Lie. Tretthetsanalyse. omsl.qxp_Layout 1 03.07.2020 17:23 Side 1
Maria er sivilingeniør med fagspesialisering på tretthetsanalyse av skipsskrog og jobber som mellomleder i et internasjonalt konsern. Hun møtte Ola i studietiden, og siden var det dem. I mer enn to tiår stod de sammen i alt: i studier, karriere, barn og i kjærligheten. De fikk det til, det var bra å være dem. Var det ikke? For plutselig må Maria reise alene hjem fra arbeidsoppholdet i USA. De skal ikke være en familie lenger. Ola har møtt en annen. u l l a l i e (f. 1980) har master i estetikk med fordypning i litteraturvitenskap og kunsthistorie. Hun er selvstendig næringsdrivende og har jobbet som ekstern konsulent i flere bedrifter. Tretthetsanalyse er hennes første roman.
Maria står med ett alene. Hun må rydde i det gamle og lage en ny struktur for seg selv. Hvem skal hun være nå? Kroppen reagerer med å mobilisere en sterk drivkraft. Hun skal ikke gå under, hun må holde seg intakt. Handlingskraften setter ting i bevegelse rundt henne, det nærmest skummer og fosser opp langs sidene. Uten ankerfeste driver hun ut i åpent farvann, stressfaktorene slår mot skroget. Et sted der ute blinker et fyrtårn, hun streifer borti en livbøye og griper etter den. Hun innleder en affære med sin gifte kollega Erik, og et vanskelig moralsk dilemma trenger seg på. Er hun en som kan oppløse en annen kvinnes ekteskap? Tretthetsanalyse er en intens og kroppslig beretning om å bli sveket, om kjærlighet og begjær. Og om å svike selv, både seg selv og andre.
forfatterp ortrett: baard henriksen omslagsdesigner: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exi l desi gn
9
7 8 8 2 4 9
5 2 2 0 2 6
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 2
30.06.2020 12:51
ULLA LIE
TRETTHETSANALYSE
ROMAN | FORLAGET OKTOBER 2020
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 3
30.06.2020 12:51
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 4
30.06.2020 12:51
SPREKKVEKST s. 7 Når sprekken vokser. Når sprekkveksten starter ved en plan overflate, vil dette ta lang tid. Når sprekkveksten starter hvor det lokalt er mye spenninger eller en eksisterende defekt, kan sprekken vokse raskt.
BRUDDFLATE s. 59 I mørke områder av bruddflaten er det en langsom utvikling av bruddet. Lyse områder er siste del av bruddet, der utviklingen skjer raskt.
KORROSJON s. 125 Korrosive miljøer vil føre til at sprekkene dannes tidligere enn ellers. Effekten av korrosjon kan skyldes lokale reaksjoner, utfelte partikler eller forurensing. Fri korrosjon vil gi enda hurtigere tretthet.
RESTBRUDD s. 217 Når sprekken har nådd en kritisk størrelse, får en et restbrudd, også kalt avrivningsbrudd. Restbruddet utvikler seg hurtig.
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 5
30.06.2020 12:51
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 6
30.06.2020 12:51
S P REKKV EKST
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 7
30.06.2020 12:51
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 8
30.06.2020 12:51
Jeg holdt kanskje litt for hardt rundt skuldrene til Jonas og Jonatan da jeg sa ha det ved sikkerhetskontrollen. De var blitt så store, skuldrene så brede, jeg rakk nesten ikke opp. De lignet sånn på faren sin. De stod der, skulder mot skulder, i t-skjorter, solbrune. Særlig Jonatan var kraftigere enn faren nå, men lillebror Jonas var også i ferd med å ta ham igjen. Faren så litt ut som en skygge ved siden av dem. Jeg så det i sideblikket, greide ikke å se ham i øynene. Jeg klemte begge to en gang til, Jonatan først, så Jonas. Jeg ble stående foran ham, tok tak i hånden hans. «Vi sees snart, da! Ikke sant? Ha en fin sommer!» Jonas nikket og slo blikket ned. Jeg så Olas hånd strekke seg mot meg. Skulle han beskytte Jonas fra det krakilske grepet mitt? Skulle han håndhilse på meg til avskjed? Var han så ferdig med meg? Jeg bøyde meg ned og plukket opp håndvesken som lå pløsete og oppgitt ved føttene mine. Jeg tok noen skritt bakover, snudde meg med et ansikt som skulle vise at jeg nok skulle greie meg, at barna ikke skulle bekymre seg, men samtidig at Ola skulle kjenne hvordan det brant. Skjønne hvilken jævel han var. Hva han gjorde mot oss. Jeg strøk grimasen bort med hånden, vinket til dem og gikk inn i sikkerhetskontrollen.
