jensen. til capri. omsl.qxp_Layout 1 01.03.16 16.48 Side 1
Om Uoppredd seng (2012):
tron jensen (f. 1958) debuterte som forfatter i 1990 med romanen Mannen som elsket chilenere. Til Capri er hans femte roman.
«Med en filmatisk fortellerstil skriver han avslørende om en infantil tilstand der erotisk fantasering er det som definerer mennesket og tilværelsen»
De hadde vært på farten i nærmere ti timer. Erik husket den kalde soloppgangen i Oslo, alene på fortauet mens han ventet på flybussen, føttene omgitt av bagasje. Clementine reiste til Gardermoen med en annen buss. De var ikke kjærester. De bodde på hver sin kant av byen. Han elsket henne. Ennå hadde det ikke kommet noen spontan, erotisk omfavnelse. Capri skal føre oss sammen, tenkte han mens båten rundet fjellmassivet og havnen kom til syne. Den legendariske og sagnomsuste øya som ingen av dem hadde besøkt før, skulle få henne til å kaste seg i armene hans.
anne merethe k. prinos, aftenposten
«det er denne kartleggingen av mannens vaklende, vekslende begjær, og begjæret som en slags høyst upålitelig og vinglete drivkraft gjennom livet, som er det tematisk sentrale i boka. Og denne avdekkingen gjør Tron Jensen med en avslappet eleganse som er en ren fryd å lese» GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD
«en pikant og pirrende roman» thorstein buer, telemarksavisa
Om Oppfinnelsen av et begjær (2009): «Oppfinnelsen av et begjær er et vellykket risikoprosjekt … en foruroligende kynisme, en slentrende slapphet, en utsøkt språklig presisjon»
N YS K I LT E E R I K (57) har et ustoppelig begjær etter skjønnhet, europeisk modernisme, arkitekttegnede villaer og kvinner i alle fasonger. Til Capri har han på et innfall invitert med seg Clementine, sin hemmelige forelskelse fra tretti år tilbake. Sammen med henne vil han oppsøke villaen til Curzio Malaparte, den foraktede drømmeren. Alt ligger til rette for et knippe sommerdager i forførelsens tegn.
cathrine krøger, dagbladet
«Av og til kommer man over bøker med ideer og tankemønstre som nærmest uforvarende kan røre ved noe i leseren. Tron Jensens Oppfinnelsen av et begjær er av denne uvanlige type … her finnes et spenningsfelt mellom død og seksualitet som slår gnister» terje stemland, aftenposten
fo r fat t e r p o rt r et t : Finn Ståle Felberg fo rsidefoto: © Gabriele Basilico omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
FORLAGET OKTOBER
forlaget oktober isbn: 978-82-495-1648-3
«det faktum at Tron Jensen ganske nådeløst avslører Mannens til tider monomane fokus på parringsleken, og det faktum at hans elegante språk manøvrerer seg gjennom flaue farvann uten å havne i klisjeene og selv bli flaut, men tvert imot hele tiden er skarpt og konsist, gjør disse 124 små sidene til en god investering» fartein horgar, adresseavisen FORLAGET OKTOBER
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 2
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 3
tron j ensen
Til Capri Roman
forlaget oktober 2016
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 4
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 5
1 En hydrofoil førte dem ut i Napoligolfen. Grågul varmedis lå utover havflaten i den sene julidagen. Under overfarten til Capri var det ikke lov å oppholde seg ute på dekk. Erik og Clementine satt i sine fargerike kortbukser og speidet etter øya i horisonten, gynget med i båtens bevegelser. Røde lamper i taket signaliserte at de måtte bli sittende. Det var ikke så mye de fikk sett fra de små vinduene. Andre hydrofoiler kom mot dem, på vei tilbake til Sorrento og Napoli. På de nakne lårene til Clementine lå det kart og brosjyrer med mye blå himmel og blått hav. Hun prøvde å følge med, en flink turist. – Ut på det åpne havet, sa hun. – Eller illusjonen om et åpent hav. Sardinia ligger i vest, Nord-Afrika i sør. Hun likte å forklare. Under innflygningen til Napoli hadde hun pekt ut Vesuv for ham. Mens Erik ikke hadde tenkt på Vesuv i det hele tatt. Det var ikke den typen reise han hadde lagt ut på. Plutselig var de ved Capri. Båten saktnet farten dramatisk, og de ble kjørt langs en høy, loddrett fjellside, et stup på flere hundre meter. Lampene i taket på båten skiftet til grønt. Clementine samlet sammen brosjyrene og kartet. Capri var kommet brått på. De reiste seg og 5
