. Hun var med på å starte Kvinnefronten i Trondheim og har sittet i Kvinnefrontens landsstyre.

VIVIVAR MANGE VAR MANGE

Ellen Aanesen (f. 1945) er utdannet filmfotograf og har jobbet som dokumentarfilmskaper i NRK. Hun var aktiv i Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening, og har skrevet bøkene Ikke send meg til en «kone», doktor (1981) og Nasjonens barn (2008, med Bernt Eide).

AANESEN (RED.), RUSTAD, MORLAND OG STALSBERG

Kvinnene det fortelles om i denne boka, vokste opp i «husmortida», i et Norge hvor de fleste kvinner verken hadde utdannelse eller egen økonomi. Krisesentre fantes ikke, homofili var forbudt, og det var ulovlig å bo sammen uten å være gift. For ugifte var det vanskelig å få tak i prevensjon – og så seint som i 1968, døde den siste kvinnen som følge av en illegal abort.

70-åras nye kvinnebevegelse varslet en helt ny tid. Kravene kvinnene stilte ble sett på som radikale og provoserende på en måte som er vanskelig å fatte i dag.

Dette er ei bok om og med noen av dem som gikk i tog, samlet underskrifter, lagde bråk og ikke ga etter for motstanden.

Aktivistene forteller om de viktigste sakene den gang, og om sine personlige erfaringer med kampen for kvinners rettigheter og likeverd. Hvorfor ble de med? Hva gjorde det med livet deres?

Linn Stalsberg (f. 1971) er utdannet sosiolog og jobber som frilansjournalist og sakprosaforfatter. Hun har blant annet gitt ut boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land (2013). forl aget oktober

isbn 978-82-495-1920-0 | forlaget oktober 2018

Ellen Aanesen (red.) med Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg

VI VAR MANGE

Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller

forlaget oktober

Vi var mange_o.indd 2

30.04.2018 12.32

R A V VI E G N MA Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller Ellen Aanesen (red.) med Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg

Forlaget Oktober 2018 2 ¡ VI VAR MANGE

Innhold 7 FORORD: Nødvendige opprør

13 1. STARTSKUDDET 15 Jo Freeman – En feminist fra USA på besøk i Oslo 17 Nyfeministen Gro Nylander – Blid, men beinhard 22 Kvinnefronter Irmelin Wister – En av gutta?

31 Gro Slettemark – Kvinnekamp eller klassekamp?

Ellen Aanesen (red.) med Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller © Forlaget Oktober AS, Oslo 2018 Satt med: Adobe Caslon Pro og Zing rust hos Johanne Hjorthol Papir: 100 g Amber Graphic Bilderedaktør: Beate Muri Forsidebilde: Tromsø 8. mars 1983. Foto: Torgeir Rath Olsen / Nordlys Trykk og innbinding: Livonia, 2018 Første opplag, 2018 ISBN 978-82-495-1920-0 www.oktober.no

utgitt med støtte fra fritt ord og norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

37 2. K AMPEN FOR SELVBESTEMT ABORT 38 Den viktigste saken 42 Grethe Irvoll – Jeg vil ikke ha det sånn!

47 Historier vi ikke fortalte 50 Hvem skal bestemme?

53 De gode hjelperne 65 «ABORT» – en film av Vibeke Løkkeberg 68 Hører de oss nå?

79 Samvittighetskvalenes tid 85 Med makt og myndighet fra Gud

94 KVINNEMINNER: Helle Stensbak, Rønnaug Fjogstad, Gerd Brantenberg, Hanne Wilhjelm, Anne Titlestad, Hjørdis Kaul

101 3. NYE BUDBRINGERE 102 Sissel Benneche Osvold – Drømmen om noe annet 105 Else Myklebust – Kvinnekamp inn i Dagsrevyen 110 Astrid Brekken – Kvinnebonde og radiopioner

119 121 125 138 143 147

4. KVINNERS RET T TIL LØNNET ARBEID

Kveldsskiftet på Freia – Et tidsbilde Våler Skurlag – Da kvinner måtte vike Kvinner i mannsyrker – Et gjenombrudd La kvinner få prøve seg!

Arbeidsplasser vil vi ha – akkurat som mannfolka!

