smith. vinter. omsl 2.qxp_Layout 1 07.01.2019 11:32 Side 1
a l i s m i t h er født i Inverness i Skottland i 1962 og bor i Cambridge, England. Hun debuterte i 1995 med den prisbelønte novellesamlingen Free Love and Other Stories, og i 1997 fulgte romanen Like. Smith ble tildelt Whitbread-prisen for romanen Levende bilder i 2005, mens Begge deler (2014, på norsk i 2016) brakte henne Baileys Women’s Prize for Fiction, Goldsmiths-prisen og Costa Book Award. Hun har vært finalist til Bookerprisen fire ganger, sist for Høst (2016, på norsk i 2018), som ble løftet frem som et «post-brexit mesterverk». Ali Smith er oversatt til over 40 språk.
Vinter er Ali Smiths skarpe og kloke protest mot en stadig mer avgrenset og lukket verden. Hvem som får bli og hvem som må ut, er høyst usikkert, og Smith skriver bitende om gjerder og murer, aksjoner og maktmisbruk, men også engasjert og empatisk om en slags familie som må finne sammen fordi det tross alt er jul. Vinter er andre bind i en planlagt kvartett om vår tid, fra en av Storbritannias mest betydelige forfattere.
Ali Smith Vinter
desember, noen dager før jul. Det er en av de varmeste vintrene som er registrert, igjen, og i et godsliknende hus i Cornwall i det sørvestlige England samles fire mennesker til julefeiring: husets eier, den en gang vellykkede forretningskvinnen Sophia Cleves; hennes sønn, naturbloggeren Arthur; en ung kvinne som Arthur kaller Charlotte; og Iris, Sophias opprørske bohemsøster. Huset har femten soverom, men er det plass til alle?
FORLAGET OKTOBER 2019 ISBN: 978-82-495-1948-4 omslagsillustrasjon og design: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design Forfatterportrett: © sarah wood
FORLAGET OKTOBER
«Lysende vakker» t h e o b s e rv e r
Ali Smith Vinter
«en roman så full av rå kraft, av ømhet, rettferdig harme og sjenerøsitet at man tenker at Dickens ville ha anerkjent den … Smith er i gang med et omfattende prosjekt, å mytologisere Storbritannias tilstand akkurat nå» t h e o b s e rv e r
«hvis Ali Smiths kvartett i og om tid ikke blir stående blant de mest originale, trøsterike og inspirerende kunstneriske tilsvar til ‹dette vanvittige, bitre kaoset› som vår tid er, så er vi kastet ut i en enda kaldere vinter enn folk gjerne frykter» financial times
«det er ikke mange forfattere på verdensscenen som leverer romankunst så frapperende og forlokkende som dette» the new york times
«Smith er som alltid briljant, kyndig, myndig … Smith synes å gjøre bruk av det sykliske for å bearbeide det store traumet som er vår skakkjørte, bristende verden – gjennom tid, gjennom øyeblikk i menneskelivet, gjennom årstidene. Hver av [de fire] romanene gir anledning til å sette nytt lys på det som opptar henne. I Vinter er lyset i denne store forfatterens praktfulle snøkule ytterst originalt og definitivt opplysende» the new york times bo ok review
Vinter_Ali Smith.indd 2
03.01.2019 14:59
ali smith Vinter Oversatt av Merete Alfsen MNO
forlaget oktober 2019
Vinter_Ali Smith.indd 3
03.01.2019 14:59
Originalens tittel: winter Copyright © 2017, Ali Smith All rights reserved Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2019 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Sabon 11/14 pkt. Hos Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream, bulk 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2019 Første opplag, 2019 isbn 978-82-495-1948-4 www.oktober.no
av ali smith på forlaget oktober Første person og andre historier, noveller, 2009 På stedet mil, roman, 2012 Begge deler, roman, 2016 Høst, roman, 2018