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 6
gikk til vinduet i enden av båten, sikten var bedre etter alle brottsjøene med grått sjøvann under den raske overfarten. De så oppover fjellsiden, andektige. – Resultatet av en geologisk katastrofe i tidenes morgen, bemerket Clementine. Capri måtte ha revnet på alle kanter, kanskje bare i løpet av minutter. På toppen av øya var det skrinne gressletter med små trær og busker. De grønne feltene endte på kanten av stup. Heroisk hadde vegetasjonen vokst seg nedover i sprekkene på fjellsidene. – Er dere fjellklatrere? En ung, lystig amerikaner var kommet opp ved siden av dem, manisk oppglødd. I møte med spektakulær natur mister man kontrollen. Disse gale amerikanske turistene som snakker med alle om alt. – Vi er nok for gamle, svarte Erik. Han tok seg til det grå håret. Han var femtisju år denne sommeren, Clementine sekstien. Å, men den unge amerikaneren kunne fortelle dem at mange fjellklatrere holder på til de er over seksti år, noen sytti. Det er helt vanlig. Visste de ikke det? – Oh really, sa Erik uten ironi. Han tok til seg opplysningen med en viss glede. Han holdt seg tydeligvis ung, Clementine likeså. Men de var altså ikke fjellklatrere. – We’re teachers, sa Clementine. – Well, have a nice vacation, sa amerikaneren. – Likewise, sa Erik. De fikk ta det som en kompliment, mente Clementine. De måtte le. Erik tenkte: Vi trengte den latteren. 6
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 7
Båten gled sakte videre langs fjellsiden. På en klippe like under toppen av øya sto en hvit, firkantet villa med søyler. Panoramavinduer vendte mot havet. – Er det villaen din? spurte Clementine. Hun hadde ikke fulgt med på det han sa i Oslo. Hans villa var rosa. Det var noe av det som gjorde den så spesiell. Husket hun ikke det? Han hadde reist til Capri for å se den berømte Villa Malaparte, et modernistisk ikon, brukt i Godards film Forakten fra 1963. – Min villa er rosa, sa han. Det hadde hun altså glemt. Han ble litt skuffet. De så opp på den hvite villaen mens båten nærmet seg havnen. Et ensomt hus, tenkte Erik. Men han ville ikke snakke om ensomhet med sin elskede reisekamerat. – Tenk å kunne bo der, sa Clementine. Det var kanskje bare en frase. Eller det var en oppriktig reaksjon. Hun var ikke lett å bli klok på. Hun var kanskje litt banal, hadde han tenkt under reisen og på deres tre møter i Oslo. Det kom for mange selvfølgeligheter, den høye utdanningen til tross. De hadde vært på farten i nærmere ti timer. Erik husket den kalde soloppgangen i Oslo, alene på fortauet mens han ventet på flybussen, føttene omgitt av bagasje. Clementine reiste til Gardermoen med en annen buss. De var ikke kjærester. De bodde på hver sin kant av byen. Han elsket henne. Ennå hadde det ikke kommet noen spontan, erotisk omfavnelse. Capri skal føre oss sammen, tenkte han mens båten rundet fjellmassivet og havnen kom til syne. Den legendariske og sagnomsuste øya som ingen av dem hadde 7
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 8