150 To bilder av stillheten 151 6-timersdagen – Kravet som består 155 Torill Nustad – Tillitsvalgt i industrien

163 KVINNEMINNER: Gro M. Nilssen, Chris Hartmann,

Helen Vogt, Aud Steinsbekk, Torunn Ekornholmen, Rita Westvik, Kari Stokland, Annik Borthen, Eva-Lill Bekkevad

171 5. HVEM SK AL PASSE BARNA? 172 Gratis daghjem til alle barn!

188 Førskolelærere og aksjonister 193 En trussel mot samfunnet?

196 Idealet som ble umulig

199 6. KJERRINGER MOT STRØMMEN 201 Turid Horgen – 8. mars på 70-tallet 207 Eva Fjeldstad – Da Miss Trondheim sa nei 212 Gerd von der Lippe – Da det var forbudt for kvinner å løpe langt 217 Anne Cathrine Hagen – Ut av skapet 220 Inge Ås – Heltidsaktivisten 227 Fakhra Salimi – Kampen for synliggjøring 235 Agnete Strøm – Med utsyn over verden 240 KVINNEMINNER: Synnøve Torgersen, Solveig Nyhamar, Berit Schei, Signe Skare, Anne-Kristine Schanke, Bodil Eide, Britt Sørensen

245

329

9. SEXKJØP

247 Janne Krogstad – Vi sa aldri nei til noen 253 Asta Magni Lykkjen – Norges første voldtektsforsker 257 Evy Frantzsen – «Kvinnemishandling?

Nei, det skjer bare i Oslo» 259 Rachel Eapen Paul – Spørsmålene og kunnskapen som forsvant

331 332 336 338

Liv Finstads historie Cecilie Høigårds historie Ida Halvorsen – Hard Asfalt Et intervju med Cecilie Høigård – «Den nordiske modellens» mor

265

7. VOLD MOT KVINNER

– FRA STILLHET TIL AKSJON

8. K AMPEN MOT PORNO

OG PROSTITUSJON

2 66 Opptakten 269 En ny dagsorden 279 Folkebevegelsen 284 Den første seieren 291 Dugnaden 296 Lysbildeforedraget 302 Uten Narvesen stopper Hagen 309 Innspurten 312 Ettertanker 314 Erfaringer 316 Nina Kristiansen – «Åge N. Kristiansen» går til aksjon 324 KVINNEMINNER: Johanne Sundby, Helga Eriksen,

Linda Karin Lie, Tove Nilsen, Anita Engen, Aase Sundfær, Liv Bremer, Arna Meisfjord

343

– NY KUNNSK AP, NY POLITIKK

10. KVINNEFRONTEN I ELVERUM

– ET TILBAKEBLIKK

354 ETTERORD 355 LITTERATURLISTE

Forord Nødvendige opprør De ville gnidd seg i øynene, kvinneaktivistene fra 1970-tallet, om de kunne kikket inn i framtida og sett dagens Norge. Hvor ble det av husmødrene? Pappaperm, hva er det? Lesbiske par med barn, er det mulig? Mange av 70-tallets kvinnekrav er ikke bare innfridd, men overoppfylt.

Det er en selvfølge at kvinner tar utdanning og har jobb og egen økonomi. Prevensjon er lett tilgjengelig, loven om selvbestemt abort står støtt, lesbiske lever lesbiske liv i bygd og by. De fleste barn går i barnehage, vi har lang foreldrepermisjon for både mor og far, og menn tar mer ansvar i familien enn den gang dette var et krav i togene på kvinnedagen. Å skille seg eller få barn utenfor ekteskap er ikke skammelig, vi har krisesentre over hele landet og forbud mot å kjøpe sex. Kvinner gjør seg gjeldende i politikk, idrett, forskning og all slags kunstnerisk virksomhet, og stadig flere unge minoritetskvinner tar plass i den offentlige debatten.

