ISBN: 978-82-495-3189-9
9 788249 531899
Om Morgenstjernen (2020) « Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times Underjordisk inngår i det store Morgenstjernen-verket som åpnet med romanen Morgenstjernen i 2020, og som videre består av Ulvene fra evighetens skog (2021), Det tredje riket (2022), Nattskolen (2023), Arendal (2024) og Jeg var lenge død (2025). Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte som forfatter i 1998. Bøkene hans er oversatt til nærmere 40 språk og har frambrakt en unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Aschehougprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Die Welts litteraturpris, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris.
Kunstverk: © Mamma Andersson / Bono 2026 Fotografier: © Ebbe Palmér, Greger Ulf Nilson Bokperm: Utan titel, 2026 (utsnitt) Smussomslag: Pojke, 2026 Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
261009_KOK_Underjordisk_Dustjacket_SB.indd 2
Kristian Hadeland våkner i en seng i et mørkt rom og vet at noen i nærheten av ham nettopp har dødd. Han bor nå i Sveits med et nytt navn og med en ny familie. Men det har skjedd noe med ham som han ikke selv forstår: Ansiktet hans ligner ikke på det ansiktet han en gang hadde. Og han har sett sin lille døde sønn, Leo, i et speil. Lever han der, på den andre siden? Finnes det en måte å komme i kontakt med ham på? Dette er Kristians spørsmål, og det blir , idet han legger ut på en reise til de stedene hvor grensen mellom de dødes verden og de levendes kan være åpen. Under trykket fra en stor sorg og stilt overfor uforklarlige hendelser, forandres Kristians opplevelse av verden og av seg selv. Og så, en natt i august, står plutselig en ny stjerne og skinner på himmelen, en gåtefull tildragelse for alle, bortsett fra Kristian, som forstår hva slags fenomen det er og hva det innevarsler.
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times
Underjordisk er sjuende og avsluttende bind i Morgenstjernen-verket, et verk som har fascinert og begeistret lesere og kritikere verden over. Fortellingen settes i gang av en ny stjernes plutselige tilsynekomst på himmelen. Under denne stjernen lever menneskene sine liv som før mens verden rundt dem langsomt forandrer seg. Det handler om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets linse, og om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.
« Som dyptgående psykologisk skildring er Nattskolen verdt å skrive inn i litteratur-historien» Göteborgs-Posten
forlaget oktober
Om Ulvene fra evighetens skog (2021) « en filosofisk roman med nesten uhyggelig vitalitet» Süddeutsche Zeitung Om Det tredje riket (2022) « Det er djevelsk godt gjort» Politiken Om Nattskolen (2023)
Om Arendal (2024) « utforsker på fascinerende vis grenselandet mellom de døde og oss levende» VG forlaget oktober
Om Jeg var lenge død (2025) roman | forlaget oktober
« Et høydepunkt i serien» Klassekampen
2026-10-09 15:51
ISBN: 978-82-495-3189-9
9 788249 531899
Om Morgenstjernen (2020) « Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times Underjordisk inngår i det store Morgenstjernen-verket som åpnet med romanen Morgenstjernen i 2020, og som videre består av Ulvene fra evighetens skog (2021), Det tredje riket (2022), Nattskolen (2023), Arendal (2024) og Jeg var lenge død (2025). Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte som forfatter i 1998. Bøkene hans er oversatt til nærmere 40 språk og har frambrakt en unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Aschehougprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Die Welts litteraturpris, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris.