besøkt før, skulle få henne til å kaste seg i armene hans. – Jeg slenger meg med, hadde hun sagt på deres siste møte like før avreisen. Det var i leiligheten hennes. – Ellers vil det bli en ensom sommer. Dette med den ensomme sommeren bet han seg merke i. På veggene i leiligheten hang det fotografier av Clementine sammen med evig smilende mennesker, på jobb, ferie og fest. Hun selv smilte evig. Hun var lykkelig i alle situasjonene. Det var ingen grunn til å tro at bildene løy. Hun så ut til å vasse i venner og vennskap, noe som ikke var tilfellet for Eriks vedkommende. I likhet med Erik var hun nettopp blitt skilt. I leiligheten gikk Erik høytidelig langs fotografiene, som i et kunstgalleri. Det er virkelig et lykkelig liv hun har levd, tenkte han. Man kan ikke si annet. Likevel kom hun altså med den lille klagesangen om den ensomme sommeren som sto for døren. Og Erik ble kanskje en reddende engel med sin reise til Capri. For fantes det noe verre enn en ensom sommer. Båten styrte mot havnen. Fra nå av gikk reisen fort. En lang molo strakte seg ut, kom dem i møte. Langs havnen løp en lang gate foran en rad med lyse murhus. Den lille byen strakte seg et stykke oppover en skogkledd li. På toppen ruvet et enormt fjell med de samme bratte bruddflatene som ved innseilingen. Hydrofoilen la til. Landgangen ble firt, slo mot betongen med et smell som smertet i ørene. De gikk ned trinnene i lyden av kjettinger som ble dratt, i lukten 8
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 9
av bensin og olje. De trakk koffertene sine bortover moloen, langs en høy vegg av kantete vulkansteiner, svarte som Vesuv, tok seg fram mellom store grupper asiater på dagstur fra Sorrento og Napoli. – Piano, piano, ropte reiselederne. En båt var ikke ankommet i tide, og det var tilløp til hysteri. Erik og Clementine mottok et impresjonistisk flimmer av inntrykk. Monet-aktig, tenkte han. Erik fikk alltid assosiasjoner til kunst og kultur. Vellystige farger, bevegelser og lyder svirret i det sterke solskinnet. Clementine gikk lett trippende ved siden av ham. De røde solbrillene var skjøvet opp i det store grå håret. Erik ønsket at alle fargene, de små vindpustene i heten, solglitteret på vannet i havnebassenget og de revnede fjellene med stupene skulle treffe Clementine i hjertet og gjøre henne sulten og grådig på skjønnhet. Måtte hun miste sin saklige turistpertentlighet og bare gi seg hen. Det vakre Capri skulle hjelpe dem. På hotellet vil det skje noe, tenkte han. Hoteller har en anonymitet som inspirerer til utskeielser. Man slipper seg løs. Man glemmer. Han gledet seg til å komme på hotellet. I havnegaten orienterte de seg. Hydrofoilen hadde lagt til ved den store havnen, Marina Grande. De skulle til den lille havnen på den andre siden av åsen, Marina Piccola. Clementine så etter taxier. Han merket at han gransket henne intenst. Han flyttet straks blikket, mot fjellene, mot havet. Det var en forelsket manns granskende blikk, en overvåkning, leting etter tegn. Det måtte hun ikke merke. 9
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 10
Clementine hadde vært hans lærer. Det var for tretti år siden. Hun underviste på et artiumskurs for voksne. Den gangen kunne en ung mann eller kvinne rote til livet sitt i noen år for så å ta til fornuften og skaffe seg artium når lysten var der. Han fikk Clementine i fransk. Hun var en ung student som trengte penger. Erik satt på første benk og var begeistret for det nye språket. Det var i august. Til da hadde han levd et begrenset liv. Tirsdag og torsdag morgen kom Clementine inn i klasseværelset i plommerøde, glatte bukser med forgylt spenne bak, satte seg på kateteret og åpnet en bok på de brede lårene. Hun var høyt elsket og beundret av Erik. Han ble raskt en flink elev. Likevel var det som om hun unngikk ham. Kanskje fordi han stirret på en ubehagelig måte. Dagene mørknet. Hun myste med