Vi som er med i denne boka, vokste opp i et annet Norge, der andre hadde makt over kvinners liv. En legenemnd kunne bestemme at du måtte bære fram barnet du ikke hadde mulighet til å ta vare på og ikke ville ha. Noen reiste til abortklinikker i utlandet, andre tok illegale og ofte farlige aborter her hjemme. Vi har kjennskap til dødsfall etter illegal abort så seint som i 1968. Da var de fleste av oss i slutten av tenåra. Seksualundervisning var så å si ikkeeksisterende, og prevensjon var vanskelig å få tak i, selv når du var gift. Konkubinatparagrafen slo fast at det var forbudt for to av motsatt kjønn å bo sammen uten å være gift. Du måtte søke om å beholde ditt eget etternavn når du gifta deg. Var du gift, fikk du ikke studielån om mannen din tjente over en viss sum, og selv om du var eldst i søskenflokken, kunne du ikke ta over odelsgården.

FORORD · 7

Kirkens makt og innflytelse var stor, og mange så ikke andre muligheter enn ekteskap om de ble gravide. I 1971 var hver fjerde brud under 20 år, de alle fleste var gravide. Barn født utenfor ekteskap ble ofte kalt «uekte». Enslige mødre var som regel fattige, og i mange miljøer var det en skam å ha barn uten å ha en mann – mor, far og barn var eneste aksepterte familieform og ble sett på som samfunnets grunnpilar. Lesbiske levde i skjul, homofili var forbudt.

I 1970 gikk bare 2,8 prosent av alle barn i barnehage, 350 av landets kommuner hadde ingen tilbud til førskolebarn. De fleste kvinner måtte dermed være hjemme mens barna var små, og mange forble husmødre. Om gifte kvinner tok seg arbeid, kunne det oppfattes som et angrep på mannens ære eller tegn på at hun var en dårlig mor. Hun hadde uansett alt ansvaret for husarbeid og omsorgen for mann og barn, og husarbeidet var tungt: så seint som i 1978 manglet 60 000 hus innlagt vann, og 400 000 hjem var uten varmtvann.

Svært få kvinner kunne forsørge seg og barna om de ville bryte med voldelige menn, og krisesentre fantes ikke. Mishandling, voldtekt og overgrep tilhørte privatlivet og ble ikke snakket om. Selv om det var mange forskjeller mellom bygd og by, nord og sør, og mellom klasser og miljøer, var rammene trange rundt kvinners liv i det landet vi vokste opp i. Vi var omgitt av mødre som lengtet desperat etter å være en del av noe større enn familien. Mange i denne boka fikk med seg innstendige oppfordringer hjemmefra – ta utdanning, tjen egne penger, bli uavhengig!

På slutten av 60-tallet begynte store ting å skje. Verden var i forandring, også Norge. Tusener av unge begynte på universiteter og høyskoler som før hadde vært forbeholdt folk med god økonomi.

I de nye fellesskapene fikk systemkritikk og motstand mot makt­ havere fotfeste. USAs krig i Vietnam fikk ungdom ut i gatene over hele den vestlige verden, koloniland krevde uavhengighet, i SørAfrika gjorde svarte opprør mot apartheidregimet, afroamerikanere organiserte seg mot rasisme og undertrykking, studenter og arbeidere bygde barrikader i Paris. Ny musikk satte ord på ungdommens sinne og drømmer om en annen verden. Her hjemme viste neisidas seier i folkeavstemmingen om EF-medlemskap i 1972 at mektige motstandere kunne overvinnes.

Optimismen og pågangsmotet rådde også i Nyfeministene, Kvinnefronten, Lesbisk Bevegelse, Brød og Roser og de uavhengige 8 · VI VAR MANGE

kvinnegruppene som ble dannet i første halvdel av 70-åra. Noen av dem var små og varte bare en kort periode, men alle var med på å varsle at noe nytt var på gang. Aktivistene brøyt med de gamle forventningene til kvinner, vi var utålmodige og uten redsel for autoritetene. Vi kjente oss viktige, at det vi gjorde hadde betydning, for oss og for verden. Alt var mulig.

Medlemmene møttes i grupper for å diskutere og planlegge, og på sitt beste ble dette fristeder hvor vi også kunne snakke trygt og åpent. Vonde hemmeligheter og erfaringer vi trodde bare handlet om eget liv, viste seg å være felles for mange. Vi så mønstre og sammenhenger som hadde vært usynlige, livet vårt hang uløselig sammen med at vi var kvinner i et samfunn hvor kvinner var mindre verdt enn menn. Erfaringene våre ble grunnlag for aksjoner, ana­ lyser og krav. Det var lov å være sint.