Vinter_Ali Smith.indd 4
03.01.2019 14:59
Til Sarah Daniel i løvens hule med kjærlig hilsen og til Sarah Wood muß i’denn med kjærlig hilsen
Vinter_Ali Smith.indd 5
03.01.2019 14:59
Vinter_Ali Smith.indd 6
03.01.2019 14:59
Eller vinterstormens vold. william shakespeare (andrĂŠ bjerke)
Landskap regisserer sine egne bilder. barbara hepworth
Men om man tror man er verdensborger, er man ikke borger noe sted. theresa may, 5. oktober 2016
Vi er nĂĽ i mytologiens verden. muriel spark
Mørke er billig. charles dickens
Vinter_Ali Smith.indd 7
03.01.2019 14:59
Vinter_Ali Smith.indd 8
03.01.2019 14:59
1
Vinter_Ali Smith.indd 9
03.01.2019 14:59
Vinter_Ali Smith.indd 10
03.01.2019 14:59
Gud var død: for det første. Og romantikken var død. Ridderligheten var død. Poesien, romanen, maleriet, dødt alt sammen, og kunsten var død. Teater og film, begge deler døde. Litteraturen var død. Boka var død. Modernismen, postmodernismen, realismen og surrealismen, alt var dødt. Jazzen var død, popen, discoen, rapen, klassisk musikk, dødt. Kulturen var død. Anstendigheten, samfunnet, familieverdiene, døde. Fortiden var død. Historien var død. Velferdsstaten var død. Politikken var død. Demokratiet var dødt. Kommunismen, fascismen, nyliberalismen, kapitalismen, dødt alt sammen, og marxismen, død, feminismen, død den også. Politisk korrekthet, død. Rasismen var død. Religionen var død. Tanken var død. Håpet var dødt. Sannhet og fiksjon, døde begge deler. Mediene var døde. Internett var dødt. Twitter, instagram, facebook, google, dødt. Kjærligheten var død. Døden var død. Veldig mye var dødt. 11
Vinter_Ali Smith.indd 11
03.01.2019 14:59
Men noe var ikke det, i hvert fall ikke ennå. Livet var ikke dødt ennå. Revolusjonen var ikke død. Rasemessig likestilling var ikke død. Hatet var ikke dødt. Men datamaskinen? Død. Tv? Dødt. Radio? Død. Mobiltelefoner var døde. Batterier var døde. Ekteskap var døde, sexliv var døde, samtalen var død. Løv var dødt. Blomster var døde, døde i dødvanne. Tenk om alle disse døde tingene gikk igjen. Tenk om en blomst gikk igjen. Ja, tenk å bli hjemsøkt (om det da fantes noe slikt som hjemsøkelse, og ikke bare nevroser og psykoser) av gjenferdet (om det da fantes noe slikt som gjenferd, og ikke bare fantasi) av en blomst. Spøkelsene selv var ikke døde, ikke egentlig. I stedet kom disse spørsmålene opp: er spøkelser døde er spøkelser døde eller levende er spøkelser dødelige men uansett, glem spøkelser, tenk ikke mer på dem, for dette er ingen spøkelseshistorie, selv om den foregår i en slags dødtid, midt på vinteren, en strålende solfylt postmillennial globalt oppvarmet julaftens morgen (jula, også død), og den handler om virkelige ting som virkelig skjer i den virkelige verden med virkelige mennesker på den virkelige jorda (nei søren, jorda, død den også):
Vinter_Ali Smith.indd 12
03.01.2019 14:59
God morgen, sa Sophia Cleves. God julaften. Hun snakket til hodet uten kropp. Det var et barnehode, bare et hode, det satt ikke fast på en kropp, det svevde omkring helt alene. Det var hardnakket, hodet. Det hadde vært hos henne i fire dager; hun hadde slått opp øynene i morges, og der var det fremdeles, denne gangen hang det i lufta over vasken og så seg i speilet. Det snudde seg mot henne da hun snakket til det, og da det fikk se henne – kan noe uten hals og skuldre sies å nikke? det bøyde seg i hvert fall, tippet liksom forover med blikket ærbødig nedslått, og opp igjen, høvisk og blidt, et bukk, eller et kniks? Var det hannkjønn eller hunnkjønn? Det var i hvert fall veloppdragent, høflig, et snilt og høflig barns hode (ennå førspråklig, kanskje, for det var helt taust) på størrelse med en kantalupp (var det ironisk eller en skavank, å være mer fortrolig med meloner enn med barn? heldigvis for henne hadde Arthur som liten raskt oppfattet at hun likte det best når barn la vinn på ikke å være så barnaktige), skjønt svært 13