sine svarte, armenske øyne mot klassen i det grelle innelyset, uvant som hun var med den skandinaviske høsten. Clementine Sarkassian, og så et norsk etternavn. Kurset varte i ett år. Det var det året da alt skjedde med ham. Han omfavnet klassisk og modernistisk musikk, la den pubertale rockemusikken bak seg. Han kunne plutselig lese odde franske romaner. Han erobret. En uvanlig høst og vinter, og deretter en vår man får bare én gang i livet. Lesing, svermerier, blikk på kvinner og forsøk på løsing av mysterier. Det var tretti år siden nå. Da sommervarmen la seg over byen, fikk han sin forsinkede artium. Høsten kom, han begynte å studere ved universitetet. I årene etterpå traff han på Clementine nå og da. Det var hastige møter på Deichmanske, på universitetsområdet. Hun var alltid glad. Hun sto i en kantine på Blindern en dag med stor, rund mage på sin lille 10
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 11
skikkelse, var på etterutdanningskurs. Han ignorerte graviditeten hennes. Så ble hun helt borte for ham. Han så henne ikke lenger i byen. Mange år gikk, hun gled bort, også fra hans fantasier. Han regnet med at hun var reist tilbake til Frankrike for godt. For tre uker siden kom den årlige utflukten med skolen, sommeravslutningen, som alltid var litt vemodig. Erik og kollegaene tok en hvit båt ut til Hovedøya, vin og grillmat medbrakt. Det var for øvrig den siste dagen til kollegaen Frank, som skulle gå av med pensjon. Frank hadde denne ettermiddagen med seg en ung, russisk kvinne, en ny kjæreste. Frank holdt armen omkring henne, og Erik led. Frank hadde alltid vært en konkurrent og målestokk, han var mannen som klarte å forføre damer. Kvinnene falt for hans høye, slanke skikkelse, alle komplimentene han overøste dem med, pinlige i Eriks ører, men effektive. Det spilte ingen rolle om Erik faktisk hadde tenkt å praktisere forførelsens kunst om han fikk sjansen. Han hadde gått omkring i mange år og brent av misunnelse. Det tok ikke slutt. Det var sykt. Frank hadde holdt fast på ungdomstidens aggresjon og sjarmoffensiver. Frank hørte ennå på rock and roll. Når Erik tenkte på Frank, var det alltid Frank på vei inn i skolebygget om morgenen med hvite ledninger fra ørene og nedover kroppen. Mens Erik for lengst hadde mistet denne formen for musikalsk naivitet. Han drev stadig på med dybdeboringer i teorier om modernismen i musikken og litteraturen, en ensom fordypning, umulig å stanse. Han var langt inne i et stort og dypt alvor. For sent var han 11
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 12
blitt klar over at denne fordypningen utelukket frivoliteten, som han også ønsket. Berusende møter med vakre damer kunne han bare glemme. Han hadde fått granskerens dystre blikk, en innadvendthet i sitt kroppsuttrykk som kvinner merket med en gang. Han bar et uttrykksløst, «kultivert» ansikt. Han følte seg fanget i en bestemt mimikk. Foran cd-hyllene med klassisk musikk la han ansiktet «i de rette folder». Mens det altså var i den opphissende rocken at impulsene til en forførende, seksuell oppførsel lå. Der fikk man kontakt med den utageringen som fikk kvinnene til å falle, som fikk dem til å «kaste seg i armene dine», som Frank alltid hadde sagt. Det var forførelseskunster Erik aldri hadde lært. For det er noe som må læres, mente Frank. Trenger du et kurs? De krysset Hovedøya. Under de svarte, gamle trærne gikk Erik for seg selv bakerst og husket hvordan det en gang var på jobben, storhetstiden da man lånte bøker og plater av hverandre og var oppfinnsomme i klasserommet. Det var glemt nå. Alle var blitt fjerne. Det fantes kollegaer som helt hadde sluttet å snakke. De var blitt uflidde, dro ikke engang en kam gjennom håret. Kollegaenes aldring var ikke noe vakkert syn. Ved skilsmissen hadde Erik sett seg omkring, orientert seg. Intet nytt. Han så at han var omgitt av utbrente mennesker. Da han var ny på skolen, hadde han straks likt kollegaene. Han elsket dem. Så sterkt ville han si det. Han var yngstemann, kom raskt inn i et sammensveiset team og ble hjulpet inn i fagene og metodikken. De ville ham vel, alle sammen. 12