Uenigheten om hvordan vi skulle komme dit, var stor, men vi delte en drøm om et annet samfunn hvor vi kunne leve som likeverdige og frie mennesker uansett kjønn, seksuell legning, hudfarge og alt som brukes for å skille mennesker fra hverandre.

At kvinner krevde makt over eget liv, var truende for dem som var vant til å ha den. Mange metoder ble tatt i bruk for å stoppe oss. Spydigheter og latterliggjøring var vanlig, vi ble kalt stygge, ukvinnelige og bitre mannehatere, og abortmotstandere kalte oss mordere. Enkelte menn mente det som skulle til, var et skikkelig knull, så kom vi nok på bedre tanker.

Men den gamle tida var forbi, opprøret var umulig å stoppe.

Allierte fantes overalt, kvinner over hele landet kjente seg igjen i aktivistenes politikk og aksjoner. Veteranene i Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund gledet seg over at de nye organisasjonene tok opp krav de hadde vært alene om, radikale leger gjorde viktig arbeid i kampen for selvbestemt abort. Kvinnelige journalister skrev om bakgrunnen for kvinnekravene, og arbeidet for krisesentre fikk støtte av kvinner fra så å si alle partier på Stortinget. I kampen mot porno og prostitusjon sto unge og eldre fra vidt forskjellige organisasjoner og partier sammen, en del menn var også med. Og hvert år gikk tusenvis i 8. marstog bak hovedparolen «Kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene».

FORORD · 9

Dette er aktivistenes bok. Her forteller noen av de som sto på stand, skrev løpesedler og avisinnlegg, ringte på dører og samlet underskrifter og støtte, holdt taler, gikk i tog, snakket åpent om det som hadde vært hemmelig, lagde bråk der det var nødvendig, og ikke ga seg da motangrepene kom. Hvorfor ble de med i kvinne­k ampen?

Hva husker de best? Hva gjorde disse erfaringene med livet deres?

Kvinnebevegelsen vant mange seire i disse åra. Noen av oss trodde framgangen ville fortsette, at rettighetene våre ville bli utvidet og etter hvert hogd i stein. Mye av det 70-tallsaktivistene sloss for, står fjellstøtt, men dagens aktivister og kvinneorganisasjoner må bruke tid på å hindre tilbakeslag, også om regjeringen er full av kvinner. Når velferdsstatens sikkerhetsnett rakner, er det først og fremst kvinnene som overtar omsorgsarbeidet det offentlige ikke lenger tar ansvar for. Ordet frihet misbrukes om utrygge arbeids­ forhold med få rettigheter. Klassesamfunnet består, fattigdom finnes, og i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet tjener menn fortstatt mest. Rasisme, fordommer, offentlig politikk og sosial kontroll hindrer minoritetskvinner i å ha de samme mulighetene som andre kvinner i landet.

Kvinnene som avslørte omfanget av kvinnemishandlinga og skapte krisesenterbevegelsen, hadde som mål å gjøre sentrene overflødige. Pionerene fra 70-åra ville blitt forferdet over å se at 40 år seinere er landets 46 krisesentre overfylte, og at menns vold frem­ deles er hovedproblemet.

Dagens unge jenter og kvinner lever med press og høye forventninger om utseende, livsførsel og prestasjoner på alle livets områder.

Hvordan påvirker dette jaget muligheten for solidaritet og samhold?

Hvordan finner du egen trygghet, selvtillit og seksualitet om du ser deg selv med et kritisk og dømmende blikk? Smerten mange unge lever med, handler om mer enn individuelle problemer. Og det kan ikke bare være en sak for kvinneorganisasjonene at halvparten av norske gutter mellom 14 og 17 år bruker nettporno regelmessig. ­Pornoens ideer om menns rett til kvinner blir en del av dagliglivet, og internett gir nye muligheter for menn som tenner seksuelt på vold og overgrep mot barn. Antall anmeldte overgrep mot mindreårige øker eksplosivt. Mer enn 9 av 100 jenter og kvinner opplever å bli voldtatt, de fleste kjenner voldtektsmannen. 90 prosent anmelder aldri, og svært få av de anmeldte blir dømt. Voldtekt er en forbrytelse der risikoen for straff er liten.