Vinter_Ali Smith.indd 13
03.01.2019 14:59
ulikt en melon i det at det hadde et ansikt, og en tjukk hårmanke noen centimeter lengre enn det selv, pistrete, fyldig, mørkt, bølgete-glatt, ganske romantisk som en ridder i miniatyr hvis det var hannkjønn, eller hvis det var hunnkjønn, litt som det løvprydede barnet i parken i Paris med ryggen til kamera på det gamle svart-hvite postkortet med bildet tatt av den franske fotografen fra det tjuende århundret Édouard Boubat (petite fille aux feuilles mortes jardin du Luxembourg Paris 1946), og da Sophia hadde våknet denne morgenen og sett det der, hodet, med bakhodet vendt mot henne, hadde håret duvet aldeles bedårende opp og ned i lufta fra sentralvarmen, men bare på den ene siden, den som var rett over radiatoren; nå viftet og vaiet det en brøkdel av et sekund bak hodets frittsvevende fluktuasjoner, lik håret til en person filmet i sakte film med softfilter i en sjamporeklame. Der ser du. Sjamporeklame er ikke spøkelser og skrømt. Ingenting skummelt med det. (Med mindre sjamporeklamer, eller kanskje all reklame, faktisk er grufulle åpenbaringer av de levende døde, og vi bare er så vant til dem at vi ikke lenger lar oss ryste.) Uansett var det rett og slett ikke skremmende, hodet. Det var yndig, og blygt i all sin formellhet, og det er ikke ord man kan forbinde med noe dødt eller makabert – og det virket ikke det minste dødt, selv om det så ut til at det kanskje var litt fælere på undersiden, der hvor det en gang måtte ha vært en hals, og der man så vidt ante noe mer innvollslignende, strimlete, kjøttaktig. 14
Vinter_Ali Smith.indd 14
03.01.2019 14:59
Men ellers var alt slikt godt gjemt bak håret og haka, og ikke det første som slo en, for det var livet det hadde i seg, varmen i væremåten, og der det duppet og vippet lystig i lufta ved siden av henne som en grønn liten bøye i rolig vann mens Sophia vasket ansiktet og pusset tennene, der det strøk luftig ned trappa foran Sophia og snodde seg, som en liten planet i sitt eget mikrounivers, ut og inn mellom de støvete greinene i samlingen av døde orkideer på det nederste reposet, utstrålte det mer mildhet enn noe Buddha-hode Sophia ennå hadde truffet på, mer enn noe malt amorinhode eller noen døsig juleengel. På kjøkkenet hadde Sophia vann og kaffe i espressokannen. Hun skrudde på den øverste delen av espressokannen og tente gassen. Hodet svingte unna den plutselige varmen. Øynene var fulle av latter. Liksom for moro skyld dristet det seg nær flammen flere ganger, og trakk seg vekk igjen. Håret ditt kommer til å ta fyr, sa hun. Hodet ristet på hodet. Hun lo. Herlig. Jeg lurer på om det vet hva jula er, hva julaften er. Hvilket barn gjør ikke det? Jeg lurer på hvordan togene går i dag. Jeg lurer på om det hadde hatt lyst til å bli med til London. Vi kunne dra på Hamleys. Se på julelysene. Vi kunne gå i dyrehagen. Jeg lurer på om det har vært i dyrehagen noen gang. Barn elsker dyrehagen. Jeg lurer på om dyrehagen er åpen nå rett før jul. Eller vi kunne gå og se på, jeg vet ikke, garden, de er nok der enten det er jul eller ei, med bjørneskinnsluene, de røde jakkene. Det hadde vært 15
Vinter_Ali Smith.indd 15
03.01.2019 14:59