Kunstverk: © Mamma Andersson / Bono 2026 Fotografier: © Ebbe Palmér, Greger Ulf Nilson Bokperm: Utan titel, 2026 (utsnitt) Smussomslag: Pojke, 2026 Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
261009_KOK_Underjordisk_Dustjacket_SB.indd 2
Kristian Hadeland våkner i en seng i et mørkt rom og vet at noen i nærheten av ham nettopp har dødd. Han bor nå i Sveits med et nytt navn og med en ny familie. Men det har skjedd noe med ham som han ikke selv forstår: Ansiktet hans ligner ikke på det ansiktet han en gang hadde. Og han har sett sin lille døde sønn, Leo, i et speil. Lever han der, på den andre siden? Finnes det en måte å komme i kontakt med ham på? Dette er Kristians spørsmål, og det blir Kristians liv, idet han legger ut på en reise til de stedene hvor grensen mellom de dødes verden og de levendes kan være åpen. Under trykket fra en stor sorg og stilt overfor uforklarlige hendelser, forandres Kristians opplevelse av verden og av seg selv. Og så, en natt i august, står plutselig en ny stjerne og skinner på himmelen, en gåtefull tildragelse for alle, bortsett fra Kristian, som forstår hva slags fenomen det er og hva det innevarsler.
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times
Underjordisk er sjuende og avsluttende bind i Morgenstjernen-verket, et verk som har fascinert og begeistret lesere og kritikere verden over. Fortellingen settes i gang av en ny stjernes plutselige tilsynekomst på himmelen. Under denne stjernen lever menneskene sine liv som før mens verden rundt dem langsomt forandrer seg. Det handler om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets linse, og om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.
« Som dyptgående psykologisk skildring er Nattskolen verdt å skrive inn i litteratur-historien» Göteborgs-Posten
forlaget oktober
Om Ulvene fra evighetens skog (2021) « en filosofisk roman med nesten uhyggelig vitalitet» Süddeutsche Zeitung Om Det tredje riket (2022) « Det er djevelsk godt gjort» Politiken Om Nattskolen (2023)
Om Arendal (2024) « utforsker på fascinerende vis grenselandet mellom de døde og oss levende» VG forlaget oktober
Om Jeg var lenge død (2025) roman | forlaget oktober
« Et høydepunkt i serien» Klassekampen
2026-10-09 15:51
underjordisk
Karl Ove Knausgård
underjordisk Roman
forlaget oktober 2026
Til Michal
Home is the place where, when you have to go there, They have to take you in.
KRISTIAN
FØRSTE DEL
som kastet inn i verden fant jeg meg selv liggende i en seng i et mørkt rom. Noen var i ferd med å dø i nærheten. Før jeg visste hvem jeg var eller hvor jeg var, visste jeg det. Jeg lå en stund og stirret ut i mørket, hvor veggene og de få møblene langsomt fikk konturer. Laura sov tungt ved siden av meg. Pusten hennes var jevn, med et svakt, bløtt skurr hver gang hun trakk den. Klokken var ikke mer enn noen minutter over tre, så morgenen var ennå langt unna. Å få sove igjen kunne jeg bare glemme. Jeg trakk på meg buksene, som lå i en bylt på gulvet. Laura satte seg halvt opp i sengen. – Hva holder du på med? – Får ikke sove, sa jeg og dro T-skjorten over hodet. – Vær stille der ute da, så du ikke vekker barna. Jeg lukket døren bak meg uten å svare, gikk barbeint ut på kjøkkenet og satte på kaffe. Kjøkkenet lå i hjørnet av et større rom og var bare adskilt fra stuedelen med en arbeidsbenk. Det var litt som å bo i et panoptikon, tenkte jeg av og til. Her visste alle hvor alle til enhver tid var. 13