10 · VI VAR MANGE

Kvinnene i denne boka snakker om en annen tid, men vi kan lære mye av å se likheter før vi finner forskjellene. Grunnlaget for kvinne­undertrykking, trakassering og vold er det samme i dag som i 70-åra. Synet på kvinnen som annenrangs menneske var og er – i større eller mindre grad – en del av kulturen i alle land og i alle slags miljøer over hele verden. Det gjør noe med både kvinner og menn, det får følger for hva vi godtar, hva vi ikke vil se, og hva vi ikke snakker om.

Om vi skal kunne leve sammen som likeverdige mennesker, må vi anerkjenne at det også her finnes undertrykking og makt­ forskjeller. Da tusener av kvinner i land etter land begynte å fortelle historiene sine høsten 2017, avslørte de omfattende og grov trakassering på jobben og i dagliglivet. På forhånd ville de fleste sagt at det ikke kunne være sant, men kvinnene ble så mange at #metoo vokste til en bevegelse som vil sette varige spor. Måtte energien og styrken i bevegelsen inspirere til å bryte stillheten om alt som hindrer frigjøring og likeverd mellom kvinner og menn.

Kvinner trenger hverandres kunnskap og analyser, historier og hemmeligheter for å gjennomskue kreftene som holder oss nede. Vi trenger hverandre fordi solidaritet gir styrke og mot til å stå opp for eget verd, uten redsel og skam. Å stå sammen gjør oss stolte og sta.

Vi er mange. Sammen kan vi forandre verden. Nå som da.

FORORD · 11

1.

STARTSKUDDET

Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykket, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre.

Sirene, nr. 1, 1973

P L A K AT: IR ME L IN W IS T E R

Jo Freeman – En feminist fra USA på besøk i Oslo Sommeren 1970 fløy den amerikanske studenten Jo Freeman til Europa på studentmoderasjon. Hun bodde på flatseng hos med­ studenter og haiket rundt i Europa med ryggsekken full av feministhefter. Først til England og siden bar det over kanalen og nordover på kontinentet. Turneen ble avsluttet med fjorten dager i Danmark, Sverige og Norge.

Slik beskrev hun norgesbesøket mange år etterpå: I Norge fant jeg venner. På forhånd hadde jeg skrevet til europeiske kvinner som sto på nyhetsbrevlisten til The Women’s Liberation Movement.1 Siri Nylander Mæland var i USA i 1969 og hadde blitt klar over bevegelsen vår da.2 Nå var hun tilbake i Norge og spurte om jeg ville snakke på Universitetet i Oslo den uka undervisningen startet, slik at lokale feminister kunne bruke anledningen til å organisere en massemønstring. Det ville jeg selvfølgelig. Derfor var jeg i Oslo den 26. august 1970, den dagen amerikanske feminister marsjerte ned Fifth Avenue i den aller første store feministiske demonstrasjonen i vår tid.3 Jeg fortalte de norske kvinnene at jeg gjerne ville gjøre noe for å markere dagen, og foreslo at vi skulle demonstrere foran den amerikanske ambassaden. «Nja», sa de, «alle gjør det. Hold heller en pressekonferanse. Vi trenger reklame for talen din».

Jeg hadde aldri gjort noe sånt før, og ble nokså overrasket over at journalister fra flere aviser og dessuten landets TV-kanal trengte 1 2

3

14 · VI VAR MANGE

Jo Freeman i Oslo. F O T O: S V E IN H A MME R S TA D/ N T B/ S C A NP I X

A F T E NP O S T E N 2 7. AUGUS T 19 70.

Nyhetsbrevet til den første kvinnefrigjøringsgruppa i Chicago, The Women’s Liberation Movement, startet av Jo Freeman og Shulamith Firestone i 1967.

Hjemme i Norge introduserte Siri Nylander Mæland begrepet «nyfeminisme» i en kronikk i Dagbladet 31. januar 1970. Hun inspirerte kvinnene som startet den første nyfeministiske gruppa som tok initiativ til møtet der Freeman holdt tale.

Demonstrasjonen var i anledning femtiårsjubileet for kvinners stemmerett i USA.