flott. Eller Science Museum, der man kan se gjennom hendene på sine egne knokler og slike ting. (Ah. Hodet hadde ikke hender.) Men jeg kunne jo trykke på knappene for det, på de interaktive greiene, jeg kunne gjøre sånt som det ikke klarer selv. Eller Victoria & Albert. De vakreste gjenstander, enten man er ung eller gammel. Natural History Museum. Jeg kan stikke det innunder kåpa. Jeg kan ha en stor veske. Jeg kan skjære hull til øynene. Jeg kan legge et skjerf i bunnen av veska, en genser, noe mykt. Hodet var borte i vinduskarmen og snuste på det som var igjen av timianen fra supermarkedet. Det lukket øynene i noe som så ut som nytelse. Det gned panna mot de knøttsmå bladene. Duften av timian spredte seg i kjøkkenet, og planten deiset ned i oppvaskkummen. Siden den først var der, planten, skrudde Sophia på springen og ga den litt vann. Så satte hun seg ved bordet med kaffekoppen. Hodet slo seg ned ved siden av fruktfatet, epler, sitroner. Det fikk bordet hennes til å ligne på en kunstspøk, en installasjon eller et maleri av maleren Magritte, Dette Er Ikke Et Hode; nei, på Dalí, eller på hodene til de Chirico, men komisk, på Duchamp som satte bart på Mona Lisa, eller noe i retning av et stilleben på bord av Cézanne, en maler hun alltid hadde opplevd som både urovekkende og forfriskende, i og med at han avslører, selv om det er vanskelig å tro, at gjenstander som epler og appelsiner også kan være blå og lilla, farger man aldri skulle tro de hadde i seg. 16
Vinter_Ali Smith.indd 16
03.01.2019 14:59
I en avis nylig hadde hun sett et bilde av noe som så ut som en vegg av mennesker som sto foran veggen der Mona Lisa henger i Louvre. Hun hadde selv sett den ekte Mona Lisa, men før hun fikk Arthur, det vil si for tre tiår siden, og selv da hadde det vært ganske vanskelig å få sett noe av maleriet på grunn av den anselige mengden mennesker som sto foran det og tok bilde av det. Dessuten hadde det vært påfallende lite, mesterverket, mye mindre enn hun hadde trodd et slikt berømt mesterverk ville være. Kanskje mengden foran det gjorde at det så mindre ut. Men forskjellen var at de som nå sto foran det, ikke engang gadd å snu seg mot det. De hadde for det meste ryggen til, fordi de tok bilder av seg selv sammen med det; nå for tiden smilte det gamle maleriet på sin overlegne måte til folks rygger, folk med telefonen løftet over hodet. De så ut som de gjorde honnør for noe. Men for hva? Til stedet foran et maleri der folk står og ikke ser på det? Til seg selv? Hodet på bordet hevet øyebrynene mot henne. Som om det leste tankene hennes, sendte det henne et lite Mona Lisa-smil. Veldig morsomt. Veldig gløgt. National Gallery? Ville det like National Gallery? Tate Modern? Men alle disse stedene, om de overhodet holdt åpent i dag, stengte sikkert klokka tolv, slik de fleste gjorde på julaften, og i hvert fall togene. Ikke London, altså. Hva da? En tur langs toppen av klippene? 17
Vinter_Ali Smith.indd 17
03.01.2019 14:59
Men tenk om hodet blåste på sjøen? Noe stakk i brystet ved tanken. Uansett hva jeg finner på i dag, så kan du bli med, sa hun til hodet. Hvis du er snill og stille. Men det behøver jeg nesten ikke å si, tenkte hun. Jeg kunne ikke hatt en mindre fordringsfull gjest. Det er veldig hyggelig å ha deg her, sa hun. Du er svært velkommen. Hodet så absolutt ut til å være tilfreds med det. For fem dager siden: Sophia går inn på kontoret, slår på datamaskinen, overser de mange e-postene med røde ! og går rett til Google der hun taster inn blå grønn prikk i øyet og så, for å være mer presis, blå grønn prikk i ytre synsfelt som vokser. Har Du En Flekk på Iris? Det kan være DETTE! – Flekker og Bevegelige Prikker: Se Inn I Øynene Dine Når jeg lukker øynene … ser jeg fargede prikker : nettdoktor Tåkesyn, Flytende prikker eller tråder i synet, Følsom for lys og Ser fargede partikler – Forum for Syns og Øye Forstyrrelser – eHelseForum 5 Tegn på at Du har Netthinnemigrene – Hodepine og Migrene Nytt Entoptisk fenomen – Wikipedia Hun går inn på et par av nettstedene. Grå stær. Strølys. Glasslegemeløsning. Hornhinneabrasjon. 18