Helt mørkt gikk det heller ikke an å få det. Lyset fra gatelyktene falt inn gjennom kjøkkenvinduet, i et tydelig rektangel over bordet og et stykke ut på gulvet, som når lampene var slukket om natten, viste seg ikke å slutte der, men fortsette ut i rommet, i form av et vagt skimmer, uten endelige kanter. Veien utenfor var smal og ble bare brukt av dem som bodde her oppe, så det var ikke veldig sjenerende, men at huset lå så tett inntil den at veggen ristet når en bil passerte, var grunnen til at Laura hadde hatt råd til det i sin tid. På den andre siden var utsikten imidlertid praktfull, også om natten, med lysene fra landsbyen i dalbunnen, og fra de spredte husene oppover dalsiden, hvor mørket til sist overtok og skjulte alt som fantes av skog og fjell. Jeg skrudde på viften over komfyren, satte meg ned ved bordet og tente en røyk. La det ene beinet over det andre. Stirret på den gulnede, halvt forkrøplede stortåneglen, så bred og tykk at den kunne være en legemsdel i seg selv. Men ikke på et menneske. På et dyr. En fugl, kanskje. Vargtimmen, hadde Bergman kalt tiden mellom tre og fem på morgenen. Det var da man sov som dypest, og angsten til dem som ikke fikk sove, var som størst. Det var også da flest mennesker døde. Mest sannsynlig var det noen på gamlehjemmet like nedenfor som nettopp hadde trukket sitt siste sukk. Hvis ikke det var en unggutt som hadde kjørt seg i hjel, da. Eller en eller annen forkommen stakkar som hadde tatt livet sitt. En bil akselererte et sted i dalen. Lampen som hang over det vesle kjøkkenbordet, var omgitt av tobakksrøyk. Det så nesten ut som om røyken søkte seg dit, som om den var en flokk sauer og lampen deres hyrde. 14
1839 mennesker bodde det i området her. Statistisk sett, med den befolkningssammensetningen landsbyen hadde, skulle det dø mellom fjorten og femten personer hvert år. Jeg talte tolv det første året, ni det andre, tolv det tredje. Døden var som en klokke. Helt jevnt gikk den ikke, men den stanset heller aldri. Noe beveget seg i utkanten av synsfeltet. Jeg vendte automatisk på hodet og så ut. En rev kom luntende oppover veien. Den stanset bare noe meter unna vinduet. Kikket mot garasjen ved siden av. Noe der interesserte den. Begynte langsomt å gå den veien. Jeg la den halvrøykte sigaretten i askebegeret og reiste meg for å skjenke i en kopp kaffe. Det var ikke vanskelig å forstå hva Bergman hadde ment. Vanene som beskyttet oss mot verden, ved å gjemme den, var borte i ulvetimen, og vi var forsvarsløse. Rommet jeg stod i, gapte mot meg. Lauras kontorhjørne, med alle sine ark og permer og bøker, bilder av barna og postkort av kunstverk hun likte, viste seg slik det egentlig var: ting. Materie. Løv blåst opp mot en steinhelle i skogen etter en storm. Sofaen gapte. Laderne i kontaktene på gulvet, det gulhvite teppet, sofabordet: ting. Materie. Det var som om jeg så det fra framtiden, fra to tusen år inn i framtiden, alt tomt, gapende, meningsløst. Det var hva ulvetimen gjorde. Jeg grep sigaretten og tok et trekk. Røyken jeg blåste ut, beveget seg langsomt opp mot sin herre taklampen. Kaffen var ørlite grann for besk. Det var nesten umulig å få det rett; enten ble den ørlite grann for tynn eller ørlite grann 15
for sterk, og ble den akkurat passe, var det tilfeldig, for om jeg brukte nøyaktig samme mål neste gang, ble den i ni av ti tilfeller atter for sterk eller for svak. Der hadde du livet i et nøtteskall. Et sted like i nærheten lød et dunk. I det samme jeg hørte det, visste jeg hva det var. Reven hadde veltet søppelspannet. Flink gutt, femogtyve øre, som min far hadde pleid å si. De andre ville ikke stå opp på minst tre timer. Det var for lenge å sitte her og stirre ut i luften. Jeg gikk ut i gangen. Stakk de nakne føttene i sandalene, tok bilnøklene fra skuffen i kommoden, åpnet