9
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 9
30.06.2020 12:51
En uventet lettelse slo opp i meg da jeg kom ut av flyet. Lydene av skrittene mine mot underlaget var fortrolige, vennlige, trygge. «Du er hjemme», sa skrittene mine bortover de lange gangene på vei til bagasjebåndet. De elektriske dørene åpnet seg i sikkerhetsslusene. «Svisj, svisj, du skal greie det», sa de. Passkontrollen var mørk og tom. «Velkommen», sa den. Rullebåndet gikk med noen gjenglemte kofferter. Rundt og rundt. Mennesker samlet seg rundt båndet. Jeg gjenkjente noen fra den lange flyreisen. En ung familie med en baby og en treåring, en eldre mann som reiste alene, forretningsfolk, et irriterende forelsket par. Jeg kjente dem jo ikke, visste ikke hvem de var, men jeg vurderte likevel hvordan de hadde det, hvor slitne de så ut, om de virket glade, forventningsfulle, om de kom til å bli møtt av noen på utsiden, hva de hadde reist fra, jeg skannet dem med blikket, plasserte informasjonen, ticket av, videre til neste. Jeg så på klokken, strøk hendene over linskjørtet, rettet på blusen, trakk cardiganen tettere over brystet. Hvor ble det av bagasjen? Jeg gikk med raske skritt rundt båndet og speidet etter noen som jobbet på flyplassen. Det var ingen å se, jeg trakk pusten fort og kort. Er det ingen som tar ansvar her? Folk stod passive på riktig side av linjen og så ned i telefonene sine. Det 10
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 10
30.06.2020 12:51
kjentes som at det var mitt ansvar at bagasjen kom frem. Jeg festet blikket pĂĽ skjermen der det stod at bagasjen til reisende fra Newark skulle komme. ewr-osl. Jeg gned hendene mot hverandre, de var klamme. Jeg lokaliserte grensekontrollen der hunden var til veterinĂŚrsjekk, skottet fort mot utgangen fra ankomsthallen. Det var ingen som ventet pĂĽ meg der ute.
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 11
30.06.2020 12:51
Det var god plass til både kofferten min og hundeburet i det romslige bagasjerommet. Jeg så på den solbrune nakken til taxisjåføren, de fregnete armene, håret som krøllet seg fuktig mot huden. Ordene rant ut av meg, merkelig lette og fri, som om det å kunne snakke norsk igjen, åpnet for å fortelle alt. En plutselig lettelse ved å være fremme slo opp i meg, det klare lyset, stemmene til folk som passerte rundt meg, alt virket så kjent og hjemlig. Jeg lente meg nesten fortrolig mot ham, som om det at han også var norsk, innebar at han kjente meg, forstod meg, ville ta meg imot, fordi jeg var kommet hjem. Jeg lette etter øynene hans, men taxisjåføren bare trykket på knappen, og døren senket seg sakte, lukket seg stille. Han gikk og satte seg inn uten å se på meg, lukket døren og ble sittende bak rattet, helt uinteressert i meg. Jeg ble stående på utsiden og se på kofferten min, hundens rastløse bevegelser i hundeburet, den brune, fine pelsen hennes, b akhodet til taxisjåføren. Jeg ble stående som om jeg ventet på noen, som om det var noe i bevegelse bak meg som også skulle være med. Men det var ingen som kom mot meg eller etter meg, alle bare gikk forbi med hektiske stemmer. En mor irettesatte et lite barn og dro det altfor hardt etter seg i hånden. Jeg kastet et raskt blikk over skulderen for å se 12
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 12
30.06.2020 12:51
etter det jeg ventet på, men jeg var jo alene. Det begynte å renne i munnen, jeg måtte svelge, øynene ble tåkete, flyktige svarte prikker kom og forsvant. Jeg festet grepet rundt skuldervesken, gikk fort bort og banket på vinduet på passasjersiden, signaliserte at jeg bare måtte inn en tur. Pekte bakover, pekte ned i bakken. Jeg må inn, du venter her. Sjåføren så både uforstående og uinteressert ut, men nikket, tok frem telefonen og begynte å taste på den. Jeg snudde meg og gikk inn, holdt fast i vesken, blikket sveipet fort rundt etter skilt til toalettene, jeg fant retningen, festet øynene i gulvet under meg, holdt meg fast i vesken, svelget, holdt pusten. Ned rulletrappen, masse folk tett i tett, unger som maste, bager og sekker og uryddige bevegelser, det gikk for sakte, jeg stod stille, holdt meg fast. Skritt rett frem, skannet dørene etter grønne nøkkelhull, fant et ledig avlukke, løp inn, låste bak meg, vrengte opp lokket og lente meg over, hendene rett på den skitne toalettskålen, håret falt ned foran ansiktet, vesken skled ned fra skulderen, jeg åpnet munnen og ville kaste opp. Men ingenting kom. Det var tomt. Ble stående likevel, armene skalv, bena ristet.
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 13
30.06.2020 12:51
Jeg lukket døren og festet sikkerhetsselen uten å se på ham. Det knirket i skinnsetet under meg, lårene klistret seg fast. Jeg ga ham adressen til huset. Det rant fremdeles i munnen, jeg svelget og festet blikket på hendene mine. Det gamle nøkkelknippet lå tungt i grepet mitt. Jeg kjente lukten av hunden, hørte de raske bevegelsene hennes, snuten som søkte mot meg. Det var som om k onturene mine løsnet og gled ut til alle sider. Jeg holdt pusten og prøvde å trekke dem inn mot meg, bli til fast materie igjen.