Vinter_Ali Smith.indd 18
03.01.2019 14:59
Makuladegenerasjon. Flytere Migrene. Mulig netthinneløsning. Oppsøk lege umiddelbart hvis prikkene eller flyterne vedvarer eller bekymrer deg. Så googler hun Ser en liten blågrønn kule ute i kanten av synsfeltet. Opp kommer Kunsten å Se: Det tredje øye & Det Mystiske Blikk, en masse greier om synske personer og Hvorfor Det å se et Lys er et Tegn fra Englene Dine. Doreen Virtue – profesjonell. Herregud. Hun bestiller time om et par dager hos en kjedeoptiker i byen. Den unge, blonde optikeren kommer ut fra et bakrom og kikker først på skjermen og så på Sophia. Hei, Sophia, jeg heter Sandy, sier hun. Hei, Sandy. Jeg foretrekker at du kaller meg Mrs. Cleves, sier Sophia. Ja visst. Bli med meg, S-, øh, sier optikeren. Optikeren går opp en trapp bakerst i butikken. Ovenpå er det et rom med en høy stol, nesten som en tannlegestol, og diverse maskiner. Optikeren slår ut mot stolen for å antyde at Sophia skal sette seg der. Hun stiller seg ved et skrivebord og gjør noen notater. Hun spør når Soph– øh, Mrs. Cleves – sist var hos optikeren. Dette er første gang jeg er hos optiker, sier Sophia. Og du kommer fordi du har problemer med synet, sier optikeren. Det gjenstår å se, sier Sophia. Ha ha! sier den unge optikeren, som om Sophia prøver å være morsom, noe som ikke er tilfelle. 19
Vinter_Ali Smith.indd 19
03.01.2019 14:59
Optikeren tester synet på lang avstand og på kort avstand, på ett og ett øye, måler trykket ved å blåse luft mot øynene, ser inn i øynene til Sophia med et lys som gjør at Sophia blir forbløffet (og uventet beveget) over å kunne se et nettverk i sine egne blodkar, og gjør en test der man må trykke på en knapp for å registrere når og om man ser en prikk som flytter seg rundt på skjermen. Så spør hun om Sophias fødselsdato igjen. Du verden. Jeg trodde kanskje jeg hadde skrevet feil, sier optikeren. For øynene dine er virkelig i god forfatning. Du trenger ikke lesebriller engang. Ser man det, sier Sophia. Ja, sier optikeren, og svært godt for en person i din aldersgruppe. Du er virkelig heldig. Så det er hell? sier Sophia. Vel, se på det sånn, sier optikeren. Tenk deg at jeg er bilmekaniker og får inn en bil til service, og det er en bil fra 1940-tallet, og jeg åpner panseret og ser at motoren fremdeles er nesten like ren som da den kom fra fabrikken i (optikeren sjekker skjemaet sitt), 1946, helt forbløffende, en triumf. Du mener jeg er som en gammel Triumph, sier Sophia. God som ny, sier optikeren (som åpenbart ikke aner at det har eksistert en bil som het Triumph). Så å si ubrukt. Jeg skjønner ikke hvordan du har greid det. Du antyder at jeg har gått rundt med øynene lukket hele mitt liv, eller på en eller annen måte forsømt å gjøre full bruk av dem? spør Sophia. Ja, ha ha, nettopp det, sier optikeren mens hun kikker gjennom papirene og stifter noe sammen med 20
Vinter_Ali Smith.indd 20
03.01.2019 14:59