KAPITTEL 1 · STARTSKUDDET · 15

A R B E IDE R B L A DE T 7. SE P T E M B E R 19 70

DAGB L A DE T 17. M A R S 19 7 7

seg sammen i rommet for å høre på en ukjent amerikansk feminist. Enda mer overrasket ble jeg da jeg så ansiktet mitt på TV og i alle avisene etterpå. […] Å gå fra å være haikende student til en berømthet på besøk, krevde mental omstilling. Noen dager seinere holdt jeg talen min.4 Jeg snakket langsomt, veloverveid, og passet på å uttale tydelig, det hadde jeg lært meg til mens jeg var på reise.

Talen var en suksess. […] Det kom hundrevis av folk, og mange ble med i bevegelsen. De kalte seg Nyfeministene. Det dukket opp nye grupper overalt.5 En av dem som hørte Freemans tale, var journalisten og nrk-­program­­­­­ lederen Gøril Strømholm. Slik husker hun det nå, snart femti år senere: – Jeg var jo moden, men dette var et ras! Jeg hadde jo lest om den amerikanske kvinnebevegelsen i en amerikansk avis, og tenkte: Å Gud, dette har jeg ventet på!

Det var stappfullt i det store auditoriet på Blindern, og begeistring i hele salen, jeg måtte sitte i trappa. Det var den aller første nyfeministgruppa, «Blid, men beinhard», og Kvinnesaksforeningen som hadde invitert henne. På forhånd hadde de bestemt at de skulle invitere publikum til å lage nye grupper, og vi skrev oss på lange lister.

Det verste er at jeg husker nesten ingenting av Jo Freemans tale.

Men møtet, oppmøtet, interessen! Det jeg derimot husker veldig godt, er de norske nyfeministene Elisabeth Helsing, Ragnhild Halvorsen og Gro Nylander. De var så flotte! Jeg hadde nesten aldri hørt om kvinnekampen gjennom historien, bare disse mytene om at kvinnesakskvinner var noen stygge, gamle, skjeggete hurper, jeg blir rasende hver gang jeg tenker på det. Og plutselig står det tre vakre unge damer nede på scenen som oppfordrer oss til kvinnekamp!

4 7. september 1970.

5 Utdrag fra Jo Freemans «On the Origins of the Women’s Liberation Movement from a Strictly Personal Perspective» i The Feminist Memoir Project (red. Rachel Blau DuPlessis og Ann Snitow), New York: Three Rivers Press, 1998, ss. 171–196.

Oversatt her av Unni Rustad.

16 · VI VAR MANGE

Nyfeministen Gro Nylander – Blid, men beinhard – Syttitallet var en åpenbaring, sier Gro Nylander.

Hun var med på å organisere den aller første ny­ feministgruppa, BB-gruppa «Blid, men beinhard», på starten av syttitallet, under mottoet «man trenger ikke være sur selv om man er sint på urettferdighet».

Gruppa ble til etter inspirasjon fra kronikken «Nyfeminister, foren dere!», som Nylanders storesøster Siri Nylander Mæland skrev i Dagbladet 31. januar 1970. Hun hadde kommet i kontakt med den nye feministbevegelsen da hun studerte i USA noen år tidligere.

– Elisabeth Helsing, som hadde startet Ammehjelpen i 1968, ringte Siri og spurte «Hvor finner jeg disse nyfeministene?», forteller Nylander. «Nei, de gruppene må dere starte selv», var svaret.

Som sagt, så gjort.

Noe av det viktigste Nyfeministene holdt på med i starten, var å opprette såkalte bevisstgjøringsgrupper.

– Der snakket vi om det vi opplevde som vanskelig fordi vi var jenter: at vi ble behandlet annerledes enn brødrene våre, at mange jenter ble presset til å velge bestemte typer utdanning. Den gangen kunne også stillingsannonser fritt annonsere ulik lønn for kvinner og menn.

BB-gruppa ringte på en haug slike jobber, forteller hun. Så kjeftet de bedriften nord og ned for lønnspraksisen de reklamerte med.

– Vi var rampete! Og vi hadde det så gøy! Det var et flott søsterskap. Vi var også opptatt av den indre frigjøringen; man skulle ikke føle seg underlegen.

Gro Nylander. F O T O: K RIS T IN E L L E F SE N / V G / S C A NP I X

KAPITTEL 1 · STARTSKUDDET · 17