stille døren. Denne gangen var det jeg som gikk på veien og reven som stirret mot meg. Den hadde ganske riktig veltet søppelspannet. Dradd ut noen av de hvite søppelposene og revet dem opp, med det resultat at det nå lå godt med søppel utover hellene. Øynene var vaktsomme, men uten redsel. Først da jeg var kanskje fem meter unna, tok den et par skritt bakover, fortsatt med blikket mot meg, før den snudde seg og smatt ned gjennom den smale gangen mellom huset og garasjen. Det fikk meg til å tenke på London. Togstasjonene om kveldene. I Norge hadde jeg aldri sett rev, bare sporene etter dem, men i London hadde jeg sett dem ofte, de holdt seg av en eller annen grunn i nærheten av jernbanesporene. Den trebeinte reven. Å se den hinke rundt og kare seg fram kunne ta motet fra hvem som helst. Så mye livskraft. For den var det livet for enhver pris, uansett hvor forferdelige betingelsene var. Livet! Livet! gjallet denne hinkende reven – men for hva? Hvor nøyaktig lå det ettertraktelsesverdige ved det trebeinte søppelrevlivet? 16
Jeg rettet opp dunken og la posene oppi igjen. Sopte opp den grøvste søpla med hendene, det var mest kaffegrut og potetskall, og tørket håndflatene på bukselårene. Åpnet garasjeporten, også det forsiktig, men ikke uten at den skvikende, metalliske lyden fra fjærene og trinsehjulene føk ut i stillheten. Bilen var en Toyota jeg hadde fått for en billig penge, den var shabby og luktet fortsatt av hunden til den forrige eieren, men den var solid og driftssikker, som det het. Startet alltid på første forsøk, selv i kuldegrader. Idet jeg trillet ut på veien, gikk døren opp. Laura stod i den hvite nattkjolen sin og stirret på meg. Jeg så uforståenhet, redsel og sinne i blikket. Jeg senket vinduet. – Hvor i all verden skal du? sa hun. – Bare kjøre en tur. Ta det med ro. Jeg fikk ikke sove. – På denne tiden? – Gå og legg deg, du. Jeg kommer tilbake snart. – Kan du ikke komme inn? Legge deg igjen? Jeg ristet på hodet. – Kommer snart, sa jeg, ga henne et smil, satte bilen i gir og kjørte nedover. Det var ikke bra, det her. Hun ville sikkert ikke få sove igjen, bare ligge der urolig i sengen og vente på at jeg kom tilbake. Eller ikke at, men om – det var det hun var redd for, var det ikke, at jeg en dag skulle begi meg av sted? Men det var ikke bare meg, det var også noe inni henne. Hun hadde hatt en mor som noen ganger ble manisk, og det var selve marerittet for henne, når ting hjemme begynte å forandre seg. Tv eller høy musikk som plutselig kom på om natten. 17
Overstrømmende kjærlighet som ikke var festet i noe. Plutselige fravær. Hvor er mamma? Ute. Hvor ute? Det vet jeg ikke. Hun kommer sikkert snart. Ikke vær urolig, du. På vei gjennom landsbyen åpnet jeg hanskerommet hvor cd-ene lå. Det hadde blitt en liten samling i løpet av disse årene i ro her. De siste ukene hadde jeg bare spilt Alban Berg, hans fiolinkonsert fra 1935, og jeg la den inn i spilleren nå også. Godt å la hjernen følge to parallelle spor samtidig. Landskapet og musikken. Møtes ville de ikke kunne, for det slående med Berg, og den tradisjonen han tilhørte, var jo at musikken under ingen omstendigheter lot seg relatere til det ytre livet slik det utfoldet seg. Den hadde ingenting å gjøre med veiskilt, langtransporttrailere eller vingårder, familiemiddager eller handleturer, skolevesenet eller sykkelstier – den var helt og fullt en indre foreteelse. Jeg kjente ikke til noen annen epoke som hadde frambrakt akkurat det. Musikken hørte til i det indre, men i det indre var den fremmed. Hadde en slags klang av noe hjemløst. Som om den tilhørte noe i oss som var på vei