noe. Ulovlig underbruk av øyne, jeg må melde fra til øyemyndighetene. Så får hun se ansiktet til Sophia. Å, sier hun. Øh. Så du noe som helst i øynene mine som bekymrer deg? spør Sophia. Er det noe spesielt som bekymrer deg, Mrs. Cleves? Noe du kanskje ikke har fortalt meg, eller som du er redd for. For underliggende – Sophia bringer jenta til taushet ved å spidde henne med det (sylskarpe) blikket sitt. Det jeg har behov for å vite, det eneste jeg har behov for å vite, er det forstått, det er, sier Sophia. Var det noen av maskinene dine som viste deg noe jeg burde bekymre meg for når det gjelder synet mitt? Optikeren åpner munnen. Så lukker hun den. Så åpner hun den igjen. Nei, sier optikeren. Nå, sier Sophia. Hvor mye skylder jeg, og til hvem skal jeg betale. Ingenting, sier optikeren. For i og med at du er over seksti, er det ingen – Ja vel, sier Sophia. Det var derfor du sjekket fødselsdatoen min igjen. Unnskyld? sier optikeren. Du trodde kanskje jeg løy på alderen. For å lure meg til gratis synstest hos denne optikerkjeden, sier Sophia. Øm, sier den unge optikeren. Hun rynker pannen. Hun ser ned, og ser plutselig tragisk og fortapt ut blant den vulgære julepynten 21
Vinter_Ali Smith.indd 21
03.01.2019 14:59
i kjedebutikken. Hun sier ikke mer. Hun legger utskriftene og skjemaene og notatene sine i en liten mappe som hun holder inntil brystet. Hun nikker til Sophia at de kan gå ned. Du først, Sandy, vær så god, sier Sophia. Optikerens blonde hestehale vipper opp og ned i trappa, og nede i første etasje forsvinner hun gjennom døra hun først kom ut av, uten å si adjø. Like uhøflig, uten å se opp fra skjermen bak skranken, foreslår en jente at Sophia skal tvitre, poste på Facebook eller skrive en anmeldelse på TripAdvisor om sin opplevelse hos optikeren i dag, da vurderinger betyr svært mye for dem. Sophia åpner døra selv. Nå regner det kraftig i gatene utenfor, og optikerforretningen er et sånt sted som har egne golfparaplyer med firmanavn på, og det står et paraplystativ med noen sånne borte ved disken. Men jenta ser ufravendt på skjermen og ikke på Sophia. Gjennomvåt når hun bilen. Hun blir sittende på parkeringsplassen under lyden av regn mot taket, i den ikke ubehagelige lukta av våt kåpe og bilsete. Det drypper fra håret. Det er befriende. Hun ser hvordan regnet gjør frontruta til et strømmende virvar. Gatelyktene tennes, og virvaret fylles av skiftende, formløse flekker i mange farger, som om noen har kastet små malingsfylte prosjektiler mot frontruta; det skyldes de kommunale lenkene med farget julebelysning som er hengt opp rundt parkeringsplassen. Det mørkner. Men er det ikke pent? sier hun 22
Vinter_Ali Smith.indd 22
03.01.2019 14:59
og det er første gang hun snakker til den – abrasjonen, degenerasjonen, avsondringen, flyteren, som på dette tidspunkt ennå er ganske liten, man kan ennå ikke se at det er et hode, liten som en flue som svirrer rundt foran henne, som en knøttliten sputnik, og da hun henvender seg slik direkte til den, er det som om den er en kule som treffes av flipperen i et flipperspill og rikosjetterer fra den ene siden av bilen til den andre. Bevegelsen, like før fire om ettermiddagen i vintermørket på årets korteste dag, er frydefull. I skumringen, før hun vrir om tenningen for å starte motoren og kjøre hjem, iakttar Sophia den under fargespillet på ruta der den farer uhindret over dashbordet som om plasten i dashbordet er isen på en skøytebane, spretter tilbake fra hodestøtten på passasjersiden, følger rattets kurve først én gang, og så om og om igjen, som om den først prøver ut hva den kan, og så viser hva den kan.
Vinter_Ali Smith.indd 23
03.01.2019 14:59