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 13
Og så gikk bare årene, de fløy. Det var en lykke å jobbe i skolen. Så kom det en helt tilfeldig kveld da Erik som vanlig måtte ringe hjem til kollegaene og spørre om saker angående elevene og undervisningen. Da kjente de ham ikke igjen, ikke navnet, ikke stemmen. Han følte plutselig at han forstyrret. Han var en som trengte seg på med iver og entusiasme. Han forsto at når kollegaene befant seg hjemme, eksisterte ikke jobben, da fantes ingen Erik. Han hørte de tonløse, undrende stemmene som gjentok navnet hans i telefonen. Feil nummer, sa noen. Så husket de, selvfølgelig. Men de hadde tungt for å sette seg inn i det han hadde å si. Alt fra arbeidsdagen var fullstendig vekk. I løpet av en sommer ble kollegaene borte for ham. En glød var forsvunnet. Han forsto det ikke. Det var blitt slik bare fordi tiden hadde gått. Noe ved livets gang hadde gjort kollegaene apatiske. Han skalv i august og spurte seg selv om det samme ville skje med ham. For disse kollegaene var ikke onde og avstumpede, de tok bare imot dagene som kom, og det ble til slutt for mye for dem. Og Erik begynte å forberede seg mentalt på å leve resten av livet alene. Kollegaene sa alltid på merkedagene sine: Men jeg føler meg ung. Jeg er akkurat den samme. De forsikret seg selv og tilhørerne om det. Innbilskheten i det var frastøtende. Erik trodde ikke på dem i det hele tatt. De merket ikke selv forandringen som hadde skjedd med dem. Denne innsikten tok noe av gleden fra ham, stjal litt glede hver dag. Han følte seg også gammel, ble fristet til å lukke seg på samme måte. Men han kjempet imot. Han seiret. Ennå kjente 13
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 14
han stor glede ved å undervise de naive og uvitende elevene. De fysiske kreftene var ikke redusert. På Gardermoen lempet han med letthet og glede koffertene opp på transportbåndet, sin egen og Clementines. Han var stolt av sin sterke rygg, stolt av sin evne til å drømme. Den kvelden på Hovedøya satt Erik på et av svabergene og passet på pølser som ble grillet, en behagelig, rent teknisk oppgave. En kvinnelig kollega kom opp til ham. – Pølsene blir for mye stekt, sa hun. – Å, jeg har kontrollen, sa Erik. – Men de skal da ikke være så brune, sa kvinnen. Uten å spørre Erik begynte hun å plukke pølsene av grillen. Han lot henne holde på. – Nå reddet jeg pølsene dine, sa hun, ville til og med ha anerkjennelse for det. Heks, tenkte Erik, selvfølgelig et forferdelig avleggs og kvinnefiendtlig uttrykk. Foreldrene hans hadde brukt det, og nå var det her igjen, med full styrke. Og denne heksa pleide å klage over at hun var ensom. Hun var en av de mange som levde alene. Tjukk og ensom, tjukk og rigid. Men en gang i tiden hadde de hatt det moro. Det måtte han ikke glemme. Han husket seminarer, nye, spennende temaer presentert i aulaer og på grupperom, lys vinterdag utenfor. Hadeland, Jeløya. Erik reiste seg fra berget. Han orket ikke lenger se kollegaene vise fram sine særheter og sin glemsel. Så han forlot stranden og svabergene, den duftende røyken fra grillene. Han forlot festen uten et ord, forlot Frank som dominerte den blå kvelden med sin erotiske kjærlighet til den vakre, unge russiske kvinnen. Hun 14
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 15