bort, eller som hadde mistet festet i oss. Eller noe som alltid var der, bare uerkjent. Jeg strakte hånden fram og skrudde opp volumet. Bortsett fra lyset i husene og i butikkene var det ikke tegn til liv i landsbyen jeg kjørte gjennom. Fiolinkonserten var skrevet til en jente som døde da hun var 19, og var kalt «Til minne om en engel». Uansett hvor mye jeg hørte musikken, ble jeg ikke fortrolig med den. Og det var vel en slags gave. Å få gå opp steder i seg selv som man ikke kjente til. For selvfortroligheten var jo en fiksjon, noe jeget organiserte. Den bygde seg et hjem i ødemarken og lot 18
som om det – sofaen, sofaputene, spisebordet, kjøkkenstolene, sengen, gulvteppene, lampene – var alt. Gikk aldri ut, var alltid hjemme. Og med god grunn, for hva befant seg der ute? Hva var det vi var, vi menneskene? Som hadde flere millioner år gammelt arvestoff i cellene? Var det også «jeg»? Molekylenes konstante arbeid, i sine svimlende intrikate mønstre og rytmer – var de også «jeg»? Alle de mørke, surklende kløftene, alle de blinde sammentrekningene og elektriske ladningene? Berg virket samtidig med Rilke og Becker, og det var likhetstrekk mellom dem. Det var en tone av noe romantisk i alt de gjorde, som måtte ha tilhørt tiden. Det var ikke en romantikk som knyttet an til kjærligheten, heller ikke til naturen. Den knyttet an til døden og/eller evigheten. Men som indre størrelser – i alle fall for Bergs del. Det perspektivet som manglet da, tenkte jeg og sakket farten på den tomme veien idet avkjørselen til Route de Montana dukket opp foran meg, var det slafsende hjertet og det surklende blodet. Ja, for faen, den trebeinte søppelrevens ville livskraft. Dalen jeg befant meg i, var bred og fruktbar, med lange, slake og oppdyrkede sider. Vinen herfra var kjent for å være utsøkt; det var klimaet som gjorde det, varme, solrike somre, kalde, tørre vintre. Innbyggerne snakket fransk, men forstod tysk, og de første månedene hadde jeg klart meg så vidt det var med det lille jeg husket fra skoledagene. Da jeg traff Laura og etter hvert flyttet inn hos henne, begynte jeg imidlertid å lære meg fransk. Det var ingen annen måte å gjøre det på, med barna hennes og alt. Jeg snakket som en seksåring, og ungene gjorde narr av meg iblant, men Laura var om ikke imponert så i alle fall veldig glad for at jeg forsøkte. 19
Hun visste ikke mer om meg enn det jeg hadde fortalt, og det var ikke mye, og ikke alt av det var sant. Så den jeg var for henne, var for det meste basert på det hun så, og det hun tenkte om det hun så. I hennes øyne var jeg med andre ord en annen enn den jeg var for meg selv – men i hvilke forhold var ikke det tilfellet? Det var bare snakk om gradsforskjeller. Helt nær kom man aldri. Og hvem i helvete ville være helt nær? Om hun ante at noe var galt, langt bak i bevisstheten et sted, små gap mellom det hun så og det hun visste, fylte hun dem nok ut med forsikringer og forklaringer, også de like ubevisste. Dessuten måtte det være gap i mitt kjennskap til henne også, uoverensstemmelser mellom det hun sa og den hun var, om enn ikke like store. Så nei, jeg hadde ikke dårlig samvittighet. Men noe var det, siden jeg tenkte på det. Normen. Det var hva det var. Selve normen. Hvor sterk måtte den ikke være, som maktet å hevde seg selv i meg, selv nå, etter alt hva som hadde hendt, hvor godt integrert! Skulle jeg av alle føle skyld, om enn på det laveste nivå? Før, i mitt tidligere liv, var denne indre stemmen motstanderen min, som jeg i tenårene brukte mye krefter på å sable ned, og som etter hvert forstummet, men uten å opphøre helt, den kjente meg og reiste seg alltid i mine svakeste øyeblikk, ga aldri opp. Hvor kom den fra? Og hvorfor hadde den bitt seg så til de grader fast? Det var de som sa at latteren var det som skilte oss fra dyrene. Det var de som sa at det var tårene. Og det var på et vis sant, begge deler. Ingen dyr lo, ingen dyr gråt. Men de kunne føle fryd og glede, og de kunne føle sorg, så forskjellen 20