14
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 14
30.06.2020 12:51
Huset stod der som om ingenting hadde skjedd. De hvite garasjedørene var lukket, de gamle skjoldete gardinene hang ubekymret bak vinduene i den tomme hybelen over. Pappeskene våre stod der inne. Vi hadde vært borte i tre år, huset hadde vært leid ut møblert. Taxisjåføren satte fra seg kofferten min og hundeburet, gikk bort og trykket på knappen på bakdøren. «Yes», han nikket kort, før han satte seg inn i bilen og kjørte uten å se på meg. Jeg fulgte taxien med blikket til den forsvant rundt hjørnet, og følte meg forlatt. Ble stående stivt, kjente naboenes øyne gjennom alle vinduer og fra hager bak hekker. Det var helt stille. Kanel logret voldsomt i hundeburet. En forvirrende blanding av dårlig samvittighet og sorg slo opp i meg, og jeg kjente en impuls til å krype inn i buret til henne, å få slippe å ta ansvar for alt som lå foran meg. Ta deg sammen, vær sterk, tenkte jeg, og så bøyde jeg nakken, snudde meg og gikk med bestemte skritt opp steintrappen og gjennom hagen for å se om løpelinen fremdeles var der. Det var den, det var gått jordslag i tauet, men det kjentes solid nok ut. Jeg dro linen etter meg så langt det gikk, slapp den ned i det bleke juligresset og gikk og åpnet buret. Holdt hunden hardt i halsbåndet til jeg fikk festet linen, så slapp jeg henne. Hun ble stående litt og se på meg 15
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 15
30.06.2020 12:51
stivt, halen rett ut. Kroppen i helspenn, bare en glipe av hvitt skilte det brune i øynene hennes fra den brune pelsen. «Ja, Kanel, vær så god! Nå er vi hjemme.» Halsen ble blokkert, øynene ble varme. Hunden rykket til, men ble stående, avventende, usikker på hvilken kommando jeg ga. «Vær så god!», sa jeg igjen, og hun løp av gårde. Snuste i gresset, de gamle buskene, tisset mot flaggstangen, lettet over å få bevege seg fritt. Det kjentes nesten som et svik at hun var så uberørt og glad. Jeg tok noen skritt bakover og lente meg mot stammen til den gamle furua. Barken løsnet mot skulderen min, det luktet kvae. Gresset var tørt og fullt av kongler. Vi hadde alltid enormt mye jobb med de konglene, og vi kranglet ofte om det. Jeg syntes den lange, slanke stammen og den fyldige kronen var både majestetisk og vennlig. Jeg likte den furua så godt. Det gjorde meg ikke noe å rake under den, og jeg pyntet alltid med kong ler i vaser og skåler. Ola ville at vi skulle hugge den. «Den kommer til å velte over huset en dag, jeg bare sier det», sa han og stod bredbent og med et liksomstrengt uttrykk, hyttet med pekefingeren i luften. Jeg pleide å le da, og han lo litt han også. Foreldrene hans hadde også alltid krang let om den furua. Men den ble stående, i år etter år. Jeg la nesen mot barken og snuste inn lukten av den. Det luktet Norge. Hjemme. Alt det jeg hadde savnet. Og så kjente jeg plutselig flyturen og tidsforskjellen og avskjeden med familien min, Ola, Jonatan og Jonas, ansiktene deres som jeg kjente så godt. De lyste mot meg som om de var tre deler av meg selv, de så på meg, men blikkene våre møttes ikke likevel. Det var som om det var kommet et snitt mellom oss. Noe som avbrøt bevegelsene våre mot hverandre. Sperret mellom oss. Skapte avstand. Vi skulle ikke være 16
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 16
30.06.2020 12:51
en familie mer. Jeg så for meg Kanel som ikke hadde villet inn i buret da vi skulle reise, hvordan hun klynket da jeg gikk fra henne på flyplassen. Den fryktelige flyturen, jeg hadde ikke orket verken å spise eller drikke, kjente bare en sterk uro når jeg tenkte på hunden innestengt alene der i bunnen av flyet, på Ola, Jonatan og Jonas som ble borte for meg der jeg fløy lenger og lenger bort, helt over til den andre siden av havet. En refleks opp gjennom ryggraden og nakken, jeg bøyde meg fort, holdt fast i stammen på treet og åpnet munnen. Der kom det. Jeg ble stående med åpen munn og se på en liten blek og slimete dam som gled sakte nedover røttene og inn i det solsvidde gresset.
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 17
30.06.2020 12:51
ulla lie Tretthetsanalyse Š Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Minion Pro 11/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream, 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, Sweden, 2020 Første opplag, 2020 isbn: 978-82-495-2202-6 www.oktober.no
Tretthetsanalyse_Ulla Lie.indd 305
30.06.2020 12:51