strålte av å være elsket og forelsket, lo hele tiden, skålte og så Frank dypt i øynene. De gned nese, et uutholdelig syn. I enden av stranden var det en sti som gikk opp et fjell. Stien lokket Erik i kraft av sin form: Man så ikke hvor den endte. Han kløv opp mellom tornebusker som rev ham i klærne og på armene. Han kom til en stille gresslette der det sto rustrøde kanoner rettet mot den flate Lindøya. Egentlig en deilig kveld, men han led. Enda han nå strengt tatt var kvitt Frank. Erik skulle ikke lenger bli overfalt av kvinnehistorier fra Franks side med anatomiske detaljer om vellyst som var underlig sårende og opprivende å høre på. Det var historier om øyeblikkets seksuelle vellyst. Frank kunne ankomme skolen om morgenen, påtreffe Erik i trappen og utstøte et høyt stønn. Da forsto Erik at Frank hadde hatt en kvinne i natt. Men dette stønnet var tvetydig. Lykke og ulykke blandet seg i det. Flere ganger i løpet av dagen kom det stønnet. Franks store lykke var alltid kortvarig, men det var likevel en lykke, den eneste som betydde noe. Aldri mer skulle Erik høre det stønnet. Men bindingen var der, sterkere enn før. Det var Eriks ansvar. Han kunne ha slått seg selv i ansiktet. Han hadde latt seg kneble av de historiene. Kanskje historiene ikke var sanne engang. Men Frank fortalte alltid med en pirrende glede, nesten litterært. Å fortelle alt, det var poenget. Og når Frank først var i gang, ville Erik bare høre mer. Han sto i døråpningen til Franks arbeidsværelse og lyttet til den bitre slutt, kom seg ikke fri. Dupert. På gressletten ved kanonene sto Erik og var rasende. 15
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 16
Men akkurat da kom Clementine gående mot ham, små skritt i gresset. Han kjente henne straks igjen. Hun var også på utflukt denne sommerkvelden like før sankthans, en annen båt, en annen arbeidsplass. Hun var i følge med to kvinnelige kollegaer. De hadde kanskje følt behov for å unnslippe, de også. Man hadde drukket for mye, noen hadde sagt noe ubehagelig og sårende ved bordet. Man visste ikke lenger hva man sa. Hun kom mot ham uten å se ham. Og han begynte å gå mot henne. Hun oppdaget ham, myste som på de morgenene da hun møtte klassen i den mørknende høsten, i vinterlyset. Men han var en totalt fremmed for henne. – Er det ikke Clementine? Jo. Men hvem var han? Var det noe galt? Han ga seg til kjenne med fullt navn. Han sa navnet på skolen og tidfestet året han gikk der. – Min første jobb, sa hun. Å, hun husket den jobben, den skolen. Men det var lenge siden. Fryktelig lenge. Hun kunne dessverre ikke huske Erik. Det beklaget hun virkelig. Han forsto det ikke og ble brydd over å ha overfalt henne på denne måten. – Husker du ikke? sa han. – Den unge mannen i parken etter eksamen. – Den unge mannen i parken, sa hun. Hun husket ikke. – Men jeg husker i hvert fall deg, sa han. Og nå kjente han hvor lykkelig han var ved gjensynet. De to kollegaene merket intimiteten imellom dem og fjernet seg taktfullt, gikk tilbake til festen. Clementine 16
TronJensen.Prosjekt1_Layout 1.qxd 04.03.16 07:59 Side 17
ble stående. Hun var seg selv lik. Smilet var det samme. Håret var blitt grått. Kanskje øynene hennes var blitt tristere, men det var livets gang. Alle fikk dette triste draget. Hun husket ham altså ikke, en ny erfaring for ham. At noen kunne glemme ansikter på denne måten, glemme personer med gode evner og prestasjoner, så fullstendig glemme dem. Erik hadde alltid følt at han levde sterkt og intenst hvor enn han var. Alltid hadde han vel satt sitt preg på verden? Alle pleide å huske ham. – Du betydde alt for meg, sa Erik. Hun ble smigret og sa takk. Hun hadde på seg en hvit kjole av myk bomull, et dekorativt oransje silketørkle i halsen. – Jeg beklager, sa hun. – Men jeg kan altså ikke huske deg.