var ikke stor nok til å være avgjørende. Men samvittighet, det hadde ikke noe dyr, det var ingenting de kunne kjenne eller føle. Dét var forskjellen. Så jeg burde hegne om disse nesten umerkelig små, indre forskyvningene mine. Det var de som gjorde meg til et menneske. Men hvorfor skulle jeg ville være et menneske? Hvis skyld og skam var det som definerte det? Hvorfor definere noe som helst? Lys flammet opp i speilet, og jeg kastet et blikk mot det. En bil kom susende bakfra, la seg tett opptil min gjennom svingen. Så snart veien rettet seg opp igjen, la den seg ut i den andre kjørebanen og var forbi. Jeg var et menneske. På alle måter, bortsett fra én. Jeg tok ut Berg-albumet fra spilleren, åpnet hanskerommet og rotet gjennom cd-ene der, grep en av de innerste og satte den på, uten å se hva det var. Å ja. NEU!. Ikke dumt. Var det ikke en stikkvei her et sted? Der. Jeg svingte inn på den og kjørte nedover mot dalbunnen igjen. Musikken var som en kamp mellom korte rytmer og lange toner. Trommene var tørre, raske og helt uten dybde, på grensen til frenetiske, mens tonene, elektroniske, overstyrte, på en måte drev bort fra dem, eller forsøkte på det, for de ble hele tiden liksom hentet inn igjen. Det var mye lengsel der, og mye kontroll. Agg? Kanskje litt det også. Jeg likte det godt. Og så var det et lite poeng at elva som 21
rant gjennom dalen her, rant hele veien opp til Düsseldorf, hvor NEU! kom fra og musikken deres ble laget. Begynnelsen av 70-tallet i Vest-Tyskland, det var jo ren romantikk nå. Amon Düül, Rote Armee Fraktion, Can, Popol Vuh, Günter Netzer, Karlheinz Stockhausen, Münchenolympiaden, Berlinmuren, Ruhr-området, Anselm Kiefer, Timm Rautert, Sigmar Polke. Bonn, Karlsruhe, Bremen, Hamburg. Men de visste ikke om det. Hadde ingen anelse om at tiden og stedet deres hadde en særegen klang, var en særegen sang som ville lyde gjennom tiårene. Trist og grått var det vel, regn og betong, traumetunge oppvekster, skam og funksjonalisme. Først etterpå ble sangen til. Det var fra dem den kom, men det visste de ikke, hørte den ikke. Var tiden en strøm, historien en elv, haket den seg noen steder opp, og det var de stedene vi husket. Historiens tømmervaser. London 1590: Marlowe, Shakespeare, Bacon, Dee. Jena 1800: Hölderlin, Novalis, Fichte, Schlegel-brødrene, Hegel, Goethe, Schiller. Paris 1906: Proust, Curie, Monet, Modersohn-Becker, Stein, Picasso, Debussy, Rilke, Derain. Wien 1915: Schönberg, Freud, Loos, Berg, Meitner, Kokoschka, Musil, Schrödinger. Freiburg på 1920-tallet: Husserl, Heidegger, Benjamin, Marcuse, Levinas, Arendt, Jonas, Gadamer. Hva var årsaken til denne frenesien? Disse menneskene ga alt de hadde – hvorfor? Det var ingenting annet enn en måte å klore seg fast på. I hva? I mening. De bet seg fast som grevlinger i den meningen de kunne finne, eller grov etter den som jordrotter. London 1590, Jena 22
1800, Wien 1915 ga ikke mening lenger, og inn kom rottene. Mange var de, og ansporet hverandre gjorde de. Men tiden var ikke en strøm, historien ikke en elv. Historien var mer som et lysskilt: skriften beveget seg tilsynelatende bortover, men så man nøye etter, var bevegelsen en illusjon, forårsaket av lyspunkter som blinket til ulike tider på ulike steder. En historie uten tid, hvordan ville den se ut? Noe skjer her, så blir det stille. Noe skjer der, så blir det stille. Betraktet på avstand danner disse hendelsespunktene mønstre, som vi avleser og gir mening. Selv aner de som handler, ingenting om mønstrene de inngår i. Og hva er historisk mening da, hvis den ikke finnes for dem som er der, men bare for dem som betrakter dem? Hva med en tid uten historie? Det var dyrenes virkelighet. Og en slags egentlig tilstand, siden fortiden egentlig ikke fantes. Det vi kalte historie, var informasjonen om fortiden, ikke fortiden. Og før språket, i den biologiske virkelighet, var den eneste overleverte informasjonen den genetiske i cellene, og den individuelle, hva enkeltdyr og enkeltfortidsmennesker måtte huske av det som hadde vederfart dem i deres levetid. Syndefallet? Det var informasjonsakkumulasjonen. Med den kom fortiden inn i verden, og framtiden. Med andre ord kulturen. Den overvant ikke døden, men den tok snerten av den, i og med at døden ikke lenger rev alt med seg. Ikke alt ble lenger borte med den. Kroppene døde, men ikke forestillingene og oppdagelsene deres. Det var nytt i verden, tanken om alle, forestillingen om oss – som i motsetning til kroppen var udødelig. 23
ISBN: 978-82-495-3189-9
9 788249 531899
Om Morgenstjernen (2020) « Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times Underjordisk inngår i det store Morgenstjernen-verket som åpnet med romanen Morgenstjernen i 2020, og som videre består av Ulvene fra evighetens skog (2021), Det tredje riket (2022), Nattskolen (2023), Arendal (2024) og Jeg var lenge død (2025). Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte som forfatter i 1998. Bøkene hans er oversatt til nærmere 40 språk og har frambrakt en unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Aschehougprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Die Welts litteraturpris, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris.
Kunstverk: © Mamma Andersson / Bono 2026 Fotografier: © Ebbe Palmér, Greger Ulf Nilson Bokperm: Utan titel, 2026 (utsnitt) Smussomslag: Pojke, 2026 Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
261009_KOK_Underjordisk_Dustjacket_SB.indd 2
Kristian Hadeland våkner i en seng i et mørkt rom og vet at noen i nærheten av ham nettopp har dødd. Han bor nå i Sveits med et nytt navn og med en ny familie. Men det har skjedd noe med ham som han ikke selv forstår: Ansiktet hans ligner ikke på det ansiktet han en gang hadde. Og han har sett sin lille døde sønn, Leo, i et speil. Lever han der, på den andre siden? Finnes det en måte å komme i kontakt med ham på? Dette er Kristians spørsmål, og det blir Kristians liv, idet han legger ut på en reise til de stedene hvor grensen mellom de dødes verden og de levendes kan være åpen. Under trykket fra en stor sorg og stilt overfor uforklarlige hendelser, forandres Kristians opplevelse av verden og av seg selv. Og så, en natt i august, står plutselig en ny stjerne og skinner på himmelen, en gåtefull tildragelse for alle, bortsett fra Kristian, som forstår hva slags fenomen det er og hva det innevarsler.
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times
Underjordisk er sjuende og avsluttende bind i Morgenstjernen-verket, et verk som har fascinert og begeistret lesere og kritikere verden over. Fortellingen settes i gang av en ny stjernes plutselige tilsynekomst på himmelen. Under denne stjernen lever menneskene sine liv som før mens verden rundt dem langsomt forandrer seg. Det handler om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets linse, og om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.
« Som dyptgående psykologisk skildring er Nattskolen verdt å skrive inn i litteratur-historien» Göteborgs-Posten
forlaget oktober
Om Ulvene fra evighetens skog (2021) « en filosofisk roman med nesten uhyggelig vitalitet» Süddeutsche Zeitung Om Det tredje riket (2022) « Det er djevelsk godt gjort» Politiken Om Nattskolen (2023)
Om Arendal (2024) « utforsker på fascinerende vis grenselandet mellom de døde og oss levende» VG forlaget oktober
Om Jeg var lenge død (2025) roman | forlaget oktober
« Et høydepunkt i serien» Klassekampen
2026-10-09 15:51
ISBN: 978-82-495-3189-9
9 788249 531899
Om Morgenstjernen (2020) « Knausgård er blant våre største nålevende forfattere» New York Times Underjordisk inngår i det store Morgenstjernen-verket som åpnet med romanen Morgenstjernen i 2020, og som videre består av Ulvene fra evighetens skog (2021), Det tredje riket (2022), Nattskolen (2023), Arendal (2024) og Jeg var lenge død (2025). Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte som forfatter i 1998. Bøkene hans er oversatt til nærmere 40 språk og har frambrakt en unik respons og gjenkjennelse hos lesere verden over. Knausgård har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen, Aschehougprisen, Brageprisen, Gyldendalprisen, Die Welts litteraturpris, Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature, Sunday Times Award for Literary Excellence og Svenska Akademiens nordiske pris.
Kunstverk: © Mamma Andersson / Bono 2026 Fotografier: © Ebbe Palmér, Greger Ulf Nilson Bokperm: Utan titel, 2026 (utsnitt) Smussomslag: Pojke, 2026 Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson (collage)
261009_KOK_Underjordisk_Dustjacket_SB.indd 2
Kristian Hadeland våkner i en seng i et mørkt rom og vet at noen i nærheten av ham nettopp har dødd. Han bor nå i Sveits med et nytt navn og med en ny familie. Men det har skjedd noe med ham som han ikke selv forstår: Ansiktet hans ligner ikke på det ansiktet han en gang hadde. Og han har sett sin lille døde sønn, Leo, i et speil. Lever han der, på den andre siden? Finnes det en måte å komme i kontakt med ham på? Dette er Kristians spørsmål, og det blir Kristians liv, idet han legger ut på en reise til de stedene hvor grensen mellom de dødes verden og de levendes kan være åpen. Under trykket fra en stor sorg og stilt overfor uforklarlige hendelser, forandres Kristians opplevelse av verden og av seg selv. Og så, en natt i august, står plutselig en ny stjerne og skinner på himmelen, en gåtefull tildragelse for alle, bortsett fra Kristian, som forstår hva slags fenomen det er og hva det innevarsler.
« et uhyggelig, flerstemmig og diabolsk verk» Los Angeles Times
Underjordisk er sjuende og avsluttende bind i Morgenstjernen-verket, et verk som har fascinert og begeistret lesere og kritikere verden over. Fortellingen settes i gang av en ny stjernes plutselige tilsynekomst på himmelen. Under denne stjernen lever menneskene sine liv som før mens verden rundt dem langsomt forandrer seg. Det handler om det vi ikke forstår, det store dramaet sett gjennom det lille livets linse, og om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.
« Som dyptgående psykologisk skildring er Nattskolen verdt å skrive inn i litteratur-historien» Göteborgs-Posten
forlaget oktober
Om Ulvene fra evighetens skog (2021) « en filosofisk roman med nesten uhyggelig vitalitet» Süddeutsche Zeitung Om Det tredje riket (2022) « Det er djevelsk godt gjort» Politiken Om Nattskolen (2023)
Om Arendal (2024) « utforsker på fascinerende vis grenselandet mellom de døde og oss levende» VG forlaget oktober
Om Jeg var lenge død (2025) roman | forlaget oktober
« Et høydepunkt i serien» Klassekampen
2026-10-09 15:51